2.1 Hovedtrekkene i den økonomiske politikken og utviklingen

2.1.1 Sammendrag fra St.meld. nr. 1 (2004-2005)

Hovedmålene for den økonomiske politikken

Regjeringens hovedmål for den økonomiske politikken er arbeid til alle, økt verdiskaping, videreutvikling av det norske velferdssamfunnet, rettferdig fordeling og bærekraftig utvikling. Et sterkt og konkurransedyktig næringsliv er en forutsetning for å nå disse målene.

På lang sikt er det veksten i fastlandsøkonomien som bestemmer utviklingen i velferden i Norge. Den økonomiske politikken må derfor legge avgjørende vekt på å fremme verdiskaping og produktivitet både i offentlig og privat sektor. Regjeringen har forbedret rammevilkårene for næringsvirksomhet, og vil gjennomføre reformer i skattesystemet og iverksette andre tiltak som kan øke vekstevnen i økonomien. Samtidig må den økonomiske politikken være opprettholdbar på lang sikt. Gjennomføringen av en pensjonsreform er et viktig skritt for å sikre dette.

Regjeringen vil følge retningslinjene for en forsvarlig, gradvis innfasing av oljeinntektene i økonomien som det var bred enighet om ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 29 (2000-2001). Den økonomiske politikken må bidra til en balansert utvikling i produksjon og sysselsetting. Retningslinjene innebærer at pengepolitikken rettes inn mot lav og stabil inflasjon. På den måten har pengepolitikken en klar rolle i å stabilisere den økonomiske utviklingen.

Regjeringen legger vekt på å videreføre det inntektspolitiske samarbeidet. Moderate inntektsoppgjør er nødvendig for å sikre en fortsatt sterk konkurranseutsatt sektor og lav arbeidsledighet.

Budsjettpolitikken i 2005

Da Stortinget våren 2001 behandlet retningslinjene for den økonomiske politikken, ble det lagt til grunn at handlingsregelen ville gi rom for å øke bruken av petroleumsinntekter med knapt 26 mrd. 2005-kroner fra 2001 til 2005, og med 49 mrd. 2005-kroner for hele perioden fram til 2010. Svak utvikling i internasjonale finansmarkeder gjennom 2001 og 2002 trakk imidlertid den faktiske avkastningen i Statens petroleumsfond betydelig ned. Dette har bidratt til å redusere anslagene for fondskapitalen, slik at de er lavere enn nivåene en forventet i 2001 i flere år framover, til tross for at oljeprisen nå anslås betydelig høyere enn den gangen. Samtidig er nivået på det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet for årene 2001-2004 justert opp, blant annet som følge av svakere vekst i skatte- og avgiftsinntektene enn tidligere anslått.

I Nasjonalbudsjettet 2004 ble det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet for 2004 anslått til 50,7 mrd. kroner. Etter dette har det kommet ny informasjon om bl.a. utviklingen i skatter og avgifter som innebærer et høyere nivå på det strukturelle underskuddet. Stortingets vedtak i forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett 2004 bidro også til å øke det strukturelle underskuddet med 0,7 mrd. kroner. I denne meldingen anslås det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet i 2004 til 58,2 mrd. 2004-kroner, tilsvarende 60,1 mrd. 2005-kroner.

Anslagene for kapitalen i Statens petroleumsfond for årene framover er oppjustert i forhold til Revidert nasjonalbudsjett 2004, først og fremst som følge av høyere oljepriser enn tidligere lagt til grunn. Netto kontantstrømmen fra oljevirksomheten anslås nå til om lag 205 mrd. kroner både i 2004 og 2005. Sammenliknet med Revidert nasjonalbudsjett innebærer dette en økning på henholdsvis 46 mrd. kroner i 2004 og 68 mrd. kroner i 2005.

Bruken av oljeinntekter over statsbudsjettet er kommet opp på et høyt nivå. Det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet i 2004 ligger ifølge oppdaterte anslag om lag 25 mrd. kroner over forventet realavkastning av Petroleumsfondet, målt i 2005-priser. Over tid må statsbudsjettet være i balanse, inklusive avkastningen fra statens finansformue. For at budsjettpolitikken skal være opprettholdbar, må derfor bruken av oljeinntekter bringes tilbake til banen som følger av handlingsregelen, dvs. at det strukturelle, oljekorrigerte budsjettunderskuddet må være på linje med forventet realavkastning av Petroleumsfondet.

Samtidig understreker de betydelige revisjonene av anslagene for det strukturelle underskuddet og kapitalen i Petroleumsfondet gjennom de siste årene at handlingsregelen ikke kan anvendes mekanisk. I retningslinjene som ble forelagt Stortinget våren 2001, understrekes det at svingninger i fondskapitalen og i faktorer som påvirker det strukturelle underskuddet, ikke bør slå direkte ut i budsjettpolitikken i det enkelte år. Dersom en nå skulle bringe bruken av petroleumsinntekter ned på linje med forventet realavkastning av kapitalen i Statens petroleumsfond, måtte budsjettpolitikken ha vært strammet kraftig til. En slik brå omlegging av politikken ville ha vært i strid med intensjonen bak retningslinjene om jevn innfasing av oljeinntektene.

Regjeringen legger stor vekt på å gjennomføre en skattereform i tråd med forslagene i St.meld. nr. 29 (2003-2004). Et hovedmål med reformen er å oppnå økt likebehandling av reelle arbeidsinntekter og stimulere til økt yrkesdeltakelse. Netto skattelettelser kombineres med en viss forskyvning av samlet skattebyrde fra arbeid til forbruk, ved at merverdiavgiftssatsene øker med 1 prosentpoeng. Regjeringen legger vekt på at dette skjer innenfor en forsvarlig budsjettmessig ramme, som understøtter den positive utviklingen i norsk økonomi.

Innretningen av budsjettpolitikken de siste par årene har gitt rom for betydelige lettelser i pengepolitikken. En reversering av kronestyrkingen gjennom 2002 har dempet presset på konkurranseutsatt sektor, og lave renter gir nå sterke impulser til vekst i den innen­landske etterspørselen. I den nåværende konjunktursituasjonen, der oppgangen i norsk økonomi er i ferd med å få fotfeste, ville en ny, markert styrking av kronen kunne sette det konkurranseutsatte næringslivet i en meget vanskelig situasjon. Budsjettpolitikken for 2005 må innrettes slik at den bidrar til en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting.

De sentrale hensynene som her er nevnt, er reflektert i budsjettopplegget for 2005 på følgende måte:

• – Regjeringen foreslår et budsjett med et strukturelt, oljekorrigert underskudd på 66,4 mrd. kroner. Dette innebærer at det brukes vel 24 mrd. kroner mer i 2005 enn det en mekanisk anvendelse av handlingsregelen tilsier. Merbruken av oljeinntekter anslås å gå noe ned fra 2004.

• – Budsjettopplegget virker om lag nøytralt på den økonomiske aktiviteten, når en tar hensyn til sammensetningen av budsjettets inntekts- og utgiftsside.

• – Samlet sett innebærer budsjettforslaget for 2005 netto bokførte skattelettelser på 1,65 mrd. kroner. Reduserte skatter bedrer ressursbruken og virker mindre ekspansivt på økonomien enn en tilsvarende økning i offentlig kjøp av varer eller tjenester. En slik innretning av budsjettpolitikken vil dermed støtte opp under målet om et sterkt, konkurransedyktig næringsliv.

Bruken av petroleumsinntekter i 2005 tilsvarer en forventet avkastning på Petroleumsfondet som nås først mot slutten av dette tiåret. Det er følgelig ikke rom for noen vesentlig økning i bruken av oljeinntekter de nærmeste årene. Det understreker at nye kostnadskrevende satsinger i hovedsak må finansieres med tiltak som reduserer statens utgifter på andre områder. En hovedutfordring blir å bremse den sterke underliggende veks­ten i trygde- og sykdomsrelaterte utgifter, som i økende grad framstår som en binding på budsjettet.

Hovedtrekkene i budsjettopplegget for 2005 kan oppsummeres i følgende punkter:

• – Et strukturelt, oljekorrigert budsjettunderskudd på 66,4 mrd. kroner, som er en økning på 6,3 mrd. kroner fra 2004. Anslaget på det strukturelle underskuddet er vel 24 mrd. kroner over forventet realavkastning av kapitalen i Petroleumsfondet ved inngangen til 2005. Dette innebærer en viss nedgang i merbruken av oljeinntekter i forhold til 2004.

• – Det strukturelle underskuddet, målt som andel av trend-BNP for Fastlands-Norge, øker med 0,4 prosentpoeng fra 2004 til 2005. Når en tar hensyn til budsjettets sammensetning, virker budsjettet om lag nøytralt på økonomien, jf. omtale i avsnitt 3.2.7.

• – En reell, underliggende vekst i statsbudsjettets utgifter på vel 1 3/4 pst. eller i underkant av 11 mrd. kroner regnet i forhold til anslag på regnskap for 2004. Som gjennomsnitt over perioden 2002-2005 anslås utgiftsveksten til 2,1 pst., dvs. noe lavere enn gjennomsnittlig BNP-vekst for Fastlands-Norge i samme periode på 2,2 pst.

• – Skatte- og avgiftsforslag som reduserer bokførte skatter og avgifter med 1,65 mrd. kroner fra 2004 til 2005, inkludert virkningen av vedtak i 2004 som har budsjettvirkning i 2005. Påløpte, nye netto skatte- og avgiftslettelser utgjør om lag 3,3 mrd. kroner.

• – Statsbudsjettets oljekorrigerte underskudd anslås til 74,3 mrd. kroner. Det oljekorrigerte budsjettunderskuddet dekkes ved en overføring fra Statens petroleumsfond.

• – Basert på en forutsetning om en gjennomsnittlig oljepris i 2005 på 230 kroner pr. fat anslås statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten til 204,5 mrd. kroner.

• – Netto avsetning til Statens petroleumsfond, der overføringen til statsbudsjettet er trukket fra, anslås til 130,1 mrd. kroner i 2005. I tillegg kommer renter og utbytte på kapitalen i fondet. Det samlede overskuddet på statsbudsjettet og i Statens petroleumsfond anslås til knapt 170 mrd. kroner.

• – Når en tar hensyn til omvurderinger, bl.a. som følge av valutakursendringer, anslås den samlede kapitalen i Statens petroleumsfond å øke fra 1053 mrd. kroner ved utgangen av inneværende år til 1244 mrd. kroner ved utgangen av 2005.

• – Nettofinansinvesteringer i offentlig forvaltning anslås til vel 170 mrd. kroner, tilsvarende 9,8 pst. av BNP. Dette tilsvarer overskuddsbegrepet som benyttes som kriterium for offentlig finanser i EU-landene. Offentlig forvaltnings nettofordringer anslås til om lag 1550 mrd. kroner, eller vel 88 pst. av BNP, ved utgangen av 2005.

Det er i meldingen redegjort nærmere for den økonomiske utviklingen og utfordringer i den økonomiske politikken.

2.1.2 Komiteens merknader

Komiteen tar dette til orientering.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre understreker at det er verdiskaping i fastlandsøkonomien som på sikt er grunnlaget for velferd i Norge. Den økonomiske politikken må derfor legge avgjørende vekt på å fremme verdiskaping og produktivitet - både i offentlig og privat sektor. For å skape rom for privat sektor må veksten i offentlige utgifter over tid ikke være større enn veks­ten i fastlandsøkonomien. Disse medlemmer er fornøyd med at den underliggende veksten i statsbudsjettets utgifter over stortingsperioden anslås til å være noe lavere enn gjennomsnittlig BNP-vekst for Fastlands-Norge i samme periode.

Disse medlemmer er fornøyd med at Regjeringens helhetlige politikk har bidratt til å minske en av hovedårsakene til den svake økonomiske utviklingen den senere tid - det høye norske kostnadsnivået. Regjeringens initiativ overfor partene i arbeidslivet om et inntektspolitisk samarbeid, kombinert med en ansvarlig finanspolitikk, har bidratt til at lønnsveksten nå er mer moderat. Det har gitt rom til at Norges Bank har kunnet redusere renten med 5,25 pst. siden desember 2002. Den historiske lave renten og en svakere, mer konkurransedyktig kronekurs er viktige årsaker til at optimismen nå er tilbake i næringslivet. Regjeringens politikk som har bidratt til moderat lønnsvekst, lav rente og en svakere krone har - sammen med næringslivsrettede skatteletter og en økning av forsk­ning og utvikling på om lag 5 mrd. kroner sammenlignet med nivået i 2001 - bidratt til å sikre og skape arbeidsplasser. Disse medlemmer viser til at sysselsettingen nå er stigende, og at Regjeringens politikk derved har bidratt til at siste nedgangskonjunktur har vært den korteste på tre tiår. Det står i klar kontrast til forrige gang det var nedgangskonjunktur. Fra arbeidsledigheten begynte å stige i 1987 tok det den gang 7 år før denne utviklingen var reversert.

Disse medlemmer viser til at en politikk som legger til rette for at flere kommer i arbeid, er det sikreste og mest varige som kan gjøres for å bekjempe fattigdom. En næringsvennlig og arbeidsplassvennlig politikk er derfor også en god politikk for å bekjempe fattigdom.

Disse medlemmer viser til at Regjeringens budsjettforslag for 2005 er i tråd med handlingsregelen for bruk av petroleumsinntekter, som det var bred enige om i Stortinget ved behandling av St.meld. nr. 29 (2000-2001). Det åpnes bl.a. for økt bruk av petroleumsinntekter ved konjunkturnedgang for å kompensere for fallende aktivitet i økonomien, og ved uventet fall i verdien av Petroleumsfondet. Disse medlemmer viser til at Regjeringens budsjettopplegg virker om lag nøytralt på den økonomiske aktiviteten. Det ville etter disse medlemmers syn ikke vært riktig å legge frem et budsjett som virker innskrenkende på den økonomiske aktiviteten, eller som gjennom ekspansivitet ville begrense handlingsrommet for pengepolitikken.

Disse medlemmer viser til at olje og gass er ikke-fornybare ressurser. Vår petroleumsformue tilhører derfor alle generasjoner, også de som ikke er født. Det er derfor viktig å frikoble bruken av petroleumsinntekten fra de løpende innbetalingene til staten.

Regjeringens finanspolitikk bygger på:

• – en politikk for økt verdiskaping

• – en politikk som innebærer en forsvarlig utnyttelse av petroleumsformuen på vegne av kommende generasjoner

• – en politikk som tar høyde for at en i tiårene som kommer skal finansiere en vekst i pensjonsutgiftene som er tre ganger høyere enn snittet i OECD-landene

• – en politikk som unngår ytterligere press mot kronekurs og rente

• – en politikk som har bærekraftig utvikling som mål.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen legger stor vekt på å gjennomføre en skattereform i tråd med forslagene i St.meld. nr. 29 (2003-2004). Et hovedmål med reformen er å oppnå økt likebehandling av reelle arbeidsinntekter og stimulere til økt yrkesdeltakelse. Det skal lønne seg å arbeide. Derfor mener disse medlemmer at det er fornuftig å gi netto skatteletter kombinert med en viss forskyvning av beskatning fra arbeid til forbruk.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til retningslinjene for den økonomiske politikken som ble lagt fram av regjeringen Stoltenberg, og som fikk tilslutning fra et bredt flertall på Stortinget. Endringene innebar nye retningslinjer både for budsjettpolitikken og pengepolitikken. For beskrivelse av pengepolitikken viser disse medlemmer til sin merknad under punkt 2.4.2.

Disse medlemmer vil peke på at retningslinjene for budsjettpolitikken innebærer at en moderat opptrapping av bruken av petroleumsinntektene tilsvarende den forventede realavkastningen av Statens petroleumsfond. Videre vil disse medlemmer understreke at budsjettpolitikken fortsatt skal brukes aktivt for å jevne ut svingninger i økonomien. Disse medlemmer vil videre peke på at regjeringen Stoltenberg i de nye retningslinjene la vekt på at petroleumsinntektene må brukes på en måte som styrker norsk økonomi.

Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen i 2004 vil bruke 25,1 mrd. kroner mer av oljeinntektene enn det handlingsregelen tilsier, og i 2005 24,3 mrd. kroner mer. Disse medlemmer vil påpeke at i denne regjeringsperioden blir en stor andel av oljeinntektene brukt, og at handlingsrommet i årene framover derfor er betydelig redusert. Disse medlemmer mener at det fortsatt er et viktig mål å ha en moderat opptrapping av bruken av petroleumsinntektene, slik det ble foreslått i retningslinjene for den økonomiske politikken fra regjeringen Stoltenberg. Disse medlemmer mener derfor at det strukturelle budsjettunderskuddet i løpet av noen år igjen må være på linje med forventet realavkastning av Petroleumsfondet.

Disse medlemmer vil peke at veksten i økonomien er avgjørende for velferden i Norge, og for muligheten til å finansiere et godt offentlig velferdstilbud når andelen eldre i befolkningen øker. Vekstevnen framover vil avhenge av at en stor andel av befolkningen bidrar med sin arbeidsinnsats. Disse medlemmer vil derfor understreke nødvendigheten av å føre en aktiv politikk for å sikre høy yrkesdeltakelse, lav arbeidsledighet og et mer inkluderende arbeidsliv. Videre vil disse medlemmer peke på at gode offentlige omsorgstjenester er en forutsetning for høy yrkesdeltakelse, særlig blant kvinner.

Disse medlemmer slår fast at veksten i økonomien tiltar, men at det likevel ikke blir færre arbeidsledige. Ifølge arbeidskraftundersøkelsen er det nå 111000 arbeidsledige. Det er omtrent like mange som i fjor høst, men andelen langtidsledige har økt fra 23 til 26 pst. Disse medlemmer vil peke på at i tillegg til at arbeidsledigheten ikke synker, har yrkesaktiviteten gått ned i løpet av det siste året. Yrkesaktiviteten har ikke vært lavere siden 1996. Siden i fjor høst har det dessuten blitt 14000 flere undersysselsatte kvinner. Det er nå nesten 100000 arbeidstakere som arbeider deltid, men som ønsker å arbeide mer. Nesten 80 pst. av disse arbeidstakerne er kvinner. Disse medlemmer vil videre vise til at siden 1995 har 200000 flere blitt uføretrygdet, mottakere av attførings- og rehabiliteringspenger, sykelønn eller AFP. Om lag 20 pst. av de som er i yrkesaktiv alder, mottar nå trygd fra det offentlige.

Disse medlemmer legger i sitt alternative budsjett opp til en aktiv arbeidsmarkeds- og næringspolitikk, og foreslår en samlet satsning til dette på nesten 3,5 mrd. kroner. Blant de tiltakene disse medlemmer foreslår, er at permitteringsperioden fortsatt skal være på 42 uker, at arbeidsgiverperioden i permitteringsordningen reduseres til 5 dager, at dagpengeordningen bedres, at nettolønnsordningen for sjøfolk utvides til alle konkurranseutsatte skip i NOR og at det bevilges mer til innovasjon gjennom Innovasjon Norge, SIVA og såkornfondene. Disse medlemmer vil videre bevilge 1 mrd. kroner mer til samferdsel, noe som vil medvirke til bedre vilkår for næringslivets transporter. For å bidra til et mer inkluderende arbeidsliv går disse medlemmer inn for 3000 flere ordinære tiltaksplasser, for å utvide ordningen med lønnstilskudd for uføretrygdede og for at Rikstrygdeverket skal kjøpe flere operasjoner til sykemeldte. Disse medlemmer mener at Regjeringens forslag til endring i sykelønnsordningen er et brudd på avtalen om et inkluderende arbeidsliv, og går derfor imot denne endringen.

Disse medlemmer vil peke på at et høyt utdanningsnivå i befolkningen er et fortrinn for Norge i den internasjonale økonomiske konkurransen, og at det er viktig å bygge videre på dette fortrinnet. Disse medlemmer går derfor blant annet imot Regjeringens forslag om å redusere antall studieplasser i høyere utdanning, gjøre studiefinansieringen dårligere, bygge færre studentboliger og redusere bevilgningen til voksenopplæring.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett for 2005 som har utgangspunkt i Fremskrittspartiets prinsipp- og handlingsprogram for perioden 2001-2005 og Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2005.

Disse medlemmer viser en alternativ måte å løse de utfordringer Norge står ovenfor, innenfor den økonomiske politikken så vel som de andre samfunnsområdene. Hovedfokus er behovet for en ny økonomisk politikk, og de prioriteringer som foretas i dette budsjett må sees i den sammenheng.

Skillelinjen i norsk økonomisk-politisk debatt går mellom Fremskrittspartiet på den ene siden, som er opptatt av å stimulere tilbudssiden i økonomien og vekst i bruttonasjonalprodukt (BNP), og de andre partiene på den andre siden, som i all hovedsak er enige om rammene for den økonomiske politikken, og dermed gjør svært små endringer over statsbudsjettet fra år til år.

Disse medlemmer viser til at målet med Fremskrittspartiets økonomiske politikk er økt vekst i innenlandsk produksjon og inntekt på kort og lang sikt, det vil si økt vekst i BNP. For å oppnå dette er det nødvendig med en omlegging av den økonomiske politikken. Disse medlemmer vil ha kraftige reduksjoner i skatte- og avgiftssatsene, langt bedre rammevilkår for det private næringsliv, reduserte subsidier til bl.a. jordbruket, økte statlige realinvesteringer og effektivisering av offentlig sektor.

Disse medlemmer fremmer forslag til bevilgninger og skatte- og avgiftsopplegg over det ordinære statsbudsjettet, forslag til utenlandsbudsjett, strukturtiltak, lovendringsforslag og forslag til endringer og omorganisering av offentlig virksomhet. Mange forslag har et langsiktig perspektiv og vil ikke nødvendigvis ha målbar virkning for kommende budsjettår. De vil like fullt være av stor betydning for økonomiens virkemåte i tiden fremover.

For bedre å synliggjøre langsiktige effekter i den økonomiske politikken, er det etter disse medlemmers oppfatning nødvendig å innføre langtidsbudsjettering i Norge. Dagens budsjettsystem synes mer og mer å være det største hinderet for gjennomføring av store og nødvendige reformer. Samtidig må man i større grad være opptatt av å skille mellom penger brukt til forbruk, penger som er investert og penger brukt innenlands og utenlands, fordi det påvirker økonomien forskjellig.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet i sitt alternative statsbudsjett har lagt vekt på:

• – Skattereduksjoner som øker økonomiens effektivitet og arbeidsinnsatsen, og som får virkning på kjøpekraften og dermed også på fremtidige lønnsoppgjør.

• – Avgiftsreduksjoner som bidrar til økt effektivitet og bedre ressursutnyttelse.

• – Investeringer som bidrar til økt effektivitet og bedre ressursutnyttelse.

• – Lovendringsforslag og reformer som over tid virker effektiviserende og produktivitetsfremmende på norsk økonomi.

Disse medlemmer er ikke tilfreds med Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2005. Hovedproblemet er den manglende sosiale profilen, samt mangel på tilstrekkelige tiltak for å redusere arbeidsledigheten og øke veksten.

Det er viktig å understreke at det er tilnærmet umulig for en stortingsgruppe med begrenset ressurstilgang sammenlignet med regjeringsapparatet, å gjennomgå hver eneste detalj i det fremlagte statsbudsjettet, for deretter å anvise alternative løsninger. Derfor har disse medlemmer på en del områder anvist retning og utformet forslag som overlater gjennomføringen til Regjeringen.

Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2005 danner grunnlaget for vurderingene av norsk økonomisk politikk. Neste års budsjettforslag innebærer fortsatt høy arbeidsledighet, og relativt svak økonomisk vekst i norsk næringsliv. Det er petroleumsinvesteringene og det private forbruket som holder veksten i norsk økonomi oppe. Forbruksveksten rettes også i stor grad mot importerte konsumvarer. Veksten i eksporten av tradisjonelle varer har flatet ut det siste året, og det kan synes som om investeringer i industrien vil falle i tiden fremover. Ifølge en undersøkelse presentert i ukemagasinet Mandag Morgen, anslås det at norske bedrifter i de neste fem årene vil flagge ut 80000 arbeidsplasser. Disse medlemmer mener at den økonomiske politikken må innrettes slik at denne utviklingen motvirkes.

Årlig vekst i budsjettets regelstyrte utgifter til syke, uføre og pensjonister har bidratt til at økt underliggende utgiftsvekst de senere årene. Disse medlemmer savner et større fokus på en omlegging av velferdsordninger fra Regjeringens side som vil bidra til en sterkere arbeidslinje og lavere sykefravær og uføretrygding. Dette må imidlertid gjøres på en slik måte at de som reelt sett er syke eller uføre kan klare å leve av de ytelsene de mottar fra det offentlige. Statsbudsjettet for 2005 kan ikke sies å gå i denne retning, men heller i retning av å svekke rettighetene til de som har det vanskelig i det norske samfunnet. En slik usosial profil kan ikke disse medlemmer stille seg bak.

Følgende figur viser utviklingen i de offentlige utgifters andel av BNP siden 1980. Disse medlemmer er ikke fornøyd med denne utviklingen, som viser at det offentlige vil legge beslag på 57,7 pst. av BNP for 2005.

Dagens politiske debatt knytter seg i stor grad til om hvor mye det er forsvarlig å bruke av oljepengene. Budsjettdiskusjonen ender raskt opp med å konsentrere seg om kortsiktige problemstillinger fremfor langsiktig struktur- og tilbudssidepolitikk. Man fokuserer i all hovedsak på konjunkturproblematikk og hvordan ulike tiltak påvirker dagens ledighetsutvikling. I et lengre perspektiv er det imidlertid klart at det er vekstevnen i økonomien som er avgjørende for utviklingen av velferden i Norge. Innretningen av statsbudsjettet dreier seg i første rekke om eksisterende velferdsordninger, mens rammebetingelsene for næringslivet samlet sett endres lite.

Etter disse medlemmers oppfatning er Regjeringen alt for opptatt av å styre samlet etterspørsel i norsk økonomi, og altfor lite opptatt av å stimulere tilbudet av varer og tjenester.

Disse medlemmer vil påpeke at det er et stort gap mellom samlet norsk etterspørsel og samlet norsk produksjon. I Nasjonalbudsjettet forventes det et stort eksportoverskudd. Det betyr at samlet etterspørsel fra norske husholdninger, bedrifter og offentlig sektor er mindre enn samlet produksjon. Differansen blir solgt til utlandet. Dette gjenspeiler at Norge som nasjon har betydelig høyere sparing enn bruttorealinvestering. Det vil si at vi årlig netto tilfører det internasjonale kapitalmarkedet betydelige midler. Det er derfor ikke sannhetsgehalt i påstanden om at norsk etterspørsel overstiger produksjonen.

Fremskrittspartiets alternative økonomiske politikk legger hovedvekten på å stimulere tilbudssiden, det vil si samlet produksjon. Tilbudssiden skal ikke stimuleres ved å øke etterspørselen, men ved å skape bedre incentiver for sysselsetting, realinvesteringer, nyskapning og produksjon. I den grad omleggingen av finanspolitikken vil medføre økt norsk etterspørsel, vil dette i hovedsak skyldes økt norsk produksjon og inntekt. Eksportoverskuddet vil kun bli redusert i den grad realinvesteringer øker i forhold til samlet sparing. I så tilfelle vil det gjenspeile at det med Fremskrittspartiet vil bli lagt større vekt på å øke real- og humankapitalen enn på å øke offentlig finanskapital.

Etter disse medlemmers oppfatning må derfor budsjett- og konjunkturpolitikk utformes i lys av de langsiktige og strukturelle utfordringer i norsk økonomi. Strukturelle tilbudssidereformer vil gi store velferdsgevinster gjennom vekst i konsumnivå.

Hvis det tradisjonelle fokus på etterspørselsregulering fortrenger implementering av nødvendige effektivitetsskapende tilbudssidereformer, kan prisen i form av tapt vekst og velstand bli høy.

Hovedutfordringen for norsk økonomi er etter disse medlemmers oppfatning først og fremst den økonomiske veksten. Den underliggende veksten i norsk økonomi er fortsatt ikke god nok. Dette først og fremst fordi det er petroleumsinvesteringer og det private forbruket som holder veksten oppe. Forbruksveksten er i stor grad rettet mot importerte konsumvarer og veksten i eksporten av tradisjonelle varer har flatet ut. Det kan derfor synes som om investeringer i industrien vil falle i tiden fremover. Når vi samtidig har mottatt varsler om betydelig utflagging i årene som kommer, er det avgjørende at den økonomiske politikken innrettes annerledes. Prognosene viser også at fremtidige oljeinvesteringer vil falle i de kommende årene. Disse medlemmer mener vekst først og fremst burde komme som et resultat av større skaperkraft i norsk næringsliv.

En høyere vekstrate vil ha betydelige konsekvenser med hensyn til den generelle velferdsutviklingen.

Klarer vi eksempelvis å doble veksten i økonomien vil dette føre til mer enn en fordobling av BNP i et langsiktig perspektiv, og dermed en fordobling av levestandarden.

Dette fordrer en økonomisk politikk som på kort og mellomlang sikt mobiliserer ressurser og øker effektiviteten, og som på lang sikt har ambisjoner om at Norge skal være ledende i produktivitetsutviklingen internasjonalt.

Høyere vekst i BNP gir folk et høyere velferdsnivå. Det høyere velferdsnivået vil synliggjøres gjennom høyere disponible inntekter for husholdningene, og et langt bedre offentlig tjenestetilbud. For å bedre den økonomiske veksten både på kort og lang sikt vil Fremskrittspartiet føre en alternativ økonomisk politikk. En politikk som gir økt økonomisk vekst i BNP.

Økonomisk vekst fremmes av politikk som stimulerer folk til å arbeide, og av politikk som gjør at produktiviteten øker. Produktiviteten vil øke ved at det legges til rette for økte investeringer i norsk økonomi, og at den kapital og arbeidskraft som er tilgjengelig brukes på en mer effektiv måte. Studier har vist at det er enorme effektivitetstap i norsk økonomi som følge av politisk styrt sløsing med ressurser.

Fremskrittspartiets tilbudssidepolitikk:

• – Lavere skatte- og avgiftssatser.

• – Aktiv styrking av produktiviteten i offentlig og skjermet sektor.

• – Aktiv innovasjonspolitikk som styrker innovasjonsnivået og innovasjonsevnen i alle deler av næringslivet.

• – En utdanningspolitikk som gir oss et internasjonalt konkurransedyktig utdanningssystem.

• – En forskningspolitikk som skaper forutsetninger for ny verdiskapning.

• – En infrastrukturpolitikk som sikrer den transportmessige og elektroniske infrastruktur som næringslivet har behov for.

• – En energipolitikk som sikrer stabil tilgang til kraft til konkurransedyktige priser.

• – En arbeidsmarkedspolitikk med vekt på lokale oppgjør som sikrer fleksibilitet og omstilling.

I mange tilfeller er det umulig å styre veksten næringsmessig og bransjemessig ved hjelp av politiske grep. Økonomisk vekst kan komme fra både privat og offentlig sektor, og det kan komme både fra konkurranseutsatt og skjermet sektor. Men disse medlemmer erkjenner samtidig at Norge trenger en langt mer aktiv næringspolitikk. Næringsnøytraliteten slik Regjeringen legger opp til, svekker Norges konkurranseevne i viktige næringer fordi det ikke legges til rette verken for klyngedannelser eller forskningsutvikling som et viktig grunnlag for ytterligere vekst. Norsk konkurranseutsatt virksomhet har liten glede av nøytral konkurranse i Norge, når næringslivet samtidig opplever å ha alt annet enn konkurransedyktige rammebetingelser overfor sine utenlandske konkurrenter.

Disse medlemmer legger stor vekt på å få bedre tjenester fra offentlig sektor gjennom effektivisering, investering og rasjonalisering. Investeringer i offentlig eid realkapital vil øke veksten både i offentlig og privat verdiskapning. Disse medlemmer mener at Regjeringen lar den offentlige realkapital og dermed mange av det offentliges primæroppgaver forvitre. Det må investeres mer i offentlig sektor, spesielt innen helse- og omsorgssektoren, slik at folk flest kan få et bedre tilbud av offentlige tjenester. Konkurranseutsetting vil øke effektiviteten i tjenesteproduksjonen og kan gjennomføres selv om det offentlige har ansvar for finansiering og kvalitetssikring av tjenestene.

Ønsket om å foreta nødvendige investeringer i offentlig sektor må ikke misforstås i den retning at Fremskrittspartiet ønsker en større offentlig sektor. Tvert imot, disse medlemmer er bekymret over den sterke veksten i statens utgifter.

I Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett for 2005 foretas det vesentlige endringer i budsjettets hovedprioriteringer. Fremskrittspartiet kutter betydelig i de løpende statlige utgiftene, men omfordeler samtidig til bl.a. helsevesenet, justissektoren og samferdselssektoren.

Etter disse medlemmers oppfatning er dette høyst nødvendige omprioriteringer. Dette medfører bl.a.:

• – En bedring av den sosiale profilen i budsjettet.

• – En bedring av helsevesenets samlede økonomi og ressursutnyttelse, bl.a. ved økt pasientbehandling som over tid vil frigjøre midler over trygdebudsjettet og føre flere tilbake til arbeidslivet.

• – En bedring av justissektoren, som både øker kriminalitetsbekjempelsen og folks trygghet.

• – En bedring av forsvaret, som er helt nødvendig for å ivareta Norges interesser.

• – En økt satsning på veibygging.

Samtidig reduserer Fremskrittspartiet den samlede skatte- og avgiftsbelastningen med 25,088 mrd. kroner. Dette får gunstige effekter på økonomien fordi:

• – Det blir mer lønnsomt å investere, arbeide og spare, noe som bedrer grunnlaget for vekst i BNP.

• – Varer og tjenester blir rimeligere som følge av avgiftslettelser.

• – Grensehandelen reduseres som følge av avgiftslettelser og bidrar til økt sysselsetting samt mindre smuglig og annen illegal virksomhet som følge av dagens feilslåtte alkoholpolitikk.

Fremskrittspartiet satser også betydelige midler på forskning, veiinvesteringer og andre realinvesteringer som samlet bidrar til å bedre grunnlaget for vekst i BNP.

Disse medlemmer anser dette for å være en vel så nyttig statlig sparing for fremtiden som å ensidig spare i oljefondet. Disse medlemmer flytter derfor noen av midlene som i dag spares gjennom oljefondet til andre fond, som forskningsfondet, og til økte realinvesteringer. Denne omplasseringen av formue innebærer ikke reduserte muligheter til å møte fremtidige forpliktelser, men et annet fokus på samlet sparing. Selv en begrenset økning i den økonomiske veksten på noen promiller vil gi en høyere verdiskapning i fremtiden enn avkastningen av oljeformuen.

Samlet sett vil lavere skatter og avgifter, økt forsk­ning, og vekst i statlige realinvesteringer bidra til økt vekst i norsk økonomi som i sin tur vil føre til økt vekst i produksjon og inntekt og dermed økte inntekter for nasjonen. Dette er viktig fordi det bedrer statens muligheter til å finansiere fremtidige pensjoner og andre velferdsordninger.

En aktiv tilbudssidepolitikk er beste medisin i kampen mot arbeidsledighet.

Disse medlemmer vil føre en økonomisk politikk som reduserer ledigheten og trygger sysselsettingen.

(Kilde: Finansdepartementet)

Disse medlemmer er fortsatt sterkt bekymret over utviklingen i ledigheten.

Tall fra Aetat viser et stabilt arbeidsmarked med en forsiktig nedgang i ledigheten. I september 2004 viser tallene at den gjennomsnittlige arbeidsledigheten var 94000 personer. Ved utgangen av september var det registrert 90000 helt arbeidsledige ved Aetat. Dette utgjør 3,8 pst. av arbeidsstyrken. Ifølge Aetat vil den gjennomsnittlige arbeidsledigheten i 2004 holde seg på tilnærmet samme nivå som i 2003, på om lag 92000 personer. I 2005 anslår Aetat ledigheten til 85000 helt ledige personer.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet våren 2004 fremmet forslag med en rekke tiltak mot arbeidsledigheten som supplerer de nødvendige skatte- og avgiftslettelser. Knapt noen av forslagene fikk støtte i Stortinget, og disse medlemmer vil fremme mange av forslagene om igjen ved denne budsjettbehandlingen, i håp om at det politiske klimaet er mer positivt innstilt til å gripe fatt i ledighetsproblemet. Forslagene består av både kortsiktige og langsiktige virkemidler. Felles for dem er at de både har positiv sysselsettingseffekt og bidrar til reell langsiktig verdiskapning. Disse medlemmer foreslår investeringer og større innsats innen veisektoren, skolesektoren, justissektoren, markedsføring av Norge som turistland, forskning og utvikling, økt bemanning innen omsorg og tiltak for å sikre kapitaltilgang for næringsutvikling.

Disse medlemmer støtter ikke Regjeringens forslag om nok en gang å endre permitteringsreglene. Disse medlemmer vil opprettholde permitteringsperioden på 42 uker og vil også foreslå at arbeidsgivers lønnspliktperiode reduseres til 3 dager, som det var før Arbeiderpartiet inngikk budsjettforlik med regjeringspartiene for 2004.

Økningen fra 3 til 10 dager ser ut til å ha gitt størst utslag i forhold til korte permitteringer. Bruken ser ut til å ha blitt redusert betydelig. Bedriftene har i stedet nedbemannet for å unngå forhøyet kostnad ved permittering. Fremskrittspartiet advarte mot denne utviklingen i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2004.

For øvrig kan flere ting tyde på at bedriftene vil dimensjonere seg ned slik at de bare er rustet til å håndtere gjennomsnittlig ordretilgang. Det vil innebære økt bruk av innleie og midlertidige ansettelser.

Disse medlemmer er tilhengere av fleksible regler for arbeidslivet, men reagerer på at Regjeringen åpent legger til rette for å fortrenge faste ansettelser til fordel for midlertidige ansettelser gjennom innstramminger i permitteringsregelverket.

Det er nødvendig å erkjenne at store deler av norsk næringsliv er utsatt for store svingninger, både i forhold til ordretilgang og sesongvariasjoner. For disse medlemmer er permitteringsreglene en viktig del av et fleksibelt regelverk for arbeidsmarkedet.

Byggenæringen er konjunkturfølsom, og spesielt de ansatte i den utførende delen blir hardt rammet ved store svingninger i aktivitetsnivået i næringen. Det er fortsatt ledighet i denne næringen og det burde derfor være store samfunnsmessige gevinster å hente ved at det offentlige fremskynder igangsettingen av allerede besluttede og nødvendige prosjekter som man uansett konjunktursituasjon ser nødvendigheten av å realisere.

Kvaliteten på veinettet er avgjørende for konkurransekraften i norsk næringsliv. Det er en rekke industribedrifter rundt om i landet og for mange av disse utgjør transportutgifter en stor del av kostnadene. I en trelastindustribedrift som er avhengig av gode veier både for inntransport av tømmer og uttransport av ferdig trelast, utgjør transportutgiftene 15 pst. av de totale kostnadene. Det er nødvendig med en betydelig opprustning av veinettet i Norge. Forsering av noen av disse prosjektene vil bidra til hurtigere bedret infrastruktur, som bedrer økonomiens virkemåte, samt utnytte kompetansen og kapasiteten i anleggssektoren.

Forskning er en investering i fremtidig livskvalitet og velferd. Forskningen har stor betydning for den økonomiske utviklingen, og er derfor viktig også for fremtidige generasjoner. Fremtidig vekst vil henge sammen med at eksisterende næringsliv blir mer kunnskapsintensive og at det skapes nye kunnskapsintensive bedrifter. Norge tar i dag ikke godt nok vare på sine industrielle forskningsmiljøer, som i mange tilfeller befinner seg i verdenstoppen. Vi kan dermed komme til å gi slipp på et viktig konkurransefortrinn. Konsekvensen kan bli at industrien leter etter kunnskap andre steder og svekker sin tilknytning til Norge. Disse medlemmer mener at staten og næringslivet i fellesskap har ansvar for å bygge en nasjonal kunnskapsbase innenfor viktige næringer for Norge. Et eksempel kan være opprettelsen av et statlig energi- og petroleumsforskningsfond. Dersom petroleumsnæringen oppnår stabile rammebetingelser for forskning og utvikling, vil det bidra til å sikre Norges plass i fremste rekke innenfor avansert oljeteknologi og kompetanse. Dette er en forutsetning for også i fremtiden å sikre norske arbeidsplasser i oljeindustrien.

Disse medlemmer ønsker en modell der det avsettes et forskningsfond på 10 mrd. kroner, og hvor avkastningen av dette skal finansiere relevante og fornuftige forskningsprosjekter. Dette sikrer forutsigbarhet og legger grunnlag for langsiktig planlegging og gjennomføring av forskningsprosjekter. Opprettelsen av et slikt fond vil medføre at staten tar sitt nødvendige ansvar for forskningen, og dette vil i stor grad være utgifter til bedring av fremtidig inntekts ervervelse for staten.

Usikkerheten rundt kraftforsyningen skaper økt usikkerhet vedrørende fremtidige investeringer i norsk kraftkrevende industri. Disse medlemmer mener at man i langt større grad må legge til rette for at norsk petroleumsproduksjon også dekker energibehovet nasjonalt, og vil ta avstand fra den pålagte miljøprektigheten som vises for eksempel ved at eksport av gass til utenlandske gasskraftverk er ønsket, mens bygging av miljøvennlige konvensjonelle gasskraftverk i Norge er uønsket.

Behovet for økt tilgang til kraft er av vesentlig betydning for å unngå store prisvariasjoner og fare for strømrasjonering i fremtiden, både for industrien og de private husholdninger. Norge bør spesielt være interessert i å bli mindre avhengig av meteorologiske forhold, enten gjennom ny kraftproduksjon som supplerer vannkraften, eller ved å erstatte strøm med andre varmekilder. Økt bruk av gass dekker begge disse forhold. Gasskraft blir over hele verden sett på som en miljøvennlig og effektiv energikilde, og Norge bør se det enorme potensialet som gassen representerer. En mer offensiv energipolitikk er nødvendig, både for å sikre eksisterende arbeidsplasser og for å skape nye.

Norske myndigheter har vært en aktiv pådriver for å eksportere store volum norsk gass til kontinentet. De høye volumene har gjort det lønnsomt å bygge nødvendige gassrørledninger fra Norge til det europeiske gassmarkedet. Samtidig har man ikke bygget opp tilsvarende infrastruktur i Norge. Den manglende infrastruktur i Norge har gjort at bruken av gass til kraftproduksjon, eller verdiskapning og sysselsetting i næringslivet, er liten.

Naturgass er samfunnsøkonomisk og bedriftsøkonomisk lønnsomt, men krever store investeringer i infrastruktur. Det kreves høye gassvolumer for at et rørledningsprosjekt skal være lønnsomt. I tillegg er levetiden på et gassrør svært lang, og lånemessig vil avdragene på lån, med langt kortere nedbetalingstid, være svært store de første årene. Kapitalbehovet og risikoen for aktører i næringslivet blir dermed for stor til at det blir bygget særlig infrastruktur. Norsk næringsliv besitter heller ikke tilstrekkelig kapital til å ta dette ansvaret alene.

Disse medlemmer mener derfor at staten må ta en langt mer aktiv rolle i å sikre denne utbyggingen. Myndighetene har en viktig rolle bl.a. i utbygging av vei og strømnettet, og på samme måte bør myndighetene sikre "hovedveiene" for naturgass til bruk i Norge. Dette kan gjøres ved at myndighetsansvaret for infrastrukturen legges til et statlig selskap med nødvendige ressurser til å bygge ut hovedinfrastrukturen. Dette skal selvsagt gjøres ut fra økonomiske kriterier, slik at midlene tilfaller rørledninger i de områder hvor de gir størst effekt. Utbygging av slik infrastruktur vil skape økt sysselsetting og samtidig være et viktig bidrag til fremtidig verdiskapning.

Disse medlemmer vil, i tillegg til Regjeringens forslag om tre nye såkornfond, også foreslå at det etableres et såkornfond etter samme kriterier, som legges til Stavanger.

Selv om disse medlemmer mener det er viktig å verne om miljøet, må dette skje gjennom internasjonalt samarbeid, og ikke gjennom ensidige nasjonale tiltak. Ensidige tiltak øker kostnadene for viktige deler av norsk næringsliv og svekker dermed deres vekstmuligheter.

Det er mye verdiskapning å hente innenfor turist- og reiselivsbransjen gjennom en internasjonal satsning og merkevarebygging. Disse medlemmer vil forsterke denne satsningen.

Våren 2001 ble den såkalte handlingsregelen for bruk av oljepenger vedtatt av Stortinget. Stortingsflertallet la vekt på at retningslinjer for bruk av oljeinntekter skulle være forholdsvis enkle og fungere som en rettesnor i det løpende budsjettarbeidet.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet hele tiden har vært mot handlingsregelen, og mener at Regjeringens statsbudsjett nok gang er en erkjennelse av at regelen kan avvikles. Helt siden den ble innført våren 2001 har handlingsregelen vært trikset med en rekke ganger, avhengig av Regjeringens behov for å løse de ulike budsjettutfordringer. Hovedproblemet med handlingsregelen er at den sterkt begrenser det finanspolitiske handlingsrommet. En av handlingsregelens viktigste svakheter er at den ikke forholder seg til hvor, når eller hvordan oljeinntektene brukes, og at den ikke skiller mellom oljepenger brukt til skatte- og avgiftslettelser, offentlige realinvesteringer og offentlig forbruk. Handlingsregelen har ikke vært overholdt noen gang siden den ble innført.

Disse medlemmer vil derimot ikke ha noen motforestillinger til at handlingsregelen erstattes av en retningslinje for hvor mye statens utgifter kan vokse med fra år til år avhengig av økonomisk vekst og inflasjon. For eksempel med et inflasjonsmål på 2,5 pst. og et mål om økonomisk vekst på 3 pst., kan en naturlig ramme for veksten i statens nominelle utgifter være 4 pst. Da vil offentlige utgifter kunne vokse med reelt sett 1,5 pst. pr. år. Men målsettingen må være at privat sektors andel av økonomien skal vokse mer enn statens økonomi, noe man i dette tilfellet ville oppnådd.

Disse medlemmer synes det er lite heldig at Regjeringen gjennom budsjettbehandlingen ofte foreslår store systemendringer. Disse medlemmer er tilhenger av systemendringer der disse bidrar til en mer effektiv og rasjonell bruk av offentlige midler, men mener at slike endringer bør behandles av Stortinget uavhengig av budsjettbehandlingen, og gjerne på våren. På denne måten sikres en langt mer forsvarlig behandling av viktige reformer og det gjør oppfølgingen av dem mer forutsigbare.

Det er ikke bare mulig, men høyst nødvendig å senke skatte- og avgiftstrykket. Skatter og avgifter medfører samfunnsøkonomisk ineffektivitet, fordi økt verdiskapning fra ekstra arbeids- og kapitalinnsats ikke reflekteres i tilsvarende økt kjøpekraft for husholdningene og bedriftene. Dermed reduseres tilbudet av arbeidskraft og kapital relativt til en situasjon med lavere skatter og avgifter. Denne såkalte skattekilen er svært høy i Norge på grunn av det høye skatte- og avgiftsnivået. Empiriske studier av det norske arbeidsmarkedet har vist at det er svært mye å hente på økt arbeidstilbud ved en reduksjon av skatten på arbeidsinntekt. Fremskrittspartiets langsiktige mål er et skattesystem med langt lavere, flatere og likere beskatning av arbeids- og kapitalinntekt.

Ovenstående figur viser skatt som andel av BNP for personer og selskaper i 2002 for noen land i Europa. Figuren viser at Norge ligger høyt, sammen med de øvrige skandinaviske landene. Dette er en god illustrasjon på nødvendigheten av å redusere det samlede skatte- og avgiftstrykket for å bedre konkurranseevnen.

Avgiftssystemet har i prinsippet akkurat samme uheldige samfunnsøkonomiske virkning som den progressive og høye beskatningen av arbeidsinntekt. Avgiftene gjør varer og tjenester dyrere enn nødvendig. Økt produksjon fra ekstra arbeids- og kapitalinnsats reflekteres dermed ikke i tilsvarende kjøpekraft for husholdningene og bedriftene, og reduserer følgelig incentivene til økt innsats.

Avgiftene bidrar i tillegg til en rekke utilsiktede og uheldige konsekvenser både økonomisk og sosialt. Disse medlemmer mener som et grunnprinsipp at ved avgiftsbelegging av produksjon og salg av varer og tjenester må det legges til grunn en generell og lik merverdiavgift. Disse medlemmer har ikke til hensikt å øke merverdiavgiften. En tilnærming til et slikt avgiftssystem vil komme gjennom systematiske avgiftsreduksjoner på varer og tjenester som i dag tillegges store særavgifter utover allmenn merverdiavgift.

Det er nødvendig å skille klart mellom skatte- og avgiftssatser og skatte- og avgiftsinntekter. Selv om en reduksjon i de høye skatte- og avgiftssatsene medfører et fall i skatte- og avgiftsinntektene på kort sikt, er den langsiktige effekten på norsk økonomi motsatt. Dette skyldes at lavere skatte- og avgiftssatser har en dynamisk virkning på økonomien. Når produksjon og inntekt stimuleres, utvides skatte- og avgiftsgrunnlaget. Dermed vil etter hvert statens skatte- og avgiftsinntekter øke selv om satsene er lavere.

Disse medlemmer mener staten forsømmer real­investeringer i offentlig realkapital. For å kunne tilby befolkningen et stadig bedre offentlig tjenestetilbud, er det nødvendig å sørge for offentlig realkapitaldannelse.

Følgende figur viser utviklingen offentlige realinvesteringer som andel av samlet BNP. I de siste årene har offentlige realinvesteringer som andel av BNP vært fallende og i tillegg svært lave. Disse medlemmer vil snu denne utviklingen.

Her tenkes det spesielt på den realkapital som benyttes innen samferdsel, helse og utdanning. Realkapitalen må tas vare på, og den må økes. Dette gjør offentlig tjenesteproduksjon mer effektiv, og det reduserer kostnader i det private næringsliv.

(Kilde: Finansdepartementet)

Det statlige forbruket, det vil si løpende kostnader i offentlig forvaltning, bør ikke kompensere for mang­lende offentlige realinvesteringer. Disse medlemmer er bekymret for en utvikling hvor manglende investeringer oppveies av økte løpende kostnader i drift av offentlig sektor. Disse medlemmer vil derfor prioritere offentlige realinvesteringer fremfor offentlig forbruk. Det vil gi en langt bedre effekt på det offentlige og private tjenestetilbudet, samtidig som det gir en bedre statlig ressursbruk. Disse medlemmer mener det er svært mange områder innen offentlig forvaltning hvor ressursene kan utnyttes mer effektivt. Dette vil redusere det statlige forbruket målt i kroner, uten at det går ut over det reelle offentlige tjenestetilbudet.

Overføringene utgjør en stadig voksende andel av statens utgifter. En må skille mellom stønader til husholdninger og subsidier til næringslivet. Disse medlemmer er generelt negative til næringssubsidier, og mener at økonomiens ressurser må brukes der hvor disse kaster mest av seg i form av reell verdiskapning. Av subsidier til næringslivet utgjør overføringer til landbruket den aller største posten. Disse medlemmer vil kutte betydelig i disse subsidiene. Samtidig vil disse medlemmer kutte importvernet, som skjermer norsk landbruk og gjør mat dyrere enn nødvendig. Reduserte overføringer til landbruket vil frigjøre statlige midler til økt realinvestering. Samtidig vil et kutt i landbruksoverføringene frigjøre mye arbeidskraft og privat kapital for annen og lønnsom produksjon.

Disse medlemmer vil stå ved forpliktelser med hensyn til alle pensjonsrettighetene som arbeidstagerne har opparbeidet seg. Vi vil imidlertid saumfare stønadsordninger og over tid fjerne ordninger som har en utilsiktet skadelig og sosial funksjon. Utover pensjon og uføretrygd skal sosiale stønader fungere som et sikkerhetsnett. Stønadene må ikke fungere slik at de medfører en utstøting fra arbeidslivet og usunn avhengighet av sosiale ordninger. Disse medlemmer vil føre en sosialpolitisk linje som sørger for at flest mulig kommer i lønnet arbeid, men som samtidig fanger opp dem som virkelig trenger et sosialt sikkerhetsnett. Disse medlemmer vil også vurdere et system med arbeidsplikt knyttet til sosiale ytelser.

Svært mye av den økonomiske debatten i Norge dreier seg om hvordan vi som nasjon skal forholde oss til oljeinntektene. Disse medlemmer vil påpeke det åpenbare ved at oljeinntektene i bunn og grunn er inntekter på lik linje med alle andre inntekter fra norsk produksjon. Det særegne med oljeinntektene er den høye avkastningen relativt til ressursinnsatsen, i form av arbeidskraft og investert kapital. I tillegg tilfaller det aller meste av oljeinntektene staten direkte som grunneier og skatteoppkrever og indirekte via statlig eide oljeselskap.

Oljefondet ventes ifølge Nasjonalbudsjettet å være på 1053 mrd. kroner ved utgangen av 2004. Med et samlet overskudd på statsbudsjettet på 130 mrd. kroner (uten renter og utbytte på 40 mrd. kroner) forventes oljefondet å øke til 1244 mrd. kroner ved utgangen av 2005.

Følgende figur viser forskjellen på forventede oljeinntekter, Regjeringens bruk av oljepenger og Fremskrittspartiets bruk av oljepenger for 2005.

Fremskrittspartiet vil i sitt alternative statsbudsjett øke bruken av løpende oljeinntekter med 15 mrd. kroner i forhold til Regjeringens forslag. Det betyr at bruken av løpende oljeinntekter øker fra Regjeringens forslag på 74,3 mrd. kroner til 89,3 mrd. kroner.

Med Fremskrittspartiets finanspolitiske opplegg vil statsbudsjettets overskudd være på 115 mrd. koner (uten renter og utbytte), og oljefondet kan derfor antas å vokse til ca. 1229 mrd. kroner ved utgangen av 2005.

Følgende figur viser forskjellen på forventede oljeinntekter, Regjeringens bruk av oljepenger og Fremskrittspartiets bruk av oljepenger i 2005.

Disse medlemmer vil for øvrig bemerke at gjennom å oppjustere anslaget for oljeprisen med 1 dollar pr. fat vil eksportinntektene fra petroleumsvirksomheten øke med ca. 9 mrd. kroner og statens netto kontantstrøm med ca. 5 mrd. kroner. Dette vil kunne øke real­avkastningen fra oljefondet med ca. 200 mill. kroner. Disse medlemmer forholder seg til Regjeringens anslag, men anser dette for å være moderat.

Disse medlemmer mener at en ansvarlig og langsiktig forvaltning av oljeformuen må fokusere på å maksimere økonomisk vekst, og at oljeinntektene i større grad dermed kan konverteres til real- og humankapital fremfor finanskapital. Det hjelper svært lite for kommende generasjoner at de arver vår oljeformue i form av et oljefond, hvis de samtidig avspises med mye mindre real- og humankapital. Infrastruktur i form av bredbånd eller veier er eksempler på slik fremtidsrettet investering.

Ved bruk av oljeinntekter er det derfor viktig å skille mellom forbruk og investering.

Disse medlemmer vil redusere det statlige forbruket. Disse medlemmer vil også senke skatter og avgifter og øke de offentlige realinvesteringer. Dette har viktige konsekvenser for utviklingen i norsk realkapital og verdien av norsk arbeidsinnsats, og må derfor sees på som en form for investering på lik linje med plassering av oljeinntekter i oljefondet. Fremskrittspartiet vil ikke forbruke oljepengene. Vi investerer.

Disse medlemmer tar med andre ord sterk avstand fra en snever fokusering på konvertering av dagens olje og gass til utenlandske verdipapirer. Hensynet til en helhetlig samfunnsøkonomisk politikk, tilsier at fokus må være rettet mot utviklingen i den totale nasjonalformuen. Avkastningen på nasjonalformuen er landets samlede årlige produksjon og inntekt. Når Fremskrittspartiet har som målsetting å øke vekstraten i BNP, innebærer dette at vår målsetting er en langt høyere nasjonalformue over tid enn det Regjeringen legger opp til.

Disse medlemmer mener det er nødvendig å igangsette et arbeid for utvikling av nye makroøkonomiske modeller til å analysere norsk økonomi. Med en makroøkonometrisk modell menes en oversikt over norsk økonomi som er egnet til å gi kvantitative prognoser på utviklingen i viktige samfunnsøkonomiske variabler som produksjon, sysselsetting, rentenivå med mer, gitt ulike forutsetninger om den økonomiske politikken.

De makroøkonomiske modellene MODAG og KVARTS brukes for makroøkonomiske fremskrivninger på kort og mellomlang sikt. I den akademiske litteraturen har modeller av typen MODAG og KVARTS vært utsatt for hard kritikk siden begynnelsen på 1970-tallet.

Kritikken går i hovedsak på tre forhold:

• a) At modellene er av keynesiansk type, det vil si at man antar at økonomien, på grunn av en svikt i den generelle prisdannelsen, på kort og mellomlang sikt er styrt av aggregert etterspørsel, det vil si forbruk, investering og nettoeksport.

• b) At modellene ikke fanger opp endringer i folks adferd når det skjer store og vedvarende endringer i politiske variabler. Modellene egner seg derfor kun til å analysere de makroøkonomiske virkningene av relativt marginale politikkendringer. Ved større endringer i de politiske rammevilkår, for eksempel ved en større omlegging av finanspolitikken, vil folks forventninger og adferd endres på en måte som ikke beskrives godt nok av den kategori makroøkonometriske modeller som MODAG og KVARTS tilhører.

• c) At modellene er svært store disaggregerte verktøy, med svært mange variabler som må bestemmes skjønnsmessig av modellbrukeren. Skjønnsmessig vurdering gjør for eksempel at Finansdepartementet og SSB får ulike prognoser selv om de bruker en og samme modell.

Disse medlemmer viser til at den akademiske makroøkonomi har vært i rivende utvikling siden slutten av 1960-tallet. Den keynesianske teorien om produksjon, sysselsetting og inflasjon har på langt nær den enerådende stilling som den hadde fra 1940-tallet og frem til 1960-tallet. Sentrale ikke-keynesianske hypoteser som har fått stor innflytelse er rasjonelle (modellkonsistente) forventninger, makroøkonomi som tar utgangspunkt i generell likevekt med klarerte markeder, Ricardiansk ekvivalens og realkonjunkturteori. Svært mye av dette blir ikke tatt hensyn til i MODAG og KVARTS (ei heller RIMINI, som er Norges Banks modell). Også rent modelleringsteknisk har det vært en rivende utvikling de siste årene.

I formuleringen av alternativ økonomisk politikk spiller de makroøkonometriske modellene en sentral rolle som premissleverandør. For at de ulike partiene skal få belyst sin økonomiske politikk på en best mulig måte, mener disse medlemmer det er viktig at det stilles til rådighet divergerende modeller.

Disse medlemmer vil derfor foreslå at det igangsettes et arbeid med å utvikle og etablere ulike makroøkonometriske modeller for analyser på kort og mellomlang sikt, som ikke alle faller inn under samme keynesianske kategori.

Statsbudsjettet bestemmer nivået på og sammensetningen av statens utgifter og inntekter. Derfor kan man bruke statsbudsjettet som et redskap til å påvirke aktiviteten i økonomien. Finanspolitikken omfatter alle vedtak som tar sikte på å endre skatte- og avgiftsinntektene, overføringer til private og kommunene, statlig sysselsetting, statens kjøp av varer og tjenester og statlige investeringer.

Finanspolitikken påvirkes selvsagt av budsjettrutiner og parlamentariske forhold. Handlingsfriheten gjennom finanspolitikken er avhengig av mulighetene for omdisponeringer og tidsforskyvninger av midler over statsbudsjettet. Med dagens system innebærer dette at gjennomføringen av vedtatte eller ønskede reformer kan redusere handlefriheten i budsjettpolitikken, fordi man, i hvert fall retorisk, har ambisjoner om å dekke inn reduserte inntekter eller økte utgifter "krone for krone" gjennom budsjettbehandlingen. Dette er i seg selv det største hindret for at vi i dag ikke gjennomfører helt nødvendige reformer i den økonomiske politikken. Vi har et økende behov for å bedre kontrollen med utviklingen av budsjettet, skape mer forutsigbare rammebetingelser for de virksomheter som får sine økonomiske rammer fastlagt gjennom statsbudsjettet og for norsk næringsliv, men også for å få gjennomført omfattende reformer. Mange slike reformer er krevende å få gjennomført i et ettårig budsjettperspektiv, og i mangel på evne til kortsiktig inndekning ender man opp med at reformer legges på is.

Det er også verdt å merke seg at i dag føres statens budsjett og regnskap etter kontantprinsippet, det vil si et system der inntekter og utgifter budsjetteres og regnskapsføres det året de innbetales og utbetales. I bedriftsøkonomiske regnskap fordeles investeringer i realkapital i årlige kapitalkostnader, mens statlige investeringer i dag i sin helhet belastes statsbudsjettet det året investeringen foretas. Statens årlige kostnader ved bruk av realkapital fremkommer dermed ikke av statsbudsjettet eller statsregnskapet. Offentlig regnskapsføring var før andre verdenskrig basert på en målsetting om balanse i de offentlige finanser. Innføring av en aktiv motkonjunkturpolitikk fokuserte på statsbudsjettets rolle for å styre etterspørselen i økonomien, og bruken av kontantprinsippet har derfor sin begrunnelse i etterkrigstidens motkonjunkturpolitikk. De land som har gått over til bedriftsøkonomiske budsjetteringsprinsipper har vært opptatt av reformer i offentlig forvaltning.

Budsjettbehandlingen i Norge er ettårig, ja til dels også halvårlig når man ser hvor mange budsjettkapitler og -poster som det faktisk gjøres endringer i gjennom behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett.

Internasjonale utviklingstrekk viser at flerårig budsjettering har fått økt utbredelse. Eksempelvis har Sverige innført politisk bindende flerårige budsjetter, mens Nederland har etablert utgiftstak for en 4-årsperiode.

Bindende flerårige vedtak skaper forutsigbarhet, og legger et godt grunnlag for å kunne hente ut effektiviseringsgevinster på mange områder. Utvelgelsen av enkeltaktiviteter for flerårig budsjettering er selvsagt et politisk spørsmål. Men noen områder, hvor perspektivet strekker seg over flere år, åpenbarer seg klart. Investeringsprosjekter innen bygg og anlegg, store omstillingsprosesser i offentlig sektor, gjennomføring av en større skattereform og pensjonsreform, er noen eks­empler.

I de årlige statsbudsjettene som fremlegges av Regjeringen er vi vitne til svært marginale endringer fra år til år. Selv om Stortinget fatter de endelige vedtak om statsbudsjettets innretning og innhold, er det åpenbart at de endringer som skjer gjennom Stortingets behandling av budsjettet et ytterst små, sett i forhold til budsjettets samlede størrelse. Den reelle påvirkningen av budsjettet ligger dermed ikke først og fremst i Stortingets hender, men hos den til enhver tid sittende regjering.

Det er også slik at når Stortinget foretar omprioriteringer i forhold til regjeringens innretning av budsjettet, skjelner man ikke mellom forbruk og investering, ei heller mellom penger brukt innenlands og utenlands. Dette er en svakhet fordi det åpenbart har ulike effekter på norsk økonomi. Fremskrittspartiet mener det er helt nødvendig å ha en grundig politisk debatt i de helt åpenbare svakheter ved dagens budsjettsystem. Dette fordi vi trenger å gjennomføre reformer som over tid vil bidra til å effektivisere offentlig forvaltning og øke vekstevnen i økonomien.

Mange partier har tatt til orde for effektivisering av offentlig sektor, men lite skjer. Man kan heller ikke budsjettere med slik effektivisering, fordi de aller fleste reformvedtak først vil gi innsparingseffekter etter noe tid.

Det er også på høy tid med en grunnleggende skattereform, men en reform med et annet innhold enn det Regjeringen har foreslått. Fordi enhver skattereduksjon oppfattes som en trussel mot statens inntektsside, ser vi også av Regjeringens forslag kun mindre endringer som dermed ikke tilfører økonomien de tilbudssideeffekter noe kraftigere lut kunne bidratt med. Hvis vi derimot hadde hatt et noe lengre budsjettperspektiv, ville det åpnet seg større muligheter for helt nødvendige reformer som i dag fremstår som for kostnadskrevende på kort sikt, bl.a. fordi man kunne veid store initielle skattetap mot langsiktige besparelser gjennom effektivisering av offentlig sektor.

Grunnlaget for norsk verdiskapning er den produksjon som skjer i private bedrifter. Fremskrittspartiets generelle tilbudssidepolitikk vil legge forholdene bedre til rette for privat næringsvirksomhet, ved å øke tilbudet av arbeidskraft, dempe lønnsøkninger, senke avgiftene, en kraftig reduksjon og omlegging av skattesystemet og økte investeringer i forskning, samferdsel og annen offentlig tjenesteyting som kommer næringslivet til gode.

Det er også behov for langsiktige, stabile og internasjonalt konkurransedyktige rammebetingelser for næringslivet. En reduksjon i landbrukssubsidiene og annen næringsstøtte vil også legge forholdene bedre til rette for privat lønnsom næringsdrift.

Privat næringsdrift er hemmet av en rekke lover og reguleringer som legger en sterk demper på nyskapning, omstillinger og effektiv drift. Disse medlemmer vil rydde opp i denne lov- og forskriftsjungelen og gjøre hverdagen enklere for bedrifter og entreprenører. Ikke minst de små og mellomstore bedriftene vil nyte godt av et enklere og mer forutsigbart rammeverk for næringslivet.

Norske myndigheter har alt for lenge vegret seg i forhold til å definere og utnytte de komparative fortrinn Norge har, med andre ord hvor vi som nasjon er relativt bedre enn andre nasjoner.

Vi har også alt for mange eksempler på myndighetsskapte hindre som effektivt hindrer lokalt næringsliv fra nyetableringer, utvidelser og videre drift. Særlig fremstår norsk miljøpolitikk i dag som en av de mest næringsfiendtlige i verden. Enten det gjelder tradisjonell norsk industri, fiskerivirksomhet, turisme eller olje/gass er nærnorske miljøbestemmelser en vesentlig årsak til at mange bedrifter ikke tør ta nye investeringer eller vurderer utflagging til land hvor rammebetingelsene er bedre eller på linje med andre konkurrentland.

Selv om Norge er en del av et internasjonalt kapitalmarked, betyr ikke det at egen- og fremmedkapital er tilgjengelig for entreprenører og små bedrifter på betingelser som er internasjonalt konkurransedyktige. Det er reelle transaksjonskostnader knyttet til å koble kapital og produktiv virksomhet. Fremskrittspartiet er derfor opptatt av at det legges til rette for økt privat sparing og kapitaldannelse, noe som vil kreve en omlegging av finanspolitikken. Videre må den statlige kapitalen som er oppspart i norske fond gjøres mest mulig tilgjengelig for norske entreprenører og små bedrifter. Disse medlemmer vil ikke ved formidling av skattebetalernes penger bidra til subsidiering av privat næringsvirksomhet.

Utenlandsk kapital ser i økende grad ut til å sky Norge, grunnet uforutsigbarhet i politisk bestemte rammebetingelser. Når man fra utsiden opplever brå skift i sentrale skattebestemmelser, plutselige endringer som i tillegg får tilbakevirkende kraft, er ikke dette tillitvekkende for investeringer i Norge. Derfor er det også svært sentralt at både næringspolitikken og finanspolitikken spiller på lag.

Arbeidsmarkedet spiller en helt sentral rolle i markedsøkonomien, på linje med kapitalmarkedet. Det norske arbeidsmarkedet kjennetegnes ved at det i stor grad er organisert etter et korporativt mønster. Spesielt har LO og NHO en dominerende innflytelse på lønnsdannelsen. Dette er uheldig i den grad det medfører at sysselsettingen blir lavere enn den kunne ha vært, og at arbeidskraft ikke blir kanalisert inn i de mest lønnsomme arbeidsplassene. Disse medlemmer vil arbeide for å redusere sentraliseringen i lønnsdannelsen og for å redusere makten til LO og NHO. Fagforbundene fungerer på mange måter som en bremsekloss i forhold til nødvendig rasjonalisering i kommunal sektor.

Det er også slik at den totale belastning for næringslivet ved forarbeid og utfylling av ulike skjemaer i tilknytning til statlige oppgaveplikter utgjorde 6560 årsverk i 2003. Regjeringen opplyser at såkalte samordnings- og forenklingstiltak i statlige etater så langt bare har ført til en reduksjon i belastningen for næringslivet med om lag 52 årsverk i forhold til året før. Det største potensialet for ytterligere lettelser i skjemabelastningen ligger i overgangen til elektronisk innrapportering. AltInn - en internettbasert innrapporteringskanal som forenkler næringslivets byrder ved innrapportering til det offentlige, ble satt i full drift mai 2004. Målsettingen er at denne løsningen skal bli den foretrukne elektroniske kanalen for alle statlige etater som innhenter informasjon fra næringslivet. Løsningen dekker i 2004 over 80 skjemaer til ulike registre. Fremskrittspartiet ser et stort potensial i å videreutvikle slike ordninger, men mener likevel at det også må være en målsetting i større grad å samordne informasjonsinnhentingen.

Disse medlemmer vil også styrke GIEKs garantiordning for utviklingsland gjennom å utvide garantirammen. Rammen som i dag er på 1,5 mrd. kroner er fullt utnyttet, noe som betyr at norske bedrifter vanskelig kan delta i lønnsomme prosjekter i utviklingsland som krever langsiktig lånefinansiering pga. manglende finansieringsmuligheter fra Norge. Mange norske selskaper er aktive i utviklingslandene. Garantiene har vært brukt til å dekke både kommersielle kreditter, bistandskreditter og investeringsgarantier. Dette skyldes ikke minst at en rekke av prosjektene som tidligere ble gavefinansiert, nå utvikles som kommersielle prosjekter. Mange av de aktuelle landene er ikke kredittverdig under GIEKs alminnelige ordning, selv om prosjektene er det.

Disse medlemmer mener at økte garantirammer vil gi en multipliktatoreffekt på norsk bistand ved at de samme garantirammer kan benyttes til å realisere flere prosjekter, i motsetning til ren gavebistand som kun benyttes en gang.

Det er et betydelig effektiviseringspotensial i offentlig sektor. Dette ble påvist av det utvalget som ble ledet av Victor Norman tidlig på 1990-tallet. Utvalget anslo det samlede effektiviseringspotensialet til ca. 130 mrd. kroner årlig i datidens kroneverdi.

Det er særlig grunn til å sette søkelyset på effektiviteten i offentlig sektor. Den har over tid hatt en sterk ekspansjon i Norge og legger beslag på en stadig større del av Norges BNP. Det har ført til et uakseptabelt skatte- og avgiftstrykk, samtidig som det i mange tilfeller ikke er god nok kvalitet på de tjenester offentlig sektor produserer. Hittil har løsningen vært å putte mer penger inn i sektoren, fremfor se på selve organiseringen og effektiviteten. Dette har opprettholdt ineffektive strukturer og gitt samfunnsøkonomisk suboptimale løsninger.

Disse medlemmer er av den oppfatning av myndighetene har et stort ansvar hva gjelder å forvalte folks skattepenger på en forsvarlig måte. Det betyr at ressursene først og fremst må settes inn i tjenesteytende virksomhet, fremfor administrasjon og byråkrati. Dessverre synes utviklingen å gå i motsatt retning.

Effektivitet er først og fremst et spørsmål om å oppnå resultater, fortrinnsvis med mindre ressursinnsats. Disse medlemmer erkjenner at offentlig sektor er noe annet enn en bedrift i vanlig forstand, da den har ansvar for en rekke fellesgoder, inntektsfordeling og ofte opptrer som et korrektiv til privat sektor.

Likevel er det minst tre ulike effektiviseringsmuligheter i offentlig sektor:

• – kostnadseffektivisering; frembringe offentlige tjenester billigere enn i dag

• – resultateffektivisering; oppnå overordnede politiske mål billigere ved å fordele innsatsen på ulike områder på annen måte enn i dag

• – kost/nytte forbedringer; omprioritere fra områder hvor den siste kronen i innsatsen kaster lite av seg til områder hvor ekstra innsats kaster mye av seg.

Markedsøkonomien har særlig vist oss at konkurranse er et effektivt virkemiddel for å oppnå større effektivisering og ikke minst et godt vare- og tjenestetilbud til rimelige priser. Derfor bør også offentlige tjenester konkurransestimuleres. Det er ingen grunn til at oppgaver som det offentlige har ansvaret for må utføres i offentlig regi. Det offentlige bør konsentrere seg om finansiering av tjenestene og derved overlate til private å produsere dem.

Disse medlemmer vil bruke virkemidler som konkurransestimulering og anbudsrunder for å øke effektiviteten i statlig og kommunal forvaltning. Arbeidet med offentlig effektivisering er stort og møysommelig, og vil gjelde på alle nivåer i offentlig forvaltning. Disse medlemmer er inneforstått med at det i en del tilfeller vil være overgangsperioder hvor markedet tilpasser seg, og hvor effektiviseringstiltak ikke gir umiddelbare effekter.

Dersom private bedrifter og offentlige etater skal konkurrere om oppdrag forutsetter dette at konkurransen er reell. Det vil si at de konkurrerer på like vilkår, noe som ikke er tilfelle i dag. Det er enkelte forhold som gjør at offentlig sektor er skjermet fra reell konkurranse. Det offentlige må få en reell prising av sin tjenesteproduksjon. I dag er det ofte slik at når offentlige tjenester skal prises så er ikke alle kostnader med i kalkylen.

Disse medlemmer mener det er helt nødvendig å endre systemet med forvaltning av pensjonsmidler, og ser derfor frem til den bebudede melding fra Regjeringen om et nytt pensjonssystem for Norge.

Disse medlemmer mener at Folketrygdens hovedoppgaver bør være å sikre alle en nødvendig pensjonsinntekt ved alderdom, uførhet og dødsfall og pensjon til yngre barn enn 18 år hvis en eller begge foreldre er døde. Folketrygden bør også sikre alle nødvendige helse- og omsorgstjenester og inntekt ved sykdom. Disse hovedoppgavene mener Fremskrittspartiet at Folketrygden bør konsentrere seg om å løse på en slik måte at den enkelte borger vet hva han eller hun betaler for, og hvilke reelle rettigheter han eller hun har. Innbetalingene til Folketrygden bør derfor være øremerket til nevnte formål. For å oppnå dette vil Fremskrittspartiet overføre rent sosiale velferdsordninger fra Folketrygden til statsbudsjettet. Statsbudsjettet er det rette stedet for politiske prioriteringer mellom grupper, støtte til arbeidsliv, og økonomisk støtte som er begrunnet i generelle politiske målsettinger.

Folketrygdfondet ble opprettet med hjemmel i folketrygdloven av 17.juni 1966 i forbindelse med innføringen av folketrygden. Den delen av folketrygdens inntekter som ikke gikk med til dekning av folketrygdens utgifter, skulle overføres til fondet. I perioden 1967-1979 ble fondet tilført 11,8 mrd. kroner fra folketrygden og tidligere fond. Etter at folketrygdens utgifter begynte å overstige inntektene fra 1979, har disse midlene blitt værende i fondet. I tillegg har fondet vokst med den årlige avkastningen. Folketrygdfondet er i dag fristilt fra folketrygden i den forstand at det ikke blir overført midler til eller fra fondet, og det finnes ikke regler som hjemler bruk av fondet som likviditetsreserve for folketrygden. Det er under ingen omstendighet nok midler i dagens folketrygdfond til finansiering av fremtidige og løpende pensjonsforpliktelser. Fremskrittspartiet vil etter hvert foreslå å innføre et nytt system for finansiering av løpende trygde- og helseutgifter.

Prinsippene og detaljeringen av et slikt system vil Fremskrittspartiet presentere når Stortinget skal behandle ny pensjonsreform.

Disse medlemmer vil likevel påpeke at gjennomsnittsalder ved pensjonering for nye uførepensjonister, AFP-pensjonister eller alderspensjonister samlet sett var 58,1 år i 2003. Dette er urovekkende lavt, i en tid hvor folk lever stadig lenger. Det offentlige regelverket må være utformet på en slik måte at det stimulerer folk til å stå lengst mulig i arbeid. Disse medlemmer er derfor av den oppfatning at det bør foretas en gjennomgang av hele regelverket og praksis i forhold til uføretrygd. Dette for å sikre minst mulig misbruk av offentlige trygdeordninger og ikke minst for å legge til rette for at stadig flere kan komme over fra uføretrygd til lønnet arbeid.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Ventrepartis mål er et rettferdig Norge. I dag øker klasseskillene, og de rikeste blir enda rikere på bekostning av flertallet. Stadig flere lever i fattigdom, selv i et av verdens rikeste land. I rapporten Forskjells-Norge 2004 dokumenterte disse medlemmer at forskjellene har økt under regjeringen Bondevik. Med disse medlemmers alternative statsbudsjett viser vi hvordan denne utviklingen kan snus dersom den politiske viljen er til stede.

I denne stortingsperioden er det gitt 19 mrd. kroner i skattelette - i all hovedsak til dem som hadde mest fra før. I dette budsjettet foreslår Regjeringen å gi ytterligere 2,4 mrd. kroner i skattelettelser - småpenger til vanlige folk, hundretusener til de rikeste. Disse medlemmer går motsatt vei - skattelettelser for alle med vanlige inntekter, mens de rikeste må betale mer.

Arbeidet for å skape full sysselsetting må avløse Regjeringens passive politikk. Alle må gis lik tilgang til gode velferdsordninger ved at velferdsstaten bygges ut og forbedres, ikke bygges ned og privatiseres. En solidarisk velferdspolitikk betyr velferd, rettigheter og omfordeling - ikke veldedighet, tilfeldighet og utdeling.

Et samfunn hvor alle som kan og vil har et arbeid, er det viktigste tiltaket mot fattigdom og økte forskjeller. Arbeid til alle kan bare oppnås gjennom en målrettet politikk.

Sosialistisk Venstrepartis hovedprioriteringer

Kamp mot ledighet

Det viktigste enkelttiltaket for å bekjempe økte forskjeller er å hindre arbeidsledighet. Særlig viktig er effektive tiltak mot langtidsledighet. Kampen mot ledighet betyr å koble ledige hender med viktige oppgaver. Disse medlemmers tiltak mot ledighet i budsjettet gir rundt 17000 nye arbeidsplasser, ganske likt fordelt på effekten av ulike næringstiltak og av utvikling av offentlige tjenester.

Barn og unge først

Alle barn og unge skal sikres like muligheter til oppvekstvilkår som gir en trygg og fremtidsrettet utvikling. Disse medlemmer skal legge til rette og jobbe for et samfunn som tilbyr barn og unge like rettigheter.

Disse medlemmer kan ikke akseptere at det finnes tusenvis av barn i Norge, i verdens rikeste land, som lever under vedvarende fattigdom. Barn i fattige familier blir i økende grad stengt ute fra felles sosiale sammenhenger.

Sammen med å få ledige i arbeid, må det derfor gjennomføres andre tiltak som styrker de direkte overføringene til barnefamiliene. Disse medlemmer foreslår bl.a. oppfølging av barnehageavtalen med full dekning og maksimalpris på 1750 kroner pr. måned, økt barnetrygd og reduserte priser i SFO.

Framtidsretta skole

Disse medlemmer vil videreutvikle og fornye den offentlige skolen, slik at hver enkelt elev kan utvikle sine faglige og sosiale evner og ferdigheter. Elevene skal ha likeverdige muligheter for læring, ved at opplæringen er tilrettelagt og variert. Dette innebærer undervisning i ulike grupperinger, prosjektarbeid og tettere oppfølging, og mindre tradisjonell kateterundervisning. Skolene skal ha oppdaterte lærebøker, digitale læremidler og nødvendig materiell i både teoretiske og praktiske fag. Derfor går disse medlemmer inn for å bevilge 1000 kroner pr. elev til alternative læringsformer og undervisningsmateriell i grunnskolen, i tilegg til å øke satsingen på IKT med 50 mill. kroner.

Bedret kommuneøkonomi er det viktigste tiltaket for bedre skoler. I tillegg øker disse medlemmer rammene til låneordningen til oppussing og bygging av skoler med 3 mrd. kroner, og det settes av penger til gratis læremidler i videregående skole.

Nok penger til å gjøre jobben

Det er i kommunene at velferden produseres. Uten tilstrekkelige ressurser til skole, helse, trikk, buss og eldre smuldrer velferdsstaten opp. Derfor vil disse medlemmer øke kommunenes frie inntekter med 5 mrd. kroner. I tillegg kommer øremerkede midler slik at disse medlemmer totalt styrker kommuneøkonomien med 6,5 mrd. kroner i forhold til regjeringen.

Regjeringens forslag til sykehusbudsjett for 2005 setter mange lokalsykehus og lokale akutt- og fødetilbud i fare. Disse medlemmer vil derfor foreslå en styrking av sykehussektoren med 1 mrd. kroner i 2005, samtidig som kravet til økonomisk balanse for helseforetakene skyves ett år ut i tid.

Mange mennesker sliter med mentale problemer, og ventetiden på å få hjelp både lokalt og hos spesialist er uakseptabelt lang. Lang ventetid for barn med psykiske problemer er spesielt urovekkende. Disse medlemmer gjør tre grep i psykiatrisatsingen:

• 1. Styrking av det lokale behandlingstilbudet.

• 2. Større satsing på barn og unge.

• 3. Integrering av behandlingen av rusmiddelavhengige i det psykiske helsevernet.

Norge som miljønasjon

Miljøvern handler om å forstå at ressursene på jorda er begrensede. Vi kan forbruke dem og gjøre ubotelig skade for kommende generasjoner. Eller vi kan gjenreise Norge som miljøpolitisk foregangsland. Det betyr tiltak for å redusere klimatrusselen gjennom satsing på fornybare energikilder, reduserte klimagassutslipp og en storstilt satsing på jernbane og kollektivtransport. Disse medlemmer har også prioritert tiltak for å sikre de fattigste i verden rent drikkevann, for å verne om naturarven internasjonalt og nasjonalt, og som vil skape miljøvennlige arbeidsplasser gjennom en storsatsing på grønt reiseliv, miljøinnovasjon og fjerning av farlige miljøgifter.

Kamp mot ledighet og økte forskjeller

En arbeidsledighet som ligger stabilt på over 100000 personer er sløsing med samfunnets ressurser. Disse medlemmers økonomiske politikk reduserer ledigheten, gir bedre fordeling, og gjør Norge til et bedre samfunn. Gjennom klare omprioriteringer i forhold til regjeringens budsjett klarer vi dette innenfor samme økonomiske ramme som Regjeringen.

Den økonomiske situasjonen

Privat forbruk øker, mens offentlig sektor mangler penger. Regjeringens forslag til budsjett for 2005 forsterker denne utviklingen med skattelette til de rikeste, rekordlav rente og ekspansiv finanspolitikk. I praksis betyr dette at bilsalget og boligprisene går opp, mens antallet lærere og sykepleiere reduseres og arbeidsledigheten holder seg høy.

Veksten i Norge er brukbar, og mye tyder på at vi har gode tider foran oss. Når Regjeringen allikevel legger opp til et ekspansivt økonomisk opplegg for neste år, gjennom rekordlav rente, ekspansiv finanspolitikk og svært høye oljeinvesteringer, gir dette til sammen en sterk stimulans til aktiviteten i norsk økonomi. Men det gir liten effekt på arbeidsledigheten, samtidig som boligmarkedet og leverandørene til oljevirksomheten trues av overoppheting.

Arbeidskraften er vårt samfunns viktigste ressurs. Som det framkommer i figuren nedenfor, representerer arbeidskraften 80 pst. av landets formue, og er grunnlaget for velferd, identitet, utvikling og fordeling. Arbeid er for de fleste selve nøkkelen til et meningsfylt liv. Det å ha et arbeid er derfor uendelig viktig for den enkelte av oss, men også for å skape gode samfunn. Arbeidsledighet er en ulykke, både for den enkelte og for samfunnet. Det er også en enorm sløsing med samfunnets viktigste ressurs, og er dermed den største trusselen mot velferdsstaten.

I perioden 1998-2001 lå tallet på langtidsledige stabilt på 15000-16000. Nå er antallet økt til 25500, dvs. en økning på 58 pst. fra 2001. Langvarig svekkelse av kontakten med arbeidslivet gir sterkt økt risiko for varig utstøting og en rekke andre problemer av sosial og økonomisk natur. Den sterke økningen i langtidsledigheten er derfor spesielt betenkelig.

Det er også bekymringsverdig at det er få tegn til en vesentlig bedring av ledighetssituasjonen. Finansdepartementet anslår at ledigheten kommer til å synke svakt fra 4,4 pst. (105000) i gjennomsnitt i år til 4,1 pst. (98000) neste år, på tross av relativt høy temperatur i økonomien (Anslag for AKU-ledighet i Nasjonalbudsjettet). SSB regner med en ledighet på 3,8 pst. i 2006. Norges Bank anslår ledigheten til 3,75 pst. i 2007. Det kan følgelig slås fast at en videreføring av dagens politikk vil gi oss en ledighet flere år fram i tid på rundt 100000. Dette er ikke akseptabelt, og mer effektive tiltak for å bekjempe ledigheten er nødvendig.

Den økonomiske politikken Regjeringen fører, stimulerer først og fremst det private forbruket. Her er importandelen høy, og effekten på ledigheten av økning er derfor liten. Det som først og fremst hindrer nedgang i arbeidsledigheten nå, er den svært stramme kommuneøkonomien. På tross av vekst i oppgaver knytta til befolkningens alderssammensetning, går nå sysselsettingen i kommunesektoren ned. Offentlige tjenester er avhengige av folk. Sjøl om det er en viss vekst i produktiviteten i offentlig sektor, handler kutt i offentlig sektor i hovedsak om at kvaliteten på tjenestene i skolen, eldreomsorgen og innefor andre offentlige oppgaver blir dårligere.

Med en kombinasjon av brukbar vekst og høy arbeidsledighet er det nødvendig med en målrettet politikk for å redusere arbeidsledigheten, kombinert med en økonomisk politikk som ikke bidrar til å skape nye ubalanser i økonomien.

Bruk av oljepenger

Mye av debatten om den økonomiske politikken i Norge dreier seg rundt bruken av oljepenger og den såkalte handlingsregelen. I budsjettforslaget for 2005 holder disse medlemmer seg innenfor samme bruk av oljepenger som Regjeringen. Imidlertid er vi skeptisk til en firkantet regel der utforming av finanspolitikken skal knyttes til utviklingen i internasjonale kapitalmarkeder. I nedgangstider bør man bruke penger målrettet for å få hjulene i gang, i gode tider kan man være mer tilbakeholden. I praktisk politikk har partiene som er klare forsvarere av handlingsregelen vist seg å ligge svært nær disse medlemmers holdning til bruk av oljepenger.

66 mrd. kroner er summen av oljepenger som tilføres statsbudsjettet for neste år, opp fra 58 mrd. kroner i år. Dette er også 24 mrd. kroner mer enn handlingsregelen skulle tilsi. På tross av en klart bedret økonomisk situasjon, økes altså bruken av oljepenger med 8 mrd. kroner.

Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen mener dette er ansvarlig økonomisk politikk, og går inn for samme ramme for bruk av oljepenger som Regjeringen. For å unngå at det bygger seg opp nye ubalanser i enkeltnæringer som boligmarkedet og oljeindustrien, foreslår disse medlemmer målrettede tiltak. Innenfor rammen går disse medlemmer inn for en omfordeling fra privat til offentlig sektor.

Rentenivå og boligpris

Boligprisen har økt med 11,6 pst. siste år. For de som allerede eier sin egen bolig er dette gode nyheter, men kjøp av den første boligen blir vanskeligere. Renta er nå på et historisk lavt nivå, 1,75 pst. Høsten 2002 lå renta på 7 pst. Den kraftige nedgangen er en kraftig stimulans av norsk økonomi, og en viktig del av forklaringen på økningen i boligprisene. Når det blir billigere å låne penger, har boligkjøperne mulighet til å betjene et større lån.

Men renta kommer til å øke igjen. Når og hvor mye er det ingen som vet. SSB har beregnet at 182000 husholdninger vil få problemer med å betale lånet sitt hvis rentenivået øker til 7,5 pst. - altså nivået vi lå på for to år siden.

I denne situasjonen foreslår Regjeringen å fjerne skatten på fordelen av egen bolig. Det betyr at det blir billigere å eie sin egen bolig, noe som vil gi økte boligpriser nokså umiddelbart. Gevinsten ved skattelettelsen vil gå til dagens boligeiere, mens de som skal inn på boligmarkedet for første gang vil møte enda høyere priser. Dette er usosialt.

Husholdningenes gjeld er allerede faretruende høy. Regjeringens politikk for økte boligpriser kombinert med kunstig lav rente øker faren for en ny gjeldskrise.

Pengepolitikken har for øvrig beveget seg i riktig retning. Norges Bank har endret styringsmål fra et ensidig fokus på inflasjonen, til også å ta hensyn til pengepolitikkens effekt på sysselsetting og produksjon. Disse medlemmer setter pris på at sentralbanken lærer av kritikk og tidligere feil.

Oljeinvesteringer

Det forventes sterk vekst i oljeinvesteringene i år og neste år. Fra et allerede høyt nivå på 63 mrd. i 2003 vil nivået øke til 69 mrd. i år og 78 mrd. neste år (2001-kroner). Videre framover forventes det kraftig nedgang til 44 mrd. i 2008. Leverandørindustrien må neste år produsere alt hva remmer og tøy kan klare. Sannsynligvis må arbeidskraft hentes fra andre næringer og utlandet for å få gjennomført oppdragene. Få år senere vil ordrebøkene være tynne, med permitteringer og arbeidsledighet som resultat.

Alternativet til en slik berg- og dalbane i aktivitetsnivået, går disse medlemmer inn for å skyve noen av investeringene som er planlagt for neste år et år eller to fram i tid. Totalt dreier dette seg om 2,75 mrd. kroner i reduserte investeringer for staten, noe som vil gi om lag samme investeringsnivå i 2005 som det forventes i dag. Konsekvensen for norsk økonomi blir et noe lavere tempo i oljeutvinningen, men også mindre problemer med presstendenser i denne sektoren neste år, og bedre utnyttelse av ressursene i sektoren på sikt.

Oppsummering

Til sammen betyr disse tre faktorene at vi nå er inne i en periode med sterk stimulans av norsk økonomi. Det er grunn til å frykte at dette kan skape grunnlag for nye ubalanser i norsk økonomi. Særlig synes faren for en ny gjeldskrise i husholdningene å være til stede. Det er også fare for press i leverandørindustrien til oljesektoren. Den sterke økningen i oljeinvesteringer er ikke bærekraftig, verken i et miljømessig eller i et økonomisk perspektiv.

Likevel ventes arbeidsledigheten bare å synke marginalt. Utfordringen er derfor å finne en dosering av finanspolitikken som gir redusert arbeidsledighet, samtidig som risikoen for en for sterk stimulering av økonomien reduseres.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser til Senterpartiets alternative budsjett for 2005. Senterpartiets opplegg kan oppsummerast slik:

• – Ein meir aktiv finanspolitikk for

• • 1. betre lokal velferd; offentlege velferdstenester: skule, omsorg, kultur,

  • 2. næringspolitikk og betra rammevilkår for privat verdiskaping, og

  • 3. aktiv tilrettelegging for frivillig verksemd; det sivile samfunn.

• – Eit skatte- og avgiftsnivå om lag på 2004-nivå.

• – Positiv sysselsetjingseffekt: 10100 fleire årsverk i 2005.

Gode og nyskapande lokalsamfunn

Norsk økonomi går godt, veksten er høg, det private forbruket stig og situasjonen på arbeidsmarknaden er i ferd med å betre seg. Medan finanspolitikken verkar om lag nøytralt på økonomien, har pengepolitikken dei siste to åra blitt dramatisk endra og monaleg meir ekspansiv: Hyppige nedsetjingar av Noregs Banks styringsrente ned til eit rekordlågt nivå driv, forklarer og dominerer den økonomiske situasjonen og utviklinga i Noreg.

Denne medlemen vil likevel hevde at den norske pengepolitikken har kome inn i ukjende farvatn. Noregs Bank uttaler sjølv at vi har avgrensa røynsler med både såpass låg realrente og like dramatiske omleggingar av pengepolitikken. Målt i forhold til effekten på inflasjonen fungerer renteendringane både svakare og mogelegvis meir langsiktig enn det ein hadde venta, samstundes som sannsynet for finansiell ustabilitet gjer at pengepolitikken neppe kan eller bør gjerast endå meir lempeleg.

Denne medlemen meiner hovudproblemet med den ekspansive pengepolitikken fyrst og fremst skaper ein økonomisk opptur basert på markert auke i privat forbruk og privat gjeldsbelastning - utan at verken arbeidsløysa minskar i same takt eller den samla sysselsetjinga stig monaleg. Til alt overmål fall investeringane i fastlandsbedriftene både i 2002 og 2003. Vi opplever på sett og vis "jobless growth"; ein konsumfest som ikkje i tilstrekkeleg omfang går i hop med nyskaping, nye satsingar, nye jobbar. Eit anna særtrekk ved den økonomiske utviklinga er at offentleg sektor ikkje lenger trekkjer til seg arbeidskraft. Dette kjem delvis av dei stramme økonomiske rammene i kommunane, noko som svekkar den lokale, offentlege velferda, forverrar "basissysselsetjinga" og det samla kompetansenivået i mange kommunar.

Senterpartiet meiner denne utviklinga attpåtil gjev skuv til ytterlegare sentralisering: Flyttestraumar er fyrst og fremst motiverte av forhold på arbeidsmarknaden. Sidan dei lokale arbeidsmarknadene i periferien er meir sårbare enn i sentrum, fører ei svekking av offentleg sektor i Distrikts-Noreg til vonde sirklar og spiralar; køar, press- og opphopingsproblem i meir sentrale strok og utvikling med motsett forteikn i utkantar og andre kantar av landet.

Denne medlemen vil hevde at både samtida og framtida vert skapt - men også vedteken: Politiske val påverkar rammevilkår for individuelle val og tilpassingar. Ulik vektlegging av finans- og pengepolitikk har tilsvarande forskjellige konsekvensar: Medan ein ekspansiv pengepolitikk påverkar "blindt" og i hovudsak privat forbruk, kan ei moderat og sterkare vektlegging av finanspolitisk ansvar gje både sterkare sysselsetjingseffektar og ei anna fordeling mellom offentleg konsum/investeringar og privat forbruk. Dersom ein noko meir ekspansiv finanspolitikk fører til større etterspurnad og økonomisk aktivitet, kan prisane også kome til å auke noko, og lette pengepolitikkens oppgåve med å innfri - vende attende til - det offisielle inflasjonsmålet; 2,5 pst. pluss/minus 1 prosentpoeng.

Senterpartiet ynskjer ein meir aktiv finanspolitikk; sikta inn mot og utforma for betre lokal velferd gjennom auka overføringar til kommunane. På same tid som utvida økonomisk handlingsrom og -fridom betrar det lokale folkestyret; mogeleggjer utforming og tilrettelegging av velferdsgode i tråd med borgarane sine preferansar og idear.

Omlegginga er moderat og ansvarleg, men kostar pengar og krev ekstra ressursar: Difor aukar Senterpartiet det strukturelle, oljekorrigerte underskotet på statsbudsjettet - på godt norsk: meirbruken av oljepengar - noko; med 4,4 mrd. kroner meir enn Regjeringa.

Lokale liv: Fritid, arbeidstid, tid for lokal velferd

Statistisk sentralbyrå sine tidsstudiar viser at folk er vakne om lag 16 timar per døger. Arbeidstid inklusive arbeidsreiser strekkjer seg over 8 timar - og har endra seg lite. Det er fritida som veks og eser ut; fritida varer 1 time lenger no enn for 30 år sidan. Samstundes er tida for lokal velferd også på sett og vis utvida: Born er meir på skule og SFO, fleire bur og lever på alders- og sjukeheimar.

Denne medlemen meiner ein politikk for gode lokalsamfunn såleis bør vere tredelt. Reformer og framlegg må siktast inn mot arbeidstid; mot betring av grunnlaget for privat og offentleg verdiskaping. Politikken må betre rammelvilkåra for eit meiningsfullt sivilt samfunn og fritid; sosialt samvær i og utanfor familien, frivillige kulturproduksjon og -konsum, deltaking i lag og foreiningar, idrett og dugnad. Den lokale velferda kan betrast og styrkjast ved å leggje forholda til rette for sunn og romsleg kommuneøkonomi. Difor ber Senterpartiet til torgs tre hovudsatsingar for gode og nyskapande lokalsamfunn; tre grep som i lag vil styrkje det meiningsberande sivile samfunnet ("frivilligheita"), det private, lokale næringslivet og den offentlege, lokale velferda:

Tabell I. Tre budsjettstrategiar for gode og nyskapande lokalsamfunn

Skattar og avgifter på 2004-nivå; inndekking

Denne medlemen vil hevde at meininga med innkrevjing av skattar og avgifter er å "rydde" realøkonomisk rom for finansiering av offentleg konsum og investeringar og korrigere for marknadssvikt. Skattefinansiert offentleg forbruk og investeringar kan få på plass infrastruktur, kunnskapsproduksjon og helsetenester som - når alt kjem til alt - betrar verdiskapingsgrunnlaget og konkurranseevna jamført med land med lågare skatt og mindre tilbod og produksjon av offentlege velferdsgode.

Opp til eit visst skatte- og avgiftsnivå er det også ein klår empirisk samanheng mellom samla skatteevne og både produktivitet og BNP per capita-nivå: Dei nordiske landa krev inn høge skattar, men figurerer samstundes i toppen av World Economic Forum si liste over konkurransekraftige land.

Bokførte skattar i alt i Noreg var i 2002 lik 43,1 pst. av BNP. I fylgje Statistisk sentralbyrå var det tilsvarande talet for Sverige og Danmark høvesvis 50,6 og 49,4 pst. I EU var det samla skattenivået på 40,5 pst. i gjennomsnitt i 2002. Skattenivået i Noreg ligg med andre ord ein stad mellom EU og dei andre skandinaviske landa.

Senterpartiet meiner det noverande skatte- og avgiftsnivået i Noreg er om lag passande; tilpassa den økonomiske situasjonen. I alternativt budsjett for 2005 gjer Senterpartiet difor framlegg om fylgjande:

Senterpartiet reverserer brorparten av Regjeringa sine skatte- og avgiftsendringar attende til 2004-nivå.

I tillegg prisjusterer vi alkoholavgifter og aukar alle sukkeravgifter som del i ein strategi for betre folkehelse.

Senterpartiet gjer framlegg om eit eige skattefrådrag for einslege med inntekt under 180000 kroner.

Senterpartiet godtek den generelle auken i meirverdiavgifta, men nyttar størstedelen av desse inntektene til å fjerne all moms på mat. Som i Irland, UK og 29 delstatar i USA.

På sikt ynskjer Senterpartiet dessutan å innføre svensk modell for formueskatt, dvs. fritak for formueskatt på arbeidande kapital (næringskapital). Den estimerte effekten av dette er om lag 2,5 mrd. kroner. Denne medlemen vil gjere framlegg om dette i samband med handsaminga av Revidert nasjonalbudsjett for 2005.

Denne medlemen viser til at ein meir aktiv finanspolitikk via auka sysselsetjing medfører auka skatteinngang og reduserte dagpengeutbetalingar. Gjeve 10000 fleire årsverk, kan desse indirekte effektane estimerast til om lag 1,6 mrd. kroner. Samla sett aukar såleis det oljekorrigerte, strukturelle underskotet med 4,4 mrd. kroner.

Mindre fattigdom, meir utjamning

Senterpartiet held fast ved dei fem strategiane i Utjamningsmeldinga frå regjeringa Bondevik I. Denne medlemen meiner behovet for ei mjukare arbeidslinje, ein meir sosial bustadpolitikk, betre offentlege tenester, eit meir finmaska sosialt tryggingsnett og eit meir rettferdig skattesystem har blitt forsterka i inneverande stortingsperiode. I samsvar med desse måla vert Senterpartiets alternative budsjett gjort framlegg om å løyve 240 mill. kroner til både ordinære, spesielle og skjerma arbeidsmarknadstiltak og arbeidsplassar, samt 230 mill. kroner meir til medisinsk rehabilitering. Senterpartiet går også inn for 150 mill. kroner ekstra til etablering og utbetring av leigebustader, og 75 mill. kroner vert sette av for tilskot til auka bustadkvalitet - slik at fleire kan oppleve ein høveleg bustad å organisere liva sine ut frå. Senterpartiet går Regjeringa si usosiale heving av eigendelar i helsevesenet - 1,1 mrd. kroner auka skatt på sjukdom. Denne medlemen meiner Senterpartiets styrking av kommuneøkonomien vil føre til betre offentlege tenester, og spesielt styrkje kommunane sitt førebyggingsarbeid overfor vanskelegstilte born og ungdommar.

Økonomiske effektar av Senterpartiets alternative statsbudsjett

Forskingsavdelinga i Statistisk sentralbyrå har analysert dei makroøkonomiske effektane av hovudelementa i Senterpartiet sitt alternative statsbudsjett; auka offentleg konsum og investeringar, skatte- og avgiftsendringar og endra overføringar til private.

MODAG-modellen har blitt nytta for å estimere effektane i forhold til Regjeringas framlegg til statsbudsjett. Endringane i dei mest sentrale makroøkonomiske storleikane (2005-effektar) er lista opp nedanfor:

Tabell II. Senterpartiets alternative statsbudsjett; verknadstabell

Denne medlemen tolkar desse resultata slik:

• – Senterpartiet sitt finanspolitiske opplegg har ein klår, men moderat positiv effekt på samla produksjon; bruttonasjonalproduktet er venta å auke med 4,5 mrd. kroner utover anslaget i Nasjonalbudsjettet.

• – Ei endring i og av statsbudsjettet i tråd med Senterpartiet sine framlegg fører samstundes til ei anna fordeling mellom privat og offentleg forbruk: Privat forbruk går svakt ned medan offentleg konsum - både absolutt og målt som del av BNP - aukar noko.

• – Våre endringar kokar ned til ein meir aktiv finanspolitikk, men utan at verken inflasjonen eller pengemarknadsrenta venteleg vil auke.

Sysselsetjingseffekt: Statistisk sentralbyrå har estimert effekten på sysselsetjinga til å vere 10100 nye årsverk. Brorparten - 9500 heilårsstillingar - er spådd å kome til i offentleg sektor, resten i private bedrifter.

Denne medlemen meiner Senterpartiets alternative statsbudsjett er eit ansvarleg opplegg som gjev betre lokal velferd og offentlege tenester i lokalsamfunna. Ei aktiv satsing på privat verdiskaping - betre infrastruktur, lågare skattar og avgifter og betra kapitaltilgang - vil gje positive effektar på mellomlang sikt. I tillegg ynskjer denne medlemen ei meir aktiv tilrettelegging for eit meiningsfullt og vitalt sivilt samfunn: Meir frivillig verksemd og auka aktivitet bortanfor den private marknaden og offentleg byråkrati og regulering. Senterpartiets alternative budsjett inneheld satsingar som aukar sannsynet for ei slik utvikling.

Komiteens medlem fra Kystpartiet ønsker å bidra til at statsbudsjettet for 2005 får en verdikonservativ sentrumsprofil. Kystpartiet ønsker å skape en grunntrygghet for den enkelte og vektlegger de kristne og medmenneskelige grunnverdier. Kystpartiet vil verne om familien, lokalsamfunnet og nasjonen som de beste rammer for menneskenes utvikling. Kystpartiet vil gi folk flest arbeid, medbestemmelse og et godt miljø der de bor og har sine nettverk. Kystpartiet vil verne enkeltmennesket mot overgrep både fra offentlige og private maktkonsentrasjoner. Kystpartiet er imot venstresidens mobbing av folk flest f.eks. gjennom boligskatt. Og Kystpartiet er imot høyresidens mobbing av folk flest f.eks. gjennom utflagging av norske arbeidsplasser og naturressurser.

Dette medlem vil peke på at den nasjonale selvråderetten er en forutsetning for å kunne gjennomføre en slik politikk. Dette medlem mener derfor at Norge snarest bør melde seg ut av EØS og Schengen. Denne EU-tilknytningen er i ferd med å gjøre vårt land til en vasallstat.

Dette medlem vil gjennom skatte- og avgiftspolitikken gjøre det enklere for folk flest å klare seg selv. Dette gjøres ved å senke skatter og avgifter på nødvendighetsgoder som arbeid, bolig og mat. Avgiftene på det vi vil ha mindre av, som f.eks. overinvestering i nye kontorbygg i Oslo.

Dette medlem vil arbeide for et samfunn i balanse. Kystpartiet ønsker en blandingsøkonomi med en naturlig maktbalanse mellom offentlig og privat virksomhet. Kystpartiet ønsker å sikre veksten i distriktene og minske presset i Oslo. Kystpartiet ønsker å bygge ut et samferdselsnett som dekker hele landet. Det gjelder både på sjøen, på land og med elektronisk kommunikasjon.

Dette medlem vil understreke betydningen av full sysselsetting. Det å kunne klare seg på egen inntekt gjør at den enkelte får en bedre kontroll over sitt eget liv. Det reduserer også behovet for støtte fra det offentlige. Internasjonalt kan man merke rammene. Ressursene og kysten må fortsatt være under nasjonal kontroll. Avgiften på mat bør avvikles. Det vil gi grunnlag for lavere lønnskrav og dermed bedre norsk næringsliv konkurransekraft. En avvikling av matmomsen vil også kunne begrense handelslekkasjer. Kystpartiet foreslår derfor å fjerne matmomsen fra 1.juli 2005. Det gir et prisavslag på mat for forbrukerne på om lag 3,8 mrd. kroner.

Dette medlem konstaterer at norsk økonomi går godt og det er god vekst i økonomien. Tross dette og en svært lav rente som skulle virke ekspansivt, synes ikke dette å virke til særlig nedgang i arbeidsløsheten eller at den samla sysselsetting viser særlig stigning. Hovedproblemet er at den ekspansive pengepolitikken skaper en økonomisk oppgang ved økt privat forbruk og privat gjeldsøkning. Norsk økonomi opplever en konsumfest som ikke i tilstrekkelig grad fører til nyskaping og nye arbeidsplasser. I denne sammenheng må det pekes på at det offentlige, spesielt kommunesektoren, har fått en strammere økonomi som har ført til færre ansettelser. Dette medlem ser det derfor som svært viktig at den kommunale sektoren får tilført mer midler enn det Regjeringen legger opp til slik at sektoren kan løse de oppgaver den er pålagt på en forsvarlig måte.

Dette medlem mener det bør føres en mer aktiv finanspolitikk enn i de senere år. Den finanspolitikken som er ført i de senere år har i stor grad gått ut på å innfase oljepenger i økonomien. De oppgavene som er blitt pålagt pengepolitikken er for store og burde vært understøttet av en mer aktiv finanspolitikk. Dette gjelder også i nåværende situasjon. En svakhet ved pengepolitikken er at virkningen av den er generell, mens en med finanspolitikken kan være mer målrettet.

Dette medlem mener at tross den ekspansive pengepolitikken er det rom for en mer ekspansiv finanspolitikk slik at benyttet større midler enn foreslått av Regjeringen til forskjellige formål bl.a. samferdsel og overføringer til kommunene. Arbeidsløsheten er fremdeles høy i landet. Det er en skam at kommuneøkonomien ikke tillater en verdig eldreomsorg og gode skoler. Det er en skam at sykehusene må skjære ned på sine tilbud. Det er en skam at vi ikke er kommet lenger i vår utbygging av kommunikasjonene i vårt langstrakte land.

Dette medlem viser til at det ofte er slik at tiltak og avgifter som er ment å skulle minske presset i økonomien i pressområdene omkring Oslo, også fører til mindre etterspørsel i geografiske områder som ikke har samme press i økonomien som i Oslo-området. Dette medlem mener derfor at det er større grunn til å differensiere de økonomiske tiltakene etter hvor i landet utslagene gjør seg gjeldende.

Dette medlem viser til at det er en betydelig overinvestering i kontorbygg i Oslo. I dag står det ledig flere hundretusen kvadratmeter kontorlokaler i hovedstaden. Samtidig foreligger det planer om gigantiske nye kontorutbyggingsprosjekter, f.eks. i havneområdene og i Groruddalen. En slik utbygging vil på sikt virke sterkt sentraliserende. Presset på Oslo og avfolkningen i distriktene vil øke.

Dette medlem vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen foreslå en investeringsavgift på nye kontorbygg i Oslo slik at man får dempet den sentraliserende overinvesteringen i slike bygg i landets hovedstad."

Dette medlem mener at skatte- og avgiftslettelsene først og fremst bør komme på nødvendighetsgoder som bolig, mat og arbeid. På denne måten legges forholdene til rette for at den enkelte skal kunne klare seg på egen inntekt. Samtidig styrkes det norske næringslivets konkurranseevne overfor utlandet. Dette medlem vil motarbeide den tendensen vi ser internasjonalt til å øke beskatningen av folks bolig. Trygghet i heimen er en forutsetning for et harmonisk familieliv og dermed for å gi barna en god oppvekst. Trygghet i heimen er også nøkkelen til å sikre den enkeltes arbeidsevne og helse. En god boligpolitikk er derfor av stor økonomisk betydning. Kystpartiet vil derfor arbeide for lettelser i beskatningen av egne boliger slik at flest mulig kan bo trygt i egen bolig. Dette medlem har fremmet forslag om lettelser i dokumentavgiften ved kjøp av bolig og vil arbeide for at eiendomsskatten på boliger blir fjernet.

Dette medlem viser til sine merknader og forslag i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2004-2005) og Innst. O. nr. 10 (2004-2005).

2.2 Skatter og avgifter

2.2.1 Sammendrag fra St.meld. nr. 1 (2004-2005)

Regjeringen fremmet i mars i år forslag til omfattende endringer i skattesystemet, jf. St.meld. nr. 29 (2003-2004) Om skattereform. Endringene bygger i hovedsak på anbefalingene til Skauge-utvalget i NOU 2003:9. Stortingets behandling av forslaget til skattereform gir grunnlag for å iverksette reformen etter hovedlinjene som ble skissert i meldingen.

Skatte- og avgiftsopplegget er nærmere omtalt i kapittel 4 i meldingen og i St.prp. nr. 1 (2004-2005) Skatte-, avgifts- og tollvedtak og Ot.prp. nr. 1 (2004-2005) Skatte- og avgiftsopplegget 2005 - lovendringer.

2.2.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til de respektive merknader i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2004-2005) og i Innst. O. nr. 10 (2004-2005).

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke at skatte- og avgiftssystemet har tre hovedoppgaver: Skaffe inntekter til det offentlige for å finansiere velferdsgoder, omfordele og utjevne forskjeller i inntekt og formue, og å bidra til en effektiv bruk av samfunnets ressurser.

Disse medlemmer vil understreke at et rettferdig skattesystem skattlegger like inntekter likt, uavhengig av hvordan inntekten er opptjent. Skattereformen medfører en betydelig forbedring på dette området. Videre er det nødvendig med et system som ikke åpner for mange forsøk på omgåelser og tilpasninger, og at de med høye inntekter/formuer bidrar forholdsvis mer til fellesskapet enn de med lave inntekter/formuer.

Disse medlemmer viser til at forbedring av skatte- og avgiftssystemet gjennom skattereformen skissert i St.meld. nr. 29 (2003-2004) er en sentral del av den økonomiske politikken til Samarbeidsregjeringen. De overordnede målsetninger er et bedre og mer rettferdig skattesystem, et redusert skatte- og avgiftsnivå som bidrar til økt verdiskapning og at fordelingspolitiske hensyn ivaretas. Det er viktig at de skattemessige rammebetingelsene er mest mulig stabile og forutsigbare. Derfor er det viktig at skattereformen bygger videre på prinsippene om brede skattegrunnlag og lave skattesatser fra reformen i 1992, og at aksjonærmodellen som først trer i kraft i januar 2006, allerede vedtas høsten 2004.

Disse medlemmer mener det er nødvendig å kombinere forbedringer i skattesystemet med skattelettelser. I løpet av Samarbeidsregjeringens tre første år har de samlede skatte- og avgiftslettelser vært på 19,5 mrd. kroner.

Disse medlemmer mener at delingsmodellen har store svakheter, og støtter derfor forslaget om å erstatte denne med en skatt på høy eieravkastning, kombinert med en reduksjon av de høyeste marginalskattesatsene på arbeidsinntekt. For å kunne avvikle delingsmodellen, bør forskjellen i marginalskatten på høye arbeidsinntekter og aksjeinntekter reduseres vesentlig. Aksjonærmodellen skiller seg vesentlig fra et klassisk system med full dobbelbeskatning av utbytte, ved at avkastning tilsvarende risikofri rente skjermes for skatt. Fritaksmodellen, med fritak for skatt på utbytter og gevinster mellom selskaper, gjør at kjedebeskatning unngås, og at kapitalmobiliteten øker. Disse medlemmer er svært tilfreds med at Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2005 foreslår å fjerne delingsmodellen, innføre aksjonærmodellen og fritaksmodellen, samt å redusere marginal-skatten på høye arbeidsinntekter gjennom lavere toppskatt. Innføring av aksjonærmodellen må sees i sammenheng med nedtrapping, og på sikt avvikling av formuesskatten slik at kapitalbeskatning samlet sett reduseres.

Disse medlemmer vil understreke at en også for personlig næringsdrivende må finne en modell som bygger på prinsippet tilsvarende aksjonærmodellen. Disse medlemmer viser til at Finansdepartementet har nedsatt et utvalg for blant annet å utrede muligheten for uttaksbasert beskatning av personlig næringsdrivende, i tillegg til den ordinære skattleggingen av eiernes overskudd. Utvalget skal avgi innstilling innen 15. desember 2004.

Disse medlemmer viser til at formuesskatten har flere alvorlige svakheter. Den rammer skjevt ved at forskjellige formuesobjekter verdsettes ulikt. Det bidrar bl.a. til at pensjonister betaler nær 40 pst. av formuesskatten, selv om denne gruppen ikke besitter en tilsvarende andel av landet verdier. Formuesskatten virker også negativt ved at den reduserer incentivet til gründervirksomhet og verdiskaping. Disse medlemmer har merket seg med bekymring eksempler på at gründere som driver selskaper i oppstart- eller vekstfasen, blir pålagt en høyere formuesbeskatning enn det de har i inntekt.

Som et skritt på veien mot å fjerne formuesskatten, slutter disse medlemmer seg til Regjeringens forslag om å oppjustere bunnfradragene i formuesskatten samt å innføre en felles verdsettingssats for børsnoterte aksjer og andeler i verdipapirfond på 65 pst. av markedsverdi. Disse medlemmer vil understreke at å gi en 35 pst. verdisettelsesrabatt på børsnoterte aksjer og andeler i verdipapirfond, sikrer likebehandling ved formuesverdisetting av ulike typer børsnoterte aksjer, samt norske og utenlandske aksjer, og er således i tråd med EØS-avtalen.

Disse medlemmer mener at forenkling av skattesystemet er et viktig mål, både av hensyn til skattyter og skattemyndighetene. Forslaget til skattereform er en helhet som muliggjør flere viktige forenklinger. Å fjerne delingsmodellen innebærer i seg selv en forenkling i forhold til dagens system. Fritak for skatt på utbytter og gevinster mellom selskaper medfører videre at RISK-reglene og godtgjørelsessystemet kan avvikles.

Disse medlemmer vil peke på at skattereformen sikrer at våre skatteregler er i samsvar med EØS-forpliktelsene. Den usikkerheten som råder rundt dagens system vil nå bli borte. Dette er helt nødvendig. Ved gradvis å fjerne formuesskatten, innføre utbytteskatt og redusere skatten på arbeid, bringer vi Norge på linje med de fleste landene i Europa. Disse medlemmer har under debatten om reformer av skattesystemet merket seg andre skattemodeller enn Regjeringens forslag, som sikrer at EØS-avtalens forpliktelser er ivaretatt.

Disse medlemmer vil påpeke at for å sikre grunnlaget for å videreutvikle den norske velferdsmodellen, bør også skattesystemet stimulere til økt og le­ngre yrkesdeltagelse. Derfor er det sentralt at marginalskattesatsen reduseres på alle arbeidsinntekter. I en balansert reform må også skatten på lavere inntekter reduseres.

Disse medlemmer støtter Regjeringens avgifts- og skatteprofil og vil peke på at dette innebærer et skatteskifte fra skatt på inntekt til skatt på forbruk. Økningen i minstefradraget og lettelsene i toppskatten utgjør til sammen 7,7 mrd. kroner og sikrer at alle inntektsgrupper får lavere skatt på arbeid. Samlet sett får 1,1 mill. skatteytere redusert marginalskatt med Regjeringens forslag. Dette er viktig for å stimulere til arbeid. Disse medlemmer viser til at Regjeringens forslag til skatte- og avgiftsopplegg for 2005 innebærer samlede netto nye skattelettelser i 2005 på 1,65 mrd. kroner bokført og 3,3 mrd. kroner påløpt.

Opprydning og forenkling av skattesystemet er viktig også på personinntekt. Disse medlemmer viser til at det ofte er grupper med høye inntekter som har størst fordel av fradrag og særregler. Disse medlemmer mener at omfanget av særskilte inntektsfradrag bør være begrenset. Et effektivt skattesystem kjennetegnes ved høy grad av sammenfall mellom faktisk inntekt og skattepliktig inntekt. Dette tilsier at alle inntekter, inkludert naturalytelser, bør inngå i skattegrunnlaget, mens utgifter til erverv av inntekten skal trekkes fra. Brede skattegrunnlag gjør det mulig å ha lave skattesatser, og vil dermed redusere kostnadene ved beskatning. Dette tilsier blant annet at det ikke er hensiktsmessig med særfradrag som omfatter en stor del av skattyterne. Skattegrunnlag som gjenspeiler faktiske økonomiske forhold er dessuten viktig for at personer med lik inntekt skal behandles skattemessig likt, og for at progressiviteten i skattesatsene skal gi den tilsiktede omfordelingen av inntekt.

Disse medlemmer støtter Regjeringens forslag til innstramminger i enkelte særfradrag for å forenkle skattesystemet. Forenklingene omfatter bl.a. innstramming i fradraget for daglig arbeidsreise, fjerning av fradraget for kost og skattefritaket for godtgjørelse til kost for pendlere, fjerning av fradraget for forsørgelse, samt fjerning av skattefritak for fri kost for ansatte på kontinentalsokkelen og av hyretillegg for sjøfolk m.fl.

Disse medlemmer mener at beregnet inntekt av egen bolig er et lite egnet skattegrunnlag. Fordelsskatten oppfattes som vilkårlig og uforståelig for mange. Disse medlemmer støtter forslaget om å fjerne fordelsbeskatningen av egen bolig fra og med januar 2005.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til sitt alternative budsjett og forslag til skatteopplegg for 2005, som innebærer om lag uendret skatte- og avgiftsnivået i forhold til 2004. Disse medlemmers skatte- og avgiftsopplegg har en mer rettferdig fordelingsprofil enn det forslaget Regjeringen har lagt fram. I stedet for nye skattelettelser, vil disse medlemmer prioritere mer midler til velferd.

Disse medlemmer mener at Regjeringens forslag til skatteopplegg i budsjettet for 2005 har en usosial profil. Store lettelser i skatten til de med de høyeste inntektene finansieres ved hjelp av en momsøkning som alle må betale, og ved fjerning av fradrag som særlig treffer enkelte grupper, som pendlerne. Disse medlemmer går derfor imot hovedinnholdet i Regjeringens skatteopplegg.

Disse medlemmer går inn for følgende endringer:

• – Økt minstefradrag

• – Økt bunnfradrag i formuesskatten

• – Økt frikortgrense

• – Økt toppskatt for dem med de høyeste inntektene

• – Innføring av en midlertidig utbytteskatt på 16 pst. i 2005 med bunnfradrag på 10000 kroner

• – Ingen aksjerabatt ved beregning av formuesskatten

• – Avvikling av ordningen med skattefradrag for sykebehandling og forsikring betalt av arbeidsgiver

• – Fjerning av dagens skattefradrag for gaver til frivillige organisasjoner

• – Økning av fagforeningsfradraget til 2200 kroner.

Disse medlemmer går imot Regjeringens forslag om:

• – Nye store lettelser i toppskatten

• – Innstramming i reglene for daglige arbeidsreiser

• – Fjerning av kostfradraget for pendlere

• – Innføring av skatt på fri kost for sokkelansatte og på hyretillegget

• – Innstramming i ordningen med fradrag for store sykdomsutgifter

• – Fjerning av fordelsskatten på egen bolig

• – Økning av merverdiavgiftssatsen (generell sats og reduserte satser)

• – Utvidelse av ordningen med skattefradrag for gaver til frivillige organisasjoner

• – Lavere formuesskatt for de som eier børsnoterte aksjer

• – Innstramming i reglene for landbruket.

Disse medlemmer viser til sin skatte- og avgiftspakke som består av følgende elementer:

Skatt på inntekt

Øvre grense i minstefradraget på lønnsinntekt økes med 9900 kroner, til 57400 kroner, samtidig som satsen øker fra 24 til 31 pst. Dette er et fradrag som kommer alle til gode, men som betyr relativt mest for dem med lave inntekter. Frikortgrensen, som er den nedre grensen for når det skal betales trygdeavgift, økes til 29600 kroner. Det innebærer at for eksempel studenter kan tjene noe mer enn i dag før det skal trekkes skatt.

Innslagspunktene for toppskatten justeres opp med forventet lønnsvekst til 368500 kroner i trinn 1. Innslagspunktet for trinn 2 settes ned fra 906900 kroner til 800000 kroner.

Skattesatsene på henholdsvis 13,5 og 19,5 pst. beholdes som i dag.

Disse medlemmer mener at det fortsatt skal være skattefradrag for utgifter knyttet til inntekts ervervelse, og går inn for å beholde fradraget for daglig arbeidsreise som i dag. Også kostfradraget for pendlere, skattefritak for fri kost på sokkelen og hyretillegget, som Regjeringen vil fjerne, foreslås videreført.

Disse medlemmer mener det er viktig å ha et velorganisert arbeidsliv med høy organisasjonsgrad, og foreslår å øke fradraget for fagforeningskontingent fra 1800 til 2000 kroner.

Disse medlemmer går inn for å avvikle fradraget for gaver til lag og frivillige organisasjoner.

Dagens ordning med fradrag for store sykdomsutgifter beholdes, noe som innebærer fradrag på 9180 kroner for alle som kan dokumentere sykdomsutgifter over 6120 kroner. Ordningen for diabetikere beholdes som i dag.

Disse medlemmer foreslår å fjerne ordningen med skattefradrag for utgifter til behandling og helseforsikring betalt av arbeidsgiver. Dette er et fradrag disse medlemmer har vært mot siden det ble innført i 2003.

Disse medlemmer vil beholde de særskilte fradragene for landbruket, som Regjeringen foreslår å fjerne. De foreslåtte endringene er uheldige, fordi de vil kunne medføre at generasjonsskifter blir dyrere, og at næringen tappes for kapital.

Skatt på kapitalinntekt og næring

Disse medlemmer foreslår å innføre en utbytteskatt på 16 pst., med et bunnfradrag på 10000 kroner. Disse medlemmer har gitt sin tilslutning til Regjeringens forslag om at aksjonærmodellen innføres i 2006. Denne modellen innebærer at det blir skatt på aksjeutbytte og gevinst. Grunnen til at utbytteskatten ikke innføres allerede i 2005, er at modellen forutsetter etableringen av et aksjonærregister, og dette er administrativt krevende. Det er imidlertid prinsipielt riktig å beskatte utbytte og aksjegevinst, og det foreslås derfor å innføre en midlertidig utbytteskatt allerede i 2005.

Disse medlemmer viser til at departementet foreslår at skjermingsrenten i aksjonærmodellen fastsettes årlig til etterskattverdien av årsgjennomsnittet av statsobligasjoner med fem års løpetid i inntektsåret. Disse medlemmer viser til at en enstemmig komité i innstillingen til Skattemeldingen (Innst. S. nr. 232 (2003-2004)) ba om at Regjeringen særlig vurderte konsekvensene for grunnfondsbevisenes stilling av å innføre aksjonærmodellen, og om nødvendig foreslo tiltak som sikret at grunnfondsbevis fortsatt fremsto som et reelt alternativ som finansieringsform for sparebankene. Disse medlemmer viser videre til at departementet etter en vurdering har kommet til at grunnfondsbevis ikke trenger ekstra skjerming i aksjonærmodellen. Disse medlemmer er ikke enig i denne vurderingen. I motsetning til aksjer har grunnfondsbeviseierne ikke kontroll over de styrende organer, og heller ikke eierskap til hele kapitalen. For å kompensere for manglende eierskap til hele selskapsformuen har grunnfondsbevisbankene funnet det nødvendig å gi langt høyere utbytte enn aksjeselskapene. En utbytteskatt vil derfor ha en mer negativ effekt for grunnfondsbevis enn for aksjer. Et annet moment som vil endre grunnfondsbevisenes stilling i forhold til aksjer, er forslaget om at også børsnoterte aksjer skal verdsettes til 65 pst. ved beregning av formuesskatt. Disse medlemmer mener derfor at det er nødvendig å gi grunnfondsbevis enn noe høyere skjermingsrente enn aksjer, for å sikre at grunnfondsbevis fortsatt fremstår som et reelt alternativ som finansieringsform for sparebankene, og at et riktig påslag vil være 2 prosentpoeng.

Disse medlemmer viser i denne forbindelse til eget forslag fremmet i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2004-2005).

Disse medlemmer går inn for å fjerne tak­reglene for ikke-liberale yrker i delingsmodellen. Dette vil gjøre takreglene like for liberale og ikke-liberale yrker.

Disse medlemmer støtter Regjeringens forslag om å innføre fritaksmetoden i 2005. Fritaksmetoden innebærer at det ikke skal betales skatt verken på utbytte som utbetales mellom selskaper, eller på gevinst som oppstår når et selskap selger aksjer i et annet selskap. På den annen side vil selskaper som selger aksjer med tap ikke få fradrag. Metoden er lang på vei lik dagens ordning med godtgjørelse og RISK for selskaper. I likhet med dagens system er formålet med fritaksmetoden å unngå kjedebeskatning i selskapssektoren, men den sikrer i tillegg at vi ikke får problemer i forhold til EØS-lovgivningen. Disse medlemmer mener at det er viktig av praktiseringen av fritaksmetoden følges nøye opp, og at eventuelle skattehull som oppdages tettes så raskt som mulig.

Disse medlemmer merker seg at Regjeringen ikke har foreslått at 10-års begrensningen i retten til underskuddsfremføring ikke foreslås opphevet, men at den star sikte på å komme med forslag om dette senere.

Disse medlemmer har videre merket seg at heller ikke gjeldende regel om bortfall av underskudd ved opphør av næring foreslås opphevet, men at en også tar sikte på å komme med forslag om dette senere.

Disse medlemmer går inn for at ordningen med Skattfunn utvides til også å omfatte ulønnet arbeidsinnsats. Dette vil bidra til å stimulere til forskning og utvikling i små, nye virksomheter.

Skatt på bolig og annen formue

Disse medlemmer mener at det er riktig å se skatt på formue, boligskatt (skatt på beregnet inntekt av å bo i egen bolig) og eiendomsskatt i sammenheng. I forbindelse med behandlingen av Skattemeldingen våren 2004 (St.meld. nr. 29 (2003-2004)) foreslo Arbeiderpartiet at Regjeringen skulle komme tilbake til Stortinget med en slik vurdering, men dette forslaget fikk ikke flertall. I budsjettet for 2005 går Regjeringen inn for å fjerne boligskatten, samtidig som de starter en gradvis avvikling av formuesskatten. Dette er stikk i strid med anbefalingene fra Skauge-utvalget, og bidrar til å øke dagens sterke skattemessige favorisering av fast eiendom og forsterke incentivet til å plassere kapital i eiendom på bekostning av andre, samfunnsøkonomisk mer lønnsomme investeringer. Disse medlemmer mener det er galt å fjerne boligskatten uten samtidig å vurdere de andre skattene knyttet til bolig, og går derfor imot dette forslaget i denne omgang.

Disse medlemmer viser til at Finansdepartementet i St.meld. nr. 29 (2003-2004) om Skattereform skriver at eiendomsskattelovens avgrensning er svakt begrunnet, og at avgrensningen av eiendomsskatten i utgangspunktet ikke bør skje etter et skjønnsmessig kriterium, slik dagens regelverk delvis legger opp til. Departementet ser derfor at det kan være behov for å vurdere endringer av eiendomsskattelovens virkeområde med sikte på klare og forutsigelige vilkår for utskrivning av eiendomsskatt. Disse medlemmer er enig i at det er ønskelig med klarere vilkår for utskriving av eiendomsskatt, samtidig som den enkelte kommune skal ha handlefrihet. Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen ikke kommer med forslag til endring av eiendomsskatteloven i budsjettet for 2005, og ber om at dette følges opp.

Disse medlemmer mener at alle aksjer og grunnfondsbevis bør verdsettes til 100 pst. ved beregning av formuesskatten. Selv med opphevelse av aksjerabatten, vil verdsettingen av ikke-børsnoterte aksjer være relativt lempelig, siden formuesverdien av disse aksjene bygger på skattemessig verdi av selskapets eiendeler i stedet for markedsverdi. Skattelette til aksjeeiere, slik Regjeringen foreslår, vil i stor grad komme dem med høy inntekt og/eller stor formue til gode. I stedet støtter vi forslaget om å øke bunnfradragene i formuesskatten, som vil bety at flere med relativt liten formue slipper å betale formuesskatt.

Avgifter

Disse medlemmer vil beholde dagens merverdiavgiftssatser. Regjeringen foreslår å øke momssatsen med ett prosentpoeng, slik at den generelle satsen blir 25 pst., og satsen på matvarer blir 13 pst. Denne endringen vil bety at alle varer og tjenester blir dyrere. Totalt vil statens inntekter øke med 6 mrd. kroner. Dette er en avgiftsskjerpelse som alle må være med å betale. Den vil ramme dem som har lav inntekt hardest, fordi disse bruker en større del av inntekten sin til forbruk, mens høyinntektsgruppene sparer og investerer mer.

Disse medlemmer støtter Regjeringens forslag om innføring av merverdiavgift for kino- og filmbransjen, samt at infrastrukturtjenester knyttet til bruk av lufthavner og jernbane blir merverdiavgiftspliktig fra 1.januar 2005.

Disse medlemmer innser at det blir stadig mer problematisk å beholde de særnorske alkoholavgiftene, når landene rundt oss senker sine avgifter, og støtter derfor Regjeringens forslag om ikke å prisjustere drikkevareavgiftene.

Regjeringen går inn for å fjerne fritaket fra vektårsavgift for busser, noe som vil bety en avgiftsskjerpelse for bussene. Disse medlemmer ønsker å satse på kollektivtransport, og går derfor imot at fritaket skal fjernes.

Disse medlemmer mener det er fornuftig å bruke miljøavgifter, og støtter Regjeringens forslag om å innføre miljødifferensiert vektårsavgift.

Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader nedenfor i denne innstillingen samt Innst. O. nr. 10 (2004-2005) og Budsjett-innst. S. nr. 1 (2004-2005). Disse medlemmer viser videre til sine merknader til budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet i punkt 3.1.2.2 i denne innstillingen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det ikke bare er mulig, men høyst nødvendig å senke skatte- og avgiftstrykket. Skatter og avgifter medfører samfunnsøkonomisk ineffektivitet, fordi økt verdiskapning fra ekstra arbeids- og kapitalinnsats ikke reflekteres i tilsvarende økt kjøpekraft for husholdningene og bedriftene. Dermed reduseres tilbudet av arbeidskraft og kapital relativt til en situasjon med lavere skatter og avgifter. Denne såkalte skattekilen er svært høy i Norge på grunn av det høye skatte- og avgiftsnivået. Empiriske studier av det norske arbeidsmarkedet har vist at det er svært mye å hente på økt arbeidstilbud ved en reduksjon av skatten på arbeidsinntekt. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiets langsiktige mål er et skattesystem med langt lavere, flatere og likere beskatning av arbeids- og kapitalinntekt.

Ovenstående figur viser skatt som andel av BNP for personer og selskaper i 2002 for noen land i Europa. Figuren viser at Norge ligger høyt, sammen med de øvrige skandinaviske landene. Dette er en god illustrasjon på nødvendigheten av å redusere det samlede skatte- og avgiftstrykket for å bedre konkurranseevnen.

Avgiftssystemet har i prinsippet akkurat samme uheldige samfunnsøkonomiske virkning som den progressive og høye beskatningen av arbeidsinntekt. Avgiftene gjør varer og tjenester dyrere enn nødvendig. Økt produksjon fra ekstra arbeids- og kapitalinnsats reflekteres dermed ikke i tilsvarende kjøpekraft for husholdningene og bedriftene, og reduserer følgelig incentivene til økt innsats.

Avgiftene bidrar i tillegg til en rekke utilsiktede og uheldige konsekvenser både økonomisk og sosialt. Disse medlemmer mener som et grunnprinsipp at ved avgiftsbelegging av produksjon og salg av varer og tjenester må det legges til grunn en generell og lik merverdiavgift. En tilnærming til et slikt avgiftssystem vil komme gjennom systematiske avgiftsreduksjoner på varer og tjenester som i dag tillegges store særavgifter utover allmenn merverdiavgift.

Det er nødvendig å skille klart mellom skatte- og avgiftssatser og skatte- og avgiftsinntekter. Selv om en reduksjon i de høye skatte- og avgiftssatsene medfører et fall i skatte- og avgiftsinntektene på kort sikt, er den langsiktige effekten på norsk økonomi motsatt. Dette skyldes at lavere skatte- og avgiftssatser har en dynamisk virkning på økonomien. Når produksjon og inntekt stimuleres, utvides skatte- og avgiftsgrunnlaget. Dermed vil etter hvert statens skatte- og avgiftsinntekter øke selv om satsene er lavere.

Disse medlemmer mener at skattelettelser bør merkes for folk flest. Lettelsene bør særlig komme de med lav inntekt til gode. De fleste vil helst jobbe for sin egen inntekt og leve av denne. Dette gir verdighet og mening. Da må ikke skattesystemet skape tapere. Skattesystemet skal ikke bidra til at friske, arbeidsføre mennesker stenges ute fra arbeidsmarkedet.

Lavere skatter reduserer ikke velferden. Grunnlaget for velferd må skapes gjennom et bærekraftig og inkluderende næringsliv og arbeidsmarked. Lavere kostnad for arbeidskraft gjennom lavere skatter øker konkurransedyktigheten og skaper flere arbeidsplasser. Som følge av dette vil skattegrunnlaget øke, samtidig som en slik skattepolitikk skaper et mer meningsfylt og inkluderende samfunn.

Det gjeldende skatteregimet ble vedtatt i forbindelse med skattereformen i 1992. Reformen medførte en betydelig reduksjon i marginalbeskatningen av lønnsmottagere, men fortsatt har skattesystemet den effekt at særlig de med lavere og midlere inntekter betaler forholdsmessig mye mer i skatt i forhold til andre lønnsmottakergrupper. Dette utleder ikke at skattetrykket bør økes for de med høyere inntekter. Flere har stilt spørsmålstegn ved de store forskjellene mellom lønns- og kapitalbeskatning i Norge. Disse medlemmer mener at en tilnærming mellom disse kan skje gjennom å innføre et flatere skattesystem. Men disse medlemmer vil også understreke at kapitalbeskatningen ikke er én skattetype. Sannheten er at kapitalbeskatningen er svært sammensatt. Disse medlemmer vil advare mot å tro at det er mulig å stoppe kapitalens flyt over landegrensene, og vil understreke at skjerpelser uten tvil vil gjøre det mindre attraktivt å investere i Norge. Det er også viktig å påpeke at de som kun skatter basert på kapitalinntekter, ikke betaler trygdeavgift til staten, og dermed heller ikke opparbeider seg pensjonspoeng.

Disse medlemmer mener i utgangspunktet at beskatning til staten utover pensjons- og helsepremier i større grad bør skje gjennom beskatning av forbruk. En avgift kan være en betaling for en tjeneste, men også en fiskal avgift som for eksempel merverdiavgiften, hvis eneste formål og hensikt er å bringe penger inn i statskassen. Disse medlemmer er tilhenger av merverdiavgift som virkemiddel for å gi inntekter til statskassen. Særskilte avgifter på ulike produkter på bakgrunn av skadelige ringvirkninger eller lignende, benyttes i stadig større grad som politisk virkemiddel for å styre etterspørselen. Eksempler er alkoholavgifter, tobakksavgifter, dieselavgifter osv. Dette er avgifter som øker prisen på produktene, som medfører reduksjon i omsetning og forbruk - altså etterspørselsstyring. Disse medlemmer vil foreslå å redusere en rekke avgifter, både fordi de ikke oppfyller de krav Fremskrittspartiet mener må stilles til avgifter som økonomisk virkemiddel, men også fordi det generelle avgiftsnivået er for høyt.

Beskatning av bedrifter er en viktig inntektskilde for staten, men nivået er for høyt. Disse medlemmer vil redusere skattetrykket for bedrifter, fordi et fritt, selvstendig og verdiskapende næringsliv er avhengig av dette for å kunne hevde seg i et konkurranseutsatt marked. Næringslivet og enkeltmennesker er utsatt for utallige typer skatter og avgifter, og det er summen av disse som i stor grad bestemmer om bedriftene er konkurransedyktige.

Hvis Norge over tid opprettholder et skatte- og avgiftsnivå som er høyere og med en annen innretning enn konkurrentland, vil veksten i Norge sakke ytterligere akterut i forhold til konkurrentlandene.

I dag er skattepolitikken i hovedsak et fordelingspolitisk virkemiddel. Norge har også et system som favoriserer det passive eierskap på bekostning av det aktive, samtidig som de vekstkraftige teknologibedriftene kommer klart dårligst ut.

Verdiskapningsgapet mellom inntekter og samfunnsmessige behov vil øke. Den største utfordringen kommer imidlertid som følge av globaliseringen av økonomien og det faktum at kapital og kompetanse beveger seg fritt over landegrensene. Mange IKT-bedrifter og andre kunnskapsintensive bedrifter selges ut av landet så snart de lykkes, og svært ofte følger gründerne med. En viktig årsak til dette er at denne næringen har langt dårligere rammevilkår i Norge enn i konkurrentland. Internasjonalt konkurransedyktige skattevilkår er en forutsetning for at Norge skal bygge en kunnskapsindustri. Skattesystemet for norske eiere og investorer er i flere sammenhenger generelt dårligere enn i en rekke andre land. Norske investorer som deltar i ny næringsvirksomhet med betydelige investeringsbehov kommer særlig dårlig ut. Skattlegging av formue i Norge øker også risikoen for utenlandske oppkjøp av norsk industri, fordi formuesbeskatningen som regel gjør det billigere å eie norske bedrifter fra utlandet enn fra Norge.

Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader og forslag i Innst. O. nr. 10 (2004-2005) og Budsjett-innst. S. nr. 1 (2004-2005).

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at hovedbegrunnelsen for skatter er å skaffe staten inntektene som er nødvendige for å finansiere det ønskede nivået på offentlige tjenester og overføringer til private. Skattesystemet må derfor sikre det offentlige stabile inntekter på en måte som virker rettferdig, har legitimitet i samfunnet, og som ikke unødig forstyrrer effektiviteten i økonomien. Et godt skattesystem bør innrettes slik at det stimulerer til både rettferdighet, miljøvern og verdiskaping.

Disse medlemmer ønsker et samfunn med sosial rettferdighet. Rapporten "Forskjells-Norge 2004" dokumenterer at sjøl om Norge i internasjonal sammenheng har relativt små forskjeller, finnes det store forskjeller her også. Under den sittende Regjering er det dessuten ført en politikk som øker disse forskjellene.

Skattesystemet er et velegnet virkemiddel for fordeling hvis det innrettes på en god måte. Ved progressive skatter øker andelen skatt med økende inntekt. Med et slikt skattesystem vil de med høye inntekter bidra relativt mer til fellesskapet enn de med lavere inntekter.

Disse medlemmer bygger sin politikk på et økologisk helhetssyn og arbeider for at verdiskapningen skal bli mer bærekraftig, og for at forbruk og produksjon ikke må overskride naturens tålegrenser. Et godt, grønt skattesystem stimulerer til utvikling av mer bærekraftige produksjonsmetoder og bedre bruk av ressursene. De viktigste eksemplene på skatter som på denne måten motvirker negativ adferd, er miljøavgifter og helsemessig begrunnede avgifter. Disse medlemmers skattepolitikk må ses i sammenheng med øvrige næringsutviklingstiltak.

Det er viktig at skattene har legitimitet. At befolkningen stort sett oppfatter at skattene brukes fornuftig og at byrden ved å betale dem fordeles på en rimelig måte, er avgjørende både for omfanget av svart økonomi og for skattesystemets politiske bærekraft i et demokrati.

På denne bakgrunn foreslår disse medlemmer et skatteopplegg med følgende hovedelementer:

• – Sterkere bruk av skattesystemet som fordelingspolitisk virkemiddel. I forhold til dagens skatteopplegg gir disse medlemmers skatteopplegg skattelettelser for alle med inntekt opp til 380000 kroner, økning stigende fra null til ca. 1000 kroner for inntekter på opp til 590000 kroner, og kraftig skatteøkning for dem med inntekt over dette. I forhold til Regjeringens forslag er skattelettelsene i bunn omtrent de samme, men økningen blir noe sterkere for inntektsnivå fra 381000 kroner og oppover. I disse tallene er det ikke tatt hensyn til at disse medlemmer går imot forslaget om å øke merverdiavgiften.

• – Disse medlemmer går inn for en grønn skatteveksling der økte skatter på forurensende virksomhet finansierer redusert skatt på arbeid. Totalt øker disse medlemmer miljøavgiftene med 2,3 mrd. kroner. Pengene brukes til å redusere arbeidsgiveravgiften og redusere avstandsulempene i distriktene.

• – Totalt øker disse medlemmer skattene neste år med 4,8 mrd. kroner i forhold til Regjeringens forslag, med en budsjettvirkning på 3,7 mrd. kroner. Fra dette må man trekke reduserte egenandeler på 1,2 mrd. kroner som er redusert skatt på sykdom, og prisjustering av barnetrygden på 320 mill. kroner. Nettoøkning av skattene i forhold til Regjeringens forslag er dermed 3,3 mrd. kroner, med en budsjettvirkning på 2,2 mrd. kroner. Det betyr omtrent uforandret skattenivå i forhold til skattenivået høsten 2004.

• – Skattenivået for næringslivet utenom rederne er redusert i forhold til Regjeringens forslag.

Sosialistik Venstrepartis skatte- og avgiftsopplegg, reell virkning og budsjettvirkning i forhold til Regjeringen i 2005. Mill. kroner.

Rettferdig fordeling av skattebyrden

Der Regjeringen prioriterer skattelettelser for de høytlønte, setter disse medlemmer av penger til skattelettelser for de med lave og midlere inntekter, mens personer med høy arbeidsinntekt og kapitalinntekter må betale mer skatt. Dette framgår tydelig av tabellen ovenfor som viser hvordan skattelettelser og skatteøkninger fordeler seg. I tabellen nedenfor er det en oversikt over hva dette betyr for den enkelte skattyter.

I denne oversikten er bare endringer i skatt på lønnsinntekt inkludert.

En person med inntekt på 200000 kroner vil få omtrent 500 kroner mindre i skatt med disse medlemmer enn med Regjeringens forslag, mens en person med inntekt på 500000 kroner vil få omtrent 3700 kroner mer i skatt med disse medlemmer. Men i tillegg går disse medlemmer imot økningen i merverdiavgiften. I gjennomsnitt betyr dette en skattelettelse på ca. 1700 kroner pr. person over 17år. Folk flest får derfor skattelettelse med disse medlemmer, mens de med høye inntekter må betale mer skatt.

I tillegg gir tetting av smutthull og innføring av skatt på aksjeutbytte betydelig skatteskjerpelse for Norges rike. Hvordan dette slår ut i praksis går tydelig fram av to figurer som viser fordelingen av hhv. aksjeutbytte og formue i form av uregistrerte aksjer.

Figuren viser med all ønskelig tydelighet at aksjer i uregistrerte selskaper eies av Norges aller rikeste. I dag verdsettes disse i skattesammenheng til 65 pst. av den regnskapsmessige verdien, som ofte er lavere enn markedsverdien. Dette er en sentral brikke i skatteplanleggingen som medfører at virkelig rike mennesker betaler svært lite skatt i Norge. Disse medlemmer foreslår å gjøre dette smutthullet smalere ved at skatteverdien skal være lik ligningsverdien.

Aksjeutbytte er særdeles skjevt fordelt i befolkningen. I 2002 ble det delt ut 42,5 mrd. kroner i utbytte. Av dette gikk 40,8 mrd. kroner (96 pst.) til de 10 pst. rikeste. Dette året var det 233 nordmenn som hadde over 20 mill. kroner i bruttoinntekt. Disse 233 mottok i gjennomsnitt et aksjeutbytte 52 mill. kroner. Deres samlede aksjeutbytte utgjør nesten 30 pst. av alt aksjeutbytte i 2002. Opphevelse av utbytteskatten sparte denne gruppa alene for 1,3 mrd. kroner.

Disse medlemmer foreslår i årets budsjett å gjeninnføre skatt på aksjeutbytte med sats 17 pst.

Til sammen gir disse medlemmers skatteopplegg en kraftig omfordeling fra dem som har mest i det norske samfunnet, til dem som har minst.

Grønne skatter

Grønne skatter setter en pris på miljøødeleggelser. For eksempel vil en CO2-avgift være en kostnad for alle som bidrar til klimaproblemene. Dette vil stimulere til å velge løsninger som gir mindre klimagassutslipp, og redusere miljøproblemene. Grønn skattekommisjon anbefalte å ta i bruk slike skatter i større grad, og bruke inntektene til å redusere skatten på arbeid. Dette gir en dobbelt gevinst: I tillegg til mindre forurensing, blir det billigere å ansette folk - dermed er dette et bidrag til redusert arbeidsledighet.

Konkret går disse medlemmer inn for følgende grønne endringer i skatteopplegget:

• – El-avgiften økes med 1 øre pr. kWh. Dette skal stimulere til mer strømsparing, og gjøre nye fornybare energikilder mer attraktive. Disse medlemmer går også inn for å utvikle et pliktig grønt sertifikatmarked for fornybar energi.

• – Alle satser i CO2-avgiften økes med 20 øre. Dette vil øke mulighetene for at Norge overholder sine Kyoto-forpliktelser. Det innføres CO2-avgift for luftfarten, supplyflåten og sjøtransport innenlands.

• – Emballasjeavgiftene økes for å stimulere til mer gjenbruk av emballasje, samt stimulere produksjon med kortere reiseavstand. Grunnavgiften foreslås økt med 20 øre pr. enhet, mens miljøavgiften på glassemballasje økes med 1 kroner pr. enhet.

• – Gjeninnføre kunstgjødselavgiften.

• – Fjerne kjøreveisavgiften på jernbane.

• – Gå inn for skatteendringer som fremmer økt utvinningsgrad i eksisterende brønner på norsk sokkel.

• – Inntektene benyttes til å redusere arbeidsgiveravgiften med 1,5 mrd. kroner, mens distriktene kompenseres for avstandsulemper med fjernet årsavgift for personbiler (arbeidsgiveravgiftssone 3-5) eller redusert årsavgift til 1700 kroner (sone 2). I sone 3-5 settes årsavgiften til 2700 kroner. Totalt er dette en provenynøytral skatteveksling på 2,3 mrd. kroner.

Disse medlemmers grønne skatteopplegg må ses i sammenheng med rekken av positive tiltak som skal stimulere til mer bærekraftig verdiskaping.

Skatt for næringslivet

Disse medlemmer reduserer det totale skattenivået for næringslivet, dersom man ser bort fra opphevelsen av særreglene for rederiene. Disse medlemmer bruker skattesystemet til å stimulere norske bedrifter til framtidsretta omstillinger. Økte miljøavgifter gjør det dyrere å bruke gammel, forurensende teknologi, mens kortere avskrivningstid gjør investeringer i ny teknologi rimeligere. Dermed legges det til rette for fortsatt høy produktivitetsutvikling, som på en bærekraftig måte vil skape grunnlag for fortsatt velstandsutvikling framover. Disse medlemmer øker skatten på overskudd med 0,5 prosentpoeng, til sammen 1440 mill. kroner. Detaljene framgår av tabellen nedenfor.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser til at skattar og avgifter skal finansiere offentlege velferdsgode og -tenester, utjamne skilnader i inntekt og formue og dessutan korrigere ulike former for marknadssvikt i økonomien.

Denne medlemen viser til at Senterpartiet støttar dei viktigaste framlegga i skissa til skattereform som Bondevik II-regjeringa fremja i St.meld. nr. 29 (2003-2004). Det er fornuftig at marginalskattesatsane på arbeid og kapital vert jamna ut, på same tid som skatte- og avgiftssystemet framleis skal vere basert på eit breitt skattegrunnlag. Breie skattegrunnlag mogeleggjer isolert sett lågare skattesatsar, noko denne medlemen er gunstig ut frå målet om mest mogeleg effektive skattar. Denne medlemen meiner også at skatte- og avgiftssystemet lyt vere mest mogeleg stabilt over tid, enkelt og lettfatteleg for skatteytarane og i tillegg basert på brei politisk tilslutning. På same tid vil denne medlemen hevde at skatte- og avgiftssystemet bør kunne utformast på eit vis som aukar sjansane for å innfri distriktspolitiske mål, og bør også utgjere ein del av ein aktiv, målretta og desentralisert nærings­politikk. Denne medlemen viser her til eigne merknader i Innst. S. nr. 232 (2003-2004).

Denne medlemen viser til at skatt på eigedom internasjonalt vinn fram som skattetype, medan formue­skatt er i ferd med å verte mindre vanleg. Generelt sett gjer skattekonkurranse og høg kapitalmobilitet det rasjonelt å flytte skattebørene over mot relativt sett mindre flyttbare eller immobile skattegrunnlag. Denne medlemen meiner målet om breie skattegrunnlag ikkje tilseier ei fjerning av all formueskatt. Senterpartiet går difor inn for ei avgrensing av formueskatten, og meiner den svenske modellen - fritak for formueskatt på næringskapital - også bør innførast i Noreg. På usikkert grunnlag er provenyeffekten av denne endringa estimert til 2,5 mrd. kroner. Denne medlemen meiner samstundes at eigedomsskatten framleis bør vere ein lokal, frivillig skatt. Det er like fullt avgjerande at innføring eller endring av lokal eigedomsskatt er legitim og ynskt av eit fleirtal av veljarane. Denne medlemen meiner dette kan sikrast dersom vedtak om innføring av lokal eigedomsskatt eller endring av skattesats vert gjort etter at veljarane har teke stilling til dette i ei lokal folkerøysting. Denne medlemen viser til Sveits, der denne forma for folkestyre institusjonalisert: Nye offentlege prosjekt i alle 26 kantonar som krev (lokal) skatteauke anten må eller kan (gjeve eit visst tal underskrifter) leggjast ut til folkerøysting. Denne mekanismen trer i kraft dersom kostnaden på det aktuelle prosjektet anten overstig ein gjeven sum, eller inneber ein relativ auke av utgiftssida i budsjettet over eit visst nivå. I fem av kantonane - Obwalden, Nidwalden, Glarus, Appenzell ER og Appenzell IR - er det jamvel nok med éi underskrift for å løyse ut folkerøysting om skatteauke. Kjernen i det sveitsiske systemet er sterk veljarkontroll: Folkerøystingsinstituttet sikrar at (lokale) val av skattesatsar i stor grad speglar innbyggjarane sine preferansar. Dermed aukar også sannsynet for at skattane vert oppfatta som bokstavleg talt populære av dei som minske sitt private forbruk til fordel for auka offentlege utgifter.

Denne medlemen viser elles til sine merknader og framlegg i Innst. O. nr. 10 (2004-2005) og Budsjett-innst. S. nr. 1 (2004-2005).

Denne medlemen meiner at fordelsskattlegging av bustad generelt sett kan forsvarast all den tid gjeldsrenter kan førast som frådrag i inntekt. Senterpartiet meiner likevel at vanlege bustader av ordinær standard lyt skjermast for denne forma for skatt, og viser til Innst. S. nr. 143 (1996-97) og Innst. O. nr. 115 (2000-2001).

Komiteens medlem fra Kystpartiet viser til sine merknader i kapittel 10.6 til Budsjett-innst. S. nr. 1 (2004-2005) og til Innst. O. nr. 10 (2004-2005).

2.3 Kommuneopplegget 2005

2.3.1 Sammendrag fra St.meld. nr. 1 (2004-2005)

Kommunesektoren er produsent av mange viktige velferdstjenester. Gjennom moderniseringsprogrammet bidrar Regjeringen til kommunenes arbeid med å modernisere og effektivisere sin virksomhet. Dette arbeidet går langs to hovedlinjer. For det første er det et mål å styrke kommunene ved å øke det handlingsrommet de arbeider innenfor. For det andre vil Regjeringen støtte opp om lokalt utviklingsarbeid i kommunene som bidrar til at kommunene blir mer effektive og bedre tjenesteprodusenter. For å sikre kommuner og fylkeskommuner størst mulig grad av frihet til å tilpasse tjenesteytingen til brukernes behov, mener Regjeringen at rammefinansiering skal være hovedmodellen for finansiering av kommunesektoren.

Den reelle veksten i kommunenes samlede inntekter fra 2003 til 2004 anslås nå til om lag 7 1/4 mrd. kroner, tilsvarende i underkant av 3 3/4 pst. Dette er om lag som anslått i Revidert nasjonalbudsjett 2004. Veksten i kommunenes inntekter i 2004 er den sterkeste siden 1997.

Regjeringens forslag til kommuneopplegg for 2005 innebærer en reell vekst i kommunenes samlede inntekter på nærmere 2 3/4 mrd. kroner i forhold til det nivået på kommunesektorens inntekter i 2004 som ble lagt til grunn i Revidert nasjonalbudsjett 2004. Dette innebærer en sterkere inntektsvekst enn det som ble signalisert i Kommuneproposisjonen 2005. Den reelle veksten i kommunesektorens frie inntekter er anslått til 1 mrd. kroner, tilsvarende knapt 3/4 pst. Regnet i forhold til anslag på regnskap for 2004 innebærer forslaget en reell økning i de samlede inntektene på vel 1 1/2 pst., tilsvarende knapt 3 1/2 mrd. kroner og en økning i de frie inntektene på om lag 2 mrd. kroner. Den høyere veksten må ses i sammenheng med den anslåtte reduksjonen i skatteinntektene for kommunene i 2004.

Kommuneøkonomien er nærmere omtalt i avsnitt 3.3 i meldingen.

2.3.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, tar dette til orientering.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at Regjeringen vil vurdere uttrekket knyttet til finansieringen av momskompensasjonen i to runder. Først mellom staten og kommunesektoren etter siste momsregnskap i februar 2005, hvor det skal sikres at kommunene samlet sett ikke taper. Deretter en andre runde der det rettes opp i feil i forhold til anslagene for hver enkelt kommune, slik at ordningen ikke skal gi utilsiktede omfordelinger.

Flertallet viser også til Budsjett-innst. S. nr. 5 (2003-2004) der et bredt flertall understreker at ordningen ikke må gi utilsiktede omfordelinger i kommunesektoren.

Flertallet viser til at Regjeringen foreslår å tilbakeføre en del av selskapsskatten fra 2005. Ved å legge til rette for næringsutvikling og verdiskaping kan kommunene da øke inntektene sine. Samtidig med at en del av selskapsskatten blir tilbakeført, blir systemet for utjevning av forskjeller i skatteinntekter mellom kommunene lagt om. Flertallet vil understreke at omleggingen bygger på en avvegning mellom behovet for å styrke incentivene for næringsutvikling og behovet for inntektsutjevning for å sikre grunnlaget for et likeverdig tjenestetilbud.

Flertallet viser til at de vedtatte budsjetter for 2004 og 2005 har gitt kommunene en samlet vekst i de frie inntektene på 9 mrd. kroner.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke kommunenes viktige rolle i velferdsproduksjonen i landet. Det tilsier at kommunene må ha tilstrekkelig økonomisk handlerom og lokal handlefrihet til å utforme tjenester etter innbyggernes behov.

Disse medlemmer viser til at kommunene har hatt en god realvekst i de frie inntektene de siste årene. Disse medlemmer ser likevel at en del kommuner fortsatt har en stram økonomi. Denne situasjonen har utviklet seg over år og har flere årsaker. I tillegg til økte inntekter må derfor bedringer i den økonomiske situasjonen skje gjennom større lokal handlefrihet, forenkling av lover og tilsyn, interkommunalt samarbeid, effektivisering mv.

Disse medlemmer vil også understreke at en generell økonomisk vekst og en lav rente er til fordel for kommunenes økonomi.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen i 2004 innførte momskompensasjon for kjøp av tjenester. Formålet med denne ordningen er at momsen ikke skal påvirke kommunenes valg av tjenesteleverandører. Disse medlemmer vil understreke at det er viktig for ordningen at uttrekk skjer på en tilfredsstillende måte og gir de tilsiktede virkninger om ordningen ikke skal komme i miskreditt.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartietviser til at kommuner og fylkeskommuner har ansvaret for viktige tjenester for innbyggerne innenfor barnehager, skole, helse og omsorg. Dette krever at kommuner og fylkeskommuner får økonomiske rammer som gjør dem i stand til å tilby de tjenestene som befolkningen har behov for.

Disse medlemmer vil peke på at den økonomiske situasjonen for kommunene har forverret seg de siste årene. I de tre siste årene har kommunesektorens skatteinntekter blitt lavere enn det som ble lagt til grunn da statsbudsjettet ble vedtatt. I 2004 blir svikten i skatteinntektene om lag 2,2 mrd. kroner, mens svikten i 2003 var på hele 3,5 mrd. kroner. 121 kommuner og fylkeskommuner er nå satt under statlig tilsyn.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen foreslår å øke kommunesektorens frie inntekter med 1 mrd. kroner i forhold til anslag på regnskap for 2004 i kommuneproposisjonen. I tillegg får kommunesektoren 190 mill. kroner i økte kostnader til sykelønn som følge av forslaget om endringer i sykelønnsordningen, og denne økningen kompenseres det ikke for. Regjeringen har selv beregnet at utgiftene i kommunesektoren øker med 1,4 mrd. kroner som følge av endringene i befolkningen. Disse medlemmer vil peke på at Regjeringens forslag til veksten i de frie inntektene ikke engang er nok til å dekke disse utgiftene, og det vil bety økte innsparinger og kutt i tjenestene til kommuner og fylkeskommuner.

Disse medlemmer vil øke kommunesektorens frie inntekter med 3,5 mrd. kroner. Økningen i de frie inntektene vil dels komme fra økt rammetilskudd og dels fra de økte skatteinntektene kommunesektoren får som følger av disse medlemmers skatteopplegg.

Disse medlemmer mener økningen i de frie inntektene på 3,5 mrd. kroner vil gi kommuner og fylkeskommuner mulighet til å styrke kvaliteten i tjenestene og satse mer på barnehager, skole, skolefritidsordning og eldreomsorg.

Disse medlemmer vil peke på at beregninger fra Statistisk Sentralbyrå viser at en økning i kommunesektorens frie inntekter på 3,5 mrd. kroner trolig vil øke sysselsettingen i kommuner og fylkeskommuner med mellom 7000 og 8000 personer. To tredjedeler av disse antas å komme fra ledighetskøen, men økningen gir også kommunene mulighet for å tilby flere ansatte heltidsstillinger.

I tillegg til økningen i de frie inntektene, vil disse medlemmer foreslå å øke de øremerkede tilskuddene med nærmere 600 mill. kroner. Dette er øremerkede tilskudd til blant annet 5000 ekstra barnehageplasser, norskopplæring for asylsøkere, utlånsordningen for skolebøker i den videregående skolen, landslinjer, regional utvikling og kollektivtransport. I tillegg vil disse medlemmer øke lånerammen til opprustning av skolebygg med 2 mrd. kroner.

Disse medlemmers forslag innebærer at skatteinntektene utgjør 50 pst. av kommunesektorens samlede inntekter.

Disse medlemmer mener det må gjøres et langsiktig arbeid for å rette opp kommunesektorens finansielle situasjon. Under behandlingen av Kommuneproposisjonen for 2005 gikk Arbeiderpartiets medlemmer i kommunalkomiteen inn for at det må lages en plan for å oppretting av den økonomiske ubalansen i kommunesektoren.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen i 2004 innførte momskompensasjon for kjøp av tjenester i kommunesektoren, noe disse medlemmer var imot. Disse medlemmer viser til Budsjett-innst. S. nr. 5 (2003-2004) der et bredt flertall understreker at ordningen ikke må gi utilsiktede omfordelinger i kommunesektoren. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at det lages en oversikt over hver enkelt kommune og fylkeskommune i budsjettet for 2006, og at det fremmes forslag om oppretting av eventuelle utilsiktede omfordelinger.

Disse medlemmer viser til at inntekts- og formuesskatten for etterskuddspliktige skattytere ble omgjort til en statlig skatt i 1999, og Arbeiderpartiet støttet denne omleggingen. Disse medlemmer vil peke på at Regjeringens forslag om å tilbakeføre deler av selskapsskatten til kommunene vil føre til at inntektsforskjellen mellom kommunene øker. Regjeringen foreslår derfor at selskapsskatten skal inngå i et system med skatteutjevning, men mener at dagens utjevning i inntektssystemet er for sterk. Regjeringen foreslår derfor en ny utjevningsordning for selskapsskatten, såkalt symmetrisk inntektsutjevning. Disse medlemmer mener at dette vil komplisere inntektssystemet unødvendig mye. En endring i inntektsutjevningen bør ses i sammenheng med hele finansieringssystemet for kommunesektoren, og bør inngå i inntektssystemutvalgets arbeid. Disse medlemmer vil gå imot å tilbakeføre deler av selskapsskatten til kommunene, og viser for øvrig til behandlingen av St.meld. nr. 5 (2004-2005) Tilbakeføring av selskapsskatt til kommunene og omlegging av inntektsutjevningen.

Disse medlemmer støtter Regjeringens forslag til fordelingen av skatteinntektene mellom staten, kommunene og fylkeskommunene. Når disse medlemmer går imot å tilbakeføre selskapsskatten til kommunene, må derfor skatteøret for kommunene økes med 1 prosentpoeng fra 13,2 pst. til 14,2 pst.

Disse medlemmer viser til at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet er blitt enige om å bevilge 2,2 mrd. kroner i nysalderingen 2004 for å kompensere for skattesvikten i kommunesektoren i 2004. Disse medlemmer vil støtte dette forslaget.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader under rammeområde 6 og 19 i denne innstilling, samt Fremskrittspartiets merknader i Budsjett-innst. S. nr. 5 (2004-2005) fra kommunalkomiteen.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil understreke at Regjeringens kommuneøkonomi, med kortsiktig innsparing, privatisering og nedskjæringer, gir økte forskjeller og fortsatt offentlig fattigdom.

Kommunene må nå legge ned eller kutte i viktige velferdstilbud. Disse medlemmer viser til at dårlig kvalitet eller mangel på offentlige velferdstjenester vil øke befolkningens misnøye, og de med god råd vil søke mot private løsninger. Erfaring viser at imidlertid at privatisering av offentlige tjenester ikke fører til en mer fornuftig bruk av ressurser, bedre tilbud eller høyere kvalitet. Økt konkurranse betyr mindre langsiktighet, mindre fokus på kompetanse og konkurranse, framfor samarbeid om helhetlige, gode løsninger for befolkningen.

Disse medlemmer vil påpeke at kommunesektoren er landets største arbeidsgiver. For første gang etter krigen falt sysselsettingen i kommunesektoren i fjor på tross av at oppgavene øker og det blir flere gamle over 80 og flere skolebarn. En hovedutfordring framover blir å rekruttere og beholde nok kvalifisert ansatte i helse, velferd, omsorg og utdanning. Utdanningskapasiteten må være på plass, helseskadelige belastninger i arbeidet må fjernes, kvalitet i tjenestene styrkes, og arbeidstidsordningen må legge til rette for rettigheter til heltid og likestilling mellom turnus og skift.

Disse medlemmer mener at dersom en skal oppfylle IA-avtalen, må offentlig sektor sette klare måltall for rekruttering av yrkeshemmede og innvandrere, og finansiering av en slik satsing må synliggjøres i rammene for sektorene.

Disse medlemmer viser til at elevtallet i grunnskolen siden 1977 har økt med 30705 på barnetrinnet og 26822 på ungdomstrinnet, henholdsvis 7,6 pst. og 17,3 pst. Fra skoleåret 2002/2003 og 2003/2004 var det en økning på 7280 elever i grunnskolen. Antall lærere sank i samme periode med 1 641 årsverk, mens antall ufaglærte assistenter økte noe. Dette viser en markant økning i elever og nedgang i antall lærere. Antall elever pr. årsverk øker, mens antall undervisningstimer går ned. Disse medlemmer påpeker at det er svært høy gjennomsnittsalder blant lærere, og at flere nyutdannede lærere går arbeidsløse. Dette kan hindre nødvendig nyrekruttering til yrket. Andel elever i aldersgruppen 16-19 år øker sterkt. Inntektssystemet fanger ikke opp dette, verken når det gjelder investeringer eller drift. Dette er oppgaver som ikke kan utsettes.

Disse medlemmer viser til skattesvikt i på 3,4 mrd. kroner i 2003, og at det ligger an til en svikt på 2,2 mrd. kroner i 2004. Stor arbeidsledighet og svikt i skatteinntektene gjør kommunene har fått sine inntekter sterkt redusert i forhold til forutsetningene da de kommunale budsjettene ble lagt.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen sier at de frie inntektene fra 2003 til 2004 økte med 4 1/4 mrd. kroner. Det meste av denne økningen relaterer seg til at skatten sviktet med 3,4 mrd. kroner i 2003. Det betyr at 3,4 mrd. kroner av den såkalte veksten i realiteten er skattesvikt. Det er kun 1,6 mrd. kroner i økning er igjen. Dette skal gå til å dekke pris og lønnsvekst, økning i befolkning og endring i befolkningssammensetningen (demografi). I realiteten blir det en inntekts­nedgang.

Disse medlemmer vil påpeke at med stor skattevekst i 2003 hadde det ikke blitt vekst å vise til i det hele tatt, men kommunene hadde hatt langt større totalinntekter.

Ut fra en totalvurdering mener disse medlemmer at skattesvikten må kompenseres i nysalderingen av årets statsbudsjett.

Regjeringen erkjenner at kommunale oppgaver har vært underfinansiert i mange år, men fraskriver seg ansvar for å rette opp underskuddet. Disse medlemmer viser til at Regjeringen har heller ikke i år kompensert for faktisk befolkningsvekst, flere tilskudd er ikke prisjustert, utgiftene til ny sykelønnsordningen belastes kommunen, svikt i skatteinntekten kompenseres ikke og nye satsinger mangler finansiering.

Disse medlemmer vil gå inn for en forpliktende plan for å redusere kommunesektorens underskudd.

Disse medlemmer foreslår derfor at kommunenes frie inntekter økes med drøyt 5 mrd. kroner. I tillegg kommer 1,6 mrd. kroner i øremerkede midler.

Disse medlemmer viser til at det foreslås nå store endringer både selskapskatten til kommunene og mer symmetrisk inntektsutjamning Dette kommer samtidig med skattesvikt og svært dårlig kommuneøkonomi. Disse medlemmerviser til at Sosialistisk Venstreparti har vært imot endringer i selskapskatten, men har ønsket mer symmetrisk inntektsutjamning. Under behandlingen av dette i kommuneproposisjonen i vår gikk disse medlemmer imot endringene og henviste disse temaene til det utvalget som er nedsatt for å se på helheten i inntektssystemet. Disse medlemmer mener omlegginger i selskapskatten og inntektsutjamninga må utstå til helheten blir vurdert i forbindelse med behandlingen av Borgeutvalgets innstilling. For Sosialistisk Venstreparti vil rettferdig fordeling, demokratihensyn, fullfinansiering av pålagte oppgaver og økning i rammen være viktige prinsipper for endringer. Flere kommuner og fylkeskommuner skulle etter objektive kriterier hatt høyere overføringer enn de har fått. Dette har sammenheng med at ulike tilskudd finansieres gjennom trekk i innbyggertilskuddet. Derfor bør utvalget også vurdere en finansiering av tilskudd utenfor inntektsfordelingen.

Disse medlemmer har gått imot økningen i skatteandel til 50 pst. Dette har gjort kommunene svært sårbare for skattesvikt, og bidratt til at større forskjeller mellom skattesterke og skattesvake kommuner. En større del lagt på ramma gir bedre forutsigbarhet og styring.

Disse medlemmer gikk imot endringen i ordningen med momskompensasjon. Ordningen belønner kommuner som fremmer privatisering og kompensasjonsordningen fungerer ikke, verken i volum eller fordeling.

Disse medlemmer viser til egne forslag om eiendomsskatt og forsøk med friere kommunalt skattøre i Innst. S. nr. 255 (2003-2004) om lokaldemokrati, velferd og økonomi i kommunesektoren 2005 (kommuneproposisjonen).

Komiteens medlem fra Senterpartiet konstaterer at Regjeringen, gjennom en uholdbar stram kommuneøkonomi, konsekvent har valgt å nedprioritere den offentlige velferden. Det har gjennom denne Stortingsperioden foregått en kraftig politisk dreining fra felleskapsløsninger til fordel for hele befolkningen, over mot skattelettelser og økt privat forbruk blant de med de høyeste lønningene.

Dette medlem konstaterer at situasjonen i kommune-Norge er dramatisk forverret de senere år. En gjennomgående underfinansiering av kommunesektoren, kombinert med dramatisk skattesvikt over flere år, gjør at mange kommuner ikke lengre er i stand til å sikre et godt nok velferdstilbud til sine innbyggere.

Dette medlem viser til at underskuddet før lånetransaksjoner i kommunesektoren er økt fra 5,5 mrd. kroner i år 2000, til 13,1 mrd. kroner i 2003. I inneværende stortingsperiode har netto driftsresultat for kommunesektoren ligget gjennomgående langt under (mellom 0,5 og 0,9 pst.) anbefalt nivå (3 pst.), en tydelig indikasjon på manglende økonomisk balanse. Kommunenes Sentralforbund anslår underbalansen i kommunesektoren til å være om lag 5,3 mrd. kroner.

Dette medlem viser til at Regjeringens makro­økonomske beregninger for skatteinntekter og gevinst av rentenedgang har vært helt urealistisk. For tredje år på rad svikter kommunesektorens skatteinntekter i milliardklassen. I 2003 opplevde kommunesektoren en skattesvikt på 3,4 mrd. kroner, og i inneværende år ser skattesvikten ut til å bli om lag 2,5 mrd. kroner. Kombinert med beskjeden vekst i rammeoverføringene har dette skapt en situasjon hvor spriket mellom oppgaver som skal løses og midler som stilles til disposisjon er blitt større og større.

Dette medlem viser videre til at Senterpartiet tidligere også har fremmet forslag om ekstraordinær kompensasjon for sviktende skatteinntekter, begrunnet med omfanget av skattesvikt og kommunesektorens generelt vanskelige situasjon. Dette medlem varsler med dette at Senterpartiet vil fremme forslag om å kompensere kommunesektoren for sviktende skatteinntekter i inneværende år ved behandling av saldert budsjett. Dette vil være i størrelsesorden 2,5 mrd. kroner.

Dette medlem viser til at 118 kommuner og fire fylkeskommuner er for tiden under statlig administrasjon (ROBEK-listen). KOSTRA-tall viser at mer enn 100 kommuner kuttet i bemanningen i 2003. Dette er dramatisk da vi vet at det er økende behov for kommunale tjenester, ikke minst på grunn av flere unge i skolepliktig alder og flere eldre. De siste tre år har driftskostnadene pr. elev blitt redusert med mellom 12 og 15 pst. En slik utvikling bidrar ikke til å nå målsettingene om en bedre og mer individtilpasset skole.

Dette medlem vil advare mot en situasjon der de administrative ressursene i kommunene blir så lave at det reduserer kvaliteten i de øvrige tjenestetilbudet. Det er videre dramatisk at kommunene må nedprioritere viktige oppgaver som næringsutvikling og kulturarbeid. En slik utvikling rammer velferden til folk flest. Tilbud bygges ned og det blir færre hender i omsorgsyrkene og færre lærere på skolene. Utviklingen rammer ikke bare innbyggerne som opplever reduserte tjenester. Dette rammer i høyeste grad kommunalt ansatte og arbeidsledige. Stram kommuneøkonomi bidrar til færre nyansettelser og dermed til å opprettholde et høgt ledighetsnivå. Videre ser vi at antall deltidsansatte i kommunal sektor øker betraktelig. Mange ønsker å jobbe mer, men får ikke mulighet.

Dette medlem viser til nye tall fra Kommunenes Sentralforbund som antyder en kraftig økning i kommunesektoren pensjonskostnader i 2005.

Dette medlem viser til Senterpartiets alternative budsjettopplegg for 2005 der det legges til grunn at vi skal ta oss råd i dette landet til en verdig omsorg og en god og gratis skole der folk bor. Senterpartiet godtar ikke at skattelettelser til høgtlønnede er viktigere enn det å hindre nedlegging av skoler og tilbud til eldre og pleietrengende. Senterpartiet ser behovet og ønsker flere lærere og nattevakter, ikke nye kutt. For Senterpartiet er gode lokale velferdstilbud et verdivalg, et spørsmål om hva slags samfunn vi skal ha - og hvor raskt vi skal komme dit.

Dette medlem viser til at Senterpartiet legger opp til følgende grep i kommuneøkonomien:

• – Kompensere kommunesektorens sviktende skatteinntekter med om lag 2,5 mrd. kroner

• – Øke kommunesektorens frie inntekter med 3,5 mrd. kroner utover Regjeringens opplegg i 2005

• – Øke øremerkede ordninger med 750 mill. kroner utover Regjeringens opplegg.

• – Gå imot de foreslåtte endringene i selskapsskatten

• – Arbeide for en flerårig forpliktende økonomisk opptrappingsplan. Kommunesektoren skal være i balanse i løpet av kommende stortingsperiode.

Medlemen i komiteen frå Kystpartiet syner til den store rolla som kommunesektoren spelar i kvardagslivet til det einskilte menneske. Skule, kultur, eldreomsorg, barnehage, vasstilførsel og kloakk er viktige oppgåver for kommunane. Det er difor viktig at kommunane er i stand til å løysa dei oppgåvene dei hev på ein god måte slik at einskiltmenneske ikkje verte skadelidne.

Denne medlemen peikar på at oppgåvene til kommunesektoren er mangslungne med oppgåver som er lovpålagte og oppgåver som kommunane står meir fritt i å gjennomføra. Det er ein tendens til at kommunesektoren vert pålagd fleire og fleire oppgåver av regjering og storting utan at det fylgjer med nok midlar til å gjennomføra desse oppgåvene. Desse kan vera lovpålagde eller at det vert gjort vedtak om satsing på ymse områder slik at vert lagt press på kommunesektoren til å setja ressursar inn på sentralt definerte felt.

Denne medlemen vil peike på at ein politikk der kommunesektoren stadig skal ta på seg fleire oppgåver og at standarden skal auke på dei ymse områda må føra til at sektoren må få tilført nok midlar til å utføra oppgåvene. Dette hev ikkje vore tilfelle. Denne medlemen må diverre konstatere at Regjeringa legg opp til ein politikk som gjer at kommunane ikkje får økonomiske ressursar til å setja ut i livet den politikken som Stortinget hev vedteke på ein fullnøyande måte. Resultatet vert at det ein får inntrykk av dårleg oppgåveløysing i sektoren av di det vert eit stort sprik mellom det som vert lova og det som vert utført - av di det ikkje finnast midlar til å setja politikken ut i livet. Det er lett å skjøna at kommunane kan misse tillit når dei langt frå kan leva opp til dei intensjonane som vert stila til dei frå Stortinget si side med dei midlane som vert stilt til disposisjon. Denne medlemen vil ikkje vera med på ein politikk som set kommunesektoren i dårleg ljos på grunn av at sektoren får tilført for små midlar i høve til dei oppgåvene sektoren hev. Denne medlemen peikar på at det er Stortinget som avgjer gjennom vedtak om skattesatsar og overføringar kor store inntekter kommunesektoren skal disponera. Dei inntektene som kjem inn på annan måte er små sett i høve til totale inntekter. Denne medlemen konstaterar at framlegget til statsbudsjettet for 2005 ikkje gjev den auken til kommunesektoren som er turvande for at kommunane skal kunne løysa oppgåvene sine på ein fullnøgjande måte. Regjeringa fylgjer heller ikkje opp det klare vedtaket i Stortinget om at barnehagereforma skal finansierast fullt ut med statlege midlar. Denne medlemen vil difor styrkja kommunesektorens frie inntekter med 12 mrd. kroner utover framlegget til Regjeringa slik at kommunesektoren får betre høve til å oppnå dei måla som samfunnet ventar. Denne medlemen meiner det er eit problem for kommunane at eige skattegrunnlag er for lite. Derfor vil Kystpartiet gjera framlegg om at inntekter av verksemdskattlegginga ikkje skal gå inn i statskassa, men verta kommunal og stadbunden til produksjonskommunen. Denne medlemen konstaterar at Regjeringa gjer framlegg om ei kraftig omfordeling av overføringane til kommunesektoren mellom distrikt og sentrale strøk. Denne medlemen vil gå mot dette - som vil vera med på å utarma utkantkommunane. Utkantkommunane må sikrast ein økonomi slik at dei kan gje ibuarane like gode tenester som andre kommunar i landet. I sitt alternative statsbudsjett for komande år vil difor Kystpartiet mellom anna gjera framlegg om å auka kommunane sine inntekter samstundes som ein gjennom fordelingssystemet tek vare på kommunar med svakt skattegrunnlag. Det vert mellom anna gjort framlegg om å auka dei frie innkomone til kommunane med 6 mrd. kroner meir enn det som ligg i framlegget frå Regjeringa, jf. St. prp. nr. 1 (2004-2005).

2.4 Pengepolitikken

2.4.1 Sammendrag fra St.meld. nr. 1 (2004-2005)

Pengepolitikken skal sikte mot stabilitet i den norske krones nasjonale og internasjonale verdi. Av forskriften følger det at pengepolitikken skal bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting og til stabile forventninger om valutakursutviklingen. Norges Banks operative gjennomføring av pengepolitikken skal i samsvar med dette rettes inn mot lav og stabil inflasjon, definert som en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2 1/2 pst. I St.meld. nr. 29 (2000-2001) understrekes det at Norges Banks rentesetting skal være framoverskuende og ta tilbørlig hensyn til usikkerheten knyttet til makroøkonomiske anslag og vurderinger. Den skal ta hensyn til at det kan ta tid før politikkendringer får effekt, og en bør se bort fra forstyrrelser av midlertidig karakter som ikke vurderes å påvirke den underliggende pris- og kostnadsveksten.

Pengepolitikkens langsiktige oppgave er å gi økonomien et nominelt ankerfeste. Over tid er lav og stabil inflasjon en viktig forutsetning for vekst og velstand. Forskriften etablerer et fleksibelt inflasjonsmål for pengepolitikken. På kort og mellomlang sikt må pengepolitikken avveie hensynet til lav og stabil inflasjon opp mot hensynet til stabilitet i produksjon og sysselsetting.

Norske renter er nå, i likhet med internasjonale renter, på et historisk lavt nivå. Norges Bank har redusert styringsrenten med i alt 5,25 prosentpoeng siden desember 2002, til 1,75 pst. Rentedifferansen i forhold til utlandet er redusert, og dette har bidratt vesentlig til svekkelsen av kronekursen siden desember 2002.

Tolvmånedersveksten i underliggende inflasjon (KPI-JAE) har så langt i år vært svært lav. Den lave prisveksten må ses i lys av styrkingen av norske kroner gjennom 2001 og 2002 og økende import fra lavkostland, herunder Kina. Videre har bl.a. økt konkurranse innenlands medvirket til å trekke prisveksten ned.

Anslagene i denne meldingen tegner et bilde av norsk økonomi med god vekst i 2004 og 2005. Svekkelsen av kronekursen siden årsskiftet 2002/2003 bidrar isolert sett til å styrke utsiktene for den konkurranseutsatte delen av næringslivet. En svakere krone og sterkere økonomisk vekst ventes gradvis å føre til at prisstigningen tiltar. Det vises til avsnitt 3.4 for nærmere omtale av pengepolitikken.

2.4.2 Komiteens merknader

Komiteen tar dette til orientering.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at ved behandling av St.meld. nr. 29 (2000-2001) sluttet et flertall på Stortinget seg til retningslinjer for den økonomiske politikken som innebærer at budsjettpolitikken skal gi en jevn og opprettholdbar innfasing av petroleumsinntektene i økonomien, om lag i takt med forventet realavkastning av Petroleumsfondet. I denne meldingen ble det også trukket opp nye retningslinjer for pengepolitikken, som flertallet på Stortinget stilte seg bak.

Flertallet viser til forskrift om pengepolitikken, fastsatt ved kronprinsregentens resolusjon 29.mars 2001, der det i retningslinjene heter at "pengepolitikken skal sikte mot stabilitet i den norske krones nasjonale og internasjonale verdi, herunder også bidra til stabile forventninger om valutakursutviklingen. Pengepolitikken skal samtidig understøtte finanspolitikken ved å bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting".

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at budsjettpolitikken og pengepolitikken må virke sammen for å bidra til en stabil utvikling i produksjon og etterspørsel. Disse medlemmer viser videre til at erfaringer under tidligere pengepolitikkregimer har vist at det er vanskelig å finstyre valutakursen. Siden desember 2002 har industriens effektive kronekurs svekket seg med om lag 11 pst. Dette har langt på vei reversert at kronekursen styrket seg gjennom andre halvdel av 2000 og frem til utgangen av 2002, bl.a. på grunn av det høyere rentenivået som fulgte av den høye lønnskostnadsveksten i denne perioden. Disse medlemmer viser til at Norges Bank siden budsjettet for 2003 ble vedtatt i desember 2002 har redusert renten med til sammen 5,25 pst. Foliorenten er dermed nede i 1,75 pst., noe som er et historisk lavt nivå. Viktige faktorer som har redet grunn for det handlingsrom som Norges Bank har benyttet seg av, inkluderer ansvarlige budsjettrammer som gir rom for lettelser i pengepolitikken, mer moderate lønnsoppgjør og den svake veksten i internasjonal økonomi. Disse medlemmer viser til at norske renter nå er lavere enn hos våre handelspartnere. Dette har bidratt vesentlig til svekkelsen av kronekursen siden desember 2002, og derved styrket konkurranseevnen til norsk konkurranseutsatt og eksportorientert næringsliv.

Disse medlemmer mener at de gjeldende retningslinjene for pengepolitikk er vel tilpasset til varierende konjunktursykluser, og gir grunnlag for et godt samspill mellom finans- og pengepolitikken. I tillegg må partene i arbeidslivet sørge for at lønnsveksten ikke kommer ut av kurs.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil videre vise til at Norges Banks operative gjennomføring av pengepolitikken skal rettes inn mot lav og stabil inflasjon, men at forskriften samtidig fastlegger at pengepolitikken skal bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting. Dersom konflikt oppstår, må Norges Bank i skjønnsutøvelsen i pengepolitikken foreta en avveining mellom disse to hensynene. I de skjønnsmessige avveiningene må det legges betydelig vekt på hensynet til stabil utvikling i produksjon og sysselsetting, herunder hensynet til å unngå unødig ustabilitet i kronekursen og dermed i rammevilkårene for konkurranseutsatt sektor.

Disse medlemmer har merket seg at Norges Bank nå åpner for en noe lenger tidshorisont for å nå inflasjonsmålet. Disse medlemmer mener at dette gir økt fleksibilitet i pengepolitikken og er en fornuftig justering.

Disse medlemmer viser for øvrig til omtalen og sine merknader om den økonomiske politikken under avsnitt 2.1.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at det i en markedsøkonomi alltid vil være endringer i de relative priser. Dette er helt nødvendig for å kanalisere ressursene inn i de bransjer hvor de til enhver tid kaster mest av seg. Slike endringer i relative priser må ikke forveksles med inflasjon, det vil si en generell økning i prisnivået. Fremskrittspartiets politikk vil selvfølgelig føre til andre relative priser enn i Regjeringens opplegg, men det er ingen grunn til å hevde at Fremskrittspartiets politikk derfor vil medføre en uønsket økning i det generelle pris­nivået.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet var det første partiet som i Stortinget foreslo innføring av inflasjonsmål for pengepolitikken. Etter at de andre partiene lenge strittet imot, ble inflasjonsmål innført våren 2001.

Disse medlemmer vil gå et skritt videre og har flere ganger foreslått å lovfeste inflasjonsmålet. I dag er inflasjonsmålet kun gitt som en forskrift fra regjeringen til Norges Bank. Dette er ikke et trygt nok institusjonelt fundament for inflasjonsmålet. De internasjonale finansmarkedene vet at regjeringen over natten kan endre inflasjonsmålet. Dermed bakes det innen viss usikkerhetspremie i det norske rentenivået. Ved å lovfeste inflasjonsmålet, blir det vanskeligere å endre inflasjonsmålet, eller å gå tilbake til et kursmål. Dermed vil det internasjonale finansmarkedet få større tiltro til inflasjonsmålet.

I forbindelse med lovfesting av inflasjonsmålet vil disse medlemmer sørge for at den såkalte instruksjonsretten til regjeringen overfor Norges Bank tas bort. Disse medlemmer vil vise til at rutinene for oppnevning av hovedstyremedlemmer til Norges Bank er endret. Dette er bra, selv om disse medlemmer mener dette burde hatt en noe annen innretning.

Disse medlemmer har lenge også ment at Norges Banks ledelse og hovedstyre bør ansvarliggjøres med hensyn til at inflasjonsmålet etterleves. Det er derfor gledelig at Fremskrittspartiet har fått gjennomslag for at Stortinget jevnlig skal informeres av sentralbanksjefen om inflasjonsutsiktene og virkemiddelbruken. Gjennomføringen av pengepolitikken bør skje i åpenhet. Alt dette, sammen med lovfesting av inflasjonsmålet, vil ha en positiv effekt på troverdigheten i pengepolitikken.

Med innføring av inflasjonsmålet har kronen blitt flytende, det vil si at de bilaterale valutakurser fastsettes fritt i valutamarkedet uten at Norges Bank har noen målsettinger om hvor kronekursen skal være, og normalt sett uten intervensjoner fra Norges Bank. Det blir dermed håpløst å gjøre kronekursen til en målvariabel i den økonomiske politikken. Man kan ikke på en og samme tid ha både inflasjonsmål og valutakursstyring.

I det lange løp vil kronekursen endres i tråd med differansen mellom norsk og internasjonal inflasjonsrate. På kort sikt kan kronekursen endre seg av mange ulike faktorer. Det er kjent at oljeprisen, via dens påvirkning på oljeformuen, kan ha en effekt på kronekursen. Med denne effekten virker uavhengig av finanspolitikken.

I det lange løp kan ikke rentenivået settes opp som en politisk målvariabel. Det norske kapitalmarkedet er integrert i det internasjonale kapitalmarkedet, og det vil over tid ikke kunne være noen merkbar forskjell på norsk og internasjonal realrente. I det korte løp kan de være avvik på grunn av imperfeksjoner i kapitalmarkedet og på grunn av virkemiddelbruken til Norges Bank.

Disse medlemmer vil hevde at Fremskrittspartiets politikk ikke vil føre til en økning i det norske rentenivået. Med hensyn til realrenten, dvs. nominell rente fratrukket forventet inflasjon, er det ikke noen grunn til å hevde at en omlegging av finanspolitikken vil medføre et press på realrenten. Økte realinvesteringer i det private næringsliv utover økningen i privat sparing, vil kunne bli finansiert ved et redusert eksportoverskudd, det vil si ved en viss reduksjon i kapitalutgangen fra Norge. Det er kun ved store imperfeksjoner i kapitalens mobilitet over landegrensene at en økning i realinvesteringene, utover økningen i sparingen vil kunne medføre en viss økning i realrenten. Det er liten grunn til å tro at eventuelle imperfeksjoner er av en betydelig størrelse.

Det er ikke noe entydig sammenheng mellom finanspolitikk og forventet inflasjon. Det er i utgangspunktet kun når eventuelle underskudd på statsbudsjettet finansieres med låneopptak i sentralbanken, at finanspolitikk kan forårsake inflasjon. Dette er ingen aktuell problemstilling i Norge. Inflasjon kommer hovedsakelig av at Norges Bank via banksystemet tilfører økonomien for mye penger i forhold til hva husholdninger og bedrifter vil holde av penger. Det er ikke noen grunn til å tro at Norges Bank skulle ha større problemer med å styre tilførselen av penger til økonomien selv om finanspolitikken legges om i den retning Fremskrittspartiet ønsker. Ergo er det heller ikke noen grunn til å anta at en omlegging av offentlige realinvesteringer skulle medføre en økning i forventet inflasjon og dermed økt nominell rente.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti er glade for den omleggingen som har skjedd i norsk pengepolitikk. Fra å ha et enøyd fokus på inflasjon som ga store skadevirkninger på norsk økonomi gjennom høyrentepolitikken i 2001-2002, er Norges Bank nå like mye opptatt av utviklingen i sysselsettingen og resten av norsk økonomi. Resultatet har blitt et rekordlavt rentenivå for å rette opp skadevirkningene av den høye renta Norge hadde fram til 2002. Disse medlemmer understreker at denne omleggingen har vært gledelig og nødvendig, og er i tråd med det disse medlemmer har understreket siden innføringen av mandatet. Mandatet vektlegger valutakurs, produksjon og sysselsetting i tillegg til inflasjon. En klok pengepolitikk må balansere disse fire forholdene, og ikke ha et ensidig fokus på inflasjon.

Kronekursen er helt sentral for lønnsomheten i konkurranseutsatt næringsliv. Høy rente gjennom 2001 og 2002 var en sentral del av forklaringen på styrkelsen av kronekursen. Dette skapte store problemer for konkurranseutsatt næringsliv, og var en av de viktigste bidragsyterne til den økte arbeidsledigheten gjennom 2002 og 2003.

Krona er nå nær bunnrekord mot euro. Men disse medlemmer registrerer at med på lasset har vi fått en kraftig stimulans til økt lånefinansiert privat forbruk. Lav rente betyr romsligere økonomi for alle med lån, og det gjør nye lån billigere. Forskjellen på 7 pst. og 2 pst. rente betyr titusener av kroner for folk med relativt ferske boliglån.

Rentenivået er i løpet av kort tid brukt kraftig først for å stramme inn, og deretter for å få opp aktiviteten i norsk økonomi. Det er ikke likegyldig hvordan man regulerer aktiviteten i økonomien. Ulike tiltak har ulik effekt. Pengepolitikken (renteendringer) virker primært på to måter:

• 1. Gjennom å gjøre norsk krone mindre verdt i forhold til resten av verden.

• 2. Gjennom å gjøre det billigere for nordmenn å låne penger.

Disse medlemmer påpeker at finanspolitikken i større grad kan tilpasses ulike behov i ulike sektorer av økonomien. Redusert rente gir kostnadsbesparelser i økonomien som kan finansiere tiltak overfor de sektorer og deler av landet som sliter hardest. Norge trenger en økonomisk politikk der det er større grad av balanse mellom de ulike virkemidlene vi rår over. Med en mer aktiv finanspolitikk trenger vi ikke benytte like ekstreme virkemidler i pengepolitikken, slik at vi i sum kommer bedre ut.

Dette handler om flere ting enn bekjempelse av arbeidsledighet. Finanspolitikkens abdisering i forhold til konjunkturstabilisering betyr at det i stor grad er konkurranseutsatt sektor som blir stabilisator i økonomien. Disse medlemmer understreker at dette neppe er fornuftig politikk verken på kort eller lang sikt. Det betyr kraftig nedbygging av konkurranseutsatt næringsliv i dårlige tider, mens det først og fremst er det private forbruket som lar seg stimulere på kort sikt. Resultatet vil bli en uønsket nedbygging av eksportbedrifter, samtidig som det ikke finnes rom i økonomien til en utvikling av offentlige velferdstjenester.

Ut fra dette perspektivet handler kampen mot arbeidsledighet like mye om læringspolitikk. Hva skal vi leve av i Norge i framtida? Disse medlemmer vil peke på at en del av svaret på dette er å legge til rette for fornuftig verdiskapning på områder der vi er eller kan bli best - kunnskapsbasert produksjon der avanserte prosesser gir høy verdiskapning pr. arbeidstime, sjølsagt innenfor en bærekraftig ramme.

Tiltakene som trekkes fram i dette dokumentet oppfyller til sammen disse kravene. Effektive og offensive tiltak mot ledighet, hindrer sløsing med ressurser på kort sikt, samtidig som de legger til rette for lønnsom verdiskapning på sikt. Økt fokus på finanspolitikken gjør ekstreme renteutslag mindre nødvendig.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet meiner den norske pengepolitikken no i større grad enn i 2001-2002 vektlegg andre omsyn enn berre inflasjon. Pengepolitikken tek større omsyn til både sysselsetjing og andre forhold i norsk økonomi, t.d. finansiell stabilitet. Senterpartiet har tidlegare peika på at pengepolitikken må vere pragmatisk og balansere forskjellige økonomiske mål.

Denne medlemen viser til at renta no er sett ned til eit historisk lågt nivå. Dette gjer også at handlingsrommet for pengepolitikken i dag svært avgrensa: Det er verken klokt eller sannsynleg at pengepolitikken skal verte endå meir ekspansiv grunna sjansane for finansiell ustabilitet. Det er difor naturleg at Noregs Bank i større grad enn før styrer etter eit fleksibelt inflasjonsmål, og opnar for å bruke lenger tid på å innfri det talfesta inflasjonsmålet på 2,5 pst.

Denne medlemen vil vise til Statistisk sentralbyrå, som i Økonomiske analyser 1/2004 peikar på at grunnleggjande mekanismar i heile pris- og kostnadsutviklinga i Noreg kan vere i ferd med å verte omfattande og langvarig endra. Aukande import frå lågkostland, tiltakande konkurranse i mange sektorar innanlands og sannsynlegvis lågare inflasjonsforventningar i økonomien, kan gjere at kraftigare lut enn før må til for å auke inflasjonen monaleg. Denne medlemen meiner slike mogelege, strukturelle endringar aktualiserer ei samla evaluering av det noverande pengepolitiske regimet generelt og nivået på det talfesta inflasjonsmålet spesielt.

Denne medlemen viser til at pengepolitikken i dag har fått eit relativt stort ansvar for å stabilisere økonomien og avlaste finanspolitikken. Den ekspansive pengepolitikken dei siste to åra har likevel ikkje fungert heilt tilfredsstillande i så måte. Den låge renta har ført til ein markert auke i privat konsum og gjeldsbelastning, og indirekte til sterkt importvekst. Difor har ikkje situasjonen på arbeidsmarknaden betra seg monaleg, og arbeidsløysa er framleis for høg. Til alt overmål har investeringane falle i takt med rentenedsetjingane. Denne medlemen meiner at ein i den økonomiske politikken bør gje finanspolitikken eit relativt større ansvar for økonomisk stabilisering. Ein målretta og aktiv finanspolitikken vil kunne gje betre sysselsetjingseffektar, og jamvel avlaste pengepolitikkens ansvar for å innfri inflasjonsmålet.

Medlemen i komiteen frå Kystpartiet ser med glede på at pengepolitikken som vert ført av Norges Bank nå meire er oppteke av sysselsetting og andre tilhøve i norsk økonomi, t.d. finansiell stabilitet som av å halde inflasjonen på om lag 2,5 pst. to år fram i tida. Resultatet har vorte eit rekordlågt rentenivå for å rette på skadeverknadene av den høge renta landet hadde fram til 2002. I Norges Bank sitt mandat vert valutakurs, produksjon og sysselsetting i tillegg til inflasjonsraten lagt vekt på. Ein klok pengepolitikk må balansere desse fire elementa og ikkje ha einsidig fokus på inflasjonen.

Denne medlemen er derfor tilfreds med den endringa som har skjedd i gjennomføringa av pengepolitikken ved at andre element enn inflasjonen skal styre pengepolitikken.

Denne medlemen syner til at den pengepolitikken som vart ført i 2002 og fyrste delen av 2003 førte til at den konkurranseutsette delen av næringslivet mista marknader og at arbeidsløysa auka. Ein stor del av auken i arbeidsløysa skuldast gal pengepolitikk. Høg rente og spesielt ein stor renteskilnad mellom Noreg og utlandet, spesielt EURO-området, gjorde at kursen på den norske krona vart høg, med tilsvarande vanskelegare konkurransevilkår for konkurranseutsette verksemder.

Denne medlemen meiner at røynslene frå dei siste åra med å overlata den kortsiktige stabilisering av økonomien i stor grad til pengepolitikken ikkje har falle godt ut. Rettnok har inflasjonen vore under kontroll, men det manglar mykje på at pengepolitikken har gjeve realøkonomisk stabilitet. Det kan spørjast om det har vore stilt for store krav til pengepolitikken sett i høve til dei verkemidla Norges Bank har.

Denne medlemen vil peike på at pengepolitikken i dag har fått eit stort ansvar for å stabilisere økonomien og avlaste finanspolitikken. Det er grenser for kor mykje ein kan oppnå av målsettingar ved å nytte renteendringar. Elles er rentenivået nå så lågt at handlingsrommet for pengepolitikken i dag er svært avgrensa. Den ekspansive pengepolitikken dei siste åra har ikkje ført til gode nok resultat. Den låge renta har ført til auka privat konsum og gjeldsoppbygging og konsumveksten har vorte meir retta mot import. Dette har ført til at arbeidsløysa ikkje har betra seg monaleg.

Denne medlemen meiner at finanspolitikken har vorte nytta for lite i styringa av den norske økonomien. Det er svært avgrensa kva ein kan oppnå av økonomiske mål ved å nytte pengepolitikken fordi han verkar "blindt". Ein aktiv finanspolitikk må stø under pengepolitikken for å få den beste løysinga av vanskane i den norske økonomien. Ein målretta aktiv finanspolitikk vil kunne gje betre sysselsettingseffektar og avlaste ansvaret til pengepolitikken med å oppnå inflasjonsmålet.

2.5 Statens petroleumsfond og Folketrygdfondet

2.5.1 Statens petroleumsfond

2.5.1.1 Sammendrag fra St.meld. nr. 1 (2004-2005)

Inntektene i Statens petroleumsfond er definert som statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten, avkastningen fra fondets plasseringer og netto finanstransaksjoner knyttet til petroleumsvirksomheten. Fondets utgifter består av en årlig overføring til statskassen etter vedtak i Stortinget. Denne overføringen tilsvarer det oljekorrigerte underskuddet på statsbudsjettet.

Petroleumsfondet er et finanspolitisk styringsmiddel som synliggjør statens bruk av petroleumsinntekter. Ved etableringen av fondet i 1990, da Stortinget vedtok petroleumsfondsloven, ble det lagt vekt på at avsetningen av fondsmidler må inngå i en helhetlig budsjettprosess, slik at fondsoppbygging gjenspeiler faktiske overskudd på statsbudsjettet.

Det har vært bred enighet i Stortinget om fondets investeringsstrategi. Petroleumsfondet skal forvaltes på en forsvarlig måte, hvor siktemålet er høy avkastning innenfor moderat risiko, for på den måten å bidra til å sikre grunnlaget for framtidig velferd, herunder pensjoner. Fondet opptrer som en finansiell investor. Eierandelen i enkeltselskaper er liten, og fondet plasseres slik at det gir en avkastning på linje med bredt sammensatte aksje- og obligasjonsindekser i land med velutviklet selskaps-, børs- og verdipapirlovgivning.

En uavhengig ekspertgruppe, ledet av professor Agnar Sandmo, har nylig vurdert anvendelser av Norges kapitalstyrke. En vurdering av hvorvidt deler av Petroleumsfondet burde investeres i norske bedrifter inngikk i mandatet for dette arbeidet. Gruppen finner ikke belegg for å hevde at det er generell knapphet på kapital i norsk næringsliv, og gir sterk faglig støtte til hovedlinjene for forvaltningen av petroleumsinntektene.

Kapitalen i Petroleumsfondet var ved utgangen av juni i år 942,4 mrd. kroner. Ved utgangen av 2004 er fondskapitalen i denne meldingen anslått til om lag 1053 mrd. kroner.

Regjeringen foreslo i Revidert nasjonalbudsjett 2004 etiske retningslinjer for forvaltningen av Statens petroleumsfond. Stortinget stilte seg bak forslaget. Regjeringen vil i løpet av inneværende år oppnevne Petroleumsfondets etiske råd. Rådet skal blant annet gi Finansdepartementet råd om eventuelle konkrete selskaper som bør utelukkes fra Petroleumsfondet i henhold til de etiske retningslinjene.

Det vises til nærmere drøfting av Petroleumsfondet i avsnitt 3.5 i meldingen.

2.5.1.2 Komiteens merknader

Komiteen tar dette til orientering.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at kapitalen i petroleumsfondet ved utgangen av juni i år var 942,4 mrd. kroner. Petroleumsfondet ventes nå å vokse til om lag 1053 mrd. kroner ved utgangen av 2004 og om lag 1244 mrd. kroner ved utgangen av 2005.

Flertallet viser til at det har vært bred enighet i Stortinget om fondets investeringsstrategi. Petroleumsfondet skal forvaltes på en forsvarlig måte, hvor siktemålet er høy avkastning innenfor moderat risiko, for på den måten å bidra til å sikre grunnlaget for fremtidig velferd.

Flertallet viser til at en uavhengig ekspertgruppe, ledet av professor Agnar Sandmo, nylig har vurdert anvendelsen av Norges kapitalstyrke. Ekspertgruppen fant ikke støtte for påstanden om at det er generell knapphet på kapital i norsk næringsliv. Gruppen anbefaler derfor ikke at petroleumsfondet burde investere i norske bedrifter. Flertallet viser til at ekspertgruppen gir sterk faglig støtte til hovedlinjene for forvaltningen av petroleumsinntektene.

Flertallet viser til at Regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett 2004 foreslo etiske retningslinjer for forvaltningen av petroleumsfondet, som Stortinget sluttet seg til. Flertallet er fornøyd med at Regjeringen i løpet av inneværende år vil oppnevne petroleumsfondets etiske råd.

Flertallet viser til at Norge har klart å sette til side om lag halvparten av alle petroleumsinntekter siden produksjonsstart på 70-tallet. Flertallet viser til at petroleumsinntektene tilhører alle generasjoner, også de som ikke er født. Flertallet mener derfor det er viktig at petroleumsfondet forvaltes på en måte som sikrer at også kommende generasjoner får nyte godt av vår ressursrikdom.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at oljefondet er i ferd med å passere 1 billion kroner. Det er et betydelig fond også i internasjonal sammenheng, og kan ha en innflytelse i markedene de investerer i. Disse medlemmer er opptatt av at plasseringen av fondet ikke bidrar til å bryte grunnleggende etiske regler, men også at fondet kan plasseres slik at det bidrar til en positiv utvikling i verden.

Disse medlemmer viser til at Stortinget i forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett vedtok innføring av etiske retningslinjer for petroleumsfondet i tråd med innstillingen til utvalget ledet av professor Hans Petter Graver. Disse medlemmer understreker at dette er en viktig omlegging som sikrer at plasseringen av petroleumsfondet ikke bidrar til å støtte selskaper som har virksomhet som bryter med slike etiske regler, og viser i den forbindelse til sine merknader i kapittel 9 i Budsjett-innst. S. II (2003-2004).

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Petroleumsfondet ventes å vokse til over 1000 mrd. kroner ved utgangen av 2004 og 1 244 mrd. kroner ved utgangen av 2005.

Disse medlemmer viser til at det har vært bred enighet i Stortinget om fondets investeringsstrategi, med en forsvarlig forvaltning som innebærer høy avkastning innenfor moderat risiko. Men disse medlemmer vil likevel peke på at svært mye av den økonomiske debatten i Norge dreier seg om hvordan vi som nasjon skal forholde oss til oljeinntektene. Disse medlemmer vil påpeke det åpenbare ved at oljeinntektene i bunn og grunn er inntekter på lik linje med alle andre inntekter fra norsk produksjon. Det særegne med oljeinntektene er den høye avkastningen, relativt til ressursinnsatsen i form av arbeidskraft og investert kapital. I tillegg tilfaller det aller meste av oljeinntektene staten direkte som grunneier og skatteoppkrever og indirekte via statlig eide oljeselskap.

Disse medlemmer mener at en ansvarlig og langsiktig forvaltning av oljeformuen må fokusere på å maksimere økonomisk vekst, og at oljeinntektene i større grad dermed kan konverteres til real- og humankapital fremfor finanskapital. Det hjelper svært lite for kommende generasjoner at de arver vår oljeformue i form av et oljefond, hvis de samtidig avspises med mye mindre real- og humankapital. Infrastruktur i form av bredbånd eller veier er eksempler på slik fremtidsrettet investering.

Ved bruk av oljeinntekter er det derfor viktig å skille mellom forbruk og investering.

Disse medlemmer vil redusere det statlige forbruket. Disse medlemmer vil også senke skatter og avgifter og øke de offentlige realinvesteringer. Dette har viktige konsekvenser for utviklingen i norsk realkapital og verdien av norsk arbeidsinnsats, og må derfor sees på som en form for investering på lik linje med plassering av oljeinntekter i oljefondet. Disse medlemmer vil ikke forbruke oljepengene. Vi investerer.

Disse medlemmer tar med andre ord sterk avstand fra en snever fokusering på konvertering av dagens olje og gass til utenlandske verdipapirer. Hensynet til en helhetlig samfunnsøkonomisk politikk, tilsier at fokus må være rettet mot utviklingen i den totale nasjonalformuen. Avkastningen på nasjonalformuen er landets samlede årlige produksjon og inntekt. Når Fremskrittspartiet har som målsetting å øke vekstraten i BNP, innebærer dette at vår målsetting er en langt høyere nasjonalformue over tid enn det Regjeringen legger opp til.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser til at kapitalen i Petroleumsfondet venteleg vil vekse til 1053 mrd. kroner ved utgangen av året, og til om lag 1244 mrd. kroner ved utgangen av 2005.

Denne medlemen viser til at det norske oljefondet verdimessig sannsynlegvis er det største i sitt slag. Alaska Permanent Fund, oppretta i 1976 ved folkerøysting og forankra i delstatens grunnlov, hadde ved utgangen av fyrste halvvår ein fondskapital på om lag 189 mrd. kroner. Kuwaits Reserve Fund for Future Generations, også etablert i 1976, hadde ved utgangen av 2003 ein fondsverdi på om lag 450 mrd. kroner.

Denne medlemen er nøgd med at Regjeringa i revidert nasjonalbudsjett for 2004 la fram klåre, etiske retningsliner for forvaltninga av den norske petroleumsfondet, og støttar oppnemninga av eit etisk råd for petroleumsfondet.

Petroleumsfondet skal forvaltast på ein forsvarleg måte, der siktemålet er høg avkastning innanfor moderat risiko. Denne medlemen viser til at Senterpartiet tidlegare har gjort framlegg om å redusere aksjedelen av petroleumsfondet sine investeringar til 25 pst. Ein grunn for dette framlegget er og har vore ein preferanse for mindre varierande og meir sikker og føreseieleg avkastning. Ein kontrafaktisk analyse - kva som hadde kunna vore tilfellet - viser at den årlege real­avkastninga med ein slik modell hadde vore 3,6 pst. i tida 1998 til 1. halvår 2004, jf. svar på Senterpartiets spørsmål nr. 72 og svarbrev frå finansministeren dagsett 23.oktober 2004. Sidan 1. januar 1997 har fondets årlege realavkastning til samanlikning vore 3,57 pst. Relativt større investeringar i obligasjonar hadde med andre ord gjeve lik, men meir stabil realavkastning.

Medlemen frå Kystpartiet viser til at kapitalen i petroleumsfondet var på 942,4 mrd. kroner ved utgangen av juni 2004 og at ein reknar med at det vil vera om lag 1053 mrd. kroner ved slutten av 2004. Trass i at mykje av innkomene frå oljesektoren har vorte nytta i norsk økonomi er det som står inne på petroleumsfondet om lag halvparten av alle petroleumsinnkomene sidan produksjonen starta på 1970-talet. Denne medlemen meiner at petroleumsinnkomene høyrer til alle generasjonar også dei som ikkje er fødde. Petroleumsfondet må derfor forvaltast på slik måte at ein sikrar dei generasjonane som kjem del i den naturresursen ein nå tek ut og gjer om i pengar.

Denne medlemen viser til at det i 2001 kom nye retningsliner for bruk av petroleumsfondet, handlingsregelen. Handlingsregelen går ut på at det såkalla strukturelle, oljekorrigerte underskotet på statsbudsjettet skulle tilsvare forventa realavkasting på Statens petroleumsfond som er sett til 4 pst.

Denne medlemen meiner det er ein likskap mellom handlingsregelen og stabiliseringspakta til euro-landa der underskotet på statsbudsjettet høgst skal vera 3 pst. av BNP. Dette har vist seg å vera ei tvangstrøye som hindrar landa i å nytte finanspolitikken til økonomisk stabilisering. Det blir svært avgrensa rom for at den automatiske økonomiske stabilisatoren kan verke fordi landa må kutte kostnader om inntektene til staten sviktar. Tyskland er i ein slik situasjon nå.

Denne medlemen meiner at det i dag ikkje er praktisk mogleg å knyte finanspolitikken så sterkt opp mot avkasinga på petroleumsfondet som handlingsregelen seier. Eit nærliggjande spørsmål er om ein nærmast mekanisk regel verkar fornuftig når svingingane i avkastninga på fondet varierar så sterkt og når det er denne avkastninga meir enn det årlege uttaket synest å verta avgjerande for den framtidige storleiken til fondet. Denne medlemen konstaterer da og at bruken av pengar frå petroleumsfondet ikkje har fylgt handlingsregelen slavisk.

Denne medlemen viser til at på grunn av store svingingar i kronekurs og på den internasjonale aksjemarknaden har det vore vanskeleg å fastsetja storleiken på fondet framover. Denne medlemen viser til dei store endringane i anslaga på Statens petroleumsfond dei siste åra. Dette tyder på at anslaga på petroleumsfondet er uegna som referanseramme for finanspolitikken. I staden kunne trend-BNP for fastlands-Noreg nyttast. Fordelen med denne referanseramma er at det gjev eit grunnlag for å berekne akseptabelt underskot på statsbudsjettet, bruk av oljepengar, som er langt meir stabilt over tid og lettare å lage anslag på. Samstundes blir det større rom til å ta omsyn til konjunkturutviklinga.

Ei endring av handlingsregelen som nemnt ovanfor seier i praksis at det blir lagt større vekt på å få eit stabilt underlag for finanspolitikken, og mindre på å dekke dei framtidige pensjonspliktene til staten ved årlege avsettingar. I periodar med svak avkasting av petroleumsfondet vil det verta avsett mindre, medan det vert avsett meir i tider med høg avkasting. På lang sikt skulle dette ikkje føre til skilnad på avsettingane.

Denne medlemen meiner det verkar fornuftsstridig at verdifallet til petroleumsfondet i 2001 og 2002 skal avgjera kva slags finanspolitikk ein skal føre i åra framover- og spesielt når retningslinene seier at finanspolitikken med handlingsregelen har fått ei mellomlang forankring. Grunnen til at ein legg opp til å halde att nå er tydelegvis at ein kjenner seg bunden av handlingsregelen og fører til at finanspolitikken liknar på den som Tyskland må fylgje pga. stabiliseringspakta i EURO-området. Vi er ikkje medlem av EU og har fridom og økonomisk evne til å føre ein sjølvstendig finanspolitikk. Denne medlemen vil ikkje at handlingsregelen skal bli ein handlings­vegringsregel.

2.5.2 Folketrygdfondet

2.5.2.1 Sammendrag fra St.meld. nr. 1 (2004-2005)

Folketrygdfondets kapital utgjorde 158,3 mrd. kroner målt til markedsverdi ved utgangen av 2003. Av dette utgjorde plasseringer i egenkapitalinstrumenter 31 mrd. kroner. Knapt 65 pst. av fondets verdipapirportefølje var plassert i stats- og statsgaranterte verdipapirer, og av dette utgjorde kontolån til staten 94 pst.

Folketrygdfondet oppnådde en avkastning på 16,2 pst. i 2003. Over de siste fem årene har fondet gjennomsnittlig hatt en årlig, nominell avkastning av totalkapitalen på 7,3 pst., som er 0,1 pst. høyere enn gjennomsnittlig avkastning i referanseporteføljen.

Investering i unoterte aksjer som skal børsnoteres

I § 5 i reglementet for Folketrygdfondet nevnes alle instrumenter som fondet har adgang til å investere i. Folketrygdfondets adgang til å foreta aksjeinvesteringer er avgrenset til børsnotere aksjer, men plasseringer i unoterte aksjer kan godtas i spesielle situasjoner.

I forbindelse med Nasjonalbudsjettet 2003 ble fondets adgang til å investere i emisjoner i unoterte aksjer endret. Formålet med endringen var å klargjøre investeringsadgangen i unoterte selskaper. Kravet om at børsnotering skulle skje kort tid etter emisjonen ble erstattet med et krav om notering på OTC-listen som administreres av Norges Fondsmeglerforbund. Det ble også satt en øvre ramme for slike investeringer på 2,5 pst. av aksjerammen.

Folketrygdfondet har i brev til Finansdepartementet av 16. mars 2004 bedt om at premissene for investeringer i unoterte aksjer blir gjort mer fleksible. Fondet viser til at både kravet om at fondets investeringer i unoterte selskaper må gjøres gjennom en emisjon før børsnotering og at selskapene må være notert på OTC-listen virker unødvendig begrensende. Folketrygdfondet ønsker også å avvikle dagens ramme for investeringer i unoterte aksjer på 2,5 pst. av aksjerammen, da dette er selskaper som forutsettes å bli børsnotert og som derved vil inngå i den ordinære aksjeporteføljen.

Erfaringen de siste to årene har vist at enkelte selskaper, som det har vært aktuelt for fondet å investere i, ikke har blitt notert på OTC-listen. Regjeringen foreslår derfor at henvisningen til OTC-listen tas ut av reglementet, siden dette kravet ikke synes som en hensiktsmessig avgrensning av FTFs investeringer i unoterte aksjer. Regjeringen ser at det kan virke unaturlig å begrense investeringer til tilfeller der det utstedes nye aksjer ved emisjon, uten å tillate kjøp av eksisterende aksjer for å f. eks. tilfredsstille krav til spredning av eierskapet. Det foreslås derfor at kravet om emisjon tas ut av reglementet. De to omtalte endringene innebærer ingen generell adgang for Folketrygdfondet til å investere i unoterte aksjer. Slike investeringer skal fremdeles være avgrenset til aksjer i selskaper som har søkt eller har konkrete planer om å søke børsnotering.

Adgangen til å investere i unoterte aksjer bør fortsatt være et unntak som gjør det mulig å investere i enkelte selskaper før børsnotering. Regjeringen mener derfor det fortsatt bør gjelde en maksimalramme som bidrar til å avgrense bruken av investeringsadgangen i unoterte aksjer. For å bidra til at Folketrygdfondet kan foreta investeringer som fondet mener er lønnsomme, foreslår imidlertid departementet å øke rammen fra dagens 2,5 pst. til 5 pst. av aksjerammen.

Det vises forøvrig til forslag til vedtak om endring av reglementet i St.prp. nr. 1 (2004-2005) Statsbudsjettet medregnet folketrygden.

Aksjeandel og investeringer i Norden

Folketrygdfondets brev til Finansdepartementet av 16. mars 2004 inneholder også forslag om å øke rammen for investeringer i aksjer fra 20 til 25 pst., øke rammen for investeringer i ikke-statlige verdipapirer til 40 pst. og å øke maksimalrammen for plasseringer i danske, finske og svenske aksjer fra 20 til 40 pst. av aksjerammen.

Folketrygdfondet er allerede en stor aktør i markedet for norske børsnoterte aksjer, med betydelige eierandeler i enkeltselskaper. Forslaget om økt aksjeandel innebærer derfor at porteføljen for svenske, danske og finske aksjer utvides.

Pensjonskommisjonens utredning (NOU 2004:1) inneholder forslag om å etablere et Statens pensjonsfond basert på dagens Statens petroleumsfond og Folketrygdfondet. Pensjonskommisjonen foreslår at Norges Bank, som i dag forvalter Petroleumsfondet, skal ha ansvar for utenlandsplasseringene i det nye Statens pensjonsfond, mens Folketrygdfondet skal ha ansvar for innenlandsplasseringene. Ut fra Pensjonskommisjonens forslag til arbeidsdeling synes det ikke hensiktsmessig å legge opp til endringer som nødvendiggjør økte rammer for utenlandsplasseringer for Folketrygdfondet nå, før organiseringen av Statens pensjonsfond er nærmere avklart. Regjeringen vil i løpet av 2004 legge fram en stortingsmelding basert på pensjonskommisjonens forslag.

2.5.2.2 Komiteens merknader

Komiteen tar dette til orientering, og viser for øvrig til de respektive merknader i Budsjett-innst. S. nr. 6 (2004-2005).

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kystpartiet mener at premissene for at Folketrygdfondet kan investere i unoterte aksjer bør gjøres mer fleksible. Disse medlemmer vil derfor tilrå at det gjøres endringer i henhold til de forslag som framkommer i Folketrygdfondets brev til Finansdepartementet av 16.mars 2004.

Disse medlemmer vil også tilrå at rammen for investeringer i aksjer økes fra 20 pst. til 25 pst., at rammen for investeringer i ikke-statlige verdipapirer økes til 40 pst., og at maksimalrammen for plasseringer i danske, finske og svenske aksjer øker fra 20 pst. til 40 pst. av aksjerammen. Dette er i tråd med de anbefalinger styret i Folketrygdfondet har gjort overfor Finansdepartementet.

Slike endringer i plasseringsreglementet vil gi større fleksibilitet i investeringsarbeidet, sikre bedre risiko­spredning og dermed øke avkastningsmulighetene.

2.6 Sysselsettings- og inntektspolitikken

2.6.1 Sammendrag fra St.meld. nr. 1 (2004-2005)

Det norske arbeidsmarkedet fungerer i all hovedsak godt. Yrkesdeltakelsen er høy og arbeidsledigheten er lav i internasjonal målestokk. Den sterke økningen i antall trygdemottakere gir grunn til bekymring. Siden 1995 har til sammen om lag 200000 flere personer kommet over på folketrygdens helserelaterte ytelser, og om lag 20 pst. av befolkningen i yrkesaktiv alder mottar nå trygd fra det offentlige. I årene framover ventes det moderat vekst i arbeidsstyrken. For å sikre vekstevnen i norsk økonomi er det viktig at velferdsordningene utformes slik at de stimulerer til deltakelse i arbeidslivet. I løpet av de siste årene er det iverksatt en rekke tiltak for å bedre arbeidsmarkedets virkemåte og for å motvirke den kraftige tilstrømmingen til ulike trygdeordninger. Blant annet er varigheten i dagpengeordningen redusert, utdanning som attføringstiltak er mer målrettet og uførestønaden er delt i en varig og en tidsbegrenset stønad. Disse endringene sikter mot å stimulere til arbeid.

For å dempe tilgangen til uføretrygd er det igangsatt et arbeid som skal vurdere prosedyrene for innvilgelse av uføretrygd. Regjeringen vil iverksette forsøk med ulike modeller som skal sikre en mer uavhengig medisinsk vurdering enn det som kan gis av pasientens egen behandlende lege.

Sykefraværet har vokst kraftig de siste ti årene, og Norge er blant de OECD-landene som har høyest sykefravær. Intensjonsavtalen for et inkluderende arbeidsliv ble inngått mellom hovedorganisasjonene på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden og Regjeringen i oktober 2001 for en fireårsperiode. Et delmål er at sykefraværet skal reduseres med 20 pst. fra 2. kvartal 2001 til 2. kvartal 2005. Etter en økning på nær 5 pst. både i 2002 og 2003, ble sykefraværet redusert i 2. kvartal i år. For at målsettingen i intensjonsavtalen skal oppfylles, må sykefraværet likevel reduseres med i overkant av 20 pst. fra dagens nivå. Intensjonsavtalen skal evalueres etter at tall for 2. kvartal 2005 foreligger.

Det økte sykefraværet skyldes i all hovedsak økt langtidsfravær. For å hindre utstøting fra arbeidsmarkedet er det viktig at sykelønnsordningen utformes slik at flest mulig vender tilbake til arbeidslivet etter å ha vært langvarig syk. På denne bakgrunn foreslår Regjeringen at det fra 1. april 2005 innføres et økonomisk medansvar for arbeidsgivere på 10 pst. for den delen av sykeperioden som finansieres over folketrygden. Samtidig foreslås arbeidsgiverperioden redusert fra 16 til 14 dager. Endringen i sykelønnsordningen vil gi et økonomisk incitament for arbeidsgiverne til å iverksette sykdomsforebyggende tiltak, samtidig som innsatsen for å få langtidssykemeldte tilbake i arbeid blir forsterket.

Hovedmålet for arbeidsmarkedspolitikken er at arbeidsledige raskest mulig skal komme i arbeid. Aetat arbeider aktivt for å stimulere jobbsøkingen. Det foreslås et gjennomsnittlig nivå på 12500 plasser under ordinære arbeidsmarkedstiltak i første halvår 2005. Prioriterte grupper vil være langtidsledige, ungdom og innvandrere. Nivået på arbeidsmarkedstiltak for andre halvår 2005 vil bli vurdert nærmere i Revidert nasjonalbudsjett 2005. Regjeringen foreslår om lag 24500 plasser i 2005 under de spesielle tiltakene for yrkeshemmede. Dette er i gjennomsnitt om lag 2000 flere tiltaksplasser enn i 2004.

Det inntektspolitiske samarbeidet er en viktig del av den samlede økonomiske politikken. Gjennomføringen av lønnsoppgjørene er partenes ansvar. Regjeringen legger samtidig vekt på å videreføre en økonomisk politikk som bidrar til at kostnadsveksten bringes ned på linje med utviklingen hos våre handelspartnere. Kronesvekkelsen siden desember 2002 har bidratt til å bedre utsiktene for de konkurranseutsatte næringene. Lønnsveksten i norsk industri har avtatt betydelig siden 2002, men kostnadsnivået er fortsatt høyt. Lønnskostnadene i norsk industri har siden 1997 vokst med til sammen 14 prosentpoeng mer enn hos våre handelspartnere regnet i nasjonal valuta. I 2004 anslås den samlede årslønnsveksten til 3 3/4 pst., mens lønnsveksten hos handelspartnerne anslås til 3 pst.

2.6.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, tar dette til orientering.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det norske arbeidsmarked i all hovedsak fungerer godt. Selv om yrkesdeltakelsen er høy og arbeidsledigheten lav i internasjonal målestokk, har disse medlemmer vært bekymret over den svake utviklingen på arbeidsmarkedet de senere år. Disse medlemmer viser til at økningen i arbeidsledigheten hadde sitt utspring i den svake internasjonale konjunkturen og den særnorske kostnadsutfordringen de senere årene som følge av høye lønnsoppgjør, høy rente og sterk kronekurs. Disse medlemmer er tilfreds med at Regjeringens helhetlige politikk for å skape vekst og arbeidsplasser har begynt å virke. Disse medlemmer er glade for at sysselsettingen har økt med 10000 personer fra 1. til 2. kvartal i 2004, og at den positive utviklingen ventes å fortsette. På årsbasis ventes ledigheten å bli 4,1 pst. i 2005, en nedgang fra 0,3 prosentpoeng fra året før.

Disse medlemmer støtter opp om at Regjeringen legger vekt på å videreføre et inntektspolitisk samarbeid. De særnorske kostnadsutfordringene hadde sitt utspring i at høyere lønnsøkninger de senere år enn hos våre handelspartnere, bidro til en høy rente og sterk krone. Siden 1997 har lønnskostnadene i norsk industri vokst med til sammen 14 prosentpoeng mer enn hos våre handelspartnere. Det er derfor viktig at de mer moderate lønnsoppgjørene de siste to år følges opp. En balansert utvikling i norsk økonomi krever at hensynet til konkurranseevnen må være retningsgivende for gjennomføringen av inntektsoppgjørene i 2005 og i årene fremover.

Disse medlemmer er enig med Regjeringen i at det er viktig at offentlige støtteordninger stimulerer til deltakelse i arbeidslivet fremfor passiv mottakelse av stønader. Forslaget fra Regjeringen om reversering av de midlertidige permitteringsreglene er et forslag i så måte.

Disse medlemmer er bekymret over utviklingen i folketrygdens helserelaterte ytelser. Siden 1995 har antallet personer som mottar folketrygdens helserelaterte ytelser økt med om lag 200000 personer, og om lag 20 pst. av befolkningen i yrkesaktiv alder mottar offentlig trygd. Fortsetter denne utviklingen vil det true velferdsstatens bæreevne. Det er arbeid som er grunnlaget for vår velstand og velferd. Disse medlemmer viser til at Regjeringen de siste årene har iverksatt en rekke tiltak for å stimulere til arbeid. Dette bedrer arbeidsmarkedets virkemåte og styrker samfunnets velstand. Disse medlemmer er positive til at det er igangsatt et arbeid for å vurdere prosedyrene for innvilgelse av uføretrygd, og at Regjeringen i den anledning vil iverksette forsøk med ulike modeller som skal sikre en mer uavhengig medisinsk vurdering enn det som kan gis av pasientens egen behandlende lege.

Disse medlemmer ser med bekymring på at sykefraværet har vokst kraftig de siste ti årene, og at Norge nå er blant de OECD-land som har høyest sykefravær. Reduksjonen i sykefraværet i 2. kvartal er gledelig, med tanke på at sykefraværet økte med nær 5 pst. i både 2002 og 2003. Disse medlemmer har merket seg at for at målsettingen i intensjonsavtalen om et inkluderende arbeidsliv skal oppfylles, må sykefraværet reduseres med i overkant av 20 pst. fra dagens nivå. Det er i hovedsak økt langtidsfravær som ligger bak det økte sykefraværet. Disse medlemmer er enige i forslag om at det fra 1.juli 2005 innføres et økonomisk medansvar for arbeidsgivere på 10 pst. for den delen av sykeperioden som finansieres over folketrygden. Dette gir et økt incitament for arbeidsgivere til å iverksette sykdomsforebyggende tiltak. Det økte ansvaret for arbeidsgivere kompenseres delvis ved at arbeidsgiveres fulle ansvar for lønn ved korttidssykefravær reduseres med 2 dager. Det blir også utvidet skjermingsmulighet for utbetaling av sykepenger. Mindre bedrifter kan i dag forsikre seg mot ansvar for sykepenger i arbeidsgiverperioden, og denne forsikringsordningen foreslås nå utvidet til å gjelde bedrifter som har lønnsutbetalinger opptil 80 ganger grunnbeløpet i folketrygden.

Disse medlemmer støtter Regjeringens arbeid med å gjøre det lettere for arbeidsledige å komme inn på arbeidsmarkedet, og er følgelig positiv til at Regjeringen foreslår å sette i gang en forsøksordning hvor uførepensjonen kan benyttes som lønnstilskudd. Sammen med muligheten for uførepensjonister til å få tilbake uføretrygden hvis deres erfaring med arbeidslivet er negativ, vil dette senke terskelen for uføretrygdede med restarbeidsevne til å prøve seg på arbeidsmarkedet. Disse medlemmer er positive til Regjeringens forslag om å øke antallet tiltaksplasser for yrkeshemmede med 2000 plasser, til 24500 plasser i 2005.

Disse medlemmer viser til at det i budsjettavtalen med Fremskrittspartiet ble enighet om å forlenge den midlertidige utvidelsen av permitteringsordningen fra 26 uker til 42 uker for alle bransjer, frem til 1.juli 2005, og at det skal foretas en ny vurdering i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett for 2005.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil peke på at vekstevnen framover vil avhenge av at en stor andel av befolkningen bidrar med sin arbeidsinnsats. Disse medlemmer vil derfor understreke nødvendigheten av å føre en aktiv politikk for å sikre høy yrkesdeltakelse, lav arbeidsledighet og et mer inkluderende arbeidsliv.

Disse medlemmer slår fast at veksten i økonomien tiltar, men at det likevel ikke blir færre arbeidsledige. Ifølge arbeidskraftundersøkelsen er det nå 111000 arbeidsledige. Det er omtrent like mange som i fjor høst, men andelen langtidsledige har økt fra 23 til 26 pst. Disse medlemmer vil peke på at i tillegg til at arbeidsledigheten ikke synker, har yrkesaktiviteten gått ned i løpet av det siste året. Yrkesaktiviteten har ikke vært lavere siden 1996. Siden i fjor høst har det dessuten blitt 14000 flere undersysselsatte kvinner. Det er nå nesten 100000 arbeidstakere som arbeider deltid, men som ønsker å arbeide mer. Nesten 80 pst. av disse arbeidstakerne er kvinner. Disse medlemmer vil videre vise til at siden 1995 har 200000 flere blitt uføretrygdet, mottakere av attførings- og rehabiliteringspenger, sykelønn eller AFP. Om lag 20 pst. av dem som er i yrkesaktiv alder, mottar nå trygd fra det offentlige.

Disse medlemmer legger i sitt alternative budsjett opp til en aktiv arbeidsmarked- og næringspolitikk foreslår en samlet satsing til dette på nesten 3,5 mrd. kroner.

Disse medlemmer viser til at i avtalen mellom Regjeringen og partene i arbeidslivet om et inkluderende arbeidsliv er det forutsatt at sykelønnsordningen ikke skal endres i avtaleperioden. Så sent som 3.desember 2003 skrev Regjeringen og partene i arbeidslivet under på følgende formulering:

"Regjeringen vil ikke foreslå overfor Stortinget at det i avtaleperioden gjøres endringer i dagens sykelønnsordning, verken for arbeidstakere eller arbeidsgivere med mindre alle parter i avtalen er enige om det."

Disse medlemmer mener at endringene i sykelønnsordningen er brudd på avtalen om et inkluderende arbeidsliv, og vil derfor gå imot å endre på sykelønnsordningen. Disse medlemmer mener at det er viktig med et tillitsfullt forhold mellom politiske myndigheter og partene i arbeidslivet og at det derfor er viktig å stå ved inngåtte avtaler.

Disse medlemmer mener at det er nødvendig å sørge for at de som er arbeidsledige, ikke støtes ut av arbeidslivet men får mulighet for å styrke sine kvalifikasjoner og sine muligheter til aktiv arbeidsinnsats i nye jobber. Disse medlemmer viser til at arbeidsdirektøren på et seminar om arbeidsledigheten i Stortingets finanskomité 12.mai 2004 konkluderte med at: "Arbeidsmarkedstiltakene har en positiv effekt på deltakernes framtidige yrkeskarriere - særlig for personer med særskilte problemer på arbeidsmarkedet". Arbeidsdirektøren mente også at erfaringene viser at målrettet innsats overfor arbeidsledige og yrkeshemmede er god samfunnsøkonomi.

Disse medlemmer vil bevilge penger til 3000 flere tiltaksplasser i 2005.

Disse medlemmermener at det er spesielt viktig at ungdom ikke går arbeidsledige lenge. Disse medlemmer vil derfor gjeninnføre ungdomsgarantien, som skal sørge for at alle ungdommer under 25 år sikres rett til arbeid, utdanning eller tiltaksplass. Målet med garantien er å sikre at ingen under 25 år skal bli gående ledige lenger enn 6 måneder uten å få et tilbud om utdanning eller arbeid.

Disse medlemmer viser til at permitteringsperioden i 2005 vil være 26 uker, og at arbeidsgivers periode med lønnsplikt fortsatt vil være 10 dager.

En fersk rapport fra FAFO viser at de nye permitteringsreglene har skapt uro i bedriftene, og at utvidelsen av arbeidsgivernes lønnsplikt til 10 dager har ført til flere oppsigelser.

Disse medlemmer mener at en permitteringsperiode på 26 uker normalt bør være lang nok, men at ordningen bør utvides til 42 uker også i 2005. Grunnen er at det fortsatt er mange arbeidsledige. I en slik situasjon bør en lengre permitteringsperiode tillates for å sørge for at arbeidstakerne fortsatt har en tilknytning til bedriften, slik at verdifull kompetanse ikke forsvinner.

I forslaget til statsbudsjett for 2004 foreslo Regjeringen å endre permitteringsloven slik at arbeidsgivere som permitterte ansatte, skulle betale lønn i de 30 første dager før den permitterte fikk dagpenger, mot tidligere 3 dager. I budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene ble denne perioden redusert til 10 dager. Disse medlemmer ønsker å redusere denne perioden til 5 dager, slik at arbeidsgiverne blir mest mulig motivert ti å ta permitterte medarbeidere inn på midlertidige oppdrag av en viss varighet.

I 2003 foreslo Regjeringen flere kutt i dagpengeordningen, og fikk flertall for dette sammen med Fremskrittspartiet. Som en følge av dette ble ytelsene strammet betydelig inn og langt færre har nå krav på dagpenger. Arbeidsledighet skaper ofte økonomiske problemer for dem som rammes, og disse medlemmer vil bidra til at det ikke blir verre enn nødvendig. Disse medlemmer vil derfor bedre dagpengeordningen ved å redusere kravet til minsteinntekt fra 1,5 G til 1,25 G og redusere antall ventedager fra 5 til 3 dager.

Disse medlemmer støtter forslag som kan bidra ytterligere til inkludering i arbeidslivet, og mener at lønnstilskudd for uføretrygd vil være et godt tiltak for å hindre utstøting av arbeidslivet og for å gi uføretrygdede en mulighet til å prøve ut arbeidsevnen sin. Disse medlemmermener at tiltaket bør omfatte alle med varig og midleritidig uføretrygd.

I avtalen om inkluderende arbeidsliv forplikter Regjeringen seg til å trappe opp trygdeetatens kjøp av helsetjenester til sykemeldte. Det er i dag nesten 33000 pasienter på venteliste for ortopedisk kirurgi. Disse medlemmer vil bevilge i overkant av 100 mill. kroner ekstra til kjøp av helsetjenester, og anslår at det vil gi en innsparing på nesten 280 mill. kroner dersom midlene brukes til ortopedisk dagkirurgi. Dette forutsetter at trygdeetaten kjøper behandling innenfor ortopedisk dagkirurgi til om lag 6000 sykemeldte pasienter.

I sitt alternative budsjett har disse medlemmer videre en rekke forslag som vil bidra til at det blir etablert nye arbeidsplasser. Disse medlemmer vi blant annet bevilge mer til Innovasjon Norge, styrke den regionale utviklingen, utvide egenkapitalen og lånerammen i SIVA, utvide såkornfondene, støtte utbyggingen av bredbånd, redusere utgiftene i fiskerinæringen og styrke petroleumsforskningen. Disse medlemmer ønsker dessuten å etablere et selskap som skal bygge ut infrastruktur for naturgass, som kan gi grunnlag for ny næringsvirksomhet og utvidelse av eksisterende virksomheter.

Disse medlemmer foreslår 3,5 mrd. kroner mer i frie inntekter i kommunesektoren. Beregninger fra Statistisk sentralbyrå viser at en slik økning i kommunesektorens frie inntekter trolig vil øke sysselsettingen i kommuner og fylkeskommuner med mellom 7000 og 8000 personer. 2 av 3 av disse vil antakelig komme fra ledighetskøen, men økningen gir også kommunene mulighet for å tilby flere (kvinnelige) deltidsansatte heltidsstillinger.

Disse medlemmer mener at det er viktig å videreføre det inntektspolitiske samarbeidet, der partene i arbeidslivet gjennom moderate lønnsoppgjør bidrar til å sikre en sterk konkurranseutsatt sektor. Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen har flere forslag som vil gjøre dette samarbeidet vanskeligere. Disse medlemmer vil spesielt peke på at Regjeringen i statsbudsjettet for 2005 foreslår å endre sykelønnsordningen i strid med avtalen om et inkluderende arbeidsliv.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at arbeidsledigheten i Norge er fortsatt høy. For disse medlemmer er det en målsetting å redusere ledigheten, blant annet ved å gi langt større incitamenter til å ta lønnet arbeid ved hjelp av skattelettelser. Det må også i større grad åpnes for privat formidling av arbeidskraft.

Disse medlemmer er opptatt av å øke arbeidsstyrken gjennom tiltak som gjør det mer opportunt å skaffe seg lønnet arbeid. Økt effektiv bruk, både yrkesmessig og geografisk, av den arbeidskraften som til enhver tid er tilgjengelig er viktig for å skape grunnlag for økt vekst. I tillegg må både det offentlige byråkrati og støtten til ulønnsomme arbeidsplasser reduseres. Høyere økonomisk vekst gjennom økt produktivitet legger grunnlaget for generelt høyere lønnsvekst.

Disse medlemmer tar avstand fra en forenklet moderasjonslinje. Det er for eksempel ikke noe mål at timelønnskostnadene skal øke mindre i Norge enn hos våre handelspartnere. Det er i utgangspunktet helt feil å sammenligne timelønnskostnader over landegrensene. Hvis produktiviteten øker, vil lønningene kunne øke, uten at kostnadene pr. produsert enhet i bedriftene øker. For disse medlemmer er det derfor et mål å øke lønningene på samme måte som det er et mål å øke den økonomiske veksten og produktiviteten.

Disse medlemmer er samtidig klar over at LO og andre arbeidstakerorganisasjoner besitter en potensielt stor makt med hensyn til å kunne presse lønnsnivået høyere enn produktivitetsutviklingen gir grunnlag for. Da vil resultatet bli arbeidsledighet eller feil bruk av arbeidskraften. Dette problemet mener disse medlemmer gradvis må løses ved at de lover som regulerer arbeidsmarkedet endres, slik at lønninger i større grad blir bestemt individuelt eller på den enkelte arbeidsplass. Disse medlemmer vil begrense organisasjonenes makt på arbeidsmarkedet. "Solidaritetsalternativet" er et skjørt grunnlag å basere den langsiktige utviklingen i sysselsettingen på.

Disse medlemmer mener at lønnsfastsettelsen i utgangspunktet bør skje lokalt i den enkelte bedrift, og at dette må gjelde både i offentlig og privat sektor. En slik ordning vil styrke fleksibiliteten i arbeidsmarkedet.

Sentral lønnsfastsettelse og detaljerte avtaler bidrar til å redusere de lokale parters ansvar for lønnsdannelsen. En omlegging til en slik inntektspolitikk vil etablere lønns- og forhandlingssystemer tilpasset en samfunnsutvikling som setter store krav til omstillinger og kompetanseoppbygging under skiftende rammebetingelser. Ressurser som i dag går til unødvendig administrasjon, tilsyn og kontroll, må kanaliseres over i tjenesteyting.

Norsk offentlig forvaltning har i for stor grad vært preget av sektorvise krav til likhet i organisering, likhet i økonomiske rammer, og likhet i mål og krav, helt uavhengig av lokale utfordringer og forhold. Det må legges til rette for større differensiering lokalt, også innenfor lønnspolitikken.

Et stivbent forhandlingssystem preget av generelle tillegg til alle, uavhengig av ansvar, innsats og kompetanse, tar ikke hensyn til det offentliges behov for å tiltrekke seg ettertraktet arbeidskraft. Resultatet er en sammenpresset lønnsstruktur og økte forskjeller mellom grupper med høyere utdanning i offentlig og privat sektor. Det har gjort det vanskeligere å få tak i kompetent arbeidskraft. Dette gjelder særlig i yrker som har et alternativ i privat sektor. Har man muligheten, søker man seg gjerne over til en jobb hvor man føler seg skikkelig verdsatt. For yrkesgrupper som ikke har noe alternativ i privat sektor, er det rekrutteringen til yrket som rammes. Dette må stats- og kommunesektoren som arbeidsgiver ta hensyn til i sin lønnspolitikk.

Fordelen med lokale forhandlinger er at de gir bedre samsvar mellom lønn, produktivitet og etterspørsel etter arbeidskraft. De lokale parter kan bruke individuelle vurderinger for å honorere dyktighet, ansvar og innsats. Det gir fleksibilitet og omstillingsevne. Hensynet til faktorer som bare kan bedømmes på arbeidsplassene krever lokal lønnsdannelse. Gjennom lokal lønnsdannelse økes motivasjonen for innsats på den enkelte arbeidsplass, som igjen bedrer produktiviteten både i privat og offentlige sektor, og som legger grunnlaget for styrket konkurranseevne. Argumentene for lokal lønnsdannelse er dermed både geografiske, bransjemessige, utdanningsmessige, produktivitetsmessige og individuelle.

Ifølge Nasjonalbudsjettet har inntektspolitikken et hovedansvar når det gjelder å sørge for at inflasjonen holdes lav og på linje med våre handelspartnere. Inntektspolitikken, altså utfallet av lønnsoppgjørene, kan ikke ha dette ansvaret. Inntektsoppgjørene er av betydning for sysselsettingsutviklingen og påvirker den generelle realøkonomiske utviklingen, men den kan ikke delegeres ansvaret for økonomiens nominelle utvikling. Et ekspansivt lønnsoppgjør vil i større grad føre til redusert sysselsetting og lavere vekst enn det vil føre til høyere inflasjon. Inflasjonsraten er i hovedsak bestemt av pengepolitikken og bestemmes uavhengig av inntektspolitikken.

Internasjonalt er det liten sammenheng mellom lønnsutviklingen og inflasjon. Mange land i eurosonen har høyt lønnsnivå og lav sysselsetting i kombinasjon med lav inflasjon. Videre kan ikke et lønnsoppgjør vurderes som moderat eller ekspansivt uten å ta i betraktning produktivitetsutviklingen.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti understreker at en arbeidsledighet som ligger stabilt på over 100000 personer er sløsing med samfunnets ressurser. Disse medlemmers økonomiske politikk reduserer ledigheten, gir bedre fordeling, og gjør Norge til et bedre samfunn. Gjennom klare omprioriteringer i forhold til Regjeringens budsjett klarer vi dette innenfor samme økonomiske ramme som Regjeringen.

Veksten i Norge er brukbar, og mye tyder på at vi har gode tider foran oss. Når Regjeringen allikevel legger opp til et ekspansivt økonomisk opplegg for neste år, gjennom rekordlav rente, ekspansiv finanspolitikk og svært høye oljeinvesteringer, gir dette til sammen en sterk stimulans til aktiviteten i norsk økonomi. Men det gir liten effekt på arbeidsledigheten, samtidig som boligmarkedet og leverandørene til oljevirksomheten trues av overoppheting.

Arbeidskraften er vår viktigste ressurs. Arbeid er for de fleste selve nøkkelen til et meningsfylt liv. Arbeidsledighet er en ulykke, både for den enkelte og for samfunnet. Det er også en enorm sløsing med samfunnets viktigste ressurs, og er dermed den største trusselen mot velferdsstaten.

I perioden 1998-2001 lå tallet på langtidsledige stabilt på 15000-16000. Nå er antallet økt til 25500, dvs. en økning på 58 pst. fra 2001. Langvarig svekkelse av kontakten med arbeidslivet gir sterkt økt risiko for varig utstøting og en rekke andre problemer av sosial og økonomisk natur. Den sterke økningen i langtidsledigheten er derfor spesielt betenkelig.

Det er også bekymringsverdig at det er få tegn til en vesentlig bedring av ledighetssituasjonen. Finansdepartementet anslår at ledigheten kommer til å synke svakt fra 4,4 pst. (105000) i gjennomsnitt i år til 4,1 pst. (98000) neste år, på tross av relativt høy temperatur i økonomien.1 SSB regner med en ledighet på 3,8 pst. i 2006. Norges Bank anslår ledigheten til 3,75 pst. i 2007. Det kan følgelig slås fast at en videreføring av dagens politikk vil gi oss en ledighet flere år fram i tid på rundt 100000. Dette er ikke akseptabelt, og mer effektive tiltak for å bekjempe ledigheten er nødvendig.

Den økonomiske politikken Regjeringen fører, stimulerer først og fremst det private forbruket. Her er importandelen høy, og effekten på ledigheten av økning er derfor liten. Det som først og fremst hindrer nedgang i arbeidsledigheten nå, er den svært stramme kommuneøkonomien. På tross av vekst i oppgaver knytta til befolkningens alderssammensetning, går nå sysselsettingen i kommunesektoren ned. Offentlige tjenester er avhengige av folk. Sjøl om det er en viss vekst i produktiviteten i offentlig sektor, handler kutt i offentlig sektor i hovedsak om at kvaliteten på tjenestene i skolen, eldreomsorgen og innefor andre offentlige oppgaver blir dårligere.

Med en kombinasjon av brukbar vekst og høy arbeidsledighet er det nødvendig med en målrettet politikk for å redusere arbeidsledigheten, kombinert med en økonomisk politikk som ikke bidrar til å skape nye ubalanser i økonomien.

Disse medlemmers næringspolitikk skal være basert på to hovedprinsipper: Bærekraftighet og innovasjon. En næringspolitikk basert på disse prinsippene representerer trygge, langsiktige arbeidsplasser, som også bygger på Norges fortrinn i konkurransen med andre land. En næringspolitikk basert på en kombinasjon av innovasjon og bærekraftighet representerer også et område med stort potensial for vekst, som ikke bare trygger eksisterende arbeidsplasser men skaper mange nye - i byene så vel som distriktene. Dette er tvingende nødvendig med en arbeidsledighet som har låst seg fast på et nivå på rundt 100000 mennesker.

Samtidig er utviklingen innen miljøområdet meget uheldig. Utslippene av klimagasser øker kraftig, og tall fra SSB viser at utslippsveksten for det meste økte utslipp fra industri og veitrafikk. Til tross for omfattende og forpliktende internasjonale miljøavtaler øker også utslippene av mange farlige miljøgifter.

Sosialistisk Venstrepartis alternative budsjett øker innsatsen for å nå disse to målene med nærings­politikken.

Verdiskaping dreier seg om å produsere det folk trenger på en mer fornuftig måte. Kampen mot ledighet betyr å koble ledige hender med viktige oppgaver. Disse medlemmers tiltak mot ledighet utgjør rundt 17000 arbeidsplasser.

De viktigste grepene (økning i forhold til Regjeringens forslag)2:

Dette er hovedsatsingene. Til sammen utgjør dette rundt 19000 nye, faste arbeidsplasser. Til fratrekk kommer reduserte investeringer i veibygging i sentrale strøk samt reduserte forsvarsinvesteringer (3,5 mrd. kroner, i hovedsak kutt i anskaffelser), anslått til 1500 arbeidsplasser. Disse medlemmer beholder 2004-nivået på oljeinvesteringene, og antall arbeidsplasser reduseres således ikke i forhold til nivået i 2004.

Disse medlemmer er urolig over den økningen i langtids sykefravær vi har sett i norsk arbeidsliv de siste åra. Det er derfor gledelig at en nå ser tegn til at denne negative utviklinga kan være i ferd med å snu.

1 Anslag for AKU-ledighet i Nasjonalbudsjettet

Disse medlemmer viser i den forbindelse til at nye anslag for sykefraværsutviklinga innebærer at Regjeringens utgiftsanslag på sykepengeområdet kan nedjusteres med vel 2100 mill. kroner.

2 Det er alltid vanskelig å anslå hvor mange arbeidsplasser ulike tiltak vil skape helt nøyaktig, og når - og hvor - effekten vil komme. 1 mill. kan gi alt fra 0,5 til 4 årsverk, avhengig av hvilke sektorer eller tiltak det dreier seg om hvor raskt tiltakene kan settes i verk. Vi har lagt vekt på å presentere forsiktige anslag. Den faktiske sysselsettingsøkningen vil være betraktelig høyere enn våre anslag, fordi vi har ikke regnet med multiplikatoreffekter (hvor mange nye årsverk de nye årsverkene skaper). For eksempel vil Sosialistisk Venstrepartis forslag om rentefrie lån til utskifting av PCB-armaturer kunne skape økt etterspørsel og dermed flere årsverk knytta til Glamox" produksjon a PCB-fri belysning.

Disse medlemmer tar dette som et tegn på at intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) nå begynner å gi positive resultater. Det er derfor avgjørende at alle parter i avtalen forsterker innsatsen for å skape et arbeidsliv som i større grad gir plass til alle. Det er også avgjørende at partene lojalt følger opp forutsetningene i avtalen, og ikke skaper usikkerhet om viljen til å overholde denne. Det er derfor svært uheldig at Regjeringen som én av de tre partene i IA-avtalen, i statsbudsjettet for 2005 foreslår endringer i sykelønnsordningen, til tross for at Regjeringen har forplikta seg til ikke å foreslå endringer i avtaleperioden. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til forslaget om å utvide arbeidsgivers økonomiske forpliktelser i sykelønnsordningen etter 14 dagers sykemelding. I tillegg til å være et brudd på IA-avtalen, vil forslaget kunne føre til at arbeidsgivere vil vegre seg for å ansette arbeidstakere som har, eller har hatt, noen form for sykdom eller yrkeshemming. En slik utvikling vil være i direkte strid med intensjonene i IA-avtalen.

Disse medlemmer vil derfor gå imot den foreslåtte endringen i sykepengeordningen.

Som et ledd i en videre satsing og en forsterka innsats for et mer inkluderende arbeidsliv, vil disse medlemmer prioritere ressurser til økt bemanning og kompetanseheving i forhold til individuelt tilpassa arbeidsretta rehabilitering. Dette må gjøres ved blant annet å styrke de 19 arbeidslivssentrene i hvert fylke som er oppretta i forbindelse med IA-avtalen. Disse sentrene trenger fortsatt både mer bemanning og mer kompetanse for å kunne gi en optimal effekt i bestrebelsene på å redusere sykefraværet. Ved en økt innsats på dette området vil man kunne få flere tilbake til arbeid og dermed spare penger ved en reduksjon i sykefraværet.

Disse medlemmer vil derfor fremme forslag om å øke trygdeetatens driftsmidler med 50 mill. kroner for å oppnå målsettingene i IA-avtalen.

Disse medlemmer vil videre foreslå en reduksjon i utgifter til sykelønn på 200 mill. kroner som et resultat av økte ressurser og økt innsats fra trygdeetatens side i forhold til IA-avtalen.

Disse medlemmer er særlig bekymra over det store og til dels økende sykefraværet i kommunene, spesielt blant ansatte i de kommunale pleie- og omsorgstjenestene. Det er all grunn til å anta at en for lav grunnbemanning i disse yrkene fører til en høy arbeidsbelastning og en stressende arbeidshverdag som igjen resulterer i sykdom og langtids sykemeldinger. En hovedårsak til en gjennomgående lav grunnbemanning i denne sektoren, er kommunenes stramme økonomiske situasjon. Dette er en situasjon som har vart over flere år, og som har forverra seg de betydelig de siste åra. Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstreparti gjennom flere år har foreslått betydelige økninger i kommunenes frie inntekter. I statsbudsjettet for 2005 vil Sosialistisk Venstreparti foreslå å øke kommunenes frie inntekter med 5 mrd. kroner. Denne forbedringen i kommunenes økonomi vil, slik disse medlemmer ser det, skape grunnlag for å gi ansatte bl.a. i pleie- og omsorgssektoren bedre arbeidsforhold og mindre yrkesmessige belastninger ved å kunne ansette flere folk. Dette vil på sikt kunne føre til færre sykmeldinger og dermed innsparinger i sykepengeutgiftene.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen igjen foreslår innstramminger i permitteringsreglene, ved å foreslå 26 ukers permitteringsperiode. Disse medlemmer vil peke på at Rapport 459 fra FAFO: "Permittering-Konsekvenser av nye regler", viser at bedriftene har endret sin permitteringspraksis ut fra de nye reglene med 10 dagers lønnsplikt, og stadig uro rundt lengden på permitteringsperioden. Korte permitteringer brukes i mindre grad, og rullerende permitteringer er kuttet i alle undersøkte bedrifter. De nye permitteringsreglene har skapt betydelig uro i bedriftene, og har ført til flere oppsigelser. Usikkerheten rundt hvorvidt 26 ukers dagpengeperiode iverksettes fra 1.januar 2005 har også trekt i retning av oppsigelser.

Innstrammingene rammer både store og små bedrifter når de har det som vanskeligst, og fører til at folk som bedriften trenger, sies opp. Dette rammer kompetanseoppbyggingen og svekker konkurransekraften, både for bedrift og arbeidstaker. Økt bruk av midlertidig ansatte, korte kontrakter og mer innleie er ingen god løsning verken for bedriftene eller for ansatte.

Disse medlemmer vil understreke at det offentliges innsats overfor bedrifter og arbeidstakere må siktes inn på å bidra i vanskelige tider, og fremme langsiktig kompetanseoppbygging og konkurranseevne. Disse medlemmer foreslår derfor at permitteringsreglene bør endres slik at permitteringsperioden blir 42 uker med dagpengerett for arbeidstakere og 5 dagers lønnsplikt for arbeidsgiver.

Disse medlemmer viser til at mange av de som lever på ytelser fra trygden har svært stram økonomi. Disse medlemmer har derfor sett behovet for som et første tiltak at personer som faller inn under ordningene med tidsbegrenset uførestønad, mottakere av rehabiliteringspenger og attføringspenger skal motta forsørgertillegg på samme nivå om personer som mottar uførepensjon.

Disse medlemmer mener også det er også behov for å fjerne det begrensende regelverket med tidsbegrensning, aldersgrense og kostnadstak for utdanning som yrkesrettet attføring. Det er behov for mer individtilpassing og regelstyring er ikke hensiktsmessig.

Disse medlemmer vil gå i mot Regjeringen forslag om å kutte ordningen med lønnsgaranti ved konkurs fra 3 til 2 G.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet meiner det er eit politisk ansvar å leggje forholda betre til rette slik at situasjonen på arbeidsmarknaden kan betrast raskt og effektivt: Ved utgangen av 3.kvartal var 4,6 pst. av arbeidsstyrken utan arbeid, og arbeidsløysa minskar sakte og lite trass i ein historisk sett ekstremt ekspansivt pengepolitikk. Denne medlemen meiner denne situasjonen lyt betrast gjennom aktive, finanspolitiske grep. På kort sikt kan dette gjerast ved å auke offentleg konsum og investeringar. På mellomlang sikt vil ein kunne vente positive sysselsetjingseffektar av betra rammevilkåra for privat verdiskaping. Denne medlemen viser til Senterpartiets alternative budsjett, der ei rekkje tiltak vert skisserte som vil kunne ha ein slik effekt: Auka investeringar i infrastruktur, skatte- og avgiftslette for næringslivet og framlegg som vil betre kapitaltilgangen for private bedrifter og næringsdrivande. Denne medlemen viser til at Senterpartiets alternative statsbudsjett i fylgje Statistisk sentralbyrå sine analysar vil kunne gje 10100 ekstra årsverk i 2005, og ein nedgang i AKU-arbeidsløysa på 0,3 prosentpoeng.

Denne medlemen meiner det er eit viktig politisk mål å leggje forholda til rette for at sjukefråværet kan gå ned. Dette vil ikkje berre auke verdiskapinga, men sannsynlegvis også føre til eit kvalitativt betre samfunn: Gagns arbeid er meiningsskapande og arbeidsmiljø er for mange ein viktig del av deira sosiale nettverk. I tillegg vil ein betre fungerande arbeidsmarknad kunne minske omfanget av relativ fattigdom i Noreg. Denne medlemen vil også vise til at lågare sjukefråvær typisk betrar dei offentlege finansane, og såleis mogeleggjer nye, velferdsfremjande reformer.

Denne medlemen meiner IA-avtala er ei ordning som bør stå ved lag ut avtaletida - sjølv om målet med avtala - 20 pst. nedgang i sjukefråværet i 2. kvartal 2005 jamført med 2. kvartal 2001 - neppe vert innfridd. Det er likevel grunn til å merke seg at sjukefråværet no går drastisk ned; med nesten 9 pst. i 2. kvartal. Dette kan mellom anna kome av at det har teke meir tid enn venta før IA-bedriftene har greidd å fylgje opp avtala; tilpasse seg og utvikle eigna verkemiddel for å setje henne ut i livet. Reint prinsipielt meiner denne medlemen like fullt at ei avtale skal respekterast av alle partar, og går mot dei endringane av avtala som regjeringa har fremja i neste års statsbudsjett.

Senterpartiet meiner at arbeidsmarknadstiltak kan ha ein viktig funksjon dersom dei fører til at arbeidssøkjarane såleis aukar sannsynet for å kome over i reelle jobbar, betrar kompetansen sin og i det heile ikkje misser kontakten med arbeidsmarknaden. Denne medlemen viser til Senterpartiets alternative budsjett, som inneheld framlegg om auka løyvingar til forskjellige arbeidsmarknadstiltak. Spesielt viktig er det å syte for at såkalla svake og utsette grupper gjennom deltaking i veleigna arbeidsmarknadstiltak styrkjer sjansane sine for å vende attende til arbeidslivet.

Denne medlemen meiner vidare det er svært viktig å ha gode attførings- og rehabiliteringsreglar, og er usamd i Regjeringa sine stadige forsøk på innstramingar på det området. Denne medlemen meiner også at permitteringsreglane skal gi høve til permittering i 42 veker og med 3dagars økonomisk ansvar for arbeidsgjevarane.

Denne medlemen viser til at det overordna målet med inntektspolitikken er å påverke lønsdaninga i økonomien. Inntektspolitiske virkemiddel som oppmodingar overfor partane i arbeidslivet og utveksling av informasjon kan fungere, men vil typisk ha usikre effektar. Denne medlemen meiner den sentrale inntektspolitiske utfordringa er å syte for velfungerande institusjonelle råmer kring lønsdaninga. Sentraliserte lønsforhandlingar er godt eigna til å sikre ei lønsdaning som over tid er samfunnsøkonomisk gagnleg. Denne medlemen meiner det er eit politisk ansvar å leggje forholda betre til rette slik at situasjonen på arbeidsmarknaden kan betrast raskt og effektivt: Ved utgangen av 3. kvartal var 4,6 pst. av arbeidsstyrken utan arbeid, og arbeidsløysa minskar sakte og lite trass i ein historisk sett ekstremt ekspansivt pengepolitikk. Denne medlemen meiner denne situasjonen lyt betrast gjennom aktive, finanspolitiske grep. På kort sikt kan dette gjerast ved å auke offentleg konsum og investeringar. På mellomlang sikt vil ein kunne vente positive sysselsetjingseffektar av betra rammevilkåra for privat verdiskaping. Denne medlemen viser til Senterpartiets alternative budsjett, der ei rekkje tiltak vert skisserte som vil kunne ha ein slik effekt: Auka investeringar i infrastruktur, skatte- og avgiftslette for næringslivet og framlegg som vil betre kapitaltilgangen for private bedrifter og næringsdrivande. Denne medlemen viser til at Senterpartiets alternative statsbudsjett i fylgje Statistisk sentralbyrå sine analysar vil kunne gje 10100 ekstra årsverk i 2005, og ein nedgang i AKU-arbeidsløysa på 0,3 prosentpoeng.

Sentraliserte lønsoppgjer har elles vore eit særtrekk ved lønsdaninga i Austerrike, Noreg og Sverige, og har over tid produsert vesentleg lågare arbeidsløysenivå enn i land der lønsdaninga har vore mindre sentralisert.

Denne medlemen viser til den såkalla hovudkursteorien, som tilseier at konkurranseutsett sektor bør vere lønsleiiande i ein liten, open økonomi som den norske. I konkurranseutsett sektor har verksemdene relativt mindre rom enn bedrifter i skjerma, konsumretta sektor til å auke produktprisane for å kompensere for lønsauke utover produktivitetsveksten. Dersom skjerma sektor er lønsleiiande, aukar sannsynet for ein ubalansert lønsvekst som systematisk undergrev konkurranseevna til den konkurranseutsette sektoren. Senterpartiet meiner sjansane for ei slik utvikling aukar ettersom talet på sysselsette i denne sektoren minskar. Dette fordi det politisk kan verte vanskelegare å insistere på at ei stendig minkande minoritet av dei sysselsette skal ha einerett på å vere lønsleiiande.

Medlemen i komiteen frå Kystpartiet syner til at veksten i økonomien aukar, men at det likevel ikke vert færre arbeidslause. Ut frå Arbeidskraftundersøkelsen er det nå 111000 som er utan arbeid. Dette er om lag like mange som for eit år sidan, men andelen som er langtidsarbeidslause har auka frå 23 pst. til 26 pst. Det må vera ei høgt prioritert oppgåva å få redusert talet på arbeidslause personar av fleire grunnar.

Arbeidskraft er ein viktig ressurs og stor arbeidsløyse er ei sløsing med ressursar for samfunnet. Det er heller ikkje berre økonomiske grunnar til at det er negativt med arbeidsløyse, men òg av omsyn til velferd og trivsel. Langvarig arbeidsløyse fører til større utteljingar på budsjett t.d. sosialbudsjettet og for trygdesystemet fordi ein stor del spesielt av dei langtidsarbeidslause ikkje kjem inn i normalt arbeid att.

Denne medlemen er oppteken av at folk får realisere seg gjennom arbeid og ikkje blir utstøytt av arbeidslivet gjennom arbeidsløyse og trygding. Om ein lykkast her er dette ein vinn-vinn-situasjon ved at det skapar fleire gode både for samfunnet og det einskilde menneske. Kystpartiet vil difor i budsjettframlegget sitt fremja fleire framlegg til løyvingar som kan vera med på å få arbeidsløysa raskt ned.

Denne medlemen peikar på at den sterke markeringa på det økonomiske området i Regjeringa sitt budsjett går på institusjonar og regelverk i arbeidslivet. Med den arbeidsmarknadspolitikken som det vert lagt opp til går det mot ei svekking av ambisjonsnivået. Slagkrafta både i høve til tiltaksnivået, breidda i kompetansen og verkeområdet til Aetat vert og svekka.

Denne medlemen vil peika på at Regjeringa ikkje legg opp til nokon særleg auke av dei ordinære arbeidsmarknadstiltaka i 2005. Denne medlemen vil løyve pengar til 3000 fleire tiltaksplassar i 2005 enn det Regjeringa legg opp til. Denne medlemen vil syna til Sverige og satsinga på tiltaksplassar der. Sjølv om tiltaksplassane kan ha utforming og effekt som varierar i kvalitet, har dei vorte sett på som meir og meir viktig i mange land i kampen mot arbeidsløysa.

Denne medlemen meiner den svake tiltakssatsinga og sterkare satsing på marknaden går inn i ein breiare strategi Regjeringa har for verkemåten til arbeidsmarknaden der trygdene skal svekkjast og reguleringar gjennom lov- og avtaleverk skal mjukast opp. Ein slik politikk kan lett føre til dårlegare sosiale tilhøve og heller ikkje gjeva Noreg ein høgre produktivitet.

Dei nordiske landa er fullt på høgde med andre meir marknadsorienterte økonomiar som USA og Storbritannia når det gjeld produktivitet.

Denne medlemen meiner at dei nordiske landa i sin modell framleis har gode verkemiddel i arbeidsmarknadspolitikken også for tida framover. Den nordiske modellen balanserar marknadsøkonomien med ein aktiv stat og andre former for fellesskapsløysingar. Modellen tek omsyn til at marknaden sviktar når det gjeld å dela verdiskapinga mellom ulike sosiale grupper og geografiske område. Eit kjennemerke med modellen har vore eit nært samarbeid mellom styresmaktene og partane i arbeidslivet lokalt og på landsplan. Denne politikken har gjort det mogleg å kombinera moderat pris- og lønsvekst og ein stramt arbeidsmarknad. Denne medlemen er tvilande til nytten av Regjeringa sitt forslag om å utvide retten til mellombels tilsetjing. Denne har vist seg fører til fleire oppseiingar. Det er ikkje sikkert at arbeidsløysa vil bli mindre og det er grunn til å tru at arbeidstakarane får svekka si stilling på arbeidsmarknaden når det gjeld løns- og arbeidsvilkår.

Denne medlemen vil gjera merksam på at Noreg ligg høgt på internasjonale indikatorar for helse og velstand. Velstanden er mykje jamnare fordelt i vårt samfunn enn i andre OECD-land - noko som i stor grad kan tilleggjast den nordiske modellen.

Denne medlemen ser med uro på kva som kan verta fylgjene av at den norske arbeidsmarknaden vart opna for arbeidssøkjarar frå dei 10 nye EU-landa i 2004. Vert talet på arbeidssøkjarar frå EU-landa stor, vil det verke negativt inn på dei norske arbeidsløysetala. Faren for sosial dumping i framtida er stor. Lønnskildnadene vil kunne auke og arbeidsvilkåra verta dårlegare om dei som kjem ikkje får del i det norske lønnsnivået. Denne medlemen meiner mellom anna av desse grunnane at Noreg er best tent med å ikkje vera med i EØS.

Denne medlemen syner elles til sin fraksjonsmerknad i punkt 10.6.

2.7 Tiltak for å bedre effektiviteten i økonomien

2.7.1 Sammendrag fra St.meld. nr. 1 (2004-2005)

Produksjonen i Fastlands-Norge utgjør over 3/4 av den samlede verdiskapingen i norsk økonomi i 2004, og denne andelen vil vokse betydelig etter hvert som produksjonen av petroleum går ned. Regjeringen legger derfor avgjørende vekt på å styrke vekstevnen til fastlandsøkonomien og å utnytte landets ressurser så effektivt som mulig.

Økonomier som vokser raskt og har lav arbeidsledighet over tid, er kjennetegnet ved høy omstillingstakt og god evne til å ta i bruk ny teknologi og nye måter å organisere produksjonen på. Evnen til omstilling og innovasjon innebærer at ressursene kanaliseres dit de kaster mest av seg, og at ledige ressurser raskt fanges opp i produktive anvendelser. Regjeringen legger bl.a. vekt på følgende områder for å sikre effektiv ressursutnyttelse og høy vekst:

• – Fortsette arbeidet med å modernisere offentlig sektor, med sikte på økt kvalitet, brukervennlighet og produktivitet, samtidig som ressursene kanaliseres til de områdene der behovene er størst. Bedre kvalitet og effektivitet i offentlig sektor, f.eks. i utdannings- og helsesektoren, har stor betydning også for verdiskapingen i privat sektor. Regjeringen legger stor vekt på å utforme styringssystemer som motiverer til økt produksjon og kvalitet. Private tilbydere skal slippes til på like vilkår der det er hensiktsmessig.

• – Skatter og avgifter påvirker ressursutnyttelsen i økonomien. I St.meld. nr. 29 (2003-2004) Om skattereform skisserte Regjeringen tiltak som vil bidra til økt verdiskaping og vekst. Viktige elementer i reformen er økt likebehandling av inntekter, skatt på høy eierinntekt ved uttak, nedtrapping av formuesskatten og forenkling av skattereglene. Første steg i reformen gjennomføres i 2005, jf. nærmere omtale i kapittel 4 i denne meldingen.

• – Sikre effektiv ressursbruk gjennom virksom konkurranse og reguleringsreformer. Den nye konkurranseloven har gitt myndighetene et effektivt virkemiddel for å motvirke konkurranseskadelig atferd. Regjeringen vil høsten 2004 legge fram en stortingsmelding om konkurransepolitikk. Reguleringsreformer kan gi rom for konkurranse på områder der det tidligere bare har vært produksjon i offentlig regi.

• – Innrette næringsstøtten med sikte på å bidra til økt verdiskaping. Dette tilsier bl.a. at støtten bør vris i retning av å styrke forskning og utvikling. Støtteordningen SkatteFUNN er et sentralt virkemiddel i Regjeringens FoU-satsing.

Tiltak for å bedre effektiviteten i økonomien er nærmere omtalt i kapittel 5 i meldingen.

2.7.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, tar dette til orientering.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at et viktig formål med den økonomiske politikken er å bedre effektiviteten i økonomien. Ikke minst er det viktig å forbedre effektiviteten i fastlandsøkonomien med tanke på at inntektene fra petroleumsproduksjonen i nær framtid vil begynne å gå ned. Uansett vil fastlandsøkonomien alltid være den største og viktigste i den norske økonomien. Disse medlemmer understreker derfor viktigheten av gode tiltak for å bedre den økonomiske effektiviteten.

Disse medlemmer har i den anledning merket seg at Regjeringens arbeid med et bedre skattesystem, modernisering av offentlig sektor, nye konkurranse- og reguleringsreformer og en næringspolitikk for økt verdiskaping er viktige områder for å oppnå en bedret økonomi. Disse medlemmer slutter seg til Regjeringens arbeid på disse områdene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener det er nødvendig med en mer aktiv og målrettet næringspolitikk for å skape og sikre arbeidsplasser over hele landet, innenfor de juridiske og politiske begrensinger internasjonalt regelverk setter.

Etter disse medlemmers vurdering er det mange muligheter til å drive en langt mer aktiv næringspolitikk enn det Regjeringen legger opp til, bl.a. gjennom Innovasjon Norge og SIVA, gjennom økt satsing på innenlands bruk av gass, NOx-reduksjonsprogrammet, verftsgarantiordningen, bygging av gassferger på norske verft, nettolønn for norske sjøfolk og gjennom en målrettet distriktspolitikk.

Disse medlemmer viser til at et offentlig utvalg har vurdert hvilke muligheter det offentlige har til å drive en aktiv distrikts- og regionalpolitikk innenfor EØS-avtalens rammer, jf. NOU 2004:15.

Disse medlemmer vil understreke at utvalget konkluderer med:

"Utvalet har kartlagt kva for handlingsrom norske styresmakter har innanfor EØS-rammene, og kome til at handlingsrommet på fleire område er stort."

Disse medlemmerforventer at Regjeringen aktivt følger opp utvalgets anbefalinger og utnytter det handlingsrommet Norge har til å drive en aktiv nærings- og distriktspolitikk.

Modernisering av offentlig sektor

Disse medlemmer vil understreke at gode offentlige velferdstilbud gir den enkelte grunnleggende trygghet og er en forutsetning for at alle skal ha like muligheter til å utvikle egne evner. Tilbudet av tjenester skal være basert på brukernes behov, være av god kvalitet og ha rom for individuelle tilpasninger.

Innholdet og kvaliteten i tjenestene må være bestemmende for valg av organisering og virkemidler.Disse medlemmer deler ikke regjeringens sterke tro på utskillelse og privatisering av offentlig virksomhet som virkemiddel for å oppnå bedre fellesskapsløsninger. Disse medlemmer viser også til at utskillelse av egne resultatenheter kan svekke kompetansen i forvaltningen og peker i den forbindelse på omdanningen av Statskonsult fra forvaltningsorgan til aksjeselskap som et eksempel på dette.

Disse medlemmer vil understreke betydningen av politisk styring av offentlig virksomhet. Disse medlemmer vil advare mot en utvikling hvor viktige samfunnsoppgaver skilles ut og hvor vitale avgjørelser løsrives fra en bredere sammenheng og et helhetlig samfunnsansvar. Fristilling og konkurranseutsetting kan også føre til mer administrasjon og byråkrati. Disse medlemmer viser for eksempel til at det er betydelige kostnader forbundet med innføring av systemer for internfakturering

Disse medlemmer deler ikke Regjeringen sterke tro på konkurranse som et effektivt virkemiddel i alle sammenhenger. Konkurranse som virkemiddel for å nå politiske mål hviler på bestemte forutsetninger, som på mange områder ikke er til stede innen offentlig velferdsproduksjon. Disse medlemmer vil understreke at hensynet til felleskapsløsningene må gå foran når disse kommer i konflikt med konkurransereglene.

Disse medlemmer mener at de offentlige tjenestene skal være gode og effektive. Offentlige servicekontorer, serviceerklæringer, skjemaforenkling, "døgnåpen forvaltning" og samordning av regelverk og tjenester er gode eksempler på modernisering av offentlig sektor.

Disse medlemmer vil understreke at modernisering og fornyelse skal skje i tett samarbeid med de ansatte. Gode endringsprosesser er avhengige av et samarbeid mellom alle som deltar. Disse medlemmer mener Regjeringen legger opp til det motsatte ved å svekke ordninger som stillingsvernet i tjenestemannsloven, endringer i vart og ventelønnsordningen.

Disse medlemmer vil understreke betydningen av at staten har mulighet til å rekruttere og beholde ansatte med god kompetanse. En svekkelse av de ansattes rettigheter kan bidra til det motsatte. I den utstrekning det er behov for å modernisere tjenestemannsloven må det settes ned et partsammensatt utvalg for å vurdere eventuelle endringer i ordningene for de statsansatte.

Disse medlemmer ønsker å understreke behovet for et velfungerende arbeidsliv som kjennetegnes av balanse mellom tilbud og etterspørsel av arbeidskraft, høy yrkesdeltakelse, et arbeidsliv med plass til alle, sikkerhet og trygge arbeidsforhold.

Disse medlemmer mener at dette bør være en av Moderniseringsdepartementets hovedoppgaver. Det er derfor av avgjørende betydning at avtalen om et Inkluderende arbeidsliv følges opp i staten.

Oppfølging av handlingsplanen for bærekraftig utvikling

Disse medlemmer mener arbeidet for en bærekraftig utvikling må være gjennomgående i politiske beslutningsprosesser nasjonalt og internasjonalt. Disse medlemmer viser generelt til de merknader Arbeiderpartiets medlemmer har sammen med andre medlemmer fra andre partier til Nasjonal Agenda 21 i innstillingen til Revidert nasjonalbudsjett for 2004, Budsjett-innst. S. II (2003-2004). Spesielt vil disse medlemmer vise til flertallets merknad:

"Flertallet viser til at skal arbeidet med bærekraftig utvikling kunne få en større folkelig og allmenn forankring, må både helhet og deler være godt kjent og støttet i befolkningen."

Disse medlemmer viser også til følgende mindretallsmerknad:

"Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil understreke viktigheten av at Nasjonal Agenda bygger på noen langsiktige, overordnede målsettinger for at den skal fungere som et effektivt styringsverktøy. Disse medlemmer vil i denne sammenheng peke på nødvendigheten av en endring i forbruks- og produksjonsmønstrene. En grønn økonomi ser livskvalitet, ikke materiell velstand som det sentrale målet. Disse medlemmer viser til at handlingsplanen så langt i hovedsak gjennomgår miljøinnsatsen på ulike sektorer. Det er naturlig med en slik sektororientering, men en sentral utfordring i det videre arbeidet med Nasjonal Agenda er å få frem at vi på alle politikkområder må vurdere de miljømessige konsekvensene på samme måte som de administrative og de økonomiske konsekvensene.

Disse medlemmer mener at handlingsplanen for NA 21 ikke er klar nok når det gjelder selve handlings­delen.

Disse medlemmer vil påpeke at handlingsdelen bør få et høyere konkretiseringsnivå ved neste revisjon. I tråd med dette mener disse medlemmer at Regjeringen ved neste revisjon bør legge vekt på at handlingsplanen skal inneholde konkrete og tidfestede målsetninger, klargjøring av ansvar for å oppnå målene, ressurser satt av for å nå målene samt klargjøring av ansvar for overvåkning og kontroll."

Disse medlemmer viser til at tilbakemeldingen i Revidert nasjonalbudsjett for 2005 i hovedsak er en gjennomgang av miljøinnsatsen på ulike sektorer. Det er naturlig med en slik sektororientering, men en sentral utfordring i det videre arbeidet med Nasjonal Agenda er å få frem at vi på alle politikkområder må vurdere de miljømessige konsekvensene på samme måte som de administrative og de økonomiske konsekvensene. Disse medlemmer finner likevel grunn til å kommentere noen av de tiltakene Regjeringen omtaler.

Disse medlemmer viser til de dramatiske resultater i Rapporten Arctic Climate Impact Assessment (ACIA) som nylig ble fremlagt. Rapporten viser at oppvarmingen i Arktiske områder skjer dobbelt så raskt som i verden forøvrig, og kan i verste fall gjøre Arktis isfri om 50 til 100 år. Dette viser at det er all grunn til å ta klimaproblemene på alvor og at disse bare kan løses gjennom et sterkere internasjonalt samarbeid. Disse medlemmer støtter derfor Regjeringens arbeid for at forberedelser til forhandlinger om internasjonale forpliktelser for årene etter 2012 startes så snart som mulig.

Disse medlemmer viser til at økt skogvern er viktig for å i vareta det biologiske mangfoldet. I en evaluering som er foretatt av NINA og SKOGFORSK, ble det bl.a. konkludert med at større sammenhengende skogområder og en rekke truede, sjeldne og andre spesielle skogtyper er mangelfullt dekket ved dagens vern. Ut fra ulike mål for skogvern anslår rapporten behovet for vern av skog til minst 4,6 pst. av produktivt skog­areal, inkludert allerede vedtatt vernet skog. Disse medlemmer støtter dette målet og mener det er viktigst først å prioritere vern av områdene med høyest verneverdi. Dette forutsetter at det gjennomføres en systematisk biologisk registrering, der både allerede kjente områder kvalitetssjekkes og nye områder kartlegges.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen i St.prp. nr. 79 (2001-2002) Om opprettelse av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder varslet at den tok sikte på at et forslag til supplering og ferdigstilling av ordningen skal legges frem for Stortinget ved årsskiftet 2003/2004 samtidig med forslag til supplering av Verneplan for vassdrag. Disse medlemmer registrerer at Regjeringen er sterkt forsinket i arbeidet med ferdigstillelsen og at den nå varsler en fremleggelse først høsten 2005, mens verneplanen for vassdrag blir behandlet ferdig i Stortinget vårsesjonen 2005.

Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen viser til St.meld. nr. 15(2003-2004) Rovvilt i norsk natur. Disse medlemmer viser til at et flertall i Stortinget gjennom et bredt forlik gjorde vesentlige endringer på flere punkter i forhold til det Regjeringen la opp til i stortingsmeldingen. Disse medlemmer vil understreke at det er dette forliket som må ligge til grunn for i forvaltningen av rovviltpolitikken.

Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen omtaler beslutningen fra desember 2003 om å gjenåpne Barentshavet for petroleumsvirksomhet og at det ble besluttet at området Nordland VI ikke åpnes for videre petroleumsvirksomhet. Disse medlemmer vil vise til følgende flertallsmerknader i Innst. S. nr. 249 (2003-2004) om petroleumsvirksomheten:

"Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at spørsmålet om videre petroleumsaktivitet i Nordland VI, Nordland VII og Troms II vil bli vurdert når den helhetlige forvaltningsplanen for Lofoten-Barentshavet foreligger.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, støtter dette, men vil understreke at arbeidet med denne planen gjennomføres i forhold til planlagt fremdrift."

Disse medlemmer peker på at en bærekraftig utvikling av fiskeressursene er en god investering for både miljø, samfunn og fiskerinæringen. Bærebjelken i forvaltningen av et levende og reproduserende ressursgrunnlag som fisk er, er langsiktighet. Disse medlemmer understreker at en langsiktig, forsvarlig og bærekraftig utvikling av fiskeressursene forutsetter lover og regler, og kunnskap om hvor mye fisk som til enhver tid tas opp. Det foregår innenfor denne næringen som innenfor andre næringer ulovlige aktiviteter. Disse medlemmer er av den oppfatning at det var feil av fiskeriministeren å legge ned "fiskefusktelefonen". Fiskefusktelefonen var et effektivt virkemiddel for myndighetenes ressurskontroll, og burde ikke vært avviklet. Til tross for at det har vært flere omfattende avsløringer av fiskefusk den senere tid, har disse medlemmer erfart at tipstelefonen til ØKOKRIM ikke får tips om den antatte kriminaliteten. Disse medlemmer forventer at Regjeringen følger opp problematikken på en seriøs måte og setter inn de virkemidler som måtte trenges for å få bukt på fiskerikriminaliteten.

Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen har nedsatt et ekspertutvalg for å videreutvikle arbeidet med indikatorene for bærekraftig utvikling, at utvalget har trukket på en bredt sammensatt referansegruppe og at utvalget vil legge frem sin utredning i løpet av 2004. Disse medlemmer legger til grunn at utvalgets arbeid presenteres for Stortinget på egnet måte.

Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen vil revitalisere arbeidet med Lokal Agenda 21 og støtter dette. Disse medlemmer mener det derfor er uheldig at Regjeringen gjennom flere statsbudsjetter har redusert i bevilgningene til Lokal Agenda 21-arbeidet og at det nå er fjernet fra postene i Miljøverndepartementets budsjett. Disse medlemmer kan heller ikke se at det er en økt satsning på Lokal Agenda 21-arbeidet i statsbudsjettet for 2005.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at strukturpolitikk tillegges altfor liten vekt i den økonomiske politikken.

Finanspolitikk er i høyeste grad strukturpolitikk. Nivået på skattesatser, avgiftssatser, støtteordninger osv. påvirker folks adferd med hensyn til sparing, arbeid og investering, og dermed utviklingen i økonomiens tilbudsside. Regjeringen forholder seg altfor passivt til økonomiens langsiktige vekstrate. Selv en liten økning i årlig vekstrate vil få enorm betydning for fremtidig levestandard.

Disse medlemmer vil fremme en rekke forslag i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2005. Mange av disse er av en slik karakter at de ikke vil kunne iverksettes umiddelbart, men derfor er det desto viktigere at det fattes vedtak om intensjon fra Stortingets side allerede nå, slik at Regjeringen kan realisere og derved skape større handlingsrom i økonomien i tiden fremover.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Regjeringas forslag til bedre effektiviteten i økonomien er mer privatisering, økt konkurranse og lavere skatt for høyinntektsgrupper. Dette er gamle forslag som høyresiden bestandig har forfektet skal øke verdiskapingen. Disse medlemmer viser til at en nylig publisert rapport fra World Economic Forum som fastslår det motsatte. De fire nordiske land er alle blant de seks mest konkurransedyktige i verden. En hovedgrunn til dette er at de nordiske land har høyt skattenivå som brukes til finansiere en velferdsstat med utdanning, helse, infrastruktur mv, som i mange andre land må finansieres av bedriftene selv.

Det finnes ikke noen automatisk sammenheng mellom lav skatt, privatisering, og et lands konkurransekraft. Tvert imot er det grunn til å understreke at en velfungerende velferdsstat er en viktig forutsetning for at en nasjons konkurransedyktighet. Eller som det stod å lese i New York Times:

"Glem myten om den skandinaviske sosialismen og hvordan dens skatter og dyre offentlige helsetjenester ødelegger privat næringsliv. Intet kan være lengre fra sannheten."

I en tilsvarende rapport fra Verdensbanken sier en av rapportens forfattere sitert i The Herald Tribune:

"Vi fant ut at sosial trygghet er godt for næringslivet, det tar byrdene med dyre helsetjenester og forsikringer vekk fra næringslivet, og sikrer en kompetent og utdannet arbeidsstyrke."

Disse medlemmer oppfatter Regjeringas forslag om såkalt effektivisering av økonomien som i stor grad politisk motivert ut fra tradisjonelle høyrestandpunkt, og i liten grad fundert på hvordan moderne samfunn med et høyt lønns og kostnadsnivå, skal møte framtidas utfordringer. Disse medlemmer savner en grundigere gjenomgang av hvordan sikre en velfungerende velferdsstat og et konkurransedyktig næringsliv, og hvordan disse gjensidig er avhengig av hverandre.

Disse medlemmer understreker at fortsatt vekst i velstand og velferdsordninger er avhengig av at landets samlede ressurser blir utnyttet best mulig. Dette handler om å unngå sløsing, og å føre en politikk som stimulerer til produktivitetsvekst.

Produktivitet er et mål på hvor mye som produseres per timeverk. Produktiviteten vokser på grunn av at man tar i bruk bedre måter å produsere på, gjennom ny kunnskap og/eller teknologiske endringer. Vår konkurranseevne avgjøres av om lønningene - korrigert for produktivitetsutvikling - vokser raskere i Norge enn i andre land. Figuren under viser hvordan norsk produktivitet har utviklet seg sammenliknet med noen av våre handelspartnere de siste 20 årene.

Figur: Produktivitetsvekst i en rekke OECD-land 1980-2002

Kilde: KILM 18a- Labour productivity and Unit Labour Costs, Total Economy. ILO, KILM 3rd Edition.

Norge har i perioden hatt en høyere produktivitetsvekst enn de fleste av våre handelspartnere. I forhold til f.eks. Frankrike har Norge i perioden 1980-2003 hatt ni pst. høyere produktivitetsvekst.

Den uten sammenligning viktigste faktoren for fortsatt produktivitetsvekst er god utnyttelse av arbeidskraften. Den utgjør 80 pst. av vår nasjonalformue, og bare små endringer i arbeidstakernes effektivitet vil på få år bety mer enn den samlede oljeformuen. En god politikk for økt velstand må derfor være retta inn mot å øke produktiviteten i arbeidskraften. Dette er en langsiktig oppgave, fordi avkastninger av investeringer i forskning, kompetanse og maskiner ikke gir økt produktivitet over natta.

Arbeidsledighet er i tillegg til å være et problem for dem som rammes, også den verste form for sløsing. Å være arbeidsledig betyr at man ikke bidrar til verdiskapningen, og verdien av arbeidskraften blir raskt redusert når man ikke mottar den stimulansen deltakelse i arbeidslivet innebærer. Langvarig arbeidsledighet gir dessuten sterk økning i sannsynligheten for å bli varig utstøtt fra arbeidslivet. Kampen mot arbeidsledighet er derfor i aller høyeste grad politikk for effektiv ressursutnyttelse på kort og lang sikt.

Mer langsiktig er satsingen på en grønn kunnskaps­økonomi. Utdanning og forskning er investeringer i verdiskaping på lang sikt. Kompetente arbeidstakere som møter framtidas krav til kunnskap, kreativitet og samarbeidsevne er nødvendig for at norsk næringsliv skal klare konkurransen fra utlandet. Økt forskningsinnsats gir grunnlag for nyskaping som er nødvendige for økt verdiskapning.

Grønne skatter og skatter med en helsemessig eller sosialpolitisk begrunnelse - på riktig nivå - stimulerer enkeltpersoner og bedrifter til å gjøre valg som gir en bærekraftig forvaltning av våre naturressurser. Inntektene dette gir skaper rom for å redusere andre skatter og avgifter som gir et effektivitetstap i økonomien. Denne vinn-vinn-situasjonen utnyttes i stor grad i disse medlemmers skatteopplegg.

Samarbeidet mellom myndighetene og partene i arbeidslivet svært viktig for at lønnsoppgjøret skal gi et resultat som er bærekraftig på lang sikt. Provokasjoner overfor arbeidstakernes organisasjoner gjennom forslag om lettere adgang til midlertidige ansettelser, er et dårlig grunnlag for godt samarbeid.

I et lite land som Norge er det forholdsvis lett for en aktør å få en dominerende stilling i mange markeder. Det vil gi høyere priser og fortjeneste for den aktuelle bedriften, men fører til at samfunnet samlet sett taper - i noen tilfeller betydelige verdier. Et godt eksempel er ønsket om fusjon mellom DnB og Gjensidige-NOR. Dette er Norges største og tredje største bank, som samlet er blitt svært dominerende i det norske finansmarkedet. For eierne har dette åpenbart vært gunstig, men det er stor fare for at denne gevinsten delvis hentes gjennom høyere priser til kundene enn det vi vil få med to separate banker. Et virksomt offentlig tilsyn med bedrifter med potensiell markedsmakt er derfor også viktig for en effektiv ressursutnyttelse.

Oppfølging av handlingsplanen for bærekraftig utvikling

Disse medlemmer ber om at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en nærmere redegjørelse for hva den mener er en bærekraftig økonomisk utvikling i Norge i en global sammenheng. Disse medlemmer ber også om av arbeidet med grønn skatteomlegging intensiveres. Regjeringen bes også konkretisere hvordan informasjons- og undervisningsarbeidet for bærekraftig utvikling kan videreutvikles, samt spesielt konkretisere hvordan informasjons- og undervisningsarbeidet kan videreutvikles i forbindelse med FN-tiåret for undervisning om bærekraftig utvikling som starter i 2005.

Disse medlemmer vil understreke at Nasjonal Agenda 21, med et langsiktig perspektiv, må gis forrang for og integreres med andre styringsdokumenter. Spesielt viktig er det at bærekraftig utvikling får en fremskutt plass i helheten i Regjeringens arbeid, også i budsjettpolitikken.

Virkemidler i klimapolitikken - en sammenlikning med andre land

Disse medlemmer viser til den omtale klimapolitikken er gitt på side 152-156 i Nasjonalbudsjettet. Omtalen av avgifter og tallene er egnet til å skape et inntrykk som ikke er riktig. Tabell 5.14 gir inntrykk av at for eksempel Danmark og Sverige har fyringsoljeavgifter langt under EUs minimumsgrense skatt i energi­skattedirektivet som er omtalt i boks 5.3 på side 155.

Disse medlemmer finner det underlig at norske avgifter fyringsolje framstilles som høye sammenliknet med andre land, mens virkeligheten er at den norske avgiften ligger under EUs minimumsnivå.

Disse medlemmer vil peke på at norske energiavgifter til sluttbruker generelt er lavere enn våre naboland. Denne situasjonen gjør at vannbåren varme, bioenergi og nye fornybare energikilder generelt er mindre konkurransedyktig i Norge, enn hva tilfellet er i våre naboland.

Disse medlemmer vil peke på at økt bruk av grønne skatter er et meget effektivt klimatiltak, og nødvendig for å skape en levekraftig næring for nye fornybare energikilder i Norge.

Medlemene i komiteen frå Senterpartiet og Kystpartiet meiner generelt at politikken skal leggje til rette for betra effektivitet i økonomien, men samstundes balansere dette omsynet opp mot andre mål for samfunnsutviklinga. Det er verken gjeve eller opplagt at maksimal effektivitet er optimalt dersom eit slikt prinsipp skulle stå i strid med andre fullgode politiske mål for samfunnsutviklinga, t.d. gode og livskraftige lokalsamfunn, trygge sosiale nettverk og ålmenne ynske om andre prioriteringar. Det vesentlege er at politikken i størst mogeleg grad må spegle borgarane sine preferansar på ein mest mogeleg representativ måte.

Desse medlemene har merka seg at dei nordiske landa etter World Economic Forum er blant dei ti mest konkurransekraftige landa i verda, i tillegg til m.a. USA, Taiwan og Singapore. Dette viser for det fyrste - for det det er verdt - at rimeleg forskjellige samfunnsmodellar og måtar å organisere samfunnet på kan føre til høg konkurransekraft og effektivitet. Dinest illustrerer oversikta at land med relativt omfattande tilbod og produksjon av offentlege velferdsgode, inkludert utdanning, ikkje utan vidare står tilbake for land med generelt lågare skattenivå og relativt større privat produksjon av slike gode og tenester. Empirisk sett er i alle fall den nordiske modellen - gode offentlege velferdstenester, historisk sett og globalt sett sterk grad av jamstelling mellom mann og kvinne og eit høgt gjennomsnittleg utdanningsnivå - ei form for samfunns-organisering som passar og openbert fungerer i ei tid der effektivitet krev raske omstillingar, stendig nye vis å organisere økonomien på og satsing på og implementering av ny teknologi og kunnskap. Lange periodar med - til tider - sosialdemokratisk hegemoni er ikkje utan vidare den viktigaste byggjesteinen i den nordiske modellen. Desse medlemene vil meine at den liberale rettsstaten, framveksten av folkestyret og demokratiske institusjonar vel så mykje ligg i botnen og til grunn for denne samfunnsutviklinga og -utforminga.

Ny vekstteori hevdar og spår at vekst i moderne økonomiar i stadig større grad skriv seg frå innovasjon, forsking og utvikling; spreiing og implementering av nye patent og kunnskap. Nett det at ny teknologi vert teken i bruk og aktiv spreidd i økonomien er ofte meir avgjerande enn eiga innanlands utvikling av den. Tiltak for å betre effektiviteten i økonomien vanskeleg kan avgrensast til norske forhold aleine, men må ta omsyn til kunnskapsproduksjon og -utvikling internasjonalt. Endringane i den internasjonale arbeidsdelinga, der land som Kina og India spelar ei stendig viktigare rolle, tilseier også ei større satsing på utdannings- og forskingsmessig samkvem med leiande miljø og institusjonar i desse landa.