1. Om endringer i lov av 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap

Til Odelstinget.

       Regjeringen legger i proposisjonen frem forslag til endringer i § 5 og § 7 ekteskapsloven, slik at det blir satt som vilkår for å kunne gifte seg i Norge at begge partene har lovlig opphold i landet, og endringer i § 16 slik at tvangsekteskap skal kunne dømmes ugyldig. Det foreslås også endringer i § 84 slik at saker som gjelder endring av bidrag til ektemake skal kunne avgjøres administrativt når partene har samtykket i administrativ førstegangsfastsetting av bidraget.

       Alle endringsforslagene har vært ute til høring og det redegjøres i proposisjonen nærmere for høringsinstansenes synspunkter.

2. Lovlig opphold i Norge som vilkår for inngåelse av ekteskap

       De materielle vilkår for inngåelse av giftermål er nedfelt i kap. 1 i ekteskapsloven. Pr. i dag fastsettes bl.a. en minste giftemålsalder, hvilken anledning personer som er umyndiggjorte eller som har fått oppnevnt hjelpeverge har til å gifte seg, forbud mot ekteskap mellom nære slektninger og forbud mot inngåelse av ekteskap når tidligere ekteskap står ved lag.

       Barne- og familiedepartementet legger nå frem forslag om at det skal settes som vilkår for å inngå ekteskap i Norge at begge partene har lovlig opphold i landet. Endringen vil få virkning/betydning for visse utenlandske borgere:

       Endringene vil ikke gjelde eller omfatte:

       Det presiseres at vilkåret om lovlig opphold i Norge bare gjelder for ekteskap som kommer i stand i Norge. Det vil si at det samme kravet ikke blir stilt dersom man gifter seg på en utenriksstasjon eller dersom man gifter seg på Svalbard. Departementet legger til at når en norsk statsborger gifter seg på f.eks. en norsk utenriksstasjon med en som ikke har lovlig opphold i Norge, må den utenlandske ektemaken søke om oppholdstillatelse i Norge på vanlig måte på grunnlag av ekteskapet.

       Når det gjelder ekteskap som er kommet i stand i strid med vilkåret om lovlig opphold i landet, mener departementet at slike ekteskap bare kan oppløses ved separasjon eller skilsmisse. Ekteskap som er kommet i stand i strid med vilkåret bør imidlertid ikke være grunnlag for oppholdstillatelse. Det vises for øvrig til at det er knyttet visse straffereaksjoner til å bryte vilkårene, jf. straffeloven § 338.

       Når det gjelder prøvingen av om vilkåret for lovlig opphold er oppfylt, skal denne utføres av den som foretar vigselen det stedet der brudefolket bor eller der de holder til.

       Etter departementets mening bør vilkåret om lovlig opphold også gjelde ved registrering av partnerskap. Dette foreslås løst ved å innføre et nytt punkt i forskriftene til partnerskapsloven.

       Proposisjonen redegjør for forholdet til internasjonale rettsregler og forpliktelser og det konkluderes med at et vilkår om at man må ha lovlig opphold i Norge for å kunne gifte seg ikke er i strid med de folkerettslige forpliktelser Norge har påtatt seg.

Komiteens merknader

       Komiteen har registrert at det er et økende problem at utenlandske statsborgere oppholder seg ulovlig i landet. Ekteskapsloven inneholder i dag ingen hjemmel for å kreve at de som vil gifte seg, skal dokumentere at de har oppholdstillatelse eller oppholder seg i Norge på lovlig vis. Det samme gjelder for partnerskap.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Høyre er enig i at det er inkonsekvent at norsk lovgivning på den ene siden slår fast at en person som ikke har rett til å være i landet allikevel på den andre siden gis tillatelse til å gifte seg. Selv om giftemål i seg selv ikke alltid gir automatisk grunnlag for oppholdstillatelse, så gir ekteskap en sterk tilknytning til landet. Det understrekes at komiteen ser på proforma-ekteskap som et misbruk av ekteskapsinstitusjonen.

       Disse medlemmer slutter seg på denne bakgrunn til Regjeringens endringsforslag til § 5 og § 7.

       Disse medlemmer vil videre peke på at vilkår om lovlig opphold i landet også bør gjelde ved registrering av partnerskap. Disse medlemmer slutter seg til at prøving av vilkårene ved registrering av partnerskap, reguleres ved at det innføres et nytt punkt i forskriftene til partnerskapslovens § 2.

       Disse medlemmer er enig i den definisjon Regjeringen gir av hvilke personer som fyller ekteskapsvilkåret om lovlig opphold i landet.

       Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet, Kristeleg Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti meiner at det etter norsk rett aldri har vore noko prøving av kva motiv folk har for å inngå ekteskap. Etter desse medlemer si meining vil begrensinga om lovleg opphald ramme særleg dei som ønsker eit varig samliv.

       Desse medlemer vil vise til verdserklæringa om menneskerettane, der det står:

       Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen uttaler:

       Då EØS-avtalen frå 1. januar 1994 gir EØS-borgarar utvida adgang for å oppnå opphaldsløyve, vil ei endring av ekteskapslova sine § 5 og § 7 i hovudsak ramme borgarar utanfor EØS-området. Dette er i strid med verdserklæringa sin art. 16, pkt. 1: nasjonalitet.

       Desse medlemer er samde i at ein skal begrense ulovleg innvandring, men finn det ikkje rett at slike begrensingar vert hjemla i lov om ekteskap.

       Desse medlemer vil på denne bakgrunn avvise departementets forslag til endring av § 5 og § 7.

       Komiteens medlem representanten Roy N Wetterstad ser positivt på at det erkjennes at proformaekteskap for å omgå norsk utlendingslovgivning er blitt et utbredt problem. Om omfanget av problemet skriver førstebyfogd Bergby i Oslo i sin høringsuttalelse:

       Førstebyfogden presiserer i brev av 28. januar 1994 at det vil være riktigst å si at minst 5 % av alle inngåtte ekteskap ved embetet er proforma-ekteskap.

       Dette medlem ser forslaget om å lovfeste krav om oppholdstillatelse som et skritt i riktig retning, men tror ikke dette er tilstrekkelig for å demme opp for problemet med proforma-ekteskap. Det vises i denne sammenheng til høringsuttalelse fra Asker og Bærum politikammer:

       Dette medlem vil på denne bakgrunn fremme forslag om at det lovfestes krav om at utlendinger må ha bodd to år i landet for å få gifte seg her. Formålet med et slikt krav er å gjøre det reelt vanskeligere å omgås vår lovgivning. Det må imidlertid være enkelt å få dispensasjon fra en slik toårsregel når det ikke er mistanke om at det dreier seg om et proforma-ekteskap.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

« § 5a skal lyde:

       For å inngå ekteskap i Norge må en utenlandsk statsborger har fast/varig opphold i riket, samt ha hatt opphold i riket i minst to år.

« § 7 bokstav k skal lyde:

       Utenlandsk statsborger som skal inngå ekteskap i Norge må legge frem dokumentasjon som viser at vedkommende har lovlig opphold og har vært i riket de to siste årene. »

3. Tvangsekteskap - ugyldighet

       Etter gjeldende rett har en ektefelle som er blitt presset inn i et ekteskap med tvang, anledning til å reise søksmål med krav om at ekteskapet skal dømmes ugyldig. Det foreslås nå at det i ekteskapsloven tas inn en særskilt regel om tvangsekteskap som knyttes til § 16. Departementet presiserer at en slik hjemmel ikke vil endre noe i forhold til gjeldende rett, men vil være en lovfesting av gjeldende ulovfestet rett. Departementet legger til at en slik kodifisering vil synliggjøre den utveien som finnes allerede i dag til å reise sak for domstolene i medhold av de allmenne ulovfestede ugyldighetsreglene.

       Et søksmål om ugyldighet må være reist innen 6 måneder etter at vedkommende ektemake ikke lenger er under tvang. Søksmål kan overhodet ikke reises senere enn 5 år etter at ekteskapet er inngått.

       Rettsvirkningene av et ekteskap som er blitt dømt ugyldig, dvs. som aldri har vært gyldig, kan bl.a. få betydning for barn som er født i ekteskapet. Dersom farskapet er fastsatt på grunnlag av « pater-est-regelen » (den som mor til barnet er gift med ved fødselen, skal regnes som far til barnet) vil tvisten måtte løses etter farskapsreglene i barneloven. Departementet drøfter også forholdet til lovgivningen i andre land og sier bl.a. at det i hovedregelen er reglene i bostedslandet til ektefolk som regulerer de materielle vilkårene for inngåelse av ekteskap. Det vil si at dersom to personer som er bosatt i Norge, gifter seg i utlandet, vil hver av dem kunne reise ugyldighetssak når de kommer tilbake til Norge, dersom en av dem eller begge blir presset til å gifte seg med alvorlig tvang. For en nærmere redegjørelse av forholdet til utenlandsk rett, vises til proposisjonen.

Komiteens merknader

       Komiteen viser til utdrag av Innst.O.nr.105 (1992-1993) som er inntatt i lovframlegget. Komiteen er enig i at det ikke kan forventes at privatpersoner har tilstrekkelig kunnskap om alminnelige ulovfestede ugyldighetsregler og tidligere rettspraksis på området, samt at det er adgang til å reise søksmål for å få et ekteskap inngått ved rettsstridig tvang kjent ugyldig.

       Komiteen er derfor enig i at det er hensiktsmessig å lovfeste en regel om ugyldighet i ekteskapsloven knyttet til § 16.

4. Kompetansespørsmålet i saker som gjelder endring av bidrag til ektemake

       I henhold til ekteskapsloven § 84 kan hver av partene kreve at ektefellebidraget som er fastsatt av bidragsfogd eller domstol, skal endres eller oppheves når særlige grunner taler for det. Begge partene må samtykke i administrativ behandling av endringssaken også selv om de var enige om administrativ behandling da bidraget ble fastsatt første gangen.

       I endringssaker oppstår av og til den situasjonen at den av partene som er fornøyd med bidragsnivået som det er, ikke samtykker i administrativ behandling. Den av partene som da ønsker en forandring, må reise søksmål for domstolen. Slik departementet ser det, kan det i visse tilfelle være urimelig å legge en slik søksmålsbyrde på den som ønsker en endring.

       Departementet foreslår derfor at bidragsfogden får kompetanse til å avgjøre saker om endring av fastsettelse av bidrag etter ensidig krav fra en av partene, dersom det opprinnelige bidraget ble fastsatt administrativt.

Komiteens merknader

       Komiteen er enig i at bidragsfogden får kompetanse til å avgjøre saker om endring av fastsettelse av bidrag til ektemake etter ensidig krav fra en av partene, dersom det opprinnelige bidraget ble fastsatt administrativt.

5. Økonomiske og administrative konsekvenser

       Etter departementets mening vil forslaget om å innføre krav til lovlig opphold for utlendinger som vilkår for giftermål, ikke få nevneverdige økonomiske eller administrative konsekvenser. Heller ikke forslaget om at tvangsekteskap kan dømmes ugyldig vil få økonomiske eller administrative konsekvenser av nevneverdig omfang.

       Når det gjelder forslaget om administrativ fastsettelse av endringer i ektemakebidrag, vil dette kunne få administrative og dermed økonomiske konsekvenser for bidragsfogden, etter som en del av endringssakene vil bli flyttet fra domstolene til bidragsfogden. På den annen side vil endringene medvirke til å redusere sakstilgangen til domstolen. Departementet går ut fra at dette vil føre til en netto innsparing.

6. Forslag fra mindretall

Forslag fra representanten Wetterstad:

§ 5a skal lyde:

       For å inngå ekteskap i Norge må en utenlandsk statsborger har fast/varig opphold i riket, samt ha hatt opphold i riket i minst to år.

§ 7 bokstav k skal lyde:

       Utenlandsk statsborger som skal inngå ekteskap i Norge må legge frem dokumentasjon som viser at vedkommende har lovlig opphold og har vært i riket de to siste årene.

7. Komiteens tilråding

       Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre slikt

       I lov av 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap gjøres følgende endringer:

§ 5a skal lyda:

Lovlig opphold

       For å inngå ekteskap i Norge må en utenlandsk statsborger ha lovlig opphold i riket.

§ 7 bokstav k skal lyda:

       Utenlandsk statsborger som skal inngå ekteskap i Norge, må legge fram dokumentasjon som viser at vedkommende har lovlig opphold i riket.

§ 16 skal lyda:

       Ekteskap er ikke inngått dersom bestemmelsene i § 11 første ledd, jf. § 12, ikke er overholdt.

       Kongen kan likevel etter begjæring fra en av partene godkjenne ekteskapet som gyldig når særlige grunner foreligger. Slik godkjenning kan også gis når én eller begge parter er død.

       Hver av ektefellene kan reise søksmål for å få kjent ekteskapet ugyldig dersom han eller hun er blitt tvunget til å inngå ekteskapet ved rettsstridig atferd.

       Adgangen til å reise søksmål bortfaller hvis sak ikke er reist innen seks måneder etter at ektefellen er blitt fri for tvangen. Søksmål kan ikke i noe tilfelle reises senere enn fem år etter ekteskapets inngåelse.

Tredje og fjerde ledd blir femte og sjette ledd.

§ 84 skal lyda:

       Hver av partene kan kreve at bidrag som er fastsatt av bidragsfogd eller domstol, blir endret eller opphevet dersom særlige grunner foreligger. Når sterke grunner taler for det, kan avgjørelsen også gjelde bidrag som er forfalt før krav om endring ble satt fram. Bestemmelsene i barneloven § 57 tredje ledd gjelder tilsvarende. Hver av partene kan kreve endringskravet avgjort av bidragsfogden hvis bidraget er fastsatt av bidragsfogden. Hvis begge partene ønsker det, skal endringskravet avgjøres av domstolen. Er bidraget fastsatt av domstol, gjelder § 83 andre og tredje punktum.

       Loven trer i kraft 1. januar 1995.