Innledning

       Til Odelstinget.

       Barne- og familiedepartementet gjer framlegg til endringar i § 3, § 4, § 5, § 6 og § 21 i likestillingslova.

       Føremålet med endringa i § 3 (generalklausulen) er fyrst og fremst å opne for positiv særbehandling av menn ved tilsetjing i stillingar i barnehagar, grunnskulen og barneverninstitusjonar. Framlegget går ut på å setja inn ein forskriftsheimel som regulerer positiv særbehandling til fordel for menn.

       I tilknyting til § 4, § 5 og § 6 andre leden, om tilsetjing, lønsfastsetjing, opplæring og vidareutdanning i arbeidshøve, gjer departementet framlegg om å setja inn reglar om omvendt provplikt, slik at arbeidsgjevaren pliktar å påvisa at eventuell ulik behandling ikkje har sin grunn i kjønn.

       Endringane i § 21 er ein lekk i harmoniseringa med dei føresegnene den nye kommunelova har om kjønnsrepresentasjon i utval m.m. som er oppnemde av kommunale og fylkeskommunale organ. Dei viktigaste endringane går ut på at utval som er valde av folkevalde kommunale og fylkeskommunale organ, heretter skal regulerast av reglane i kommunelova om kjønnsprosent, at unntaket for utval som blir valde ved høvetalsval blir teke bort, og at handhevinga av 40-prosentregelen for alle kommunale og fylkeskommunale utval blir overført frå Likestillingsombodet til fylkesmannen eller vedkomande fagdepartement.

1. Endringar i § 3, positiv særbehandling av menn

       Positiv særbehandling er heimla i likestillingslova § 3 tredje leden. Med tilvising til føremålsparagrafen i lova har denne føresegna vore tolka slik at ho berre kan nyttast til fordel for kvinna.

       I føremålsparagrafen heiter det at likestillingslova skal fremja likestilling mellom kjønna, og at det skal takast særleg sikte på å betra kvinners stilling, jf. likestillingslova § 1.

       I praksis har det vore nokså stor uvisse om kor langt ein kan gå i å tillate særbehandling til fordel for menn. Praksis hos Likestillingsombodet har vore at det er mest i samsvar med føremålsparagrafen i lova at positiv særbehandling i arbeidslivet berre blir nytta i høve til kvinner.

       Denne tolkinga har òg Klagenemnda for likestilling lagt seg på (jf. Hurumsaka frå 1991).

       Når det gjeld utdanning, har Likstillingsombodet i praksis ikkje avvist positiv særbehandling til fordel for menn. Men ombodet har ikkje godteke ordningar som gjev menn førerett til fleire fag/liner enn det kvinner får førerett til.

       I St.meld. nr. 70 (1991-1992) gjorde Regjeringa framlegg om at likestillingslova skulle endrast slik at ho opnar for positiv særbehandling til fordel for menn som ein spore for menn til å bryta med kjønnsskilja på arbeidsmarknaden. Fleirtalet i forbrukar- og administrasjonskomiteen (Arbeidarpartiet og Høgre) stødde positiv særbehandling i form av visse særtiltak for å få fleire menn inn i barnehagar, grunnskulen og barnevernsinstitusjonar.

       Departementet ser det framleis slik at positiv særbehandling kan verka som ein spore for gutar/menn til å velja andre utdannings- og yrkesvegar enn dei tradisjonelle. Den løysinga stortingsfleirtalet gjekk inn for under førehavinga av St.meld. nr. 70 (1991-1992), føreset ei detaljregulering av kva yrke som skal koma inn under lova, og kva typar ulik behandling som skal tillatast. Dette meiner departementet høver dårleg til å bli regulert i ein generalklausul og meiner forskriftsforma er meir høveleg.

       Ynsket om å utvida eller avgrensa området der positiv særbehandling av menn kan vera tillate, kan melda seg som ei følgje av endringar i kjønnsrollemønsteret og som følgje av røynsler med positiv særbehandling av menn. Forskrifta kan innehalde nærare føresegner om positiv særbehandling i samband med opptak og rekruttering til utdanning. Positiv særbehandling til fordel for menn i samband med utdanning bør skje i den mon dette stør opp under målet om å få fleire menn inn i yrke med tilknyting til omsorg for og undervisning av barn. Når det gjeld utforminga av lovteksta, er departementet kome fram til at det framlegget som vart presentert i høyringsnotatet gjev liten signal- eller opplysningseffekt i høve til det departementet ynskjer å oppnå. Departementet foreslår ei utforming av forskriftsheimelen som gjev uttrykk for at det er tillate å nytta forskrifta til å regulera positiv særbehandling av menn i samband med undervisning av og omsorg for barn.

2. Endringar i § 4, § 5 og § 6 andre leden, reglar om provplikt

       Framlegget til provpliktsregel i § 4 og § 6 inneber at i tilfelle der det er påvist ulik behandling ved tilsetjing, permittering, vidareutdanning m.m., er det ein presumpsjon for at grunnen til den ulike behandlinga er kjønn, med mindre arbeidsgjevaren sannsynleggjer at det finst ein annan grunn. I praksis vil dette t.d. seia at dersom ein arbeidssøkjar blir vald framfor ein annan arbeidssøkjar med betre saklege kvalifikasjonar, så går ein ut frå at dette kjem av det kjønnet arbeidstakaren har, med mindre arbeidsgjevaren kan gjere mest truleg ein annan sakleg grunn til den ulike behandlinga. Regelen inneber òg at i tilfelle der det, etter at alle prov er framlagde, framleis er tvil om det har vore ulik behandling i strid med likestillingslova, så skal tvilsrisikoen liggja på arbeidsgjevaren.

       I tilfelle der det dreier seg om lønsfastsetjing (§ 5), må det fyrst påvisast at det faktisk ligg føre ein lønsskilnad mellom to arbeid av lik verdi. Likestillingsombodet har utarbeidd eit eige vurderingssystem som blir nytta til å avgjera om to arbeid kan seiast å ha same verdi. Ser det handhevande organet etter ei vurdering det slik at dei to arbeida har lik verdi, blir det etter dette opp til arbeidsgjevaren å sannsynleggjera at den påviste lønsskilnaden botnar i andre tilhøve enn kjønn. Arbeidsgjevaren må påvisa at løna er fastset etter dei same normene for kvinner og menn utan omsyn til kjønn, jf. likestillingslova § 5 tredje leden.

       Arbeidsgjevaren kan ikkje seiast å ha oppfylt provplikta berre ved å visa til at dei to lønene som blir samanlikna i det konkrete tilfelle, er fastsette gjennom ulike tariffavtalar; arbeidsgjevaren må likevel påvisa at normene for lønsfastsetjinga er dei same. Prinsippet om at lønsfastsetjing gjennom to ulike tariffavtalar ikkje i seg sjølv er prov nok for at det ikkje ligg føre kjønnsdiskriminering i dei konkrete tilfella som blir samanlikna, vart òg fastslege av EF-domstolen i den såkalla Enderby-saka.

       Det har vore diskutert om provpliktsregelen bør vere ei ålmen føresegn eller knyttast til føresegnene om arbeidslivet i § 4, § 5 og § 6 andre leden. Departementet går inn for ei lovfesting av provpliktsreglane i dei nemnde paragrafane, då det er på det området desse reglane dekkjer, at behovet for klåre provpliktsreglar i praksis er størst. Lovfesting av provpliktsreglar i desse føresegnene vil òg dekkje dei områda der EU-domstolen har tolka likestillingsdirektiva i EU/EØS slik at arbeidsgjevaren har provplikta for å påvisa at eventuell ulik behandling ikkje har sin grunn i kjønn. Departementet meiner òg at føremålet med lovfestinga - å gjera regelverket klårare og dermed auka regelvissa - i større grad blir oppnådd med ei plassering i dei respektive paragrafane.

3. Endringar i § 21, oppfølging av endring i kommunelova

       Likestillingslova § 21, slik føresegna lyder i dag, gjer unntak frå minsterepresentasjonskravet for utval som er valde ved høvetalsval. Den nye kommunelova (§ 36) har fått reglar om minstekrav til kjønnsrepresentasjon på vallistene som blir framlagde når folkevalde organ i kommunar og fylke skal velja representantar til utval etter høvetalsprinsippet. Kommunelovas § 37 inneheld nærare reglar om korleis oppteljinga av røystene skal gå føre seg for at representantane frå kvar liste skal vera fordelte med minst 40 % av kvart kjønn.

       For å skapa eit enkelt og einskapeleg regelverk bør unntaket for høvetalsval i § 21 i likestillingslova takast bort. I staden bør § 21 visa til reglane i kommunelova.

       Kommunelovas § 38 fastset at blant dei som skal veljast, skal kvart kjønn vera representert med minst 40 % i utval som er valde ved fleirtalsval. Slik § 21 lyder i dag, gjeld han for fleirtalsval. Harmoniseringsomsyn tilseier likevel at ein også når det gjeld denne utvalstypen, viser til føresegnene i kommunelova.

       Fyrste leden andre punktum i § 21 blir endra slik at det no går tydeleg fram at også utval med to eller tre medlemmer kjem inn under føresegna (tidlegare gjekk grensa ved fire). For utval med to medlemmer og i tilfelle der eit offentleg organ nemner opp medlemmer til eit ikkje-offentleg utval eller eit utval samansett av representantar for fleire offentlege organ, inneber dette ei realitetsendring, sidan slike utval til no ikkje har kome inn under § 21.

       Tredje leden andre og tredje punktum blir oppheva idet den nye kommunelovas § 36-37 har innført reglar som langt på veg automatisk vil sikra at det blir 40 % representasjon av kvart kjønn også i denne typen utval. Departementet peikar på at likestillingslova, slik ho lyder i dag, gjer unntak for utval som er valde ved høvetalsval, medan kommunelova har som hovudregel at også desse utvala skal omfattast. Kommunelovas § 36 inneber ei styrking av reglane om kjønnsrepresentasjon. Når det gjeld unntaket for utval med gjennomgåande representasjon, heiter det at kommunane må følgja representasjonsreglane « så langt som mulig ». Dette meiner departementet må oppfattast som ei plikt for kommunane til å freista å etterleva 40-prosentkravet.

       § 21 får ny fjerde led som inneheld ei tilvising til kommunelova når det gjeld desse utvala. Kommunale og fylkeskommunale utval som er valde av folkevalde organ ved fleirtalsval, kjem inn under kommunelova § 38. Tilvisinga til kommunelova gjeld òg for desse utvala. For administrativt oppnemnde kommunale og fylkeskommunale utval er § 21 framleis heimel for å kunne krevje minst 40 % representasjon av båe kjønn.

       Handhevinga andsynes utval som er valde eller oppnemnde av kommunale eller fylkeskommunale organ, tek fylkesmannen eller fagdepartementa seg av i medhald av kommunelovas § 59.

       Det foreslås ein ny femte led som er ein generell forskriftsheimel om handhevinga av § 25. Heimelen vil bli nytta til å gje forskrifter om handhevinga av § 21 andsynes statlege utval.

       Med omsyn til statistikk over kjønnsfordelinga i utvala går departementet ut frå at den planlagde organisasjonsdatabasen til Kommunal- og arbeidsdepartementet vil gje nok informasjon. Det er både praktisk og økonomisk mest tenleg at denne statistikken blir offentleggjort av Kommunal- og arbeidsdepartementet i samband med annan statistikk basert på basen. Dette vil spara kommunane og fylkeskommunane for meirarbeidet med å senda inn statistiske opplysningar til Likestillingsombodet. Departementet legg til grunn at Likestillingsombodet held seg orientert om korleis § 21 blir etterlevd.

4. Økonomiske og administrative følgjer

       Departementet trur ikkje endringa i § 3 vil få direkte økonomiske eller administrative følgjer. Men når det gjeld lovfesting av provpliktsreglar er det vanskeleg å seia kva følgjer det kan få. Det kan hende at Likestillingsombodet og/eller Klagenemnda vil få ei større arbeidsmengd. Samstundes vil Likestillingsombodet få innsparingar ved at dei ikkje lenger skal handheva § 21 andsynes kommunane og fylkeskommunane, og det kan vega opp meirarbeidet med provpliktsreglane.

       I samband med omlegginga av statistikkføringa på § 21 kan det vera mogleg å få til innsparingar.

5. Komiteen sine merknader

       Komiteen har merket seg at Regjeringen i Ot.prp. nr. 29 (1994-1995) foreslår endringer i § 3, § 4, § 5, § 6 og § 21 i Likestillingsloven. Andre endringer som ble omtalt under behandlingen av St.meld. nr. 70 (1991-1992), bl.a. endring av § 5 (om likelønn) og § 14 (om forholdet mellom Klagenemnda for likestilling og Arbeidsretten) er nå under utredning.

       Lov av 9. juni 1978 nr. 45 om likestilling mellom kjønnene plasserte Norge i fremste rekke når det gjaldt formell likestilling.

       Formålet med loven, slik det kommer til uttrykk i § 1 og i Likestillingsombudets veiledning, slår fast at kvinner og menn skal ha like muligheter til utdanning, arbeid, kulturell og faglig utvikling. Komiteen har videre merket seg at det i veiledningen slås fast at « I dagens samfunn er føremålet først og fremst å betra stillinga for kvinnene ».

       Komiteen ønsker å understreke betydningen av at formålsparagrafen er rettledende for tolkningen av de andre forskriftene i loven, og at den dermed gir et godt grunnlag for å forstå hovedhensikten bak denne loven.

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om og grunngivelse for endringer i § 4, § 5 og § 6 andre ledd. Endringene innebærer regler om bevisplikt for arbeidsgiver/tilsettingsorgan når det er mistanke om forbigåelser pga. kjønn ved tilsetting, lønnsfastsettelse, opplæring og videreutdanning i arbeidsforhold.

       Komiteen slutter seg også til forslaget om å endre § 21, slik at den nye kommuneloven og likestillingsloven harmonerer med hverandre mht. kjønnsrepresentasjon i kommunale og fylkeskommunale oppnevnte utvalg.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, vil peke på at samfunnet siden likestillingsloven trådte i kraft for 16 år siden har endret seg, og at det er en bred enighet om at menns deltagelse i omsorgsarbeid og omsorgsyrker bør styrkes. Dette er bakgrunnen for at det nå foreslås å legge til rette for positiv særbehandling av menn på et meget begrenset område; nemlig i stillinger knyttet til undervisning av og omsorg for barn. Flertallet forutsetter at dette forslaget ikke vil føre til endringer i dagens praksis i forhold til positiv særbehandling ved utdanning. Det er viktig å presisere at positiv særbehandling av menn kun skal brukes i forhold til yrkesgrupper som direkte arbeider med barn, og ikke som en mulighet til avansement til lederstillinger.

       Flertallet er bekymret over at stadig flere barn vokser opp uten jevnlig kontakt med menn. Det er stor enighet blant alle som er opptatt av barn om at det er viktig med både kvinnelige og mannlige forbilder i barns oppvekstmiljø. Gjennom positiv særbehandling av menn som søker arbeid i barnehager, grunnskole og barnevernsinstitusjoner, kan barns hverdag forandres og berikes. Mannlige forbilder er viktig, ikke minst for at barn skal få utvikle sin egen identitet. At jenter og gutter finner sin tilhørighet gjennom kontakt med begge kjønn er en forutsetning for å skape en kjønnsidentitet. Det er viktig å synliggjøre at også menn tar omsorgsansvar. Det er viktig for de holdninger og kjønnsroller barn tar med seg inn i voksenlivet og overfører videre til sine egne barn. Dersom flere generasjoner vokser opp med bare kvinner i omsorgsyrkene vil holdningen deres påvirkes av dette, og det vil kunne få store konsekvenser for arbeidet med å oppnå reell likestilling.

       Flertallet vil understreke at likestillingsloven tar særlig sikte på å bedre kvinners situasjon. Dette utgangspunktet endres ikke som følge av det foreliggende lovforslaget. Det betyr at positiv særbehandling fortsatt er et virkemiddel som først og fremst vil bli benyttet til fordel for kvinner. Det understrekes videre at lovens hovedformål er å fremme likestilling mellom kjønnene.

       Flertallet vil peke på at noen av høringsinstansene mener at det ikke er diskriminering som er årsaken til at menn er i mindretall i omsorgsyrkene, og at likestillingsloven derfor ikke er det rette virkemiddel for å få flere menn inn i disse yrkene. Det er grunn til å minne om at likestillingsloven ikke bare er en lov som forbyr diskriminering, men at den etter formålsparagrafen også er en lov som skal fremme likestilling mellom kjønnene.

       Flertallet vil understreke at positiv særbehandling av menn bare er ett virkemiddel for å få menn inn i omsorgsarbeid. Ot.prp. nr. 29 (1994-1995) peker på flere virkemidler som kan oppmuntre menn til å velge omsorgsyrker, bl.a. gjennom økt lønn og status. Positiv særbehandling er ett av de virkemidlene som kan motivere menn til andre yrkesvalg enn de tradisjonelle, og dette virkemidlet bør tas i bruk.

       Flertallet viser til den undersøkelsen Institutt for samfunnsforskning har foretatt, og den undersøkelsen som er gjengitt på forslagets s. 7 som viser at positiv særbehandling kan bidra til å øke antall søknader fra det underrepresenterte kjønn. Mangelen på søkere har man nettopp til hensikt å rette opp ved å gi arbeidsgiver adgang til å oppfordre det underrepresenterte kjønn til å søke. Dette virkemidlet har vist seg å ha effekt bl.a. gjennom den undersøkelsen som er foretatt av aspirantopptaket i Utenriksdepartementet.

       Flertallet har merket seg den bekymring som enkelte høringsinstanser uttrykker mht. en økende kvinnearbeidsledighet. Flertallet deler denne bekymringen, men vil samtidig bemerke at det i flere yrker i omsorgssektoren er stor mangel på personale. Barnehagesektoren er et godt eksempel; her mangler i dag 3.000 førskolelærere. Det er lite realistisk å tro at en adgang til positiv særbehandling av menn til denne sektoren vil true kvinners stilling på arbeidsmarkedet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og representanten Wetterstad har merket seg forslaget til tilføyelse til § 3. Forslaget innebærer at departementet får fullmakt til å lage forskrifter bl.a. om at menn skal kunne gis positiv særbehandling i forbindelse med søknad til undervisning av og arbeid med barn, slik som barnehage, grunnskole og barneverninstitusjoner.

       Disse medlemmer kan ikke se at Regjeringen har dokumentert at menn i dag blir diskriminert når de søker stillinger i barnehager, grunnskole eller barneverninstitusjoner. Tvert om er det generelle inntrykket at menn blir tatt imot « med åpne armer » når de først søker disse stillingene. Det er følgelig hverken saklige eller logiske årsaker til at en må endre likestillingsloven for å oppnå den ønskede effekt.

       Disse medlemmer har merket seg at undersøkelsen fra Institutt for samfunnsforskning om kjønnskvotering som likestillingspolitisk virkemiddel bl.a. konkluderer med at det er lite som tyder på at de kvoteringsordningene som finnes, fungerer etter intensjonene. En av årsakene til at det ikke fungerer, er at det ofte er svært få søkere av det underrepresenterte kjønn. Disse medlemmer mener forskningsresultatet viser at det er liten grunn til å tro at flere menn vil søke de aktuelle yrkene, selv om det åpnes for positiv særbehandling av menn.

       Disse medlemmer har merket seg at rapporten er skrevet på oppdrag fra Barne- og familiedepartementet, som ønsket å få samlet inn kunnskap om omfanget av og bruk av kjønnskvotering i arbeidsliv og utdanning for å benytte dette i forbindelse med arbeidet med den foreliggende revisjonen av likestillingsloven. Disse medlemmer konstaterer at departementet ikke har lagt vekt på denne omfattende rapportens konklusjoner, men fremhever eldre, betydelig mindre undersøkelser.

       Disse medlemmer vil derfor gå imot forslaget til et nytt fjerde ledd i § 3.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener forslaget innebærer en alvorlig svekkelse av lovens intensjon, nemlig å forby diskriminering pga. kjønn og nødvendigheten av å gi kvinnene positiv særbehandling for å fremme likestilling.

       Disse medlemmer ser klart behovet for å få flere menn til å ta ansvar for omsorgen for barn, både i yrkeslivet og privat. Dette er spesielt viktig i oppdragelsen av gutter. Fremdeles er menn fraværende, som levende modeller i mange barns liv. Dette kan få uheldige følger, spesielt for guttene, som kanskje må identifisere seg med mannsroller vårt samfunn ikke setter høyt, slik de fremtrer bl.a. i voldsfilmer.

       Disse medlemmer mener at helt andre virkemidler må tas i bruk, både på det holdningsskapende området og ikke minst når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår i de omtalte yrkene, for at menn skal oppmuntres til å søke disse stillingene. Også når det gjelder opptak og rekruttering til utdanning, mener disse medlemmer at en generell heving av statusen for disse yrkene, vil bidra til at flere menn søker denne type utdanning. Arbeidet med å heve lønn og status i typiske kvinneyrker er derfor etter disse medlemmers mening de grep som først og fremst vil kunne endre på den uheldige, skjeve, kjønnsmessige rekruttering til utdanning av og arbeid med barn.

       Disse medlemmer har gjennom høringene merket seg at den foreslåtte tilføyelsen til § 3 (generalklausulen) har vakt betydelig motstand i Norsk Kommuneforbund, Norsk Lærerlag, Norsk sykepleieforbund, Norsk Helse- og Sosialforbund og Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere. Disse forbundene representerer typiske kvinneyrker og organiserer 400.000 arbeidstakere. Disse medlemmer deler disse forbundenes og LOs sterke bekymring for den økende kvinnearbeidsledigheten.

       Disse medlemmer har merket seg at Barneombudet og andre instanser som har med barn å gjøre, ikke har vært høringsinstanser for departementet. Hovedregelen bør, etter disse medlemmers mening, være at det innhentes høringsuttalelser fra instanser som har med barn å gjøre, når slike saker er til behandling.

       Disse medlemmer vil understreke at en svekkelse av likestillingsloven, for å oppnå en høyst usikker virkning, er svært urovekkende og innebærer et tilbakeskritt for Norge som foregangsland i likestillingsarbeidet.

       Komiteens medlem Wetterstad er fortsatt uenig i at det er behov for en egen likestillingslov. Dette medlem konstaterer at loven ikke har bidratt til å heve lønn og status for typiske kvinneyrker, men håper tiltak på det holdningsskapende området kan innvirke på dette i tiden som kommer.

       Dette medlem mener at kjønnskvotering/forskjellsbehandling er like galt for menn som for kvinner, og vil derfor gå imot forslaget til nytt fjerde ledd i § 3.

6. Komiteens tilråding

       Komiteen har elles ingen merknader, syner til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjera fylgjande

       I lov av 9. juni 1978 nr. 45 om likestilling mellom kjønnene skal det gjerast følgjande endringar:

§ 3 skal lyda:

(Generalklausul)

       Forskjellsbehandling av kvinner og menn er ikke tillatt.

       Med forskjellsbehandling menes handlinger som stiller kvinner og menn ulikt fordi de er av forskjellig kjønn. Som forskjellsbehandling regnes videre en handling som faktisk virker slik at det ene kjønn på urimelig måte stilles dårligere enn det annet.

       Ulik behandling som i samsvar med lovens formål fremmer likestilling mellom kjønnene er ikke i strid med første ledd. Det samme gjelder kvinners særlige rettigheter ut fra den eksisterende ulike situasjon mellom kvinner og menn.

       Kongen kan gi nærmere bestemmelser om hvilke former for ulik behandling som tillates i medhold av denne lov, herunder bestemmelser om særbehandling av menn i forbindelse med undervisning av og omsorg for barn.

§ 4 skal lyda:

(Likestilling ved ansettelse mv.)

       Såframt det ikke finnes en åpenbar grunn for det, må en stilling ikke lyses ledig for bare det ene kjønn. Utlysningen må heller ikke gi inntrykk av at arbeidsgiveren forventer eller foretrekker det ene kjønn til stillingen.

       Ved ansettelse, forfremmelse, oppsigelse eller permittering må det ikke gjøres forskjell på kvinner og menn i strid med § 3.

       Arbeidssøker som ikke har fått en utlyst stilling, kan kreve at arbeidsgiveren skriftlig opplyser hvilken utdanning, praksis og andre klart konstaterbare kvalifikasjoner for arbeidet den ansatte av det annet kjønn har.

       Hvis det kan påvises ulik behandling av kvinner og menn ved ansettelse, forfremmelse, oppsigelse eller permittering, må arbeidsgiveren sannsynliggjøre at dette ikke skyldes søkernes eller arbeidstakernes kjønn.

§ 5 skal lyda:

(Lik lønn for arbeid av lik verdi)

       Kvinner og menn i samme virksomhet skal ha lik lønn for arbeid av lik verdi.

       Med lønn menes det alminnelige arbeidsvederlag samt alle andre tillegg eller fordeler i penger eller andre goder som ytes av arbeidsgiveren.

       Med lik lønn menes at lønnen fastsettes på samme måte for kvinner og menn uten hensyn til kjønn.

       Hvis det kan påvises lønnsmessig ulik behandling av kvinner og menn som utfører arbeid av lik verdi i samme virksomhet, må arbeidsgiveren sannsynliggjøre at dette ikke skyldes arbeidstakernes kjønn.

       Kongen kan i forskrifter gi nærmere regler for hva som skal regnes som samme virksomhet i stat og kommune.

§ 6 skal lyda:

(Lik rett til utdanning)

       Kvinner og menn har samme rett til utdanning.

       Arbeidsgiver skal likestille kvinner og menn når det gjelder opplæring, videreutdanning og permisjon i forbindelse med utdanning o.l.

       Ved opptak til kurs, skole og studium, og ved andre tiltak med sikte på rekruttering til yrke eller profesjon, er det på ellers tilnærmet like vilkår adgang til å gi fordeler til det ene kjønn dersom det på sikt er egnet til å rette opp en mangel på likevekt mellom kjønnene i vedkommende yrke eller profesjon.

       Hvis det kan påvises ulik behandling ved forhold som nevnt i annet ledd, må arbeidsgiveren sannsynliggjøre at dette ikke skyldes arbeidstakernes kjønn.

§ 21 skal lyda:

(Representasjon av begge kjønn i alle offentlige utvalg m.v.)

       Når et offentlig organ oppnevner eller velger utvalg, styrer, råd, nemnder m.v. med 4 medlemmer eller flere, skal hvert kjønn være representert med minst 40 prosent av medlemmene. I utvalg med 2 eller 3 medlemmer skal begge kjønn være representert. Disse reglene gjelder også for varamedlemmer.

       Det kan gjøres unntak fra reglene i første ledd når det foreligger særlige forhold som gjør det åpenbart urimelig å oppfylle kravene.

       Reglene i denne paragraf gjelder ikke for utvalg m.v. som etter lov bare skal ha medlemmer fra direkte valgte forsamlinger.

       For utvalg m.v. valgt av folkevalgte organer i kommuner og fylkeskommuner gjelder bestemmelsene i kommuneloven.

       Kongen gir bestemmelser om håndheving og rapportering og kan gi utfyllende bestemmelser etter denne paragraf.

       Reglene i denne paragraf medfører ingen begrensning i de regler som ellers gjelder om representasjon i offentlige utvalg m.v. etter denne lovs bestemmelse om forskjellsbehandling.

       Loven trer i kraft fra 1. august 1995.