Departementet har satt ned en rådgivningsgruppe som skal arbeide med spørsmål i tilknytning til dommeravhør av barn i sedelighetssaker. Det kan bli aktuelt å foreslå ytterligere lovendringer som resultat av dette arbeidet.

       Etter dagens regler skal avhør av vitner under 14 år i sedelighetssak foretas av en dommer utenfor rettsmøte når dommeren finner det ønskelig. Dommeren kan la seg bistå av en særlig skikket person ved avhøret. Dommeren kan stå for avhøret selv eller overlate det til den som blir tilkalt.

       Offerutvalget mener det bør etableres et samarbeid mellom politi, domstoler og barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker for avhør av barn i sedelighetssaker. Utvalget foreslår også at dommeren skal tilkalle en særlig skikket person til å bistå ved avhøret, og at denne som hovedregel bør foreta selve avhøret.

       Høringsinstansene er delt i synet på om avhøret bør foretas av en dommer, etterforsker eller en utenforstående tilkalt person. Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening er kritisk til å bruke fagfolk innen barne- og ungdomspsykiatrien som avhørsperson fordi man kan komme i konflikt mellom behandlerrollen og rollen som forhører.

       Etter departementets syn bør lovens hovedregel være at dommeren skal tilkalle en særlig skikket person til å foreta avhøret eller bistå dommeren. Departementet antar at ingen yrkesgrupper i kraft av sin utdannelse vil være særlig skikket til å foreta dommeravhør, og at det kreves kompetanse på tvers av fagdisiplinene. Det vil være opp til dommeren å vurdere om bistandspersonen skal foreta avhøret eller på annen måte bistå dommeren.

       Etter gjeldende rett har hverken siktede eller forsvarer rett til å være til stede under avhør av barn i sedelighetssaker, men det tillates i noen grad at forsvarer er til stede. Utvalget foreslår at forsvarer skal ha rett til å overvære avhøret, men ikke til å være til stede i avhørsrommet eller stille spørsmål direkte til barnet. Forslaget innebærer at det må oppnevnes forsvarer selv om det ikke er noen bestemt siktet i saken. Utvalget mener at slik Høyesterett har tolket Menneskerettighetsdomstolens praksis kan det lede til opphevelse av en fellende dom at siktedes forsvarer ikke er gitt anledning til å stille spørsmål til barnet.

       Mange av høringsinstansene er enige i at forsvarer bør ha adgang til å overvære dommeravhøret av barn. Flere er imidlertid også skeptiske, og særlig til den delen av forslaget som dreier seg om at det skal oppnevnes forsvarer selv om ingen er siktet. Det anses tvilsomt om en forsvarers tilstedeværelse vil kunne være noen rettssikkerhetsgaranti i et slikt tilfelle. Det reises også innvendinger av praktisk art.

       Departementet bemerker at Menneskerettighetskommisjonen eller - domstolen ikke har behandlet spørsmålet om det er i strid med konvensjonen å bruke et dommeravhør som bevis uten at forsvarer har hatt anledning til å stille spørsmål til barnet. I en dom fra 1990 kom Høyesterett til at det ikke var i strid med konvensjonen at forsvarer ikke hadde hatt adgang til å stille barnet spørsmål i den aktuelle saken. I juridisk litteratur antas det imidlertid av flere at en domfellelse på grunnlag av dommeravhør vil kunne være konvensjonsstridig der forsvareren ikke er gitt anledning til å stille spørsmål. Etter departementets syn kan man imidlertid ikke slutte at konvensjonen krever en ubetinget rett for forsvareren til å overvære dommeravhøret.

       I de tilfeller der ingen er siktet, er det bl.a. blitt innvendt fra høringsinstansene at etterforskningen vil kunne bli skadelidende ved at forsvarer får være til stede. Det er også pekt på at konsekvensene av forslaget krever en nærmere utredning. Departementet er enig i de innvendingene som er kommet, og vil ikke følge opp denne delen av forslaget.

       Når det gjelder saker der det er en siktet, går departementet inn for at dommeren skal ha anledning til å la forsvareren overvære avhøret når det er mulig og ikke hensynet til barnet eller formålet med forklaringen taler imot det. Departementet vil ikke foreslå en regel om at siktedes forsvarer alltid skal ha rett til å overvære avhøret. Forsvareren må ha tilgang til å se videoopptaket fra avhøret, og må også kunne be om gjentatte avhør. Dommeren avgjør en begjæring om gjentatte avhør.

       Under høringsrunden foreslo Straffelovrådet at reglene om dommeravhør skulle kunne anvendes også i forhold til psykisk utviklingshemmede. Forslaget ble sendt på særskilt høring, og støttes av en rekke høringsinstanser. Norsk Forbund for Psykisk Utviklingshemmede går imot forslaget, og uttaler bl.a. at det er prinsipielt uheldig å likestille psykisk utviklingshemmede med barn i rettslig henseende.

       Departementet er enig i forslaget fra Straffelovrådet, og mener at det vil være en fordel, både ut fra hensynet til vitnet og ut fra hensynet til rettssikkerheten for de involverte parter, om reglene om dommeravhør kan anvendes i disse tilfellene. Forslaget likestiller vitner som har en tilsvarende funksjonssvikt med vitner med psykisk utviklingshemming. Departementet understreker at det ikke skal være noen automatikk i bruk av dommeravhør for denne gruppen.

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til forslaget om at dommeren som hovedregel skal bistås av en fagperson ved dommeravhør. Hva slags fagperson som skal bistå må dommer avgjøre ut fra den enkelte sak og lokale forhold og muligheter. Komiteen vil peke på de mange fordelene som ligger i et utstrakt lokalt samarbeid mellom berørte instanser som domstol, politi, helsepersonell og skoleverk. Et slikt samarbeid og en skolering for å få fram kompetanse på området bør etter komiteens mening settes i organiserte former for å sikre hensynene til de avhørte, kvalitet på avhørene og en lik praksis over hele landet. Komiteen avventer og ser fram til innstillingen fra rådgivningsgruppen som departementet har nedsatt for å se på problemstillingene rundt dommeravhør.

       Komiteen ser at det i noen tilfeller kan være formålstjenlig å anvende reglene om dommeravhør overfor psykisk utviklingshemmende og personer med tilsvarende funksjonssvikt. Komiteen understreker at dommeravhør bare skal brukes overfor denne gruppen når dommeren anser det som nødvendig, og at det må en konkret vurdering til i hver enkelt sak.

       Når det gjelder forsvarerens tilstedeværelse under dommeravhørene, har komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, merket seg at det antas at det ikke er i strid med menneskerettighetskonvensjonen å utelate en slik tilstedeværelse. Internasjonale domstoler har ikke behandlet spørsmålet om den norske ordningen er konvensjonsstridig, mens vår Høyesterett ikke har funnet den konvensjonsstridig. I juridisk litteratur antydes det at forsvarer bør kunne være til stede, og noen antar at en domfellelse på grunnlag av dommeravhøret vil kunne være konvensjonsstridig dersom forsvarer ikke har hatt adgang til å stille spørsmål.

       Flertallet kan ikke se at det er behov for en forsvarers tilstedeværelse før noen er siktet. Etter at noen er å anse som siktet, må vedkommendes forsvarer gis anledning til å overvære avhøret.

       Flertallet mener at etter at noen er siktet, er det uansett et viktig prinsipp at siktedes forsvarer får mulighet til å ivareta siktedes interesser, også ved å kunne overvære dommeravhør og å kunne la stille avhørte spørsmål. Dette må veies opp mot hensyn til barnet og hvilken belastning det er for det å ha tiltaltes forsvarer til stede selv om vedkommende ikke er synlig, og om en slik tilstedeværelse vil svekke avhørets kvalitet og formål. Flertallet mener det er en god løsning å gi adgang for forsvareren til å være til stede, men ikke i samme rom som avhøret finner sted, og ikke dersom hensyn til barnet eller formålet med avhøret taler imot. Dette innebærer at forsvarer som hovedregel skal gis adgang til å være til stede og vil kunne la stille den avhørte spørsmål. Flertallet forutsetter at man i tilfeller hvor forsvarer ikke overværer avhøret, etter en helhetsvurdering kan slå fast at tiltalte har fått en « fair trial », slik at forsvarerens manglende tilstedeværelse ikke kan sies å være konvensjonsstridig.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet er enig i forslaget om at dommeren som hovedregel skal bistås av en fagperson ved dommeravhør, slik praksis allerede er blitt mange steder. Dette medlem er også enig i at dommeren skal avgjøre ut fra den enkelte sak og lokale forhold hva slags fagpersonell som skal benyttes, men forutsetter at den personen dommeren plukker ut skal godkjennes både av påtalemyndigheten og forsvareren for å sikre at begge parter føler seg sikre på fagpersonens upartiskhet.

       Dette medlem har merket seg at departementet mener at forsvarer skal ha anledning til å være til stede under dommeravhør etter at tiltale er tatt ut, men ikke på et tidspunkt hvor det kun foreligger mistanke, slik Offerutvalget går inn for. Dette medlem er enig med Offerutvalgets konklusjon, og uenig med departementet.

       Dette medlem har merket seg at Offerutvalget begrunner sitt forslag med at det i flere saker har vært hevdet fra domfeltes side at det er i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 6 nr. 1 og 3 d at forsvareren ikke er gitt anledning til å stille spørsmål til et vitne i saken. Høyesterett har behandlet spørsmålet på bakgrunn av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens praksis, og Offerutvalget tolker Høyesteretts vurderinger slik at det kan lede til opphevelse av fellende dom at siktedes forsvarer ikke er gitt anledning til å stille spørsmål til barnet. Særlig vil dette være aktuelt dersom barnets utsagn, avgitt i barneavhør, er det avgjørende bevis i saken. Dette medlem har også merket seg at departementet har en annen tolkning og mener at det neppe er i strid med menneskerettighetskonvensjonen å utelate forsvarers tilstedeværelse. Det innrømmes imidlertid at det er strid i den juridiske litteraturen om det strider mot konvensjonen at forsvareren ikke får adgang til å stille den avhørte spørsmål.

       Dette medlem konkluderer med at proposisjonen klart viser at det er berettiget tvil om departementets synspunkt er i samsvar med reglene i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, og mener at dette taler for en endring av norsk lovgivning som fjerner denne tvilen.

       Det viktigste argumentet for å tillate forsvarer å være til stede også før det er tatt ut siktelse, er imidlertid etter dette medlems vurdering at det er et sterkt behov for en slik ordning. Flere høringsinstanser har innvendt at etterforskningen vil kunne bli skadelidende ved en slik ordning. Dette medlem er av den motsatte oppfatningen. Oppgaven for etterforskere må alltid være todelt. Man skal finne ut om den mistenkte er skyldig, men også forsøke å finne ut om den mistenkte kan klareres ut av saken, slik at etterforskningen kan konsentrere seg om andre spor. For påtalemyndigheten må det være en viktig oppgave å unngå å sikte personer som siden viser seg enten å være beviselig uskyldige, eller som ikke kan straffeforfølges på grunn av manglende bevisførsel. Det er en betydelig belastning for en person å bli siktet for en alvorlig sedelighetsforbrytelse dersom vedkommende ikke er skyldig. Dessuten vil en siktelse av feil person lett kunne gi den skyldige et forsprang på etterforskerne som vil kunne være avgjørende for at vedkommende ikke blir tatt. Dette medlem mener at forsvarers tilstedeværelse under dommeravhør med rett til å stille spørsmål via den fagkyndige avhøreren vil kunne være til hjelp også for etterforskningen og for påtalemyndighetene som siden skal vurdere en mulig siktelse.

       For å gjøre denne hjelpen enda bedre mener dette medlem at forsvareren bør ha rett til å delta i forberedelsene av dommeravhøret. Ut fra den ovennevnte begrunnelsen mener dette medlem at det også er galt, slik flere høringsinstanser gjør, å hevde at tilstedeværelse av en forsvarer som ikke har hatt anledning til å konferere med den mistenkte, neppe vil være noen rettssikkerhetsgaranti. I den grad forsvarerens tilstedeværelse kan bidra til å forhindre en unødvendig siktelse, med de skadede det vil forvolde en mulig uskyldig person, vil forsvarerens tilstedeværelse i høy grad bidra til å bedre den mistenktes rettssikkerhet. Dette medlem kan for øvrig vanskelig se på hvilken måte en forsvarers tilstedeværelse i et siderom, slik at han ikke kan bli sett av barnet, kan være til skade for etterforskningen. En slik påstand kan vanskelig sees å være dokumentert.

       Dette medlem har merket seg at departementet kun foreslår at dommeren har anledning til å la forsvareren overvære avhøret i de tilfeller der det foreligger siktelse når det er mulig og ikke hensynet til barnet og formålet med forklaringen taler mot det. Dette medlem finner det meget uheldig at departementet på denne måten antyder at praktiske hensyn skal komme foran rettssikkerheten til den siktede. Dessuten har dette medlem problemer med å forstå på hvilken måte en slik tilstedeværelse kan skade barnet, ettersom det forutsettes at forsvareren bare skal kunne overvære avhøret fra et siderom, og ikke skal kunne stille spørsmål direkte til fornærmede, men må stille sine spørsmål gjennom avhørspersonen etter at avhøret for øvrig er avsluttet. Dette medlem er for øvrig enig i disse begrensningene av hensyn til barnet.

       Dette medlem forutsetter at det offentlige dekker utgiftene til forsvarer fra det tidspunktet denne blir oppnevnt, selv om det ikke foreligger siktelse.

       Dette medlem vil bemerke at det også i andre typer straffesaker enn sedelighetssaker mot barn kan være et helt spesielt behov for en person for å få hjelp av en forsvarer selv om det ikke foreligger siktelse, nettopp for å få en bistand som kan forhindre en slik siktelse. I dag blir det i slike tilfeller ikke gitt offentlig bistand til advokathjelp. Den mistenkte må betale sine utgifter selv, og er nødt til å be seg siktet for å få forsvareren betalt av det offentlige. I mange tilfeller er det nettopp en slik siktelse den mistenkte ønsker å unngå, fordi en siktelse,selv om den siden trekkes tilbake, vil medføre en betydelig personlig belastning. Dette medlem mener at det i slike særlige tilfeller der behovet for forsvarer er like stort som i forbindelse med en siktelse bør være en selvfølge at den mistenkte får dekket sine utgifter av det offentlige. Det er helt urimelig at personer som uforskyldt blir mistenkt for en ulovlig handling de ikke har begått risikerer å sitte igjen med et betydelig økonomisk tap. Dette medlem mener at Stortinget i forbindelse med behandlingen av denne proposisjonen bør benytte anledningen til å rette opp denne skjevheten.

       Dette medlem fremmer etter dette følgende forslag til endringer i straffeprosessloven:

« § 97 nytt annet ledd skal lyde:

       Til avhør utenfor rettsmøte etter § 239 oppnevnes forsvarer selv om ingen er siktet i saken. »

« § 239 første ledd, nytt fjerde punktum skal lyde:

       Siktedes forsvarer eller forsvarer som oppnevnt i medhold av § 97 annet ledd skal gis anledning til å overvære avhøret. »

       Dette medlem vil dessuten fremsette følgende forslag som er tatt inn som forslag 5 og 6 til slutt i innstillingen:

       « Stortinget ber Regjeringen utarbeide regler om offentlig bistand til advokathjelp i særlige tilfeller til personer som er mistenkte for en straffbar handling, men som ikke er siktet. »

og

       « Stortinget ber Regjeringen utarbeide forslag til lovregler som gir forsvarer rett til å delta i forberedelsene av avhør som nevnt i straffeprosessloven § 239. »