1. Sammendrag

       Sosial- og helsedepartementet legger i proposisjonen fram forslag til endringer i lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. Regjeringen ble i Stortingets vedtak av 10. november 1994 bedt om å legge fram forslag til endring i lov om sosiale tjenester slik at det blir adgang til å benytte tvangsbehandling av gravide rusmiddelmisbrukere i hele svangerskapet. Forslaget går ut på at det innføres en ny § 6-2a i lov om sosiale tjenester.

       Hensikten med forslaget om å innføre adgang til å holde gravide rusmiddelmisbrukere tilbake på institusjon uten eget samtykke, er å beskytte barnet ved å hindre eller begrense at det påføres betydelig skade på grunn av morens rusmiddelmisbruk. Vilkårene for bruk av tvang er at kvinnens rusmiddelmisbruk er av en slik art at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli påført betydelig skade, og at frivillige hjelpetiltak ikke anses tilstrekkelige. Under oppholdet skal det legges vekt på at kvinnen tilbys tilfredsstillende hjelp for sitt rusmiddelmisbruk og for å bli i stand til å ta vare på barnet.

       Sosialtjenesten får ansvaret for å fremme tvangssak for fylkesnemnda for sosiale saker. Det påpekes at en effektiv anvendelse av lovforslaget forutsetter at helsepersonell, nærmere bestemt leger, sykepleiere og jordmødre, og barneverntjenesten pålegges opplysnings- og meldeplikt overfor sosialtjenesten dersom det er mistanke om rusmiddelmisbruk som kan skade barnet. Det stilles krav om en rask saksbehandling med korte frister. Sosialtjenesten pålegges minst hver tredje måned å vurdere om tvangsplasseringen skal fortsette. Sosialtjenestens avgjørelse om å fortsette tilbakeholdelsen er ikke et enkeltvedtak. Avgjørelsen må treffes innen tre måneders fristen for at kvinnen fremdeles skal kunne holdes tilbake. For øvrig følger vedtak etter § 6-2a de ordinære saksbehandlingsreglene i lov om sosiale tjenester kapittel 9. Sosialtjenesten skal ifølge forslaget kunne la være å sette et vedtak i verk om forholdene tilsier det.

       Det vil bli utpekt et sakkyndig utvalg med særlig kompetanse til å gjøre tjeneste i fylkesnemnda i disse sakene. Medlemmene i dette kan oppnevnes til å delta i avgjørelsen i fylkesnemnda i saker om tvang mot gravide rusmiddelmisbrukere.

       Det påpekes at de fleste gravide rusmiddelmisbrukere vil kunne nås gjennom ulike frivillige hjelpetiltak. Det er bare dersom hjelpetiltak ikke anses tilstrekkelig, at bruk av tvang kan være aktuelt. Departementet satser på å bygge ut frivillige tiltak overfor gravide rusmiddelmisbrukere, samt styrke kompetanse på området.

       Det understrekes at innføring av en bestemmelse som gir adgang til å holde gravide rusmiddelmisbrukere tilbake i institusjon uten eget samtykke, medfører at det også må bygges ut et hensiktsmessig behandlingstilbud for de kvinnene som vil bli plassert på institusjon på grunnlag av slike vedtak. Fylkeskommunen skal vurdere om de institusjoner som er pekt ut til å ta imot rusmiddelmisbrukere på tvang etter lov om sosiale tjenester § 6-2 og § 6-3, også er egnet til å ta imot gravide misbrukere. Det kan også pekes ut andre institusjoner som anses egnet. I tillegg vil det bli pekt ut fire institusjoner som får et regionalt ansvar og som styrkes spesielt med hensyn på kompetanse når det gjelder gravide rusmiddelmisbrukere.

       Etter departementets vurdering vil det være behov for å evaluere hvilke virkninger det vil få dersom det innføres en slik tvangshjemmel, både for dem som eventuelt har vært underlagt tvang, og for gruppen gravide kvinner under ett. Departementet vil følge nøye med på om tvangshjemmelen kan få den negative effekten at kvinner som har et forbruk av rusmidler under svangerskapet, skremmes bort fra behandlingsapparatet med den følge at barna utsettes for større risiko for skade.

       Det er usikkert hvor mange saker lovforslaget vil føre til. I forbindelse med utarbeidelse av lovforslaget ba departementet Statens helsetilsyn om å innhente informasjon om antall gravide rusmiddelmisbrukere og omfang av skader på barn som har vært eksponert for rusmidler under svangerskapet. Dr. med. Rolf Lindemann, overlege ved Ullevål sykehus, har i den forbindelse avgitt uttalelse, som er trykt som vedlegg til proposisjonen. Det presiseres i denne at usikkerhetsmomentet er stort. Assisterende overjordmor ved sykehuset har i eget brev anslått at det vil være aktuelt å bruke tvang overfor 5-10 kvinner årlig dersom man har hjemmel til det. Disse anslagene omfatter bare Oslo, men problemene er sannsynligvis størst i dette området.

       I vurderingen av de økonomiske og administrative konsekvensene av lovforslaget har departementet tatt hensyn til den usikkerheten som råder, men gått ut fra omlag 10 saker årlig på landsbasis. I og med at det trolig vil dreie seg om et lite antall saker, antas det at forslaget ikke vil innebære noen vesentlig merutgift for kommunene. Styrking av de fire institusjonene som vil få regionalt ansvar for spesielt å kunne ta imot gravide rusmiddelmisbrukere for behandling, anslås til ca ett årsverk ekstra pr. institusjon. Lovforslaget vil trolig medføre en økning i arbeidsbelastningen for fylkesnemndene for sosiale saker tilsvarende et halvt årsverk. De økonomiske konsekvensene vil totalt sett, både når det gjelder styrking av institusjonene, fylkesnemndene og drift av det sakkyndige utvalget som foreslås opprettet, beløpe seg til rundt 2 mill. kroner på årsbasis.

       I alt 59 høringsinstanser avga uttalelse innen fristen.

       En klar overvekt av høringsinstansene gir sin tilslutning til forslaget om å innføre en adgang til å kunne holde tilbake gravide rusmiddelmisbrukere på institusjon under hele svangerskapet. Blant disse er bl.a. Barne- og familiedepartementet, et flertall av fylkesmennene og fylkeskommunene, Ullevål sykehus, Den norske lægeforening, Jordmorforbundet og Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere. Rusmiddeldirektoratet og Helsetilsynet vil imidlertid ikke anbefale at det innføres en slik tvangshjemmel. Også andre instanser uttrykker tvil om en tvangsbestemmelse er egnet til å løse problemene omkring gravide kvinner som misbruker rusmidler under svangerskapet, bl.a. Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning og fylkesmennene i Troms og i Østfold.

       Når det gjelder spørsmålet om begrensninger i taushetsplikten, har et klart flertall av høringsinstansene gått inn for at helsepersonell må pålegges både opplysningsplikt og meldeplikt til sosialtjenesten. Både Den norske lægeforening, Norsk Sykepleierforbund, Jordmorforbundet og Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere støtter forslaget om innføring av meldeplikt.

2. Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen, Bjørnstad, Bæivi, Hornslien, Kristoffersen og Øye, medlemmene fra Senterpartiet, Gløtvold, Kvalbukt og Viken, medlemmene fra Høyre, Gabrielsen og Høegh, medlemmet fra Kristelig Folkeparti, Svarstad Haugland, og medlemmet fra Fremskrittspartiet, Alvheim, viser til at forslaget om adgang til tvangsbehandling av gravide rusmisbrukere med denne lovendringen blir utvidet til å omfatte hele svangerskapsperioden, og at tvangsvedtak kan fattes hvis det er fare for skade på fosteret.

       Flertallet er kjent med at det hvert år fødes et stort antall barn som har store varige skader på grunn av mors rusmiddelmisbruk under svangerskapet. Det vises til brev av 2. januar 1995 fra dr. med. Rolf Lindemann ved Ullevål sykehus (vedlegg til proposisjonen) der han redegjør for skadene de ulike rusmidlene forårsaker for fosteret. Han anslår at 150-200 barn fødes hvert år med slike skader. Det er få data som kan angi hvor stort misbruket må være for at barnet skal få varige skader. Derfor blir det et vanskelig skjønn når loven sier at misbruket må være av en slik art at det er overveiende sannsynlig at barnet blir født med betydelig skade hvis ikke frivillige hjelpetiltak er tilstrekkelig. Flertallet vil derfor foreslå at ordet « betydelig » utgår i lov om sosiale tjenester m.v. § 6-2a annet ledd, i lov om godkjenning av sykepleiere § 11a, i lov om leger § 34a, i lov om jordmødre § 6a og i lov om barneverntjenester § 6-7 tredje ledd. Flere studier har klart vist at en reduksjon av misbruket har positive effekter på barnet, både med hensyn til symptomer ved fødselen og langtidsprognoser. Målet må derfor være å få en misbruker rusfri så tidlig som mulig i svangerskapet.

       Flertallet viser til at det i enkelte miljøer er skepsis til tvangsbehandling av gravide fordi en frykter at det blir vanskelig å komme i kontakt med gravide rusmiddelmisbrukere som vil unnlate å gå til behandlingsapparatet av frykt for tvangsbehandling.

       Flertallet mener likevel at et så alvorlig problem som varig skade på et barn må føre til at en prøver alt for å hjelpe mor og barn gjennom et tryggere svangerskap. Det er gode muligheter for en bedring, selv om tiltaket ikke blir satt inn de aller første månedene av svangerskapet.

       Flertallet antar at de fleste gravide rusmiddelmisbrukerne vil gå inn i et frivillig behandlingsopplegg, men det vil likevel være en liten gruppe som verken har vilje eller evne til å gjøre noe med sin egen situasjon. Derfor er det nødvendig med en tvangshjemmel. Det er strenge tvangshjemler i barnevernsloven som kan bli aktuelle etter nedkomsten.

       Flertallet mener det bør være et mål at mor og det kommende barnet får så god hjelp før og etter fødselen at slike tiltak blir unødvendige.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, er enig i at sykepleiere, leger, jordmødre og barnevernstjenesten uten hinder av taushetsplikt skal gi opplysninger til sosialtjenesten når det er grunn til å tro at en gravid kvinne misbruker rusmidler på en slik måte at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade.

       Dette flertallet viser til at det stilles krav om en viss faktisk dokumentasjon av misbruket før meldeplikt inntrer. Denne bestemmelsen må likevel ikke praktiseres slik at det går lang tid før en setter i verk tiltak, eller at en unnlater å gripe inn. Av hensyn til barnet er det viktig å sette inn hjelpetiltak på så tidlig tidspunkt i graviditeten som mulig.

       Et tredje flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, sier seg enig i lovforslaget § 6-2 fjerde ledd som gir sosialtjenesten anledning til å la være å oppfylle vedtak gjort av fylkesnemnda av tvang overfor gravide rusmiddelmisbrukere. Flertallet forutsetter dog at sosialtjenesten istedenfor å følge opp et tvangsvedtak gjort av fylkesnemnda i samarbeid med den gravide rusmiddelmisbruker har kommet frem til frivillige og relativt sikre behandlingsformer som gjør det unødvendig å iverksette tvangstiltak. Flertallet ser det videre slik at lovforslaget om bruk av tvang overfor gravide rusmiddelmisbrukere kan føre til at flere gravide rusmiddelmisbrukere velger å inngå et frivillig behandlingsopplegg. Flertallet ser det videre slik at et frivillig faglig godt tilrettelagt behandlingsopplegg for den gravide misbruker vil ha en langt bedre behandlingseffekt og virke mindre stigmatiserende på den gravide rusmiddelmisbruker. Dette flertallet viser ellers til siste ledd i § 6-2 hvor sosialtjenesten er gitt anledning til å treffe midlertidige tvangstiltak om situasjonen skulle tilsi dette før fylkesnemnda har fått anledning til å gjøre endelig vedtak. Dette flertallet mener det er liten grunn til reservasjon mot å beholde lovforslaget slik det er utformet i § 6-2 idet flertallet tar utgangspunkt i at sosialtjenesten til enhver tid vil forholde seg til den gravide rusmiddelmisbruker under hensyntagen til lovens intensjon om å ikke påføre fosteret skade pga. rusmidelmisbruk.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkepartit vil støtte det framlagte lovforslaget, men vil gå imot forslagets § 6-2 fjerde ledd hvor det sies at sosialtjenesten kan la være å oppfylle vedtak om bruk av tvang overfor en gravid rusmiddelmisbruker. Det skal bero på sosialtjenestens frie skjønn å vurdere om tvangsvedtaket skal iverksettes. Dersom vedtaket ikke er iverksatt innen 2 uker, faller det bort.

       Disse medlemmer mener at en her flytter myndigheten fra fylkesnemnda til sosialtjenesten. Dette er en helt annen praksis enn for eksempel ved vedtak fylkesnemnda gjør i barnevernssaker, hvor sosialtjenesten får kort frist til å sette i verk nemndas beslutning.

       Disse medlemmer mener at dette også er en klar svekkelse av loven i og med at kommunens sosialtjeneste kan unnlate å iverksette tiltak av ulike årsaker.

       Disse medlemmer vil stemme imot forslaget til § 6-2 fjerde ledd.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti, Sortåsløkken, vil vise til Innst.O.nr.9 (1991-1992) der Arbeiderpartiets stortingsgruppe fulgte opp Regjeringens standpunkt om å avvise behovet for en egen tvangshjemmel for gravide rusmiddelmisbrukere ved å uttale:

       Dette medlem støtter denne vurderingen.

       Dette medlem vil videre vise til daværende statsråd Tove Veierød sitt innlegg i Odelstingsdebatten 14. november 1991, der hun bl.a. uttalte følgende:

       Dette medlem kan ikke se at det siden november 1991 har framkommet nye argumenter, viktig informasjon eller avgjørende opplysninger som skulle tilsi en helt annen vurdering i dag.

       Dette medlem vil derfor fastholde daværende statsråds klare advarsler om hva en slik tvangshjemmel vil kunne medføre.

       Dette medlem vil i forbindelse med lovforslaget også vise til de positive resultatene man bl.a. har høstet i Trondheim med et prosjekt for gravide rusmiddelmisbrukere - et prosjekt basert på frivillighet og tillit. Dette illustrerer at der man er villig til å avsette tilstrekkelig med økonomiske og personellmessige ressurser, også har store muligheter til å kunne oppnå svært gode resultat overfor den gravide rusmiddelmisbruker.

       Ut fra en helhetlig vurdering vil derfor dette medlem gå imot forslag til ny bestemmelse i lov om sosiale tjenester som hjemler en slik mulighet til særskilt tvang overfor gravide rusmiddelmisbrukere.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet stiller seg noe skeptisk til at leger, sykepleiere og jordmødre tilpliktes opplysningsplikt uten hindring av taushetsplikten uten at det kreves dokumentasjon for at den gravide kvinne misbruker rusmidler på en slik måte at det er overveiende sannsynlig at barnet blir født med betydelig skade. Dette medlem mener at verken sykepleiere, jordmødre eller barneverntjenesten rent faglig er kompetent til å foreta en slik vurdering, en vurdering som, etter dette medlems syn, kun kan gjøres av behandlende lege med den nødvendige kompetanse. Dette medlem vil med henvisning til foranstående stemme mot forslag til endring av lov av 8. januar 1960 nr. 1 om godkjenning av sykepleiere § 11. Videre vil dette medlem stemme mot forslag til endring av lov av 26. april 1985 nr. 23 om jordmødre § 6a og endelig stemme mot forslag til endring av lov av 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenesten § 6-7 . Dette medlem fremmer hertil følgende forslag til endring av teksten i lov av 13. juni 1980 nr. 42 om leger § 34a tredje punktum:« Uten hinder av taushetsplikt skal legen av eget tiltak gi opplysninger til sosialtjenesten når det faglig kan dokumenteres at en gravid kvinne misbruker rusmidler på en slik måte at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade. »

3. Forslag fra mindretall

Forslag fra Fremskrittspartiet:

I lov av 13. juni 1980 nr. 42 om leger skal § 34a tredje punktum lyde:

       Uten hinder av taushetsplikt skal legen av eget tiltak gi opplysninger til sosialtjenesten når det faglig kan dokumenteres at en gravid kvinne misbruker rusmidler på en slik måte at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade, jf. lov om sosiale tjenester § 6-2a.

4. Komiteens tilrådning

       Komiteen viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slikt

I.

I lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. gjøres følgende endringer:

Ny § 6-2a skal lyde:

Tilbakeholdelse av gravide rusmiddelmisbrukere

       Det kan vedtas at en gravid rusmiddelmisbruker uten eget samtykke skal tas inn på institusjon og holdes tilbake der i hele svangerskapet dersom misbruket er av en slik art at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade, og dersom hjelpetiltak etter § 6-1 ikke er tilstrekkelig.

       Inntakets formål er å hindre eller begrense sannsynligheten for at barnet påføres betydelig skade. Under oppholdet skal det legges vekt på at kvinnen tilbys tilfredsstillende hjelp for sitt rusmiddelmisbruk og for å bli i stand til å ta vare på barnet.

       Sosialtjenesten skal minst hver tredje måned vurdere om det fortsatt er grunnlag for tilbakeholdelse. Tilbakeholdelsen kan bare fortsette dersom sosialtjenesten treffer avgjørelse om det innen denne fristen. Saksbehandlingen følger ellers reglene i kapittel 9.

       Sosialtjenesten kan la være å sette et vedtak i verk om forholdene tilsier det. Er vedtaket ikke satt i verk innen to uker, faller det bort.

       Et midlertidig vedtak etter første ledd kan treffes av sosialtjenesten dersom de interesser bestemmelsen skal ivareta kan bli vesentlig skadelidende dersom vedtaket ikke treffes og gjennomføres straks. Midlertidig vedtak sendes lederen for fylkesnemnda for foreløpig godkjennelse straks, og om mulig innen 48 timer. Er det truffet midlertidig vedtak skal forslag sendes nemnda innen to uker. Dersom saken ikke er sendt nemnda innen denne fristen, faller vedtaket bort.

§ 6-4 nytt annet ledd skal lyde:

       Fylkeskommunen skal vurdere om institusjoner som er utpekt etter første ledd, er egnet til å ta imot gravide rusmiddelmisbrukere på grunnlag av vedtak etter § 6-2a. Det kan også pekes ut andre institusjoner dersom disse er egnet.

Annet ledd blir nytt tredje ledd.

§ 9-1 skal lyde:

       I hvert fylke skal det være en nemnd - fylkesnemnda for sosiale saker - som skal avgjøre saker om tiltak for rusmiddelmisbrukere etter § 6-2 og § 6-2a.

Overskriften til § 9-4 skal lyde:

       Innledning til sak som nevnt i § 9-1

§ 9-4 første ledd skal lyde:

       En sak som nevnt i § 9-1 innledes ved at sosialtjenesten utarbeider forslag om tiltak etter vedkommende bestemmelse. I forslaget skal sosialtjenesten redegjøre for de omstendigheter den legger til grunn for det tiltak som den forutsetter skal settes i verk. De skriftlige uttalelser og forklaringer som forslaget bygger på, skal vedlegges, og det skal opplyses om hvilke personer som skal gi forklaring for fylkesnemnda.

§ 9-6 første ledd skal lyde:

       I den enkelte sak skal fylkesnemnda sammensettes av lederen og to medlemmer som lederen utpeker fra hvert av de utvalg som er nevnt i § 9-2 første ledd bokstav b og c. Er partene enige, kan lederen bestemme at det ikke skal oppnevnes sakkyndige medlemmer.

II.

       Endringer i andre lover:

I lov av 8. januar 1960 nr. 1 om godkjenning av sykepleiere skal § 11a lyde:

       Sykepleiere skal i sitt arbeid være oppmerksomme på forhold som bør føre til tiltak fra sosialtjenestens side, og skal av eget tiltak gi sosialtjenesten opplysninger om slike forhold. Opplysninger kan likevel bare gis etter samtykke fra klienten, eller så langt opplysningene ellers kan gis uten hinder av taushetsplikt. Uten hinder av taushetsplikt skal sykepleiere av eget tiltak gi opplysninger til sosialtjenesten når det er grunn til å tro at en gravid kvinne misbruker rusmidler på en slik måte at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade, jf lov om sosiale tjenester § 6-2a. Også etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av lov om sosiale tjenester, plikter sykepleiere å gi slike opplysninger.

I lov av 13. juni 1980 nr. 42 om leger skal § 34a lyde:

Legen skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som bør føre til tiltak fra sosialtjenestens side, og skal av eget tiltak gi sosialtjenesten opplysninger om slike forhold. Opplysninger kan likevel bare gis etter samtykke fra klienten, eller så langt opplysningene ellers kan gis uten hinder av taushetsplikt. Uten hinder av taushetsplikt skal legen av eget tiltak gi opplysninger til sosialtjenesten når det er grunn til å tro at en gravid kvinne misbruker rusmidler på en slik måte at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade, jf lov om sosiale tjenester § 6-2a. Også etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av lov om sosiale tjenester, plikter legen å gi slike opplysninger.

I lov av 26. april 1985 nr. 23 om jordmødre skal § 6a lyde:

       En jordmor skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som bør føre til tiltak fra sosialtjenestens side, og skal av eget tiltak gi sosialtjenesten opplysninger om slike forhold. Opplysninger kan likevel bare gis etter samtykke fra klienten, eller så langt opplysningene ellers kan gis uten hinder av taushetsplikt. Uten hinder av taushetsplikt skal en jordmor av eget tiltak gi opplysninger til sosialtjenesten når det er grunn til å tro at en gravid kvinne misbruker rusmidler på en slik måte at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade, jf lov om sosiale tjenester § 6-2a. Også etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av lov om sosiale tjenester, plikter en jordmor å gi slike opplysninger.

I lov av 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester skal § 6-7 tredje ledd lyde:

       Opplysninger til andre forvaltningsorganer, jf. forvaltningsloven § 13 b nr. 5 og 6, kan bare gis når dette er nødvendig for å fremme barneverntjenestens eller institusjonens oppgaver, eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse. Uten hinder av taushetsplikt skal barneverntjenesten av eget tiltak gi opplysninger til sosialtjenesten når det er grunn til å tro at en gravid kvinne misbruker rusmidler på en slik måte at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade, jf lov om sosiale tjenester § 6-2a. Også etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av lov om sosiale tjenester, plikter barneverntjenesten å gi slike opplysninger.

III.

       Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.