1. Samandrag

       Regjeringa gjer i proposisjonen framlegg om ny lov om sikring mot og erstatning for naturskader. Dei endringar det er gjort framlegg om i høve til gjeldande lov, er ikkje så store at det gir grunnlag for ny lov. Men lova er endra på så mange punkt at det ville bli uoversiktleg. Det er framlegg om endringar i systematikken i lova, enklare språk og endringar i terminologien.

a.  Gjeldande lov

       Lov av 9. juni 1961 nr. 24 om sikring mot og erstatning for naturskader (naturskadelova) har reglar om at naturskadefondet skal gi erstatning for naturskader som ikkje blir eller kunne vore dekt ved ei allmenn forsikringsordning (brannforsikring, kaskoforsikring). Fondsstyret kan gi velferdsvederlag for skader som det ikkje kan krevjast erstatning for. Erstatning blir gitt ut frå skadetakst.

       Fondsstyret sine avgjerder kan klagast inn for ankenemnda. Nemnda er òg klagenemnd etter § 2 første leden i naturskadeforsikringslova. Landbruksdepartementet har gitt klagerett og handsama klager på punkt i lova der det ikkje er fastsett klagerett til ankenemnda.

       Naturskadefondet har til oppgåve m.a. å fremje sikring mot naturskade og arbeide aktivt for å hindre naturskader. Fondet har ansvar for å kartleggje område som er utsette for skred. Det er arbeid i gang med å kartleggje fareområde for snø-, stein- og kvikkleireskred.

       Det er eigaren som har ansvar for at sikringstiltak blir gjennomførde. Fondsstyret kan gi tilskott til sikringstiltak.

       Det kan krevjast tinglyst fråsegn om fare for naturskade som vilkår for tilsegn om erstatning eller tilskott frå fondet.

b. Arbeidet med lovendring

       Naturskadelova blei endra på vesentlege punkt med verknad frå 1. januar 1980. Seinare har det vore ønske om å samle alt kartleggings- og sikringsarbeid under eitt departement. Det har òg vore peika på at styresmaktene må engasjere seg meir i arbeidet med informasjon og rettleiing om sikring mot skred.

       Ei arbeidsgruppe oppnemnd i 1990 har utforma utkast til proposisjon. Arbeidsgruppa skulle leggje til grunn at det fortsatt skal vere eit styre for fondet, at ansvaret for kartlegging av område som er utsette for naturskader, ligg i Miljøverndepartementet og hos kommunale og fylkeskommunale styresmakter, at sikringstiltak knytt til bygg og anlegg høyrer under Kommunal- og arbeidsdepartementet, kommunale og fylkeskommunale styresmakter og at sikringstiltak knytt til vassdrag høyrer under Olje- og energidepartementet (nå Nærings- og energidepartementet) og Norges vassdrags- og energiverk.

       Arbeidet i departementet med endringane i lova blei utsett etter orkanen på Nord-Vestlandet og i Trøndelag 1. januar 1992. Årsaka var ønske om å vurdere erfaringane frå katastrofen før endeleg lovframlegg blei fremma.

c. Orkanen på Nord-Vestlandet og i Trøndelag

       Etter orkanen 1. januar 1992 blei det til utgangen av 1992 registrert vel 28.500 skadesaker i fylka Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag. Meir enn halvparten var i Møre og Romsdal. Skadane på bustader utgjer halvparten av skadane. Skadesummen var på knapt 1,2 mrd. kroner. Oversikt frå forsikringsbransjen viser at det til utgangen av mars 1993 var handsama om lag 30.000 saker. I om lag 4.500 tilfelle er avkorting vurdert. Årsaka til avkorting er for det meste mangelfullt vedlikehald eller at konstruksjonen i seg sjølv ikkje har vore tilfredsstillande.

       Naturskadepoolen har registrert skader for 13,2 mill. kroner i andre fylke under same orkanen.

       Skadane på offentleg eigedom var på 283 mill. kroner. I fiskerisektoren var skadane som fell utanom forsikringsordningar og naturskadefondet sitt virkeområde om lag 75 mill. kroner. Vel 2 mill. m³ skog blei påført så store skader at den måtte avverkast. Skadeomfanget svarar til 120 kroner pr. m³. Det svarar til verdimink og meirkostnader ved å hogge og drive ut tømmeret. Saman med skadane på ungskogen var det totale skadeomfanget 265 mill. kroner (Landbruksdepartementet har gjort merksam på at det er trykkfeil på s. 11 nedst i andre spalte i proposisjonen. Talet skal vere 265 mill. kroner slik som i tab. 3.4.1.4.).

       Dei vanskelege marknadstilhøva har forsterka vanskane for dei som fekk skogen sin skadd. Det ser ut til at dei samla erstatningane frå naturskadefondet for skogskadar blir om lag 140 mill. kroner. Forsikringar dekkjer om lag 12 mill. kroner.

       Naturskadefondet erstattar i hovudsak grunn/jord, skog, vegar, bryggjer og moloar. Det har vore frå vel 400 til knapt 3.000 skadesaker pr. år, og eit « normalt » løyvingsbehov på 45 mill. kroner. I 1992 blei det innmeldt om lag 7.600 saker, 6.600 av desse blei handsama, og det blei gitt tilsegner om erstatning for 204 mill. kroner. Skadesummen utanom skog er truleg om lag 100 mill. kroner. Samla sett ser det ut til at skadeomfanget av orkanen er godt over 2 mrd. kroner. Dei fysiske og psykiske påkjenningane på menneska som blei råka er ikkje rekna med.

       Takseringsarbeidet etter orkanen blei leidd av lensmennene. Naturskadefondet gav tilskott til administrasjonskostnader ved einskilde lensmannskontor.

       For raskt å få oversyn over samla skadeomfang ved omfattande naturskader, er det gjort vedtak om å utarbeide eit EDB-basert system for registrering av skadesaker som blir meld til fondet.

       Etter orkanen var sakshandsamingstida i fondet bare 4 månader, trass i ei femdobling av talet på saker i høve til eit « normalår ».

       Ved handsaminga av sakene la Regjeringa opp til at det skulle vere ei fleksibel praktisering av velferdsvederlagsordninga i naturskadefondet, slik at ikkje nokre skadelidne skulle hamne i ei gråsone mellom naturskadeforsikring og naturskadeerstatning og derfor ikkje få noka erstatning. Av 555 saker som det var tvil om, blei det gitt erstatning i 326 saker, og med ein erstatningssum på vel 4 mill. kroner.

       Ved forsikringsoppgjera etter orkanen er det klaga over at forsikringsselskapa har praktisert avkortingsreglane objektivt og ikkje teke omsyn til at dei skadelidne har dårleg økonomi eller manglar evne til å vurdere konstruksjonen av eit bustadhus. På bakgrunn av erfaringa frå orkanen er det i framlegget til lovtekst presisert nærare kva for tilhøve det skal leggjast vekt på ved vurdering av om avkorting skal skje.

       I 1992 blei det gitt tilleggsløyvingar over kapitla 1142, 1148 og 1150 med til saman 215 mill. kroner. Også i 1993 var det nødvendig med ekstraordinære stønadstiltak, spesielt på skogbrukssida.

       Orkanen viste at lovverket fungerer etter føremålet. Det var ikkje nødvendig med konkrete lovendringar utover dei som det er gjort framlegg om i proposisjonen. Fortsatt vil det vere slik at det er den einskilde borgaren som har ansvaret for å ha dekning gjennom forsikringsordningar der slike finst. Det gjeld først og fremst vanleg brannforsikring. Orkanen viste òg at beredskapsapparatet må vere betre førebudd på slike ulukker.

d. Om framlegget til ny lov

       Naturskadefondet blir leidd av eit styre med fem medlemer, oppnemnd av Landbruksdepartementet for fem år av gongen. Det noverande styret er oppnemnd for perioden 1991-95. Det er vidare ei ankenemnd på fem medlemer. Ankenemnda handsamar klager over fondsstyret sine vedtak og saker knytt til forsikringsselskapa sine vedtak om naturskadeerstatning.

       Sekretariatet for fondet er samordna med administrasjonen i Statens Landbruksbank.

       Etter lov av 16. juni 1989 om naturskadeforsikring skal forsikring av ting mot brannskade også omfatte naturskade dersom skade på tingen ikkje blir dekt av annan forsikring. Skadeforsikringsselskap som gjev erstatning for naturskade, skal vere medlem av ein felles skadepool, Norsk Naturskadepool. Denne skal utlikne naturskadeerstatningane mellom selskapa. Den har òg til oppgåve å vere kontaktledd mellom forsikringsbransjen og Naturskadefondet.

       Naturskadefondet treng sakkunnig ekspertise når det gjeld spørsmål om sikring mot naturskade og vurdering av skadeårsaker i erstatningssaker. Fondet har eit spesielt forskningsprega samarbeid med Norges Geotekniske Institutt (NGI) om prosjekt som gjeld naturskade og kartlegging av faresoner med potensiell skredfare. Naturskadefondet samarbeider òg med SINTEF-NTH, Norsk hydroteknisk laboratorium, Norges vassdrags- og energiverk (NVE), Norges geologiske undersøkelser (NGU), Statens kartverk og landbruksetatane.

       Landbruksdepartementet gjer framlegg om at Miljøverndepartementet får ansvaret for kartlegging av område som er utsette for skredfare og rettleiing og bruk av kartgrunnlaget. Departementet finn det vidare naturleg at fylkeskommunen støttar kommunane i arbeidet med kartlegging lokalt, og at fylkeskommunen, NGI, Statens kartverk, Statens bygningstekniske etat (BE) m.fl. støttar kommunane fagleg i slike saker.

       Kommunane har etter plan- og bygningslova eit særskild ansvar for sikringsarbeid. Departementet gjer framlegg om at også sikringsarbeid i samband med naturskader blir overført til kommunane. Departementet legg til grunn at det statlege tilskottet til sikringsarbeid skal vidareførast, men at midlane blir styrt meir målretta mot kommunar med særs vanskeleg økonomi og stort sikringsbehov.

       Framlegget til ny lov vil ikkje føre til særlege administrative endringar. Det blir noko endra arbeidsdeling mellom departement, m.a. får Miljøverndepartementet det statlege ansvaret for det forebyggjande arbeidet. Når det gjeld erstatning blir praksis stort sett uendra. Lova blir oppdatert til etablert praksis.

       Departementet reknar med at det med klarare og meir ryddig lovtekst blir færre klagesaker. Endringar i klagereglane vil føre til avlasting for departementet, medan fleire klager blir handsama i ankenemnda.

       Etter framlegget til lov skal det vere høve til å klage på alle einskildvedtak gjort av fondsstyret eller ein instans som har fått delegert fullmakt, så sant ikkje noko anna går fram av lova. Avgjerd teke av klagenemnda når det gjeld klage på avgjerd etter § 2 første leden og § 3 andre leden i naturskadeforsikringslova, blir det ikkje høve til å klage over.

e. Dei einskilde paragrafane

       § 1 svarar til §§ 1 og 7 i gjeldande lov. Av den går fram kva oppgåvene for Statens naturskadefond er, og at det ikkje blir gitt erstatning dersom den skadelidne får dekt skaden frå eit forsikringsselskap. § 2 har reglar om fondsstyret og sekretariatet.

       § 3 har reglar om kva det blir gitt erstatning for og kven som kan få erstatning. Eigedom som høyrer til stat, kommune eller fylkeskommune blir ikkje erstatta. Av § 4 går det fram kva slags skade det blir gitt erstatning for og kva som ikkje blir erstatta. Etter § 5 blir det ikkje gitt erstatning for m.a. avling på rot, skip og småbåtar og ting i desse, fiskereiskap, fisk i steng og merder. Det er nå mogleg å forsikre utstyr i sjøen for produksjon av fisk, og slikt utstyr blir derfor ikkje erstatta. Når det gjeld skog, er det bare skog på rot som blir erstatta, ikkje hogd virke.

       § 6 svarar til § 8 i gjeldande lov.

       I §§ 7 - 10 er det reglar om skademelding og takst. Det skal sendast melding om skade innan fire veker. Det skal haldast takst så snart som mogleg. Lensmannen er takststyrar. Utanom lensmannsdistrikt oppnemner by- eller heradsretten takststyrar. Skadelidne kan krevje takst på eigen kostnad dersom fondsstyret vedtek at det ikkje skal haldast takst. Dersom det blir gitt erstatning, kan omkostningane krevjast dekt. Dersom det under taksten blir klart at det er fare for naturskade på tomt som eit skadd byggverk står på, eller det er grunn til å treffe tiltak for å sikre mot naturskader, skal dette gå fram av taksten.

       §§ 11 - 17 omhandlar erstatning. Det blir trekt eigendel fastsett av Kongen frå erstatningssummen. Etter gjeldande lov blir eigendelen fastsett i lova, men dette er upraktisk. Erstatninga kan avkortast eller bli nekta, t.d. for byggverk dersom ein måtte rekne med at det var særleg risiko for slik skade som oppstod eller om vedlikehald er forsømt. Det er eit vilkår for erstatning at den blir brukt til utbetring av skaden, om ikkje fondsstyret vedtek noko anna. Fondsstyret kan setje som vilkår at fare for naturskade blir minka. Styret kan òg setje som vilkår at erstatninga blir brukt til å kjøpa eigedom utanfor det truga området, liksom det kan krevjast tinglyst erklæring om at det kan oppstå naturskade på tomta. Erstatning blir ikkje utbetalt før skaden er utbetra.

       Som i § 19 i gjeldande lov er det i § 16 framlegg om at dersom det etter ei større naturkatastrofe ikkje er løyvt nok midlar til fondet, kan fondsstyret avgjere at erstatningane etter katastrofa må reduserast. Slike vedtak kan ikkje påklagast.

       §§ 18 og 19 har reglar om klage og om samansetning og oppnemning av ankenemnda.

       §§ 20 - 24 omhandlar kommunane sine plikter når det gjeld å sikre mot naturskader. Kommunen har plikt til å vurdere om det er nødvendig med sikringstiltak, og i tilfelle setje dei i verk.

       Av framlegget til ny naturskadelov følgjer at det må gjerast endringar i nokre paragrafar i lov av 16. juni 1989 om naturskadeforsikring.

2. Merknader frå komiteen

a. Generelt om lovframlegget

       Komiteen, medlemene Sigrun Eng, William Engseth, Ulf Guttormsen, Gunnar Halvorsen, Inger Lise Husøy, Astrid Marie Nistad og Einar Olav Skogholt frå Arbeidarpartiet, Peter Angelsen, Syver Berge og Unn Aarrestad frå Senterpartiet, leiaren, Kristin Krohn Devold og Dag C. Weberg frå Høgre, Reidar Johansen frå Sosialistisk Venstreparti, Lars Gunnar Lie frå Kristeleg Folkeparti og Øystein Hedstrøm frå Framstegspartiet, viser til at Regjeringa i proposisjonen gjer framlegg om ny lov om sikring mot og erstatning for naturskader. Dei foreslåtte endringane er i seg sjølve ikkje så store at dei gjev grunnlag for ei ny lov. Ein gjer samstundes framlegg om endringar i systematikk og språk. Samla vurdert gjer dette det naudsynt med ei ny lov. Komiteen viser til proposisjonen korleis lova skal verke.

       Arbeidet i departementet med endringane i lova blei utsett etter orkanen på Nord-Vestlandet og i Trøndelag i januar 1992. Ein ønskte å vurdere erfaringane frå katastrofen før endeleg lovframlegg blei fremma. I samband med handsaminga av orkanskadane på Nord-Vestlandet og i Trøndelag vinteren 1992 ba kommunalkomiteen i Innst.S.nr.183 (1991-1992) Regjeringa om ei nærare vurdering av den praktiseringa av velferdsvederlagsordningane Naturskadefondet stod for. Ein ba særskilt om ei vurdering om ein frå fondet si side hadde praktisert ordningane fleksibelt nok.

       Komiteen har merka seg at Regjeringa i proposisjonen meiner at lovverket fungerer etter intensjonane og at det ikkje er avdekt tilhøve som gjer det naudsynt med konkrete lovendringar.

       Komiteen har merka seg at Regjeringa har gjort framlegg til endringar i lov av 16. juni 1989 nr. 70 om naturskadeforsikring om kva for tilhøve det skal leggjast vekt på ved vurdering av om avkorting skal skje, slik at avkorting ikkje skjer vilkårleg. Komiteen er samd i dette.

       Komiteen viser til B.innst.S.nr.8 (1993-1994) der komiteen streka under det behovet som vil vere til stades for raske oppgjer frå fondet for å hindre unødige utgifter og påkjenningar for dei som vert ramma av naturskade. Det same blei gjort av ein samla landbrukskomité i B.innst.S.nr.9 (1990-1991). Ei naturleg oppfølging av desse merknadene vil etter komiteen si meining vere å betale ut rentegodtgjersle dersom utbetaling av ulike grunnar skulle bli forseinka. Dei som blir ramma av hendingar som kjem inn under naturskadeloven må ikkje kome opp i ein situasjon der dei tapar ytterlegare fordi fondet ikkje er i stand til å betale ut raskt nok.

       Komiteen har merka seg at Regjeringa gjer framlegg om at Miljøverndepartementet får ansvaret for kartlegging av område som er utsette for skredfare osv. Fleirtalet er samd i dei vurderingane og konklusjonane Regjeringa gjer.

       Fleirtalet, medlemene frå Arbeidarpartiet, Høgre og Framstegspartiet, viser til eksisterande forsikringstilbod for f.eks. oppdrettsanlegg og skog, og ser det som positivt at slike forsikringsordningar vidareutviklast.

       Medlemene frå Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti er samd i at det vert arbeidd vidare med spørsmålet om grensedraging mellom naturskadelova og forsikringsordningane. Dette må likevel ikkje gjeve som resultat at fordelinga mellom eigenansvar og staten si erstatningsplikt vert endra.

       Flertallet, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, viser til proposisjonen der det blir varslet at Regjeringen vil arbeide videre med spørsmålet om grensedraging mellom naturskadeloven og forsikringsordningene. Flertallet forutsetter at departementet vil komme til Stortinget med en melding om eventuelle endringer i bestemmelsene. Flertallet vil peke på at grensene mellom forsikring og naturskadeerstatning må settes slik at kostnadene ikke virker hindrende for tegning av forsikring.

       Flertallet vil peke på at overføring av ansvaret for sikringsarbeid til kommunene er en naturlig oppfølging av plan- og bygningsloven. Flertallet er enig i dette. Det er først og fremst kommunene som har interesse av kartlegging av fareområder. Flertallet vil understreke betydningen av at delegering av ansvar må følges opp med en tilfredsstillende koordinering av ressursanvendelse og det totale ansvaret for kartlegging og tilskudd til sikringstiltak. Det er i denne sammenheng viktig at sentrale erfarings- og kompetansemiljøer ikke svekkes.

       Flertallet er også enig i at de statlige tilskuddene videreføres, og at de blir målrettet mot kommuner med spesielt vanskelig økonomi og stort sikringsbehov. Spørsmålet om fond eller årlige bevilgninger er underordnet, idet flertallet forutsetter at departementet kommer tilbake med forslag om tilleggsbevilgninger dersom omdisponeringen innenfor gitte budsjettrammer ikke gir tilstrekkelig dekning om det skulle oppstå ekstraordinære situasjoner.

       Flertallet har merket seg at fastsetting av egenandel og minstegrense for erstatning blir flyttet fra lov til forskrift. Flertallet mener at dette gir større fleksibilitet og øker mulighetene for å koordinere justeringer mellom naturskadeerstatninger og forsikringsordningene.

       Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti har merka seg at Regjeringa gjer framlegg om å overføre ansvaret for sikringsarbeidet blir overført til kommunane. Dei statlege tilskotta til sikringsarbeidet skal bli meir målretta mot kommunar som har særskilt behov for slike tilskott. Desse medlemene ser det ikkje som tenleg at slik overføring av ansvar blir overført til kommunane. Det er etter desse medlemene si oppfatning viktig at erfaring og kompetanse er samla på ein stad og at ansvaret for dette arbeidet også blir lagt på same plass.

       Desse medlemene har merka seg at Regjeringa gjer framlegg om å ta vekk den dispensasjonsadgang ein i dag har til å gi erstatning i dei høve naturskader har ramma eigedom eigd heilt eller delvis av det offentlege. Regjeringa ønskjer å nytte det systemet for inntektsoverføringar ein i dag har i høve til kommunar/fylkeskommunar. Desse medlemene finn ikkje ei slik ordning tilfredsstillande. Det er viktig at ein også i framtida må vere førebudd på ekstraordinære tiltak ut ifrå rådande klimatiske forhold.

       Desse medlemene har merka seg at Regjeringa gjer framlegg om å oppheve fondet. Desse medlemene har merka seg utsegna frå departementet om at fondet ikkje har praktisk verdi. Dei årlege løyvingane utgjer dei midla fondet disponerer. Desse medlemene er usamd i at det ikkje er noko skilje mellom eit fond og årlege løyvingar. Eit fond set ein i stand til å handsame dei einskilde sakene og betale ut evt. erstatning uavhengig av korleis budsjettstoda er. Desse medlemene vil be Regjeringa om å vurdere korleis ein igjen kan byggje opp eit fond.

       Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har merka seg at fastsetjing av eigendel og minstegrensa for erstatning for skogskade blir flytta frå lov til forskrift. Desse medlemene er ikkje samd i dette. Det bør etter desse medlemene si oppfatning vere Stortinget si oppgåve å fastsetje desse grensene. Desse medlemene meiner at det ut ifrå ei samla og heilskapleg vurdering vil vere rettast at Stortinget gjer dei naudsynte vurderingane og vedtaka på dette området.

b. Dei einskilde paragrafane

       Komiteen har ikkje merknader til dei paragrafane som ikkje er nemnde nedanfor.

§ 3

       Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Høgre og Framstegspartiet, er samd i framlegget.

       Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti har merka seg at det etter andre leden i denne paragrafen ikkje lenger skal vere mogleg å gi erstatning for skade på eigedom som tilhøyrer stat, kommune eller fylkeskommune. Desse medlemene meiner det er rett å halde på den dispensasjonsadgangen som ligg i gjeldande lov, og gjer framlegg om at andre leden blir erstatta med andre leden i § 4 i gjeldande lov. Desse medlemene gjer da slikt framlegg:

« § 3 andre leden skal lyde:

       Skade på eiendom som tilhører staten, erstattes ikke. Hvis ikke Kongen bestemmer noe annet, gjelder det samme eiendom som tilhører en kommune, et offentlig fond eller en stiftelse som er dannet ved overføring av midler fra stat eller kommune. Kongen kan videre treffe bestemmelse om at skade på eiendom som tilhører et selskap eller en sammenslutning, hvor stat eller kommune har fremtredende økonomisk interesse, ikke erstattes. »

§ 5

       Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Høgre og Framstegspartiet, er samd i framlegget.

       Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti meiner at reglane om erstatning for skade på skog på rot er svekka i framlegget frå departementet. Desse medlemene meiner at reglane i § 6 andre leden i gjeldande lov har virka på ein tilfredsstillande måte, og gjer framlegg om at desse reglane blir tekne inn i den nye lova, men med bruk av ordet « verditilvekst » i staden for « tilvekst ». Desse reglane må da erstatte andre leden, nest siste punktum i framlegget frå departementet. Desse medlemene gjer slikt framlegg til erstatning for § 5 andre leden i framlegget frå Regjeringa (endringane er i kursiv):

§ 5 andre, tredje og fjerde leden skal lyde:

       Er det tinglyst erklæring som nevnt i § 14, ytes det ikke erstatning for skade på byggverk oppført etter at tinglysing er skjedd, eller for løsøre som befinner seg i byggverket, når skaden er av slik art som erklæringen gjelder. Der det er tinglyst slik erklæring, kan det ikke ytes erstatning for skader inntrådt etter at det er gitt tilskudd til fraflytting basert på hele eiendommens verdi.

       Skade på skogsvirke på rot erstattes etter lovens regler bare for den del av den nyttbare kubikkmasse som går ut over 2 års verditilvekst for den samlede skogeiendom en skadelidt har innenfor den kommune der skade er inntruffet. Fondsstyret kan bestemme hvordan erstatningen skal anvendes.

       Kongen kan gi forskrift om at det ikke skal gis erstatning for visse arter av byggverk. »

§ 11

       Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Høgre, Kristeleg Folkeparti og Framstegspartiet, er samd i framlegget.

       Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti meiner at det framleis må gå fram av lova kor stor eigendel dei skadelidande må bære. Likså meiner desse medlemene at det må gå fram av lova på kva måte erstatning skal bli ytt. Desse medlemene meiner derfor at andre leden nr. 1 og nr. 5 må erstattast med tilsvarande reglar i § 14 i gjeldande lov. Desse medlemene gjer slikt framlegg:

« § 11 andre leden nr. 1 skal lyde:

       Ved hver naturskadehendelse bærer skadelidte selv de første kr 4 000,-. Skade som utgjør mindre enn kr 500 etter at egenandelen er trukket fra, erstattes ikke.

§ 11 andre leden nr. 5 skal lyde:

       På det erstatningsgrunnlag som fremkommer etter reglene i nr. 1-4 og etter at mulige fradrag etter §§ 5 og 6 er gjort, fastsettes den samlede erstatning en skadelidt tilkommer til 80 % av de første kr 100.000

70 % av de neste kr 100.000

60 % av de neste kr 100.000

40 % av de neste kr 100.000

20 % av de neste kr 100.000

således at det høyeste erstatningsbeløp som kan fastsettes er kr 270 000. »

§ 14

       Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Høgre og Framstegspartiet, er samd i framlegget.

       Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti har merka seg at fondsstyret kan setje som vilkår for utbetaling av erstatning at skaden blir utbetra på ein slik måte at fare for naturskade blir minska. Dersom det blir sett slike vilkår, kan skadelidande få eit tilskott til dekking av meirkostnader. Desse medlemene er svært skeptisk til at Kongen kan gje nærare føresegner om dette, og meiner at slike føresegner burde vore tekne inn i lova.

§ 16

       Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Høgre og Framstegspartiet, er samd i framlegget.

       Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti har merka seg at også gjeldande lov har reglar om at erstatninga kan bli redusert dersom det ikke blir løyvd tilstrekkelege midlar etter ei større naturkatastrofe. Desse medlemene har forståing for at det ved landsomfattande katastrofar som truar økonomien i landet, kan vere nødvendig å redusere erstatninga. Men desse medlemene vil åtvare mot å bruke reglane slik at erstatningane blir reduserte i staden for at det blir løyvt tilstrekkelege midlar etter katastrofar.

§§ 20-24

       Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Høgre og Framstegspartiet, er samd i framlegget.

       Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti viser til dei generelle merknadene når det gjeld framlegget å overføre ansvaret for sikringsarbeid til kommunane. Desse medlemene gjer framlegg om at §§ 20, 21, 22, 23 og 24 i framlegget frå departementet blir erstatta med §§ 23, 23a, 24, 25, 26, 27 og 28 i gjeldande lov. Desse medlemene gjer etter dette slikt framlegg:

« § 20 skal lyde:

       Hvis det i en kommune fremkommer opplysninger om forhold som kan medføre fare for naturskade, skal kommunen sende melding om dette til fondsstyret, jf. bygningslovens § 25 nr. 5 og § 68. Er det øyeblikkelig fare for at naturskade kan inntreffe, skal politiet (på landet lensmannen) snarest varsles.

       Når fondsstyret ved melding som nevnt i første ledd eller på annen måte får kjennskap til at et område er utsatt for naturskade, skal det forholde seg som nevnt i § 24 eller forberede tiltak for å avverge naturskade etter å ha innhentet kommunens uttalelse om dette. »

« § 21 skal lyde:

       Når fondsstyret finner at det bør foretas nærmere undersøkelser før det kan planlegges og gjennomføres tiltak for å avverge naturskade, kan styret pålegge kommunen å yte hjelp til slike undersøkelser. Bestemmelse om at et sikringstiltak skal iversettes, fattes av kommunen såfremt ikke særlige hensyn tilsier at andre må bestemme det eller det gjelder tiltak som eierne selv tar hånd om. Hvis fondsstyret ikke bestemmer noe annet, påhviler det kommunen å forestå den tekniske gjennomføringen av tiltaket når denne har bestemt at tiltaket skal iverksettes.

       Når gjennomføring av et tiltak som fondet yter tilskott til, blir fremmet av eiere, plikter vedkommende kommune etter fondsstyrets bestemmelse å hjelpe til med å kontrollere at arbeidet blir riktig utført.

       Når det er nødvendig å gjennomføre tiltak til sikring mot naturskade - utenfor de tilfeller som er omhandlet i lov om vassdragene av 15. mars 1940 § 102 - kan Kongen kreve avstått til staten eller gi andre tillatelse til å kreve avstått fast eiendom eller rett over fast eiendom, derunder rett til å forby hogst eller annen særlig utnyttelse.

       Fondsstyret kan gi pålegg om vedlikeholdsarbeider ved et sikringsanlegg.

       Kongen kan utferdige nærmere forskrifter om planlegging og gjennomføring av sikringstiltak og om vedlikehold av sikringsanlegg samt om naturskadefondets samarbeid med andre offentlige myndigheter, organisasjoner m.v. »

« § 22 skal lyde:

       I den utstrekning fondsstyret ikke yter tilskott til dekning av utgiftene til gjennomføring og vedlikehold av et sikringstiltak, dekkes utgiftene av kommunen når det gjelder tiltak som denne har tatt bestemmelse om å iverksette, jf. § 23. Kommunen kan kreve utgiftene refundert fra eiere (festere) etter bestemmelsene i denne paragraf.

       Refusjonsplikten påhviler eier (fester) av eiendom eller del av eiendom som ligger innenfor grensene for område som anses truet av naturskade.

       Refusjonsbeløpet utregnes forholdsmessig etter verdien av den sikkerhet som byggverk på den enkelte refusjonspliktige eiendom oppnår ved sikringstiltak og etter den verdistigning som grunnen oppnår ved økte muligheter for anvendelse, f.eks. bebyggelse, anlegg av veger, jorddyrking og skogreising. Refusjonsbeløpet er begrenset til summen av verdien av den sikkerhet som byggverk oppnår og den verdistigning som grunnen oppnår ved sikringstiltak.

       Størrelsen av refusjonsbeløpet fastsettes av kommunen, når det er denne som iverksetter tiltaket og ellers av fondsstyret.

       Eier (fester) som er pålagt refusjon, kan kreve tvist om refusjonsplikten og/eller størrelsen av refusjonsbeløpet avgjort ved skjønn. Kravet om skjønn må være fremsatt innen 4 uker etter at melding om refusjonsbeløpet er mottatt fra kommunen.

       Kommunen har panterett for refusjonsbeløpet i vedkommende eiendom. Heftelsen faller bort om ikke pålegget om tilskuddsplikt blir tinglyst på vedkommende eiendom senest 4 måneder etter at pålegget er gitt. Det samme gjelder hvis den nærmere bestemmelse om tilskuddspliktens omfang ikke blir tinglyst senest 4 måneder etter at den er blitt endelig.

       Kongen kan utferdige nærmere forskrifter om dekning av utgiftene ved sikringstiltak og om refusjon m.v. »

« § 23 skal lyde:

       Hvis en eller flere eiere (festere) har gjennomført et sikringstiltak som er godkjent av fondsstyret, kan refusjon av utgifter utover det tilskott fondsstyret har ytt kreves av andre eiere (festere) som har fått økonomisk fordel av tiltaket. Regnskap med nødvendige legitimasjoner skal sendes til kommunen, som fastsetter refusjonen og foretar fordelingen.

       For beregningen av refusjonsbeløpet, tvist om refusjonsplikten samt panterett for refusjonsbeløpet gjelder tilsvarende regler som fastsatt i § 20.

       Eieren (festeren) kan forlange at kommunen skal kreve inn refusjonsbeløpene. »

« § 24 skal lyde:

       Finner fondsstyret at det innen et område vil kunne oppstå fare for naturskade, skal det reise spørsmålet overfor kommunen om området bør avsettes som fareområde etter bygningslovens § 25 nr. 5 eller om det bør nedlegges forbud mot bebyggelse i medhold av samme lovs § 68 annet ledd.

       Fondsstyret kan bestemme at det for den eller de eiendommer som ligger innen et slikt område som omtalt i første ledd, skal tinglyses erklæring om at disse eiendommer er utsatt for naturskade, jf. § 5 annet ledd. Slik bestemmelse kan fondsstyret også treffe når det er gitt slikt samtykke som nevnt i § 14 annet ledd. Erklæringen skal nøye angi hvilke områder og hva slags skade den gjelder. Om nødvendig skal det legges ved kart over området. Før det blir truffet en slik bestemmelse som nevnt i første punktum skal eieren, vedkommende kommune og fylkesmannen få adgang til å uttale seg. »

« § 25 skal lyde:

       Fondsstyret kan bestemme at det skal avgjøres ved skjønn om vilkåra er til stede, før det tinglyses slik erklæring som nevnt i § 22. Er slik erklæring tinglyst uten forutgående skjønn, kan eieren kreve avgjort ved skjønn om betingelsene var til stede, såfremt han ikke har samtykket i tinglysingen.

       Omkostningene ved skjønn bæres av fondet. I tilfelle som nevnt i første ledds annet punktum kan dog skjønnet pålegge eieren å erstatte fondet omkostningene helt eller delvis, såfremt det finner at han åpenbart ikke hadde grunn til å begjære skjønn.

       Blir det ved endelig skjønn avgjort at betingelsene ikke var til stede, eller bare var til stede for en del av det område som erklæringen omfatter, skal denne for så vidt avlyses. Eieren kan ved samme eller særskilt skjønn kreve seg tilkjent erstatning for skade som måtte være oppstått ved at erklæringen er tinglyst.

       Hvis forholdene forandres slik at betingelsene for å tinglyse erklæring ikke lenger er til stede, kan eieren kreve at erklæringen avlyses. Hvis kravet ikke etterkommes innen en måned etter at det er fremsatt, får reglene i første ledds annet punktum og i annet og tredje ledd tilsvarende anvendelse. »

« § 26 skal lyde:

       Når departementet finner at en eier (fester) på grunn av faren for naturskade bør få flyttet et byggverk eller få et ødelagt byggverk oppført på et nytt sted, kan det gi tillatelse til ekspropriasjon av byggetomt til eie eller bruk, såfremt ikke brukbar tomt finnes på eiendommen og heller ikke fås ervervet eller leiet på rimelige vilkår. Slik tillatelse kan bare gis hvis den fordel eieren av byggverket oppnår, finnes å være vesentlig større enn den ulempe avståelsen vil medføre for eieren eller brukeren av tomten. »

       « §§ 25 og 26 i framlegget frå Regjeringa blir §§ 27 og 28. »

3. Framlegg frå mindretal

Framlegg frå Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti:

Framlegg 1

§ 3 andre leden skal lyde:

       Skade på eiendom som tilhører staten, erstattes ikke. Hvis ikke Kongen bestemmer noe annet, gjelder det samme eiendom som tilhører en kommune, et offentlig fond eller en stiftelse som er dannet ved overføring av midler fra stat eller kommune. Kongen kan videre treffe bestemmelse om at skade på eiendom som tilhører et selskap eller en sammenslutning, hvor stat eller kommune har fremtredende økonomisk interesse, ikke erstattes.

Framlegg 2

§ 5 andre, tredje og fjerde leden skal lyde:

       Er det tinglyst erklæring som nevnt i § 14, ytes det ikke erstatning for skade på byggverk oppført etter at tinglysing er skjedd, eller for løsøre som befinner seg i byggverket, når skaden er av slik art som erklæringen gjelder. Der det er tinglyst slik erklæring, kan det ikke ytes erstatning for skader inntrådt etter at det er gitt tilskudd til fraflytting basert på hele eiendommens verdi.

       Skade på skogsvirke på rot erstattes etter lovens regler bare for den del av den nyttbare kubikkmasse som går ut over 2 års verditilvekst for den samlede skogeiendom en skadelidt har innenfor den kommune der skade er inntruffet. Fondsstyret kan bestemme hvordan erstatningen skal anvendes.

       Kongen kan gi forskrift om at det ikke skal gis erstatning for visse arter av byggverk.

Framlegg 3

§ 20 skal lyde:

       Hvis det i en kommune fremkommer opplysninger om forhold som kan medføre fare for naturskade, skal kommunen sende melding om dette til fondsstyret, jf. bygningslovens § 25 nr. 5 og § 68. Er det øyeblikkelig fare for at naturskade kan inntreffe, skal politiet (på landet lensmannen) snarest varsles.

       Når fondsstyret ved melding som nevnt i første ledd eller på annen måte får kjennskap til at et område er utsatt for naturskade, skal det forholde seg som nevnt i § 24 eller forberede tiltak for å avverge naturskade etter å ha innhentet kommunens uttalelse om dette.

§ 21 skal lyde:

       Når fondsstyret finner at det bør foretas nærmere undersøkelser før det kan planlegges og gjennomføres tiltak for å avverge naturskade, kan styret pålegge kommunen å yte hjelp til slike undersøkelser. Bestemmelse om at et sikringstiltak skal iversettes, fattes av kommunen såfremt ikke særlige hensyn tilsier at andre må bestemme det eller det gjelder tiltak som eierne selv tar hånd om. Hvis fondsstyret ikke bestemmer noe annet, påhviler det kommunen å forestå den tekniske gjennomføringen av tiltaket når denne har bestemt at tiltaket skal iverksettes.

       Når gjennomføring av et tiltak som fondet yter tilskott til, blir fremmet av eiere, plikter vedkommende kommune etter fondsstyrets bestemmelse å hjelpe til med å kontrollere at arbeidet blir riktig utført.

       Når det er nødvendig å gjennomføre tiltak til sikring mot naturskade - utenfor de tilfeller som er omhandlet i lov om vassdragene av 15. mars 1940 § 102 - kan Kongen kreve avstått til staten eller gi andre tillatelse til å kreve avstått fast eiendom eller rett over fast eiendom, derunder rett til å forby hogst eller annen særlig utnyttelse.

       Fondsstyret kan gi pålegg om vedlikeholdsarbeider ved et sikringsanlegg.

       Kongen kan utferdige nærmere forskrifter om planlegging og gjennomføring av sikringstiltak og om vedlikehold av sikringsanlegg samt om naturskadefondets samarbeid med andre offentlige myndigheter, organisasjoner m.v.

§ 22 skal lyde:

       I den utstrekning fondsstyret ikke yter tilskott til dekning av utgiftene til gjennomføring og vedlikehold av et sikringstiltak, dekkes utgiftene av kommunen når det gjelder tiltak som denne har tatt bestemmelse om å iverksette, jf. § 23. Kommunen kan kreve utgiftene refundert fra eiere (festere) etter bestemmelsene i denne paragraf.

       Refusjonsplikten påhviler eier (fester) av eiendom eller del av eiendom som ligger innenfor grensene for område som anses truet av naturskade.

       Refusjonsbeløpet utregnes forholdsmessig etter verdien av den sikkerhet som byggverk på den enkelte refusjonspliktige eiendom oppnår ved sikringstiltak og etter den verdistigning som grunnen oppnår ved økte muligheter for anvendelse, f.eks. bebyggelse, anlegg av veger, jorddyrking og skogreising. Refusjonsbeløpet er begrenset til summen av verdien av den sikkerhet som byggverk oppnår og den verdistigning som grunnen oppnår ved sikringstiltak.

       Størrelsen av refusjonsbeløpet fastsettes av kommunen, når det er denne som iverksetter tiltaket og ellers av fondsstyret.

       Eier (fester) som er pålagt refusjon, kan kreve tvist om refusjonsplikten og/eller størrelsen av refusjonsbeløpet avgjort ved skjønn. Kravet om skjønn må være fremsatt innen 4 uker etter at melding om refusjonsbeløpet er mottatt fra kommunen.

       Kommunen har panterett for refusjonsbeløpet i vedkommende eiendom. Heftelsen faller bort om ikke pålegget om tilskuddsplikt blir tinglyst på vedkommende eiendom senest 4 måneder etter at pålegget er gitt. Det samme gjelder hvis den nærmere bestemmelse om tilskuddspliktens omfang ikke blir tinglyst senest 4 måneder etter at den er blitt endelig.

       Kongen kan utferdige nærmere forskrifter om dekning av utgiftene ved sikringstiltak og om refusjon m.v.

§ 23 skal lyde:

       Hvis en eller flere eiere (festere) har gjennomført et sikringstiltak som er godkjent av fondsstyret, kan refusjon av utgifter utover det tilskott fondsstyret har ytt kreves av andre eiere (festere) som har fått økonomisk fordel av tiltaket. Regnskap med nødvendige legitimasjoner skal sendes til kommunen, som fastsetter refusjonen og foretar fordelingen.

       For beregningen av refusjonsbeløpet, tvist om refusjonsplikten samt panterett for refusjonsbeløpet gjelder tilsvarende regler som fastsatt i § 20.

       Eieren (festeren) kan forlange at kommunen skal kreve inn refusjonsbeløpene.

§ 24 skal lyde:

       Finner fondsstyret at det innen et område vil kunne oppstå fare for naturskade, skal det reise spørsmålet overfor kommunen om området bør avsettes som fareområde etter bygningslovens § 25 nr. 5 eller om det bør nedlegges forbud mot bebyggelse i medhold av samme lovs § 68 annet ledd.

       Fondsstyret kan bestemme at det for den eller de eiendommer som ligger innen et slikt område som omtalt i første ledd, skal tinglyses erklæring om at disse eiendommer er utsatt for naturskade, jf. § 5 annet ledd. Slik bestemmelse kan fondsstyret også treffe når det er gitt slikt samtykke som nevnt i § 14 annet ledd. Erklæringen skal nøye angi hvilke områder og hva slags skade den gjelder. Om nødvendig skal det legges ved kart over området. Før det blir truffet en slik bestemmelse som nevnt i første punktum skal eieren, vedkommende kommune og fylkesmannen få adgang til å uttale seg.

§ 25 skal lyde:

       Fondsstyret kan bestemme at det skal avgjøres ved skjønn om vilkåra er til stede, før det tinglyses slik erklæring som nevnt i § 22. Er slik erklæring tinglyst uten forutgående skjønn, kan eieren kreve avgjort ved skjønn om betingelsene var til stede, såfremt han ikke har samtykket i tinglysingen.

       Omkostningene ved skjønn bæres av fondet. I tilfelle som nevnt i første ledds annet punktum kan dog skjønnet pålegge eieren å erstatte fondet omkostningene helt eller delvis, såfremt det finner at han åpenbart ikke hadde grunn til å begjære skjønn.

       Blir det ved endelig skjønn avgjort at betingelsene ikke var til stede, eller bare var til stede for en del av det område som erklæringen omfatter, skal denne for så vidt avlyses. Eieren kan ved samme eller særskilt skjønn kreve seg tilkjent erstatning for skade som måtte være oppstått ved at erklæringen er tinglyst.

       Hvis forholdene forandres slik at betingelsene for å tinglyse erklæring ikke lenger er til stede, kan eieren kreve at erklæringen avlyses. Hvis kravet ikke etterkommes innen en måned etter at det er fremsatt, får reglene i første ledds annet punktum og i annet og tredje ledd tilsvarende anvendelse.

§ 26 skal lyde:

       Når departementet finner at en eier (fester) på grunn av faren for naturskade bør få flyttet et byggverk eller få et ødelagt byggverk oppført på et nytt sted, kan det gi tillatelse til ekspropriasjon av byggetomt til eie eller bruk, såfremt ikke brukbar tomt finnes på eiendommen og heller ikke fås ervervet eller leiet på rimelige vilkår. Slik tillatelse kan bare gis hvis den fordel eieren av byggverket oppnår, finnes å være vesentlig større enn den ulempe avståelsen vil medføre for eieren eller brukeren av tomten.

       §§ 25 og 26 i framlegget frå Regjeringa blir §§ 27 og 28.

Framlegg frå Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti:

Framlegg 4

§ 11 andre leden nr. 1 skal lyde:

       Ved hver naturskadehendelse bærer skadelidte selv de første kr 4 000. Skade som utgjør mindre enn kr 500 etter at egenandelen er trukket fra, erstattes ikke.

Framlegg 5

§ 11 andre leden nr. 5 skal lyde:

       På det erstatningsgrunnlag som fremkommer etter reglene i nr. 1-4 og etter at mulige fradrag etter §§ 5 og 6 er gjort, fastsettes den samlede erstatning en skadelidt tilkommer til

80 % av de første kr 100.000

70 % av de neste kr 100.000

60 % av de neste kr 100.000

40 % av de neste kr 100.000

20 % av de neste kr 100.000

således at det høyeste erstatningsbeløp som kan fastsettes er kr 270 000.

4. Komiteens tilråding

       Komiteen har elles ikkje merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjere slikt

Første kapittel. Statens naturskadefond.

§ 1.

       Statens naturskadefond har til oppgave:

       Fondet kan ikke yte erstatning dersom skadelidte faktisk får dekket skaden av en forsikring.

§ 2.

       Naturskadefondet skal ha et styre på fem medlemmer med personlige stedfortredere. Styret oppnevnes av Kongen for fem år. Kongen bestemmer hvem som skal være leder og nestleder.

       Fondsstyret skal ha et sekretariat. De nærmere regler om sekretariatet gis av Kongen.

       Kongen kan fastsette instruks for fondsstyrets virksomhet. I instruksen kan det gis bestemmelse om at styrets myndighet kan overlates til styrets formann eller til sekretariatet i nærmere bestemte saker.

Annet kapittel. Erstatning for naturskader.

Skader som erstattes (§§ 3-6).

§ 3.

       Erstatning ytes for naturskade på fast gods i Norge. Det ytes erstatning for skade på løsøre som befinner seg i Norge når eieren bor eller er arbeidstaker i Norge, eller er et selskap, en sammenslutning eller en stiftelse som har sete eller driver næringsvirksomhet her i landet.

       Skade på eiendom som tilhører staten, en kommune eller en fylkeskommune, erstattes ikke. Det samme gjelder for eiendom som tilhører selskap eller stiftelse m.v. som er dannet ved overføring av midler fra stat, kommune eller fylkeskommune, eller hvor noen av disse har fremtredende økonomisk interesse.

       Ved lengre stans i en virksomhet kan det ytes hel eller delvis erstatning for driftstap når særlige forhold tilsier det. Det samme gjelder for utlegg som noen har hatt for å avverge skade.

§ 4.

       Ved naturskade forstås skade som direkte skyldes naturulykke, såsom skred, storm, flom, stormflo, jordskjelv, vulkanutbrudd eller lignende.

       Erstatning ytes ikke for skade som umiddelbart skyldes lyn, frost (tele) eller tørke. Det samme gjelder for skade som skyldes angrep av dyr, insekter, bakterier, sopp eller lignende. Det kan heller ikke kreves erstatning av fondet for skade som umiddelbart skyldes nedbør eller isgang, men fondsstyret kan likevel yte hel eller delvis erstatning hvor særlige forhold tilsier det.

§ 5.

       Det gis ikke erstatning for skade på avling på rot, skip og småbåter og ting i disse, luftfartøy, fiskeredskap, utstyr i sjøen for produksjon av fisk, fisk i steng, lås eller dam, antenner, skilt o.l., utstyr for utvinning av olje, gass eller andre naturforekomster på havbunnen, kontanter og verdipapirer. Fondsstyret kan likevel gi hel eller delvis erstatning dersom særlige forhold tilsier det og det ikke er adgang til å forsikre seg mot slike skader ved en alminnelig forsikringsordning.

       Er det tinglyst erklæring som nevnt i § 14, ytes det ikke erstatning for skade på byggverk oppført etter at tinglysing er skjedd, eller for løsøre som befinner seg i byggverket, når skaden er av slik art som erklæringen gjelder. Der det er tinglyst slik erklæring, kan det ikke ytes erstatning for skader inntrådt etter at det er gitt tilskudd til fraflytting basert på hele eiendommens verdi. Ved skade på skog gis det erstatning etter forskrift fastsatt av Kongen. Kongen kan gi forskrift om at det ikke skal gis erstatning for visse arter av byggverk.

§ 6.

       Skadelidte har ikke krav på erstatning av fondet så langt han har krav på erstatning av tredjemann. Fondsstyret kan likevel gi hel eller delvis erstatning dersom særlige forhold tilsier det. Det kan settes vilkår om at skadelidte skal reise søksmål mot den ansvarlige, og om at skadelidte i så fall må ta med krav på erstatning som fondsstyret kan gjøre gjeldende etter annet ledd.

       Fondsstyret kan kreve utbetalt erstatning refundert av den ansvarlige med et beløp som finnes rimelig under hensyn til den ansvarliges økonomiske evne, den utviste skyld og omstendighetene for øvrig. Hvis den skadelidte selv gjør erstatningskrav gjeldende mot den ansvarlige, skal dette dekkes før fondets refusjonskrav.

Skademelding og takst (§§ 7-10).

§ 7.

       Det er et vilkår for å få erstatning at skaden er meldt til lensmannen - utenfor lensmannsdistrikt til by- eller herredsretten - senest fire uker etter at den er inntrådt. Fondsstyret kan forlenge fristen. Fondsstyret kan bestemme at saken skal tas under behandling selv om meldingsfristen er oversittet dersom omstendighetene taler for det.

§ 8.

       Skaden skal takseres så snart som mulig. Lensmannen er takststyrer. Utenfor lensmannsdistrikt oppnevnes takststyreren av by- eller herredsretten.

       Kommer takststyreren til at det ikke bør holdes takst fordi skademeldingen er kommet for sent, eller fordi vilkårene for erstatning ikke foreligger, sender han meldingen med sin uttalelse til fondsstyret. Det samme gjelder dersom han finner at noen av bestemmelsene i neste ledd bør anvendes, eller dette er begjært av skadelidte.

       Fondsstyret kan bestemme at taksten skal holdes som rettslig skjønn, eller avtale en annen takseringsmåte med skadelidte. Ved mindre skader kan skadelidtes skadeoppgave godtas.

       Skadelidte kan kreve takst på egen bekostning dersom fondsstyret vedtar at takst ikke skal holdes. Fondsstyrets vedtak kan ikke påklages. Fristen for å kreve takst er to uker etter at han fikk melding om vedtaket. Ender saken med at han får erstatning, har han krav på dekning av omkostningene overensstemmende med reglene i § 9 fjerde ledd.

§ 9.

       Med de endringer som følger av denne paragraf, gjelder skjønnslovens regler for takster etter loven her. Takst styrt av takststyrer behandles etter reglene for lensmannsskjønn.

       Partene innkalles til taksten i rekommandert brev hvis ikke takststyreren bestemmer noe annet. Han kan forkorte varselsfristen i skjønnsloven § 21.

       Taksten kan fremmes selv om partene uteblir med mindre takstmyndigheten finner at vedkommendes nærvær er nødvendig. Taksten kan utsettes dersom en part har bedt om dette med en begrunnelse som takstmyndigheten godtar.

       Utgiftene ved taksten bæres av fondet. § 8 fjerde ledd gjelder likevel tilsvarende. Gebyr betales ikke til staten.

       Partene underrettes om takstens utfall i rekommandert brev hvis ikke takststyreren bestemmer noe annet.

§ 10.

       Kan skaden gjenopprettes, settes taksten til omkostningene ved det. Vil den skadde gjenstand etter utbedringen få større bruksverdi enn den hadde før skaden inntraff, skal økningen i bruksverdi takseres særskilt. Dersom det kan være grunn for fondsstyret til å sette vilkår som nevnt i § 14 annet ledd, skal utgiftene til slike tiltak takseres særskilt.

       Hvis takststyreren eller noen av takstmennene finner at det er fare for naturskade på den tomt et skadet byggverk står på (jf. § 22), eller at det kan være grunn til å treffe tiltak til sikring mot naturskade, skal dette sies i taksten. I så fall skal kommunen underrettes om utfallet av taksten.

       Kan skaden ikke gjenopprettes, skal taksten settes til den verdiforringelse som skaden har medført.

       Til grunn for takseringen legges prisforholdene umiddelbart før skadetilfellet inntraff.

       Kongen kan gi forskrift om takseringen og om de opplysninger som kan kreves innhentet i forbindelse med taksten.

Erstatningen (§§ 11-17).

§ 11.

       Når fondsstyret mottar en skadetakst som omhandlet i lovens §§ 7-10, avgjør styret om det foreligger naturskade og om skadelidte har krav på erstatning.

       Erstatningen fastsettes på grunnlag av takstsummen eller godtatt skadeoppgave etter følgende regler:

§ 12.

       Hvis den skadde gjenstand tilhører flere sameiere, skal takstsummen fordeles på dem i forhold til deres andel i sameiet. Erstatningen fastsettes deretter overensstemmende med reglene i § 11.

§ 13.

       Skadelidte skal gis skriftlig underretning om fondsstyrets vedtak. Vedtaket skal grunngis. Det skal samtidig gis opplysning om reglene for klage i §§ 18 og 19.

§ 14.

       Erstatningen skal brukes til gjenopprettelse av skaden, hvis ikke fondsstyret har bestemt noe annet. Fondsstyret kan tillate at erstatningen utbetales skadelidte til fri rådighet når særlige grunner taler for det.

       Fondsstyret kan sette som vilkår for utbetaling av erstatning at skaden utbedres på en slik måte at faren for naturskade minskes. Er den tomt et skadd byggverk står på, særlig truet av naturskade, kan fondsstyret sette som vilkår at byggverket flyttes til et mindre truet sted. Det kan også settes vilkår om at erstatningen skal brukes til erverv av en annen eiendom utenfor det truede området. Fondsstyret kan i denne forbindelse bestemme at det skal tinglyses erklæring om at det kan oppstå naturskade på tomta.

       Har fondsstyret satt slike vilkår som nevnt i foregående ledd, kan det gi skadelidte et tilskudd til dekning av meromkostningene. Kongen kan gi nærmere forskrift om dette.

       Fondsstyret kan sette som vilkår for utbetaling av erstatning at pant eller annen tinglig sikkerhet i de skadde gjenstander skal utløses helt eller delvis, eller sikres på annen måte.

§ 15.

       Erstatningen utbetales når skaden er gjenopprettet eller når de øvrige vilkår som er nevnt i § 14, er oppfylt.

       Fondsstyret kan utbetale forskott på erstatningen. I særlige tilfeller kan slik utbetaling også skje før erstatningen er fastsatt. Utbetalingen kan gjøres betinget av at det stilles sikkerhet for at forskottet anvendes til det godkjente formål. Fondsstyrets vedtak kan ikke påklages.

       Erstatningskravet bortfaller dersom vilkårene for utbetaling ikke er oppfylt innen tre år etter at erstatningen ble endelig fastsatt. Fondsstyret kan forlenge fristen.

       Fondsstyret kan pålegge kommunen å påse at skadelidte oppfyller de nevnte vilkår og å medvirke til at erstatningen blir riktig utbetalt. Kongen kan ved forskrift bestemme at også andre offentlige organer skal kunne pålegges slike oppgaver.

§ 16.

       Hvis det etter en større naturkatastrofe ikke bevilges tilstrekkelige midler til fondet til å dekke de krav som de skadelidte har etter lovens bestemmelser, kan fondsstyret redusere allerede fastsatte og ikke utbetalte erstatninger i samme grad som erstatningen etter katastrofen må reduseres. Det skal likevel tas hensyn til om dette vil være urimelig overfor skadelidte som har pådratt seg forpliktelser for å få skaden utbedret. Fondsstyret kan gjennomføre tilsvarende reduksjoner i erstatningene for skader som inntreffer senere i det løpende og det kommende budsjettår. Fondsstyrets vedtak kan ikke påklages.

§ 17.

       Fordring på erstatning etter denne lov kan ikke overdras uten fondsstyrets samtykke. Slik fordring kan heller ikke uten fondsstyrets samtykke gjøres til gjenstand for utlegg, eller arrest, eller inndras i konkursbo eller insolvent dødsbo.

       Bestemmelsen i første ledd annet punktum gjelder også hvis fondsstyret i medhold av § 14 første punktum har bestemt at erstatningen skal brukes til annet formål enn til gjenopprettelse av skaden.

Klage over fondsstyrets avgjørelser (§§ 18 og 19).

§ 18.

       Skadelidte kan klage over fondsstyrets vedtak etter denne lov til ankenemnda.

       Ankenemnda består av fem medlemmer med personlige stedfortredere. Nemnda oppnevnes av Kongen for fem år. Lederen, nestlederen og deres stedfortredere skal fylle kravene for å være høyesterettsdommer.

§ 19.

       Klage må sendes til fondsstyret innen tre uker etter at skadelidte har mottatt melding om styrets vedtak. For øvrig gjelder bestemmelsene i forvaltningsloven kapittel IV med mindre annet følger av loven her.

       Søksmål om lovligheten av et vedtak av fondsstyret kan ikke reises med mindre skadelidte har nyttet adgangen til å klage etter § 18. Søksmål må reises innen tre måneder etter at ankenemndas vedtak er mottatt.

Tredje kapittel. Tiltak til sikring mot naturskader.

Disponering av areal truet av naturskade (§§ 20-23).

§ 20.

       Kommunen plikter å treffe forholdsregler mot naturskader slik som bestemt i plan- og bygningsloven §§ 25 - første ledd, nr. 5 og 68, samt ved nødvendige sikringstiltak.

       Kongen kan ved forskrift eller i det enkelte tilfelle fastsette at staten skal hjelpe til med visse slag sikringstiltak.

§ 21.

       Kommunen kan kreve avstått fast eiendom eller rett over fast eiendom, derunder rett til å forby hogst eller annen særlig utnyttelse, når det er nødvendig for å gjennomføre tiltak til sikring mot naturskade utenfor de tilfelle som er omhandlet i lov av 15. mars 1940 nr. 3 om vassdragene, § 102.

       Kongen kan gi nærmere forskrift om planlegging og gjennomføring av sikringstiltak og om vedlikehold av sikringstiltak.

§ 22.

       Kommunen kan bestemme at det skal nedlegges bygge- og deleforbud for eiendommer eller deler av eiendommer som ligger i område der det kan oppstå fare for naturskade. Vedtaket skal angi hvilke eiendommer dette gjelder og hva slags skade det er grunn til å regne med. Området skal kartfestes så langt det inngår i det økonomiske kartverket.

       Bygge- og deleforbudet kan tinglyses.

       Når faren for naturskade ikke lenger er tilstede, kan vedtak om bygge- og deleforbud kreves opphevet og tinglysingen slettet.

Ekspropriasjon av erstatningstomt (§ 23).

§ 23.

       Når en eier eller fester på grunn av faren for naturskade bør flytte et byggverk eller oppføre et ødelagt byggverk på et nytt sted, kan kommunen gi tillatelse til ekspropriasjon av byggetomt til eie eller bruk.

Refusjon (§ 24).

§ 24.

       Kommunen kan kreve utgifter til sikringstiltak mot naturskader refundert etter reglene i denne paragraf. Det samme gjelder den som har utført slike tiltak etter godkjennelse av kommunen og som er eier eller fester av eiendom som er truet av naturskade.

       Utgiftene skal betales av dem som eier eller fester eiendom innenfor det område sikringstiltaket har virkning for. De utgifter som kan kreves refundert, er begrenset til den samlede verdiøkning tiltaket har medført for grunn og bygninger.

       Refusjonsplikten for den enkelte refusjonspliktige eiendom er begrenset til den verdiøkning tiltaket har medført for eiendommen.

       Ved beregning av verdiøkningen skal det tas hensyn til om tiltaket har medført økte muligheter til utbygging, jorddyrking og skogreisning m.v.

       Kommunen fastsetter refusjonsbeløpet for hver enkelt eiendom på grunnlag av regnskap med nødvendige legitimasjoner for tiltaket.

       Tvist om det foreligger refusjonsplikt og om refusjonsbeløpets størrelse kan eier eller fester kreve avgjort ved takst etter bestemmelsene i § 8 første ledd og § 9 første til tredje ledd. Slik takst må kreves innen tre uker etter at kommunens vedtak er mottatt.

       Den som eier eller fester eiendommen når refusjonsbeløpet er endelig fastsatt, plikter å betale beløpet fem uker deretter. Endelig fastsatt refusjonskrav har panterett i eiendommen. Kravet er tvangsgrunnlag for utlegg.

       For øvrig gis plan- og bygningslovens kapittel IX unntatt § 56 tredje ledd tilsvarende anvendelse.

Fjerde kapittel. Ikrafttredelse. Endringer i andre lover.

§ 25.

       Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

§ 26.

       Fra den tid loven trer i kraft, gjøres følgende endringer i andre lover:

       Henvisningen til lov av 9. juni 1961 nr. 24 om sikring mot og erstatning for naturskader (naturskadeloven) erstattes med en henvisning til loven her.

§ 1 annet ledd skal lyde:

       Selskapet svarer likevel ikke for naturskade på skog eller avling på rot, varer under transport, motorvogn og tilhenger til bil, luftfartøy, skip og småbåter og ting i disse, fiskeredskap på fartøy eller i sjøen, utstyr i sjøen for produksjon av fisk, fisk i steng, lås eller dam, utstyr for utvinning av olje, gass eller andre naturforekomster på havbunnen. Selskapet svarer heller ikke for naturskade som alene rammer antenner, skilt o.l. Kongen kan bestemme at andre gjenstander helt eller delvis skal unntas fra naturskadeforsikring etter leddet her.

§ 1 tredje ledd skal lyde:

       Naturskadeerstatning kan settes ned, eller falle bort når skadens inntreden eller omfang helt eller delvis skyldes svak konstruksjon i forhold til de påkjenninger tingen kan ventes å bli utsatt for, dårlig vedlikehold eller tilsyn, eller når den skadelidte kan lastes for at han ikke forebygget skaden eller hindret dens omfang.

§ 1 fjerde ledd skal lyde:

       Er det nedlagt bygge- og deleforbud etter naturskadeloven § 22, gis ikke erstatning for skade på byggverk som siden er oppført på vedkommende område, eller for løsøre som befinner seg i byggverket når skaden er av slik art som vedtaket gjelder.

§ 2 første ledd første punktum skal lyde:

       Er det tvil om det foreligger naturskade etter § 1 første ledd eller om betingelsene for nedsettelse eller nektelse av erstatning etter § 1 tredje ledd, er til stede, kan forsikringsselskapet eller den sikrede forelegge spørsmålet for ankenemnda for Statens naturskadefond etter reglene i naturskadeloven §§ 18 og 19.

§ 2 første ledd nytt tredje punktum skal lyde:

       Ankenemndas vedtak kan ikke påklages.

§ 2 annet ledd skal lyde:

       Hvis forsikringsselskapet ved behandlingen av en skadesak finner at et område er særlig utsatt for skred eller annen naturskade, jf. naturskadeloven § 20, skal det snarest underrette vedkommende kommune om dette.

§ 3 nytt tredje ledd skal lyde:

       For naturskadeforsikring kan det avtales at selskapets ansvar for redningskostnader etter lov av 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler § 6-4 skal være begrenset til verdien av den forsikrede tingen.

Gjeldende tredje ledd blir nytt fjerde ledd. Gjeldende fjerde ledd blir nytt femte ledd.

§ 3 fjerde ledd første punktum skal lyde:

       Oppstår det tvil om det er inntruffet en eller flere naturkatastrofer, kan forsikringsselskapet eller den sikrede forelegge spørsmålet for ankenemnda for Statens naturskadefond etter reglene i naturskadeloven §§ 18 og 19.

§ 3 fjerde ledd nytt tredje punktum skal lyde:

       Ankenemndas vedtak kan ikke påklages.