2.1 Innledning - endringer i varemerkeloven kap. 1

       Høringsinstansene har gjennomgående vært meget positive til forslagene i varemerkeutredningen. I utredningen foreslås det flere endringer i de materielle bestemmelsene i varemerkeloven kap. 1. Lovutkastet er i det vesentlige i samsvar med forslagene i utredningen. Når det gjelder endringer i saksbehandlingsreglene i varemerkeloven (jf. pkt. 2.3 nedenfor) er det derimot forskjeller mellom forslagene i utredningen og i lovutkastet. Det samme gjelder reglene om internasjonale varemerkeregistreringer (jf. pkt. 2.2).

       Varemerkeloven § 1 foreslås endret slik at det ikke lenger skal være et vilkår for å oppnå registrering av et varemerke at søkeren er næringsdrivende. Av varemerkeutredningen fremgår det at dette er i samsvar med den internasjonale utvikling innen varemerkeretten. Det antas ikke at endringen vil få nevneverdig innvirkning på antall varemerkesøknader.

       I varemerkeloven § 2, § 4, § 7 og § 9 foreslås ordlyden justert noe, dels for å rette opp uheldige formuleringer eller inkurier i loven, dels for å klargjøre gjeldende rettstilstand eller bringe ordlyden mer i samsvar med praktiseringen av reglene.

       Etter en lovendring av varemerkeloven § 3 i 1985 kan et kjennetegn i form av person- eller firmanavn vernes med mindre det allerede er vernet for en annen. Den tidligere regel krevde ikke at navnet uttrykkelig måtte være vernet for en annen, det var nok at det var tatt i bruk i næringsvirksomhet. Den nye regelen gir et lite heldig resultatet for kjennetegn som har personnavn, og det foreslås nå et tillegg i § 3 som gir vern også til navn som en annen rettmessig allerede bruker i sin næringsvirksomhet.

       Hovedregelen i varemerkeretten er at et varemerke bare anses som egnet til å forveksles med et annet dersom det gjelder varer eller tjenester av samme eller lignende slag. Et unntak fra dette er den såkalte « kodakregelen » der betingelsen om varelikhet ikke gjelder kjennetegn som er særlig sterkt innarbeidet, når det er kjent i vide kretser og det ville bety en utilbørlig utnytting eller forringing av den anseelse kjennetegnet har om lignende kjennetegn ble brukt av en annen, jf. varemerkeloven § 6. Lovteksten har bl.a. vært kritisert for å være lite smidig, og nye regler om bruksplikt av varemerker gjør det også aktuelt å utvide vernet for velkjente merker i § 6. Departementet foreslår ordlyden « ... er så velkjent og har en slik anseelse her i riket, at det ville bety en urimelig utnyttelse eller forringelse av dets anseelse » om det ble brukt av andre. Dette er innholdsmessig i samsvar med varemerkeutredningens forslag.

Komiteens merknader

       Komiteen viser til at høringsinstansene har vært meget positive til endringsforslagene i Varemerkeutredningen. Komiteen mener lovforslaget som helhet vil gi mer hensiktsmessige regler og en mer rasjonell saksbehandling uten at rettssikkerheten svekkes.

       Komiteen har ingen innvendinger til endringen i varemerkeloven § 1 som innebærer at også personer som ikke er næringsdrivende skal kunne få registrert varemerker.

       Komiteen slutter seg til at varemerkeloven § 3 endres som foreslått, og viser til at rettstilstanden etter endringen vil være som før lovendringen i 1985. Komiteen er således enig i at dersom et navn faktisk allerede er tatt i bruk i næringsvirksomhet bør det hindre andre i å kunne benytte samme navn som varemerke. Komiteen mener at endringen vil gi bedre oversikt og økt trygghet, spesielt for personnavn.

       Komiteen har merket seg at vernet for velkjente merker i varemerkeloven § 6 utvides, og at regelen etter endringen vil få en smidigere og mer hensiktsmessig utforming. Komiteen viser i denne forbindelse til at et utvidet vern her også er en konsekvens av at det er innført bruksplikt for varemerker som i utgangspunktet reduserer muligheten for å verne et varemerke i forhold til andre varekategorier.

2.2 Madrid-protokollen av 1989 om internasjonal varemerkeregistrering

       Madrid-avtalen av 1891 etablerte et system for internasjonal registrering av varemerker. I 1989 ble det utarbeidet en protokoll til avtalen som tok sikte på å få økt tilslutning til registreringssystemet. Den som har inngitt en nasjonal søknad om registrering av et varemerke i en stat som er tilsluttet protokollen og der vedkommende driver ervervsvirksomhet, har bopel eller er statsborger, kan på grunnlag av den nasjonale søknaden inngi en søknad om internasjonal registrering av varemerket. Søknaden inngis til den nasjonale varemerkemyndigheten som formidler den til Verdensorganisasjonen for immateriell eiendomsrett (WIPO) i Genève. Når varemerket er innført i registeret hos WIPO, skal innehaveren ha beskyttelse i de stater som er utpekt i søknaden, som om innehaveren hadde inngitt nasjonale søknader i disse landene. Nærmere regler om gjennomføringen av protokollen skal fastsettes i forskrifter. Etter EØS-avtalen plikter Norge å tiltre protokollen innen 1. januar 1996, og departementet fremmer forslag om slik tiltredelse.

       Ingen av høringsinstansene har innsigelser til at Norge slutter seg til Madrid-protokollen.

       Protokollen åpner på tre punkter for forbehold fra statenes side. En stat kan forbeholde seg en lengre frist for å gi beskjed om at internasjonale registreringer ikke kan ha virkning for denne staten enn den fristen på ett år som oppstilles i art. 5(2)(a) i protokollen. Staten kan i stedet erklære at fristen skal være 18 måneder, og kan også forbeholde seg rett til å varsle om nektelser som bygger på innsigelser etter utløpet av 18 måneders fristen. Departementet mener det er påkrevet at Norge avgir slike erklæringer i sin tiltredelse til protokollen. En stat kan også avgi erklæring om den selv ønsker å fastsette de avgifter som skal betales til den nasjonale varemerkemyndighet for internasjonale registreringer. For stater som ikke har avgitt slike erklæringer, skal WIPO innkreve standardavgifter som i etterhånd fordeles mellom statene. Departementet foreslår at Norge tar forbehold om at en selv kan fastsette de aktuelle avgiftene. En stat kan dessuten etter art. 14 erklære at beskyttelse som følger av en internasjonal registrering foretatt før protokollens ikrafttredelse for landet, ikke kan gjøres gjeldende for vedkommende land. Siden Norge vil være med i registreringssystemet fra ikrafttredelsen eller like etter, antas det ikke å være grunn for Norge til å ta et slikt forbehold.

       Lovbestemmelsene og gjennomføringen av Madrid-protokollen foreslås i første rekke plassert i varemerkeloven nytt kap. 9. I lovutkastet har man tatt hensyn til en del sider ved Madrid-systemet som ikke var dekket av lovutkastet i varemerkeutredningen. Hovedregelen om virkningen av internasjonale registreringer er utformet slik at disse i utgangspunktet likestilles med nasjonale registreringer, jf. § 53. I varemerkeutredningen er det forutsatt at innehaveren av en internasjonal registrering skal kunne be om en fornyet vurdering dersom Patentstyret finner at registreringen ikke kan gis virkning i Norge. Dette er et så viktig element i saksbehandlingen at det bør avspeiles i loven, og i proposisjonen er regelen foreslått tatt inn i varemerkeloven § 50.

       Verken varemerkeutredningen eller departementet foreslår tilslutning til Madrid-avtalen av 1891. Få land har sluttet seg til denne, og det antas at det ikke vil være noen fordel for Norge å slutte seg til.

Komiteens merknader

       Komiteen er enig i de forbehold som tas i forhold til Madrid-protokollen slik at fristen for å nekte godkjenning av internasjonale registreringer blir forlenget og at Norge selv kan fastsette de avgifter som skal betales ved internasjonale registreringer. Komiteen har for øvrig merket seg departementets standpunkt når det gjelder art. 14 og konstaterer at det ikke antas at et forbehold her vil ha noen praktisk betydning.

2.3 Saksbehandlingen ved varemerkeregistreringer m.m.

       I varemerkeutredningen er det foreslått en rekke endringer i reglene om saksbehandlingen i Patentstyret. Hovedpunktene i forslagene er:

a)	Opphør av adgangen til klasseregistrering,

b)	allmenn offentlighet for søknader om varemerkeregistrering,

c)	omlegging av innsigelsesprosedyren,

d)	opphevelse av adgangen til gjenopptakelse og innføring av adgang til oppreisning, og

e)	innføring av en meget begrenset adgang for Patentstyret til å oppheve åpenbart uriktige varemerkeregistreringer innen tre måneder.

       På bakgrunn av høringen fremmes for øvrig forslag om en meget begrenset adgang til administrativ sletting av varemerkeregistreringer etter begjæring fra tredjepersoner, jf. pkt. f) nedenfor.

Ad. pkt. a)

       Det fremgår av varemerkeutredningen at varemerker etter gjeldende lov kan registreres for bestemte varer eller for hele vareklasser. Registrering for vareklasser gir en enkel beskyttelse av et varemerke med et mer omfattende vern enn det man får om man bare nevner bestemte varer. Etter en lovendring i 1992 er det imidlertid innført bruksplikt for registrerte varemerker, og verdien av klasseregistrering er derfor redusert. I utredningen foreslås under tvil at man sløyfer adgangen til klasseregistrering selv om ordningen er arbeidsbesparende. Endringen medfører at man unngår registrering av varemerker overfor varer der man ikke vil oppfylle bruksplikten. Departementet følger opp forslaget i varemerkeloven § 16.

Ad. pkt. b)

       I varemerkeutredningen fremgår det at varemerkesøknader i dag behandles som ikke allment tilgjengelige så lenge beslutningen om utlegning til offentlig gjennomsyn ikke er truffet. Denne ordningen stemmer dårlig overens med det generelle offentlighetsprinsipp innen forvaltningen, og betydningen er dessuten redusert etter en lovendring i 1992 som pålegger Patentstyret en viss informasjonsplikt. Det foreslås etter dette å endre dagens regler slik at søknaden blir offentlig når den er kommet inn til Styret. Departementet følger opp forslaget i varemerkeloven § 17 a.

Ad. pkt. c)

       Dersom Patentstyret ikke finner at det er noe i veien for å imøtekomme en søknad om varemerkeregistrering, skal det i dag kunngjøre søknaden. Innen en frist på to måneder kan enhver fremsette innsigelser mot søknaden, før Patentstyret tar endelig stilling til søknaden. I varemerkeutredningen foreslås det en omlegging av denne prosedyren. I stedet for å utlegge søknaden til alminnelig ettersyn, skal Patentstyret registrere varemerket straks det har foretatt sin granskning, samtidig som det gis anledning til å fremsette innsigelser mot registreringen etter kunngjøringen. Omleggingen vil innebære en rasjonaliseringsgevinst for Patentstyret, og ordningen vil være i tråd med det som er vanlig i andre land. Ingen av høringsinstansene har uttalt seg mot denne omleggingen, og Justisdepartementet fremmer derfor forslag om at innsigelsesprosedyren legges om slik at innsigelsesperioden skal løpe etter registreringen. I varemerkeutredningen er det foreslått at en registrering skal oppheves når det kommer en innsigelse, og at søknadsbehandlingen deretter skal fortsette som om registrering ikke hadde funnet sted. I proposisjonen foreslås det imidlertid at en registrering ikke skal oppheves før Patentstyret eventuelt har tatt innsigelsen til følge.

Ad. pkt. d)

       Dersom søkeren oversitter en frist som Patentstyret har satt for å rette mangler ved søknaden, skal søknaden etter dagens regler anses som trukket. Den gjenopptas dersom søkeren innen fire måneder retter mangelen og betaler en avgift. I varemerkeutredningen foreslås gjenopptakelsesadgangen avskaffet. På den annen side foreslås innført en adgang til oppreisning ved fristoversittelser. Det blir videre foreslått at en søknad skal bortfalle dersom søknadsavgift samt en fortegnelse over hvilke varer og tjenester registreringen gjelder for, ikke er innkommet til Patentstyret innen syv dager fra søknadsdagen. De høringsinstanser som har uttalt seg om spørsmålene er gjennomgående mot at gjenopptakelsesadgangen avskaffes, for at det innføres adgang til oppreisning og mot eller skeptisk til forslaget om en syvdagersregel. Departementet foreslår i proposisjonen at gjenopptakelsesreglene i varemerkeloven beholdes, men at fristen for å begjære gjenopptakelse forkortes fra fire til to måneder. Det foreslås dessuten innført en adgang til oppreisning, jf. ny § 60. Det foreslås i tråd med høringsinstansenes syn ingen regel om automatisk bortfall av søknader etter syv dager.

Ad. pkt. e)

       Ved feilregistreringer er det i dag ikke gitt regler som gjør det mulig å rette opp rene inkurier uten å gå veien om søksmål. Dette anses som uhensiktsmessig, og det foreslås derfor innført en adgang til å rette opp åpenbare feil administrativt, jf. utkast til § 21c i varemerkeloven.

Ad. pkt. f)

       Flere høringsinstanser har gått inn for å innføre en regel om sletting av varemerkeregistreringer i tilfeller hvor det er usikkert om den registrerte innehaveren av merket fortsatt er til, eller hvor dennes adresse er ukjent. Tilsvarende regler er gitt i Danmark. Departementet er enig i at det er behov for en slik regel. En meget begrenset adgang til administrativ sletting av varemerkeregistrering foreslås etter dette tatt inn i varemerkeloven § 26.

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til forslaget om å oppheve systemet med klasseregistrering. Komiteen har merket seg at systemet har mistet mye av sin verdi etter at det er innført regler om bruksplikt som gjør at beskyttelsen av et varemerke faller bort etter en viss tid dersom merket ikke brukes aktivt. Komiteen ser det dessuten som en fordel at de varemerkeregistreringer som foretas er mest mulig reelle.

       Komiteen ser positivt på at det åpnes for offentlighet omkring en varemerkesøknad på et tidligere tidspunkt enn i dag. Komiteen viser til at ordningen etter dette vil være mer i tråd med det som gjelder i forvaltningssaker for øvrig.

       Behandlingen av innsigelser mot en registrering vil etter forslaget skje i ettertid, og ikke før merket blir registrert slik ordningen er i dag. Komiteen mener endringen vil gi et mer rasjonelt system og kan ikke se at rettsvernet svekkes i vesentlig grad, selv om en ikke kan se bort fra at noen lider midlertidig skade ved en feilaktig registrering. Komiteen mener at den forhåndsvurdering som foretas i Patentstyret normalt vil fange opp de innsigelser som måtte være aktuelle. Komiteen har merket seg at fristen fortsatt skal være 2 måneder for å komme med innsigelser. Komiteen er også enig i at registreringen ikke bør oppheves før Patentstyret faktisk har tatt en innsigelse til følge.

       Komiteen mener i likhet med departementet at gjenopptagelsesadgangen man i dag har dersom mangler ved en registreringssøknad blir rettet, bør beholdes med en kortere frist. Komiteen støtter også forslaget om at det innføres en adgang til oppreisning ved fristoversittelse, og er enig i at det ikke bør innføres noen syvdagers frist slik varemerkeutredningen foreslår. Komiteen mener en slik frist vil komplisere systemet unødig, og har også merket seg motstanden mot forslaget under høringsrunden.

       Komiteen er enig i at det innføres en rettingsadgang for Patentstyret og en meget begrenset adgang til administrativ sletting av en registrering.