Etter lov av 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp kunne fylkesmannen etter en konkret rimelighetsvurdering innvilge fri rettshjelp. For å kvalifisere til fri rettshjelp måtte man tilfredsstille visse økonomiske vilkår, og offentlig bistand måtte være nødvendig og rimelig. For enkelte saker var det adgang til å innvilge fri sakførsel uten behovsprøving, f.eks. i saker om tvangsinngrep. De økonomiske vilkårene var i 1981 årlig netto inntekt under kr 60.000-80.000 avhengig av forsørgelsesbyrde samt en nettoformuesgrense på kr 100.000. Søkere måtte betale en egenandel avhengig av rettshjelpmottakerens netto inntekt på mellom kr 100 og kr 1.000. I dag er egenandelen på kr 600 med tillegg på 20 % av de overskytende kostnader. Det gis fritak fra egenandelsbetaling dersom man har en årlig alminnelig inntekt på under kr 50.000 til kr 70.000 avhengig av forsørgelsesbyrde. I praksis får dermed de fleste som får innvilget søknad om fri rettshjelp også fritak fra egenandelen.

       Fram til 1994 er rettshjelpordningen revidert flere ganger. Tilbudet om fri rettshjelp uten økonomisk behovsprøving er utvidet, mens saksområder der fri rettshjelp kan innvilges etter økonomisk behovsprøving er snevrere. Det er også innført en ordning med prioriterte og uprioriterte saksområder. De prioriterte områdene er positivt nevnt i loven. I disse sakene skal det innvilges fri rettshjelp dersom det er nødvendig med advokatbistand og det er rimelig at det offentlige betaler for bistanden. De økonomiske vilkår må også være oppfylt. For de uprioriterte saksområdene er utgangspunktet at det ikke innvilges fri rettshjelp med mindre helt særlige forhold gjør seg gjeldende. I 1984 ble det satt en grense for bruttoinntekt på kr 120.000. Inntektsgrensene ble i 1991 gjennomgående hevet med kr 5.000.

       Departementet legger til grunn at det eksisterer et udekket rettshjelpsbehov som ikke fanges opp av private eller offentlige tilbud. Den modell vi har hatt siden 1981 er kostnadskrevende og departementet ønsker derfor en revisjon av ordningen. Departementet legger til grunn at den økonomiske behovsprøvingen i dag er for restriktiv og tar sikte på å heve inntektsgrensene, og forenkle reglene noe. Behovsprøvingen bør baseres på bruttoinntekt. Utgiftene til fri rettshjelp er fordoblet siden 1981 til tross for at inntektsgrensene har stått nærmest uendret. Utgiftsøkningen skyldes bl.a. at rettshjelpsordningen er blitt bedre kjent, at antall fremmedsaker har økt vesentlig, og at gjennomsnittlig timeantall pr. rettsråd har økt.

       Våren 1993 nedsatte departementet en arbeidsgruppe for å analysere ordningen med fri rettshjelp og vurdere innsparingstiltak. Enkelte av forslagene fra arbeidsgruppen ble sendt på høring. Alle høringsinstansene stiller seg positive til en heving av inntektsgrensene. Også de fleste øvrige forslag til lovendringer har stort sett fått positiv mottakelse. Enkelte forslag som møtte sterk motstand i høringsrunden følges ikke opp i proposisjonen.

Komiteens merknader

       Komiteen har tidligere i flere sammenhenger etterlyst en stortingsmelding om rettshjelpordningene. Som kjent ble St.meld. nr. 16 (1989-1990) trukket tilbake av regjeringen Syse før Stortinget hadde fått anledning til å behandle saken. Komiteen mener det er nødvendig å få en bredere gjennomgang av rettshjelpsordningene av flere grunner. Et hovedpoeng er som påpekt ovenfor og som også departementet fremhever - at det eksisterer et udekket rettshjelpbehov som ikke fanges opp av dagens ordninger. Komiteen mener at den klare utviklingen i retning av at stadig færre omfattes av ordningen gjør det nødvendig å drøfte alternative modeller for organisering av rettshjelpsvirksomheten. Den fremlagte proposisjon gir ikke grunnlag for en slik drøfting.

       Komiteen er videre enig med departementet i at utgiftsveksten gjør det nødvendig å foreta en nærmere vurdering av rettshjelpsordningen. Komiteen vil i den forbindelse peke på at det største innsparingspotensiale finnes innenfor rettsrådsvirksomheten, og mener derfor at det er nødvendig å få utredet alternativer til gjeldende rettsrådsbistand. Komiteen vil i den forbindelse vise til de forslag regjeringen Harlem Brundtland presenterte i St.meld. nr. 16 (1989-1990) om etablering av forsøksvirksomhet med alternative og mindre kostbare rådgivningstilbud. Komiteen vil vise til at flere andre land, f.eks. Sverige, Nederland, England og Finland har organisert andre former for rettsrådsbistand som det er interessant å få vurdert, og eventuelt prøvet ut, også for norske forhold. Komiteen viser videre til et forslag fra Juss Buss om etablering av rettssentre som forutsettes bemannet dels med jurister og dels med studenter. Komiteen mener dette er en interessant tanke som bør vurderes nærmere. Det er videre behov for å få en plan for utbygging av et forsvarlig rettshjelpstilbud over hele landet - ikke minst i distriktene. Komiteen vil i den forbindelse vise til justiskomiteens uttalelse i Innst.O.nr.72 (1979-1980).

       Komiteen ser også behov for å få en drøfting av andre tiltak som kan redusere behovet for rettshjelp. Komiteen nevner i denne sammenheng f.eks. ordningen med rettsmekling, utvidet adgang til gruppesøksmål og forslaget fra Forbrukerrådet om etablering av et « Forbrukernes rettssikkerhetsfond ». En stortingsmelding vil, ved å trekke inn også denne type forslag og ordninger, kunne gi debatten om rettshjelpsordningen et mer helhetlig perspektiv. Komiteen viser endelig til at også spørsmål knyttet til inntektsgrensene, herunder forsørgelsesbyrde og gjeldsproblematikken, bør tas med i en stortingsmelding.

       Komiteen ser ut fra det som er sagt ovenfor et klart behov for å få en stortingsmelding om rettshjelpsordningen så snart som mulig, og fremmer derfor følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme en helhetlig melding om offentlig rettshjelp der dagens ordning vurderes på et bredt grunnlag sammen med alternative rettshjelpsmodeller. »

       Komiteen slutter seg til departementets vurdering av at det er nødvendig å heve inntektsgrensene for fri rettshjelp, og å få en mest mulig effektiv bruk av ressursene.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, er enig i at økonomiske, sosiale eller geografiske forskjeller ikke skal være avgjørende for enkeltmenneskers muligheter for å få juridisk bistand og informasjon om sine rettigheter. Samtidig må det foretas en nøye vurdering av hvilke vilkår som må stilles for at den enkelte kan kreve å få dekket sine advokatutgifter av staten. Flertallet mener utgangspunktet må være at staten bare skal dekke utgiftene hvis dette er nødvendig eller rimelig ut fra sakens art eller søkerens økonomiske situasjon. Flertallet viser til at formålet med den fremlagte proposisjonen er å få en mer effektiv utnyttelse av ressursene til rettshjelp ved å heve inntektsgrensene for fri rettshjelp samtidig som man omfordeler midler mellom ulike sakstyper.

       Flertallet er som det fremgår ovenfor enig i behovet for at man får en bredere gjennomgang av rettshjelpordningene gjennom en stortingsmelding der det særlig legges vekt på å drøfte nye rettshjelpordninger og muligheten for utprøving av alternative rettshjelptilbud. Flertallet viser til at det vil gå noen tid før en stortingsmelding vil være ferdig behandlet, og mener det derfor er nødvendig allerede nå å se nærmere på hvilke endringer som kan gjøres innenfor nåværende rammer og ordning for å få en mer effektiv rettshjelpordning. Flertallet legger i denne forbindelse vesentlig vekt på at rettshjelpordningen er blitt svært kostbar samtidig som hjelpen når stadig færre mennesker. Denne utviklingen gjør det nødvendig med justeringer av gjeldende regler så snart som mulig.

       Flertallet viser til at hovedformålet med den foreslåtte revisjonen er å gi et bedre og mer målrettet rettshjelptilbud til de grupper i befolkningen som har størst behov, men som likevel faller utenfor etter dagens regler. Flertallet er enig i at inntektsgrensene er for lave, og mener det derfor er riktig i denne omgang å prioritere en heving av grensene slik at en større del av befolkningen omfattes av ordningen. Flertallet mener inntektsgrensene fortsatt bør reguleres i forskrifter og at det i denne omgang bør legges opp til at grensene for brutto inntekt heves opp til 150-170.000 kroner avhengig av forsørgelsesbyrde. En slik heving vil innebære at 12 % av husholdningene kommer innenfor grensene for fri rettshjelp mot 8 % i dag, dvs. en økning på 50 % Flertallet understreker at dette er en foreløpig vurdering, og forutsetter at man kommer tilbake til spørsmålet om hvordan inntektsgrensene bør trekkes i stortingsmeldingen.

       Flertallet kan ikke se at det er grunnlag for generelt å avvise alle innstrammingstiltak i gjeldende ordning under henvisning til behovet for å få en stortingsmelding om rettshjelpsordningene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet savner en mer omfattende vurdering av i hvilken grad de foreliggende forslag vil lede til en mer effektiv bruk av ressursene, slik formålet med endringene er. Disse medlemmer savner videre en vurdering av hvor inntektsgrensene for fri rettshjelp bør ligge.

       Disse medlemmer viser til at da rettshjelpsloven ble vedtatt i 1980 ble det antatt at 27 % av landets husholdninger var omfatta av ordninga. I dag er det knapt 8 % av befolkninga som kommer inn under inntektsgrensene. Inntektsgrensene ligger i dag langt lavere enn f.eks. standardsatsene for å kunne kreve sosialhjelp i Oslo (ca 13.000 kroner under). Dette står i grell kontrast til den målsettinga den daværende regjeringa Harlem Brundtland uttrykte i St.meld. nr. 16 (1989-1990) om at grupper som lever av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn bør omfattes av fri rettshjelp. Disse medlemmer savner også ei vurdering av hvor mye inntektsgrensen bør heves ut fra forsørgelsesbyrde. I dag heves inntektsgrensen med 10.000 kroner for den som forsørger flere enn seg selv uansett hvor mange som blir forsørget. Dette gjør at barnefamilier kommer enda dårligere ut enn enslige, og flerbarnsfamilier dårligere enn ettbarnsfamilier.

       Det er heller ikke diskutert om gjeldsbyrde bør være et kriterium ved vurdering av fri rettshjelp. Folk med vanlige inntekter og stor gjeldsbelastning kan ha en disponibel inntekt som ligger under grensene for rettshjelp, uten at de får fri rettshjelp.

       Disse medlemmer mener at grensene for hvem som skal omfattes av fri rettshjelp er et prinsipielt spørsmål som Stortinget bør ta stilling til.

       Disse medlemmer mener at de konkrete forslag i Ot.prp. nr. 2 i hovedsak går ut på å stramme inn på de sakstyper som skal omfattes av fri rettshjelp. Dette er etter disse medlemmers mening i strid med et av de sentrale målene for rettshjelpsloven - at ingen skal lide rettstap på grunn av manglende økonomisk evne. Disse medlemmer viser til at da rettshjelpsloven ble vedtatt i 1980, gjaldt den alle rettsområder der det var behov for advokat og det var rimelig at det offentlige dekka advokatbistand. I 1984 ble de første begrensningene i sakstyper vedtatt. I St.meld. nr. 16 (1989-1990) påpekes det at ordninga med fri rettshjelp « bør prinsipielt omfatte alle typer juridiske problem som er av velferdsmessig betydning », og « departementet kan i en viss utstrekning være enig i kritikken mot begrensningene i fritt rettsråd. Riktignok er de saksfelter som er angitt i rettshjelpslovens § 13 jf. § 18 statistisk sett viktige, men det eksisterer også rettshjelpsbehov på en rekke andre områder som individuelt er av like stor betydning som de problemtyper som i dag er prioritert. » Disse medlemmer slutter seg til disse vurderingene.

       Forslagene i Ot.prp. nr. 2 går stikk i strid med disse vurderingene fra den daværende Harlem Brundtland-regjeringa ved at det foreslås ytterligere innskrenkinger i de sakstyper som skal omfattes av fri rettshjelp.

       Disse medlemmer viser til at et godt utbygget rettshjelpstilbud er av avgjørende betydning for rettssikkerhet og en reell likhet for loven. Likhet for loven innebærer at alle skal ha de samme muligheter for å sikre sine rettigheter, slik at den som har rett også skal få rett. Uten en godt utbygget rettshjelpsordning er ikke dette mulig, og i St.meld. nr. 16 (1989-1990) hevda også den daværende regjeringa at « dagens offentlige rettshjelpsordninger tilfredsstiller neppe likhetskravet i tilstrekkelig grad ».

       Disse medlemmer finner ikke en ytterligere innskrenking i prioriterte rettsområder innafor rettshjelpsordningen forsvarlig.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil derfor gå imot endringsforslagene til rettshjelpsloven § 1, § 9, § 10, § 13, § 17 og § 18, og utlendingsloven § 42.

       Komiteen sine medlemmer frå Senterpartiet vil vise til intensjonane med rettshjelpslova da den vart vedteke i 1980. Desse medlemmene vil og vise til at justiskomiteen fleire gonger har etterlyst ei stortingsmelding som tek opp rettshjelpsordninga i full breidde.

       Desse medlemmene meiner denne meldinga bør leggjast fram snarast og først når denne meldinga kjem, er det naturleg å vurdere nærare om enkelte saksområde, og i tilfelle kva for saksområde, som kan haldast utanfor rettshjelpsordninga. Desse medlemmene vil difor på dette tidspunkt gå mot alle innskrenkningane av saksområde som er foreslått i proposisjonen.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil gå imot endringsforslagene til rettshjelpsloven § 1, § 9, § 10, § 13 andre og tredje ledd, samt § 17 og § 18.