1. Innledning

       I 1990 ble det satt i verk en forsøksordning med fjernavhør av vitner og sakkyndige ved domstolene. I proposisjonen foreslås ordningen gjort permanent ved alle herreds- og byretter og lagmannsretter. Det foreslås videre at domfelte i større grad skal pålegges å betale en del av straffesakens omkostninger.

       I dag skal det som hovedregel oppnevnes to sakkyndige under én hovedforhandling. Det foreslås at hovedregelen endres slik at bare en sakkyndig skal oppnevnes, men at retten gis mulighet til å oppnevne flere der det er nødvendig. Departementet foreslår dessuten å forenkle reglene for kunngjøringer i forbindelse med tvangsoppløsning av aksjeselskaper.

       Forslagene i proposisjonen har sin bakgrunn i at det de siste årene har vært en betydelig økning av utgiftene i forbindelse med avvikling av straffesaker.

2. Fjernavhør

       Vitner skal i utgangspunktet forklare seg direkte for den dømmende rett. Vitners møteplikt er imidlertid av praktiske og økonomiske hensyn stedlig begrenset. Dersom vitnet må møte, kan retten bestemme at forklaring skal avgis ved en annen domstol (bevisopptak), og deretter leses opp for den dømmende rett.

       I 1990 ble det vedtatt å sette i gang en forsøksordning med fjernavhør av vitner og sakkyndige. Med fjernavhør menes avhør hvor retten ved hjelp av telefon avhører en person som befinner seg et annet sted. Ordningen er både tidsmessig og økonomisk besparende i forhold til bevisopptakene. Det er retten som beslutter om et vitne eller en sakkyndig skal fjernavhøres. Fjernavhør av vitner som er av avgjørende betydning for sakens opplysning skal så vidt mulig unngås. I utgangspunktet skal vitnet når det blir avhørt oppholde seg på et offentlig kontor. Når det er ubetenkelig kan imidlertid fjernavhøret foregå et annet sted.

       De embetene som har deltatt i prøveordningen er generelt meget positive til ordningen. Enkelte embeter nevner at det kan være problematisk å avgjøre om et vitne vil være av avgjørende betydning for sakens opplysning, og derfor ikke skal fjernavhøres, men prøveembetene ønsker ikke å fjerne denne begrensningen. Noen av prøveembetene påpeker ellers at det virker unaturlig å avkreve forsikring over telefon.

       Departementet foreslår å gjøre ordningen permanent, og ingen av høringsinstansene har gått imot forslaget.

       Når det gjelder forsikringsprosedyrene, uttaler departementet at reglene om formaning og forsikring av vitner understreker alvoret ved forklaringen, og derfor bør anvendes så langt de passer. Det er ikke klare folkerettslige regler for hvordan man bør opptre ved fjernavhør fra utlandet, men departementet antar det normalt er adgang til, fra norsk territorium, å fjernavhøre personer som oppholder seg i utlandet.

       Fjernavhør av vitner av sentral betydning skal så vidt mulig unngås.

Komiteens merknader

       Komiteen er generelt opptatt av at rettsvesenet bør effektiviseres, der det er mulig. Forenklinger og effektivitet må likevel aldri gå ut over rettssikkerheten. Komiteen viser til at forsøksordningen med fjernavhør etter prøveembetenes mening har fungert godt, og at embetene mener dette bør bli en permanent ordning. Alle høringsinstanser har gått inn for forslaget. Komiteen legger etter dette til grunn at denne endringen er en framtidsrettet ordning. Komiteen ser at fjernavhør kan spare retten for utsettelser i tilfeller der vitner ikke kan møte på grunn av sykdom. Det kan også gjøre det enklere å få til en tilleggsuttalelse eller en utdypning fra et vitne eller en sakkyndig dersom det skulle være behov for det. Komiteen er også enig i at fjernavhør av vitner som er av avgjørende betydning for sakens opplysninger, så vidt mulig bør unngås.

3. Idømmelse av saksomkostninger i straffesaker

       Det offentlige dekker i utgangspunktet utgifter til forsvarer og andre omkostninger i straffesaker. Retten kan imidlertid pålegge siktede å erstatte staten nødvendige omkostninger dersom han blir domfelt. I praksis unnlater retten ofte å idømme saksomkostninger, og der det gjøres er summen som regel mye lavere enn de reelle kostnadene. I høringsbrevet ble det foreslått at domfelte oftere bør idømmes saksomkostninger, og at en større andel av sakens kostnader bør dekkes. Ingen av høringsinstansene går imot forslaget, men enkelte uttrykker en viss skepsis. Det fremheves bl.a. at det vil virke urimelig å ilegge saksomkostninger når noen idømmes en lengre fengselsstraff, og at det ofte er manglende økonomisk evne hos de domfelte.

       Departementet understreker at domstolene ikke skal pålegge domfelte å betale saksomkostninger der vedkommende åpenbart ikke har økonomisk evne. Departementet mener likevel at domfelte med god økonomi i dag i for liten grad pålegges å betale del av kostnadene. Endringsforslaget vil etter departementets mening gi en mer enhetlig behandling av spørsmålet i domstolene. Det foreslås at ileggelse av saksomkostninger skal være hovedregelen og at det må foreligge spesielle omstendigheter dersom saksomkostninger ikke skal ilegges. Slike omstendigheter foreligger bl.a. når det er klart at tiltalte ikke har økonomisk evne f.eks. pga. forsørgeransvar eller erstatning han er idømt å betale fornærmede. Også fengselsstraffens lengde kan tas hensyn til.

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til departementets vurdering av at det bør bli en hovedregel at saksomkostninger idømmes den domfelte. I saker der tiltalte ikke har økonomisk evne eller det ikke er noe å hente, bør imidlertid denne hovedregelen fravikes.

       Komiteen viser til at høringsinstansene er positive til endringen.

       Komiteen er oppmerksom på at det i enkelte tilfeller vil kunne fremstå som urimelig om domfelte ilegges saksomkostninger, selv om han i utgangspunktet har økonomisk evne til det. Komiteen viser til at enkelte høringsinstanser blant annet har pekt på tilfeller der domfelte idømmes en lang fengselsstraff. Komiteen vil derfor i likhet med departementet understreke at saksomkostninger ikke skal ilegges dersom det ville virke svært urimelig.

4. Sakkyndige

       Staten dekker utgifter til sakkyndige i straffesaker og i enkelte sivile saker. Det skal som hovedregel oppnevnes to sakkyndige.

       I høringsbrevet foreslo departementet å endre reglene slik at det som hovedregel bare skulle oppnevnes én sakkyndig med mindre særlige hensyn tilsa at det burde være flere. Høringsinstansene er delt i synet på forslaget. Advokatenes organisasjoner mener at forslaget går for langt, og at det bør utstå i påvente av en vurdering av sikringsinstituttet. Økokrim viser til at det ikke sjelden er strid mellom partene om hvem som skal oppnevnes, og at det vil være lettere å få aksept for valget av sakkyndige når flere oppnevnes. Den norske Dommerforening mener at det bør være opp til retten å avgjøre om det skal oppnevnes en eller to sakkyndige.

       Departementet mener at man ved å snu hovedregelen vil oppnå en særskilt vurdering fra rettens side av hvor mange sakkyndige som bør oppnevnes, og ikke en automatikk i å oppnevne to slik det synes å være i dag. Lovteksten er gitt en mer elastisk utforming enn i høringsbrevet. Det foreslås at det skal oppnevnes en sakkyndig, med mindre retten finner at saken krever to eller flere sakkyndige. Forslag om at de sakkyndige alltid skal utarbeide en skriftlig erklæring, og bare i særlige tilfeller møte i retten, har møtt stor motstand og blir ikke fulgt opp.

Komiteens merknader

       Komiteen mener det er riktig å snu hovedregelen om at det alltid bør oppnevnes to sakkyndige.

       Komiteen viser til at retten da særskilt må vurdere i hver enkelt sak hvor mange sakkyndige de mener bør oppnevnes, og ikke automatisk oppnevne to, som det nå blir gjort. Endringen som blir foreslått legger ikke hindringer i veien for å oppnevne to eller flere sakkyndige hvis retten finner det nødvendig.

       Komiteen har merket seg at flere høringsinstanser er skeptiske til den endringen som her foreslås.

       Komiteen viser til at i mange saker vil retten bare ha behov for en sakkyndig redegjørelse av mer teknisk karakter, og det skulle da være unødvendig å oppnevne to sakkyndige.

       Komiteen anser de foreslåtte bestemmelsene som så elastiske at de kan imøtekomme behovet for en, to eller flere sakkyndige etter det retten mener å ha behov for.

5. Kunngjøring av tvangsoppløsning av aksjeselskaper

       Etter aksjeloven § 11-14 har aksjeselskap plikt til å sende årsberetning til Regnskapsregisteret. Dersom plikten ikke overholdes, tilskrives selskapet og avkreves et forsinkelsesgebyr samtidig som det settes en ny frist. Dersom denne fristen ikke overholdes, blir selskapet varslet om at det kan bli tvangsoppløst, og det fastsettes enda en frist. Dersom heller ikke denne overholdes, kunngjøres det bl.a. i Norsk lysingsblad at innsendelsesplikten ikke er overholdt, og at selskapet derfor kan tvangsoppløses hvis ikke pålegget etterkommes. Saken oversendes så til skifteretten. Skifteretten foretar en ny og tilsvarende kunngjøring før tvangsoppløsning besluttes. Det foreslås at denne siste kunngjøringen fjernes. De fleste høringsinstanser som har uttalt seg støtter forslaget. Lovendringen vil spare skifteretten for arbeid og kostnader.

       Komiteen slutter seg til forslaget.

6. Endringer i salærforskriften og i forskriften til rettsgebyrloven

       I høringsbrevet ble det foreslått å endre salærforskriften slik at det ved skifte av forsvarer normalt skulle foretas avkortning i den nye forsvarers salær, tilsvarende merutgiftene ved skiftet. Videre ble det foreslått å oppheve ordningen med fraværsgodtgjørelse for advokatene. Forslagene møtte sterk motstand fra advokathold, men ble støttet fra domstolene. Det ble videre foreslått å endre forskriftene til rettsgebyrloven slik at det gis faste satser for godtgjørelse til sakkyndige, meddommere og skjønnsmenn. Dette forslaget fikk støtte fra flere høringsinstanser. Departementet arbeider videre med de nevnte endringsforslagene.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, viser til at departementet i et høringsbrev har foreslått å oppheve ordningen med fraværsgodtgjørelse, og at det skal foretas avkorting i den nye forsvarers salær tilsvarende merutgiftene ved skiftet i de tilfeller der klienten skifter forsvarer. Departementet følger ikke opp disse forslagene i proposisjonen, men ønsker å arbeide videre med disse endringsforslagene.

       Flertallet vil i den forbindelsen vise til at en enstemmig justiskomité i Innst.S.nr.192 (1991-1992) skrev følgende:

       Flertallet er av den oppfatning at en fjerning av fraværsgodtgjørelsen for advokater vil få som konsekvens at mulighetene til fritt valg av forsvarer i mange tilfeller i praksis vil forsvinne. Ordningen med fraværsgodtgjørelse innebærer at forsvarer, prosessfullmektig, advokat eller annen rettshjelper som yter rettshjelp etter lov om fri rettshjelp, får godtgjørelse for tap av vanlig arbeidstid under reisefravær fra kontoret. Begrunnelsen er at advokaten i den tiden han er borte ikke kan benytte tiden til inntektsgivende arbeid, samtidig som han likevel har utgifter til kontorhold. Etter flertallets vurdering er det innlysende at en fjerning av ordningen som vil medføre at advokater taper inntektsmuligheter dersom de sier ja til en klient som medfører mye reising, nødvendigvis vil føre til at flere advokater vil måtte si nei til slike oppdrag. Dermed vil nødvendigvis det viktige rettssikkerhetsprinsippet om fritt forsvarervalg bli skadelidende. Flertallet vil derfor be departementet opprettholde nåværende ordning.

       Flertallet finner for øvrig departementets argument om å få en ordning som i denne sammenheng likestiller advokatene med andre selvstendig næringsdrivende helt uholdbart. En rekke selvstendig næringsdrivende dekker selvsagt sin reisetid inn i regningene for sine tjenester. Dersom fraværsgodtgjørelsen fjernes er flertallet redd for at en annen konsekvens kan bli at advokatene forsøker å dekke tapet inn gjennom å øke prisen for andre tjenester til sine private klienter, slik at det blir enda dyrere for folk flest å søke advokatbistand.

       Flertallet mener at også forslaget om at siktede eller tiltalte selv skal dekke meromkostningene ved bytte av forsvarer, vil ramme prinsippet om fritt valg av forsvarer. En siktet vil ofte måtte velge forsvarer i en stresset situasjon eks. i forbindelse med en varetektsfengsling. Det er derfor ikke unaturlig at vedkommende senere kan føle behov for skifte av advokat. Flertallet vil også bemerke at et forsvarervalg beror på tillit. Det er først når en tiltalt har hatt en viss tid til å bli kjent med forsvareren, at han kan avgjøre hvorvidt han har den nødvendige tilliten til denne. Det vil være svært uheldig dersom muligheten til å skifte forsvarer reduseres av økonomiske grunner.

       Flertallet forutsetter at departementet forholder seg til de enstemmige signalene fra justiskomiteen i Innst.S.nr.192 (1991-1992) og treffer tiltak i samsvar med dette og de prinsipper Stortinget har lagt til grunn. Flertallet regner derfor med at departementets forslag ikke blir gjennomført.

       Hvis departementet ønsker endring av det frie forsvarervalg, går flertallet ut fra at forslag om dette blir lagt frem for Stortinget på vanlig måte.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at departementet i et høringsbrev har foreslått å oppheve ordningen med fraværsgodtgjørelse, og at det skal foretas avkorting i den nye forsvarers salær ved skifte av forsvarer.

       Disse medlemmer har merket seg at departementet ikke følger opp disse forslagene i denne proposisjonen, men vil arbeide videre med disse endringsforslagene med sikte på forskriftsregulering.

       Disse medlemmer vil i denne forbindelse vise til at en enstemmig justiskomité i B.innst.S.nr.4 (1993-1994) under kap. 414 Undersøkelses- og domsutgifter skrev følgende:

       Disse medlemmer har merket seg motstanden fra høringsinstansene, og har forståelse for at departementet arbeider videre med disse forslagene.

       Disse medlemmer mener det er viktig at departementet nøye vurderer hvorledes utgiftsveksten på kap. 414 kan begrenses. At reglene om fraværsgodtgjørelsen også blir gjenstand for vurdering, kan ikke disse medlemmer se er i strid med prinsippet om det fri forsvarervalg.

       Disse medlemmer kan ikke se at det uten videre er gitt at advokater skal ha like høy godtgjørelse for å sitte på fly eller å kjøre bil som å prosedere i retten.

       Disse medlemmer forutsetter at de nye reglene utformes slik at det ikke fører til urimelige resultater, spesielt i distriktene.

7. Økonomiske og administrative konsekvenser

       Forslaget om å gjøre forsøksordningen med fjernavhør permanent vil medføre investeringer og driftskostnader til avhørsutstyr, men vil også gi innsparinger (f.eks. når det gjelder reiseutgifter) som antas å overstige disse utgiftene. Det er imidlertid ikke mulig å beregne innsparingspotensialet.

       Forslaget om at domfelte i større grad skal idømmes saksomkostninger, antas å medføre innsparing på ca. 1 mill. kroner. Den nye hovedregelen om at det bare skal oppnevnes en sakkyndig, antas å medføre en besparelse på ca. 2,5 mill. kroner. Forenkling av kunngjøringsreglene for tvangsoppløsning av selskaper antar man vil utgjøre en besparelse på 0,5 mill. kroner. Departementet understreker at det er viktig at det foretas en etterkontroll av lovendringene.

Komiteens merknader

       Komiteen har merket seg at de endringene som blir foreslått vil medføre besparelser. Komiteen er opptatt av at også rettsvesenet må drives mest mulig økonomisk, men vil understreke at innsparingshensyn ikke må tillegges så stor vekt at det går ut over rettssikkerheten i vårt land.

8. Rettelser

       Komiteen har rettet enkelte trykkfeil i lovutkastet i straffeprosessloven § 436 og i aksjeloven § 13-4.

9. Komiteens tilråding

       Komiteen viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende

I.

1. I lov av 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål (tvistemålsloven) gjøres følgende endringer:

§ 199 a skal lyde:

       Lagmannsrettene og herreds- og byrettene kan avhøre vitner ved fjernavhør. Kongen gir ved forskrift nærmere regler om fjernavhør.

       Retten kan pålegge vitner å møte på et nærmere angitt sted for fjernavhør.

       Ved fjernavhør gjelder § 199 og domstolloven § 205 tilsvarende.

§ 239 skal lyde:

       Det oppnevnes én sakkyndig, med mindre retten finner at saken krever to eller flere sakkyndige.

       Retten kan oppnevne nye sakkyndige ved siden av den eller de først oppnevnte, hvis den finner det påkrevet.

       Rettens beslutninger etter denne paragraf kan ikke påkjæres.

§ 248 a skal lyde:

       For fjernavhør av sakkyndige gjelder § 199 a første og annet ledd og domstolloven § 208 tilsvarende.

2. I lov av 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) gjøres følgende endringer:

§ 109 a skal lyde:

       Lagmannsrettene og herreds- og byrettene kan avhøre vitner ved fjernavhør. Kongen gir ved forskrift nærmere regler om fjernavhør.

       Retten kan pålegge vitner å møte på et nærmere angitt sted for fjernavhør.

       Ved fjernavhør gjelder § 109 og domstolloven § 205 tilsvarende.

§ 139 skal lyde:

       Det oppnevnes én sakkyndig, med mindre retten finner at saken krever to eller flere sakkyndige.

       Retten kan oppnevne nye sakkyndige ved siden av den eller de først oppnevnte, når den finner det påkrevet.

§ 149 a skal lyde:

       For fjernavhør av sakkyndige gjelder § 109 a første og annet ledd og domstolloven § 208 tilsvarende.

§ 436 første ledd skal lyde:

       Blir siktede dømt eller mortifikasjon gitt i offentlig sak, bør siktede i regelen pålegges å erstatte staten nødvendige omkostninger ved saken. Særlig bør en siktet som kan bebreides for under forfølgningen å ha opptrådt slik at omkostningene er blitt høyere enn ellers nødvendig, pålegges å erstatte meromkostningene. Saksomkostninger kan også ilegges når en sak etter at hovedforhandling er berammet, blir hevet fordi siktede vedtar et tidligere utferdiget forelegg.

3. I lov av 4. juni 1976 nr. 59 om aksjeselskaper (aksjeloven) gjøres følgende endringer:

§ 13-4 skal lyde:

       Når det er krevd oppløsning i medhold av § 13-2 første ledd nr. 1, 2 eller 4, skal selskapet og aksjeeierne varsles av skifteretten og gis en frist for uttalelse og for i tilfelle å rette på det forhold som ligger til grunn for kravet om oppløsning. Varslet kan etter skifterettens bestemmelse skje ved kunngjøring i samsvar med reglene i § 13-8 tredje punktum. Godtgjøres det ikke innen fristens utløp at oppløsningsgrunnen ikke lenger er til stede, treffer skifteretten beslutning om å oppløse selskapet.

       Når det er krevd oppløsning i medhold av § 13-2 første ledd nr. 3, skal skifteretten avsi kjennelse om oppløsning så snart som mulig etter at retten har mottatt varsel som nevnt i § 11-14 fjerde ledd.

II.

       1. Denne lov trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. De enkelte bestemmelser kan settes i kraft til ulik tid.

       2. Kongen kan gi nærmere overgangsregler.