1. Innledning

       I proposisjonen fremmes forslag om noen mindre endringer i straffeprosessloven kap. 16 a om telefonavlytting i narkotikasaker. Det foreslås bl.a. en viss utvidelse av kretsen av personer som skal kunne treffe beslutning i saker om telefonkontroll, en adgang til å utvide antall medlemmer i Telefonkontrollutvalget og en lovfesting av opplysningsplikten overfor Telefonkontrollutvalget.

2. Nærmere om forslaget

       Uttrykket « telefonkontroll » er videre enn « telefonavlytting » og dekker både avlytting etter § 216 a og andre former for kontroll som er hjemlet i § 216 b. Det foreslås at uttrykket « telefonavlytting » i kap. 16 a byttes ut med ordet « telefonkontroll » alle steder der det er meningen at også kontroll etter § 216 b skal omfattes. Det er ikke kommet innvendinger til dette i høringsrunden.

       I 1992 ble kretsen av de som kan be om rettens tillatelse til telefonkontroll, eller gi ordre om slik kontroll i hastesaker, utvidet til også å omfatte visepolitimestre og politimesterens faste stedfortreder. Oslo politikammer har bedt om at fagsjefene for kammerets tre store avdelinger blir gitt tilsvarende kompetanse. Dette vil medføre at den som til enhver tid er ajourhavende politimester har denne kompetansen. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger til en slik utvidelse. I høringsbrevet ble det foreslått at avgjørelsen om hvilke politiembetsmenn som skulle få denne kompetansen skulle tas av departementet. Etter en nærmere vurdering er departementet kommet til at det bør være politimesteren med samtykke fra førstestatsadvokaten som skal kunne gi bestemte polititjenestemenn i ledende stillinger kompetanse til å treffe beslutning i telefonkontrollsaker. Departementet uttaler at kompetansen ikke bør delegeres mer enn strengt nødvendig, og oppfordrer politimestrene til å opptre restriktivt.

       I § 216 h er det gitt bestemmelser om arbeidsoppgaver og sammensetning av Telefonkontrollutvalget. Utvalget har gitt uttrykk for at det er behov for å øke antallet medlemmer i utvalget som etter dagens regler skal bestå av tre medlemmer og ett varamedlem. Det foreslås at loven endres slik at den ikke lenger stenger for å oppnevne flere medlemmer der dette ansees hensiktsmessig. Etter forslaget skal utvalget bestå av minst tre medlemmer, og det kan oppnevnes ett eller flere varamedlemmer.

       Reglene om taushetsplikt er i dag regulert i § 216 i, mens reglene om opplysningsplikt overfor Telefonkontrollutvalget er gitt i forskrift. Departementet mener at reglene om opplysningsplikt er så viktige at også disse bør fremgå av loven og foreslår at disse tas inn i § 216 h. Forslaget innebærer ingen realitetsendring. Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger til forslaget. Det foreslås også å endre § 216 i slik at det klart fremgår at taushetsplikten ikke er til hinder for å gi opplysninger til Telefonkontrollutvalget. Heller ikke denne endringen innebærer noen realitetsendring, og ingen høringsinstanser har hatt innvendinger til forslaget.

3. Komiteens merknader

       Komiteen har ingen innvendinger til at det gis adgang til å utvide antall medlemmer i telefonkontrollutvalget, og viser til at utvalget selv mener det er behov for en slik utvidelse.

       Komiteen er positiv til at reglene om opplysningsplikt overfor telefonkontrollutvalget innarbeides i straffeprosessloven. Komiteen er enig i at disse reglene er så sentrale at de bør fremgå direkte av loven.

       Komiteens flertall, alle unntatt Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at det er et praktisk behov for å utvide kretsen av personer som kan be om telefonkontroll i narkotikasaker, eventuelt ta beslutning om slik kontroll i hastesaker. Flertallet er enig med departementet i at slik kompetanse ikke bør delegeres mer enn strengt nødvendig, og at adgangen til delegering bør praktiseres restriktivt. Flertallet viser til at personvernhensyn tilsier en streng kontroll med et så inngripende tiltak som telefonavlytting. Flertallet mener at den løsning departementet foreslår; at kompetansen til å delegere legges til politimesteren med samtykke fra førstestatsadvokaten, sikrer kontroll med at delegeringen ikke skjer lenger enn strengt nødvendig.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader i Innst.O.nr.61 (1991-1992) der det går fram at dette medlem prinsipalt gikk imot lovregulering av telefonkontroll i narkotikasaker. Bakgrunnen for dette er den alvorlige krenkelse av den enkeltes integritet telefonkontroll innebærer. Det å kunne meddele seg til andre i fortrolighet er en grunnleggende menneskerett i en rettsstat, og dette hensyn måtte etter dette medlems oppfatning veie tyngre enn den mulige gevinst samfunnet oppnår ved å tillate slik kontroll i narkotikasaker.

       Dette medlem vil understreke at telefonkontroll er et ekstraordinært etterforskningstiltak som bare skal benyttes når det ikke er mulig å nå fram i en sak på annen måte. Det ekstraordinære ved telefonkontroll viser seg bl.a. ved at det er retten som i utgangspunktet har kompetanse til å beslutte slikt tiltak satt i verk. Dette medlem er kritisk til å utvide kretsen av personer som kan beslutte eller be om samtykke til telefonkontroll. Etter dette medlems oppfatning vil dette kunne lede til en alminneliggjøring av telefonkontroll som igjen kan bidra til at kontroll settes i verk i større grad enn det som er strengt nødvendig.

       Dette medlem mener at delegeringsadgangen er for upresist utformet, og at det er en fare for at endringen etter en tid vil kunne åpne for en mer omfattende delegering enn opprinnelig forutsatt, og med det, en mer liberal praksis når det gjelder å benytte telefonkontroll. Dette medlem mener det er uheldig å åpne for en slik mulighet, og vil understreke viktigheten av å opprettholde regler om telefonkontroll som understreker det ekstraordinære ved slik kontroll. Dette medlem vil etter dette gå imot forslaget til endring av § 216 d.

       Komiteen har ingen merknader til de øvrige forslag i proposisjonen.

4. Komiteens tilråding

       Komiteen viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre følgende

I.

       I lov av 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) gjøres følgende endringer:

Overskriften til kapittel 16 a skal lyde:

       Kap 16a. Telefonkontroll i narkotikasaker

§ 216 d andre ledd nytt siste punktum skal lyde:

       Politimesteren kan, med skriftlig samtykke fra førstestatsadvokaten, bestemme at også andre av påtalemyndighetens tjenestemenn i ledende stillinger skal ha samme kompetanse som politimesterens faste stedfortreder.

§ 216 h skal lyde:

       Telefonkontrollutvalget skal føre kontroll med politiets og påtalemyndighetens behandling av saker etter loven.

       Utvalget skal bestå av minst tre medlemmer som oppnevnes av Kongen. Dessuten oppnevnes ett eller flere varamedlemmer som skal tiltre utvalget i forfallstilfelle. Lederen for utvalget skal oppfylle de krav som stilles til høyesterettsdommere.

       Politiet og påtalemyndigheten skal gi utvalget de opplysninger, dokumenter, lydbåndopptak m v om telefonkontroll i narkotikasaker som utvalget finner nødvendig av hensyn til sin kontrollfunksjon.

       Utvalget kan innkalle til avhør enhver av politiets og påtalemyndighetens tjenestemenn, og dessuten andre offentlig ansatte som bistår ved telefonkontroll. Tjenestemennene har plikt til å forklare seg for utvalget uten hensyn til taushetsplikt.

       Kongen gir nærmere regler om utvalgets oppgaver og saksbehandling.

§ 216 i første ledd siste punktum skal lyde:

       Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysningene brukes som ledd i etterforskningen av straffbare forhold, herunder i avhør av de mistenkte, eller for å gi opplysninger til telefonkontrollutvalget.

§ 216 i tredje ledd siste punktum skal lyde:

       Det kan heller ikke føres vitner om de opplysningene som er fremkommet ved kontrollen.

§ 216 j første og andre ledd skal lyde:

       Enhver skal på begjæring gis underretning om hvorvidt han eller hun har vært undergitt telefonkontroll i narkotikasak etter dette kapitlet. Underretning kan bare gis om telefonkontroller besluttet etter at denne bestemmelsen er trådt i kraft.

       Underretning kan gis tidligst ett år etter at kontrollen er avsluttet. Underretning skal ikke gis dersom det er tatt ut tiltale som ikke er frafalt.

II.

       Lovendringen trer i kraft straks. Endringen i § 216 j første og andre ledd trer likevel tidligst i kraft fra det tidspunkt lov av 5. juni 1992 nr. 52 trer i kraft for straffeprosessloven § 216 j's vedkommende.