Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Haakon Blankenborg, Hallvard Bakke, Kirsti Kolle Grøndahl, Brit Hoel, Thorbjørn Jagland og Ragna Berget Jørgensen, fra Høyre, Jan Petersen, Kaci Kullmann Five og Anders Talleraas, fra Kristelig Folkeparti, Kjell Magne Bondevik og fra Fremskrittspartiet, Fridtjof Frank Gundersen, har merket seg at Regjeringen er kommet til at oppkreving av eksportavgift er i strid med EØS-avtalen og derfor foreslår at eksportavgiftsloven oppheves. Dette innebærer bortfall av over halvparten av Eksportrådets inntekter til driftsbudsjettet.

       Flertallet er enig i at dette er nødvendig for å oppfylle EØS-avtalens bestemmelser.

       Flertallet har merket seg at de fleste EØS- og EU-land har tilsvarende organer som Norges Eksportråd. Norge og Østerrike er imidlertid de eneste land i EØS som finansierer driften av sine eksportfremmende organer, bl.a. gjennom en avgift på eksport. Østerrike er i ferd med å legge om sin finansieringsordning.

       Flertallet vil understreke at Norges frihandelsavtale med EU og EFTA-avtalen har tilsvarende forbud mot toll og avgifter med tilsvarende virkning på import og eksport som Romatraktaten og EØS-avtalen. GATT-avtalen inneholder et likende forbud. EØS-avtalens bestemmelser inneholder derfor ikke noe prinsipielt nytt. Det nye er at bestemmelsen skal fortolkes i henhold til EF-domstolens praksis.

       Flertallet mener derfor at det hadde vært naturlig med en omlegging tidligere, som følge av disse internasjonale avtaleforpliktelsene.

       Flertallet tar til etterretning at det ikke er mulig å få en ny permanent finansieringsordning på plass umiddelbart og at Regjeringen har foreslått en midlertidig løsning for 1994 i Revidert nasjonalbudsjett.

       Flertallet vil understreke den store betydning Eksportrådets arbeid har og behovet for stabilitet i rammebetingelsene for virksomheten. Flertallet ser derfor på det arbeidet Regjeringen har igangsatt, for å utarbeide forslag til en ny, permanent ordning som meget viktig. Flertallet er enig i at det må være en sentral forutsetning i dette arbeidet at næringslivets finansieringsandel av Eksportrådets arbeid søkes opprettholdt. Flertallet har forstått det slik at det varslede utvalget også skal utrede det samlede omfang av det eksportfremmende arbeidet gjennom Eksportrådet, og dets organisering. Stortinget vil dermed få anledning til å drøfte denne saken i full bredde på et senere tidspunkt. Flertallet er enig i dette, men understreker behovet for rask fremdrift i saken.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Marit Arnstad, John Dale og Anne Enger Lahnstein, og fra Sosialistisk Venstreparti, Erik Solheim, viser til at eksportavgiften ble innført i 1956 som et virkemiddel for å fremme norske eksportinteresser. Disse medlemmer konstaterer at EFTA-avtalen fra 1960 og frihandelsavtalen fra 1973 opphevet toll på import og eksport av industrivarer, men at eksportavgiften ikke ble opphevet som følge av dette. Disse medlemmer ser dette som et eksempel på at frihandelsavtalen var fleksibel nok til å tillate fornuftige ordninger som er tilpasset de enkelte lands forhold og ønsker. Disse medlemmer viser til at når EØS-reglene skal praktiseres i samsvar med EU-domstolens praksis vil man ikke lenger få den nødvendige fleksibilitet i forhold til ordninger som ellers burde være uproblematiske for samarbeidet.

       Disse medlemmer viser til at eksportavgiften inngår i en ordning for å fremme norske eksportinteresser og at denne ordningen i stor grad blir selvfinansierende gjennom avgiften. Avgiften innbringer i dag 155 millioner kroner og ville i 1994 utgjøre rundt halvparten av Eksportrådets budsjett. Disse medlemmer anser dette som en positiv måte å organisere og å finansiere eksportfremmende arbeid på. Disse medlemmer vil peke på at en offentlig finansiert ordning neppe vil gi Eksportrådet samme frihet i organisering av arbeidet som tidligere, samtidig som det kan bety en omprioritering av offentlige midler fra andre områder.

       Disse medlemmer mener at en opphevelse av eksportavgiften framstår som nok et eksempel på at EØS-avtalen tvinger oss til å oppgi ordninger som er tilpasset norske forhold og som i mange år har fungert på en tilfredsstillende måte.