Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

7. Statlig økonomistyring mv.

Finansdepartementet samlet eksisterende funksjoner innenfor statlig økonomistyring i Senter for statlig økonomistyring fra 1.januar 2004, jf. omtale i Gul bok 2004 (kap. 10) og under kapittel 1631 i Finansdepartementets fagproposisjon for 2004. Senteret er et forvaltningsorgan under Finansdepartementet og ivaretar funksjoner og oppgaver knyttet til statlig økonomistyring som tidligere lå under skattefogdkontorene, Skattedirektoratet og Finansdepartementet. Senteret er etablert med en sentralenhet samlokalisert med Skattedirektoratet og seks regionkontorer i Tromsø, Trondheim, Stavanger, Kristiansand, Drammen og Hamar, samt ett avdelingskontor i Vadsø. Den sentrale enheten vil være et relativt lite ekspertorgan for økonomistyring i staten. Det tas sikte på at omstillingen og regionaliseringen av de operative økonomitjenestene skal være gjennomført innen utgangen av 2005.

Senter for statlig økonomistyring har fra Finansdepartementet fått overført funksjoner og oppgaver knyttet til de obligatoriske konsernsystemene i staten, dvs. statsregnskapet og statens konsernkontosystem med betalingsformidling, samt ulike forvaltningsoppgaver i tilknytning til Reglement for økonomistyring i staten. Senteret tar sikte på å styrke disse funksjonene og videreutvikle kompetanse og kapasitet innenfor området i 2004 og 2005. I tillegg viderefører Senteret rollen som leverandør av fellestjenester til statlige virksomheter i form av operative lønns- og personaltjenester og økonomitjenester.

Økonomiregelverket for staten fastsetter hovedprinsipper og regler for statlig økonomistyring, regnskapsførsel og betalingsformidling. Det omfatter krav til den interne styringen i virksomheter og overordnet myndighetsstyring og oppfølging av virksomhetene. I tillegg omfatter regelverket forvaltning av tilskudd, stønader og garantier, samt generelle krav til oppfølging av statlige eierinteresser i selskaper.

Det reviderte Reglement for økonomistyring i staten og Finansdepartementets Bestemmelser om økonomistyring i staten ble fastsatt 12.desember 2003 (til sammen omtalt som økonomiregelverket). Regelverket trådte i kraft 1.januar 2004. Alle statlige virksomheter skal tilpasse egne instrukser og rutiner innen utgangen av 2004. Det reviderte regelverket gir økt rom for at styring og kontroll kan tilpasses den enkelte virksomhets egenart, bl.a. etter en vurdering av risiko og vesentlighet. Elektroniske løsninger skal kunne brukes fullt ut i virksomhetenes økonomifunksjoner. Reglene for tilskudd er forenklet, og tilskuddsforvaltere kan redusere kravene til rapportering fra mottakerne, tilpasset den enkelte tilskuddsordningen. Regelverket tilrettelegger for økt bruk av markedet i form av kjøp av økonomitjenester.

Finansdepartementet har i 2004 utgitt en veileder i etablering og forvaltning av tilskuddsordninger, og legger opp til å utgi en veileder for departementers og statlige virksomheters arbeid med evalueringer i en styringssammenheng. Senter for statlig økonomistyring vil i 2005 utarbeide en veileder i risikostyring og intern kontroll, og videreutvikle det internettbaserte veiledningsmaterialet med råd om praksis og forklaring av begreper innenfor økonomi- og regnskapsarbeidet i staten (ORDSØK). Senteret legger også opp til å gjennomføre kompetansetiltak for statlige virksomheter og departementer innen økonomistyring i staten, herunder tilskuddsforvaltning.

Regjeringen orienterte i Gul bok 2004, kap. 11, om arbeidet med å følge opp Statsbudsjettutvalgets forslag om bruk av periodiseringsprinsippet i statlig regnskapsføring. Regjeringen legger til grunn at periodiseringsprinsippet bør tas i bruk i statlig regnskapsføring i det omfang og i den utforming som er tjenlig ut fra en samlet vurdering av nytte og kostnader. Det er lagt opp til å vurdere bruk og innføring av periodiseringsprinsippet skrittvis, slik at en etter hver fase kan vurdere om det er grunnlag for å gå videre. Bevilgningsvedtakene skal fortsatt baseres på kontantprinsippet.

Første fase vil være å utarbeide felles standarder for føring av statlige virksomheters interne regnskaper basert på periodiseringsprinsippet, og prøve disse ut i et utvalg av virksomhetene. Erfaringene fra pilotvirksomhetene vil i sin tur kunne gi grunnlag for å vurdere om, og i tilfelle hvilken utstrekning, det vil være hensiktsmessig å innføre periodiseringsprinsippet for regnskapene i flere statlige virksomheter, eventuelt også for statsregnskapet.

Formålet med bruk av periodiseringsprinsippet i staten er å få fram bedre kostnadsdata og grunnlag for å vurdere ressursbruk i forhold til aktivitet/produksjon. Et viktig utgangspunkt er også å kunne skape grunnlag for sammenligning av kostnader med andre virksomheter i statlig og privat sektor. Det skal samtidig bestrebes å få fram en mer fullstendig oversikt over statens eiendeler og forpliktelser.

Finansdepartementet har startet et arbeid med å ut­vikle standarder for regnskapsføring i statlige virksomheter i henhold til periodiseringsprinsippet. Det tas sikte på å harmonisere regnskapsstandardene i hensiktsmessig grad med norsk regnskapslovgivning, god regnskapsskikk i privat sektor og internasjonale regnskapsstandarder som er tillatt brukt i Norge. For problemstillinger som er spesielle for staten synes det naturlig å ta utgangspunkt i erfaringer fra andre land og internasjonale standarder for offentlig sektor. Blant annet har den internasjonale revisorforeningens komité for offentlig regnskap (IFAC, Public Sector Committee) utarbeidet standarder som er lagt til grunn i flere andre land som har innført periodiseringsprinsippet.

Det legges opp til å prøve ut standardene i noen utvalgte pilotvirksomheter fra 2005 og evaluere erfaringene, i første omgang etter ett år. Arbeidet utføres i et samarbeid med Senter for statlig økonomistyring og 10 pilotvirksomheter og deres overordnede departementer. Følgende virksomheter er piloter: Fiskeridirektoratet, Forsvarsbygg, Husbanken, Høgskolen i Stavanger, Jernbaneverket, Kystverket, Nasjonalt folkehelseinstitutt, Norges geologiske undersøkelse, Norsk utenrikspolitisk institutt og Universitetet i Bergen.

Valg av pilotvirksomheter er gjort i samarbeid med departementene. Det er lagt vekt på at pilotvirksomhetene skal dekke de fleste virksomhetstypene i statsforvaltningen og virksomheter som i ulik grad disponerer realkapital og i ulik grad produserer tjenester som omsettes i et marked.

Utviklingsarbeidet og etterfølgende prøvevirksomhet er ment å gi svar på sentrale spørsmål som:

  • – hvilke utgifter og inntekter som bør periodiseres,

  • – hvilke eiendeler og forpliktelser som bør føres opp i virksomhetenes balanse, og

  • – om alle eller utvalgte grupper av statlige virksomheter som obligatorisk ordning bør føre sitt virksomhetsregnskap etter periodiseringsprinsippet.

Finansdepartementet tar sikte på å utgi en revidert utgave av departementets veileder i samfunnsøkonomisk analyse i løpet av 2004. Et viktig formål med revisjonen er å gjøre veilederen enklere og fremheve hovedregler og presentere flere eksempler. Senter for statlig økonomistyring vil tilrettelegge et tilbud om rådgivning og kompetansetiltak for forvaltningens bruk av samfunnsøkonomiske analyser.

Det operative ansvaret for statsregnskapet er fra 1.juli 2004 overført til Senter for statlig økonomistyring. Det utarbeides hver måned et oppdatert statsregnskap som i hovedsak er basert på elektronisk innrapportering.

Betalingsformidlingen for statlige virksomheter skjer gjennom statens konsernkontoordning. Ordningen gjelder for departementene og underliggende virksomheter, og sikrer at statlige midler daglig samles i Norges Bank. Finansdepartementet inngikk i 2003 på vegne av staten nye rammeavtaler om betalingstjenester og kontohold med henholdsvis Den norske Bank, Gjensidige NOR Sparebank og Nordea. I tillegg fikk Citibank tilsagn om at en rammeavtale for utenlandsbetalinger ville bli inngått under forutsetning av at banken videreutvikler enkelte funksjonelle løsninger. Slik rammeavtale med Citibank er inngått i 2004. Avtalene løper til utgangen av 2004, med rett for staten til å forlenge dem med inntil 2 år. Rammeavtalene sikrer at virksomhetene får tilgang til tidsmessige og gode betalingstjenester hos bankene, i tillegg til at de forenkler anskaffelsesprosessen for virksomhetene.

Komiteen tar dette til orientering.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det er nødvendig å igangsette et arbeid for utvikling av nye makroøkonomiske modeller til å analysere norsk økonomi. Med en makroøkonometrisk modell menes en oversikt over norsk økonomi som er egnet til å gi kvantitative prognoser på utviklingen i viktige samfunnsøkonomiske variabler som produksjon, sysselsetting, rentenivå med mer, gitt ulike forutsetninger om den økonomiske politikken.

De makroøkonomiske modellene MODAG og KVARTS brukes for makroøkonomiske fremskrivninger på kort og mellomlang sikt. I den akademiske litteraturen har modeller av typen MODAG og KVARTS vært utsatt for hard kritikk siden begynnelsen på 1970-tallet.

Kritikken går i hovedsak på tre forhold:

  • a) at modellene er av keynesiansk type, det vil si at man antar at økonomien, på grunn av en svikt i den generelle prisdannelsen, på kort og mellomlang sikt er styrt av aggregert etterspørsel, det vil si forbruk, investering og nettoeksport

  • b) at modellene ikke fanger opp endringer i folks adferd når det skjer store og vedvarende endringer i politiske variabler. Modellene egner seg derfor kun til å analysere de makroøkonomiske virkningene av relativt marginale politikkendringer. Ved større endringer i de politiske rammevilkår, for eksempel ved en større omlegging av finanspolitikken, vil folks forventninger og adferd endres på en måte som ikke beskrives godt nok av den kategori makroøkonometriske modeller som MODAG og KVARTS tilhører.

  • c) At modellene er svært store disaggregerte verktøy, med svært mange variabler som må bestemmes skjønnsmessig av modellbrukeren. Skjønnsmessig vurdering gjør for eksempel at finansdepartementet og SSB får ulike prognoser selv om de bruker en og samme modell

Disse medlemmer viser til at den akademiske makroøkonomi har vært i rivende utvikling siden slutten av 1960-tallet. Den keynesianske teorien om produksjon, sysselsetting og inflasjon har på langt nær den enerådende stilling som den hadde fra 1940-tallet og frem til 1960-tallet. Sentrale ikke-keynesianske hypoteser som har fått stor innflytelse er rasjonelle (modellkonsistente) forventninger, makroøkonomi som tar utgangspunkt i generell likevekt med klarerte markeder, Ricardiansk ekvivalens og realkonjunkturteori. Svært mye av dette blir ikke tatt hensyn til i MODAG og KVARTS (ei heller RIMINI som er Norges Banks modell). Også rent modelleringsteknisk har det vært en rivende utvikling de siste årene.

I formuleringen av alternativ økonomisk politikk spiller de makroøkonometriske modellene en sentral rolle som premissleverandør. For at de ulike partiene skal få belyst sin økonomiske politikk på en best mulig måte, mener disse medlemmer det er viktig at det stilles til rådighet divergerende modeller.

Disse medlemmer vil derfor foreslå at det igangsettes et arbeid med å utvikle og etablere ulike makroøkonometriske modeller for analyser på kort og mellomlang sikt, som ikke alle faller inn under samme keynesianske kategori.

Statsbudsjettet bestemmer nivået på og sammensetningen av statens utgifter og inntekter. Derfor kan man bruke statsbudsjettet som et redskap til å påvirke aktiviteten i økonomien. Finanspolitikken omfatter alle vedtak som tar sikte på å endre skatte- og avgiftsinntektene, overføringer til private og kommunene, statlig sysselsetting, statens kjøp av varer og tjenester og statlige investeringer.

Finanspolitikken påvirkes selvsagt av budsjettrutiner og parlamentariske forhold. Handlingsfriheten gjennom finanspolitikken er avhengig av mulighetene for omdisponeringer og tidsforskyvninger av midler over statsbudsjettet. Med dagens system innebærer dette at gjennomføringen av vedtatte eller ønskede reformer kan redusere handlefriheten i budsjettpolitikken, fordi man, i hvert fall retorisk, har ambisjoner om å dekke inn reduserte inntekter eller økte utgifter "krone for krone" gjennom budsjettbehandlingen. Dette er i seg selv det største hindret for at vi i dag ikke gjennomfører helt nødvendige reformer i den økonomiske politikken. Vi har et økende behov for å bedre kontrollen med utviklingen av budsjettet, skape mer forutsigbare rammebetingelser for de virksomheter som får sine økonomiske rammer fastlagt gjennom statsbudsjettet og for norsk næringsliv, men også for å få gjennomført omfattende reformer. Mange slike reformer er krevende å få gjennomført i et ettårig budsjettperspektiv, og i mangel på evne til kortsiktig inndekning ender man opp med at reformer legges på is.

Det er også verdt å merke seg at i dag føres statens budsjett og regnskap etter kontantprinsippet, det vil si et system der inntekter og utgifter budsjetteres og regnskapsføres det året de innbetales og utbetales. I bedriftsøkonomiske regnskap fordeles investeringer i realkapital i årlige kapitalkostnader, mens statlige investeringer i dag i sin helhet belastes statsbudsjettet det året investeringen foretas. Statens årlige kostnader ved bruk av realkapital fremkommer dermed ikke av statsbudsjettet eller statsregnskapet. Offentlig regnskapsføring var før andre verdenskrig basert på en målsetting om balanse i de offentlige finanser. Innføring av en aktiv motkonjunkturpolitikk fokuserte på statsbudsjettets rolle for å styre etterspørselen i økonomien, og bruken av kontantprinsippet har derfor sin begrunnelse i etterkrigstidens motkonjunkturpolitikk. De land som har gått over til bedriftsøkonomiske budsjetteringsprinsipper har vært opptatt av reformer i offentlig forvaltning.

Budsjettbehandlingen i Norge er ettårig, ja til dels også halvårlig når man ser hvor mange budsjettkapitler og -poster som det faktisk gjøres endringer i gjennom behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett.

Internasjonale utviklingstrekk viser at flerårig budsjettering har fått økt utbredelse. Eksempelvis har Sverige innført politisk bindende flerårige budsjetter, mens Nederland har etablert utgiftstak for en 4-årsperiode.

Bindende flerårige vedtak skaper forutsigbarhet, og legger et godt grunnlag for å kunne hente ut effektiviseringsgevinster på mange områder. Utvelgelsen av enkeltaktiviteter for flerårig budsjettering er selvsagt et politisk spørsmål. Men noen områder, hvor perspektivet strekker seg over flere år, åpenbarer seg klart. Investeringsprosjekter innen bygg og anlegg, store omstillingsprosesser i offentlig sektor, gjennomføring av en større skattereform og pensjonsreform, er noen eksempler.

I de årlige statsbudsjettene som fremlegges av regjeringen er vi vitne til svært marginale endringer fra år til år. Selv om Stortinget fatter de endelige vedtak om statsbudsjettets innretning og innhold, er det åpenbart at de endringer som skjer gjennom Stortingets behandling av budsjettet et ytterst små, sett i forhold til budsjettets samlede størrelse. Den reelle påvirkningen av budsjettet ligger dermed ikke først og fremst i Stortingets hender, men hos den til enhver tid sittende regjering.

Det er også slik at når Stortinget foretar omprioriteringer i forhold til regjeringens innretning av budsjettet, skjelner man ikke mellom forbruk og investering, ei heller mellom penger brukt innenlands og utenlands. Dette er en svakhet fordi det åpenbart har ulike effekter på norsk økonomi. Fremskrittspartiet mener det er helt nødvendig å ha en grundig politisk debatt i de helt åpenbare svakheter ved dagens budsjettsystem. Dette fordi vi trenger å gjennomføre reformer som over tid vil bidra til å effektivisere offentlig forvaltning og øke vekstevnen i økonomien.

Mange partier har tatt til orde for effektivisering av offentlig sektor, men lite skjer. Man kan heller ikke budsjettere med slik effektivisering, fordi de aller fleste reformvedtak først vil gi innsparingseffekter etter noe tid.

Det er også på høy tid med en grunnleggende skattereform, men en reform med et annet innhold enn det regjeringen har foreslått. Fordi enhver skattereduksjon oppfattes som en trussel mot statens inntektsside, ser vi også av regjeringens forslag kun mindre endringer som dermed ikke tilfører økonomien de tilbudssideeffekter noe kraftigere lut kunne bidratt med. Hvis vi derimot hadde hatt et noe lengre budsjettperspektiv, ville det åpnet seg større muligheter for helt nødvendige reformer som i dag fremstår som for kostnadskrevende på kort sikt, blant annet fordi man kunne veid store initielle skattetap mot langsiktige besparelser gjennom effektivisering av offentlig sektor.

Siden 1977 har staten hatt en forenklet ordning med sentral beregning av arbeidsgiveravgiften etter høyeste avgiftssats for ordinære statlige virksomheter. Fra 2004 er det gjennomført en administrativ omlegging fra sentral beregning av arbeidsgiveravgiften til at statlige virksomheter selv beregner og fører arbeidsgiveravgiften i regnskapet, jf. omtale i Gul bok 2004.

Omleggingen innebærer at statlige virksomheter nå som hovedregel følger de generelle reglene for beregning av arbeidsgiveravgift, men fortsatt med forenklet oppgjør av avgiften. Dette innebærer at arbeidsgiveravgiften blir utgiftsført på virksomhetens utgiftskapittel og inntektsført under kap. 5700 Folketrygdens inntekter, post 72 Arbeidsgiveravgift, i virksomhetens regnskapsrapport til statsregnskapet.

Høyeste avgiftssats har vært hovedregelen for statlige virksomheter, og det er derfor ikke lagt opp til noen overgangsordning fram til 2007. Det betyr at høyeste avgiftssats benyttes fra 2004, med unntak for Finnmark og Nord-Troms, der nullsats skal benyttes. Dette gjelder også for de statlige helseforetakene. Finansdepartementet har gjennom forskrifter og retningslinjer gitt nærmere bestemmelser for beregning, oppgjør og regnskapsføring av arbeidsgiveravgiften i statlige virksomheter.

Komiteen tar dette til orientering.

Fra 2006 legges det opp til innføring av en nettoordning for budsjettering og regnskapsføring av merverdiavgift for statsforvaltningen, jf. omtale i St.prp. nr. 1 (2003-2004) Skatte-, avgifts- og tollvedtak og Gul bok 2004. For å sikre en provenynøytral omlegging til en nettoordning, må alle budsjettposter justeres for utgifter til merverdiavgift som i dag ligger i budsjettrammene. Det legges opp til at dette skal skje på et regnskapsmessig grunnlag.

For å sikre et regnskapsmessig grunnlag har Finansdepartementet gitt nærmere retningslinjer overfor forvaltningen for en regnskapsmessig omlegging fra 2004, slik at regnskapsført merverdiavgift synliggjøres. Regjeringen vil komme tilbake med et konkret forslag til en ordning med nettobudsjettering av merverdiavgift for ordinære forvaltningsorganer i statsbud­sjettet for 2006.

Komiteen tar dette til orientering.

Regjeringen Bondevik I igangsatte høsten 1997 et prosjekt for å gjennomgå og vurdere systemene for å planlegge, gjennomføre og følge opp store investeringsprosjekter og foreslå forbedringer. Prosjektets sluttrapport ble avlevert i februar 1999. Regjeringen Bondevik I fulgte opp med sin vurdering av anbefalingene i Gul bok for 2000. Det ble her bl.a. uttalt at det etter regjeringens oppfatning var et udiskutabelt behov for å forbedre styringen med statlige investeringer. Statens apparat for prosjektstyring måtte profesjonaliseres. Det ble erkjent at det ville bli påkrevet med et langsiktig utviklingsarbeid som ville innebære både organisatoriske tilpasninger, kompetanseoppbygging og regelendringer. Som et første tiltak ble det lagt opp til å innføre en ordning med obligatorisk ekstern kvalitetssikring av alle statlige investeringsprosjekter med en antatt kostnad over 500 mill. kroner. SDØE ble ikke omfattet av ordningen. Finansdepartementet fikk ansvaret for å inngå rammeavtale med et begrenset antall kvalifiserte, eksterne kvalitetssikrere.

Etter forutgående anbudskonkurranse inngikk Finansdepartementet rammeavtale med fire firmaer 22.juni 2000. Rammeavtalen spesifiserte en rekke punkter av kvalitativ karakter som skulle gjennomgås, samt krav til en kvantitativ usikkerhetsanalyse. Kvalitetssikringen skulle munne ut i en sluttrapport med tilråding om kostnadsramme, herunder avsetning for usikkerhet, samt en anbefaling om organisering og styring av vedkommende prosjekt. Kvalitetssikringen ble satt inn forut for at prosjektet ble fremmet for Stortinget for prinsippgodkjennelse og første bevilgning til prosjektet skal vedtas. Dette falt normalt sammen med avslutning av forprosjektfasen, men i detaljprosjekteringsfasen for prosjekter som krevde vedtatt reguleringsplan (i praksis prosjekter innenfor samferdselssektoren).

Rammeavtalen utløp 31.desember 2003. Forut for dette ble det gjort avrop for alle prosjekter som var planlagt fremmet for Stortinget i vårsesjonen 2004. Prosjekter som fremmes i statsbudsjettforslaget for 2005, kvalitetssikres etter separat anbudskonkurranse for det enkelte prosjekt.

I alt er det i den foregående kontraktsperiode gjort 52 avrop på rammeavtalen. Pr. 1.august 2004 var kvalitetssikringen fullført for 46 prosjekter med en samlet anbefalt kostnadsramme på 68 mrd. kroner.

På grunn av prosjektenes størrelse er gjennomføringstiden normalt lang, og svært få kvalitetssikrede prosjekter er kommet til fullførelse. En full evaluering av ordningen har det derfor ikke vært mulig å foreta. På grunnlag av det foreliggende erfaringsmateriale bedømmes ordningen likevel å ha fungert godt så langt som den rekker. Den har imidlertid vist seg å være utilstrekkelig når det gjelder å sikre at selve prosjektkonseptet er relevant i forhold til de aktuelle samfunnsmessige behov, og at det utgjør det beste alternativet for å dekke disse behovene. Dette har sammenheng med når under prosjektets framdrift kvalitetssikringen settes inn. Når det ferdige forprosjektet foreligger er konsept­valget for lengst gjort, og det er i praksis vanskelig å gjøre dette om.

Konseptvalget er den viktigste beslutningen for prosjektet og for staten som prosjekteier. Det er av begrenset verdi å sikre realistiske rammer og et godt styringsunderlag for et prosjektalternativ som i utgangspunktet ikke skulle ha vært realisert.

I forbindelse med at det skal inngås ny rammeavtale for kvalitetssikring av store prosjekter, har det derfor vært vurdert å foreta en utvidelse av ordningen. Regjeringen vil innføre et nytt kvalitetssikringspunkt knyttet til konseptvalget, i tillegg til at den hittil gjeldende kvalitetssikringsordningen videreføres med enkelte justeringer. Finansdepartementet har i tråd med dette utlyst anbudskonkurranse om:

  • – Kvalitetssikring av konseptvalg (heretter kalt KS 1).

  • – Kvalitetssikring av styringsunderlag samt kostnadsoverslag, herunder usikkerhetsanalyse for det valgte prosjektalternativ (heretter kalt KS 2).

Anbudsfrist var 29.september 2004.

Utgangspunktet for KS 1 er å sikre at konseptvalget undergis reell politisk styring. Som underlag for den politiske behandlingen av konseptvalget, vil det bli utarbeidet fire dokumenter for alle prosjekter med antatt kostnad over 500 mill. kroner:

  • – En behovsanalyse som har kartlagt interessenter/aktører og vurdert tiltakets relevans i forhold til samfunnsmessige behov.

  • – Et overordnet strategidokument som på grunnlag av behovsanalysen har definert samfunnsmål og effektmål.

  • – Et overordnet kravdokument som sammenfatter betingelsene som skal oppfylles ved gjennomføringen.

  • – En alternativanalyse som skal inneholde nullalternativet og minst to andre hovedalternativer med angivelse av resultatmål (innhold, herunder ytelse, samt kostnad og tid), usikkerhet og finansieringsplan, herunder rammemessig innpassing. Alternativene skal bearbeides i en samfunnsøkonomisk analyse.

KS 1 går ut på å kvalitetssikre disse dokumentene. Det skal gis tilråding om en bør utsette konseptvalget, eller gå videre med ett, to eller flere alternativer inn i forprosjektfasen. Det skal også gis tilråding om gjennomføringsstrategi og føringer for forprosjektfasen. Med grunnlag i de kvalitetssikrede dokumentene og de aktuelle departementers etterfølgende saksbehandling, vil det bli tatt en politisk avgjørelse om hvorvidt, og eventuelt etter hvilke(t) alternativ det skal utarbeides et forprosjekt.

Når forprosjekteringen er avsluttet, settes KS 2 inn etter i hovedsak samme mønster som i forrige kon­traktsperiode.

Ordningen vil bli obligatorisk for alle statssektorer utenom SDØE og inntil videre helseforetakene. Hvorvidt det senere kan bli aktuelt å inkludere helseforetakene vil bli vurdert etter evalueringen av helsereformen.

Komiteen tar dette til orientering.

Forrige kapittelNeste kapittel