1. Innledning

       Til Odelstinget.

       Stortingsrepresentantene Jan Simonsen og Tor Nymo har den 14. juni 1994 sett fram følgjande forslag:

om endring i lov av 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål (tvistemålsloven).

       I lov av 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål (tvistemålsloven) gjøres følgende endring:

§ 407 nytt andre ledd skal lyde:

       Gjenopptakelse kan også besluttes når særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig og tungtveiende hensyn tilsier at dommen blir prøvet på nytt.

       Denne lov trer i kraft straks. »

       I grunngjevinga for forslaget vert det m.a. vist til at reglane om gjenopptaking i tvistemålslova og straffeprosesslova er relativt like. På eitt punkt er det likevel ein viktig skilnad. For straffesaker er det gjeve ein regel som gjer det mogleg å vedta gjenopptaking dersom særlege tilhøve reiser tvil om dommen er rett, og tungtveiande omsyn talar for at skuldspørsmålet blir prøvt på ny. I tvistemålslova finn ein ingen slik tryggleiksventil.

       I dag tyder alt på at regelverket gjer det i praksis nestan umogleg å få gjenoppteke sivile saker, og forslagsstillarane føreslår difor ei endring som gjev likskap mellom straffesaker og sivile saker.

2. Komiteen sine merknader

       Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Høgre og Sosialistisk Venstreparti, er samde i behovet for stadig å forbetra rettssystemet med sikte på redusert risiko for urette avgjerder. Tilliten til og oppslutninga om rettsvesenet vårt er m.a. avhengig av tilliten til at dommar er rette og rettferdige. I denne samanhengen er høvet til å anka og få saka tatt opp att viktige verkemiddel.

       Fleirtalet vil peika på at det er skilnader mellom straffesaker og sivile saker som kan tala for noko ulike løysingar m.o.t. kva for rettsmiddel ein skal kunna nytta. Medan ei straffesak er ei sak mellom det offentlege ved påtalemakta og ein sivil person, fastset sivile saker rettstilhøvet mellom sivile partar. Sivile saker avgjer òg ein part sitt krav mot ein annan og fullbyrdinga av dette. Etter fleirtalet sitt syn talar dette for at sivile saker bør avgjerast endeleg innan rimeleg tid, slik at dei involverte kan innretta seg etter utfallet.

       Fleirtalet viser til at dei reglane me i dag har om gjenopptaking i sivile saker reknar opp fleire konkrete tilhøve som kan vera grunnlag for gjenopptaking, t.d. om dommaren har vore ugild eller det er gitt falsk forklaring i den opprinnelege saka. I § 407 nr. 6 heiter det vidare at ein sak kan takast opp att dersom det kjem fram nye tilhøve eller vert lagt fram nye prov som opplagt måtte ha ført til eit anna resultat. Fleirtalet vil peika på at det ofte er nettopp nye prov, eller nye tilhøve som kjem fram etter at saka er ferdig handsama, som gjev grunnlag for å seia at den første dommen er feil. Denne regelen vil difor opna for gjenopptaking der det ligg føre konkrete tilhøve som viser at den aktuelle dommen ikkje er rett.

       I motsetnad til straffesaker der påtalemakta er motpart, bør etter fleirtalet sitt syn omsynet til motparten i ein sivil sak telja med når ein avgjer kva for rettsmiddel som skal kunna nyttast. Også når det gjeld ordinære rettsmiddel, er det skilnad mellom sivile saker og straffesaker. Høvet til å anka er meir omfattande i sivile saker. I sivile tvistar kan ein som hovudregel få saka si prøvd tre gonger. Fleirtalet er av den meining at det systemet ein har i dag, med utvida rett til å anka samanlikna med straffesaker, ivaretek behovet for å sikra rette og rettferdige dommar i sivile saker, og kan difor ikkje sjå behovet for endringar innanfor dagens regelverk.

       Fleirtalet stør etter dette ikkje forslaget til nytt andre ledd § 407 i tvistemålslova. Forslaget vert å avvisa.

       Komiteens mindretall, medlemmene fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, viser til at det er bred enighet om at det er viktig å sikre rettferdighet for alle borgere. For å nå dette mål må det stilles til rådighet en rettergangsordning som gjør dette mulig.

       Viktigst er her etter disse medlemmers mening etablering av domstoler med faglig dyktighet. Dette bidrar til å styrke tilliten til domstolene, noe som særlig i den senere tid har vært sterkt fremhevet. Det er da viktig at Stortinget til enhver tid påser at gjeldende rettsregler er egnet til å fremme rettferdighet, og reglene må også såvidt mulig hindre at det avsies vilkårlige dommer.

       Etter disse medlemmers oppfatning er det fremsatte forslag til et tillegg til tvistemålslovens § 407 nettopp egnet og nødvendig for å nå disse mål.

       I den forbindelse vil disse medlemmer bemerke:

       Ordlyden i denne bestemmelse var logisk i sin opprinnelse, da det var den samme dommer/rett som hadde truffet den angrepne avgjørelse, som skulle vurdere de nye omstendigheter eller bevis. Det uheldige var imidlertid at den opprinnelige rett praktisk talt aldri innrømmet at avgjørelsen kunne ha blitt en annen.

       Etter endringen av tvistemålslovens § 411 14. juni 1985, hvoretter den opprinnelige dommer ikke skulle delta i behandlingen av begjæringen, var selve prestisjespørsmålet borte. Men loven reiste et nytt og faktisk viktigere spørsmål: Den nye dommer skulle ikke vurdere om avgjørelsen var riktig. Han ble pålagt å vurdere om den opprinnelige dommer ville ha kommet til et annet resultat om de nye bevis var blitt forelagt for ham.

       Dette er i seg selv en nokså umulig oppgave.

       Men dessuten krever § 407, nr. 6, i sin nåværende form at dommer nr. 2 mener å kunne fastslå at dommer nr. 1 åpenbart måtte ha kommet til et annet resultat. En slik avgjørelse vil en samvittighetsfull dommer ha vanskelig for å treffe. Resultatet blir at begjæringen avvises.

       Etter disse medlemmers syn vil også bestemmelsen lett føre til at dommer nr. 2 velger den letteste løsning, også fordi han ved en avvisning kan la kollegiale hensyn overfor dommer nr. 1 komme inn i bildet.

       Etter disse medlemmers mening er derfor et tillegg til tvistemålsloven § 407 nødvendig både for å fremme rettferdighet og for å gi dommeren mulighet for å treffe en riktig avgjørelse, samtidig som muligheten for vilkårlighet kan reduseres. Dessuten vil endringen medføre at den mistanke om vilkårlighet, og derav følgende manglende tillit til domstolene som loven i dag innbyr til, får dårligere grobunn.

       Det bør kanskje presiseres at det ikke er tale om å åpne for en skjønnsmessig gjenopptakelsesadgang. Det er tale om å sette en stopper for en skjønnsmessig og helt ukontrollerbar adgang til å nekte gjenopptakelse.

       Når det gjelder tidsmomentet, vil disse medlemmer peke på at det allerede er nokså viktige begrensninger i sivile saker. I motsetning til i straffesaker, er det i sivile saker satt en absolutt frist på 5 år, men dessuten er det i tvistemålslovens § 408, første ledd, satt en grense på 3 måneder etter at parten fikk vite om de omstendigheter og/eller bevis han vil påberope seg.

       Det er også en rekke begrensninger i tvistemålslovens § 405, annet ledd, og i § 407, siste ledd. Noen slike begrensninger finnes ikke i straffesaker.

       Disse medlemmer vil også bemerke at om det innføres et tillegg til § 407 overensstemmende med forslaget, vil retten under vurderingen av om det foreligger « tungtveiende forhold », også kunne måtte ta standpunkt til betydningen av om det har gått lang tid siden angrepne avgjørelse ble truffet.

       Det synes dessuten å være på det rene at begjæringer om gjenopptakelse både i straffesaker og sivile saker fremsettes relativt kort tid etter avgjørelsen. Dessuten vil en uriktig dom i en sivil sak « leve » lenger og i en større krets enn straffesaker, slik at manglende tillit til domstolene blir varig.

       Disse medlemmer kan heller ikke slutte seg til at det skulle være mindre betenkelig at en uriktig dom i en sivil sak blir stående enn i en straffesak. For det første må det være klart at tilliten til domstolene ikke blir mindre ved uriktige dommer i sivile saker. Tvert imot vil en uholdbar dom bli lagt merke til i videre kretser. Men heller ikke av hensyn til parten, bør uriktige dommer bli stående.

       Erfaringen viser at en uriktig dom lett skaper bittert fiendskap som varer i generasjoner. Viktig er det også at den uriktige dom kan bli en belastning særlig i nærmiljøet for den slekt som vant saken.

       Disse medlemmer vil også peke på at retten til å begjære gjenopptakelse gjelder alle dommer, herunder også dommer avsagt av forliksrådet, herreds- og byrett og skjønn bestyrt av en dommer, altså i 1. instans.

       I disse tilfeller kan således ikke en tillatelse til gjenopptakelse betraktes som et tillegg til den ordinære 3 gangers behandling, men tvert imot som en erstatning for en manglende overprøvelse.

       Disse medlemmer viser for øvrig til argumentasjonen i Dok.nr.8:63 (1993-1994), og fremmer følgende forslag:

       « I lov av 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål (tvistemålsloven) gjøres følgende endring:

§ 407 nytt andre ledd skal lyde:

       Gjenopptakelse kan også besluttes når særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig og tungtveiende hensyn tilsier at dommen blir prøvet på nytt.

       Denne lov trer i kraft straks. »

3. Forslag frå mindretal

Forslag frå Senterpartiet, Kristeleg Folkeparti og Framstegspartiet:

Forslag 1

       I lov av 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål (tvistemålsloven) gjøres følgende endring:

§ 407 nytt andre ledd skal lyde:

       Gjenopptakelse kan også besluttes når særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig og tungtveiende hensyn tilsier at dommen blir prøvet på nytt.

       Denne lov trer i kraft straks.

4. Komiteens tilråding

       Komiteen viser til dokumentet og rår Odelstinget til å gjera følgjande

       Dok.nr.8:63 (1993-1994) - forslag fra stortingsrepresentantene Jan Simonsen og Tor Nymo om lov om endring i lov av 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål (tvistemålsloven). (Nytt andre ledd i § 407 om gjenopptakelse av sivile saker.) - vert avvist.

Anders C Sjaastad, Olav Akselsen,

leiar. sekretær og ordførar.