Til Odelstinget.
Samferdselsdepartementet gjer i proposisjonen framlegg til endringar i veglova § 27 om bompengar m.m. og § 33 om reklame.
Plasseringa av § 27 i veglova sitt kapittel om vegutgifter inneber at bompengar ikkje kan krevjast inn med det føremål å regulere trafikken, men tek sikte på finansiering av veganlegg, herunder planlegging, bygging, utbetring og vedlikehald av offentleg veg. Likeins kan inntekter frå bompengar nyttast til tiltak for kollektivtrafikken på veg som bussfelt m.v. Dei må òg kunne nyttast til tiltak for miljø og trafikksikring som er lekk i eit veganlegg.
Det er vidare klart at paragrafen slik den er utforma, ikkje gir heimel for å krevje inn bompengar til reine tilskott til kollektivtrafikken. Departementet meiner heller ikkje at det vil vere riktig å utvide heimelen i § 27 til å femne dette.
Departementet meiner det er ønskjeleg å få ei lovfesta heimel om adgang til å nytte bompengar til infrastrukturen for bane på line med andre vegmidlar.
I Innst.S.nr.16 (1992-1993) om endring i rammebetingelser for bompengeprosjekter, slutta samferdselskomiteen seg til framlegg om å endre veglova slik at bompengar kan nyttast på same måte som riksveginvesteringar, og departementet gjer no framlegg om at dette kjem til uttrykk i veglova § 27 første ledd ved følgjande tillegg:
|
« Bompengane kan nyttast til alle tiltak som denne lova gir heimel for. Dessutan kan dei nyttast til investeringar i faste anlegg og installasjonar for kollektivtrafikk på jernbane, herunder sporveg og tunnelbane. » |
Ordet « investeringar » er meint å dekkje kostnadene med bygginga, men dekkjer og kostnader til planlegging som er naudsynt for å få gjennomført anlegga. Departementet må i kvart konkret tilfelle vurdere om, og i tilfelle i kor stort omfang, plankostnadene skal bli tekne med i bompengeoppkrevjinga.
Avgrensinga til « investeringar » fører med seg at vedlikehald av anlegg og installasjonar for kollektivtrafikk fell utanom heimelen. Det same gjeld tilskott til kollektivtrafikken.
Merknader frå høyringsorgana går fram av proposisjonen.
Komiteens merknader til § 27
Komiteen konstaterer at § 17 i veglova sorterer under kap. IV Vegutgifter. Bruksområdet for bompenger er dermed angitt.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, lederen, Barland, Blattmann, Gaup, Grimstad, Myrvoll, Nyland, Røtvei, Sandkjær, Sætre og Torsvik, konstaterer videre at det har vært en viss uklarhet mht. hva de innkrevde bompengene kan benyttes til, og at det dermed er behov for avklaring og presisering.
Flertallet viser til at den foreslåtte forandring i § 27 gir hjemmel for at bompengene kan benyttes på linje med andre riksvegmidler etter vegloven, og dermed dekke investeringstiltak både på veg og bane.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, vil peke på at en utvidelse til også å omfatte investeringer i bane kan gi statlige myndigheter nødvendig fleksibilitet til å foreta omprioriteringer fra veganlegg til infrastruktur i bane dersom dette gir den transportmessig beste løsningen.
Dette flertall er enig i de betraktninger som ligger til grunn for endringene, og slutter seg til forslaget.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil understreke at bompenger har som formål å finanisere vegprosjekt for økt framkommelighet, bedre trafikksikkerhet og bedre miljø, og at bompengeordningen forutsettes avviklet når prosjektet er nedbetalt.
Disse medlemmene vil videre peke på at bompengeprosjekter etableres på grunnlag av lokale initiativ og vedtak om å bygge eller forsere bygging av veg.
Disse medlemmene mener det er viktig å opprettholde den nære sammenheng mellom betaling og nytte som bompengeordningen har hatt som prinsipp.
Disse medlemmene mener en utvidelse av bompengeordningen slik departementet går inn for, til å finansiere investeringer i infrastruktur for trikk, T-bane og jernbane, vil være et brudd med de klare forutsetninger som ligger til grunn for bompengeprosjekter, og derfor bør avvises.
Disse medlemmene mener videre at en endring vil gi bompengeinnkrevningen karakter av generell beskatning av enkelte trafikanter og således virke urimelig. Disse medlemmene vil peke på at forslaget vil kunne svekke de enkelte bompengeprosjektene finansielt, noe som vil føre til lengre bompengeperiode, høyere takster, færre prosjekter, lavere sysselsetting og dårligere infrastruktur.
Disse medlemmene vil også peke på at endringen vil kunne svekke tilliten til bompengeordningen i kredittinstitusjonene og således føre til økte kostnader for bompengeselskapene.
Disse medlemmene vil stemme imot forslaget til endring av § 27.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti ser positivt på at vegloven nå foreslås endret slik at investeringer i infrastruktur for kollektivtrafikk kan finansieres ved bompenger.
Disse medlemmene viser til at Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti i Innst.S.nr.16 (1991-1992) gikk inn for at bompenger fra bompengeringer også bør kunne nyttes til investeringer i rullende materiell - busser, trikker og T-banevogner. Investeringer i slikt materiell kan etter disse medlemmenes syn sammenliknes med investeringer i infrastruktur på grunn av den lange levetid som er på slik materiell. Investeringer i kollektivmateriell vil på samme måte som investeringer i infrastruktur bedre framkommeligheten på veg.
Disse medlemmene foreslår:
« § 27 første ledd skal lyde:
Med samtykke frå Stortinget kan departementet fastsette at det skal krevjast bompenger på offentleg veg, fastsette storleiken på avgiftene, og sette vilkår om bestemt bruk av avgiftsmidlene. Bompengane kan nyttast til alle tiltak som denne lova gir heimel for. Dessutan kan dei nyttast til investeringar i rullande materiell og i faste anlegg og installasjonar for kollektivtrafikk på jernbane, herunder sporveg og tunnelbane. »
Subsidiært vil disse medlemmene støtte Regjeringens forslag til ny § 27.
Endringane i veglova § 33 har til føremål å bringe ordlyden i regelen i samsvar med det rettslege innhald som § 33 har fått gjennom praksis og rettslege avgjerder. Endringane vil gi eit betre grunnlag for sakshandsaminga av reklamesaker. Dei endringane som det no blir fremma forslag om, vil leggje reklamereglane i § 33 noko nærare reglane i plan- og bygningslova § 107 og naturvernlova § 15.
Veglova § 33 gir ei avgrensa heimel til å sette forbod mot og til å fjerne reklameskilt og liknande innretning.
Ei hovudinnvending har vore at vegstyresmaktene til no ikkje har vitskapeleg støtte for at reklamen i røynda har nokon slik innverknad på trafikantane at den fører til trafikkuhell. Sjølv om det ikkje konkret kan dokumenterast kor trafikkfarleg reklamen er, kan reklame som rettar seg mot trafikantane, etter departementet si vurdering, vere ein distraksjonsfare og dermed trafikkfarleg. Dette gjeld mellom anna reklame som er profesjonelt utforma for å vere synleg og dra trafikantane si merksemd til seg.
Dess viktigare veg, dess strengare bør praktiseringa av regelen vere, og det er særleg hovudvegnettet med høg fart og stor trafikk som vegstyresmaktene bør rette si merksemd mot.
Departementet meiner paragrafen bør formast slik at all trafikkfarleg reklame i utgangspunktet er ulovleg med mindre det er gitt løyve. Dette er gjort i framlegget til første ledd.
Departementet er kome til at det i første ledd bør takast omsyn til behovet for reklame for verksemd i eige bygg.
I framlegget til andre ledd er rekna opp dei tilhøva som etter departementet si meining må føre til at løyve ikkje kan bli gitt; at skilta kan forvekslast med trafikkskilt, hindre den frie sikta eller trekkje dei vegfarande si merksemd bort frå vegen. Desse tilhøva er allereie nemnde eller innfortolka i noverande § 33.
Vegstyresmaktene vil etter framlegget måtte føreta ei konkret vurdering av om vilkåra er til stades for å gi løyve.
Departementet meiner at Statens vegvesen ikkje bør påleggjast eit særskilt ansvar for reklamen sine estetiske sider når § 33 skal praktiserast. Det er primært miljø- og bygningsstyresmaktene som bør ta hand om estetisk skjemmande uttrykksformer.
Vegstyresmaktene sitt hovudansvar etter veglova bør vere å verne om trafikktryggleiken.
I praktiseringa av reglane må det leggjast opp til eit samarbeid mellom vegstyresmaktene, miljø- og bygningsstyresmaktene.
Departementet legg opp til at vegsjefane skal få nærare retningsliner for praktiseringa av veglova § 33.
I tredje ledd blir føresegna om forbod mot visse slag reklameskilt m.v. som no finst i fjerde ledd, halden ved lag.
I fjerde ledd finn departementet det naudsynt å foreslå ein ny særskild handhevingsregel. I dag gjeld § 36 for handheving av m.a. vedtak som gjeld reklame. Departementet ønskjer å innarbeide ein slik regel i § 33 og samstundes foreslå ei styrking av regelen som gjer det mogleg for vegstyresmakta å få til ei effektiv handheving.
Den store pågangen i seinare tid har vist at det er behov for unntak frå forvaltingslova si hovudregel i desse sakene. Erfaringane har vist at vegstyresmakta treng klar heimel i veglova til straks, utan førehandsvarsel, å kunne fjerne skilt som er ulovleg sette opp. Departementet foreslår ein eigen heimel for dette.
Departementet meiner at vegstyresmaktene må få heimel til å gå utover vegen sitt eigedomsområde ved slik aksjonar.
Komiteens merknader til § 33
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, konstaterer at vegloven § 33 gir hjemmel for å sette forbud mot og til å fjerne reklameskilt o.l., og at dette i praksis har skjedd ut fra hensynet til sikthindring og distraksjonsfare.
Flertallet konstaterer videre at endringene foreslås for å bringe ordlyden i § 33 i samsvar med den praksis som har utviklet seg.
Flertallet ser behovet for å oppdatere lovverket på dette punktet, og slutter seg til endringsforslaget.
Flertallet understreker at forskriftene må få en utforming som i størst mulig grad sikrer lik praksis over hele landet.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil peke på at en i dag har de nødvendige lover for å regulere oppsetting av reklame langs vegene.
Disse medlemmene mener den nye loven går for langt hva angår vegmyndighetenes generelle adgang til å forby oppsetting av reklameskilt og nedtaking av skilt fra private bygg.
Disse medlemmene vil spesielt peke på at forslaget inneholder en særskilt hjemmel som setter til side forvaltningslovens hovedregel om varsling før tiltaket settes i verk. Disse medlemmene kan ikke se behovet for en slik særskilt hjemmel.
Disse medlemmene vil videre peke på at praktiseringen av loven vil innebære skjønnsavgjørelser som forutsetter en kompetanse i forholdet mellom distraksjon og trafikkfare som det er tvilsomt om vegmyndighetene besitter.
Disse medlemmene vil derfor be departementet, om de har behov for en endring av loven, å komme tilbake med en lovtekst som gir en mer begrenset lovanvendelse.
Disse medlemmene vil stemme imot forslaget til endring av § 33.
Endringsframlegget i veglova § 27 kan ikkje sjåast å føre med seg administrative følgjer eller kostnader.
Endringsframlegget i veglova § 33 er i det meste ei oppretting av det som er praksis i dag.
Departementet reknar ikkje med at endringane vil føre til auka ressursbruk.
Komiteen har ingen merknader
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti:
Forslag
§ 27 første ledd skal lyde:
Med samtykke frå Stortinget kan departementet fastsette at det skal krevjast bompenger på offentleg veg, fastsette storleiken på avgiftene, og sette vilkår om bestemt bruk av avgiftsmidlene. Bompengane kan nyttast til alle tiltak som denne lova gir heimel for. Dessutan kan dei nyttast til investeringar i rullande materiell og i faste anlegg og installasjonar for kollektivtrafikk på jernbane, herunder sporveg og tunnelbane.
Komiteen viser elles til proposisjonen og til det som står foran og rår Odelstinget til å gjere slikt
vedtak til lov
om endringar i veglov av 21. juni 1963 nr. 23.
I.
I veglov av 21. juni 1963 nr. 23 blir det gjort følgjande endringar:
§ 27 første ledd skal lyde:
Med samtykke frå Stortinget kan departementet fastsette at det skal krevjast bompengar på offentleg veg, fastsette storleiken på avgiftene, og sette vilkår om bestemt bruk av avgiftsmidlane. Bompengane kan nyttast til alle tiltak som denne lova gir heimel for. Dessutan kan dei nyttast til investeringar i faste anlegg og installasjonar for kollektivtrafikk på jernbane, herunder sporveg og tunnelbane.
§ 33 skal lyde:
Reklameskilt eller liknande innretning må ikkje utan løyve plasserast ved offentleg veg eller plasserast slik at dei er retta mot vegtrafikken eller er synleg for dei vegfarande. Reklameskilt eller liknande innretning som syner namnet åt ei verksemd eller kva verksemd det er, eller som på annan måte reklamerer for verksemda, kan likevel plasserast på bygningane åt verksemda utan løyve. Finn vegstyremakta at eit slikt reklameskilt eller liknande innretning er trafikkfarleg, kan ho gi påbod om å fjerne dette etter regelen i fjerde ledd.
Løyve kan gjevast inntil vidare eller for ei avgrensa tid dersom vegstyremakta finn at reklameskiltet eller innretninga ikkje vil vere trafikkfarleg. Som trafikkfarleg reklame reknar ein innretning som kan takast for trafikksignal, vegskilt eller vegmerking, eller hindre den frie sikta langs vegen, eller som kan trekkje dei vegfarande si merksemd vekk frå vegen eller trafikken.
Med sikte på å unngå fare for dei vegfarande, kan departementet sette forbod mot visse slag reklameskilt og liknande innretningar og mot å sette slike skilt og innretningar på visse stader eller ved visse vegstrekningar.
Blir reklameskilt eller liknande innretning plassert i strid med det som er fastsett i eller med heimel i denne lova, eller blir reklameskiltet eller innretninga endra slik at desse blir i strid med lova, kan vegstyremakta straks syte for at dei blir tekne bort, flytta eller endra. Den ansvarlege lyt då bere kostnaden, dersom han ikkje sjølv syter for å ta bort, flytte eller endre reklameskiltet eller innretninga innan ein fastsett frist. Dersom vegstyremakta finn det naudsynt av omsyn til trafikktryggleiken, kan førehandsvarsel etter forvaltningslova unnlatast. Varsel som gjeld mange einskilde partar kan kunngjerast i eit blad som blir vanleg lese på staden.
Avgjerd etter første, andre og fjerde ledd blir teken av vegsjefen for riksvegar og fylkesvegar, og av kommunen for kommunale vegar.
II.
Denne lova trer i kraft frå den tida Kongen bestemmer. Kongen kan bestemme at dei einskilde reglane i lova skal tre i kraft til ulik tid.
|
Oslo, i samferdselskomiteen, den 23. november 1993.
|
| Magnus Stangeland, |
Terje Sandkjær, |
Solveig Torsvik, |
| leiar. |
ordførar. |
sekretær. |