1. Proposisjonens hovedinnhold

       I proposisjonen foreslår Justisdepartementet at det vedtas en egen lovhjemmel for å innføre en prøveordning med adgang til å idømme betinget dom på vilkår av at domfelte gjennomgår promilleprogram som alternativ til ubetinget fengselsstraff ved promillekjøring. Prøveordningen ble foreslått iverksatt i budsjettproposisjonen sist høst og fikk støtte fra et flertall i justiskomiteen. På bakgrunn av en avgjørelse i Høyesterett mener departementet prøveordningen ikke bør settes i gang uten at ordningen har en klar hjemmel i lov.

       Kriminalomsorg i frihet skal ha ansvaret for å gjennomføre programmet og innholdet skal tilpasses den domfeltes forutsetninger. Det skal etableres tilsyn med domfelte med en varighet på ett år.

       Det foreslås for øvrig å endre straffeloven § 12 nr. 3 slik at overtredelse av lov om gjennomføring av kjemivåpenkonvensjonen skal kunne straffes i Norge dersom gjerningsmannen er norsk selv om handlingen ikke er straffbar i det landet den ble foretatt. Det foreslås dessuten en viss utvidelse av adgangen til å avskjære bevis for å effektivisere behandlingen av straffesaker, i tillegg til enkelte rettelser i straffeloven og straffeprosessloven.

2. Prøveordning med promilleprogram

       Vegtrafikkloven § 31 har regler om straffeutmåling ved promillekjøring. Straffen varierer med hvor høy promille man har hatt under kjøringen. Kjøring med over 1,5 i promille skal som regel straffes med ubetinget fengsel og bot. Også gjentatt promillekjøring straffes normalt med ubetinget fengsel.

       Straffelovrådet uttaler i NOU 1987:11 at fengselsstraff har liten individualpreventiv effekt og at man i stedet bør prøve ulike former for rehabilitering. Friomsorgsutvalget uttaler i NOU 1993:32 at det bør etableres et eget tilsynsprogram for promilledømte som har et dokumentert alkoholproblem. Et klart flertall av høringsinstansene stiller seg positive til forslaget om promilleprogram. Av de instanser som er negative trekkes det bl.a. fram at eksisterende forsøk med promillekurs i fengslene og de forsøk som er drevet med promilleprogram bør undergis en grundig evaluering før det settes i gang en ny prøveordning. Enkelte frykter også at forslaget vil innebære en liberalisering i forhold til gjeldende rett.

       Justisdepartementet foreslo i St.prp. nr. 1 (1994-1995) at man skulle iverksette en toårig prøveordning med promilleprogram som alternativ til ubetinget fengselsstraff ved promillekjøring. Justiskomiteens flertall sluttet seg til forslaget. I en kjennelse i september i fjor reiste Høyesterett spørsmål om det var adgang til å innføre en slik ordning uten uttrykkelig lovhjemmel, og uttalte at det ville være en fordel om en slik utvidet bruk av betinget dom som promilleprogram innebærer, var forankret i et eget lovvedtak. Departementet fant etter dette at man ikke burde sette i gang prøveordningen før ordningen hadde en klar lovhjemmel.

       Om målgruppen for promilleprogrammene uttalte Friomsorgsutvalget bl.a. at ordningen skulle gjelde promilledømte som hadde alvorlige alkoholproblemer. Utvalgets forslag omfatter de som gjentatt kjører med promille og de som normalt ville bli idømt fengselsstraff ved førstegangs promillekjøring. Dersom et promilleprogram skulle benyttes ved promille under 1,5, dvs. promille som ikke normalt fører til ubetinget fengselsstraff, burde deltakelse i programmet være frivillig. De fleste høringsinstanser er enige i utvalgets forslag til målgruppe. Flere uttaler at promilleprogram må baseres på samtykke fra promillekjøreren.

       Departementet er enig med utvalget i at målgruppen for promilleprogrammene bør være personer som har et alkoholproblem. Det skal etableres et tilsyn med domfelte med ordinær varighet på ett år. Med en restriktiv praktisering og lav toleranse for brudd på vilkårene, vil reaksjonen derfor etter departementets oppfatning ikke innebære noen liberalisering. Bruk av promilleprogram overfor dem som i dag blir idømt betinget fengsel vil bety en vesentlig straffeskjerpelse. Departementet er derfor enig i at programmene bør anvendes i tilfeller der man ellers ville ha idømt ubetinget fengsel.

       Det vil normalt ha liten hensikt å idømme betinget dom med promilleprogram hvis domfelte ikke er interessert i å gjennomføre programmet, men domfeltes standpunkt er ikke bindende for retten.

       Departementet bemerker at programmene bør ivareta den enkelte domfeltes behov og forutsetninger. Programmene vil kunne bestå av medisinsk eller psykologisk behandling, undervisning om alkoholens skadevirkninger, konsekvensen av promillekjøring, ofrenes situasjon m.v. Det nærmere innholdet i promilleprogrammene reguleres i forskrift.

       De alminnelige lovregler om betingede dommer kommer til anvendelse under prøveperioden med promilleprogrammet. Ved brudd på promilleprogrammet eller ny kriminalitet bør påtalemyndigheten som hovedregel fremme bruddsaker for domstolene med påstander om ubetinget fengsel. Det foreslås at Kriminalomsorg i frihet skal være ansvarlig for at promilleprogrammene blir gjennomført. Betydningen av friomsorgens kontroll med gjennomføringen av programmene understrekes, og bruddsaker bør prioriteres i alle ledd av straffesakskjeden.

       Departementet mener det ikke er nødvendig uttrykkelig å fastsette i lovteksten at ordningen er ment brukt overfor personer som ellers ville ha blitt idømt ubetinget fengselsstraff. Dette går tilstrekkelig klart fram av forarbeidene. Det vil fremgå av loven at det er tale om en prøveordning.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, viser til hva et flertall i justiskomiteen uttalte i merknadene i B.innst.S.nr.4 (1994-1995):

       Flertallet har merket seg kjennelsen i Høyesterett der retten stilte spørsmål om det var adgang til å idømme betinget dom med promilleprogram til personer som normalt ville fått en ubetinget fengselsstraff, og at det utvilsomt ville vært en fordel om en slik utvidet bruk av betinget dom som promilleprogram innebærer, var forankret i et eget lovverk. Flertallet deler derfor departementets oppfatning om at prøveordningen ikke igangsettes før en har en klar lovhjemmel.

       Flertallet vil understreke at den foreslåtte lovendringen ikke betyr en liberalisering av straffereaksjonene ved promillekjøring. Flertallet ser på endringen som erkjennelse av at ubetinget fengsel for bilførere med alkoholproblem kanskje ikke har den nødvendige preventive effekt. Det er derfor viktig å forebygge gjentakelse ved å gjøre noe med selve alkoholproblemet. Flertallet understreker at tilsynet/promilleprogrammet skal ha en ordinær varighet på ett år, og at det skal være restriktiv praktisering og lav toleranse for brudd på vilkårene.

       Flertallet er videre enig i at innholdet i promilleprogrammene reguleres i forskrift, og at Kriminalomsorg i frihet skal være ansvarlig for at promilleprogammene blir gjennomført.

       Flertallet forutsetter at Stortinget blir holdt informert om hvordan lovendringen slår ut i praksis, og at det foretas en grundig evaluering av ordningen etter at forsøkstiden er over.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til sine merknader i B.innst.S.nr.4 (1994-1995), og går fortsatt mot en forsøksordning med promilleprogram. Dette medlem viser også til at det pågår promillekurs ved enkelte fengselsanstalter, i tillegg til egne tilsynsprogram i Sør-Trøndelag og Nordland. Dette medlem fastholder at disse prosjekter burde vært evaluert før et generelt forsøksprogram ble iverksatt.

       Dette medlem går derfor imot forslag til endring av § 53 nr. 3 og nr. 6 i straffeloven, de foreslåtte endringene i vegtrafikkloven jf. siste punktum i ikrafttredelses- og overgangsbestemmelsene (IV).

3. Andre endringsforslag

3.1 Gjennomføring av kjemivåpenkonvensjonen

       Kjemivåpenkonvensjonen er gjennomført i norsk rett ved egen lov av 6. mai 1994 nr. 10 . Loven forplikter konvensjonsstatene til å sette straff for egne borgeres handlinger i strid med konvensjonen, også ved overtredelse begått i land hvor denne type handlinger ikke er straffbare. De alminnelige reglene i straffeloven § 12 gir ikke slik hjemmel. For å sikre forpliktelsene etter konvensjonen foreslår departementet derfor at det tas inn en særlig henvisning til lov om kjemivåpenkonvensjonen i straffeloven § 12 første ledd nr. 3.

       Komiteen støtter forslaget og har ellers ingen merknader.

3.2 Avskjæring av bevis

       I St.meld. nr. 23 (1991-1992) uttalte departementet bl.a. at straffeprosessloven gir dommeren flere muligheter til å avskjære bevis. Der det foreligger tilståelse står dommeren meget fritt til dette, ellers kan bevisføring bare nektes dersom beviset anses å være uten betydning for saken eller allerede er tilstrekkelig bevist. Dersom bevisføringen vil føre til utsettelse, kan bevisføring nektes når den vil være uten betydning eller føre til en forsinkelse eller ulempe som ikke står i forhold til sakens betydning.

       Etter straffeprosesslovens § 278 kan retten stanse en videre forhandling om spørsmål « som er av uvesentlig betydning for avgjørelsen ». Denne regelen kan benyttes bl.a. ved vidløftige vitneforklaringer. Departementet foreslo i nevnte stortingsmelding at reglene for bevisavskjæring fikk samme ordlyd som § 278, ved at ordene « uten betydning for saken » ble endret til « av uvesentlig betydning for avgjørelsen ». Forslaget fikk bred støtte i høringsrunden. Justiskomiteen sluttet seg til forslaget, men advarte samtidig mot en unødvendig bruk av bestemmelsen. Departementet mener fortsatt det er behov for å endre reglene som foreslått ovenfor, og fremmer forslag til endring av straffeprosessloven §§ 292 og 293 i samsvar med dette. Departementet forutsetter ut fra rettssikkerhetshensyn at en utvidelse av adgangen til å avskjære enkelte bevis brukes med forsiktighet.

Komiteens merknader

       Komiteen vil gå imot de foreslåtte endringene av §§ 292 og 293. Komiteen er enig i konklusjonene fra høringsinstansene i forbindelse med Ot.prp. nr. 79 (1988-1989) som påpeker at det er viktig at forsvareren har et rimelig vidt spillerom for måten forsvaret legges opp på, slik at tiltalte føler at han eller hun har kommet til orde, og at saken har fått en grundig og objektiv behandling. Komiteen mener at nåværende formulering « uten betydning for saken » er klar og konsis, og at en endring til « av uvesentlig betydning for avgjørelsen » gir rom for større grad av tolkninger og vurderinger. Selv om komiteen har forståelse for de tidsbesparende fordelene en mer omfattende adgang til bevisavskjæring vil ha, mener komiteen at forslaget vil kunne bidra til å svekke rettssikkerheten.

4. Økonomiske og administrative konsekvenser

       Stortinget bevilget tre nye stillinger under budsjettbehandlingen høsten 1994 for iverksettelse av en prøveordning med tilsynsprogram. Prøveordningen kan iverksettes innenfor disse rammene. Øvrige forslag i proposisjonen vil neppe ha økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning. Prøveordningen med promilleprogram vil bli evaluert etter en tid.

5. Komiteens tilråding

       Komiteen viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende

I.

I lov av 22. mai 1902 nr. 10 Almindelig borgerlig Straffelov gjøres følgende endringer:

§ 12 første ledd nr. 3 og 4 skal lyde:

§ 53 nr. 3 ny bokstav e skal lyde:

       Nåværende bokstav e og bokstav f blir henholdsvis bokstav f og bokstav g.

§ 53 nr. 6 første ledd nye andre og tredje punktum skal lyde:

       Kongen kan som en prøveordning bestemme at det skal etableres tilsynsprogram for personer som er dømt for overtredelse av vegtrafikkloven § 31 jf § 22 første ledd og som har et alkoholproblem (promilleprogram). Kongen gir nærmere bestemmelser om promilleprogrammene, herunder om hvem de skal gjelde for, innholdet i og gjennomføringen av programmene.

§ 155 første punktum skal lyde:

       Den som med skjellig grunn til å tro at han er smitteførende med en allmennfarlig smittsom sykdom, forsettlig eller uaktsomt overfører smitte eller utsetter en annen for fare for å bli smittet, straffes med fengsel inntil 3 år.

§ 196 andre ledd siste punktum skal lyde:

       Seksuelt overførbar sykdom og allmennfarlig smittsom sykdom jf smittevernloven § 1-3 nr 3 jf nr 1, anses alltid som betydelig skade på legeme eller helse etter denne paragraf.

II.

I vegtrafikkloven av 18. juni 1965 nr. 4 gjøres følgende endringer:

§ 31 andre ledd bokstav c nytt andre punktum skal lyde:

       Bot og betinget dom kan likevel idømmes hvis det settes vilkår som nevnt i straffeloven § 53 nr 3 bokstav e.

§ 31 tredje ledd nytt siste punktum skal lyde:

       Bot og betinget dom kan likevel idømmes hvis det settes vilkår som nevnt i straffeloven § 53 nr 3 bokstav e.

III.

I straffeprosessloven av 22. mai 1981 nr. 25 gjøres følgende endringer:

§ 37 andre ledd skal lyde:

       Om utarbeidelse av spørsmål til lagretten gjelder reglene i §§ 363 til 367.

§ 38 fjerde ledd skal lyde:

       Om utformingen av spørsmålene til lagretten gjelder reglene i § 364.

IV.

       Ikrafttredelse og overgangsbestemmelser

       Endringene i straffeprosessloven §§ 37 andre ledd og 38 fjerde ledd trer i kraft samtidig med at hele lov av 11. juni 1993 nr. 80 om endringer i straffeprosessloven m.v. (to-instans, anke og juryordning) trer i kraft. For øvrig trer loven i kraft straks. Endringene i straffeloven § 53 nr. 3 og i vegtrafikkloven § 31 andre og tredje ledd gjelder også for handlinger begått før ikrafttredelsen.