Lovforslaget gjelder for tilbud om og avtaler om kjøp av pakkereiser som inngås mellom en kunde og en arrangør eller en formidler av en pakkereise. I likhet med direktivet omfatter lovforslaget enhver som inngår avtale om kjøp av en pakkereise, ikke bare forbruker, slik dette uttrykket brukes i nordisk lovgivning. I lovforslagets § 1-2 foreslås det imidlertid at loven gjøres ufravikelig bare i forbrukerhold.

       Kapittel 2 inneholder definisjoner. Lovforslagets definisjon av pakkereise omfatter ikke bare arrangementer bestående av transport og innkvartering, men også arrangementer med enten transport eller innkvartering kombinert med såkalte « andre turisttjenester », dersom turisttjenestene inngår som en vesentlig del av arrangementet. Lovforslagets definisjoner av « arrangør », « formidler » og « kunde » bygger i hovedtrekk på tilsvarende definisjoner i direktivet.

       Kapittel 3 inneholder bestemmelser om opplysningsplikt bl.a. i forbindelse med markedsføringen og avtaleinngåelsen, og regler om opplysningenes betydning for hva som anses avtalt. Bestemmelsene tilsvarer i stor utstrekning bestemmelser gitt i direktivet.

       Kapittel 4 inneholder regler om avbestilling og overdragelse av pakkereisen, og en bestemmelse om forbehold om endringer av avtalevilkårene. Direktivet inneholder ingen regler om adgang for kunden til å avbestille pakkereisen.

       Kapittel 5 omhandler rettigheter som kunden kan gjøre gjeldende før pakkereisen er påbegynt. Det gis bl.a. bestemmelser om kundens rett til, på visse vilkår, å heve avtalen og å kreve erstatning. Lovforslaget bygger i stor utstrekning på tilsvarende bestemmelser i direktivet.

       Kapittel 6 omhandler hovedsakelig rettigheter som kunden kan gjøre gjeldende etter at pakkereisen er påbegynt, herunder bl.a. retting av mangler, prisavslag, heving og erstatning som følge av mangler ved pakkereisen. Det foreslås videre en mangeldefinisjon. Direktivet har ingen slik uttrykkelig mangeldefinisjon. Lovforslagets regler om avhjelp og prisavslag er gjort mer generelle og fleksible enn tilsvarende bestemmelser i direktivet, i tråd med nyere forbrukerrettslig lovgivning. Kapittelet inneholder videre en bestemmelse som gir erstatningsreglene i transportrettslig lovgivning forrang fremfor reglene i lov om pakkereiser, der kundens tap er en følge av mangler ved transporttjenester som inngår i pakkereisen.

       Kapittel 7 inneholder en bestemmelse om formidlerens ansvar overfor kunden. Lovforslaget innebærer at kunden kan velge om han vil reise eventuelle krav etter loven mot formidleren eller arrangøren. Formidleren vil imidlertid fullt ut tre inn i kundens krav mot arrangøren, med mindre kundens krav skyldes formidlerens forhold. Etter direktivet overlates det til det enkelte land å bestemme om det er arrangør, formidler eller begge som skal hefte overfor kunden for oppfyllelse av avtalen.

       Kapittel 8 inneholder regler om kundens reklamasjonsplikt etter at pakkereisen er påbegynt. Hovedreglen er at kunden, for å påberope seg en mangel ved pakkereisen, må gi arrangøren eller formidleren melding om dette innen rimelig tid etter at han oppdaget mangelen. Reklamasjonsreglene bygger i det vesentlige på bestemmelser gitt i direktivet, men er noe mer utfyllende og noe skjerpet i kundens favør i samsvar med nyere forbrukerrettslig lovgivning.

       Kapittel 9 inneholder en bestemmelse om kundens plikter i forbindelse med pakkereisen. Direktivet har ingen tilsvarende bestemmelser.

       Kapittel 10 inneholder regler om behandling av tvister. Det eksisterer i dag en nemnd, « Reklamasjonsnemnda for selskapsreiser », opprettet etter en avtale mellom Forbrukerrådet og Den Norske Reisebransjeforening. « Vilkårene » har en bestemmelse om at forbrukeren kan bringe eventuelle tvister vedrørende selskapsreiser inn for denne nemnda. Direktivet har ingen uttrykkelige regler om behandling av tvister. I innledningen til direktivet sies det imidlertid at « det bør treffes (...) visse tiltak for å informere forbrukerne og for å behandle klager ». Det foreslås i kapittel 10 at tvister kan løses ved nemndbehandling dersom det eksisterer en nemnd basert på avtale mellom reiselivsbransjens organisasjoner og organisasjoner som organiserer eller representerer pakkereisekunder, og det legges dermed til rette for en videreføring av dagens nemnd. En viktig forskjell er imidlertid at nemndas vedtak gis retts- og tvangskraft, forutsatt at nemndas vedtekter er godkjent av Kongen.

       Kapittel 11 inneholder en bestemmelse om lovens ikrafttredelse, samt en bestemmelse om endringer i lov om sjøfarten (sjøloven).