De viktigste norske regler om internasjonal rettshjelp i straffesaker finnes i lov av 13. juni 1975 nr. 39 om utlevering av lovbrytere. Den norske lovgivningen er ikke tilstrekkelig for å kunne oppfylle Norges folkerettslige forpliktelser i forhold til Domstolen. Sentrale prinsipper i utleveringsloven er bl.a. at norske statsborgere ikke kan utleveres, og at utlevering ikke kan skje for politiske lovbrudd. Slike skranker kan ikke opprettholdes overfor Domstolen.

       Lov av 20. juli 1991 nr. 67 om overføring av domfelte regulerer i hvilke tilfeller utenlandske straffedommer kan fullbyrdes her i riket. Reglene er ikke direkte anvendelige i forhold til Domstolen, og det må derfor gis egne bestemmelser om fullbyrding av Domstolens avgjørelser.

       Justisdepartementet mener det er mest hensiktsmessig å gi en egen lov om gjennomføring av FN-resolusjonen.

       De ulike bestemmelsene i loven er utformet som kompetansebestemmelser for norske myndigheter (« kan »-regler), men det forutsettes at Norge oppfyller sine folkerettslige forpliktelser i forhold til Domstolen.

       Utleveringsloven § 12 fastsetter at utlevering bare kan skje på bestemte vilkår, bl.a. at tiltalte ikke kan straffeforfølges for andre handlinger enn de han er utlevert for. Domstolens vedtekter gir ikke hjemmel for å sette slike vilkår, og departementet vil i stedet ta opp slike forhold med Domstolen i forbindelse med den enkelte utleveringsbegjæring.

       Norske myndigheter kan i utgangspunktet bare prøve om det foreligger en gyldig utleveringsbegjæring fra domstolens side og identiteten til den personen som kreves utlevert. Det må likevel aksepteres at det foretas en begrenset prøvelse utover dette, f.eks. om utlevering ville stride mot grunnleggende menneskerettslige prinsipper, bl.a. dersom personen er alvorlig syk.

       Når det gjelder den formelle behandlingen av en utleveringsbegjæring, stiller vedtektene medlemsstatene fritt. Departementet mener det er naturlig å legge til grunn reglene som gjelder i vanlige utleveringssaker. Utleveringsbegjæringen skal likevel av tidshensyn kunne fremsettes direkte for Justisdepartementet og ikke via diplomatisk vei slik utleveringsloven ellers gir anvisning på. Justisdepartementet avgjør om begjæringen skal avslås. Dersom det ikke skjer, sendes saken til påtalemyndigheten. Når påtalemyndigheten har avsluttet sine undersøkelser, går saken til forhørsretten som avsier kjennelse for om vilkårene er til stede. Finner retten at så er tilfelle, går saken tilbake til Justisdepartementet som tar den endelige avgjørelsen.

       Retten til bruk av tvangsmidler under, og eventuelt før, utleveringsprosessen vil følge reglene i utleveringsloven §§ 15 og 20 som bl.a. gir adgang til å pågripe og fengsle personer. Utleveringsloven gir departementet adgang til å samtykke i at en person som utleveres fra en fremmed stat til en annen stat føres over norsk statsområde. Også i forhold til Domstolen må slik transitt som hovedregel kunne skje.

       Norge skal etter begjæring bl.a. bistå Domstolen med lokalisering og identifisering av personer, avhør, innhenting av annet bevismateriale, forkynning av dokumenter og pågripelse. Begge domskamrene kan begjære slik bistand. Det antas at også aktor kan begjære forskjellige former for bistand i forbindelse med etterforskningen. Departementet foreslår dessuten at en fengslet person skal kunne sendes til Domstolen for å avhøres som vitne eller fremstilles til konfrontasjon.

       Straffeloven gjelder i utgangspunktet både norske og utenlandske lovbrytere, selv om handlingen er foretatt i utlandet. I forhold til utlendinger gjelder imidlertid en særlig regel i straffeloven § 13 om at straffeforfølgning bare kan iverksettes etter bestemmelse av Kongen hvis handlingen er begått i utlandet. Departementet foreslår at denne regelen ikke skal gjelde saker som er omfattet av Domstolens myndighetsområde.

       Norske myndigheter må etterkomme en anmodning fra aktor bl.a. om avhør av ofre og vitner, eller innsamling av bevis. Dette gjelder selv om det ikke er fremmet en formell begjæring om rettshjelp etter art. 29 i vedtektene. Det foreslås en regel som gir adgang for norske myndigheter til å samtykke i slike etterforskningsskritt. Aktor kan være med norske politimyndigheter i de tilfeller det foretas tekniske undersøkelser eller avhør i Norge. Aktor skal etter samtykke i det enkelte tilfelle også kunne avhøre vitner i Norge på egen hånd. Det er imidlertid utelukket å gi aktor kompetanse til å utøve tvangsmakt på norsk territorium.

       Det foreslås en regel om rett til forsvarer i de tilfeller hvor norske myndigheter bistår Domstolen. Departementet mener at det alltid bør oppnevnes forsvarer i utleveringssaker i samsvar med prinsippene i utleveringsloven § 16. Videre kan det være behov for å ha advokat ved bruk av tvangsmidler og under eventuelle bevisopptak og avhør. Det er av sentral betydning at FNs medlemsland tilbyr Domstolen tilstrekkelig antall fengselsplasser. På den annen side vil de personer som kan påregnes straffedømt av domstolen være en type soningsfanger norske fengsler er lite egnet for å ta imot. Det foreslås derfor ikke at det generelt stilles fengselsplasser til disposisjon for Domstolen. Norske statsborgere eller tiltalte som har en viss tilknytning til Norge, og som blir straffedømt av Domstolen, kan imidlertid bli overført til soning i Norge. Domstolen kan nekte en eventuelt nedsettelse av straffen eller benådning.

       De som avgir falsk forklaring for Domstolen kan bøtelegges eller idømmes fengselsstraff. Departementet går inn for at det i lovutkastet også tas inn en egen straffebestemmelse for den som gir falsk forklaring for Domstolens aktor her i riket. Det foreslås ikke noen straffesanksjonert plikt til å vitne for Domstolen.

       Departementet foreslår ikke særlige regler for beskyttelse av personer som skal vitne i Norge, idet de alminnelige reglene i straffeloven antas å gi et tilstrekkelig strafferettslig vern. I prosessreglene for Domstolen er det inntatt særlige bestemmelser om beskyttelse av de personer som skal vitne for domstolene. Det skal etableres en enhet innenfor Domstolen som skal ta spesielt hånd om ofre og personer som skal vitne.

       Lovforslaget vil ikke få administrative konsekvenser og antas bare å ha svært beskjedne økonomiske konsekvenser.