2.1 Hovedlinjer i den økonomiske politikken og utsiktene for norsk økonomi

2.1.1 Sammendrag

2.1.1.1 Sammendrag fra St.meld. nr. 1 (2005-2006) (regjeringen Bondevik II)

Regjeringens hovedmål for den økonomiske politikken er arbeid til alle, videreutvikling av det norske velferdssamfunnet, valgfrihet, økt verdiskaping, rettferdig fordeling og langsiktig bærekraftig utvikling. Det vises til St.meld. nr. 1 (2005-2006) for nærmere omtale av hovedmålene.

2.1.1.2 Sammendrag fra St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (2005-2006) (regjeringen Stoltenberg II)

Målene for Regjeringens økonomiske politikk

Målene for Regjeringens økonomiske politikk er arbeid til alle, en bærekraftig utvikling, en mer rettferdig fordeling og styrking av velferdsordningene. De ulike delene av politikken må virke sammen for å oppnå dette. Regjeringen vil bygge videre på den nordiske modellen, med godt utbygde og universelle velferdsordninger, nært samarbeid med og mellom partene i arbeidslivet, og en konkurransedyktig privat sektor.

Den økonomiske politikken må bidra til fortsatt økonomisk vekst innenfor rammer som sikrer at kommende generasjoners muligheter for å dekke sine behov ikke undergraves. Dette krever en ansvarlig økonomisk politikk med en langsiktig forvaltning av petroleumsformuen, et bærekraftig pensjonssystem og en sterk offentlig sektor. Verdiskapingen og sysselsettingen må styrkes i alle deler av landet, bl.a. gjennom økt satsing på forskning og utvikling og ved å styrke samfunnets evne til å sikre alle tilgang til sentrale velferdsordninger som barnehage, likeverdig utdanning, omsorg og helse.

For å styrke velferdsordningene og tjenestetilbudet i offentlig sektor er det nødvendig med en sterk konkurranseutsatt sektor. Gode rammebetingelser som bidrar til innovasjon og nyskaping, vil være en viktig del av Regjeringens næringspolitikk.

Regjeringen vil invitere til et tettere inntektspolitisk samarbeid med partene i arbeidslivet. For å møte konkurransen kan ikke norske bedrifter over tid ha en sterkere kostnadsvekst enn næringslivet hos våre handelspartnere.

Regjeringen vil forbedre, fornye og omstille offentlig virksomhet i samarbeid med de ansatte, slik at tjenestene tilpasses ulike behov. Det forebyggende arbeidet må styrkes. Det er et mål for Regjeringen at de økonomiske forskjellene skal reduseres og fattigdom avskaffes.

Regjeringen vil arbeide for et skattesystem som gir stabile inntekter til fellesskapet, bidrar til en mer rettferdig fordeling og et bedre miljø, fremmer sysselsettingen i hele landet og bedrer økonomiens virkemåte. Regjeringen vil videreføre det samlede skatte- og avgiftsnivået fra 2004.

De økonomiske utsiktene

Aktiviteten i norsk økonomi er høy. Sysselsettingen øker, og arbeidsledigheten avtar. Det ligger an til at den gode utviklingen i norsk økonomi vil fortsette neste år, og at veksten i 2006 for tredje år på rad i vil ligge over gjennomsnittet for de siste 25 årene. BNP for Fastlands-Norge anslås å øke med 3,6 pst. i 2005 og 2,5 pst. i 2006. Anslaget for 2006 må ses i sammenheng med at det som en teknisk forutsetning er lagt til grunn en gradvis oppgang i rentenivået fra dagens nivå på om lag 2 1/2 pst., til rundt 4 pst. i slutten av 2008. Forutsetningen er i tråd med forventningene i rentemarkedet.

Oppgangen i fastlandsøkonomien bidrar til at bedringen i arbeidsmarkedet fortsetter. Sysselsettingen ventes nå å øke med 22 000 personer i 2006. Dette er 4 000 flere personer enn anslått i budsjettet til regjeringen Bondevik II. Oppjusteringen må bl.a. ses i sammenheng med at Regjeringen foreslår en markert økning i kommunesektorens inntekter. Veksten i sysselsettingen ventes å bidra til nedgang i arbeidsledigheten framover, fra 4,6 pst. av arbeidsstyrken i inneværende år til 4,1 pst. i 2006.

Hovedutfordringer i budsjettpolitikken

Budsjettpolitikken må bidra til en stabil økonomisk utvikling både på kort og lang sikt. I tråd med dette ble det i Soria Moria-erklæringen understreket at regjeringspartiene vil legge handlingsregelen til grunn for budsjettpolitikken. Handlingsregelen sier at petroleumsinntektene skal fases gradvis inn i økonomien, om lag i takt med forventet realavkastning av Statens petroleumsfond (anslått til 4 pst.). Slik vil bruken av petroleumsinntekter øke gradvis til et opprettholdbart nivå.

Handlingsregelen gir rom for noe fleksibilitet. I dårlige tider kan det være velbegrunnet å bruke mer enn 4 pst. av fondskapitalen til å stimulere produksjon og sysselsetting. Tilsvarende vil det være fornuftig å bruke mindre i tider med høy kapasitetsutnyttelse og presstendenser i økonomien. Hensynet til stabilitet ivaretas også av muligheten til å fordele endringen i bruken av petroleumsinntekter over flere år, dersom det skjer store endringer i fondskapital eller strukturelt underskudd fra ett år til det neste.

Budsjettpolitikken og pengepolitikken må virke sammen for å bidra til en stabil utvikling i etterspørsel og produksjon. Samtidig med at handlingsregelen ble introdusert i 2001, ble det også etablert nye retningslinjer for pengepolitikken. Pengepolitikken skal rettes inn mot lav og stabil inflasjon på om lag 2 1/2 pst. På kort og mellomlang sikt må Norges Banks rentesetting veie hensynet til lav og stabil inflasjon mot hensynet til stabilitet i produksjon og sysselsetting. Det betyr at pengepolitikken har en klar rolle i å stabilisere den økonomiske utviklingen, jf. avsnitt 1.3.3 i proposisjonens tillegg.

Olje og gass er ikke-fornybare ressurser. Dagens høye innbetalinger fra petroleumsvirksomheten kan derfor ikke betraktes som inntekter i vanlig forstand, men er for en vesentlig del omgjøring av olje- og gassressursene til finansielle plasseringer utenfor Norge. Statens petroleumsfond gir et grunnlag for at bruken av inntektene fra petroleumsvirksomheten kan frikobles fra de løpende innbetalingene til staten og bidrar samtidig til å synliggjøre hvor mye som årlig brukes av oljeinntektene. Netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten overføres i sin helhet til Petroleumsfondet, mens bruken av petroleumsinntektene over tid skal følge utviklingen i realavkastningen av fondskapitalen. Gjennom å investere en vesentlig del av inntektene fra petroleumsvirksomheten i utlandet legges det samtidig til rette for å stabilisere valutakursen.

Når staten bruker oljeinntekter til å finansiere økt offentlig forbruk, må ressurser flyttes over fra andre næringer. Disse ressursene vil i hovedsak hentes fra konkurranseutsatte næringer. Det er svært viktig at disse næringene ikke tappes for mer arbeidskraft enn at Norge kan bevare balanse i utenriksøkonomien over tid. Dette krever at lønnsomheten i konkurranseutsatt virksomhet i Norge er på linje med lønnsomheten i tilsvarende virksomhet i andre land, noe som setter grenser for hvor store endringer i kostnader, priser og valutakurs som kan bæres. Skal vi få til en balansert utvikling, må bruken av oljeinntekter ikke trappes for raskt eller for mye opp. Handlingsregelen ivaretar dette hensynet og gir budsjettpolitikken et nødvendig ankerfeste, samtidig som staten kan opprettholde en betydelig sparing i årene framover. Dette er helt nødvendig for å kunne møte den framtidige veksten i pensjoner og i utgiftene til helse og omsorg.

Etter hvert som petroleumsreservene tappes ut, vil veksten i Statens petroleumsfond stanse opp, og bruken av petroleumsinntekter må flate ut. Samtidig vil aldring av befolkningen og økende tilleggspensjoner i folketrygden gi et sterkt press i retning av økte utgifter til pensjoner, helse og omsorg. Selv om petroleumsinntektene gir oss et godt utgangspunkt, er utgiftsveksten knyttet til en økende andel eldre så sterk at den bare i begrenset grad kan finansieres av inntektene fra Petroleumsfondet, også med de økte anslagene for oljeprisen som ble lagt til grunn i Nasjonalbudsjettet 2006, og som er videreført i dette tillegget til St.prp. nr. 1 (2005-2006). En pensjonsreform som gjennomføres innenfor om lag de samme økonomiske rammer som i forslaget fra Pensjonskommisjonen, vil være et viktig skritt i riktig retning, men er ikke alene tilstrekkelig til å lukke det anslåtte gapet mellom statens utgifter og inntekter. Det vil derfor bli nødvendig med ytterligere reformer som bygger opp under langsiktig bærekraft i statsfinansene. Et svært viktig tiltak i denne forbindelse er å fremme et inkluderende arbeidsliv og høy yrkesdeltakelse.

Budsjettpolitikken for 2006

Den økonomiske veksten er sterk. Oppgangen ventes å fortsette neste år og føre til en klar bedring i arbeidsmarkedet. Samtidig er bruken av petroleumsinntekter kommet opp på et høyt nivå. Målt ved det strukturelle, oljekorrigerte budsjettunderskuddet er det brukt 220 mrd. kroner av oljeinntektene over statsbudsjettet i de fire årene etter at handlingsregelen ble introdusert. For inneværende år anslås bruken av oljeinntekter til 62,3 mrd. kroner, som er rundt 22 mrd. kroner mer enn den forventede realavkastningen av Petroleumsfondet. Hensynet til en balansert utvikling i norsk økonomi, samt behovet for statlig sparing knyttet til en aldrende befolkning, tilsier at det legges vekt på raskt å vende tilbake til 4 pst. banen for bruk av petroleumsinntekter.

Regjeringen vil føre en ansvarlig og forutsigbar budsjettpolitikk basert på handlingsregelen, og legger opp til samme bruk av oljeinntekter i 2006 som foreslått av regjeringen Bondevik II. Innenfor denne rammen foreslås det nye utgiftsøkninger på om lag 8,1 mrd. kroner. Handlingsrommet i budsjettpolitikken er i hovedsak skaffet til veie gjennom å reversere deler av skattelettelsene foreslått av regjeringen Bondevik II, samt at påløpte skatter og avgifter foreslås økt med 3 mrd. kroner sammenliknet med 2005. Bokførte skatte- og avgiftsinntekter øker med om lag 6,4 mrd. kroner sammenliknet med Bondevik II-regjeringens forslag. Videre er anslagene for utgifter under regelstyrte ordninger satt ned med til sammen 1,2 mrd. kroner som følge av ny informasjon etter at St.prp. nr. 1 (2005-2006) ble lagt fram. For å kunne styrke prioriterte områder foreslår Regjeringen også utgiftsreduksjoner utenom anslagsendringer på vel 0,6 mrd. kroner.

Hovedtrekkene i Regjeringens forslag til budsjett for 2006 kan oppsummeres i følgende punkter:

• – Budsjettet har et strukturelt, oljekorrigert underskudd på 65,9 mrd. kroner, dvs. samme nivå som foreslått i Nasjonalbudsjettet 2006. Dette er vel 13 mrd. kroner mer enn forventet realavkastning av kapitalen i Statens petroleumsfond ved inngangen til 2006. Som følge av rask vekst i kapitalen i Petroleumsfondet reduseres avstanden mellom underskudd og realavkastning med om lag med 9 mrd. kroner fra 2005 til 2006.

• – Regnet som andel av trend-BNP for Fastlands-Norge er det strukturelle underskuddet uendret fra 2005 til 2006. Budsjettet anslås å være om lag nøytralt i forhold til den økonomiske utviklingen.

• – Realveksten i statsbudsjettets underliggende utgifter kan anslås til vel 1 1/2 pst. Dette er en økning på nesten 3/4 prosentpoeng sammenliknet med anslaget i Nasjonalbudsjettet 2006.

• – Regjeringen foreslår skatte- og avgiftsendringer som øker skatter og avgifter fra 2005 til 2006 med 3,0 mrd. kroner påløpt og 2,2 mrd. kroner bokført. Sammenliknet med forslaget til regjeringen Bondevik II øker skatter og avgifter med 6,4 mrd. kroner bokført og 9,7 mrd. kroner påløpt.

• – Statsbudsjettets oljekorrigerte underskudd anslås til 70,8 mrd. kroner.

• – Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten anslås til om lag 328 mrd. kroner. Netto avsetning til Statens petroleumsfond, der overføringen til statsbudsjettet er trukket fra, anslås til om lag 257 mrd. kroner. I tillegg kommer renter og utbytte av kapitalen i fondet. Det samlede overskuddet på statsbudsjettet og i Petroleumsfondet anslås til i overkant av 316 mrd. kroner.

• – Den samlede kapitalen i Statens petroleumsfond ved utgangen av 2006 anslås til om lag 1 657 mrd. kroner, mens kapitalen ved utgangen av inneværende år anslås til om lag 1 312 mrd. kroner.

Anslagene i tillegget til St.prp. nr. 1 viser en kraftig økning i kapitalen i Petroleumsfondet de nærmeste årene, om lag på linje med beregningene i Nasjonalbudsjettet 2006. Samme strukturelle underskudd i 2007 som i 2006 vil nesten svare til 4 pst. realavkastning av fondet. For de påfølgende årene viser anslagene rom for økt bruk av petroleumsinntekter. Med en slik gunstig utvikling i fondskapitalen vil det være i tråd med retningslinjene om underskuddene noen år blir liggende noe lavere enn realavkastningen av fondet. Tidligere erfaringer har vist at anslagene for utviklingen i fondskapitalen er usikre, bl.a. som følge av usikkerhet om oljeprisen. Budsjettpolitikken må derfor utformes i lys av den faktiske utviklingen i Petroleumsfondet og i norsk økonomi og med tilbørlig vekt på de betydelige utfordringene offentlige finanser står overfor på lengre sikt.

Budsjettpolitikken er nærmere omtalt i avsnitt 1.3.1 i proposisjonens tillegg.

Kommuneøkonomien

Regjeringens budsjettforslag for 2006 gir et kraftig inntektsløft for kommunene, slik at sektoren sikres økt handlefrihet til å løse viktige velferdsoppgaver. Forslaget innebærer en reell vekst i kommunesektorens inntekter i 2006 på 7,5 mrd. kroner, eller 3 1/3 pst. Den reelle veksten i de frie inntektene anslås til 5,7 mrd. kroner, tilsvarende vel 3 1/2 pst. Sammenliknet med Nasjonalbudsjettet 2006 økes kommunenes frie inntekter med 3,8 mrd. kroner.

Regjeringen foreslår at maksimalprisen for en heltids barnehageplass reduseres til 2 250 kroner pr. måned fra 1. januar 2006, og bevilgningene til barnehager foreslås økt med vel 1,3 mrd. kroner i forhold til Gul bok 2006. For kommunene vil de økte overføringene til barnehager delvis ha en motpost på utgiftssiden, i form av lavere foreldrebetaling i kommunale barnehager og økt tilskudd fra kommunene til private barnehager.

Kommuneøkonomien er nærmere omtalt i avsnitt 1.3.2 i proposisjonens tillegg.

Andre prioriteringer på utgiftssiden

Regjeringen foreslår flere nye tiltak for å styrke innsatsen mot fattigdom. Disse tiltakene omfatter flere departementers ansvarsområder og utgjør samlet om lag 0,5 mrd. kroner.

Innsatsen mot arbeidsledighet og for inkludering i arbeidslivet er en hovedsak for Regjeringen. Regjeringen vil føre en mer aktiv arbeidsmarkedspolitikk, og foreslår 217 mill. kroner til flere arbeidsmarkedstiltak. Styrkingen gir rom for et tiltaksnivå på om lag 14 000 plasser i første halvår 2006 og rundt 11 000 plasser i andre halvår 2006.

Regjeringen vil bedre de økonomiske ytelsene under arbeidsledighet ved å reversere flere av de innsparingstiltakene som er gjennomført under regjeringen Bondevik II. Ferietillegget for dagpengemottakere foreslås gjeninnført med virkning for opptjente dagpenger fra 1. juli 2006, og retten til dagpenger under permittering utvides til 34 uker.

Regjeringen mener det er nødvendig å reversere svekkelser i arbeidstakernes vern som ble vedtatt i forrige stortingsperiode. Det fremmes derfor samtidig med denne budsjettproposisjonen en lovproposisjon om endringer i arbeidsmiljøloven, slik at en ny arbeidsmiljølov med godt vern av arbeidstakernes rettigheter kan tre i kraft 1. januar 2006.

Samferdselssektoren styrkes med om lag 460 mill. kroner bl.a. gjennom økte bevilgninger til både investeringer og drift og vedlikehold av riksveger og jernbanen.

Regjeringen foreslår en økning på til sammen knapt 170 mill. kroner i kulturbevilgingene knyttet til Kulturløftet.

For å få til en målrettet og balansert satsing på justissektoren, foreslår Regjeringen å øke bevilgningene til politiet og kriminalomsorgen med til sammen vel 120 mill. kroner.

Mens regjeringen Bondevik II foreslo en omlegging av refusjonsordningen for sjøfolk, foreslår Regjeringen å videreføre gjeldende ordning i første halvår 2006. Fra 1. juli 2006 foreslås ordningen utvidet til også å omfatte refusjonsberettigede sjøfolk om bord på konkurranseutsatte skip i NOR. Samtidig foreslår Regjeringen at gjeldende nettolønnsordning for utenriksfergene i NOR avgrenses til å gjelde sikkerhets-bemanningen i henhold til skipenes alarminstruks fra 1. juli 2006. Bevilgningen foreslås økt med 165 mill. kroner.

I tråd med Soria Moria-erklæringen foreslår Regjeringen å styrke de distriktspolitiske virkemidlene. Bevilgningene til dette formålet foreslås økt med 120 mill. kroner.

For å oppnå en bedre skjerming for storbrukere av helsetjenester foreslås egenandelstak II satt ned fra 3 500 kroner til 2 500 kroner i 2006. Merutgiftene anslås til 50 mill. kroner.

Aktivitetsprognoser for hele 2005, basert på rapportert aktivitet pr. 2. tertial 2005, indikerer en vekst i den aktivitetsfinansierte behandlingen i helseforetakene på om lag 2,5 pst. i 2005. For at det forhøyede aktivitetsnivået i 2005 skal kunne videreføres i 2006, foreslås det en tilleggsbevilgning på 500 mill. kroner i 2006.

Ansvarsoverføringen av det fylkeskommunale barnevernet til staten fra 1. januar 2004 har medført store omstillinger i barnevernet. Regjeringen foreslår derfor å øke bevilgningen til det statlige barnevernet med 150 mill. kroner i forhold til St.prp. nr. 1 (2005-2006).

Enkelte av prioriteringene i budsjettforslaget til regjeringen Bondevik II er i tråd med Soria Moria-erklæringen. Dette gjelder bl.a. økte bevilgninger til internasjonal bistand, kollektivtransport og oppfølging av psykiatriplanen. Disse satsingene videreføres i dette tillegget til St.prp. nr. 1 (2005-2006). I tillegg videreføres også opptrappingen av forskningsbevilgningene i 2006 og satsingen på økt kvalitet i grunnopplæringen (kunnskapsløftet) i all hovedsak som i Gul bok 2006.

Regjeringens forslag til utgiftsreduksjoner omfatter bl.a. kontantstøtteordningen hvor regelverket foreslås endret slik at støtten ikke utbetales den måneden barnet fyller 3 år. Dette tilsvarer regelverket for barnetrygden. I tillegg foreslås satsen redusert med nær 10 pst. Til sammen gir dette en innsparing i bevilgningen til kontantstøtte på vel 0,3 mrd. kroner i forhold til forslaget i Gul bok 2006. Tilskuddene til bl.a. frittstående skoler, omstrukturering i Jernbaneverket og til gjennomføring av nasjonale prøver foreslås også redusert. Til sammen utgjør utgiftsreduksjonene utenom anslagsendringer vel 0,6 mrd. kroner.

Det vises til nærmere omtale av Regjeringens forslag til bevilgningsendringer i kapittel 3 i proposisjonens tillegg.

2.1.2 Komiteens merknader

Komiteen tar dette til orientering.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at målene for den økonomiske politikken skal være arbeid til alle, en bærekraftig utvikling, en mer rettferdig fordeling og styrking av velferdsordningene. De ulike delene av politikken skal virke sammen for å oppnå dette.

Den nordiske modellen, som bygger på godt utbygde og universelle velferdsordninger, nært samarbeid med og mellom partene i arbeidslivet, og en konkurransedyktig privat sektor, kommer godt ut i internasjonale sammenligninger. Et høyt velferdsnivå, god produktivitet, god økonomisk vekst og relativt lav arbeidsledighet er et resultat av en aktiv offentlig sektor som sammen med næringsliv, organisasjoner og befolkning har utviklet gode samfunn. Disse erfaringene vil vi bygge videre på.

Verdiskapingen og sysselsettingen må styrkes i alle deler av landet, blant annet gjennom økt innsats på forskning og utvikling og gjennom å styrke samfunnets evne til å sikre alle tilgang til sentrale velferdsordninger som barnehage, utdanning, omsorg og helse.

Flertallet vil føre en økonomisk politikk som bidrar til fortsatt økonomisk vekst, og veksten må skje innenfor rammen av en bærekraftig utvikling slik at ikke kommende generasjoners muligheter for å dekke sine behov undergraves. En bærekraftig utvikling forutsetter at Norge og andre land forvalter miljø- og naturressursene i et langsiktig perspektiv. Samtidig er ren luft, tilgang på rekreasjonsområder og naturopplevelser også av uberørt natur, viktig for folks livskvalitet og helsetilstand.

Flertallet vil styrke velferdsordningene og tjenestetilbudet i offentlig sektor. Innretningen på de offentlige budsjetter skal bidra til å styrke landets samlede konkurranseevne, særlig gjennom satsing på utdanning, forskning, samferdsel og gjennom en mer aktiv næringspolitikk. Videre skal konkurranseevnen sikres gjennom konkrete og målrettede tiltak som øker produktiviteten uten å gå ut over de ansatte eller miljøet. Vilkårene for å drive næringsvirksomhet skal være stabile og forutsigbare. Flertallet mener det må legges til rette for et tettere inntektspolitisk samarbeid med partene i arbeidslivet. For å møte konkurransen kan ikke norske bedrifter over tid ha en sterkere kostnadsvekst enn hos våre handelspartnere.

Å finansiere framtidens velferdssamfunn er en krevende oppgave. Befolkningssammensetningen vil endres slik at det blir stadig færre yrkesaktive som skal finansiere inntektene til stadig flere som mottar pensjon og trygd. Flertallet vil sikre et godt og omfattende velferdssamfunn også på lang sikt ved å bidra til økt verdiskaping, en ansvarlig økonomisk politikk med en langsiktig forvaltning av petroleumsformuen, et bærekraftig pensjonssystem og en sterk offentlig sektor. Vi vil hele tiden forbedre, fornye og omstille offentlig virksomhet i samarbeid med de ansatte, slik at tjenestene tilpasses folks behov. Det forebyggende arbeid må styrkes. Mye av velferdsstatens utgifter har sammenheng med mangelfull forebygging av skader og at mange støtes ut av arbeidsliv og samfunn.

For å kunne opprettholde og styrke velferden er det nødvendig med en sterk konkurranseutsatt sektor. Nedbygging av konkurranseutsatt næringsliv er uheldig for sysselsettingen, svekker distriktene og tapper landet for kompetanse. Konkurranse kan bidra til å utvikle teknologi og kunnskap. Flertallet vil føre en aktiv næringspolitikk med satsing på forskning og utvikling, som styrker det næringslivet vi har og stimulerer til at nye virksomheter vokser fram.

Det er et mål for flertallet at de økonomiske forskjellene skal reduseres og fattigdom avskaffes.

Flertallet vil legge Statsbudsjett-utvalgets rapport om økt langsiktighet i statens budsjettering til grunn for en gjennomgang av et mulig skille mellom drift og langsiktige investeringer i statens budsjettpolitikk.

Flertallet vil arbeide for å utvikle nye styringsredskaper og modeller i den økonomiske politikken nasjonalt og globalt.

Flertallet vil føre en finanspolitikk som bidrar til en stabil økonomisk utvikling både på kort og lang sikt. Flertallet legger til grunn handlingsregelen for budsjettpolitikken. Over tid skal bruken av petroleumsinntekter tilsvare realavkastningen av Petroleumsfondet slik at også kommende generasjoner får nyte godt av petroleumsformuen. Finanspolitikken skal brukes til å jevne ut svingningene i økonomien for å holde arbeidsledigheten nede. Handlingsrommet i budsjettpolitikken skal benyttes til å styrke sysselsettingen og vekstkraften i økonomien, og til å videreutvikle velferdsordningene. Pengepolitikken skal virke sammen med finanspolitikken og videreføres slik det er nedfelt i Forskrift om pengepolitikken, der både hensyn til inflasjon, kronekurs og sysselsetting tillegges vekt.

Flertallet slutter seg til det budsjettopplegget for 2005 som Regjeringen har foreslått i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (2005-2006).

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at Samarbeidsregjeringens hovedmål for den økonomiske politikken var arbeid til alle, økt verdiskaping, videreutvikling av det norske velferdssamfunnet, rettferdig fordeling og bærekraftig utvikling. Disse medlemmer vil slutte seg til dette, og legge disse hovedmål til grunn for den økonomiske politikken. Et sterkt og konkurransedyktig næringsliv er en forutsetning for å nå disse målene. På lang sikt er det veksten i fastlandsøkonomien som bestemmer utviklingen i velferden i Norge. Den økonomiske politikken må derfor legge avgjørende vekt på å fremme verdiskaping og produktivitet både i offentlig og privat sektor, en målsetting Samarbeidsregjeringen har fulgt opp. For å skape rom for privat sektor må veksten i offentlige utgifter over tid ikke være større enn veksten i fastlandsøkonomien. Disse medlemmer viser til at for fireårsperioden 2002-2005 anslås den gjennomsnittlige, reelle utgiftsveksten til 1,9 pst., noe som er under den gjennomsnittlige årlige veksten i BNP for Fastlands-Norge, anslått til 2,3 pst. Med Samarbeidsregjeringens forslag til budsjett for 2006 anslås den reelle, underliggende veksten i statsbudsjettets utgifter til om lag 0,75 pst. regnet i forhold til anslag på regnskap for 2005.

Disse medlemmer viser til at norsk økonomi nå er solid. Den økonomiske veksten er god, sysselsettingen er historisk høy og stigende og arbeidsledigheten er på vei ned - en utvikling som er ventet skal vare ved i 2006. Den negative utviklingen, med stigende arbeidsløshet og særnorsk kostnadsvekst da Samarbeidsregjeringen tiltrådte, er reversert. I 2001 var renten klart høyere enn hos våre viktigste handelspartnere. Disse medlemmer viser til at Samarbeidsregjeringens ansvarlige budsjetter, sammen med mer moderate lønnsoppgjør og internasjonale konjunkturer, har bidratt til at Norges Bank har redusert renten ned til, og endog under, rentenivået hos våre handelspartnere. Fra en rente på 7 pst. i 2001, begynte renten i 2003 å falle kraftig, et fall som endte på 1,75 prosentpoeng i mars 2004, det laveste rentenivået siden Norges Bank ble opprettet i 1816. Den lave renten har stimulert økonomien direkte og har også bidratt ved at kronekursen har blitt mer konkurransedyktig. Den kraftige rentereduksjonen har også bidratt til å styrke kommunenes økonomi. Den langsiktige rentebesparelsen for kommunene ved en rentereduksjon på 1 prosentpoeng er om lag 800 mill. kroner. Når rentenivået er redusert med om lag 5 prosentpoeng gir dette en klar effekt over tid. I en tid med høye petroleumspriser, som også virker inn ved å styrke kronekursen, understreker disse medlemmer viktigheten av at finanspolitikken også i fremtiden legger tilrette for at presset på renten skal være lavest mulig. Dette er viktig for arbeidsplassene i industrien og i andre deler av konkurranseutsatt sektor.

Disse medlemmer viser til at Samarbeidsregjeringens budsjettforslag for 2006, og budsjettforslagene i forrige stortingsperiode, er i tråd med handlingsregelen for bruk av petroleumsinntekter, som det var bred enighet om i Stortinget ved behandling av St.meld. nr. 29 (2000-2001). Disse medlemmer viser til at et siktemål for handlingsregelen er å jevne ut konjunktursvinginger og at handlingsregelen derfor åpner for økt bruk av petroleumsinntekter ved konjunkturnedgang for å kompensere for fallende aktivitet i økonomien, og ved uventet fall i verdien av Petroleumsfondet. På samme måte kan det være nødvendig å bruke mindre enn det fastlagte målet i oppgangskonjunkturer.

Disse medlemmer viser til at olje og gass er ikke-fornybare ressurser. Vår petroleumsformue tilhører derfor alle generasjoner, også de som ikke er født. Det er derfor viktig å frikoble bruken av petroleumsinntekten fra de løpende innbetalingene til staten.

Disse medlemmer viser til at en politikk som legger til rette for at flere kommer i arbeid, er det sikreste og mest varige som kan gjøres for å bekjempe fattigdom. En næringsvennlig og arbeidsplassvennlig politikk er derfor også en god politikk for å bekjempe fattigdom.

Disse medlemmer bygger videre på den vellykkede politikken til Samarbeidsregjeringen, og legger Samarbeidsregjeringens forslag til budsjett for 2006 til grunn i det felles budsjettforslaget fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre for 2006. Siden Samarbeidsregjeringen la frem sitt forslag til budsjett, har det økonomiske handlingsrommet økt med 1,2 mrd. kroner. Det økte handlingsrommet skyldes endrete anslagsestimater i regelstyrte ordninger, basert på oppdaterte tall ved fremleggelse av Regjeringens tilleggsproposisjon.

Disse medlemmer konstaterer at regjeringen Stoltenberg IIs endringer av budsjettet sammenlignet med Samarbeidsregjeringens budsjettforslag svekker vekstevnen i økonomien og øker presset i økonomien, noe som kan gi utslag i høyere rente. Dette til tross for at handlingsrommet er økt. Disse medlemmer velger derimot å bruke det økte handlingsrommet på å styrke vekstevnen i økonomien og på å styrke satsingen på prioriterte områder ytterligere. Videre legger disse medlemmer vekt på at statsbudsjettet i seg selv ikke skal bidra til ytterligere renteøkninger. Budsjettforslaget har derfor både en lavere utgiftsvekst enn forslaget fra regjeringen Stoltenberg II, og en noe lavere oljepengebruk.

Budsjettet disse medlemmer fremmer er et budsjett som styrker velferden og verdiskapingen. En offensiv satsing på forskning og innovasjon og en målrettet skattepolitikk vil trygge arbeidsplassene og legge til rette for vekst i økonomien.

Samlet oversikt over ytterligere prioriteringer, utover forslaget fra Samarbeidsregjeringen

Styrkede rammevilkår for privat nærings­virksomhet

Disse medlemmer viser til at rammevilkårene for privat næringsvirksomhet er forbedret gjennom skattereform og skatte- og avgiftslettelser på i alt 31 mrd. kroner medregnet forslag i budsjettet for 2006. Investeringsavgiften og flypassasjeravgiften er avviklet og avskrivningssatser økt. Alle inntektsgrupper har fått lavere skatt, og Samarbeidsregjeringen foreslår i 2006 å fjerne 1/4 av formuesskatten, som et første steg av avviklingen av formuesskatten på sikt. Samarbeidsregjeringen har innført Skattefunnordningen, som gir støtte til dekning av FoU-kostnader. Fleksibiliteten i arbeidsmarkedet ble økt som følge av endringer i arbeidsmarkedslovgivningen. Disse medlemmer viser til at Samarbeidsregjeringens politikk gir resultater. I 2005 ble det satt rekord i antallet nye bedrifter med over 28 000 etableringer, og det er fortsatt sterk vekst i 2005. Eksporten fortsetter å øke, etter å ha nådd et historisk høyt nivå i 2004. For det private næringsliv er et lavt rentenivå og en konkurransedyktig kronekurs viktig. Derfor er det budsjett som disse medlemmer fremmer innrettet med tanke på at presset på renten ikke skal øke. Den underliggende utgiftsveksten er lav og den totale rammen på budsjettet er redusert sammenlignet med Stoltenberg II-regjeringens budsjett, ved at bruken av oljepenger er noe redusert.

Innovasjon, forskning og utdanning

Satsingen på innovasjon, forskning og utdanning er forsterket under Samarbeidsregjeringen. De offentlige bevilgninger til forskning er økt med 3 mrd. kroner i perioden fra 2002 til 2005. Samarbeidsregjeringen foreslo en samlet vekst i bevilgningene til forskning og utvikling i 2006 på om lag 1,4 mrd. kroner Samarbeidsregjeringen satser aktivt på forskning og innovasjon innenfor områder Norge er gode på. For eksempel foreslår Samarbeidsregjeringen en økning i de offentlige midlene til forskning og utvikling innen petroleumssektoren på om lag 100 mill. kroner.

Disse medlemmer trapper satsingen på forsk­ning, innovasjon og utdanning ytterligere opp med om lag 110 mill. kroner, herunder økte bevilgninger til næringsrettet forskning, Innovasjon Norge, reiseliv og CO2-rensing. De totale bevilgningene til forskning og utvikling over statsbudsjettet blir derved om lag 15,5 mrd. kroner. Disse medlemmer støtter Samarbeidsregjeringens forslag om å øke kapitalen i Fondet for forskning og nyskaping med 39 mrd. kroner, og viser til at dette vil gi økte bevilgninger til forskning på om lag 1,4 mrd. kroner i 2007.

Disse medlemmer støtter opp om Kunnskapsløftet - reformen i grunnopplæringen i skolen, som Samarbeidsregjeringen lanserte. Målet med reformen er å styrke elevenes grunnleggende ferdigheter, blant annet ved å sette tydeligere kompetansemål for fagene. Reformen omfatter nye læreplaner, ny fag- og timefordeling, ny struktur i videregående opplæring, kompetanseutvikling og videreutvikling av det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet. Samarbeidsregjeringen foreslår en økning i bevilgningene til Kunnskapsløftet på i overkant av 700 mill. kroner fra 2005 til 2006. Totalt foreslår Samarbeidsregjeringen å bevilge om lag 1,6 mrd. kroner til reformen i 2006. Disse medlemmer foreslår å ytterligere øke satsingen på skole og utdanning med 160 mill. kroner. Det inkluderer en ekstra uketime på barnetrinnet i grunnskolen, 5 mill. kroner til leksehjelp, ytterligere 10 mill. kroner til etterutdanning av lærere (gir samlet bevilging til kompetanseutvikling på 610 mill. kroner), ytterligere styrking av realfagsstudiene på universiteter og høyskoler med 20 mill. kroner, 10 mill. kroner til private høyskoler og 16 mill. kroner til kjøp av vitenskapelig utstyr. Disse medlemmer ønsker også å foreta et løft for prosjektet "Ny sjanse - grunnopplæring for voksne" og bevilger 20 mill. kroner, noe som innebærer mer enn en dobling av bevilgningen til dette prosjektet. Satsingen på skolen styrkes også ved at ordningen med rentefrie lån til oppussing av skolebygg økes med 750 mill. kroner.

Kommune

I stortingsperioden 2001-2005 økte kommunenes inntekter med om lag 15 mrd. kroner, målt i faste priser. De siste to år har inntektsveksten vært på hele 6 mrd. kroner hvert år, noe som er den høyeste inntektsveksten siden 1997. Den samlede realveksten i kommunesektorens inntekter har i perioden 2002-2005 i gjennomsnitt vært på 1,8 pst. Samarbeidsregjeringen foreslo en reell vekst i kommunesektorens samlede inntekter på om lag 2,9 mrd. kroner. Av veksten i de samlede inntektene foreslo Samarbeidsregjeringen at 1,9 mrd. kroner skulle være frie inntekter.

Kommunenes handlefrihet er styrket bl.a. gjennom økte frie inntekter. Regjeringen har sørget for bedre samsvar mellom oppgaver og finansiering i kommunesektoren bl.a. gjennom ny toppfinansieringsordning for ressurskrevende brukere. Videre er eldreomsorgen styrket. Samarbeidsregjeringen har godkjent utbygging og modernisering av om lag 9 000 sykehjemsplasser og om lag 5 000 omsorgsboliger i stortingsperioden 2001-2005. Regjeringen har dermed lagt til rette for at handlingsplanen for eldreomsorg og eneromsreformen fullføres med totalt 38 600 plasser utbygd fra 1997 til 2005.

Disse medlemmer viser til at Samarbeidsregjeringen har forbedret og styrket arbeidet med integrering av innvandrere og flyktninger. Introduksjonsordningen og innføring av rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap er de to mest sentrale reformene. I tillegg kommer bedre juridisk vern mot diskriminering og organisatorisk styrking av integrerings- og mangfoldsarbeidet gjennom opprettelse av et eget direktorat. Målsettingen er at nyankomne raskere skal komme inn i arbeidslivet og klare seg selv, og dermed bli en bedre støtte for sine barn i det norske samfunnet.

Disse medlemmer foreslår å styrke kommune­økonomien ytterligere med 400 mill. kroner. Inkludert i denne satsingen er 75 mill. kroner til styrket integrering av innvandrere, 11 mill. kroner i økt bostøtte, 15 mill. kroner til Indre Øst/Groruddalen og 45 mill. kroner til en ekstra uketime på barnetrinnet i grunnskolen. Inkludert den ekstra uketimen på barnetrinnet øker de frie inntektene til 2,2 mrd. kroner. Samlet øker kommunesektorens inntekter med 3,3 mrd. kroner.

Samferdsel og kollektiv

Samarbeidsregjeringen har styrket bevilgningene til samferdsel og infrastruktur. Veiinvesteringene er økt med om lag 20 pst. nominelt i perioden fra 2001 til 2005, og det er bygget 400 km med ny vei. Modernisering av samferdselsetatene og konkurranseutsetting av oppdrag gir i tillegg flere og bedre veier for pengene.

Samarbeidsregjeringen har også satset sterkt på kollektivtiltak. Bevilgningen er økt med til sammen 1,7 mrd. kroner reelt i perioden fra 2001 til 2005. Jernbaneinvesteringene er i samme periode økt med mer enn 50 pst. nominelt, og en rekke store prosjekter er igangsatt. Kollektivtrafikken vokser, og har blitt styrket gjennom lav og gunstig merverdiavgiftssats, bedre fremkommelighet, egen belønningsordning for storbyene og 40 pst. rabatt for elever og studenter på lokal kollektivtrafikk. Disse medlemmer foreslår å styrke satsingen på kollektivtrafikk ytterligere og bevilger 50 mill. kroner til investering i jernbane og 75 mill. kroner til belønningsordning for bedre kollektivtransport i byområdene.

Helse

Disse medlemmer viser til at aktiviteten i sykehusene fra 2001 har økt med om lag 11 pst. for inneliggende pasienter. Poliklinisk aktivitet har økt vesentlig mer enn dette. Gjennomsnittlig ventetid for behandlede pasienter er redusert med 16 dager, fra en gjennomsnittlig ventetid på 96 dager for de som fikk behandling i 1. tertial 2001 til en gjennomsnittlig ventetid på 80 dager for de som fikk behandling i første tertial 2005. Antall pasienter som har ventet over ett år på behandling, er redusert fra 47 000 i 1. tertial 2001 til 5 400 i tilsvarende periode i 2005.

Disse medlemmer viser til at Samarbeidsregjeringen for 2006 foreslår å øke bevilgningene med 700 mill. kroner mer til drift i helseforetakene, noe som er en videreføring av vedtatt tilleggsbevilgning i Revidert nasjonalbudsjett for 2005, 240 mill. kroner i økt samlet støtte til ressurskrevende brukere i kommunene, 115 mill. kroner til fritak for egenbetaling ved helsetjenester for barn under 12 år og 113 mill. kroner til styrking av tiltak for rusmiddelmisbrukere.

Disse medlemmer viser til at Samarbeidsregjeringen prioriterte psykisk helse høyt, og er fornøyd med at opptrappingsplanen for psykisk helse er fulgt opp. Det årlige bevilgningsnivået til drift er økt med om lag 3 mrd. kroner fra 2001 til 2006. Det er videre lagt til rette for 3 mrd. kroner i investeringer innen spesialisthelsetjenesten og for om lag 2 700 omsorgsboliger i kommunene. For 2006 foreslår Samarbeidsregjeringen om lag 785 mill. kroner mer til drift gjennom opptrappingsplanen for psykisk helse (1999-2008) sammenliknet med saldert budsjett 2005. Bevilgningsforslaget innebærer dessuten at investeringsnivået i spesialisthelsetjenesten på 760 mill. kroner i 2005 videreføres til 2006. I tillegg til dette kommer utbyggingen av tilrettelagte boliger i kommunene, hvor det er gitt tilsagn til utbygging av 3 400 boliger, og alle boligene er beregnet å stå ferdig i 2006.

Disse medlemmer foreslår å styrke satsingen innen helse ytterligere, ved å bevilge 75 mill. kroner til private rehabiliteringsinstitusjoner.

Miljø

Det er ført en aktiv miljøpolitikk med nye virkemidler for reduksjon av klimagasser under Samarbeidsregjeringen. Disse medlemmer viser til at Lavutslippsutvalget skal utrede ytterligere reduksjoner. Vernearealet er økt med om lag 50 pst. i regjeringsperioden, og det er opprettet 8 nye nasjonalparker. Kulturminnefondet er opprettet, kulturminnevernet styrket og kampen mot miljøgifter forsterket. Samarbeidsregjeringen foreslår å øke Kulturminnefondets grunnkapital med 400 mill. kroner i 2006, til i alt 800 mill. kroner.

Disse medlemmer foreslår å benytte noe av det økte handlingsrommet til å styrke bevilgningene til statlig erverv til kjøp av friluftsområder med 50 mill. kroner, å øke satsing på miljøvennlig samferdsel med 125 mill. kroner og til CO2-rensing med 25 mill. kroner.

Kultur

Disse medlemmer viser til at bevilgningen til kultur- og kirkeformål foreslås økt med 225 mill. kroner, tilsvarende en nominell økning på 3,6 pst. i forhold til saldert budsjett 2005. Områder som er prioritert, inkluderer:

• – Styrking og utvikling av museene i hele landet.

• – Videreutvikling av Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.

• – Styrking av tilskuddet til Den Norske Opera - omstilling av driften frem mot innflytting i nytt operahus.

• – Styrking av tilskuddet til Hålogaland Teater og Nordland Teater, som begge tar i bruk nytt bygg i løpet av 2005.

• – Nasjonalbiblioteket - drift i rehabilitert hovedbygg i Oslo.

• – Styrking av Arkivverket - nye lokaler for Statsarkivet i Trondheim og drift i den utvidede riksarkivbygningen.

• – Ibsen-markeringen i 2006.

• – Styrking av tilskuddet til fri scenekunst, musikkensembler og symfoniorkestre.

• – Bevilgning til Stavanger som europeisk kulturhovedstad i 2008.

• – Styrket satsing på norsk filmproduksjon.

• – Fortsatt opptrapping av bevilgningen til trosopplæring i Den norske kirke.

• – Økning av bevilgningene til den pågående omstillingen av prestetjenesten.

• – Utvidelse av rentekompensasjonsordningen for kirkebygg.

Disse medlemmer støtter Regjeringens forslag, men foreslår i tillegg å styrke bevilgningen til Frifond med 15 mill. kroner, fondet for lyd og bilde med 3 mill. kroner, kompetansebyggende tiltak for folkekultur med 5 mill. kroner, teater og operaformål med 2 mill. kroner, den norske kirke - prostereformen med 10 mill. kroner, og øke de rentefrie lånene til vedlikehold og oppussing av kirkebygg med 250 mill. kroner.

Bistand

Disse medlemmer viser til at bevilgningene til internasjonal bistand er økt med mer enn 6 mrd. kroner siden 2001, tilsvarende en nominell vekst på om lag 50 pst. Bistandsbudsjettet er økt fra 0,89 pst. av anslått bruttonasjonalinntekt (BNI) i saldert budsjett 2001 til 0,95 pst. i 2005, i en situasjon hvor petroleumsinntekter er økt kraftig. Bistand til Afrika, utdanning, hiv- og aidsbekjempelse og godt styresett er særlig prioritert. Samtidig er hele bistandsforvaltningen reformert og en har lagt større vekt på bistand til Afrika som har de største utfordringene. De fattigste utviklingslandene har fått full tollfrihet og kvotefri adgang til norske markeder.

Norge er ett av de land som har gått i bresjen for gjeldslette internasjonalt. Gjennom oppfølging av gjeldsplanen fra 1998, som ble oppdatert og utvidet i 2004, hadde Norge ved utgangen av 2004 slettet knapt 1,9 mrd. kroner av de fattigste landenes gjeld til Norge. Dette er ikke belastet bistandsbudsjettet, men kommer i tillegg til dette.

Disse medlemmer viser til at siden 2002 har Samarbeidsregjeringen bidratt med nær 1,4 mrd. kroner til internasjonale gjeldsletteoperasjoner og relatert faglig bistand. I tillegg er 1,5 mrd. kroner av utviklingslands gjeld til Norge slettet uten bevilgning over bistandsbudsjettet. Samarbeidsregjeringen foreslår at bistandsbudsjettets andel av anslått BNI øker fra 0,95 pst. i saldert budsjett 2005 til 0,96 pst. i 2006, noe disse medlemmer støtter.

Tiltaksplan mot fattigdom

Samarbeidsregjeringen har som første regjering igangsatt en målrettet tiltaksplan mot fattigdom i Norge. I perioden fra 2002 til 2005 er bevilgningene innenfor tiltaksplanen mot fattigdom økt nominelt med om lag 1,3 mrd. kroner. I 2006 foreslår Samarbeidsregjeringen en ytterligere økning på 263 mill. kroner. Med dette har Regjeringen økt nivået på bevilgningene til fattigdomstiltak, inkl. tiltak for de tyngste rusmisbrukerne, med nær 1,6 mrd. kroner i perioden fra 2002 til 2006. Dette kommer i tillegg til etablerte velferdsordninger under folketrygden og velferdstiltak i regi av kommunene. Disse medlemmer viser til at arbeid er viktigste vei ut av fattigdom. Derfor ønsker disse medlemmer å øke antallet tiltaksplasser for yrkeshemmede med 340 plasser utover Samarbeidsregjeringens forslag, noe som bringer samlet antall plasser i 2006 opp i 26 640 under de spesielle arbeidsmarkedstiltakene for yrkeshemmede. Utover satsingene til Samarbeidsregjeringen ønsker disse medlemmer også å styrke bevilgningen til bostøtten med 11 mill. kroner, integrering med 75 mill. kroner, herunder forsøk med gratis kjernetid i barnehagen med 10 mill. kroner, prosjekt for utsatte ungdomsgrupper i samarbeid med kommunene og frivillige organisasjoner med 10 mill. kroner. Videre øker disse medlemmer også støtten til prosjektet "ny sjanse - grunnopplæring for voksne" med 20 mill. kroner, og bevilgningen til private rehabiliteringsinstitusjoner med 75 mill. kroner Dette er tiltak som er av betydning for personer som ikke har det så lett.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet henviser til Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett for 2006 som tar utgangspunkt i Fremskrittspartiets prinsipp- og handlingsprogram for perioden 2005-2009 og Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2006.

Disse medlemmer viser en alternativ måte å løse de utfordringer Norge står overfor, både innenfor den økonomiske politikken så vel som de andre samfunnsområdene. Hovedfokus er behovet for en ny økonomisk politikk, og de prioriteringer som foretas i dette budsjett må sees i den sammenheng.

Skillelinjen i norsk økonomisk-politisk debatt går mellom Fremskrittspartiet på den ene siden, som er opptatt av å stimulere tilbudssiden i økonomien og vekst i bruttonasjonalprodukt (BNP), og de andre partiene på den andre siden, som i all hovedsak er enige om rammene for den økonomiske politikken, og dermed gjør svært små endringer over statsbudsjettet fra år til år.

Disse medlemmer viser til at målet med Fremskrittspartiets økonomiske politikk er økt vekst i innenlandsk produksjon og inntekt på kort og lang sikt, det vil si økt vekst i BNP. For å oppnå dette er det nødvendig med en omlegging av den økonomiske politikken. Disse medlemmer vil ha kraftige reduksjoner i skatte- og avgiftssatsene, langt bedre rammevilkår for det private næringsliv, reduserte subsidier til blant annet jordbruket, økte statlige realinvesteringer og effektivisering av offentlig sektor.

Disse medlemmer fremmer forslag til bevilgninger og skatte- og avgiftsopplegg over det ordinære statsbudsjettet, forslag til utenlandsbudsjett, strukturtiltak, lovendringsforslag og forslag til endringer og omorganisering av offentlig virksomhet. Mange forslag har et langsiktig perspektiv og vil ikke nødvendigvis har målbar virkning for kommende budsjettår. De vil like fullt være av stor betydning for økonomiens virkemåte i tiden fremover.

For å bedre synliggjøre langsiktige effekter i den økonomiske politikken, er det etter disse medlemmers oppfatning nødvendig å innføre langtidsbudsjettering i Norge. Dagens budsjettsystem synes mer og mer å være det største hinderet for gjennomføring av store og nødvendige reformer. Samtidig må man i større grad være opptatt av å skille mellom penger brukt til forbruk, penger som er investert og penger brukt innenlands og utenlands, fordi det påvirker økonomien forskjellig.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet i sitt alternative statsbudsjett har lagt vekt på:

• – Skattereduksjoner som øker økonomiens effektivitet og arbeidsinnsatsen, og som får virkning på kjøpekraften og dermed også på fremtidige lønnsoppgjør

• – Avgiftsreduksjoner som bidrar til økt effektivitet og bedre ressursutnyttelse

• – Investeringer som bidrar til økt effektivitet og bedre ressursutnyttelse

• – Lovendringsforslag og reformer som over tid virker effektiviserende og produktivitetsfremmende på norsk økonomi.

Disse medlemmer er ikke tilfreds med Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2006. Hovedproblemet er den manglende sosiale profilen, samt mangel på tilstrekkelige tiltak for å redusere arbeidsledigheten og øke veksten.

Det er viktig å understreke at det er tilnærmet umulig for en stortingsgruppe med begrenset ressurstilgang sammenlignet med regjeringsapparatet, å gjennomgå hver eneste detalj i det fremlagte statsbudsjettet, for deretter å anvise alternative løsninger. Derfor har disse medlemmer på en del områder anvist retning og utformet forslag som overlater gjennomføringen til Regjeringen.

Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2006 danner grunnlaget for vurderingene av norsk økonomisk politikk.

Hovedutfordringen for norsk økonomi er etter disse medlemmers oppfatning først og fremst den økonomiske veksten. Den underliggende veksten i norsk økonomi er fortsatt ikke god nok. Dette først og fremst fordi det er petroleumsinvesteringer og det private forbruket som holder veksten oppe. Forbruksveksten er i stor grad rettet mot importerte konsumvarer og veksten i eksporten av tradisjonelle varer har flatet ut. Det kan derfor synes som om investeringer i industrien vil falle i tiden fremover. Når vi samtidig har mottatt varsler om betydelig utflagging i årene som kommer, er det avgjørende at den økonomiske politikken innrettes annerledes. Prognosene viser også at fremtidige oljeinvesteringer vil falle i de kommende årene. Disse medlemmer mener vekst først og fremst burde komme som et resultat av større skaperkraft i norsk næringsliv.

En høyere vekstrate vil ha betydelige konsekvenser med hensyn til den generelle velferdsutviklingen. Klarer vi eksempelvis å doble veksten i økonomien vil dette føre til mer enn en fordobling av BNP i et langsiktig perspektiv, og dermed en fordobling av levestandarden. Dette fordrer en økonomisk politikk som på kort og mellomlang sikt mobiliserer ressurser og øker effektiviteten, og som på lang sikt har ambisjoner om at Norge skal være ledende i produktivitetsutviklingen internasjonalt.

Høyere vekst i BNP gir folk et høyere velferdsnivå. Det høyere velferdsnivået vil synliggjøres gjennom høyere disponible inntekter for husholdningene, og et langt bedre offentlig tjenestetilbud. For å bedre den økonomiske veksten både på kort og lang sikt vil Fremskrittspartiet føre en alternativ økonomisk politikk. En politikk som gir økt økonomisk vekst i BNP.

Økonomisk vekst fremmes av politikk som stimulerer folk til å arbeide, og av politikk som gjør at produktiviteten øker. Produktiviteten vil øke ved at det legges til rette for økte investeringer i norsk økonomi, og at den kapital og arbeidskraft som er tilgjengelig brukes på en mer effektiv måte. Studier har vist at det er enorme effektivitetstap i norsk økonomi som følge av politisk styrt sløsing med ressurser.

Fremskrittspartiets tilbudssidepolitikk:

• – Lavere skatte- og avgiftssatser

• – Aktiv styrking av produktiviteten i offentlig og skjermet sektor

• – Aktiv innovasjonspolitikk som styrker innovasjonsnivået og innovasjonsevnen i alle deler av næringslivet

• – En utdanningspolitikk som gir oss et internasjonalt konkurransedyktig utdanningssystem

• – En forskningspolitikk som skaper forutsetninger for ny verdiskapning

• – En infrastrukturpolitikk som sikrer den transportmessige og elektroniske infrastruktur som næringslivet har behov for

• – En energipolitikk som sikrer stabil tilgang til kraft til konkurransedyktige priser

• – En arbeidsmarkedspolitikk med vekt på lokale oppgjør som sikrer fleksibilitet og omstilling

I mange tilfeller er det umulig å styre veksten næringsmessig og bransjemessig ved hjelp av politiske grep. Økonomisk vekst kan komme fra både privat og offentlig sektor, og det kan komme både fra konkurranseutsatt og skjermet sektor. Men disse medlemmer erkjenner samtidig at Norge trenger en langt mer aktiv næringspolitikk. Næringsnøytraliteten slik Regjeringen legger opp til, svekker Norges konkurranseevne i viktige næringer fordi det ikke legges til rette verken for klyngedannelser eller forskningsutvikling som et viktig grunnlag for ytterligere vekst. Norsk konkurranseutsatt virksomhet har liten glede av nøytral konkurranse i Norge, når næringslivet samtidig opplever å ha alt annet enn konkurransedyktige rammebetingelser overfor sine utenlandske konkurrenter.

Disse medlemmer legger stor vekt på å få bedre tjenester fra offentlig sektor gjennom effektivisering, investering og rasjonalisering. Investeringer i offentlig eid realkapital vil øke veksten både i offentlig og privat verdiskapning. Disse medlemmer mener at Regjeringen lar den offentlige realkapital og dermed mange av det offentliges primæroppgaver forvitre. Det må investeres mer i offentlig sektor, spesielt innen helse- og omsorgssektoren, slik at folk flest kan få et bedre tilbud av offentlige tjenester. Konkurranseutsetting vil øke effektiviteten i tjenesteproduksjonen og kan gjennomføres selv om det offentlige har ansvar for finansiering og kvalitetssikring av tjenestene.

Ønsket om å foreta nødvendige investeringer i offentlig sektor må ikke misforstås i den retning at Fremskrittspartiet ønsker en større offentlig sektor. Tvert imot, disse medlemmer er bekymret over den sterke veksten i statens utgifter.

I Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett for 2006 foretas det vesentlige endringer i budsjettets hovedprioriteringer. Fremskrittspartiet kutter betydelig i de løpende statlige utgiftene, men omfordeler samtidig til blant annet helsevesenet, justissektoren og samferdselssektoren.

Etter disse medlemmers oppfatning er dette høyst nødvendige omprioriteringer. Dette medfører blant annet:

• – Bedring av den sosiale profilen i budsjettet

• – En bedring av helsevesenets samlede økonomi og ressursutnyttelse, blant annet ved økt pasientbehandling som over tid vil frigjøre midler over trygdebudsjettet og føre flere tilbake til arbeidslivet

• – Styrking av justissektoren, som både øker kriminalitetsbekjempelsen og folks trygghet

• – Styrking av forsvaret, som er helt nødvendig for å ivareta Norges interesser

• – Økt satsning på veibygging

Samtidig reduserer Fremskrittspartiet den samlede skatte- og avgiftsbelastningen med ca. 28 mrd kroner. Dette får gunstige effekter på økonomien fordi:

• – Det blir mer lønnsomt å investere, arbeide og spare, noe som bedrer grunnlaget for vekst i BNP

• – Varer og tjenester blir rimeligere som følge av avgiftslettelser

• – Grensehandelen reduseres som følge av avgiftslettelser og bidrar til økt sysselsetting samt mindre smugling og annen illegal virksomhet som følge av dagens feilslåtte alkoholpolitikk

Fremskrittspartiet satser også betydelige midler på forskning, veiinvesteringer og andre realinvesteringer som samlet bidrar til å bedre grunnlaget for vekst i BNP.

Disse medlemmer anser dette for å være en vel så nyttig statlig sparing for fremtiden som å ensidig spare i oljefondet. Disse medlemmer flytter derfor noen av midlene som i dag spares gjennom oljefondet til andre fond, som forskningsfondet, fond for energi- og petroleumsforskning og til økte realinvesteringer. Denne omplasseringen av formue innebærer ikke reduserte muligheter til å møte fremtidige forpliktelser, men et annet fokus på samlet sparing. Selv en begrenset økning i den økonomiske veksten på noen promiller vil gi en høyere verdiskapning i fremtiden enn avkastningen på oljeformuen.

Samlet sett vil lavere skatter og avgifter, økt forsk­ning, og vekst i statlige realinvesteringer bidra til økt vekst i norsk økonomi som i sin tur vil føre til økt vekst i produksjon og inntekt og dermed økte inntekter for nasjonen. Dette er viktig fordi det bedrer statens muligheter til å finansiere fremtidige pensjoner og andre velferdsordninger.

En aktiv tilbudssidepolitikk er beste medisin i kampen mot arbeidsledighet.

Disse medlemmer vil føre en økonomisk politikk som reduserer ledigheten og trygger sysselsettingen. Disse medlemmer er fortsatt sterkt bekymret over utviklingen i ledigheten.

Ifølge AKU (SSBs arbeidskraftsundersøkelse) var det i perioden juni-august i år 116 000 arbeidssøkere uten arbeidsinntekt, tilsvarende 4,8 pst. av arbeidsstyrken. Dette var 0,3 prosentpoeng, eller 9 000 personer, mer enn ett år tidligere og 0,1 prosentpoeng mer enn i den foregående tremånedersperioden.

Regjeringen anslår nå at sysselsettingen ventes å øke med 22 000 personer i 2006. Likevel innebærer dette at anslaget for arbeidsledigheten for 2006 er 4,1 pst. av arbeidsstyrken.

Disse medlemmer fremmer forslag om en rekke tiltak som vil bedre på situasjonen i forhold til arbeidsledigheten. Forslagene består av både kortsiktige og langsiktige virkemidler. Felles for dem er at de både har positiv sysselsettingseffekt og bidrar til reell langsiktig verdiskapning. Disse medlemmer foreslår investeringer og større innsats innen veisektoren, skolesektoren, justissektoren, forskning og utvikling, økt bemanning innen omsorg og tiltak for å sikre kapitaltilgang for næringsutvikling.

Disse medlemmer støtter ikke Regjeringens forslag om nok en gang å endre permitteringsreglene. Disse medlemmer vil opprettholde permitteringsperioden på 42 uker og vil også foreslå at arbeidsgivers lønnspliktperiode opprettholdes på 5 dager.

Permitteringsregelverket har vært endret ved hver eneste budsjettbehandling i flere år. Slike uforutsigbare rammebetingelser for bedriftene er svært uheldig. Ved å beholde dagens regelverk sikrer man nødvendig fleksibilitet for bedriftene når ordretilgang og konjunktursvingninger gjør hurtige tiltak nødvendig. Disse medlemmer viser også til at Stortinget har vedtatt at Regjeringen skulle komme tilbake til Stortinget med en sak med gjennomgang av permitteringsordningen, med sikte på å få varige permitteringsregler, og etterlyser dette.

Byggenæringen er konjunkturfølsom, og spesielt de ansatte i den utførende delen blir hardt rammet ved store svingninger i aktivitetsnivået i næringen. Det er fortsatt ledighet i denne næringen og det burde derfor være store samfunnsmessige gevinster å hente ved at det offentlige fremskynder igangsettingen av allerede besluttede og nødvendige prosjekter som man uansett konjunktursituasjon ser nødvendigheten av å realisere.

Kvaliteten på veinettet er avgjørende for konkurransekraften i norsk næringsliv. Det er en rekke industribedrifter rundt om i landet og for mange av disse utgjør transportutgifter en stor del av kostnadene. Det er nødvendig med en betydelig opprustning av veinettet i Norge. Forsering av noen av disse prosjektene vil bidra til hurtigere bedret infrastruktur, som bedrer økonomiens virkemåte, samt utnytte kompetansen og kapasiteten i anleggssektoren.

Forskning er en investering i fremtidig livskvalitet og velferd. Forskningen har stor betydning for den økonomiske utviklingen, og er derfor viktig også for fremtidige generasjoner. Fremtidig vekst vil henge sammen med at eksisterende næringsliv blir mer kunnskapsintensive og at det skapes nye kunnskapsintensive bedrifter. Norge tar i dag ikke godt nok vare på sine industrielle forskningsmiljøer, som i mange tilfeller befinner seg i verdenstoppen. Vi kan dermed komme til å gi slipp på et viktig konkurransefortrinn. Konsekvensen kan bli at industrien leter etter kunnskap andre steder og svekker sin tilknytning til Norge. Disse medlemmer mener at staten og næringslivet i fellesskap har ansvar for å bygge en nasjonal kunnskapsbase innenfor viktige næringer for Norge. Et eksempel kan være opprettelsen av et statlig energi- og petroleumsforskningsfond. Dersom petroleumsnæringen oppnår stabile rammebetingelser for forskning og utvikling, vil det bidra til å sikre Norges plass i fremste rekke innenfor avansert oljeteknologi og kompetanse. Dette er en forutsetning for også i fremtiden å sikre norske arbeidsplasser i oljeindustrien.

Disse medlemmer ønsker en modell der det avsettes et forskningsfond på 10 mrd. kroner, og hvor avkastningen av dette skal finansiere relevante og fornuftige forskningsprosjekter. Dette sikrer forutsigbarhet og legger grunnlag for langsiktig planlegging og gjennomføring av forskningsprosjekter. Opprettelsen av et slikt fond vil medføre at staten tar sitt nødvendige ansvar for forskningen, og dette vil i stor grad være utgifter til bedring av fremtidig inntektservervelse for staten.

Usikkerheten rundt kraftforsyningen skaper økt usikkerhet vedrørende fremtidige investeringer i norsk kraftkrevende industri. Disse medlemmer mener at man i langt større grad må legge til rette for at norsk petroleumsproduksjon også dekker energibehovet nasjonalt, og vil ta avstand fra den pålagte miljøprektigheten som vises for eksempel ved at eksport av gass til utenlandske gasskraftverk er ønsket, mens bygging av miljøvennlige konvensjonelle gasskraftverk i Norge er uønsket.

Behovet for økt tilgang til kraft er av vesentlig betydning for å unngå store prisvariasjoner og fare for strømrasjonering i fremtiden, både for industrien og de private husholdninger. Norge bør spesielt være interessert i å bli mindre avhengig av meteorologiske forhold, enten gjennom ny kraftproduksjon som supplerer vannkraften, eller ved å erstatte strøm med andre varmekilder. Økt bruk av gass dekker begge disse forhold. Gasskraft blir over hele verden sett på som en miljøvennlig og effektiv energikilde, og Norge bør se det enorme potensialet som gassen representerer. En mer offensiv energipolitikk er nødvendig, både for å sikre eksisterende arbeidsplasser og for å skape nye.

Norske myndigheter har vært en aktiv pådriver for å eksportere store volum norsk gass til kontinentet. De høye volumene har gjort det lønnsomt å bygge nødvendige gassrørledninger fra Norge til det europeiske gassmarkedet. Samtidig har man ikke bygget opp tilsvarende infrastruktur i Norge. Den manglende infrastruktur i Norge har gjort at bruken av gass til kraftproduksjon, eller verdiskapning og sysselsetting i næringslivet, er liten.

Naturgass er samfunnsøkonomisk og bedriftsøkonomisk lønnsomt, men krever store investeringer i infrastruktur. Det kreves høye gassvolumer for at et rørledningsprosjekt skal være lønnsomt. I tillegg er levetiden på et gassrør svært lang, og lånemessig vil avdragene på lån, med langt kortere nedbetalingstid, være svært store de første årene. Kapitalbehovet og risikoen for aktører i næringslivet blir dermed for stor til at det blir bygget særlig infrastruktur. Norsk næringsliv besitter heller ikke tilstrekkelig kapital til å ta dette ansvaret alene.

Disse medlemmer mener derfor at staten må ta en langt mer aktiv rolle i å sikre denne utbyggingen. Myndighetene har en viktig rolle blant annet i utbygging av vei og strømnettet, og på samme måte bør myndighetene sikre "hovedveiene" for naturgass til bruk i Norge. Dette kan gjøres ved at myndighetsansvaret for infrastrukturen legges til et statlig selskap med nødvendige ressurser til å bygge ut hovedinfrastrukturen. Dette skal selvsagt gjøres ut fra økonomiske kriterier, slik at midlene tilfaller rørledninger i de områder hvor de gir størst effekt. Utbygging av slik infrastruktur vil skape økt sysselsetting og samtidig være et viktig bidrag til fremtidig verdiskapning.

Disse medlemmer vil foreslå at det etableres et nytt såkornfond, etter samme kriterier som for de fond som er etablert. Såkornfondet foreslås lagt til Tromsø.

Selv om disse medlemmer mener det er viktig å verne om miljøet, må dette skje gjennom internasjonalt samarbeid, og ikke gjennom ensidige nasjonale tiltak. Ensidige tiltak øker kostnadene for viktige deler av norsk næringsliv og svekker dermed deres vekstmuligheter.

Våren 2001 ble den såkalte handlingsregelen for bruk av oljepenger vedtatt av Stortinget. Stortingsflertallet la vekt på at retningslinjer for bruk av oljeinntekter skulle være forholdsvis enkle og fungere som en rettesnor i det løpende budsjettarbeidet.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet hele tiden har vært mot handlingsregelen, og mener at Regjeringens statsbudsjett nok gang er en erkjennelse av at regelen kan avvikles. Helt siden den ble innført våren 2001 har handlingsregelen vært trikset med en rekke ganger, avhengig av den sittende regjerings behov for å løse de ulike budsjettutfordringer. Hovedproblemet med handlingsregelen er at den sterkt begrenser det finanspolitiske handlingsrommet. En av handlingsregelens viktigste svakheter er at den ikke forholder seg til hvor, når eller hvordan oljeinntektene brukes, og at den ikke skiller mellom oljepenger brukt til skatte- og avgiftslettelser, offentlige realinvesteringer og offentlig forbruk. Handlingsregelen har ikke vært overholdt noen gang siden den ble innført.

Det er ikke bare mulig, men høyst nødvendig å senke skatte- og avgiftstrykket. Skatter og avgifter medfører samfunnsøkonomisk ineffektivitet, fordi økt verdiskapning fra ekstra arbeids- og kapitalinnsats ikke reflekteres i tilsvarende økt kjøpekraft for husholdningene og bedriftene. Dermed reduseres tilbudet av arbeidskraft og kapital relativt til en situasjon med lavere skatter og avgifter. Denne såkalte skattekilen er svært høy i Norge på grunn av det høye skatte- og avgiftsnivået. Empiriske studier av det norske arbeidsmarkedet har vist at det er svært mye å hente på økt arbeidstilbud ved en reduksjon av skatten på arbeidsinntekt. Fremskrittspartiets langsiktige mål er et skattesystem med langt lavere, flatere og likere beskatning av arbeids- og kapitalinntekt.

I forhold til land i Europa ligger Norge høyt når vi ser på skatt som andel av BNP for personer og selskaper, sammen med de øvrige skandinaviske landene. Dette er en god illustrasjon på nødvendigheten av å redusere det samlede skatte- og avgiftstrykket for å bedre konkurranseevnen.

Avgiftssystemet har i prinsippet akkurat samme uheldige samfunnsøkonomiske virkning som den progressive og høye beskatningen av arbeidsinntekt. Avgiftene gjør varer og tjenester dyrere enn nødvendig. Økt produksjon fra ekstra arbeids- og kapitalinnsats reflekteres dermed ikke i tilsvarende kjøpekraft for husholdningene og bedriftene, og reduserer følgelig incentivene til økt innsats.

Avgiftene bidrar i tillegg til en rekke utilsiktede og uheldige konsekvenser både økonomisk og sosialt. Disse medlemmer mener som et grunnprinsipp at ved avgiftsbelegging av produksjon og salg av varer og tjenester må det legges til grunn en generell og lik merverdiavgift. Disse medlemmer har ikke til hensikt å øke merverdiavgiften. En tilnærming til et slikt avgiftssystem vil komme gjennom systematiske avgiftsreduksjoner på varer og tjenester som i dag tillegges store særavgifter utover allmenn merverdiavgift.

Det er nødvendig å skille klart mellom skatte- og avgiftssatser og skatte- og avgiftsinntekter. Selv om en reduksjon i de høye skatte- og avgiftssatsene medfører et fall i skatte- og avgiftsinntektene på kort sikt, er den langsiktige effekten på norsk økonomi motsatt. Dette skyldes at lavere skatte- og avgiftssatser har en dynamisk virkning på økonomien. Når produksjon og inntekt stimuleres, utvides skatte- og avgiftsgrunnlaget. Dermed vil etter hvert statens skatte- og avgiftsinntekter øke selv om satsene er lavere.

Disse medlemmer mener staten forsømmer real­investeringer i offentlig realkapital. For å kunne tilby befolkningen et stadig bedre offentlig tjenestetilbud, er det nødvendig å sørge for offentlig realkapitaldannelse.

I de siste årene har offentlige realinvesteringer som andel av BNP vært fallende og i tillegg svært lave. Disse medlemmer vil snu denne utviklingen.

Her tenkes det spesielt på den realkapital som benyttes innen samferdsel, helse og utdanning. Realkapitalen må tas vare på, og den må økes. Dette gjør offentlig tjenesteproduksjon mer effektiv, og det reduserer kostnader i det private næringsliv.

Det statlige forbruket, det vil si løpende kostnader i offentlig forvaltning, bør ikke kompensere for manglende offentlige realinvesteringer. Disse medlemmer er bekymret for en utvikling hvor manglende investeringer oppveies av økte løpende kostnader i drift av offentlig sektor. Disse medlemmer vil derfor prioritere offentlige realinvesteringer fremfor offentlig forbruk. Det vil gi en langt bedre effekt på det offentlige og private tjenestetilbudet, samtidig som det gir en bedre statlig ressursbruk. Disse medlemmer mener det er svært mange områder innen offentlig forvaltning hvor ressursene kan utnyttes mer effektivt. Dette vil redusere det statlige forbruket målt i kroner, uten at det går ut over det reelle offentlige tjenestetilbudet.

Overføringene utgjør en stadig voksende andel av statens utgifter. En må skille mellom stønader til husholdninger og subsidier til næringslivet. Disse medlemmer er generelt negativ til næringssubsidier, og mener at økonomiens ressurser må brukes der hvor disse kaster mest av seg i form av reell verdiskapning. Av subsidier til næringslivet utgjør overføringer til landbruket den aller største posten. Disse medlemmer vil kutte betydelig i disse subsidiene. Samtidig vil disse medlemmer kutte importvernet, som skjermer norsk landbruk og gjør mat dyrere enn nødvendig. Reduserte overføringer til landbruket vil frigjøre statlige midler til økt realinvestering. Samtidig vil et kutt i landbruksoverføringene frigjøre mye arbeidskraft og privat kapital for annen og lønnsom produksjon. I forbindelse med de foreslåtte kutt legger disse medlemmer opp til en omstillingsstøtte slik at overgangen fra dagens system med store overføringer til landbruket skal kunne foretas på en hensiktsmessig måte.

Disse medlemmer vil stå ved mange forpliktelser med hensyn til stønader til husholdningene. Det gjelder spesielt alle pensjonsrettighetene som arbeids­tagerne har opparbeidet seg. Vi vil imidlertid saumfare stønadsordningene og over tid fjerne ordninger som har en utilsiktet skadelig og sosial funksjon. Utover pensjon og uføretrygd skal sosiale stønader fungere som et sikkerhetsnett. Stønadene må ikke fungere slik at de medfører en utstøting av arbeidslivet og usunn avhengighet av sosiale ordninger. Disse medlemmer vil føre en sosialpolitisk linje som sørger for at flest mulig kommer i lønnet arbeid, men som samtidig fanger opp dem som virkelig trenger et sosialt sikkerhetsnett. Disse medlemmer vil også vurdere et system med arbeidsplikt knyttet til sosiale ytelser.

Svært mye av den økonomiske debatten i Norge dreier seg om hvordan vi som nasjon skal forholde oss til oljeinntektene. Disse medlemmer vil påpeke det åpenbare ved at oljeinntektene i bunn og grunn er inntekter på lik linje med alle andre inntekter fra norsk produksjon. Det særegne med oljeinntektene er den høye avkastningen, relativt til ressursinnsatsen i form av arbeidskraft og investert kapital. I tillegg tilfaller det aller meste av oljeinntektene staten direkte som grunneier og skatteoppkrever og indirekte via statlig eide oljeselskap.

Oljefondet ventes å være på 1 312 mrd. kroner ved utgangen av 2005. Netto avsetning i Statens petroleumsfond, der overføringene til statsbudsjettet er trukket fra, anslås til om lag 257 mrd. kroner. Det samlede overskuddet på statsbudsjettet og i Statens petroleumsfond, der også renter og utbytte på kapitalen i fondet er medregnet, anslås til vel 316 mrd. kroner. Den samlede kapitalen i Statens petroleumsfond ved utgangen av 2006 anslås til i underkant av 1 657 mrd. kroner, tilsvarende 85,6 pst. av BNP.

Følgende figur viser forskjellen på forventede oljeinntekter, Regjeringens bruk av oljepenger og Fremskrittspartiets bruk av oljepenger for 2006:

Figur 2.1

Disse medlemmer vil i sitt alternative statsbudsjett øke bruken av løpende oljeinntekter med ca. 17 mrd. kroner i forhold til Regjeringens forslag. Det betyr at bruken av løpende oljeinntekter øker fra Regjeringens forslag på ca. 70 mrd. kroner til ca. 86 mrd. kroner.

Med Fremskrittspartiets finanspolitiske opplegg vil statsbudsjettets overskudd være på 300 mrd. koner (uten renter og utbytte), og oljefondet kan derfor antas å vokse til om lag 1 642 mrd. kroner ved utgangen av 2006.

Figur 2.2

Disse medlemmer mener at en ansvarlig og langsiktig forvaltning av oljeformuen må fokusere på å maksimere økonomisk vekst, og at oljeinntektene i større grad dermed kan konverteres til real- og humankapital fremfor finanskapital. Det hjelper svært lite for kommende generasjoner at de arver vår oljeformue i form av et oljefond, hvis de samtidig avspises med mye mindre real- og humankapital. Infrastruktur i form av bredbånd eller veier er eksempler på slik fremtidsrettet investering. Ved bruk av oljeinntekter er det derfor viktig å skille mellom forbruk og investering.

Disse medlemmer vil redusere det statlige forbruket. Disse medlemmer vil også senke skatter og avgifter og øke de offentlige realinvesteringer. Dette har viktige konsekvenser for utviklingen i norsk realkapital og verdien av norsk arbeidsinnsats, og må derfor sees på som en form for investering på lik linje med plassering av oljeinntekter i oljefondet. Fremskrittspartiet vil ikke forbruke oljepengene. Vi investerer.

Disse medlemmer tar med andre ord sterk avstand fra en snever fokusering på konvertering av dagens olje og gass til utenlandske verdipapirer. Hensynet til en helhetlig samfunnsøkonomisk politikk, tilsier at fokus må være rettet mot utviklingen i den totale nasjonalformuen. Avkastningen på nasjonalformuen er landets samlede årlige produksjon og inntekt. Når Fremskrittspartiet har som målsetting å øke vekstraten i BNP, innebærer dette at vår målsetting er en langt høyere nasjonalformue over tid enn det Regjeringen legger opp til.

Statsbudsjettet bestemmer nivået på og sammensetningen av statens utgifter og inntekter. Derfor kan man bruke statsbudsjettet som et redskap til å påvirke aktiviteten i økonomien. Finanspolitikken omfatter alle vedtak som tar sikte på å endre skatte- og avgiftsinntektene, overføringer til private og kommunene, statlig sysselsetting, statens kjøp av varer og tjenester og statlige investeringer.

Finanspolitikken påvirkes selvsagt av budsjettrutiner og parlamentariske forhold. Handlingsfriheten gjennom finanspolitikken er avhengig av mulighetene for omdisponeringer og tidsforskyvninger av midler over statsbudsjettet. Med dagens system innebærer dette at gjennomføringen av vedtatte eller ønskede reformer kan redusere handlefriheten i budsjettpolitikken, fordi man, i hvert fall retorisk, har ambisjoner om å dekke inn reduserte inntekter eller økte utgifter "krone for krone" gjennom budsjettbehandlingen. Dette er i seg selv det største hindret for at vi i dag ikke gjennomfører helt nødvendige reformer i den økonomiske politikken. Vi har et økende behov for å bedre kontrollen med utviklingen av budsjettet, skape mer forutsigbare rammebetingelser for de virksomheter som får sine økonomiske rammer fastlagt gjennom statsbudsjettet og for norsk næringsliv, men også for å få gjennomført omfattende reformer. Mange slike reformer er krevende å få gjennomført i et ettårig budsjettperspektiv, og i mangel på evne til kortsiktig inndekning ender man opp med at reformer legges på is.

Det er også verdt å merke seg at i dag føres statens budsjett og regnskap etter kontantprinsippet, det vil si et system der inntekter og utgifter budsjetteres og regnskapsføres det året de innbetales og utbetales. I bedriftsøkonomiske regnskap fordeles investeringer i realkapital i årlige kapitalkostnader, mens statlige investeringer i dag i sin helhet belastes statsbudsjettet det året investeringen foretas. Statens årlige kostnader ved bruk av realkapital fremkommer dermed ikke av statsbudsjettet eller statsregnskapet. Offentlig regnskapsføring var før andre verdenskrig basert på en målsetting om balanse i de offentlige finanser. Innføring av en aktiv motkonjunkturpolitikk fokuserte på statsbudsjettets rolle for å styre etterspørselen i økonomien, og bruken av kontantprinsippet har derfor sin begrunnelse i etterkrigstidens motkonjunkturpolitikk. De land som har gått over til bedriftsøkonomiske budsjetteringsprinsipper har vært opptatt av reformer i offentlig forvaltning.

Budsjettbehandlingen i Norge er ettårig, ja til dels også halvårlig når man ser hvor mange budsjettkapitler og -poster som det faktisk gjøres endringer i gjennom behandlingen av revidert nasjonalbudsjett.

Internasjonale utviklingstrekk viser at flerårig budsjettering har fått økt utbredelse. Eksempelvis har Sverige innført politisk bindende flerårige budsjetter, mens Nederland har etablert utgiftstak for en 4-årsperiode.

Bindende flerårige vedtak skaper forutsigbarhet, og legger et godt grunnlag for å kunne hente ut effektiviseringsgevinster på mange områder. Utvelgelsen av enkeltaktiviteter for flerårig budsjettering er selvsagt et politisk spørsmål. Men noen områder, hvor perspektivet strekker seg over flere år, åpenbarer seg klart. Investeringsprosjekter innen bygg og anlegg, store omstillingsprosesser i offentlig sektor, gjennomføring av en større skattereform og pensjonsreform, er noen eksempler.

I de årlige statsbudsjettene som fremlegges av regjeringen er vi vitne til svært marginale endringer fra år til år. Selv om Stortinget fatter de endelige vedtak om statsbudsjettets innretning og innhold, er det åpenbart at de endringer som skjer gjennom Stortingets behandling av budsjettet et ytterst små, sett i forhold til budsjettets samlede størrelse. Den reelle påvirkningen av budsjettet ligger dermed ikke først og fremst i Stortingets hender, men hos den til enhver tid sittende regjering.

Det er også slik at når Stortinget foretar omprioriteringer i forhold til regjeringens innretning av budsjettet, skjelner man ikke mellom forbruk og investering, ei heller mellom penger brukt innenlands og utenlands. Dette er en svakhet fordi det åpenbart har ulike effekter på norsk økonomi. Disse medlemmer mener det er helt nødvendig å ha en grundig politisk debatt om de helt åpenbare svakheter ved dagens budsjettsystem. Dette fordi vi trenger å gjennomføre reformer som over tid vil bidra til å effektivisere offentlig forvaltning og øke vekstevnen i økonomien.

Mange partier har tatt til orde for effektivisering av offentlig sektor, men lite skjer. Man kan heller ikke budsjettere med slik effektivisering, fordi de aller fleste reformvedtak først vil gi innsparingseffekter etter noe tid.

Det er også på høy tid med en grunnleggende skattereform, men en reform med et annet innhold enn det Regjeringen har foreslått. Fordi enhver skattereduksjon oppfattes som en trussel mot statens inntektsside, ser vi også av Regjeringens forslag kun mindre endringer som dermed ikke tilfører økonomien de tilbudssideeffekter noe kraftigere lut kunne bidratt med. Hvis vi derimot hadde hatt et noe lengre budsjettperspektiv, ville det åpnet seg større muligheter for helt nødvendige reformer som i dag fremstår som for kostnadskrevende på kort sikt, blant annet fordi man kunne veid store initielle skattetap mot langsiktige besparelser gjennom effektivisering av offentlig sektor.

Grunnlaget for norsk verdiskapning er den produksjon som skjer i private bedrifter. Fremskrittspartiets generelle tilbudssidepolitikk vil legge forholdene bedre til rette for privat næringsvirksomhet, ved å øke tilbudet av arbeidskraft, dempe lønnsøkninger, senke avgiftene, en kraftig reduksjon og omlegging av skattesystemet og økte investeringer i forskning, samferdsel og annen offentlig tjenesteyting som kommer næringslivet til gode.

Det er også behov for langsiktige, stabile og internasjonalt konkurransedyktige rammebetingelser for næringslivet. En reduksjon i landbrukssubsidiene og annen næringsstøtte vil også legge forholdene bedre til rette for privat lønnsom næringsdrift.

Privat næringsdrift er hemmet av en rekke lover og reguleringer som legger en sterk demper på nyskapning, omstillinger og effektiv drift. Disse medlemmer vil rydde opp i denne lov- og forskriftsjungelen og gjøre hverdagen enklere for bedrifter og entreprenører. Ikke minst de små og mellomstore bedriftene vil nyte godt av et enklere og mer forutsigbart rammeverk for næringslivet.

Norske myndigheter har altfor lenge vegret seg i forhold til å definere og utnytte de komparative fortrinn Norge har, med andre ord hvor vi som nasjon er relativt bedre enn andre nasjoner.

Vi har også altfor mange eksempler på myndighetsskapte hindre som effektivt hindrer lokalt næringsliv fra nyetableringer, utvidelser og videre drift. Særlig fremstår norsk miljøpolitikk i dag som en av de mest næringsfiendtlige i verden. Enten det gjelder tradisjonell norsk industri, fiskerivirksomhet, turisme eller olje/gass er særnorske miljøbestemmelser en vesentlig årsak til at mange bedrifter ikke tør ta nye investeringer eller vurderer utflagging til land hvor rammebetingelsene er bedre eller på linje med andre konkurrentland.

Selv om Norge er en del av et internasjonalt kapitalmarked, betyr ikke det at egen- og fremmedkapital er tilgjengelig for entreprenører og små bedrifter på betingelser som er internasjonalt konkurransedyktige. Det er reelle transaksjonskostnader knyttet til å koble kapital og produktiv virksomhet. Fremskrittspartiet er derfor opptatt av at det legges til rette for økt privat sparing og kapitaldannelse, noe som vil kreve en omlegging av finanspolitikken. Videre må den statlige kapitalen som er oppspart i norske fond gjøres mest mulig tilgjengelig for norske entreprenører og små bedrifter. Disse medlemmer vil ikke ved formidling av skattebetalernes penger bidra til subsidiering av privat næringsvirksomhet.

Utenlandsk kapital ser i økende grad ut til å sky Norge, grunnet uforutsigbarhet i politisk bestemte rammebetingelser. Når man fra utsiden opplever brå skift i sentrale skattebestemmelser, plutselige endringer som i tillegg får tilbakevirkende kraft er ikke dette tillitvekkende for investeringer i Norge. Derfor er det også svært sentralt at både næringspolitikken og finanspolitikken spiller på lag.

Arbeidsmarkedet spiller en helt sentral rolle i markedsøkonomien, på linje med kapitalmarkedet. Det norske arbeidsmarkedet kjennetegnes ved at det i stor grad er organisert etter et korporativt mønster. Spesielt har LO og NHO en dominerende innflytelse på lønnsdannelsen. Dette er uheldig i den grad det medfører at sysselsettingen blir lavere enn den kunne ha vært, og at arbeidskraft ikke blir kanalisert inn i de mest lønnsomme arbeidsplassene. Disse medlemmer vil arbeide for å redusere sentraliseringen i lønnsdannelsen og for å redusere makten til LO og NHO. Fagforbundet fungerer på mange måter som en bremsekloss i forhold til nødvendig rasjonalisering i kommunal sektor.

Det største potensialet for ytterligere lettelser i skjemabelastningen ligger i overgangen til elektronisk innrapportering. AltInn som er en internettbasert innrapporteringskanal som forenkler næringslivets byrder ved innrapportering til det offentlige, ble satt i full drift mai 2004. Målsettingen er at denne løsningen skal bli den foretrukne elektroniske kanalen for alle statlige etater som innhenter informasjon fra næringslivet. Løsningen dekket i 2004 over 80 skjemaer til ulike registre. Disse medlemmer ser et stort potensial i å videreutvikle slike ordninger, men mener likevel at det også må være en målsetting å i større grad samordne informasjonsinnhentingen.

Disse medlemmer vil også styrke GIEKs garantiordning for utviklingsland gjennom å utvide garantirammen. Rammen som i dag er på 1,5 mrd. kroner, er fullt utnyttet, noe som betyr at norske bedrifter vanskelig kan delta i lønnsomme prosjekter i utviklingsland som krever langsiktig lånefinansiering pga. manglende finansieringsmuligheter fra Norge. Mange norske selskaper er aktive i utviklingslandene. Garantiene har vært brukt til å dekke både kommersielle kreditter, bistandskreditter og investeringsgarantier. Dette skyldes ikke minst at en rekke av prosjektene som tidligere ble gavefinansiert, nå utvikles som kommersielle prosjekter. Mange av de aktuelle landene er ikke kredittverdig under GIEKs alminnelige ordning, selv om prosjektene er det.

Disse medlemmer mener at økte garantirammer vil gi en multipliktatoreffekt av norsk bistand ved at de samme garantirammer kan benyttes til å realisere flere prosjekter, i motsetning til ren gavebistand som kun benyttes en gang.

Det er et betydelig effektiviseringspotensial i offentlig sektor. Dette ble påvist av det utvalget som ble ledet av Victor Norman tidlig på 1990-tallet. Utvalget anslo det samlede effektiviseringspotensialet til ca. 130 mrd. kroner årlig i datidens kroneverdi.

Det er særlig grunn til å sette søkelyset på effektiviteten i offentlig sektor. Den har over tid hatt en sterk ekspansjon i Norge og legger beslag på en stadig større del av Norges BNP. Det har ført til et uakseptabelt skatte- og avgiftstrykk, samtidig som det i mange tilfeller ikke er god nok kvalitet på de tjenester offentlig sektor produserer. Hittil har løsningen vært å putte mer penger inn i sektoren, fremfor se på selve organiseringen og effektiviteten. Dette har opprettholdt ineffektive strukturer og gitt samfunnsøkonomisk suboptimale løsninger.

Disse medlemmer er av den oppfatning at myndighetene har et stort ansvar hva gjelder å forvalte folks skattepenger på en forsvarlig måte. Det betyr at ressursene først og fremst må settes inn i tjenesteytende virksomhet, fremfor administrasjon og byråkrati. Dessverre synes utviklingen å gå i motsatt retning.

Effektivitet er først og fremst et spørsmål om å oppnå resultater, fortrinnsvis med mindre ressursinnsats. Disse medlemmer erkjenner at offentlig sektor er noe annet enn en bedrift i vanlig forstand, da den har ansvar for en rekke fellesgoder, inntektsfordeling og ofte opptrer som et korrektiv til privat sektor.

Likevel er det minst tre ulike effektiviseringsmuligheter i offentlig sektor:

• – kostnadseffektivisering; frembringe offentlige tjenester billigere enn i dag

• – resultateffektivisering; oppnå overordnede politiske mål billigere ved å fordele innsatsen på ulike områder på annen måte enn i dag

• – kost/nytte-forbedringer; omprioritere fra områder hvor den siste kronen i innsatsen kaster lite av seg til områder hvor ekstra innsats kaster mye av seg

Markedsøkonomien har særlig vist oss at konkurranse er et effektivt virkemiddel for å oppnå større effektivisering og ikke minst et godt vare- og tjenestetilbud til rimelige priser. Derfor bør også offentlige tjenester konkurransestimuleres. Det er ingen grunn til at oppgaver som det offentlige har ansvaret for må utføres i offentlig regi. Det offentlige bør konsentrere seg om finansiering av tjenestene og derved overlate til private å produsere dem.

Disse medlemmer vil bruke virkemidler som konkurransestimulering og anbudsrunder for å øke effektiviteten i statlig og kommunal forvaltning. Arbeidet med offentlig effektivisering er stort og møysommelig, og vil gjelde på alle nivå i offentlig forvaltning. Disse medlemmer er innforstått med at det i en del tilfeller vil være overgangsperioder hvor markedet tilpasser seg, og hvor effektiviseringstiltak ikke gir umiddelbare effekter.

Dersom private bedrifter og offentlige etater skal konkurrere om oppdrag forutsetter dette at konkurransen er reell. Det vil si at de konkurrerer på like vilkår, noe som ikke er tilfelle i dag. Det er enkelte forhold som gjør at offentlig sektor er skjermet fra reell konkurranse. Det offentlige må få en reell prising av sin tjenesteproduksjon. I dag er det ofte slik at når offentlige tjenester skal prises, er ikke alle kostnader med i kalkylen.

2.2 Skatter og avgifter

2.2.1 Sammendrag

2.2.1.1 Sammendrag fra St.meld. nr. 1 (2005-2006) (regjeringen Bondevik II)

Regjeringen fremmet i mars 2004 forslag til omfattende endringer i skattesystemet, jf. St.meld. nr. 29 (2003-2004) Om skattereform (skattemeldingen) og Innst. S. nr. 232 (2003-2004). I skattemeldingen ble det lagt opp til at reformen skulle fases inn over budsjettårene 2005, 2006 og 2007.

Regjeringens skatte- og avgiftsopplegg er nærmere omtalt i kapittel 4 i meldingen, i St.prp. nr. 1 (2005-2006) Skatte-, avgifts- og lovvedtak og i Ot.prp. nr. 1 (2005-2006) Skatte- og avgiftsopplegget 2006 - lovendringer.

2.2.1.2 Sammendrag fra St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (2005-2006) (regjeringen Stoltenberg II)

Følgende hovedhensyn ligger til grunn for Regjeringens forslag til endringer i skatte- og avgiftsopplegget for 2006:

• – Bringe skatte- og avgiftsnivået tilbake til 2004-nivå i tråd med Regjeringens politiske plattform fra Soria Moria, hvorav hoveddelen av revisjonen skjer i 2006.

• – Bidra til stabilitet og forutsigbarhet ved å beholde og bygge på systemmessig viktige elementer i skattereformen.

• – Styrke fordelingsprofilen i budsjettet sammenliknet med Bondevik II-regjeringens forslag.

• – Utvide skattegrunnlagene slik at de i større grad gjenspeiler faktiske økonomiske forhold.

Regjeringen varslet i Soria Moria-erklæringen at den vil videreføre det samlede skatte- og avgiftsnivået fra 2004. Dette gir rom for å øke skatte- og avgiftsnivået med om lag 4,9 mrd. kroner fra 2005. Regjeringen legger opp til at hoveddelen av denne økningen, 3,0 mrd. kroner, gjennomføres i 2006. Det gir et bokført beløp på 2,2 mrd. kroner på budsjettet for 2006. Sammenliknet med forslaget fra forrige regjering, øker Regjeringen skatter og avgifter med 6,4 mrd. kroner bokført og 9,7 mrd. kroner påløpt. Regjeringens forslag innebærer likevel at de fleste vil få skattelettelser i 2006.

Sammenliknet med regjeringen Bondevik IIs budsjettopplegg vil Regjeringens forslag samlet sett gi en omfordeling fra de som har mye til de som har mindre, samtidig som hensynet til et effektivt skattesystem ivaretas. Hovedtrekkene i forslaget er:

• – Lettelsen i toppskatten og minstefradraget reduseres med 3,6 mrd. kroner i forhold til Bondevik II-regjeringens forslag. Det vil likevel bli lettelser sammenliknet med 2005. De med lavere inntekter vil få en større andel av lettelsene i minstefradraget enn med Bondevik II-regjeringens forslag.

• – Regjeringen følger ikke opp regjeringen Bondevik IIs forslag om lettelser i skatt på formue og arv, men foreslår å øke formuesskatten med 260 mill. kroner. Formuesskatten gis imidlertid en mer sosial profil enn i dag ved at bunnfradraget økes og klasse 2 fjernes, samtidig som verdsettingen av aksjer, grunnfondsbevis, verdipapirfondsandeler, bolig, fritidseiendom og annen fast eiendom økes. Dermed blir det større samsvar med markedsverdier.

• – Det innføres utbytteskatt (skjermingsmetoden) slik Stortinget har vedtatt. Skjermingsmetoden vil øke provenyet med vel 4 mrd. kroner i 2006 sammenliknet med 2005-regler når en også tar hensyn til Regjeringens forslag om endringer i fastsettelsen av skjermingsrenten.

• – Sammenliknet med regjeringen Bondevik IIs forslag strammes næringsbeskatningen inn med om lag 1,9 mrd. kroner. Mesteparten av innstrammingen er knyttet til reversering av forslaget om å øke avskrivningssatsen på maskiner til 25 pst.

• – regjeringen Bondevik IIs forslag om å utvide skattegrunnlag som ledd i skattereformen beholdes, herunder forslaget om endring i skattleggingen av telefon betalt av arbeidsgiver og forslaget om innstramming i hjemme-PC ordningen.

• – Det gjennomføres innstramminger i avgiftene med til sammen om lag 1,3 mrd. kroner sammenliknet med regjeringen Bondevik IIs forslag.

For nærmere omtale av skatte- og avgiftsopplegget vises det til kapittel 2 i tillegget til St.prp. nr. 1 (2005-2006) og til Ot.prp. nr. 26 (2005-2006) Om lov om endringer i skatte- og avgiftslovgivningen (endret skatte- og avgiftsopplegg 2006 mv.).

2.2.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til de respektive merknader om skatte- og avgiftsopplegget for 2006 i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2005-2006) og i Innst. O. nr. 1 (2005-2006).

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, slutter seg til opplegget som Regjeringen har foreslått i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (2005-2006).

2.3 Kommuneopplegget for 2006

2.3.1 Sammendrag

2.3.1.1 Sammendrag fra St.meld. nr. 1 (2005-2006) (regjeringen Bondevik II)

Kommunesektoren har ansvaret for hoveddelen av de offentlige velferdstjenestene. Gjennom moderniseringsprogrammet bidrar Regjeringen til kommunenes arbeid med å modernisere og effektivisere sin virksomhet. For å sikre kommuner og fylkeskommuner størst mulig grad av frihet til å tilpasse tjenesteytingen til brukernes behov, mener Regjeringen at rammefinansiering skal være hovedmodellen for finansiering av kommunesektoren.

2.3.1.2 Sammendrag fra St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (2005-2006) (regjeringen Stoltenberg II)

En sterk og sunn kommuneøkonomi er en forutsetning for et godt velferdstilbud i hele landet. I tråd med de signalene som ble gitt i Soria Moria-erklæringen innebærer Regjeringens budsjettforslag for 2006 et kraftig løft for kommunene. På denne måten sikres kommunesektoren ressurser og handlefrihet til å løse viktige velferdsoppgaver.

Kommunesektorens inntekter i 2005

I Nasjonalbudsjettet 2006 ble realveksten i kommunesektorens inntekter i 2005 anslått til 2 1/2 pst., tilsvarende 5 1/4 mrd. kroner. De frie inntektene ble anslått å øke med 1 3/4 pst., eller i overkant av 2 1/2 mrd. kroner. Det er ikke framkommet ny informasjon om skatteinngangen som tilsier at anslaget for kommunesektorens skatteinntekter i 2005 endres i forhold til Nasjonalbudsjettet 2006.

Kommunesektorens inntekter i 2006

I Nasjonalbudsjettet 2006 ble den reelle veksten i kommunesektorens samlede inntekter fra 2005 til 2006 anslått til 2,9 mrd. kroner, tilsvarende drøyt 1 1/4 pst. Veksten i de frie inntektene ble anslått til 1,9 mrd. kroner, eller 1 1/4 pst. Vekstanslagene for 2006 er i tråd med etablert praksis regnet i forhold til anslaget for kommunenes inntekter i 2005 i Revidert nasjonalbudsjett 2005 og Kommuneproposisjonen 2006.

Regjeringens budsjettforslag innebærer en reell vekst i kommunesektorens inntekter i 2006 på 7,5 mrd. kroner, eller 3 1/3 pst. De frie inntektene anslås å vokse med 5,7 mrd. kroner, eller vel 3 1/2 pst. Forsert utskifting av lærebøker og andre læremidler i grunnskolen i forbindelse med Kunnskapsløftet finansieres innenfor denne rammen. Det samme gjelder økt regionaltilskudd på 225 mill. kroner.

Sammenliknet med Nasjonalbudsjettet 2006 økes kommunesektorens frie inntekter med 3,8 mrd. kroner. Regnet i forhold til anslag på regnskap for 2005, der det er tatt hensyn til at skatteanslagene og bevilgningsbehovet til ressurskrevende brukere for 2005 er justert opp i forhold til anslagene i Revidert nasjonalbudsjett 2005, innebærer Regjeringens forslag en reell økning i inntektene i 2006 på om lag 6,3 mrd. kroner, eller 2 3/4 pst. Den reelle veksten i de frie inntektene anslås til 4,8 mrd. kroner, tilsvarende 3 pst., regnet i forhold til anslag på regnskap for 2005.

De foreslåtte endringene i skatteopplegget innebærer isolert sett økte skatteinntekter til kommunene og fylkeskommunene i 2006. Blant annet gir redusert minstefradrag og økt formuesskatt økte skatteinntekter både til staten og til kommunene. Det legges imidlertid opp til at økningen i frie inntekter skal komme i form av høyere rammeoverføringer, og ikke i form av høyere skatteinntekter. For å oppnå dette foreslås den kommunale og fylkeskommunale skattøren satt noe lavere enn i Nasjonalbudsjettet 2006. Økte rammeoverføringer innebærer en jevnere fordeling mellom kommunene enn dersom inntektene skulle bli tilført i form av økte skatteinntekter.

Den kommunale maksimalskattøren for personlige skattytere i 2006 reduseres med 0,3 prosentpoeng i forhold til forslaget i Nasjonalbudsjettet 2006, til 13,3 pst. Den fylkeskommunale maksimalskattøren i 2006 reduseres med 0,1 prosentpoeng i forhold til forslaget i Nasjonalbudsjettet 2006, til 2,9 pst. Kommunesektoren skatteinntekter anslås da å utgjøre om lag 49 pst. av sektorens samlede inntekter i 2006, det vil si den samme andelen som i 2005.

De øremerkede bevilgningene til barnehager foreslås økt med 1,3 mrd. kroner sammenliknet med Gul bok 2006. Denne økningen er i hovedsak knyttet til redusert maksimalpris i barnehager, fra 2 830 kroner pr. måned til 2 250 kroner pr. måned, fra 1. januar 2006. De økte barnehagebevilgningene til kommunene vil langt på vei bli motsvart av redusert foreldrebetaling i kommunale barnehager (kommunale gebyrinntekter) og økte tilskudd fra kommunene til private barnehager.

I tillegg styrkes kommuneøkonomien med om lag 140 mill. kroner gjennom andre øremerkede overføringer. Den største posten er tilskudd til regional næringsutvikling med 80 mill. kroner. Andre økninger er blant annet tilskudd til rusmiddeltiltak (30 mill. kroner) og bolig og miljøtiltak i Oslo indre øst og Groruddalen (15 mill. kroner).

Oppfølging av Inntektssystemutvalget

Inntektssystemutvalget overleverte sin utredning 10. oktober 2005 (NOU 2005:18 Fordeling, forenkling, forbedring - inntektssystemet for kommuner og fylkeskommuner). Utredningen er sendt på høring med frist 1. februar 2006. Regjeringen vil komme med sin vurdering av utredningen og legge fram eventuelle forslag til endringer i inntektssystemet for kommunene tidligst i Kommuneproposisjonen 2007. I den sammenheng vil det også bli lagt fram en vurdering av om det er hensiktsmessig at selskapsskatt skal være en del av kommunenes inntektsgrunnlag.

Selskapsskatt

I forbindelse med statsbudsjettet for 2005 ble det besluttet å tilbakeføre en andel av selskapsskatten til kommunene fra 2005. Selskapsskatten blir utbetalt som en del av rammetilskuddet i 2005 og 2006 etter en såkalt skattesimuleringsmodell. Tilføringen av selskapsskatt i 2005 og 2006 er basert på likningstall for henholdsvis inntektsåret 2002 og 2003, med en kommunal andel som utgjør 4,25 pst. av en samlet skattesats på alminnelig inntekt på 28 pst.

Regjeringen Bondevik II la opp til at kommunene fra og med 2007 skulle tilføres selskapsskatten via et nytt felleskommunalt skattefond (skattefondsmodell), basert på likningstall og skattører for inntektsåret 2005. Denne modellen innebærer at kommunenes inntekter fra selskapsskatt ikke vil være kjent for den enkelte kommune før budsjettårets begynnelse, mens dagens modell innebærer at tallene legges fram i kommuneproposisjonen året før. For å unngå framtidige bindinger på utformingen av inntektssystemet og sikre at fordelingen av inntekter på den enkelte kommune kan gjøres kjent i kommuneproposisjonen, foreslås det at dagens ordning med rammetilskudd videreføres inntil kommunal selskapsskatt er nærmere utredet. Denne endringen innebærer at skattørene for det felleskommunale skattefondet reduseres fra 4,25 pst. til null for inntektsårene 2005 og 2006.

Momskompensasjonsordningen

Den generelle momskompensasjonsordningen ble innført i 2004 som en erstatning for en mer begrenset ordning. Det er behov for en ny vurdering av hvordan momskompensasjonsordningen fungerer. En slik vurdering vil omfatte både den gamle, begrensede ordningen og den nye, generelle ordningen fra 2004. Regjeringen vil komme med sin vurdering av ordningen og legge fram eventuelle forslag til endringer på et senere tidspunkt.

2.3.2 Komiteens merknader

Komiteen tar dette til orientering.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil gjennom en helhetlig politikk overfor kommunesektoren sikre at oppgaver løses på lavest mulig hensiktsmessige forvaltningsnivå. Gjennom et nytt regionalt forvaltningsnivå vil flertallet at flere oppgaver og mer ansvar desentraliseres fra staten og samles i nye, folkestyrte regioner.

Kommunene har det overordnede ansvar for velferdstilbudet til sine innbyggere, og skal sikre ressurser og handlefrihet til å løse viktige velferdsoppgaver. Kommunenes rolle som samfunnsutvikler skal styrkes. Kommunene med sitt brede samfunnsansvar er viktigst i folks hverdag og derfor viktigst for å bygge grunnleggende legitimitet til politisk demokrati.

Kommunenes brede samfunnsansvar handler om å ta utgangspunkt i kommunenes grunnleggende legitimitet som politisk institusjon.

Flertallet legger betydelig vekt på å sikre samsvar mellom oppgaver og finansiering av kommunesektoren. En utviklingsorientert kommunesektor skal levere tjenester av høy kvalitet, tilpasset innbyggernes og lokalmiljøets behov.

Flertallet anser en sterk og sunn kommuneøkonomi som en forutsetning for et godt velferdstilbud i hele landet. Kommunesektorens frie inntekter skal styrkes betydelig i løpet av stortingsperioden slik at tilbudet i skolen og eldreomsorgen kan bedres. Flertallet vil styrke samhandlingen mellom staten og kommunal sektor. Gjennom en mer forpliktende konsultasjonsordning mellom staten og kommunal sektor vil flertallet sikre at de totale økonomiske ressursene innen offentlig sektor utnyttes bedre. Det er viktig at arbeidstakerne og deres organisasjoner involveres i dette arbeidet. Flertallet mener det bør utarbeides en flerårig plan for oppretting av den økonomiske ubalansen i kommunesektoren.

Kommunesektoren skal i all hovedsak være rammefinansiert. Øremerkede tilskudd skal som hovedregel være forbeholdt viktige nasjonale prioriteringsområder i en oppstartsfase, eller finansiering av oppgaver som få kommuner har ansvar for.

Inntektssystemet til kommunene skal sikre at forholdet mellom inntekter og faktiske kostnader samsvarer bedre. Flertallet vil foreta en helhetlig gjennomgang av inntektssystemet til kommunene. Målsettingen med en slik gjennomgang skal være å sikre innbyggerne et godt og likeverdig tjenestetilbud over hele landet.

Flertallet mener at eiendomsskatt også i framtiden skal være en frivillig kommunal skatt.

Flertallet slutter seg til det kommuneopplegget for 2006 som regjeringen Stoltenberg II har foreslått i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (2005-2006) med en reell vekst i kommunesektorens inntekter i 2006 på 7,5 mrd. kroner, eller 3 1/3 pst, og en reell vekst i de frie inntektene som anslås til 5,7 mrd. kroner, tilsvarende vel 3 1/2 pst.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at kommunene har hatt en anstrengt økonomi over en lengre periode. Disse medlemmer er derfor glad for at inntektene til kommunene har økt med om lag 15 mrd. kroner (faste priser) den siste stortingsperioden. De to siste årene har inntektsveksten vært på hele 6 mrd. kroner hvert år, som er den høyeste inntektsveksten siden 1997. Den samlederealveksten i kommunesektorens inntekter har i perioden 2002 til 2005 i gjennomsnitt vært på 1,8 pst. Realveksten i de frie inntektene har i samme periode utgjort gjennomsnittlig 1 pst. pr. år. Den svake veksten i begynnelsen av perioden må også ses i sammenheng med den vanskelige økonomiske situasjonene landet var i. Regjeringen Bondevik II har vært med på å snu den negative økonomiske utviklingen, noe som nå også resulterer i større skatteinngang og lavere rente. Det er også vesentlig for kommunene.

I regjeringen Bondevik IIs budsjettforslag for 2006, legges det opp til en realvekst i kommunesektorens inntekter på 2,9 mrd. kroner. Hele 1,9 mrd. kroner av inntektsveksten er frie inntekter. Disse medlemmer viser til at veksten skal fordeles med 1,35 mrd. kroner til kommunene og 0,55 mrd. kroner til fylkeskommunene. Fylkeskommunenes inntektsvekst er relativt sett størst. Det skyldes en sterk vekst i elevtallet i den videregående skolen.

Disse medlemmer vil påpeke at regjeringen Bondevik II gjennom sitt budsjettforslag økte inntektsveksten i 2006 betraktelig til skole, barnehager og psykiatri. Det øremerkede tilskuddet til barnehager ble økt med ca. 1,1 mrd. kroner. Det ville gitt rom for å etablere 7 600 nye barnehageplasser og gitt full barnehagedekning neste år. Det ble videre foreslått ca. 1,6 mrd. kroner til gjennomføring av Kunnskapsløftet i 2006, herav 775 mill. kroner direkte til kommunene i form av tilskudd til kompetanseutvikling og nye lærebøker. Videre vil disse medlemmer påpeke at det øremerkede tilskuddet til opptrappingsplanen for psykisk helse øker med 400 mill. kroner. Disse medlemmer er også tilfreds med at investeringsrammen for skoleanlegg ble økt med 2 mrd. kroner og at rammen til opprusting av kirkebygg ble utvidet med 500 mill. kroner.

Disse medlemmer støtter forslaget om å justere overgangsordningen for momsuttrekket mellom kommuner og fylkeskommuner. Det er etter disse medlemmers oppfatning nødvendig å gi kompensasjon til kommuner og fylkeskommuner som fikk et for høyt uttrekk i 2004. Gjennom dette vil kommuneøkonomien bli styrket ytterligere.

Disse medlemmer har videre merket seg at Regjeringen vil vurdere momskompensasjonsordningen og videreføre dagens ordning med rammetilskudd inntil kommunal selskapsskatt er nærmere utredet, og er bekymret for den usikkerhet en eventuell reversering eller omlegging vil innebære.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer i sitt alternative budsjettforslag forslag om øremerking av deler av rammetilskuddet til kommunene. Disse medlemmer ønsker primært en finansieringsmodell som bygger på en stykkprisfinansiering av de viktigste velferdstjenestene. Dette vil sikre at innbyggerne får de tjenester de har krav på, uavhengig av hvilken kommune de bor i. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet har fremmet forslag om dette ved starten av denne stortingsperioden. Dette forslaget fikk ikke tilslutning fra noen andre partier, og ble dermed ikke vedtatt. Disse medlemmer tar til etterretning at det foreløpig ikke er politisk flertall for en slik finansieringsmodell. Derfor fremmer disse medlemmer nå forslag om øremerking av deler av rammetilskuddet til kommunene. Dette vil være eneste garanti, innenfor dagens finansieringsmodell, for at man styrker eldreomsorgen og grunnopplæringen i grunnskole og videregående skole. I Fremskrittspartiets alternative budsjett foreslår vi at deler av styrkningen av kommuneøkonomien overføres kommunene som øremerket tilskudd til styrkning av eldreomsorgen, og som tilskudd for styrkning av grunnopplæringen.

2.4 Pengepolitikken

2.4.1 Sammendrag fra St.meld. nr. 1 (2005-2006) og St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (2005-2006)

Pengepolitikken skal sikte mot stabilitet i den norske krones nasjonale og internasjonale verdi. Av forskriften følger det at pengepolitikken skal bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting og til stabile forventninger om valutakursutviklingen. Norges Banks operative gjennomføring av pengepolitikken skal i samsvar med dette rettes inn mot lav og stabil inflasjon, definert som en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2 1/2 pst. I St.meld. nr. 29 (2000-2001) om retningslinjer for den økonomiske politikken understrekes det at Norges Banks rentesetting skal være framoverskuende og ta tilbørlig hensyn til usikkerheten knyttet til makroøkonomiske anslag og vurderinger. Det skal tas hensyn til at det kan ta tid før politikkendringer får effekt, og en bør se bort fra forstyrrelser av midlertidig karakter som ikke vurderes å påvirke den underliggende pris- og kostnadsveksten.

Pengepolitikkens langsiktige oppgave er å gi økonomien et nominelt ankerfeste. Over tid gir lav og stabil inflasjon et godt grunnlag for vekst og velstand. Forskriften etablerer et fleksibelt inflasjonsmål for pengepolitikken. På kort og mellomlang sikt må pengepolitikken avveie hensynet til lav og stabil inflasjon mot hensynet til stabilitet i produksjon og sysselsetting.

Det norske rentenivået er svært lavt, både nominelt og reelt, og pengepolitikken har gjennom de siste årene gitt sterke vekstimpulser til norsk økonomi. Dette har bidratt til at prisstigningen justert for avgiftsendringer og utenom energivarer etter hvert har tatt seg opp, fra 0,3 pst. som gjennomsnitt for 2004 til 1,3 pst. i september i år. Det ventes at prisstigningen vil ta seg ytterligere opp framover.

Hensynet til å bringe inflasjonen tilbake til målet og forankre inflasjonsforventningene kan tilsi at renten holdes på et forholdsvis lavt nivå. Samtidig trekker hensynet til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting i retning av høyere rente. I avveiingen mellom disse hensynene har Norges Bank uttalt at banken tar sikte på at styringsrenten gradvis - i små og ikke hyppige skritt - bringes opp mot et mer normalt nivå. I tråd med dette har Norges Banks styringsrente blitt hevet to ganger i år med til sammen 1/2 prosentpoeng til 2 1/4 pst., etter å ha vært på et historisk lavt nivå på 1,75 pst. siden mars 2004.

Husholdningenes gjeld har vokst kraftig de siste årene. Både lån med pant i bolig og forbrukslån øker sterkt. Særlig blant unge er gjeldsgraden til dels svært høy. Gjeldsveksten gjør husholdningene mer sårbare overfor økonomiske forstyrrelser. Norges Bank har pekt på at med overgangen til fleksibel inflasjonsstyring i pengepolitikken er risikoen blitt mindre for at både realrenten og arbeidsledigheten vil være høye samtidig, slik de var på begynnelsen av 1990-tallet. Det er likevel nødvendig at husholdningene tar høyde for at renten kan komme til å øke raskere enn ventet. Bankene skal bidra til å gjøre sine kunder bevisste på renterisikoen og på behovet for sikkerhetsmarginer ved låneopptak.

2.4.2 Komiteens merknader

Komiteen tar dette til orientering.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, legger til grunn at pengepolitikken skal virke sammen med finanspolitikken og videreføres slik det er nedfelt i forskrift om pengepolitikken, der både hensyn til inflasjon, kronekurs og sysselsetting tillegges vekt.

Flertallet viser for øvrig til sine merknader om den økonomiske politikken under avsnitt 2.1.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at ved behandlingen av St.meld. nr. 29 (2000-2001) sluttet et flertall på Stortinget seg til retningslinjer for den økonomiske politikken som innebærer at budsjettpolitikken skal gi en jevn og opprettholdbar innfasing av petroleumsinntektene i økonomien, om lag i takt med forventet realavkastning av Petroleumsfondet. I denne meldingen ble det også trukket opp nye retningslinjer for pengepolitikken, som flertallet på Stortinget stilte seg bak.

Disse medlemmer viser til forskrift om pengepolitikken, fastsatt ved kronprinsregentens resolusjon 29. mars 2001, der det i retningslinjene heter at

"pengepolitikken skal sikte mot stabilitet i den norske krones nasjonale og internasjonale verdi, herunder også bidra til stabile forventninger om valutakursutviklingen. Pengepolitikken skal samtidig understøtte finanspolitikken ved å bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting."

Disse medlemmer mener at de gjeldende retningslinjene for pengepolitikk er vel tilpasset til varierende konjunktursykluser, og gir grunnlag for et godt samspill mellom finans- og pengepolitikken. I tillegg har partene i arbeidslivet et særskilt ansvar for at lønnsveksten er lik, eller under, lønnsveksten hos våre viktigste handelspartnere.

Disse medlemmer viser til at et hovedhensyn for Samarbeidsregjeringen har vært at budsjettpolitikken innrettes slik at det har blitt rom for lettelser i pengepolitikken. Disse medlemmer viser videre til at en politikk som øker den offentlig utgiftsveksten vil kunne øke presset på renten, selv om dette er finansiert av skatter og avgifter. En slik politikk kan i dagens situasjon føre til at renten blir satt raskere og høyere opp. En betydelig vekst i sysselsettingen i offentlig sektor har ofte vist seg å gi økt lønnspress, en bekymring sentralbanksjef Svein Gjedrem, blant andre, har gitt uttrykk for. Skatte- og avgiftslettelser som øker incentivet til å arbeide, øker vekstevnen i økonomien.

Disse medlemmer viser til at styringsrenten var 7,0 pst. da Samarbeidsregjeringen tiltrådte, langt høyere enn hos våre handelspartnere. Et lavt rentenivå internasjonalt grunnet svak vekst, mer moderate lønnsoppgjør og en ansvarlig finanspolitikk fra regjeringen som skapte rom i pengepolitikken, var viktige faktorer for at Norges Bank kunne redusere renten ned til 1,75 pst. - det laveste rentenivået siden Norges Bank ble opprettet i 1816. Det er ventet at rentenivået vil ta seg noe opp i tiden fremover, men politikken som føres har stor innflytelse på utviklingen i renten og kronen på sikt. Renten er i dag 2,25 pst, etter rentehevninger 30. juni 2005 og 2. november 2005. Økonomisk vekst og inflasjonstendenser internasjonalt gjør at markedet forventer noe høyere rente i våre konkurrentland, men at rentenivået i euroområdet relativt sett vil ligge lavt. Forskjell mellom det norske og det internasjonale rentenivået er en viktig faktor for utviklingen i kronekursen, og derved sysselsettingen i konkurranseutsatt sektor. Med internasjonale og nasjonale utfordringer for renten, er det viktig at finanspolitikken innrettes slik at presset på renten, og derved kronekursen, blir lavest mulig.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at det i en markedsøkonomi alltid være vil endringer i de relative priser. Dette er helt nødvendig for å kanalisere ressursene inn i de bransjer hvor de til enhver tid kaster mest av seg. Slike endringer i relative priser må ikke forveksles med inflasjon, det vil si en generell økning i prisnivået. Fremskrittspartiets politikk vil selvfølgelig føre til andre relative priser enn i Regjeringens opplegg, men det er ingen grunn til å hevde at vår politikk derfor vil medføre en uønsket økning i det generelle prisnivået.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet var det første partiet som i Stortinget foreslo innføring av inflasjonsmål for pengepolitikken. Etter at de andre partiene lenge strittet imot, ble inflasjonsmål innført våren 2001.

Disse medlemmer vil gå et skritt videre og har flere ganger foreslått å lovfeste inflasjonsmålet. I dag er inflasjonsmålet kun gitt som en forskrift fra regjeringen til Norges Bank. Dette er ikke et trygt nok institusjonelt fundament for inflasjonsmålet. De internasjonale finansmarkedene vet at regjeringen over natten kan endre inflasjonsmålet. Dermed bakes det innen viss usikkerhetspremie i det norske rentenivået. Ved å lovfeste inflasjonsmålet, blir det vanskeligere å endre inflasjonsmålet, eller å gå tilbake til et kursmål. Dermed vil det internasjonale finansmarkedet få større tiltro til inflasjonsmålet.

I forbindelse med lovfesting av inflasjonsmålet vil disse medlemmer sørge for at den såkalte instruksjonsretten til regjeringen overfor Norges Bank tas bort. Disse medlemmer vil vise til at rutinene for oppnevning av hovedstyremedlemmer til Norges Bank er endret. Dette er bra, selv om disse medlemmer mener dette burde hatt en noe annen innretning.

Disse medlemmer har lenge også ment at Norges Banks ledelse og hovedstyre bør ansvarliggjøres med hensyn til at inflasjonsmålet etterleves. Det er derfor gledelig at Fremskrittspartiet har fått gjennomslag for at Stortinget jevnlig skal informeres av sentralbanksjefen om inflasjonsutsiktene og virkemiddelbruken. Gjennomføringen av pengepolitikken bør skje i åpenhet. Alt dette, sammen med lovfesting av inflasjonsmålet, vil ha en positiv effekt på troverdigheten i pengepolitikken.

Med innføring av inflasjonsmålet har kronen blitt flytende, det vil si at de bilaterale valutakurser fastsettes fritt i valutamarkedet uten at Norges Bank har noen målsettinger om hvor kronekursen skal være, og normalt sett uten intervensjoner fra Norges Bank. Det blir dermed håpløst å gjøre kronekursen til en målvariabel i den økonomiske politikken. Man kan ikke på en og samme tid ha både inflasjonsmål og valutakursstyring.

I det lange løp vil kronekursen endres i tråd med differansen mellom norsk og internasjonal inflasjonsrate. På kort sikt kan kronekursen endre seg av mange ulike faktorer. Det er kjent at oljeprisen, via dens påvirkning på oljeformuen, kan ha en effekt på kronekursen. Denne effekten virker uavhengig av finanspolitikken.

I det lange løp kan ikke rentenivået settes opp som en politisk målvariabel. Det norske kapitalmarkedet er integrert i det internasjonale kapitalmarkedet, og det vil over tid ikke kunne være noen merkbar forskjell på norsk og internasjonal realrente. I det korte løp kan de være avvik på grunn av imperfeksjoner i kapitalmarkedet og på grunn av virkemiddelbruken til Norges Bank.

Disse medlemmer vil hevde at Fremskrittspartiets politikk ikke vil føre til en økning i det norske rentenivået. Med hensyn til realrenten, det vil si nominell rente fratrukket forventet inflasjon, er det ikke noen grunn til å hevde at en omlegging av finanspolitikken vil medføre et press på realrenten. Økte realinvesteringer i det private næringsliv utover økningen i privat sparing, vil kunne bli finansiert ved et redusert eksportoverskudd, det vil si ved en viss reduksjon i kapitalutgangen fra Norge. Det er kun ved store imperfeksjoner i kapitalens mobilitet over landegrensene at en økning i realinvesteringene, utover økningen i sparingen, vil kunne medføre en viss økning i realrenten. Det er liten grunn til å tro at eventuelle imperfeksjoner er av en betydelig størrelse.

Det er ikke noen entydig sammenheng mellom finanspolitikk og forventet inflasjon. Det er i utgangspunktet kun når eventuelle underskudd på statsbudsjettet finansieres med låneopptak i sentralbanken, at finanspolitikk kan forårsake inflasjon. Dette er ingen aktuell problemstilling i Norge. Inflasjon kommer hovedsakelig av at Norges Bank via banksystemet tilfører økonomien for mye penger i forhold til hva husholdninger og bedrifter vil holde av penger. Det er ikke noen grunn til å tro at Norges Bank skulle ha større problemer med å styre tilførselen av penger til økonomien selv om finanspolitikken legges om i den retning Fremskrittspartiet ønsker. Ergo er det heller ikke noen grunn til å anta at en omlegging av offentlige realinvesteringer skulle medføre en økning i forventet inflasjon og dermed økt nominell rente.

2.5 Statens petroleumsfond og Folketrygdfondet

2.5.1 Sammendrag fra St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (regjeringen Stoltenberg II)

Statens petroleumsfond ble opprettet ved lov av 22. juni 1990 nr. 36 for å underbygge langsiktige hensyn ved anvendelse av petroleumsinntektene. Inntektene i fondet er definert som statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten, avkastningen av fondets plasseringer og netto finanstransaksjoner knyttet til petroleumsvirksomheten. Fondets utgifter består av en årlig overføring til statskassen etter vedtak i Stortinget. Petroleumsfondet bidrar på denne måten til å synliggjøre statens bruk av petroleumsinntekter.

Innbetalinger fra petroleumsvirksomheten er basert på uttapping av en ikke-fornybar naturressurs og kan derfor ikke betraktes som inntekter i vanlig forstand. Oppbyggingen av kapital i Statens petroleumsfond er for en vesentlig del omgjøring av olje- og gassressurser til finansielle fordringer utenfor Norge.

Innbetalingene fra petroleumssektoren varierer mye, bl.a. som følge av svingninger i oljeprisen. Petroleumsfondet og handlingsregelen legger imidlertid til rette for at bruken av inntektene er forutsigbar og frikoblet fra de løpende inntektsstrømmene. Ved at fondet investeres i utlandet legges det samtidig til rette for å stabilisere valutakursen. På denne måten ivaretas viktige stabiliseringspolitiske og pengepolitiske hensyn.

Finansdepartementet er i loven gitt i oppgave å forvalte Petroleumsfondet. Fondet skal forvaltes på en forsvarlig måte, hvor siktemålet er høy avkastning innenfor moderat risiko. Finansdepartementet har valgt en investeringsstrategi som er nedfelt i en referanseportefølje satt sammen av aksje- og obligasjonsindekser fra de fleste av de landene fondet investeres i. Avkastningen av fondet vil i stor grad følge markedsutviklingen i de verdipapirene som inngår i referanseporteføljen. Det har vært bred politisk enighet om fondets investeringsstrategi.

Departementet har delegert den operative forvaltningen av fondets midler til Norges Bank. Rammeverket for den operative forvaltningen er nedfelt i en egen forskrift, utfyllende presiseringer av denne forskriften og en forvaltningsavtale mellom Finansdepartementet og Norges Bank. I Nasjonalbudsjettet 2006 ble det lagt opp til enkelte endringer i rammeverket for Petroleumsfondet. En finner forslagene i Nasjonalbudsjettet som hensiktsmessige og legger ikke opp til å endre disse i denne proposisjonen.

I Nasjonalbudsjettet 2006 ble størrelsen på Petroleumsfondet ved utgangen av 2005 anslått til om lag 1 335 mrd. kroner. I denne proposisjonen er anslaget på fondskapitalen ved utgangen av året justert ned til 1 312 mrd. kroner. Nedgangen skyldes at avkastningen i fondet målt i norske kroner siden august har vært lavere enn forutsatt i Nasjonalbudsjettet 2006. Det nye anslaget er basert på fondets verdi ved utgangen av første halvår, utviklingen i fondets referanseportefølje til oktober, en årlig realavkastning i utenlandsk valuta på 4 pst. for resten av året samt en utvikling i verdien av norske kroner i samsvar med terminvalutakursene. Anslaget på netto overføring til Petroleumsfondet i løpet av 2005 er om lag uendret i forhold til Nasjonalbudsjettet 2006.

I avtale om pensjonsreform inngått mellom Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre går det fram at Petroleumsfondet og Folketrygdfondet skal omgjøres til Statens pensjonsfond. I tråd med dette la regjeringen Bondevik II den 14. oktober 2005 fram forslag til lov om Statens pensjonsfond, jf. Ot.prp. nr. 2 (2005–2006). Det foreslås ikke endringer av forslagene i Ot.prp. nr. 2 (2005-2006).

2.5.2 Komiteens merknader

Komiteen tar dette til etterretning.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener gjeldende retningslinjer for Petroleumsfondets plasseringer legges til grunn. Flertallet vil videreføre og videreutvikle de etiske retningslinjene for Statens petroleumsfond. Fondet skal forvaltes slik at formuen gir god avkastning også på lang sikt. Dette er avhengig av at man oppnår en bærekraftig utvikling i økonomisk, økologisk og sosial forstand. Petroleumsfondet skal ikke foreta investeringer som utgjør en uakseptabel risiko for at fondet medvirker til uetiske handlinger eller unnlatelser.

Etter hvert som fondet høster erfaringer med de nåværende etiske retningslinjer vil vi vurdere å utvikle en mer aktiv investeringsprofil også for etiske hensyn, for eksempel ved utøvelse av eiermakt.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre tar dette til orientering. Disse medlemmer viser til at det har vært bred enighet i Stortinget om Statens Petroleumsfond sin investeringsstrategi. Petroleumsfondet skal forvaltes på en forsvarlig måte, hvor siktemålet er høy avkastning innenfor moderat risiko, for på den måten å bidra til å sikre grunnlaget for fremtidig velferd.

Disse medlemmer viser til at Norge har klart å sette til side om lag halvparten av alle petroleumsinntekter siden produksjonsstart på 70-tallet. Petroleumsinntektene tilhører alle generasjoner, også de som ikke er født. Disse medlemmer mener derfor det er viktig at petroleumsfondet forvaltes på en måte som sikrer at også kommende generasjoner får nyte godt av vår ressursrikdom.

Disse medlemmer viser til at kapitalen i Petroleumsfondet ved utgangen av første halvår 2005 utgjorde 1 183,9 mrd. kroner og at Petroleumsfondet ventes å vokse til om lag 1 335 mrd. kroner ved utgangen av 2005.

Samarbeidsregjeringen har i Ot.prp. nr. 2 (2005-2005) lagt frem forslag om å etablere Statens pensjonsfond, en overbygging for dagens Statens petroleumsfond og Folketrygdfondet. Forslaget medfører at virksomhetene i Petroleumsfondet og Folketrygdfondet videreføres som i dag, innenfor den nye overbygningen, men at navnet på fondene omdøpes til "Statens pensjonsfond - utland" og "Statens pensjonsfond - Norge", respektivt. Dette er et forslag som disse medlemmer synes er fornuftig, ved at det bidrar til å tydeliggjøre behovet for en økonomisk politikk som sikrer finansieringen av de fremtidige pensjonsutbetalingene i folketrygden.

Disse medlemmer deler Samarbeidsregjeringens vurderinger av forslag til endringer i rammeverket for Statens petroleumsfond, som fremsatt av Norges Banks brev til Finansdepartementet av 11. mars 2005.

Disse medlemmer viser til at de etiske retningslinjene for Petroleumsfondet ble fastsatt 19. november 2004, og at så langt har 10 selskaper blitt utelukket fra Petroleumsfondet. Disse medlemmer er enig med Finansdepartementet og Norges Bank i at de etiske retningslinjene bør følges opp uten å påføre Petroleumsfondet unødige kostnader, og at tilrådninger om uttrekk fra Petroleumsfondets etiske råd derfor bør, som hovedregel, komme på faste tidspunkt fire ganger i året.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Regjeringens fremlagte forslag om etablering av et Statens pensjonsfond. Lovforslaget vil bli behandlet i Stortinget i løpet av inneværende sesjon. Statens pensjonsfond tar utgangspunkt i Statens petroleumsfond og Folketrygdfondet. Det legges opp til at virksomheten i de to fondene videreføres som i dag innenfor den nye overbygningen. De to delene av Pensjonsfondet vil hete henholdsvis "Statens pensjonsfond - Utland" og "Statens pensjonsfond - Norge".

Disse medlemmer er prinsipielt tilhenger av et pensjonsfond. Forutsetningen er imidlertid at et pensjonsfond styres av et reglement som sikrer at fondets midler øremerkes dagens og fremtidens pensjoner. Disse medlemmer vil av den grunn ikke bifalle Regjeringens forslag.

2.6 Sysselsettings- og inntektspolitikken

2.6.1 Sammendrag

2.6.1.1 Sammendrag fra St.meld. nr. 1 (2005-2006) (regjeringen Bondevik II)

I et internasjonalt perspektiv er det norske arbeidsmarkedet kjennetegnet ved høy yrkesdeltakelse og lav ledighet. Den sterke avgangen fra arbeidslivet til ulike trygdeordninger gjennom det siste tiåret er likevel svært bekymringsfull og innebærer store utfordringer for den økonomiske politikken. Siden 1995 har antallet personer som mottar avtalefestet pensjon eller helserelaterte ytelser fra folketrygden, økt med om lag 200 000. Hvis en også inkluderer dagpengemottakere, er om lag en femdel av befolkningen i yrkesaktiv alder nå mottakere av slike ytelser. Både sykefraværet og andelen uføre er høyere i Norge enn i de fleste andre OECD-land. Sysselsettingspolitikken må rettes inn mot tiltak som bidrar til å redusere avgangen fra arbeidslivet.

2.6.1.2 Sammendrag fra St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (2005-2006) (regjeringen Stoltenberg II)

Arbeidskraften er vår viktigste ressurs, og det er derfor viktig å sikre en stor og effektiv arbeidsstyrke. For å bidra til høy yrkesdeltakelse, lavere ledighet og redusert fattigdom er det nødvendig med en aktiv arbeidsmarkedspolitikk som motvirker utstøting fra arbeidslivet. Samtidig må det legges til rette for at arbeidssøkere kommer i arbeid. I denne forbindelsen er det viktig å iverksette målrettede tiltak overfor grupper med de svakeste kvalifikasjonene i arbeidsmarkedet. Regjeringen foreslår å øke nivået på de ordinære arbeidsmarkedstiltakene. Videre foreslås det å reversere svekkelser i arbeidstakernes vern som ble vedtatt i forrige stortingsperiode. Regjeringen foreslår videre å gjeninnføre feriepenger til dagpengemottakere.

Yrkesdeltakingen i Norge er fortsatt høy i forhold til gjennomsnittet for OECD-landene, og arbeidsledigheten er lav. Avgangen fra arbeidslivet til ulike trygdeordninger har imidlertid økt sterkt de siste ti årene, jf. figur 1.3 i proposisjonen. Det er en betydelig utfordring, men helt nødvendig, å snu denne utviklingen og å sikre arbeidslinjen. Siden 1995 har antallet som mottar helserelaterte ytelser som uføretrygd, sykepenger, attføring og rehabilitering, samt mottakere av avtalefestet pensjon (AFP) økt med om lag 200 000 personer. Ved utgangen av 3. kvartal 2005 var det registrert i overkant av 317 000 uførepensjonister. Dette er mer enn 80 000 flere enn for 10 år siden og i underkant av 9 000 flere enn for ett år siden. Sykefraværet steg samtidig uavbrutt fram til 2003, men falt kraftig gjennom 2004. Siden 4. kvartal 2004 har sykefraværet ligget relativt stabilt. Som følge av nedgangen gjennom 2004 var nivået på sykefraværet i 2. kvartal 2005 om lag 12 pst. lavere enn i samme periode ifjor.

Norsk økonomi er i oppgang, og etterspørselen etter arbeidskraft øker, jf. avsnitt 1.2 i proposisjonen. Veksten i sysselsatte personer har likevel vært mer moderat de siste par årene enn det veksten i økonomien isolert sett skulle tilsi. Dette må bl.a. ses i sammenheng med nedgangen i sykefraværet, som har redusert behovet for nyansettelser. Fallet i sykefraværet gjennom 2004 svarer til om lag 40 000 årsverk. Den underliggende veksten i sysselsettingen har dermed vært betydelig. Dette underbygges også av at summen av registrerte helt ledige og personer på ordinære arbeidsmarkedstiltak er redusert med om lag 14 000 personer fra oktober 2004 til oktober 2005. I proposisjonen er det lagt til grunn en vekst i sysselsettingen på 22 000 personer fra 2005 til 2006, 4 000 flere enn anslaget i Nasjonalbudsjettet 2006. Oppjusteringen må ses i sammenheng med økt aktivitet som følge av økte bevilgninger til kommunene i 2006.

I andre halvår i år er det planlagt for et gjennomsnittlig nivå på 12 700 plasser under ordinære arbeidsmarkedstiltak. I Nasjonalbudsjettet 2006 ble det lagt til grunn et gjennomsnittlig tiltaksnivå på 10 400 plasser i 2006. Arbeidsmarkedet er i bedring. Regjeringen ønsker imidlertid å styrke innsatsen overfor grupper med de svakeste kvalifikasjonene i arbeidsmarkedet. Det foreslås å øke nivået på ordinære arbeidsmarkedstiltak med vel 2 000 plasser utover forslaget fra regjeringen Bondevik II, til gjennomsnittlig 12 500 plasser i 2006, fordelt på om lag 14 000 plasser i første halvår og om lag 11 000 plasser i andre halvår.

I forrige stortingsperiode ble det gjennomført flere endringer i dagpengeregelverket, bl.a. ble ferietillegget for dagpengemottakere som hadde vært ledig i mer enn 8 uker, avviklet fra 1. januar 2003. Det foreslås å gjeninnføre ordningen med ferietillegg, med feriepengeopptjening fra og med 1. juli 2006. Dette sikrer at arbeidsledige som har vært ledig i mer enn 8 uker, kan motta feriepenger i 2007.

Ved behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett 2005 ble det enighet om at den midlertidige utvidelsen av permitteringsordningen som gir rett til dagpenger fra 26 til 42 uker skulle forlenges til 31. desember 2005. I Nasjonalbudsjettet 2006 foreslo regjeringen Bondevik II at permitteringsperioden med rett til dagpenger ble satt til 26 uker fra 1. januar 2006. Permitteringer benyttes i første rekke i industrien og i bygge- og anleggsbransjen. I disse næringene har ledigheten avtatt det siste året, og også omfanget av permitteringer har avtatt. I perioden januar-oktober 2005 var i gjennomsnitt 6 300 personer helt eller delvis permitterte. Dette er 2 800 færre personer enn i samme periode i fjor og tilsvarer en nedgang på om lag 30 pst. Utviklingen i arbeidsmarkedet trekker i retning av at behovet for å benytte permitteringer kan avta ytterligere. Erfaringer viser at det er relativt liten avgang fra permitteringer til annen jobb. En lang permitteringsperiode kan dermed bidra til å øke den gjennomsnittlige ledighetsperioden. For å holde på kvalifisert arbeidskraft kan det i enkelte segmenter av arbeidsmarkedet imidlertid være behov for å benytte permitteringer i mer enn et halvt år. På denne bakgrunn foreslås det at permitteringsperioden settes til 34 uker fra 1. januar 2006, samtidig som arbeidsgiverperioden med lønnsplikt settes til 10 dager slik regjeringen Bondevik II foreslo.

I forrige stortingsperiode ble det vedtatt å oppheve ordningen med ventelønn for offentlige tjenestemenn som blir sagt opp i forbindelse med omstilling eller nedbemanning fra 1. januar 2006. For å sikre opparbeidede rettigheter foreslår Regjeringen å videreføre ordningen med ventelønn for offentlige tjenestemenn.

Regjeringen foreslår flere endringer for å styrke arbeidstakervernet i arbeidsmiljøloven, jf. Ot.prp. nr. 24 (2005-2006). Regjeringen foreslår å fjerne den generelle adgangen til å ansette midlertidig, som ble vedtatt i den forrige stortingsperioden, og foreslår å beholde dagens hovedregel om at det er adgang til å ansette midlertidig når "arbeidets karakter tilsier det og arbeidets karakter atskiller seg fra det som ordinært utføres i bedriften". Stillingsvernet foreslås også styrket ved å gjeninnføre rett til å fortsette i stilling ved tvist om oppsigelse inntil rettskraftig dom foreligger. Regjeringen foreslår videre å gjeninnføre regler for overtid slik de var før 2003. Det betyr bl.a. at dagens bestemmelser om at arbeidsgiver og arbeidstaker individuelt kan avtale overtid inntil 400 timer pr. år erstattes med bestemmelser om at det kan avtales overtid inntil 300 timer pr. år ved tariffavtale og at Arbeidstilsynet kan samtykke til inntil 400 timer pr. år.

I dagens lønnsgarantiordning har arbeidstakeren krav på garanti for lønn inntil 4 måneder før konkurs og lønn i maksimalt 6 måneder i oppsigelsestiden, begrenset oppad til 2 G. Lønnsgarantien gjelder i forhold til arbeidsmiljøloven og tariffestet oppsigelsestid. Etter arbeidsmiljøloven skal oppsigelsestiden være minst en måned regnet fra den første i måneden etter konkurs. I Nasjonalbudsjettet 2006 ble det bl.a. foreslått at lønnsgarantiordningen ikke skal dekke lønn lenger enn en måned utover konkursdato. Regjeringen mener det må gis garanti for lønn i hele oppsigelsesperioden i samsvar med arbeidsmiljøloven. For å sikre arbeidstakernes opparbeidede rettigheter bør derfor lønnsgarantiordningen videreføres som i dag.

Hovedformålet med inntektspolitikken og det inntektspolitiske samarbeidet er å koordinere lønnsdannelsen og dermed bidra til en moderat pris- og lønnsvekst. Dette vil styrke grunnlaget for en varig høy sysselsetting og lavere arbeidsledighet. Det inntektspolitiske samarbeidet har vært en sentral del av den økonomiske politikken i Norge gjennom hele etterkrigstiden. Samarbeidet har bidratt til at vi de siste 30 årene har hatt lavere arbeidsledighet enn de fleste andre OECD-land. Regjeringen legger derfor stor vekt på det inntektspolitiske samarbeidet.

Hos våre viktigste handelspartnere anslås lønnsveksten til om lag 3 pst. både i år og neste år. Årets inntektsoppgjør ble gjennomført med moderate sentrale tillegg, og lønnsveksten i inneværende år ligger an til å komme ned mot lønnsveksten hos våre viktigste handelspartnere. For 2006 ventes det en gjennomsnittlig årslønnsvekst på 3 1/2 pst.

Kronen har styrket seg gjennom inneværende år. Målt ved utviklingen i relative timelønnskostnader og justert for valutakursutviklingen vil den kostnadsmessige konkurranseevnen i 2006 nesten være tilbake på det svært svake nivået fra 2002.

2.6.2 Komiteens merknader

Komiteen tar dette til orientering.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener kamp mot arbeidsledighet og for et inkluderende arbeidsliv må være et hovedmål for politikken. Menneskene er vårt lands viktigste ressurs. For den enkelte er arbeid den viktigste sikring for egen inntekt. For å nå målene må vi ta i bruk et bredt spekter av virkemidler. I tillegg til en offensiv næringspolitikk gjelder dette blant annet en aktiv arbeidsmarkedspolitikk, styrkede arbeidstakerrettigheter og tiltak mot sosial dumping. De årlige budsjettene bør inneholde en oversikt over arbeidskraftreserven og tiltak for at flere skal kunne delta i arbeidslivet.

For å bidra til høy yrkesdeltakelse, lavere ledighet og redusert fattigdom er det nødvendig med en aktiv arbeidsmarkedspolitikk. Det er spesielt viktig å iverksette målrettede tiltak overfor ungdom, langtidsledige, eldre og yrkeshemmede. En aktiv arbeidsmarkedspolitikk er også nødvendig for å bekjempe den høye arbeidsledigheten blant innvandrere. For å hindre at de som er ledige støtes varig ut av arbeidslivet, er det nødvendig med et differensiert tilbud om yrkespraksis, lønnstilskudd, vikarordninger og ordinære opplæringstiltak.

Flertallet vil gjennom opprettelsen av den nye arbeids- og velferdsetaten bidra til at det blir en organisering av arbeidsmarkedstjenestene som målretter innsatsen og setter den enkelte bruker i sentrum. Flertallet vil gjennomgå virkemidlene rettet mot personer i arbeidsdyktig alder for å klarlegge hvordan en best kan bidra til å realisere målene om hjelp til selvhjelp, sosial trygghet og inkludering av personer som har problemer på arbeidsmarkedet. Dette vil innebære en vurdering av regelverk, stønader, tiltak og tjenester der målet er å styrke innsatsen for å få flere tilbake i jobb.

Det har vært en sterk økning i antall personer som har behov for yrkesmessig attføring. Attføringsarbeidet må bedres gjennom et samspill mellom ulike etater og tiltaksarrangører, og gjennom styrking av attføringsbedriftenes evne til å levere gode attføringstjenester. Den bedriftsinterne attføring må styrkes ved at bedriftene med assistanse fra den nye arbeids- og velferdsforvaltningen får et selvstendig ansvar for å holde folk i jobb i sykepengeperioden.

Lover, regelverk og avtaler mellom partene i arbeidslivet har stor betydning for arbeidstakernes livsvilkår og muligheter til å arbeide. Norge har lang tradisjon for at et godt samarbeid mellom partene i arbeidslivet og offentlige myndigheter legger grunnlaget for et velfungerende arbeidsliv.

Dette er det viktig å bygge videre på. Derfor vil flertallet reversere svekkelser i arbeidstakernes vern som ble vedtatt i forrige stortingsperiode.

Det må føres en arbeidslivspolitikk hvor likestilling og likelønn, utviklingsmuligheter og adgang til kompetanseoppbygging er sentrale elementer. Det er viktig å bekjempe utstøting og gjøre terskelen lavere for å komme seg inn i arbeidslivet. Flertallet vil bygge videre på avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv og sikre at alle mål i avtalen blir vektlagt i arbeidet.

Flertallet peker på at det i det inntektspolitiske samarbeidet har vært en sentral del av den økonomiske politikken i Norge gjennom hele etterkrigstiden. Samarbeidet har bidratt til at vi de siste 30 årene har hatt en annen arbeidsledighet enn de fleste andre OECD-land. Flertallet legger derfor stor vekt på det inntektspolitiske samarbeidet.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at arbeidskraften er vår viktigste ressurs. I internasjonal målestokk er yrkesdeltakelsen høy og arbeidsledigheten lav og det norske arbeidsmarked fungerer i all hovedsak godt. Det er gledelig at den negative utviklingen på arbeidsmarkedet fra noen år tilbake nå er snudd til en positiv utvikling. Sysselsettingen har ifølge SSBs arbeidskraftundersøkelse (AKU) aldri vært høyere enn i siste tremånedersperiode

Disse medlemmer viser til at oppgangen i antall sysselsatte personer har vært noe svakere enn veksten i fastlandsøkonomien isolert sett skulle tilsi. Den kraftige reduksjonen i sykefraværet har virket inn, ved at det tilsvarer anslagsvis 40 000 årsverk. Videre har det vært en overgang fra deltids- til heltidssysselsetting, som også har redusert behovet for nyansettelser. SSBs AKU-undersøkelse for 3. kvartal 2005 viser at undersysselsettingen i 3. kvartal i år sammenlignet med samme periode ifjor er redusert med 8 000 personer. Økningen i heltidsansatte har ifølge SSB over samme periode vært på 19 000 personer.

Disse medlemmer viser til at økningen i arbeidsledigheten hadde sitt utspring i svake internasjonale konjunkturer og den særnorske kostnadsutfordringen som følge av høye lønnsoppgjør over lengre tid, høy rente og sterk kronekurs. Det er derfor gledelig at den ansvarlige økonomiske politikken Samarbeidsregjeringen førte bidro til mer moderate lønnsoppgjør, en historisk lav rente og en mer konkurransedyktig kronekurs.

Disse medlemmer understreker viktigheten av tiltak for å motvirke avgang og utstøting fra arbeidslivet og viser til at Samarbeidsregjeringen de siste årene har iverksatt en rekke tiltak for å stimulere til arbeid. Det siste tiår har antallet personer i yrkesaktiv alder som mottar trygd økt med om lag 200 000 personer, en økning på om lag 50 pst. Fortsetter denne utviklingen vil det true velferdsstatens bæreevne. Det er gledelig at utviklingen innen sykefraværet nå er positiv, og er markert redusert gjennom 2004 og 2005, men fortsatt er nivået for høyt. Viktige bidrag til denne positive utviklingen er arbeidet med et inkluderende arbeidsliv, herunder intensjonsavtalen om et inkluderende arbeidsliv og innstrammingene i regelverket for sykepenger fra 2. halvår 2004. Disse medlemmene er bekymret over utviklingen i uføretrygden, som har økt jevnt med til sammen om lag 80 000 personer det siste tiår, og understreker at det er viktig at det arbeides med tiltak for å styrke incentivene for uføretrygdede med restarbeidsevne til å returnere, helt eller delvis, til yrkeslivet. Et eksempel på et lovende tiltak er ordningen med langvarige lønnstilskuddsordninger rettet mot arbeidssøkere med særlige problemer i arbeidsmarkedet. Disse medlemmer er også positive til forslaget fremmet av Samarbeidsregjeringen om å øke antallet tiltaksplasser for yrkeshemmede ytterligere, slik at det blir 26 300 plasser i 2006, en økning på 1 200 plasser fra året før.

Disse medlemmer mener at offentlige støtteordninger generelt skal stimulere til deltakelse i arbeidslivet fremfor passiv mottakelse av stønader.

Samarbeidsregjeringen fikk, etter en grundig prosess, vedtatt endringer som oppdaterte og moderniserte arbeidsmiljøloven. Disse helhetlige endringene ville gjort arbeidsmarkedet mer fleksibelt og dermed bidratt til å styrke verdiskapingen og tryggheten for jobbene. Endringene ville også gjort det enklere å komme i arbeid for personer som har problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet. Disse medlemmer er bekymret over at Regjeringen reverserer endringer i den vedtatte arbeidsmiljøloven, noe som medfører et mindre fleksibelt arbeidsmarked og høyere barrierer inn til arbeidsmarkedet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer at arbeidsledigheten i Norge fortsatt er høy. For disse medlemmer er det en målsetting å redusere ledigheten, blant annet ved å gi langt større incitamenter til å ta lønnet arbeid ved hjelp av skattelettelser. Det må også i større grad åpnes for privat formidling av arbeidskraft.

Disse medlemmer er opptatt av å øke arbeidsstyrken gjennom tiltak som gjør det mer opportunt å skaffe seg lønnet arbeid. Økt effektiv bruk, både yrkesmessig og geografisk, av den arbeidskraften som til enhver tid er tilgjengelig er viktig for å skape grunnlag for økt vekst. I tillegg må både det offentlige byråkrati og støtten til ulønnsomme arbeidsplasser reduseres. Høyere økonomisk vekst gjennom økt produktivitet legger grunnlaget for generelt høyere lønnsvekst.

Disse medlemmer tar avstand fra en forenklet moderasjonslinje. Det er for eksempel ikke noe mål at timelønnskostnadene skal øke mindre i Norge enn hos våre handelspartnere. Det er i utgangspunktet helt feil å sammenligne timelønnskostnader over landegrensene. Hvis produktiviteten øker, vil lønningene kunne øke, uten at kostnadene pr. produsert enhet i bedriftene øker. For disse medlemmer er det derfor et mål å øke lønningene på samme måte som det er et mål å øke den økonomiske veksten og produktiviteten.

Disse medlemmer er samtidig klar over at LO og andre arbeidstakerorganisasjoner besitter en potensielt stor makt med hensyn til å kunne presse lønnsnivået høyere enn produktivitetsutviklingen gir grunnlag for. Da vil resultatet bli arbeidsledighet eller feil bruk av arbeidskraften. Dette problemet mener disse medlemmer gradvis må løses ved at de lover som regulerer arbeidsmarkedet endres, slik at lønninger i større grad blir bestemt individuelt eller på den enkelte arbeidsplass. Disse medlemmer vil begrense organisasjonenes makt på arbeidsmarkedet. "Solidaritetsalternativet" er et skjørt grunnlag å basere den langsiktige utviklingen i sysselsettingen på.

Disse medlemmer mener at lønnsfastsettelsen i utgangspunktet bør skje lokalt i den enkelte bedrift, og at dette må gjelde både i offentlig og privat sektor. En slik ordning vil styrke fleksibiliteten i arbeidsmarkedet.

Sentral lønnsfastsettelse og detaljerte avtaler bidrar til å redusere de lokale parters ansvar for lønnsdannelsen. En omlegging til en slik inntektspolitikk vil etablere lønns- og forhandlingssystemer tilpasset en samfunnsutvikling som setter store krav til omstillinger og kompetanseoppbygging under skiftende rammebetingelser. Ressurser som i dag går til unødvendig administrasjon, tilsyn og kontroll, må kanaliseres over i tjenesteyting.

Norsk offentlig forvaltning har i for stor grad vært preget av sektorvise krav til likhet i organisering, likhet i økonomiske rammer, og likhet i mål og krav, helt uavhengig av lokale utfordringer og forhold. Det må legges til rette for større differensiering lokalt, også innenfor lønnspolitikken.

Et stivbent forhandlingssystem preget av generelle tillegg til alle, uavhengig av ansvar, innsats og kompetanse tar ikke hensyn til det offentliges behov for å tiltrekke seg ettertraktet arbeidskraft. Resultatet er en sammenpresset lønnsstruktur og økte forskjeller mellom grupper med høyere utdanning i offentlig og privat sektor. Det har gjort det vanskeligere å få tak i kompetent arbeidskraft. Dette gjelder særlig i yrker som har et alternativ i privat sektor. Har man muligheten, søker man seg gjerne over til en jobb hvor man føler seg skikkelig verdsatt. For yrkesgrupper som ikke har noe alternativ i privat sektor, er det rekrutteringen til yrket som rammes. Dette må stats- og kommunesektoren som arbeidsgiver ta hensyn til i sin lønnspolitikk.

Fordelen med lokale forhandlinger er at de gir bedre samsvar mellom lønn, produktivitet og etterspørsel etter arbeidskraft. De lokale parter kan bruke individuelle vurderinger for å honorere dyktighet, ansvar og innsats. Det gir fleksibilitet og omstillingsevne. Hensynet til faktorer som bare kan bedømmes på arbeidsplassene krever lokal lønnsdannelse. Gjennom lokal lønnsdannelse økes motivasjonen for innsats på den enkelte arbeidsplass, som igjen bedrer produktiviteten både i privat og offentlige sektor, og som legger grunnlaget for styrket konkurranseevne. Argumentene for lokal lønnsdannelse er dermed både geografiske, bransjemessige, utdanningsmessige, produktivitetsmessige og individuelle.

Ifølge Nasjonalbudsjettet har inntektspolitikken et hovedansvar når det gjelder å sørge for at inflasjonen holdes lav og på linje med våre handelspartnere. Inntektspolitikken, altså utfallet av lønnsoppgjørene, kan ikke ha dette ansvaret. Inntektsoppgjørene er av betydning for sysselsettingsutviklingen og påvirker den generelle realøkonomiske utviklingen, men den kan ikke delegeres ansvaret for økonomiens nominelle utvikling. Et ekspansivt lønnsoppgjør vil i større grad føre til redusert sysselsetting og lavere vekst enn det vil føre til høyere inflasjon. Inflasjonsraten er i hovedsak bestemt av pengepolitikken og bestemmes uavhengig av inntektspolitikken.

Internasjonalt er det liten sammenheng mellom lønnsutviklingen og inflasjon. Mange land i eurosonen har høyt lønnsnivå, lav sysselsetting i kombinasjon med lav inflasjon. Videre kan ikke et lønnsoppgjør vurderes som moderat eller ekspansivt uten å ta i betraktning produktivitetsutviklingen.

2.7 Oppfølging av pensjonsreformen

2.7.1 Sammendrag fra St.meld. nr. 1 (2005-2006)

Som en oppfølging av Pensjonskommisjonens utredning la Regjeringen i desember 2004 fram St.meld. nr. 12 (2004-2005) om reform av pensjonssystemet. Meldingen ble behandlet i Stortinget i vårsesjonen i år. I Stortingets vedtak av 26. mai 2005 om hovedprinsipper for en pensjonsreform heter det bl.a. at dagens pensjonssystem står overfor store og økende økonomiske utfordringer som følge av svakere vekst i den yrkesaktive befolkningen, høyere gjennomsnittlige pensjonsytelser og stigende levealder. Det heter videre at dagens pensjonssystem i for liten grad stimulerer til arbeid, og at systemet har noen urettferdige sider, bl.a. ved at like livsinntekter kan gi til dels meget ulik pensjon.

Regjeringen følger opp Stortingets vedtak om det videre arbeidet med pensjonsreform, jf. Innst. S. nr. 195 (2004-2005). Regjeringen har lagt opp til å presentere forslag til ny opptjeningsmodell i folketrygden i en egen stortingsmelding. Forslaget skal bygge på prinsippet om at det skal lønne seg å arbeide, og at det skal være en sammenheng mellom arbeidsinnsatsen gjennom hele livet og pensjonsytelsen. Videre skal forslaget ha en god sosial profil og bidra til utjevning av inntektsforskjeller. Vedtaket om å innføre en ordning med levealdersjustering (delingstall) og endret justering av løpende pensjoner følges opp i meldingen. I tråd med vedtaket må det også arbeides videre med utformingen av en tidligpensjonsordning for alle arbeidstakere fra 62 år.

Som et ledd i pensjonsreformen oppnevnte Regjeringen 5. august 2005 et offentlig utvalg som innen 1. november 2006 skal vurdere og foreslå endringer i folketrygdens uførepensjon. Utvalget skal bl.a. foreslå tiltak for å hindre at uføreordningen svekker incentivene til arbeid og vurdere hvordan opptjening og utmåling av uførepensjon skal utformes når det kommer en ny alderspensjon i folketrygden.

I tråd med vedtak i Stortinget la Regjeringen den 7. oktober 2005 fram odelstingsproposisjon med forslag til lovregler om obligatorisk tjenestepensjon i arbeidsforhold. Forslaget om etablering av Statens pensjonsfond er også et viktig ledd i oppfølgingen av pensjonsreformen.

2.7.2 Komiteens merknader

Komiteen tar dette til etterretning.

Komiteens flertall, medlemmene i Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil ha en sosialt rettferdig reform av pensjonssystemet. Flertallet vil legge spesielt vekt på å styrke Folketrygden, sikre tjenestepensjon til alle, og kvinners rett til en god pensjon. Folketrygdens alderspensjon skal ha en god sosial profil og bidra til utjevning av inntektsforskjeller.

Alderspensjonen i Folketrygden skal bygge på prinsippet om at det skal lønne seg å arbeide. Det må derfor være en sammenheng mellom arbeidsinnsatsen gjennom hele livet og pensjonsytelsen, og alle år må telle med. Flertallet vil ha et pensjonssystem som samfunnet kan finansiere i framtida.

Pensjonsforliket mellom Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, som ble inngått i Stortinget våren 2005, skal gjennomføres som forutsatt og vedtatt.

Lovverket må legge til rette for tjenestepensjonsordninger med lavest mulig administrasjonsomkostninger. Flertallet vil legge til rette for ikke kommersielle tjenestepensjonsordninger, med best mulig tilbud til arbeidstakere og bedrifter.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er tilfreds med Samarbeidsregjeringens oppfølging av pensjonsreformen og Stortingets vedtak av 26. mai 2005, jf. Innst. S. nr. 195 (2004-2005). Disse medlemmer viser også til den nye Regjeringens Soria Moria-erklæring der det klart kommer til uttrykk at Stortingets vedtak om hovedprinsipper for en pensjonsreform står fast.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Stortingets behandling av pensjonsreformen 26. mai 2005, jf. Innst. S. nr. 195 (2004-2005), og disse medlemmer viser til de forslag og merknader som Fremskrittspartiet fremsatte i forbindelse med behandlingen av saken.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen har fremmet Ot.prp. nr. 10 (2005-2006) Om lov om obligatorisk tjenestepensjon, og disse medlemmer vil komme tilbake med sitt syn på saken når denne skal behandles. Disse medlemmer viser også til at Regjeringen i St.meld. nr. 1 (2005-2006) varsler andre saker fremmet for Stortinget som oppfølging av Stortingets vedtak og vil komme med sine merknader og forslag når sakene fremmes for behandling.

2.8 Tiltak for å bedre økonomiens virkemåte

2.8.1 Sammendrag

2.8.1.1 Sammendrag fra St.meld. nr. 1 (2005-2006) (regjeringen Bondevik II)

Økonomier som utnytter ressursene godt og vokser raskt, er kjennetegnet ved høy omstillingstakt og god evne til å ta i bruk ny teknologi og nye måter å organisere produksjonen på. Ressursene kanaliseres dit de kaster mest av seg, og ledige ressurser fanges opp i produktive anvendelser. Et effektivt skattesystem og et godt fungerende arbeidsmarked er avgjørende for å realisere vekstpotensialet i økonomien, jf. omtalen av skatter og avgifter og av sysselsettingspolitikken. For å sikre effektiv ressursutnyttelse og høy vekst legger Regjeringen i tillegg vekt på følgende:

• – Arbeidet med å modernisere offentlig sektor fortsetter. Handlingsplanen Modernisering for velferd konkretiserer mål for moderniseringsarbeidet i offentlig sektor for stortingsperioden 2005-2009. Planen inneholder eksplisitte og etterprøvbare tiltak som Regjeringen mener bør gjennomføres for å bidra til å forenkle hverdagen for innbyggere og næringsliv, samt få en mer målrettet og effektiv ressursbruk i offentlig sektor. Borgernes møte med det offentlige skal gjøres enklere, og det skal frigjøres ressurser for å styrke velferdstilbudet.

• – Effektiv ressursbruk i privat sektor må sikres gjennom virksom konkurranse og reguleringsreformer. Regjeringen har i løpet av det siste året iverksatt viktige reformer bl.a. innenfor fiske og havbruk og i bokbransjen. Innenfor jernbane- og postsektoren har reformer gitt rom for konkurranse på områder der det tidligere bare har vært produksjon i offentlig regi.

• – Næringsstøtten må målrettes med sikte på å bidra til økt verdiskaping. Støtten bør bl.a. vris i retning av å styrke forskning og utvikling. I løpet av de siste ti årene er den samlede næringsstøtten over budsjettets utgiftsside nær halvert som andel av BNP. Også støtten til landbruket har i denne perioden gått ned relativt til verdiskapingen i norsk økonomi, men sektorens andel av den samlede budsjettstøtten ligger likevel nær 70 pst. Dette understreker nødvendigheten av Regjeringens arbeid med omstilling og modernisering av næringen.

Miljøpolitikken bør innrettes slik at ulike miljømål oppnås på en mest mulig effektiv måte. Som ledd i oppfølgingen av handlingsplanen for en bærekraftig utvikling presenterer Regjeringen i denne meldingen et nasjonalt indikatorsett for bærekraftig utvikling.

Tiltak for å bedre effektiviteten i økonomien og oppfølgingen av handlingsplanen for bærekraftig utvikling er nærmere omtalt i kapittel 5 i meldingen.

2.8.1.2 Sammendrag fra St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (2005-2006) (regjeringen Stoltenberg II)

Regjeringen vil føre en politikk som bidrar til en bærekraftig utvikling. Regjeringspartiene var positive i Stortinget da regjeringen Bondevik II la fram en nasjonal handlingsplan for bærekraftig utvikling, Nasjonal Agenda 21 (NA21) i Nasjonalbudsjettet 2004. Oppfølgingen av handlingsplanen er omtalt i nasjonalbudsjettene for 2005 og 2006.

Regjeringen Bondevik II la i Nasjonalbudsjettet 2006 fram ulike forslag til det videre arbeidet med bærekraftig utvikling. Det ble bl.a. foreslått at det opprettes en nettportal for bedriftenes samfunnsansvar. Portalen skal samle informasjon på ett sted om all pågående myndighetsaktivitet knyttet til bedrifters samfunnsansvar (CSR).

Det ble videre foreslått et sett med 18 indikatorer for bærekraftig utvikling knyttet til klimagassutslipp, forsuring, biologisk mangfold og kulturminner, naturressurser, miljøgifter, bærekraftig økonomisk og sosial utvikling, samt forholdet til fattige land. Forslaget følger i stor grad tilrådninger fra et offentlig utvalg i NOU 2005:5.

Regjeringen vil gi høy prioritet til arbeidet med revisjon av handlingsplanen og vil starte opp arbeidet allerede i år. Regjeringen stiller seg bak forslagene i Nasjonalbudsjettet 2006 om en nettportal og et nasjonalt indikatorsett. Det vil være behov for å videreutvikle det nasjonale indikatorsettet. Arbeidet med indikatorsettet må blant annet ses i sammenheng med revisjonen av handlingsplanen samlet. Finansdepartementet vil fortsatt koordinere arbeidet med bærekraftig utvikling i regjeringsapparatet.

Regjeringen vil følge opp arbeidet for å utvikle styringsredskaper og modeller i den økonomiske politikken nasjonalt og globalt slik det ble varslet i Soria Moria-erklæringen.

2.8.2 Komiteens merknader

Komiteen tar dette til etterretning.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er ikke enig i regjeringen Bondevik IIs vektlegging av skattelettelser og konkurranseutsetting i Nasjonalbudsjettet.

Flertallet viser til omtalen av skatte- og avgiftspolitikken foran.

Flertallets mål er at Norge skal bli en av de ledende, innovative, dynamiske og kunnskapsbaserte økonomier i verden innenfor de områder hvor vi har fortrinn. Norge skal være er et godt land å drive næringsvirksomhet i.

Næringslivet er avhengig at det føres en økonomisk politikk som sikrer konkurranseevnen. Flertallet vil gi stabile, forutsigbare og konkurransedyktige rammebetingelser, og føre en aktiv næringspolitikk hvor staten er engasjert i partnerskap med næringsliv og arbeidstakerne. Flertallet vil etablere gode rammebetingelser som bidrar til innovasjon og nyskaping. Det offentlige virkemiddelapparatet skal styrkes og være en fleksibel partner, ikke et byråkratisk hinder for næringslivet.

Staten skal engasjere seg på et bredt felt i næringspolitikken for å bidra til nyskaping og et konkurransedyktig næringsliv, innen forskning og utvikling, i lokalisering og markedsføring, i partnerskap og som tilrettelegger, i kapitaltilgang og eierskap. Strategiske nasjonale satsinger skal bygge opp under målet om å skape en bærekraftig utvikling, gjøre Norge til et miljøpolitisk foregangsland og skape arbeidsplasser i hele landet. Flertallet vil også ha fokus på tjenestenæringenes betydning for næringsutviklingen.

Flertallet vil utvikle nasjonale strategier innen de næringsområder hvor Norge har kompetanse eller særlige fortrinn, som marin sektor, maritim sektor, energi, miljø og reiseliv.

Flertallet ønsker en sterk og effektiv offentlig sektor som gir innbyggerne gode tjenester, valgfrihet og medbestemmelse. Offentlig sektor skal være i stand til å ivareta hensynet til kvalitet, tilgjengelighet, rettferdighet og økonomisk effektivitet. Innbyggerne har krav på gode tjenester, valgfrihet og medbestemmelse. Fornyelse og utvikling av offentlig sektor berører mange politikkområder, og mange enkelttiltak og reformer vil derfor være omtalt i andre deler av dette dokumentet.

Enkeltmenneskets behov skal stå i sentrum både når det gjelder innholdet i, og organiseringen av, velferdstilbudene. Tjenestene skal så langt som mulig tilpasses den enkeltes behov. Gjennom hyppig og aktiv dialog med den enkelte skal offentlige myndigheter forsikre seg om at tilbudet som gis, samsvarer med de behov mottakeren har.

Valgfrihet for den enkelte skal ikke gå på bekostning av andre. Alle former for valgfrihet forutsetter tilstrekkelig ressurser og et bedre tilbud. Der det ikke finnes et tilbud, eller der tilbudet er dårlig, vil valgfriheten uansett være fraværende eller sterkt svekket.

Våre mål i fornyelsen av offentlig sektor er å oppnå mer velferd og mindre administrasjon, mer lokal frihet og mindre detaljstyring. Det må arbeides med kvalitetsmål som både tar hensyn til faglig kvalitet, folks tilfredshet, helsefremmende arbeidsmiljø, kostnadskontroll og kontinuerlig kompetanseoppbygging. Det må utvikles gode systemer for tilbakemelding og endring på regler og rutiner som ikke fungerer hensiktsmessig.

Fornyelse og utvikling er nødvendig for å unngå privatisering og kommersialisering av velferdstjenestene. Økt lokal frihet betyr at kommunene selv i enda større grad kan tilpasse velferdstjenestene til lokale forhold, behov og ønsker. Kommersialisering av velferdstjenestene vil føre til svekket valgfrihet. Vi vil motarbeide et system hvor det er den enkeltes økonomiske situasjon som avgjør kvaliteten på, og innholdet i, velferdstjenestene. Alle skal gjennom det offentlige ha tilgang til tilpassede velferdstjenester av god kvalitet.

Frivillige organisasjoner, stiftelser, samvirkeorganisasjoner og andre deltar på mange områder som viktige bidragsytere og supplement til offentlige tjenester. Flertallet vil legge til rette for at frivillig sektor fortsatt skal ha gode vilkår for å yte ikke-kommersielle tjenester.

Ny teknologi og Internett legger et godt grunnlag for bedre service, nye tjenester og mindre skjemavelde. I tillegg skal det legges til rette for utvidete åpningstider ved offentlige kontorer.

De ansatte er vår viktigste ressurs for å gjøre offentlig sektor enda bedre. Derfor vil vi gjøre disse til medspillere i utviklings- og fornyelsesarbeid. Gjennom skolering, tillit og inkluderende rammebetingelser vil vi invitere alle offentlig ansatte med i dette arbeidet. Endringer skal skje i kontakt og samarbeid med de ansatte og deres organisasjoner. Trygghet for arbeid og rett til opplæring/videreutdanning er en nødvendig forutsetning for en vellykket videreutvikling av tjenestetilbudet og fornyelse av offentlig sektor. Omstillingsprosesser i offentlig sektor skal ikke bidra til økt sykefravær og økt utstøting av arbeidslivet.

Flertallet vil fornye og utvikle offentlig sektor ved økt brukermedvirkning, bedre samordning serviceerklæringer, utvidete åpningstider og bedre tjenester på Internett. Det må legges til rette for å videreføre arbeidet for døgnåpen forvaltning med tilgang til elektronisk informasjon og tjenester fra det offentlige basert på brukernes premisser.

Flertallet vil øke satsingen på ny universell utformet teknologi og gjennomføre en offensiv IKT-politikk i offentlig sektor. Det må stimuleres til arbeidsformidling og aktiv omskolering for eventuelt overtallige. Flertalletvil fortsette arbeidet med å redusere antall skjemaer, korte ned behandlingstiden og forenkle saksbehandlingsrutiner for å sikre et enklere Norge. Flertallet vil stimulere til endrings- og utviklingsarbeid i kommunal sektor i samarbeid med de ansatte. Det må legges til rette for at frivillig sektor kan videreutvikle sin funksjon i å løse samfunnsoppgaver. Flertallet går imot konkurranseutsetting og privatisering innenfor viktige velferdsområder som utdanning, helse og omsorg og arbeide for at arbeidstakernes lønns-, arbeids- og pensjonsvilkår ikke svekkes som følge av konkurranseutsetting av offentlige tjenester. Flertallet vil øke terskelverdien for anbudskonkurranser ved offentlige innkjøp opp mot EU-nivå.

Flertallet mener Norge skal bli et foregangsland i miljøpolitikken. For at framtidas generasjoner skal ha tilgang til et godt miljø og ren natur, må hensynet til miljø være gjennomgripende i alt vi foretar oss. Norge skal bygge sin miljøpolitikk på prinsippet om bærekraftig utvikling, som rommer et krav om solidaritet med kommende generasjoner nasjonalt og internasjonalt. Dette innebærer vern av livsnødvendige miljøressurser, og en forsvarlig forvaltning av naturressursene.

Norge skal være en pådriver i det internasjonale miljøarbeidet. Flertallet vil utvikle FNs miljøprogram til en Verdens Miljøorganisasjon med sanksjonsmuligheter. Flertallet vil øke Norges innsats for tilgang på rent vann og ren energi.

Miljøvern handler om å forstå at ressursene på jorda er begrenset. Hovedutfordringen er at de rikeste av jordas befolkning belaster miljøet og ressursene så sterkt at andre ikke får rom til velstandsvekst, uten at jordas tålegrenser sprenges. På flere områder er disse grensene allerede overskredet. I tillegg rammer miljøødeleggelser dem som har minst mulighet til å tilpasse seg store endringer.

Miljøpolitikken i Norge skal bygge på føre-var-prinsippet som sier at tvilen skal komme naturen til gode, på prinsippene om at forurenser skal betale og om bruk av best tilgjengelig teknologi.

Skal vi løse miljøutfordringene, må vi opprettholde naturmangfold og kulturlandskap, begrense utslipp av ikke-nedbrytbare miljøgifter og klimagasser, begrense luftforurensingen i særlig utsatte områder og begrense bruk av ikke-fornybare ressurser og unngå overforbruk av fornybare ressurser.

Disse miljøutfordringene krever endringer både i produksjons- og forbruksmønstre.

Naturen skal tas vare på for framtida fordi vi som mennesker er avhengig av den, men også fordi den har verdi i seg selv. Allmennhetens tilgang til naturopplevelser i Norge er utgangspunktet for manges naturglede og miljøengasjement, og skal sikres.

Et sunt miljø er en forutsetning for god helse. Luftforurensningen i de store byene må reduseres gjennom en kraftig satsing på kollektivtransport, sykkel og gange. Hensynet til natur og miljøvern skal gjennomsyre planlegging i alle sektorer.

Norge skal gjenreises som foregangsland i miljøpolitikken gjennom en langt mer aktiv miljøpolitikk, både nasjonalt og internasjonalt. Miljøutfordringen krever internasjonalt samarbeid, men også at vi er i stand til å tenke globalt og handle lokalt.

Flertallet vil arbeide for å utvikle nye styringsredskaper og modeller i den økonomiske politikken nasjonalt og globalt.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at et viktig fokus i den økonomiske politikken bør være å øke effektiviteten, og derved verdiskapingspotensialet i økonomien

Disse medlemmer viser til Samarbeidsregjeringens arbeid med å bedre skattesystemet, reformere pensjonssystemet, modernisere offentlig sektor, sikre effektiv ressursbruk gjennom virksom konkurranse og reguleringsformer og innrette næringsstøtten med sikte på å bidra til økt verdiskaping. Dette er viktige områder for å bedre økonomien og verdiskapingen, og disse medlemmer understreker viktigheten av at dette arbeidet fortsetter også i inneværende stortingsperiode.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at strukturpolitikk tillegges altfor liten vekt i den økonomiske politikken.

Finanspolitikk er i høyeste grad strukturpolitikk. Nivået på skattesatser, avgiftssatser, støtteordninger og så videre, påvirker folks adferd med hensyn til sparing, arbeid og investering, og dermed utviklingen i økonomiens tilbudsside. Regjeringen forholder seg altfor passivt til økonomiens langsiktige vekstrate. Selv en liten økning i årlig vekstrate vil få enorm betydning for fremtidig levestandard.

Disse medlemmer vil fremme en rekke forslag i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2006. Mange av disse er av en slik karakter at de ikke vil kunne iverksettes umiddelbart, men derfor er det desto viktigere at det fattes vedtak om intensjon fra Stortingets side allerede nå, slik at Regjeringen kan realisere og derved skape større handlingsrom i økonomien i tiden fremover.