3. Den økonomiske utviklingen
Utsiktene for internasjonal økonomi har bedret seg de siste månedene. I USA og Japan tok den økonomiske veksten seg klart opp mot slutten av fjoråret. Også i Storbritannia er økonomien i god vekst, mens utviklingen i enkelte store EU-land som Tyskland og Italia bidrar til å bremse veksten i euroområdet. Oppsvinget i amerikansk økonomi og sterk vekst i Kina og andre land i Asia vil kunne stimulere til høyere vekst også i euroområdet framover. Samlet sett anslås BNP-veksten hos Norges handelspartnere å ta seg opp fra 1,25 pst. ifjor til 2,5 pst. i år, om lag som lagt til grunn i Nasjonalbudsjettet 2004. Mens vekstanslagene for euroområdet er justert ned, er anslagene for USA, Japan og Storbritannia justert opp.
En ekspansiv pengepolitikk har bidratt til at oppgangen i norsk økonomi har kommet raskere enn antatt da budsjettet for 2004 ble lagt fram i fjor høst. Lave renter stimulerer innenlandsk etterspørsel, og spesielt det private konsumet viser sterk vekst. Boligprisene øker markert, og det er tegn til oppgang i boligbyggingen. En reduksjon i renteforskjellen overfor utlandet på vel 4 prosentpoeng siden desember 2002 har bidratt til at kronen har svekket seg mot andre lands valutaer. Sammen med sterkere vekst internasjonalt innebærer dette at utsiktene for de konkurranseutsatte næringene framstår som bedre enn for et år siden. Anslagene for veksten i eksporten av tradisjonelle varer og investeringene i fastlandsbedriftene for inneværende år er oppjustert i forhold til Nasjonalbudsjettet 2004.
BNP-veksten i Fastlands-Norge ventes å ta seg opp fra 0,7 pst. ifjor til 3,25 pst. i år. Sammenliknet med Nasjonalbudsjettet 2004 er anslaget for inneværende år oppjustert med vel 0,5 prosentpoeng.
Omslaget i fastlandsøkonomien reflekteres i en mer positiv utvikling i arbeidsmarkedet. Antallet sysselsatte personer har vært relativt stabilt de siste tre kvartalene, etter å ha vist nedgang fram til 2. kvartal 2003. Etter en markert økning gjennom 1. halvår 2003, stabiliserte arbeidsledigheten seg tidligere enn lagt til grunn i Nasjonalbudsjettet 2004, der den gjennomsnittlige AKU-ledigheten i år ble anslått til 4,7 pst. På årsbasis anslås nå en sysselsettingsvekst på 5 000 personer i 2004 og en AKU-ledighet på 4,3 pst. Ledigheten forventes å avta ytterligere i 2005 til 4,1 pst.
Resultatene fra de lønnsoppgjørene som er gjennomført så langt i vår, trekker i retning av en noe lavere lønnsvekst i 2004 enn lagt til grunn i Nasjonalbudsjettet 2004. Årslønnsveksten anslås i denne meldingen til 3,75 pst. i 2004, 0,25 prosentpoeng lavere enn anslaget i Nasjonalbudsjettet. Til sammenlikning er lønnsveksten hos våre viktigste handelspartnere anslått til rundt 3,5 pst.
Konsumprisveksten har vært lav så langt i år, og klart lavere enn anslått i Nasjonalbudsjettet 2004. Prisveksten er imidlertid ventet å ta seg opp etter hvert som effektene på importprisutviklingen av den sterke kronekursen i 2002 avtar. I tillegg vil virkningen av at elektrisitetsprisene hittil i år har vært lavere enn i fjor vinter falle bort. Veksten i konsumprisene i alt er i denne meldingen anslått til 0,5 pst. i år og 2 pst. neste år. Justert for avgiftsendringer og utenom energipriser (KPI-JAE), antas prisveksten å ta seg opp fra 0,75 pst. i 2004 til 2,25 pst. i 2005.
Fra slutten av 2002 og fram til mars 2004 har Norges Bank satt ned foliorenten med til sammen 5,25 prosentpoeng, til 1,75 pst. Rentedifferansen i forhold til utlandet har blitt kraftig redusert. Dette har bidratt til at kronen, målt ved industriens effektive kronekurs, har svekket seg med om lag 8 pst. siden desember 2002. Styrkingen av kronen gjennom 2002 er dermed langt på vei reversert. I midten av februar 2004 lå kronekursen på et klart svakere nivå. Siden da har imidlertid kronen styrket seg igjen. I anslagene i denne meldingen er det som en teknisk forutsetning lagt til grunn at den effektive kronekursen vil holde seg om lag uendret fra gjennomsnittsnivået i april gjennom både 2004 og 2005. Dette er i tråd med markedets forventninger, slik disse kom til uttrykk i terminvalutakursene midt i april.
I Nasjonalbudsjettet 2004 ble det lagt til grunn en oljepris på 170 kroner pr. fat i 2004. Oljeprisen har de siste månedene ligget vesentlig høyere enn anslått i Nasjonalbudsjettet. Oljeprisen har styrket seg ytterligere i det siste og var i begynnelsen av mai i overkant av 245 kroner pr. fat. Gjennomsnittsprisen hittil i år har vært om lag 225 kroner pr. fat. På bakgrunn av ny informasjon og en vurdering av utviklingen i oljemarkedet er oljeprisanslagene for de nærmeste årene oppjustert. Det legges nå til grunn en oljepris på 200 kroner pr. fat i inneværende år og 180 2004-kroner pr. fat neste år, mens oljeprisbanen for de påfølgende årene fram til 2010 er justert opp med 20 kroner, til 160 2004-kroner pr. fat. En helhetlig vurdering av oljeprisutviklingen for en lengre tidshorisont vil bli foretatt i forbindelse med perspektivmeldingen, som Regjeringen tar sikte på å legge fram høsten 2004. De økonomiske utsiktene er nærmere omtalt i meldingens kapittel 2.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at arbeidsledigheten begynte å stige i 2001, under regjeringen Stoltenberg. Den svake internasjonale økonomiske utviklingen var den utløsende faktoren for den stigende arbeidsledigheten, en utvikling som ble forsterket av de særnorske kostnadsutfordringene - høyere lønnsøkninger enn hos våre handelspartnere i mange år, til høy rente og sterk, konkurransehemmende kronekurs. Kampen for å skape og sikre arbeidsplasser er, og har vært, en hovedprioritet for Regjeringen. Disse medlemmer er enig med Regjeringen i at det viktigste bidraget for å vinne kampen mot arbeidsledigheten er å få kontrollert, og reversert de særnorske kostnadsutfordringene. Disse medlemmer synes derfor det er positivt at Regjeringen legger vekt på å videreføre det inntektspolitiske samarbeidet som har bidratt til å moderere lønnsøkningene ned mot nivået hos våre handelspartnere, og at en ansvarlig budsjettpolitikk har bidratt til at norsk økonomi nå stimuleres av en lav rente på 1,75 pst. Disse medlemmer vil vise til at dagens styringsrente fra Norges bank er den laveste som er registrert på Norges Banks renteoversikt siden starten i 1820. Den lave renten har bidratt til å svekke kronekursen, noe som gir grunnlag for vekst i konkurranseutsatt og eksportorientert næringsliv.
Disse medlemmer er også glade for at Regjeringen så langt denne stortingsperiode har fått vedtatt nær 20 mrd. kroner i skatteletter. Hoveddelen av dette har gått til næringslivet, noe som har bidratt til å skjerme utsatte arbeidsplasser, og skape nye arbeidsplasser.
Disse medlemmer konstaterer at Regjeringens politikk virker. Den ekspansive pengepolitikken har bidratt til at oppgangen i norsk økonomi har kommet raskere enn antatt da budsjettet for 2004 ble lagt frem i fjor høst. Det er gledelig at dette reflekteres i arbeidsmarkedet. Den gjennomsnittlige AKU-ledigheten i 2004 var i Nasjonalbudsjettet 2004 forventet å bli 4,7 pst. Den positive økonomiske utviklingen medfører at AKU-ledigheten i snitt for 2004 nå forventes å bli 4,3 pst, for så å falle ytterligere i 2005.
Regjeringens politikk virker. Disse medlemmer vil vise til at SSB i Økonomiske analyser, nr. 1 2004 skriver:
"Arbeidsledigheten økte mindre i denne nedgangskonjunkturen enn hva tilfellet har vært i andre nedgangskonjunkturer siden 1970-tallet. Med dette utgangspunktet kan en si at stabiliseringspolitikken har vært vellykket gjennom 2003."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at norsk økonomi nå er inne i en periode med god vekst, og at det særlig er privat konsum som vokser sterkt. Lav rente og økt aktivitet internasjonalt bidrar til denne utviklingen. Disse medlemmer vil imidlertid peke på at det økonomiske oppsvinget foreløpig ikke har resultert i færre arbeidsledige. Summen av registrerte ledige og personer på ordinære arbeidstiltak har vært stabil siden i fjor høst. Ved utgangen av mai var det 107 892 ledige (inkludert de som er på ulike arbeidsmarkedstiltak), og det tilsvarer en ledighet på 4,6 pst. av arbeidsstyrken.
Disse medlemmer viser til at Aetat anser at det er stor usikkerhet knyttet til den videre utviklingen i ledigheten. Dette skyldes særlig at sysselsettingen i offentlig sektor øker langt mindre enn ved begynnelsen av tidligere oppgangskonjunkturer, og man har liten erfaring med hvordan dette vil påvirke ledighetssituasjonen. Det er videre usikkerhet knyttet til kronekursen og utviklingen i internasjonal økonomi, spesielt i Europa.
Disse medlemmer vil peke på at selv om det nå er nedgang i ledigheten innenfor industri, bygg og anlegg, så har konkurranseutsatt sektor fortsatt et kostnadsproblem i forhold til utlandet. Fremover er det forventet at veksten særlig vil komme i tjenesteytende næringer. Etter disse medlemmers vurdering tilsier dette at det fortsatt bør være sterkt fokus på utviklingen i industrien, og tiltak som kan stimulere til økt aktivitet, og på forskning og utvikling som kan legge grunnlaget for nye, framtidsrettede virksomheter.
Disse medlemmer vil understreke at det er viktig å unngå at ledigheten "biter seg fast" på et høyt nivå. I budsjettforhandlingene med regjeringspartiene i fjor høst prioriterte disse medlemmer derfor økte bevilgninger til å drive en aktiv nærings- og arbeidsmarkedspolitikk. Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen i omprioriteringene på statsbudsjettet har valgt å redusere på bevilgningene til forskning og innovasjon, og å ikke videreføre nivået på tiltaksplasser ut året.
Disse medlemmer viser til at den budsjettavtalen som Arbeiderpartiet og regjeringspartiene nå har inngått sikrer at nivået på bevilgningene til forskning og innovasjon opprettholdes, at det blir 4 000 flere tiltaksplasser enn foreslått og at ordningen med 42 uker permittering opprettholdes ut året. Disse medlemmer mener at dette er viktige bidrag til å skape nye arbeidsplasser og gi de arbeidsledige økte muligheter til å komme tilbake i arbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet tar Regjeringens omtale til orientering, men vil samtidig peke på at utviklingen slett ikke er så god som Regjeringen synes å mene. Det er flere forhold som peker i retning av at det fortsatt er flere underliggende problemer i norsk økonomi, og disse medlemmer har ikke registrert at Regjeringen har til hensikt å foreta seg noe ytterligere for å rette dette opp.
Revidert budsjett innebærer et strukturelt, oljekorrigert budsjettunderskudd på 55,2 mrd. kroner. Sammenlignet med anslaget i nasjonalbudsjettet er endringen i det strukturelle, oljekorrigerte budsjettunderskuddet fra 2003 til 2004 nedjustert fra -0,6 til -0,4 prosentpoeng målt som andel av BNP. Det innebærer at Regjeringen legger opp til en noe mindre ekspansiv budsjettpolitikk til tross for at reduksjonen i skatte- og avgiftsinntektene ikke dekkes inn og at det brukes 4,5 mrd. flere oljekroner. Forskjellen i endringen i det strukturelle, oljekorrigerte budsjettunderskuddet fra nasjonalbudsjettet til RNB utgjør 2,6 mrd. kroner som kunne vært benyttet av Regjeringen. For disse medlemmer blir Regjeringens stramhetsambisjon svært kunstig både fordi arbeidsledigheten fortsatt er høy og fordi statsbudsjettet kommer til å gå med et enormt overskudd som følge av den høye oljeprisen.
Disse medlemmer registrerer at Regjeringen i statsbudsjettet for 2004 la opp til en helt annen prisstigning i statsbudsjettet for 2004 enn de prognoser som fremlegges i revidert budsjett. Avgiftssatsene blir normalt justert av Regjeringen hvert år for å "ta hensyn til forventet prisstigning i budsjettåret". På spørsmål fra Fremskrittspartiets stortingsgruppe skriver Regjeringen følgende:
"Ved revideringen av budsjettet midtveis i budsjettåret vil som regel anslagene både for lønns- og prisvekst ha endret seg noe i forhold til det som var lagt til grunn i budsjettet. Avgiftssatser, fradrag og beløpsgrenser ligger likevel i utgangspunktet fast for hele året. Reviderte anslag for lønns- og prisvekst kan siden bli høyere eller lavere enn de som ble lagt til grunn i det opprinnelige budsjett. Det vil dermed variere fra år til år om staten isolert sett "tjener" eller "taper" på dette."
Disse medlemmer registrerer at departementet og Regjeringen opererer med høyst ulik praksis hva gjelder anslagsendringer. Det korrigeres bevisst for anslagsendringer i Folketrygden og andre regelstyrte utgifter, men det korrigeres ikke for anslagsendringer når det gjelder skatter og avgifter. Det er for disse medlemmer underlig at man i en budsjettrevisjon ikke korrigerer for faktiske anslagsfeil når det gjelder oljeprisens innvirkning på bensin- og dieselpriser, når det gjelder prisvekstendringer som dermed burde føre til korrigeringer på skatter og avgifter osv. Men disse medlemmer kan bare ta dette til orientering.
Arbeidsledigheten ser ut til å ha festet seg på et klart høyere nivå enn tidligere. Over 116 000 personer er i gjennomsnitt registrert helt ledige eller på tiltak de fire første månedene i 2004.
Disse medlemmer er bekymret over Regjeringens manglende vilje til å legge til rette for økt sysselsetting. Forslagene om strammere permitteringsregler og kutt i bevilgningene til vei og innovasjon, bidrar ikke til økt sysselsetting. Det er fortsatt ledig kapasitet i bygg-og anleggssektoren. Tall fra Aetat viser at det pr. april 2004 er 7800 arbeidsledige innen denne bransjen noe som tilsvarer muligheten for å øke bygge- og anleggsproduksjonen med flere mrd. kroner ut over dagens nivå.
Strammere permitteringsregler gir oppsigelser. Ifølge en undersøkelse til medlemsbedriftene i BNL har innstrammingen i lønnspliktperioden fra 3 til 10 dager ført til flere oppsigelser. Nesten 60 pst. av BNL-bedriftene som benytter permitteringer, uttaler at de nye reglene har ført til at de oftere går til oppsigelser. Det er også dokumentert at innstramminger i permitteringsreglene fører til en urimelig stor merkostnad for bedriftene, som også er med på å bremse mulighetene for vekst, innovasjon og nye investeringer. Disse medlemmer viser til sine forslag i Innst. S. nr. 250 (2003-2004) i denne forbindelse.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti understreker at det fremste problemet i norsk politikk er 113 000 voksne arbeidsføre mennesker som er arbeidsledige eller på tiltak. I tillegg kommer over 40 000 som er undersysselsatt.
Disse medlemmer viser til at det ved utgangen av april var 90 571 helt ledige i Norge. I tillegg var 22 604 på tiltak, og 41 233 var undersysselsatt. Til sammen betyr det at 154 408 ikke har en tilfredsstillende tilknytning til arbeidsmarkedet, i følge tall fra Aetat. I tillegg var 82 168 registrert som yrkeshemmede. Totalt utgjør dette en betydelig arbeidskraftreserve, som i stedet for å bidra positivt gjennom arbeidsinnsats, koster samfunnet mye penger. Kostnadene til dagpenger utgjorde i 2003 ca. 11 mrd. kroner - en økning på nesten 3 mrd. kroner fra 2002.
Antall arbeidsledige økte raskt gjennom 2002 og 2003. I 2001 var 63 000 helt ledige, og summen av alle som var ledige, delvis ledige og på tiltak 109 000. Dette innebærer en økning på hhv. 54 og 50 pst. fra 2001.
Antall langtidsledige viser en tilsvarende økning. I perioden 1998-2001 lå tallet stabilt på 15-16 000. Nå er antallet økt til 25 500, det vil si en økning på 58 pst. fra 2001. Langvarig svekkelse av kontakten med arbeidslivet gir sterkt økt risiko for varig utstøting og en rekke andre problemer av sosial og økonomisk natur. Den sterke økningen i langtidsledigheten er derfor spesielt betenkelig.
Disse medlemmer har merket seg at på tross av bedret økonomisk utvikling, viser ingen anslag tegn til en vesentlig bedring av ledighetssituasjonen. Finansdepartementet anslår i Nasjonalbudsjettet for 2004 ledigheten til å ligge på 4,1 pst. i 2005. SSB regner med en ledighet på 3,8 pst. i 2006. Norges Bank anslår ledigheten til 4 pst. i 2006. Det kan følgelig slås fast at en videreføring av dagens politikk vil gi oss en ledighet flere år fram i tid på rundt 100 000. Dette er ikke akseptabelt, og mer effektive tiltak for å bekjempe ledigheten er nødvendig.
Disse medlemmer påpeker at norsk økonomi nå er sterkt stimulert gjennom pengepolitikken, samtidig som det føres en liberal linje i forhold til bruk av oljepenger i finanspolitikken. Totalt gir dette klart ekspansiv økonomisk politikk. Resultatene har begynt å vise seg gjennom sterk økning i det private forbruket, og sterkere vekst. Inflasjonen er svært lav, men har tatt seg noe opp i det siste. Den ligger allikevel klart under inflasjonsmålet som Norges Bank styrer etter.
Disse medlemmer frykter at summen av et lavt rentenivå som ser ut til å videreføres framover og Regjeringens ekspansive linje i budsjettpolitikken, kan gi for sterk stimulans til norsk økonomi. Privat forbruk anslås å øke med 4,5 pst. i år, og den økonomiske veksten i Fastlands-Norge anslås til over 3 pst. Faren er at dette kan gi økt inflasjon, sterkere krone og høyere rente. For norsk næringsliv vil det være uheldig, og det vil være ødeleggende for kampen mot ledigheten.
Regjeringens økonomiske opplegg er etter disse medlemmers oppfatning åpenbart ekspansivt. I sitt budsjettforslag øker de bruken av oljepenger med 4,5 mrd. kroner, fra 16,5 mrd. kroner til 21 mrd. kroner. Underskuddet (strukturelt, oljekorrigert) øker med nesten 5,75 mrd. kroner til 55 mrd. kroner. Det innebærer at det meste av reduserte skatteinntekter, økte dagpenger og endringer som følge av renteendringer (4,5 mrd. kroner) - ikke dekkes inn i budsjettet. Kun 1,25 mrd. kroner i reelle innstramminger er gjennomført.
Disse medlemmer har merket seg at budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet har bidratt til en mer ekspansiv finanspolitikk, med en ytterligere svekkelse av budsjettbalansen med 700 mill. kroner.
Komiteens medlem fra Senterpartiet og Kystpartiet viser til at den økonomiske utviklingen i Norge er brokete. På den ene siden har den ekspansive pengepolitikken lagt grunnlaget for et oppsving i norsk økonomi, bl.a. antas BNP-veksten antas å øke fra 0,7 pst. i fjor til 3,25 i år. Både veksten i arbeidsledigheten og nedgangen i sysselsettingen har samtidig avtatt. På den andre siden ser ikke oppgangen i norsk økonomi å påvirke arbeidsmarkedet i noen markert positiv retning: Ledigheten er ventet å være på over 4 pst. også ved utgangen av neste år. I tillegg har oppjusteringen av oljeprisanslagene en nedside i form av økt sannsynlighet for et internasjonalt økonomisk tilbakeslag.
Disse medlemmer viser til at den lave renten medfører en økende fare for mindre finansiell stabilitet. Lav rente stimulerer til både økende privat gjeld og høyere boligpriser, og kan gjøre økonomien mer sårbar for sjokk i form av ny nedkonjunktur. Det er ellers urovekkende at den lave renten ikke i større grad fører til høyere investeringer i næringslivet.
Disse medlemmer mener hovedproblemet er at arbeidsledigheten ser ut til å ha festet seg på et vesentlig høyere nivå enn tidligere. Bak forventingen om en bruttoledighet på 108 000 personer som gjennomsnitt for 2004, dvs. en økning på 1 000 i forhold til 2003, er det flere oppsiktsvekkende forhold. Spesielt problematisk er det at arbeidsledigheten i større grad enn tidligere rammer ungdom (20-24 år) og mennesker med høyere utdanning. Arbeidsledigheten blant unge er dobbelt så høy som for andre aldersgrupper, samtidig som de med høy utdanning utgjør 20 pst. av totalen. I tillegg er nå hver fjerde uten arbeid langtidsledig, dvs. at de har disse har vært aktivt arbeidssøkende i mer enn 6 måneder.
Det norske arbeidsmarkedet viser med andre ord tegn på hysterese-effekter: Ledigheten går lettere opp enn ned. Nyklassisk teori tilsier at et overskudd på arbeidskraft fører til reduserte lønninger og derigjennom økt etterspørsel etter arbeidskraft. I praksis er det også en viss samvariasjon mellom (positiv) endring i arbeidsledighet og (negativ) endring i nominell lønn. Problemet - og den politiske utfordringen - ligger i at arbeidsmarkedet over tid ikke er perfekt selvregulerende. Historisk er det tvert imot en tendens til at arbeidsledigheten til en viss grad "biter seg fast", dvs. at det nedre ledighetsnivået i tider med høykonjunktur blir stadige høyere. Et norsk eksempel: Under høykonjunkturen i 1987 var det 30 000 helt ledige. I løpet av den påfølgende lavkonjunkturen firedoblet ledigheten seg, for så å synke under neste oppgangstid (1993-1998), men da til et dobbelt så høyt nivå som i 1987. Ledigheten går med andre ord lettere opp enn ned, en observasjon som er i samsvar med erfaringer fra andre europeiske land.
Disse medlemmer mener at disse lærdommene innebærer en særlig innsats og satsing på tiltak som fort kan bidra til økt sysselsetting og redusert arbeidsledighet. Regjeringen har først og fremst satt sin lit til at ekspansiv pengepolitikk og lav rente skal stimulere til slik bedring. Erfaringene så langt tyder på at oppsvinget har ført til en kraftig økning i det private forbruket, som delvis på grunn av importlekkasje ikke alene ser ut til å påvirke situasjonen på arbeidsmarkedet i nevneverdig grad. Historisk nytt i etterkrigstiden er det også at økningen i tallet på ansatte i offentlig sektor har stoppet opp. Det kan forklare den nye situasjonen med unormalt høy ledighet blant høyt utdannede.
I Langtidsprogrammet for 2001-2005 blir nettopp landets arbeidskraft - humankapitalen - tallfestet lik 80 pst. av Norges nasjonalformue. Petroleumsformuen utgjør til sammenlikning kun 6 pst. Finansdepartementet anslår videre at gjennomsnittlig verdiskaping per sysselsatt i Fastland-Norge i fjor var om lag 535 000 kroner. Sagt med andre ord: Arbeidskraften utgjør det økonomiske fundamentet for norsk levestandard og velferd. En annen innfallsvinkel er denne: Arbeidsmarkedet er en viktig sosial arena, og kan i tillegg til det strengt økonomiske beskrives som en menings- og identitetsprodusent. Arbeidet er det sosiale limet og kittet mellom mange mennesker, og bortfall av meningsfull sysselsetting kan raskt representere mikrotragedier i form av et tilsvarende tap eller reduksjon av sosial tilhørighet og selvrespekt. Dagens Medisin har jamvel rapportert en årsakssammenheng mellom økt arbeidsledighet og redusert folkehelse: Helt ledige, arbeidssøkende har over 40 pst. større forekomst av lungekreft, 20 pst. flere legebesøk og 60 pst. flere sykehusinnleggelser enn sysselsatte. Sannsynligheten for uførepensjonistsstatus øker dessuten med 300 pst. ved oppsigelse fra fast arbeid.
I lys av dette er det urovekkende at Regjeringen ikke i større grad har lyktes med å snu den negative utviklingen på arbeidsmarkedet som vi har opplevd de siste tre årene. Disse medlemmer mener at en noe mer ekspansiv finanspolitikk, herunder økte overføringer til kommunene og en mer aktiv satsing på næringsutvikling og infrastruktur, etter alle solemerker hadde kunnet motvirke den økonomiske nedgangen og problemene på arbeidsmarkedet som har kjennetegnet tiden under regjeringen Bondevik II.