Retten kan i dag beslutte at en tiltalt skal forlate rettssalen under avhør av et vitne dersom det er særlig grunn til å frykte at en uforbeholden forklaring ellers ikke vil bli gitt. Utvalget mener at også hensynet til fornærmede bør være grunnlag for å vedta at tiltalte skal forlate rettssalen.

       Forslaget får støtte fra en rekke høringsinstanser som bl.a. uttaler at en endring vil innebære en betydelig lettelse for fornærmede, særlig i sedelighets- og kvinnemishandlingssaker. Enkelte høringsinstanser påpeker imidlertid også at et avhør mens tiltalte er til stede kan være en oppreisning for fornærmede. Bl.a. Riksadvokaten går imot forslaget, og anfører at det bør foreligge tungtveiende grunner dersom man skal fravike prinsippet om at tiltalte har rett til å være til stede når vitner forklarer seg. Også advokatenes organisasjoner går imot forslaget.

       Departementet presiserer at det bare skal være en adgang til å beslutte at tiltalte skal forlate rettssalen, og viser til at det allerede i dag til en viss grad godtas at forklaring gis uten at tiltalte er til stede, f.eks. når det gjelder dommeravhør av barn i sedelighetssaker. Departementet følger opp forslaget, likevel slik at det kreves særlige grunner for å beslutte at tiltalte skal forlate salen av hensyn til fornærmede.

       Rettsmøter er offentlige hvis ikke annet er uttrykkelig bestemt, men retten har vid adgang til å beslutte å føre saken for lukkede dører eller med referatforbud. Utvalget mener det i større grad bør besluttes lukkede dører der det blir lagt fram sterkt belastende opplysninger om fornærmede. Dersom fornærmede er død, bør det kunne besluttes lukkede dører og/eller referatforbud av hensyn til fornærmedes ettermæle.

       En rekke høringsinstanser støtter forslaget ut fra hensynet til fornærmedes ettermæle. Den norske Advokatforening og pressens organisasjoner går imot den generelle anbefalingen om i større grad å benytte lukkede dører og/eller nedlegge referatforbud. Pressens organisasjoner peker bl.a. på at en endring vil føre til en uthuling av offentlighetsprinsippet.

       Departementet er enig med utvalget i at det bør fremgå uttrykkelig av loven at det er adgang til å lukke dørene eller nedlegge referatforbud av hensyn til fornærmedes ettermæle. Departementet mener at det dreier seg om en presisering, og ikke en innskrenking av området for offentlighet. Det er domstolene som må vurdere om hensynet til fornærmedes privatliv eller ettermæle tilsier lukkede dører eller referatforbud. Ved vurderingen må det bl.a. has for øye at straffesaken ikke i unødig grad skal være en ekstra belastning for offeret. Det foreslås for øvrig at dersom fornærmede ikke ønsker det, bør det ikke kreves at fornærmede oppgir sin adresse i påhør av tiltalte.

Komiteens merknader

       Komiteen understreker at utgangspunktet er at alle rettsmøter skal være åpne, og at dette utgangspunktet ikke rokkes ved. Det er viktig for å ivareta rettssikkerheten, og for å sikre et nødvendig offentlig innsyn. Imidlertid ser komiteen at det i noen tilfeller av hensyn til saken eller de impliserte parter vil være påkrevd med begrensning av åpenheten.

       Når det gjelder lukking av rettssalen og/eller referatforbud, viser komiteen til at dagens lovgivning gir mulighet til lukking av hensyn til fornærmede. Det kan ofte framkomme personlige opplysninger og påstander om fornærmede som kan være svært belastende for vedkommende. Komiteen peker på betydningen av at dommerne vurderer adgangen til lukking i hver enkelt sak hvor belastende opplysninger kan komme fram. Dette må like fullt gjelde hvor fornærmede er død.

       Det er ikke et mål at åpenheten begrenses i flere saker enn nå, men at dommeren alltid foretar en vurdering i saker hvor det synes å være et særlig behov for å beskytte fornærmede.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, slutter seg til forslaget om at dommeren kan bestemme at tiltalte forlater rettssalen også av hensyn til fornærmede. Særlig i volds- og sedelighetssaker er ofte rettssaken en stor belastning for offeret, som kan gi store plager både før og etter rettssaken. Dette bidrar til at mange ofre kvier seg for i det hele tatt å anmelde overgrepet. Det mest belastende punktet er ofte når offeret skal avgi sin vitneforklaring. For mange ville det være en stor lettelse om tiltalte da ikke var til stede. På den annen side opplever noen ofre det som en oppreisning at tiltalte overværer avhøret.

       Det kan være av stor betydning for tiltalte at han selv er til stede og opplever fornærmedes forklaring. Imidlertid kan ikke flertallet se at tiltaltes rettssikkerhet er truet om han må forlate rettssalen, siden vedkommendes forsvarer er til stede, dommer kan referere hva som ble sagt, og tiltalte kan få høre forklaringen på lydbånd. Flertallet mener det må ekstraordinære grunner til før tiltalte må forlate salen. Det er ikke nok at offeret føler ubehag ved tiltaltes tilstedeværelse. Flertallet vil for øvrig peke på muligheten av å flytte siktede/tiltalte til en mindre synbar plass i rettssalen for å redusere belastningen for offeret.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet er uenig i forslaget om å utvide adgangen til å forlange at tiltalte skal fjernes fra rettslokalet når fornærmede avhøres som vitne. Dette medlem viser til at departementet selv slår fast at tiltalte vil ha best mulighet for å forsvare seg hvis han eller hun får se og høre fornærmede når fornærmede avgir forklaring, og at det er en tradisjon i norsk rettspleie å legge avgjørende vekt på tiltaltes rettssikkerhet. Dette medlem viser til at fornærmede i mange tilfeller vil være et hovedvitne. I utgangspunktet er tiltalte uskyldig inntil dom foreligger. For å kunne bevise sin eventuelle uskyld vil det være helt sentralt at tiltalte har anledning til å følge vitneavhøret til fornærmede i detalj, og også kunne observere fornærmedes kroppsspråk. Departementet legger også selv vekt på behovet for både å « se og høre fornærmede når fornærmede avgir forklaring ».

       Dette medlem mener derfor at det ikke er tilfredsstillende når departementet for å avsvekke dette behovet viser til at tiltaltes forsvarer er til stede, og at tiltalte skal gjøres kjent med det som kommer frem under hans fravær. Informasjon via tredjeperson, enten fra forsvarer eller ved at dommeren gir et kort referat av det som anses viktig, vil lett føre til en lekkasje av informasjon som for tiltalte kunne vært avgjørende å få kommentert. Departementet antyder at informasjon om fornærmedes vitneavhør « eventuelt og der det er mulig », kan skje ved at forklaringen blir tatt opp på lydbånd som senere avspilles for tiltalte. Etter dette medlems vurdering gir denne formuleringen en lite tilfredsstillende garanti for at tiltaltes krav på informasjon vil bli ivaretatt. Det måtte eventuelt vært et helt ufravikelig krav med slikt lydbåndopptak. Selv en slik ordning vil ikke fullt ut kunne erstatte nytteverdien for den tiltalte av å kunne se og høre fornærmedes forklaring når denne finner sted.

       Allerede i dag kan retten kreve at en tiltalt skal forlate rettssalen under avhør av et vitne, dersom det « er særlig grunn til å frykte at en uforbeholden forklaring ellers ikke vil bli gitt ». Av hensyn til å få frem nødvendige fakta i saken, mener dette medlem at denne ordningen kan aksepteres. Dette medlem mener også at dagens ordning er tilfredsstillende for fornærmede, som slipper å ha tiltalte i salen dersom det vil resultere i en så stor frykt at fornærmede ikke tør snakke sant. Det må også være mulighet for å bruke denne lovbestemmelsen i de tilfellene der den tiltaltes tilstedeværelse fører til at fornærmede kommer så sterkt ut av psykisk balanse at vedkommende ikke klarer å forklare seg på en måte som kan få frem nødvendige fakta i saken.

       Dette medlem er selvsagt innforstått med at rettssaken ofte er en stor belastning for offeret, og at det mest belastende tidspunktet ofte vil være når offeret avgir sin forklaring. Faren for at en tiltalt risikerer å bli dømt til flere års fengsel for noe vedkommende kanskje ikke har gjort, fordi tiltalte ikke fikk anledning til å avsløre eventuelle feil i fornærmedes vitneforklaring, må imidlertid veies opp mot fornærmedes psykiske belastning under avhøret.

       Dette medlem mener at denne belastningen kan reduseres ved at tiltalte flyttes til et annet sted i rettslokalet der vedkommende er mindre synlig fra fornærmedes plass i vitneboksen. I en slik avveining er altså dette medlem kommet til at sikkerhet må veie tyngst. Dette medlem vil etter dette stemme imot forslag til endring av straffeprosessloven § 245 første ledd og § 284.