3.1 Anvendelsesområdet m.v.

       Loven skal gjelde for både salg og markedsføring av « pakkereiser ». Uttrykket « pakkereise » er ikke fullt ut dekkende i forhold til lovens virkeområde i og med at loven også omfatter arrangementer uten reiseelement.

       Lovforslaget gjelder direkte for markedsføring og avtaleinngåelse som finner sted i Norge.

       Departementet foreslår at pakkereiseloven ikke skal gjelde for Svalbard og Jan Mayen, med mindre noe annet særskilt bestemmes.

       Hvorvidt loven vil få anvendelse utenfor Norge vil hovedsakelig avhenge av interlegale lovvalgsregler. Departementet påpeker i denne forbindelse at en norsk kunde som inngår en pakkereiseavtale i et EØS-land uansett vil nyte godt av direktivets vern, selv om de enkelte lands lover kan være noe ulikt utformet.

3.1.1 Ufravikelighet i forbrukerforhold

       Departementets forslag inneholder i § 1-2 en bestemmelse om adgangen til å avtale andre vilkår enn de som følger av loven. Det følger av bestemmelsen at loven ikke kan fravikes til skade for kunden i forbrukerforhold.

3.1.2 Definisjoner

Pakkereisebegrepet

       Direktivet inneholder i artikkel 2.1 en definisjon av begrepet pakkereise. Definisjonen er forholdsvis vid og omfatter i tillegg til tradisjonelle pakkereiser også arrangementer som ikke inneholder noe reiseelement. En « pakkereise » er i direktivets forstand et arrangement som varer i minst 24 timer eller som omfatter overnatting og som består av minst to av følgende ytelser; transport, innkvartering og andre turisttjenester.

       Departementet foreslår en definisjon i overensstemmelse med direktivets. På ett punkt har imidlertid departementet funnet det hensiktsmessig med en presisering. De elementer som utgjør en pakkereise må ha en viss selvstendighet og uavhengighet fra de øvrige elementene. Dette er presisert i direktivet når det gjelder « andre turisttjenester ». Etter departementets syn er det grunn til å presisere at innkvartering som er direkte knyttet til en transporttjeneste ikke er et selvstendig element. F.eks. skal ikke sovekupé på toget i normaltilfellene anses som noe annet enn en del av transporten. Det samme gjelder for lugar på en båt som frakter reisende fra ett sted til et annet over natten. Dette er neppe mer enn det som følger av en naturlig tolkning av transportbegrepet, men for å unngå misforståelser på dette punkt er dette presisert i § 2-1 første ledd punkt 2).

Arrangørbegrepet - § 2-2

       Som arrangør regnes den som tilrettelegger pakkereise og tilbyr eller selger slike direkte eller gjennom en formidler. Etter arrangørdefinisjonen i direktivet og i utredningen, anses den som tilrettelegger pakkereiser imidlertid ikke som arrangør når virksomheten bare utøves leilighetsvis slik at dersom virksomheten er et ledd i næringsvirksomhet, omfattes den av arrangørbegrepet.

Formidlerbegrepet

       I departementets forslag til § 2-2 defineres « formidler » som den som markedsfører eller selger pakkereiser som er tilrettelagt av en arrangør.

       Definisjonen er i overensstemmelse med direktivets tilsvarende definisjon.

       Selv om direktivet inneholder en definisjon av formidler, overlates det stort sett til de enkelte lands lovgivning å bestemme i hvilken grad det er formidleren eller arrangøren som skal ha ansvar og plikter etter loven. Departementet har funnet det mest hensiktsmessig å la arrangøren være ansvarlig overfor kunden, med mindre formidleren er part i avtalen. Kunden kan imidlertid alltid rette sine krav mot formidleren, og reklamasjonsplikten overholdes ved reklamasjon til formidleren.

Kundebegrepet

       I departementets forslag til § 2-3 defineres « kunde » som den som inngår avtale om kjøp av en pakkereise, eller den i hvis navn avtale inngås. I direktivets artikkel 2.4 defineres ikke « kunde », men « forbruker ». Departementet har funnet det riktig å bruke førstnevnte uttrykk i loven fordi direktivets forbrukerbegrep omfatter mer enn det som i norsk kontraktslovgivning for øvrig er definert som « forbruker ». Begrepet « kunde » skal omfatte enhver som inngår avtale om kjøp av en pakkereise enten formålet er forretningsmessig eller ikke. Kundebegrepet omfatter som nevnt også personer som lar andre gjøre selve kjøpet, så lenge avtalen er inngått i deres navn.

3.2 Plikt til å gi opplysninger

       Direktivet pålegger i art. 3 og 4 arrangøren plikt til å gi kunden visse opplysninger. Det dreier seg om opplysinger som skal gis i kataloger og lignende. Videre dreier det seg om opplysninger som skal gis i forbindelse med avtaleinngåelsen, og opplysninger som kan gis etter at avtale er inngått, men som skal gis før pakkereisen tar til. Direktivets regler er hovedsakelig søkt gjennomført i departementets forslag til kapittel 3. Direktivets krav er imidlertid så vidt detaljerte at det etter departementets syn er hensiktsmessig at direktivets krav presiseres og utfylles i forskrift. Hjemmel for dette foreslås i § 3-4.

3.3 Avbestilling

       Departementets forslag inneholder i kapittel 4 regler om kundens avbestillingsrett. I § 4-2 gis kunden en generell rett til avbestilling mot eventuelt å betale et vederlag, mens han i § 4-1 gis rett til vederlagsfri avbestilling i såkalte force majeure-tilfeller (ved f.eks. krigshandlinger og naturkatastrofer på reisemålet). Bestemmelsen i § 4-3 stiller krav til arrangøren om å tilby kunden en avbestillingsbeskyttelse. Denne skal gi kunden rett til, mot et mindre administrasjonsgebyr, å avbestille pakkereisen på grunn av sykdom, ulykkeshendelser og andre akutte og alvorlige hendelser som kunden utsettes for.

       Direktivet inneholder ingen regler om kundens rett til å avbestille pakkereisen. Det oppstilles kun et krav om at kunden skal gjøres oppmerksom på mulighetene for å tegne avbestillingsforsikring, jf. direktivets artikkel 4.1 b) iv). Departementet har likevel funnet det riktig å innta regler i lovforslaget som gir kunden rett til avbestilling. Departementets forslag tilsvarer med enkelte endringer, hovedsakelig av lovteknisk karakter, utredningens forslag til avbestillingsregler.

       Departementet har overveiet i hvilken grad avbestillingsreglene bør spesifiseres i loven eller i forskrifter, og funnet at lovens regler i hovedsak bør være rammebestemmelser som kan presiseres nærmere i forskrifter. Departementet er imidlertid av den oppfatning at lovens regler bør være av en slik karakter at de kan fungere også uten slike presiseringer. Utredningens forslag er derfor strammet noe inn.

3.4 Overdragelse av pakkereisen

       Departementets forslag til kapittel 4 inneholder i § 4-4 en regel som gir kunden rett til å overdra pakkereisen til en annen som oppfyller de nødvendige betingelser for å delta i pakkereisen. Denne bestemmelsen tar sikte på å gjennomføre direktivets bestemmelse i artikkel 4.3 og samsvarer i det vesentlige med § 4-4 i utredningen.

       Departementet har funnet grunn til å presisere i bestemmelsens første ledd at det er en forutsetning for overdragelsen at arrangøren er underrettet på forhånd. Overdragelsen vil med andre ord ikke være gyldig i forhold til loven før slik underretning er gitt.

3.5 Kundens krav ved arrangørens mislighold m.v.

       I kapittel 5 reguleres beføyelser som kan gjøres gjeldende før pakkereisen er påbegynt, i kapittel 6 reguleres adgangen til å påberope seg ulike misligholdsbeføyelser etter at pakkereisen er påbegynt. Dette skillet kan synes noe uvant, men henger sammen med at det er til dels ulike forhold som gjør seg gjeldende før og etter pakkereisens begynnelse og at direktivet har en slik oppdeling. Det har imidlertid ikke vært meningen å regulere kundens rettigheter uttømmende i disse kapitlene. I kapittel 5 reguleres bare kundens rett til å heve avtalen og konsekvensene av dette og av at arrangøren avlyser pakkereisen.

       § 6-1 inneholder en mangeldefinisjon. Deretter gis det regler om avhjelp og heving i henholdsvis § 6-2 og § 6-3. I § 6-4 og § 6-5 gis det bestemmelser om erstatning ved mangler. I § 6-4 pålegges arrangøren dessuten en plikt til, i visse tilfeller, å bistå kunden dersom denne får problemer som følge av mangler ved pakkereisen.

3.5.1 Krav som kan gjøres gjeldende før pakkereisen er påbegynt, jf. kap. 5:

- Rett til å heve avtalen

       Departementets forslag i § 5 - 1 gir kunden rett til å heve avtalen i to tilfeller. For det første kan kunden heve avtalen dersom pakkereisen vil ha vesentlige mangler. Videre kan kunden heve avtalen dersom arrangøren - selv om han har tatt forbehold om endringer i avtalen - endrer pakkereisen til vesentlig ulempe for kunden.

- Rett til tilbakebetaling eller ny pakkereise

       Dersom arrangøren avlyser pakkereisen eller kunden hever avtalen etter § 5-1, kan kunden etter departementets forslag til § 5-2 velge mellom å få tilbake det han har betalt for pakkereisen eller å delta i en ny pakkereise dersom arrangøren eller formidleren kan tilby dette.

- Rett til erstatning

       I departementets forslag til § 5-3 reguleres kundens rett til erstatning der denne hever avtalen eller arrangøren avlyser pakkereisen. Etter direktivet skal arrangøren kunne slippe erstatningsansvar dersom han avlyser reisen som følge av at antall påmeldte ble lavere enn det som var forutsatt i avtalen, eller dersom den mangelfulle oppfyllelse skyldes force majeure. I departementets forslag er force majeure-regelen byttet ut med en regel om kontrollansvar, som i enkelte tilfeller gir kunden noe bedre beskyttelse. Kontrollansvarsregelen bygger på de tilsvarende regler i håndverkertjenesteloven og kjøpsloven.

- Underretning ved mangler og endring i avtalen

       I direktivet oppstilles i artikkel 4.5 et krav om at arrangøren, dersom han er nødt til å foreta « en betydelig endring på et vesentlig punkt », snarest mulig skal underrette kunden om dette. Departementet har i lovforslagets § 4-6 tatt inn en regel om arrangørens underretningsplikt i slike tilfeller. I denne bestemmelsen pålegges arrangøren en plikt til å underrette kunden både dersom pakkereisen forventes å bli mangelfull, og dersom arrangøren vil gjøre gjeldende et avtalt forbehold.

       Direktivet oppstiller bare krav om at arrangøren skal underrette kunden der endringene eller manglene er vesentlige. Departementet er imidlertid kommet til at underretningsplikten bør gjelde enhver endring eller mangel, enten den er vesentlig eller ikke.

3.5.2 Krav som kan gjøres gjeldende etter at pakkereisen er påbegynt, jf. kap. 6:

- Lovens mangelsbegrep

       Direktivet inneholder ingen mangeldefinisjon, men utredningens forslag til § 6-1 inneholder en slik bestemmelse. Departementet er kommet til at loven bør inneholde en mangeldefinisjon som gir en viss veiledning. Den foreslåtte bestemmelse angir det generelle utgangspunkt med enkelte presiseringer, og må ikke oppfattes som uttømmende.

       Utgangspunktet for mangelvurderingen er avtalen mellom arrangøren og kunden. Avvik fra det som er avtalt innebærer at pakkereisen er mangelfull. I forslaget til mangeldefinisjon presiseres at det ikke foreligger en mangel når avviket fra det avtalte skyldes kunden eller forhold på dennes side. I tillegg til avvik fra det som er direkte avtalt skal også avvik fra det som må anses for avtalt i avtalen, regnes som en mangel.

       Lovens mangelsbegrep er ment å også omfatte tilfeller der pakkereisen er forsinket, og ikke bare der pakkereisen har mangler i snever forstand. En slik begrepsbruk kan virke noe uvant, men er etter departementets syn hensiktsmessig i pakkereisetilfellene.

- Rett til avhjelp og prisavslag, § 6-2

       I tillegg til å pålegge arrangøren en avhjelpsplikt, gir bestemmelsen arrangøren også en rett til å møte andre misligholdsbeføyelser med avhjelp. Bestemmelsen er således i overensstemmelse med avhjelpsregler i annen kontraktsrettslig lovgivning. Dersom arrangøren sørger for å få mangelen avhjulpet « innen rimelig tid », kan kunden verken heve eller kreve prisavslag.

       Direktivet oppstiller i artikkel 5.4 krav om at kunden skal underrette « vedkommende tjenesteyter samt reisearrangøren og/eller formidleren », snares mulig etter at han har oppdaget en mangel. Departementet finner det imidlertid ikke rimelig at kunden skal risikere å miste retten til å gjøre mangelsbeføyelser gjeldende pga. at han ikke har reklamert til en annen enn arrangøren. Kunden bør alltid kunne reklamere til sin kontraktspart.

       Dersom avhjelp ikke finner sted, eller ikke finner sted innen rimelig tid, vil kunden normalt ha rett til forholdsmessig prisavslag etter forslagets § 6-2 tredje ledd. Direktivet har ingen tilsvarende bestemmelse, men artikkel 4.7 inneholder en noe snevrere regel om prisavslag.

- Rett til å heve avtalen

       Kundens adgang til å heve avtalen etter at pakkereisen er påbegynt bør etter departementets syn være snevrere enn den tilsvarende adgang før arrangøren har påbegynt sin oppfyllelse.

       En følge av at kunden hever avtalen er at han skal ha igjen det han har betalt for pakkereisen. Dette sies uttrykkelig i § 6-3 første ledd. Departementet påpeker at det etter de alminnelige kontraktsrettslige regler gjelder et prinsipp om at den hevingsberettigede i visse tilfeller må betale for den verdi den mottatte ytelsen representerer for ham. Det vises i denne sammenheng til kjøpsloven § 65 første ledd hvor det heter at kjøperen skal gi selgeren « rimelig vederlag for vesentlig nytte » han har hatt av ytelsen. Departementet antar at det i pakkereisetilfellene skal nokså meget til før en vil finne det rimelig at kunden må betale et vederlag i og med at heving forutsetter at kundens formål med pakkereisen er « vesentlig forfeilet ».

- Rett til erstatning

       Dersom pakkereisen er mangelfull, har kunden etter departementets forslag på visse vilkår rett til erstatning for det tap han lider som følge av mangelen. Dette gjelder i motsetning til etter § 5-3 uavhengig av om avtalen heves. Departementets lovforlag inneholder i kapittel 6 to erstatningsbestemmelser, som bygger på direktivets artikkel 5.2. § 6-4 inneholder hovedregelen om arrangørens erstatningsansvar, mens § 6-5 regulerer forholdet til erstatningsreglene i transportrettslig lovgivning.

       Når det gjelder erstatningsutmålingen har kunden etter departementets forslag som utgangspunkt rett til å få hele sitt økonomiske tap erstattet. Bestemmelsen skiller ikke mellom direkte og indirekte tap. Begge former for tap skal i utgangspunktet dekkes. Det er ikke vanlig å la kontrollansvaret være såvidt omfattende. Etter kjøpsloven omfatter kontrollansvaret bare direkte tap, mens det for indirekte tap gjelder et uaktsomhetsansvar. Departementet anser det imidlertid best i overensstemmelse med direktivet å la kontrollansvaret også omfatte indirekte tap. Det er for øvrig foreslått i utredningen til ny forbrukerkjøpslov at kontrollansvaret skal omfatte også denne type tap.

       Departementet gjør oppmerksom på at betydningen av at kontrollansvaret omfatter indirekte tap reduseres noe gjennom adgangen til å avtale andre vilkår utenfor forbrukerforhold, jf. forslaget til § 1-2. Det er først og fremst i forbindelse med forretningsreiser det kan bli snakk om særlig store indirekte tap.

       I departementets forslag til § 6-4 tredje ledd, oppstilles en regel om at kunden kan tilkjennes ulempeserstatning dersom mangelen har voldt denne vesentlig ulempe.

       I enkelte tilfeller vil kunden kunne få ferien sin mer eller mindre ødelagt uten at han lider noe økonomisk tap. Det synes rimelig at han i en del av disse tilfellene kan tilkjennes erstatning som kompensasjon for ulemper og ergrelser. Regelen innebærer et utvidelse av arrangørens ansvar etter gjeldende rett.

       Departementet har vurdert å utforme regelen som en rettighetsbestemmelse, men er kommet til at det skal være opp til rettsapparatet og en eventuell nemnd å avgjøre om slik erstatning skal gis eller ikke. Det antas likevel at bestemmelsen vil få en viss betydning for de erstatningsoppgjør som finner sted utenom rettsapparatet.

       Forholdet mellom pakkereiselovens erstatningsregler og de tilsvarende regler i den transportrettslige lovgivning er regulert i departementets forslag til § 6-5.

       Departementet finner det riktig å la den transportrettslige lovgivning gå foran både når det gjelder erstatningsgrunnlag og utmåling. Den samme løsning er valgt i Sverige.

- Rett til bistand, § 6-4

       I de tilfeller hvor arrangørens oppfyllelse er mangelfull som følge av omstendigheter som fritar ham for erstatningsansvar, er han likevel pålagt en bistandsplikt i direktivets artikkel 5.2. Det dreier seg om en plikt som går utover plikten til å avhjelpe en mangel. En kunde som utsettes for en ulykke som arrangøren ikke har erstatningsansvar for, har krav på nødvendig assistanse til f.eks. å komme under legebehandling. Det må antas at arrangøren har en generell omsorgsplikt allerede etter de alminnelige kontraktsregler. På grunn av direktivet er det likevel nødvendig å presisere i loven at denne plikten også gjelder selv om arrangøren ikke er erstatningsansvarlig.

3.6 Formidlerens ansvar

       Direktivet overlater til medlemsstatene å avgjøre om det er arrangøren, formidleren eller eventuelt begge som skal hefte overfor kunden for oppfyllelsen av avtalen. Bare i ett tilfelle, i artikkel 5.1, sier direktivet hvem av arrangøren eller formidleren som skal være ansvarlig overfor kunden. Det avgjørende for om det er arrangøren eller formidleren som skal være erstatningsansvarlig, er hvem som er part i avtalen med kunden.

       Det må antas at en formidler av en pakkereise i de fleste tilfeller vil være å anse som arrangørens fullmektig (agent) og ikke som part i avtalen. Arrangøren vil være kundens kontraktspart, enten kunden foretar bestillingen gjennom en formidler eller direkte fra arrangøren.

       Etter utredningens forslag vil arrangøren etter lovens bestemmelser gjennomgående være den ansvarlige for oppfyllelsen av avtalen. I utredningens § 7-1 er det imidlertid foreslått at formidleren skal hefte overfor kunden for krav som i medhold av loven kan reises overfor arrangøren. Hvis kunden gjør sine krav gjeldende mot formidleren, skal denne tre inn i kundens krav mot arrangøren. Regresskravet kan bortfalle eller nedsettes hvis kundens krav skyldes formidlerens forhold. Reglene innebærer, i forhold til alminnelige fullmaktsregler, en utvidelse av formidlerens ansvar. « Vilkårene » inneholder ikke tilsvarende regler.

       Det er videre etter departementets syn rimelig at formidleren, som profesjonell part, bærer risikoen for arrangørens insolvens. Det er også av praktiske grunner rimelig at kunden kan rette sine krav mot formidleren. Det kan tenkes at arrangøren er et utenlandsk selskap som er representert av en formidler i Norge. I slike tilfeller kan det være av stor praktisk betydning for kunden å ha adgang til å rette sine krav mot formidleren. Departementet peker på at bestemmelsen bare gjelder formidlerens ansvar overfor kunden, og at formidleren vil tre inn i kundens krav mot arrangøren, med mindre kravet skyldes formidlerens forhold.

       Enkelte av lovforslagets handleplikter overfor kunden er i utredningen foreslått å påhvile « arrangøren eller formidleren ». Dette gjelder handlepliktene i § 3-2 første ledd, § 3-3 første ledd, § 4-1 tredje ledd (departementets forslag § 4-2 tredje ledd), § 5-1 tredje ledd (departementets forslag § 4-6 annet ledd) og § 6-1 første ledd (departementets forslag § 3-1 annet ledd). Etter departementets syn er det mest hensiktsmessig at de enkelte handlepliktene ikke er delt mellom arrangør og formidler, men at det foreligger kun ett ansvarssubjekt. Videre anses det mest naturlig at ansvaret for overholdelsen av de nevnte handlepliktene pålegges arrangøren, noe som også er løsningen i den svenske og den danske loven. En annen sak er at arrangøren i praksis ofte gjennom avtale med formidleren vil sørge for at denne oppfyller handlepliktene, f.eks. å gi opplysninger etter § 3-2.

3.7 Reklamasjon

       Departementets lovforslag inneholder to ulike regler om reklamasjon. I § 5-1 annet ledd reguleres kundens reklamasjonsplikt før pakkereisen tar til. Kapittel 8 inneholder regler om kundens reklamasjonsplikt etter at pakkereisen er påbegynt.

       For å kunne gjøre misligholdsbeføyelser gjeldende, er det en forutsetning at kunden har overholdt lovens reklamasjonsregler. Et generelt krav om at kunden må reklamere ved mangler gjelder etter lovforslaget bare i tilfeller der kunden ønsker å gjøre gjeldende misligholdsbeføyelser etter at pakkereisen er påbegynt. I disse tilfellene har arrangøren behov for å vite så snart som mulig at pakkereisen er mangelfull, slik at han kan få anledning til å avhjelpe mangelen. Hvis det derimot før pakkereisen tar til er klart at pakkereisen vil bli mangelfull, vil dette stort sett være noe arrangøren er klar over før kunden blir det. Arrangøren har således normalt ikke noe behov for å bli informert om mangelen i disse tilfellene. Derimot kan arrangøren ha behov for å vite om kunden ønsker å heve avtalen hvis han skulle ha rett til det. Arrangøren kan kanskje redusere sitt tap ved å selge pakkereisen til en annen dersom han får rask beskjed om at kunden vil heve avtalen. Det oppstilles derfor et krav i § 5-1 annet ledd om at kunden innen rimelig tid etter at han er informert om mangelen, må si fra dersom han vil heve avtalen.

       Etter departementets forslag til reklamasjonsregler kan kunden reklamere til enten arrangøren eller formidleren. Selv om arrangøren normalt er den ansvarlige for oppfyllelsen av pakkereiseavtalen, er det etter departementets syn rimelig at det er tilstrekkelig at kunden reklamerer til formidleren.

       Direktivets bestemmelser sier ikke direkte noe om virkningene av at reklamasjon ikke skjer. Reglene i departementets forslag til § 5-1 og § 8-1 om at kunden taper retten til å påberope seg mangelen hvis han ikke reklamerer i tide, må like fullt anses forenlig med direktivet.

       Ifølge direktivets artikkel 5.4 skal underretningen skje « skriftlig eller på annen egnet måte ».

3.8 Kundens plikter

       Direktivet inneholder ingen regler om kundens plikter utover reklamasjonsreglene. Departementet mener imidlertid at det er ønskelig med en bestemmelse om enkelte av kundens plikter.

       I departementets forslag til § 9-1 pålegges kunden å overholde ordensforskrifter og anvisninger gitt av arrangøren eller dennes kontraktsmedhjelpere, samt å ha med seg pass og andre nødvendige reisedokumenter.

3.9 Tvisteløsning

       Etter dagens ordning kan forbrukerne bringe tvister vedrørende selskapsreiser (og reisebyråtjenester) inn for Reklamasjonsnemnda for selskapsreiser.

       Direktivet har ingen uttrykkelige regler om behandlingen av tvister. I innledningen til direktivet sies det imidlertid at « det bør treffes visse tiltak (...) for å behandle klager ». Hva disse tiltakene konkret skal bestå i, er imidlertid ikke nærmere omtalt. Direktivet stiller således ingen krav til opprettelse av spesielle tvisteløsningsorganer, men avsnittet i direktivets innledning antyder at det er et ønske fra EUs side at behandlingen av tvister vedrørende pakkereiser reguleres spesielt i landenes regelverk.

       Sverige, Danmark og Finland har ikke noen særskilte tvisteløsningsordninger i sine respektive lover. Disse landene har i motsetning til Norge offentlige tvisteløsningsorganer som, med noen unntak, kan avgjøre tvister om tjenester som et alternativ til domstolsbehandling. Avgjørelser i Allmänna Reklamationsnämnden (Sverige), Forbrukerklagenævnet (Danmark) og Konsumentklagonämnden (Finland) er rådgivende, men etterleves i 70-80 % av tilfellene.

3.9.1 Departementets vurdering ved valg av tvisteløsningsmodell

       At forbrukerne ikke bare har rett, men også får rett, har vært en bærende tanke i norsk forbrukerpolitikk.

       Ordinær domstolsbehandling kan, i tillegg til å være en lang og omstendelig prosess, også være uforholdsmessig kostbart sett i forhold til tvistebeløpet og den enkeltes økonomi. Tvistebeløpet i saker på dette området er ofte lavt. Prosessinitiativet vil oftest ligge på kunden, som vil ha krav å gjøre gjeldende, f.eks. krav om prisavslag eller erstatning. I tillegg vil det ofte være ulikt styrkeforhold mellom partene. Disse forholdene kan medføre at kundene ikke vil forfølge sine rettigheter etter loven.

       Det har derfor etter departementets oppfatning vært viktig å finne frem til en kurant, enkel og fungerende tvisteløsningsordning for klager på pakkereiser, som et supplement til vanlig domstolsbehandling. Ordningen bør baseres på prinsipper som sikrer en forsvarlig behandling og et rimelig resultat.

       Departementet har vurdert ulike tvisteløsningsmodeller. På dette området vil de mest aktuelle alternativene være å legge saker etter loven inn under Forbrukertvistutvalgets (FTU) myndighetsområde eller å basere tvisteløsning på en ordning med en særskilt avtalebasert reklamasjonsnemnd. Det vil nedenfor bli gjort rede for departementets vurderinger av disse alternativene og begrunnelsen for at en videreføring av dagens selskapsreisenemnd er valgt. Det er også gjort nærmere rede for vurderingene i forbindelse med forslaget om at nemndas vedtak gis retts- og tvangskraft.

Spørsmålet om utvidelse av Forbrukertvistutvalgets saklige myndighetsområde

       Et av formålene ved opprettelsen av Forbrukertvistutvalget (FTU), var å sikre at det økte forbrukervern som nyere lovgivning la opp til, i større grad ville la seg gjennomføre i praksis.

       Til fordel for å legge behandlingen av klager på pakkereiser til FTU, taler for det første at behandlingen i FTU er enkel og lite kostnadskrevende.

       Videre er behandlingen i FTU regulert i lov, noe som innebærer at lovgiver har hånd om reglene om organets sammensetning, myndighetsområde, saksbehandling, m.v.

       En tvisteløsningsmodell som FTU er i større grad enn en frivillig ordning sikret å vedvare. Dette kan imidlertid være negativt i den grad tvisteløsningsmodellen ikke fungerer etter hensikten.

       Uten å kunne overprøves av noe forvaltningsorgan, blir FTUs vedtak retts- og tvangskraftig og bringer dermed saken til en endelig avgjørelse, med mindre en av partene innen en fastsatt frist bringer saken inn for de alminnelige domstoler.

       Det er imidlertid også en del forhold som taler mot å legge behandlingen av tvister vedrørende pakkereiseforhold til FTU.

       Tvister vedrørende pakkereiser må anses å være så vidt forskjellige fra de tvister utvalget hittil har hatt myndighet til å avgjøre, slik at FTU i dag ikke har den spesialkompetanse som en utvidelse av loven vil nødvendiggjøre.

       En eventuell utvidelse av FTUs kompetanse vil nødvendiggjøre endringer i lov om forbrukertvister. Ved å legge pakkereiseklager under FTU vil man få et mindre fleksibelt tvisteløsningssystem. FTU har videre kun kompetanse til å behandle tvister i forbrukerforhold, og vil således ikke kunne behandle tvister mellom næringsdrivende. Pakkereiseloven er imidlertid ikke begrenset til forbrukerforhold.

Spørsmålet om en videreføring av dagens ordning med en reklamasjonsnemnd

       En reklamasjonsnemnd kan også gis lovmessig forankring, slik det i dag er tilfelle for forsikringsskadenemnda. På denne måten har lovgiver muligheten til å regulere viktige forhold i lov og forskrift og dessuten sikre kontroll med at reglene for nemndas sammensetning, saksbehandling m.v. er forsvarlige, ved at det stilles krav om godkjenning av nemndas vedtekter. Ordningen med FTU legger til rette for endelig avgjørelse av saken ved FTUs vedtak. Dette er imidlertid også mulig ved en nemndmodell, såfremt nemnda er sammensatt på en måte som tilsier at partene vil ha tillit til nemndas vurderinger og ved at nemndas vedtak gis retts- og tvangskraft. Det siste spørsmålet er drøftet nærmere nedenfor.

       En reklamasjonsnemnd etter mønster av den eksisterende « Selskapsreisenemnda » vil være sammensatt av representanter både for forbrukersiden og fra reiselivsbransjen. Dette medfører at nemnda vil inneha spesialisert kompetanse, samtidig som begge parters interesser vil bli ivaretatt.

       Det er også en fordel at en slik reklamasjonsnemnd i utgangspunktet vil finansieres av avtalepartene. Det er ikke urimelig at bransjen dekker i alle fall deler av kostnadene ved å behandle reklamasjoner som oppstår som følge av virksomheten.

       Dagens ordning med « Selskapsreisenemnda » har fungert godt, og partene er innstilt på å fortsette samarbeidet. Etter departementets oppfatning vil en videreføring av dagens ordning gi en god og enkel tvisteløsningsordning for klager på pakkereiser.

Særlig om spørsmålet om nemndas vedtak skal ha retts- og tvangskraft

       I utredningen ble det foreslått at nemndas vedtak skulle ha retts- og tvangskraft. De av høringsinstansene som uttalte seg hadde ingen innvendinger mot en slik ordning.

       Departementet har ved vurderingen lagt stor vekt på den betydningen retts- og tvangskraft vil ha for å sikre etterlevelse av nemndas vedtak. Avgjørelsene fra « Selskapsreisenemnda » etterleves i all hovedsak. Imidlertid vil pakkereiseloven omfatte andre aktører enn dem som i dag er parter i avtalen om nemnda. Tidligere, da nemnda behandlet en del klager på arrangører o.l. som ikke var medlemmer av DNR, var manglende etterlevelse av vedtakene et problem. For medlemmer av en bransjeorganisasjon vil etterlevelse kunne sikres ved bestemmelser i medlemskapsavtalen, og ved at organisasjonen garanterer for oppfyllelse. For andre vil en ikke på tilsvarende måte kunne sikre oppfyllelse, og det vil derfor være ønskelig å få en ordning som sikrer etterlevelse av nemndas vedtak fra alle som omfattes.

       Departementet ser at spørsmålet om hvorvidt avtalebaserte tvisteløsningsnemnder bør ha slik kompetanse, er av generell karakter og krever vurderinger på mer prinsipielt grunnlag. Forslaget om at nemnda skal ha kompetanse til å treffe rettskraftige avgjørelser har som nevnt sin bakgrunn i et ønske om å sikre en effektiv etterlevelse av nemndas vedtak. En slik løsning har støtte både fra bransjesiden og fra organisasjoner som ivaretar forbrukersidens interesser. En ordning som den foreslåtte vil etter departementets syn dessuten gi mulighet til å vinne konkret erfaring før spørsmålet eventuelt blir tatt opp til prinsipiell og generell vurdering. På bakgrunn av dette, og det som er anført ovenfor om behovet for bindende avgjørelser, foreslås det at nemndas avgjørelser skal ha retts- og tvangskraft, med mindre saken bringes inn for domstolene innen en gitt frist.

       Departementet legger til grunn at dersom den foreslåtte ordning ikke fungerer etter intensjonene, vil spørsmålet eventuelt måtte vurderes på nytt, uavhengig av om det også foretas en mer generell gjennomgang av eksisterende tvisteløsningsordninger.

       Det bemerkes også at godkjenning av nemndas vedtekter er satt som en forutsetning for at vedtakene skal få retts- og tvangskraftvirkning. Som en konsekvens av forslaget om retts- og tvangskraft, har departementet dessuten etter høringsrunden gått gjennom lovforslaget på dette punkt og foretatt en del endringer med tanke på de særlige krav som må stilles til formaliserte prosedyrer m.v. for å sikre at rettssikkerhetshensyn ivaretas på en tilfredsstillende måte.

3.9.2 Forslagets hovedinnhold

       Forslaget legger til rette for en videreføring og videreutvikling av dagens ordning med en avtalebasert reklamasjonsnemnd. For å sikre en effektiv etterlevelse av nemndas vedtak, er vedtakene foreslått å ha retts- og tvangskraft, med mindre saken ikke bringes inn for de ordinære domstoler innen én måned. Forutsetningen for dette er imidlertid at nemndas vedtekter er godkjent av Kongen, jf. § 10-1.

       Adgangen til å kreve nemndbehandling av en tvist omtales i § 10-1. Dagens nemnd er basert på avtale mellom Den Norske Reisebransjeforening og Forbrukerrådet. I forslaget er det tatt høyde for at det på begge sider kan være aktuelt at også andre enn de som i dag er avtaleparter vil kunne stå for opprettelsen av en nemnd.

       Kjennskap til nemnda som et tvisteløsningsalternativ er en grunnleggende forutsetning for at den skal kunne fungere etter intensjonene. Arrangør og formidler pålegges derfor i § 10-2 en plikt til å informere om adgangen til nemndbehandling.

       Nemndas virkeområde må reguleres nærmere i vedtektene. Det vil være naturlig at nemnda ikke bare behandler saker etter pakkereiselovens bestemmelser, men også andre tvister som oppstår som følge av kontraktsforholdet mellom kunde og arrangør/formidler.

       Regler om sammensetning, saksbehandling m.v. vil også fastsettes i vedtektene, som skal godkjennes av Kongen. Enkelte prosessuelle regler er imidlertid tatt inn i selve loven. I § 10-4 er det, særlig av hensyn til retts- og tvangskraftvirkningen og fristen for å reise søksmål, bestemt at nemndas vedtak skal forkynnes for partene, og at vedtakets virkninger skal gjøres kjent for dem. Tvistemålslovens regler om gjenopptakelse gir etter § 10-6 anvendelse i den utstrekning de passer. § 10-8 inneholder en generell forskriftshjemmel. Bestemmelsen gir også hjemmel for å gi nemnda adgang til å ilegge saksomkostninger og til å pålegge en part å betale for behandlingen i nemnda, samt for å regulere en del forhold dersom nemnda skulle bli avviklet.

       § 10-7 inneholder et forbud mot forhåndsavtale om voldgift. Så lenge en tvist er til behandling i nemnda kan ikke arrangøren eller formidleren bringe den inn for de alminnelige domstolene, jf. § 10-3. Nemndas vedtak vil etter § 10-5 blir retts- og tvangskraftige dersom de ikke bringes inn for domstolene innen én måned fra vedtaket er forkynt for partene. § 10-5 inneholder nærmere regler om søksmål. Det er gitt regler om oppreisning mot oversittelse av søksmålsfristen, Dersom en part ønsker å reise søksmål, skal stevning sendes nemnda som videresender den til domstolen. Saker som nemnda har realitetsbehandlet bringes direkte inn for herreds- eller byrett, slik at nemndbehandling trer i stedet for behandling i forliksrådet.