11.1 Regelendringer som foreslås i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2005

11.1.1 Sammendrag

Viktige regelendringer som foreslås i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2005, er bl.a.:

• – Som ledd i skattereformen foreslår Regjeringen endrede skatteregler for personlig næringsdrivende fra og med 2006. Det foreslås at deltakere i deltakerlignede selskaper skattlegges ved høye uttak fra selskapet, etter samme prinsipp for skjerming som for aksjonærer. For enkeltpersonforetak foreslår Regjeringen at uskjermet avkastning skal skattlegges løpende, som i dag. Regjeringens forslag innebærer stor grad av likebehandling mellom enkeltpersonforetak, personlige deltakere i deltaker-lignede selskaper og personlige aksjonærer. I tråd med signalene i skattemeldingen (St. meld. nr. 29 (2003-2004) Om skattereform)) vil Regjeringen i 2006 bl.a. redusere toppskatten ytterligere. Når toppskattesatsene reduseres, vil arbeidsavkastning på marginen bli skattlagt nokså likt, uavhengig av om den tas ut som lønn, utbytte eller tjenes opp av selvstendig næringsdrivende. Delingsmodellen kan da fjernes fra 2006. Regjeringen vil komme tilbake med konkrete forslag til lettelser i toppskatt og formuesskatt m.m. i forbindelse med statsbudsjettet for 2006. Det vises til nærmere omtale i Ot.prp. nr. 92 (2004-2005).

• – Regjeringen foreslår enkelte endringer knyttet til skjermingsmetoden for personlige aksjonærer (aksjonærmodellen) fra og med 2006. I bestemmelsen om ekstra skatt på renter på lån fra personlig skattyter til aksjeselskap er det gjort unntak for lån knyttet til mengdegjeldsbrev. Det foreslås at også renter på innskudd i bank mv. unntas. Regjeringen foreslår i tillegg at skjermingsrenten på lån bør fastsettes forskuddsvis for å gi skattyter og selskap en mulighet til å tilpasse lånerenten slik at ekstra skatt kan unngås. I tillegg foreslås det enkelte presiseringer av de vedtatte reglene om aksjonærmodellen, samt enkelte lempninger i overgangsreglene, jf. Ot.prp. nr. 92 (2004-2005).

• – Som følge av vedtatte endringer i beskatningen av aksjeinntekter, blir aksjefond fra 2006 skattepliktige for aksjegevinster som opptjenes i land utenfor EØS-området. I Ot.prp. nr. 1 (2004-2005) uttalte imidlertid departementet at en skulle vurdere behovet for å innføre et særlig skattefritak for gevinster i aksjefond på investeringer i land utenfor EØS. Regjeringen foreslår en særskilt fritaksregel for aksjefonds gevinster opptjent på investeringer utenfor EØS. Regjeringen har videre presisert at skattefritaket for aksjeinntekter mellom selskaper fra 2004 også skal gjelde inntekter fra Svalbard til fastlandet og inntekter til Svalbard. Regjeringen vil komme tilbake til hvordan skjermingsmetoden for personlige aksjonærer, deltakere i deltakerlignede selskaper og enkeltpersonforetak kan innrettes på Svalbard slik at en unngår skattemotiverte tilpasninger.

• – På bakgrunn av utviklingen i EØS-retten foreslår Regjeringen å innføre rett til godtgjørelse for personer som mottar utbytte fra selskap i EØS-området for inntektsåret 2005. Provenytapet anslås til 10-20 mill. kroner påløpt i 2005, men har ingen budsjettvirkning i 2005. Regjeringen foreslår videre å utvide skjermingsmetoden slik at også personlige aksjonærer bosatt i EØS-området får rett til skjerming i kildeskatten på utbytte fra norske selskaper fra inntektsåret 2006. Forslaget er nærmere omtalt i Ot.prp. nr. 92 (2004-2005).

• – Regjeringen foreslår endringer i rederiskatteordningen fra og med 2006 for å oppfylle kravene i ESAs reviderte retningslinjer for statsstøtte til sjøtransportsektoren. Det foreslås videre å innføre hjemmel for at Finansdepartementet i forskrift kan fastsette overgangsregler i sammenheng med endringene i reglene om beskatning av valutasvingninger innenfor rederiskatteordningen som ble vedtatt i forbindelse med statsbudsjettet for 2005. Det vises til nærmere omtale i Ot.prp. nr. 92 (2004- 2005).

• – Regjeringen fremmer et avgrenset lovforslag som sikrer at gaver (varer eller tjenester) gitt i perioden 26. desember 2004 til 31. desember 2005 til en frivillig organisasjon som ledd i en innsamlingsaksjon i forbindelse med flodbølgekatastrofen i Sørøst-Asia, ikke utløser uttaksbeskatning. Provenytapet anslås på usikkert grunnlag til om lag 15 mill. kroner påløpt i 2005. Det antas at forslaget ikke har budsjettvirkning i 2005. Forslaget er nærmere omtalt i Ot.prp. nr. 92 (2004-2005).

• – I forbindelse med budsjettet for 2005 ble fordelsbeskatningen ved bruk av eget våningshus i jordbruket opphevet. Dermed blir det heller ikke nye, fradragsberettigede underskudd på våningshusene. Udekkede underskudd fra tidligere år kan likevel fortsatt framføres. Samtidig ble en bestemmelse om at underskudd fra våningshus bare kan framføres til fradrag i inntekt fra jordbruk, skogbruk og pelsdyrnæring opphevet. Regjeringen foreslår å gjeninnføre den tidligere begrensningen på framføring av underskudd slik at reglene blir de samme som før, jf. nærmere omtale i Ot.prp. nr. 92 (2004-2005).

• – I forbindelse med ikrafttredelsen av den nye burettslagslova i 2005, foreslår Regjeringen at fritidsboliger organisert som borettslag skal omfattes av de særlige regler for beskatning av inntekter og gevinster fra egen bolig og fritidsbolig, i samme utstrekning som borettslag med boliger.

• – Regelen om at lån mellom kommunalt eid kraftforetak og eierkommunen skal anses opptatt mellom selvstendige skattesubjekter, som innbærer at kraftforetaket får fradrag for rentekostnadene, ble ved en inkurie opphevet i 2003. Regelen foreslås innført igjen med virkning fra 1. januar 2004, jf. omtale i Ot.prp. nr. 92 (2004-2005).

• – Som oppfølging av Stortingets vedtak legger Regjeringen fram forslag om en rammestyrt tilskuddsordning for ulønnet forskningsinnsats på Skattefunn-prosjekter, slik at Norges forskningsråd godkjenner verdien av ulønnet arbeidsinnsats og foretar utbetaling. I tillegg foreslår Regjeringen en kompensasjonsordning for dem som har krevd at ulønnet arbeidsinnsats inngår i grunnlaget for skattefunnfradraget, men hvor myndighetene senere har krevd støtten tilbakebetalt for inntektsårene 2002 og 2003. Støtte til ulønnet arbeidsinnsats utbetales og administreres innenfor den vedtatte rammen på 70 mill. kroner i statsbudsjettet for 2005. Det vises til nærmere omtale i St.prp. nr. 65 (2004-2005) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet medregnet folketrygden 2005.

• – Regjeringen foreslår unntak i reglene om taushetsplikt i ligningsloven slik at opplysninger om skatteklasse kan utleveres til finansinstitusjoner og forsikrings- og kredittopplysningsvirksomhet. Forslaget er nærmere omtalt i Ot.prp. nr. 92 (2004-2005).

• – Plikten til å rapportere utenlandske oppdrags- og arbeidstakere m.m. til ligningsmyndighetene ble i 2004 presisert til å omfatte alle ansettelsesforhold. Regelen trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Det er usikkert om utvidelsen av rapporteringsplikten, som bare retter seg mot utlendinger, er forenlig med EØS-regelverket. Ikrafttredelse av lovendringen utsettes derfor i påvente av en revisjon av rapporteringsreglene.

• – Etter overføringen av småbåtregisteret til Redningsselskapet kan bestemmelsen om frivillig registrering i småbåtregisteret oppheves. Regjeringen legger derfor fram forslag om at bestemmelsene i fritids- og småbåtloven kapittel 2 oppheves, jf. omtale i Ot.prp. nr. 92 (2004-2005).

• – Regjeringen legger fram forslag om å iverksette regler fra 1. juli 2005 som åpner for avgiftsfritt salg ved ankomst til norske lufthavner fra utlandet. Ordningen er nærmere omtalt i St.prp. nr. 65 (2004-2005).

• – Regjeringen foreslår å endre regelverket for tollbehandling av landbruksvarer som er bearbeidet i utlandet. Det legges opp til at utenlandske råvarer som tilføres den bearbeidede varen i utlandet blir pålagt ordinær landbrukstoll. Det blir ikke beregnet toll på videreforedlingen (bearbeidingsverdien) i utlandet. Det vises til omtale i St.prp. nr. 65 (2004-2005).

• – Regjeringen legger fram forslag til modernisering av regelverket for produksjon, innførsel og omsetning av teknisk sprit med iverksettelse fra 1. juli 2005. Endringene er nærmere omtalt i St.prp. nr. 65 (2004-2005).

• – I budsjettet for 2005 ba Stortinget om at Regjeringen skulle komme tilbake i Revidert nasjonalbudsjett med en orientering om behandlingen av merverdiavgift på interne transaksjoner i frivillige organisasjoner. Finansdepartementet har lagt til grunn at Stortingets intensjon er at slike transaksjoner ikke skal faktureres med merverdiavgift. Som en foreløpig løsning, har departementet derfor i flere slike saker gitt unntak etter merverdiavgiftsloven § 70. Departementet arbeider med forslag til lovendring på området som en tar sikte på å fremme i forbindelse med budsjettet for 2006. Saken er nærmere omtalt i Ot.prp. nr. 92 (2004- 2005).

• – Det legges fram forslag om en mindre endring i lov om kompensasjon av merverdiavgift til kommuner, fylkeskommuner mv.. Endringen går ut på å klargjøre at det kan ytes kompensasjon for merverdiavgift på anskaffelser til kommunale havner på virksomhetsområder hvor det oppkreves havneavgifter. Saken er omtalt i Ot.prp. nr. 92 (2004-2005).

I tillegg foreslås enkelte lovtekniske endringer i skatte- og avgiftslovgivningen. Dette er nærmere omtalt i Ot.prp. nr. 92 (2004-2005). Disse endringene innebærer samlet et påløpt provenytap på 25-35 mill. kroner i 2005-budsjettet. Forslagene har ingen bokført virkning i 2005. Sammen med allerede vedtatte endringer, gir dette skatte- og avgiftslettelser på til sammen om lag 3,6 mrd. kroner påløpt og om lag 2,7 mrd. kroner bokført fra 2004 til 2005.

11.1.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til sine merknader i Innst. O. nr. 125 (2004-2005) og Innst. S. nr. 240 (2004-2005).

11.2 Gjennomgang av særavgiftene

11.2.1 Sammendrag

I forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2005 fikk Regjeringen følgende oppdrag fra Stortinget:

"Stortinget ber Regjeringen, i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2005 legge fram en gjennomgang av særavgiftene i Norge, både i lys av avgiftsstrukturen i EU og i forhold til hvorvidt avgiftene oppfyller sine opprinnelige hensikter om proveny, helse og miljø osv."

Indirekte skatter omfatter merverdiavgift, særavgifter og toll. Merverdiavgiften er en generell skatt på forbruk som beregnes i alle omsetningsledd. Særavgiftene omfatter enkelte utvalgte varer og tjenester og beregnes normalt kun i ett ledd i omsetningskjeden. Særavgiftene kan være fiskalt begrunnet eller ha til hensikt å dempe forbruket av helse- og miljøskadelige varer og tjenester. Toll pålegges import av landbruksvarer og enkelte industrivarer. Avgiftsnivået i Norge er høyt sammenliknet med andre land. Danmark er det eneste EU-landet som hadde høyere indirekte skatter og særavgifter som andel av BNP i 2002, jf. figur 4.1 i meldingen.

Særavgifter som bidrar til lavere forbruk av produkter med negative eksterne effekter, f.eks. miljøavgifter, kan bidra til bedre samfunnsøkonomisk ressursbruk. Dette skyldes at enkelte aktiviteter påfører samfunnet kostnader uten at de som er ansvarlige for aktivitetene må betale for ulempene de påfører andre. Innføring av en avgift vil motivere til redusert bruk og dermed reduserte skadevirkninger. Avgiften bør prinsipielt være lik den marginale skade- eller miljøkostnad. Øvrige skatter og avgifter vil normalt gi vridninger som bidrar til dårligere ressursbruk. Dette er derfor et argument for at miljøavgifter og andre avgifter som priser negative eksterne effekter, bør utnyttes så langt som det lar seg gjøre.

Skaugeutvalget, jf. NOU 2003:9 Skatteutvalget, mente det var fornuftig å ha en høy andel indirekte skatter og å legge økt vekt på forbruksbeskatning i tråd med anbefalinger fra OECD. Skaugeutvalget vurderte avgiftenes oppgaver og uttalte bl.a. følgende:

"Etter utvalgets vurdering bør en i minst mulig grad legge fordelingspolitiske og næringspolitiske oppgaver til avgiftssystemet. Dette utelukker selvsagt ikke at systemet kan ha fordelingsmessig og næringspolitisk betydning. Ettersom skatt på forbruk ikke påvirker beslutninger om sparing og bidrar til at noe av skattebyrden belastes andre inntekter enn lønnsinntekter, er det etter utvalgets vurdering fornuftig å ha en relativt høy andel indirekte skatter. Økt vekt på forbruksbeskatning er også i tråd med anbefalinger fra OECD. Danmark og Norge er av de landene i OECD-området som har høyest nivå på forbruksbeskatningen regnet som andel av BNP. Det er derfor begrenset rom for å øke avgiftsnivået ytterligere. (.…) Utvalget vil peke på at det er betydelig behov for å forenkle og rydde opp i avgiftssystemet slik at de kan ivareta de primære målene (…)."

Utvalget viste også til at fiskalt begrunnede avgifter som hovedregel bør legges på sluttbruker, og ikke på produksjonsleddet. Dette skyldes at beskatning av bedrifter gjennom avgifter på innsatsfaktorer vil vri prisforholdet mellom innsatsfaktorene. Dette vil påvirke bedriftenes bruk av innsatsfaktorer og dermed lede til at produksjonsressursene ikke blir effektivt utnyttet. Investeringsavgiften var et eksempel på en avgift som ga slike uheldige vridninger i produksjonen. Avviklingen av investeringsavgiften har derfor bidratt både til at produksjonsressursene blir mer effektivt utnyttet og til et enklere regelverk. Historisk sett har avgiftssystemet i Norge også vært brukt for å oppnå andre mål enn rent fiskale. Før 1940 ble størstedelen av statens inntekter fra indirekte skatter hentet fra toll- og særavgifter på utvalgte varer. Den alminnelige omsetningsavgiften på varer ble innført i 1935, og ble erstattet av merverdiavgiften i 1970.

Avgiftssystemet har bl.a. vært brukt til å beskatte luksuspreget forbruk som f.eks. finere skinnvarer, smykker og kosmetikk. Fordelingspolitikken er nå i hovedsak overlatt til inntektsskattesystemet og til overføringssystemet. I tabell 4.1 i meldingen gis det er oversikt over inntektene fra indirekte skatter. Merverdiavgiften står for knapt 150 mrd. kroner som er nesten 2/3 av inntektene fra indirekte skatter. Særavgiftene står for vel 80 mrd. kroner som utgjør vel 1/3. Tollinntektene betyr relativt lite i denne sammenheng.

Det vises til punkt 4.2.3, 4.2.4 og 4.2.5 i meldingen for en nærmere gjennomgang av særavgiftene der en har søkt å få fram bakgrunnen for at avgifter er innført og hvilken rolle avgiftene tjener i dag. Det er skilt mellom miljøavgifter, avgifter knyttet til motorvogner og andre særavgifter. Det vises også til meldingens punkt 4.2.2 der det gis en oversikt over hovedtrekk ved særavgiftene i EU samt meldingens punkt 4.2.6 der det redegjøres for et prosjekt om måling av administrative byrder for næringslivet av de enkelte særavgiftene.

11.2.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at Regjeringen i sin gjennomgang av særavgiftene bare i begrenset grad foretar en vurdering av om avgiftene virker etter sin opprinnelige hensikt og om de kan ha uheldige, utilsiktede virkninger eller være en unødig negativ belastning på norsk næringslivs rammebetingelser i forhold til en økende internasjonal konkurranse.

Med unntak av bilavgiftene, har det ikke vært noen samlet, grundig gjenomgang av særavgiftene. Skauge-utvalget som la fram forslag til endringer i skattesystemet, hadde også en relativt kortfattet gjennomgang av særavgiftene.

Flertallet mener det vil være fornuftig at det nedsettes et offentlig utvalg som foretar en samlet gjennomgang av de miljø-, energi og helserelaterte særavgiften og vil på denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

"Det nedsettes et offentlig utvalg som får i oppgave å foreta en samlet gjennomgang av de miljø-, energi og helserelaterte særavgiftene i Norge. Utvalget skal vurdere om avgiftene virker etter sin opprinnelige hensikt og vurdere hvordan de innvirker på norsk næringslivs rammebetingelser, i lys av tilsvarende avgiftsbruk i EØS-området. Berørte næringer, organisasjoner og uavhengig fagkompetanse skal være representert i utvalget."

Flertallet viser til at Stortinget i forbindelse med budsjettbehandlingen for 2001-budsjettet vedtok å be regjeringen utrede engangsavgiftssystemet for personbiler med sikre på foreslag om konkrete endringer i løpet av 2003. Endringene skulle gi et avgiftssystem som var tilpasset ny teknologi slik at optimale miljø- og sikkerhetsforbedringer oppnås.

Flertallet viser til at rapporten fra arbeidsgruppen for lengst er overlevert Finansdepartementet, uten at Regjeringen har fulgt dette opp. Samtidig går utviklingen stadig raskere med nye motortyper, hybridbiler og lignende, som er mer miljøvennlige. For å stimulere til bruk av mer miljøvennlige biler, er det derfor vedtatt enkelte unntak for slike biler fra dagens avgiftssystem. For å så et mer helhetlig og målrettet avgiftssystem som også fanger opp den teknologiske utviklingen i retning av mer miljøvennlige kjøretøyer, haster det med å få plass et system som gir incentiver for å velge mer miljøvennlige biler.

Flertallet mener Regjeringen må komme tilbake med forslag om et nytt grunnlag for engangsavgifter, hvor kjøretøyets miljø- og sikkerhetsegenskaper utgjør en sentral del av avgiftsberegningen, og fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag til et nytt engangsavgiftssystem, hvor kjøretøyets miljø- og sikkerhetsegenskaper utgjør en sentral del av grunnlaget for avgiftsberegningen."

Flertallet viser til at det er tatt i bruk ulike virkemidler for å stimulere etterspørselen etter el-bil. Etter hvert som det utvikles andre teknologiske løsninger som gir svært lave utslipp fra kjøretøyer, bør det vurderes tilsvarende virkemidler som kan stimulere til valg av slike kjøretøyer. Virkemidler som har vært tatt i bruk, er tillatelse til å kjøre i kollektivfelt og helt eller delvis avgiftsfritak.

Flertallet mener man innenfor et nytt engangsavgiftssystem kan innføre en kategori lavutslippsbiler som man omfattes av slike tiltak for ytterligere å stimulere overgangen til mer miljøvennlige biler.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Kystpartiet viser for øvrig til merknad og forslag i Innst. S. nr. 240 (2004-2005), kapittel 2.6 hvor det foreslås å åpne for at bedrifter som er avhengig av HFK eller PFK-gass i sin produksjon gis anledning til å forhandle seg inn i avtalen mellom Miljøverndepartementet og Prosessindustriens Landsforening og derved fritas for avgift.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstreslutter seg til Regjeringens vurderinger og tar for øvrig gjennomgangen av særavgiftene i meldingens punkt 4.2 til etterretning.

Disse medlemmer viser til at avgiftsnivået i Norge er høyt sammenlignet med andre land. Disse medlemmer mener gjennomgangen gir en god oversikt over de ulike særavgiftene og viser til at eventuell reduksjon av enkeltavgifter må innebære en budsjettmessig prioritering. Avgiftene blir vurdert og fastsatt i forbindelse med statsbudsjettet og det er i den sammenheng anledning til å foreta endringer i avgiftsnivå og avgiftssystem.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen har utredet forslag til nytt system for engangsavgift og blant annet vurdert å erstatte en eller flere av dagens komponenter i engangsavgiften med en CO2-komponent. Arbeidsgruppen som utredet spørsmålet anbefalte ikke på kort sikt å gå over til CO2-komponent fordi en slik overgang i første rekke ville favorisere dieselbiler med lave CO2-utslipp, men med høyere utslipp av partikler til luft enn bensinbiler. Om noen år vil partikkelutslipp fra nye dieselbiler være kraftig redusert, og de tekniske forhold ligge bedre til rette for å innføre CO2-komponent.

Disse medlemmer viser til at en fornyelse av den norske bilparken til kjøretøy med bedre miljø- og sikkerhetsegenskaper betinger at kjøpsavgiften på nye kjøretøy reduseres. En slik reduksjon vil innebære en budsjettmessig prioritering med tap av proveny eller en økning av andre avgifter.

Disse medlemmer oppfatter innføring av CO2-komponent i systemet for engangsavgift som ønskelig på sikt, men deler på bakgrunn av overnevnte Regjeringens vurdering om å avvente dette til forholdene ligger til rette for det.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kystpartiet viser for øvrig til at Regjeringen i gjennomgangen av miljø- og energirelaterte avgifter skriver at grunnavgiften på engangsemballasje ikke er miljøbegrunnet. Disse medlemmer vil peke på at de undersøkelser som er gjort om dette ikke dekker alle sider ved disse problemstillingene og derved ikke kan underbygge Regjeringens syn.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartietmener at den gjennomgang av særavgiftene som Regjeringen nå har lagt frem bare delvis er et adekvat svar på det oppdrag Regjeringen fikk fra Stortinget ved behandlingen av statsbudsjettet for 2005. Gjennomgangen av særavgiftene er grei og oversiktlig når det gjelder den historiske begrunnelsen og sammenlikningen med avgiftsstrukturen i EU, men disse medlemmer savner en mer omfattende analyse av om disse avgiftene oppfyller sine opprinnelige hensikter om proveny, helse og miljø og ikke minst hva disse avgiftene betyr for norsk industris konkurranseevne. Det mangler også i stor grad en politisk vurdering av de ulike avgiftene og en omtale av hva Regjeringen mener bør gjøres med de ulike avgiftene i fremtiden.

Disse medlemmer viser til at avgiftsnivået i Norge er svært høyt, og at av EU-landene er det bare Danmark som har høyere indirekte skatter og særavgifter enn Norge. Norge har også et høyt nivå på de direkte skattene, slik at det samlede skatte- og avgiftstrykket blir svært høyt, og etter disse medlemmers oppfatning unødig høyt, når en tar den norske stats økonomiske stilling i betraktning.

Når det gjelder "miljøavgifter" ligger Norge på en tredjeplass i Europa målt etter andel av BNP. De aller fleste land i Europa har altså lavere miljøavgifter enn Norge. En slik oversikt sier noe, men ikke alt om situasjonen, fordi det ikke bare er det samlede avgiftsnivået som har betydning for norsk næringsliv, men også nivået på den enkelte avgift er av avgjørende betydning for de bedrifter som skal konkurrere på det internasjonale marked. Særnorske avgifter, og avgifter som er høyere i Norge enn i resten av Europa gagner neppe miljøet, men bidrar bare til at norske arbeidsplasser flyttes til land med lavere avgifter. Disse medlemmer mener derfor at Norge, av hensyn til konkurranseutsatte arbeidsplasser ikke på noe område bør ha høyere "miljøavgifter" enn de land vi konkurrerer med.

Det er dessverre i dag tilfelle på en rekke områder. Ett eksempel er HFK/ PFK-avgiften som Regjeringen innførte i 2003 og som nå rammer Norges eneste produsent av ekstrudert polystyren (XPS) som får en ekstrakostnad pr. arbeidsplass på 200 000 kroner pr. år tiltross for at utslippet av klimagasser har blitt redusert med 90 pst. siden 1990. Ingen andre produsenter i Europa har denne avgiften, og importen er i prinsippet avgiftsfri fordi gassen damper ut av produktet ved lagring. Når denne høyteknologiske produksjonen flyttes over grensen til Sverige er ingenting vunnet miljømessig, mens arbeidsplasser, høyteknologi og inntekter er tapt for Norge. Denne type miljøpolitikk er disse medlemmer motstandere av.

Klimagassutslippene fra norske produksjonsbedrifter bør i så stor grad som mulig reguleres på samme måte som konkurrentene i EU. CO2-utslippene reguleres i EU gjennom tidlig kvotehandel frem til 2008 for utvalgte sektorer. Resterende sektorers CO2-utslipp og utslipp av andre klimagasser reguleres i EU gjennom ulike tiltak. Norge har sluttet seg til tidlig kvotehandel for sektorer som går inn i handelen og ikke betaler CO2-avgift eller HFK-avgift. Øvrige utslipp som ikke reguleres gjennom kvotehandel eller avgift fra norsk industri er regulert gjennom den forpliktende klimagassreduksjonsavtalen mellom Miljøverndepartementet og Prosessindustriens Landsforening. Norge er eneste landet i Europa som har innført HFK-avgift, og denne rammer norsk vareproduksjon hardt og kan medføre utflagging av arbeidsplasser. Som et alternativ til HFK-avgiften bør bedrifter kunne forhandle seg inn i avtalen mellom Miljøverndepartementet og Prosessindustriens Landsforening og få klimagassutslippene regulert på samme måte som for øvrig vareproduksjon. Bedrifter som forhandler seg inn i den forpliktende avtalen på like vilkår som bedriftene innenfor avtalen, bør fritas for HFK-avgift.

ECON har vurdert effekten av CO2-avgiften på olje og gassutvinningen på norsk sokkel og konkluderer med at den har ført til en relativt moderat reduksjon i utslippene. Disse medlemmer viser til at langt de fleste tiltak som har vært bedriftsøkonomisk lønnsomt å gjennomføre innenfor den gitte avgiftsramme, nå er gjennomført. Disse medlemmer mener derfor at kvotehandel i dag er et klart bedre alternativ for å redusere Co2-utslippene enn CO2-avgiften. Statistisk sentralbyrå konkluderer også med at avgiften har hatt en begrenset effekt, bl.a. fordi etterspørselen etter oljeprodukter som for eksempel drivstoff er lite følsom for prisendringer. Det beste argumentet for å beholde avgiften er at den innbringer staten nærmere 8 mrd. kroner i 2005. Den er altså i langt høyere grad en fiskal avgift enn en "miljøavgift".

Grunnavgiften pålegges drikkevareemballasje som ikke kan gjenbrukes i sin opprinnelige form (engangsemballasje). Den ble innført i 1994 med en miljøbegrunnelse, men Regjeringen skriver nå at den ikke er miljøbegrunnet, og at den er konkurransevridende til fordel for de produsenter som bruker gjenbruksemballasje.

Dette rammer i særlig grad de små distriktsprodusentene som ikke har mulighet til å samle inn gjenbruksflasker fra hele landet.

Regjeringen foreslo i Revidert budsjett for 2004 å fjerne avgiften, men gikk fra forslaget i avtalen med Arbeiderpartiet. Et flertall ba Regjeringen legge frem forslag om å fjerne avgiften fra 1. januar 2005, noe Regjeringen ikke gjorde, men varslet at de ville komme tilbake med forslag på et senere tidspunkt. Disse medlemmer er skuffet over at Regjeringen ikke har benyttet anledning til å gjennomføre det stortingsflertallet ba om for et år siden, og vil fremme forslag om at avgiften på PET-flasker fjernes i forbindelse med behandlingen av revidert budsjett.

Forbruksavgiften på elektrisk kraft ble innført i 1951 som en øremerket avgift for utbygging av elektrisitetsforsyningen. På 1970-tallet ble øremerkingen fjernet og el-avgiften ble en ordinær fiskal avgift som skaffer staten inntekter og øker el-utgiftene for folk flest. Grunnavgift på fyringsolje ble innført i 2000 med den begrunnelse at den skulle hindre overgang fra fyring med elektrisitet til fyring med olje. Det skulle altså ikke finnes noen rimelige alternativer. Disse medlemmer ser både el-avgiften og grunnavgiften på fyringsolje som usosiale avgifter som alle må betale uavhengig av inntekt og betalingsevne. De rammer trygdede, pensjonister og barnefamilier, og muligheten for å spare på oppvarming er begrenset i de klimamessige forhold som vi lever under i Norge.

Motorvognavgiftene omfatter seks avgifter som er knyttet til kjøp/eie av kjøretøy og til bruken av kjøretøyet, og alle seks avgiftene er høye og stigende i Norge. Til dels mye høyere enn i resten av Europa. Når Regjeringen skriver at engangsavgiften er utformet for å motivere til anskaffelse av en mer miljøvennlig bilpark, så er det grunn til å spørre om hvorfor vi da har en av Europas eldste, minst miljøvennlige og minst trafikksikre bilparker med en bruktimport på over 30 000 biler i året.

Engangsavgiften ble etablert i 1955 for å begrense valutaforbruket. Avgiften var den gang 10 pst. av importverdien. Å begrense valutabruken er neppe like påtrengende nødvendig i dag, men avgiften lever videre og er i dag opp mot 100 pst. for små biler og opptil flere hundre prosent for større og dyrere biler. Regjeringen skriver at de bruksavhengige avgiftene i prinsippet skal være slik at brukeren stilles overfor de veibruks-, ulykkes- og miljøkostnadene som bruk av bil medfører. Dette er en tvilsom argumentasjon fordi den helt overser den verdiskapning bruk av bil danner grunnlag for, og som er langt større enn kostnadene ved bilbruken. Bileierne betaler langt mer enn de får igjen, og er i realiteten en melkeku for staten. Det har flere ganger vært tatt til orde for en omlegging av bilavgiftene. Det lar seg gjøre i de fleste andre land, men neppe i Norge. Her er alle de bilrelaterte avgiftene allerede så høye at å heve en for å redusere en annen neppe er mulig. Den eneste muligheten for å legge om bilavgiftene er trolig å akseptere et lavere proveny, noe disse medlemmer mener er nødvendig.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet har lagt frem et forslag om fleksible drivstoffpriser og i tillegg forslag om en umiddelbar avgiftsnedsettelse.

Disse medlemmer mener det er urimelig at Norge som en av verdens største oljeeksportører, med enorme inntekter som stiger med økende oljepris, samtidig som vi har større avstander og lavere befolkningstetthet, og derfor et dårligere kollektivtilbud enn de fleste andre europeiske land, også skal ligge på topp når det gjelder drivstoffavgifter.

Også avgifter på tobakk og alkohol er høyere i Norge enn i de fleste andre land. I Europa er det bare Storbritannia som har relativt høyere tobakksavgifter enn Norge mens våre naboland Danmark Finland og Sverige har avgifter som ligger nærmere gjennomsnittet i EU og langt under de norske avgiftene, og de norske alkoholavgiftene er de absolutt høyeste i Europa. Både på brennevin vin og øl ligger norske avgifter langt over avgiftene i andre land og avstanden er så stor at det åpenbart fører til en omfattende grensehandel, smugling og hjemmeproduksjon av alkohol.

Disse medlemmer mener det er riktig å redusere disse avgiftene for å redusere den omfattende grensehandelen som har utviklet seg over mange år, og å fjerne grunnlaget for den omfattende kriminelle virksomheten som følger av de høye avgiftene.

Regjeringen skriver at nivået på de norske avgiftene ikke må bli så høyt at negative og utilsiktede virkninger av illegalt forbruk og grensehandel blir for store. Avgiftsnivået må derfor bl.a. vurderes opp mot nivået i våre naboland. Det er disse medlemmer enige i. Det er derfor med undring vi registrerer at Regjeringen ikke følger dette opp med handling når vi vet hvor omfattende grensehandelen nå er, og hvor omfattende kriminell virksomhet de alt for store avgiftsforskjellene fører til.

Det er også flere eksempler på at en reduksjon av alkoholavgiftene ikke fører til reduserte inntekter til staten, men reduserer grensehandelen og kriminaliteten. Slike erfaringer har vi både fra Norge og fra andre land. Nye tall fra Danmark viser at da danskene i 2003 satte ned spritavgiftene med 45 pst. steg spritforbruket ubetydelig samtidig som det totale alkoholforbruket gikk ned med 3 pst. Den skremselspropaganda om konsekvensene av lavere alkoholavgifter som vi har sett i Norge er det altså lite grunnlag for.

Dokumentavgiften ble innført i 1976 og avløste den tidligere stempelavgiften ved omsetning av fast eiendom. Avgiften er for tiden på 2,5 pst. av omsetningsverdien, og er fiskal. Den har altså ingen sammenheng med kostnaden ved tinglysning. Det er ikke uten grunn at den har blitt kåret til Norges mest upopulære avgift med tilnavnet "flytteskatten". Den rammer særlig hardt unge førstegangsetablerere uten noe særlig egenkapital, som i tillegg til å måtte betale høye boligpriser, også må ta opp dyre topplån for å betale dokumentavgift til staten. Avgiften virker også uheldig i forhold til ønsket om en mest mulig mobil arbeidskraft når det å flytte blir for kostbart. Særlig i en tid med sterkt økende boligpriser. Skauge-utvalgets ønske om å utvide avgiften til å omfatte også borettslags- og aksjeleiligheter deles ikke av disse medlemmer. Det riktige må være å redusere, og på sikt fjerne avgiften for alle typer boliger.

Båtmotoravgiften ble innført i 1978 som ledd i økonomiske innstrammingstiltak, og har siden bare økt. Den gang ble det vist til at avgiften kunne bidra til å vri etterspørselen mot mindre og billigere motorer, og at avgiften av den grunn hadde et miljøaspekt. Det har vist seg å ikke slå til, derimot kan det godt tenkes at avgiften har virket i motsatt retning, nemlig at gamle, bråkete og bensinslukende motorer forblir i bruk lenge etter at de skulle vært byttet ut med moderne, stillegående og bensingjerrige motorer, fordi prisen på nye motorer har blitt for høy. Da er vi i samme situasjon som med bilparken hvor høye avgifter forsinker innføringen av den nyeste, sikreste og mest miljøvennlige teknologien.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til gjennomgangen av særavgiftene i meldingens punkt 4.2.

Disse medlemmer understreker at prinsippet om "bærekraftig utvikling" er grunnfestet del av Sosialistisk Venstrepartis politikk, og rommer et absolutt krav om solidaritet med kommende generasjoner. En politikk for bærekraftig utvikling må ikke minst sørge for et vern om livsnødvendige miljøressurser og forsvarlig forvaltning og utnytting av naturressurser. Utfordringen ligger ikke minst i at den mest velbergede milliarden av jordas befolkning belaster miljøet og ressursene så sterkt at de fem milliarder andre ikke får rom til velstandsvekst uten at jordas tålegrenser sprenges. På flere områder er disse grensene allerede overskredet.

Disse medlemmer viser til at de største globale utfordringene er utslippet av klimagasser og den raske reduksjonen i det biologiske mangfoldet. Mer og mer tyder på at de menneskeskapte klimaendringene allerede er i gang. Tapet av biologisk mangfold skjer så fort at ekspertene snakker om den sjette "episoden" av masseutryddelse i jordas historie - men dette er den første som skyldes mennesker. Ellers er det blant annet grunn til global bekymring og mottiltak mot bruken av helse- og miljøfarlige kjemikalier. Mange steder i verden er vann og sanitære løsninger mangelvare.

Reint vann, rein luft og rein jord er goder i seg selv, og utgjør samtidig et helt nødvendig grunnlag for materiell produksjon og velstand. Problemet er at vårt økonomiske system ikke av seg selv verdsetter disse godene. Bedrifter og forbrukere som forurenser miljøet, blir lite berørt av virkninger som først og fremst spres utover andre eller blir viser seg i framtida. Et ikkeregulert marked frambringer for mange varer og tjenester som fører med seg forurensning, og et altfor svekket naturmiljø. Det er derfor miljøavgifter - som er "markedskorrigerende skatter" - kommer øverst på lista over skatter som bør innføres ut fra hensynet til en effektiv økonomi. Grønne skatter sikrer blant annet prinsippet om at "forurenser skal betale" - og ikke velte kostnadene over på andre.

Disse medlemmer påpeker at grønne skatter passer best til å løse miljøproblemer som stammer fra mange kilder, og der problemet ikke er sterkt avhengig av hvor kilden befinner seg. Klimagasser slippes ut fra biler, boliger og bedrifter. Klimaeffekten er uavhengig av hvor utslippet skjer. En avgift på fossilt brensel vil berøre alle disse kildene, uten at det trengs egne reguleringer for hver enkelt forurenser. Dette er en effektiv måte å drive miljøvernpolitikk på. Hvis avgiftssatsen er lik, vil reguleringen også være kostnadseffektiv. Utslippskvoter som selges til forurensere, og som disse deretter kan omsette seg imellom, har mange av de samme effektivitetsegenskapene.

Derimot er det vanskeligere å bruke grønne skatter for å bevare konkrete naturområder eller det biologiske mangfoldet. Når man skal ta vare på unike miljøkvaliteter, eller når miljøeffekten (den "eksterne" virkningen) av et miljøinngrep avhenger av hvor inngrepet skjer, bør man heller vurdere direkte reguleringer. Hvis et stoff er så potensielt giftig at vi ønsker det helt vekk, velger vi å forby det og ikke å avgiftsbelegge det. Avtaler med næringslivet er i bruk, blant annet innen avfallspolitikken, og kan være hensiktsmessige i slike og andre tilfeller. I noen situasjoner kan produktmerking eller andre informasjonstiltak være et effektivt virkemiddel.

Virkemidlene i miljøpolitikken er altså mangfoldige, tilpasset hvert enkelt problem og ofte brukt i kombinasjoner. Derfor er det ikke slik at alle "eksterne virkninger" bør korrigeres av skattesystemet. Kravet til et "grønt" skattesystem må være at det bidrar til bedre miljø på sentrale områder, og det ikke er slik innrettet at det unødig stimulerer til miljøskadelig virksomhet.

Unntakene fra CO2-avgiften er i stor grad begrunnet ut fra næringspolitiske forhold, ikke ut fra miljøpolitikk. De egenskapene ved grønne skatter som gjør dem effektive, gjør dem samtidig relativt mer belastende for dem som berøres direkte enn andre virkemidler er. En bedrift som blir pålagt av SFT å redusere et utslipp til det halve, får kostnaden ved utslippsreduksjonen - men betaler ingenting for restutslippet. Hvis bedriften blir pålagt en avgift som er så stor at den velger å halvere utslippet, betaler den fortsatt avgift for det som fortsatt slippes ut.

Sterkt forurensende bedrifter kan oppleve betydelige omstillingskostnader på grunn av miljøkrav, og miljøavgifter vil kunne øke byrden. Disse medlemmer tar disse omstillingskostnadene på alvor, men påpeker at det ofte kan være bedre å kompensere gjennom tilskudd enn å gi varige unntak fra virkemidler.

Disse medlemmer viser til svar på spørsmål nr. 82, fra finanskomiteen/Sosialistisk Venstrepartis fraksjon, datert 26. mai 2005, vedrørende Revidert nasjonalbudsjett 2005.

Disse medlemmer registrerer at det ikke er utarbeidet samlede anslag over kostnadene ved miljøskadelige aktiviteter, og mener at det bør vurderes for å etablere miljøkostnadssiden i Nasjonalbudsjettet. Dette vil være en viktig indikator på arbeidet med bærekraftig utvikling, og et nyttig verktøy i arbeidet med et grønnere skatte- og avgiftssystem. Disse medlemmer er kjent med at det i forvaltningen arbeides langs flere dimensjoner for å synliggjøre og tallfeste effekter på miljøet knyttet til økonomisk aktivitet. Det vil derfor være behov for en systematisering og komplettering av eksisterende data og statistikk for å etablere en helhetlig oversikt over kostnadene ved miljøskadelige aktiviteter. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utarbeide samlede anslag over kostnadene ved miljøskadelige aktiviteter i Norge og legge dette fram i nasjonalbudsjettet, som en del av oppfølgingen av handlingsplanen for bærekraftig utvikling."

"Stortinget ber Regjeringen innføre CO2-avgift for innenlands bruk av gass til energiformål. Dette skal ikke omfattebedrifter som er innbefattet i det nasjonale klimakvotesystemet eller er omfattet av andre klimavirkemidler. Avgiften skal tilsvare CO2-avgiften for bruk av fyringsolje innenlands beregnet ut ifra mengde CO2 per energienhet."

Disse medlemmer viser til den positive effekten virkemidlene for å fremme nullutslippsbiler har på etterspørselen etter elbil i Norge. Disse medlemmer viser samtidig til at tilgangen på slike biler er begrenset, men at flere bilprodusenter har lansert nye biler med forskjellig teknologi som har betydelig lavere utslipp enn tradisjonelle biler, for eksempel hybridbilen.

Disse medlemmer mener at også forbrukere som velger biler som forurenser vesentlig mindre enn tradisjonelle biler bør premieres slik at miljøriktige valg lønner seg. For å gjøre dette mulig må det etableres en definisjon av lavutslippsbiler, som kan nyte godt av forskjellige tiltak. Disse medlemmer mener disse kravene må være strenge, og revideres hvert 3. år, slik at bare biler med best tilgjengelig teknologi faller inn under lavutslippskategorien. Disse medlemmer mener kravene til nullutslippsbiler kan ta utgangspunktet i de amerikanske SULEV-kravene (Super Ultra Low Emission Vehicles), som stiller krav til utslipp som fører til lokal luftforurensning:

I tillegg bør det stilles krav til lavutslippsbilenes energieffektivitet og/eller CO2-utslipp. Disse medlemmer mener at et utgangspunkt for krav når det gjelder utslipp av CO2 kan være 120 g/km, som tilsvarer ca. 50 pst. av gjennomsnittet av dagens biler.

Disse medlemmer vil be Regjeringen opprette en kategori for lavutslippsbiler, og vurdere tiltak for å gjøre det mer attraktivt og lønnsomt for forbrukere å velge disse bilene. Tiltakene som bør vurderes er for eksempel avgiftsreduksjon ved kjøp, tilgang til kollektivfelt, rabatt eller gratis parkering i bomringer.

Komiteens medlem fra Senterpartiet vil berømme Regjeringen for det arbeide som er gjort for å begrense tobakksrøyking med en kombinasjon med økte avgifter, informasjon og restriksjoner på røyking. Denne tiltaksrekke er fullt ut i samsvar med det Senterpartiet har foreslått over en lengre periode. Dette medlem mener det er svært uheldig for folkehelsa at Regjeringen har fulgt en helt annen strategi når det gjelder alkohol der reduserte avgifter og rusbrus i matbutikkene har bidratt til økt alkoholforbruk.

11.3 Avgiftene på alkoholfrie drikkevarer

11.3.1 Sammendrag

I statsbudsjettet for 2005 er det varslet at Finansdepartementet vil vurdere om det er hensiktsmessig å knytte avgrensningen av avgiften på alkoholfrie drikkevarer nærmere opp mot sukkerinnholdet i drikkevarene. Det ble varslet at Regjeringen vil komme tilbake til dette i Revidert nasjonalbudsjett 2005.

På denne bakgrunn ble det opprettet en arbeidsgruppe. Arbeidsgruppen mener at en ny utforming av avgiften på alkoholfrie drikkevarer kan være ett av flere virkemidler for å redusere sukkerforbruket i befolkningen. Det er imidlertid ikke sikkert at en omlegging av avgiften er det beste virkemiddelet. Andre virkemidler, f.eks. holdningskampanjer, kan være vel så godt egnet. En endring i avgiftsavgrensningen og en eventuell økning i avgiftssatsen vil imidlertid kunne bidra, sammen med effekten av andre aktuelle virkemidler, til å redusere sukkerinntaket. Dersom det legges til grunn at en avgift er et ønsket virkemiddel, understerkes det at det er usikkert hvor mye avgiften må økes for at forbruket skal reduseres.

På bakgrunn av helsemyndighetenes vurdering har arbeidsgruppen valgt å konsentrere seg om drikkevarer tilsatt sukker. Kunstig søtet drikkevare og drikkevarer med naturlig sukkerinnhold er helsemessig vurdert som bedre alternativer. I arbeidsgruppens forslag til avgiftsutforming er slike drikkevarer derfor ikke inkludert i avgiftsgrunnlaget.

Gruppen foreslår at dersom avgiften skal endres, bør alle drikkevarer tilsatt sukker avgiftsbelegges med en lik sats. Gruppen fraråder å differensiere satsene etter sukkerinnhold. Dette skyldes at differensierte satser vil være svært ressurskrevende for tollmyndighetene og næringslivet, samt at det ikke er opplagt at de regelverksendringene som er nødvendige for å sikre en slik ordning, er forenlig med EØS-avtalen.

En avgiftsavgrensning som gruppen foreslår innebærer at drikkevarer som ikke er tilsatt sukker, inkludert drikkevarer som er kunstig søtet og drikkevarer som inneholder naturlig sukker, ikke vil bli avgiftsbelagt. I forhold til dagens utforming medfører dette at flere produkter som i dag er avgiftspliktige, f.eks. vann tilsatt kullsyre og/eller smaksstoffer (typisk farris) og ulike lettbrusvarianter, vil bli fritatt fra avgift. Forslaget medfører videre at en del kullsyrefrie varianter som i dag er unntatt særavgiften, f.eks. visse typer saft, kakao/ sjokoladedrikker og melkeprodukter som er tilsatt sukker, vil bli avgiftspliktige.

Arbeidsgruppen har ikke utformet et forslag til avgiftsvedtak. Regjeringen tar sikte på å fremme forslag i statsbudsjettet for 2006 om at avgift på alkoholfrie drikkevarer avgrenses til drikkevarer som er tilsatt sukker.

11.3.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, tar dette til etterretning.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til sine merknader under pkt. 11.2.2.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Regjeringen i budsjettet 2005 varslet at den ville vurdere hensiktsmessigheten av å knytte avgrensningen av avgiften på alkoholfrie drikkevarer nærmere opp mot sukkerinnholdet i drikkevarene.

Arbeidsgruppen som ble opprettet konkluderer med at dette kan være et av flere virkemidler for å redusere sukkerforbruket, men at det slett ikke er sikkert at det er det beste virkemiddelet, og at holdningskampanjer kan være vel så godt egnet. Det er disse medlemmer enige i. Disse medlemmer ser ingen grunn til at alkoholfrie drikkevarer skal være avgiftsbelagt, og ber Regjeringen legge frem forslag om å fjerne avgiftsbeleggingen av alkoholfrie drikkevarer i budsjettet for 2006.

Komiteens medlem fra Senterpartiet har merket seg de positive signaler om at Regjeringen vil foreslå å øke avgiftene på alkoholfritt drikke med tilsatt sukker i sitt budsjettforslag for 2006. Dette medlem mener dette vil være et viktig tiltak for å redusere sukkerforbruket særlig blant de unge, og er i samsvar med Senterpartiets budsjettforslag de senere år. Dette medlem vil vise til at Senterpartiet har fremmet forslag om at det utarbeides en handlingsplan for å redusere sukkerforbruket blant barn og unge i Dokument nr. 8:34 (2004-2005) fra Ola D. Gløtvold og Morten Lund. Dette medlem mener det er behov for at det raskt iverksettes et bredt sett av tiltak for å redusere sukkerforbruket slik det synes være bred enighet om, og forventer at Regjeringen raskt bidrar til dette.

Dette medlem viser til Senterpartiets forslag i Innst. S. nr. 240 (2004-2005) om å øke avgiften på mineralvann med tilsatt sukker.

11.4 Sjokolade- og sukkervareindustriens rammebetingelser

11.4.1 Sammendrag

I Stortingets vedtak i forbindelse med statsbudsjettet 2005, se Budsjett-innst. S. nr. 1 (2004-2005), kapittel 9.5 Sjokolade, heter det:

"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2005 gjennomgå sjokolade- og sukkervareindustriens rammebetingelser, og eventuelt fremme forslag til endringer i rammebetingelsene for å motvirke eventuell konkurransevridning mellom norske og utenlandske produsenter."

I Stortingets anmodning er det ikke presisert hvilke rammebetingelser som ønskes belyst og eventuelt endret. Bransjen har overfor Finansdepartementet gitt uttrykk for at sjokolade- og sukkervareavgiften utgjør den viktigste rammebetingelsen. I tillegg kommer markedsordningen for melk.

Særavgiften på sjokolade- og sukkervareromfatter sukkervarer og godterier som tyggegummi, karameller, pastiller og sukkertøy, både med og uten innhold av sukker. Avgiften omfatter videre sjokolade og andre næringsmidler som inneholder kakao. Ulike kjekstyper som søte kjeks, småkaker, vafler og vaffelkjeks er avgiftspliktige når de enten er helt overtrukket med sjokolade, kakao- eller sukkermasse eller er delvis overtrukket og/eller har mellomlag av sjokolade, kakao- eller sukkermasse som utgjør mer enn 50 pst. av kjeksens samlede vekt.

Varene avgiftslegges med en avgift pr. kg av varens avgiftspliktige vekt. Satsen i 2005 er kr 15,79 pr. kg. Avgiften omfatter, i likhet med andre særavgifter, både importerte og hjemmeproduserte varer som omsettes på det norske markedet. Figur 4.13 i meldingen viser den reelle utviklingen i avgiftssats og proveny i perioden fra 1980 til 2004. I perioden har det vært en svak nedgang i den reelle avgiftssatsen, mens provenyet viser en svakt oppadgående trend.

Prisutjevningsordningen for melk er et landbrukspolitisk virkemiddel som bidrar til å redusere prisen på melkepulver. Melkepulver er en viktig innsatsfaktor for sjokoladeindustrien. Ordningen skal bl.a. sørge for å jevne ut verdien av råmelk brukt til ulike anvendelser og i ulike geografiske områder. Selve ordningen er utformet slik at det settes en relativt høy pris på produkter der etterspørselen er lite prisfølsom (som f.eks. konsummelk). For mer prisfølsomme produkter (som f.eks. ost) settes det en relativt lav pris. For produkter med lav prisfølsomhet betales det en avgift, mens det mottas et tilskudd for prisfølsomme produkter. Melkepulver mottar tilskudd innenfor denne ordningen.

Importvernet for melk og melkeprodukter er en annen faktor som har betydning for sjokoladeindustriens rammevilkår. Bearbeidede meieriprodukter som for eksempel sjokolade blir blant annet påvirket av ordningen med råvarepriskompensasjon (RÅK) gjennom EØS-avtalens protokoll 3. RÅK-ordningen har som mål å sikre fri konkurranse for de bearbeidede jordbruksvarene, samtidig som en skal sikre avsetningen av norske jordbruksråvarer i disse produktene. Det er derfor åpnet for å iverksette tiltak for å jevne ut forskjellene i råvarekostnadene. Slike råvareprisutjevnende tiltak kan ha form av importtoll (råvaretoll), prisnedskriving og eksportstøtte. I utgangspunktet skal tollsatsene kompensere for de ulike nivåene på råvareprisene, men i praksis er ikke dette nok, og myndighetene har derfor innført en ordning med prisnedskriving for å kunne kompensere for dette. Ifølge Statens Landbruksforvaltning utgjorde prisnedskrivingstilskuddet til sjokoladeindustrien om lag 1 krone pr. kg sjokolade i årene 2002-2004.

Norsk sjokolade- og sukkervareindustri synes å være særlig opptatt av sjokoladeavgiften. Siden avgiften kun er avhengig av produktet og uavhengig av hvor produksjonen skjer, kan en ikke hevde at avgifter vrir konkurransen mellom norske og utenlandske produsenter. Derimot vil avgiften påvirke etterspørselen mellom avgiftsbelagte varer og nære substitutter som ikke er omfattet av avgiften.

Næringen peker også på at norskprodusert sjokolade er avgiftsbelagt, mens importert søt kjeks er avgiftsbelagt kun dersom den er heltrukket med sjokolade eller har et sjokoladeinnhold på mer enn 50 pst. av varens samlede vekt. Departementet er klar over at avgrensningen kan virke uheldig og bidra til tilpasningsproblemer. Avgrensningen er imidlertid etablert og innarbeidet i praksis, og det er tvilsomt om andre grenser vil redusere avgrensningsproblemene. Avgrensningsproblemene kan neppe unngås uten at avgiften avvikles. En avvikling vil innebære et årlig provenytap på nærmere 1 mrd. kroner. Det er ikke åpenbart at avgrensningen er til konkurransemessig ulempe for norske produsenter som kjenner regelverket og kan tilpasse seg deretter. Ut fra regnskapene til fem store sjokoladeprodusenter i Norge de siste årene, synes det ikke som om sjokoladenæringen er preget av dårlig lønnsomhet sammenliknet med andre næringer.

Ifølge Grensehandelsutvalget (NOU 2003:17) utgjorde grensehandelen med brus, godterier og mineralvann til sammen 8 pst. av samlet verdi av grensehandelen i 2002. Det er rimelig å anta at avgiften på sjokolade- og sukkervarer kan bidra til økt grensehandel til Sverige, som ikke har en slik avgift. Danmark har på sin side en sjokolade- og sukkervareavgift som er om lag på nivå med den norske (14,20 danske kroner pr. kg i 2005).

På bakgrunn av vurderingene ovenfor kan en ikke se at sjokoladeavgiften medfører noen vesentlig konkurranseulempe for norsk sjokolade- og sukkervareindustri.

11.4.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen foreta en ny og grundig vurdering av sjokolade og sukkervareindustriens rammebetingelser, og fremme forslag for å motvirke konkurransevridning mellom produsenter av svært like produkter, både norske og utenlandske."

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre slutter seg til Regjeringens vurderinger.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til sine merknader under pkt. 11.2.2.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at sjokoladeindustrien i mange år har pekt på at særavgiften på sjokolade og sukkervarer etter deres oppfatning er konkurransevridene mellom svært like produkter med og uten avgift, og skaper uheldige tilpassninger til en avgift med betydelige avgrensningsproblemer, og at dette er uheldig for norske produsenter. Det har også blitt pekt på den uheldige virkning avgiften har i forhold til grensehandelen (ca. 8 pst. av forbruket) med Sverige som ikke har en slik avgift, og derfor vesentlig lavere priser.

Avgiften omfatter sukkervarer og godterier som tyggegummi, karameller, pastiller og sukkertøy både med og uten innhold av sukker, mens ulike typer søte kjeks, kjekssjokolader, småkaker vafler og vaffelkjeks som ikke er helt overtrukket med sjokolade eller sukkermasse og hvor sjokoladen eller sukkermassen utgjør under 50 pst. av vekten, er avgiftsfrie. Det er en lang rekke slike produkter, produsert i utlandet, på det norske markedet i direkte konkurranse med norskprodusert, avgiftsbelagt sjokolade. Disse medlemmer viser til at Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet for 2005 vedtok følgende:

"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett for 2005 gjennomgå sjokolade- og sukkervareindustriens rammebetingelser, og eventuelt fremme forslag til endringer i rammebetingelsene for å motvirke eventuell konkurransevridning mellom norske og utenlandske produsenter."

Disse medlemmer er av den oppfatning at gjennomgangen er mangelfull da den helt mangler analyser, bergninger og konsekvensvurderinger av ulike alternativer.

Når Regjeringen konkluderer med at avgiften ikke er konkurransevridende fordi den gjelder både norske og utenlandske produsenter blir dette for enkelt, fordi avgiften helst åpenbart er konkurransevridene i forhold til svært like produkter, hvor noen er med, og noen er uten avgift. Når f.eks. søt kjeks (avgiftsfri) og som ikke produseres i Norge, konkurrerer med norskprodusert sjokolade (avgiftsbelagt), så er det åpenbart et problem for norske produsenter. Derfor vil disse medlemmer be Regjeringen foreta en ny grundig gjennomgang av rammebetingelsene for sjokolade og sukkervareindustrien.

11.5 Treforedlingsindustriens rammebetingelser

11.5.1 Sammendrag

I forbindelse med Stortingets behandling av Ot. prp. nr. 13 (2004-2005) Om lov om kvoteplikt og handel for utslipp av klimagasser (klimakvoteloven), jf. Innst. O. nr. 33 (2004-2005), uttalte komiteens flertall følgende:

"Flertallet ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en vurdering av treforedlingsindustriens generelle rammebetingelser, herunder kvoter/ CO2-avgift, i forhold til sine europeiske konkurrenter i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett. Vurderingen bes gjort i samarbeid med industrien."

I Nasjonalbudsjettet for 2005 ble virkemidlene i klimapolitikken i Norge gjennomgått og sammenlignet med andre land. En hovedkonklusjon er at de klimapolitiske virkemidlene er utformet slik at konkurranseutsatt industri står overfor mindre strenge reguleringer enn andre næringer. Dette gjelder både i Norge og i de fleste OECD-land som fører en aktiv klimapolitikk. Konkurranseutsatt industri er unntatt eller betaler lavere CO2-avgift enn andre næringer.

Lov om kvoteplikt og handel med kvoter for utslipp av klimagasser (klimakvoteloven) trådte i kraft fra og med 1. januar 2005. I det norske kvotesystemet inkluderes CO2-utslipp fra flere bransjer, samt utslipp fra energiproduksjon dersom effekten overstiger 20 MW. Loven gjelder ikke utslipp som er avgiftsbelagt etter Stortingets årlige vedtak om CO2-avgift. Det følger av dette at CO2-utslipp fra gass og kull er kvotepliktig, mens det fortsatt er lagt CO2-avgift på utslipp ved bruk av mineralolje.

Treforedling har i dag CO2-utslipp ved bruk av mineralolje og kvoteplikt ved bruk av gass til stasjonær forbrenning. Energianlegg i treforedlingsindustrien benytter hovedsakelig mineralolje. For CO2-utslipp ved bruk av mineralolje benyttes en redusert sats på kr 0,26 pr. liter, som tilsvarer 86 eller 99 kroner pr. tonn CO2 avhengig av om det benyttes lett eller tung fyringsolje. Statens inntekter er anslått til i underkant av 60 mill. kroner for 2005.

Utslipp av CO2 som stammer fra bruk av gass i energiproduksjon er som nevnt kvotepliktig og prisen på klimagasskvoter har fra februar til utgangen av april i år variert mellom om lag 55 og 145 kroner pr. tonn CO2 på den nordiske kraftmarkedsbørsen (Nord Pool), jf. figur 4.14 i meldingen. Overgang fra olje til bruk av gass gjør at enkelte bedrifter har fått tildelt gratiskvoter som i gjennomsnitt tilsvarer 95 pst. av utslippene. Disse reglene om kvoteplikt gjelder for treforedlingsbedrifter på lik linje med annen industri. Sildemelindustrien er i en tilsvarende situasjon i og med at også disse bedriftene har kvoteplikt på gass og CO2-avgift på mineralolje fra utslipp i energianlegget. Innføring av kvotesystemet, samtidig som CO2-avgiften opprettholdes, kan medføre økte administrative kostnader for disse bedriftene.

I henhold til EUs kvotedirektiv får treforedlingsbedriftene i utgangspunktet kvoteplikt så lenge energiproduksjonen overstiger de angitte kapasitetsgrensene. EU-landene kan gi fritak for kvoteplikt som er omfattet av utslippsbegrensede tiltak som tilsvarere virkningen av kvoteplikt. Få EU-land har imidlertid benyttet seg av denne fritaksmuligheten. Landene kan selv velge om inntil 5 pst. av kvotene skal selges og hvilke år som er grunnlag for gratis tildeling. Dette gjør det vanskelig å sammenlikne på tvers av land. For flere av landene kommer kvotesystemet i tillegg til andre eksisterende virkemidler. Treforedlingsbedriftene i Sverige og Finland får tildelt alle kvotene gratis, men CO2-avgiften i disse landene er ikke fjernet for bransjene som deltar i kvotehandelen. Danmark tildeler 95 pst. av kvotene gratis, mens resten blir solgt. I Danmark fritas bransjer som deltar i kvotehandelen for CO2-avgiften.

I klimakvoteforskriften er det gitt adgang til at EU-kvoter og kvoter fra den grønne utviklingsmekanismen godkjennes for oppgjør av kvoteplikten. Dette vil sikre at kvoteprisen i det norske markedet ikke blir høyere enn i EU.

For en vurdering av treforedlingsindustriens rammevilkår i miljø- og energipolitikken, er flere avgifter relevante. Det vises bl.a. til utformingen av el-avgiften som ble endret for næringslivet fra og med 1. juli 2004. Etter omleggingen er el-avgiften for næringslivet i tråd med EUs energiskattedirektiv. Treforedlingsindustrien er i utgangspunktet ikke unntatt, men Norge har søkt ESA om fritak under statsstøtteregelverket, mot at industrien gjennomfører et energieffektiviseringsprogram med tilsvarende effekt. Treforedlingsindustrien er også unntatt grunnavgift på fyringsolje. Dette fritaket er isolert sett ikke vurdert av ESA, men er akseptert sammen med at treforedlingsindustrien betaler halv CO2-avgift. Dersom CO2-avgiften for treforedlingsindustrien fjernes, må fritaket fra grunnavgiften på fyringsolje vurderes på nytt.

I tråd med Stortingets anmodning har det vært dialog med industrien. Industrien har gitt uttrykk for at de ønsker å bli inkludert fullt ut i kvotesystemet. Treforedlingsindustrien eller andre bransjer som har CO2-utslipp ved bruk av mineralolje, kan inkluderes i kvotesystemet for denne perioden ved at CO2-avgiften fjernes. Skal treforedling tildeles vederlagsfrie kvoter på linje med andre sektorer, kreves imidlertid en lovendring. Etter klimakvoteloven tildeles kvoter vederlagsfritt for perioden 2005-2007 for de som har søkt innen tidsfristen. Denne søknadsfristen var fastsatt til 15. januar 2005 og kvotene er tildelt for hele treårsperioden. Skulle treforedlingsindustrien nå tas inn i kvotesystemet og tildeles gratiskvoter, måtte den samlede kvotemengden økes. Klimakvoteloven er rettet inn mot perioden 2005-2007. Det vil uansett måtte foretas endringer i loven ved utløpet av denne perioden. Regjeringen vil komme tilbake med et forslag til hvilke utslipp som skal omfattes av kvotesystemet når loven skal tilpasses Kyoto-perioden (2008-2012).

11.5.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Kystpartiet, slutter seg til Regjeringens vurderinger.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Kystpartiet viser til at trefordelingsindustrien og silde- og fiskemelindustrien ønsker å bli inkludert fullt ut i kvotesystemet og at bruken av mineralolje i denne industrien reguleres gjennom kvotehandel med klimagasser istedenfor gjennom CO2-avgift. Disse medlemmer mener det er viktig at norsk treforedlingsindustri gis de samme rammebetingelser på dette området som konkurrerende bedrifter i EØS-området da dette gir næringer større forutsigbarhet.

Disse medlemmer fremmer derfor forslag om endringer i lov om kvoteplikt og handel med kvoter for utslipp av klimagasser i Innst. O. nr. 125 (2004-2005), kapittel 24, slik at treforedlingsindustrien og silde- og fiskemelindustrien omfattes av denne, på linje med andre bransjer som omfattes av loven. Det vises for øvrig til merknader og forslag i Budsjett-innst. S. nr. 240 (2004-2005), kapittel 17 om å frita treforedlingsindustrien for CO2-avgift, som en følge av kvoteplikten.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kystpartiet har merket seg Regjeringens gjennomgang av treforedlingsindustriens rammebetingelser, og er skuffet over at Regjeringen ikke vil foreta endringer som gjør at norsk treforedlingsindustri får konkurransevilkår på linje med sine utenlandske konkurrenter. Disse medlemmer viser til at bransjen har gitt tydelige signaler om at de ønsker seg inn i kvotesystemet, men at stortingsflertallet ikke ville støtte dette da klimakvoteloven ble vedtatt i desember 2004.

Disse medlemmer viser til at administrerende direktør Stein Lier-Hansen i Prosessindustriens Landsforening, i forkant av behandlingen av klimakvoteloven, understreket behovet for å sikre full EU-implementering av et eventuelt norsk klimakvoteregime (Dagens Næringsliv 26. november 2004). Dette argumentet ble forsterket etter vedtaket, hvor PIL gjentatte ganger har påpekt hvor viktig det er at Norge implementerer EUs kvotedirektiv fremfor å utvikle særnorske løsninger, et argument som ble gjentatt på finanskomiteens høringer i forbindelse med behandlingen av denne meldingen.

Disse medlemmer viser for øvrig til Dokument nr. 15 (2004-2005), spørsmål nr. 590, datert 4. mars 2005 fra Øyvind Korsberg til miljøvernministeren vedrørende situasjonen for Norske Skog, samt Fremskrittspartiets merknader i Innst. O. nr. 33 (2004-2005) om lov om kvoteplikt og handel med kvoter for utslipp av klimagasser (klimakvoteloven).

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen, innen utgangen av 2005, å fremme forslag til endringer i lovverket for kvotehandelen slik at treforedlingsbedriftene kommer med i kvotehandelen på lik linje med konkurrentene i EU."

11.6 Fradrag i engangsavgift ved import av bruktbiler

11.6.1 Sammendrag

Ved førstegangs registrering av motorvogner i det sentrale motorvognregisteret, skal det betales engangsavgift basert på kjøretøyets vekt, motorvolum og antall hestekrefter. Dersom kjøretøyet importeres brukt, gis det et prosentvis fradrag i avgiften basert på kjøretøyets alder. Fradragene er basert på gjennomsnittlige beregninger, og er ment å avspeile verdifallet på det norske bruktbilmarkedet. Fradragene er fastsatt i forskrift.

Det har i lengre tid pågått en dialog mellom Finansdepartementet og EFTAs overvåkningsorgan (ESA) om hvilke bindinger som ligger i EØS-avtalen for den avgiftsmessige behandlingen av bruktimporterte kjøretøy. ESA har nå kommet med en grunngitt uttalelse (reasoned opinion), hvor det konkluderes med at de norske bruksfradragene er i strid med EØS-avtalen. ESA baserer sin argumentasjon på flere dommer fra EF-domstolen, og hevder at måten avgiften fastsettes på ikke er nøyaktig nok, og at metoden for avgiftsberegningen derfor må legges om. ESA begrunner dette med at gjeldende fradragssatser ikke med tilstrekkelig presisjon gjenspeiler det faktiske verdifallet for det enkelte kjøretøy, og at det derfor ikke kan utelukkes at avgiften i enkelttilfeller overstiger den "gjenværende" avgiften for en tilsvarende bruktbil i Norge. Det er altså ikke avgiftsnivået i seg selv, men metoden for fastsettelsen, som ESA mener strider mot EØS-avtalen.

Finansdepartementet har på bakgrunn av ESAs syn i saken kommet til at de norske reglene bør endres. Reglene for beregning av engangsavgiften for bruktimporterte biler vil bli lagt om i tråd med de føringer som ESA har trukket opp. I korte trekk innebærer dette at fradragene i engangsavgiften vil kunne variere mellom ulike biltyper og modeller. Det er usikkert hvordan det nye systemet vil slå ut for de enkelte biltyper og modeller. Dagens bruksfradrag er ment å avspeile det gjennomsnittlige verdifallet på det norske bruktbilmarkedet, og enkelte bilmodeller vil kunne bli noe rimeligere mens andre blir dyrere ved omleggingen. Omleggingen er omfattende og komplisert, og vil derfor måtte ta noe tid. Arbeidet er imidlertid i gang og endringene vil gjennomføres så snart det er praktisk mulig. Det tas på vanlig måte sikte på å sende forslaget til nytt system på høring. Endringene vil gjennomføres i forskrift.

Omlegging til et system som tilfredsstiller ESAs krav, vil gjøre avgiftsberegningene mer komplisert, med store kostnader knyttet både til etablering og drift. Det kan i denne sammenheng vises til at det bruktimporteres rundt 30 000 kjøretøy til Norge årlig. En ny ordning vil kreve administrative ressurser i toll- og avgiftsetaten, og vil også kunne få betydning for trafikkstasjonene. Dette skyldes at ESA krever en mer nøyaktig verdsetting av den enkelte bil. I tillegg kommer oppbygging av data om bilenes historiske nybilpris i Norge og dagens bruktbilverdi i Norge. De endelige håndteringskostnadene vil avhenge av i hvilken grad det kan opprettholdes en automatisert avgiftsfastsettelse innenfor et system der fradragene i engangsavgiften kan variere mellom ulike biltyper og modeller. Ut fra erfaringene fra bl.a. Finland antas driften av det nye systemet å kreve økt bemanning i toll- og avgiftsetaten. I tillegg kommer kostnadene knyttet til etablering og drift av det nye systemet. Endringene antas ikke å få vesentlige virkninger på inntektene fra engangsavgiften. Finansdepartementet kommer tilbake til saken på et senere tidspunkt.

11.6.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet, tar dette til etterretning.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser til at EØS-avtalen nok en gang tvinger Norge til å legge om et velfungerende avgiftssystem som på en tilfredsstillende måte sikrer oppnåelsen av de politiske mål avgiften er ment å skulle bidra til. I stedet må det utarbeides et nytt avgiftssystem som i følge meldingen "vil gjøre avgiftsberegningene mer komplisert, med store kostnader knyttet både til etablering og drift". Disse medlemmer viser til tilsvarende erfaringer når den differensierte arbeidsgiveravgiften måtte oppgis.

EØS-avtalen skulle opprinnelig ikke ha effekt på skatte- og avgiftspolitikken, men disse medlemmer påpeker at disse eksemplene viser at det ikke stemmer. EØS-avtalen påtvinger Norge avgiftsløsninger som gir dårligere måloppnåelse, som er dyrere og mer byråkratiske enn avgiftsløsningene vi har utviklet på egenhånd.