Offerutvalget foreslår en utvidelse av adgangen til å idømme erstatning for ikke-økonomisk skade (oppreisning). Lovbryteren kan i dag pålegges å betale oppreisning i henhold til skadeserstatningsloven dersom han forsettlig eller grovt uaktsomt har voldt skade på en person, er dømt for falsk anklage eller anmeldelse, grovere sedelighetsforbrytelser, forbrytelser mot den personlige frihet eller krenking av en annens fred. Offerutvalget foreslår at også legemsfornærmelse, innbrudd, utpressing og ran skal kunne gi grunnlag for oppreisningserstatning.

       Alle høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, bortsett fra advokatenes organisasjoner, er positive til en utvidet adgang til oppreisning. Den Norske Advokatforening og Forsvarergruppen av 1977 begrunner sin skepsis med faren for at økonomiske motiver i økende grad skal ligge til grunn for anmeldelser. Likestillingsombudet ønsker at flere straffebud fra straffelovens sedelighetskapittel skal gi grunnlag for oppreisning.

       Departementet kan ikke se at faren for falske anmeldelser gjør at man bør la være å følge opp Offerutvalgets forslag. Domstolene vil uansett foreta en rimelighetsvurdering ved avgjørelsen av om oppreisning skal tilkjennes. Departementet er videre enig med Likestillingsombudet i at flere av straffelovens bestemmelser om sedelighetsforbrytelser bør gi grunnlag for oppreisning. Det foreslås at straffeloven §§ 197-199 og 207-209 også skal gi grunnlag for slik erstatning. Når det derimot gjelder § 212 annet ledd (utuktig handling), viser departementet til at de alvorligste tilfellene av utuktig handling etter en lovendring i 1992 allerede gir grunnlag for oppreisning. Det vil være hensiktsmessig å se an erfaringene med denne lovendringen før erstatningsreglene utvides ytterligere.

       Den som forsettlig eller grovt uaktsomt har voldt en annens død kan pålegges å betale erstatning bl.a. til avdødes ektefelle. Det foreslås at en avdøds samboer gis tilsvarende rettigheter.

       Hvis lovbryteren får betinget dom, skal retten sette som vilkår at domfelte betaler fornærmede slik erstatning som fornærmede har rett til, og som retten mener domfelte har evne til å betale, jf. straffeloven § 53 nr 4. Det foreslås å endre denne bestemmelsen slik at det kommer klart frem at også oppreisning er omfattet av bestemmelsen. Det foreslås også at andre skadelidte enn fornærmede likestilles med fornærmede i forhold til nevnte regel.

Komiteens merknader

       Komiteen vil peke på at erstatningsnivået for ikke-økonomisk skade til kriminalitetsofre ligger svært lavt. Utviklingen har ikke fulgt nivået ellers i erstatningsretten, eller utviklingen i andre land. For at denne erstatningen skal kunne fungere som en oppreisning, og for at den skal kunne dekke noe av et eventuelt framtidig økonomisk tap eller utlegg, er det påkrevd at nivået er høyere.

       Komiteen peker på hvor stor betydning det har for mange kriminalitetsofre å bli tilkjent en erstatning for ikke-økonomisk skade. Det kan føles som en oppreisning for offeret i forhold til lovbryteren. Det kan også fungere som et plaster på såret, og lette en vanskelig situasjon for offeret. Fornærmede opplever også ofte senvirkninger av ugjerningen, som faktisk også kan påføre fornærmede store økonomiske utgifter.

       Komiteen ser derfor positivt på forslaget om å utvide adgangen til å idømme erstatning til flere typer lovovertredelser. Det må være forbrytelsens alvorlighetsgrad og hvor store skader offeret er påført som avgjør hvorvidt det skal idømmes erstatning. Komiteen frykter ikke at dette vil føre til flere økonomisk motiverte falske anmeldelser, og mener uansett at hensynet til de som virkelig er kriminalitetsofre må ivaretas gjennom en slik utvidelse.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, slutter seg til departementets syn om ikke å la en utvidelse også gjelde straffelovens § 212 annet ledd første punktum. Dette dreier seg oftest ikke om en typisk overgriper-offer-situasjon.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter forslaget til endring av skadeserstatningsloven § 3-5 annet ledd.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Høyre mener at også andre enn ektefeller, barn og foreldre kan ha så nært forhold til en som blir drept at det er grunn til å utvide erstatningsansvaret. Etter disse medlemmers oppfatning bør derfor ansvaret, i tillegg til den utvidelse som Regjeringen har foreslått, også utvides til å omfatte personer som i lengre tid har stått i et økonomisk avhengighetsforhold til avdøde.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag til nytt annet punktum i skadeserstatningsloven § 3-5 annet ledd:

       « Også andre som over lengre tid har stått i et økonomisk avhengighetsforhold til avdøde kan på samme vilkår tilkjennes oppreisning som nevnt i første punktum. »

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet har merket seg forslaget til ny paragraf 3-5 annet ledd i skadeserstatningsloven om å gi avdødes samboer like rettigheter med avdødes ektefelle om erstatning fra den som forsettlig eller grovt uaktsomt har voldt en annens død.

       Disse medlemmer vil påpeke at ektefeller hittil har hatt et særskilt lovvern og rettigheter framfor samboere. Over tid har disse medlemmer merket en utvikling som gir samboere rettigheter på lik linje med ektefeller uten at dette har vært gjenstand for en samlet vurdering.

       Disse medlemmer vil legge vekt på å bevare ekteskapets fordeler i lovverket fordi dette er en mer stabil samlivsform enn samboerskap. Disse medlemmer mener ekteskapet bør prioriteres gjennom lovverket, ikke minst av hensyn til barna.

       Disse medlemmer mener det er viktig ut fra sosiale hensyn å sikre den svake part i et samliv. Disse medlemmer viser til at endringen i skadeerstatningsloven tar sikte på å gi rettigheter til den part som uforskyldt blir utsatt for vold og fratas sin livsledsager.

       Disse medlemmer mener det også kan være andre som kan lide smertelige følelsesmessige og økonomiske tap, og som kan berettige økonomisk erstatning. Disse medlemmer vil derfor foreslå at § 3-5 annet ledd i skadeserstatningsloven får følgende ordlyd:

       « Den som forsettlig eller grovt aktløst har voldt en annens død, kan pålegges å betale avdødes ektefelle, barn, foreldre eller andre som over lengre tid har stått i et økonomisk avhengighetsforhold til avdøde, slik oppreisning som nevnt i første ledd. »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til at Likestillingsombudet argumenterer for at også straffelovens § 212 annet ledd første punktum skal komme inn under utvidelsen av adgangen til å idømme oppreisningserstatning, og ser ingen tungtveiende motforestillinger mot dette forslaget. Dette medlem vil derfor fremme følgende forslag:

« I lov om skadeserstatning av 13. juni 1969 nr. 26 skal § 3-3 lyde:

       Bestemmelsene i §§ 3-1 og 3-2 gjelder tilsvarende ved erstatning for krenking eller mislig atferd som nevnt i straffeloven §§ 147, 168, 169, 192-199, 207-209, 212 annet ledd, 217-221, kap. 21, § 228, kap. 25 eller § 390 a. § 3-2a anvendes ikke. »