2.1 Hovedtrekkene i den økonomiske politikken og utviklingen

2.1.1 Sammendrag fra St.meld. nr. 1 (2003-2004)

Hovedmålene for den økonomiske politikken

Regjeringens hovedmål for den økonomiske politikken er arbeid til alle, økt verdiskaping, videreutvikling av det norske velferdssamfunnet, rettferdig fordeling og bærekraftig utvikling. Et sterkt og konkurransedyktig næringsliv er en forutsetning for å nå disse målene.

På lang sikt er det vekstevnen i fastlandsøkonomien som bestemmer utviklingen i velferden i Norge. Den økonomiske politikken må derfor legge avgjørende vekt på å fremme verdiskaping og produktivitet både i offentlig og privat sektor.

Regjeringen vil følge retningslinjene for en forsvarlig, gradvis innfasing av oljeinntektene i økonomien som det var bred enighet om ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 29 (2000-2001). Den økonomiske politikken må samtidig bidra til en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. Retningslinjene innebærer at pengepolitikken rettes inn mot lav og stabil inflasjon. På den måten har pengepolitikken fått en klar rolle i å stabilisere den økonomiske utviklingen.

Regjeringen har forbedret rammevilkårene for næringsvirksomhet, og vil fortsette arbeidet med å redusere skatter og avgifter og iverksette andre tiltak som kan øke vekstevnen i økonomien. Et hovedmål for den økonomiske politikken er å opprettholde en sterk konkurranseutsatt sektor.

Regjeringen legger vekt på å videreføre det inntektspolitiske samarbeidet. Moderate inntektsoppgjør er nødvendig for å sikre lav arbeidsledighet og for at ikke arbeidsvilkårene for konkurranseutsatt sektor skal bli sterkt svekket ved at kostnadsveksten i Norge kommer ut av kurs i forhold til utviklingen hos våre handelspartnere.

Budsjettpolitikken i 2004

Budsjettpolitikken for 2004 er utformet for å balansere to hovedhensyn:

Bruken av oljeinntekter er kommet opp på et relativt høyt nivå, samtidig som handlingsrommet i budsjettpolitikken framover er redusert. Det er imidlertid ikke opprettholdbart på varig basis å ha et strukturelt, oljekorrigert underskudd som er større enn realavkastningen på statens finansformue. På lang sikt vil statens petroleumsformue være omdannet til finansielle fordringer. Når denne omplasseringen er fullført, innebærer handlingsregelen at statsbudsjettet skal være i løpende balanse, inklusive renteinntektene fra statens finansformue. Over tid må derfor størrelsen på det strukturelle budsjettunderskuddet bringes på linje med forventet realavkastning av Petroleumsfondet.

Samtidig tilsier den aktuelle konjunktursituasjonen at det er behov for en økonomisk politikk som stimulerer produksjon og sysselsetting i fastlandsøkonomien, og spesielt de delene av næringslivet som konkurrerer med utlandet. Betydelige lettelser i pengepolitikken hittil i år har bedret situasjonen for det konkurranseutsatte næringslivet, og lave renter ventes å stimulere innenlandsk etterspørsel både i 2003 og 2004. For å unngå at kronen på nytt styrker seg, bør de viktigste stimulansene til aktiviteten i fastlandsøkonomien fortsatt komme gjennom pengepolitikken. Samtidig er det etter Regjeringens vurdering ikke aktuelt å legge opp til en finanspolitikk som bremser aktiviteten i økonomien, slik at situasjonen på arbeidsmarkedet blir enda vanskeligere.

Denne avveiningen er reflektert i budsjettopplegget for 2004 på følgende måte:

• – Regjeringen foreslår et budsjett med et strukturelt, oljekorrigert underskudd på 50,7 mrd. kroner. Dette innebærer at det brukes om lag 16,5 mrd. kroner mer i 2004 enn det en mekanisk anvendelse av handlingsregelen tilsier. Målt i 2004-priser er merbruken av oljeinntekter den samme som i 2003. En større bruk av petroleumsinntekter neste år enn det som følger av Regjeringens budsjettopplegg, ville innebære at en fjernet seg ytterligere fra den langsiktig opprettholdbare banen for budsjettpolitikken.

• – Budsjettopplegget virker om lag nøytralt på økonomien, og er tilpasset den aktuelle konjunktursituasjonen. Det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet øker tilsvarende 0,6 pst. av trend-BNP for Fastlands-Norge fra 2003 til 2004. Når en ser på offentlig forvaltning under ett, og også tar hensyn til sammensetningen av budsjettets inntekts- og utgiftsside, viser en nærmere analyse at budsjettopplegget for 2004 virker om lag nøytralt på den økonomiske aktiviteten, jf. omtale i avsnitt 3.2.7.

Budsjettopplegget for 2004 er påvirket av en rekke bindinger som isolert sett bidrar vesentlig til å svekke budsjettet. Dette gjelder bl.a. sterk vekst i regelbundne utgifter, særlig under folketrygden. Budsjettet inneholder i tillegg et bortfall av særskilte inntekter (medregnet ekstraordinære premieinnbetalinger til Statens Pensjonskasse) i forhold til det salderte budsjettet for 2003. Videre gjorde Stortinget vedtak i forbindelse med blant annet trygdeoppgjøret og revidert nasjonalbudsjett for i år som i betydelig grad bidrar til å redusere handlingsrommet i budsjettet for 2004.

Med nåværende anslag for Petroleumsfondet tilsvarer bruken av petroleumsinntekter i 2004 en forventet realavkastning på fondet som nås først mot slutten av dette tiåret. Det er følgelig ikke rom for noen vesentlig økning i bruken av oljeinntekter de nærmeste årene. Det høye nivået på bruken av petroleumsinntekter innebærer at det ved nye, kostnadskrevende satsinger de nærmeste årene også må gjennomføres tiltak som reduserer statens utgifter på andre områder. En hovedutfordring blir å bremse den sterke veksten i pensjons- og sykdomsrelaterte trygdeutgifter. Det vises til en nærmere beskrivelse av handlingsrommet i budsjettpolitikken framover i avsnitt 3.2.

Hovedtrekkene i budsjettopplegget for 2004 kan oppsummeres i følgende punkter:

• – Et strukturelt, oljekorrigert underskudd i 2004 på 50,7 mrd. kroner. Dette er en økning på om lag 9 mrd. kroner fra 2003. Som andel av trend-BNP for Fastlands-Norge øker det strukturelle underskuddet med 0,6 prosentpoeng fra 2003 til 2004. Budsjettopplegget for 2004 virker imidlertid samlet sett om lag nøytralt på den økonomiske aktiviteten.

• – En reell, underliggende vekst i statsbudsjettets utgifter på om lag 2 pst. i forhold til anslag på regnskap for 2003. For perioden 2002-2004 under ett ligger det an til at statsbudsjettets utgifter vil øke reelt med 1,8 pst. som årlig gjennomsnitt.

• – En reduksjon i bokførte skatter og avgifter på om lag 2 mrd. kroner i forhold til gjeldende regler for 2003. Av dette er knapt 1,5 mrd. kroner en konsekvens av tidligere vedtak, hovedsakelig i forbindelse med behandlingen av 2003-budsjettet, mens om lag 550 mill. kroner er forslag til nye skattetiltak.

• – Statsbudsjettets oljekorrigerte underskudd i 2004 anslås til 67,8 mrd. kroner. Det oljekorrigerte underskuddet dekkes ved en tilsvarende overføring fra Statens petroleumsfond.

• – Basert på en forutsetning om en gjennomsnittlig råoljepris i 2004 på 170 kroner pr. fat anslås statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten til 143,5 mrd. kroner.

• – Netto avsetning til Statens petroleumsfond, der overføringen til statsbudsjettet er trukket fra, anslås til 75,7 mrd. kroner. I tillegg kommer renter og utbytte på oppspart kapital i Petroleumsfondet på 30,2 mrd. kroner. Det samlede overskuddet på statsbudsjettet og i Statens petroleumsfond, medregnet rente- og utbytteinntekter i fondet, anslås dermed til 105,9 mrd. kroner i 2004.

• – Når en også tar hensyn til omvurderinger, bl.a. som følge av valutakursjusteringer, kan den samlede kapitalen i Statens petroleumsfond ved utgangen av 2004 nå anslås til 996 mrd. kroner, mens kapitalen ved utgangen av 2003 anslås til 857 mrd. kroner.

• – Nettofinansinvesteringer i offentlig forvaltning anslås til knapt 107 mrd. kroner i 2004, tilsvarende 6,7 pst. av BNP. Dette tilsvarer overskuddsbegrepet som benyttes av EU-landene i Maastricht-kriteriene for offentlige finanser. Offentlig forvaltnings nettofordringer anslås til om lag 1 320 mrd. kroner eller vel 82 pst. av BNP ved utgangen av 2004.

Det er i meldingen redegjort nærmere for den økonomiske utviklingen og utfordringer i den økonomiske politikken.

2.1.2 Komiteens merknader

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre understreker at det er verdiskaping i fastlandsøkonomien som bestemmer utvikling i velferd i Norge. Den økonomiske politikken må derfor legge avgjørende vekt på å fremme verdiskaping og produktivitet - både i offentlig og privat sektor. Veksten i offentlige utgifter må over tid ikke være større enn veksten i Fastlands-Norges BNP. Disse medlemmer er fornøyd med at denne målsetningen følges opp i Regjeringens forslag til budsjett; den underliggende veksten i statsbudsjettets utgifter forventes å bli lavere enn veksten i BNP.

Disse medlemmer er fornøyd med at Regjeringens helhetlige politikk har bidratt til å minske en av hovedårsakene til den svake økonomiske utviklingen den senere tiden - det høye norske kostnadsnivået. Regjeringens initiativ overfor partene i arbeidslivet om et inntektspolitisk samarbeid, kombinert med en finanspolitikk vel tilpasset konjunktursituasjonen, har bidratt til at lønnsveksten har avtatt. Det har bidratt til at Norges Bank har kunnet redusere renten med 4,5 prosentpoeng siden budsjettet for 2003 ble vedtatt. Bedringen i lønnsnivå, rente og kronekurs er livgivende for konkurranseutsatt sektor og har, sammen med næringslivsrettede skatteletter og satsing på forskning og utvikling, bidrar til å sikre og skape arbeidsplasser. Disse medlemmer konstaterer at Regjeringens helhetlige politikk virker, som har gitt seg utslag i gryende optimisme i næringslivet. Dette kommer bl.a. frem i de siste konjunkturbarometrene fra SSB og den siste halvårsrapporten fra NHO. Disse medlemmer er fornøyd med at veksten i fastlandsøkonomien neste år forventes å femdobles i forhold til inneværende år, noe som gir gode håp om at arbeidsledigheten kan synke utover i 2004. Disse medlemmer er tilfreds over at Regjeringens helhetlige politikk, historisk sett, har brukt kort tid på å angripe hovedårsakene til den stigende arbeidsledigheten - lønnsnivå, rente og kronekurs. Disse medlemmer viser til at det forrige gang det var stigende arbeidsledighet på slutten av 1980-tallet tok om lag sju år før arbeidsledigheten begynte å synke. Disse medlemmer er tilfreds med at Regjeringen fører en helhetlig politikk som virker raskt og direkte på hovedårsakene til arbeidsledigheten. Disse medlemmer viser til at det er viktig at partene i arbeidslivet er seg bevisst sitt ansvar og viser moderasjon i inntektsoppgjøret våren 2004.

Disse medlemmer viser til at budsjettopplegget for 2004 er påvirket av en rekke bindinger som isolert sett bidrar vesentlig til å svekke budsjettet. Dette gjelder bl.a. sterk vekst i regelbundne utgifter, særlig under folketrygden. Det strukturelle, oljekorrigerte budsjettunderskuddet er på 50,7 mrd. kroner i budsjettet for 2004, en økning på om lag 9 mrd. kroner fra 2003. Dette budsjettunderskuddet er i tråd med handlingsregelen for bruk av petroleumsinntekter, som det var bred enighet om i Stortinget ved behandling av St.meld. nr. 29 (2000-2001). Der åpnes for økt bruk av petroleumsinntekter ved konjunkturnedganger for å kompensere fallende aktivitet i økonomien. Disse medlemmer viser til at olje og gass er ikke-fornybare ressurser, så det er viktig at bruken av petroleumsinntekter frikobles fra de løpende innbetalingene til staten. Netto kontantstrømmen fra petroleumsvirksomhet overføres i sin helhet til Statens petroleumsfond, mens det er realavkastningen av fondet som, over tid, brukes. Budsjettopplegget for 2004 virker samlet sett om lag nøytralt på den økonomiske aktiviteten. Det ville etter disse medlemmer sin mening ikke vært riktig å legge frem et budsjett som virker innskrenkende på den økonomiske aktiviteten. Regjeringens finanspolitikk bygger på:

• – en politikk for økt verdiskaping

• – en politikk som innebærer en forsvarlig utnyttelse av petroleumsformuen på vegne av kommende generasjoner

• – en politikk som tar høyde for at vi i tiårene som kommer skal finansiere en vekst i pensjonsutgiftene som er tre ganger høyere enn snittet i OECD-landene

• – en politikk som unngår ytterligere press mot kronekurs og rente

• – en politikk som har bærekraftig utvikling som mål

Økt bruk av oljepenger utover handlingsregelen er ikke - tatt disse kriteriene i betraktning - en forsvarlig finanspolitikk.

Disse medlemmer viser til at den samlede kapitalen i Statens petroleumsfond ved utgangen av 2004 nå anslås til 996 mrd. kroner, en økning på 387 mrd. kroner på to år. Økningen skyldes både positiv avkastning, spesielt i aksjemarkedet, tilførsel av nye midler og svekkelse av kronekursen mot de valutaer fondet er investert i. Avkastningen i totalfondet i første halvår 2003 var 5,9 pst. målt i utenlandsk valuta i samsvar med valutasammensetningen til fondets referanseportefølje, som viser utviklingen i fondets internasjonale kjøpekraft. Målt i norske kroner var avkastningen i første halvår 15,3 pst.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartietviser til retningslinjene for den økonomiske politikken som ble lagt fram av regjeringen Stoltenberg, og som fikk tilslutning fra et bredt flertall på Stortinget. Endringene innebar nye retningslinjer både for budsjettpolitikken og pengepolitikken. For beskrivelse av pengepolitikken viser disse medlemmer til sin merknad under punkt 2.3.

Disse medlemmer vil peke på at retningslinjene for budsjettpolitikken innebærer at en moderat opptrapping av bruken av petroleumsinntektene tilsvarende den forventede realavkastningen av Statens petroleumsfond. Videre vil disse medlemmer understreke at budsjettpolitikken fortsatt skal brukes aktivt for å jevne ut svingninger i økonomien. Disse medlemmer vil videre peke på at regjeringen Stoltenberg i de nye retningslinjene la vekt på at petroleumsinntektene må brukes på en måte som styrker norsk økonomi.

Disse medlemmer viser til at veksten i norsk økonomi har vært beskjeden i de siste årene, og at veksten i 2003 bare ser ut til å bli på om lag en halv prosent. Den svake veksten har ført til at arbeidsledigheten har økt kraftig det siste året. Ifølge Arbeidskraftundersøkelsen (AKU) var det i gjennomsnitt 112 000 arbeidsledige høsten 2003. Det tilsvarer 4,7 pst. av arbeidsstyrken, mot 3,8 pst. for ett år siden.

Disse medlemmer viser til at veksten trolig vil ta seg opp neste år. De ulike anslagene som i løpet av høsten er gitt for veksten i fastlandsøkonomien i 2004 ligger på mellom 2,5 og 3,3 pst. Likevel forventer Statistisk sentralbyrå, Norges Bank og Finansdepartementet at arbeidsledigheten vil stige ytterligere i 2004.

Disse medlemmer mener at hensynet til rente og kronekurs tilsier at det ikke er fornuftig med et større strukturelt oljekorrigert underskudd enn det Regjeringen legger opp til. Særlig for konkurranseutsatte virksomheter er kronekursen av stor betydning. Disse medlemmer vil peke på at Norges Bank har satt ned renten i løpet av året, men at dette ennå ikke har gitt seg utslag i merkbare resultater for norsk industri. Industrilederne melder fortsatt om nedgang i produksjonsvolum, kapasitetsutnyttelse og sysselsetting, selv om de ser noe mer optimistisk på framtida nå enn tidligere.

Disse medlemmer vil peke på at det er ekstra vanskelig å få ned arbeidsledigheten når den har vært høy i lang tid. Disse medlemmer vil understreke at det er viktig å unngå at ledigheten "biter seg fast" på et høyt nivå. Disse medlemmer har derfor i sitt alternative statsbudsjett prioritert en aktiv og målrettet næringspolitikk for å skape nye arbeidsplasser, og en aktiv arbeidsmarkedspolitikk for å bidra til at de ledige hever sin kompetanse og forblir i arbeidsmarkedet. Hvis dette alternative budsjettet blir iverksatt, vil det gi om lag 12 000 flere arbeidssøkere ny jobb, mens det gjennom hele året vil være 12 000 deltakere på arbeidsmarkedstiltak. 2 000 av de nye arbeidsplassene er et direkte resultat av en målrettet satsing på innovasjon og nyskaping gjennom SND. Økt aktivitet i kommunesektoren, i helseforetakene og i utbygging av infrastruktur bidrar til 10 000 nye arbeidsplasser.

Disse medlemmer konstaterer at det i 2003 vil bli brukt 16,5 mrd. kroner mer av oljeinntektene enn det den forventede realavkastningen i Petroleumsfondet tilsier, og at Regjeringen har foreslått det samme for 2004. Disse medlemmer vil påpeke at dette betyr at i disse to årene brukes en stor andel av oljeinntektene, og at handlingsrommet i årene framover derfor er redusert. Disse medlemmer mener at det fortsatt er et viktig mål å ha en moderat opptrapping av bruken av petroleumsinntektene, slik det ble foreslått i retningslinjene for den økonomiske politikken fra regjeringen Stoltenberg. Disse medlemmer mener derfor at det strukturelle budsjettunderskuddet i løpet av noen år igjen må være på linje med forventet realavkastning av Petroleumsfondet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet henviser til Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett for 2004 som har utgangspunkt i Fremskrittspartiets prinsipp- og handlingsprogram for perioden 2001-2005 og Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2004.

Disse medlemmer viser en alternativ måte å løse de utfordringer Norge står ovenfor, både innenfor den økonomiske politikken så vel som de andre samfunnsområdene. Hovedfokus er behovet for en ny økonomisk politikk og de prioriteringer som foretas i dette budsjett må sees i den sammenheng. Kampen mot arbeidsledigheten står sentralt.

Skillelinjen i norsk økonomisk-politisk debatt går mellom Fremskrittspartiet på den ene siden, som er opptatt av å stimulere tilbudssiden i økonomien og vekst i BNP, og de andre partiene på den andre siden, som i all hovedsak er enige om rammene for den økonomiske politikken og dermed gjør svært små endringer over statsbudsjettet fra år til år.

Disse medlemmer viser til at målet med Fremskrittspartiets økonomiske politikk er økt vekst i innenlands produksjon og inntekt på kort og lang sikt, det vil si økt vekst i bruttonasjonalprodukt.

For å oppnå dette er det nødvendig med en omlegging av den økonomiske politikken. Disse medlemmer vil ha kraftige reduksjoner i skatte- og avgiftssatsene, langt bedre rammevilkår for det private næringsliv, reduserte subsidier til blant annet jordbruket, økte statlige realinvesteringer og effektivisering av offentlig sektor.

Disse medlemmer fremmer forslag til bevilgninger og skatte- og avgiftsopplegg over det ordinære statsbudsjett, forslag til utenlandsbudsjett, strukturtiltak, lovendringsforslag og forslag til endringer og omorganisering av offentlig virksomhet. Mange forslag har et langsiktig perspektiv og vil ikke nødvendigvis ha målbar virkning for kommende budsjettår, men vil like fullt være av stor betydning for økonomiens virkemåte i tiden fremover.

For å bedre synliggjøre langsiktige effekter i den økonomiske politikken, er det etter disse medlemmers oppfatning nødvendig å innføre langtidsbudsjettering i Norge. Dagens budsjettsystem synes mer og mer å være det største hinderet for gjennomføring av store og nødvendige reformer. Samtidig må man i større grad være opptatt av å skille mellom penger brukt til forbruk og penger brukt til investeringer, fordi det påvirker økonomien forskjellig.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet i sitt alternative statsbudsjett har lagt vekt på:

• – Skattereduksjoner som øker økonomiens effektivitet og arbeidsinnsatsen, og som får virkning på kjøpekraften og dermed også på fremtidige lønnsoppgjør.

• – Avgiftsreduksjoner som øker økonomiens effektivitet.

• – Investeringer som bidrar til økt effektivitet og bedre ressursutnyttelse.

• – Lovendringsforslag og reformer som over tid virker effektiviserende og produktivitetsfremmende på norsk økonomi.

Det er viktig å understreke at det er tilnærmet umulig for en stortingsgruppe med begrenset ressurstilgang sammenlignet med regjeringsapparatet, å gjennomgå hver eneste detalj i det fremlagte statsbudsjett, for deretter å anvise alternative løsninger. Derfor har disse medlemmer på en del områder anvist retning og utformet forslag som overlater gjennomføringen til Regjeringen.

Regjeringens forslag til statsbudsjett danner grunnlaget for vurderingene av norsk økonomisk politikk. Neste års budsjettforslag skjer i lys av tilnærmet ingen vekst i fastlandsøkonomien de siste kvartalene og fortsatt tendenser til stigende arbeidsledighet. Samtidig innebærer Regjeringens budsjettforslag for 2004 en bruk av oljepenger på 67,8 mrd. kroner.

Disse medlemmer mener at dagens politiske debatt i stor grad knytter seg til om hvor mye det er forsvarlig å bruke av oljepengene. Budsjettdiskusjoner ender raskt opp med å konsentrere seg om kortsiktige problemstillinger fremfor langsiktig struktur- og tilbudssidepolitikk. Man fokuserer i all hovedsak på konjunkturproblematikk og hvordan ulike tiltak påvirker dagens ledighetsutvikling. I et lengre perspektiv er det imidlertid klart at det er vekstevnen i økonomien som er avgjørende for utviklingen av velferden i Norge. Innretningen av statsbudsjettet bidrar i første rekke til å styrke velferdsordningene, mens rammebetingelsene for næringslivet samlet sett endres lite.

Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett for 2003 hvor Fremskrittspartiet kom med følgende analyse av norsk økonomi:

"Norsk økonomi er på randen av en resesjon, det vil si at vi kan gå inn i en nedgangstid. Veksten er lav og ledigheten er økende. Dette henger både sammen med den internasjonale konjunktursituasjonen og den økonomiske politikken som har vært ført de siste årene. I tillegg frykter Fremskrittspartiet at norsk økonomi holder på å gli inn i en langvarig stagnasjonsperiode. Dette er uavhengig av konjunktursituasjonen både internasjonalt og i Norge, og skyldes den tafatte økonomiske politikken som har vært ført av de siste regjeringer."

Utviklingen gjennom 2003 har vist at Fremskrittspartiets analyse dessverre viste seg og være riktig. Arbeidsledigheten økte kraftig, og veksten i økonomien ble svært lav, til og med negativ i en periode.

Med mindre det foretas en kraftig omlegging av finans- og næringspolitikken er det fortsatt grunn til å frykte at vi nå går inn i en stagnasjonsperiode, det vil si en langvarig periode med svært lav vekst i BNP, som kan komme til å vedvare i mange år.

Disse medlemmer mener at Regjeringen er alt for opptatt av å styre samlet etterspørsel i norsk økonomi, og alt for lite opptatt av å stimulere tilbudet av varer og tjenester.

Disse medlemmer vil påpeke at det for tiden er et svært gap mellom samlet norsk etterspørsel og samlet norsk produksjon. I nasjonalbudsjettet forventes det et eksportoverskudd på 163 mrd. kroner i 2004. Det betyr at samlet etterspørsel fra norske husholdninger, bedrifter og offentlig sektor er ca. 163 mrd. kroner mindre enn samlet produksjon. Differansen blir solgt til utlandet. Dette gjenspeiler at Norge som nasjon har betydelig høyere sparing enn bruttorealinvestering. Det vil si at vi årlig netto tilfører det internasjonale kapitalmarkedet betydelige midler. Det er derfor ikke sannhetsgehalt i påstanden om at norsk etterspørsel overstiger produksjonen.

Disse medlemmer henviser til Fremskrittspartiets alternative økonomiske politikk som legger hovedvekten på å stimulere tilbudssiden, det vil si samlet produksjon. Tilbudssiden skal ikke stimuleres ved å øke etterspørselen, men ved å skape bedre incentiver for sysselsetting, realinvestering, nyskapning og produksjon. I den grad en omlegging av finanspolitikken vil medføre økt norsk etterspørsel, vil dette i hovedsak skyldes økt norsk produksjon og inntekt.

Eksportoverskuddet, som Regjeringen forventer skal bli på ca. 163 mrd. kroner, vil kun bli redusert i den grad realinvesteringene øker i forhold til samlet sparing. I så tilfelle vil det gjenspeile at det med Fremskrittspartiet vil bli lagt større vekt på å øke real- og humankapitalen enn offentlig finanskapital.

Etter disse medlemmers oppfatning må derfor budsjett- og konjunkturpolitikk utformes i lys av de langsiktige og strukturelle utfordringer i norsk økonomi.

Strukturelle tilbudssidereformer vil gi store velferdsgevinster gjennom vekst i konsumnivå. Et flatere skattesystem vil bidra til økt innovasjon og entreprenørskap.

Hvis det tradisjonelle fokus på etterspørselsregulering fortrenger implementering av nødvendige effektivitetsskapende tilbudssidereformer, kan prisen i form av tapt vekst og velstand bli høy.

Hovedutfordringen for norsk økonomi er etter disse medlemmers oppfatning først og fremst den økonomiske veksten. Den underliggende veksten i norsk økonomi er svak. Gjennomsnittlig vekst i BNP i faste priser over siste fem år til 2003 er 1,6 pst. per år. Dette er den svakeste femårsperioden siden 1921 når det gjelder vekst i totalt BNP.

Fra gjennomsnittet av årene 1997 til 2003 har veksten i totalt BNP for Norge vært lavere enn i OECD-området, Eurosonen, USA og Storbritannia, Sverige og Finland. Bare Tyskland har hatt lavere vekst av våre største handelspartnere.

Regjeringen tar ikke inn over seg at norsk økonomi vokser svært lite, og at vekstutsiktene i et lengre perspektiv også er lave. Disse medlemmer har ikke tillit til de vekstprognoser Regjeringen presenterer i nasjonalbudsjettet. Regjeringen mener at veksten i 2004 vil komme opp i 2,5 pst. og begrunner dette i økte oljeinvesteringer og økt forbruk i husholdningene. Selv om dette skulle holde stikk, er dette likevel ikke tilfredsstillende på lengre sikt fordi prognosene for fremtidige oljeinvesteringer er dyster lesning, og fordi veksten først og fremst burde komme som et resultat av større skaperkraft i norsk næringsliv. Regjeringen anslår videre at gjennomsnittlig BNP-vekst for fastlandsøkonomien vil være på ca. 2 pst. frem til 2007, men har ikke gitt nye signaler om de langsiktige vekstutsiktene, og opprettholder dermed regjeringen Stoltenbergs langsiktige vekstanslag for totaløkonomien, som synker ned til miserable 1,2 pst. i perioden 2010-2050. (Langtidsprogrammet 2002-2005.)

Disse medlemmers målsetting er en vekstrate på kort og lang sikt som er i tråd med den vekstraten Norge i snitt hadde i perioden 1950-1998, det vil si i overkant av 3 pst. årlig vekst i produksjon og inntekt. Både på kort og lang sikt vil en slik årlig økning i vekstraten i tråd med Fremskrittspartiets målsettinger ha betydelige konsekvenser med hensyn til den generelle velferdsutviklingen.

Kilde: Finansdepartementet

På lengre sikt fremkommer enda tydeligere hvor viktig økt vekst i BNP vil være for Norge. I 2050 vil forskjellen mellom de ulike vekstbanene være:

Dette innebærer at forskjellen mellom vekstbanen anslått i Langtidsprogrammet (2002-2050) og Fremskrittspartiets målsetting om vekst er på svimlende 3 176 mrd. kroner. Fremskrittspartiets målsetting vil innebære mer enn en fordobling av BNP, dvs. en fordobling av levestandarden.

Kilde: Finansdepartementet

Målsettingen om 3 pst. vekst i BNP fordrer en økonomisk politikk som på kort og mellomlang sikt mobiliserer ressurser og øker effektiviteten, og som på lang sikt har ambisjoner om at Norge skal være ledende i produktivitetsutviklingen internasjonalt.

Høyere vekst i BNP gir folk et høyere velferdsnivå. Det høyere velferdsnivået vil synliggjøres gjennom høyere disponible inntekter for husholdningene, og et langt bedre offentlig tjenestetilbud. For å bedre den økonomiske veksten både på kort og lang sikt vil disse medlemmer føre en alternativ økonomisk politikk. En politikk som gir økt økonomisk vekst i BNP.

Økonomisk vekst fremmes av politikk som stimulerer folk til å arbeid, og av politikk som gjør at produktiviteten øker. Produktiviteten vil øke ved at det legges til rette for økte investeringer i norsk økonomi, og at den kapital og arbeidskraft som er tilgjengelig brukes på en mer effektiv måte. Studier har vist at det er enorme effektivitetstap i norsk økonomi som følge av politisk styrt sløsing med ressurser.

Fremskrittspartiets tilbudssidepolitikk

• – Lavere skatte- og avgiftssatser.

• – Aktiv styrking av produktiviteten i offentlig og skjermet sektor.

• – Aktiv innovasjonspolitikk som styrker innovasjonsnivået og innovasjonsevnen i alle deler av næringslivet.

• – En utdanningspolitikk som gir oss et internasjonalt konkurransedyktig utdanningssystem.

• – En forskningspolitikk som skaper forutsetninger for ny verdiskapning.

• – En infrastrukturpolitikk som sikrer den transportmessige og elektroniske infrastruktur som næringslivet har behov for.

• – En energipolitikk som sikrer stabil tilgang til kraft til konkurransedyktige priser.

• – En arbeidsmarkedspolitikk med vekt på lokale oppgjør som sikrer fleksibilitet og omstilling.

Disse medlemmer mener at en viktig del av Fremskrittspartiets tilbudssidepolitikk er en næringsnøytral finanspolitikk i den forstand at målet er å øke den økonomiske veksten underordnet hvor veksten kommer.

I mange tilfeller er det umulig å styre veksten næringsmessig og bransjemessig ved hjelp av politiske grep. Økonomisk vekst kan komme fra både privat og offentlig sektor og det kan komme fra både konkurranseutsatt og skjermet sektor. Men disse nedlemmer erkjenner samtidig at også Norge trenger en langt mer aktiv næringspolitikk. Næringsnøytralitet slik Regjeringen legger opp til, svekker Norges konkurranseevne i viktige næringer fordi det ikke legges til rette verken for klyngedannelser eller forskningsutvikling som et viktig grunnlag for ytterligere vekst. Norsk konkurranseutsatt virksomhet har liten glede av at Regjeringen legger til rette for nøytral konkurranse innen Norge, når næringslivet samtidig opplever å ha alt annet enn konkurransedyktige rammebetingelser overfor sine utenlandske konkurrenter.

Disse medlemmer legger også stor vekt på å få bedre tjenester fra offentlig sektor gjennom effektivisering, investering og rasjonalisering. Investeringer i offentlig eid realkapital vil øke veksten både i offentlig og privat verdiskapning. Disse medlemmer mener at Regjeringen lar den offentlige realkapital og dermed mange av det offentliges primæroppgaver forvitre. Det må investeres mer i offentlig sektor, spesielt innen helse- og omsorgssektoren, slik at folk flest kan få et bedre tilbud av offentlige tjenester. Konkurranseutsetting vil øke effektiviteten i tjenesteproduksjonen og kan gjennomføres selv om det offentlige har ansvar for finansiering og kvalitetssikring av tjenestene.

Ønsket om å foreta nødvendige investeringer i offentlig sektor må ikke misforstås i den retning at disse medlemmer ønsker en større offentlig sektor. Tvert imot, disse medlemmer er bekymret over den sterke veksten i statens utgifter.

I Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett for 2004 foretas det vesentlige endringer i budsjettets hovedprioriteringer.

Fremskrittspartiet kutter i de løpende statlige utgiftene med 28 mrd. kroner, men omfordeler samtidig 15 mrd. kroner til blant annet helsevesenet, justissektoren og forsvaret.

Etter disse medlemmers oppfatning er dette høyst nødvendige omprioriteringer. Dette medfører blant annet:

• – En bedring i den sosiale profilen.

• – En bedring av helsevesenets samlede økonomi og ressursutnyttelse, blant annet ved økt pasientbehandling som over tid vil frigjøre midler over trygdebudsjettet og føre flere tilbake i arbeidslivet.

• – En bedring av justissektoren, som både øker kriminalitetsbekjempelsen og folks trygghet.

• – En bedring av forsvaret, som er helt nødvendig for å ivareta Norges interesser.

Samtidig reduserer Fremskrittspartiet den samlede skatte- og avgiftsbelastningen med 18 mrd. kroner. Dette får gunstige effekter på økonomien fordi:

• – Det blir mer lønnsomt å investere, arbeide og spare, noe som bedrer grunnlaget for vekst i BNP.

• – Varer og tjenester blir rimeligere som følge av avgiftslettelser.

• – Grensehandelen reduseres som følge av avgiftslettelser og bidrar til økt sysselsetting samt mindre smugling og annen illegal virksomhet som følge av dagens feilslåtte alkoholpolitikk.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet også satser betydelige midler på forskning, veiinvesteringer og andre realinvesteringer som samlet bidrar til å bedre grunnlaget for vekst i BNP.

Disse medlemmer anser dette for å være en vel så nyttig "statlig sparing" for fremtiden som å ensidig spare i oljefondet. Disse medlemmer flytter derfor noen av midlene som i dag spares gjennom Petroleumsfondet til andre fond, som forskningsfondet, og til økte realinvesteringer.

Denne omplasseringen av formue innebærer ikke reduserte muligheter til å møte fremtidige forpliktelser, men et annet fokus på samlet sparing. Selv en begrenset økning i den økonomiske veksten på noen promiller vil gi en høyere verdiskapning i fremtiden enn avkastningen på petroleumsformuen.

Disse medlemmer flytter derfor noen av midlene som i dag spares gjennom Petroleumsfondet til andre fond, som forskningsfondet, og til økte realinvesteringer.

Samlet sett vil lavere skatter og avgifter, økt forsk­ning, og vekst i statlige realinvesteringer bidra til økt vekst i norsk økonomi som i sin tur vil føre til økt vekst i produksjon og inntekt og dermed økte inntekter for nasjonen. Dette er viktig fordi det bedrer statens muligheter til å finansiere fremtidige pensjoner og andre velferdsordninger.

Disse medlemmer mener at en aktiv tilbudssidepolitikk er beste medisin i kampen mot arbeidsledighet.

Den økende arbeidsledigheten burde ikke kommet overraskende på politikere i noe parti. I fjorårets alternative statsbudsjett advarte Fremskrittspartiet mot økende arbeidsledighet og advarte mot den passive holdningen til sysselsettingsutviklingen fra Regjeringen og Arbeiderpartiets side.

Man kan blant annet lese at "Fremskrittspartiet er sterkt bekymret for den voksende arbeidsledigheten. [...]. Både den nåværende og den forrige regjeringen har hatt det som uttalt målsetning å nedkjøle norsk økonomi, i den feilaktige tro at økt ledighet skal få ned inflasjonspresset og dermed senke rentenivået. Fremskrittspartiet tar avstand fra denne tankegangen."

Disse medlemmer tar nå som da avstand fra denne tankegangen. Disse medlemmer vil føre en økonomisk politikk som reduserer ledigheten og trygger sysselsettingen.

Disse medlemmer hadde i det lengste håpet på at regjeringen Bondevik II ville medføre en tydelig kursendring i norsk politikk, og dermed fremstå som det tydelige alternativet til regjeringen Stoltenberg, slik Fremskrittspartiet forventet i 2001. I Stortingets behandling av revidert statsbudsjett i juni måtte disse medlemmer dessverre konstatere at partiene i den nåværende og den forrige regjeringen til slutt hadde funnet sammen. Dette er for så vidt naturlig siden de hele tiden har hatt felles oppfatning om premissene for den økonomiske politikken, men det lover dårlig for en ny økonomisk politikk for Norge. Budsjettbalansen er og blir et viktigere mål for Arbeiderpartiet og Regjeringen enn innholdet i politikken som blir ført. Uavhengig av om norsk økonomi er på kokepunktet eller om vi er i nedgangstider, så er hovedfokus på budsjettbalansen mer enn prioriteringer og virkemiddel.

Disse medlemmer er derfor fortsatt sterkt bekymret over utviklingen i arbeidsledigheten. Disse medlemmer registrerer at Regjeringens prognoser tilsier en gradvis reduksjon i arbeidsledigheten gjennom 2004, men vi registrerer samtidig betydelig uro i store deler av norsk industri og konkurranseutsatt næringsliv.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet våren 2003 fremmet forslag med en rekke tiltak mot arbeidsledigheten som supplerer de nødvendige skatte- og avgiftslettelser som Sem-erklæringen har varslet. Knapt noen av forslagene fikk støtte på Stortinget, og disse medlemmer vil fremme mange av forslagene om igjen ved denne budsjettbehandlingen, i håp om at det politiske klimaet er mer positivt innstilt til å gripe fatt i arbeidsledighetsproblemet. Forslagene består av både kortsiktige og langsiktige virkemidler. Felles for dem er at de både har positiv sysselsettingseffekt og bidrar til reell, langsiktig verdiskapning. Disse medlemmer foreslår investeringer og større innsats innen veisektoren, skolesektoren, justissektoren, markedsføring av Norge som turistland, forskning og utvikling, øke bemanningen innen omsorg og tiltak for å sikre kapitaltilgang for næringsutvikling. Nedenfor utdypes noen av disse områdene:

Bygg- og anleggsnæringen

Disse medlemmer viser til at byggenæringen er konjunkturfølsom, og spesielt de ansatte i den utfør­ende delen blir hardt rammet ved store svingninger i aktivitetsnivået i næringen. Byggenæringen har i dag 6-7 000 ledige og markedsutsiktene tilsier at dette vil øke. Markedssituasjonen er preget av at næringslivets byggevirksomhet er redusert over hele landet, spesielt markant i Oslo-området. Et midlertidig fall i aktiviteten i 2003 og 2004 vil også kunne medføre at et betydelig antall bygglærlinger kan få problemer på arbeidsmarkedet ved at bedriftene ikke er i stand til å ta disse inn når de er i en situasjon hvor de må gå til permitteringer av deler av den faste arbeidsstokken. De skader som dermed kan påføres næringens omdømme overfor ungdommen, kan bli langvarige.

I denne situasjonen burde det være store samfunnsmessige gevinster å hente ved at det offentlige i 2003 fremskynder igangsettingen av allerede besluttede og nødvendige prosjekter som man uansett konjunktursituasjon ser er nødvendig å realisere.

Kvaliteten på veinettet er avgjørende for konkurransekraften og mulighetene for videre utvikling av byggenæringen. Det er i alt 2 000 industribedrifter i næringen og for mange av disse utgjør transportutgifter en stor del av kostnadene. I en trelastindustribedrift som er avhengig av gode veier både for inntransport av tømmer og uttransport av ferdig trelast, utgjør transportutgiftene 15 pst. av de totale kostnadene. Det er nødvendig med en betydelig opprustning av veinettet i Norge. Forsering av utbygging av noen av disse prosjektene vil bidra til hurtigere bedret infrastruktur, som bedrer økonomiens virkemåte, samt utnytte kompetansen og kapasiteten i anleggssektoren. Et eksempel på at oppstart av slike prosjekt er mulig på relativt kort varsel er Investeringsprogrammet for stamvegruter i perioden 2002-2005, som består av i alt 18 ruter over hele landet. En rekke utbedringer er vedtatt iverksatt og ferdig planlagt og noen til dels påbegynt. Dette arbeidet kan og bør fremskyndes.

Forskning og utvikling

Disse medlemmer viser til at forskning er en investering i fremtidig livskvalitet og velferd. Forskningen har stor betydning for den økonomiske utviklingen, og er derfor viktig for fremtidige generasjoner. Fremtidig vekst vil henge sammen med at eksisterende næringer blir mer kunnskapsintensive og at det skapes nye kunnskapsintensive bedrifter. Norge tar i dag ikke godt nok vare på sine industrielle forskningsmiljøer, som i mange tilfeller befinner seg i verdenstoppen. Vi kan dermed komme til å gi slipp på et viktig konkurransefortrinn. Konsekvensen kan bli at industrien leter etter kunnskap andre steder og svekker sin tilknytning til Norge. Disse medlemmer mener staten og næringslivet i fellesskap har ansvar for å bygge en nasjonal kunnskapsbase innenfor viktige næringer for Norge. Et eksempel kan være opprettelsen av et statlig energi- og petroleumsforskningsfond.

Dersom petroleumsnæringen oppnår stabile rammebetingelser for forskning og utvikling, vil det bidra til å sikre Norges plass i fremste rekke innenfor avansert oljeteknologi og kompetanse. Dette er en forutsetning for også i fremtiden å sikre norske arbeidsplasser i oljeindustrien. Kon-Kraft prosjektets rapporter tilsier dog at myndighetene og bransjen må gjøre mange viktige tilpasninger om man skal sikre både fremtidig verdiskapning og sysselsetting.

Disse medlemmer ønsker en modell der det avsettes et forskningsfond på 10 mrd kroner, og hvor avkastningen av dette skal finansiere relevante og fornuftige forskningsprosjekter. Dette sikrer forutsigbarhet og legger grunnlag for langsiktig planlegging og gjennomføring av forskningsprosjekter. Disse medlemmer mener at opprettelsen av et slikt fond vil medføre at staten tar sitt nødvendige ansvar for forsk­ningen, og at dette i stor grad vil være utgifter til bedring av fremtidig inntekts ervervelse for staten.

Sikre krafttilgangen til industrien

Disse medlemmer viser til at usikkerhet rundt kraftforsyningen skaper økt usikkerhet vedrørende fremtidige investeringer i norsk kraftkrevende industri. Det er sterkt beklagelig, både i et verdiskapnings-, sysselsettings- og globalt miljøperspektiv. Disse medlemmer mener at man i langt større grad må legge til rette for at norsk petroleumsproduksjon også dekker energibehovet nasjonalt, og vil ta avstand fra den pålagte miljøprektigheten som vises for eksempel ved at eksport av gass til utenlandske gasskraftverk er ønsket, mens bygging av miljøvennlige konvensjonelle gasskraftverk i Norge er uønsket.

Behovet for økt tilgang til kraft er av vesentlig betydning for å unngå store prisvariasjoner og fare for strømrasjonering i fremtiden, både for industrien og de private husholdninger. Norge bør spesielt være interessert i å bli mindre avhengige av meteorologiske forhold, enten gjennom ny kraftproduksjon som supplerer vannkraften, eller ved å erstatte strøm med andre varmekilder. Økt bruk av gass dekker begge disse forhold. Gasskraft blir over hele verden sett på som en miljøvennlig og effektiv energikilde, og Norge bør se det enorme potensialet som gassen representerer. En mer offensiv energipolitikk er nødvendig, både for å sikre eksisterende arbeidsplasser og for å skape nye.

Bygg gassinfrastruktur

Disse medlemmer viser til at norske myndigheter har vært en aktiv pådriver for å eksportere store volum norsk gass til kontinentet. De høye volumene har gjort det lønnsomt å bygge nødvendige gassrørledninger fra Norge til det europeiske gassmarkedet. Samtidig har man ikke bygget opp tilsvarende infrastruktur i Norge. Den manglende infrastrukturen i Norge har gjort at bruken av gass til kraftproduksjon eller verdiskapningen og sysselsetting i næringslivet er liten.

Naturgass er samfunnsøkonomisk og bedriftsøkonomisk lønnsomt, men det krever store investeringer i infrastruktur. Det kreves høye gassvolumer for at et rørledningsprosjekt skal være lønnsomt. I tillegg er levetiden på et gassrør svært lang, og lånemessig vil avdragene på lån - med langt kortere nedbetalingstid - være svært store de første årene. Kapitalbehovet og risikoen for aktører i næringslivet blir dermed for stor til at det blir bygget særlig infrastruktur. Norsk næringsliv besitter heller ikke tilstrekkelig kapital til å ta dette ansvar alene.

Disse medlemmer mener derfor at staten må ta en langt mer aktiv rolle å sikre denne utbyggingen. Myndighetene har en viktig rolle blant annet i utbygging av vei og strømnettet, og på samme måte bør myndighetene sikre "hovedveiene" for naturgass til bruk i Norge. Dette kan gjøres ved at myndighetsansvaret for infrastrukturen legges til et statlig selskap med nødvendige ressurser til å bygge ut hovedinfrastrukturen. Dette skal selvsagt gjøres ut fra økonomiske kriterier, slik at midlene tilfaller rørledninger i de områder hvor de gir størst effekt. Utbygging av slik infrastruktur vil skape økt sysselsetting og samtidig være et viktig bidrag til fremtidig verdiskapning.

Ny finanspolitikk

Disse medlemmer viser til at den såkalte handlingsregelen for bruk av oljepenger ble vedtatt av Stortinget våren 2001. Stortingsflertallet la vekt på at retningslinjer for bruk av oljeinntekter skulle være forholdsvis enkle og fungere som en rettesnor i det løpende budsjettarbeidet.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet hele tiden har vært mot handlingsregelen, og mener at Regjeringens statsbudsjett egentlig er en erkjennelse av at denne nå er under avvikling. Helt siden innføringen mai 2001 har handlingsregelen vært trikset med en rekke ganger, avhengig av Regjeringens behov for å løse ulike budsjettutfordringer. Hovedproblemet med handlingsregelen er at den sterkt begrenser det finanspolitiske handlingsrommet. En av handlingsregelens viktigste svakheter er at den ikke forholder seg til hvor, når eller hvordan oljeinntektene brukes, og at den ikke skiller mellom oljepenger brukt til skatte- og avgiftslette, offentlige realinvesteringer og offentlig forbruk. Handlingsregelen har ikke vært overholdt noen gang siden den ble innført. Bruken av oljepenger er nå så stor at hvis handlingsregelen skal legges til grunn fremover så vil ikke bruken kunne øke med 1 krone før i 2010. Dette er helt urealistisk. I praksis er handlingsregelen død.

Disse medlemmer vil derimot ikke ha noen motforestillinger til at handlingsregelen erstattes av en retningslinje for hvor mye statens utgifter kan vokse med fra år til år avhengig av økonomisk vekst og inflasjon. For eksempel med et inflasjonsmål på 2,5 pst. og et mål om økonomiske vekst på 3 pst. kan en naturlig ramme for veksten i statens nominelle utgifter være 4 pst. Da vil offentlige utgifter kunne vokse med reelt sett 1,5 pst. per år. Men målsettingen må være at privat sektors andel av økonomien skal vokse relativt til statens økonomi, noe man i dette tilfellet ville oppnådd.

Skatter og avgifter

Disse medlemmer viser til at det ikke bare er mulig, men høyst nødvendig å senke skatte- og avgiftstrykket. Skatter og avgifter medfører samfunnsøkonomisk ineffektivitet, fordi økt verdiskapning fra ekstra arbeids- og kapitalinnsats ikke reflekteres i tilsvarende økt kjøpekraft for husholdningene og bedriftene. Dermed reduseres tilbudet av arbeidskraft og kapital relativt til en situasjon med lavere skatter og avgifter. Denne såkalte skattekilen er svært høy i Norge på grunn av det høye skatte- og avgiftsnivået. Empiriske studier av det norske arbeidsmarkedet har vist at det er svært mye å hente på økt arbeidstilbud ved en reduksjon av skatten på arbeidsinntekt.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiets mål er et skattesystem med langt lavere, flatere og likere beskatning av arbeids- og kapitalinntekt. Vi vil derfor senke de marginale skattesatsene, og vi vil eliminere formuesskatten.

Avgiftssystemet har i prinsippet akkurat samme uheldige samfunnsøkonomiske virkning som den progressive og høye beskatningen av arbeidsinntekt. Avgiftene gjør varer og tjenester dyrere enn nødvendig. Økt produksjon fra ekstra arbeids- og kapitalinnsats reflekteres dermed ikke i tilsvarende kjøpekraft for husholdningene og bedriftene, og reduserer følgelig incentivene til økt innsats.

Avgiftene bidrar i tillegg til en rekke utilsiktede og uheldige konsekvenser både økonomisk og sosialt. Disse medlemmer mener som et grunnprinsipp at ved avgiftsbelegging av produksjon og salg av varer og tjenester må det legges til grunn en generell og lik merverdiavgift. Disse medlemmer har ikke til hensikt å øke merverdiavgiften. En tilnærming til et slikt avgiftssystem vil komme gjennom systematiske avgiftsreduksjoner på varer og tjenester som i dag tillegges store særavgifter utover allmenn merverdiavgift.

Det er nødvendig å skille klart mellom skatte- og avgiftssatser og skatte- og avgiftsinntekter. Selv om en reduksjon i de høye norske skatte- og avgiftssatsene medfører et fall i skatte- og avgiftsinntektene på kort sikt, er den langsiktige effekten på norsk økonomi motsatt. Dette skyldes at lavere skatte- og avgiftssatser har en dynamisk virkning på økonomien. Når produksjon og inntekt stimuleres, så utvides skatte- og avgiftsgrunnlaget, og dermed vil etter hvert statens skatte- og avgiftsinntekter øke, selv om satsene er lavere.

Offentlige investeringer, forbruk og overføringer

Disse medlemmer mener staten forsømmer realinvesteringer i offentlig realkapital. For å kunne tilby befolkningen et anstendig og stadig bedre offentlig tjenestetilbud, er det nødvendig å sørge for offentlig realkapitaldannelse.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet

Her tenkes det spesielt på den realkapital som benyttes innen samferdsel, helse og utdanning. Realkapitalen må tas vare på, og den må økes. Dette gjør offentlig tjenesteproduksjon mer effektiv, og det reduserer kostnader i det private næringsliv. I de siste årene har offentlige realinvesteringer som andel av BNP vært fallende og i tillegg svært lave. Disse medlemmer vil snu denne utviklingen.

Det statlige forbruket, det vil si løpende kostnader i offentlig forvaltning, bør ikke kompensere for manglende offentlige realinvesteringer. Disse medlemmer er bekymret for en utvikling hvor manglende investeringer oppveies av økte løpende kostnader i drift av offentlig sektor. Disse medlemmer vil derfor prioritere offentlige realinvesteringer fremfor offentlig forbruk. Det vil gi en langt bedre effekt på det offentlige og private tjenestetilbudet, samtidig som det gir en bedre statlig ressursbruk. Disse medlemmer mener at det er svært mange områder innen offentlig forvaltning hvor ressursene kan utnyttes mer effektivt. Dette vil redusere det statlige forbruket målt i kroner, uten at det går ut over det reelle offentlige tjenestetilbudet.

Overføringene utgjør en stadig voksende andel av statens utgifter. En må skille mellom stønader til husholdningene og subsidier til næringslivet. Disse medlemmer er generelt negative til næringssubsidier, og mener at økonomiens ressurser må brukes der hvor disse kaster mest av seg i form av reell verdiskapning. Av subsidier til næringslivet utgjør overføringer til landbruket den aller største posten. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet vil kutte betydelig i disse subsidiene. Samtidig vil disse medlemmer kutte importvernet, som skjermer norsk landbruk og gjør mat mye dyrere enn nødvendig. Reduserte overføringer til landbruket vil frigjøre statlige midler til økt realinvestering. Samtidig vil et kutt i landbruksoverføringene frigjøre mye arbeidskraft og privat kapital for annen og lønnsom produksjon.

Disse medlemmer vil stå ved mange forpliktelser med hensyn til stønader til husholdningene. Det gjelder spesielt alle pensjonsrettighetene som arbeidstagerne har opparbeidet seg. Disse medlemmer vil imidlertid saumfare stønadsordningene og over tid fjerne ordninger som har en utilsiktet skadelig og sosial funksjon. Utover pensjon og uføretrygd skal sosiale stønader fungere som et sikkerhetsnett. Stønadene må ikke fungere slik at de medfører en utstøting av arbeidslivet og usunn avhengighet av sosiale ordninger. Disse medlemmer vil føre en sosialpolitisk linje som sørger for at flest mulig kommer i lønnet arbeid, men som samtidig fanger opp dem som virkelig trenger et sosialt sikkerhetsnett.

Ny forvaltning av oljeformuen

Disse medlemmer viser til at svært mye av den økonomiske debatten i Norge dreier seg om hvordan vi som nasjon skal forholde oss til oljeinntektene. Disse medlemmer vil påpeke det åpenbare ved at oljeinntektene i bunn og grunn er inntekter på lik linje med alle andre inntekter fra norsk produksjon. Det særegne med oljeinntektene er den høye avkastningen, relativt til ressursinnsatsen i form av arbeidskraft og investert kapital. I tillegg tilfaller det aller meste av oljeinntektene staten direkte som grunneier og skatteoppkrever og indirekte via statlig eide oljeselskap.

Oljefondet ventes ifølge nasjonalbudsjettet å være på 857 mrd. kroner ved utgangen av 2003. Med et samlet overskudd på statsbudsjettet på 105,9 mrd. kroner forventes oljefondet å øke til ca. 996 mrd. kroner ved utgangen av 2004. Med Fremskrittspartiets finanspolitiske opplegg vil statsbudsjettets overskudd være 102 mrd. kroner i 2004. Oljefondet kan derfor antas å vokse til ca. 992 mrd. kroner ved utgangen av 2004.

Kilde: Norges Bank

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet i sitt alternative statsbudsjett vil øke bruken av løpende oljeinntekter med ca. 5 mrd. kroner i forhold til Regjeringens budsjettforslag. Det betyr at bruken av løpende oljeinntekter øker til 73 mrd. kroner.

Med Fremskrittspartiets finanspolitiske opplegg vil statsbudsjettets overskudd være 100,9 mrd. kroner i 2004, og oljefondet kan derfor antas å vokse til ca. 991 mrd. kroner ved utgangen av 2004.

Følgende figur viser forskjellen på forventede oljeinntekter, Regjeringens bruk av oljepenger og Fremskrittspartiets bruk av oljepenger i 2004.

Kilde: Finansdepartementet

Disse medlemmer mener at en ansvarlig og langsiktig forvaltning av oljeformuen må fokusere på å maksimere økonomisk vekst, og at oljeinntekter i større grad dermed kan konverteres til real- og humankapital fremfor finanskapital. Det hjelper svært lite for kommende generasjoner at de arver vår oljeformue i form av et oljefond, men samtidig avspises med mye mindre real- og humankapital.

Ved bruk av oljeinntekter er det derfor viktig å skille mellom forbruk og investering. Disse medlemmer vil redusere det statlige forbruket i motsetning til Regjeringen. Disse medlemmer vil senke skatter og avgifter og øke de offentlige realinvesteringer. Dette har viktige konsekvenser for utviklingen i norsk realkapital og verdien av norsk arbeidsinnsats, og må sees på som en form for investering på lik linje med plassering av oljeinntekter i oljefondet. Disse medlemmer vil ikke forbruke oljepengene. Disse medlemmers "bruk" av oljepenger er investeringer av oljepenger.

Disse medlemmer tar med andre ord sterk avstand fra en snever fokusering på konvertering av dagens olje og gass til utenlandske verdipapirer. Hensynet til en helhetlig samfunnsøkonomisk politikk tilsier at fokus må være rettet mot utviklingen i den totale nasjonalformuen. Avkastningen på nasjonalformuen er landets samlede årlige produksjon og inntekt. Når Fremskrittspartiet har som målsetting å øke vekstraten i BNP til 3 pst., innebærer dette at vår målsetting er en langt høyere nasjonalformue over tid enn det Regjeringen legger opp til.

Forskning på nye makroøkonometriske modeller

Disse medlemmer mener det er nødvendig å igangsette et arbeid for utvikling av nye makroøkonometriske modeller til å analysere norsk økonomi. Med en makroøkonometrisk modell menes en oversikt over norsk økonomi som er egnet til å gi kvantitative prognoser på utviklingen i viktige samfunnsøkonomiske variabler som produksjon, sysselsetting, rentenivå med mer, gitt ulike forutsetninger om den økonomiske politikken.

De makroøkonometriske modellene MODAG og KVARTS brukes for makroøkonomiske fremskrivninger på kort og mellomlang sikt. I den akademiske litteraturen har modeller av typen MODAG og KVARTS vært utsatt for hard kritikk siden begynnelsen på 1970-tallet.

Kritikken går i hovedsak på tre forhold:

• a) At modellene er av keynesiansk type, det vil si at man antar at økonomien, på grunn av en svikt i den generelle prisdannelsen, på kort og mellomlang sikt er styrt av aggregert etterspørsel, det vil si forbruk, investering og nettoeksport.

• b) At modellene ikke fanger opp endringer i folks adferd når det skjer store og vedvarende endringer i politiske variabler. Modellene egner seg derfor kun til å analysere de makroøkonomiske virkningene av relativt marginale politikkendringer. Ved større endringer i de politiske rammevilkår, for eksempel ved en større omlegging av finanspolitikken, vil folks forventninger og adferd endres på en måte som ikke beskrives godt nok av den kategori makroøkonometriske modeller som MODAG og KVARTS tilhører.

• c) At modellene er svært store disaggregerte verktøy, med svært mange variabler som må bestemmes skjønnsmessig av modellbrukeren. Skjønnsmessig vurdering gjør for eksempel at finansdepartementet og SSB får ulike prognoser selv om de bruker en og samme modell.

Disse medlemmer viser til at den akademiske makroøkonomi har vært i en rivende utvikling siden slutten av 1960-tallet. Den keynesianske teorien om produksjon, sysselsetting og inflasjon har på langt nær den enerådende stilling som den hadde fra 1940-tallet og frem til 1960-tallet. Sentrale ikke-keynesianske hypoteser som har fått stor innflytelse er rasjonelle (modellkonsistente) forventninger, makroøkonomi som tar utgangspunkt i generell likevekt med klarerte markeder, Ricardiansk ekvivalens og realkonjunkturteori. Svært mye av dette blir ikke tatt hensyn til i MODAG og KVARTS (ei heller RIMINI som er Norges Banks modell). Også rent modelleringsteknisk har det vært en rivende utvikling de siste årene.

I formuleringen av alternativ økonomisk politikk spiller de makroøkonometriske modellene en sentral rolle som premissleverandør. For at de ulike partiene skal få belyst sin økonomiske politikk på best mulig måte, mener disse medlemmer det er viktig at det stilles til rådighet divergerende modeller.

Disse medlemmer vil derfor foreslå at det igangsettes et arbeid med å utvikle og etablere ulike makroøkonometriske modeller for analyser på kort og mellomlang sikt, som ikke alle faller inn under samme keynesianske kategori.

Disse medlemmer mener at grunnlaget for norsk verdiskapning er den produksjon som skjer i private bedrifter. Fremskrittspartiets generelle tilbudssidepolitikk vil legge forholdene bedre til rette for privat næringsvirksomhet, ved å øke tilbudet av arbeidskraft, dempe lønnsøkninger, senke avgiftene, en kraftig reduksjon og omlegging av skattesystemet og økte investeringer i forskning, samferdsel og annen offentlig tjenesteyting som kommer næringslivet til gode.

Det er også behov for langsiktige, stabile og internasjonalt konkurransedyktige rammebetingelser for næringslivet. En reduksjon i landbrukssubsidiene og annen næringsstøtte vil også legge forholdene bedre til rette for privat lønnsom næringsdrift.

Privat næringsdrift er hemmet av en rekke lover og reguleringer som legger en sterk demper på nyskapning, omstillinger og effektiv drift. Fremskrittspartiet vil rydde opp i denne lov- og forskriftsjungelen og gjøre hverdagen enklere for bedrifter og entreprenører. Ikke minst de små og mellomstore bedriftene vil nyte godt av et enklere og mer forutsigbart rammeverk for næringslivet.

Norske myndigheter har alt for lenge vegret seg i forhold til å definere og utnytte de komparative fortrinn Norge har, med andre ord hvor vi som nasjon er relativt bedre enn andre nasjoner.

Vi har også alt for mange eksempler på myndighetsskapte hindre som effektivt hindrer lokalt næringsliv fra nyetableringer, utvidelser og videre drift. Særlig fremstår norsk miljøpolitikk i dag som en av de mest næringsfiendtlige i verden. Enten det gjelder tradisjonell norsk industri, fiskerivirksomhet, turisme eller olje/gass er særnorske miljøbestemmelser en vesentlig årsak til at mange bedrifter ikke tør ta nye investeringer eller vurderer utflagging til land hvor rammebetingelsene er bedre eller på linje med andre konkurrentland.

Selv om Norge er en del av et internasjonalt kapitalmarked, så betyr ikke det at egen- og fremmedkapital er tilgjengelig for entreprenører og små bedrifter på betingelser som er internasjonalt konkurransedyktige. Det er reelle transaksjonskostnader knyttet til å koble kapital og produktiv virksomhet. Disse medlemmer er derfor opptatt av at det legges til rette for økt privat sparing og kapitaldannelse, noe som er et resultat av vår omlegging av finanspolitikken. Videre må den statlige kapitalen som er oppspart i norske fond gjøres mest mulig tilgjengelig for norske entreprenører og små bedrifter. Disse medlemmer vil ikke ved formidling av skattebetalernes penger bidra til subsidiering av privat næringsvirksomhet.

Utenlandsk kapital ser i økende grad ut til å sky Norge, grunnet uforutsigbarhet i politisk bestemte rammebetingelser. Når man fra utsiden opplever brå skift i sentrale skattebestemmelser, plutselige endringer som i tillegg får tilbakevirkende kraft er ikke dette tillitsvekkende for investeringer i Norge. Derfor er det også svært sentralt at både næringspolitikken og finanspolitikken spiller på lag.

Arbeidsmarkedet spiller en helt sentral rolle i markedsøkonomien, på linje med kapitalmarkedet. Det norske arbeidsmarkedet kjennetegnes ved at det i stor grad er organisert etter et korporativt mønster. Spesielt har LO og NHO en dominerende innflytelse på lønnsdannelsen. Dette er uheldig i den grad det medfører at sysselsettingen blir lavere enn den kunne ha vært, og at arbeidskraft ikke blir kanalisert inn i de mest lønnsomme arbeidsplassene. Disse medlemmer vil arbeide for å redusere sentraliseringen i lønnsdannelsen og for å redusere makten til LO og NHO generelt og organisasjonene spesielt. Fagforbundet fungerer på mange måter som en bremsekloss i forhold til nødvendig rasjonalisering i kommunal sektor. Disse medlemmer vil arbeide for at deres innflytelse skal bli mindre.

Det er også slik at den totale belastning for næringslivet ved forarbeid og utfylling av ulike skjemaer i tilknytning til statlige oppgaveplikter utgjorde 7 373 årsverk i 2002. Regjeringen opplyser at såkalte samordnings- og forenklingstiltak i statlige etater så langt bare har ført til en reduksjon i belastningen for næringslivet med om lag 65 årsverk i forhold til året før. Regjeringen arbeider med en internettbasert innrapporteringskanal som forventes å redusere næringslivets oppgavebyrde ytterligere. Disse medlemmer mener det haster med å få gjennomført slike forbedringer.

Disse medlemmer mener det er et betydelig effektiviseringspotensiale i offentlig sektor. Dette ble påvist av det utvalget som ble ledet av Victor Norman tidlig på 1990-tallet. Utvalget anslo det samlede effektiviseringspotensialet til ca. 130 mrd. kroner årlig i datidens kroneverdi.

Det er særlig grunn til å sette søkelyset på effektiviteten i offentlig sektor. Den har over tid hatt en sterk ekspansjon i Norge, og legger beslag på en stadig større del av Norges BNP. Det har ført til et uakseptabelt skatte- og avgiftstrykk, samtidig som det i mange tilfeller ikke er god nok kvalitet på de tjenester offentlig sektor produserer. Hittil har løsningen vært å putte mer penger inn i sektoren, fremfor å se på selve organiseringen og effektiviteten. Dette har opprettholdt ineffektive strukturer og gitt samfunnsøkonomisk suboptimale løsninger.

Disse medlemmer har sett på utviklingen i sysselsettingen i offentlig sektor de siste 8 år.

Som det fremkommer av følgende graf har sysselsettingen i offentlig sektor økt jevnt og trutt i perioden, med et unntak for 2003, men her er tallmaterialet mangelfullt fordi det referer seg til 1. halvår. Dette betyr at selv under den sittende regjering, som i sitt arbeidsprogram har uttrykt behov for å effektivisere offentlig sektor, heller ikke har vært noen merkbare resultater i så henseende.

Kilde: Finansdepartementet

(Opprettelse av de regionale helseforetakene fra 1. januar 2002 førte til en nedgang i antall sysselsatte i kommunal sektor og en tilsvarende økning i antall sysselsatte i statlig sektor.)

Utfordringen synes likevel størst i kommunal forvaltning.

Følgende graf viser sysselsettingen i administrasjon i prosent av samlet sysselsetting i kommunal forvaltning. Til tross for at denne sektor mistet en betydelig andel av sysselsettingen i offentlig sektor i forbindelse med opprettelsen av de regionale helseforetakene, har den andelen av administrativt sysselsatte hatt en kraftig vekst de siste årene.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Disse medlemmer er av den oppfatning at myndighetene har et stort ansvar hva gjelder å forvalte folks skattepenger på en forsvarlig måte. Det betyr at ressursene først og fremst bør settes inn i tjenesteytende virksomhet, fremfor administrasjon og byråkrati. Dessverre synes utviklingen å gå i motsatt retning.

Effektivitet er først og fremst et spørsmål om å oppnå resultater, fortrinnsvis med mindre ressursinnsats. Disse medlemmer erkjenner at offentlig sektor er noe annet enn en bedrift i vanlig forstand, da den har ansvar for en rekke fellesgoder, for inntektsfordeling og ofte opptrer som et korrektiv til privat sektor.

Likevel er det minst tre ulike effektiviseringsmuligheter i offentlig sektor:

• – Kostnadseffektivisering; frembringe offentlige tjenester billigere enn i dag.

• – Resultateffektivisering; oppnå overordnede politiske mål billigere ved å fordele innsatsen på ulike områder på en annen måte enn i dag.

• – Kost/nytteforbedringer; omprioritere fra områder hvor den siste kronen i innsatsen kaster lite av seg til områder hvor ekstra innsats kaster mye av seg.

Markedsøkonomien har særlig vist oss at konkurranse er et effektivt virkemiddel for å oppnå større effektivisering og ikke minst et godt vare- og tjenestetilbud til rimelige priser. Derfor bør også offentlige tjenester konkurransestimuleres. Det er ingen grunn til at oppgaver som det offentlige har ansvaret for må utføres i offentlig regi. Det offentlige bør konsentrere seg om finansiering av tjenestene og derved overlate til private å produsere dem.

Disse medlemmer vil bruke virkemidler som konkurransestimulering og anbudsrunder for å øke effektiviteten i statlig og kommunal forvaltning. Arbeidet med offentlig effektivisering er stort og møysommelig, og vil gjelde på alle nivå i offentlig forvaltning. Vi er inneforstått med at det i en del tilfeller vil være overgangsperioder hvor markedet tilpasser seg, og hvor effektiviseringstiltak ikke gir umiddelbare effekter.

Dersom private bedrifter og offentlige etater skal konkurrere om oppdrag forutsetter dette at konkurransen er reell. Det vil si at de konkurrerer på like vilkår, noe som ikke er tilfelle i dag. Det er særlig to forhold som gjør at offentlig sektor er skjermet fra reell konkurranse. Det offentlige må få en reell prising av sin tjenesteproduksjon. I dag er det ofte slik at når offentlige tjenester skal prises, er ikke alle kostnader tatt med i kalkylen.

Norsk petroleumsvirksomhet

Disse medlemmer er bekymret over fremtidsutsiktene for norsk petroleumsvirksomhet. Disse medlemmer registrerer at Regjeringen i nasjonalbudsjettet skriver at petroleumsproduksjonen på norsk sokkel ventes å nå toppen i 2005, for deretter å falle jevnt i de påfølgende år. Disse medlemmer savner en langt mer offensiv petroleumspolitikk fra Regjeringen, slik at Norge kan sikre maksimal verdiskapning fra naturressursene. Disse medlemmer viser til at oljeressursene er ikke nødvendigvis en absolutt størrelse. Næringens kompetanse og teknologiutvikling er avgjørende for omfang, varighet, investeringsnivå, utdanningskapasitet og internasjonal konkurransedyktighet og dermed størrelsen på den totale verdiskapningen.

Oljenæringen er, og bør i mange år fremover, være svært viktig for norsk økonomi. Det er imidlertid viktig at vi hele tiden fokuserer på denne næringens rammebetingelser og sikrer langsiktighet og forutsigbarhet, slik at næringen står bedre rustet. De nye feltenes beliggenhet, vanndyp og avstand til markedet gjør leting og utvinning stadig mer krevende. Oljenæringen krever enorme investeringer, og det må være langsiktighet og forutsigbarhet i rammebetingelser som gjør norsk sokkel attraktiv i en global konkurranse.

Disse medlemmer viser til at det snakkes mye om behovet for leteareal, tilpasninger til små/halehengproduksjon, teknologiutvikling, internasjonalisering av både sokkelen og for leverandørindustrien, og disse medlemmer mener myndighetene i sterkere grad må sikre den videre dialogen med næringen i lys av rapportene fra Kon-Kraft.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti har satt følgende overskrift for sitt budsjettopplegg for 2004:

Arbeid og rettferdighet

Sosialistisk Venstreparti vil skape 20 000 nye jobber

Disse medlemmers alternative budsjett for 2004 er preget av den alvorlige situasjonen Norge er i. 110 000 mennesker er uten arbeid, og utsiktene de neste årene er at arbeidsledigheten skal forbli høy. For den enkelte og for samfunnet finnes det ingen større sløsing enn dette. Det er forstemmende at Regjeringa passivt lar det skje, uten å bruke de virkemidler staten rår over.

For disse medlemmer er dette en situasjon som krever ekstraordinære tiltak. Disse medlemmer foreslår i dette budsjettalternativet en offensiv for å skape ca. 20 000 nye jobber. Det gjør vi gjennom klare prioriteringer i budsjettet - prioriteringer som kombinerer uløste oppgaver i samfunnet vårt, med ledige hender. I tillegg fremmer vi en sysselsettingspakke med en ramme på ca. 2,3 mrd. kroner utover Regjeringens forslag til budsjettramme, for å snu pessimisme til optimisme.

Disse medlemmers alternative statsbudsjett viser at det er mulig å prioritere annerledes. Vi mener at økte forskjeller, privatisering av velferdsstjenester og sulteforing av kommunene, bringer oss i helt feil retning. Norge trenger ikke mer høyrepolitikk, men mindre.

Disse medlemmer legger i dette alternative statsbudsjettet fram forslag som hadde gjort Norge til et bedre sted å leve. Barn og unge, arbeidsledige, miljøet, velferdsstaten og de som har minst, er de som vinner med disse medlemmers forslag til prioriteringer. Det betyr at vi ikke har penger til alt - men til det viktigste.

Disse medlemmer prioriterer:

• – Velferd - ikke veldedighet.

• – Utvikling - ikke avvikling.

• – Omfordeling - ikke utdeling.

• – Rettferdighet - ikke tilfeldighet.

Økonomisk politikk for lavere ledighet

Politikk er prioritering av knappe goder. Aldri er det mer synlig i en budsjettbehandling. Her må viktige formål veies mot hverandre innenfor rammene av en ansvarlig økonomisk politikk. Det betyr at man må velge mellom skattelette og videreutvikling av velferdsstaten, mellom forsvar og bistand, mellom investeringer i oljeøkonomi og kunnskapsøkonomi, mellom forurensing og miljøvern. Valgene viser hvilke hensyn man prioriterer, og dette er det viktigste elementet i debatten om den økonomiske politikken.

Med over 110 000 arbeidsledige er disse medlemmers valg i den økonomiske politikken lett. På kort og lang sikt er dette en sløsing med vår viktigste ressurs som ikke er akseptabel. Å få ledige hender i arbeid er derfor den viktigste saken i disse medlemmers økonomiske opplegg for 2004. I dette budsjettet lanserer vi tiltak som vil skape 20 000 nye årsverk.

I budsjettbehandlingene har disse medlemmer de siste årene understreket at omfordeling er det viktigste grepet for å løse problemer i et av verdens rikeste land. Det viktigste er ikke hvor mye penger som brukes, men hvordan de brukes. En omfordeling av pengene fra økt privat forbruk til økte offentlige investeringer vil gi stor sysselsettingseffekt.

Men med den sterke økningen i arbeidsledigheten vi har opplevd det siste året, er det grunn til å ta i bruk ekstraordinære midler for å ned ledigheten. Disse medlemmer lanserer derfor en ekstraordinær ledighetspakke i dette budsjettet, hvor 2,3 mrd. kroner utover Regjeringens foreslåtte ramme brukes til tiltak som vil gi rask sysselsettingseffekt, og som enkelt kan avsluttes dersom ledigheten reduseres. Reell økonomisk effekt av forslagene i pakken er drøyt 7 mrd. kroner.

Samtidig har vi høy bevissthet om at konkurranseutsatt næringsliv sliter med et kostnadsnivå som har økt mye de senere årene. Dette forklares delvis av kostnadsvekst i Norge, og delvis av en pengepolitikk som har vært for fokusert på inflasjonsstyring, med en tidvis svært sterk kronekurs som resultat. Disse medlemmer registrerer derfor med glede den klare korreksen av Norges Banks utøvelse av pengepolitikken som regjeringen signaliserer i Nasjonalbudsjettet for 2004.

Utfordringen er å føre en økonomisk politikk som gir flere arbeidsplasser uten at det ødelegger for industrien og annet næringsliv som konkurrerer med utlandet. Disse medlemmers svar kan summeres opp gjennom følgende hovedgrep:

• – Økte offentlige investeringer for å få flere i arbeid, finansiert delvis gjennom skatteøkninger, og delvis gjennom økt pengebruk.

• – Pengepolitikk som i større grad tar hensyn til arbeidsledigheten.

• – Inntektspolitisk samarbeid for å holde lønns­veksten nede.

• – Politikk for effektiv ressursutnyttelse.

Offensiv finanspolitikk

Å overlate ansvaret for å stimulere økonomien til pengepolitikken er utilstrekkelig og uriktig. Pengepolitikken virker sterkest gjennom valutakursen og dermed lønnsomheten i konkurranseutsatt sektor. Det betyr at når Norges Bank setter opp renten for å bekjempe inflasjon, betyr det lavere inntekter og færre arbeidsplasser i konkurranseutsatt sektor. Problemet er at det er mye enklere å bygge ned industri enn å bygge den opp igjen. Justering av aktivitetsnivået i økonomien bør derfor i større grad overlates til finanspolitikken - både i gode og dårlige tider.

Med en stor og voksende arbeidsledighet er det betydelige ledige ressurser i norsk økonomi. Disse medlemmer går derfor inn for å gjøre budsjettet mer ekspansivt. Dette handler primært om prioritering innefor rammene foreslått av Regjeringen. Å trekke inn kjøpekraft fra privat sektor for å gi rom for offentlige investeringer og satsinger, gir en klar sysselsettingsgevinst.

En aktiv motkonjunkturpolitikk gir færre ledige, men kan skape inflasjonspress. Ifølge beregninger fra SSB ville man, om Regjeringens samlede skatteletter heller ble brukt aktivt i kampen mot ledighet, økt inflasjonen med 0,5 prosentpoeng (basert på beregningene i artikkelen "Makroøkonomiske virkninger av ulike måter å bruke realavkastningen av Petroleumsfondet på" av Per Richard Johansen og Inger Holm i Økonomiske analyser 4/2001, med lineær reskalering av tallene slik at de tilsvarer Regjeringens faktiske skattelettelser i 2002 og 2003. Denne beregningen er gjort av forsker Roger Bjørnstad, SSB). I dag er inflasjonen 0,9 pst., mens Norges Banks mål er 2,5 pst. Et noe mer ekspansivt budsjett er derfor riktig i dagens situasjon.

Innenfor den samme budsjettrammen som regjeringen finner disse medlemmer rom til å finansiere alle satsingene i sitt ordinære budsjettopplegg. Økte inntekter til kommunene gjør dem i stand til å satse på skoler, barnehager, eldreomsorg og kollektivtrafikk. Satsing på skole og utdanning, forskning og nyskaping gir norsk næringsliv konkurransekraft i framtida. Nulling av usosiale kutt og aktiv fordelingspolitikk gjennom skattesystemet betyr et bedre liv for mange nordmenn. Grønne avgifter og økte bevilgninger til mange miljøpolitisk viktige satsinger gir oss et mer bærekraftig samfunn. Økte bevilgninger til kultur, kriminalitetsforebygging, bistand, psykiatri er andre eksempler på disse medlemmers prioriteringer. På den andre siden kuttes bevilgninger til forsvar, oljeinvesteringer, kontantstøtte, veibygging og private skoler.

I tillegg foreslår disse medlemmer en ekstraordinær ledighetspakke der 2,3 mrd. kroner utover Regjeringens foreslåtte ramme, men med reell økonomisk effekt på 7 mrd. kroner, brukes til tiltak som vil gi rask sysselsettingseffekt. Dette er rendyrket motkonjunkturpolitikk, og består utelukkende av tiltak av midlertidig karakter som skal gjennomføres neste år, og som vil bli avsluttet når arbeidsledigheten er redusert.

Skatte- og avgiftsopplegget

For detaljene i disse medlemmers skatte- og avgiftspolitikk, vises det til Budsjett-innst. S. nr. 1 (2003-2004) og Innst. O. nr. 1 (2003-2004). Her gis det imidlertid en oversikt over hovedelementene i skatte- og avgiftspolitikken.

Prinsipper for skatte- og avgiftspolitikken

Følgende prinsipper ligger til grunn for disse medlemmers skatte- og avgiftspolitikk:

• 1. Hovedformålet med skatter og avgifter er å finansiere offentlige tjenester som står i samsvar med innbyggerne forventer, og et velferdssystem som gir økonomisk trygghet for alle. Skatter og avgifter skaper forskjell mellom prisen kjøper må betale og summen selger mottar, enten dette gjelder arbeidskraft eller andre varer og tjenester. Dette er en kostnad, fordi for eksempel en arbeidstaker ofte ville valgt å jobbe mer hvis hun hadde fått utbetalt det arbeidsgiveren faktisk må betale for henne, inkludert inntektsskatt og arbeidsgiveravgift. Derfor er det viktig at skatte- og avgiftsopplegget konstrueres slik at disse problemene gjøres minst mulig. Det handler om brede skattegrunnlag, men lave satser, fjerning av unntak som favoriserer enkeltgrupper, og om å utnytte mulighetene som ligger i adferdskorrierende skatter. Empiriske studier viser at lavlønte i vesentlig større grad øker sitt arbeidstilbud når de får mer igjen for det, mens høytlønte jobber nesten uansett. Det er også sånn at en ekstra krone når man tjener 150 000 kroner føles betydelig mer verdifull enn hvis man tjener 500 000 kroner.

• 2. Skattesystemet må brukes til å gi en mer rettferdig fordeling av ressursene i samfunnet. Progressiv beskatning av både kapital- og arbeidsinntekt fører til at de med sterkest rygg tar de tyngste børene ved finansieringen av velferdsstaten.

• 3. Dersom en skatt bidrar til å korrigere befolkningens adferd i ønsket retning, bidrar skatten til et mer effektivt skattesystem. Miljøavgifter setter en prislapp på ødeleggelse av fellesgoder som ren luft og rent vann. Det betyr at forurenserne må ta hensyn til dette når de velger hvordan og hvor mye de skal produsere, eller hvordan man skal komme seg til jobb. Andre eksempler på det samme er tobakksavgifter og alkoholavgifter. I tillegg til å skaffe inntekter til fellesskapet, bidrar de til å redusere forbruket av tobakk og alkohol og dermed lavere utgifter til helse og sosialsektoren. Slike avgifter gir en vinn-vinn-situasjon, og bør fortsatt brukes, slik at andre skatter og avgifter kan reduseres.

Sosialistisk Venstrepartis skatte- og avgiftsopplegg

Ulike deler av skatte- og avgiftsopplegget er beskrevet grundig i andre deler av budsjettet. Her gir vi en kortfattet beskrivelse av helheten i disse medlemmers skatte- og avgiftsopplegg. Totalt øker vi skattebelastningen med 3,4 mrd. kroner i 2004. Budsjettvirkningen av dette er 2,6 mrd. kroner. Tallene nedenfor viser til reell effekt.

Skatt på arbeidsinntekt gjøres klart mer progressiv i forhold til Regjeringens opplegg. Innslagspunktet for toppskatt settes på 6 G for trinn 1, og på 10 G for trinn 2. Samtidig økes både minstefradraget og lønnsfradraget kraftig. Arbeidsgiveravgiften reduseres med 1,5 mrd. kroner. Alminnelig skatt økes med 0,5 pst. Totalt blir derfor den totale skatten på arbeidsinntekt bare økt med 335 mill. For alle med inntekt under 300 000 kroner betyr dette skattelettelser, mens det blir moderat økning opp til ca. 550 000 kroner. De som tjener mer enn 550 000 kroner får en markert skatteskjerpelse.

Disse medlemmer foreslår å gjeninnføre skatt på aksjeutbytte, og bruker deler av provenyet til å øke bunnfradraget i formuesskatten. Aksjerabatten i forhold til formuesskatt og arveavgift fjernes. For å få større likhet i skatt på arbeidsinntekt og kapitalinntekt øker disse medlemmer skatten på alminnelig inntekt til 28,5 pst. Beskatning av kapitalinntekt økes totalt med ca. 1,4 mrd. kroner. I tillegg tettes smutthull i kapitalbeskatningen tilsvarende knapt 0,8 mrd. kroner.

Avskrivningssatsen for maskiner og utstyr økes fra 20 til 25 pst. Det er en vesentlig lettelse særlig for konkurranseutsatt sektor, og bidrar til nye investeringer, innovasjon og arbeidsplasser.

Miljøavgifter økes med 2,5 mrd. kroner. Inntektene brukes i hovedsak til å redusere arbeidsgiveravgiften og fiskalt begrunnede særavgifter som skaper problemer for økonomiens effektivitet.

Disse medlemmer fjerner flere unntak i skatteopplegget som gir særordninger for enkeltnæringer. Dette dreier seg om rederibeskatningen, CO2-avgift for luftfarten, supplyflåten og sjøtransport innenlands, skatterabatten på aksjer fjernes, og skatterabatten på eiendom reduseres.

Beskatningen av næringslivet reduseres med 700 mill. kroner. Om vi legger til opphevelsene av særordninger for rederne på 1,2 mrd. kroner, økes beskatningen av næringslivet i forhold til Regjeringens opplegg med 500 mill. kroner.

Disse medlemmer går mot økte egenandeler, og bruker 900 mill. kroner på å oppheve slike kutt.

Frikortgrensen økes fra 23 000 kroner til 35 000 kroner.

Disse medlemmer fjerner årsavgiften på personbiler i arbeidsgiversone 3-5, setter den til 1 300 kroner i sone 2 og 2 300 kroner i sone 1.

Disse medlemmer går mot prinsippet om at skattefradrag skal være et virkemiddel for å oppnå viktige mål. Disse medlemmer går i stedet inn for tilskuddsordninger til frivillige organisasjoner, mens utgifter til helsevesenet dekkes gjennom ordinære bevilgninger.

Endringene av prinsippene i alkoholavgiftene for å øke rusbrusavgiften, er lite treffsikker. Disse medlemmer går i stedet inn for en økning i emballasjeavgiften, som vil ramme produkter som ikke er med i panteordningene, eller som har lav returandel. I tillegg til miljøgevinst rammer dette et mye bredere spekter av rusbrusproduktene.

I sum betyr dette at disse medlemmer foreslår følgende skatte- og avgiftsopplegg for 2004:

Sosialistisk Venstrepartis skatte- og avgiftsopplegg, reell virkning og budsjettvirkning i 2004, mill. kroner. Negative tall betyr skattelettelse

I figuren nedenfor framgår det hvor stor andel personbeskatningen i ulike land utgjør av verdiskapningen i landet. Slike sammenlikninger har klare svakheter, men det er liten grunn til å hevde at personbeskatningen i Norge er spesielt høy i europeisk sammenheng. Sjøl om vi ligger i det øvre skikt for selskapsbeskatning, ligger vi under både Sverige, Danmark, Belgia og Finland i totalt skattebelastning som andel av verdiskapningen.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til Senterpartiets overordnete politiske målsetninger: Desentralisering av arbeid, kapital og kunnskap, og et levende, meningsfullt folkestyre. Desentralisering impliserer mangfold; en større mengde alternativ, og derigjennom større sannsynlighet for innovasjon av - og konkurranse mellom - ideer i vid forstand, organisasjonsmåter og varierende (lokal-) samfunnsmodeller. Et reelt folkestyre representerer betydelig sosial kapital i seg selv, og sikrer i tillegg folkelig innflytelse på samfunnsutviklingen. En bred, demokratisk basis er viktig for å maksimere politikkens legitimitet.

Desentralisering av offentlig sektor

Dette medlem mener at politiske myndigheter kan og bør innta en aktiv fødselshjelper- og tilretteleggerrolle for å avstedkomme en desentralisert samfunnsutvikling. Senterpartiet tar derfor til orde for en videre utflytting av statlige arbeidsplasser - 5 000 årsverk over 5 år - fra Osloregionen og til distrikts-Norge. Offentlig sysselsetting utgjør en viktig basissysselsetting i mange kommuner, og velfungerende og varierte lokale arbeidsmarkeder er en nødvendig forutsetning for et desentralisert bosettingsmønster. Dette medlem viser for øvrig til omtale av dette forslaget under kapittel 9.

Målrettet, desentralisert næringspolitikk

Dette medlem viser til at humankapital, realkapitaltilgang og naturressurser både utgjør grunnlaget for verdiskaping, og representerer Norges komparative fortrinn hva gjelder næringsutvikling. Senterpartiet mener at Norges verdiskapningspotensial best kan realiseres gjennom en målrettet, desentralisert næringspolitikk som evner å legge til rette for en effektiv koordinering av disse fortrinnene. I Senterpartiets alternative statsbudsjett foreslås det nettopp målrettete tiltak overfor for eksempel verftsindustri og (bio-)­marin sektor. I tillegg fremmer dette medlem en serie forslag om økt satsing på infrastruktur - 500 mill. kroner til forsert utbygging av breibandsteknologi i distriktene, og 1 mrd. kroner ekstra til samferdselssektoren. Dessuten ønsker Senterpartiet en styrket og distriktsorientert satsing på forsking og utvikling - 800 mill. kroner til distriktsrettet låneordning og 170 mill. kroner mer til IFU- og OFU-kontrakter.

Lokal velferd

Dette medlem viser til at kommunene er grunnleggende viktig i velferdssamfunnet. Skole, barnehage, kultur, eldreomsorg, infrastruktur og samfunnsutvikling - alt er avhengig av en velfungerende kommune. Samtidig er kommuneøkonomien generelt sett presset, noe som gjenspeiles i et rekordlavt nettodriftsresultat for denne sektoren på 0,5 pst. Gjennomsnittet for 1990-talet var til sammenligning rundt 3 pst. Lokal velferd er en hjørnestein i en desentralisert samfunnsutvikling, og samtidig et rettferdighetskrav: Nivået på, og omfanget av, et offentlig velferdstilbud skal ikke påvirkes av (valg av) geografisk tilhørighet. Senterpartiet ønsker å styrke den lokale velferden i hele landet, og fremmer forslag om å øke de frie (øremerkete) midlene til kommunene med 4 (1) mrd. kroner utover Regjeringens forslag.

Lokalt folkestyre

Senterpartiet mener at dagens økonomiske situasjon i kommunene svekker og innsnevrer det lokale folkestyret. Dette medlem mener at analysene til Makt- og demokratiutredningen bør være en vekker for det politiske miljøet, og danne et grunnlag for en gjenoppliving av det kommunale demokratiet. Siden 1837 har kommunene hatt et såkalt negativt avgrenset selvstyre, dvs. at de av egen kraft har kunnet ta på seg oppgaver som ikke på forhånd har vært lagt til andre organ, eller har innebåret konkurranse med privat næringsvirksomhet. Et konstruktivt negativt avgrenset selvstyre fordrer derimot økonomisk handlefrihet; midler som kan avsettes til og investeres i lokalt genererte planer og reformer. I neste omgang krever dette en fortsatt mangfoldig kommunestruktur og satsing på kommunesektoren. I tråd med dette går Senterpartiet inn for å hegne om småkommunene, med mindre de frivillig og gjennom folkeavstemninger ønsker endringer. I tillegg har Senterpartiet lenge og vil fortsatt støtte både økte overføringer, innføring av produksjonsbundet selskapsskatt, en begrenset lokal beskatningsrett og en økning i det kommunale skatteøret på 2 prosentpoeng for å utvide den økonomiske handlefriheten som et mer aktivt og konstruktiv lokalt folkestyre er avhengig av.

Ideelt sett kan et revitalisert lokalt folkestyre medføre en utvikling der kommunene i større grad enn nå fremstår som (pro-)aktive politiske laboratorium; et vell av små, demokratiske enheter som utvikler ideer og politiske grep som andre i nesten omgang kan kopiere, og der de beste tiltakene ideelt og optimalt sett vinner frem i en "darwinistisk" konkurranse. Poenget er at demokratiet på denne måte kan være nyskapende og innovativt, og sannsynligheten for et slikt utfall øker med antallet folkevalgte aktører/enheter som har mulighet til å engasjere seg i konstruktiv og handlekraftig problemløsning og politikkutvikling.

Pengepolitikk og konkurranseevne

I tillegg til en strategi for økt verdiskapning og sysselsetting, desentralisering og folkestyre, vil dette medlem påpeke at et (langsiktig) mål for den økonomiske politikken er å sikre balanse i utenriksøkonomien. Formelt betyr dette samsvar mellom nåverdien av eksport- og importbetalinger, korrigert for dagens netto finansformue overfor utlandet. Et viktig middel for å kunne innfri denne målsetningen vil være å opprettholde, og ikke minst videreutvikle, en sterk konkurranseutsatt sektor (heretter K-sektor), dvs. en mengde virksomheter som genererer utenlandsk valuta. Dette er nødvendig dersom Norge også i fremtiden skal være i stand til å delta i internasjonalt vare- og tjenestebytte, og høste av de fordelene slik handel typisk medfører.

Sekundærnæringene utgjør brorparten av K-sektor, og dette medlem mener den negative utviklingen innenfor denne delen av norsk økonomi de siste årene gir grunn for bekymring. Bare det siste året har 17 000 industriarbeidsplasser forsvunnet, samtidig som den gjennomsnittlige kapasitetsutnyttingen i industrisektoren ligger på et oppsiktsvekkende lavt nivå; under 78 pst. mot 86 pst. i 1988.

Den raske avskallingen av og i K-sektor skyldes svekket konkurranseevne, som dels kommer av redusert etterspørsel i produktmarkedene som følge av internasjonal lavkonjunktur, og dels av en vesentlig høyere økning i timelønnskostnader, målt i felles valuta, enn hos Norges handelspartnere de siste årene. Dette medlem vil derimot påpeke at hovedproblemet de siste årene kan føres tilbake til pengepolitikkens negative påvirking på K-sektors konkurranseevne pga. den norske krones appresiering gjennom 2002. Styrkingen av den norske kroneverdien var primært et resultat av den høye og vedvarende rentedifferensen mellom Norge og utlandet. Prosessindustriens Landsforening har beregnet at den økte effektive kronekursen gjennom fjoråret påførte industrien et (brutto-)tap i størrelsesorden 21 mrd. kroner i form av reduserte inntekter. Redusert lønnsomhet slår direkte ut i form av utflagging og/eller nedlegging av bedrifter i K-sektor, og innebærer at pengepolitikken ikke har vært effektiv i forhold til målet om å stabilisere den økonomiske utviklingen. Formelt sett plikter Norges Bank å legge forholdene til rette for stabil valutakurs i tillegg til en inflasjon på 2,5 pst. Gjennom 2002 ble det likevel ikke gjennomført markedsoperasjoner med sikte på å motvirke den appresierende effekten på den norske kronen som fulgte av den stadig høyere rentedifferensen overfor utlandet. Denne motviljen mot å bruke flere virkemidler - foliorente og intervensjon i valutamarkedet - for å kunne innfri flere målsetninger - inflasjon og valutakurs - er en direkte årsak til den senere tids svekking av K-sektor. Dette medlem viser for øvrig til utfyllende kommentarer til pengepolitikken under kapittel 2.3.2.

Handlingsregelen

Handlingsregelen spesifiserer en langsiktig plan for innfasing av "oljepenger" i norsk økonomi. Formelt tilsier regelen at det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet på statsbudsjettet skal tilsvare forventet realavkastning - spesifisert lik 4 pst. - av Petroleumsfondet, målt i norske kroner, ved inngangen til budsjettåret. Over tid impliserer regelen at bruken av oljepenger på dette viset vil øke, og ventelig gi ekspansive impulser til norsk økonomi. Erfaringene med denne finanspolitiske nyvinningen har avslørt to typer avvik fra regelen. For det første har de siste års budsjett vært kjennetegnet av større strukturelle, oljekorrigerte underskudd enn det enn "mekanisk" tolking av handlingsregelen isolert sett tilsier. Forslaget til neste års budsjett legger opp til en merbruk av "oljepenger" på 16,5 mrd. kroner. Den politiske implikasjonen er at (midlertidige) avvik fra den banen for budsjettpolitikken som handlingsregelen spesifiserer, har politisk legitimitet. Dette medlem mener at den politiske utfordringen knyttet til en mer "elastisk" anvendelse av handlingsregelen derfor er å innrette budsjettpolitikken slik at "merbruken" av "oljepenger" er samfunnsøkonomisk lønnsom over tid. I klartekst betyr dette at den ekspansive impulsen som følger av avvik fra handlingsregelen, bør kanaliseres mot investeringer i næringsutvikling og/eller infrastruktur som styrker vekstkraften og verdiskapningen i norsk økonomi. Dette medlem viser for øvrig til Senterpartiets fraksjonsmerknad under kapittel 10.5, der hovedelementene i en slik helhetlig næringsstrategi er skissert.

Et annet og noe mindre omtalt avvik fra handlingsregelen bunner i den vedvarende differensen mellom realisert og forventet realavkastning av Petroleumsfondet. Regjeringen påpeker selv i St.meld. nr. 1 (2003-2204) at man ikke på varig basis kan ha et strukturelt, oljekorrigert underskudd som er større enn realavkastningen på statens finansformue. Fra og med 1. januar 2000 og frem til utgangen av 2. kvartal 2003 har årlig, netto realavkastning, målt i valutakurven til fondet, vært -1,28 pst. Dette innebærer at et vesentlig negativt avvik mellom realisert og forventet realavkastning i den perioden handlingsregelen har blitt lagt til grunn som "krittstrek" for finanspolitikken. Et vedvarende negativt avvik fra forventet realavkastning vil kunne medføre en reformulering av handlingsregelen generelt, og en nedjustering av den forventede realavkastningen spesielt. Dette vil i så fall implisere en mer kontraktiv bane for budsjettpolitikken enn det dagens formulering av handlingsregelen legger opp til. Alternativet er en strukturell omlegging av investeringsprofilen til Petroleumsfondet, og typisk en tyngre eksponering mot internasjonale obligasjonsmarkeder enn det som kjennetegner dagens praksis. Dette medlem viser ellers til bredere omtale av Senterpartiets politikk overfor Petroleumsfondet under kapittel 2.4.1.2.

Komiteens medlem fra Kystpartiet ønsker å bidra til at statsbudsjettet for 2004 får en verdikonservativ sentrumsprofil. Vi ønsker å skape en grunntrygghet for den enkelte og bygger vår politikk på kristne, demokratiske og økologiske grunnprinsipper. Vi vil verne om familien, lokalsamfunnet og nasjonen som de beste rammer for menneskenes utvikling. Vi vil gi folk flest arbeid, medbestemmelse og et godt miljø der de bor og har sine nettverk. Vi vil verne enkeltmennesket mot overgrep både fra offentlige og private maktkonsentrasjoner. Vi er imot venstresidens mobbing av folk flest f.eks. gjennom boligskatt. Og vi er imot høyresidens mobbing av folk flest f.eks. gjennom utflagging av norske arbeidsplasser og naturressurser.

Dette medlem vil peke på at den nasjonale selvråderetten er en forutsetning for å kunne gjennomføre en slik politikk. Dette medlem mener derfor at Norge snarest bør melde seg ut av EØS og Schengen. Denne EU-tilknytningen er i ferd med å gjøre vårt land til en vasallstat.

Dette medlem vil gjennom skatte- og avgiftspolitikken gjøre det enklere for folk flest å klare seg selv. Vi senker skatter og avgifter på nødvendighetsgoder som arbeid, bolig og mat. Vi øker avgiftene på det vi vil ha mindre av, som f.eks. overinvestering i nye kontorbygg i Oslo og alkoholvarer.

Dette medlem vil arbeide for et samfunn i balanse. Vi ønsker en blandingsøkonomi med en naturlig maktbalanse mellom offentlig og privat virksomhet. Vi ønsker å sikre veksten i distriktene og minske presset i Oslo. Land og by, sammen på ny. Vi ønsker å bygge ut et samferdselsnett som dekker hele landet. Det gjelder både på sjøen, på land og elektronisk kommunikasjon.

Dette medlem vil understreke betydningen av full sysselsetting. Det å kunne klare seg på egen inntekt gjør at den enkelte får en bedre kontroll over sitt eget liv. Det reduserer også behovet for støtte fra det offentlige. Internasjonalt kan man merker rammene. Ressursene og kysten må fortsatt være under nasjonal kontroll. Skatten på mat bør avvikles. Det vil gi grunnlag for lavere lønnskrav og dermed bedre norsk næringsliv konkurransekraft. En avvikling av matmomsen vil også kunne begrense handelslekkasjen. Kystpartiet foreslår derfor å senke matmomsen fra 12 til 6 pst. i fra 1. juli 2004. Det gir et prisavslag på mat for forbrukerne på godt over 1 mrd. kroner.

Dette medlemviser til at det ofte viser seg at tiltak og avgifter som er ment å skulle minske presset i økonomien i pressområdene omkring Oslo, også fører til mindre etterspørsel i geografiske områder som ikke har samme press i økonomien som i Oslo-området. Dette medlem mener derfor at det er større grunn til å differensiere de økonomiske tiltakene etter hvor i landet utslagene gjør seg gjeldende.

Dette medlemviser til at det er en betydelig overinvestering i kontorbygg i Oslo. I dag står det ledig over 750 000 kvadratmeter kontorlokaler i hovedstaden. Samtidig foreligger det planer om gigantiske nye kontorutbyggingsprosjekter, f.eks. i havneområdene og i Groruddalen. En slik utbygging vil på sikt virke sterkt sentraliserende. Presset på Oslo og avfolkningen i distriktene vil øke.

Dette medlem vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til en investeringsavgift på nye kontorbygg i Oslo slik at man får dempet den sentraliserende overinvesteringen i slike bygg i landets hovedstad."

Dette medlemmener at det i dagens situasjon er rom for et mer ekspansivt statsbudsjett, ikke minst på bakgrunn av at vi har relativt høy arbeidsledighet. Det er en skam at kommuneøkonomien ikke tillater en verdig eldreomsorg og gode skoler. Det er en skam at sykehusene må skjære ned på sine tilbud. Det er en skam at vi ikke er kommet lenger i vår utbygging av kommunikasjonene i vårt langstrakte land.

Dette medlem mener at skatte- og avgiftslettelsene først og fremst bør komme på nødvendighetsgoder som bolig, mat og arbeid. På denne måten legges forholdene til rette for at den enkelte skal kunne klare seg på egen inntekt. Samtidig styrkes det norske næringslivets konkurranseevne overfor utlandet. Dette medlem vil motarbeide den tendensen vi ser internasjonalt til å øke beskatningen av folks bolig. Trygghet i heimen er en forutsetning for et harmonisk familieliv og dermed for å gi barna en god oppvekst. Trygghet i heimen er også nøkkelen til å sikre den enkeltes arbeidsevne og helse. En god boligpolitikk er derfor av stor økonomisk betydning. Kystpartiet vil snarest mulig avvikle fordelsskatten på bolig. Kystpartiet foreslår å heve bunnfradraget til 200 000, noe som utgjør en betydelig besparelse for boligeierne. Kystpartiet har fremmet forslag om lettelser i dokumentavgiften ved kjøp av bolig.

Dette medlem viser til sine merknader og forslag i Budsjett-innst S. nr. I (2003-2004) og Innst. O. nr. 20 (2003-2004).

2.2 Kommunenes inntekter

2.2.1 Sammendrag fra St.meld. nr. 1 (2003-2004)

Den reelle veksten i kommunenes samlede inntekter fra 2002 til 2003 anslås nå til om lag 3,5 mrd. kroner, eller 1¾ pst. Dette er om lag 0,5 mrd. kroner lavere enn anslått i Revidert nasjonalbudsjett 2003, og skyldes at skatteinntektene i 2003 er nedjustert med om lag det samme beløpet.

I Kommuneproposisjonen for 2004 ble det varslet en reell vekst i kommunenes samlede inntekter på 3¾-4¼ mrd. kroner fra 2003 til 2004, eller om lag 2 pst. Videre ble det lagt opp til en reell vekst i kommunenes frie inntekter på om lag 2¼ mrd. kroner, inkludert 300 mill. kroner til økt satsing i forbindelse med innføring av ny toppfinansieringsordning for ressurskrevende brukere. I tillegg til veksten i frie inntekter ble det lagt opp til å kompensere for beregnede merkostnader til Skolepakke II med om lag 240 mill. kroner. Det ble presisert at den varslede inntektsveksten fra 2003 til 2004 skulle regnes fra det nivået på kommunenes inntekter i 2003 som ble lagt til grunn i Revidert nasjonalbudsjett 2003.

Regjeringens forslag til kommuneopplegg for 2004 innebærer en reell vekst i kommunenes samlede inntekter på om lag 3 ¾ mrd. kroner i forhold til inntektsnivået i 2003 som ble lagt til grunn i Revidert nasjonalbudsjett. Dette er i tråd med de signalene som ble gitt i Kommuneproposisjonen for 2004.

Kommuneopplegget for 2004 innebærer at veksten i de frie inntektene er lavere enn det som ble lagt til grunn i Kommuneproposisjonen. Dette må ses i lys av vedtak i Stortinget, som innebærer en større grad av øremerking av overføringene til kommunesektoren enn det Regjeringen la opp til i vår. Regjeringen legger nå i utgangspunktet opp til en reell vekst i kommunesektorens frie inntekter på om lag 1,8 mrd. kroner fra 2003 til 2004, inkludert økte bevilgninger til ressurskrevende brukere. Nedjusteringen på i underkant av 0,5 mrd. kroner i forhold til den varslede veksten i Kommuneproposisjonen er knyttet til oppfølgingen av barnehageforliket i Stortinget, som innebærer økte øremerkede tilskudd til denne sektoren.

Oppfølging av Stortingets vedtak om at ressurskrevende brukere skal finansieres gjennom en overslagsbevilgning innebærer imidlertid at økte bevilgninger på vel 0,5 mrd. kroner fra 2003 til 2004 knyttet til denne gruppen plasseres på et øremerket tilskudd, mens Regjeringen i Kommuneproposisjonen la opp til at satsingen til ressurskrevende brukere skulle ses i sammenheng med veksten i frie inntekter. Etter overføring av bevilgningen til ressurskrevende brukere til en øremerket post, kan veksten i frie inntekter anslås til vel 1¼ mrd. kroner, tilsvarende om lag 0,9 pst. I tillegg til veksten i frie inntekter kommer kompensasjon for merkostnader knyttet til Skolepakke II med om lag 240 mill. kroner.

Regnet i forhold til anslag på regnskap 2003 utgjør den samlede realinntektsveksten for kommunene vel 2,1 pst., eller om lag 4¼ mrd. kroner. Nivået på de frie inntektene anslås å øke med vel 1 ¾ mrd. kroner fra 2003 til 2004, etter overføring av bevilgningen til ressurskrevende brukere til en øremerket post. Når inntektsveksten er høyere når den beregnes med utgangspunkt i anslag på regnskap 2003 enn med utgangspunkt i nivået som ble lagt til grunn i Revidert nasjonalbudsjett, skyldes dette den anslåtte reduksjonen i skatteinntektene for kommunene i 2003 på 0,5 mrd. kroner.

Kommuneøkonomien er nærmere omtalt i avsnitt 3.3 i meldingen.

2.2.2 Komiteens merknader

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er glad for at regjeringen i en tid med stor utgiftsvekst har funnet rom til økte overføringer til kommunene i tråd med kommuneproposisjonen. Disse medlemmer har stor forståelse for den økonomiske situasjon som mange kommuner har. Denne situasjonen er imidlertid ikke ny og har flere årsaker. Bedringen i den økonomiske situasjonen kan ikke bare skje gjennom økte inntekter, men må møtes med flere tiltak, som effektivisering, større lokal handlefrihet gjennom forenkling av lover og tilsyn, interkommunalt samarbeid mv. Disse medlemmer vil videre påpeke at den generelle økonomiske politikken med sterk rentenedgang vil gi et godt bidrag til kommunene ved siden av en reell vekst i samlede inntekter på 3¾ mrd. kroner. Den generelle økonomiske politikken legger også grunnlag for en større økonomisk vekst som vil skape større aktivitet og økte skatteinntekter i kommunene.

Disse medlemmer viser også til budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet som gjør at kommuneøkonomien styrkes med ytterligere 2,2 mrd. kroner.

Disse medlemmer vil også vise til den nye ordningen med momskompensasjon. Denne ordningen vil gjøre at merverdiavgiften ikke fører til forskjellsbehandling ved tjenesteproduksjon, enten den kjøpes fra private, skjer i egen regi eller i samarbeid med andre kommuner. Det vises i den sammenheng til merknader i Innst. O. nr. 20 (2003-2004).

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at kommunene og fylkeskommunene står for mesteparten av den offentlige tjenesteproduksjonen. Derfor må kommuner og fylkeskommuner ha økonomiske rammer som gjør dem i stand til å tilby de tjenestene befolkningen har behov for.

Disse medlemmer viser til at den økonomiske situasjonen i kommunesektoren er alvorlig. Det akkumulerte underskuddet i kommunesektoren nærmer seg 12 mrd. kroner, og det er nær en fordobling fra året før. Det er over hundre kommuner som er satt under særlig tilsyn fra staten på grunn av dårlig økonomi.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen foreslår å øke kommunesektorens frie inntekter med reelt sett 1,8 mrd. kroner fra 2003 til 2004, inkludert økte bevilgninger til ressurskrevende brukere. Etter disse medlemmes vurderinger er dette ikke tilstrekkelig til å opprettholde et godt tjenestetilbud i kommuner og fylkeskommuner. Disse medlemmer foreslår derfor å øke kommunesektorens frie inntekter med ytterligere 3,5 mrd. kroner. I denne økningen inngår 400 mill. kroner til å dekke kostnadene ved å tilby 3 ekstra undervisningstimer i småskolen, og 100 mill. kroner ekstra til å gjeninnføre utlånsordningen for undervisningsmateriell i videregående skole.I tillegg bevilges ytterligere 40 mill. kroner til å ruste opp kirkebygg.

I tillegg til økningen i de frie inntektene, vil disse medlemmer foreslå å øke de øremerkede tilskuddene til kommunesektoren med i overkant av 300 mill. kroner, til regional utvikling, fiskerihavner, kollektivtrafikk i storbyene, kulturbygg og til å styrke kemnerkontorenes arbeid med avdekking av svart arbeid og skatteunndragelser. I tillegg vil disse medlemmer øke lånerammen til skolebygg med 1 mrd. kroner.

Disse medlemmer vil understreke at en økning i de frie inntektene på hele 3,5 mrd. kroner gir kommuner og fylkeskommuner mulighet til yte bedre tjenester overfor sine innbyggere, bl.a. heve kvaliteten i skolen og ansette flere i hjemmetjenesten og på sykehjemmene. Disse medlemmer vil videre peke på at økt timetallet i småskolen vil bety reduserte utgifter for SFO, og at det vil legge til rette for redusert foreldrebetaling.

Disse medlemmer støtter Regjeringens forslag til fordelingen av skatteinntektene mellom staten, kommunene og fylkeskommunene. Med denne fordelingen vil det skatteopplegget disse medlemmer foreslår øke kommunesektorens skatteinntekter med 1,4 mrd. kroner. Denne økningen inngår i de frie inntektene, og rammetilskuddet til kommunesektoren vil derfor øke med 2,1 mrd. kroner.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen foreslår at det innføres en generell ordning med kompensasjon for merverdiavgift for kommuner og fylkeskommuner, og for private virksomheter som utfører enkelte lovpålagte kommunale oppgaver. Disse medlemmer mener at Regjeringen har et for ensidig fokus på konkurranseutsetting og privatisering som virkemiddel for å effektivisere kommunesektoren. Disse medlemmer mener at ytterligere konkurranseutsetting innenfor helsevesen og eldreomsorg må stanses inntil konsekvensene er evaluert. Disse medlemmer vil derfor gå imot en generell kompensasjonsordingen for merverdiavgift for kommunesektoren.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen anslår at kommunesektoren ved innføring av en generell momskompensasjonsordning, vil få 7,4 mrd. kroner i kompensasjon i 2004. Regjeringen har derfor foreslått å redusere kommunesektorens frie inntekter med et tilsvarende beløp. Når disse medlemmer går imot omleggingen, vil disse medlemmer heller ikke foreslå en reduksjon i kommunesektorens frie inntekter på 7,4 mrd. kroner.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at både kommunenes inntekter og de oppgaver kommunene har blitt pålagt har økt betydelig de senere årene. Dette har ført til at innbyggerne på mange områder har fått et bedre tjenestetilbud.

Statens kontroll over de kommunale inntektene ble forsterket da selskapsskatten i sin helhet ble en statlig skatt. Fremskrittspartiet har fremmet forslag om å tilbakeføre deler av selskapsskatten til kommunene, og vil støtte Regjeringens arbeid for en slik løsning. Dette er viktig for at kommunene skal ha et incitament til å legge forholdene til rette for lokal næringsutvikling og derved høyere kommunale inntekter.

Forslaget i forbindelse med kommuneøkonomiproposisjonen for 2001 om å øke den delen av kommunesektorens inntekter som kommer fra skatt til 50 pst. innen 2006 er etter disse medlemmers syn altfor lite ambisiøs. Skatteandelen for 2003 var i underkant av 48 pst. og det legges opp til en skatteandel på 49 pst. for 2004. Det er skuffende at Regjeringen ikke legger opp til en større økning i skatteandelen, med en tilsvarende reduksjon i rammeoverføringene.

De fleste statlige reformer innen kommunesektoren har vært underfinansiert og bidratt til å gi sektoren en anstrengt økonomi med betydelige årlige underskudd. Det er imidlertid også store forskjeller kommunene imellom, og ikke nødvendigvis slik at det er kommunene med de høyeste inntektene som har greid seg best.

Kommunesektorens anstrengte økonomi vil ytterlig forverre seg på grunn av økte pensjonspremier, økte sosialhjelpsutbetalinger og reduserte skatteinntekter. Det er derfor avgjørende at kommunene intensiverer arbeidet med rasjonalisering og konkurranseutsetting.

Disse medlemmer vil støtte Regjeringens forslag til en generell momskompensasjonsordning for kommunene, som er en forutsetning for å få fart i dette arbeidet.

Disse medlemmer mener at overføringene fra staten til kommunene skal skje etter objektive kriterier. Derfor må en så stor del som mulig gis som innbyggertilskudd, som er den delen av rammetilskuddet som gis etter slike kriterier som tar hensyn til kommunenes ulike utgiftsbehov, og legger til rette for en lik standard på kommunenes lovpålagte oppgaver.

Andre tilskudd som Nord-Norge tilskuddet, regionaltilskuddet og skjønnstilskuddet er motivert ut fra en politisk tenkning som har til formål å forfordele noen kommuner på bekostning av andre, stort sett på grunnlag av geografisk beliggenhet.

Dette lar seg lettest vise gjennom noen eksempler:

Eksempel 1

Loppa kommune i Finnmark og Aremark kommune i Østfold har begge ca. 1 450 innbyggere.

Eksempel 2

Alta kommune i Finnmark og Kristiansund kommune i Møre og Romsdal har begge ca. 16 900 innbyggere.

Disse tallene illustrerer tydelig den store og politisk bestemte forskjellen i inntektsnivå som eksisterer mellom ellers sammenlignbare kommuner. Dette gir mulighet for store ulikheter i tjenestetilbudet til innbyggerne på viktige områder som omsorg, helse og skole.

Disse medlemmer ønsker ikke at det skal være slik, og vil minske forskjellene gjennom å redusere de postene som ikke bygger på objektive kriterier.

Slike nedskjæringer må nødvendigvis tas over tid, slik at berørte kommuner får mulighet til å tilpasse seg det nye inntektsnivået.

Disse medlemmer foreslår å redusere Nord-Norge-tilskuddet med 300 mill. kroner, for delvis å utlikne de geografisk betingede forskjellene i ramme­overføringene som også blir ivaretatt gjennom innbyggertilskuddet og andre tilskudd.

Innbyggertilskuddet blir fordelt etter tilnærmet objektive kriterier, og disse medlemmer vil derfor i dagens økonomiske situasjon for kommunene, foreslå en økning i dette tilskuddet på 250 mill. kroner.

Regionaltilskuddet er et tilskudd som blir gitt til alle kommuner med mindre enn 3 000 innbyggere, og som sammen med basistilskuddet er med på å sementere en struktur med alt for mange små kommuner i Norge.

Disse medlemmer foreslår derfor å redusere dette tilskuddet med 150 mill. kroner.

Skjønnstilskuddet består av to komponenter, ordinært og ekstraordinært skjønnstilskudd.

Ordinært skjønnstilskudd fordeles for å ta vare på spesielle forhold som ikke taes tilstrekkelig hensyn til gjennom innbyggertilskuddet, og det ekstraordinære er kompensasjon til de kommunene som tapte på Rattsø-omleggingen. I tillegg er det her lagt inn penger til særlig krevende brukere. Disse medlemmer foreslår å redusere dette tilskuddet med 750 mill. kroner, med hovedvekt på kompensasjonen til de kommunene som har tapt på Rattsø omleggingen. Dette er penger som går til kommuner som gjennom mange år har fått for mye, og som fremdeles får det, på bekostning av kommuner som har fått for lite.

Disse medlemmer foreslår en justering av kostnadsnøkkelen for innbyggertilskuddet, bl.a. slik at basistilskuddet får halv vekt i forhold til tidligere, og at vektingen av de andre faktorene blir økt tilsvarende.

Basistillegget er et likt beløp til hver kommune uansett størrelse, og er sammen med regionaltilskuddet med på å sementere kommunestrukturen i Norge. Disse forslagene vil være med på legge til rette for en frivillig sammenslåing av kommuner ved at det vil gi økonomisk gevinst, og ikke som nå, et økonomisk tap.

Samlet foreslår disse medlemmer å redusere rammeoverføringene til primærkommunene med 950 mill. kroner, noe er vesentlig mindre enn tidligere.

Disse medlemmer foreslår å redusere innbyggertilskuddet til fylkeskommunene med 500 mill. kroner. Dette er et generelt kutt som må sees i sammenheng med Fremskrittspartiets samlede opplegg, som gjennom lønns og prisvirkning vil gi fylkeskommunene styrket økonomi.

Videre vil disse medlemmer kutte 150 mill. kroner i Nord-Norge-tilskuddet, og 200 mill. kroner i skjønnstilskuddet,

Dette er tilskudd som ikke er gitt etter objektive kriterier, og som skaper økonomiske ulikheter mellom fylkeskommunene. Samlet foreslår disse medlemmer netto kutt for fylkeskommunene på 850 mill. kroner.

For kommunesektoren vil Fremskrittspartiets forslag samlet gi en reduksjon i rammetilskuddet på 1 800 000 kroner.

Kap. 571 rammetilskudd til kommuner

Kap. 572 rammetilskudd til fylkeskommuner

Disse medlemmer mener at det ligger et stort og uutnyttet potensiale for innsparinger i offentlig sektor gjennom effektivisering og konkurranseutsetting, og støtter Regjeringens forslag om en generell ordning med momskompensasjon for kommunene, og ønsker også å innføre en ordning med "utfordringsrett" som konkurransestimulerende virkemiddel overfor kommunene etter modell av den danske "lov om utford­ringsret og servicestrategi".

Dette vil bidra til bedre og rimeligere kommunale tjenester, og vil også redusere konkurransevridningen mellom kommunal og privat sektor.

Fremskrittspartiets samlede kutt på kommunesektoren er på totalt 1.8 mrd. kroner som utgjør ca. 0,85 pst. av sektorens samlede inntekter.

Dette beløpet blir mer en oppveid av den reduserte lønns og kostnadsvekst som følger av Fremskrittspartiets samlede opplegg. I tillegg kommer kommunenes økte mulighet til innsparing gjennom en generell momskompensasjonsordning.

Staten pålegger kommunene en lang rekke oppgaver, og bestemmer også i stor grad deres inntekter. Det er kommunene som formelt fatter vedtak om hvordan pengene skal brukes samtidig som de selv utfører oppgavene. Dette systemet fører til at når oppgaver som staten har pålagt kommunene blir utilfredsstillende utført, skylder staten på kommunepolitikernes prioriteringer, og kommunene på manglende overføringer fra staten. Og det er brukerne som taper. Disse medlemmer ønsker derfor en ordning med en direkte statlig finansiering av de viktigste velferdsoppgavene som skole og omsorg etter en stykkprismodell.

Disse medlemmer er uenig i dagens modell for finansiering av kommunesektoren, men mener at innen dagens system bør staten ta det fulle økonomiske ansvar for finansieringen av primæroppgavene gjennom øremerkede tilskudd til kommunene. Målet må være å få et tilnærmet likt og akseptabelt tilbud innen områdene omsorg, helse og skole over hele landet. På andre områder bør kommunene få full frihet til å løse oppgavene, samtidig som de blir gitt mulighet til å påvirke sine egne inntekter gjennom tilrettelegging for næringsliv og til å redusere sine utgifter ved å redusere driften og gjennom å konkurranseutsette kommunale oppgaver.

Disse medlemmer ønsker å gi kommunene full økonomisk handlefrihet, og føre en politikk som vil bidra til økte kommunale inntekter og reduserte kommunale utgifter.

Dette kan oppnåes gjennom skatte- og avgiftsreduksjoner som vil føre til økt sysselsetting og økt verdiskaping.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti foreslår et kommuneopplegg som har som hovedmål å sikre er samfunn med små forskjeller og et opplegg som gir kommunene muligheter til å styrke tilbudet til innbyggerne sine: Å tilby en skole som gir et godt tilbud til alle barn, eldre som får stå opp når de vil og legge seg når de vil, et spennende og variert fritidstilbud og å være en kommune som gir innbyggerne muligheter til å være aktive og medansvarlige i samfunnsbyggingen.

Disse medlemmer vil peke på at fokus bør ligge på å videreutvikle kvaliteten på fellesløsningene, og på en rettferdig fordelingspolitikk. Disse medlemmers kommuneopplegg vil sikre det finansielle grunnlaget for tjenester uavhengig av personlig økonomi og bosted. Det vil også koble flere ledige hender med uløste oppgaver og derigjennom få ned arbeidsløsheten.

Disse medlemmer viser til at Teknisk beregningsutvalg betrakter netto driftsresultat som den primære indikator for økonomisk resultat i kommunesektoren. For kommunesektoren som helhet anslås driftsresultatet redusert til 0,6 pst. Med et svekket driftsresultat over flere år, reduseres kommunenes handlefrihet og evne til å løse oppgaver utover et nødvendig minimum.

Disse medlemmer vil hevde at kommuneopplegget bør ha et netto driftsresultat på minst 3 pst., og vil legge opp til dette. Målt som andel av de totale inntektene økte underskuddet med 4 pst. fra 2001 til 2002. Disse medlemmer viser til at kommunesektoren anslås å få et underskudd på vel 9 mrd. kroner i 2003. Disse medlemmer vil be Regjeringen straks å innlede drøftinger med kommunene om en helhetlig plan for oppretting av den økonomiske ubalansen i kommunesektoren.

Disse medlemmer vil vise til manglende kompensasjon for skattesvikt og befolkningsvekst, og til stor økning i egenbetaling for kommunale tjenester. Skatt på sjukdom og behov øker og det blir dyrere å gjøre bruk av offentlige fellesgoder. Dette rammer folk med dårlig råd.

Disse medlemmer påpeker at mens Regjeringen beregnet effekten av lavere rente til 1,6 mrd. kroner i reduserte utgifter for kommunene, viser en ECON-rapport at den kortsiktige gevinsten bare er 8-900 mill. kroner.

Disse medlemmer viser til at skatteanslaget for 2003 må nedjusteres med 1,5 mrd. kroner. Dette får en direkte effekt på kommunenes økonomi og tjenestekvalitet, og må rettes opp. Disse medlemmer fremmer forslag i tråd med dette under kap 3.2.19.

Disse medlemmer kan ikke godta nedbygging av velferdstjenester, og øker derfor kommuneøkonomien med 6,5 mrd. kroner i forhold til Regjeringens opplegg. Av dette utgjør økningen i kommunenes frie inntekter drøyt 4,6 mrd. kroner. I tillegg kommer øremerkede midler på en rekke områder.

Disse medlemmer viser til Stortingets vedtak i tilknytning til overføring av ansvaret for rus­om­rådet, familievern og barnevern om å gjennomføre separate for­handlinger med den enkelte fylkeskommune før uttrekksmodellen iverksettes, må følges opp.

Disse medlemmer viser til at det er et opprustningsbehov i skolene på 55 mrd. kroner for å sette bygningsmassen i teknisk forsvarlig stand, og slik at de gir lik tilgjengelighet for alle. Derfor foreslår vi å øke investeringsrammen for rentekompensasjon for skolebygg økes med 2 mrd. kroner til 4 mrd. kroner i 2004, og ber Regjeringen påse at all utbedring følger prinsippene om universell utforming.

Disse medlemmer vil videreutvikle gode, offentlige fellesløsninger, ikke avvikle, privatisere og fragmentere. For å få budsjettene til å gå opp har mange kommuner vært nødt til å legge ned eller kutte i velferden, eller redusere kvaliteten. Dårlig kvalitet eller mangel på offentlige velferdstjenester vil øke befolkningens misnøye med offentlig sektor, og de med god råd vil søke private løsninger. Dette er en bevisst del av Regjeringens privatiseringsstrategi. Politikken er basert på ideologien om at private løsninger automatisk er bedre enn offentlige - ikke på hva som faktisk er mest fornuftig. Erfaring viser at privatisering ikke fører til en mer fornuftig bruk av ressurser, bedre tilbud eller høyere kvalitet. Økt konkurranse betyr mindre langsiktighet, mindre fokus på kompetanse og helhetlige løsninger for befolkningen. En rapport fra Den Europeiske sentralbanken rangerer norske kommuner og fylkeskommuner blant de mest effektive i OECD-området.

Disse medlemmer vil gå imot den nye momskompensasjonsordningen, og viser til at forslaget er et opplegg for mer privatisering og konkurranseutsetting. Det hersker stor forvirring og usikkerhet i kom­munesektoren om reformen, tallberegningene og konkrete for­delingsvirkninger.

Reformen medfører premiering av kommuner som konkurranseutsetter, og de som har råd til å investere mye. Disse medlemmer viser til at utredningen som ligger til grunn for endringen er for snever, og ikke vurderer alle sider ved konkurransevridning. Disse medlemmer viser videre til omtale av forslaget i Innst. O. nr. 20 (2003-2004).

Disse medlemmer vil også peke på at disse medlemmer i Innst. S. nr. 259 (2002-2003) gikk imot økningen i skatteandel til 50 pst. Regjeringens egne beregninger viser at av fylkeskommunene er det bare Oslo og Akershus som vinner på opptrappingen, og av kommunene vil 17 vinne og resten tape. Av kommunevinnerne er 6 kommuner i Akershus og de fleste av de rikeste kraftkommunene. Disse medlemmer finner det derfor urimelig å forsterke omfordelingen ytterligere, uten at helheten er vurdert. Disse medlemmer mener det må foretas en helhetlig gjennomgang av inntektssystemets fordelingsvirkning og skeivheter.

Disse medlemmer vil spesielt advare mot at fellesarenaer for barn og unge utarmes og legges ned. I moderne multietniske samfunn er det viktigere enn noen gang å styrke enhetsskolen og barnehagene. Regjeringen har ikke fulgt opp den offentlige skolen med tilstrekkelige midler til å virkeliggjøre de nye læreplanene med tilpasset opplæring. Den offentlige enhetsskolen svekkes, samtidig som det åpnes for stadig flere private skoler. Dette bryter med grunnlaget for enhetsskolen og vil på sikt splitte opp samfunnet i enkeltindivider og grupper som har lite til felles. Disse medlemmer vil påpeke at det er i den offentlige skolen grunnlaget for framtidas verdiskapning legges. Skolene skal ha god kvalitet, ha et mangfold av metoder og undervisningsformer som sikrer god læring og mestring hos alle elever. Skolen må være fult på høyde teknologisk og kunnskapsmessig, og ha ressurser til å holde god kontakt med samfunnet rundt seg.

Disse medlemmer viser til at Stortinget har vedtatt en kompetansereform for etter- og videreutdanning. Kommunesektoren som er landets største arbeidsgiver må ha ressurser til å følge den opp. Disse medlemmer vil vise til behov for en forsterket innsats i tilbudet til den enkelte pasient/bruker i helse og omsorgssektoren. Det forutsetter tilstrekkelig bemanning, og tilstrekkelige kvalifikasjoner hos dem som arbeider i sektoren.

Disse medlemmer vil vise til at barn i fattige familier rammes svært hardt av dårlig kommuneøkonomi. Mer enn andre er de avhengige av god skole og SFO, samt at det finnes gode kultur og fritidstilbud der ingen stenges ute fordi en ikke har råd. Dårlig kommuneøkonomi vil kunne føre til kutt i sosialhjelpssatsene. De smale fattigdomstiltakene i Regjeringens politikk finansieres ved kutt i ytelser til arbeidsledige og økte egenandeler til syke.

Disse medlemmer viser til den nye ordningen med statlig toppfinansiering av særlige ressurskrevende brukere, og vil foreslå en opptrapping av den statlige medfinansieringen og gå imot innsnevringer i beregningsgrunnlaget for kompensasjonene.

Disse medlemmer viser ellers til merknader vedrørende bortfall av den differensierte arbeidsgiveravgiften under punkt 3.2.6.2.4, og til merknader og forslag i Innst. S. nr. 259 (2002-2003).

Komiteens medlem fra Senterpartiet vil vise til at den vanskelige situasjonen kommunesektoren nå står oppe i, er et resultat av Regjeringens bevisste nedprioritering av denne sektoren. Det er grunn til å minne om at da denne regjeringen tiltrådte, var underskuddet i kommuneforvaltningen 6,9 mrd. kroner. Den seneste rapporten fra Teknisk Beregningsutvalg (mars 2003) viser at underskuddet nå er på 10,8 mrd. kroner. Det er en økning på nesten 4 mrd. kroner i løpet av to år. I samme periode har gjennomsnittlig netto driftsresultat gått ned fra 1,7 pst. i 2001 til 0,4 pst. i 2002. Gjennomsnitt for 1990-tallet er et driftsresultat på om lag 3 pst.

Dette medlem viser videre til svar fra Finansdepartementet på spørsmål nr. 116 fra Senterpartiet, der det heter:

"Regnskapstall fra Statistisk sentralbyrå viser at netto driftsresultat for kommunesektoren i 2002 var 0,6 pst. av sektorens samlede inntekter. Differansen mellom faktisk netto driftsresultat og et netto driftsresultat på 3 pst. tilsvarer om lag 5 mrd. kroner, dette året."

Dette medlem vil videre understreke at det opplegget for 2004 som Regjeringen presenterer for kommunene og den lokale velferden, ikke er tilstrekkelig for å opprettholde dagens tilbud. Dette understrekes av Kommunenes Sentralforbund som har spurt 146 av landets kommuner om hvordan de skal bruke pengene neste år. 27 pst. av kommunene vurderer nedskjæringer innenfor skole og eldreomsorg.

Dette medlem må på denne bakgrunn konstatere at Regjeringen fortsatt legger opp til at kommunene ikke skal ha mulighet til å utvikle seg i tråd med de mål som Stortinget har trukket opp. Dette skaper et misforhold mellom de forventninger folk har til et godt tjenestetilbud og det kommunene er i stand til å tilby.

Dette medlem vil påpeke at Senterpartiet ved en rekke anledninger har foreslått at nye oppgaver til kommunesektoren skal være fullfinansiert. Det blir en umulig oppgave for lokale folkevalgte å forholde seg til stadig nye reformer og oppgaver, som skal passes inn i drifts- og investeringsbudsjetter, uten at tilstrekkelig midler følger med.

Dette medlem vil vise til at den vanskelige økonomiske situasjonen for mange kommuner ikke bare henger sammen med for små rammer, men også med hvordan rammene fordeles. Dette medlem vil påpeke at mindre distriktskommuner nå rammes ekstra hardt gjennom kombinasjonene av en rekke faktorer: Trange rammer, nedtrapping av ekstraordinært skjønnstilskudd, opptrapping av skatteandelen og nye kostnadsnøkler. En har i de siste årene sett en entydig dreiing fra distriktskommunene inn mot de mest folkerike kommunene. Dette medlem vil understreke at et inntektssystem som ikke tar hensyn til avstandsfaktorer, vanskelig geografi og spredtbygdhet, vil forsterke forskjellene i tjenestetilbudet til innbyggerne, og bidra til økt sentralisering i samfunnet. Dette medlem mener derfor at endringene i inntektssystemet bør stilles i bero inntil en har fått en grundig evaluering av konsekvensene.

Dette medlem vil vise til at Regjeringen i St.meld. nr. 62 (2002-2003) Kommuneproposisjonen la opp til en vekst i kommunesektorens inntekter på mellom 3,75 og 4,25 mrd. kroner. Dette medlem viser til at et klart flertall på Stortinget vedtok å styrke kommunesektorens inntekter med 1,5 mrd. utover dette. Det er etter dette medlems syn oppsiktsvekkende at Regjeringen verken oppfyller egne lovnader eller Stortingets klare vedtak i sitt forslag til Statsbudsjett. Dette må oppfattes som et klart tillitsbrudd fra kommuner og fylkeskommuner, som med god grunn har hatt forventninger til kommuneopplegget.

Dette medlem viser videre til at kommunesektoren både i fjor og i inneværende år opplever betydelig skattesvikt. Skatteanslaget ble fra Regjeringen nedjustert med 1 mrd. kroner i mai/juni d.å., og med ytterligere 0,5 mrd. kroner i oktober. Dette medlem viser til at Senterpartiet tidligere har fremmet forslag om at kommunesektoren må kompenseres for deler av denne inntektssvikten, og varsler med dette et slikt forslag ved nysalderingen av statsbudsjett for 2003.

Medlemen i komiteen frå Kystpartiet syner til den store rolla som kommunesektoren spelar i kvardagslivet til det einskilte menneske. Skule, kultur, eldreomsorg, barnehage, vasstilførsel og kloakk er viktige oppgåver for kommunane. Det er difor viktig at kommunane er i stand til å løysa dei oppgåvene dei hev på ein god måte slik at einskiltmenneske ikkje verte skadelidne.

Denne medlemen peikar på at oppgåvene til kommunesektoren er mangslungne med oppgåver som er lovpålagte og oppgåver som kommunane står meir fritt i å gjennomføra. Det er ein tendens til at kommunesektoren vert pålagd fleire og fleire oppgåver av Regjering og Storting utan at det fylgjer med nok midlar til å gjennomføra desse oppgåvene. Desse kan vera lovpålagde eller at det vert gjort vedtak om satsing på ymse områder slik at vert lagt press på kommunesektoren til å setja ressursar inn på sentralt definerte felt.

Denne medlemen vil peike på at ein politikk der kommunesektoren stadig skal ta på seg fleire oppgåver og at standarden skal auke på dei ymse områda må føra til at sektoren må få tilført nok midlar til å utføra oppgåvene. Dette hev ikkje vore tilfelle. Denne medlemen må diverre konstatere at Regjeringa legg opp til ein politikk som gjer at kommunane ikkje får økonomiske ressursar til å setja ut i livet den politikken som Stortinget hev vedteke på ein fullnøyande måte. Resultatet vert at det ein får inntrykk av dårleg oppgåveløysing i sektoren av di det vert eit stort sprik millom det som vert lova og det som vert utført - av di det ikkje finnast midlar til å setja politikken ut i livet. Det er lett å skjøna at kommunane kan misse tillit når dei langt frå kan leva opp til dei intensjonane som vert stila til dei frå Stortinget si side med dei midlane som vert stilt til disposisjon. Denne medlemen vil ikkje vera med på ein politikk som set kommunesektoren i dårleg ljos på grunn av at sektoren får tilført for små midlar i høve til dei oppgåvene sektoren hev. Denne medlemen peikar på at det er Stortinget som avgjer gjennom vedtak om skattesatsar og overføringar kor store inntekter kommunesektoren skal disponera. Dei inntektene som kjem inn på annan måte er små sett i høve til totale inntekter.

Denne medlemenkonstaterar at framlegget til statsbudsjett for 2004 ikkje gjev den auken til kommunesektoren som vart lova i sumar. Regjeringa fylgjer heller ikkje opp det klare vedtaket i Stortinget om at barnehagereforma skal finansierast fullt ut med statlege midlar.

Denne medlemen vil difor styrkja kommunesektorens frie inntekter med 12 mill. kroner utover framlegget til Regjeringa slik at kommunesektoren får betre høve til å oppnå dei måla som samfunnet ventar.

Denne medlemen meiner det er eit problem for kommunane at eige skattegrunnlag er for lite. Derfor vil Kystpartiet gjera framlegg om at inntekter av verksemdskattlegginga ikkje skal gå inn i statskassa, men verta kommunal og stadbunden til produksjonskommunen.

Denne medlemen konstaterar at Regjeringa gjer framlegg om ei kraftig omfordeling av overføringane til kommunesektoren mellom distrikt og sentrale strøk. Denne medlemen vil gå mot dette - som vil vera med på å utarma utkantkommunane. Utkantkommunane må sikrast ein økonomi slik at dei kan gje ibuarane like gode tenester som andre kommunar i landet. I sitt alternative statsbudsjett for komande år vil difor Kystpartiet mellom anna gjera framlegg om å auka kommunane sine inntekter samstundes som ein gjennom fordelingssystemet tek vare på kommunar med svakt skattegrunnlag. Det vert mellom anna gjort framlegg um å auka Nord-Noreg-tillegget monaleg med 100 mill. kroner.

2.3 Pengepolitikken

2.3.1 Sammendrag fra St.meld. nr. 1 (2003-2004)

Pengepolitikken skal sikte mot stabilitet i den norske krones nasjonale og internasjonale verdi, herunder bidra til stabile forventninger om valutakursutviklingen, jf. forskriften for pengepolitikken som ble gitt i forbindelse med St.meld. nr. 29 (2001-2002). Norges Banks operative gjennomføring av pengepolitikken skal i samsvar med dette rettes inn mot lav og stabil inflasjon, definert som en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2,5 pst. Utøvelsen av pengepolitikken skal være framoverskuende og bør se bort fra forstyrrelser av midlertidig karakter som ikke vurderes å påvirke den underliggende pris- og kostnadsveksten.

Forskriften innebærer at pengepolitikken har fått en klar rolle i å stabilisere den økonomiske utviklingen. Lav og stabil prisstigning er viktig for å sikre stabilitet i produksjon og sysselsetting og vil også bidra til stabilitet i valutakursen over tid.

Norske kroner styrket seg markert gjennom andre halvdel av 2000 og fram til utgangen av 2002. Målt ved industriens effektive kronekurs (konkurransekursindeksen) styrket kronen seg i denne perioden med vel 16 pst. Så langt i år har kronekursen svekket seg med vel 9 pst.

Siden i fjor sommer har presset i norsk økonomi avtatt markert, og arbeidsledigheten har økt. Norges Bank har siden hovedstyremøtet 11. desember i fjor redusert renten med til sammen 4,5 prosentpoeng. Foliorenten er dermed nede i 2,5 pst. Begrunnelsen for rentenedsettelsene har bl.a. vært knyttet til at konsumprisene har økt klart mindre enn ventet. Norges Bank har i denne sammenheng lagt vekt på den sterke kronekursen, svak vekst i internasjonal økonomi og svakere vekst i norsk økonomi.

Den stramme pengepolitikken gjennom fjoråret må ses på bakgrunn av lønnsoppgjøret i 2002, som resulterte i svært høye tillegg. Dette var femte året på rad med klart høyere lønnskostnadsvekst i Norge enn hos handelspartnerne. Lønnsveksten i 2002 ble på 5,7 pst., og dette ga den høyeste reallønnsveksten siden midten av 1970-tallet. Den høye lønnsveksten skapte store utfordringer for pengepolitikken. Det var betydelig usikkerhet knyttet til hvor raskt lønnsveksten igjen ville komme ned på et nivå som var forenlig med inflasjonsmålet.

Som følge av den betydelige svekkelsen av konkurranseevnen siden sommeren 2000, satte Regjeringen ned et ekspertutvalg (Holden II), som skulle vurdere utfordringene for konkurranseutsatt sektor og lønnsdannelsen i årene framover. Utvalget avga sin innstilling 9. april 2004. Utvalget uttalte bl.a. at endringen i retningslinjene for pengepolitikken innebærer et endret reaksjonsmønster dersom lønnsveksten blir for høy, fordi det nå i større grad vil være pengepolitikken, og i mindre grad finanspolitikken, som må reagere for å forhindre økt inflasjon. Lønnsvekst som er høyere enn det som er forenlig med inflasjonsmålet, kan lede til renteøkning, noe som vanligvis vil medføre en styrking av kronekursen. Utvalget understreket derfor hvor viktig det er at lønnsveksten ikke kommer ut av kurs, men er på et nivå som sikrer konkurranseevnen og ikke skaper behov for innstramminger i pengepolitikken.

Samtidig påpekte Holden II-utvalget at pengepolitikken må ta hensyn til at vedvarende store utslag i valutakursen kan innebære betydelige og langvarige real­økonomiske kostnader for konkurranseutsatt sektor, og etter hvert også for økonomien som helhet. Departementet er enig i disse vurderingene. Pengepolitikken skal rettes inn mot lav og stabil inflasjon, men forskriften fastlegger samtidig at pengepolitikken skal bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting. Det vil i de fleste situasjoner være samsvar mellom hensynet til å stabilisere prisstigningen og hensynet til en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. Dersom konflikt oppstår, vil en i skjønnsutøvelsen i pengepolitikken måtte foreta en avveining mellom disse to hensynene.

Tolvmånedersveksten i konsumprisene korrigert for avgifter og utenom energipriser har nå kommet ned på et lavt nivå. Siden mai i år har den underliggende prisstigningen ligget utenfor intervallet på +/- 1 prosentpoeng rundt prismålet på 2,5 pst. som det forventes at konsumprisveksten normalt vil ligge innenfor, jf. St.meld. nr. 29 (2000-2001).

Forskriften for pengepolitikken gjør det naturlig at departementets årlige vurdering av utøvelsen av pengepolitikk i kredittmeldingene utvides og videreutvikles, slik det ble varslet i forbindelse med Ot.prp. nr. 81 (2002-2003) om endringer i sentralbankloven.

Departementet ba i brev av 13. juni 2003 Norges Bank om en redegjørelse om utøvelsen av pengepolitikken i 2002 og de første åtte månedene av 2003. I departementets brev gikk det også fram at redegjørelsen fra Norges Bank ville bli omtalt i Nasjonalbudsjettet 2004. Norges Banks vurdering av utøvelsen av pengepolitikken går fram i Beretning om pengepolitikken 2003 - de første åtte månedene, som Norges Bank oversendte Finansdepartementet 17. september 2003.

Det store avviket mellom faktisk prisstigning og inflasjonsmålet reflekterer ifølge Norges Bank at norsk økonomi har vært utsatt for betydelige og uforutsette forstyrrelser. Valutakursen styrket seg mer gjennom 2002 enn lagt til grunn i sentralbankens prognoser. Dette hadde bl.a. sammenheng med uventet svak utvikling i internasjonal økonomi, som førte til lavere rente ute og økt rentedifferanse mellom Norge og utlandet. Videre peker sentralbanken bl.a. på at utviklingen i de internasjonale aksjemarkedene og risiko for økte oljepriser bidro til å styrke kronen.

Departementet er i hovedsak enig i de vurderingene Norges Bank gir uttrykk for når det gjelder årsakene til at prisstigningen har kommet ned på et lavt nivå.

I sin redegjørelse for utøvelsen av pengepolitikken skriver Norges Bank at veksten i norsk økonomi trolig vil ta seg opp mot et mer normalt nivå neste år. Dette er i tråd med anslagene i denne meldingen. Lettelsene i pengepolitikken er en viktig drivkraft for at veksten i fastlandsøkonomien nå ventes å tilta. Norges Bank la i forbindelse med rentemøtet 17. september til grunn at den underliggende prisveksten gradvis kommer opp i 2,5 pst. i løpet av de nærmeste to årene.

Departementet antar i likhet med Norges Bank at sterkere vekst og svakere krone vil bidra til at prisstigningen gradvis tar seg opp, selv om det er usikkerhet knyttet til når den underliggende prisstigningen når opp mot prisstigningsmålet på 2,5 pst. Av hensyn til etterprøvbarhet og enkelhet i kommunikasjonen omkring utøvelsen av pengepolitikken, kan det i utgangspunktet være en fordel å legge til grunn en fast horisont for når prisstigningen skal nå inflasjonsmålet. I praksis vil det imidlertid oppstå situasjoner som kan gjøre det hensiktsmessig å benytte både en kortere og en lengre horisont enn to år som grunnlag for rentesettingen. I de skjønnsmessige avveiningene Norges Bank må foreta i denne sammenheng, må det også legges betydelig vekt på hensynet til stabil utvikling i produksjon og sysselsetting, herunder hensynet til å unngå unødig ustabilitet i kronekursen og dermed i rammevilkårene for konkurranseutsatt sektor.

Ifølge forskriften skal pengepolitikken også bidra til stabile forventninger om valutakursutviklingen. Norges Bank skriver at det har vært sterke tilbakevendingsmekanismer i kronekursen. Banken peker på at kronen har styrket seg når aktiviteten har vært høy og det har vært forventninger om høy rentedifferanse, mens kursen har svekket seg når aktiviteten og rentedifferansen har avtatt. Ut fra erfaringene så langt mener banken at en ikke har holdepunkter for å si at tilbakevendingsmekanismene i kronekursen er svekket med et inflasjonsmål for pengepolitikken. Departementet er enig i disse vurderingene. Samtidig vil departementet peke på at sentralbanken gjennom analyser og kommunikasjon omkring slike forhold kan bidra til å stabilisere forventningene til valutakursutviklingen.

I Kredittmeldinga 2002, som legges fram i løpet av oktober, vil det bli gitt en nærmere vurdering av utøvelsen av pengepolitikken i 2002 og de første åtte månedene av 2003.

Det vises til nærmere omtale av pengepolitikken i avsnitt 3.4 i meldingen.

2.3.2 Komiteens merknader

Komiteen tar det som står i meldingen om pengepolitikk til etterretning.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at ved behandling av St.meld. nr. 29 (2000-2001) sluttet et flertall på Stortinget seg til retningslinjer for den økonomiske politikken som innebærer at budsjettpolitikken skal gi en jevn og opprettholdbar innfasing av petroleumsinntektene i økonomien, om lag i takt med forventet realavkastning av Petroleumsfondet. I denne meldingen ble det også trukket opp nye retningslinjer for pengepolitikken, som flertallet på Stortinget stilte seg bak.

Flertallet viser til forskrift om pengepolitikken, fastsatt ved kronprinsregentens resolusjon 29. mars 2001, der det i retningslinjene heter at "pengepolitikken skal sikte mot stabilitet i den norske krones nasjonale og internasjonale verdi, herunder også bidra til stabile forventninger om valutakursutviklingen. Pengepolitikken skal samtidig understøtte finanspolitikken ved å bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting". Flertallet vil videre vise til at Norges Banks operative gjennomføring av pengepolitikken skal rettes inn mot en inflasjon som over tid er nær 2,5 pst.

Flertallet viser til at budsjettpolitikken og pengepolitikken må virke sammen for å bidra til en stabil utvikling i produksjon og etterspørsel. Flertallet viser videre til at erfaringer under tidligere pengepolitikkregimer har vist at det er vanskelig å finstyre valutakursen. Så langt i år har kronekursen svekket seg med om lag 9 pst. Dette må sees i sammenheng med at kronekursen styrket seg gjennom andre halvdel av 2000 og frem til utgangen av 2002, bl.a. på grunn av det høyere rentenivået som fulgte av den høye lønns­kost­nadsveksten i denne perioden. Lønnsveksten i 2002 ble på 5,7 pst., og dette var den høyeste reallønnsveksten siden midten av 1970-tallet.

Flertallet viser til at Norges Bank siden budsjettet for 2003 ble vedtatt i fjor har redusert renten med til sammen 4,5 prosentpoeng. Foliorenten er dermed nede i 2,5 pst. Viktige faktorer som har redet grunn for det handlingsrom som Norges Bank har benyttet seg av, inkluderer en stram budsjettramme, et mer moderat lønnsoppgjør og den svake veksten i internasjonal økonomi.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at Regjeringens nedsatte ekspertutvalg (Holden II), som skulle vurdere utfordringer for konkurranseutsatt sektor og lønnsdannelsen i årene fremover, leverte sin innstilling våren 2003. Disse medlemmer støtter opp om utvalgets understreking om at det er viktig at lønnsveksten ikke kommer ut av kurs, men er på et nivå som sikrer konkurranseevnen og ikke skaper behov for innstramminger i pengepolitikken. Disse medlemmer støtter også utvalgets og Regjeringens vurdering om at det ved konflikt mellom hensynet til å stabilisere prisstigningen og hensynet til en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting må foretas en avveining mellom disse to hensynene.

Disse medlemmer mener at de gjeldende retningslinjene for pengepolitikk er vel tilpasset til varierende konjunktursykluser, og gir grunnlag for et godt samspill mellom finans- og pengepolitikken. I tillegg må partene i arbeidslivet sørge for at lønnsveksten ikke kommer ut av kurs.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil videre vise til at Norges Banks operative gjennomføring av pengepolitikken skal rettes inn mot lav og stabil inflasjon, men at forskriften samtidig fastlegger at pengepolitikken skal bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting. Dersom konflikt oppstår, må Norges Bank i skjønnsutøvelsen i pengepolitikken foreta en avveining mellom disse to hensynene. I de skjønnsmessige avveiningene må det legges betydelig vekt på hensynet til stabil utvikling i produksjon og sysselsetting, herunder hensynet til å unngå unødig ustabilitet i kronekursen og dermed i rammevilkårene for konkurranseutsatt sektor.

Disse medlemmer er enige i at forskriften for pengepolitikken gjør det naturlig at departementets årlige vurdering av utøvelsen av pengepolitikken i kredittmeldingen utvides og videreutvikles.

Disse medlemmer viser for øvrig til omtalen og sine respektive merknader om den økonomiske politikken under avsnitt 2.1.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at det i en markedsøkonomi alltid vil være endringer i de relative priser. Dette er helt nødvendig for å kanalisere ressursene inn i de bransjer hvor de til enhver tid kaster mest av seg. Slike endringer i relative priser må ikke forveksles med inflasjon, det vil si en generell økning i prisnivået. Disse medlemmer peker på at Fremskrittspartiets politikk selvfølgelig vil føre til andre relative priser enn i Regjeringens opplegg, men det er ingen grunn til å hevde at Fremskrittspartiets politikk derfor vil medføre en uønsket økning i det generelle prisnivået.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet var det første partiet som i Stortinget foreslo innføring av inflasjonsmål for pengepolitikken. Etter at de andre partiene lenge strittet i mot ble inflasjonsmål til slutt innført våren 2001.

Disse medlemmer vil gå et skritt videre og har flere ganger foreslått å lovfeste inflasjonsmålet. I dag er inflasjonsmålet kun gitt som en forskrift fra Regjeringen til Norges Bank. Dette er ikke et trygt nok institusjonelt fundament for inflasjonsmålet. De internasjonale finansmarkedene vet at Regjeringen over natten kan endre inflasjonsmålet. Dermed bakes det inn en viss usikkerhetspremie i det norske rentenivået. Ved å lovfeste inflasjonsmålet, blir det vanskeligere å endre inflasjonsmålet, eller å gå tilbake til et kursmål. Dermed vil det internasjonale finansmarkedet få større tiltro til inflasjonsmålet.

I forbindelse med lovfesting av inflasjonsmålet vil disse medlemmer sørge for at den såkalte instruksjonsretten til Regjeringen overfor Norges Bank tas bort.

Disse medlemmer vil vise til at rutinene for oppnevning av hovedstyremedlemmer til Norges Bank nå er endret. Dette er et stort skritt i riktig retning, selv om disse medlemmer mener dette burde hatt en noe annen innretning.

Disse medlemmer har lenge også ment at Norges Banks ledelse og hovedstyre bør ansvarliggjøres med hensyn til at inflasjonsmålet etterleves. Det er derfor gledelig at Fremskrittspartiet har fått gjennomslag for at Stortinget nå jevnlig skal informeres av sentralbanksjefen om inflasjonsutsiktene og virkemiddelbruken. Gjennomføringen av pengepolitikken bør skje i åpenhet. Alt dette, i sammen med lovfestet inflasjonsmål, vil ha en positiv effekt på troverdigheten til pengepolitikken.

Med innføring av inflasjonsmål har kronen blitt flytende, det vil si at de bilaterale valutakurser fastsettes fritt i valutamarkedet uten at Norges Bank har noen målsettinger om hvor kronekursen skal være, og normalt sett uten intervensjoner fra Norges Bank. Det blir dermed håpløst å gjøre kronekursen til en målvariabel i den økonomiske politikken. Man kan ikke på en og samme tid ha både inflasjonsmål og valutakursstyring.

I det lange løp vil kronekursen endres i tråd med differansen mellom norsk og internasjonal inflasjonsrate. På kort sikt kan kronekursen endre seg av mange ulike faktorer. Det er kjent at oljeprisen, via dens påvirkning på oljeformuen, kan ha en effekt på kronekursen. Men denne effekten virker uavhengig av finanspolitikken.

I det lange løp kan ikke rentenivået settes opp som en politisk målvariabel. Det norske kapitalmarkedet er integrert i det internasjonale kapitalmarkedet, og det vil over tid ikke kunne være noen merkbar forskjell på norsk og internasjonal realrente. I det korte løp kan det være avvik på grunn av imperfeksjoner i kapitalmarkedet og på grunn av virkemiddelbruken til Norges Bank.

Disse medlemmer mener at Fremskrittspartiets politikk ikke vil føre til en uønsket økning i det norske rentenivået. Med hensyn til realrenten, det vil si nominell rente fratrukket forventet inflasjon, er det ikke noen grunn til å hevde at en omlegging av finanspolitikken vil medføre et press på realrenten. Økte realinvesteringer i det private næringsliv utover økningen i privat sparing, vil kunne bli finansiert ved et redusert eksportoverskudd, det vil si ved en viss reduksjon i kapitalutgangen fra Norge. Det er kun ved store imperfeksjoner i kapitalens mobilitet over landegrensene at en økning i realinvesteringene, utover økningen i sparingen vil kunne medføre en viss økning i realrenten. Det er liten grunn til å tro at eventuelle imperfeksjoner er av en betydelig størrelse.

Det er ikke noen entydig sammenheng mellom finanspolitikk og forventet inflasjon. Det er i utgangspunktet kun når eventuelle underskudd på statsbudsjettet finansieres med låneopptak i sentralbanken, at finanspolitikk kan forårsake inflasjon. Dette er ingen aktuell problemstilling i Norge. Inflasjon kommer hovedsakelig av at Norges Bank via banksystemet tilfører økonomien for mye penger i forhold til hva husholdninger og bedrifter vil holde av penger. Det er ikke noen grunn til å tro at Norges Bank skulle ha større problemer med å styre tilførselen av penger til økonomien selv om finanspolitikken legges om i den retning Fremskrittspartiet ønsker. Ergo er det heller ikke noen grunn til å anta at en omlegging av finanspolitikken, med store skatte- og avgiftslettelser og større vektlegging av offentlige realinvesteringer, skulle medføre en økning i forventet inflasjon og dermed økt nominell rente.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti understreker at pengepolitikken slik den er vedtatt av stortingsflertallet og utøves av Norges Bank, rammer industrien

Etter omleggingen av pengepolitikken våren 2001 har vi sett at en pengepolitikk med svært sterkt fokus på faren for høyere inflasjon enn målet på 2,5 pst. Dermed er det konkurranseutsatt næringsliv som rammes når det er behov for innstramminger i norsk økonomi.

Norges Bank har siden omleggingen satt rentenivået høyt, og holdt det der lenge. Resultatet var en rask og sterk styrking av den norske krona særlig gjennom 2002. Dette rammet lønnsomheten til konkurranseutsatt næringsliv hardt, med utflytting, konkurser og raskt økende ledighet som konsekvens. Samtidig viser det seg at inflasjonen nå er blitt altfor lav.

Omleggingen av pengepolitikken har vært mislykket. Antagelsen om at fokuset på inflasjonsmål vil gi mer stabil valuta har ikke slått til. Det grunnleggende målet om stabil økonomisk utvikling er på langt nær er nådd.

Disse medlemmer er derfor glade for at Regjeringen nå gir en klar kritikk av Norges Banks utøvelse av pengepolitikken, med beskjed om å legge om på tre områder. Det skal legges økt vekt på hensynet til arbeidsledighet og konkurranseutsatt sektor i utøvelsen av pengepolitikken. Tidshorisonten for justering av inflasjonen kan gjøres lenger (evt. kortere) enn 2 år hvis det er nødvendig av hensyn til f.eks. ledighetsutviklingen. Regjeringen antyder også at Norges Bank bør legge vekt på stabil valutakurs.

Det er oppsiktsvekkende og gledelig at Regjeringen nå ser det samme som disse medlemmer har påpekt helt siden omleggingen av pengepolitikken ble et faktum.

Komiteens medlem fra Senterpartiet vil peke på at en feilslått pengepolitikk i 2002 og første del av 2003 er hovedårsaken til den økte arbeidsledigheten. Prosessindustriens Landsforening (PIL) har beregnet at norske vareeksportører har hatt et bruttotap på 37 mrd. kroner. Bare for 2002 er bruttotapet beregnet til 21 mrd. kroner. Fratrukket gevinst pga. billigere importerte innsatsvarer er nettotapet for hele perioden for disse bedriftene beregnet til 30 mrd. kroner. De som produserer og eksporterer fisk og fiskeprodukter har beregnet 2002-tapet til 2,5 mrd. kroner. Ifølge Landsorganisasjonen i Norge (samfunnsnotat 2-2003) hadde veksten i kronekursen åtte ganger større effekt på årsresultatene i bedriftene i k-sektoren i 2002 enn det gode lønnsoppgjøret hadde.

Dette medlem vil minne om at problemene for konkurranseutsatt sektor ble svært tydelige tidlig i 2002, og at næringslivet både direkte og via media ga klar beskjed om situasjonen. På bakgrunn av Regjeringens passive holdning til næringslivets problemer, tok Senterpartiets leder Odd Roger Enoksen i brev til de parlamentariske lederne på Stortinget datert 22. august 2002 initiativ til et industripolitisk forlik. Første punkt i det skisserte grunnlag for et slikt forlik var en presisering av Norges Bank sitt mandat i pengepolitikken, slik at det skulle legges større vekt på hensynet til en stabil produksjon og sysselsetting ved fastsettelse av renten. Da dette initiativ ikke førte fram, ble et privat forslag fremmet samtidig med statsbudsjettet for 2002 og behandlet parallelt. Dette medlem synes det i dag er merkelig at forslaget om å presisere "at inflasjonsmålet balanseres i forhold til målet om en stabil kronekurs og hensynet til produksjon og sysselsetting" ble avvist etter råd fra finansministeren når finansministeren i Nasjonalbudsjettet for 2004 side 81 uttaler:

"I de skjønnsmessige avveininger Norges Bank må foreta må det også legges betydelig vekt på hensynet til stabil utvikling i produksjon og sysselsetting, herunder hensynet til å unngå unødig ustabilitet i kronekursen og dermed i rammevilkårene for konkurranseutsatt sektor."

Dette medlem mener at det som her sies er at målsettingen om lav og stabil inflasjon skal sidestilles med de andre hovedmålene for vår økonomiske politikk. Erfaringene fra de tre siste år tilsier at stabil valutakurs må vektlegges svært sterkt fordi så stor del av vår økonomi er konkurranseutsatt.

Dette medlem vil også vise til at Norges Bank i den vanskelige tida for næringslivet ikke har tatt i bruk sine muligheter for å påvirke kronekursen direkte gjennom intervensjon i valutamarkedet.

Dette medlem mener det først og fremst er Regjeringen som må kritiseres for at Norges Banks instruks ikke har blitt strammet inn tidsnok. På den annen side har Norges Bank hatt full anledning til å vektlegge hele instruksen, ikke bare det operative målet om inflasjonens størrelse, som var antatt å være det minst kompliserte å følge. Norges Bank har på sin side gitt inntrykk av å ha et bedre prognoseredskap for framtidig inflasjon enn det som har vært realiteten. Dette medlem forventer at det nå tas lærdom av de feil som er gjort, og som nå koster samfunnet svært dyrt.

Dette medlem har merket seg at Regjeringen i Nasjonalbudsjettet forklarer den stramme pengepolitikken gjennom fjoråret med de svært høye tillegg som ble gitt ved lønnsoppgjøret våren 2002. Dette medlem vil vise til de meget gode resultater som ble oppnådd i det inntektspolitiske samarbeide under sentrumsregjeringen bl.a. gjennom arbeidet i Arntsen-utvalget. Dette medlem vil anbefale at også Samarbeidsregjeringen søker mot samarbeid med partene i arbeidslivet framfor det som i dag framstår som ren konfrontasjon overfor arbeidstakersida, jf. forslag om innstramming overfor svake grupper og lovforslag som svekker ansettelsesvilkår.

Medlemen i komiteen frå Kystpartiet vil peika på at etter omlegginga i 2001 hev det vorte ført ein pengepolitikk som hev hatt styring av inflasjonen som høgste mål - ved at Norges Bank hev sett renta slik at venta inflasjon skulle verta på 2,5 pst. to år fram i tid.

Denne medlemen syner til at den pengepolitikken som vart ført i 2002 og fyrste delen av 2003 hev ført til at den konkurranseutsette delen av næringslivet hev mist marknader og at arbeidsløysa auka. Ein stor del av auken i arbeidsløysa skuldast gal pengepolitikk. Høg rente og spesielt ein stor renteskilnad mellom Noreg og utlandet, spesielt EURO-området, gjorde at kursen på den norske krona vart høg, med tilsvarande vanskelegare konkurransevilkår for konkurranseutsette verksemder. Denne medlemenvil peike på at eit anna styringsmål for pengepolitikken kunne ha ført til eit anna resultat.

Denne medlemen meiner at røynslene frå dei siste åra med å overlata den kortsiktige stabilisering av økonomien i stor grad til pengepolitikken ikkje hev falle godt ut. Rettnok hev inflasjonen vore under kontroll, men det manglar mykje på at pengepolitikken hev gjeve realøkonomisk stabilitet. Det kan spørjast om det hev vore stilt for store krav til pengepolitikken sett i høve til dei verkemidla Norges Bank hev.

Denne medlemen syner til forskrift om pengepolitikken, fastsett ved kronsprinsregensens resolusjon dagsett 29. mars 2001, der det står i § 1 andre setning:

"Pengepolitikken skal samtidig understøtte finanspolitikken ved å bidra til å stabilisere utviklinga i produksjon og sysselsetting."

Denne medlemen meiner at Norges Bank burde teke meir omsyn til verknaden på sysselsetting og produksjonen i sin pengepolitikk. Regjeringa må og ta sin del av skulda for den mislukka politikken ved at instruksen ikkje hev vorte presisert i retning av høgre prioritering av sysselsetting og produksjon.

Denne medlemen ventar at det vert teke lærdom av den mislukka politikken som hev påført samfunnet store tapte innkomer og ført mange ut i arbeidsløyse.

2.4 Statens petroleumsfond og folketrygdfondet

2.4.1 Statens petroleumsfond

2.4.1.1 Sammendrag fra St.meld. nr. 1 (2003-2004)

Kapitalen i Petroleumsfondet var ved utgangen av juni i år 775 mrd. kroner. Ved utgangen av 2003 er fondskapitalen i meldingen anslått til om lag 857 mrd. kroner.

Departementet foretar i meldingens pkt. 3.5 en grundig drøfting av investeringsstrategien for Petroleumsfondet. Drøftingen er basert bl.a. på analyser fra Norges Bank og det britiske konsulentfirmaet Mercer Investment Consulting. Departementet legger ikke opp til endringer i investeringsstrategien for Petroleumsfondet i forbindelse med meldingen. Listen over hvilke land Petroleumsfondet kan investere i blir imidlertid endret på enkelte punkter. Endringene innebærer bl.a. at fondet vil investere i aksjemarkedet i Sør-Afrika. Det vises til nærmere drøfting av Petroleumsfondet i avsnitt 3.5 i meldingen.

Graver-utvalget la i juni i år fram sitt forslag til etiske retningslinjer for Statens petroleumsfond. Utredningen er sendt på høring. Regjeringen legger opp til at saken legges fram for Stortinget våren 2004 i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2004. Samtidig vil også departementet evaluere erfaringene med Miljøfondet.

2.4.1.2 Komiteens merknader

Komiteen tar det som står i meldingen om Statens petroleumsfond til etterretning.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at kapitalen i Petroleumsfondet ved utgangen av juni i år var 775 mrd. kroner, en øking på 166 mrd. kroner sammenlignet med årsskiftet. Petroleumsfondet ventes nå å vokse til 857 mrd. kroner ved utgangen av 2003 og 996 mrd. kroner ved utgangen av 2004. Flertallet viser til at Regjeringen grundig drøfter investeringsstrategien for Petroleumsfondet i nasjonalbudsjettet. Flertallet viser til at Regjeringen ikke legger opp til endringer i investeringsstrategien for Petroleumsfondet, men at listen over hvilke land Petroleumsfondet kan investere i blir endret på enkelte punkter. Flertallet viser til at Graver-utvalget i juni i år la frem sitt forslag til etiske retningslinjer for Statens petroleumsfond og at utredningen er sendt på høring. Flertallet mener utvalgets rapport inneholder interessante vurderinger og legger opp til å behandle saken i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2004.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at oljefondet har fått en betydelig størrelse, på tross av dårlig avkastning de senere år. Med unntak av 1 mrd. kroner i miljøfondet investeres hele fondets kapital nå med høyest mulig avkastning innenfor gitt risiko som eneste retningslinje. Et minimumskrav må være at den norske stat som aktør på verdens kapitalmarkeder, må tilfredsstille de etiske standarder som gjelder for vår politikk for øvrig.

Etter lang tids påtrykk fra disse medlemmer klarte omsider den forrige regjeringen å etablere den såkalte uttrekksmekanismen i oljefondet. Det er en åpning i retningslinjene for fondet som gir mulighet til å unngå å investere i enkeltbedrifter som driver i strid med folkerettslige avtaler Norge er forpliktet av. Dette betyr for eksempel at oljefondet har formell mulighet til å trekke sin investering i en landmineprodusent, etter at denne plasseringen ble dokumentert av Sosialistisk Venstreparti.

Fremdeles er imidlertid oljefondet eier i en rekke selskaper som tjener penger på virksomhet vi ikke vil assosiere oss med. Våpenproduksjon, miljø­ødeleggelser, barnearbeid, etc. - oljefondet har plassert penger i selskaper som er involvert i alt dette og mye mer. Problemet er at dette må avdekkes av Sosialistisk Venstreparti og andre for at denne bestemmelsen kan tre i kraft.

Disse medlemmer viser i den forbindelse til flertallsvedtaket i Revidert nasjonalbudsjett for 2002 om nedsettelse av et utvalg som skal foreslå etiske retningslinjer for oljefondet i 2004. Slike retningslinjer vil kunne bidra til at de verste investeringene unngås. Disse medlemmer har notert seg at utvalget har avgitt sin innstilling, og bekreftet at det ikke bare er mulig men også ønskelig, å etablere et etisk regelverk for oljefondet. Disse medlemmer vil følge arbeidet nøye, og vil komme tilbake til saken når utvalgets arbeid blir presentert for Stortinget.

Komiteens medlem fra Senterpartiet noterer at Statens petroleumsfond ved utgangen av 1. halvår 2003 utgjorde 775 mrd. kroner. Gjennomsnittlig årlig realavkastning, dvs. etter fradrag for forvaltningskostnader og prisstigning, har fra utgangen av 1997 og frem til utgangen av 2. kvartal i år vært på 2,4 pst. Dette er 102 mrd. kroner lavere enn den verdien fondet hadde antatt dersom realisert realavkastning hadde vært i samsvar med den forventede realavkastningen på 4 pst. I denne perioden har om lag 60 (40) pst. av Petroleumsfondets kapitaltilførsel blitt investert i obligasjoner (aksjer).

Senterpartiet har fremmet et privat forslag om endring av Petroleumsfondets investeringsprofil, jf. Dokument nr. 8:107 (2002-2003), slik at 75 (25) pst. av kapitaltilførselen blir investert i internasjonale obligasjoner (aksjer). En slik investeringsstrategi hadde i den omtalte perioden generert en årlig netto realavkastning på 3,6 pst.; med andre ord en avkastning vesentlig mer konsistent med grunnlaget for budsjettpolitikken generelt, og handlingsregelen spesielt. I tillegg hadde avkastningen av Petroleumsfondet i den aktuelle perioden vært mindre volatil.

Dette medlem minner om at investeringsprofilen til Petroleumsfondet skal være kjennetegnet av moderat risiko. I tillegg skal avkastningen av fondet over tid bidra til å legge grunnlaget for inndekning av vesentlig høyere pensjonsutbetalinger. Isolert sett trekker dette i retning av en forvaltningsstrategi for Petroleumsfondet som kombinerer relativt høy og stabil realavkastning.

Dette medlem mener at Petroleumsfondet i større grad bør koples til en strategi for målrettet, desentralisert næringsutvikling i Norge. Isolert sett utgjør Norges finansformue et komparativt fortrinn, og Senterpartiet mener at noe av denne formuen bør kanaliseres til innenlandske investeringer i infrastruktur, FoU og spesielle næringer med særlig vekst- og utvik­lingspotensial.

På et mer overordnet plan er det interessant å skissere en rekke moralfilosofiske aspekter ved petroleumsformuen i seg selv og forvaltningen av Petroleumsfondet. En rawls’iansk innfallsvinkel vil være en hypotetisk, "konstitusjonell" fase bak et såkalt "slør av uvitenhet", der man i mangel av kjennskap til en fremtidige, realiserte nasjonalitet, kjønn, alder mv. skal enes om grunnleggende retter og fordelingsprinsipp. I sin klassiske "A theory of justice" bruker Rawls denne metoden for å argumentere for et maximin-prinsipp som mal for fordeling; maksimering av inntekt/formue til de mest vanskeligstilte, gitt etableringen av et sett med borgerrettigheter. En slik (global) samfunnsorganisering er på og sett og vis moralsk uforenlig med avgrenset norsk råderett over petroleumsinntektene fra norsk kontinentalsokkel, og politisk sett kun en utopi. Like fullt kan resonnementet fungere som en legitimering av en forvaltningsstrategi der et minstekrav er respekt for strenge etiske retningslinjer, og dessuten utviser en klar miljøinnretting. I neste omgang aktualiserer denne tankegangen en debatt om en fremtidig kopling av avkastningen av Petroleumsfondet og norsk bistand overfor mindre utviklete og fattige land. Dette medlem mener at denne problemstillingen på sikt bør diskuteres nøye, og vurderes som en strategi for å realisere den norske målsetningen om at utviklingshjelpen nivåmessig minst skal tilsvare 1 pst. av bruttonasjonalproduktet, jf. forslag under kapittel 9.

Medlemen i komiteen frå Kystpartiet viser til at det i 2001 kom nye retningsliner for bruk av Petroleumsfondet, handlingsregelen. Handlingsregelen går ut på at det såkalla strukturelle, oljekorrigerte underskotet på statsbudsjettet skulle tilsvare forventa realavkasting på Statens petroleumsfond som er sett til 4 pst. Finanspolitikken skulle nå sjåast i eit noko lenger tidsperspektiv enn tidlegare, samstundes som den kortsiktige stabiliseringa av økonomien skulle skje med hjelp av pengepolitikken. Den kortsiktige stabiliseringa av økonomien skulle skje ved at Noregs Bank (NB) fastset rentene sine slik at ein på 2 års sikt oppnådde ein inflasjon på 2,5 pst. Det var da rekna med at ein slik pengepolitikk også ville gje ein stor grad av stabilitet i realøkonomien.

Denne medlemen meiner det er ein likskap mellom handlingsregelen og stabiliseringspakta til eurolanda der underskotet på statsbudsjettet høgst skal vera 3 pst. av BNP. Dette har vist seg å vera ei tvangstrøye som hindrar landa i å nytte finanspolitikken til økonomisk stabilisering. Det blir svært avgrensa rom for at den automatiske økonomiske stabilisatoren kan verke fordi landa må kutte kostnader om inntektene til staten sviktar. Tyskland er i ein slik situasjon nå.

Denne medlemen viser til at på grunn av store svingingar i kronekurs og på den internasjonale aksjemarknaden har det vore vanskeleg å fastsetja storleiken på fondet framover. I statsbudsjettet for 2002 rekna ein med at fondet skulle vera på anslagsvis 861 mrd. kroner. Av grunnar som nemnt over vart fondet på 605 mrd. kroner ved utgangen av 2002, ein differanse på 256 mrd. kroner. Etter handlingsregelen skulle ein nytta 24 mrd. kroner på statsbudsjettet for 2002 og ikkje vel 34 mrd. kroner som opphaveleg budsjettert.

Denne medlemen meiner at det i dag ikkje er praktisk mogleg å knyte finanspolitikken så sterkt opp mot avkasinga på petroleumsfondet som handlingsregelen seier. Eit nærliggjande spørsmål er om ein nærmast mekanisk regel verkar fornuftig når svingingane i avkastninga på fondet varierar så sterkt og når det er denne avkastninga meir enn det årlege uttaket synest å verta avgjerande for den framtidige storleiken til fondet.

Denne medlemen viser til dei store endringane i anslaga på Statens Petroleumsfond dei siste åra. Dette tyder på at anslaga på Petroleumsfondet er uegna som referanseramme for finanspolitikken. I staden kunne trend-BNP for fastlands-Noreg nyttast. Fordelen med denne referanseramma er at det gjev eit grunnlag for å berekne akseptabelt underskot på statsbudsjettet, bruk av oljepengar, som er langt meir stabilt over tid og lettare å lage anslag på. Samstundes blir det større rom til å ta omsyn til konjunkturutviklinga.

Denne medlemen meiner at i det lege økonomien er inne med svak vekst og høg arbeidsløyse, ligg tilhøva til rette for å budsjettere med ein større sum av oljepengane i budsjettet enn Regjeringa legg opp til.

Ei endring av handlingsregelen som nemnt ovanfor seier i praksis at det blir lagt større vekt på å få eit stabilt underlag for finanspolitikken, og mindre på å dekke dei framtidige pensjonspliktene til staten ved årlege avsettingar. I periodar med svak avkasting av petroleumsfondet vil det verta avsett mindre, medan det vert avsett meir i tider med høg avkasting. På lang sikt skulle dette ikkje føre til skilnad på avsettingane.

Denne medlemen meiner det verkar fornuftsstridig at verdifallet til Petroleumsfondet i 2001 og 2002 skal avgjera kva slags finanspolitikk ein skal føre i åra framover- og spesielt når retningslinene seier at finanspolitikken med handlingsregelen har fått ei mellomlang forankring. Grunnen til at ein legg opp til å halde att nå er tydelegvis at ein kjenner seg bunden av handlingsregelen og fører til at finanspolitikken liknar på den som Tyskland må fylgje pga. stabiliseringspakta i EURO-området. Vi er ikkje medlem av EU og har fridom og økonomisk evne til å føre ein sjølvstendig finanspolitikk. Denne medlemen vil ikkje at handlingsregelen skal bli ein handlingsvegringsregel.

2.4.2 Folketrygdfondet

2.4.2.1 Sammendrag fra St.meld. nr. 1 (2003-2004)

Folketrygdfondet

Folketrygdfondets kapital utgjorde 136 mrd. kroner ved utgangen av 2002, målt til markedsverdi. Av dette utgjorde plasseringer i egenkapitalinstrumenter 20 mrd. kroner. Knapt 68 pst. av fondets verdipapirportefølje var plassert i stats- og statsgaranterte instrumenter, og av dette utgjorde kontolån til staten det meste.

Folketrygdfondet oppnådde en avkastning på 1,8 pst. i 2002. Over de siste fem år har fondet gjennomsnittlig hatt en årlig nominell avkastning på totalkapitalen på 4,1 pst.

Fastsettelse av rammer for ikke-statlige plasseringer

Med hjemmel i § 9 i Folketrygdfondets reglement fastsetter Finansdepartementet hvert år en ramme for Folketrygdfondets beholdningsøkning i private og kommunale verdipapirer. Dette er en årlig beløpsramme for økningen i fondets samlede beholdning av ikke-statlige plasseringer målt som endringen fra 31. desember et gitt år til samme dato neste år.

Finansdepartementet vil, etter initiativ fra Folketrygdfondet, endre dagens system for fastsettelse av ramme for ikke-statlige papirer. Dette innebærer at den årlige beløpsrammen erstattes med en øvre grense for hvor stor andel av fondet som kan være plassert i ikke-statlige papirer. Rammene er forutsatt å vare over flere år. Det nye systemet vil med dette være bedre tilpasset den styringsstrukturen som nå er etablert for Folketrygdfondet.

Rammene vil også etter omleggingen være kvantitative rammer for fondets plasseringer, og slik sett falle innenfor hjemmelsgrunnlaget for reglementets § 9. Det er derfor etter Finansdepartementets mening ikke behov for endringer i reglementet som følge av den skisserte omlegging av systemet for fastsettelse av rammer for ikke-statlige plasseringer.

Tilsettinger mv.

Det legges opp til en endring i Reglement for Folketrygdfondet av 20. juni 1997 § 4. Endringen innebærer at tjenestemenn i Folketrygdfondet, med unntak av administrerende direktør og ledere som rapporterer til administrerende direktør, i framtiden vil kunne bli ansatt av et eget tilsettingsutvalg, mens de tidligere er blitt ansatt av styret. Etter departementets vurdering hører ansettelser på et slikt nivå naturlig hjemme blant administrasjonens oppgaver. Reglementets § 4 er også endret slik at Finansdepartementet heretter bare mottar endringer i lønns- og arbeidsbetingelser til orientering, mens de tidligere ble forelagt til godkjenning.

Det vises til forslag til vedtak om endring av reglementet i St.prp. nr. 1 Statsbudsjettet medregnet folketrygden (2003-2004).

2.4.2.2 Komiteens merknader

Komiteen viser når det gjelder det foran nevnte forslag til vedtak om endring av regelverket for Folketrygdfondet til merknader i Budsjett-innst. S. nr. 6 (2003-2004).

Komiteen viser til at Folketrygdfondets kapital utgjorde 136 mrd. kroner ved utgangen av 2002, målt til markedsverdi.

Komiteen støtter omleggingen Regjeringen foreslår, etter initiativ fra Folketrygdfondet, om å endre systemet for fastsettelse av ramme for ikke-statlige papirer ved at den årlige beløpsrammen erstattes med en øvre grense for hvor stor andel av fondet som kan være plassert i ikke-statlige papirer. Disse rammene er forutsatt å vare over flere år.

Komiteen støtter også Regjeringens forslag om å endre Reglementet for Folketrygdfondet av 20. juni 1997 § 4, slik at tjenestemenn i Folketrygdfondet, med unntak av administrerende direktør og ledere som rapporterer til administrerende direktør, i fremtiden vil kunne bli ansatt av et eget tilsettingsutvalg, ikke av styre som under gjeldende praksis.

Komiteen tar videre orienteringen i meldingen til etterretning.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det er et for stort innslag av statlig eierskap i norsk næringsliv. Det er viktig med et klart skille mellom et privat, uavhengig næringsliv og offentlige myndigheter som legger rammebetingelser og korrigerer markedsøkonomien gjennom lover og kontrollorganer. Derfor er det et mål for disse medlemmer å redusere det statlige eierskapet i norsk næringsliv.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er sterkt bekymret over at staten ikke har tatt inn over seg problemene knyttet til fremtidige pensjonsutbetalinger, og mener det er helt nødvendig å snarest endre systemet med forvaltning av pensjonsmidler. I denne sammenheng er det gledelig at Pensjonskommisjonen nå snart konkluderer.

Disse medlemmer mener at Folketrygdens hovedoppgaver bør være å sikre alle en nødvendig pensjonsinntekt ved alderdom, uførhet og dødsfall og pensjon til yngre barn enn 18 år hvis en eller begge foreldre er døde. Folketrygden bør også sikre alle nødvendige helse- og omsorgstjenester og inntekt ved sykdom. Disse hovedoppgaver mener disse medlemmer at Folketrygden bør konsentrere seg om å løse på en slik måte at den enkelte borger vet hva han eller hun betaler for, og hvilke reelle rettigheter han eller hun har. Innbetalingene til Folketrygden bør derfor være øremerket til nevnte formål. For å oppnå dette vil disse medlemmer overføre rent sosiale velferdsordninger fra Folketrygden til statsbudsjettet. Statsbudsjettet er det rette stedet for politiske prioriteringer mellom grupper, støtte til arbeidsliv, og økonomisk støtte som er begrunnet i generelle politiske målsettinger.

Folketrygden ble opprettet med hjemmel i folketrygdloven av 17. juni 1966 i forbindelse med innføringen av folketrygden. Den delen av folketrygdens inntekter som ikke gikk med til dekning av folketrygdens utgifter, skulle overføres til fondet. I perioden 1967-1979 ble fondet tilført 11,8 mrd. kroner fra folketrygden og tidligere fond. Etter at folketrygdens utgifter begynte å overstige inntektene fra 1979, har disse midlene blitt værende i fondet. I tillegg har fondet vokst med den årlige avkastningen. Folketrygdfondet er i dag fristilt fra folketrygden i den forstand at det ikke blir overført midler til eller fra fondet, og det finnes ikke regler som hjemler bruk av fondet som likviditetsreserve for folketrygden.

Det er under ingen omstendighet nok midler i dagens folketrygdfond til finansiering av fremtidige og løpende pensjonsforpliktelser. Disse medlemmer vil etter hvert foreslå å innføre et nytt system for finansiering av fremtidige trygde- og helseutgifter.

Prinsippene og detaljeringen av et slikt system vil vi presentere når Stortinget skal behandle ny pensjonsreform.

Disse medlemmer vil likevel påpeke at gjennomsnittsalder ved pensjonering for nye uførepensjonister, AFP-pensjonister eller alderspensjonister samlet sett var 58,2 år i 2002. Dette er urovekkende lavt, i en tid hvor folk lever stadig lenger. Det offentlige regelverket må være utformet på en slik måte at det stimulerer folk til å stå lengst mulig i arbeid.

Disse medlemmer er av den oppfatning at det bør foretas en gjennomgang av regelverk og praksis i forhold til uføretrygd. Dette for å sikre minst mulig misbruk av en offentlig trygdeordning og ikke minst for å legge til rette for at stadig flere kan komme over fra uføretrygd til lønnet arbeid.

Disse medlemmer tar for øvrig Regjeringens omtale til orientering.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at Folketrygdfondet er en stor kapitalforvalter i det norske markedet med tunge aksjeposter i viktige norske bedrifter. Folketrygdfondet er en langsiktig forvalter, og spiller en sentral rolle i et marked som i sterk grad preges av kortsiktige finansielle investorer opptatt av raske gevinster. Dette medlem mener det er svært viktig at Folketrygdfondet også i fremtiden kan spille rollen som en betydelig langsiktig investor i det norske markedet.

Folketrygdfondet er gitt anledning til å plassere inntil 20 pst. av rammen for aksjeplasseringer i Danmark, Finland og Sverige. På bakgrunn av at Folketrygdefondet er i ferd med å nå maksimalgrenser i mange norske selskap for den andel det er forsvarlig for Folketrygdfondet å inneha, vil det være riktig å utvide rammen for utenlandsplassering. Det mest nærliggende er da å øke rammen for investering i andre nordiske land. Dette vil også bidra til å spre risiko og øke avkastningsmulighetene.

Dette medlem støtter de endringene som foreslås når det gjelder fastsettelse av rammer for ikke-statlige plasseringer og for tilsettinger.

Komiteens medlem fra Kystpartiet viser til sin fraksjonsmerknad i punkt 10.6 og til sin merknad under punkt 2.1.2.

2.5 Sysselsettings- og inntektspolitikken

2.5.1 Sammendrag fra St.meld. nr. 1 (2003-2004)

Et godt fungerende arbeidsmarked er sentralt for en effektiv utnyttelse av samfunnets ressurser. I en situasjon med økende arbeidsledighet, rettes sysselsettingspolitikken inn mot å bedre informasjon, rådgivning og oppfølging av den enkelte arbeidssøker. For å sikre at arbeidssøkerne er aktive jobbsøkere, vil det bli stilt krav til egenaktivitet, for eksempel i form av dokumentasjon av jobbsøkingsatferd, oppmøte til konsultasjon på arbeidskontoret, utarbeiding av handlingsplan og deltakelse på arbeidsmarkedstiltak. For å styrke Aetats rådgivning og oppfølging av arbeidssøkere er bemanningen i Aetat økt med om lag 13 pst. i inneværende år, tilsvarende 420 stillinger. En foreslår å øke nivået på ordinære arbeidsmarkedstiltak i andre halvår 2003 på 12 150 plasser til 12 300 plasser i gjennomsnitt for 2004. Det legges særlig vekt på bruk av jobbsøkerorienterte tiltak som jobbklubber.

Permitteringsordningen benyttes i dag regelmessig av mange bedrifter, noe som kan tyde på at det i et visst omfang finner sted en tilpasning der bedriftenes lønnskostnader veltes over på trygdesystemet. For å gjøre permitteringsordningen mer målrettet, foreslår Regjeringen at arbeidsgiverperioden med lønnsplikt økes fra 3 til 30 dager og at adgangen som i dag gjelder for bestemte næringer til å forlenge permitteringsperioden med rett til dagpenger ut over 26 uker, fjernes.

For å gjøre det lettere for norsk næringsliv å ta på seg spesielle tidsbegrensede oppdrag og håndtere arbeidstopper og sesongmessige svingninger foreslås det å innføre en generell adgang til å ansette arbeidstakere midlertidig i inntil 12 måneder over en periode på tre år. Erfaring viser at mulighet til midlertidig ansettelse letter inngangen til arbeidsmarkedet for nykommere og grupper som har en svak tilknytning til arbeidslivet. Adgangen til å leie inn arbeidstakere fra virksomheter som har utleie som formål, er regulert på samme måte som adgangen til å ansette midlertidig. Når adgangen til å ansette midlertidig utvides, vil derfor også adgangen til å leie inn arbeidskraft utvides tilsvarende.

Regelverket for attføring og rehabilitering må etter Regjeringens syn utformes slik at personer innenfor disse ordningene kommer tilbake i arbeid så raskt som mulig. For å stimulere til raskere gjennomstrømming foreslås det å innføre en øvre grense på tre år for skolegang under attføring. Regjeringen foreslår i tillegg å heve aldersgrensen for å kunne ta i bruk utdanning under attføring fra 22 til 26 år. Dette vil kunne motvirke at ordningen blir brukt til å finansiere ordinær utdanning.

Gjennom det siste tiåret har det vært en kraftig og vedvarende vekst i antall uførepensjonister. Ifølge tall fra OECD fra 1999 var andelen av befolkningen i yrkesaktiv alder som var uføretrygdet, høyere i Norge enn i noe annet av organisasjonens medlemsland. Det er de siste årene gjennomført tiltak for å redusere tilstrømmingen til uførepensjon. I 2000 ble kravet om at attføring skal være forsøkt før uførepensjon kan innvilges, skjerpet. Etter forslag fra Regjeringen vedtok Stortinget i vår å innføre en ordning med tidsbegrenset uførestønad fra 1. januar 2004. Ordningen bygger på forslag fra Sandman-utvalget, og kan bidra til at uføre personer vil kunne komme tilbake i arbeidslivet. Regjeringen vil i tillegg gå gjennom innvilgelsesprosedyrene for uføretrygd med sikte på å fremme eventuelle forslag til endringer i disse i løpet av 2004.

Regjeringen legger vekt på å videreføre et forpliktende inntektspolitisk samarbeid. Regjeringens politikk har lagt til rette for lavere rente slik at kronekursen igjen har svekket seg. Dermed er utsiktene for de konkurranseutsatte næringene bedret. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig til å veie opp for den markerte svekkelsen av den kostnadsmessige konkurranseevnen siden 1998, som følge av at lønnsveksten i norsk industri har vært vesentlig sterkere enn hos våre handelspartnere. En balansert utvikling i norsk økonomi krever at hensynet til konkurranseevnen må være retningsgivende for gjennomføringen av inntektsoppgjørene i 2004 og årene framover.

Sysselsettings- og inntektspolitikken er nærmere omtalt i punkt 3.6 og punkt 3.7 i meldingen.

2.5.2 Komiteens merknader

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har med bekymring merket seg utviklingen i arbeidsmarkedet i konkurranseutsatt sektor. Økningen i arbeidsledigheten har sitt utspring i den svake internasjonale konjunkturen og den særnorske kostnadsutfordringen de senere årene som følge av dyre lønnsoppgjør, høy rente og sterk kronekurs. Disse medlemmer er tilfreds med Regjeringens helhetlige politikk, som er fokusert på å takle årsaken til den særnorske kostnadsutfordringen - dyre lønnsoppgjør, høy rente og sterk kronekurs - begynner å virke. Det er gryende optimisme i næringslivet, som indikert i siste konjunkturbarometer fra SSB og halvårsrapport fra NHO, og veksten neste år forventes å femdobles i forhold til inneværende år. Høyere økonomisk vekst legger grunnlaget for at arbeidsledigheten forventes å stabilisere seg i begynnelsen av 2004 for så å begynne å minke.

Disse medlemmer støtter Regjeringens arbeid med å gjøre det lettere for arbeidsledige å komme inn på arbeidsmarkedet. En generell adgang til å ansette arbeidstakere midlertidig i inntil 12 måneder over en periode på 3 år er et bidrag i så måte. Midlertidig ansettelse vil spesielt ha betydning for mindre og mellomstore bedrifter, hvor risikoen ved ansettelser ofte medfører at bedrifter ikke våger ekspandere når muligheten byr seg. Midlertidig ansettelse gjør det lettere for personer med svak tilknytning til arbeidsmarkedet å oppdatere erfaring og ferdigheter. Erfaringsmessig får derfor mange midlertidig ansettelse tilbud om fast ansettelse, enten i bedriften de ble midlertidig ansatt i eller i andre bedrifter. Det er kostnader forbundet ved ansettelsesprosessen, og sammen med fordelen det gir å kunne investere langsiktig i trening og opplæring av ansatte, gjør at disse medlemmer mener midlertidig ansettelse ikke vil utvikle seg til å erstatte fast ansettelse.

Disse medlemmer er enig med Regjeringen i at det er viktig at offentlige støtteordninger stimulerer til deltakelse i arbeidslivet fremfor passiv mottakelse av stønader. Forslaget fra Regjeringen om reversering av de midlertidige permitteringsreglene er et forslag i så måte. Et annet forslag fra Regjeringen som vil stimulere til raskere gjennomstrømming ved attføring og rehabilitering er å innføre en øvre grense på tre år for skolegang under attføring. Regjeringen foreslår også å heve aldersgrensen for å kunne ta i bruk utdanning under attføring fra 22 til 26 år. Dette vil motvirke forskjellsbehandling der jevnaldrende unge som tar samme utdanning i dag erfarer at mens noen tar opp studielån får andre utdanningen betalt av det offentlige.

Disse medlemmer er bekymret over den kraftige og vedvarende veksten i antall uførepensjonister. Det er bekymringsfullt at hver femte person i arbeidsdyktig alder i dag har trygd som inntektskilde. Disse medlemmer støtter derfor at Stortinget i vår vedtok å følge opp Sandeman-utvalgets forslag om å innføre en ordning med tidsbegrenset uførestønad. Disse medlemmer er også positiv til at Regjeringen vil gå gjennom innvilgelsesprosedyren for uføretrygd med sikte på å fremme eventuelle forslag til endringer i disse i løpet av 2004.

Disse medlemmer støtter opp om at Regjeringen legger vekt på å videreføre et inntekstpolitisk samarbeid. Etter mange år med dyrere lønnsoppgjør i Norge enn hos våre handelspartnere er det viktig at årets mer moderate lønnsoppgjør, som bidro til lavere rente og svakere kronekurs, følges opp. En balansert utvikling i norsk økonomi krever at hensynet til konkurranseevnen må være retningsgivende for gjennomføringen av inntektsoppgjørene i 2004 og i årene fremover.

Disse medlemmer viser til at det som følge av budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet vil bli opprettet 6 000 nye ordinære tiltaksplasser i første halvår 2004. Regjeringen vil i Revidert nasjonalbudsjett komme tilbake med ny vurdering av situasjonen på arbeidsmarkedet og behovet for tiltaksplasser i andre halvår 2004.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at arbeidsledigheten har økt kraftig det siste året, og at det er forventet at arbeidsledigheten vil stige ytterligere i 2004. Disse medlemmer vil peke på at det er ekstra vanskelig å få ned arbeidsledigheten når den har vært høy i lang tid. Disse medlemmer vil understreke at det er viktig å unngå at ledigheten "biter seg fast" på et høyt nivå. Disse medlemmer har derfor i sitt alternative statsbudsjett prioritert en aktiv og målrettet næringspolitikk for å skape nye arbeidsplasser, og en aktiv arbeidsmarkedspolitikk for å bidra til at de ledige hever sin kompetanse og forblir i arbeidsmarkedet.

Disse medlemmer foreslår å opprette 12 000 nye tiltaksplasser, noe som innebærer en dobling av antall tiltaksplasser. Av disse skal det være 5 000 ordinære tiltaksplasser, 2 000 tiltaksplasser innenfor bedriftsintern opplæring, 2 000 vikarplasser og 3 000 tiltaksplasser for yrkeshemmede.

Disse medlemmer viser til at vikarplass er en ordning der arbeidsgiver får støtte til å ansette en arbeidsledig som vikar for en ansatt som tar studiepermisjon. Vikarplassen bidrar derfor til kompetanseheving hos to personer: den som er ansatt som tar studiepermisjon og vikaren som får økt sin kompetanse gjennom arbeidet.

Disse medlemmer vil peke på at 20 000 funksjonshemmede arbeidstakere forlatt arbeidsmarkedet i løpet av det siste året. Avgangen har vært sterkere enn i resten av befolkningen. Derfor mener disse medlemmer mener at det er viktig å legge til rette for at yrkeshemmede arbeidssøkere får jobb eller kan fortsette i den jobben de har.

Disse medlemmer vil peke på at Regjeringen i statsbudsjettet for 2003 foreslo store kutt i dagpengeordningen, og fikk flertall for disse sammen med Fremskrittspartiet. Som en følge av dette er ytelsene strammet betydelig inn og langt færre har krav på dagpenger. Disse medlemmer mener at det er viktig at arbeidsledighet ikke skaper unødvendig store økonomiske problemer for dem som rammes. Disse medlemmer foreslår derfor å gjeninnføre ferietillegget, øke maksimal stønadsperiode fra to til tre år, redusere kravet til ledighet fra 50 til 40 pst. og redusere antall ventedager fra fem til tre.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen har foreslått å endre permitteringsloven slik at arbeidsgivere som permittere ansatte må betale lønn i de 30 første dager før den permitterte får dagpenger. I dag er denne arbeidsgiverperioden tre dager. Disse medlemmer mener at det ikke er riktig å øke arbeidsgivernes kostnader ved permittering i en periode med høy ledighet, og foreslår derfor å opprettholde dagens arbeidsgiverperiode.

Disse medlemmer foreslo i vår å gi Regjeringen adgang til å forlenge perioden med permittering innen bestemte næringer, og fikk flertall for dette på Stortinget. Permitteringsperioden med dagpenger ble utvidet fra 26 til 42 uker for utsatte bransjer, blant annet verftsindustrien, bygge- og anleggsnæringen og hotell- og restaurantnæringen. Disse medlemmer viser til at Regjeringen påstår at unntaksregler for bare noen bransjer er i strid med EØS-reglene, og derfor ikke vil videreføre ordningen med utvidet permitteringsperiode for utsatte bransjer i 2004.

Disse medlemmer mener at en permitteringsperiode på 26 uker normalt bør være lang nok. I en periode med høy ledighet er det mer sannsynlig at de permitterte blir arbeidsledige, enn at de får annet arbeid når permitteringsperioden er slutt. Disse medlemmer mener at i en slik situasjon er bør en lengre permitteringsperiode tillates for å sørge for at arbeidstakerne fortsatt har en tilknytning til bedriften, slik at verdifull kompetanse ikke forvinner. Disse medlemmer går derfor inn for å tillate at bedriftene kan permittere ansatte med dagpenger i 42 uker.

Disse medlemmer vil gjøre oppmerksom på at det er en rekke eksempler på at bedrifter benytter seg av utenlandsk arbeidskraft lønnet langt under fastsatt tariff. Arbeidstilsynet har avdekket noen av disse forholdene, men har på langt nær mulighet til å gjennomføre mange nok kontroller. Utvidelsen av EØS fra 1. mai neste år vil gi økte utfordringer for tilsynsapparatet. Disse medlemmer vil derfor styrke Arbeidstilsynet med 10 mill. kroner.

Disse medlemmer går imot Regjeringens forslag om å endre arbeidsmiljølovens regler om midlertidig ansettelse. Forslaget bør vurderes av arbeidslivslovutvalget i sammenheng med de øvrige endringene i arbeidsmiljøloven. Ved høring og eventuelt framlegg i Stortinget skal forslaget følge behandlingen av øvrige forslag.

Disse medlemmer mener at Regjeringens forslag om innstramming i sykelønnsordningen er brudd på avtalen om inkluderende arbeidsliv. Disse medlemmer går derfor imot å øke opptjeningstiden for sykepenger fra to til fire uker og å ikke gi sykepenger til arbeidstakere som har vært midlertidig ute av arbeidslivet i mellom en og tre måneder.

Disse medlemmer viser til at i avtalen om inkluderende arbeidsliv forplikter Regjeringen seg til å trappe opp trygdeetatens kjøp av helsetjenester til sykemeldte.

Disse medlemmer viser til at det i dag står om lag 36 000 pasienter på venteliste for ortopedisk kirurgi. Disse medlemmer vil bevilge 56 mill. kroner ekstra til kjøp av helsetjenester, og anslår at det vil gi en innsparing på 155 mill. kroner dersom midlene brukes på ortopedisk kirurgi. Dette forutsetter at trygdeetaten kjøper behandling innenfor ortopedisk kirurgi til om lag 4 000 sykemeldte.

Disse medlemmer foreslår videre å utsette en eventuell beslutning om at avtalefestet pensjon (AFP) med statstilskudd skal avkortes mot gavepensjon fra arbeidsgiver til Pensjonskommisjonen har avsluttet sitt arbeid. En eventuell endring i reglene for AFP bør vurderes i sammenheng med de andre forslagene fra Pensjonskommisjonen. Disse medlemmer mener derfor at det i 2004 fortsatt bør være mulig å motta både AFP og en gavepensjon fra arbeidsgiver.

Disse medlemmer foreslår videre at midlertidig uføre skal få samme barnetillegg som varig uføre og at Krokeide yrkesskole for attføring av yrkeshemmede skal få 7 mill. kroner mer.

Disse medlemmer mener at det er viktig å videreføre det inntektspolitiske samarbeidet, der partene i arbeidslivet gjennom moderate lønnsoppgjør bidrar til å sikre en sterk konkurranseutsatt sektor. Disse medlemmer konstaterer at regjeringen Bondevik II har flere forslag som vil gjøre dette samarbeidet vanskeligere. Disse medlemmer vil spesielt peke på at Regjeringen i statsbudsjettet for 2004 har forelått å endre arbeidsmiljølovens regler om midlertidig ansettelser, til tross for at Arbeidslivslovutvalget ikke hadde avsluttet sitt arbeid.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at ledigheten har steget foruroligende gjennom hele 2003. Disse medlemmer mener det må være en målsetting å redusere ledigheten. Det må blant annet gis langt større incitamenter til å ta lønnet arbeid ved hjelp av skattelettelser og innstramminger i dagpengeordningen, samt innføring av plikt til å ta imot tilvist arbeid. Det må også i større grad åpnes for privat formidling av arbeidskraft.

Disse medlemmer er opptatt av å øke arbeidsstyrken gjennom tiltak som gjør det mer opportunt å skaffe seg lønnet arbeid. Økt effektiv bruk, både yrkesmessig og geografisk, av den arbeidskraften som til enhver tid er tilgjengelig er viktig for å skape grunnlag for økt vekst. I tillegg må både det offentlige byråkrati og støtten til ulønnsomme arbeidsplasser reduseres. Høyere økonomisk vekst gjennom økt produktivitet legger grunnlaget for generelt høyere lønnsvekst.

Disse medlemmer tar avstand fra en forenklet moderasjonslinje. Det er for eksempel ikke noe mål at timelønnskostnadene skal øke mindre i Norge enn hos våre handelspartnere. Det er i utgangspunktet helt feil å sammenligne timelønnskostnader over landegrensene. Hvis produktiviteten øker, vil lønningene kunne øke, uten at kostnadene pr. produsert enhet i bedriftene øker. For disse medlemmer er det derfor et mål å øke lønningene på samme måte som det er et mål å øke den økonomiske veksten og produktiviteten.

Disse medlemmer er samtidig klar over at LO og andre arbeidstakerorganisasjoner besitter en potensielt stor makt med hensyn til å kunne presse lønnsnivået høyere enn produktivitetsutviklingen gir grunnlag for. Da vil resultatet bli arbeidsledighet eller feil bruk av arbeidskraften. Dette problemet mener disse medlemmer gradvis må løses ved at de lover som regulerer arbeidsmarkedet endres, slik at lønninger i større grad blir bestemt individuelt eller på den enkelte arbeidsplass. Disse medlemmer vil begrense organisasjonenes makt på arbeidsmarkedet. "Solidaritetsalternativet" er et skjørt grunnlag å basere den langsiktige utviklingen i sysselsettingen på (se også kapittel om bekjempelse av arbeidsledighet).

Disse medlemmer mener at lønnsfastsettelsen i utgangspunktet bør skje lokalt i den enkelte bedrift, og at dette må gjelde både i offentlig og privat sektor. En slik ordning vil styrke fleksibiliteten i arbeidsmarkedet.

Sentral lønnsfastsettelse og detaljerte avtaler bidrar til å redusere de lokale parters ansvar for lønnsdannelsen. En omlegging til en slik inntektspolitikk vil etablere lønns- og forhandlingssystemer tilpasset en samfunnsutvikling som setter store krav til omstillinger og kompetanseoppbygging under skiftende rammebetingelser. Ressurser som i dag går til unødvendig administrasjon, tilsyn og kontroll, må kanaliseres over i tjenesteyting.

Norsk offentlig forvaltning har i for stor grad vært preget av sektorvise krav til likhet i organisering, likhet i økonomiske rammer, og likhet i mål og krav, helt uavhengig av lokale utfordringer og forhold. Det må legges til rette for større differensiering lokalt, også innenfor lønnspolitikken.

Et stivbent forhandlingssystem preget av generelle tillegg til alle, uavhengig av ansvar, innsats og kompetanse tar ikke hensyn til det offentliges behov for å tiltrekke seg ettertraktet arbeidskraft. Resultatet er en sammenpresset lønnsstruktur og økte forskjeller mellom grupper med høyere utdanning i offentlig og privat sektor. Det har gjort det vanskeligere å få tak i kompetent arbeidskraft. Dette gjelder særlig i yrker som har et alternativ i privat sektor. Har man muligheten, søker man seg gjerne over til en jobb hvor man føler seg skikkelig verdsatt. For yrkesgrupper som ikke har noe alternativ i privat sektor, er det rekrutteringen til yrket som rammes. Dette må stats- og kommunesektoren som arbeidsgiver ta hensyn til i sin lønnspolitikk.

Fordelen med lokale forhandlinger er at de gir bedre samsvar mellom lønn, produktivitet og etterspørsel etter arbeidskraft. De lokale parter kan bruke individuelle vurderinger for å honorere dyktighet, ansvar og innsats. Det gir fleksibilitet og omstillingsevne. Hensynet til faktorer som bare kan bedømmes på arbeidsplassene krever lokal lønnsdannelse. Gjennom lokal lønnsdannelse økes motivasjonen for innsats på den enkelte arbeidsplass, som igjen bedrer produktiviteten både i privat og offentlig sektor, og som legger grunnlaget for styrket konkurranseevne. Argumentene for lokal lønnsdannelse er dermed både geografiske, bransjemessige, utdanningsmessige, produktivitetsmessige og individuelle.

Ifølge nasjonalbudsjettet har inntektspolitikken et hovedansvar når det gjelder å sørge for at inflasjonen holdes lav og på linje med våre handelspartnere. Inntektspolitikken, altså utfallet av lønnsoppgjørene, kan ikke ha dette ansvaret. Inntektsoppgjørene er av betydning for sysselsettingsutviklingen og påvirker den generelle realøkonomiske utviklingen, men den kan ikke delegeres ansvaret for økonomiens nominelle utvikling. Et ekspansivt lønnsoppgjør vil i større grad føre til redusert sysselsetting og lavere vekst enn det vil føre til høyere inflasjon. Inflasjonsraten er i hovedsak bestemt av pengepolitikken og bestemmes uavhengig av inntektspolitikken.

Disse medlemmer viser til at det internasjonalt er liten sammenheng mellom lønnsutviklingen og inflasjon. Mange land i eurosonen har høyt lønnsnivå, lav sysselsetting i kombinasjon med lav inflasjon. Videre kan ikke et lønnsoppgjør vurderes som moderat eller ekspansivt uten å ta i betraktning produktivitetsutviklingen.

Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader under kapittel 2.1.2 hvor Fremskrittspartiets forslag til kamp mot arbeidsledigheten er nærmere redegjort for.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at siden regjeringsskiftet har mellom 60 og 70 nye personer blitt ledige hver eneste dag. I oktober var det nesten 110 000 ledige. Regjeringen er passive tilskuere til at dette skjer. Disse medlemmer savner Regjeringens forslag til å kompensere bortfallet av den differensierte arbeidsgiveravgiften. Regjeringens utvidelse av arbeidsgivers lønnsplikt ved permitteringer fra tre til 30 dager går i feil retning.

Disse medlemmer avviser Regjeringens forslag om åpning for mer midlertidig ansatte. I Norge er det rundt 200 000 midlertidig ansatte, eller oppunder 10 pst. av arbeidsstokken. De fleste er kvinner i helse, omsorg og serviceyrker. Mange er reelle vikarer for personer i permisjoner, og har arbeid av midlertidig karakter som er i tråd med dagens regelverk. Til nå har bestemmelser som forbyr å ha folk midlertidig ansatt lenge, og som påbyr at faste oppgaver skal fylles av faste ansatte, sikret at midlertidig ansatte har gått over i fast ansettelse. Liberaliseres reglene, vil dette mønsteret brytes.

Disse medlemmer vil understreke at adgangen til denne typen fleksibilitet er god nok i dagens lov og avtaleverk, og disse medlemmer vil gå imot endringene. Svekket stillingsvern vil bety at færre vil få fast jobb. Utrygghet på jobben og i privatlivet øker, og flere får problemer med å skaffe seg boliglån. Løsere tilknytningsformer hindrer også fagorganisering. Disse medlemmer vil også peke på viktigheten av å videreføre det inntektspolitiske samarbeidet, og registrerer at alle arbeidstakerorganisasjonene har trekt seg fra arbeidslivslovsutvalget så lenge forslaget om midlertidige ansatte ligger på bordet. Disse medlemmer kan ikke se at Regjeringen inviterer til samarbeid med partene i arbeidslivet, med årets forslag til statsbudsjett.

Disse medlemmer vil utsette en eventuell beslutning om at avtalefestet pensjon (AFP) med statstilskudd skal avkortes mot gavepensjon fra arbeidsgiver, til Pensjonskommisjonen har avsluttet sitt arbeid. En eventuell endring i reglen for AFP bør vurderes i sammenheng med de andre forslagene fra pensjonskommisjonen. Disse medlemmer mener derfor at det i 2004 fortsatt bør være mulig å motta både AFP og en gavepensjon fra arbeidsgiver.

Disse medlemmers budsjett reduserer ledigheten med anslagsvis 20 000 personer i 2004.

Disse medlemmer vil gjennomføre en strakspakke som skaper 7 000 årsverk i 2004, samt 5 200 tiltaksplasser. Viktige ingredienser i strakspakken er:

• – 5 200 nye årsverk innen bygg og anlegg, gjennom økte lånerammer til skolebygg, øke låneramma til Husbanken, øke støtten til oppussing av offentlig bygg samt bygge flere studentboliger.

• – 650 flere årsverk gjennom ekstrasatsing i kommuner og fylkeskommuner. (IT i skolen, vedlikehold, etc.)

• – Øke antall tiltaksplasser med 5 200.

• – 300 arbeidsplasser gjennom PCB-opprydding armaturer i offentlig bygg.

• – Styrking av Aetat, 50 årsverk.

• – 300 årsverk gjennom 200 mill. kroner ekstra til freda kulturminner, spesielt fartøyvern som kan gi oppdrag til verftsindustrien.

• – Skape drøyt 5 800 nye årsverk gjennom å styrke skoler, helsevesen og psykiatri.

• – Skape 4 300 arbeidsplasser ved å sette i verk framtidsretta tiltak på i alt 4,3 mrd. kroner som øker moderniseringstakten og konkurranseevnen.

• – Innføring av raskere avskrivningsmuligheter for investeringer i nytt maskineri og utstyr, 1,5 mrd. kroner.

• – Øke forskningsinnsatsen med 1,2 mrd. kroner.

• – Støtte ulike innovasjons- og utviklingstiltak for næringslivet med 1,1 mrd. kroner.

• – Øke eller innføre andre næringsutviklingstiltak, 1,1 mrd. kroner.

• – Gå mot Regjeringens forslag om å øke arbeidsgivers lønnsplikt ved permitteringer fra tre til 30 dager.

• – Gå mot Regjeringens forslag om å lempe på reglene for deltidsansettelse. Siden forslaget ikke skaper flere arbeidsplasser er det ikke et relevant grep for å få ned ledigheten.

Ledighet er sløsing med ressurser

I oktober 2003 var det til sammen 108 119 ledige, hvorav 89 406 var helt ledige (18 713 er på tiltak). Dette tilsvarer en ledighet på 4,6 pst. Ifølge Regjeringens egne anslag vil ledigheten øke til 4,7 pst. av arbeidsstyrken neste år, og ledigheten vil holde seg høy ut 2007, uten at Regjeringen foretar seg noe aktivt.

Disse medlemmer understreker at ledighet er sløsing med landets viktigste ressurs. Det verste er at store deler av ledigheten kunne vært unngått. En mer oppegående sentralbank kunne ha senket renta tidligere, noe som ville svekket krona og dermed gjort norsk eksportindustri mer konkurransedyktig. Dessuten viser beregninger fra SSB at ca. 20 000 færre ville vært arbeidsledige dersom Regjeringen hadde brukt pengene på annet enn skatteletter. Til sammen har Regjeringen gitt 20 mrd. kroner i skattelette. Disse pengene kunne i stedet gått til fornuftige investeringer - som skole, helse, omsorg, kollektivtrafikk. Siden flere av dem som er uten arbeid ikke er registrert som ledige, ville ledigheten sunket mindre enn veksten i nye jobber. Faktisk viser beregningene fra SSB at ca. 50 000 flere ville vært i arbeid i dag med en slik politikk.

Derfor foreslår disse medlemmer å ta tilbake deler av Regjeringens skatteletter - knapt 4 mrd. kroner - ved å gjeninnføre utbytteskatt, fjerne særbeskatningen for rederier samt øke toppskatten, for å bruke pengene til flere arbeidsplasser. Med forslaget om bedrede avskrivningsregler medfører disse medlemmers opplegg til sammen en lettelse for næringslivet på rundt 500 mill. kroner. Om man tar med innføring av normal beskatning av rederne (tilsvarer 1,2 mrd. kroner) øker skatten for næringslivet med disse medlemmers opplegg med 700 mill. kroner.

Disse medlemmers offensive budsjett mot ledigheten medfører anslagsvis 18 000 nye årsverk for 2004. Av dette er ca. 8 000 ekstraordinære årsverk og 10 000 nye, faste årsverk. Til fratrekk kommer 2 700 årsverk på grunn av kutt i forsvar, oljeinvesteringer og veiinvesteringer i sentrale strøk. Sammen med 5 200 flere tiltaksplasser gir dette rundt 20 000 årsverk for 2004. Dette gir grunnlag for en kraftig reduksjon i ledigheten.

I tillegg kommer disse medlemmers radikale satsing på utviklingstiltak som kommer spesielt næringslivet til gode. Det dreier seg i første rekke om langsiktige effekter av økt satsing på forskning (1,2 mrd. kroner), langsiktige effekter av innovasjon og nyskaping (1,1 mrd. kroner), og langsiktige effekter av modernisering gjennom raskere avskrivningsmuligheter for investeringer i maskineri og utstyr (1,5 mrd. kroner). Denne satsingen kan skape 12 000 nye, varige arbeidsplasser på sikt, forsiktig anslått.

Tabell: Samla årsverksregnskap 2004 for Sosialistisk Venstrepartis innsats mot ledigheten, anslag

Note: Langsiktige sysselsettingseffekter og økt konkurranseevne gjennom en offensiv satsing på forskning, innovasjon og modernisering av norsk næringsliv kommer i tillegg. Dette dreier seg om anslagsvis 12 000 nye, varige arbeidsplasser, forsiktig anslått.

Tallene er hentet fra tiltak under de ulike fagbudsjettene i SVs alternative budsjett. Det er alltid vanskelig å anslå hvor mange arbeidsplasser ulike tiltak vil skape helt nøyaktig, og når – og hvor – effekten vil komme. 1 mill kan f.eks. gi alt fra 0,5 til 4 årsverk, avhengig av hvilke sektorer eller tiltak det dreier seg om. Vi har lagt vekt på å presentere forsiktige anslag. Se nedenfor for detaljer omkring anslagene.

I anslagene har vi ikke regnet med multiplikatoreffekter (hvor mange nye årsverk de nye årsverkene skaper), slik at den faktiske sysselsettingsøkningen vil være betraktelig høyere enn våre anslag. For eksempel vil forslaget om økt støtte til utskifting av PCB-armaturer kunne skape økt etterspørsel og dermed flere årsverk knytta til Glamox’ produksjon av PCB-fri belysning.

Sosialistisk Venstreparti strakstiltak mot ledighet

Disse medlemmer vil bruke 2,3 mrd. kroner til strakstiltak i kampen mot ledighet. For 2004 betyr dette 7 000 flere personer i jobb, samt 5 200 flere personer på tiltak.

Ordet "ledighet" bør fjernes fra norske ordlister. Enten er voksne mennesker i arbeid eller så er de under opplæring, gjerne på en arbeidsplass. Som et første skritt i en slik utvikling vil disse medlemmer øke antall tiltaksplasser med 5 200, og styrke Aetat med 25 årsverk for å administrere dette.

Disse medlemmer gir kommunesektoren 650 mill. kroner til gjennomføring av tidsbegrensede prosjekter på områder hvor det er ledig kapasitet lokalt. Det kan dreie seg om alt fra oppussing av bygg til innføring av åpen kildekode i kommunens og skolenes datasystemer. Dette kommer i tillegg til at disse medlemmer vil styrke kommunesektoren med 4,6 mrd. kroner i frie inntekter (se under) på mer permanent basis.

Iverksetting av viktige bygge- og oppussingsprosjekter er god motkonjunkturpolitikk og god bruk av samfunnets ressurser. Byggeprosjekter er billigere i lavkonjunktur, og dette sikrer at ressursene i byggebransjen blir bedre utnytta. Det haster med å få satt i gang dette arbeidet. Disse medlemmer vil derfor bl.a. øke ramma for rentefrie lån til skolebygg og øke låneramma til Husbanken, for å sette i gang byggeprosjekter. Samtidig økes støtten til oppussing av statlige bygg. Vi vil også bygge flere studentboliger. Til sammen foreslår disse medlemmer prosjekter som gir rundt 5 200 nye årsverk innen bygg og anlegg.

Disse medlemmer vil investere i miljø og mobilitet over hele landet. Vår målsetning er å øke andelen som velger å reise med jernbanen kraftig, samt å få mer godstransport over på jernbanen og sjøen. Det krever investeringer i maritim infrastruktur og jernbane. Mange veier i distrikts-Norge er rasutsatt, og økt satsing på rassikring, veivedlikehold og veiinvesteringer i distriktene vil gjøre transporten tryggere og mer punktlig. Satsing på miljø og mobilitet skaper arbeidsplasser, og er gode investeringer for framtida.

Til sammen gir disse medlemmers strakstiltak rundt 7 000 årsverk, samt 5 200 tiltaksplasser. Strakstiltakene består i:

• – 650 årsverk gjennom ekstrasatsing i kommuner og fylker. (IT-folk i skolen, vedlikehold, etc.), 650 mill. kroner.

• – 5 200 ekstra tiltaksplasser, 600 mill. kroner.

• – Styrke Aetat med 25 årsverk, 25 mill. kroner.

• – Forlenge unntaket for permitteringsreglene for enkelte bransjer. Med Regjeringens forslag vil det bli færre midlertidig permitterte og flere helt ledige.

• – 300 årsverk gjennom 300 mill. kroner i rentefrie lån til utskifting av PCB-holdige armaturer og kondensatorer, kostnad 6 mill. kroner.

• – 300 årsverk primært innen verftsindustrien gjennom økt støtte på 200 mill. kroner til fartøyvern og annet kulturminnevern

• – 2 500 årsverk innen bygg og anlegg, gjennom å øke låneramme til Husbanken med 2,5 mrd. kroner.

• – 2 000 årsverk innen bygg og anlegg, basert på at ordningen med rentefrie lån til oppussing av skoler utvides med 2 000 mill. kroner, kostnad 38 mill. kroner.

• – 200 årsverk innen bygg og anlegg gjennom 200 mill. kroner til oppussing av statlige bygg.

• – 170 årsverk innen bygg og anlegg gjennom 170 mill. kroner til bygging av studentboliger.

• – 100 årsverk til vedlikehold og investeringer i jernbanelinjen, 76 mill. kroner.

• – 100 årsverk gjennom 114 mill. kroner til veiutbygging og vedlikehold i distriktene.

• – 100 årsverk gjennom 100 mill til rassikring.

• – 150 årsverk gjennom støtte til 50 mill. kroner i støtte til konvertering av varmekjeler

• – 40 årsverk til Kystverket, 60 mill. kroner.

Nye, faste årsverk

Disse medlemmer vil gjøre de investeringene som er viktige for framtida, innenfor skole, omsorg, psykiatri og utdanning. Disse medlemmer vil bruke 6,9 mrd. kroner på dette, og opprette rundt 5 800 nye, faste årsverk.

En viktig faktor er at sysselsettingen må komme over hele landet. Ledigheten i industrien og fiskerinæringen rammer særlig distriktene. At veksten i økonomien særlig vil komme i privat forbruk vil også ha negative konsekvenser for nyetableringer i distriktene. Disse medlemmer registrerer i dag at samtidig som skipsverft blir nedlagt i distriktene, kommer nye arbeidsplasser i tjenesteytende næringer i hovedsak i sentrale strøk.

Dette er en ønsket næringspolitikk fra Regjeringen. Det er en distriktsfiendtlig politikk som understøttes av sentraliseringsprosesser i offentlig sektor. Det begynte med Televerket, Posten og NSB. Nå følges det opp med forslagene på kartkontor, sykehus, skattefuten og en omlegging av kommuneøkonomien som svekker de minste kommunene.

Det mest framtidsretta vi kan gjøre er å satse på skole og utdanning. Disse medlemmer vil skape en god og moderne offentlig skole for alle, ikke private skoler for de få. Vi vil skape en skole der alle elever får utvikle sine faglige og sosiale evner, i tråd og takt med egne forutsetninger. En skole som gir elevene likeverdige muligheter for læring, i form av tilpasset, og ikke lik, undervisning. En skole som har mulighet til å fange opp de som faller utenfor. Derfor øker disse medlemmer tilskuddene til kommunene med 4,6 mrd. kroner.

Mange mennesker sliter med mentale problemer, og ventetiden på å få hjelp både lokalt og hos spesialist er uakseptabelt lang. Lang ventetid for barn med psykiske problemer er spesielt urovekkende. Stortinget har vedtatt en opptrappingsplan for psykisk helsevern for perioden 1999 til 2006. Likevel har økningen av midler til psykiatrien vært mindre enn økningen til de somatiske helsetjenestene, også etter at opptrappingsplanen startet opp. Det må derfor tas et større løft for psykiatrien enn det Regjeringen legger opp til. Disse medlemmer foreslår derfor 500 mill. kroner ekstra til psykiatri.

Disse medlemmer vil styrke samferdsels- og miljøtiltak med til sammen 1,3 mrd. kroner. Et hovedelement i denne satsinga er jernbaneinvesteringer på strekningen Oslo-Ski, Lysaker stasjon, Ski stasjon, Vestfoldbanen, Østfoldbanen, Jærbanen og Gjeving­åsen, til sammen 550 mill. kroner (pluss 76 mill. kroner i strakstiltak for jernbanen, se over).

Disse medlemmer går inn for en økning i vegbygging og vegvedlikehold over fylkesfordelt riksvegramme med 85 mill (pluss 114 mill i strakstiltak, se over). Sammen med en ekstrainnsats for farleder og fiskerihavner på 80 mill, er dette med på å sikre sysselsetting over hele landet, særlig i de mange kystkommunene som nå sliter med svært høg ledighet.

Et annet element er styrka oljevernberedskap. Opprettelsen av oljeterminalen i Murmansk, med tilhørende sterke økning i frakt av råolje gjennom Barentshavet og langs norskekysten, gjør dette spesielt viktig. Disse medlemmer vil derfor øke bevilgningene til oljevernberedskapen langs kysten og til utbedringer av den maritime infrastrukturen med 95 mill. kroner.

Til sammen gir dette over snaut 6 000 nye årsverk. Til fratrekk kommer 2 700 årsverk gjennom reduserte investeringer i olje, forsvar og veiutbygging i sentrale strøk.

Disse medlemmer vil:

• – Øke rammeoverføringene til kommunene med 4 600 mill. kroner. Dette kan gi 3 500 nye, faste årsverk innen skole, helse, omsorg.

• – Styrke psykiatrien med 500 mill. kroner. Dette kan gi 400 nye, faste årsverk.

• – Styrke universitetene og høyskolene med 500 mill. kroner. Dette kan gi 600 nye, faste årsverk.

• – Styrke jernbanesektoren med 550 mill. kroner til investeringer og vedlikehold av linjen. Dette kan gi 600 nye årsverk.

• – Styrke veier i distriktene gjennom vedlikehold og investeringer med 85 mill. kroner. Dette kan gi 100 nye, faste årsverk

• – Styrke oljevernberedskapen og maritim infrastruktur med 95 mill. kroner som kan gi 100 nye, faste årsverk. Styrke farleder og fiskerihavner med 80 mill. kroner, som gir 100 nye årsverk.

• – Styrke Miljøverndepartementets budsjetter med til sammen 550 mill. kroner, gjennom ulike miljøsatsinger som også gir arbeidsplasser, gjennom lokalt miljøvern og frivillige miljøorganisasjoner (38 mill. kroner), Agenda 21 (120 mill. kroner 20 mill fra miljøverndepartementets rammer til Agenda 21, 100 mill fra Olje- og energidepartementets rammer til Nasjonal Agenda 21. ), styrking av SFT og økt kamp mot luftforurensing (partikler) i tettbygde strøk samt større oppryddingstiltak (93 mill. kroner), tilskudd til miljøteknologi (75 mill. kroner), kalking (20 mill. kroner), forebygging av rovviltskade (11 mill. kroner), spesielle driftsutgifter Miljøverndepartementet (30 mill. kroner) og forskning (20 mill. kroner).

• – Skape 800 nye, faste andre årsverk innen privat og off. sektor (kompensasjon for bortfall av den differensierte arbeidsgiveravgifta, styrking av UDI, KROM, regionale helseforetak, norsk oljemuseum, regionale husleietvistutvalg med mer).

• – Gå mot Regjeringens forslag om å øke arbeidsgivers lønnsplikt ved permitteringer fra tre til 30 dager. Med Regjeringens forslag vil det bli færre midlertidig permitterte og flere helt ledige.

• – Gå mot Regjeringens forslag om å lempe på reglene for deltidsansettelse, basert på at forslaget ikke skaper flere arbeidsplasser og er således ikke et relevant grep for å få ned ledigheten.

• – Redusere investeringer i forsvar og olje, som kan gi 2 000 færre årsverk. Redusere veiutbygging i sentrale strøk med 655 mill. kroner, som kan gi 700 færre årsverk.

Utviklingstiltak

Disse medlemmer vil bruke 4,3 mrd. kroner mer enn Regjeringen på utviklingstiltak som på sikt øker produktivitet og konkurranseevne, og dermed skaper flere arbeidsplasser.

Det viktigste enkelgrepet er raskere avskrivningsmuligheter for maskineri og utstyr, som disse medlemmer er de eneste som foreslår endret fra fem til fire år. Dette forslaget betyr at det blir mer lønnsomt for norsk industri og næringsliv å investere i nytt og mer moderne utstyr, som dermed bidrar direkte til mer modernisering over hele landet. Studier viser at norsk næringsliv ofte fornyer seg gjennom kjøp av nytt maskin­eri og utstyr. Dermed er tiltaket spesielt mål­rettet i forhold til hvilke framtidsretta innovasjonsbehov norsk næringsliv har.

Disse medlemmer har tidligere gått mot ordningen med skattfradrag i næringslivet for forskning (den såkalte SkatteFUNN-ordningen), og i sine budsjetter erstattet den krone for krone med tilskuddsordninger. I påvente av en evaluering av ordningen og av hensyn til forutsigbare rammevilkår for næringslivet, går Sosialistisk Venstreparti inn for å beholde dagens ordning med SkatteFUNN.

Disse medlemmer sto bak det vedtatte forslaget i Stortinget om å øke norsk forsknings- og utviklingsnivå opp på OECD-nivå innen 2005. Regjeringen følger ikke dette opp. Disse medlemmer foreslår å bruke 1,2 mrd. kroner mer på forskning enn Regjeringen legger opp til. 500 mill er forskningsmidler direkte til universitetene og høyskolene. 600 mill. kroner er til Norges forskningsråd, hvorav 100 mill. kroner er grunnforskning, 400 mill. kroner er anvendt forskning samt 100 mill. kroner øremerka energiforskning. Disse medlemmer foreslår også å øke forskningsfondet med 2 mrd, som med fem pst. avkastning gir en økning på 100 mill. kroner i året.

I dag produserer Norge rundt 16 TWh bioenergi, eller seks pst. av samla energiproduksjon, i første rekke i form av ved. Disse medlemmer vil ha denne andelen opp på svensk nivå, dvs. 10 pst. innen 2010, gjennom å etablere en plan for industrialisering av bioenergi. En slik plan kan realistisk skape 4 000 nye arbeidsplasser innen foredling, produksjon og bruk av bioenergi, iht. Norsk bioenergiforening. En slik plan kan inneholde krav om at alle kommunale og private nybygg over 1 000 m2 skal bygges ut med vannbåren varme (i dag gjelder dette kun statlige bygg), at det etableres en konverteringsordning for å legge om til vannbåren varme i skolebygg og andre store private og kommunale bygg og at alle nye boligfelt (over ti boliger) skal ha installasjons- og bruksplikt på vannbåren varme. I dag brukes det 15 mill. kroner årlig på bioenergi. I første omgang vil disse medlemmer bruke 110 mill. kroner mer på bioenergi enn det Regjeringen vil.

Sysselsettingseffektene av disse tiltakene er naturlig nok usikre, men vi anslår at dette umiddelbart vil gi 4 300 arbeidsplasser, mens vi på sikt kan få rundt 12 000 nye, varige arbeidsplasser.

Disse medlemmer vil:

• – Innføre raskere avskrivningsmuligheter for maskineri og utstyr, 1,55 mrd. kroner.

• – Øke forskningen med 1,2 mrd. kroner, gjennom å

• • – styrke universitets- og høyskoleforskningen med 500 mill. kroner

  • – styrke forskningsrådet med 600 mill. kroner, hvorav 100 mill. kroner er energiforskning, 400 mill. kroner er brukerstyrt forskning, 100 mill. kroner er anvendt forskning.

  • – øke forskningsfondet med 2 mrd. kroner, som gir 100 mill. kroner i økt årlig avkastning (gjennom forskningsrådet).

• – Beholde dagens ordning med SkatteFUNN.

• – Styrke industrielle forsknings- og utviklingskontrakter med 250 mill. kroner (SND).

• – Styrke landsdekkende innovasjonsordning, 350 mill. kroner (SND).

• – Etablere et nytt, lokalt næringsfond for å kompensere for bortfall av den differensierte arbeidsgiveravgiften, 150 mill. kroner.

• – Etablere et økologisk verdiskapingsprogram for landbruket, 100 mill. kroner.

• – Økte støtten til film og media, 286 mill. kroner.

• – Etablere marine verdiskapings- og innovasjonsprogram, til sammen 70 mill. kroner.

• – Øke bioenergisatsinga med 110 mill. kroner, og 50 mill. kroner til panteordning for konvertering av oljekjeler til bioenergikjeler.

• – Støtte til implementering av miljøteknologi gjennom SFT, 75 mill. kroner.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at Senterpartiet i sin økonomiske politikk legger til grunn at arbeidsstyrken er samfunnets suverent største rikdomskilde. Dette forhold ble belyst og illustrert i langtidsmeldingen fra regjeringen Stoltenberg. Beregninger fra Statistisk Sentralbyrå viste at arbeidsstyrkens andel av nasjonalformuen var økende, og i 1999 utgjorde 14 ganger større andel enn den samlede petroleumsformuen - både den som finnes på Oljefondet og de reservene som antas å være igjen. Ut fra det faktum at petroleumssektoren er beregnet å gi en årlig evigvarende inntekt på 100 mrd. kroner, kan årlig avkastningen av arbeidskrafta anslås til 1 400 mrd. kroner!

Dette medlem anser den økende arbeidsledighet som grov sløsing med samfunnets ressurser. Senterpartiet vil gjennom den økonomiske politikken bidra til at arbeidsstyrken kan øke og til å foredle den gjennom bedre forskning og utdanning, samt gjennom fysiske investeringer som gjør at kunnskap og arbeidskraft blir mer effektivt brukt. Senterpartiet mener at ingen investering gir mer avkastning for samfunnet enn det som investeres i å øke og foredle arbeidsstyrken. Oljefondets avkastning på 2,5 pst. til nå er beskjedent i slik sammenheng. Dersom det motsatte skjer - at ledigheten får fortsette å øke - vil verdiskapinga bli redusert, og de offentlige kostnader pga. ledighet og sykdom vil øke. Derved må stadig mer oljepenger brukes til å betale de løpende regninger, og pensjonsgrunnlaget smuldrer bort.

Dette medlem vil vise til at Senterpartiet vil at alle som ønsker det skal få delta i verdiskapingen ut fra de evner de har. Senterpartiet vil starte en ny kamp mot ledigheten og mot den politikk som har bidratt til at den registrerte ledighet er økt med 25 000 på ett år samtidig som minst 10 000 personer har trukket seg fra arbeidsstyrken. Det er særlig bekymringsfullt at 17 000 industriarbeidsplasser er forsvunnet på ett år, og at andelen langtidsledige - personer som har stått utenfor arbeidsmarkedet i minst ett år - antas å øke fra 26 til 29 pst. Det er også dramatisk at 20 000 færre funksjonshemmede deltar i arbeidslivet i dag enn for ett år siden.

Deltakelse i arbeidslivet har en viktig funksjon for den enkeltes helse og trivsel og dermed også indirekte på samfunnets kostnader. Dette medlem vil vise til et sitat fra bladet Dagens Medisin:

"Helt ledige arbeidssøkende har over 40% større forekomst av lungekreft, 20% flere legebesøk og 60% flere sykehusinnleggelser enn sysselsatte. Sannsynligheten for uførepensjoniststatus øker dessuten med 300 pst. ved oppsigelse fra fast arbeid."

Dette medlem mener det er nødvendig at Storting og Regjering blir mer bevisst på hvilke arbeidskraftreserver som finnes, og hva som kan gjøres for å øke arbeidsdeltakelsen. Dette medlem merket seg at arbeids- og administrasjonsminister Norman i høstens trontaledebatt sa at vi har en arbeidskraftreserve på flere hundre tusen. På spørsmål til finansministeren om å spesifisere hvor denne reserven finnes, kunne det ikke gjøres rede for mer enn et beskjedent antall ut over den ordinære statistikk. En undersøkelse fra Frish-senteret sier at dobbelt så mange rammes av ledighet som de som vises i den offisielle statistikken. Følgende tall for mulige reserver er notert fra ulike kilder:

• – Antall helt ledige og på tiltak er om lag 113 000.

• – Antall uføre over 16 år er 260 000.

• – sykefravær utgjør over 220 000 årsverk.

• – Antall årsverk tapt i helsekø minst 7 000.

• – Gjennomsnittlig arbeidstid redusert med 60 timer på 4 år - tilsvarende 70 000 årsverk.

• – 67 000 deltidsarbeidende ønsket å arbeide 23 000 årsverk mer i år 2000.

• – 30 000 yrkeshemmede ønsker å arbeide - 14 000 er meldt ledig.

• – 182 000 ekstra årsverk av innvandrere på 10 år ved samme yrkesdeltakelse som gjennomsnittet.

• – 400 000 årsverk mer av kvinner ved samme yrkesdeltakelse som menn.

• – 72 000 færre på pensjon ved samme pensjoneringsrate som i 1980.

• – I deler av landet er tilbudet på arbeidskraft større enn etterspørsel.

Dette medlem mener at det i nasjonalbudsjettet må gis en bred og fast omtale av størrelsen på reservene, mulige tiltak for å ta de i bruk og nødvendige ressurser som trengs, jf. forslag under kapittel 9.

Dette medlem vil vise til at Senterpartiets alternative budsjett på et nøkternt grunnlag er ventet å gi 17 000 ekstra årsverk i 2004, herav 6 000 innen kommunesektoren og 11 000 i privat sektor. I tillegg skal arbeidsmarkedstiltak styrkes med 100 mill. kroner. Det er lagt inn betydelige beløp til å øke innsatsen innen attføring og rehabilitering og til å redusere ventetida for sykemeldte som venter på operasjon eller annen behandling.

Senterpartiet mener det er viktig at næringslivet nå får oppleve at myndighetene tar deres problemer på alvor. Dette medlem mener det er avgjørende for å få ei god utvikling at det skapes optimisme på alle plan i næringslivet. Senterpartiet vil bevilge en milliard ekstra til samferdselsformål som en del av en næringslivssatsing på 4,7 mrd. kroner. Vi vil gjøre det mulig for SND, kommuner og fylkeskommuner å bidra til at gode ideer blir realisert. Ledige bygge- og anleggsfolk vil få jobb, og unge kan velge mellom flere yrker der utsiktene er gode.

Senterpartiet vil ha en næringspolitikk der det satses målrettet mot de områder der mulighetene er best både nasjonalt og regionalt. Senterpartiet vil foreslå at Regjeringen legger fram kompetanseprogram for utvalgte industrier slik at kompetanse kan holdes ved like og utvikles i påvente av oppgangstider. Dette medlem mener det er særlig viktig å ta vare på sjøfarten som grunnlaget for den maritime klyngen. Vedtakene om nettolønn for alle sjøfolk i internasjonal fart og i offshore-flåten må derfor realiseres.

Senterpartiet vil øke innsatsen mot svart økonomi som har en stor utbredelse i enkelte bransjer og i enkelte deler av landet. Uten strengere kontroll vil seriøse næringsdrivende kunne få sine muligheter ødelagt av de som driver ulovlig. Dette medlem mener det er uheldig at nedskjæringene i skatteetat, tolletat og arbeidstilsynet har gått så langt at oppdagelsesrisikoen for de som jukser er blitt for liten.

Senterpartiet vil gå mot forslag om å øke lønnsplikten for bedriftene ved permitteringer, og vil utvide dagpengeperioden ved permitteringer til 42 uker generelt og til 52 uker for verftsindustrien og andre som har særgrense i dag. Senterpartiet vil gå mot den foreslåtte endring av arbeidsmiljøloven om midlertidige ansettelser. Dette medlem har merket seg at Regjeringens forslag på disse områder oppfattes som en krigserklæring av fagbevegelsen, og frykter for at mulighetene for et godt inntektspolitisk samarbeid er svekket.

Dette medlem mener det er avgjørende viktig for et godt inntektspolitisk samarbeid at arbeidstakeres sosiale ordninger og faglige rettigheter ikke blir svekket, men at eventuelle endringer bygger på grundige utredninger og demokratiske prosesser. Dette medlem mener den norske velferdsmodellen med gode og generelle sosiale ordninger som beskytter svake eller utsatte grupper, har bidratt sterkt til vår velstand. Dette medlem mener en slik arbeidsmåte må være basis for et inntektspolitisk samarbeid, som kan sikre arbeidsplassene i de næringer som konkurrerer med utlandet.

Dette medlem mener det vil være svært uheldig om Norge ikke krever overgangordninger når det gjelder arbeidsinnvandring fra de nye EØS-landene. Særlig fordi vi nå har en høy ledighet samtidig som mange bedrifter har fått svekket sin egenkapital, kan billig arbeidskraft fra disse landene gi ekstra problemer på arbeidsmarkedet. Dette medlem vil vise til de mange eksempler som er avdekket om dårlige lønns- og arbeidsvilkår for utlendinger i dag. Eksemplene viser at vi ikke har et godt nok kontrollapparat i dag, og det synes ikke å være satt av ressurser til å forbedre dette. Dette medlem vil vise til at det er de som stiller svakest på arbeidsmarkedet i dag som vil tape dersom arbeidsinnvandringen øker. Dette vil i særlig grad gjelde yrkeshemmede, innvandrere og midlertidig ansatte. Dette medlem viser til at Senterpartiet tar opp spørsmålet om arbeidsinnvandring fra nye EØS-land som egen sak.

Dette medlem mener det må legges mer vekt på reell likestilling i arbeidslivet mellom kvinner og menn. Samfunnet taper svært mye på at kvinner ikke når opp i lønn og ansvar, til tross for at det i dag er flere kvinner enn menn som tar universitetsutdanning. Dette medlem vil fortsatt arbeide for kjønnsnøytrale pensjonspremier både i offentlig og privat sektor. Ulike pensjonspremier er en av flere årsaker til at menn foretrekkes ved ansettelser. Dette medlem mener det trengs undersøkelser om hvorfor utviklinga går så sakte, og nye diskusjoner om hva som må gjøres, jf. forslag under kapittel 9.

Medlemen i komiteen frå Kystpartiet syner til at arbeidsløysa har auka urovekkande det siste året. Det må vera ei høgt prioritert oppgåva å få redusert talet på arbeidslause personar av fleire grunnar.

Arbeidskraft er ein viktig ressurs og stor arbeidsløyse er ei sløsing med ressursar for samfunnet. Det er heller ikkje berre økonomiske grunnar til at det er negativt med arbeidsløyse, men òg av omsyn til velferd og trivsel. Langvarig arbeidsløyse fører til større utteljingar på budsjett t.d. sosialbudsjettet og for trygdesystemet fordi ein stor del spesielt av dei langtidsarbeidslause ikkje kjem inn i normalt arbeid att.

Denne medlemen er oppteken av at folk får realisere seg gjennom arbeid og ikkje blir utstøytt av arbeidslivet gjennom arbeidsløyse og trygding. Om ein lykkast her er dette ein vinn-vinn-situasjon ved at det skapar fleire gode både for samfunnet og det einskilde menneske. Kystpartiet vil difor i budsjettframlegget sitt fremja fleire framlegg til løyvingar som kan vera med på å få arbeidsløysa raskt ned.

Denne medlemen peikar på at den sterke markeringa på det økonomiske området i Regjeringa sitt budsjett går på institusjonar og regelverk i arbeidslivet. Med den arbeidsmarknadspolitikken som det vert lagt opp til går det mot ei svekking av ambisjonsnivået. Slagkrafta både i høve til tiltaksnivået, breidda i kompetansen og verkeområdet til Aetat vert og svekka.

Denne medlemen vil peika på at Regjeringa ikkje legg opp til nokon særleg auke av dei ordinære arbeidsmarknadstiltaka i 2004. For 2004 vert det budsjettert med 12 300 plassar medan talet er 11 000 for 2003. Dette er eit nivå som ligg under nivået under førre lågkonjunktur på byrjinga av1990-talet. Denne medlemen vil syna til Sveariket og satsinga på tiltaksplassar der. Landet har ei arbeidsløysa som berre er litt høgare enn i Noreg, men Sveariket har om lag 40 pst. av dei arbeidslause på tiltak medan me hev om lag 10 pst.

Denne medlemen vil foreslå å auka talet på tiltaksplassar monarleg sett i høve til Regjeringa sitt framlegg til statsbudsjett for 2004. Sjølv om tiltaksplassane kan ha utforming og effekt som varierar i kvalitet, har dei vorte sett på som meir og meir viktig i mange land i kampen mot arbeidsløysa.

Denne medlemen meiner den svake tiltakssatsinga og sterkare satsing på marknaden går inn i ein breiare strategi Regjeringa har for verkemåten til arbeidsmarknaden der trygdene skal svekkjast og reguleringar gjennom lov- og avtaleverk skal mjukast opp. Ein slik politikk kan lett føre til dårlegare sosiale tilhøve og heller ikkje gjeva Noreg ein høgre produktivitet.

Dei nordiske landa er fullt på høgde med andre meir marknadsorienterte økonomiar som USA og Storbritannia når det gjeld produktivitet.

Denne medlemen meiner at dei nordiske landa i sin modell framleis har gode verkemiddel i arbeidsmarknadspolitikken også for tida framover. Den nordiske modellen balanserar marknadsøkonomien med ein aktiv stat og andre former for fellesskapsløysingar. Modellen tek omsyn til at marknaden sviktar når det gjeld å dela verdiskapinga mellom ulike sosiale grupper og geografiske område. Eit kjennemerke med modellen har vore eit nært samarbeid mellom styresmaktene og partane i arbeidslivet lokalt og på landsplan. Denne politikken har gjort det mogleg å kombinera moderat pris- og lønsvekst og ein stramt arbeidsmarknad. Denne medlemen er tvilande til nytten av Regjeringa sitt forslag om å utvide retten til millombels tilsetjing. Alt i dag er ca. 10 pst. av dei tilsette millombels tilsette. Det er ikkje sikkert at arbeidsløysa vil bli mindre og det er grunn til å tru at arbeidstakarane får svekka si stilling på arbeidsmarknaden når det gjeld løns- og arbeidsvilkår.

Denne medlemen vil gjera merksam på at Noreg ligg høgt på internasjonale indikatorar for helse og velstand. Velstanden er mykje jamnare fordelt i vårt samfunn enn i andre OECD-land - noko som i stor grad kan tilleggjast den nordiske modellen.

Denne medlemen ser med uro på kva som kan verta fylgjene av at den norske arbeidsmarknaden vert opna for arbeidssøkjarar frå dei 10 nye EU-landa i 2004. Vert talet på arbeidssøkjarar frå EU-landa stor, vil det verke negativt inn på dei norske arbeidsløysetala. Denne medlemen meiner at Noreg er best tent med å ikkje vera med i EØS, og er av den grunnen òg mot ei opning av arbeidsmarknaden for dei nye søkjarlanda til EU.

Denne medlemen syner elles til sin fraksjonsmerknad i punkt 10.6.

2.6 Tiltak for å bedre effektiviteten i økonomien

2.6.1 Sammendrag

Tiltak for å bedre økonomiens virkemåte skal bidra til at landets ressurser utnyttes så effektivt som mulig. Over tid er det verdiskapingen i fastlandsøkonomien som vil være avgjørende for velferden. Produksjonen i Fastlands-Norge utgjør om lag 3/4 av den samlede verdiskapingen i norsk økonomi i 2003, og denne andelen vil vokse betydelig over tid etter hvert som produksjonen av olje og gass avtar.

Økonomier som vokser raskt, og har lav arbeidsledighet over tid, er kjennetegnet ved høy omstillingstakt og god evne til å ta i bruk ny teknologi og nye måter å organisere produksjonen på. Evnen til omstilling og innovasjon innebærer at ressursene kanaliseres dit de kaster mest av seg, og at ledige ressurser raskt fanges opp i nye anvendelser. Regjeringen legger særlig vekt på følgende områder for å sikre effektiv ressursutnyttelse:

• – Modernisere offentlig sektor med sikte på økt produktivitet, kvalitet og brukervennlighet, samtidig som ressursene kanaliseres til de områdene der behovene er størst. Effektiviteten i offentlig sektor har stor betydning også for verdiskapingen i privat sektor. Regjeringen legger derfor stor vekt på å utforme styringssystemer som motiverer til økt produksjon og kvalitet, samtidig som hensynet til kostnadskontroll ivaretas. Private tilbydere skal slippes til der det er hensiktsmessig. Regjeringen legger i statsbudsjettet fram forslag som likestiller privat og kommunal tjenesteproduksjon når det gjelder betaling av merverdiavgift.

• – Utforme et mest mulig effektivt skattesystem. Viktige kjennetegn ved et effektivt skattesystem er størst mulig nøytralitet i bedrifts- og kapitalbeskatningen, brede skattegrunnlag og lave skattesatser. Dette kan bidra til å øke arbeidsstyrken, og bedre utnyttelsen av samfunnets ressurser. Regjeringen vil fremme en stortingsmelding om oppfølging av Skatteutvalgets arbeid.

• – Sikre effektiv ressursbruk gjennom virksom konkurranse.På enkelte områder er det nødvendig med særskilt regulering for at markedene skal fungere effektivt. En viktig oppgave i den forbindelse er å føre tilsyn med vilkårene for bruk av infrastruktur som benyttes i hele næringer, som f.eks. nettverk i tele- og kraftsektoren. Regjeringen vil i løpet av høsten fremme en odelstingproposisjon om ny konkurranselov.

• – Innrette næringsstøtten med sikte på å bidra til økt verdiskaping. Dette tilsier bl.a. at støtten bør vris mer i retning av å styrke forskning og utvikling. Støtteordningen SkatteFUNN er i den forbindelse et sentralt virkemiddel. Det er også behov for særlige virkemidler for å fremme innovasjon og nyskaping, og Regjeringen vil målrette innsatsen på dette området.

Tiltak for å bedre effektiviteten i økonomien er nærmere omtalt i kapittel 5 i meldingen.

2.6.2 Komiteens merknader

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre understreker at det over tid er verdiskapingen i fastlandsøkonomien som vil være avgjørende for velferden. Produksjonen i Fastlands-Norge utgjør om lag 3/4 av den samlede verdiskapingen i norsk økonomi i 2003, og denne andelen vil øke betydelig ettersom petroleumsproduksjonen avtar. Den økonomiske veksten i Norge vil på sikt begrenses av mangel på arbeidskraft. Derfor er det viktig med tiltak for å bedre økonomiens virkemåte slik at landets ressurser kanaliseres dit de kaster mest av seg, og at ledige ressurser raskt fanges opp i nye anvendelser. Disse medlemmer støtter opp om Regjeringens fokus på: modernisering av offentlig sektor med sikte på å øke produktivitet, kvalitet, brukervennlighet og bedre kanalisering av ressurser; utforming av et mest mulig effektivt skattesystem; sikring av god ressursbruk gjennom virksom konkurranse, og innretting av næringsstøtten med sikte på å bidra til økt verdiskaping.

Disse medlemmer tar for øvrig det som står i meldingen om tiltak for å bedre effektiviteten i økonomien til etterretning.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil peke på at den økonomiske veksten påvirkes av flere viktige faktorer; spesielt investeringsraten, veksten i arbeidsstyrken og produktivitetsveksten Når tilgjengelige ressurser ikke utnyttes, gir det et produktivitets- og velferdstap for samfunnet. Derfor medfører arbeidsledighet samfunnsøkonomisk tap, samtidig som ledighet skaper en vanskelig livssituasjon for den enkelte. Disse medlemmers budsjettforslag er derfor først og fremst rettet inn mot å få flere i arbeid. Det legges opp til en aktiv næringspolitikk, der det både satses på generelle tiltak og utvalgte bransjer. Økte overføringer til kommuner og sykehus vil, i tillegg til å føre til et bedre tilbud til innbyggerne, også skape flere arbeidsplasser. En fordobling av antall tiltaksplasser vil bidra til å gi ledige økt kompetanse, slik at mulighetene for å få jobb blir større. Investeringer i infrastruktur vil bedre fremkommeligheten for næringslivet, og være en faktor for å bedre effektiviteten i økonomien.

Disse medlemmer viser videre til at forskning og utvikling er viktige drivkrefter for økonomisk vekst. En stor del av næringspakken i Disse medlemmers budsjettforslag er rettet inn mot forskning og innovasjon. Dette vil bidra til å skape nye, fremtidsrettede arbeidsplasser og bidra til å opprettholde en sterk konkurranseutsatt sektor. Dette er spesielt viktig for å kunne sikre fundamentet for arbeid for alle og trygghet for høy velferd for kommende generasjoner.

Disse medlemmer vil peke på at en sterk og effektiv offentlig sektor også er et sentralt element i effektiviseringen av økonomiens virkemåte. Innen sentrale deler av velferdstjenestene skjer det en sterk utvikling, både i behov og muligheter. Det er derfor viktig at offentlig sektor fornyes for å tilpasse denne utvikling på en måte for forener en effektiv bruk av ressursene med viktige hensyn som fordeling, kvalitet og rettssikkerhet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer at Regjeringen hevder den legger vekt på å modernisere offentlig sektor, sikre effektiv ressursbruk gjennom virksom konkurranse og innrette næringsstøtten for å bidra til økt verdiskapning, dette for å sikre effektiv ressursutnyttelse og høy vekst. Disse medlemmer kan ikke se at det foreligger store, synlige resultater av Regjeringens uttalte målsetning om å modernisere offentlig sektor utover de tiltak Fremskrittspartiet har presset frem gjennom budsjettforhandlinger med regjeringspartiene. Når det gjelder næringsstøtte for å bidra til økt verdiskapning vil disse medlemmer hevde at Regjeringens innsats er heller fraværende. Regjeringen avviser å i større grad innrette næringspolitikken mer målrettett for å legge forholdene bedre til rette for næringer hvor Norge åpenbart har fortrinn relativt til andre land. Mye av den øvrige omtalen, blant annet knyttet til FoU og økt innovasjon, bærer foreløpig mer preg av fine formuleringer enn reell vilje til målrettet og offensiv satsning.

Disse medlemmer mener videre at strukturpolitikken tillegges alt for liten vekt i den økonomiske politikken.

Finanspolitikken er i høyeste grad strukturpolitikk. Nivået på skattesatser, avgiftssatser, støtteordninger og så videre, påvirker folks adferd med hensyn til sparing, arbeid og investering, og dermed utviklingen i økonomiens tilbudsside. Regjeringen forholder seg altfor passivt til økonomiens langsiktige vekstrate. Selv en liten økning i årlig vekstrate vil få enorm betydning for fremtidig levestandard.

Disse medlemmer vil fremme en rekke forslag i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2004. Mange av disse er av en slik karakter at de ikke vil kunne iverksettes umiddelbart, men derfor er det desto viktigere at det fattes vedtak om intensjon fra Stortingets side allerede nå, slik at Regjeringen kan realisere og derved skape større handlingsrom i økonomien i tiden fremover. Disse medlemmer viser også til struktur- og verbalforslag som fremmes av Fremskrittspartiets medlemmer i de øvrige fagkomitéinnstillingene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen igangsette et forskningsprosjekt på makroøkonometriske modeller. Forskere/makroøkonomer fra ulike fagmiljøer inviteres til å delta."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

a

Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til et inntektspolitisk samarbeid hvor staten tilbyr skatte- og avgiftslettelser som et bidrag i en felles rammeavtale for lønnsoppgjøret 2004.

b

Stortinget ber Regjeringen snarest legge frem sak om konsekvenser og bakgrunn for fjerningen av "knekkpunktet" i Statens Pensjonskasse og grunnlaget for å ikke gjøre endringen gjeldende for de som allerede var pensjonister, etter at pensjonistenes organisasjoner har hatt saken til høring.

c

Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag om å inkludere de statlige helseforetakene i en generell momskompensasjonsordning.

d

Stortinget ber Regjeringen legge saken om samordning av A-etat, trygdeetaten og sosialtjenesten frem for Stortinget våren 2004."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti understreker at fortsatt vekst i velstand og velferdsordninger, er avhengig av at landets samlede ressurser blir utnyttet best mulig. Dette handler om å unngå sløsing, og å føre en politikk som stimulerer til produktivitetsvekst.

Produktivitet er et mål på hvor mye som produseres per timeverk. Produktiviteten vokser på grunn av at man tar i bruk bedre måter å produsere på, gjennom ny kunnskap og/eller teknologiske endringer. Vår konkurranseevne avgjøres av om lønningene - korrigert for produktivitetsutvikling - vokser raskere i Norge enn i andre land. Figuren under viser hvordan norsk produktivitet har utviklet seg sammenliknet med noen av våre handelspartnere de siste 20 årene.

Figur: Produktivitetsvekst i en rekke OECD-land 1980-2002

Kilde: KILM 18a- Labour productivity and Unit Labour Costs, Total Economy. ILO, KILM 3rd Edition.

Norge har i perioden hatt en høyere produktivitetsvekst enn de fleste av våre handelspartnere. I forhold til f.eks. Frankrike har Norge i perioden 1980-2003 hatt ni pst. høyere produktivitetsvekst.

Den uten sammenligning viktigste faktoren for fortsatt produktivitetsvekst er god utnyttelse av arbeidskraften. Den utgjør 80 pst. av vår nasjonalformue, og bare små endringer i arbeidstakernes effektivitet vil på få år bety mer enn den samlede oljeformuen. En god politikk for økt velstand må derfor være retta inn mot å øke produktiviteten i arbeidskraften. Dette er en langsiktig oppgave, fordi avkastninger av investeringer i forskning, kompetanse og maskiner ikke gir økt produktivitet over natta.

Arbeidsledighet er i tillegg til å være et problem for dem som rammes, også den verste form for sløsing. Å være arbeidsledig betyr at man ikke bidrar til verdiskapningen, og verdien av arbeidskraften blir raskt redusert når man ikke mottar den stimulansen deltakelse i arbeidslivet innebærer. Langvarig arbeidsledighet gir dessuten sterk økning i sannsynligheten for å bli varig utstøtt fra arbeidslivet. Kampen mot arbeidsledighet er derfor i aller høyeste grad politikk for effektiv ressursutnyttelse på kort og lang sikt.

Mer langsiktig er satsingen på en grønn kunnskapsøkonomi. Utdanning og forskning er investeringer i verdiskaping på lang sikt. Kompetente arbeidstakere som møter framtidas krav til kunnskap, kreativitet og samarbeidsevne er nødvendig for at norsk næringsliv skal klare konkurransen fra utlandet. Økt forskningsinnsats gir grunnlag for nyskaping som er nødvendige for økt verdiskapning.

Grønne skatter og skatter med en helsemessig eller sosialpolitisk begrunnelse - på riktig nivå - stimulerer enkeltpersoner og bedrifter til å gjøre valg som gir en bærekraftig forvaltning av våre naturressurser. Inntektene dette gir skaper rom for å redusere andre skatter og avgifter som gir et effektivitetstap i økonomien. Denne vinn-vinn-situasjonen utnyttes i stor grad i disse medlemmers skatteopplegg.

Samarbeidet mellom myndighetene og partene i arbeidslivet svært viktig for at lønnsoppgjøret skal gi et resultat som er bærekraftig på lang sikt. Provokasjoner overfor arbeidstakernes organisasjoner gjennom forslag om lettere adgang til midlertidige ansettelser, er et dårlig grunnlag for godt samarbeid.

I et lite land som Norge er det forholdsvis lett for en aktør å få en dominerende stilling i mange markeder. Det vil gi høyere priser og fortjeneste for den aktuelle bedriften, men fører til at samfunnet samlet sett taper - i noen tilfeller betydelige verdier. Et godt eksempel er ønsket om fusjon mellom DnB og Gjensidige-NOR. Dette er Norges største og 3. største bank, som samlet vil bli svært dominerende i det norske finansmarkedet. For eierne vil dette åpenbart være gunstig, men det er stor fare for at denne gevinsten delvis hentes gjennom høyere priser til kundene enn det vi vil få med to separate banker. Et virksomt offentlig tilsyn med bedrifter med potensiell markedsmakt er derfor også viktig for en effektiv ressursutnyttelse.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at tiltak for å bedre økonomiens virkemåte skal bidra til at Norges samlede ressurser skal brukes mest mulig effektivt.

Dette medlem viser til at konkurranseutsatt næringsliv har store problemer. Arbeidsplasser forsvinner og mange bedrifter har flagget ut. Siden regjeringen Bondevik II tiltrådte har arbeidsledigheten steget med 51 pst. Prognosene tyder på at arbeidsledigheten vil fortsette i stige i tiden framover. Regjeringen er passiv til denne industridøden, samtidig som den avviser å satse målrettet på næringer der Norge har komparative fortrinn, og der politisk vilje til å satse på forskning og næringsutvikling ville gitt stor uttelling i nær framtid. Dette medlem advarer mot en politikk som utelukkende legger vekt på generelle økonomiske rammebetingelser og virkemidler. Regjeringens dogmatiske tro på næringsnøytralitet fører til at samfunnet sier fra seg store framtidige næringsinntekter. Ikke minst gjelder dette marin sektor der Regjeringen har gjennomført drastiske kutt i SND, i distriktsvirkemidler, og til viktige forskningsformål. En slik politikk svekker nyskaping og verdiskaping i hele landet, og representerer en ineffektiv bruk av Norges samlede ressurser.

Dette medlem viser til at Senterpartiet ønsker en målrettet satsing for å sikre arbeidsplasser og stimulere til nyetableringer. Som del av denne satsingen legger Senterpartiet fram tre strategier for økt verdiskaping:

• 1. Målrettet, desentralisert næringspolitikk.

• 2. Lokal velferd, skole og omsorg.

• 3. Rettferdig skate og fordelingsprofil, samt en rekke andre tiltak rettet inn mot næringslivet.

Dette medlem mener det er nødvendig med økt fokus på investeringer som på sikt kan spare samfunnet for store kostnader. Den nåværende praktiseringen av handlingsregelen har vist at den er til hinder for at viktige samfunnsoppgaver blir løst. Dette medlem viser til at Senterpartiet foreslo å endre handlingsregelen i fjor høst, blant annet for å bruke statsbudsjettet som verktøy for å vri fra stadig fokus på reparasjon, og over på investeringer i forebygging. Dette medlem konstaterer at det på det nåværende tidspunkt ikke er flertall for å endre handlingsregelen.

Dette medlem mener likevel at det er påkrevd med en diskusjon om hvordan finanspolitikken kan brukes slik at det gis rom for økte investeringer der dette kan redusere presset i økonomien ved at den disponible arbeidsstyrken økes, kostbare flaskehalser for næringslivet fjernes, ledig kapasitet i enkelte samfunnsområder utnyttes eller store offentlige utgiftsposter på lengre sikt kan bli redusert. Tiltak for bedre kosthold og mosjon forebygger helseskader og -utgifter. Reduserer vi sykehuskøene, reduseres utgifter til sykepenger. Utbedring av infrastruktur sikrer arbeidsplasser og bedrer næringslivets konkurranseevne. Gode oppvekstvilkår forebygger utgifter til reparasjon senere som følge av rusmisbruk og kriminalitet. Dette medlem viser til at kommunene nå må kutte i skole- og omsorgstilbud, samt til kulturformål og frivillige organisasjoner. Det gjør at viktig forebyggende arbeid blant barn og unge står i fare. På sikt vil dette gi langt større kostnader for samfunnet enn hva innsparingene kuttene i kommunesektoren medfører. Også fra politiet meldes det at for trange driftsbudsjetter fører til at nye arbeidsmåter med økt fokus på forebygging må legges til side.

Dette medlem viser til forslag under i Budsjett-innst. S. nr. 6 (2003-2004).

Dette medlem mener at for å kunne bedre økonomiens virkemåte må tapsposter i samfunnsregnskapet identifiseres. Det store omfanget av svart arbeid er en av de store tapspostene som det må tas et krafttak for å stoppe. Økt kontrollaktivitet i bygg- og anleggssektoren og i utelivsbransjen vil være ett av flere virkemiddel.

Dette medlem konstaterer at det fremdeles gjenstår et stort arbeid for å redusere skjemaveldet. Regjeringens privatiseringsiver bidrar til å øke skjemaveldet og kan føre til økt byråkrati. Det er et stort behov både i næringslivet og i det offentlige for at arbeidet for forenkling av regelverk og lovverk intensiveres utover Regjeringens forslag. En økt innsats på dette området vil gi uttelling i form av høyre effektivitet både i næringslivet, ved forskningsinstitusjoner, i offentlig sektor for øvrig og for frivillige organisasjoner. Dette medlem mener innføring av 0-moms for frivillige organisasjoner vil være et viktig bidrag for å lette skjemaveldet for frivillige organisasjoner.

Dette medlem viser til at EØS-avtalen har fratatt Norge det mest målrettede og effektive distriktspolitiske virkemiddel vi har hatt: den differensierte arbeidsgiveravgiften. Den modell for kompensasjon som Regjeringen har kommet opp med, bidrar til flere skjemaer og økt byråkrati.

Dette medlem viser til en av konsekvensene av EØS-avtalen er at mange beslutninger som får innflytelse over norske borgere foretas i Brüssel. Dette medfører en uheldig juridifisering og byråkratisering av samfunnsstyringen som reduserer forvaltningens effektivitet og skaper frustrasjon for vanlige folk. Det er nok å nevne håpløse EU-direktiv som pillepasset, barnematdirektivet og kravet om at norske fartøy må utrustes som middels feltsykehus.

Dette medlem registrerer at Regjeringens privatiseringsiver gir seg stadig nye utslag, og vil understreke at å innføre konkurranseutsetting primært på et ideologisk grunnlag uten gode utredninger i forkant, kan være uheldig og få utilsiktede konsekvenser. Erfaringer fra konkurranseutsetting som virkemiddel så langt viser at administrasjonen i kommunene ofte vokser betydelig med en forvalter/produksjonsmodell, og at det i anbud må påregnes ekstrautgifter til dette. Når det gjelder renovasjon, har man ikke kunnet dokumentere kostnadsforskjeller mellom kommuner med og uten konkurranseutsetting, og befolkningens tilfredshet med tjenestene sank etter at renovasjon ble satt ut i Oslo og Trondheim. I mindre kommuner vil konkurranseutsetting være direkte uheldig på grunn av fare for danning av private monopol. Dette medlem mener derfor at det forut for beslutninger om å bruke konkurranseutsetting, bør gjennomføres utredninger om konsekvensene av utsetting.

Dette medlem vil understreke behovet for et sterkt og uavhengig Konkurransetilsyn for å ivareta forbrukernes interesser. Det er i den forbindelse naturlig å nevne matkjedenes markedsposisjon og situasjonen innen luftfart og telesektoren.

Dette medlem viser til Regjeringens mål om å privatisere flest mulig statseide selskaper, og minner om at velstanden i Norge i stor grad er bygget opp på grunnlag av rike naturressurser under beskyttende lovverk som har sikret at avkastningen har kommet samfunnet til gode. Uten slik lovbeskyttelse ville mye av verdiene ved utnytting av jord, skog, vannkraft, mineraler, fisk, olje og gass i mindre grad kommet samfunnet til gode. Dette medlem mener disse erfaringene må vektlegges når full liberalisering diskuteres. Dette medlem registrerer forøvrig at Regjeringen slår fast at avkastningen i selskaper der staten er deleier har vært på linje med konkurrerende selskaper i det norske og det internasjonale markedet.

Manglende forutsigbarhet og ustabile rammevilkår for næringslivet er også med på å legge en demper på investeringslyst og framtidig satsing i Norge. Gjentatte omkamper på punkter der den sittende Regjering har lidd nederlag i Stortinget virker ødeleggende på økonomien, når den eneste begrunnelse som gis for omkampen er provenyeffekter.

Komiteens medlem fra Kystpartiet viser til sin fraksjonsmerknad i punkt 10.6 og til sin merknad under punkt 2.1.2.

2.7 Nasjonal handlingsplan for bærekraftig utvikling

2.7.1 Komiteens merknader

2.7.1.1 Innledning

Komiteen viser til at komiteen i brev til Stortingets presidentskap 21. oktober 2003 anbefalte at kapittel 6 i St.meld. nr. 1 (2003-2004) Nasjonal handlingsplan for bæerkraftig utvikling skulle sendes energi- og miljøkomiteen og at nevnte komités utkast til innstilling skulle sendes finanskomiteen, som deretter skulle avgi innstillingen, jf. Stortingets forretningsorden § 15 tredje ledd. Presidentskapet sluttet seg i møte 23. oktober til dette og vedtok at nevnte kapittel 6 skulle refereres på nytt i Stortinget. Dette ble gjort i Stortingets møte samme dag.

Energi- og miljøkomiteens utkast til innstilling 18. november 2003 er gjengitt nedenfor.

2.7.1.2 Utkast til innstilling fra energi- og miljøkomiteen

SAMMENDRAG ST.MELD. NR. 1 (2003-2004) - KAP. 6

Regjeringen presenterer i kapittel 6 i meldingen Nasjonal Agenda 21 - som den nasjonale handlingsplanen for bærekraftig utvikling. Handlingsplanen skal bidra til oppfølging av toppmøtene i Rio i 1992 og Johannesburg i 2002, den nordiske strategien for bærekraftig utvikling og andre internasjonale forpliktelser. Planen følger opp den nasjonale strategien for bærekraftig utvikling som ble framlagt i august 2002.

Regjeringen ser det som viktig å bidra til å øke kunnskapen i samfunnet om viktige globale og nasjonale utviklingstrekk av betydning for bærekraftig utvikling.

Regjeringen har lagt vekt på internasjonale erfaringer i arbeidet med planer for bærekraftig utvikling, og viser til at:

• – Det er viktig at planen har mest mulig konkrete mål, ansvarsfordeling og oppfølgingsmekanismer, for å unngå store, langvarige og omfattende, men lite målrettete prosesser.

• – Det er viktig å konsentrere oppmerksomheten om utvalgte hovedspørsmål innen bærekraftig utvikling for å være i stand til å være konkret og målrettet. En analyse av viktige utviklingstrekk kan bidra til et slikt fokus.

• – Det er en fordel å knytte arbeidet med bærekraftig utvikling til sentrale politisk-økonomiske dokumenter og beslutninger for å unngå at bærekraft eller miljøvernpolitikk lever sitt eget liv på siden av disse prosessene.

Regjeringen mener det er avgjørende at arbeidet med bærekraftig utvikling blir integrert i den ordinære politiske virksomheten og i budsjettprosessen, hvor mange av de viktigste prioriteringene skjer. I lys av dette har Regjeringen satt ned et statssekretærutvalg under ledelse av Finansdepartementet til å lede arbeidet med handlingsplanen.

I den nasjonale strategien for bærekraftig utvikling heter det:

"Den overordnete målsettingen for det norske samfunnet, og verdenssamfunnet, er at utviklingen skal være økonomisk, sosialt og økologisk bærekraftig. Grunnlaget for vedvarende bruk av naturen og dens ressurser skal bevares. Innenfor disse rammene skal vi fremme en stabil og sunn økonomisk utvikling og et samfunn med høy livskvalitet, og bidra til at også verdens fattige får mulighet til materiell velferd og økt livskvalitet."

Den nasjonale handlingsplanen for bærekraftig utvikling, Nasjonal Agenda 21, fokuserer på tiltak innenfor 7 hovedområder:

• – Internasjonalt samarbeid for bærekraftig utvikling og bekjempelse av fattigdom.

• – Klima, ozonlaget og langtransporterte luftfor­urensninger.

• – Biologisk mangfold og kulturminner.

• – Naturressurser.

• – Helse- og miljøfarlige kjemikalier.

• – Bærekraftig økonomisk utvikling.

• – Samiske perspektiver i miljø- og ressursforvaltningen.

Regjeringen ønsker å utvikle hensiktsmessige indikatorer for bærekraftig utvikling og gjennomføre framskrivinger av utviklingen i sentrale indikatorer. Det vil bli lagt vekt på å få fram et konsistent bilde av de økonomiske perspektivene og utviklingen på miljøområdet som en sentral del av Regjeringens beslutningsgrunnlag. Beregninger av nasjonalformuen vil være et viktig utgangspunkt for å vurdere om utviklingen er bærekraftig, og det bør arbeides videre med beregninger av de ulike komponentene i nasjonalformuen.

Regjeringens foreløpige sett med hovedindikatorer for en bærekraftig utvikling bygger på arbeid med indikatorer innenfor OECD, EU og Nordisk Ministerråd. De fokuserer på sentrale områder som bistand til utvik­lingslandene, klima, biologisk mangfold og langtransportert luftforurensning. Når det gjelder indikatorer som viser Norges innsats overfor utviklingslandene, fokuserer det foreløpige indikatorsettet på bistand til og import fra utviklingsland. I tillegg bør det vurderes en indikator som gjenspeiler Norges bidrag til investeringer i utviklingsland.

Det er i meldingen presentert en gjennomgang av sentrale handlingsprinsipper og virkemidler for en bærekraftig utvikling. Det skilles mellom 3 hovedgrupper virkemidler:

• – de økonomiske.

• – de administrative.

• – tilrettelegging og informasjon.

Det vises i meldingen til Norges oppfølging av St.meld. nr. 46 (1988-1989) Miljø og utvikling og St.meld. nr. 58 (1996-1997) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling. Sentrale anbefalinger i meldingen er videre fulgt opp gjennom arbeidet med stortingsmeldingene om Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand, med integrasjon av miljøhensyn i alle samfunnssektorer og bruk av indikatorer (nøkkeltall) og resultatoppfølgingssystemer. Norge har også satset på Lokal Agenda 21. Det pågår med dette kontinuerlig et arbeid med bærekraftig utvikling på ulike forvaltningsnivåer i samfunnet og blant ulike aktører. Utfordringen er blant annet å sikre at innsatsen på ulike områder samordnes, og at den samlede innsatsen fra myndigheter, næringsliv og organisasjoner framstår som effektiv.

Politikk for bærekraftig utvikling

Regjeringen vil bidra aktivt til å styrke det internasjonale samarbeidet for å oppnå de internasjonale miljø- og utviklingsmålene og vil føre en utviklingspolitikk der fattigdomsbekjempelse står i sentrum. Miljø vil være et viktig område innen utviklingssamarbeidet, basert på strategiske satsninger innenfor landenes egne handlingsplaner og prioriteringer.

Meldingen omhandler hva Regjeringen vil i forbindelse med:

• – Internasjonalt og regionalt samarbeid for miljø og bærekraftig utvikling.

• – Regjeringens handlingsplan for fattigdomsbekjempelse, som er Regjeringens strategi for Norges innsats for å bidra til å oppfylle FNs tusenårsmål.

• – Bedre internasjonale rammevilkår for utvikling.

• – Bidrag til bedre nasjonale rammebetingelser i utvik­lingslandene.

• – Norsk og internasjonal bistand.

• – Privat sektor og frivillige aktører.

• – Konsistens og sammenheng i norsk politikk for bekjempelse av fattigdom.

• – Internasjonal fred og sikkerhet.

Regjeringen har som hovedmål å ta både et nasjonalt og et internasjonalt ansvar for å motvirke globale klimaendringer.

Regjeringen vil bl.a.:

• – Legge fram nye nasjonale tiltak for å oppnå demonstrerbar framgang innen 2005 i forhold til Kyoto-protokollen.

• – Bidra til at konsentrasjonen av klimagasser skal stabiliseres på et nivå som vil forhindre skadelig, menneskeskapt påvirkning av klimasystemet.

• – Innføre et begrenset kvotesystem fra 2005 som omfatter CO2-utslipp som i dag ikke er pålagt CO2-avgift. Videreføre CO2-avgiften for alle eksisterende kilder. Innføre et bredt kvotesystem fra 2008 som ledd i en kostnadseffektiv oppfølging av Norges Kyoto-forpliktelser.

• – Styrke kollektivtrafikken, herunder jernbanen, spesielt i storbyene.

• – Legge vekt på miljøegenskaper, herunder drivstoffor­bruk og CO2-utslipp, ved statsforvaltningens innkjøp av transporttjenester og kjøretøy.

• – Legge til rette for økt bruk av sykkel og gange som alternative transportmidler.

• – Utvide dagens krav til opplysning om drivstoff-forbruk og CO2-utslipp for personbiler til også å gjelde for andre kjøretøygrupper.

• – Arbeide for innføring av internasjonalt harmoniserte virkemidler for å redusere utslippene fra internasjonal luft- og sjøfart som i dag ikke er ilagt CO2-avgift, og ikke omfattet av Kyoto-protokollens kvantitative forpliktelser.

• – Arbeide for en mer ambisiøs global klimaavtale med strengere og mer omfattende utslippsforpliktelser etter Kyoto-protokollens første forpliktelsesperiode.

For å hindre nedbryting av ozonlaget vil Regjeringen stanse alt forbruk av ozonreduserende stoffer. For å begrense omfanget av langtransporterte luftforurensninger har Regjeringen som hovedmål å redusere utslippene av svoveldioksid, nitrogenoksider, flyktige organiske forbindelser og ammoniakk, slik at menneskers helse og miljøet ikke skades.

Regjeringens hovedmål når det gjelder biologisk mangfold er at naturen skal forvaltes slik at arter som finnes naturlig sikres i levedyktige bestander, og slik at variasjonen av naturtyper og landskap opprettholdes - og gjør det mulig å sikre det biologiske mangfoldet.

Videre har Regjeringen som mål at kulturminner og kulturmiljøer må forvaltes slik at det årlige tapet på om lag en prosent av kulturminnene reduseres, og slik at potensialet knyttet til identitet, opplevelse, kunnskap og verdiskaping utnyttes. Kulturminner og kulturmiljøer er vår felles hukommelse og representerer betydelige ressurser - både materielle og immaterielle - for nålevende og kommende generasjoner.

Regjeringens energipolitikk skal fremme verdiskaping og baseres på målet om en bærekraftig utvikling. Det er nødvendig med en aktiv politikk som begrenser energiforbruket, blant annet gjennom tiltak som sikrer økt energieffektivitet. Utvinning av petroleumsressurser skal skje i et nasjonalformuesperspektiv og på en miljømessig forsvarlig måte. Norsk fiskeriforvaltning skal sikre bærekraftig høsting basert på best mulig vitenskapelig rådgivning. Regjeringens jordbruks-, skogbruks- og reindriftspolitikk skal fremme en langsiktig ressursforvaltning som skal sikre bosetting, verdiskaping og sysselsetting og bidra til produksjon av miljøgoder i samfunnet som kulturlandskap, kultur­-historiske verdier og biologisk mangfold.

Regjeringen har som hovedmål at utslipp og bruk av helse- og miljøfarlige kjemikalier ikke skal føre til helseskader eller skader på naturens evne til produksjon og selvfornyelse. Konsentrasjonene av de farligste kjemikaliene i miljøet skal bringes ned mot bakgrunnsnivået for naturlig forekommende stoffer, og tilnærmet null for menneskeskapte forbindelser.

Regjeringens hovedmål når det gjelder bærekraftig økonomisk utvikling er at den økonomiske politikken skal bidra til at landets samlede ressurser utnyttes effektivt innenfor opprettholdbare rammer. Regjeringen vil stimulere til bærekraftige produksjons- og forbruksmønstre gjennom internasjonalt samarbeid og gjennom bruk av økonomiske og andre virkemidler. Ikke-fornybare ressurser skal forvaltes innenfor et nasjonalformuesperspektiv.

Regjeringen har som mål å bidra til en utvikling som sikrer integreringen av de samiske aspekter i politikken for bærekraftig utvikling, og utvikle konstruktive samarbeidsformer mellom Sametinget, sentrale miljøvernmyndigheter og regionale myndigheter og andre aktører i miljøvernarbeidet. Det vises bl.a. til FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, og til ILO-konvensjon nr. 169, hvor urfolks aktive deltakelse skal sikres også i prosesser som gjelder bærekraftig utvikling.

Medvirkning og oppfølging

Næringslivet har en sentral rolle i arbeidet for bærekraftig utvikling, og vil være avgjørende for om sentrale politiske målsettinger vil kunne oppnås. Norge vil søke å stimulere samspillet mellom internasjonale institusjoner, myndigheter og næringslivet, blant annet gjennom organer som Global Compact, ILO og Verdensbanken. Det vises i meldingen også til World Business Council for Sustainable Development (WBCSD), og Regjeringen ønsker å bidra til at det fokuseres på mulighetene for investeringer som kan bidra til mer effektiv fattigdomsreduksjon i de fattigste landene.

Regjeringen vil føre en aktiv politikk for å bidra til at bedrifter utviser samfunnsansvar (Corporate Social Responsibility - CSR), og Norge bør delta i relevante forhandlingsprosesser innenfor dette feltet. Når det gjelder små og mellomstore bedrifter, bør det utvikles et sett bransjespesifikke indikatorer egnet til å demonstrere CSR-forbedringer over tid.

Det er en sentral oppgave å utforme de miljøpolitiske og næringspolitiske virkemidlene slik at de stimulerer næringslivet til å utnytte miljøutfordringer til vekst innenfor bærekraftige rammer. Forskning og innovasjon er en nøkkel til både verdiskaping og bærekraftig utvikling, og det vises til Regjeringens plan for helhetlig innovasjonspolitikk.

Næringslivet bør øke bruken av miljøledelsessystemer og miljømerkeordninger, de bør satse på miljøvennlig teknologiutvikling, fokusere mer på økodesign, miljøvennlig produktutvikling og industriell økologi og ut­vikle mulighetene for eksport av miljøteknologi og miljøvennlige løsninger.

Kommunene har et viktig ansvar på mange miljøområder knyttet blant annet til arealplanlegging, avfall, avløpsrensing og energi, og Regjeringen vil styrke kommunenes muligheter til å fylle rollen som lokal samfunnsaktør. De samarbeidsrelasjoner som er et­ablert gjennom Lokal Agenda 21-arbeidet i Norge, utgjør et viktig fundament når nye miljøvernpolitiske opp­gaver skal legges til kommunene.

Regjeringen vil se på hvordan planverktøyet gjennom plan- og bygningsloven i sterkere grad kan brukes for å ta et bærekraftsansvar lokalt, ved å legge til rette for et utbyggingsmønster som reduserer transportbehovet, sikrer landbruks-, natur- og friluftsområder mot unødig nedbygging og skaper gode bomiljøer.

Regjeringen vil invitere de frivillige organisasjonene til medvirkning i gjennomføringen av Nasjonal Agenda 21. Regjeringen vil fremme aktiv deltakelse for organisasjonene i viktige globale og regionale prosesser for bærekraftig utvikling, og legge til rette for norske og internasjonale organisasjoners prosjektarbeid og nettverkssamarbeid. Det legges også opp til å utvikle et nytt og utvidet kompetanseprosjekt om et bærekraftig Norge og EU.

Regjeringen vil sikre at det gis mer miljøinformasjon om produkter og tjenester gjennom samhandling mellom myndigheter, organisasjoner og næringsliv. Spesielt vil Regjeringen vurdere hvordan de ulike aktørene i et mer forpliktende samarbeid med næringslivs­organisasjoner kan bidra til at det gis mer informasjon om produkter og tjenester, både på forbrukernivå (som enkel standardisert miljøinformasjon) og på profesjonelt nivå (som standardiserte miljøvaredeklarasjoner).

Oppfølging av handlingsplanen

Viktige tema i oppfølgingen av arbeidet med Nasjonal Agenda 21 er:

• – Forankringen av det videre arbeidet med bærekraftig utvikling i sentralforvaltning og i styringsdokumenter.

• – Samarbeid og dialog mellom sentrale myndigheter, næringsliv, organisasjoner og lokalforvaltning.

• – Videreutvikling av et indikatorsett som kan belyse sentrale trekk i utviklingen, gjennomføring av analyser av utviklingen i indikatorene og organisering av arbeidet slik at denne informasjonen kan nå bredt ut.

• – En informasjonsstrategi for å trekke flere med i arbeidet for bærekraftig utvikling.

Handlingsplanen skal i første rekke følges opp i de enkelte departementers meldinger og proposisjoner som omhandler konkrete politikkforslag knyttet til bærekraftig utvikling. Handlingsplanen vil følges opp i meldingene om Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand, og den skal omtales i det årlige nasjonalbudsjettet og i langsiktige plandokumenter.

Regjeringen vil videreføre statssekretærutvalget som har ledet arbeidet for Nasjonal Agenda 21. Utvalget vil bidra til å koordinere politikken for bærekraftig utvikling på tvers av departementer og politikkområder, og vil ha en sentral rolle i myndighetenes dialog med ulike aktører.

For å trekke befolkningen med i arbeidet med bærekraftig utvikling presenterer Regjeringen en kommunikasjonsstrategi for informasjonsarbeidet knyttet til bærekraftig utvikling med fem sentrale prinsipper:

• – Prinsippet om kommunikasjon innebærer dialog med målgruppene.

• – Prinsippet om aktiv informasjon skal sikre at sluttbruker får relevant informasjon og at staten er føre-var i forhold til dette.

• – Helhetsprinsippet innebærer at informasjon om bærekraftig utvikling fremstår helhetlig, og gjenkjennelig uavhengig av hvilken myndighet som er avsender.

• – Linjeprinsippet innebærer at resultatansvar knyttes til ansvaret for å vurdere informasjonsbehov og for å sette i gang tiltak. Kommunikasjonsarbeidet bør derfor planlegges og utføres som en integrert del av oppgaveløsningen.

• – Prinsippet om informasjon som lederansvar innebærer at ledelsen har ansvar for å sikre et profesjonelt informasjonsarbeid, bruker informasjon som strategisk styringsredskap og integrerer informasjon i styringsdokumenter m.m.

KOMITEENS MERKNADER

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sylvia Brustad, Rolf Terje Klungland og Synnøve Konglevoll, fra Høyre, Øyvind Halleraker, Siri A. Meling og Leif Frode Onarheim, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H. Langeland og Ingvild Vaggen Malvik, fra Kristelig Folkeparti, Ingmar Ljones og lederen Bror Yngve Rahm, og fra Senterpartiet, Inger S. Enger, mener at arbeidet med Nasjonal Agenda 21 representerer et viktig skritt i det langsiktige arbeidet med bærekraftig utvikling. Det er viktig at planen følges opp.

Flertallet mener det er positivt at Regjeringen følger opp Sem-erklæringen og løftene fra Johannesburg ved å legge fram en Nasjonal handlingsplan for bærekraftig utvikling, Nasjonal Agenda 21 (NA 21). Flertallet mener videre at der er positivt at Regjeringen legger opp til at det nå blir en permanent politisk og institusjonell forankring av ansvaret for arbeidet med Nasjonal Agenda 21, lagt til Finansdepartementet, samt at statssekretærutvalget for bærekraftig utvikling videreføres.

Flertallet viser til at skal arbeidet med bære­kraftig utvikling kunne få en større folkelig og allmenn forankring, må både helhet og deler være godt kjent og støttet i befolkningen.

Komiteenviser til Regjeringens gjennomgang av viktige trender og utfordringer innen arbeidet for en bærekraftig utvikling. Her fremgår det at verden har opplevd fremskritt på en del områder innen fattigdomsbekjempelse og miljøvern de siste tiårene, men at det fortsatt står igjen betydelige utfordringer. Dette gjelder ikke minst i Afrika sør for Sahara. Dette viser etter komiteens vurdering at det fortsatt er behov for en stor internasjonal innsats for å sikre bærekraftig utvikling.

Komiteen viser videre til Regjeringens gjennomgang av sentrale handlingsprinsipper og virkemidler som Regjeringen bygger på i sitt arbeid for bærekraftig utvikling.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at den Nasjonale handlingsplanen for bærekraftig utvikling, Nasjonal Agenda 21, fokuserer på tiltak på sju hovedområder.

Disse er:

• – Internasjonalt samarbeid for bærekraftig utvikling

• – Klima, ozonlaget og langtransporterte luftforurensinger

• – Biologisk mangfold og kulturminner

• – Naturressurser

• – Helse- og miljøfarlige kjemikalier

• – Bærekraftig økonomisk utvikling

• – Samiske perspektiver i miljø- og ressursforvaltningen

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,har merket seg at planen har et globalt perspektiv, og mener dette er positivt. Dette flertallet mener at de områdene og tiltakene planen fokuserer på utgjør et godt utgangspunkt for arbeidet med bærekraftig utvikling.

Dette flertallet peker på at det viktigste ved planen likevel ikke er de enkelte tiltakene, men at planen bidrar til at de ulike kreftene trekker i samme retning, og til at en får etablert mekanismer som sikrer en konkret oppfølging og økt koordinering av innsatsen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartietvil understreke viktigheten av at Nasjonal Agenda bygger på noen langsiktige, overordnede målsettinger, for at den skal fungere som et effektivt styringsverktøy. Disse medlemmer vil i denne sammenheng peke på nødvendigheten av en endring i forbruks- og produksjonsmønstrene. En grønn økonomi ser livskvalitet, ikke materiell velstand som det sentrale målet. Disse medlemmer viser til at handlingsplanen så langt i hovedsak gjennomgår miljøinnsatsen på ulike sektorer. Det er naturlig med en slik sektororientering, men en sentral utfordring i det videre arbeidet med Nasjonal Agenda er å få frem at vi på alle politikkområder må vurdere de miljømessige konsekvensene på samme måte som de administrative og de økonomiske konsekvensene.

Disse medlemmer mener at handlingsplanen for NA 21 ikke er klar nok når det gjelder selve handlingsdelen.

Disse medlemmer vil påpeke at handlingsdelen bør få et høyere konkretiseringsnivå ved neste revisjon. I tråd med dette mener disse medlemmer at Regjeringen ved neste revisjon bør legge vekt på at handlingsplanen skal inneholde konkrete og tidfestede målsetninger, klargjøring av ansvar for å oppnå målene, ressurser satt av for å nå målene samt klargjøring av ansvar for overvåkning og kontroll.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen i nasjonalbudsjettet varsler at den vil legge frem en perspektivanalyse for norsk økonomi med en grundigere analyse av handlingsrommet i budsjettpolitikken, og som vil erstatte det tradisjonelle langtidsprogrammet. Disse medlemmer mener derfor at Nasjonal Agenda 21 naturlig bør omtales i denne.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at en vesentlig oppgave for handlingsplanen for NA 21 er å skape et enhetlig og koordinert styringsverktøy for å oppnå bærekraftig utvikling. Nasjonal Agenda 21 med et langsiktig perspektiv må derfor i stor grad integreres med andre styringsdokumenter.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil be Regjeringen legge til rette for at Langtidsprogrammet utarbeides etter prinsippene for bærekraftig utikling.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at Langtidsprogrammet utarbeides etter prinsippene for bærekraftig utvikling."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen legger stor vekt på at handlingsplanen skal følges opp i alle meldinger og proposisjoner som omhandler konkrete politikkforslag knyttet til bærekraftig utvikling. Dette vil også naturlig omfatte dokumenter med strategisk/langsiktig perspektiv.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil påpeke at Nasjonal Agenda 21 bør integreres i nasjonalbudsjettet og at koblingene mot de øvrige delene av nasjonalbudsjettet i større grad bør synliggjøres. Dette innebærer blant annet at bærekraftfaktorene i større grad må innarbeides i de modellene og forutsetningene som ligger til grunn for utarbeidelsen både av nasjonalbudsjettet og av den bebudede perspektivanalysen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at Regjeringen legger opp til at arbeidet for å følge opp handlingsplanen omtales i det årlige nasjonalbudsjettet, og at det årlig utarbeides rapporter knyttet til utviklingen i indikatorene. Dette bør sikre at handlingsplanen fortløpende er et element i den sentrale politiske debatten.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener at en bør høste erfaringer med det foreslåtte systemet for omtale og revisjon av planen før en vurderer om revisjon av handlingsplanen skal skje hyppigere enn foreslått.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet håper at en eventuell kobling mellom Nasjonal Agenda 21 og de øvrige delene av nasjonalbudsjettet vil synliggjøre både positive og negative effekter av NA 21 på sysselsetting, miljø og ressursbruk.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti merker seg at Regjeringen legger opp til fortløpende justering av politikken med revisjon av handlingsplanen hvert 4. år. Disse medlemmer vil foreslå en årlig revisjon, og at handlingsplanen inngår som en fast del av nasjonalbudsjettet.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen sørge for at Nasjonal Agenda 21 inngår som en fast del av nasjonalbudsjettet."

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti etterlyser en tydeligere og mer eksplisitt utviklet strategi for informasjonsarbeidet enn det som nå er presentert. Disse medlemmer finner den sektorvise ansvarliggjøringen nødvendig, men først når det er utarbeidet en samlet og helhetlig strategi kan de ulike sektorene forventes å trekke i samme retning.

Disse medlemmer foreslår at både kommersielle aktører og frivillige organisasjoner må trekkes med i dette arbeidet.

Disse medlemmer finner handlingsplanen svært utydelig når det gjelder oppfølging og ser behov for inkluderende møteplasser etter modell av Fredrikstadkonferansen (1998) og Synergi 21 (2001). Formålet med slike møteplasser kan være å evaluere status og sikre framdrift for oppfølging av handlingsplanen, debatt og nytenkning mellom regjeringen og det sivile samfunn, og forplikte aktørene til videre innsats.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil spesielt støtte utviklingen av indikatorer for bærekraftig utvikling og opprettelsen av et eget indikatorutvalg. Arbeidet med indikatorer for bærekraftig utvikling er av avgjørende betydning for at de sentrale målsettingene skal nås. Flertallet har merket seg det foreløpige settet med indikatorer som presenteres, og legger til grunn at det videre arbeidet med indikatorer skjer i nært samarbeid med relevante internasjonale og nasjonale aktører.

Flertallet viser til at det på en del viktige områder er behov for ytterligere arbeid for å etablere indikatorer.

Flertallet viser til at Regjeringen i løpet av høsten 2003 vil nedsette et ekspertutvalg bl.a. med representanter for faginstanser som for eksempel Statistisk Sentralbyrå, som skal avgi en offentlig utredning (NOU) med sikte på å videreutvikle arbeidet med indikator­ene. Det skal opprettes en referansegruppe for eks­pertutvalget med representanter for miljøorganisa­sjonene, næringsliv og lokal forvaltning, og arbeidet skal koordineres med relevant internasjonalt arbeid på området.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil understreke at Regjeringen i dette arbeidet må ha en tett dialog med de forskningsmiljøene som arbeider spesielt med bærekraftspørsmål.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg Regjeringens vektlegging av oppfølgingen av handlingsplanen gjennom utarbeidelse av årlige rapporter om hvordan indikatorene utvikler seg, og hvordan utviklingen ligger an i forhold til ulike mål. I denne forbindelse vil det også legges vekt på å oppdatere anslag for nasjonalformuen.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener Indikatorutvalget bør være et bredt sammensatt offentlig utvalg, som skal foreslå et indikatorsett samt komme med forslag til videre oppfølging av indikatorarbeidet. Det offentlige utvalget bør ha representanter fra forsk­ning, frivillige organisasjoner, fagbevegelsen, trossamfunn og næringsorganisasjoner. Disse medlemmer mener videre at mandatet for utvalget bør omfatte utredning av indikatorer som redskap for samlet politikkutvikling, og spesielt for bærekraftig økonomi, slik at de blir sentrale styringsparametre for budsjettprosessen og langtidsplanleggingen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser også til intensjonen med stortingsmeldingen om Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand, og ber Regjeringen vurdere om det er formålstjenelig å samordne rapportering på status, indikatorer og virkemiddelbruk med revisjonen av handlingsplanen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil peke på den sosiale dimensjonen i bærekraftbegrepet. Innenfor de grensene miljøet setter, må vi dele på godene, slik at alle får ta del i velferdssamfunnet. Disse medlemmer mener at fellesskapsløsninger legger det beste grunnlaget for trygghet og rettferdig fordeling. For å styrke fellesskapsløsningene er det for disse medlemmer et mål å få til en vridning fra privat til offentlig forbruk. Disse medlemmer viser til St.meld. nr. 1 (2003-2004), tabell 2.2 (s. 20), der det fremkommer at veksten i privat forbruk fra 2002-2003 er beregnet å være 3 pst. (40,3 mrd. kroner), mens veksten i offentlig konsum er på 0,7 pst. (14,4 mrd. kroner). Disse medlemmer vil understreke at offentlig konsum ikke nødvendigvis er mer bærekraftig enn privat konsum, men problemstillinger knyttet til hvor veksten økes bør være en del av indikatorutvalget sitt arbeid.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at kontroll med og revisjon av vedtatte bærekraftsplaner er like viktig som klare målsettinger. Disse medlemmer foreslår at Riksrevisjonen får et større ansvar i kontroll av Regjeringens arbeid med bærekraftig utvikling. Disse medlemmer mener det må vurderes om man etter mønster fra Canada kan opprette en egen "Kommisjonær for bærekraftig utvikling", plassert hos Riksrevisjonen, med følgende oppgaver:

• – Gi en vurdering, før komitébehandlingen av statsbudsjettet, av hvorvidt, eller i hvilken grad, Regjeringens forslag til statsbudsjett bidrar til at målsettingene i NA 21 nås og internasjonale forpliktelser overholdes.

• – Årlig evaluering av hvordan Regjeringens politikk, programmer og bruk av penger støtter landets endring i retning av bærekraftig utvikling (samt fange opp eventuelle negative utslag av sektorpolitikk).

• – Bidra med informasjon, overvåking og oppmuntring til regjeringer, parlamentarikere og offentlighet for å understøtte endringen.

Disse medlemmer viser til at Riksrevisjonen har som sitt mandat å bidra til fornuftig ressursbruk og god forvaltning. Det bør derfor vurderes om Riksrevisjonens mandat skulle utvikles/presiseres tydeligere til også å gjelde bærekraftig utvikling basert på Rio-prinsippene, relevante konvensjoner og de indikatorsett som nå utvikles.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Riksrevisjonens mandat og ressurssituasjon må styrkes med tanke på å følge opp Nasjonal Agenda 21."

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at menneskene allerede har brutt de grensene som naturgrunnlaget setter. Derfor må forbruks- og produksjonsmønstrene endres. Disse medlemmer vil i denne sammenheng peke på at ikke-materielle goder som fritid, kultur og rekreasjon er goder som er viktige i de fleste menneskers liv, og som ofte belaster miljøet mindre enn rene varekjøp.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti finner omtalen av bærekraftig produksjon og forbruk for lite konkret og forpliktende, og mener at Regjeringen må forplikte seg til å lage en nasjonal 10-årsplan for bærekraftig produksjon og forbruk, i tråd med vedtaket fra Verdenstoppmøtet i Johannesburg. Planen må utarbeides i nær dialog med næringslivet samt andre sentrale organisasjoner som jobber med denne typen spørsmål.

Disse medlemmer viser til at teknologisk framgang har gjort oss i stand til å redusere miljøbelastninger, men veksten i produksjon og forbruket blant de rike i verden har vært så sterkt at belastningene på sentrale miljø- og naturressurser likevel har økt.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen lage en nasjonal 10-årsplan for bærekraftig produksjon og forbruk, i tråd med vedtaket fra Verdenstoppmøtet i Johannesburg."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til analysedelen av handlingsplanen, som blant annet omhandler Regjeringens oppfølging av Verdenstoppmøtet. I Johannesburg ble det vedtatt å utvikle et ti års rammeverk for programmer for å understøtte regionale og nasjonale initiativer for bærekraftig produksjon og forbruk, et arbeid Norge allerede medvirker til i samarbeid med EU og interesserte utviklingsland, næringsliv og organisasjoner. Disse medlemmervil blant annet trekke frem at opplegget omfatter utvikling av økt miljøeffektivitet i næringslivet, samt miljømerking og andre forbruksrettede tiltak.

Komiteens flertall,alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at prinsippet om grønn skatt i miljøpolitikken fortsatt skal benyttes, og at grønne skatter skal vurderes som virkemiddelalternativ på alle områder der det er hensiktsmessig.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti,viser bl.a. til St.meld. nr. 15 (2001-2002) Tilleggsmelding til Norsk klimapolitikk, og komiteens behandling av denne i Innst. S. nr. 240 (2001-2002), der et flertall i komiteen bestående av Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, sluttet seg til Regjeringens forslag om å videreføre dagens klimaavgifter for de utslippskilder som i dag er underlagt en slik grønn skatt, mens de utslippskilder som i dag ikke er underlagt klimavirkemidler vil bli underlagt et system med omsettelige utslippskvoter.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser videre til Kyoto-avtalen, der alle klimautslipp fra 2008 skal være underlagt et kvotesystem for klimagasser.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil påpeke at prinsippet om at forurenser skal betale i større grad enn i dag burde gjenspeiles i skatte- og avgiftssystemet. I denne forbindelse vil disse medlemmerunderstreke behovet for en evaluering og videreføring av arbeidet til Grønn skattekommisjon. Disse medlemmer viser til at Regjeringen skriver i handlingsplanen at de "vil videreføre grønne skatter og avgifter, og kontinuerlig vurdere innføringen av nye".

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti slutter seg til dette og fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge fram en oppfølging og evaluering av "Grønn skattekommisjon" med sikte på å gjøre Norge verdensledende i grønn skattevridning."

Komiteen ber Regjeringen synliggjøre det globale ansvaret for å bekjempe korrupsjon i alle sammenhenger. Spesielt vil komiteen be Regjeringen ta aktivt del i de initiativ som tas i FN-regi for å utvikle et globalt og forpliktende rammeverk for bedrifters samfunnsansvar, slik det ble vedtatt på verdenstoppmøtet i Johannesburg.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at Norge sammen med likesinnede land bør bidra til at dette arbeidet får nødvendige ressurser og fullmakter.

Komiteen noterer seg referansene til Verdenstoppmøtet i Johannesburg og tilknytningen til vedtakene i implementeringsplanen fra Johannesburg på ulike steder i handlingsplanen. Komiteen har også notert seg at Regjeringen vil prioritere oppfølgingen av WEHAB-temaene vann, energi, helse, landbruk og biologisk mangfold, og at det er bevilget 375 mill. kroner til disse formål over en 3-årsperiode.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil bemerke at en snau prosent av bistandsbudsjettet i seg selv ikke kan sees som en vesentlig prioritering, og vil be Regjeringen vurdere andre og mer effektive måter å fremme og integrere WEHAB-satsingen på. Disse medlemmer er enig i at det bevilges midler til disse områdene, men målet må være at bærekraftighet legges til grunn for den samlede utenrikspolitikk.

Disse medlemmer vil derfor foreslå at Regjeringens handlingsplan mot global fattigdom blir revidert i lys av vedtakene i Johannesburg.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen foreta en revisjon av handlingsplanen mot global fattigdom i lys av resultatene fra FN-konferansen i Johannesburg."

Videre vil komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti understreke viktigheten av at Stortinget årlig inviteres til en årlig debatt om utviklingen og prioriteringene i lys av WEHAB-satsingen og Millenniumsmålsetningen. På denne måten vil Stortinget igjen kunne få anledning til en årlig drøfting av Regjeringens utviklingspolitiske prioriteringer og status og fremdrift for bærekraftig utvikling.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at mange kommuner har lagt ned en betydelig innsats i arbeidet med Lokal Agenda 21, den lokale oppfølginga av Agenda 21. Flertallet viser til at Nasjonal Agenda 21 skal bygge videre på LA 21-arbeidet i kommunene.

Flertallet mener at en viktig del av oppfølgingen vil være å videreutvikle møteplasser mellom ulike aktører i arbeidet for bærekraftig utvikling, staten, kommuner, næringsliv og organisasjoner.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at i lys av arbeidet med Nasjonal Agenda 21 er det behov for å styrke både det regionale og det lokale arbeidet med omlegging av produksjons- og forbruksmønster.

Disse medlemmer ønsker ikke at dette viktige arbeidet stopper opp på grunn av svak kommuneøkonomi. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn be Regjeringen vurdere å etablere et investeringsprogram for lokalt Agenda 21-arbeid, der kommunene inviteres til å søke midler til konkrete tiltak som har basis i lokale handlingsplaner.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen vurdere å etablere et nasjonalt investeringsprogram for lokalt Agenda 21-arbeid."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkepartivil understreke betydningen av det lokale Agenda 21-arbeidet, men mener at finansieringen av dette bør skje gjennom eksisterende strukturer.

Komiteens medlem fra Senterpartiet mener at oppdraget om Lokal Agenda 21 må ta utgangspunkt i lokale forutsetninger. I dag er det ingen som kjenner målet om hvordan den bærekraftige framtida vil se ut. Det enkelte lokalsamfunn må sjøl finne det svaret som passer best ut fra lokale forhold. Mer lokal ressursforvaltning vil være en fordel for miljøet, fordi det blir lettere å se virkningene av personlige og politiske beslutninger.

Dette medlem mener at midler til LA 21-tiltak bør disponeres mest mulig fritt i den enkelte kommune ut fra lokale forutsetninger. Slike midler bør derfor legges inn i rammeoverføringene som frie midler. Det må også vurderes å etablere et Agenda-fond administrert av Kommunal- og regionaldepartementet som kan stimulere til lokale pilotprosjekter.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at det er i våre og fremtidige generasjoners egeninteresse å ta best mulig vare på naturen slik at vi ikke påfører den uopprettelig skade. Det betyr dog verken at man må stanse videre økonomisk vekst eller foreta en dyptgripende omlegging av produksjons- og forbruksmønster i dagens samfunn for å oppnå en "bærekraftig utvikling". Ei heller at man kan stemple all aktivitet som innebærer endringer av naturen som en forringelse.

Disse medlemmer er samtidig bevisst på at noen inngrep kan medføre uønskede endringer som det vil ta generasjoner å rydde opp i. Det er derfor særdeles betydningsfullt for samfunnet å besitte nok kunnskap til å forstå årsakssammenhenger i naturen. Med den bakgrunn er det generelt hensiktsmessig å føre kontroll med variasjoner, søke forklaringer på endringer og skape en beredskap for tiltak der menneskelig aktivitet er årsak til uønskede endringer.

Disse medlemmer støtter således både en bærekraftig utvikling og i hovedsak føre-var-prinsippet. Føre-var-prinsippet kan også bety at man skal unngå forhastede konklusjoner. En streng tolkning av slike begrep medfører en fullstendig stopp i samfunnsutviklingen. Mangelen på total kunnskap om problemområder er ikke et argument i seg selv for å stoppe samfunnsutviklingen. Tvert imot er læring gjennom erfaring en vanlig og utbredt læringsprosess.

Disse medlemmer vil understreke at naturens tålegrense ikke nødvendigvis er en konstant tilstand, men tvert imot at kunnskap, ny teknologi og fornuftig forvaltning av naturressursene gjør at man stadig kan justere grensepunktet for bærekraftig utvikling. Forvaltning av naturen innebærer mer enn å gjøre den til et museum.

Tvert imot frykter disse medlemmer at dagens miljøpolitikk, inkludert Regjeringens omtale i nasjonalbudsjettet, i for stor grad preges av symbolpolitikk og ønsker om å være verdensmester. Dette fører dessverre ofte til kostbare tiltak, men med relativt små miljøeffekter. Disse medlemmer viser til at miljøambisjonene i for eksempel klimapolitikken og energipolitikken pålegger norsk næringsliv betydelige kostnader og restriksjoner, men med minimale miljøeffekter globalt.

Disse medlemmer har stor tillit til at et markedsøkonomisk system med basis i en rettsstat og en edruelig miljøpolitikk fra samarbeidsorienterte myndigheter, vil sikre at de økonomiske ressursene bedre kanaliseres til miljøtiltak og teknologiutvikling enn det dagens politiske stormkast klarer.

Disse medlemmer er bekymret over at et politisk flertall i iveren etter å foreta seg "noe" for å vise handlekraft står i fare for å ta dårlige beslutninger og sløse bort betydelige ressurser, uten at dette har særlig miljømessige virkninger. Selv om man ønsker å benytte føre-var-prinsippet, er det vanskelig å vite hvordan man her skal gå effektivt frem. Føre-var-prinsippet kan like gjerne bety at man skal unngå forhastede konklusjoner. Disse medlemmer frykter at det politiske flertallet initierer mange urealistiske miljøtiltak og legger grobunn for et svulmende miljøbyråkrati i forsøk på å reversere naturlige/ufarlige endringer i miljøet.

Disse medlemmer stiller seg positive til Regjeringens arbeid med å redusere lokale, konkrete for­urensningsproblem, for eksempel reduksjon av farlige stoffer og opprydning i gamle miljøsynder. Samtidig konstaterer disse medlemmer at Norge på verdensbasis ligger langt fremme. Når man vil redusere globale miljøutfordringer må dette tas i betraktning, slik at Norge ikke stadig legger opp til krav som er så strenge at norsk næringsliv sakte men sikkert flytter sin produksjon fra Norge til land med dårligere miljøstandard.

Disse medlemmer vil i den forbindelse peke på at flere økonomiske og bedre tekniske ressurser behøves dersom alle land skal være i stand til å møte de miljøutfordringene, slik Norge legger opp til. Dette krever blant annet at man legger forholdene til rette for økt økonomisk vekst på verdensbasis. Derfor må man videreføre arbeidet for å åpne for økt internasjonal handel og sikre en større utbredelse av markedsøkonomi basert på en sunn rettsstat. Frivillig internasjonalt samarbeid for å utvikle kunnskap og forskning, demokrati eller ren hjelp på "non-profit"-nivå, er selvsagt også viktige virkemiddel.

Disse medlemmer stiller seg sterkt kritisk til Regjeringens aggressive linje i klimameldingen. Nettopp på grunn av kompleksiteten i problemstillingene, uenigheten i fagmiljøene og omfanget av tiltak som problemstillingen innebærer, er det av vesentlig betydning at man ikke tar forhastede beslutninger. Disse medlemmer ønsker også å vise til at ledende personer innen regjeringspartiene nå fremmer slike synspunkt. Disse medlemmer etterlyser derfor en mer nyansert klimadebatt som kan bidra med mer balansert kunnskap før vi eventuelt foretar så gjennomgripende tiltak som Regjeringen legger opp til.

Disse medlemmer mener man ikke har hatt en grundig premissdebatt i Norge, bare en tiltaksdebatt basert på de gitte premisser. Det er verken vitenskapelig grunnlag for eller positive praktiske konsekvenser av å gjennomføre slike hastetiltak som vi nå er vitne til.

Disse medlemmer er kraftig imot en tidlig innføring av et kvotesystem. Norsk industri og næringsliv har i stor grad utviklet en sterk miljøbevissthet, og har allerede imøtekommet myndighetenes krav ved betydelige reduksjoner i utslipp av klimagasser. De fleste kostnadseffektive tiltak er derfor allerede gjennomført, og dersom betydelige reduksjoner fortsatt skal gjøres må disse bedriftene ha muligheten til å bruke Kyoto-mekanismene. Disse medlemmer ser ingen grunn til å risikere norsk næringsliv for å sikre Norge en symbolsk lederstjerne i den internasjonale såkalte miljøbevegelsen.

Disse medlemmer viser til at enkelte partiers overambisiøse miljøtiltak setter selv den mest miljøvennlige aktør i en tap/tap-situasjon. En særnorsk progressivitet i miljøkravene sikrer kun en stadig forverret konkurransesituasjon mot utlandet. Særnorske og urimelig strenge miljøkrav vil over tid skremme bort industri fra Norge. Miljøeffekten blir dog negativ, da denne industrien ikke forsvinner, men bare flytter. Da den globale etterspørselen av varer og tjenester ikke påvirkes av norsk miljølovgivning, vil det i praksis bety at produksjonen av varer flyttes fra Norge til land som med stor sannsynlighet står utenfor Kyoto-regimet. En viss realisme i utformingen av miljøtiltak er derfor nødvendig.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen avstå fra å innføre et tidlig nasjonalt klimakvotesystem."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at det ikke har blitt tid og anledning til å gå inn på alle delmål i handlingsplanen, og vil komme nærmere inn på disse der det er naturlig ved behandling av andre saker.

Disse medlemmer understreker at sammenhengen mellom eksport og sosial utvikling slett ikke er entydig. Disse medlemmer viser blant annet til UNDPs bok "Making global trade work for people", som konkluderer med at handelsliberalisering ikke automatisk sikrer sosial utvikling, og at økt handel ikke garanterer økonomisk vekst eller langsiktig økonomisk eller sosial utvikling.

Disse medlemmer understreker at en rekke faktorer, interne og eksterne, må være på plass for at generell handelsliberalisering skal bidra til forbedrede levekår i en rekke utviklingsland. Generell nedbygging av handelshindringer innenfor rammeverket av WTO vil frata en rekke fattige land de preferanseavtalene de har om markedsadgang, slik at andre eksportland overtar deler av markedet. Disse medlemmer påpeker at Norge siden 2001 har hatt nulltoll og avviklet kvotebegrensingene for alle varer fra 49 MUL-land.

Det er mange dårlige erfaringer med at utviklingsland spesialiserer seg i råvareeksport innen landbrukssektoren, da dette kan føre til sør/sør-konkurranse og ras i råvareprisene. Disse medlemmer sier seg enig i at teknologioverføring er svært viktig for de fattige landene, men at økt eksport ikke nødvendigvis er den beste strategien for at dette skal finne sted.

Disse medlemmer understreker at økt internasjonal handel med matvarer har en rekke negative miljøaspekter som i dag ikke kostnadsberegnes, blant annet transportforurensing, biologisk forurensing, matvareberedskap og ernæringsmessige forhold. Disse medlemmer påpeker at mat i dag gjennomsnittlig "reiser" 2 500 km fra bonde til forbruker. På sikt er et slikt matvareregime ikke bærekraftig, og lokal matproduksjon og selvforsyning må stimuleres i utvik­lingslandene så vel som i Norge.

Disse medlemmer er skeptisk til ukritisk fokus på handel som fattigdomsbekjempelse i Regjeringens handlingsplan, og henviser til at en rekke faktorer må være på plass for at internasjonal handel skal bidra til generell velferdsutvikling for fattige land.

Disse medlemmer viser til målet om bære­kraftig høsting av fiskeriressursene, og mener at arbeidet med strukturen i fiskeflåten må være innrettet på en måte som opprettholder en flåte med stor fangstevne og lite fangstbehov. Problemene i fiskeriflåten er i større grad knyttet til overinvesteringer enn til overkapasitet. Det må ikke legges opp til en politikk som fjerner de mest ressursvennlige båtene i kystflåten.

Disse medlemmer mener at dyrka og dyrkbare arealer må få et sterkere vern for å sikre mulighetene til å produsere mat for framtidige generasjoner. Arealer som er egna for matkorndyrking må ha et særlig sterkt vern. Nyere statistikk viser at utvikinga når det gjelder nedbygging er urovekkende.

FORSLAG FRA MINDRETALL

Forslag fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 1

Stortinget ber Regjeringen vurdere å etablere et nasjonalt investeringsprogram for lokalt Agenda 21-arbeid.

Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet:

Forslag 2

Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at Langtidsprogrammet utarbeides etter prinsippene for bærekraftig utvikling.

Forslag 3

Stortinget ber Regjeringen foreta en revisjon av handlingsplanen mot global fattigdom i lys av resultatene fra FN-konferansen i Johannesburg.

Forslag fra Fremskrittspartiet:

Forslag 4

Stortinget ber Regjeringen avstå fra å innføre et tidlig nasjonalt klimakvotesystem.

Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 5

Stortinget ber Regjeringen sørge for at Nasjonal Agenda 21 inngår som en fast del av nasjonalbudsjettet.

Forslag 6

Riksrevisjonens mandat og ressurssituasjon må styrkes med tanke på å følge opp Nasjonal Agenda 21.

Forslag 7

Stortinget ber Regjeringen lage en nasjonal 10-årsplan for bærekraftig produksjon og forbruk, i tråd med vedtaket fra Verdenstoppmøtet i Johannesburg.

Forslag 8

Stortinget ber Regjeringen legge fram en oppfølging og evaluering av "Grønn skattekommisjon" med sikte på å gjøre Norge verdensledende i grønn skattevridning.

KOMITEENS TILRÅDING

Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre slikt

vedtak:

St.meld. nr. 1 (2003-2004) kap. 6 - om Nasjonal handlingsplan for bærekraftig utvikling - vedlegges protokollen.

Oslo, i energi- og miljøkomiteen, den 18. november 2003

Bror Yngve RahmIngvild Vaggen Malvik

leder ordfører

2.7.1.3 Komiteens innstilling

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Venstre og Kystpartiet, viser til de respektive fraksjoners merknader og forslag i utkast til innstilling fra energi- og miljøkomiteen, som er gjengitt foran. Flertallet har for øvrig ingen merknader.

Medlemen i komiteen frå Venstre viser til dei merknadene som Høgre og Kristeleg Folkeparti er med på i utkast til innstilling frå energi- og miljøkomiteen som er gjengitt foran. Denne medlemen sluttar seg til tilrådinga frå energi- og miljøkomiteen om at kapittel 6 i Nasjonalbudsjettet for 2004 vert å leggje ved protokollen. Denne medlemen har ellers ingen merknad.

Komiteens medlem fra Kystpartiet slutter opp om målsetningene i Nasjonal handlingsplan for bæredyktig utvikling. Norge bør være pådriver i de internasjonale miljøforhandlingene og et foregangsland nasjonalt. Det er viktig at kriteriene for bæredyktig utvikling blir så presise som mulig.

Dette medlem vil spesielt vise til behovet for å kunne iverksette internasjonal rettslig forfølgelse av stater som bedriver alvorlig miljøkriminalitet. Her er det nok å vise til de radioaktive utslippene fra Sellafield.

Dette medlem vil understreke hvor viktig det er å få gjennomslag for en bæredyktig forvaltning av naturressursene, slik at balansen i naturen kan opprettholdes. Det er også viktig å sikre en god informasjon i det internasjonale samfunn om slike sammenhenger. Dette medlem vil spesielt nevne behovet for en mer bæredyktig forvaltning av sjøpattedyr.

Dette medlem slutter seg til energi- og miljøkomiteens tilråding om at kapittel 6 i Nasjonalbudsjettet for 2004 vedlegges protokollen.

2.8 Skatte- og avgiftspolitikken

2.8.1 Sammendrag

Det er i St.meld. nr. 1 (2003-2004) Nasjonalbud­sjettet 2004 kapittel 4 og i St.prp. nr. 1 (2003-2004) Skatte-, avgifts- og tollvedtak i kapittel 1 redegjort for hovedtrekkene i skatte- og avgiftsopplegget for 2003. Forslag til lovendringer i forbindelse med skatte- og avgiftsopplegget for 2004 er behandlet i Ot.prp. nr. 1 (2003-2004).

2.8.2 Komiteens merknader

Komiteen viser når det gjelder merknader til skatte- og avgiftsopplegget for 2004 til punkt 3.2.23.2 i denne innstillingen og til kapittel 2 i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2003-2004). Når det gjelder lovendringer i forbindelse med skatte- og avgiftsopplegget, viser komiteen til sine merknader i Innst. O. nr. 20 (2003-2004), jf. Ot.prp. nr. 1 (2003-2004).

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Budsjett-innst. S. nr. 1 (2003-2004) og Innst. O. nr. 20 (2003-2004) for en nærmere gjennomgang av Fremskrittspartiets prioriteringer innen rammeområde 23 og til kapittel 3.2.23.2.3 i denne innstilling.

2.8.3 Gradert arbeidsgiveravgift

Komiteen viser til at den gjeldende ordningen med regionalt differensiert arbeidsgiveravgift er det mest velfungerende og målrettede virkemiddel vi har i distriktspolitikken, og at ordningen bør videreføres i størst mulig grad slik den nå er utformet. Komiteen viser imidlertid til at det etter pålegg fra EFTAs overvåkningsorgan ESA, er nødvendig å gjøre endringer for at ordningen etter deres oppfatning ikke skal være i strid med EØS-avtalens forbud mot statsstøtte.

Komiteen slutter seg i Budsjett-innst. S nr. 1 (2003-2004) punkt 3.20.3 til Regjeringens forslag om å videreføre dagens ordning i Finnmark og Nord-Troms i samsvar med vedtak i EFTAs faste komité om anvendelse av tilsidesettelsesklausulen i ODA-protokoll 3. Komiteen slutter seg likeså til at fiskeri- og landbruksnæringene beholder dagens ordning, som følge av at disse næringene ikke omfattes av EØS-avtalens statsstøtteregler. Komiteen slutter seg også til Regjeringens forslag om å videreføre gjeldende differensierte satser i arbeidsgiveravgiften innenfor det fribeløp som gjelder for støtte til det enkelte foretak, såkalt bagatellmessig støtte. Komiteen slutter seg til at det skal innføres en transportstøtteordning i områder hvor avgiften økes. Komiteen slutter seg også til Regjeringens forslag til overgangsordning, og er tilfreds med at denne nå er godkjent av ESA.

Komiteen har merket seg at det i den offentlige debatt har vært framsatt en rekke forslag til tiltak for så langt mulig å ivareta intensjonene i dagens ordning.

Komiteen har merket seg at EØS-avtalens forbud mot konkurransevridende statsstøtte gjelder overfor forretningsvirksomhet når dette "vrir eller truer med å vri konkurransen" og "i den utstrekning støtten påvirker samhandelen mellom avtalepartene".

Komiteen vil peke på at det kan være mulig å videreføre gradert avgift for de deler av næringslivet som ikke driver virksomhet som er i konkurranse eller potensielt kan være i konkurranse med virksomhet i andre land i EØS-området, herunder vesentlige deler av offentlig virksomhet og ikke-kommersielle organisasjoners virksomhet.

Komiteen mener at ordningen med gradert avgift må videreføres så langt mulig. Dette gjelder både i forhold til privat og offentlig sektor. Komiteen går inn for å søke om å få til en ordning der hele eller deler av bransjer kan betale gradert avgift begrunnet med at det ikke foreligger aktuell eller potensiell konkurranse. Komiteen mener derfor at Regjeringen raskest mulig må utforme forslag til en slik ordning, som kan notifiseres til ESA. Ordningen må utformes og avgrenses slik at den må forutsettes å kunne gjøres gjeldende for hele eller vesentlige deler av en bransje i samme avgiftssone uten at dette er i strid med EØS-avtalen.

Komiteen peker på at en nå ikke har oversikt over omfanget og iverksettingstidspunktet for en slik ordning. Komiteen legger derfor til grunn at Regjeringen, forutsatt godkjenning fra ESA, kommer tilbake til Stortinget med forslag til nedsettelse av bevilgningsvedtakene for arbeidsgiveravgift og kompenserende tiltak.

Komiteen fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen snarest mulig utforme forslag til regelverk som så langt som mulig videre­fører ordningen med gradert arbeidsgiveravgift for bransjer eller vesentlige deler av bransjer som ikke er i konkurranse med virksomhet i andre EØS-land, i tråd med finanskomiteens merknader i Budsjett-innst. S. I (2003-2004). Ordningen forutsettes å gjelde både offentlig og privat sektor. Ordningen utformes og avgrenses slik at den må forutsettes å kunne gjøres gjeldende for hele eller vesentlige deler av en bransje i samme arbeidsgiveravgiftssone uten at dette er i strid med EØS-avtalen. Regjeringen bes utforme forslag til en slik ordning innen utgangen av mars 2004. Før formell notifikasjon av en slik ordning sendes til ESA, skal Stortingets organer orienteres med rimelig tid til vurdering. Regjeringen forutsettes å fremme eventuelle forslag til endringer i regelverk og bevilgningsvedtak som følge av ordningen så snart godkjenning fra ESA foreligger."

Komiteen viser til at ved eventuell godkjenning av komiteens opplegg for å videreføre lav avgift for større deler av næringslivet og kommunesektoren, vil behovet for bevilgninger til andre kompensasjonstiltak være mindre enn med Regjeringens opplegg. Inntil Regjeringen kommer tilbake med forslag om budsjettmessige endringer som følge av oppfølgingen av dette vedtaket, legger komiteen bevilgningsmessig til grunn at arbeidsgiveravgiften økes slik det følger av Regjeringens opplegg i statsbudsjettet, og vurderer nivået på bevilgningene til kompensasjonstiltak ut fra dette. Komiteen legger tilsvarende inntil videre til grunn det system for kompensasjon til kommunesektoren som framgår av Regjeringens opplegg.

Komiteen mener at det skal gis full og varig kompensasjon for den økte arbeidsgiveravgiften til den enkelte region som berøres. Komiteen understreker således at det ikke er tilstrekkelig at kompensasjon er fullstendig på nasjonalt nivå.

Komiteen forutsetter at det i statsbudsjettet for det enkelte år skal være en samlet oversikt som viser de årlige merkostnader som følger av økningen i arbeidsgiveravgiften i hvert fylke og hvordan dette er kompensert.

Komiteen forutsetter at Regjeringen legger til rette for bruk av transportstøtte i et så stort område som mulig. Komiteen viser til at ESA stiller krav om at det er en sammenhengende region med lav befolknings­tetthet og lange avstander for at regionen skal kunne gjøre bruk av transportstøtte. Komiteen ber Regjeringen vurdere hvordan virkemiddelområdene kan innrettes slik at flere distriktskommuner kan oppfylle kravene til å gjøre bruk av transportstøtte.

Komiteen ber Regjeringen utforme regelverket for bagatellmessig støtte på en slik måte at det i minst mulig grad virker konkurransevridende mellom likeartet virksomhet. Komiteen har merket seg at samvirkebedrifter bl.a. i varehandelen, kan bli behandlet mindre gunstig enn bedrifter som er tilknyttet kjeder, ved at medlemsorganisasjoner ikke har organisert sine datterbedrifter i selvstendige aksjeselskap på samme måte som de andre varehandelskjedene. Dersom samvirkeorganisasjoner ikke kan behandles særskilt ut fra sine særskilte forutsetninger som medlemsorganisasjoner, mener flertallet at det må gis lovhjemmel for at samvirkeforetak kan ha heleide datterselskap som er selvstendig samvirkeforetak. Komiteen legger til grunn at lovverket og praktiseringen av det skal være fore­taksnøytralt.

Komiteen fremmer i Innst. O. nr. 20 (2003-2004) kapittel 24 forslag til lov om heleide dattersamvirkeforetak.

Komiteen legger til grunn at departementet normalt bør godkjenne at samvirkeforetak som har samlet medlemmer fra større geografiske områder i samme medlemsorganisasjon, kan være eneeier av samvirkeforetak som driver virksomhet til fordel for lagets medlemmer. I slike tilfeller vil det dreie seg om en praktisk organisasjonsmessig tilpasning hvor også det heleide datterforetaket inngår i en selskapsstruktur som skal søke å realisere samvirkeformålet. Komiteen forutsetter at loven trer i kraft raskt.

Komiteen konstaterer at Regjeringen har medregnet den delen av reduksjonen i el-avgiften som faller på næringslivet i det området som får økt arbeidsgiveravgift, som kompensasjon for avgiftsøkningen. Komiteen er enig om at reduksjonen i el-avgiften ikke skal medregnes i kompensasjonsbeløpet.

Komiteen viser til de respektive partiers budsjettopplegg.

Komiteen vil understreke at de økte avgiftsinntektene, som følger av økningen i arbeidsgiveravgiften fullt ut skal benyttes til tiltak i de regioner hvor avgiften økes.

Komiteen ber Regjeringen vurdere om det kan utformes tiltak som i større grad når bransjer som i liten grad får nytte av de foreslåtte kompenserende tiltak som f.eks. transportstøtten. Komiteen har også merket seg at bedrifter med mange ansatte har mindre effekt av ordningen med bagatellmessig støtte enn bedrifter med få ansatte.

Komiteen peker bl.a. på betydningen av tiltak for reiselivsnæringen. Komiteen legger til grunn at innretningen av slike generelle bransjetiltak i områder som rammes av økt arbeidsgiveravgift forvaltes av Kommunal- og regionaldepartementet. Komiteen forutsetter imidlertid at de virkemidlene som settes inn forankres i forpliktende handlingsplaner, og utformes i samråd med det berørte næringslivet og de berørte fylkeskommunene.

Komiteen forutsetter at det i forhold til virksomheter som helt eller delvis finansieres ved statlige tilskudd, tas hensyn til de økte kostnadene som følge av økt arbeidsgiveravgift ved fastsettelsen av tilskuddet. Komiteen viser her bl.a. til behovet for kompensasjon til arbeidsmarkedsbedriftene.

Komiteen mener at resterende kompensasjonsbeløp - utover videreføring av gradert avgift så langt det er mulig, transportstøtte, bagatellmessig støtte og generelle bransjetiltak - bør overføres til den enkelte region gjennom fylkeskommunen som regional utvik­lingsaktør. Komiteen legger til grunn at alle kompensasjonstiltakene skal innrettes til de områder i det enkelte fylke som er påført økt avgift. Disponeringen av midlene forutsettes å skje med grunnlag i forpliktende handlingsplaner som utformes i nært samarbeid med næringslivet selv, organisasjonene i arbeidslivet og kommunene i de områder av fylket hvor avgiften blir økt.

Komiteen legger til grunn at flere fylkeskommuner kan samarbeide om tiltak som omfatter hele eller deler av de aktuelle fylker. Eksempelvis kan om ønskelig Sør-Trøndelag, Hedmark og Oppland fylkeskommuner gå sammen om et program for "Fjellregionen".

Komiteen legger til grunn at disponeringen av midlene skal være friere enn for de ordinære midler som overføres fylkeskommunene til regionale utvik­lingstiltak. Det foreslås derfor opprettet egen post til formålet under Kommunal- og regionaldepartementets budsjett hvori også inngår tiltak for bransjer som forvaltes av departementet. Det forutsettes nær dialog mellom fylkeskommunene og Kommunal- og regionaldepartementet for å sikre at tiltak som iverksettes gjennom fylkeskommunene ikke er i strid med EØS-avtalen. Komiteen forutsetter at fordelingen mellom bransjetiltak og generelle tiltak gjennom fylkeskommunene avklares raskt.

Komiteen vil peke på de spesielle utfordringene som gjelder for områdene i grensen mellom ulike arbeidsavgiftssoner, hvor utslagene av avgiftsendringen blir forskjellig. Dette gjelder i særlig grad de nordligste delene av sone 4 hvor avgiften økes fra 5,1 til 14,1 pst., samtidig som nabokommunene i nord beholder fullt fritak. Flertallet ber om at departementet og de berørte fylkeskommunene har særlig oppmerksomhet om utfordringene i slike områder.

Komiteen mener det kan være behov for bedre innsikt om handlingsrommet innenfor EØS-regelverket og om de virkemidlene som anvendes i andre deler av EØS-området. Komiteen ber Regjeringen oppnevne et særskilt utvalg som gis i oppdrag å skaffe bedre oversikt over dette og over aktuelle nye virkemidler som er i tråd med dette. Utvalget bør være sammensatt slik at det blant medlemmene både er representanter foreslått av regionale myndigheter og næringslivet i de berørte områdene, representanter fra aktuelle forsk­ningsmiljøer og fra sentrale myndigheter.

Komiteen fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen oppnevne et utvalg for å vurdere konkret utforming av virkemidler som kan settes inn innenfor rammen av EØS-regelverket som følge av bortfall av differensiert arbeidsgiveravgift."

Komiteen mener at den graderte arbeidsgiveravgiften er det mest målrettede tiltak som er anvist for å bidra til sysselsetting og derigjennom bosetting i et område. Komiteen har merket seg at EUs regelverk på dette området etter planen skal revideres i 2007, og at dette også vil ha betydning for EØS. Komiteen ber Regjeringen legge opp til et aktivt engasjement for å øke forståelsen i EØS-området for fordelene ved en gradert arbeidsgiveravgift framfor andre og mindre målrettede tiltak.

Komiteen fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge opp til et aktivt engasjement for å øke forståelsen i EØS-området for fordelene ved en gradert arbeidsgiveravgift framfor andre og mindre målrettede tiltak."

Komiteen vil peke på at det når denne innstilling avgis, bare er vel én måned igjen til endringene i arbeidsgiveravgiften skal iverksettes. ESAs notifikasjon av alle kompensasjonsordningene foreligger ennå ikke, og innrettingen av tiltakene er ikke avklart. Komiteen mener at avgiftsøkningen, overgangstiltakene og kompensasjonstiltakene må iverksettes på en slik måte at næringslivet i de berørte områdene har rimelig tid til å forberede seg. Komiteen finner det etter omstendighetene rimelig at iverksettelsen av avgiftsøkningen søkes utsatt. Komiteen er innforstått med at dette bare kan skje gjennom enighet mellom Norge og ESA. Komiteen er derfor enig i at Regjeringen har søkt ESAs tilslutning til utsettelse av iverksettelsen.

Komiteen foreslår at bevilgningene til kompenserende tiltak over Kommunal- og regionaldepartementets budsjett økes med 145 mill. kroner som følge av at reduksjonen i el-avgiften ikke skal medregnes som del av kompensasjonsbeløpet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at dette følger av budsjettavtalen mellom disse partiene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at partier som representerer et flertall i Stortinget, i møtet i Stortingets EØS-utvalg 21. mars 2003 ga tilslutning til Regjeringens opplegg for håndtering av spørsmålet om gradert arbeidsgiveravgift i forhold til ESA.

Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet gikk mot Regjeringens opplegg, og ønsket å gjøre bruk av unntaksbestemmelsen i protokollen om domstols- og overvåkningsorganene i EØS-avtalen (ODA-protokoll 3) for et større område enn Nord-Troms og Finnmark. På vegne av Arbeiderpartiet uttalte parlamentarisk leder Jens Stoltenberg at Arbeiderpartiet mente "at det ikke er godtgjort at man ikke kan bruke tilsvarende argumentasjon for resten av Norge, eller for deler av resten av Norge", og konkluderte med at Arbeiderpartiet ikke hadde "noe grunnlag for å støtte Regjeringen i at grensen går der". Disse medlemmer tar til etterretning at Regjeringen - med grunnlag i tilslutningen fra Stortingets flertall - har meddelt ESA en posisjon i tråd med det opplegget som ble presentert for EØS-utvalget.

Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet i innstillingen til revidert nasjonalbudsjett uttalte:

"Disse medlemmer vil peke på at mulighetene for å beholde lavere arbeidsgiveravgift for bransjer hvor dette ikke virker konkurransevridende, må utnyttes."

Disse medlemmer viser videre til at Arbeiderpartiet i innstillingen til revidert nasjonalbudsjett viste til forslaget om å fjerne el-avgiften for all nærings­virksomhet, og uttalte:

"Disse medlemmer vil peke på at en slik reduksjon ikke skal dekkes inn gjennom de økte inntektene fra arbeidsgiveravgiften."

Disse medlemmer viser til at dersom komitéflertallets forslag om å videreføre lav avgift for større deler av næringslivet blir vedtatt, vil det beløp som gjenstår til andre kompensasjonstiltak, være mindre enn Regjeringens forslag. Inntil Regjeringen kommer tilbake med forslag om budsjettmessige endringer som følge av oppfølgingen av et slikt vedtak, legger disse medlemmer til grunn det samme beløp til tiltak over Kommunal- og regionaldepartementets budsjett som i Regjeringens opplegg med tillegg av et beløp tilsvarende det Regjeringen har forutsatt dekket gjennom redusert el-avgift. Disse medlemmer foreslår derfor at bevilgningen over Kommunal- og regionaldepartementets budsjett økes med 145 mill. kroner.

Inntil denne ordningen er endelig fastsatt legger disse medlemmer tilsvarende til grunn det opplegg for kompensasjon til kommunesektoren som framgår av Regjeringens opplegg.

Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen i sitt budsjettforslag foreslår å redusere bevilgningene til ordinære distriktspolitiske tiltak, slik at virkningen av kompensasjonstiltakene i stor grad motvirkes av kutt i andre regionale utviklingstiltak. Disse medlemmer mener dette er svært uheldig, og viser til Arbeiderpartiets forslag om styrking også av de ordinære distriktspolitiske virkemidlene med 100 mill. kroner.

Disse medlemmer viser til at kompensasjon til de 14 kommunene som for få år siden ble flyttet til en sone med høyere arbeidsgiveravgift fra og med inneværende år inngår i rammeoverføringen til regionalpolitiske tiltak gjennom fylkeskommunene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at den differensierte arbeidsgiveravgiften har vært en treffsikker og ubyråkratisk ordning. Disse medlemmer ser det derfor som et skritt i feil retning å oppheve denne ordningen og erstatte den med en ordning som trolig vil være mindre treffsikker og som åpenbart vil være mer byråkratisk å håndheve. Det er også vanskelig å bli overbevist om at nåværende og forrige Regjering har gjort alt som kan gjøres for å få til en god løsning for distrikts-Norge.

Disse medlemmer registrerer at Arbeiderpartiet i sine merknader velger en merkelig fortolkning av hendelsesforeløpet i behandlingen av denne sak. Gjennom selektiv utvelgelse av sitat fra et hemmelig møte i Stortingets EØS-utvalg den 21. mars 2003, forsøker Arbeiderpartiets medlemmer å glorifisere egen innsats og legge all skyld for hendelsesforløpet på øvrige parter. Blant annet siteres Fremskrittspartiet som om man gav Regjeringen uforbeholden støtte for arbeidet som Regjeringen til da hadde gjort i forbindelse med den differensierte arbeidsgiveravgiften.

Disse medlemmer ønsker derfor å gjøre oppmerksom på at Fremskrittspartiet i ovennevnte møte også sa:

"Men vi må selvsagt ta forbehold om intern behandling [om arbeidsgiveravgiften] hos oss, og også om at det som Regjeringen kommer tilbake med i budsjettet for 2004, er av en slik karakter som beskrevet her."

Fremskrittspartiet tok altså forbehold om støtte til Regjeringen basert på hva Regjeringen til slutt kom til å gjøre.

Disse medlemmer ønsker også å gjøre oppmerksom på at Jens Stoltenberg i samme møte uttalte:

"Det vi nå er i ferd med å gjøre, kanskje med Arbeiderpartiets støtte - jeg innrømmer det - er å søle til den beste distriktspolitiske ordningen vi har."

Disse medlemmer minner også om Stortingets behandling av Revidert nasjonalbudsjett i juni 2003, hvor Arbeiderpartiet unnlot å sikre flertall for en Fremskrittsparti-merknad som kritiserer Regjeringens unnfallenhet rundt bruken av ODA, Protokoll 3.

Disse medlemmer mener en flertallsmerknad fra opposisjonen ville gitt viktige signaler til Regjeringen, noe som altså ikke skjedde. Disse medlemmer er dog positive til at alle partier nå velger å fokusere på å oppnå en tverrpolitisk løsning om saken fremfor å drive politisk spill i media.

Disse medlemmer viser til at en speilvending av dagens ordning er blitt nevnt som et alternativ til forslaget fra Regjeringen. En slik ordning vil gå ut på at det kun er pressområder som får høyeste sats, mens resten av landet har en lavere sats. Regjeringen har her vist til et eksempel der pressområdene får 14,1 pst. og resten av landet får 11,8 pst. Med en slik modell ville 60 pst. av næringslivet fått 11,8 pst. avgift mens altså 40 pst. ville få 14,1 pst., dette selvsagt under forutsetning av et null-proveny-opplegg.

En slik modell ville trolig blitt godkjent av ESA. Likevel har Regjeringen avvist en slik modell med begrunnelse at "Regjeringen ønsker ikke å utsette næringslivet for en slik politikk".

På grunn av Regjeringens begrensede utredning av speilvendingsmodellen er det vanskelig å vurdere om denne modellen er et godt alternativ. Regjeringen kunne også utredet mer om muligheten for fritak for bedrifter som ikke er i internasjonal konkurranse. Et annet problem ved Regjeringens forslag er at transportsektoren ikke faller inn under reglene om bagatellmessig støtte.

Dersom en utsettelse av iverksettingen av endringene i arbeidsgiveravgiften ikke blir godkjent av ESA, er det viktig å sikre at omleggingen medfører minst mulig ulempe for næringslivet. Dette krever at avgiftsøkningen blir tilbakeført fullt ut og at dette skjer i nært samarbeid med næringslivet. Dette krever også at el-avgiften blir holdt utenfor. Disse medlemmer går derfor inn for at det blir overført ytterligere 145 mill. kroner slik at full kompensasjon blir oppnådd. Disse medlemmer vil understreke at kompensasjonsordninger må være varige. Disse medlemmer viser også til at Fremskrittspartiet i overfor nevnte EØS-møte understreket følgende:

"Bare en liten ting til som gjelder krone for krone-kompensasjon: Det er ikke gitt at det å kompensere direkte for de midlene man taper i forbindelse med en avgift, virker på samme måte ved å kompensere i kronebeløp."

Disse medlemmer vil derfor på bakgrunn av dette fortsatt holde åpent om det er behov for en overkompensasjon i forbindelse med omleggingen av differensiert arbeidsgiveravgift. Disse medlemmer vil eventuelt komme tilbake til en slik overkompensasjon i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2004.

Disse medlemmer viser også til at 14 kommuner fikk forhøyet avgift fra 1. januar 2000.

Overfor de 14 kommunene gav den daværende regjer­ing uttrykk for at denne endringen skjedde etter pålegg fra ESA. I ettertid er et imidlertid langt på vei dokumentert at denne endringen ikke var pålagt fra ESA.

Dokumentasjon viser også at utvelgelsen av disse 14 kommunene var nokså tilfeldig. Disse medlemmer synes derfor det er ulogisk at de 14 kommunene ikke får varige særordninger/tilbakeføring slik de andre kommunene får. Disse medlemmer har derfor satt av 55 mill. kroner for 2004 til slik kompensasjon.

Disse medlemmer vil derfor fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å innlemme de 14 kommunene, som fikk økt arbeidsgiveravgift f.o.m. 1. januar 2000, i ordningen med kompensasjon og bagatellmessig støtte. Full innlemming skal skje med virkning fra 2005. For budsjettåret 2004 blir det bevilget 55 mill. kroner til slik kompensasjon."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til omforente merknader og forslag fra en samlet komité, om å bedre Regjeringens opplegg til kompensasjon for bortfall av differensiert arbeidsgiveravgift. Disse medlemmer er glad for at flere av de forslagene vi har spilt inn tidligere i brevveksling med Regjeringen, nå har fått allmenn oppslutning.

Disse medlemmer vil påpeke at Regjeringen har bygget ned de distriktspolititiske virkemidlene over flere år. Særlig dramatisk blir endringen i 2004 fordi den differensierte arbeidsgiveravgifta blir borte som helhetlig ordning.

Den differensierte arbeidsgiveravgiften er det viktigste og største virkemiddelet vi har for å opprettholde en desentralisert bosetting i hele landet, og gi bedrifter i distriktene like konkurranseforhold som bedrifter i sentrale strøk.

I forbindelsen med godkjennelsen av EØS-avtalen og en rekke ganger etter det, har befolkningen blitt forsikret om at EØS-avtalen ikke var til hinder for å opprettholde ordningen. EFTA-domstolens vedtak av 20. mai 1999 slo imidlertid fast at den geografisk differensierte arbeidsgiveravgiften er å betrakte som statsstøtte i henhold til EØS-avtalen. Da dommen falt, fremmet Sosialistisk Venstreparti straks forslag om å få på bordet konsekvensene av dommen og forslag til kompensatortiske ordninger, men ble nedstemt.

Disse medlemmer viser til merknader og forslag i Budsjett-innst. S nr. 5 (1999-2000) og Budsjett-innst. S. nr. 151 (2000-2001) og merknader under ramme 6 i Budsjett-innst. S. I (2003-2004).

Disse medlemmer vil hevde at Regjeringen har vist stor, politisk passivitet i forhold til å finne politiske løsninger, noe som er den eneste mulighet til å overprøve de juridiske bindingene EØS-avtalen gir.

Disse medlemmer vil peke på at passiviteten henger sammen med Regjeringens politiske ønske om å dempe distriktspolitikken og legge mer vekt på generell skatte- og avgiftslettelser. Disse medlemmer er uenig i en slik politikk, fordi den er sentraliserende og øker de økonomiske forskjellene mellom landsdeler og mennesker.

Disse medlemmer påpeker at overgangsordningen medfører at arbeidsgiveravgiften vil øke kraftig i sone 3 og 4 i 2005, og at Regjeringen ennå ikke har anvist et eneste forslag om kompensasjon for denne økningen, verken til bedriftene eller via andre ordninger. Det er derfor av avgjørende betydning av Regjeringen gjennomfører det opplegget en samlet komité nå legger opp til, og bruker regelverkets muligheter maksimalt i det videre arbeidet.

Disse medlemmer vil understreke at også kompensasjonsordningen for overgangsordningen i 2005 og 2006 skal være reell og varig for de områder og bedrifter som blir berørt.

Disse medlemmer vil påpeke at bevilgninger over de regionale utviklingsmidlene gir indirekte virkning for bedriftene og må derfor, etter disse medlemmers syn, overkompensere for å gi tilsvarende virkning for berørte bedrifter og viser til foreslåtte bevilgning.

Disse medlemmer vil også understreke at distriktspolitikken i årene fremover må styrkes langt utover kompensasjon for bortfallet, og vil derfor øke bevilgningene i 2004 på disse postene med 330 mill. kroner.

Disse medlemmer viser til at kompensasjon til de 14 kommunene, som for få år siden ble flyttet til en sone med høyere arbeidsgiveravgift, fra og med inneværende år inngår i rammeoverføringen til regionalpolitiske tiltak gjennom fylkeskommunene. Dersom det skal være rom for å gi kompensasjon gjennom en slik ordning, må rammen for bevilgning til fylkeskommunene økes.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til forslag og merknader fra et bredt flertall i komiteen som går inn for et bedre opplegg for å kompensere for bortfall av differensiert arbeidsgiveravgift enn det Regjeringen la opp til. Dette medlem er svært fornøyd med at man gjennom dette opplegget åpner for å begrense de negative virkningene i størst mulig grad for næringslivet i berørte distrikter.

Dette medlem vil vise til at bortfallet av den differensierte arbeidsgiveravgiften isolert sett er den mest dramatiske endringen i rammebetingelser for virksomheter i distriktene vi noen gang har sett. Vårt viktigste og mest treffsikre distriktspolitiske virkemiddel faller bort, og næringslivet påføres den største avgiftsøkning noensinne.

Dette medlem viser til at EØS-avtalen griper inn i stadig flere nasjonale prioriteringer. Det er et samstemmig politisk miljø i Norge som ønsker ordningen slik den er i dag. Likevel må en vike for ESA-domstolen. Mange av de argumentene EØS-motstanderne anførte i 1992 slår dessverre til. Dette er dramatisk for norsk selvråderett og mulighetene til å ivareta nasjonalt viktige verdier.

Dette medlem mener Regjeringen har gjort en for dårlig innsats i forhold til å bevare ordningen. Dette medlem viser videre til denne Regjeringens aktive linje for å bygge ned de distriktspolitiske virkemidlene. Dette medlem vil derfor påpeke at det er viktigere enn noen gang å føre en aktiv distriktspolitikk. Dette medlem er bekymret for at de kompensasjonsordninger som foreslås for virksomheter som får økt arbeidsgiveravgift, ikke er tilstrekkelig treff­sikre i forhold til dagens ordning. Dette medlem mener derfor det bør overkompenseres kronemessig for å gi tilnærmelsesvis samme effekt som lav arbeidsgiveravgift har gitt. Dette medlem viser i så måte til Senterpartiets satsing på økte bevilgninger til distrikts- og regionalformål, og en mer offensiv nærings­politikk.

Dette medlem er videre opptatt av situasjonen for de 14 kommunene som ble flyttet til høyere arbeidsgiveravgiftssats fra og med 1. januar 2000. Disse kommunene hadde en kompensasjonsordning som er falt bort langt tidligere enn de var forespeilet. For næringslivet i disse kommunene har kompensasjonen kun ett år vært på nivå med merkostnadene. Det er grunn til å bemerke at virksomheter i disse kommunene hadde grunn til å forvente at deres situasjon ble gjenstand for vurdering i forbindelse med øvrige vurderinger av framtidige ordninger utover 2003. Dette medlem mener de 14 kommunene også må omfattes av det nye kompensasjonssystemet, og fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen sikre at private og offentlige virksomheter i de 14 kommunene som ble flyttet fra sone II til sone I 1. januar 2000, sikres kompensasjon som om de fortsatt skulle ligge i sone II."

Dette medlem viser til at Senterpartiet sekundært vil foreslå en særskilt kompensasjon til disse kommunene i Budsjett-innst. S. nr. 5 (2003-2004).