Regjeringen fremmer i proposisjonen forslag til ny lov om erverv av næringsvirksomhet. Loven vil erstatte de regler i industrikonsesjonsloven som omhandler utlendingers direkte og indirekte erverv av fast eiendom.

       Lovforslaget bygger på en rapport utarbeidet av statssekretærutvalget for vurdering av norsk konsesjonslovgivning i lys av EØS-avtalen, samt på Nærings- og energidepartementets notat med forslag til ny lov. Både rapporten og notatet har vært sendt på høring.

Gjeldende rett

       Det er i dag ingen lov som på generelt grunnlag direkte regulerer overtakelser av norske foretak. Imidlertid vil de fleste virksomheter som regel eie eller leie fast eiendom, og dette forholdet til fast eiendom vil ofte medføre at en overtakelse utløser konsesjonsplikt etter en av våre ervervskonsesjonslover. I så fall må myndighetene ta stilling til om overtakelsen skal godkjennes, og dersom dette skjer, om det skal settes konsesjonsvilkår. Avgjørende for konsesjonspliktens omfang er om overtakeren er å anse som norsk eller utenlandsk i konsesjonslovgivningens forstand.

       Når et næringsdrivende foretak overtas av norske interesser, vil det som hovedregel kun være nødvendig med konsesjon der foretaket eier ubebygd eiendom på over 5 dekar, eller har leierett til tilsvarende arealer for en periode på mer enn 10 år. Dette følger av den alminnelige konsesjonslov fra 1974 med tilhørende forskrifter. Hvis ervervet ikke er konsesjonspliktig etter den alminnelige konsesjonslov, må det vurderes om konsesjonsplikt inntrer etter industrikonsesjonsloven av 1917. Reglene her innebærer at utlendinger i utgangspunktet må ha konsesjon for ethvert erverv av fast eiendom, uavhengig av størrelsen på eiendommen.

       Industrikonsesjonsloven, som regulerer kjøp av eierandeler i norske foretak, har i store trekk forblitt uendret siden vedtagelsen i 1917. Et utslag av den lite tidsmessige lovgivningen, er at de aller fleste utenlandske investeringer krever konsesjon fra norske myndigheter, helt uavhengig av hvilken betydning disse har i samfunnet. Konsesjonsplikten er utelukkende gjort avhengig av om kjøperen direkte eller indirekte erverver fast eiendom. På denne måten vil f.eks. alle utenlandske etableringer hvor det erverves fast eiendom eller inngås konsesjonspliktige leiekontrakter, kreve konsesjon fra norske myndigheter. Oppkjøp av foretak med betydelig omsetning, et betydelig antall ansatte eller som har mottatt offentlig FoU-støtte, vil imidlertid kun bli konsesjonspliktig dersom virksomheten eier eller langtidsleier fast eiendom. Industrikonsesjonsloven er videre begrenset til kun å gjelde utlendinger. Endringene i næringsstrukturen i Norge har imidlertid ført til at forskjellen på norsk og utenlandsk kapital etterhvert viskes ut, og dette tilsier at konsesjonslovgivningen ikke lenger bør ha forskjellig rekkevidde avhengig av hvilken nasjonalitet investoren har.

EØS-avtalen

       Den eksisterende norske konsesjonslovgivningen berøres gjennom EØS-avtalen først og fremst av avtalens bestemmelser om rett til fritt å kunne etablere virksomhet samt rett til fri bevegelse av kapital. Disse bestemmelsene har igjen sammenheng med det grunnleggende prinsipp i avtalen om at forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet er forbudt innenfor avtalens virkeområde.

       I avtalens artikler 31 til 35 gis det bestemmelser om etableringsrett. Disse innebærer at en person fra et land innenfor EØS fritt skal kunne etablere seg i et annet på lik linje med landets egne borgere. Denne regel gjelder tilsvarende for selskaper som er etablert i et land innenfor EØS.

       Det påpekes i proposisjonen at lovutkastet ikke er gitt en diskriminerende utforming. Loven er ikke ment å få noen særskilt anvendelse på utenlandske oppkjøp i norske foretak. Departementet understreker de likebehandlingsprinsipper som ligger til grunn i EØS-avtalen, og vil legge disse til grunn i sin praktisering av loven overfor ulike investorer.

Den nye lovens virkeområde

       Det fremheves i proposisjonen at det er behov for en ny og mer oppdatert lovgivning for erverv av eierandeler i norske foretak. Målet må være å etablere et regelverk som i minst mulig grad virker belastende for næringsliv og myndigheter, samtidig som den ivaretar myndighetenes reelle kontrollbehov. Det er i denne sammenheng viktig at et nytt regelverk ikke motvirker nødvendige omstillinger i næringslivet.

       Departementet mener at det er enkelte områder og interesser som det kan være av sentral betydning å ivareta gjennom myndighetenes kontroll. Et sentralt område er opprettholdelse og utvikling av en ønsket næringsstruktur i Norge. Det påpekes at myndighetene må gis anledning til å gripe inn overfor overdragelser med tanke på nedleggelse, kjøp av markedsandeler/innskrenkning av konkurransen, tapping av FoU-miljøer, bortfall av produksjonskunnskap og produksjonsmuligheter m.v.

       Loven gjelder for erverv av eierandeler i norske foretak, samt erverv av aktiva som innebærer overtakelse av næringsvirksomhet i Norge. Loven gjelder ikke for foretak som driver innen luftfarts-, skipsfarts- og borerignæringen. Loven gjelder heller ikke i de tilfeller hvor ervervet er gjenstand for regulering etter følgende lover:

-	lov av 24. mai 1961 nr. 1 om sparebanker

-	lov av 24. mai 1961 nr. 2 om forretningsbanker

-	lov av 16. juni 1772 nr. 57 om regulering av deltakelsen i fisket

-	lov av 12. juni 1981 nr. 52 om verdipapirfond

-	lov av 14. juni 1985 nr. 61 om verdipapirhandel kap. 3

-	lov av 14. juni 1985 nr. 68 om oppdrett av skalldyr, fisk m.v.

-	lov av 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet

-	lov av 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet

-	lov av 29. juni 1990 nr. 50 , energiloven

       Lovens geografiske virkeområde vil være Norges territorium, med unntak av Svalbard.

Kriterier for meldeplikt

       Konsesjonslovgivningen har til nå tatt utgangspunkt i foretakets forhold til fast eiendom som kriterium for konsesjonsplikt. Det påpekes i proposisjonen at forholdet til fast eiendom ikke nødvendigvis gir noen indikasjon på reguleringsbehovet. Således har departementet valgt å ta utgangspunktet i to forhold som gir en mer direkte indikasjon på foretakets betydning og dermed reguleringsbehovet; foretakets omsetning og antall ansatte. I tillegg innføres meldeplikt uansett størrelse for foretak som mottar betydelig offentlig støtte til FoU.

       Kriteriet for meldeplikt er i proposisjonen foreslått til foretak som har over 50 ansatte eller over 50 mill. kroner i omsetning, eller har mottatt offentlig støtte til forskning og utvikling på over 5 mill. kroner til minst ett enkelt prosjekt over de siste 8 år. Grensen for myndighetenes kontroll med overdragelser settes ved erverv av mer enn 1/3 av selskapskapitalen. Meldeplikt vil deretter inntre ved erverv av minst 1/2 og erverv av 2/3 av selskapskapitalen.

       Det foreslås at melding skal sendes til departementet innen 30 dager etter at det ble inngått avtale om erverv av rett til aksjer, eierandeler eller aktiva. Meldingen skal bl.a. inneholde opplysninger om kjøpers intensjoner og ervervets betydning for fremtidig sysselsetting og virksomhet. Videre vil det bli stilt krav om at meldingen skal inneholde opplysninger om hvorvidt de ansatte er informert om overdragelsen.

       Lov om erverv av næringsvirksomhet skal gi myndighetene en styringsmulighet i forbindelse med eierskifter og eierforhold av næringsvirksomhet over en viss størrelse. Loven vil kunne gi myndighetene adgang til å gripe inn dersom det utvikler seg en lite ønskelig eierstruktur i den aktuelle bedrift eller innenfor enkelte sektorer og områder. Bestemmelsen i lovutkastets § 13 innebærer at det kun er de erverv som kan ha vesentlige negative konsekvenser for foretaket, bransjen eller samfunnet for øvrig, herunder virkninger for sysselsettingen som skal underkastes nærmere prøving. Det fremgår av proposisjonen at hva som ligger i disse begrepene vil variere over tid og ut fra hvilken bransje og del av samfunnet bedriften eksisterer innenfor. Som eksempel nevnes i proposisjonen at erverv av en hjørnestensbedrift i et mindre lokalsamfunn normalt vil måtte vurderes nøyere enn erverv av bedrifter med tilsvarende mange ansatte i en storby.

       Dersom ervervet undergis nærmere prøving vil de ansatte, samt kommunen og fylkeskommunen hvor foretaket ligger gis anledning til å uttale seg til departementet. Ved godkjenning kan departementet sette vilkår som er nødvendige av allmenne hensyn, bl.a. for å sikre gjennomføringen av kjøperens fremlagte planer for virksomheten. Dersom erververen bryter meddelte vilkår, kan det fastsettes bøter eller settes krav om at den ervervede rettighet selges. Gjennomføres ikke et slikt salg, foreslås det at departementet kan benytte reglene om tvangssalg.