2.1 Generelt

       I uttalelser til departementets høringsbrev av 30. juni 1994 har industrien vist til at de krav uavhengige finansinstitusjoner stiller til egenkapital bør være fullt ut tilstrekkelige også i relasjon til beskatningen. Videre er det anført at forslaget til ny aksjelov inneholder skjerpede krav til reservefondsavsetning som vil bidra til å sikre en forsvarlig egenkapital.

       Departementet vil bemerke at selv om uavhengige finansinstitusjoners oppfatning av hva som er en forretningsmessig gjeldsgrad kan være et utgangspunkt ved vurderingen av hva som bør være skattemessig gjeldsgrad, kan det ikke uten videre være avgjørende som ramme for hvilken gjeldsandel som bør gis fradragsrett for gjeldsrenter i et skattesystem med en marginal skattesats på 78 %. Det har alltid vært lagt til grunn ved beregning av skattevirkninger ved endringer i petroleumsskattesystemet at utbyggingskostnader i en viss utstrekning blir finansiert ved egenkapital.

       Departementet har vurdert om det bør gis selskapsrettslige regler om binding av kapital for oljeselskapene på norsk sokkel. I proposisjonen drøfter departementet mulighetene for gjennom dagens og foreslåtte lovverk å binde kapital.

       Etter Finansdepartementets oppfatning gir verken gjeldende selskapsregler i aksjeloven eller forslagene til ny aksjelov i Ot.prp. nr. 36 (1993-1994) et tilstrekkelig grunnlag for å sikre at utvinningsselskapene ved ligningen har en viss egenkapital i virksomheten i Norge.

       Et alternativ kunne være å oppstille strengere krav til binding av selskapskapital enn det som følger av gjeldende selskapsregler eller forslagene i Ot.prp. nr. 36 (1993-1994) .

       Etter departementets oppfatning er det imidlertid ikke ønskelig å gi selskapsrettslige regler om binding av kapital av hensyn til beskatningen ut over de krav som stilles i aksjeloven og tilknytningsavtalene etter petroleumsloven § 29. Departementet mener at en heller bør vurdere løsninger innenfor skattesystemet fremfor å gi selskapsrettslige regler som innebærer kapitalbindinger spesielt for oljeselskapene.

       Problemet knyttet til at utvinningsselskapene i betydelig omfang kan øke gjeldsgraden i virksomheten i Norge skyldes at det er skattemessig lønnsomt med høy grad av gjeldsfinansiering. Som omtalt anså departementet at en nærliggende løsning på problemet ville være å unnta finansielle poster fra særskattegrunnlaget, og dermed fjerne det ekstraordinære incitamentet til gjeldsfinansiering.

       På bakgrunn av at et forslag om å fjerne de finansielle poster fra særskattegrunnlaget kan ha vidtrekkende konsekvenser, bl.a. uheldige fordelingsvirkninger og dobbeltbeskatning, er departementet blitt stående ved at det forslaget som best kan hindre for omfattende kapitaluttak uten å ha vesentlige negative sideeffekter er å oppstille skattemessig krav til utvinningsselskapenes egenkapital. En regel om minste egenkapital ved ligningen vil innebære at utvinningsselskapene ikke får fullt fradrag for gjeldsrentene dersom de finansierer virksomheten hovedsakelig med gjeld, men uten at en legger selskapsrettslige bindinger på egenkapitalen. Dermed reduseres den skattemessige fordelen ved å ha særlig høy gjeldsgrad.

Merknader frå komiteen

       Komiteen viser til at problemet med at utvinningsselskapa i stort omfang kan auke gjeldsgraden i verksemda i Noreg skuldast at det er skattemessig lønsamt med høg grad av gjeldsfinansiering. Komiteen viser til at korkje gjeldande selskapsreglar i aksjelova eller forslaga til ny aksjelov gjev eit tilstrekkeleg grunnlag for å sikre at utvinningsselskapa ved likninga har ein viss eigenkapital i verksemda i Noreg. Komiteen finn det ikkje ønskjeleg å gje selskapsrettslege reglar om binding av kapital av omsyn til skattlegginga utover dei krava som vert stilte i aksjelova og tilknytningsavtalane etter petroleumslova § 29. Komiteen meiner at ei løysing innanfor skattesystemet vil vere betre enn å gje slike selskapsrettslege reglar med krav om kapitalbinding særskilt for oljeselskapa. Komiteen meiner på denne bakgrunnen at ein best kan hindre omfattande kapitaluttak gjennom å stille skattemessige krav til eigenkapital i utvinningsselskapa.

2.2 Alternative utforminger av en regel som setter skattemessig krav til utvinningsselskapenes egenkapital

       I høringsnotatet av 30. juni 1994 foreslo departementet at det ble gitt en skattemessig minstekapitalregel der en tok utgangspunkt i forholdet mellom gjeld og totalkapital i regnskapsmessig balanse ved årsoppgjøret.

       I høringsrunden er det anført at regelen ikke bør baseres på forholdet mellom gjeld og egenkapital i regnskapsmessig balanse, men at en bør bygge videre på den praksis som er etablert i medhold av skatteloven § 54 første ledd.

       Skatteloven § 54 første ledd gjelder bare ved transaksjoner mellom selskaper med tilknytning til hverandre (direkte eller indirekte interessefellesskap). Prinsippet om at en ved beskatningen skal se bort fra virkninger av interessefellesskap innebærer blant annet at det ved ligningen ikke skal gis fradrag for større rentekostnader til beslektet selskap enn det som tilsvarer en forretningsmessig låneandel mellom uavhengige parter. Ved anvendelsen av bestemmelsen er det i ligningspraksis utviklet visse retningslinjer (stadfestet i dommer) for den skjønnsmessige vurdering av hva som skal anses som forretningsmessig gjeldsgrad (markedsvilkår) for selskaper på norsk sokkel. Retningslinjene tar utgangspunkt i kontantstrømmene i det selskap som vurderes, og går blant annet ut på at letekostnader må egenkapitalfinansieres fullt ut, mens utbyggingskostnader må egenkapitalfinansieres med minst 20 %. For et selskap som er kommet i driftsfasen kan netto kontantstrøm fra driften erstatte krav om eksternt tilført egenkapital som følge av leting og utbygging.

       En alternativ utforming av en tynn kapitaliseringsregel kunne være å lovfeste ovennevnte retningslinjer slik at de ble gjort gjeldende uavhengig av om et lån er ytet av eller med støtte fra et tilknyttet selskap. En minstekapitalregel basert på disse retningslinjene ville i så fall innebære at det som frem til i dag i praksis har vært ansett som forretningsmessig låneandel (markedsvilkår ved anvendelsen av skl. § 54 første ledd) skal defineres som generelt akseptabel gjeldsgrad for skatteformål. En generell lovfesting av retningslinjene ved anvendelsen av skl. § 54 første ledd vil imidlertid ikke føre til at det oppstilles noe minstekrav til skattemessig egenkapital utover det som allerede følger av gjeldende rett. Selskaper som låner i beslektet selskap (interessefellesskap) må i dag rette seg etter skl. § 54 første ledd. For selskaper som låner på uavhengig basis forutsettes markedet å oppstille slike begrensninger. Som det fremgår foran er det departementets oppfatning at det bør gis en regel som setter skattemessig minstekrav til oljeselskapenes egenkapital uavhengig av om høyere gjeldsgrad kan oppnås i markedet.

       Departementet har i stedet vurdert en regel der en tar utgangspunkt i forholdet mellom gjeld og egenkapital i regnskapsmessig balanse ved årsoppgjøret. Regelen vil innebære at for skatteformål må et selskaps samlede eiendeler slik de fremkommer i balansen i en viss grad (20 %) være egenkapitalfinansiert. Formålet med en regel som setter skattemessige krav til utvinningsselskapenes egenkapital (generell minstekapitalregel) er å sikre at alle særskattepliktige selskaper ved ligningen behandles som om de har en viss minste egenkapital, og dermed hindre at skattegrunnlaget uthules ved at gjeldsrenter knyttet til en urimelig høy gjeldsgrad kommer til fradrag. Etter departementets oppfatning vil en regel som stiller krav om en viss egenkapitalfinansiering av selskapets eiendeler slik de fremkommer i balansen kunne gi et hensiktsmessig standardisert minstekrav for hvilken egenkapitalandel som er akseptabel for skatteformål.

       Ligningsadministrativt må det antas å være enklere å ta utgangspunkt i utgående balanse ved årsoppgjøret fremfor å følge kontantstrømmer gjennom året.

       Et problem ved å ta utgangspunkt i regnskapsmessig balanse er at regnskapet i en viss utstrekning baseres på skjønnsmessige vurderinger. Det kan medføre muligheter for tilpasninger og eventuelt forskjellig skattemessig resultat som følge av ulik regnskapsmessig praksis. Normalt vil regnskapsreglene likevel innebære at en må holde seg innenfor visse rammer. Departementet må i tilfelle følge utviklingen nøye for å begrense uakseptable regnskapsmessige tilpasninger.

       En innvending mot å basere en minstekapitalregel på regnskapsmessig balanse i stedet for kontantstrømmer er dessuten at en slik regel skaper nye avhengighets- og påvirkningsforhold mellom skatt og regnskap. Ved skattereformen ble det lagt vekt på å unngå slike bindinger. Også gjeldende skatteregler må imidlertid antas å påvirke regnskapet i en viss utstrekning. Innføring av en minstekapitalregel basert på regnskapsmessig balanse vil dermed ikke nødvendigvis føre til at den samlede påvirkning øker, men gi endrede incentiver. Etter en helhetsvurdering er departementet kommet til at en regel som setter skattemessig krav til minste egenkapital for oljeselskapene bør ta utgangspunkt i regnskapsmessig balanse ved årsoppgjøret.

Merknader frå komiteen

       Komiteen finn det generelt uheldig at skattemessige omsyn kan påverke utforminga av rekneskapen. Ved skattereforma 1992 vart det lagt vekt på unngå slike bindingar. Komiteen vil trass i dette vise til at også gjeldande skattereglar påverkar rekneskapen til ein viss grad. Etter komiteen si vurdering vil innføring av ein minstekapitalregel basert på rekneskapsmessig balanse ikkje nødvendigvis føre til at den samla påverknaden vil auke, men gje endra incentiv.