1. Proposisjonens hovedinnhold

       I proposisjonen fremmes forslag til lov om kontroll med etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste.

       Kontrollen skal foretas av et kontrollutvalg oppnevnt av Stortinget, og hovedformålet er å ivareta den enkeltes rettssikkerhet. Kontrollutvalgets oppgaver er å føre regelmessig tilsyn med den virksomhet som tjenestene utfører, undersøke alle klager og av eget tiltak ta opp alle saker og forhold som det ut fra formålet finner riktig å behandle.

       Utvalget skal kunne kreve innsyn i forvaltningens arkiver m.v. Enhver plikter å møte for utvalget, og klagere kan la seg bistå av advokat eller fullmektig. Alle som er eller har vært i forvaltningens tjeneste har forklaringsplikt for utvalget. Pliktmessig avgitt forklaring skal imidlertid ikke kunne fremlegges i retten i straffesak mot avgiveren uten dennes samtykke.

       Reglene om innsyn i forvaltningens arkiver og møte- og forklaringsplikt vil ikke gjelde for statsrådene og departementene med unntak for saker om sikkerhetsklarering.

       Utvalget skal kunne påkjære rettslige kjennelser og beslutninger. Utvalget avgjør i hvilken grad uttalelsene til klagere skal offentliggjøres. Det skal avgis årlig melding til Stortinget om utvalgets virksomhet og ellers gis innberetning ved behov.

2. Bakgrunnen for lovutkastet

       Regjeringens kontrollutvalg for overvåkings- og sikkerhetstjenesten ble opprettet i 1972. Utvalgets medlemmer oppnevnes for fire år med adgang til forlengelse. Utvalget har en rent kontrollerende funksjon og behandler klager fra enkeltpersoner og organisasjoner. Av eget tiltak kan utvalget ta opp enhver sak som den finner riktig å behandle. Utvalget gjennomfører jevnlige inspeksjoner av Overvåkingstjenesten og Sikkerhetstjenesten. Ved klagebehandling gir kontrollutvalget en ubegrunnet konklusjon om hvorvidt klagen foranlediger kritikk eller ikke. Utvalgets årsberetninger som avgis til Regjeringen har vært fremlagt for Stortinget. Forsvarets etterretningstjeneste omfattes ikke av kontrollutvalgets virksomhet.

       Våren 1993 vedtok Stortinget at det skulle opprettes et parlamentarisk kontrollutvalg for de hemmelige tjenester. Det ble oppnevnt en egen kommisjon som skulle utrede og klargjøre de spørsmål som etableringen av Kontrollutvalget reiste. Utvalget skulle kontrollere både den sivile overvåkingstjenesten, den militære etterretningstjenesten og sikkerhetstjenesten.

       Kommisjonen avga en enstemmig innstilling som er trykket som NOU 1994:4 Kommisjonen introduserte begrepet EOS-tjenestene som er en fellesbenevnelse for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste. Benevnelsen brukes om virksomhet som etter sin art kan betegnes som EOS-tjeneste uten hensyn til hvordan tjenesten er organisert.

       Egne kontrollordninger for EOS-tjenestene er vanlig i andre land, men det er store forskjeller i måten kontrollen er organisert på. Flere land har lovgivning om EOS-tjenestenes organisering og oppgaver. Kommisjonen fastslår at kontroll i vid betydning er en styringsbeføyelse som tilligger overordnede administrative ledd. Kontrollorganet må være bevisst på å unngå at det utvikler seg til å bli et styre som legitimerer tjenestenes disposisjoner. I kommisjonens innstilling gis en redegjørelse for kontrollbehovene for de enkelte EOS-tjenestene.

       Sikkerhetsinstruksen er ikke direkte anvendelig i forhold til Stortinget, men i praksis blir sikkerhetsgradering av opplysninger respektert i Stortinget. Kommisjonen påpeker at hvis en ny kontrollordning forutsetter at graderte opplysninger skal gis fra kontrollorganet til Stortinget, vil det innebære økt risiko for at uvedkommende får tilgang til opplysninger.

       Kommisjonen peker på at kontrollutvalget ikke skal utøve parlamentarisk kontroll, men være et hjelpemiddel for Stortinget til å sikre at den etterfølgende parlamentariske kontroll blir mer effektiv. Kommisjonen mener at statsrådene og departementenes ansatte bør høre inn under kontrollområdet, men unntas fra personlig forklaringsplikt. Utvalget skal heller ikke ha tilgang til statsrådens og departementenes arkiver og dokumenter, men departementene må på anmodning uttale seg skriftlig til utvalget.

       Kommisjonen anbefaler at det gis en egen lov om EOS-tjenestene, og at den lov som nå foreslås om kontroll bør være midlertidig. Stortinget skal utpeke kontrollutvalgets syv medlemmer, og skal gi instruks om utvalgets virksomhet, dets sammensetning, funksjonsperiode og sekretariat. Kontrollorganets oppgaver skal være tilsyn, klagebehandling og undersøkelser av eget tiltak.

       Kommisjonen foreslår at enhver skal kunne pålegges å møte for kontrollutvalget, men bare personer som er eller har vært ansatt i forvaltningen skal ha forklaringsplikt. Pliktmessig avgitte forklaringer skal ikke kunne fremlegges i straffesak mot avgiveren uten vedkommendes samtykke.

       Kommisjonen går videre inn for at kontrollutvalget skal kunne begjære bevisopptak for domstolene, herunder rettslig avhør. Utvalget skal også ha rett til benytte kjæremål mot rettslige kjennelser og beslutninger. Kommisjonens innstilling har vært sendt på høring til en rekke instanser.

3. Generelle kommentarer til lovutkastet

3.1 Innledning

       Kommisjonens forslag til ny kontrollordning avviker fra dagens ordning ikke minst ved at kontrollen skal utføres av et parlamentarisk oppnevnt utvalg, og at også Forsvarets etterretningstjeneste skal omfattes. Kontrollorganet skal også i noe større grad enn i dag kunne føre kontroll med avgjørelsenes innhold. Kontrollen skal i prinsippet være etterfølgende.

       Flere høringsinstanser uttrykker tilfredshet med at kontrollen med de hemmelige tjenester nå blir styrket. En del av instansene er opptatt av at kontrollutvalgets virksomhet ikke må få preg av styring av tjenestene. Overvåkingssjefen anbefaler at kontroll med løpende saker og operasjoner begrenser seg til en formell kontroll.

       Departementet slutter seg til kommisjonens forslag om å opprette et felles parlamentarisk kontrollutvalg for EOS-tjenestene. Departementet er enig med kommisjonen i at det vil styrke tilliten til etterretningstjenesten at også denne omfattes av kontrollordningen. Kontrollorganet skal utføre en rettssikkerhetskontroll som i prinsippet skal være etterfølgende og skilt fra styringsfunksjonen. En viss samtidighet må likevel aksepteres fordi enkelte saker løper over tid. Departementet støtter forslaget om at kontrollorganet også skal kunne vurdere skjønnsutøvelsen, men understreker at en slik kontroll må utøves med forsiktighet.

       Kommisjonen har foreslått at det av lovens navn skal fremgå at den er midlertidig. Departementet viser til at man de senere år har unngått å fremme lovforslag der det uttrykkelig angis at loven skal være midlertidig, og har derfor sløyfet dette.

Komiteens merknader

       Komiteen viser til at Ot.prp. nr. 83 er en oppfølging av det såkalte « Skauge »-utvalgets innstilling. Dette utvalget ble opprettet etter et enstemmig stortingsvedtak for å fremme forslag om en kontrollordning for de hemmelige tjenestene. Innstillingen fra EOS-kommisjonen (Skauge-utvalget) er enstemmig på alle punkter, og komiteen konstaterer at departementet i det alt vesentlige har fulgt opp kommisjonens anbefalinger.

       Komiteen er av den oppfatning at de hemmelige tjenestene, Overvåkingspolitiet, Forsvarets Etterretningstjeneste og Forsvarets Sikkerhetstjeneste, utøver et helt nødvendig og samfunnsgavnlig arbeid. Alle selvstendige nasjoner har behov for å sikre seg mot terrorisme, etterretningsvirksomhet fra fremmede nasjoner, å sikre seg informasjoner om det internasjonale trusselbildet mot sitt eget land, samt å sikre graderte opplysninger, fysiske installasjoner og sambandsnett. Komiteen ser det som formålstjenlig at disse tjenestene har gode rammebetingelser for sitt arbeid.

       Komiteen konstaterer at det arbeidet de hemmelige tjenestene utfører i sin natur er slik at det ikke kan være full åpenhet rundt det. Innenfor all slik virksomhet som nødvendigvis må være lukket, vil det være fare for at det utvikler seg kulturer som kan føre til at regler blir overtrådt i iveren etter å oppnå positive resultater. Slike regelbrudd kan få alvorlige konsekvenser fordi det kan ramme enkeltpersoners integritet og rettssikkerhet. Alvoret ligger i at overvåking i seg selv er støtende og vil oppleves som dypt krenkende for den som utsettes for det, ikke minst dersom metoder som telefonavlytting blir brukt. Hvis bestemte politiske grupperinger generelt føler seg overvåket, vil det også kunne innvirke på den alminnelige politiske debatten og skade den alminnelige menings- og ytringsfrihet. Det gjør det nødvendig at slike tjenester underlegges ulike former for kontroll.

       Komiteen er kjent med at de hemmelige tjenestene allerede er underlagt flere kontrollmyndigheter. I EOS-kommisjonens innstilling fremgår det at EOS-tjenestene faller innenfor sivilombudsmannens kontroll så langt formålet med den rekker. Både S- og O-tjenesten forvalter personopplysninger og faller dermed under virksomhetsområdet til Datatilsynet. Det er riktignok gjort unntak for registre som er nødvendige ut fra beredskapshensyn eller hensynet til rikets sikkerhet, men unntaket betyr ikke at EOS-tjenestenes personregistre er unntatt fra konsesjonsplikt. EOS-tjenestene er, som all annen statsadministrasjon, underlagt Riksrevisjonens revisjon. For lovbrudd begått i tjenesten er politiets og forsvarets personell straffeansvarlig som enhver annen. SEFO vil foreta etterforskning i de aller fleste tilfeller hvor personell i overvåkingstjenesten er mistenkt for straffbare handlinger. Regjeringen har dessuten et eget kontrollutvalg for overvåkings- og sikkerhetstjenesten. Det kan følgelig se ut som om EOS-tjenestene allerede i dag er underlagt tilstrekkelig kontroll.

       Komiteen mener likevel at det er behov for et eget stortingsoppnevnt kontrollutvalg for de hemmelige tjenestene. Et slikt parlamentarisk utnevnt kontrollutvalg kan ikke sammenliknes med et regjeringsoppnevnt utvalg. Komiteen viser dessuten til at departementet i proposisjonen gjør det klart at det finner det lite aktuelt å opprettholde dagens kontrollutvalg ved siden av et parlamentarisk oppnevnt utvalg med svært sammenfallende oppgaver. Komiteen viser også til at Stortinget i forbindelse med behandlingen av Innst.S.nr.246 (1992-1993) vedtok å opprette et kontrollutvalg som skulle gjelde for alle de tre hemmelige tjenestene. Selv om komiteen kan se de motforestillingene som kan gjøres gjeldende, spesielt mot å trekke Forsvarets Etterretningstjeneste, som har sin virksomhet rettet mot utlandet, inn i denne kontrollen, er komiteen enig i dette vedtaket. I tillegg vil komiteen vise til at også etterretningstjenestens ledelse har gitt uttrykk for at et slikt kontrollorgan kan bidra til å øke tjenestens tillit hos politikere og i befolkningen. Ettersom kontrollbehovet er noe ulikt for de forskjellige hemmelige tjenestene, regner komiteen med at kontrollen vil ha ulike former og intensitet i forhold til de tre tjenestene, slik også Skauge-utvalget antyder i sin innstilling.

       Komiteen er klar over at kontrollutvalgets virksomhet kan kan føre til redusert effektivitet i de hemmelige tjenestene. Det vil nødvendigvis medføre endel arbeid å tilrettelegge arbeidet for kontrollutvalget. Komiteen vil derfor understreke at dette merarbeidet må kompenseres i form av økte ressurser.

3.2 Forslag om en egen lov om EOS-tjenestene

       Kommisjonen anbefaler at det gis en egen lov om EOS-tjenestene; om deres organisering, oppgaver og beføyelser. Blant høringsinstansene er det ulike syn på forslaget. De som går imot en felles lov for tjenestene viser bl.a. til at Overvåkingstjenesten ikke har noe organisatorisk til felles med de to militære tjenestene. Tjenestene er videre forskjellige mht. mål, oppgaver og ansvar. Politiets virksomhet er dessuten regulert i politiloven.

       Overvåkingssjefen peker bl.a. på at Overvåkingstjenestens beføyelser i stor grad allerede følger av straffeprosessloven.

       Departementet er enig med kommisjonen i at en lovregulering av EOS-tjenestene vil kunne øke tilliten til tjenestene. Regjeringen vil igangsette et slikt arbeid.

Komiteens merknader

       Komiteen har merket seg at EOS-kommisjonen (Skauge-utvalget) anbefaler at det gis en egen lov om EOS-tjenestene, om deres organisering, oppgaver og beføyninger. Kommisjonen mener at en slik lovgivning vil kunne øke tilliten til tjenestene. Komiteen har merket seg at dette forslaget er møtt med stor skepsis av de hemmelige tjenestene. Forsvarets Sikkerhetstjeneste ønsker seg hjemmel i en egen lovgivning for sin virksomhet som i dag er hjemlet i instruks. Forsvarets Etterretningstjeneste mener at en lovgivning for virksomheten er lite hensiktsmessig og har støtte for dette synet hos forsvarsministeren, mens Politiets Overvåkingstjeneste mener at virksomheten bør reguleres gjennom politiloven.

       Komiteen viser til at oppgavene til de tre hemmelige tjenestene er svært forskjellige. E-tjenestens virksomhet er rettet mot den ytre trussel og virksomheten er ikke rettet mot norske borgere, mens overvåkingspolitiet og S-tjenesten ivaretar den indre sikkerhet. S-tjenestens virksomhet er imidlertid forebyggende, mens overvåkingspolitiet er offensivt. Disse to tjenestene er underlagt forskjellige departementer. Komiteen finner det derfor unaturlig med en felles lovgivning for EOS-tjenestene.

       Komiteen mener at lovreguleringen av Overvåkingspolitiet bør kunne innarbeides i politiloven, og at det bør utarbeides en egen lovgivning for Sikkerhetstjenestens arbeid og Etterretningstjenstens virksomhet.

3.3. Bruk av advokat eller annen medhjelper

       Kommisjonen foreslår i sitt lovutkast at ingen som blir innkalt til utvalget skal ha rett til å la seg bistå av advokat e.l., hvis ikke dette er uttrykkelig bestemt. I utkastet til instruks har kommisjonen imidlertid åpnet for en forholdsvis vid adgang til å la seg bistå av advokat. Flere høringsinstanser har innvendinger til lovutkastet og enkelte peker på at det er motstrid mellom lovutkastet og utkastet til instruks.

       Departementet mener at regler som gir borgerne rett til å la seg bistå av advokat eller fullmektig hører naturlig hjemme i loven. Det foreslås derfor at en regel om dette i overensstemmelse med instruksen tas inn i § 5 annet ledd. En rett for de ansatte til å la seg bistå av en tillitsvalgt, antar departementet kan omtales i instruksen.

Komiteens merknader

       Komiteen har ingen innvendinger mot forslaget til § 5 annet ledd som gir ansatte og tidligere ansatte i forvaltningen rett til å la seg bistå av advokat i saker som kan munne ut i kritikk mot dem. Komiteen mener at det er et grunnleggende rettsikkerhetskrav, og mener i likhet med departementet at denne retten bør være hjemlet i loven og ikke gjennom instruks.

3.4 Forklaringsplikt og bruk av pliktmessig avgitte forklaringer

       Kommisjonen foreslår at alle som er eller har vært i forvaltningens tjeneste skal ha en ubetinget forklaringsplikt for utvalget. Forklaringsplikten gjelder ikke for privatpersoner som ikke er offentlig ansatte. Kommisjonen mener at hensynet til utøvelse av styringsmyndigheten bør gå foran hensynet til at ansatte ikke skal pådra seg straffeansvar ved å gi forklaring. Kontrollordningen må likevel så langt som mulig verne de personer som må avgi forklaring mot at denne blir benyttet på en urimelig måte ved straffbare forhold. Kommisjonen ser imidlertid prinsipielle og praktiske problemer ved å avskjære politi- og påtalemyndighet fra innsyn i det som er forklart, men foreslår at påtalemyndigheten ikke skal kunne fremlegge slike forklaringer i retten, og heller ikke kunne foreholde dem, dvs. konfrontere siktede med dem i retten.

       Innen politi- og påtalemyndigheten er det et klart flertall for at pliktmessig avgitte forklaringer i det minste må kunne brukes i forbindelse med etterforskning. Andre høringsinstanser har gitt uttrykk for støtte til forslaget om at slik forklaring ikke skal kunne brukes i straffesak uten tiltaltes samtykke. Eidsivating statsadvokatembete uttaler at man bør velge den modell for forklaringsplikt som følger av prosesslovgivningen for øvrig, dvs. at man ikke har ubetinget forklaringsplikt, men at det som sies også kan brukes i en evt. straffesak.

       Departementet slutter seg til kommisjonens forslag om en ubetinget forklaringsplikt for offentlig ansatte. Departementet mener rettssikkerheten er ivaretatt ved at påtalemyndigheten ikke kan foreholde eller fremlegge forklaringen i retten i en straffesak mot avgiveren uten dennes samtykke. Politi- og påtalemyndigheten skal imidlertid ha innsyn i det som er forklart.

Komiteens merknader

       Komiteen har merket seg at så vel EOS-kommisjonen som departementet foreslår at alle som virker eller har virket i forvaltningens tjeneste skal ha forklaringsplikt for kontrollutvalget om alt de har erfart i tjenesten, og at slik forklaring ikke skal kunne brukes i retten i forbindelse med en eventuell straffesak mot avgiveren, uten dennes samtykke. Komiteen har også merket seg motforestillingene mot dette forslaget fra Eidsivating statsadvokatembeter som peker på at det her er tale om fundamentale rettsikkerhetsprinsipper som eksempelvis er grunnlovsfestet i USA. Eidsivating statsadvokatembeter foreslår i stedet at man bør bruke den modellen for forklaringsplikt som følger av prosesslovgivningen for øvrig. Det vil si at man ikke har ubetinget forklaringsplikt, men at det som sies også kan brukes i en eventuell straffeforfølgelse.

       Komiteen har forståelse for de innvendingene som reises, men er enig med EOS-kommisjonen (Skauge-utvalget) i at en ubetinget forklaringsplikt er nødvendig for at utvalget skal kunne løse sine kontrolloppgaver. Komiteen mener at rettsikkerheten er ivaretatt ved at påtalemyndigheten ikke kan foreholde eller fremlegge forklaringen i retten i en straffesak mot avgiver, uten dennes samtykke.

       Komiteen er for øvrig enig med departementet og EOS-kommisjonen i at det vil være både prinsipielle og praktiske problemer ved å avskjære politiet og påtalemyndigheten fra innsyn i det som er forklart, blant annet fordi forklaringene regelmessig vil fremgå av utvalgets uttalelser som trolig vil bli alminnelig kjent gjennom hel eller delvis offentliggjøring. Når situasjonen er slik, mener komiteen at det vil være problematisk å nekte politiet å starte etterforskning mot en person som har avgitt forklaring dersom det gjennom forklaringen fremkommer berettiget mistanke om et lovbrudd. Komiteen har i den forbindelsen registrert at det innen politiet og påtalemyndigheten synes å være klart flertall for at pliktmessig avgitte forklaringer må kunne brukes i forbindelse med etterforskning, og er enig i dette.

       Komiteen er oppmerksom på at statsrådene og deres embedsmenn er unntatt fra forklaringsplikten, men inngår i kontrollområdet. Komiteen er enig i at dette unntaket er nødvendig for å sikre rene linjer når det gjelder det konstitusjonelle ansvaret.

4. Kontrollutvalgets kjæremålsadgang

       I lovutkastet § 7 foreslås det at kontrollutvalget skal kunne påkjære rettslige kjennelser og beslutninger om straffeprosessuelle inngrep når siktede ikke er kjent med dem. Regjeringens kontrollutvalg har i prinsippet vært forsiktig med å utøve materiell kontroll med overvåkningens beslutninger. Kommisjonen viser til at nye lovbestemmelser om telefonavlytting i narkotikasaker er utformet med utgangspunkt i at man ikke ønsker å oppnevne en person til å ivareta siktedes interesser i hans sted. Etableringen av en kjæremålsrett for andre enn påtalemyndighet og mistenkte/siktede er en rettslig nyskapning. Det foreslås at kjæremål skal kunne fremmes selv om inngrepet er opphørt. Utvalget skal anta en prosessfullmektig ved kjæremål.

       Flere av høringsinstansene er positive til kjæremålsadgangen. I politi- og påtalemyndigheten er man mer skeptiske, og mener at kontrollutvalget langt på vei vil oppnå det samme ved å forelegge rettsavgjørelser for overordnet påtalemyndighet. Flere høringsinstanser hevder at en kjæremålsrett som foreslått ikke vil gi utvalget den nødvendige avstand til saken.

       Departementet konstaterer at det er til dels sterke innvendinger mot kommisjonens forslag, og understreker at en kjæremålsadgang ikke er til hinder for at utvalget tar opp spørsmålet administrativt. Departementet støtter forslaget og uttaler at dette er et utslag av utvalgets hovedformål, nemlig å utøve en kritisk kontroll og sikre rettssikkerhet for den enkelte.

       Sikkerhetsutvalget foreslo i sin utredning i NOU 1993:3 Strafferettslige regler i terroristbekjempelsen, at regelen om telefonkontroll i saker vedrørende rikets sikkerhet og terrorisme skulle knyttes til reglene om telefonkontroll i narkotikasaker. Kommisjonen fulgte opp dette forslaget i sitt lovutkast, mens departementet foreslår at en eventuell endring utstår inntil behandlingen av Sikkerhetsutvalgets utredning.

Komiteens merknader

       Komiteen viser til at det i lovutkastets § 7 blir foreslått en rettslig nyskapning ved at det gis kjæremålsrett for andre enn påtalemyndighet og den mistenkte/siktede. Det blir foreslått at kontrollutvalget skal kunne påkjære rettslige kjennelser og beslutninger om straffeprosessuelle inngrep når siktede selv ikke er kjent med dem. Adgangen til å påkjære skal være tilstede også etter at inngrepet er opphørt. Ved kjæremål skal utvalget bruke en prosessfullmektig som oppnevnes av retten. Komiteen konstaterer at denne ordningen spesielt vil være aktuell i forbindelse med kontroll av telefonavlyttinger.

       Komiteen konstaterer at det er reist mange innvendinger mot dette forslaget. Flere høringsinstanser hevder at en slik kjæremålsrett ikke vil gi utvalget den nødvendige avstand til saken. Overvåkingssjefen mener at forslaget kan oppfattes som en underkjennelse av den domstolskontroll som har vært foretatt i saken, og både han og flere andre høringsinstanser innen politiet og påtalemyndigheten mener at det burde være tilstrekkelig at kontrollutvalget fremlegger rettsavgjørelser for overordnet påtalemyndighet.

       Komiteen forstår at den foreslåtte ordningen kan oppfattes som en styring av overvåkingspolitiets arbeid, og ikke en etterfølgende kontroll, slik hovedintensjonen er med kontrollutvalgets arbeid. Komiteen mener imidlertid at kjæremålsadgangen på vegne av den mistenkte/siktede er et vesentlig skritt fremover når det gjelder styrking av den mistenktes/siktedes rettsikkerhet. I de fleste andre tilfeller der en person er mistenkt/siktet for et straffbart forhold vil han kunne skaffe seg advokathjelp og muligheter for å kunne påkjære en kjennelse. I forbindelse med kjennelser om telefonavlytning vil han ikke vite hva som skjer, og kan derfor ikke gripe inn med påkjæring ved hjelp av sin advokat. Derfor mener komiteen at disse tilfellene er spesielle.

       Komiteen vil også understreke at kontrollutvalget ikke vil bli gitt anledning til å overprøve eller tilsidesette rettslige avgjørelser. Det dreier seg kun om en adgang til å bringe rettslige kjennelser og beslutninger inn for en høyere rett. Utvalget skal kunne bringe til overprøving avgjørelser som etter en vurdering framstiller seg som tvilsomme faktisk eller rettslig.

       Komiteen mener at intensjonene med kontrollutvalgets arbeid er å foreta etterfølgende kontroll. Det er sentralt for å forhindre at utvalget blir medansvarlig for beslutninger. Komiteen vil imidlertid påpeke at telefonavlytninger ofte pågår over lang tid, slik at det kan bli behov for å gripe inn med kontrolltiltak mens en telefonavlytning pågår. Ettersom kontrollen ikke foretas i forkant, men underveis, mener komiteen at den ikke fratar statsråden det konstitusjonelle ansvaret. Komiteen vil også understreke at den forutsetter at kontrollutvalget bare vil påkjære saker hvor det mener at det foreligger et åpenbart galt skjønn, og ikke fungere som bedreviter på nyanser og i detaljspørsmål.

       Komiteen har konstatert at det også er reist spørsmålstegn ved om det skal være adgang til kjæremål i de saker der inngrepet har opphørt. En slik adgang, som blir foreslått av departementet, vil være et unntak fra de vanlige reglene hvor kjæremålsadgangen bortfaller når det ikke lenger er noen rettslig interesse knyttet til en omgjøring. Komiteen er imidlertid enig med departementets begrunnelse som går ut på at slike saker fra kontrollutvalgets synsvinkel kan ha prinsipiell interesse og at det derfor er ønskelig med kjæremålsinstansens syn.

       Komiteen er også enig med departementets understrekning av at en kjæremålsadgang for kontrollutvalget ikke vil være til hinder for at utvalget tar opp spørsmål om iverksatte telefonavlyttinger administrativt.

5. Regjeringens kontroll i fremtiden

       Et stortingsoppnevnt kontrollorgan vil ikke rokke ved Regjeringens konstitusjonelle ansvar eller influere på dens kontroll med EOS-tjenestene. Departementet finner det lite aktuelt å opprettholde dagens kontrollutvalg ved siden av et parlamentarisk oppnevnt utvalg med svært sammenfallende oppgaver. Regjeringen vil ta stilling til spørsmålet når Stortingets endelige vedtak om kontrollorgan foreligger.

Komiteens merknader

       Komiteen konstaterer at departementet finner det lite aktuelt å opprettholde dagens kontrollutvalg dersom det blir oppnevnt et parlamentarisk oppnevnt utvalg, og at Regjeringen vil ta stilling til spørsmålet når Stortingets endelige vedtak om kontrollorgan foreligger. Komiteen mener at Regjeringen selv må ta stilling til hva som skal skje med dets kontrollutvalg i fremtiden, og har ingen kommentarer til dette.

6. Administrative og økonomiske konsekvenser

       Under gjennomføringen av kontrollen må personell fra EOS-tjenestene stå til rådighet for kontrollutvalget. Det er trolig at tjenestene må avse noe mer tid til forberedelse og bistand enn i dag. Det antas å medgå et par årsverk i tjenestene i tilknytning til kontrollarbeidet. Kommisjonen anslår utvalgets etableringskostnader til 400.000 kroner og de årlige driftskostnadene til 1,5 mill. kroner.

7. Komiteens tilråding

       Komiteen viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende

§ 1. Kontrollorganet og kontrollområdet

       Stortinget velger et utvalg til å kontrollere etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste som utføres av den offentlige forvaltning eller under styring av eller på oppdrag fra denne.

       Kontrollen omfatter ikke overordnet påtalemyndighet.

       Forvaltningsloven og offentlighetsloven gjelder ikke for utvalgets virksomhet. Unntatt herfra er forvaltningslovens regler om ugildhet.

       Stortinget gir en alminnelig instruks om virksomheten til kontrollutvalget innen rammen av denne lov og fastsetter bestemmelser om dets sammensetning, funksjonsperiode og sekretariat.

§ 2. Formål

       Formålet med kontrollen er:

       Utvalget skal iaktta hensynet til rikets sikkerhet og forholdet til fremmede makter.

       Formålet er rent kontrollerende. Utvalget kan ikke instruere de kontrollerte organer eller nyttes av disse til konsultasjoner.

§ 3. Kontrollutvalgets oppgaver

       Utvalget skal føre regelmessig tilsyn med etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste som utøves i den sivile og militære forvaltning.

       Utvalget skal undersøke alle klager fra enkeltpersoner og organisasjoner. Av eget tiltak skal utvalget ta opp alle saker og forhold som det ut fra formålet finner riktig å behandle, og særlig slike som har vært gjenstand for offentlig kritikk. Med forhold menes også regelverk, direktiver og praksis.

       Utvalgets undersøkelser kan gå utover de rammer som følger av § 1 første ledd, jf. § 2 når det tjener til å klarlegge saker eller forhold som det undersøker i kraft av sitt mandat.

§ 4. Innsynsrett m.v.

       For å utføre sitt verv, kan utvalget kreve innsyn i og adgang til forvaltningens arkiver og registre, lokaler, installasjoner og anlegg av enhver art. Like med forvaltningen regnes virksomhet m.v. som eies med mer enn en halvdel av det offentlige.

       Enhver som tjenestegjør i forvaltningen plikter på anmodning å tilveiebringe alt materiale, utstyr m.v. som kan ha betydning for gjennomføring av kontrollen. Andre har samme plikt med hensyn til materiale, utstyr m.v. som de har mottatt fra offentlige organer.

§ 5. Forklaringer og møteplikt m.v.

       Enhver plikter etter innkalling å møte for utvalget.

       Klagere og andre privatpersoner i partsliknende stilling kan på ethvert trinn i saken la seg bistå av advokat eller annen fullmektig i den utstrekning det kan skje uten at graderte opplysninger derved blir kjent for fullmektigen. Samme rett har ansatte og tidligere ansatte i forvaltningen i saker som kan munne ut i kritikk mot dem.

       Alle som er eller har vært i forvaltningens tjeneste har forklaringsplikt for utvalget om alt de har erfart i tjenesten.

       Pliktmessig avgitt forklaring må ikke foreholdes noen eller fremlegges i retten i straffesak mot avgiveren uten dennes samtykke.

       Utvalget kan begjære bevisopptak etter domstolloven § 43 annet ledd. Tvistemålsloven § 204 nr. 1 og 2 gjelder ikke. Rettsmøtene skal være lukket og forhandlingene holdes hemmelige. Forhandlingene holdes hemmelige inntil utvalget eller vedkommende departement bestemmer annet, jf. §§ 8 og 9.

§ 6. Om statsrådene og departementene

       Reglene i §§ 4 og 5 gjelder ikke statsrådene, departementene og deres embets- og tjenestemenn, unntatt i forbindelse med klarering og autorisasjon av personer og bedrifter for behandling av graderte opplysninger.

§ 7. Kjæremål

       Utvalget kan påkjære rettslige kjennelser og beslutninger om straffeprosessuelle inngrep når siktede selv ikke er kjent med dem. Kjæremålsfristen løper fra den dag kjennelsen eller beslutningen er lagt frem for utvalget i møte. Adgangen til å påkjære er tilstede også etter at inngrepet er opphørt.

       Ved kjæremål antar utvalget prosessfullmektig. Prosessfullmektig for utvalget oppnevnes av retten.

§ 8. Uttalelser og meldinger

§ 9. Taushetsplikt m.v.

       Med de unntak som følger av § 8, har utvalget og dets sekretariat taushetsplikt hvis annet ikke blir bestemt.

       Utvalgets medlemmer og sekretariat er bundet av regler om behandling av dokumenter m.v. som må beskyttes av sikkerhetsmessige grunner. De skal være autorisert for høyeste beskyttelsesgrader nasjonalt og etter traktat Norge er tilsluttet.

       Hvis utvalget er i tvil om graderingen av opplysninger i uttalelse eller meldinger, eller mener at av- eller nedgradering bør skje, forelegger det spørsmålet for vedkommende etat eller departement. Forvaltningens avgjørelse er bindende for utvalget.

§ 10. Bistand m.v.

       Utvalget kan anta bistand.

       Lovens regler gjelder tilsvarende for bistandspersoner og prosessfullmektig etter § 7. Bistandspersoner og prosessfullmektiger skal likevel bare autoriseres for slik beskyttelsesgrad som oppdraget krever.

§ 11. Straff

       Forsettlig eller grov uaktsom overtredelse av §§ 4, 5 første og tredje ledd, 9 første og annet ledd og 10 annet ledd i denne lov straffes med bøter eller fengsel inntil 1 år, hvis ikke strengere straffebestemmelse får anvendelse.

§ 12. Ikrafttreden

       Denne lov trer i kraft straks.