1. Hovudinnhaldet i proposisjonen

       I proposisjonen vert det fremma forslag til ny lov om politiet. Lova skal erstatta politilova av 13. mars 1936 samt diverse eldre lover. Det vesentlegaste nye i utkastet er lovfestinga av politiet sine verkemiddel i arbeidet med å sikra den offentlege ro og orden. Det vert vidare føreslått heimlar for politiet sin funksjon som hjelpe- og serviceorgan for borgarane.

       Reglane om rett til å halda arrangement på offentleg stad står i dag i kommunale politivedtekter. Desse reglane vert nå tekne inn i politilova. Som utgangspunkt skal det berre gjelda ei meldeplikt for arrangøren, men politiet vil framleis kunna forby arrangement eller stilla nærare vilkår.

       Som i gjeldande politilov vert og ein del organisatoriske spørsmål regulert i lovutkastet. Desse reglane baserar seg i hovudsak på den eksisterande organiseringa der politimeistrane har ei sjølvstendig stilling i leiinga av sitt distrikt.

       Ulike alternativ til streikeforbodet ein inntil nyleg har hatt for politiet vert presenterte i proposisjonen. Sidan Stortinget har vedteke å oppheva streikeforbodet, går ein ikkje nærare inn på dei spørsmåla streikerett for politiet reiser.

       Ulike reglar om teieplikt for politiet vert samla i ein ny regel i politilova. Det vert ikkje gjort endringar i prinsippet om at staten har ansvaret for finansieringa av politiet.

       Gjeldande politilov har eit forbod mot å skipa og delta i såkalla friviljuge ordensvern. Regelen vert føreslått omformulert. Det vert ikkje gjeve nokre særreglar for vaktselskapa si verksemd. Reglane om politiet sitt ansvar for organisering av redningstenesta og for å iverksetja tiltak ved ulykkes- og katastrofesituasjonar vert lovfesta.

2. Bakgrunnen for lovrevisjonen

       Før någjeldande politilov hadde ein ei blanding av kommunale og statlege politiordningar. Ved lova av 1936 var det ei hovudsak at politiet fullt ut skulle vera statleg.

       I lensmannsetaten var ordninga frå gamalt av at lensmannen hadde sine inntekter i det vesentlege frå gebyr og frå privat erverv. Det var først i 1974 at lensmannen vart ein statstenestemann med full løn i si stilling. Gjennom ein lovrevisjon i 1976 vart politilova gjort gjeldande for lensmannsetaten.

       Politirolleutvalet kom i 1981 og i 1987 med to innstillingar om politiet si rolle og oppgåver i samfunnet. Desse innstillingane har vore sentrale under lovarbeidet.

       På nokre område er det skjedd endringar den seinare tida som gjer det naudsynt med nye reglar i politilova, m.a. har ein oppretta Politihøgskolen, og styringa av politi- og lensmannsetaten er blitt samordna.

       Politiet sitt arbeid kan skjematisk delast inn i følgjande område:

       Det eksisterar inga samla lovregulering av dei to første punkta. Politiet sitt arbeid med straffesaker er derimot regulert i detalj i straffeprosesslova. Kategorien « andre oppgåver » omfattar eit svært spreidt felt.

       Mangelen på lovregulering når det gjeld politiet si tryggjing av ro og orden, er eit unntak frå legalitetsprinsippet, dvs. at styresmaktene må ha lovheimel for å gjera inngrep overfor einskildpersonar eller i private tilhøve elles. Spørsmål om lovfesting av disse oppgåvene har vore drøfta fleire gonger. Politirolleutvalet har uttalt at lovfesting av sentrale reglar om metodar og framgangsmåtar i politiet var ynskjeleg.

       Til grunn for lovutkastet ligg ei eiga utgreiing som har vore på høyring til ei rekkje instansar.

       Regjeringa fremma i 1993 Ot.prp. nr. 83 (1992-1993) om ny politilov. Proposisjonen vart trekt attende same år avdi ein ønskte ei meir omfattande utgreiing av spørsmålet om streikerett for politiet. Eit utval har vurdert dette spørsmålet og lagt fram si innstilling i NOU 1994:1 .

3. Generelle kommentarar til lovutkastet

3.1 Ansvar, mål og oppgåver

       I lovutkastet § 1 vert det slått fast at det er staten som har ansvar for å syta for polititenesta i samfunnet. Det er slik departementet ser det ikkje naudsynt å slå fast prinsippet om statleg finansiering i lova. Regjeringa har elles, i tråd med vedtak i Stortinget, gjeve nye retningsliner for i kva grad politiet skal kunna ta imot gåver og økonomiske tilskot.

       Sjølv om norsk politi er statleg, er den desentraliserte strukturen eit særtrekk. I dei store byane har likevel kontakten mellom politiet og lokalsamfunnet ikkje vore oppfatta som tilfredsstillande dei seinare åra. Departementet vil setja mykje inn på å gjera kontakten betre, men kommunale styresmakter bør ikkje ha del i styringa av politiet. I lovutkastet § 2 vert det gjeve uttrykk for staten sin einerett til å styra og utøva politimakt.

       Ein regel som gjev uttrykk for det overordna målet for politiet si veksemd, bør etter departementet si oppfatning takast inn i den nye politilova. Politirolleutvalet har nemnt tre sentrale behov politiet skal tilfredsstilla: rettstryggleik for den einskilde, vern om samfunnsinteresser og service og hjelp til folket. Framlegg til målregel i politilova tek utgangspunkt i desse behova.

       Departementet legg opp til at det i § 2 vert gjeve ei opplisting av politiet sine oppgåver. Ein tek ikkje sikte på å utvida eller innskrenka politiet sine oppgåver. I paragrafen vert følgjande oppgåver nemnt:

       I høyringsutkastet var det teke med ein regel om at andre styresmakter skulle stø politiet i deira verksemd. Fleire høyringsinstansar meinte at ei slik lovfesting hadde lite for seg og departementet føreslår difor ikkje ein slik regel. Ei rekkje av politiet sine arbeidsoppgåver finnest i andre lover. I lovutkastet § 2 vert det difor og vist til dette. Hovudsiktemålet med lovutkastet er å lovfesta den delen av politiet si verksemd som er basert på sedvane.

Merknader frå komiteen

       Komiteen vil til liks med departementet streka under at det er staten som har ansvaret for polititenesta i landet. Det høver etter komiteen sitt syn difor godt å slå dette fast først i lova. Komiteen vil framheva at det er viktig å lovfesta politiet sine oppgåver. Komiteen syner her både til Politirolleutvalet og Innst.S.nr.192 (1991-1992) til St.meld. nr. 23 (1991-1992) om bekjempelse av kriminalitet. Komiteen vil på denne bakgrunnen gi si støtte til den opplistinga av oppgåver som er lagt til politiet. Dette er med på å understreka politiet sin funksjon som hjelpe- og serviceorgan andsynes innbyggjarane. Politiet si viktigaste oppgåve vil framleis vera å arbeida for tryggleik, rettstryggleik og rettferd for den einskilde. Også verning av samfunnet sine fellesinteresser må i denne samanhangen understrekast. Komiteen er vidare tilfreds med at ei rekkje tilhøve som i dag har vore basert på sedvane, no vert lovfesta.

       Sjølv om komiteen ved ulike høve har understreka behovet for nær kontakt mellom politiet og lokalmiljø, er det ikkje ønskeleg med kommunal styring av politiet. Denne kontakten må difor etter komiteen sitt syn ivaretakast på anna vis.

       Komiteen sitt fleirtal, alle unnateke medlemene frå Høgre og Framstegspartiet, stør synet om at det ikkje er behov for å lovfesta at andre styresmakter skal stø opp om politiet sitt arbeid.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet går inn for å lovfeste at andre myndigheter skal støtte politiet i deres arbeid, på samme måte som det er lovfestet at politiet har plikt til å samarbeide med andre myndigheter som er tillagt oppgaver som berører politiets arbeidsområde. Disse medlemmer mener at en slik lovbestemmelse vil ha en klar signalvirkning om at politiet utfører sine oppgaver på hele samfunnets vegne. Disse medlemmer viser til at departementet opprinnelig hadde foreslått en slik bestemmelse i høringsrunder. Disse medlemmer mener en slik samarbeidsregel vil kunne virke klargjørende, noe som kan ha verdi i en konfliktsituasjon. Disse medlemmer viser til at politiet i mange sammenhenger er avhengig av samarbeid med og støtte fra andre etater, og at politiet ofte vil ha en ledende og koordinerende funksjon i et slikt samarbeide. En klar lovregel om plikt til å støtte politiet vil etter disse medlemmers oppfatning kunne hindre kompetansestrid i enkelttilfeller og vil generelt tjene som en oppfordring til øvrige etater om å vektlegge samarbeidet med politiet.

       Disse medlemmer fremmer etter dette følgende forslag til ny § 28:

       « § 28 Andre myndigheters støtte til politiet

       Annen offentlig myndighet skal støtte politiet i dets virksomhet når forholdene tilsier det, og bestemmelser gitt eller i medhold av lov ikke er til hinder for et slikt samvirke. »

3.2 Politiet sine fullmakter

       Departementet tek sikte på å lovfesta politiet sin heimel for inngrep overfor borgerane på det ordensmessige området. Politiet byggjer i dag i stor grad sin rett til å gjera slike inngrep på ei sedvanerettsleg generalfullmakt. Både i Finland og Sverige har ein lovfesta politiet si fullmakt til inngrep for å sikra ro og orden.

       Når det gjeld arbeidet for å sikra ro og orden, finnest det ein del lovheimlar spredt i fleire lover og føresegner, m.a. i straffeprosesslova § 191, lausgjengerlova § 20 og i kommunale vedtekter.

       Politiinstruksen har fleire føresegner som har som føresetnad at det eksisterar ei generalfullmakt. Generalfullmakta gjev kompetanse til å setja iverk førebyggjande og gjenopprettande tiltak av ordensmessig karakter.

       Når politiet aksjonerar med grunnlag i denne fullmakta, har det vore lagt til grunn nokre grunnprinsipp for val av verkemiddel som nå vert tekne inn i § 6. Det skal vera eit klårt behov for tiltaket; det gjeld eit alminneleg krav om jamvekt mellom mål og middel for tenestehandlingane; like tilfelle skal handsamast likt og kravet om objektivitet gjeld her som elles i offentleg teneste. Departementet føreslår vidare at ein lovfestar politiet si plikt til å ta omsyn til personvernet når det gjeld å verna personar mot offentleg eksponering.

       Bortsett frå nokre reglar i straffelova er det ikkje generelt regulert ved lov kva tid og i kva grad politiet har rett til å bruka makt ved gjennomføring av sine tenestehandlingar. Dette er likevel alminneleg akseptert. I lovutkastet § 6 vert det føreslått ein generelt utforma regel om maktbruk. Politiet skal kunna nytta makt under tenesten, men berre når det er naudsynt og forsvarleg. Det skal ikkje takast i bruk sterkare middel, med mindre svakere middel vert rekna for utilstrekkelege, eller slike fåfengd har vore prøvde. Bruk av våpen i polititenesta er regulert i våpen-instruksen. Reglane i våpeninstruksen er såvidt detaljerte at det etter departementet si oppfatning ikkje er naturleg å ta dei inn i politilova.

       Ingen av høyringsinstansane har hatt invendingar mot ei lovfesting av generalfullmakta. I § 7 andre ledd er dei mest aktuelle tiltaka politiet skal kunna iverksetja i ulike situasjonar teke med. Opplistinga må ikkje tolkast slik at politiet ikkje skal kunna setja i verk tiltak som ikkje er teke med i paragrafen dersom dette er naudsynt.

       Lovutkastet inneheld inga sakshandsamingsreglar, men dei generelle reglane i forvaltningslova vil i utgangspunktet og gjelda politiet sitt arbeid. Det er gjort unntak frå forvaltningslova når det gjeld plikt til grunngjeving og klagerett ved påbod om å sikra ro og orden. I tilfelle der både politilova og straffeprosesslova har heimel for eit tiltak, skal dei straffeprosessuelle reglane gjevast prioritet dersom det ligg an til at saka vil bli fulgt opp med etterforsking. Om eit inngrep er straffeprosessuelt eller har heimel i poilitilova, er vesentleg mellom anna på grunn av ulike sakshandsamingsreglar.

       Straffeprosesslova § 191 gjev heimel for å innbringa nokon for å tryggja ro og orden på offentleg stad. Denne regelen føreslår departementet vert teken over i politilova § 8. I høyringsutkastet var regelen om at ingen må haldast attende etter § 191 utover 4 timar, føreslått endra til 6 timar. Ingen høyringsinstansar hadde invendingar til dette, men departementet meiner likevel at det ikkje er behov for ei slik utviding. Fristen vil difor framleis vera 4 timar. Ein annan heimel for inngrep som vert føreslått overført til den nye politilova er lausgjengerlova § 20. Denne regelen vert hyppig nytta for å førebyggja ordenskrenkingar og kriminalitet og for å hjelpa rusa personar. Ein person som blir innbrakt på grunn av rus vil i mange høve ha behov for medisinsk tilsyn. I slike tilfelle har politiet plikt til å varsla lege.

       Straffeprosesslova § 178 andre ledd gjev høve til personleg ransaking med sikte på å ta frå den pågrepne ting som kan brukast til vold eller til å unnvika. Regelen gjev kun heimel for ransaking der det skjer i samband med at ein person vert arrestert. I utkastet § 10 er politiet gjeve rett til å ta frå personar i arrest ting som kan skada vedkomande eller andre. Og pengar eller andre ting kan takast i forvaring for å sikra at dei ikkje blir øydelagt eller kjem bort. Det vert vidare føreslått ein heimel for visitasjon med sikte på å klarleggja identitet.

       Departementet føreslår dessutan at det vert teke inn heimlar for einskilde inngrep som er naudsynte i samband med politiet si hjelperolle overfor sjuke personar i § 12. Politiet skal m.a. på visse vilkår kunna ta sjuke menneskje i mellombels forvaring i inntil 24 timar.

       Reglane i § 13 om tiltak overfor barn er delvis ei lovfesting av føresegner i politivedtektene og delvis ei rettsleg nyskaping. Etter politivedtektene kan politiet i dag bringa eller vise heim barn som på eiga hand streifar om på offentleg stad om kvelden. I lovutkastet vert det gjeve ein tilsvarande regel. Departementet meiner føresegna bør gjelda barn under ein alder på 15 år. Politiet skal framleis kunna aksjonera etter oppmoding frå foreldra også når barnet er over 15 år. I desse tilfella må ein i særleg grad vurdera om slik oppmoding skal etterkommast.

Merknader frå komiteen

       Komiteen har merka seg at Regjeringa føreslår å lovfesta politiet si plikt til å ta omsyn til personvernet. Komiteen vil i denne samanhengen spesielt peika på politiet sin kontakt med presse og media. Utlevering av bilete, namn og personlege data o.l. vil kunna ha store negative konsekvensar for uskuldige. Offentleggjering må berre skje dersom allmenne omsyn skulle tala for det i det einskilde tilfelle.

       Komiteen er tilfreds med at det i lovframlegget er utforma eigne reglar om maktbruk. Komiteen vil spesielt leggja vekt på at bruk av makt berre må skje når det er naudsynt. Bruk av makt må stå i klar og rimeleg tilknyting til det lovbrotet som er gjort, og kun takast i bruk når allmenne omsyn talar for det.

       Komiteen har merka seg at lovframlegget ikkje inneheld spesielle reglar for sakshandsaming. Komiteen finn som Regjeringa at dette ikkje er naudsynt, då forvaltingslova sine reglar i stor grad også gjeld for politiet sitt arbeid. Komiteen har i denne samanhangen merka seg det unntaket som gjeld for grunngjeving og klagerett ved tiltak som raskt må setjast inn for å sikra ro og orden. Komiteen sluttar seg til dette.

       Komiteen har vidare merka seg framlegget om å taka § 20 i lausgjengerlova inn i politilova. Komiteen finn grunn til å understreka at mange rusa treng legehjelp eller anna medisinsk hjelp. Komiteen har også merka seg framlegget om å heimla politiet sin rett til visitasjon for å klarleggja identitet. Komiteen vil i denne samanhengen peika på at denne retten framleis må brukast med varsemd og ikkje verka diskriminerande. Politiet må i kvart einskild høve ha sakleg grunn for å ta i bruk denne heimelen.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet mener at politiets plikt til i enkelte situasjoner også å bruke skytevåpen i tjenesten må komme tydeligere frem i lovens § 6. I proposisjonen blir det slått fast at den sterkeste form for maktbruk er bruk av skytevåpen, og at det er viktig at bruk av våpen i polititjeneste er nøye regulert. Dette medlem finner det merkelig at denne « sterkeste form for maktbruk » ikke er nevnt i loven. Dette medlem er av den oppfatning at en polititjenestemann har plikt til om nødvendig også å bruke skytevåpen for å beskytte andres eller eget liv under utførelsen av tjenesteoppdrag. Bruk av skytevåpen vil da fremstå som en tjenestehandling. Det vil i så fall bli slutt på at enhver polititjenestemann som har måttet skyte ned et menneske under utførelsen av sin tjeneste i utgangspunktet har begått drap iht. straffeloven, som man må definere som drap foretatt i nødverge for at tjenestemannen skal kunne gå straffefri. Dette medlem mener det er galt å bruke straffelovens nødvergeparagraf som politiets egentlige hjemmel til våpenbruk, og vil derfor foreslå følgende tilføyelse i § 6 som nytt femte ledd:

       « Politiet kan, dersom forholdene tilsier det, benytte skytevåpen for å beskytte seg selv og andre under utførelsen av sin tjeneste. Politiets bruk av våpen er regulert i en egen instruks om politiets bruk av våpen, og ethvert tilfelle hvor politiet bruker skytevåpen skal etterforskes rutinemessig av Det Særskilte Etterforskningsorganet for politisaker. »

3.3 Regulering av arrangement på offentleg stad

       Det er behov for ei nærare regulering av korleis ein kan utøva retten til møte og demonstrasjonar m.v. på offentleg stad. I dag er dette regulert i politivedtektene som gjev heimel både for ei meldeplikt og ei søknadsplikt. Departementet meiner at dei viktigaste reglane om rett til å halda arrangement på offentleg stad bør takast inn i politilova. Dette er gjort i utkastet § 11. Det er berre lagt opp til ei meldeplikt, ikkje noko søknadsplikt. Politiet kan likevel forby arrangementet dersom omsynet til den offentlege ro og orden eller lovleg ferdsel gjev grunn til avslag. Berre alvorlege ordensbrot skal vera grunnlag for avslag. Politiet kan setja vilkår for arrangementet. Det kan gripast inn overfor arrangement som skapar uakseptable problem for den offentlege ro og orden også om arrangementet ikkje går føre seg på offentleg stad. Departementet føreslår vidare eit forbod mot å opptre maskert under demonstrasjonar m.v.

       Gjennom kommunal vedtekt kan ein i tillegg til det som går fram av lova, krevja søknad for arrangement av underhaldningsmessig og liknande art på offentleg stad, og melding om arrangement som er alment tilgjengelege utanfor offentleg stad dersom det er sannsynleg at arrangementet vil krevja innsats frå politiet. I høyringsbrevet var det føreslått ein generell regel om meldeplikt for offentleg tilgjengelege arrangement utanfor offentleg stad. Dette meiner departementet ikkje er naudsynt.

Merknader frå komiteen

       Komiteen merkar seg at departementet vil ta reglane for å halda arrangement inn i politilova. Komiteen stør opp om at meldeplikt er nok, men at politiet i visse høve kan forby arrangement. Komiteen vil likevel presisera at møte og demonstrasjonar på offentleg stad er ein naturleg ting i eit demokrati, og at det difor skal mykje til for at slike arrangement vert nekta av politiet. Komiteen er samd i forbodet mot å vera maskert under demonstrasjonar o.l. og ser behovet for å kunna fastslå identitet etter t.d. uro og valdsbruk.

3.4 Kommunale politivedtekter

       Det er utarbeidd ei « normal politivedtekt » frå Justisdepartementet til kommunane. Heimelsgrunnlaget for politivedtektene er i svært gamle lover som no blir sanerte. Politivedtektene er blitt relativt mindre viktige, men departementet meiner likevel at ein framleis skal ha ordninga, og føreslår reglar om dette i § 14. Politivedtektene bør ikkje regulera ting som er regulert i anna lov, som andre styresmakter har overteke ansvaret for, som etter sin art er politiet uvedkommande eller som er uhensiktsmessige eller overflødige.

       I høyringsutkastet vart det føreslått at forbod mot å bæra ladd skytevåpen på offentleg stad, som i dag har heimel i politivedtektene, skulle takast inn i våpenlova. Departementet meiner at eit slikt forbod ikkje passar inn i denne lova, og har ikkje fulgt opp framlegget. Den statlege godkjenningsordninga av vedtektene ved Justisdepartementet skal halda fram.

Merknader frå komiteen

       Sjølv om henvisningsgrunnlaget for dei kommunale politivedtektene vert sanert, ser komiteen at det kan vera ein fordel å utarbeida ei ny normalpolitivedtekt. Komiteen stør synet om at desse vedtektene ikkje bør regulera tilhøve som andre styresmakter har ansvaret for. Komiteen stør vidare departementet i at kommunale politivedtekter må gjennom ei statleg godkjenningsordning.

       Komiteen ser at det systematisk kan passa dårleg å ta med i våpenlova ein heimel om forbod mot å bera ladd våpen på offentleg stad, og at dette difor førebels kan heimlast i politivedtektene. Komiteen vil peika på at det nyleg er vedteke ei lovendring som set forbod mot å bera kniv på offentleg stad. Komiteen ser det som naturleg at ein også får forbod i straffelova mot å bera våpen på offentleg stad, og ber Regjeringa koma attende til Stortinget med eit slikt framlegg ved første høve.

       Komiteen vil presisera at eit slikt lovforbod ikkje må ramma naudsynt transport der våpen vert teke med enten det dreier seg om væpna heimevernsoldatar, jegarar eller andre i lovleg ærend.

3.5 Organiseringa av politiet

       Hovudmønsteret i organisasjonsstrukturen i politi- og lensmannsetaten bør gå fram av lova. Når det gjeld den interne organiseringa ved den einskilde tenestestaden, ser departementet generelt ikkje noko behov for lovregulering.

       I proposisjonen vert det drøfta om den sentrale leiinga av politiet skal liggja berre i departementet. Fleire av våre naboland har ei ordning med rikspolitisjef eller liknande. Tidlegare forslag om å skipa eit politidirektorat er blitt avviste. I 1991 vart det sett ned ei styringsgruppe for å gå gjennom alternative løysingar m.o.t. leiinga av politiet. Styringsgruppa gjekk inn for å oppretta eit organ kalla Politiets Sentrale Forvaltning. Den politiske styringa og faglege leiinga skulle framleis liggja i departementet, medan det nye organet skulle vera eit reint administrativt organ. Departementet vil for sin del gå inn for ein leiingsmodell etter same mønster som i dag. Det vert arbeidd med å delegera fleire saker til underordna organ. Avgjerder som gjeld den daglege polititenesta skal takast lokalt. Føresegna som legg leiinga av politiet til departementet i § 15 fører ikkje til realitetsendring i høve til den gamle lova.

       Kombinasjon av påtalemakt og politimakt er eit sentralt trekk ved vår politiordning. Det er ikkje aktuelt å gjera endringar i hovudprinsippa om tilhøvet mellom politi og påtalemakt, og det vert ikkje føreslått særlege reglar om dette i lova. Riksadvokaten meiner det kan verka misvisande når lovutkastet § 4 utan atterhald seier at politiet vert leia av departementet. Departementet er ikkje einig i dette. Sjølv om det er ein gråsone mellom departemenet og Riksadvokaten sine ansvarsområde, finn departementet ikkje at dette krev noko detaljert grensedraging i lova. Det er i dag eit godt samarbeide mellom Riksadvokaten og departementet, med fellesmøte og felles inspeksjonar.

       Landet er i dag delt inn i 54 politidistrikt og 370 lensmannsdistrikt. Departementet ser det som ei heldig ordning å ha sjølvstendige, lokale einingar, men understrekar at det er behov for samarbeid over distriktsgrensene og bistand frå dei sentrale politieiningane. Departementet meiner at den distriktsordninga vi har i dag stort sett fungerar godt, og har ikkje lagt opp til store endringar. Det er gitt ein rammemodell for den nye organiseringa etter at lensmannskontora administrativt er overførte til politimeistrane, men med rom for lokal tilpassing. Ved utforminga av § 16 har departementet lagt vekt på ikkje å låsa fast spesielle organisatoriske løysingar.

       Lensmennene har den daglege leiinga av polititenesten i sine distrikt. Politioppgåvene har auka dei seinare åra. For å bøta på ulempene ved små einingar er det etablert vaktsamarbeid mellom fleire lensmannsdistrikt. Ved at politimeistrane har teke over det administrative ansvaret for lensmannskontora, vil tilhøva liggja til rette for ei betre samordning av ressursane. Dei sivile gjeremåla skal i størst mogleg grad vera ein integrert del av den øvrige verksemda.

       Gjeldande lov har to føresegner om den interne organiseringa ved den einskilde tenestestaden. Etter departementet si oppfatning er det ikkje naudsynt å ha lovfesta reglar om dette. Den lokale sjefen tek avgjerder i slike tilfelle innafor ramma av sentrale instruksar og reglane i m.a. tenestemannslova og forvaltningslova.

       Departementet legg vekt på at politiet i størst mogleg grad skal vera ein integrert del av lokalmiljøet. I dei større byane er politiet sin kontakt med innbyggjarane blitt for liten og ein arbeider nå med å betra dette. Ein søkjer også å få til eit betre samarbeid mellom ordensavdelinga og kriminalavdelinga m.a. ved utbyggjing av ein effektiv, lokal kriminaletterretning.

       Politimeisteren kan etter § 7 i gjeldande lov delegera oppgåver som er lagde til han til nærare fastsette grupper av tilsette. Hensikten med regelen i § 7 første ledd er å avskjera tolkingstvil ved at ein opnar for ein generell delegeringsrett, men til ein avgrensa krins av kvalifisert personale. Departementet meiner at dei alminnelege forvaltningsrettslege prinsippa om delegering nå er betre kjende, og at det difor er mindre behov for ein regel om delegering. Regelen vert difor ikkje ført vidare. Ein tek sikte på å opna for utstrakt delegering av forvaltningsgjeremål til lensmannsetaten og politistasjonane.

       Dei sentrale særorgana er oppretta for å løysa politioppgåver av landsomfattende karakter som er slik at eit einskilt kammer ikkje har føresetnad eller kapasitet til å løysa dei. Vi har i dag følgjande sentrale særorgan; Kriminalpolitisentralen, Overvåkingssentralen, Utrykningspolitiet, ØKOKRIM, Politiets Materielltjeneste, Politiets datatjeneste og Politihøgskolen. I proposisjonen er oppgåvene til dei ulike organa kort omtalte. Eit system med frittståande særorgan er gagnleg fordi desse utviklar ein høg ekspertise på sine område, men det og kan og gje eit behov for auka koordinering.

       Politimeistrane i Oslo, Kristiansand, Bergen, Trondheim og Troms er oppnemnde som landsdelspolitimeistre. Dei har i første rekkje eit ansvar for å planleggja og koordinera utnytjinga av dei samla politiressursane i landsdelen. Dei har også ei rekkje oppgåver på nærare spesifiserte felt. Det vert stilt spørsmål ved om landsdelsapparatet er den beste måten å løysa behovet for regional koordinering på. Departementet er innstilt på å vidareføra regional koordinering på dei fleste av dei områda som i dag er omfatta, og eventuelt utvida området. Det vil bli vurdert å etablera meir uformelle regionale koordineringsledd på aktuelle fagområde. Ein har utforma dei nye organisatoriske reglane i lova med sikte på å få fleksible løysingar. Når det gjeld Overvakingspolitiet, har departementet etter handsaminga av stortingsmeldinga om overvakingstenesta i 1993 fastsett ei ny regionordning.

       Gjeldande politilov har ingen føresegner som regulerer tilhøvet til andre styresmakter. I høyringsutkastet vart det føreslått ei rekkje slike føresegner, men desse er ikkje fulgt opp i proposisjonen på grunn av motstand i høyringsrunden. Departementet er også generelt av den oppfatning at samarbeid mellom ulike offentlege organ egnar seg mindre godt for lovregulering i generell form.

       Forsvarsdepartementet følgjer opp planane om å etablera eit indre kystoppsyn der og rettsleg regulering av kystoppsynet si maktutøving skal greiast ut. Departementet har difor ikkje handsama desse spørsmåla i dette lovutkastet.

Merknader frå komiteen

       Komiteen er samd i at organiseringa av politiet må ta utgangspunkt i dei oppgåver politiet er sett til å løysa, samt å få til ei best mogleg utnytting av ressursane. Som vektlagt i Innst.S.nr.192 (1991-1992) om bekjempelse av kriminalitet, ynskjer komiteen eit nærpoliti med god kontakt med publikum. Komiteen har merka seg at departementet ikkje ser behovet for å lovfesta alle detaljar eller den interne organiseringa av den einskilde tenestestaden.

       Komiteen merkar seg at departementet ynskjer at avgjerder om den daglege politidrifta skal takast lokalt, og stør dette. Komiteen vil understreka at arbeidet med å delegera fleire saker til underordna organ har eit stort effektiviseringspotensiale. Delegering vil òg etter komiteen sitt syn få den effekt at det gir underordna tilsette ansvar. Dette er viktig for den einskilde tilsette og fører til ein meir tilfredsstillande arbeidssituasjon.

       Det er etter komiteen sitt syn viktig at det ikkje oppstår kompetansestrid mellom departementet og Riksadvokaten. Komiteen stør departementet i at det ikkje er grunn til å gje nærare reglar om Riksadvokaten og påtalemakta sine oppgåver i politilova. Når det gjeld grenseområdet mellom departementet og Riksadvokaten, er komiteen samd i at det ikkje blir gjort ei detaljert grensedraging i lova, men at ein må ha eit nært samarbeid. Komiteen har merka seg at det nå er etablert gode rutiner for dette samarbeidet.

       Sjølv om komiteen tidlegare har gitt uttrykk for at den ynskjer at politifolk skal vera generalistar, ser komiteen behovet for sentrale særorgan. Komiteen har merka seg at departementet er open for å vurdera andre regionale modellar enn den landsdelsmodellen som ein har i dag.

       Komiteen sitt fleirtal, alle unnateke medlemen frå Framstegspartiet, stør at den faglege og politiske leiinga av politiet skal liggja i departementet. Dette er etter fleirtalet sitt syn den organisasjonsforma som best sikrar dei måla som er sette for politiet sitt arbeid. Ved ei slik organisering vil ein òg, slik departementet påpeikar, tryggja demokratisk kontroll med politiet. Den organiseringa som gjeld i dag sikrar gode kommunikasjonar mellom den daglege polititenesta og den politiske leiinga. Denne organiseringa er òg den beste økonomisk sett.

       Fleirtalet har merka seg at departementet ikkje gjer framlegg om å endra den ordninga som gjeld no i tilhøvet mellom politiet og påtalemakta, og dette er i samsvar med Innst.S.nr.192 (1991-1992). Fleirtalet vil her visa til kva ein samla komité sa om dette spørsmålet, jf. 1. spalte s. 37 i proposisjonen. Fleirtalet ynskjer å vidareføra det tilhøvet som i dag er mellom politi og påtalemakt.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet er enig i at et tett samarbeid mellom politi og påtalemyndighet, der påtalemyndighetens jurister bringes inn i etterforskningen på et tidlig stadium sammen med politiets etterforskere, gir en klar effektivitetsgevinst. En slik ordning kommer imidlertid i klar konflikt med rettssikkerhetshensyn. I de siste årene har vi sett eksempler på at personer er blitt siktet som et ledd i politiets etterforskning, og ikke med bakgrunn i at de fremlagte bevis gir grunn til å anta at vedkommende er skyldig i en kriminell handling. Det har i ettertid vist seg at den siktede var uskyldig. Det er sannsynlig at slike hendelser ville vært unngått dersom det hadde vært et klarere skille mellom politi og påtalemyndighet. Det er meningen at påtalemyndigheten skal ha en kontrollfunksjon over politiet. En slik kontrollfunksjon vil ikke bli god nok når påtalemyndighetens tjenestemenn samtidig sitter som ledere av politiets etterforskning. Dette medlem mener derfor at politi og påtalemyndighet bør være klart atskilt for å oppnå uavhengighet og best mulig rettssikkerhet.

       Dette medlem mener at det bør vurderes å etablere et uavhengig og separat politidirektorat slik det ble foreslått av det såkalte Aulie-utvalget i 1970. Polititjenesten i Norge bør organiseres under en enhetlig ledelse utenfor et politisk styrt departement, atskilt fra påtalemyndigheten. En slik organisering vil etter dette medlems vurdering sikre den nødvendige koordinering og effektivitet som i dag savnes i kampen mot kriminaliteten. Den politiske ledelse og byråkratene i Justisdepartementet vil bli forhindret fra politisk motiverte inngrep i politiets faglige arbeid, ettersom instruksjonsmyndigheten til departementet vil være av generell karakter. Dette medlem vil ikke fremme endringsforslag i lovteksten, men vil be departementet utrede den organisasjonsmodellen som er nevnt ovenfor.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om å utrede og fremme nødvendige forslag om etablering av et uavhengig og separat politidirektorat med en felles ledelse for samtlige av landets politidistrikt. »

       « Stortinget ber Regjeringen om å fremme nødvendige forslag for å oppnå et klart skille mellom politiets etterforskere og påtalemyndigheten. »

3.6 Administrasjon og personale

       I politilova er det i første rekkje behov for å gje reglar om personale dersom ein ynskjer å gjera avvik frå tenestemannslova eller det ligg føre behov for særlege reglar. Departementet meiner at det ikkje er behov for å lovfesta dei kvalifikasjonskrava som går fram av gjeldande lov, med unntak av kravet om plettfri vandel. For stillingar som er tillagde politimynde skal også kravet om norsk statsborgarskap gå fram av lova. Øvrige kvalifikasjonskrav skal kunna fastsetjast ved føresegner av departementet.

       For leiarstillingar i politiet må ein først og framst leggja vekt på eigenskapar som leiar. Etter straffeprosesslova er det i utgangspunktet eit krav til tilsette i politiet som skal ha påtalemakt at vedkomande er jurist. Dette kravet har vakt ein viss profesjonsstrid. Ved ei endring i politilova i 1956 vart det opna for at også andre enn juristar kunne få stilling som politifullmektig, -inspektør eller -adjutant, men for politimeistrane var det framleis krav om juridisk embetseksamen. Etter straffeprosesslova § 55 kan Kongen i einskildtilfelle gjera unntak frå kravet om juridisk embetseksamen og gje ein kvalifisert teneste- eller embetsmann påtalemakt, men denne regelen er så langt ikkje nytta i praksis. Departementet finn det ikkje naudsynt å vidareføra regelen om eit særskilt kvalifikasjonskrav til politimeistrane, ettersom dette er uttømmande regulert i straffeprosesslova.

       Politimeistre og visepolitimeistre skal vera embetsmenn, medan overvåkingssjefen framleis skal sitja på åremål. For andre stillingskategoriar vert det fastsett av departementet kvar tilsetjingskompetansen ligg. Departementet er positiv til auka bruk av åremålstilsetjing og spørsmålet bør utgreiast nærare. Det vert gjort framlegg om at Kongen får fullmakt til å kunna fastsetja at stillingar som politimeistre og sjefar for sentrale særorgan vert tilsette på åremål.

       I høve til gjeldande lov vert det berre gjort små endringar når det gjeld politmakt og legitimasjon av denne. Behovet for å ha politimakt følgjer stillingskategoriane og er etter utkastet § 20 knytta til desse. Politimakt gjeld og i fritida. Tilsette med politimakt har plikt til å gripa inn og utføra polititeneste på eiga hand i fritida ved svært grove lovbrot eller i svært farlege situasjonar. Politimakta gjeld og dersom ein grip inn i mindre alvorlege tilfelle som ikkje vert omfatta av plikta.

       Etter gjeldande lov er det høve til å gje personar som ikkje er tilsette i politiet avgrensa politimakt, t.d. i samband med oppsyn i utmark og på sjøen. Slike reglar vert og føreslått i den nye lova.

       Reglane i § 21 er i det vesentlege ei vidareføring og omredigering av gjeldande reglar om tenesteområde. For å sikra politiberedskapen føreslår ein reglar om plikt for tenestemenn med politimynde til å gjera teneste utanfor eige distrikt.

       Innanfor tenestestaden har leiinga høve til omplassering som ein del av sin styringsrett. Dette krev ingen spesiell lovheimel og vert praktisert i politiet i samsvar med det som er vanleg i andre verksemder. Det er rettslege skrankar her som gjer at ein ikkje kan ta usaklege eller utanforliggjande omsyn. Eventuelle disiplinære tiltak må skje i medhald av tenestemannslova.

       Politiinstruksen har reglar om buplikt og tenesteplikt i fritida. Departementet føreslår at hovudregelen om desse tilhøva vert teken inn i lova. Av omsyn til beredskapen finn departementet at det må krevjast at polititilsette må bu slik at det er lagleg tilkomst til tenestestaden, jf. § 22.

       § 22 regulerar vidare kva for tilhøve som særleg gjer det naudsynt med avgrensing i høve til bierverv. Det viktigaste er omsynet til tenestemannen si uavhengige stilling. For lensmenn gjeld eigne reglar for bierverv i lensmannslova § 4.

       Forbodet mot bruk av rusmiddel i tenesta i § 23 er ei vidareføring av reglane i dagens lov. Det vert opna for å gjera unntak m.a. for spaningsteneste og representasjonsoppdrag.

       I 1959 vart det innført streikeforbod for politiet. I Ot.prp. nr. 83 (1992-1993) gjekk departementet inn for å setja ned eit offentleg utval for å gjera ei nærare vurdering av spørsmål knytta til streikerett for politiet. Utvalet si innstilling vart publisert som NOU 1994:1 . I proposisjonen vert det gjort nærare greie for framlegga i innstillinga og høyringsuttalene til desse framlegga. Det vert og gjort greie for hovudargumenta for og imot streikerett og for og imot ei eiga lønsnemnd.

       Hausten 1994 vart det sett fram eit Dok.nr.8-framlegg om å oppheva streikeforbodet for politiet, og eit anna Dok.nr.8-framlegg om å oppretta ei fast lønsnemnd for politiet. Ved handsaminga av dei to framlegga i Odelstinget vart det vedteke å oppheva det eksisterande streikeforbodet, medan framlegget om å oppretta ei særskild lønsnemnd for tilsette i politiet ikkje fekk tilslutnad. Departementet finn på denne bakgrunn ikkje grunn til å gå nærare inn på dei spørsmåla som knyter seg til streikerett for politiet.

       Reglane om teieplikt i politiet er i dag spreidde i straffeprosesslova, forvaltingslova og i særlege reglar. I politilova § 24 vert det gjort framlegg om nye teiepliktreglar, særleg for å klargjera tilhøvet til forvaltingslova. Teiepliktreglane i forvaltingslova er stort sett dekkjande for behovet, men det vert gjort framlegg om nokre tillegg og modifikasjonar. I § 24 vert det føreslått ei utvida teieplikt ved at opplysningar om operativ verksemd og opplysningar som det ut fra omsynet til spanings- og etterretningsverksemd er naudsynt å halda hemmeleg, kjem inn under teieplikta. Vidare vert det gjeve unntak frå innsynsretten etter forvaltingslova § 13 a nr. 1.

       Det vert og føreslått ein utvida rett til å gjera opplysningar kjende for andre, dels internt i politiet, dels i høve til andre norske styresmakter og utanlandsk politi, og dels i høve til vitne og kilder.

Merknader frå komiteen

       Komiteen finn til liks med departementet ikkje behov for å gi reglar som allereie er dekte opp i tenestemannslova. Komiteen har merka seg at det er særlege tilhøve og unntak som vert føreslått tekne inn i politilova og sluttar seg til desse. Komiteen stør synspunktet om at det ved val av leiarar innan politiet først og fremst vert lagt vekt på leiareigenskapar.

       Komiteen merkar seg at departementet finn det unødvendig å vidareføra kravet om særskilte kvalifikasjonskrav til politimeistrane - då dette alt er regulert i straffeprosesslova. Komiteen merkar seg vidare at straffeprosesslova i einskilde høve opnar for at også personar utan juridisk embetseksamen skal kunna ha påtalemakt. Komiteen støttar dette, men presiserer at dette ikkje er eit signal om at dei kvalifikasjonskrav som i dag er sette i straffeprosesslova skal fjernast.

       Komiteen merkar seg at departementet ikkje føreslår særskilte kvalifikasjonskrav til politimeistrane, og at dette er regulert i straffeprosesslova. Komiteen har ikkje noko å merka til at politimeister og visepolitimeister skal vera embetsmenn eller at overvåkingssjefen skal vera tilsett på åremål. Komiteen merkar seg at departementet ynskjer å utprøva spørsmålet om auka bruk av åremålstilsetjingar innan politiet. Komiteen vil peika på at politimeistrane er ei aktuell gruppe for slik tilsetjingsmåte, særleg ved dei større politikamra. Komiteen stør forslaget om å gi Kongen fullmakt til å avgjera at stillingar som politimeistrar og leiarar for særorgan innan politiet vert tilsette på åremål.

       Komiteen har vidare merka seg at politimakt også skal gjelde i tenestemannen si fritid. At denne makta også gjeld i mindre alvorlege tilfelle ser komiteen som ein viktig lekk i det førebyggjande arbeidet. Komiteen er tilfreds med den plikta til politimakt tenestemenn skal ha for å utføra teneste utanfor eige distrikt. Komiteen ser dette som viktig for ikkje å svekka politiet sitt omdøme.

       Komiteen er samd i at reglane om buplikt og tenesteplikt vert tekne inn i lova. Når det gjeld buplikt vil komiteen likevel presisera at det må vera omsynet til beredskapen som må vera avgjerande, og ikkje strikte kommunegrenser e.l.

       Komiteen stør dei avgrensingar som er gjort i høve til å ha bistilling. Komiteen har heller ingen merknad til forbodet mot bruk av rusmiddel i tenesta.

       Når det gjeld spørsmåla knytta til streikerett for politiet, viser komiteen til Innst.O.nr.12 (1994-1995) der komiteen sine synspunkt på framlegga om streikerett og lønsnemnd går fram.

       Komiteen har merka seg dei forslaga om tilføyingar og modifiseringar som er føreslått med omsyn til teiepliktreglane.

       Komiteen sitt fleirtal, alle unnateke medlemen frå Sosialistisk Venstreparti, sluttar seg til desse. Fleirtalet har vidare merka seg forslaget om utvida rett til å bringa opplysningar vidare. Til dette vil fleirtalet understreka at det er naudsynt å nytta ein slik regel med stor varsemd.

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at det er uheldig å tilsette tjenestemenn i lensmannsetaten for å gjøre tjeneste i politidistriktet generelt. Etter flertallets oppfatning vil en slik ordning bidra til å fjerne det særpreg lensmannsetaten har hatt som et landpoliti med nær kontakt med, og kunnskaper om, lokalbefolkningen. Dagens ordning virker effektivt og er økonomisk fordelaktig.

       Dette flertallet vil derfor foreslå at lensmannsetatens tjenestemenn tilsettes i det lensmannsdistrikt de er tiltenkt å skulle arbeide i. På den annen side er også dette flertallet opptatt av at tjenestestedsgrenser ikke må hindre nødvendig innsats i andre deler av politidistriktet eller i andre distrikt. Vaktsamarbeid er bl.a. aktuelt og nødvendig mange steder. I forslaget er det derfor tatt hensyn til dette.

       Dette flertallet foreslår følgende ordlyd i § 21 første og annet ledd:

       « Embetsmenn utnevnes og polititjenestemenn tilsettes i alminnelighet for å gjøre tjeneste i et politidistrikt eller i et av politiets særorganer. Tjenestemenn i lensmannsetaten tilsettes for tjeneste innen et bestemt lensmannsdistrikt. Embets- og tjenestemenn som nevnt i første og annet punktum er forpliktet til i det enkelte tilfelle å gjøre tjeneste uten hensyn til politi- eller lensmannsdistriktsgrenser.

       Embets- og tjenestemenn i politi- og lensmannsetaten kan beordres til midlertidig å gjøre tjeneste i annet politi- eller lensmannsdistrikt, i et av politiets særorganer, i departementet eller til å tjenestegjøre uten hensyn til distriktsgrenser, samt til å gjennomgå kurs ved Politihøgskolen eller annen utdanning for polititjenesten. »

       Komiteen sitt mindretal, medlemene frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil visa til at Stortinget tidlegare har slått fast at den pågåande omorganiseringa av politiet ikkje skulle gi lensmannsetaten dårlegare rammevilkår. Desse medlemene reknar med at Regjeringa fylgjer utviklinga nøye og sikrar at denne målsetjinga vert oppfylt. Desse medlemene ser dette fyrst og fremst som eit administrativt og ikkje som eit lovteknisk spørsmål. Desse medlemene viser til at Stortinget har gitt si tilslutning til etablering av ein etat med felles administrativ leiing og nedbygging av motsetningstilhøve og ulikskapar mellom grupper av tilsette i politi- og lensmannsetaten som mål.

       Forslaget frå departementet legg opp til ei lik tilsetjingsordning for alle tilsette i eit politidistrikt. Desse medlemene meiner det er uheldig å innføra skilnader mellom ulike grupper av tilsette innan politiet. Desse medlemene kan difor ikkje gå inn for å gi tilsette i lensmannsetaten andre tilsetjingsforhold enn andre tilsette i politiet. Desse medlemene meiner og det er riktig å fjerna forskjellar no, og på den måten understreka at ein har fått ein etat. Å innføra særlege bindingar for ei gruppe tilsette, reduserer også politimeisteren sitt høve til å disponera ressursane i politidistriktet på ein fleksibel måte.

       Desse medlemene fremmer forslag til § 21 første og andre ledd i samsvar med departementet sitt framlegg.

       Komiteens medlem frå Sosialistisk Venstreparti viser til at det vert gjort framlegg om svært vidtfemnande unnatak frå reglane om teieplikt m.a. når det gjeld utveksling av opplysningar med utanlandske samarbeidande politi- og tryggingsstyresmakter når føremålet er å hindre straffbare handlingar.

       Denne medlemen er samd i at det er naudsynt å utveksle opplysningar med utanlandske politi- og andre tryggingsstyresmakter i kampen mot internasjonal kriminalitet, men denne medlemen meiner den føreslåtte lovheimlen er for vid. Denne medlemen viser vidare til at utveksling av opplysningar internasjonalt sterkt rører ved rettstryggleiken til einskildmenneske, og saknar ei drøfting og problematisering av dette i proposisjonen.

       Denne medlemen vil i denne samanhangen vise til ei fråsegn fra « Utvalget om borgerlige frihetsrettigheter og indre anliggender » i EF-parlamentet av 26. november 1992. EF-parlamentet uttrykkjer her sterk tvil ved utveksling av politiopplysningar over landegrensene. Det vert m.a. sagt:

       Vidare i denne fråsegna går det fram at ein ønskjer vidare vurderingar m.a. av menneskerettsdomstolen sin rettspraksis når det gjeld klager frå borgarar som meiner politistyresmakter misbrukar informasjoner.

       Denne medlemen går inn for at « utenlandske samarbeidende politi- og sikkerhetsmyndigheter » vert teken ut av § 24 fjerde ledd. Regjeringa vert beden om å leggje fram ei drøfting av rettstryggleiksspørsmål og datasikring i samband med utveksling av opplysningar med utanlandske politi- og tryggingsstyresmakter, og gjere framlegg om regulering av slik informasjonsutveksling på bakgrunn av denne drøftinga.

3.7 Refusjon av politiutgifter

       I den noverande politilova er det eit eige kapittel om politiet sine kostnader. Det er gjeve rett til å krevja refusjon for kostnader til politiinnsats i samband med anleggsverksemd og til særleg politioppsyn ved offentlege framsyningar, sportsstemne m.v. Departementet føreslår at ein tek ut regelen om refusjonsordning knytta til anleggsverksemd. Når det gjeld kostnader til politioppsyn ved sportsstevne m.v. går Norges Idrettsforbund inn for at refusjonsordninga blir fjerna. Departementet meiner det ikkje ligg føre nye tilhøve som gjer det ynskjeleg med ei endring av regelverket her, og vil difor føra vidare heimelen til å påleggja arrangørar av sportsstevne, konsertar m.v. å betala for ekstra polititilsyn når dette er naudsynt av ordensmessige grunnar. Det vert gjeve unntak for arrangement som representerar ein direkte bruk av demonstrasjons- eller forsamlingsfridomen.

Merknader frå komiteen

       Komiteen vil slå fast at finansiering av politiet er ei statleg oppgåve. Komiteen kan likevel støtta at det vert krevd refusjon ved særskilde høve. Komiteen merkar seg forslaget om å vidareføra dagens reglar om høve til å krevja refusjon for nødvendig politioppsyn ved ulike stevne og tilstelningar. Komiteen vil på same måte som departementet slå fast at omfanget av politiinnsatsen må avtalast med arrangøren på førehand, slik at utgiftene kan avgrensast til det høgst naudsynte. Komiteen merkar seg òg at refusjonsordninga skal avgrensast til utgifter til oppsyn i arenaen, lokalet eller på nærliggjande område. Komiteen kan ikkje sjå at det er grunnlag for å skilja mellom arrangement ut frå om ein tek inngangspengar eller ei. Komiteen merkar seg at dagens refusjonsordning knytta til anleggsverksemd ikkje har særleg omfang, og kan støtta at høve til slik refusjon fell bort. Komiteen stør òg at refusjonsretten ikkje skal gjelda for arrangement som representerer ein direkte bruk av demonstrasjons- og forsamlingsfridomen.

3.8 Tilhøvet mellom politioppgåver og privat rettshandheving

       Det er primært reglane i straffelova som seier kva som er ulovleg privat rettshandheving. Departementet ser det ikkje som aktuelt med noko detaljert regulering av dette området i politilova, men vil slå fast hovudregelen om at rettshandheving i organiserte former er ei offentleg oppgåve, jf. § 26.

       Den noverande politilova knyttar forbodet mot privat rettshandheving til ordet « ordensvern ». Den nye regelen er formulert som eit forbod mot å organisera eller delta i verksemd som skal sikra offentleg ro og orden eller driva andre former for alminneleg rettshandheving på offentleg stad. Private skal likevel ha rett til å organisera og driva verksemd som går ut på å verna private interesser. Friviljuge samanslutningar skal ha rett til å organisera vakthald til vern om miljøet. Det vert understreka at privat vaktverksemd må vera av defensiv karakter.

       I politilovutgreiinga vart det føreslått eit forbod mot at vaktselskapa skulle kunne driva generell ordensovervaking eller patruljering på ikkje avgrensa område som er opne for alminneleg ferdsel, samt forbod mot å ta vaktoppdrag som gjekk ut på å sikra ro og orden ved offentlege tilstelningar. Servicebedriftenes Landsforening og Norske Vaktselskapers Landsforening gjekk sterkt imot framlegget. Departementet vil ikkje i denne samanhangen gje særskilte reglar for vaktselskapa si verksemd. Det er lagt vekt på at avgrensingar kan føra til at ulike verksemder tilset eige vaktpersonale, noko som ville skapa ein meir uoversikteleg situasjon.

       Departementet viser til at det om kort tid vert etablert eit sentralt register over godkjende vaktselskap, og at ein har styrka politiet sin kontroll med slike selskap. Departementet vil og vurdera behov for endringar i vaktselskapslova.

Merknader frå komiteen

       Å oppretthalda lov og orden er ei offentleg oppgåve. Dette set etter komiteen sitt syn grenser for kva tiltak private kan setja inn i rettshandheving på offentleg stad. Dette hindrar likevel ikkje at private skal kunna verna seg og sitt. Komiteen ser at grensene for kva som skal vera lov må fastsetjast utanom politilova. Komiteen sluttar opp om eit forbod mot å organisera, og/eller delta i privat rettshandheving av politikarakter. Komiteen stør likevel at private får rett til å organisera og driva verksemd som skal verna private interesser, eller verna om miljøet. Komiteen ser heller ingen problem med at det vert organisert eige ordensvern eller vakthald i samband med arrangement av ulike slag. Komiteen vil likevel presisera at slikt vakthald skal vera av defensiv karakter.

       Komiteen merkar seg at departementet i denne samanhangen ikkje vil gi særlege reglar for verksemd til vaktselskap, men at det skal etablerast eit sentralt register over godkjente vaktselskap. Komiteen merkar seg òg at departementet vurderer behovet for endringar i vaktselskapslova, og viser til at det er sett ned eit utval som skal vurdera desse spørsmåla.

       Komiteen vil ta stilling til behovet for lovendringar her når utvalet har avslutta sitt arbeid.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet ønsker likevel allerede nå å gi uttrykk for at enkelte av politiets mer « støttepregede » funksjoner skal kunne overlates til vaktselskaper eller andre typer selskaper. Dette vil bety en avlasting for politiet og frigjøre ressurser slik at politiet kan konsentrere seg om å utføre best mulig de virkelige politioppgaver.

3.9 Redningsteneste og katastrofeberedskap

       § 27 gjeld ulykkes- og faresituasjonar som gjer det naudsynt med større aksjonar. Her blir politiet pålagt ansvar for å ha ein beredskap for å løysa slike oppgåver. § 27 første ledd omhandlar redningstenesta. Regelen tek ikkje sikte på å gjera noko endring i gjeldande plan for redningstenesta. Fordi det er viktig at det vert reagert raskt og effektivt ved naturkatastrofer og andre store ulykker, meiner departementet at politiet sine oppgåver i slike tilfelle bør gå fram av lova.

Merknader frå komiteen

       Komiteen er samd i at politiet sine oppgåver knytta til redningsteneste og katastrofeberedskap er så viktige at dei bør vera lovfesta. Komiteen merkar seg at ein ikkje vil endra gjeldande plan for redningstenesta, men at ei lovfesting av politiet si oppgåve på dette felt kan sikra ein rask og effektiv reaksjon. Komiteen viser elles til Innst.S.nr.163 (1992-1993) om den sivile beredskapen i landet.

3.10 Straff

       Den noverande politilova har berre ein regel som det er straffbart å bryta. Det er forbodet mot oppretting av ordensvern. Brot på politivedtekter kan og straffast. Den alminnelege plikta til å etterkoma politiet sine pålegg er føreslått teken inn i politilova. Både denne regelen og regelen om at ein pliktar å melda frå til politiet om arrangement på offentleg stad bør etter departementet si meining vera straffbare å bryta. Vidare vert det føreslått straff for

       Både forsettlege og aktlause lovbrot skal vera straffbare, jf. utkastet § 30. I dag er det tvilsomt om aktlause brot på politivedtektene fører til straffeansvar. Utkastet er ei klårgjering på dette punktet. Strafferamma vert føreslått sett til bøter eller fengsel i tre månader.

Merknader frå komiteen

       Komiteen ser at utvidinga av politilova krev større rett til å straffa brot på denne lova enn det som er tilfellet i dag.

       Komiteen sitt fleirtal, alle unnateke medlemen frå Sosialistisk Venstreparti, stør at det vert høve til å gi straff i dei tilfella som er ramsa opp. Fleirtalet merkar seg at dette er ei presisering av at også aktlause brot på lova skal kunne straffast.

       Komiteen sin medlem frå Sosialistisk Venstreparti går mot at aktlause brot på meldeplikta skal vere straffbare. Forslaget i proposisjonen inneber ei rettsteknisk forenkling, der ein ikkje treng å påvise forsett hjå den som bryt meldeplikta. Etter denne medlemen si meining kjem forslaget i strid med rettstryggleiken. Denne medlemen meiner demonstrasjons- og forsamlingsfridomen er for viktig til å måtte vike for omsynet til denne rettstekniske forenklinga, og fremmer forslag om ei endring av § 30 i tråd med dette.

« § 30 skal lyde:

       Med bøter eller med fengsel i inntil 3 måneder straffes den som forsettlig eller uaktsomt

       eller medvirker hertil, hvis ikke forholdet går inn under en strengere straffebestemmelse.

       På samme måte straffes den som forsettlig unnlater å overholde meldingsplikten etter § 11 første ledd eller medvirker hertil.»

3.11 Tilhøvet til forvaltingslova

       Forvaltingslova er ikkje laga med sikte på å regulera maktutøving i den form det skjer når politiet handhevar ro og orden. Det er da også gjort unntak frå lova når det gjeld plikt til å grunngjeva og rett til å klaga over einskildvedtak. Departementet har ikkje funne grunn til å ta med opplysningar om klagerett i lovutkastet.

       Politiet har ei rekkje forvaltingsoppgåver der det er vanleg klagerett. Det vil framgå av lovreglane på dei aktuelle områda kven som er klageorgan.

Merknader frå komiteen

       Komiteen merkar seg at forvaltningslova også gjeld for politiet, men at det er gjort visse unntak når det gjeld politiet si maktutøving for å oppretthalda ro og orden.

       Komiteen merkar seg og at det er gjort unntak for plikt til å grunngi og retten til å klaga over einskildvedtak.

       Komiteen sitt fleirtal, alle unnateke medlemen frå Sosialistisk Venstreparti, har ingen merknad til at opplysningar om klageretten ikkje vert teke med i lova.

       Komiteens medlem frå Sosialistisk Venstreparti meiner det bør gjevast ytterlegare reglar om rett til å klage i politilova og at reglane bør vise til forvaltningslova og heimle unntaket for påbod som blir gjort for å halde opp lov og orden. Denne medlemen vil fremja følgjande forslag om eit nytt punkt i § 11 der klagereglane vert fastsette.

« I lov om politiet skal § 11 tredje ledd nytt andre punktum lyde:

       Slike vedtak kan påklages til Justisdepartementet etter reglene i forvaltningsloven § 28. »

3.12 Endringar i lensmannslova

       Overføringa av det administrative ansvaret for lensmannsetaten frå fylkesmennene til politimeistrane fører til tekniske endringar i lensmannslova § 2 og § 4. Det vert innført ei einsarta tilsetjingsordning for alle stillingar i politi- og lensmannsetaten, med unntak for politimeistrane som er embete og eit fåtall inspektørstillingar. I alle andre stillingar bør tilsetjing gjerast av eit råd der politimeisteren er leiar. Departementet forhandlar for tida med organisasjonane om eit nytt tilsetjingsreglement og har utforma utkastet til ny § 2 i lensmannslova i tråd med utkastet til reglement. Reglane om folkevalgt deltaking ved tilsetjing av lensmenn vert oppheva.

       Det er ikkje naudsynt å endra reglane i § 4 om lensmenn sine rettar til å ha bierverv sjølv om mange av dei gamle særordningane er avvikla. Kontrollfunksjonen m.o.t. bierverv vert overført frå fylkesmannen til politimeisteren.

Merknader frå komiteen

       Komiteen syner til at komiteen tidlegare har gitt si tilslutning til at det administrative ansvaret for lensmannsetaten vert flytta frå fylkesmennene til politimeistrane. Komiteen merkar seg at denne overføringa krev visse regelendringar.

       Komiteen stør at det vert innført einsarta tilsetjingsordningar i politi- og lensmannsetaten, men at det vert gjort unntak for politimeistrane og nokre andre. Komiteen merkar seg at departementet er i forhandlingar om nytt tilsetjingsreglement.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, vil gå imot å oppheve reglene om folkevalgt deltakelse ved ansettelse av lensmenn.

       Flertallet ser ingen grunn til å frata de lokale folkevalgte den innflytelse de i dag har på valg av lensmann i sin kommune. Flertallet legger vekt på at lensmannens funksjoner forutsetter et nært og godt samarbeide med andre myndigheter på lokalplanet, og mener at de lokale myndigheters oppfatning er et moment som bør tas i betraktning når lensmann skal tilsettes. Flertallet kan ikke se at det kan reises avgjørende innvendinger til gjeldende ordning, og har tatt ut forslaget om å oppheve lensmannsloven § 3 første og fjerde ledd.

       Komiteen sitt mindretal, medlemene frå Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti, har ingen merknad til at reglane om folkevalgt deltaking ved tilsetjing av lensmenn vert oppheva.

       Desse medlemene viser til at ordninga med at kommunane uttalar seg om tilsetjing av lensmenn, stammar frå den tida politiet var kommunalt. Politiet er no statleg og kommunane har ikkje uttalerett ved tilsetjing av andre grupper innan politiet eller andre tilsette i staten. Desse medlemene kan ikkje sjå at det er naturleg å oppretthalda ordninga ein har i dag, særleg ikkje når ein no har slått saman politi- og lensmannsetaten.

       Desse medlemene vil derfor foreslå å oppheva lensmannslova § 3 første og fjerde ledd.

4. Administrative og økonomiske konsekvensar

       Det vesentlegaste nye i lova er lovfestinga av reglar for den del av politiet si verksemd som tidlegare har vore basert på sedvanerett. Politiinstruksen og andre instruksar må reviderast, men arbeidet med dette kan gjerast innafor eksisterande rammer.

       Dei rettslege rammene som lova set for kva for organisatoriske og personalpolitiske tiltak som kan gjennomførast, får ikkje administrative eller økonomiske konsekvensar.

       Gjeldande lov har reglar om refusjon for utgifter i samband med at politiet må styrkast når eit anlegg vert sett igang eller utvida. Regelen har vore lite brukt, og vert no oppheva utan at dette får omgåande økonomiske følgjer.

5. Forslag frå mindretal

Forslag frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 1

I politiloven skal § 21 første og andre ledd lyde:

       Embetsmenn utnevnes og polititjenestemenn tilsettes i alminnelighet for å gjøre tjeneste i et politidistrikt eller i et av politiets særorganer. De er forpliktet til i det enkelte tilfelle å gjøre tjeneste uten hensyn til distriktsgrenser.

       Embets- og tjenestemenn i politi- og lensmannsetaten kan beordres til midlertidig å gjøre tjeneste i annet distrikt, i et av politiets særorganer, i departementet eller til å tjenestegjøre uten hensyn til distriktsgrenser, samt til å gjennomgå kurs ved Politihøgskolen eller annen utdanning for polititjenesten.

Forslag frå Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti:

Forslag 2

I lov av 16. juni 1961 nr. 7 om lensmenn skal § 3 første og fjerde ledd opphevast.

Forslag frå Høgre og Framstegspartiet:

Forslag 3

I politiloven skal § 28 lyde:

       Annen offentlig myndighet skal støtte politiet i dets virksomhet når forholdene tilsier det, og bestemmelser gitt i eller i medhold av lov ikke er til hinder for et slikt samvirke.

§§ 28-32 blir nye §§ 29-33.

Forslag frå Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 4

I lov om politiet skal § 11 tredje ledd nytt andre punktum lyde:

       Slike vedtak kan påklages til Justisdepartementet etter reglene i forvaltningsloven § 28.

Forslag 5

§ 24 fjerde ledd nr. 2 skal lyde:

       2. andre offentlige myndigheter når formålet er å forebygge eller avverge straffbare handlinger.

Forslag 6

§ 30 skal lyde:

       Med bøter eller med fengsel i inntil 3 måneder straffes den som forsettlig eller uaktsomt

       eller medvirker hertil, hvis ikke forholdet går inn under en strengere straffebestemmelse.

       På samme måte straffes den som forsettlig unnlater å overholde meldingsplikten etter § 11 første ledd eller medvirker hertil.

Forslag 7

       Stortinget ber Regjeringen leggje fram ei drøfting av rettstryggleiksspørsmål og datasikring i samband med utveksling av opplysningar med utanlandske politi- og tryggingsstyresmakter og gjere framlegg om regulering av slik informasjonsutveksling på bakgrunn av denne drøftinga.

Forslag fra Framstegspartiet:

Forslag 8

I politiloven skal § 6 nytt femte ledd lyde:

       Politiet kan, dersom forholdene tilsier det, benytte skytevåpen for å beskytte seg selv og andre under utførelsen av sin tjeneste. Politiets bruk av våpen er regulert i en egen instruks om politiets bruk av våpen, og ethvert tilfelle hvor politiet bruker skytevåpen skal etterforskes rutinemessig av Det Særskilte Etterforskningsorganet for politisaker.

Forslag 9

       Stortinget ber Regjeringen om å utrede og fremme nødvendige forslag om etablering av et uavhengig og separat politidirektorat med en felles ledelse for samtlige av landets politidistrikt.

Forslag 10

       Stortinget ber Regjeringen om å fremme nødvendige forslag for å oppnå et klart skille mellom politiets etterforskere og påtalemyndigheten.

6. Komiteens tilråding

       Komiteen viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjera følgjande

Kapittel I. Mål, oppgaver m.v.

§ 1. Ansvar og mål

       Staten skal sørge for den polititjeneste som samfunnet har behov for. Polititjenesten utføres av politi- og lensmannsetaten.

       Politiet skal gjennom forebyggende, håndhevende og hjelpende virksomhet være et ledd i samfunnets samlede innsats for å fremme og befeste borgernes rettssikkerhet, trygghet og alminnelige velferd for øvrig.

§ 2. Politiets oppgaver

       Politiet skal

§ 3. Forholdet til folkeretten

       Loven gjelder med de begrensninger som er anerkjent i folkeretten eller følger av overenskomst med fremmede stater.

Kapittel II. Om utførelsen av polititjenesten

§ 4. Politimyndighet

       Myndighet etter dette kapittel kan utøves av den som har eller er gitt politimyndighet etter denne lovs § 20.

§ 5. Plikten til å følge politiets pålegg

       Enhver plikter straks å rette seg etter de pålegg, tegn eller øvrige signaler som politiet gir i medhold av bestemmelsene i kapittel II i denne lov.

§ 6. Alminnelige regler om hvordan polititjenesten skal utføres

       Tjenesteoppdragets mål skal søkes nådd gjennom opplysning, råd, pålegg eller advarsel eller ved iverksettelse av regulerende eller forebyggende tiltak.

       Politiet skal ikke ta i bruk sterkere midler uten at svakere midler må antas utilstrekkelige eller uhensiktsmessige, eller uten at slike forgjeves har vært forsøkt. De midler som anvendes, må være nødvendige og stå i forhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene for øvrig.

       Politiet skal opptre saklig og upartisk og med omtanke for personers integritet, slik at den som er gjenstand for inngrep fra politiet, ikke utsettes for offentlig eksponering i større grad enn gjennomføringen av tjenestehandlingen krever.

       Politiet kan anvende makt under tjenesteutførelsen i den utstrekning det er nødvendig og forsvarlig.

§ 7. Håndhevelse av den offentlige ro og orden m.v

       Politiet kan gripe inn

       Politiet kan i slike tilfeller blant annet regulere ferdselen, forby opphold i bestemte områder, uskadeliggjøre eller ta farlige gjenstander i forvaring, avvise, bortvise, fjerne eller anholde personer, påby virksomhet stanset eller endret, ta seg inn på privat eiendom eller område eller påby områder evakuert. Når vilkårene i henholdsvis § 8 og § 10 er til stede, kan politiet dessuten foreta innbringelse og visitasjon.

       Unnlater noen å etterkomme pålegg gitt i medhold av første ledd, kan politiet for den ansvarliges regning sørge for at det nødvendige blir gjort for å hindre at forsømmelsen volder skade eller utsetter allmennheten for fare.

       På andre offentlige myndigheters ansvarsområder kan politiet gripe inn umiddelbart når et forhold medfører alvorlige ordensforstyrrelser eller fare for slike, dersom vedkommende organ ikke er tilgjengelig eller inngrep fra dette antas umulig, virkningsløst eller ikke kan skje i tide. Den ansvarlige myndighet skal snarest mulig underrettes om inngrepet.

§ 8. Innbringelse

       Politiet kan innbringe til politistasjon, lensmannskontor eller annet lokale som benyttes under polititjenesten

§ 9. Inngrep overfor berusede personer

       Politiet kan innbringe enhver som på grunn av beruselse forårsaket av alkohol eller andre berusende eller bedøvende midler forstyrrer den offentlige ro og orden eller den lovlige ferdsel, forulemper andre eller volder fare for seg selv eller andre.

       Den som innbringes etter første ledd, kan settes i arrest.

       Ingen må holdes i arrest lenger enn nødvendig og ikke i noe tilfelle lenger enn til vedkommende er blitt edru.

       Politiet kan bringe den anholdte til avrusning og skal om nødvendig besørge medisinsk undersøkelse.

       Selv om den anholdte ikke innbringes, kan politiet beslaglegge og tilintetgjøre de rusmidler vedkommende har hos seg ved anholdelsen.

§ 10. Visitasjon

       Politiet kan foreta visitasjon for å bringe en persons identitet på det rene, hvis personen nekter å oppgi navn, fødselsdato, fødselsår, stilling og bopel når politiet ber om det, eller det er grunn til mistanke om at den oppgitte identitet er falsk. Visitasjon for å fastslå identitet kan også foretas etter § 12 siste ledd.

       Politiet kan visitere enhver som fjernes, anholdes eller innbringes for å søke etter våpen eller andre farlige gjenstander.

       Personer som settes i arrest, kan fratas alle gjenstander som er egnet til å skade vedkommende selv eller andre. Hvis den innbraktes tilstand eller forholdene i arresten tilsier det, kan vedkommende også fratas penger og andre gjenstander, slik at de ikke blir ødelagt eller kommer bort.

       Politiet kan ta i forvaring gjenstander som nevnt i annet og tredje ledd. Gjenstandene skal tilbakeleveres når formålet med forvaringen opphører, hvis ikke gjenstandene kan beslaglegges med hjemmel i lov.

§ 11. Arrangementer på offentlig sted m.v.

       Den som vil benytte offentlig sted til demonstrasjon, opptog, møte, stand eller lignende, skal i god tid på forhånd gi politiet melding om dette. For øvrig kan det ved vedtekt etter lovens § 14 gis regler om søknadsplikt for visse arrangementer på offentlig sted eller meldeplikt for arrangementer som for øvrig er allment tilgjengelige.

       En melding som nevnt i første ledd, skal i alminnelighet gis skriftlig og inneholde opplysninger om arrangementets formål, omfang, ansvarlig arrangør, tidspunkt, avviklingssted og de ordenstiltak arrangøren vil sette i verk.

       Politiet kan forby arrangementer som nevnt i første ledd, men bare når det er grunn til frykt for at de kan forårsake alvorlig forstyrrelse av den offentlige ro og orden eller den lovlige ferdsel, eller det formål som tilsiktes fremmet eller måten dette skjer på, strider mot lov.

       Politiet kan iverksette nødvendige tiltak for å sikre at lovlige arrangementer som nevnt i første ledd kan avvikles uforstyrret og til minst mulig hinder for den øvrige ferdsel. Det kan også settes vilkår for avviklingen for å forebygge slike forstyrrelser eller krenkelser som nevnt i tredje ledd. Det kan herunder settes som vilkår at deltakere i demonstrasjon eller lignende ikke medbringer gjenstander som er egnet til å true eller påføre skade med.

       Det er forbudt for deltakere i et arrangement som nevnt i første ledd å opptre maskert, unntatt for deltakere i skuespill, maskerade eller lignende.

       Politiet kan stanse eller oppløse arrangementer som nevnt i første ledd når de avvikles i strid med nedlagt forbud eller fastsatte vilkår, eller forårsaker slike krenkelser som nevnt i tredje ledd eller ved begrunnet frykt for slike.

       Politiet kan også fastsette vilkår for, forby, stanse eller oppløse andre sammenkomster og tilstelninger enn dem som er nevnt i første ledd, for å hindre at noen lider overlast, for å unngå at alvorlige ordensforstyrrelser eller ferdselshindringer oppstår, eller for å gjenopprette ro og orden etter slike.

§ 12. Hjelp til syke m.v.

       Politiet skal hjelpe eller sørge for hjelp til syke personer som ikke er i stand til å ta vare på seg selv, når ingen pårørende eller andre ansvarlige er til stede og kan ta seg av dem. Politiet skal i slike tilfeller øyeblikkelig varsle lege dersom en persons helsetilstand gir grunn til å anta at legehjelp kan være nødvendig og for øvrig, gjennom ansvarlig helsemyndighet eller på annen måte, søke å finne frem til en betryggende plassering.

       Når det er åpenbar grunn til å frykte at en person som politiet må ta hånd om etter første ledd, kan være til fare for seg selv eller andre, kan politiet ta vedkommende i midlertidig forvaring inntil betryggende plassering er funnet. Slik forvaring skal være så kortvarig som mulig og må ikke strekke seg ut over 24 timer.

       Politiet kan bane seg adgang til hus, rom eller annet lokale for å ettersøke bortkomne eller hjelpe syke, tilskadekomne eller andre som er - eller antas å være, ute av stand til å ta vare på seg selv, når omstendighetene gir grunn til å frykte at vedkommendes liv eller helse kan være truet.

       Tiltak som nevnt i tredje ledd kan også settes i verk når en person er eller må antas å være død.

       Politiet kan foreta visitasjon for å fastslå identiteten til en person som nevnt i tredje ledd. For øvrig plikter enhver å la politiet få midlertidig tilgang til fotografier, dokumenter og andre gjenstander egnet til identifikasjon av personer som nevnt i tredje og fjerde ledd, hvis ikke bestemmelser gitt i eller i medhold av lov er til hinder for dette.

§ 13. Inngrep overfor barn

       Politiet kan vise eller bringe hjem barn som driver omkring på egen hånd på offentlig sted etter kl. 22.00.

       Politiet kan også ta hånd om barn som påtreffes under omstendigheter som klart innebærer en alvorlig risiko for barnas helse eller utvikling, og i så tilfelle umiddelbart sørge for at barna blir brakt til verge eller annen foresatt eller om nødvendig til barnevernsmyndighetene.

       Første ledd kan anvendes overfor barn som antas å være under 15 år. Etter annet ledd kan politiet også gripe inn overfor barn over 15 år hvis det er grunn til å anta at inngripen vil være tjenlig.

§ 14. Politivedtekter

       I vedtekter som fastsettes av kommunen og godkjennes av departementet eller den instans departementet fastsetter, kan det gis bestemmelser

       Kommunale vedtekter som nevnt i første ledd håndheves av politiet. Unnlater noen å utføre det som de har plikt til etter slike vedtekter eller pålegg gitt med hjemmel i vedtektene, kan politiet la det utføre på vedkommendes bekostning. Ved arrangementer som nevnt i nr. 3 og 4 får reglene i lovens § 11 tilsvarende anvendelse.

Kapittel III. Politiets organisasjon

§ 15. Politiets sentrale ledelse

       Politiet er et rikspoliti som ledes av det departement Kongen bestemmer.

§ 16. Distriktsinndeling m.v.

       Riket er inndelt i politidistrikter med en politimester som sjef for hvert distrikt. Med mindre annet bestemmes, inndeles politidistriktene i mindre geografiske områder, herunder lensmannsdistrikter. Inndelingen fastsettes av Kongen, som også bestemmer hvordan distriktsinndelingen skal være i forhold til den norske del av kontinentalsokkelen og områder utenfor sjøterritoriet som norsk rett får anvendelse på.

       Kongen kan bestemme

       For øvrig gir departementet bestemmelser om organisatoriske spørsmål. Departementet kan herunder fastsette samarbeidsordninger mellom distrikter, gi bestemmelser om bruk av politistyrker ut over distriktsgrenser og om ordninger som nevnt i annet ledd nr. 3 når dette skjer for en bestemt anledning eller for et avgrenset tidsrom.

§ 17. Polititjenesten i lensmannsdistrikter

       I et lensmannsdistrikt har lensmannen ledelsen av politiet under politimesteren hvis ikke departementet bestemmer noe annet. For det enkelte tilfelle kan politimesteren gi bestemmelser.

       Gjøremål som ifølge andre lover er lagt til politiet, skal i et lensmannsdistrikt hvor lensmannen har polititjeneste, tilligge lensmannen.

       Departementet kan etter at politimesterens og kommunens uttalelse er innhentet, frita lensmannen helt eller delvis for hans politigjøremål. Departementet kan også gi bestemmelser om andre ordninger ved gjøremål som nevnt i annet ledd.

Kapittel IV. Politiets administrasjon og personale

§ 18. Politipersonalet

       Den som skal tilsettes i politi- og lensmannsetaten, må ha plettfri vandel. Tilsatte med politimyndighet må være norske borgere.

       Departementet gir nærmere regler om krav til tilsetting, herunder bl.a. krav om forutgående politiutdanning, prøveår, vilkår for opptak ved Politihøgskolen og særskilte vilkår for avansement.

       Departementet bestemmer grader og stillingsbetegnelser i politi- og lensmannsetaten.

§ 19. Tilsetting

       Politimestre og visepolitimestre utnevnes som embetsmenn.

       Sjefen for Politiets overvåkingstjeneste beskikkes av Kongen på åremål for inntil 6 år om gangen. Den som beskikkes som overvåkingssjef, kan uten oppsigelsesfrist sies opp av Kongen og har i så fall krav på lønn i inntil 6 måneder. Dette lønnskravet faller bort i den utstrekning vedkommende får utbetalt lønn i annen statsstilling.

       Kongen kan bestemme at andre sjefer for politiets sentrale særorganer og politimestre ansettes på åremål. Kongen kan fastsette nærmere bestemmelser om åremålets varighet, fornyelse og opphør.

       For andre stillingskategorier i politi- og lensmannsetaten fastsetter departementet tilsettingsmåten.

§ 20. Tildeling av politimyndighet og legitimasjon

       Embetsmenn og tjenestemenn med politigrader, lensmenn, lensmannsfullmektiger og lensmannsbetjenter har politimyndighet i hele riket i kraft av sin stilling. Departementet kan gjøre unntak for bestemte stillinger.

       Departementet bestemmer hvilke sjefer for politiets særorganer som har politimyndighet, og gir bestemmelser om tildeling av politimyndighet til studenter ved Politihøgskolen, tjenestemenn i reinpolitiet og personell i politireserven.

       Politimyndighet kan unntaksvis gis til andre. Politimyndigheten skal i slike tilfeller i alminnelighet være begrenset i tid eller til nærmere bestemte saker eller funksjoner. Departementet gir nærmere bestemmelse om tildeling og anvendelsen av begrenset politimyndighet. Departementet gir også nærmere bestemmelser om adgang for tilsatte i politiet til å utføre særskilte oppdrag med begrenset politimyndighet.

       Den som har politimyndighet, skal under utøvelse av myndigheten ha politilegitimasjon med seg. Begrensninger i politimyndigheten skal fremgå av legitimasjonen. Tjenestemannen plikter, så langt tjenesteforholdene på stedet tillater, å oppgi navn og grad eller stilling når dette forlanges av den som tjenestehandlingen direkte angår. Den som ikke er i politiuniform, skal på forlangende fremvise politilegitimasjon såfremt han ikke er kjent av den som forlanger det.

       Kongen kan gi nærmere regler om uniform og politilegitimasjon.

§ 21. Tjenesteområdet for politiets personale

       Embetsmenn utnevnes og polititjenestemenn tilsettes i alminnelighet for å gjøre tjeneste i et politidistrikt eller i et av politiets særorganer. Tjenestemenn i lensmannsetaten tilsettes for tjeneste innen et bestemt lensmannsdistrikt. Embets- og tjenestemenn som nevnt i første og annet punktum er forpliktet til i det enkelte tilfelle å gjøre tjeneste uten hensyn til politi- eller lensmannsdistriktsgrenser.

       Embets- og tjenestemenn i politi- og lensmannsetaten kan beordres til midlertidig å gjøre tjeneste i annet politi- eller lensmannsdistrikt, i et av politiets særorganer, i departementet eller til å tjenestegjøre uten hensyn til distriktsgrenser, samt til å gjennomgå kurs ved Politihøgskolen eller annen utdanning for polititjenesten.

       Når det bestemmes i medhold av § 16 at visse politigjøremål eller en bestemt politiaksjon skal utføres under felles ledelse for flere politidistrikter, kan departementet pålegge embets- og tjenestemenn i politi- og lensmannsetaten å utføre den felles ledelse eller andre oppgaver knyttet til oppdraget.

       Bestemmelsene i denne paragrafen gjelder ikke for personell uten politimyndighet, hvis ikke bestemmelsene uttrykkelig er gjort gjeldende i ansettelsesvilkårene.

§ 22. Boplikt, tjenesteplikt i fritiden og bierverv

       Embets- og tjenestemenn med politimyndighet plikter å bosette seg i tjenestemessig forsvarlig avstand til tjenestestedet. De plikter dessuten i særlige tilfeller å gjøre tjeneste i sin fritid. Kongen gir nærmere regler om dette.

       Embets- og tjenestemenn med politimyndighet må ikke ha annen lønnet stilling, drive privat erverv eller inneha offentlig bevilling for virksomhet uten samtykke fra politimesteren eller vedkommende politisjef. Samtykke må ikke gis der det kan oppstå tvil om hvilken egenskap politimannen opptrer i, eller om hans uavhengighet i tjenestlige saker. Samtykke må heller ikke gis der biervervet kan redusere politimannens evne eller mulighet til å utføre tjenesten forsvarlig. Departementet gir samtykke til politimestrene og øvrige sjefer i politiet. Samtykke kan når som helst tas tilbake. For lensmenn gjelder reglene i lensmannsloven.

§ 23. Forbud mot rusdrikk

       Embets- og tjenestemenn med politimyndighet må ikke fortære eller være påvirket av rusdrikk når de er i tjeneste og heller ikke utenfor tjeneste når de er i uniform på offentlig sted. De må også ellers vise streng edruelighet. Når det er grunn til å tro at forbudet i første punktum er overtrådt, er de forpliktet til å la seg underkaste legeundersøkelse og blodprøvetaking.

       Departementet kan gi nærmere regler som gjør unntak fra totalforbudet mot å innta rusdrikk ved utførelsen av spesielle oppdrag.

§ 24. Taushetsplikt

       For politiets behandling av straffesaker gjelder taushetsplikten i straffeprosessloven §§ 61 a - 61 e. For politiets øvrige virksomhet gjelder strafferegistreringsloven § 8 og forvaltningsloven §§ 13 - 13 f med de tillegg og begrensninger som følger av denne paragraf.

       Taushetsplikten gjelder også opplysninger om politiets operative virksomhet og organiseringen av den, samt opplysninger som det ut fra hensynet til spanings- og etterretningsvirksomheten er nødvendig å holde hemmelig. Taushetsplikten gjelder for enhver som utfører tjeneste eller arbeid for politiet.

       Forvaltningsloven § 13 a nr. 1 gjelder ikke for opplysninger som kan skade politiets arbeid med å forebygge eller avdekke lovbrudd eller opprettholde ro og orden dersom de blir gjort kjent.

       Politiets taushetsplikt er ikke til hinder for at opplysninger blir gjort kjent for

Kapittel V. Forskjellige bestemmelser

§ 25. Særlig politioppsyn ved offentlige arrangementer

       Når det av ordensmessige grunner er påkrevd med særlig politioppsyn ved allment tilgjengelige sammenkomster eller tilstelninger, f.eks. offentlig dans, fester, konserter, festivaler, forestillinger, idrettsstevner o.l., kan arrangøren pålegges helt eller delvis å dekke utgiftene til dette oppsynet.

§ 26. Forbud mot privat rettshåndhevelse

       Det er forbudt for andre enn politiet å organisere eller delta i privat virksomhet som har som formål å opprettholde offentlig ro og orden eller drive andre former for alminnelig rettshåndhevelse på offentlig sted.

       Forbudet i første ledd er ikke til hinder for at det etableres vakthold som tilsikter å beskytte person eller eiendom eller verne om naturen. Forbudet er heller ikke til hinder for at en arrangør av allment tilgjengelig sammenkomst eller tilstelning etablerer vakthold for å opprettholde ro og orden under arrangementet.

§ 27. Ulykkes- og katastrofesituasjoner

       Det tilligger politiet å iverksette og organisere redningsinnsats der menneskers liv eller helse er truet, hvis ikke en annen myndighet er pålagt ansvaret.

       Kongen gir nærmere bestemmelser om redningstjenestens oppgaver og organisasjon.

       I ulykkes- og katastrofesituasjoner tilligger det politiet å iverksette de tiltak som er nødvendig for å avverge fare og begrense skade. Inntil ansvaret blir overtatt av annen myndighet, skal politiet organisere og koordinere hjelpeinnsatsen.

§ 28. Svalbard, Jan Mayen m.v.

       Loven gjelder for Svalbard og Jan Mayen og for områder underlagt norsk statshøyhet som biland, med de endringer som Kongen fastsetter av hensyn til de stedlige forhold.

§ 29. Instruksjonsmyndighet

       Kongen fastsetter en alminnelig tjenesteinstruks for politiet. Departementet gir tjenestereglementer og særinstrukser. Politimesteren kan utstede utfyllende tjenesteregler når lokale forhold gjør dette påkrevd.

§ 30. Straff

       Med bøter eller med fengsel i inntil 3 måneder straffes den som forsettlig eller uaktsomt

       eller medvirker hertil, hvis ikke forholdet går inn under en strengere straffebestemmelse.

Kapittel VI. Sluttbestemmelser

§ 31. Ikrafttredelse og overgangsbestemmelser

       Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

       Forskrifter, herunder kommunale vedtekter, som er gitt med hjemmel i lover som oppheves i § 32 nr. 1, forblir gjeldende inntil de er erstattet med nye forskrifter såfremt de ikke strider mot bestemmelse i denne lov.

§ 32. Endring i andre lover

Lisbeth Holand, Olav Akselsen,

leiar. ordførar og sekretær.