I proposisjonen foreslås en endring i lov av 19. juni 1947 nr. 5 om immunitet og privilegium for internasjonale organisasjoner m.m. I henhold til forslaget kan Kongen, når særlige og avgjørende utenrikspolitiske hensyn krever det, gi privilegium og immunitet uten at norsk lov skal være til hinder for det og uten hensyn til mellomfolkelig avtale, til en fremmed eller internasjonal organisasjon eller institusjon e.l., til tjenestemenn og andre personer som opptrer på vegne av organisasjonen og til representanter, representasjoner og utsendinger som deltar i virksomheten til organisasjonen.

       Lovendringen er nødvendig for at Norge skal kunne gjennomføre tilrådningene i et vedtak som det 4. ministerrådsmøtet i Konferansen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (KSSE) gjorde, der det heter at en skal gi visse former for privilegium og immunitet til organer i KSSE og personer og delegasjoner som opptrer på vegne av KSSE samt representanter og delegasjoner fra deltagerlandene.

       Bakgrunnen for vedtaket er at deltakerstatene regner en styrking av KSSE's stilling som nødvendig dersom konferansen skal kunne virke effektivt nok for å nå sine mål i fremtiden. Vedtaket tilrår og forutsetter indirekte at deltakerstatene enkeltvis innfører privilegier og immunitet i samsvar med selve vedtaket, men uten at det foreligger folkerettslig plikt til dette.

       For organene i KSSE legges det opp til privilegium og immunitet som i hovedsak samsvarer med det fremmede stater har etter folkeretten. For de faste delegasjonene til deltakerstatene i KSSE og delegasjonsmedlemmene legger vedtaket i Ministerrådet opp til at disse får privilegium og immunitet som svarer til ordningene som gjelder i henhold til Wien-konvensjonen av 18. april 1961 om diplomatisk samkvem.

       Personer som er på oppdrag for KSSE, skal bl.a. ha immunitet mot å bli arrestert og fengslet.

       Det vises i proposisjonen til at et vilkår for at en skal kunne gi privilegium og immunitet er at KSSE kan ses som en « internasjonal organisasjon eller institusjon ». Det påpekes at når det er ønskelig med en generell lovhjemmel, er dette bl.a. av utenrikspolitiske hensyn, det kan kanskje bli nødvendig å gi privilegier og immunitet i også andre sammenhenger. I lys av Norges rolle mht. fredsprosessen i Midt-Østen kan det f.eks. komme til å bli aktuelt å gi visse former for privilegium og immunitet for en PLO-representasjon i Oslo og representantene derfra, heter det i proposisjonen.

       Loven foreslås endret ved å legge til et nytt tredje ledd i § 1, med følgende ordlyd:

« Når særlige og tungtveiende utenrikspolitiske hensyn tilsier det, kan Kongen uten hinder av norsk lov og uavhengig av mellomfolkelig overenskomst innrømme immunitet og privilegier til en fremmed eller internasjonal organisasjon eller institusjon e.l., dens tjenestemenn og andre personer som opptrer på dens vegne, samt til representasjoner, representanter og utsendinger som tar del i dens virksomhet. »

       Formuleringen innebærer at hjemmelen bare kan brukes når det foreligger særlige og avgjørende utenrikspolitiske hensyn som taler for å gi privilegium og immunitet, som på denne bakgrunn bare kan gis i unntakstilfelle. Dette vil betraktes som en sak av viktighet i forhold til § 28 i Grunnloven, slik at det er en forutsetning at Kongens fullmakt til å gjøre vedtak i tråd med dette, ikke kan delegeres.

       Det heter videre i proposisjonen at Utenriksdepartementet ikke regner med at endringen vil få større økonomiske eller administrative konsekvenser. Lovendringen ønskes gjort gjeldende umiddelbart.