2. Hovedmålene for den økonomiske politikken
Regjeringens hovedmål for den økonomiske politikken er arbeid til alle, økt verdiskaping, videreutvikling av det norske velferdssamfunnet, rettferdig fordeling og langsiktig bærekraftig utvikling. Et sterkt og konkurransedyktig næringsliv er en forutsetning for å nå disse målene. Den økonomiske politikken må derfor legge vekt på å fremme verdiskaping og produktivitet både i offentlig og privat sektor.
Regjeringen legger stor vekt på å bedre rammevilkårene for næringsvirksomhet, bl.a. ved å føre en økonomisk politikk som styrker næringslivets konkurranseevne. Samtidig er skatter og avgifter redusert, og det gjennomføres en skattereform. Det legges til rette for innovasjon, omstilling og effektivisering i næringslivet og i offentlig forvaltning. I utdanningssektoren gjennomføres det reformer med sikte på å øke arbeidsstyrkens kompetanse.
Den reelle, underliggende veksten i statsbudsjettets utgifter vil ligge klart under veksten i BNP for Fastlands-Norge for stortingsperioden under ett. Regjeringen legger stor vekt på at den økonomiske politikken skal være opprettholdbar på lang sikt. Gjennomføringen av en pensjonsreform er viktig for å sikre dette.
Regjeringen følger retningslinjene for en forsvarlig, gradvis innfasing av oljeinntektene i økonomien, slik det var bred enighet om i Stortinget våren 2001. Den økonomiske politikken må bidra til en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. Pengepolitikken skal rettes inn mot lav og stabil inflasjon. På den måten har pengepolitikken en klar rolle i å stabilisere den økonomiske utviklingen.
Regjeringen legger vekt på å videreføre det inntektspolitiske samarbeidet. Moderate inntektsoppgjør er nødvendig for å sikre en fortsatt sterk konkurranseutsatt sektor og lav arbeidsledighet.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstreslutter seg til Regjeringens mål for den økonomiske politikken. Disse medlemmer viser til at veksten i økonomien nå er stor og at sysselsettingsveksten er den høyeste på mange år. Dette er bl.a. resultat av en bevisst økonomisk politikk fra Regjeringens side. For å videreføre denne utviklingen på en god måte mener disse medlemmer det er viktig å legge vekt på gode rammevilkår for næringslivet gjennom gjennomføring av skattereformen, innovasjon og en god skole og utdann-ingspolitikk og et godt samarbeid med partene i arbeidslivet. Videre er det viktig at uttaket av petroleumsinntektene følger handlingsregelen slik at ikke finanspolitikken medvirker til press på rente og kronekurs. På lengre sikt er det også viktig at pensjonsreformen gjennomføres på en god måte. Det vises her til pensjonsforliket i Innst. S. nr. 195 (2004-2005).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til sine merknader i Budsjett-innst. S. I (2004-2005) og Budsjett-innst. S. nr. 1 (2004-2005).
Disse medlemmer mener at Regjeringens politikk ikke vil bidra til å nå målene om arbeid til alle, økt verdiskapning, videreutvikling av velferdssamfunnet, rettferdig fordeling og en langsiktig, bærekraftig utvikling. Disse medlemmer mener det er grunn til bekymring når arbeidsledigheten fester seg på et altfor høyt nivå, i en situasjon med god vekst i norsk økonomi. Ledigheten synker svært lite, og det er derfor nødvendig med en langt mer aktiv arbeidsmarkedspolitikk og næringspolitikk, slik disse medlemmer legger opp til i sitt reviderte statsbudsjett. Disse medlemmer er videre svært bekymret over at så mange støtes ut av det ordinære arbeidsliv.
Disse medlemmer mener at det er viktig å føre en økonomisk politikk som sikrer næringslivets konkurranseevne og bidrar til stabil kronekurs, slik at vi kan opprettholde verdiskaping og velferd også på lang sikt. Disse medlemmer vil peke på at det inntektspolitiske samarbeidet er et sentralt element i den økonomiske politikken. Videre mener disse medlemmer at handlingsregelen bør følges, slik at finanspolitikken ikke medvirker til press på rente og valutakurs.
Hvis målet om en rettferdig fordeling skal nås, må det føres en helt annen fordelingspolitikk enn det som gjøres i dag, og fellesskapet må styrkes. Det er begrenset hvilke endringer i skattesystemet som kan gjøres midt i året, men disse medlemmer mener et bidrag til en bedre fordeling er å øke skatten på aksjeformuer og reversere regjeringspartienes og Fremskrittspartiets vedtak om å fjerne kostfradraget for pendlere. Disse medlemmer konstaterer at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet nå er enige som å gjeninnføre kostfradraget for pendlere, som de samme partier for et halvt år siden vedtok å fjerne.
Disse medlemmer mener det er behov for en langt mer aktiv politikk for å skape nye arbeidsplasser, både innenfor eksisterende og nye næringer. Det er også nødvendig med flere tiltaksplasser for å gi de som er ledige muligheter for å skaffe seg ny kompetanse, slik at de kan komme raskest mulig tilbake i arbeid.
Disse medlemmer mener det er nødvendig å styrke sykehusenes økonomi, slik at nødvendige og fornuftige omstillinger kan skje på en måte som ikke medfører kutt i pasientbehandlingen. Disse medlemmer foreslår derfor å styrke helseforetakenes rammer med 1 mrd. kroner, i tråd med disse medlemmersforslag i sitt alternative statsbudsjett for 2005.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er enig i at det er vekstevnen som avgjør velferdsutviklingen i Norge og at det derfor er avgjørende å fremme verdiskapning og produktivitet både i offentlig og privat sektor. Disse medlemmer undrer seg derfor over Regjeringens avvisning av nødvendigheten av å føre en langt mer aktiv næringspolitikk og en offensiv og vekstskapende økonomisk politikk som er nødvendig for å nå de skisserte mål.
Etter disse medlemmers oppfatning er det ingen grunn til å holde fast i handlingsregelen, all den tid staten går med et enormt overskudd. Det er langt viktigere å holde fokus på vekstevnen i BNP og tiltak som kan bidra til større effektivitet og produktivitet over tid. Disse medlemmer registrerer at Regjeringen likevel velger å forholde seg langt mer passiv. Så lenge dette vedvarer, er det disse medlemmers oppfatning at man ikke klarer å bruke finanspolitikken til verken å fremme vekst eller verdiskapning som er helt grunnleggende for norsk økonomi.
Disse medlemmer understreker behovet for større strukturelle reformer som i langt større grad vil bidra til å effektivisere offentlig sektor og økonomiens virkemåte som helhet.
Disse medlemmer har sett seg lei på den unyanserte finanspolitiske debatt som oppstår som en konsekvens av at økte utgifter på ett område skal dekkes inn krone for krone på et annet område, uavhengig av hvordan kronen brukes og hvordan den både isolert og samlet sett påvirker utviklingen i norsk økonomi. Budsjettbalansen, den såkalte stramheten i budsjettet og ikke minst handlingsregelen, har for det politiske flertallet nå er blitt viktigere enn de reelle utfordringer og problemer som eksisterer i flere deler av samfunnet.
Etter disse medlemmers oppfatning er en krone ikke lik enhver annen krone i budsjettsammenheng. Bevilgninger til veiinvesteringer har andre effekter enn innkjøp av utstyr til helsesektoren, ikke minst fordi dette i det alt vesentlige kjøpes fra utlandet. Den politiske debatten er preget av fravær av evne til å skille mellom hva pengene brukes til over statsbudsjettet. En krone brukt i utlandet har ikke samme effekt som en krone brukt i Norge. En krone brukt til investeringer har ikke samme effekt som en krone brukt til drift, og en krone brukt i en del av økonomien med ledig kapasitet har ikke samme effekt som en krone brukt i en del av økonomien med sprengt kapasitet. Det er umulig å forstå hvordan man i et av verdens rikeste land har omfattende problemer både i helsevesen og eldreomsorg, manglende ressurser til politi og forsvar, manglende veiinvesteringer og fortsatt høy arbeidsledighet.
Disse medlemmer vil understreke at mange av problemene i norsk økonomi er myndighetsskapte, og det er derfor større systemendringer som er nødvendig. Ikke forsøk på å detaljstyre økonomien gjennom stadige og mindre endringer av skatter og avgifter.
Offentlig sektor har over tid vokst seg stor og ineffektiv. Et omfattende byråkrati fører til rigide systemer, og lov- og forskriftsjungelen setter i mange sammenhenger sterke begrensninger på en naturlig utvikling. Disse medlemmer er skuffet over at regjeringen ikke har større fokus på å effektivisere offentlig sektor. Det er nødvendig med en finanspolitikk som er innrettet slik at konkurranseevnen for vårt fremtidige næringsliv ikke svekkes, og slik at skatte- og avgiftsnivået ikke er høyere enn i andre land det er naturlig å sammenligne seg med.
Disse medlemmer erkjenner samtidig at dette er budsjettrevisjon, hvor hensikten er å revidere budsjettet, ikke ta omkamp på utallige politiske spørsmål. Videre vil en slik praksis føre til svært uforutsigbare forhold for alle dem som forventer at politikken i hvert fall ligger fast ett år av gangen. Disse medlemmer har derfor begrenset seg til å fremme forslag på de områder vi finner det nødvendig.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader i Budsjett-innst. S. I (2004-2005) og Budsjett-innst. S. nr. 1 (2004-2005), og gjør oppmerksom på at hovedlinjene i disse medlemmers budsjettopplegg ligger fast, med unntak av de tilfeller der disse medlemmer i denne innstillingen og i Innst. S. nr. 240 (2004-2005) uttrykker en annen oppfatning.
Disse medlemmer prioriterer følgende saker i revidert nasjonalbudsjett:
– Innføring av makspris trinn 2, jf. barnehageforliket,
– styrking av kommuneøkonomien,
– mer penger til pasientbehandling på sykehusene,
– kamp mot arbeidsledighet og
– satsing på alternativ energi.
Disse medlemmer viser til sine merknader og forslag i Innst. S. nr. 240 (2004-2005) for detaljert beskrivelse av de enkelte tiltak.
Utfordringer i den økonomiske politikken.
Den økonomiske utviklingen i Norge er god. Kapasitetsutnyttelsen øker, veksten er god og investeringene har tatt seg markert opp.
Arbeidsledigheten holder seg fortsatt høy. Disse medlemmer understreker at dette er vår viktigste utfordring i den økonomiske politikken. En arbeidsledighet som ligger stabilt på over 100 000 personer er sløsing med samfunnets ressurser. Anslaget for arbeidsledigheten i 2005 har økt fra 4,1 pst. i Nasjonalbudsjettet til 4,3 pst. i Revidert nasjonalbudsjett. I 1. kvartal i år økte arbeidsledigheten til 110 000 arbeidsledige, 4,6 pst. av arbeidsstyrken (AKU-tall fra SSB). Sjøl om det har vært en viss økning i sysselsettingen, er det langt igjen til arbeidsledigheten er nede på et tilfredsstillende nivå.
Disse medlemmer registrerer at på tross av sterk økonomisk vekst klarer ikke Regjeringen å få ned arbeidsledigheten nevneverdig. Den økonomiske politikken Regjeringen har ført, har først og fremst stimulert det private forbruket. Her er importandelen høy, og effekten på ledigheten av økning har derfor vært liten. Aetat skriver i sin Rapport om arbeidsmarkedet 2/2005:
"Den nåværende konjunkturoppgangen har nå vart i to år, og i løpet av den tiden har den sesongjusterte registrerte ledigheten gått ned med om lag 7 000 personer (mai 2003 til april 2005), mens i den tilsvarende fasen under forrige oppgangskonjunktur gikk ledigheten ned med om lag 12 000 personer (nov. 1992 til okt. 1994). Ledigheten faller altså mindre enn i forrige konjunkturoppgang."
Det som først og fremst hindrer nedgang i arbeidsledigheten nå, er den svært stramme kommuneøkonomien. På tross av vekst i oppgaver knytta til befolkningens alderssammensetning, går nå sysselsettingen i kommunesektoren ned. Offentlige tjenester er avhengige av folk. Sjøl om det er en viss vekst i produktiviteten i offentlig sektor, handler kutt i offentlig sektor i hovedsak om at kvaliteten på tjenestene i skolen, eldreomsorgen og innefor andre offentlige oppgaver blir dårligere. Dette bekreftes av Aetats rapport:
"De siste årene har kommunene hatt stram økonomi, og sysselsettingen innen produksjon av tjenester som tradisjonelt har blitt utført offentlig sektor har vist en svakere utvikling enn det som har vært vanlig."
Med en kombinasjon av brukbar vekst og høy arbeidsledighet er det nødvendig med en målrettet politikk for å redusere arbeidsledigheten, kombinert med en økonomisk politikk som ikke bidrar til å skape nye ubalanser i økonomien. Disse medlemmer har merket seg at det i oljesektoren er en svært sterk vekst i investeringene, anslått til over 20 pst. fra fjorårets høye nivå. Faren for at det utvikler seg flaskehalsproblematikk innenfor denne sektoren inkludert underleverandører er stor.
Boligprisen har økt med 7,9 pst. siste år. For de som allerede eier sin egen bolig er dette gode nyheter, men kjøp av den første boligen blir vanskeligere. Renta er nå på et historisk lavt nivå, 1,75 pst. Høsten 2002 lå renta på 7 pst. Den kraftige nedgangen er en kraftig stimulans av norsk økonomi, og en viktig del av forklaringen på økningen i boligprisene. Når det blir billigere å låne penger, har boligkjøperne mulighet til å betjene et større lån. Dette har stimulert bygging av både boliger og næringsbygg. I 1. kvartal i år økte boligbyggingen med 24 pst. i forhold til 1. kvartal 2004. Tilsvarende har igangsatte næringsbygg økt med 15 pst. Sammen med den sterke økningen i oljeinvesteringene øker dette faren for presstendenser innenfor bygg- og anleggssektoren.
Men renta kommer til å øke igjen. Når og hvor mye er det ingen som vet. SSB har beregnet at 182 000 husholdninger vil få problemer med å betale lånet sitt hvis rentenivået øker til 7,5 pst. - altså nivået vi lå på for to år siden.
Husholdningenes gjeld er allerede faretruende høy. Regjeringens politikk for økte boligpriser kombinert med kunstig lav rente øker faren for en ny gjeldskrise. I en rapport nylig utgitt av Kredittilsynet har man undersøkt husholdningenes økonomiske sårbarhet ved renteøkninger. Det inngår to stresstester i undersøkelsen, én der renten øker med 4,4 prosentpoeng og dermed vender tilbake til nivået i 2001, og én der renten antas å øke med 3 prosentpoeng. I det første tilfellet viser beregningene at 455 000 husholdninger vil få en rentebelastning over 20 pst., og av disse vil nær 200 000 ligge over 30 pst. Totalt sett er husholdningene i en gunstig finansiell stilling, men enkelte grupper er betydelig mer utsatt for renteendringer enn andre. Dette gjelder ikke minst mange yngre husholdninger som etablerer seg for første gang, og har høy gjeld.
Disse medlemmer påpeker at det for tiden føres en svært ekspansiv økonomisk politikk i Norge. Nominelt rentenivå er rekordlavt, og har vært det lenge. Realrenta er også svært lav. I tillegg fører Regjeringen en ekspansiv finanspolitikk. De rekordhøye skattelettene i denne perioden har i sin helhet blitt finansiert gjennom oljepengebruk utover handlingsregelen. I løpet av sin regjeringsperiode har regjeringen brukt 93,6 mrd. kroner utover handlingsregelen. I sitt budsjettforslag for 2005 foreslo Regjeringen å bruke hele 24,3 mrd. kroner utover handlingsregelen. Dette ble økt til 26 mrd. kroner i budsjettforliket med Fremskrittspartiet. I revidert budsjett ble dette nedjustert til 24,9 mrd. kroner. Men Regjeringen anbefaler altså en høyere oljepengebruk nå enn de gjorde i høst, og synes å mene at den økonomiske situasjonen i Norge er vanskeligere nå enn den var i høst. Men prognosene for økonomisk vekst for Fastlands-Norge i 2005 er oppjustert fra 3,1 pst. i høst til 3,6 pst. i Revidert, og veksten i bruttoinvesteringer er oppjustert fra 5,8 pst. til 9,4 pst. Når Regjeringen på tross av denne svært positive utviklingen øker bruken av oljepenger, er disse medlemmer bekymret for at det har sammenheng med manglende budsjettdisiplin i forkant av det kommende valget.
Den høye arbeidsledigheten gjør en ekspansiv økonomisk politikk riktig, forutsatt at man målretter virkemidlene mot å bekjempe ledigheten. Men tidligere erfaring fra bruk av økonomisk politikk til å redusere utslagene i konjunkturutviklingen, viser at det er en klar tendens til at man oppdager omslaget for seint. Følgelig blir motkonjunkturpolitikken delvis en medkonjunkturpolitikk som bidrar til å forsterke konjunkturutslagene, slik at variasjonene i den økonomiske aktiviteten blir større enn ønskelig. Disse medlemmer ser klare tendenser til at Regjeringen er i ferd med å gjøre denne feilen en gang til.
Disse medlemmer viser til at Stortinget i liten grad har apparat til å fininnstille den økonomiske politikken, og velger derfor - under tvil - å legge seg på samme budsjettbalanse som Regjeringen.
Disse medlemmers økonomiske politikk reduserer ledigheten, gir bedre fordeling, og gjør Norge til et bedre samfunn. Gjennom klare omprioriteringer i forhold til Regjeringens budsjett klarer vi dette innenfor samme økonomiske ramme som Regjeringen.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til Senterpartiets merknader i Budsjett-innst. S. I (2004-2005) og Budsjett-innst. S. nr. 1 (2004-2005), der hovedmålene for Senterpartiets økonomiske politikk er gjort greie for.
Dette medlem viser til at Senterpartiet i sitt alternative budsjett for 2005 foreslo å bevilge 4,4 mrd. kroner mer enn Regjeringen til målretta og desentralisert næringspolitikk, 5,8 mrd. kroner ekstra til lokal velferd og helse og 140 mill. kroner ekstra til frivillighet og kultur. Disse påplussinger ble dekket inn med 2,3 mrd. kroner i økte skatter og avgifter (herav fjerning av all mat-moms), innsparinger og kutt på 3,8 mrd. kroner og økt bruk av oljepenger med 4,5 mrd. kroner. Alle disse tall er avvik i forhold til Regjeringens forslag.
Senterpartiet mener vi i flere år kunne hatt lågere ledighet og større verdiskaping med mindre bruk av oljepenger om oljepengene var brukt med nettopp dette som siktemål. I stedet har Regjeringen fått flertall for å dele ut store skattelettelser til de som trenger det minst, og fått økt ledighet og uføretrygding og lågere skatteinngang som resultat. Antall i arbeid er blitt redusert med over 100 000 de siste fire år.
Dette medlem synes det er oppsiktsvekkende at Regjeringen i forslaget til Revidert nasjonalbudsjett legger til grunn for den økonomiske politikken at ledigheten ikke vil bli redusert merkbart fram til utgangen av 2006. I en periode med ytterligere forbedrede økonomiske utsikter burde det gjøres langt mer for å ta i bruk de store arbeidskraftreservene som finnes. Senterpartiet mener ledighet er den verste form for sløsing. Det er beregna at arbeidsstyrken utgjør 12-15 ganger større andel av nasjonalformuen enn den samlede petroleumsformuen. Dette medlem vil peke på at ledigheten fører til store økonomiske tap for samfunn og næringsliv, og dårlig økonomi, økte helseproblemer, utrygghet og lågere levealder for de som rammes.
Dette medlem mener det er like bemerkelsesverdig at Regjeringen i meldingen slår fast at vi vil få en markert renteøkning inneværende år og at dette vil fortsette de nærmeste år nærmest uavhengig av hvilke politiske tiltak som settes inn. Dette medlem mener en slik spådom er uheldig fordi det kan føre til økt press mot den norske krone. Spådommen innebærer samtidig en full punktering av trusler fra statsministeren og andre talsmenn for regjeringspartiene om at et regjeringsskifte vil føre til økt rente.
Dette medlem vil vise til at Statistisk Sentralbyrå (SSB) har beregna at 43 000 flere ville vært i arbeid i dag om bevilgningene til skattelette i stedet var bevilget over statsbudsjettet til flere jobber i helse, skole og omsorg, til veibygging og til å stimulere det næringslivet som raskt gir nye jobber. Ifølge SSB ville ikke en slik endret budsjettering ført til høgere priser, rente og kronekurs. Dette medlem vil minne om at Senterpartiet har fulgt en slik oppskrift de siste 4 årene. Mindre skattelette og 4-5 mrd. kroner i økt bruk av oljepenger har gitt rom for mer til velferd og jobbskaping som igjen gir økt skatteinngang og lågere trygdeutbetalinger. I hvert av disse årene har Regjeringen måtte etterbevilge over 10 mrd. kroner fra oljefondet for å dekke opp "uventede" trygdekrav samt skattesvikt fordi mange har gått ledige og bedrifter har gått for halv maskin.
Dette medlem viser til at Senterpartiets alternative budsjett for 2005 med de bevilgningsforslag som er henvist til foran er analysert av forskningsavdelingen i SSB med tanke på de makroøkonomiske virkningene. Konklusjonen er at denne mer ekspansive finanspolitikken ikke har merkbar virkning på verken pengemarkedsrente eller inflasjon, men betydelig sysselsettingseffekt med 10 100 nye årsverk. Også Kommunenes Sentralforbund har gitt et tilsvarende oppdrag til SSB der det ble forutsatt at det ble bevilget 5,7 mrd. kroner ekstra uten andre endringer. Effekten av dette ble av SSB beregnet til en renteoppgang på 0,2 pst. Dette medlem antar at denne økningen kunne vært unngått om f.eks. noe av skattelettelsene var annullert.
Dette medlem mener at en mer forutseende finanspolitikk, der man tenker forebyggende i forhold til helse og driver en aktiv næringspolitikk for å skape nye arbeidsplasser, ville ha skapt flere arbeidsplasser og motvirket den utsliting i og utstøting fra arbeidslivet, som er hovedårsaken til de økende utgiftene som følger av at stadig flere i arbeidsfør alder kommer over på folketrygdens helserelaterte ytelser.
Dette medlem mener at verdiskaping kan økes mye om staten erstatter dagens næringsnøytralitets-politikk med en målrettet politikk der jobbskapere stimuleres mest innafor de områder der vi har naturlige fortrinn. Senterpartiet mener at den økonomiske politikken bør ha en klarere geografisk og demokratisk forankring enn det Regjeringen legger opp til. Mer konkret mener dette medlem at skattepolitikken og næringspolitikken må utformes på en måte som bidrar til en rettferdig fordeling av ressurser mellom distrikter, og samtidig legger forholdene til rette for en stabil og bærekraftig økonomisk utvikling i hele landet. Den norske næringsstrukturen er i utgangspunktet spesiell ved at om lag en fjerdedel av den totale verdiskapingen skjer innenfor naturressursbaserte næringer, på samme tid som naturressurser og videreforedlete produkter basert på naturressurser utgjør 2/3 av norsk eksport. Videreutvikling av disse ressursene forutsetter langt på vei fortsatt spredt bosetning og levende lokalsamfunn i tilknyting til ressursgrunnlagene, og politisk vilje og evne til å legge forholdene til rette for en slik samfunnsstruktur.
Dette medlem vil vise til at det finnes andre tapsposter enn ledigheten som reduserer det mulige handlingsrommet i den økonomiske politikken slik at god velferd kan sikres uten økte skatter og med mindre bruk av oljepenger. Én slik mulighet er å redusere den voksende og ødeleggende svarte økonomien. Det er lite tvil om at samfunnstapene er på flere ti-talls milliarder årlig, og at mye av dette kan hentes ved å øke kontrollinnsatsen.
Dette medlem viser til at trafikkulykker er beregna å gi årlige kostnader for samfunnet på 25 mrd. kroner. Det vil være superlønnsomt å investere mer i å fjerne ulykkesrisiko og samtidig fjerne flaskehalser for næringslivet. Dette medlem viser til at Byggenæringens Landsforening i finanskomiteens høring opplyste at det fortsatt er 5 000-6 000 ledige i bygge- og anleggsbransjen , og at ledigheten er redusert med bare 1 000 personer på ett år.
Dette medlem mener det ikke minst er viktig å satse på bedre forebygging og mindre sentralisering for å bidra til at samfunnet blir rimeligere i drift. Dette er satsinger som gir sikre økonomiske gevinster flere år fram i tid. Dette medlem mener dagens sterke ett-års fokus ved Stortingets budsjettbehandling er til hinder for en sterk satsing på slike tiltak.
Dette medlem er enig i at avtalen som ble inngått mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet og regjeringspartiene om pensjonsreformen er et godt eksempel på vedtak i Stortinget som bidrar til langsiktighet i økonomiske betingelser både for den enkelte, for næringslivet og for staten. Dette medlem er fornøyd med at avtalen innebærer en pensjonsreform der fordelingsprofilen mellom ulike inntektsgrupper ble langt bedre enn forslaget fra Regjeringen.
Medlemen i komiteen frå Kystpartiet syner til merknadene sine i Budsjett-innst. S. I (2004-2005) og Budsjett-innst. S. nr. 1 (2004-2005) og gjer merksam på at hovudlinene i budsjettopplegget til denne medlemen ligg fast.
Denne medlemen meiner at veksten i produksjonen i samfunnet er sers viktug for velferdsutviklingi i Noreg og at det difor er viktug å arbeida for auka produksjon både i offentleg og privat sektor. Denne medlemen gjer merksam på at han legg ein vid definisjon av velferd til grunn for kva som må takast omsyn til når ein skal vurdera auka i velferd. Til dømes må fylgjande leggast vekt på:
– At alle som vil får arbeid der dei bur og har nettverket sitt.
– At det ikkje er for store skilnader i innkomone millom menneska i samfunnet
– At einskildmennesket hev vern mot overgrep både frå offentlege og private instansar.
– At økologiske og bærekraftige faktorar vert teke omsyn til.
– At norske naturresursar ikkje vert selte ut av landet.
Denne medlemen vil minna om at menneska ikkje berre lever av materielle gode, men og av gode som ikkje så lett kan prisast i ein marknad. Desse verdiane må det offentlege ta seg av med ein aktiv politikk som skapar nok av dei.
Denne medlemen tykkjer det er oppsiktsvekkjande at Regjeringa i framlegget til Revidert nasjonalbudsjett 2005 legg til grunn at arbeidsløysa ikkje vil verta monaleg mindre i 2005. I ein periode med gode økonomiske utvikling kan det gjerast langt meir for å ta i bruk dei store arbeidskraftsresursane som nå er uutnytta. Kystpartiet meiner at arbeidsløysa er ei ålvorleg form for resurssløsing og syner ineffektivitet både hos styresmaktene og i den private sektoren. Denne medlemen vil peika på at arbeidsløysa fører til store økonomiske tap for samfunnet og for næringslivet. For den einskilde som ikkje får arbeid fører arbeidsløysa til dårleg økonomi, auka helseproblem, mindre tryggleik og lågare levealder.
Denne medlemen er merksam på at denne budsjettgjennomgangen er ein budsjettrevisjon der førmålet er å revidera statsbudsjettet for 2005, men finn det teneleg å trekkja fram dei sakene som er nemnd i denne merknaden.
Denne medlemen syner elles til merknadene sine under punkt 3.2, 4.2, 5.2, 6.2 og 9.2 i denne innstilling.