4. Utfordringer i den økonomiske politikken
Den økonomiske politikken må bidra til fortsatt jevn økonomisk utvikling innenfor rammer som sikrer at kommende generasjoners muligheter for å dekke sine behov, ikke undergraves. Dette krever en ansvarlig økonomisk politikk med vekt på natur- og miljøhensyn, en langsiktig forvaltning av petroleumsformuen, et bærekraftig pensjonssystem og en sterk offentlig sektor. Verdiskapingen og sysselsettingen må styrkes i alle deler av landet, bl.a. gjennom økt satsing på forskning, utvikling og samferdsels- og næringstiltak og ved å sikre alle tilgang til sentrale velferdsordninger som barnehage, likeverdig utdanning, omsorg og helse.
Regjeringen vil følge handlingsregelen for budsjettpolitikken. Handlingsregelen sikter mot en gradvis og forsvarlig økning i bruken av oljeinntekter over statsbudsjettet, om lag i takt med utviklingen i forventet realavkastning av Statens pensjonsfond - Utland, anslått til 4 pst. Varierende innbetalinger fra oljevirksomheten overføres i sin helhet til utenlandsdelen av Pensjonsfondet, mens uttaket over tid skal svare til den forventede realavkastningen av fondet. På denne måten skjermes statsbudsjettet og fastlandsøkonomien fra svingninger i oljeprisen.
Gjennom en jevn og gradvis økning i bruken av petroleumsinntekter over statsbudsjettet legger handlingsregelen til rette for en stabil utvikling i norsk økonomi. Hensynet til stabilitet ivaretas også ved at regelen åpner for at det i perioder med svak økonomisk utvikling kan brukes noe mer enn 4 pst. av fondskapitalen for å stimulere produksjon og sysselsetting. Tilsvarende er det fornuftig å bruke mindre i tider med høy kapasitetsutnyttelse og presstendenser i økonomien.
Handlingsregelen balanserer ønskene om å løse nye oppgaver nå mot behovet for at vi også i framtiden skal kunne håndtere de oppgavene vi allerede har påtatt oss. Noen år fram i tid vil aldringen av befolkningen gi en rask økning i utgiftene til pensjoner, helse og omsorg. Følger vi handlingsregelen, vil bruken av oljeinntekter øke gradvis framover, og dermed gi et bidrag til å møte det økte finansieringsbehovet som aldringen gir. Det spiller i denne sammenheng ingen rolle at fondet ikke er øremerket pensjoner. Jo større fondet er, desto større andel av statens øvrige inntekter vil kunne brukes til å finansiere andre prioriterte oppgaver. Ved å bruke realavkastningen av fondet, men ikke kapitalen, legger vi et godt grunnlag for at naturens oljegave kan komme alle generasjoner til gode, også de som lever etter at petroleumsreservene er uttømt.
Når oljeprisen er høy, vil innbetalingene til fondet være store og kapitalen øke raskt. Dette gir grunnlag for påfølgende varig høyere overføringer til statsbudsjettet. En utvikling i oljeprisen i tråd med det som legges til grunn i denne meldingen, vil dermed gjøre det lettere å møte budsjettutfordringene knyttet til en aldrende befolkning. Det forutsetter imidlertid at vi ikke trapper opp bruken av inntektene nå, men benytter den anledningen dagens høye oljepris gir til å komme raskt ned på banen for forventet fondsavkastning. Dersom bruken av petroleumsinntekter i noen år kan holdes lavere enn realavkastningen, vil det redusere behovet for vanskelige omdisponeringer når veksten i aldersrelaterte utgifter senere setter inn. I en periode med sterk vekst i produksjon og sysselsetting vil en slik tilbakeholdenhet også være i tråd med hensynet til en stabil utvikling i norsk økonomi.
Den økonomiske politikken må ta høyde for at utviklingen i oljeprisen er svært usikker. Erfaringene fra 1986 og 1998 viser at prisen også kan falle raskt. Handlingsregelen tar hensyn til denne usikkerheten ved å basere bruken av petroleumsinntekter på forventet avkastning av fondskapitalen ved inngangen til budsjettåret. Det vil ikke være ansvarlig å basere bruken av petroleumsinntekter på forventninger om høye oljepriser i framtiden.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, tar dette til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Regjeringens omtale av retningslinjene for budsjettpolitikken, som sikter mot en langsiktig forsvarlig innretning av oljeinntektene i norsk økonomi. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet hele tiden har vært imot handlingsregelen, og mener at Regjeringen gjennom vedtatt budsjett viser at også den finner handlingsregelen lite formålstjenlig som finanspolitisk styringsverktøy. Helt siden innføringen våren 2001 har handlingsregelen uten unntak blitt brutt. Størrelsen på "overforbruket" har vært avhengig av Regjeringens behov for å løse ulike budsjettutfordringer. Totalt beløper dette overforbruket seg til mer enn 100 mrd. kroner. I den politiske virkelighet betyr dette at handlingsregelen er ikke-eksisterende. Hovedproblemet med handlingsregelen er at den sterkt begrenser det finanspolitiske handlingsrommet. En vesentlig svakhet er at regelen ikke forholder seg til hvor, når eller hvordan oljeinntektene skal brukes, og at den ikke skiller mellom oljepenger brukt til skatte- og avgiftslettelser, offentlige investeringer eller offentlig forbruk.
Regjeringen har ved flere anledninger fremholdt at olje og gass ikke er fornybare ressurser og at man derfor ikke kan betrakte innbetalingene fra petroleumsvirksomheten som inntekter i vanlig forstand. Disse medlemmer deler ikke dette synet, og understreker at oljeinntekter er inntekter på lik linje med alle andre inntekter fra norsk produksjon. Det særegne med oljeinntektene er den høye avkastningen, relativt til ressursinnsatsen i form av arbeidskraft og investert kapital. I tillegg tilfaller det aller meste av oljeinntektene staten direkte som grunneier og skatteoppkrever, og indirekte via statlig eide oljeselskap. Disse medlemmer mener at en ansvarlig og langsiktig forvaltning av oljeformuen må fokusere på å maksimere økonomisk vekst, og at oljeinntekter i større grad dermed kan konverteres til real- og humankapital fremfor finanskapital. Det hjelper svært lite for kommende generasjoner at de arver oljeformuen i form av et oljefond, men samtidig avspises med en infrastruktur i forfall og en humankapital lite egnet til å møte fremtidens kunnskapsbehov.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sine merknader til punkt 2.2.