1.1 Proposisjonens hovedinnhold

       I proposisjonen foreslås lovendringer som legger opp til at DNA-analyse bør brukes under etterforskning av straffesaker, særlig ved forbrytelser mot sedeligheten og mot liv, legeme og helbred. Det foreslås at adgangen til å innhente biologisk materiale for DNA-analyse på bakgrunn av samtykke presiseres i loven.

       Kongen gis fullmakt til å opprette et sentralt register for DNA-profiler over personer domfelt for nærmere bestemte forbrytelser og et sporregister som inneholder DNA-profiler fra åstedsfunn.

       Proposisjonen er basert på en utredning av DNA-utvalget som har fremlagt sin innstilling i NOU 1993:31 .

1.2 Bruken av DNA-analyser i straffesaker

       Europarådet har vedtatt en rekommandasjon med anbefalinger til medlemslandene om hvordan de bør utforme sitt nasjonale regelverk når det gjelder DNA-analyser i straffesaker. Forslaget er i overensstemmelse med rekommandasjonen.

       I alle kjerneholdige celler finnes DNA-molekyler. Ved bruk av analysemetoder kan det lages en DNA-profil som er unik for hvert enkelt menneske og som derfor kan brukes til identifikasjon. Valget av analysemetode kan gjøres slik at profilen ikke er egnet til annet enn identifikasjon.

       Fra 1987 har DNA-analyse vært et viktig bevismiddel i kriminalsaker der det finnes biologiske spor, spesielt ved alvorlige straffesaker som drap, sedelighetssaker og grove voldsforbrytelser. Ingen av høringsinstansene har hatt spesielle innvendinger mot at DNA-analyse brukes i etterforskningen av straffesaker. Departementet understreker at de alminnelige kriterier for vurdering av bevis også gjelder i tilfeller hvor det er snakk om å bruke DNA-analyser.

       Prøvemateriale for DNA-analyse kan i dag innhentes med hjemmel i straffeprosessloven § 157 om kroppslig undersøkelse. Et grunnleggende vilkår i denne bestemmelsen er at det foreligger skjellig grunn til mistanke.

       DNA-utvalget har pekt på at i en del situasjoner vil gjerningsmannen befinne seg innenfor en mindre gruppe uten at det foreligger skjellig grunn til mistanke mot noen bestemt i denne gruppen. Etter gjeldende rett vil politiet i så fall ikke ha hjemmel til å innhente analysemateriale. Utvalget har vurdert om det bør lempes på kravet til skjellig grunn til mistanke, men har blitt stående ved at man ikke bør gjøre det. Høringsinstansene er noe delt i synet på dette spørsmålet. Departementet er enig med utvalget i at det av rettssikkerhetsgrunner fortsatt skal være et krav om skjellig grunn til mistanke for at man skal kunne innhente biologisk materiale med sikte på DNA-analyse.

       Utvalget antar at det etter gjeldende rett er adgang til å innhente biologisk materiale til DNA-analyse på bakgrunn av samtykke, selv om det ikke foreligger skjellig grunn til mistanke. Det foreslås at det blir gitt en uttrykkelig lovhjemmel for en slik ordning, som en presisering av gjeldende rett. Flere høringsinstanser har pekt på det uheldige ved en særskilt lovregulering av samtykke som bare skal gjelde gjennomføring av DNA-analyse.

       Departementet peker på at det er en viss tvil om samtykke alltid kan erstatte lovhjemmel når det gjelder DNA-analyse, og departementet følger opp utvalgets forslag om å presisere denne adgangen i loven. Samtykket bør være skriftlig. Det antas ikke å være behov for å gjøre unntak fra noen av de andre vilkårene i § 157. Det foreslås ikke noen generell bestemmelse om at samtykke til kroppslig undersøkelse skal erstatte lovhjemmel.

1.3 Et sentralt register over DNA-profiler

       Utvalget anbefaler at det opprettes et todelt register som består av et personregister og et sporregister. Personregisteret skal inneholde registrering av DNA-profiler av personer som allerede er domfelt for nærmere bestemte forbrytelser. Personer som er frifunnet, eller der saken er blitt henlagt, vil etter forslaget ikke bli registrert. Departementet slutter seg til dette. Det anbefales likevel at det gjøres unntak fra kravet om domfellelse hvor gjerningsmannen ikke er strafferettslig tilregnelig og derfor ikke kan straffes. Registrering skal i disse tilfellene bare kunne skje der en domstol har funnet det bevist at den det gjelder har begått den aktuelle handlingen. Overfor personer under den kriminelle lavalder foreslås det at en påtalemessig avgjørelse skal danne grunnlag for registrering. Det foreslås at Kongen gis fullmakt til å gi nærmere bestemmelser om registrering ved utilregnelighet.

       Utvalget foreslår at det gis en generell lovhjemmel til å registrere DNA-profilen ved handlinger som etter loven kan medføre frihetsstraff, med en nærmere regulering i påtaleinstruksen. I noen tilfeller kan registrering gjøres obligatorisk, mens man andre ganger bør foreta en konkret vurdering av behovet. Departementet mener at forbrytelseskategoriene bør angis direkte i lovteksten, og foreslår at adgangen til registrering begrenses til volds-, sedelighetsforbrytelser, allmennfarlige forbrytelser og ran; herunder forsøk på slike forbrytelser. Nærmere regler for registreringen foreslås gitt i forskrift.

       I noen tilfeller vil det ikke være nødvendig å foreta noen DNA-analyse for å oppklare en sak. Hvis det i slike saker er aktuelt med registrering av hensyn til senere saker, må innhenting av biologisk materiale og analysen utføres etter at saken er rettskraftig avgjort. Dagens regler gir ikke hjemmel for slik analyse. Det foreslår derfor at det inntas en hjemmel i loven for å ta blodprøve også i slike tilfeller.

       Utvalget anbefaler at også personer som er domfelt for overtredelse av de aktuelle forbrytelsestypene før opprettelsen av registeret skal kunne registreres dersom det er behov for det. Den Norske Advokatforening er av prinsipielle grunner betenkt over dette forslaget. Departementet fremhever at det ikke vil være i strid med Grunnloven om det inntas en slik bestemmelse og at verdien av registeret vil bli redusert de første årene dersom man ikke skulle kunne registrere personer domfelt før lovens ikrafttredelse. Departementet foreslår at det gis hjemmel for å registrere personer som fortsatt avsoner dom eller er under sikring eller prøveløslatelse. Det foreslås videre at tidligere innhentet biologisk materiale fra personer som er blitt domfelt kan danne grunnlag for registrering.

       Utvalget foreslår også at Kongen gis fullmakt til å opprette et sporregister. Med dette menes et register over DNA-profiler fra åsteder og spor funnet på ofre som ikke kan knyttes til noen identifisert person. Sporregisteret skal kunne brukes uten noen begrensninger. Dette blir støttet av flere høringsinstanser, og departementet fremmer forslag i overensstemmelse med utvalgets synspunkter.

       Det forutsettes gitt forskrifter om bl.a. underretning og klageadgang ved registrering. Departementet foreslår i likhet med utvalget at Kripos blir registerfører. Rettsmedisinsk institutt ved Rikshospitalet skal benyttes som laboratorium til DNA- undersøkelser. Kontrollen med registerfører bør utføres av Datatilsynet. Det anbefales at bare registerføreren får adgang til å utføre selve søkingen i registeret.

       Kostnadene ved opprettelsen av et DNA-register vil fordele seg mellom Rettsmedisinsk institutt ved Rikshospitalet og Kripos. Det antas at en årlig bevilgning på 800.000 kroner vil dekke merkostnadene for Rettsmedisinsk institutt for personregisterdelen av DNA- registeret. Dette inkluderer utgifter til opprettelse av en ny stilling.

       Analyser til spordelen av registeret vil måtte foretas under etterforskningen. Så fremt ordningen medfører øket bruk av DNA-analyse, vil man komme tilbake til dette i budsjettsammenheng. Det antas at det må opprettes en stilling ved Kripos for føring av registeret. Departementet vil komme tilbake også til dette i budsjettsammenheng.