Under forberedelsen av forslaget har det vært et nært samarbeid mellom de nordiske landene. Alle de nordiske landene har generelle regler i de respektive avtalelover § 36, som gir adgang til å sette til side eller endre urimelige avtalevilkår. Direktivet har et vesentlig snevrere virkeområde, og regulerer bare forbrukerkontrakter og bare de vilkår som ikke er individuelt forhandlet. På noen få punkter kan direktivet lede til et mer gunstig resultat for en forbruker enn det som følger av eksisterende regler i § 36. Siktemålet med lovforslaget er å sikre at forbrukerne fullt ut oppnår de rettigheter som følger av direktivet, samtidig som det for øvrig ikke gjøres endringer i den rettslige situasjon som er etablert gjennom avtaleloven § 36.

       Formålet med direktivet er at det skal finne sted en innbyrdes tilnærming av medlemsstatenes regler om urimelige vilkår i forbrukeravtaler, jf. direktivet art. 1. Direktivet skal også lette etableringen av det indre marked og beskytte forbrukeren. Artikkel 1 sier videre at direktivet ikke kommer til anvendelse på avtalevilkår som bygger på ufravikelige lover eller forskrifter, og prinsipper eller bestemmelser i internasjonale konvensjoner. Bestemmelsene krever ikke endringer i norske lovregler.

       Artikkel 2 definerer uttrykkene « urimelige vilkår », « forbruker » og « næringsdrivende ». Definisjonen av forbruker er på enkelte punkter videre enn forbrukerdefinisjonene i norsk rett. På andre punkter går de norske reglene lenger enn direktivet i forbrukerens favør, bl.a. omfatter norsk rett også organisasjoner og andre juridiske personer. Departementet foreslo i høringsbrevet en forbrukerdefinisjon som bygger på direktivets definisjon. Enkelte høringsinstanser har innvendinger til å endre definisjonen av forbrukerbegrepet. Departementet bemerker at det i denne omgang er vesentlig å sikre at bestemmelsen i § 37 dekker alle tilfeller som omfattes av direktivet. Det er grunn til å vurdere en samordning mellom forbrukerdefinisjonen som benyttes i EU og den tradisjonelle norske definisjonen. Spørsmålet vil bli vurdert i forbindelse med oppfølgingen av Forbrukerentrepriseutvalget og Forbrukerkjøputvalgets innstillinger. Det området som omfattes av forbrukerdefinisjonen i norsk rett, men som foreløpig vil falle utenfor direktivet, er av begrenset omfang.

       Når det gjelder definisjonen av næringsdrivende, er dette begrepet ikke definert i norsk lovgivning, men direktivets definisjon er i samsvar med det som legges til grunn i norsk teori og praksis. Artikkel 3 nr. 1 inneholder urimelighetsstandarden. Bestemmelsen lyder:

« Et avtalevilkår som ikke er individuelt forhandlet, skal anses som urimelig dersom det til tross for kravet om god tro medfører en betydelig skjevhet i de rettigheter og plikter partene har i henhold til avtalen til skade for forbrukeren. »

       Artikkel 4 beskriver nærmere hva som skal ligge i begrepet « urimelig ». I artikkel 4 nr. 2 oppstilles enkelte begrensninger i vurderingstemaet, som ikke finnes i avtaleloven § 36. Siden direktivet er et minimumsdirektiv, er det likevel ikke nødvendig å legge de aktuelle begrensningene til grunn ved tolking av § 36.

       Avtalelovens § 36 sier at det skal tas hensyn til senere inntrådte forhold ved vurderingen av om urimelighet foreligger. Direktivet har ingen slik bestemmelse. I samråd med de øvrige nordiske land er departementet kommet til at det må gis en særregel i § 37 om at etterfølgende forhold ikke skal tas i betraktning til skade for forbrukeren.

       Etter artikkel 3 nr. 1 oppstilles et krav om at en næringsdrivende ikke kan opptre i strid med god forretningsskikk. Norske regler tilfredsstiller direktivet på dette punkt.

       Departementet foreslår å lovfeste kriteriene for å lempe forbrukeravtaler i den nye § 37. Forbrukernes beskyttelse utvides, ved at « urimelig » og « i strid med god forretningsskikk » oppstilles som alternative vilkår for lempning. Etter direktivet må begge de to vilkårene foreligge for at avtalen skal kunne endres.

       Urimelighetssensuren etter artikkel 3 nr. 1 er begrenset til å gjelde avtalevilkår som ikke er individuelt forhandlet. Artikkel 3 nr. 2 angir når et avtalevilkår anses for å ha vært gjenstand for individuell forhandling. § 37 vil bli tolket på samme måten. En næringsdrivende som påstår at et vilkår i en standardavtale er individuelt forhandlet, har bevisbyrden for det. Denne bevisbyrderegelen foreslås tatt inn i loven.

       Artikkel 3 nr. 3 viser til vedlegget til direktivet som inneholder en veiledende liste med eksempler på vilkår som kan anses urimelige. Hvert medlemsland kan selv foreta tilføyelser eller utforme mer restriktive bestemmelser. Departementet mener det vil være uheldig å lovfeste en slik liste, og har fått støtte fra høringsinstansene. I samsvar med de øvrige nordiske land foreslås ikke at listen lovfestes.

       I artikkel 5 1. punktum gis en regel som sier at skriftlige avtalevilkår alltid skal formuleres på en klar og forståelig måte. I tvilstilfeller skal den tolkning som er mest fordelaktig for forbrukeren legges til grunn. I norsk rett gjelder det et ulovfestet tolkningsprinsipp som sier at i tvilstilfeller skal en avtale tolkes mot den som burde ha uttrykt seg bedre. De øvrige nordiske land har kommet til at det er nødvendig å lovfeste prinsippet, og departementet foreslår derfor å ta inn tolkningsregelen i utkastet til nye norske regler. Dette medfører neppe realitetsendringer.

       Art. 6 nr. 1 angir hvilke rettsvirkninger det får når et avtalevilkår er urimelig. Det stilles opp to alternative rettsfølger; enten å oppheve det urimelige vilkåret, men for øvrig la avtalen være bindende, eller å la hele avtalen falle bort. Avtaleloven § 36 gir i tillegg adgang til helt eller delvis å revidere en avtale. Departementet mener at direktivet ikke er til hinder for en slik revisjonsadgang når det gjelder de konkrete, urimelige vilkårene, men det er tvilsomt om direktivet gir adgang til revisjon av avtalen for øvrig. Departementet har kommet til at adgangen til å revidere den rimelige delen av avtalen ikke kan opprettholdes i forbrukerforhold dersom forbrukeren krever at disse deler av avtalen skal være bindende. Direktivets ordning kan innebære en klar favorisering av forbrukeren på bekostning av den næringsdrivende, og bør derfor gis et begrenset anvendelsesområde. Det foreslås etter dette at forbudet mot å revidere andre deler av avtalen bare skal gjelde dersom forbrukeren krever at avtalen for øvrig skal være bindende.

       Art. 6 nr. 2 gir en lovvalgsregel som skal hindre at en forbruker fratas den beskyttelse direktivet gir. Bestemmelsen medfører at man må lovfeste en regel om at lovvalgsregler i en avtale bare er bindende dersom det valgte landets rett gir en minst like god beskyttelse som direktivet.

       Fristen for tiltredelse til direktivet, og for lovens ikrafttredelse er 1. januar 1995. Det foreslås at lovendringene bare skal gjelde avtaler inngått fra dette tidspunkt.

       Det understrekes at § 36 fortsatt skal være den sentrale bestemmelsen om urimelige avtaler - også i forbrukerforhold. Utkastet til § 37 inneholder utelukkende supplerende bestemmelser for enkelte bestemt angitte tilfeller.

       Direktivet regulerer også fremtidig bruk av urimelige avtalevilkår, og pålegger medlemsstatene å sørge for effektive midler for å bringe anvendelsen av slike vilkår til opphør. I Norge reguleres slike forhold av markedsføringsloven § 9 a. I proposisjonen konkluderes det med at det i denne omgang ikke er nødvendig å endre denne bestemmelsen.

       Lovforslaget antas ikke å ha økonomiske eller administrative konsekvenser for det offentlige.