2.1 Hovedtrekkene i den økonomiske politikken og utviklingen

2.1.1 Sammendrag fra St.meld. nr. 1 (2002-2003)

Hovedmålene for den økonomiske politikken

Regjeringens hovedmål for den økonomiske politikken er arbeid til alle, økt verdiskaping, videreutvikling av det norske velferdssamfunnet, rettferdig fordeling og bærekraftig utvikling. Et sterkt og konkurransedyktig næringsliv er en forutsetning for å nå disse målene.

På lang sikt er det vekstevnen i fastlandsøkonomien, og ikke oljeinntektene, som bestemmer utviklingen i velferden i Norge. Den økonomiske politikken må derfor legge avgjørende vekt på å fremme verdiskaping og produktivitet både i offentlig og privat sektor.

Regjeringen vil følge retningslinjene for en forsvarlig, gradvis innfasing av oljeinntektene i økonomien som det var bred enighet om ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 29 (2000-2001). Innenfor denne rammen vil Regjeringen prioritere viktige velferdsformål. Bruken av oljeinntekter bør særlig rettes inn mot å redusere skatter og avgifter og mot andre tiltak som kan øke vekstevnen i økonomien. Regjeringen vil forbedre rammevilkårene for næringsvirksomhet og innrette bruken av oljeinntektene slik at en unngår press på prisstigning og rente.

Den økonomiske politikken må bidra til en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. Siktemålet er å ha en fortsatt sterk konkurranseutsatt sektor. Budsjettpolitikken er avgjørende for størrelsesforholdet mellom offentlig og privat sektor. Regjeringen har som målsetting over tid å holde den underliggende veksten i statsbudsjettets utgifter lavere enn veksten i verdiskapingen i Fastlands-Norge.

Regjeringen vil videreføre pengepolitikken slik den ble trukket opp i St.meld. nr. 29 (2000-2001), og som fikk bred tilslutning i Stortinget. Retningslinjene innebærer at pengepolitikken rettes inn mot lav og stabil inflasjon. På den måten har pengepolitikken fått en klar rolle i å stabilisere den økonomiske utviklingen.

Regjeringen legger vekt på å videreføre det inntektspolitiske samarbeidet. Moderate inntektsoppgjør er nødvendig for å sikre en fortsatt sterk konkurranseutsatt sektor og lav arbeidsledighet.

Budsjettforslaget for 2003

Den negative utviklingen på aksjemarkedet og styrkingen av kronekursen hittil i år bidrar isolert sett til å redusere verdien av Petroleumsfondet. Fondets størrelse ved utgangen av 2002 anslås nå til om lag 666 mrd. kroner. Dette er 110 mrd. kroner mindre enn anslaget i Revidert nasjonalbudsjett 2002. Styrkingen av kronekursen forklarer over halvparten av dette verditapet. Selv om verdien av Petroleumsfondet målt i kroner blir redusert når kronekursen styrkes, påvirkes ikke fondets internasjonale kjøpekraft.

Muligheten for betydelige svingninger i aksjekurser, oljepris og valutakurser var én av grunnene til at en i St.meld. nr. 29 (2000-2001) uttrykte at

"Ved særskilt store endringer i fondskapitalen eller i det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet fra ett år til det neste, må endringen i bruken fordeles over flere år, basert på et anslag på størrelsen av realavkastningen av Petroleumsfondet noen år fram i tid."

Utviklingen i fondets markedsverdi det siste halve året er et eksempel på "særskilt store endringer i fondskapitalen". Retningslinjen for budsjettpolitikken tilsier dermed at den uventet svake utviklingen i fondskapitalen i 2002, regnet i norske kroner, ikke skal slå fullt ut i budsjettopplegget for 2003, men at en sikter mot en jevn innfasing over tid.

Dersom en i 2003 skulle legge opp til en bruk av oljeinntekter tilsvarende 4 pst. av Petroleumsfondet ved inngangen til året, ville det gitt en nedgang i bruken av oljeinntekter på vel 2 mrd. kroner fra året før, etter en økning på over 5 mrd. kroner i inneværende år. For 2004 gir en slik mekanisk regel en forventet økning i bruken av oljeinntekter på vel 6 mrd. kroner fra året før, fallende til rundt 3 mrd. kroner mot slutten av dette tiåret.

I Nasjonalbudsjettet 2002 ble inntektene fra salget av SDØE-andeler og delprivatisering av Statoil, som samlet sett bidro til å øke kapitalen i Petroleumsfondet med 43 mrd. kroner, omtalt som en særskilt stor endring i fondskapitalen. Når den ekstraordinære avkastningen av Petroleumsfondet som dette ga opphav til, likevel ikke ble fordelt over flere år, var det fordi en slik fordeling den gangen ville gitt en mindre jevn økning i bruken av oljeinntekter over tid enn full innfasing i 2002.

En utjevning av innfasingen av petroleumsinntekter i norsk økonomi er i tråd med omleggingen av budsjettpolitikken. Målet var å etablere et langsiktig forsvarlig nivå på bruken av disse inntektene, samtidig som bruken av dem skulle øke jevnt fra år til år. Både kortsiktige og langsiktige stabiliseringshensyn tilsier at en jevn økning i bruken av petroleumsinntekter er å foretrekke framfor en politikk der innfasingen svinger betydelig fra år til år.

En samlet vurdering av konjunktursituasjonen og utsiktene for økonomien tilsier heller ikke at en bør avstå fra en slik utjevning av hensyn til konjunkturutviklingen. En strammere finanspolitikk ville riktignok isolert sett kunne lette presset på pengepolitikken og kronekursen. En bruk av oljeinntekter tilsvarende 4 pst. av Petroleumsfondet ved inngangen til hvert budsjettår ville gitt et strammere budsjett i 2003, etterfulgt av et tilsvarende mer ekspansivt budsjett i 2004. Siden pengepolitikken skal være framoverskuende og sikte mot en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2,5 pst., må rentesettingen ta hensyn til den samlede økningen i bruken av oljeinntekter over de nærmeste årene. Det høye rentenivået og den markerte styrkingen av kronekursen med tilhørende svekkelse av konkurranseevnen, understreker samtidig betydningen av å begrense utgiftsveksten. Det er viktig å holde fast ved Sem-erklæringens målsetting om en gradvis reduksjon i det samlede skatte- og avgiftsnivået, innenfor det handlingsrommet en jevn innfasing av oljeinntekter gir.

På denne bakgrunn legger Regjeringen fram et budsjettforslag med en reell økning i bruken av oljeinntekter på om lag 2 mrd. kroner fra 2002 til 2003. Dette gir rom for en tilsvarende økning i 2004. En slik økning i bruken av oljeinntekter er klart mindre enn i inneværende år og lavere enn den anslåtte innfasingen for årene 2005-2010. En slik profil på bruken av oljeinntekter over statsbudsjettet innebærer likevel betydelig jevnere budsjettimpulser enn det en mekanisk regel om å bruke 4 pst. av fondskapitalen ville gitt.

Hovedtrekkene i budsjettopplegget for 2003 kan oppsummeres i følgende punkter:

• – En reell økning i bruken av oljeinntekter på om lag 2 mrd. kroner målt ved det strukturelle, oljekorrigerte budsjettunderskuddet. Dette innebærer et strukturelt, oljekorrigert underskudd i 2003 på 30,7 mrd. kroner.

• – En reell, underliggende vekst i statsbudsjettets utgifter på om lag 1/2 pst. i forhold til anslag på regnskap for 2002. Regnet i forhold til saldert budsjett for 2002 er den reelle, underliggende utgiftsveksten om lag 2 pst., tilsvarende om lag 10 mrd. kroner. Ses 2002 og 2003 under ett, kan den reelle utgiftsveksten anslås til 11/2 pst. i gjennomsnitt pr. år, dvs. noe lavere enn veksten i verdiskapingen i Fastlands-Norge.

• – En reduksjon i bokførte skatter og avgifter på om lag 10,6 mrd. kroner i forhold til gjeldende regler for 2002. Av dette er om lag 10 mrd. kroner en konsekvens av vedtak i forbindelse med behandlingen av 2002-budsjettet, mens om lag 600 mill. kroner er forslag til nye skattetiltak.

• – Statsbudsjettets oljekorrigerte underskudd i 2003 anslås nå til 34,8 mrd. kroner. Det oljekorrigerte underskuddet dekkes ved en tilsvarende overføring fra Statens petroleumsfond.

• – Basert på en forutsetning om gjennomsnittlig oljepris i 2003 på 180 kroner pr. fat anslås statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten til 172,8 mrd. kroner.

• – Netto avsetning til Statens petroleumsfond, der overføringen til statsbudsjettet er trukket fra, anslås til 138,0 mrd. kroner. I tillegg kommer renter og utbytte på oppspart kapital i Petroleumsfondet på 24,0 mrd. kroner. Det samlede overskuddet på statsbudsjettet og i Statens petroleumsfond, medregnet rente- og utbytteinntekter i fondet, anslås dermed til 162,0 mrd. kroner i 2003.

• – Den samlede kapitalen i Statens petroleumsfond anslås til om lag 846 mrd. kroner, mens kapitalen ved utgangen av 2002 anslås til 666 mrd. kroner.

• – Nettofinansinvesteringer i offentlig forvaltning anslås til 157 mrd. kroner i 2003, tilsvarende 10 pst. av BNP. Dette tilsvarer overskuddsbegrepet som benyttes i Maastricht-kriteriene for offentlige finanser. Offentlig forvaltnings nettofordringer anslås til om lag 1195 mrd. kroner eller 76,5 pst. av BNP ved utgangen av 2003.

Det er i meldingen redegjort nærmere for utviklingen og utfordringer i budsjettpolitkken.

2.1.2 Komiteens merknader

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet peker på at rettferdig fordeling, arbeid til alle, og en bærekraftig miljøpolitikk er grunnlaget for den norske velferdsstaten som gir trygghet for hele befolkningen.

Disse medlemmer merker seg at Regjeringen velger å finansiere skattelettelser for de rikeste med usosiale kutt som rammer syke og gamle. Økte egenandeler ved sykdom, kutt i støtten til arbeidsledige og uføre, kutt i støtten til hjelpemidler for funksjonshemmede og skatteskjerpelser for gruppen med høyest sykdomsutgifter, er eksempler på innsparingsforslag som rammer svake grupper. Videreføring av skatten på aksjeutbytte ville gi omtrent samme inntekt for det offentlige, men denne ville i all hovedsak bli betalt av de aller rikeste. Disse medlemmer påpeker at dette tydelig viser Regjeringens usosiale profil.

Disse medlemmer er bekymret for økningen i antallet arbeidsledige. Situasjonen i konkurranseutsatt sektor er alvorlig. Disse medlemmer foreslår i dette budsjettet bl.a. å øke avskrivningssatsen for viktige investeringer i industrien fra 15 til 20 pst., samtidig som Regjeringens forslag til endringer i permitteringsreglene avvises. Til sammen vil dette bremse nedbyggingen av norsk konkurranseutsatt sektor.

Disse medlemmer understreker at arbeidsledighet er sløsing med vår viktigste ressurs. Det er nødvendig å ha et sikkerhetsnett som fanger opp de som nå blir arbeidsledige. Tilknytning til arbeidslivet er svært viktig for velferden. Disse medlemmer foreslår derfor styrking av arbeidsmarkedstiltakene, både overfor ordinære arbeidsledige og overfor yrkeshemmede.

Disse medlemmer viser til at inngangsbilletten til boligmarkedet er blitt veldig dyr med de senere års kraftige prisstigning. Dette rammer først og fremst unge og husholdninger med vedvarende lav inntekt. Disse medlemmer registrerer at Regjeringen har resignert i boligpolitikken. Disse medlemmer foreslår bl.a. kraftig økt utlånsramme til Husbanken, og økte bevilgninger til boliger for unge og vanskeligstilte.

Disse medlemmer understreker at en god fellesskole i offentlig regi er et viktig trekk ved det norske samfunnet. Trange økonomiske rammer for kommunene, kombinert med Regjeringens forslag til strukturendringer i finansieringen av private skoler, er en reell trussel mot dette. Disse medlemmer vil gjennom økte rammer til kommunene bidra til å sikre gode offentlige skoler.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre understreker at det er verdiskaping i fastlandsøkonomien som bestemmer utviklingen i velferd i Norge. Den økonomiske politikken må derfor legge avgjørende vekt på å fremme verdiskaping og produktivitet – både i offentlig og privat sektor. Veksten i offentlige utgifter må over tid ikke være større enn veksten i Fastlands-Norges BNP. Disse medlemmer er fornøyd med at Regjeringens forslag til budsjett reduserer statsbudsjettets reelle, underliggende utgiftsvekst til 0,5 pst. Sees 2002 og 2003 under ett, anslås den reelle utgiftsveksten til 11/2 pst. i gjennomsnitt pr. år, noe som er lavere enn veksten i verdiskapingen i Fastlands-Norge.

Disse medlemmer vil vise til at selv om anslagene for den økonomiske veksten har blitt justert ned de siste to årene, er norsk økonomi fortsatt solid. Nors-ke husholdninger er i en gunstig posisjon ved at de gjennomsnittlig har en bedre fordringsposisjon enn husholdninger i mange andre land. Dette gjør norsk økonomi mindre utsatt for en svikt i det private konsumet. Disse medlemmer viser likevel til at utsiktene for norsk økonomi er mer usikre enn de har vært de senere årene. Dette kommer blant annet av stagnasjonen i verdensøkonomien, og innenlandske utfordringer som høy rente og sterk kronekurs. Signalrenten i Norge er for tiden 3,75 prosentpoeng høyere enn i Euroområdet, og 5,75 prosentpoeng høyere enn i USA. Dette rammer både bedrifter, husholdninger og kommuner. Det er derfor viktig å føre en politikk som ikke forverrer vilkårene ytterligere, men heller videreutvik-ler konkurranseutsatt næringsliv. Dette forutsetter også at partene i næringslivet viser moderasjon i inntekts-oppgjøret våren 2003.

Disse medlemmer viser til at det strukturelle, oljekorrigerte budsjettunderskuddet på 30,7 mrd. kroner innebærer en gradvis innfasing av oljeinntektene i takt med den forventede avkastningen på Petroleumsfondet. Handlingsregelen, som det var bred enighet om i Stortinget ved behandling av St.meld. nr. 29 (2000-2001), trekker opp en bane for utviklingen i budsjettbalansen framover. Også mange andre land har formulert målsettinger for budsjettbalansen, gjerne i form av krav til at budsjettet over tid skal vise et vist overskudd eller gå i balanse. De store innbetalingene fra petroleumsvirksomheten innebærer imidlertid at Norge i en periode framover bør ha betydelig større overskudd i de samlede offentlige budsjetter enn de fleste andre land. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at olje og gass er ikke-fornybare ressurser. Dagens høye innbetalinger fra petroleumsvirksomheten kan derfor ikke betraktes som inntekter i vanlig forstand, men er for en vesentlig del en omplassering av olje- og gassressursene. Skal vi ha glede av oljeinntektene på varig basis, må bruken av dem frikoples fra de løpende innbetalingene til staten. De budsjettpolitiske retningslinjene ivaretar dette hensynet. Netto kontantstrømmen fra oljevirksomheten overføres i sin helhet til Statens petroleumsfond, mens det bare er realavkastningen av fondet som brukes. På denne måten opprettholder staten en betydelig sparing i årene framover.

Regjeringens finanspolitikk bygger på:

• – en politikk for økt verdiskaping

• – en politikk som innebærer en forsvarlig utnyttelse av petroleumsformuen på vegne av kommende generasjoner

• – en politikk som tar høyde for at vi i tiårene som kommer skal finansiere en vekst i pensjonsutgiftene som er tre ganger høyere enn snittet for OECD-landene

• – en politikk som unngår ytterligere press mot kronekurs og rente

• – en politikk som har bærekraftig utvikling som mål

Økt bruk av oljepenger utover handlingsregelen er ikke - tatt disse kriteriene i betraktning - en forsvarlig finanspolitikk.

Disse medlemmer har merket seg at konkurranseutsatt sektor er i en situasjon der etterspørselen ute er mindre, kostnadene hjemme øker som følge av et dyrt lønnsoppgjør, et høyt rentenivå, og en sterkere kronekurs. Det er derfor viktig å vise politisk vilje til å bedre situasjonen. Virkemiddelet vi besitter er finanspolitikken. Finanspolitikken må derfor innrettes slik at presset på renten og kronen minsker, og situasjonen for konkurranseutsatt sektor bedres. Disse medlemmer mener Regjeringens forslag til budsjett, med redusert reell utgiftsvekst, er en slik bruk av finanspolitikken.

Disse medlemmer viser til at sammenlignet med Revidert nasjonalbudsjett for 2002 er anslaget på fondskapitalen i Petroleumsfondet ved utgangen av 2002 nedjustert med om lag 110 mrd. kroner. Finanspolitikken skal ikke styres av kortsiktige svingninger i oljeinntektene. I tråd med handlingsregelen utjevnes derfor innfasingen av petroleumsinntekter over 2 år ved at handlingsrommet i budsjettpolitikken i 2003 økes med om lag 2 mrd. kroner i forhold til 2002 og en tilsvarende utjevnet øking beregnes for året etter.

Disse medlemmer viser også til at det har vesentlig betydning hvordan de oljepengene som er lagt inn i budsjettets rammer brukes. Et høyt skatte- og avgiftsnivå har en rekke ulemper; det svekker norsk næringslivs konkurranseevne og reduserer effektiviteten i norsk økonomi. Det er derfor behov for å redusere skatter og avgifter som bremser investeringer og nyskaping.

Disse medlemmer vil vise til at den internasjonale utviklingen innebærer økt konkurranse for norsk næringsliv. For å motvirke at de beste investeringene og forretningsideene flytter til land med mer konkurransedyktige rammebetingelser, er det nødvendig med en gradvis reduksjon av det samlede skatte- og avgiftsnivået, styrke innsatsen på FOU siden, sørge for moderate lønnsoppgjør, og sørge for rikelig tilgang på arbeidskraft. I denne sammenheng viser disse medlemmer til den innsatsen som er gjort på disse feltene i regjeringens forslag til budsjett. Skattenivået i Fastlands-Norge er blant de høyeste i OECD-området. Et land kan ikke i lengden ha mye dårligere rammebetingelser enn landene rundt, uten at det vil føre til utflagging av bedrifter og tap av ressurspersoner. Dette vil igjen true verdiskapingen og velferden på sikt. Disse medlemmer viser til at Regjeringen den 1. oktober 2002 fjernet investeringsavgiften, en lettelse som utgjør 6 mrd. kroner på årsbasis, og er den største avgiftsreduksjonen som er vedtatt for en enkeltavgift

Disse medlemmer mener det er viktig å styrke folks mulighet til å klare seg på egen inntekt og øke den enkeltes valgfrihet. Skatte- og avgiftslettelsene vil bidra til dette. Skatte- og avgiftslettelsene vil også gi bedriftene mer konkurransedyktige rammebetingelser. Disse medlemmer vil vise til at Regjeringen i 2003 har foreslått å redusere skatt på arbeid ytterligere, å fortsette nedtrappingen av boligskatten, å utvide skattefradragsordningen for FoU til å gjelde alle bedrifter, å fjerne 130 tollsatser på landbruksvarer, å unnta både private behandlingsforsikringer betalt av arbeidsgiver og arbeidsgivers direkte dekning av behandlingsutgifter fra arbeidsgiveravgift og personskatt, og å øke fradraget for gaver til frivillige organisasjoner og fagforeningskontingent.Disse medlemmer vil videre vise til at Regjeringen har varslet en reform av inntekts- og formuesbeskatningen. En nærmere omtale av hvilke prinsipper disse medlemmer mener en slik reform bør bygge på er gitt Innst. S. nr. 1, kap. 2.

Disse medlemmer vil videre vise til at arbeidskraften er den viktigste ressursen i norsk økonomi. Tilgangen på arbeidskraft vil i årene som kommer være den viktigste begrensende faktor på norsk økonomi. Den internasjonale konjunkturnedgangen vil bidra til at det trolig blir noe høyere ledighet neste år. Dette reduserer presset i norsk økonomi noe. Det forhindrer likevel ikke at mange sektorer sliter med mangel på arbeidskraft. Det er derfor viktig med tiltak som kan øke både tilgangen på og mobiliteten av arbeidskraften. Lavere marginalskatt på lave inntekter vil gjøre det mer lønnsomt å gå fra deltidsarbeid til heltidsarbeid. Det vises i den forbindelse til at minstefradraget blir økt fra kr 43 000 til kr 45 700 årlig.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til retningslinjene for den økonomiske politikken som ble lagt fram av regjeringen Stoltenberg og som fikk tilslutning fra et bredt flertall i Stortinget. Endringene innebar nye retningslinjer både for budsjettpolitikken og pengepolitikken. For beskrivelse av pengepolitikken viser disse medlemmer til sin merknad under punkt 2.3.

Disse medlemmer vil peke på at de nye retningslinjene for budsjettpolitikken innebærer at en moderat opptrapping av bruken av petroleumsinntektene tilsvarende den forventede realavkastningen av Statens petroleumsfond. Videre vil disse medlemmer understreke at budsjettpolitikken fortsatt skal brukes aktivt for å jevne ut svingninger i økonomien. Disse medlemmer vil vise til retningslinjene, jf. Innst. S. nr. 229 (2000-2001) hvor det bl.a. heter:

"I en situasjon med høy aktivitet i økonomien, bør en holde tilbake i budsjettpolitikken i forhold til dette, mens det ved et konjunkturtilbakeslag kan være behov for noe større bruk av oljeinntekter. Finanspolitikken må fortsatt ha et hovedansvar for å stabilisere utviklingen i norsk økonomi." (St.meld. nr. 29 (2000-2001) s. 7)

Disse medlemmer vil også vise til at stortingsflertallet sluttet seg til disse retningslinjene. Flertallet skriver bl.a. følgende om dette:

"Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil i denne sammenheng understreke betydningen av at finans-, penge-, struktur og inntektspolitikken skal virke sammen for å nå målet om stabile rammevilkår for næringslivet og en sunn økonomisk utvikling. Finanspolitikken må brukes aktivt for å utjevne svingningene i økonomien og for å virke konjunkturstabiliserende. Flertallet mener samtidig at en bør være varsom med å legge for store byrder på pengepolitikken, da dette over tid vil kunne føre til en styrket krone som igjen vil svekke konkurranseutsatt sektor." (Innst. S. nr. 229 (2000-2001) side 7)

Disse medlemmer vil videre peke på at regjeringen Stoltenberg i de nye retningslinjene la vekt på at petroleumsinntektene må brukes på en måte som styrker norsk økonomi. I meldingene heter det at:

"Regjeringen legger derfor vesentlig vekt på at handlingsrommet som økt bruk av oljeinntektene gir, skal brukes på en måte som også vil styrke vekstevnen til norsk økonomi." (St.meld. nr. 29 (2000-2001) s. 7)

Disse medlemmer viser til at vi står nå overfor en alvorlig svekkelse av industri og annen konkurranseutsatt virksomhet. Det siste halve året er om lag 2000 industriarbeidsplasser gått tapt hver måned. Etter en gradvis svekkelse av konkurranseevnen gjennom flere år har den sterke økningen i kronekursen ført til en alvorlig forverring for den konkurranseutsatte industrien.

I arbeidet med Arbeiderpartiets alternative budsjett har disse medlemmer lagt stor vekt på at budsjettbalansen ikke skulle bli svekket. Dette er viktig, både av hensyn til renten og kronekursen, og fordi økt bruk av oljepenger vil gå ut over dagens og morgendagens pensjonister. Disse medlemmer legger fram et budsjettforslag for 2003 som har et strukturelt, oljekorrigert underskudd på 30,7 mrd. kroner, det samme som i Regjeringens budsjettforslag.

Disse medlemmer viser til at en ytterligere bruk av oljeinntektene i norsk økonomi vil legge økte byrder på pengepolitikken og føre til enda høyere rentenivå og en ytterligere styrking av kronekursen, med de alvorlige følger dette vil få for konkurranseutsatt næringsliv. På sikt vil en slik utvikling føre til en alvorlig svekkelse av våre eksportinntekter og måtte innebære store omstillinger den dagen import av varer og tjenester ikke lenger kan dekkes gjennom eksportinntekter fra olje- og gassproduksjonen.

Disse medlemmer mener nøkkelen til å snu den negative utviklingen for konkurranseutsatt næringsliv og å stanse økningen i ledigheten ligger i å bringe kostnadsutviklingen i Norge mer på linje med utviklingen hos våre handelspartnere. Disse medlemmer mener at dette best kan gjøres gjennom et nytt solidaritetsalternativ. I et slikt alternativ må den økonomiske politikken bidra til en rettferdig fordeling og en næringspolitikk som styrker konkurranseevnen og bidrar til å skape og opprettholde arbeidsplasser.

Disse medlemmer har i sitt alternative budsjett en "næringspakke" på om lag 2,3 mrd. kroner som blant annet omfatter en økning i avskrivningssatsene for maskiner fra 15 til 20 pst., økte bevilgninger til distriktsutvikling og næringsutviklingen gjennom SND og økte bevilgninger til veiutbygging. Disse medlemmer går videre inn for at nettolønnsordningen for ansatte i fergerederiene, og refusjonsordningen for sjøfolk i NIS og NOR blir opprettholdt.

Disse medlemmer vil peke på at forslaget til økt satsing på SND, ifølge opplysninger fra SND, kan bidra til å skape og bevare rundt 45 000 arbeidsplasser. Disse medlemmer kan ikke se at Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2003 inneholder en tilsvarende satsing.

Disse medlemmer har i sitt budsjettopplegg lagt til grunn at drøyt halvparten av det økte økonomiske handlingsrommet som bruken av realavkastningen fra petroleumsfondet gir, bør brukes til å redusere skatter og avgifter. Disse medlemmers budsjettforslag for 2003 innebærer en samlet skatte- og avgiftslettelse i forhold til 2002 på 6,8 mrd. kroner. Dette er netto 3,8 mrd. mindre enn i Regjeringens forslag.

Disse medlemmer konstaterer at arbeidsledigheten øker. Disse medlemmer vil derfor foreslå flere tiltaksplasser for de arbeidsledige og vil gå imot Regjeringens forslag til tilstramminger i dagpenge- og permitteringsordningen. For en nærmere beskrivelse av arbeidsmarkedspolitikken viser disse medlemmer til sine merknader under punkt 2.5.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet henviser til Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett for 2003 som har sitt utgangspunkt i Fremskrittspartiets prinsipp- og handlingsprogram for perioden 2001-2005 og Samarbeidsregjeringens forslag til statsbudsjett for 2003.

Disse medlemmer viser en alternativ måte å løse de utfordringer Norge står overfor, både innenfor den økonomiske politikken så vel som de andre samfunnsområdene. Hovedfokus er behovet for en ny økonomisk politikk. De prioriteringer som foretas må sees i den sammenheng.

Disse medlemmer viser til at målet med Fremskrittspartiets økonomiske politikk er økt vekst i innenlandsk produksjon og inntekt på kort og lang sikt, det vil si økt vekst i bruttonasjonalproduktet. Økt vekst i nasjonens inntekt er viktig for å opprettholde veksten i privat inntekt. Det er også viktig for å kunne opprettholde veksten i det offentlige tjenestetilbudet. Til sammen vil økt vekst i privat inntekt og et bedre offentlig tjenestetilbud medføre en bedre utvikling i velferden for folk flest.

For å oppnå dette målet er det nødvendig med en omlegging av den økonomiske politikken. Disse medlemmer vil ha kraftige reduksjoner i skatte- og avgiftssatsene, langt bedre rammevilkår for det private næringsliv, reduserte subsidier til jordbruket, økte statlige realinvesteringer og effektivisering av offentlig sektor. Som ledd i å oppnå målet om økt økonomisk vekst vil disse medlemmer føre en økonomisk politikk som medfører høyere sysselsetting, stabil og lav inflasjon og balanse i offentlige finanser både på kort og lang sikt.

Disse medlemmer er sterkt bekymret for den voksende arbeidsledigheten. Ved utgangen av oktober var det registrert 76 800 helt ledige. Det er en økning på 15 000 i løpet av det siste året. Utsiktene for ledighetsutviklingen er ikke gode de nærmeste årene. Ifølge Statistisk Sentralbyrå vil ledigheten vokse frem til 2004, da den vil komme opp i 4,8 pst. Disse medlemmer tar sterk avstand fra den passive holdningen til sysselsettingsutviklingen fra Regjeringens og Arbeiderpartiets hold. Både den nåværende og den forrige regjeringen har hatt det som uttalt målsetting å "nedkjøle" norsk økonomi, i den feilaktige tro at økt ledighet skal få ned inflasjonspresset og dermed senke rentenivået. Disse medlemmer tar sterk avstand fra denne tankegangen. Disse medlemmer vil føre en økonomisk politikk som reduserer ledigheten og trygger sysselsettingen.

Disse medlemmer vil hevde at på kort og mellomlang sikt vil Fremskrittspartiets politikk medføre lavere lønnsøkning. Dette gir rom for en noe lavere rente, på grunn av redusert kostnadspress. Også kronekursen vil kunne svekkes noe med en slik utvikling i lønnskostnadene og rentenivået. På lengre sikt mener disse medlemmer at en sterkere institusjonell forankring av inflasjonsmålet kan ha varig positiv effekt i form av et noe lavere rentenivå. Også dette vil, gitt alt annet, kunne ha en viss depresierende innflytelse på kronekursen.

Disse medlemmer tar imidlertid sterk avstand fra troen på at kronekursen kan styres direkte av den økonomiske politikken. Med lav og stabil inflasjon som målsettting for pengepolitikken, kan man ikke samtidig ha en målsetting for utviklingen i kronekursen. I det lange løp bestemmes kronekursen av forskjellen på norsk og internasjonal inflasjonsrate. På mellomlang sikt vil endringen i verdien på den samlede oljeformuen, på grunn av endringer i oljeprisen, også påvirke kronekursen. På kort sikt påvirkes kronekursen av svært mange, og i stor grad uforutsigbare forhold, noe som gjør den uegnet som målvariabel i den økonomiske politikken. Med hensyn til oljeprisens innflytelse på kronekursen, er det ikke til å komme utenom at svingninger i oljeprisen vil kunne forårsake svingninger i kronekursen og dermed ustabile rammevilkår for den tradisjonelle konkurranseutsatte industrien.

Disse medlemmer forholder seg til det faktum at i en liten åpen økonomi kan verken rentenivå eller kronekurs i det lange løp styres gjennom finanspolitikken. Verken rentenivå eller kronekurs egner seg derfor som målsettinger for finanspolitikken. Hovedmålsettingen må være økt velferd gjennom økt økonomisk vekst.

Disse medlemmer tar avstand fra den økonomiske politikken som føres av Regjeringen. Regjeringen Bondevik kaster blår i øynene på folk når den hevder at en såkalt stram finanspolitikk er nødvendig for å få lavere renter og kronekurs. På tross av at man har ført en såkalt stram finanspolitikk de siste årene, har ikke renten gått ned; og på tross av den stramme finanspolitikken har kronen styrket seg betydelig i den senere tiden. Den såkalte handlingsregelen er svært skadelig for norsk økonomi. Den medfører en overfokusering på statsbudsjettets løpende overskudd og bidrar til å opprettholde et alt for høyt skatte- og avgiftstrykk, noe som legger en kraftig demper på den økonomiske veksten.

Den statlige sparingen i oljefondet er enorm. Regjeringen Bondeviks foreslåtte overskudd på statsbudsjettet er samlet 162 mrd. kroner. Dette tilsvarer 1/3 av statens skatte- og avgiftsinntekter fra Fastlands-Norge (482,1 mrd. kroner), eller 54 pst. av all skatt på inntekt, formue og kapital fra Fastlands-Norge (297 mrd. kroner). Disse medlemmer tar avstand fra at dette er et nødvendig nivå på den statlige sparingen i oljefondet.

Disse medlemmer vil redusere sparingen i oljefondet for å kunne senke skatte- og avgiftsnivået. Dette vil ikke redusere statens muligheter til å finansiere fremtidige pensjoner, da statens inntekter på lang sikt i mye større grad avhenger av veksten i innenlandsk produksjon og inntekt enn nivået på statlig sparing i oljefondet. En reduksjon i skatte- og avgiftsnivået vil føre til økt vekst i produksjon og inntekt, og dermed utvide skatte- og avgiftsgrunnlaget.

Regjeringen Bondevik tar ikke inn over seg at norsk økonomi vokser svært lite, og at vekstutsiktene i et lengre perspektiv også er lave. Disse medlemmer slår seg ikke til ro med en vekst i bruttonasjonalproduktet på ca. 1,5 pst. pr. år (Statistisk Sentralbyrå). Regjeringen Bondevik har ikke gitt andre signaler om de langsiktige vekstutsiktene, og opprettholder dermed implisitt Stoltenberg-regjeringens langsiktige vekstanslag, som synker ned til miserable 1,2 pst., jf. St.meld. nr. 30 (2001-2002) Langtidsprogrammet 2002-2005.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiets målsetting er en vekstrate på kort og lang sikt som er i tråd med den vekstraten Norge i snitt hadde i perioden fra 1950 til 1998, det vil si i overkant av 3 pst. årlig vekst i produksjon og inntekt. Både på kort og lang sikt vil en slik årlig økning i vekstraten i tråd med Fremskrittspartiets målsetting ha betydelige konsekvenser med hensyn til den generelle velferdsutviklingen. Gitt forventet stabil demografisk utvikling vil 3 pst. vekst i bruttonasjonalproduktet omtrent tilsvare også 3 pst. vekst pr. innbygger.

Figur 2.1 (tallene i mrd. kroner)

Kilde: Finansdepartementet

Figur 2.1 ovenfor illustrerer at bare frem til 2010 vil en dobling av veksten i BNP for Fastlands-Norge i forhold til Regjeringens målsetting bety 152 mrd. i økt BNP (Fastlands-Norge) i 2010, kun 10 mrd. mindre enn forventet budsjettoverskudd for 2003.

Figur 2.2 (tallene i mrd. kroner)

Kilde: Finansdepartementet

I figur 2.2 fremkommer det enda tydeligere hvor viktig økt vekst i BNP vil være for Norge på lengre sikt. I 2050 vil forskjellen mellom Regjeringens vekstbane og Fremskrittspartiets vekstbane være 2271 mrd. kroner, altså mer enn en fordobling av nasjonalproduktet, det vil si en fordobling av levestandarden.

Målsettingen om 3 pst. vekst i bruttonasjonalproduktet fordrer en økonomisk politikk som på kort og mellomlang sikt mobiliserer ressurser og øker effektiviteten, og som på lang sikt har ambisjoner om at Norge skal være ledende i produktivitetsutviklingen internasjonalt.

Disse medlemmer har, i motsetning til Regjeringen, tro på at norsk økonomi kan vokse ytterligere med lav inflasjon og lavere rente. Det forutsetter fokus på produktivitetsforbedringer og økt sysselsetting gjennom kortsiktige og langsiktige tiltak.

Disse medlemmer fremmer forslag til bevilgninger og skatte- og avgiftsopplegg over det ordinære statsbudsjett, forslag til utenlandsbudsjett, strukturtiltak, lovendringsforslag og forslag til endringer og omorganisering av offentlig virksomhet. Mange forslag har et langsiktig perspektiv og vil ikke nødvendigvis ha målbar virkning for kommende budsjettår, men vil like fullt være av stor betydning for økonomiens virkemåte i tiden fremover.

Disse medlemmer legger dermed vekt på:

• – avgiftsreduksjoner som øker økonomiens effektivitet og som på kort sikt får direkte virkning på prisstigningen og derved også på renten

• – skattereduksjoner som øker økonomiens effektivitet og arbeidsinnsatsen, og som får virkning på kjøpekraften og dermed på fremtidige lønnsoppgjør

• – investeringer som bidrar til økt effektivitet og bedre ressursutnyttelse

• – lovendringsforslag og reformer som over tid virker effektiviserende og produktivitetsfremmende på norsk økonomi

Norsk økonomi er på randen av en resesjon, det vil si at vi kan gå inn i en nedgangstid. Figur 2.3 viser at veksten er lav og ledigheten er økende. Dette henger både sammen med den internasjonale konjunktursituasjonen og den økonomiske politikken som har vært ført de siste årene.

Figur 2.3 (tallene i pst.)

Kilde: Statistisk Sentralbyrå og Finansdepartementet

I tillegg frykter disse medlemmer at norsk økonomi holder på å gli inn i en langvarig stagnasjonsperiode. Dette er uavhengig av konjunktursituasjonen både internasjonalt og i Norge, og det skyldes den tafatte økonomiske politikken som har vært ført av de siste regjeringer.

For å motvirke de dårlige økonomiske utsiktene både på kort og lang sikt vil disse medlemmer føre en alternativ økonomisk politikk som fokuserer på økt vekst i økonomiens tilbudsside, som gir økt økonomisk vekst i bruttonasjonalprodukt (BNP). Høyere vekst i BNP gir folk et høyere velferdsnivå. Det høyere velferdsnivået vil synliggjøres gjennom høyere disponible inntekter for husholdningene, og et langt bedre offentlig tjenestetilbud.

Disse medlemmer mener at økonomisk vekst fremmes av politikk som stimulerer folk til å arbeide, og av politikk som gjør at produktiviteten øker. Produktiviteten vil øke ved at det legges til rette for økt investering i norsk økonomi, og at den kapitalen og arbeidskraften som er tilgjengelig brukes på en mer effektiv måte. Studier har vist at det er enorme effektivitetstap i norsk økonomi på grunn av politisk styrt sløsing med ressursene. Disse medlemmer vil stimulere økonomiens tilbudsside, både ved å øke tilgangen på arbeidskraft og ved å øke produktiviteten i økonomien.

Viktige grep i tilbudssidepolitikken vil være:

• – Aktiv styrking av produktiviteten i offentlig og skjermet sektor

• – Aktiv innovasjonspolitikk som styrker innovasjonsnivået og innovasjonsevnen i alle deler av næringslivet

• – En utdanningspolitikk som styrker innovasjonsnivået og innovasjonsevnen i alle deler av næringslivet

• – En forskningspolitikk som skaper forutsetninger for ny verdiskapning

• – En infrastrukturpolitikk som sikrer den transportmessige og elektroniske infrastruktur som næringslivet har behov for

• – En arbeidsmarkedspolitikk med vekt på lokale oppgjør som sikrer fleksibilitet og omstilling.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet har en næringsnøytral finanspolitikk. Målet er å øke den økonomiske veksten. Det er av underordnet betydning hvor veksten kommer, og i mange tilfeller er det umulig å styre veksten næringsmessig og bransjemessig ved hjelp av politiske grep. Økonomisk vekst kan komme både fra privat og offentlig sektor, og det kan komme fra både konkurranseutsatt og skjermet sektor.

Investeringer i offentlig eiet realkapital som sykehus og transportnett vil øke veksten både i offentlig og privat verdiskapning. Disse medlemmer mener at Regjeringen lar den offentlige realkapitalen og dermed mange av det offentliges primæroppgaver forvitre. Det må investeres mer i offentlig sektor, spesielt innen helse- og omsorgssektoren, slik at folk flest kan få et bedre tilbud av offentlige tjenester. Konkurranseutsetting og privatisering vil øke effektiviteten i tjenesteproduksjonen og kan gjennomføres selv om det offentlige har ansvaret for finansieringen og kvalitetssikringen av tjenestene.

Våren 2001 la daværende regjering frem forslag til den såkalte handlingsregel for bruk av oljepenger. Regjeringen og stortingsflertallet la vekt på at retningslinjene for bruk av oljeinntekter skulle være forholdsvis enkle og fungere som en rettesnor i det løpende budsjettarbeidet. Det ble, og blir lagt vekt på å jevne ut svingninger i økonomien for å sikre god kapasitetsutnyttelse, lav arbeidsledighet og gradvis innfasing av petroleumsinntektene i økonomien.

Handlingsregelen innebærer at man korrigerer for blant annet variasjon i skatteinntekter som følge av aktiviteten i økonomien, regnskapsomlegginger og særskilte, midlertidige inntekter og utgifter.

I Regjeringens budsjettforslag er dette forsøkt vist gjennom at det overføres 34,79 mrd. fra oljefondet, som deretter korrigeres for de såkalte konjunkturbestemte aktivitetskorreksjoner, samt for forskjellen mellom de faktiske overføringer fra Norges Bank og normalnivået på overføringene. Da blir beløpet 30,69 mrd. kroner! Disse medlemmer, som hele tiden har vært mot handlingsregelen, er av den oppfatning at handlingsregelen fremstår ganske skjør fordi den siden innføringen mai 2001 har vært trikset med en rekke ganger, avhengig av regjeringens behov for å løse ulike budsjettutfordringer.

Hovedproblemet med den såkalte handlingsregelen er imidlertid at den sterkt begrenser det finanspolitiske handlingsrommet. En av handlingsregelens viktigste svakheter er at den ikke forholder seg til hvor, når og hvordan oljeinntektene brukes, og at den ikke skiller mellom oljepenger brukt til skatte- og avgiftslette, offentlig realinvestering og offentlig forbruk.

Figur 2.4 (tallene i mrd. kroner)

Kilde: Finansdepartementet

Figur 2.4 viser utviklingen for henholdsvis statens budsjettoverskudd og Norges netto finansielle fordringer overfor utlandet fra 1996 til 2003.

Disse medlemmer vil utnytte det faktiske handlingsrommet som staten har til å senke skatte- og avgiftsnivået uten å måtte kutte tilsvarende på statens samlede utgifter. Disse medlemmer mener det er helt galt å behandle inntektene fra olje- og gassvirksomheten sideordnet til statsbudsjettet, og dermed forholde seg til statsbudsjettet som om det balanserte på en knivsegg, med omtrent like store inntekter som utgifter. Sannheten er jo at staten har et enormt løpende overskudd, og det er derfor mulig å kutte kraftig i skatter og avgifter uten å måtte kutte tilsvarende i utgiftene.

Disse medlemmer vil derimot ikke ha noen motforestillinger til at handlingsregelen erstattes av en retningslinje for hvordan statens utgifter kan vokse fra år til år avhengig av økonomisk vekst og inflasjon. For eksempel med et inflasjonsmål på 2,5 pst. og et mål om økonomisk vekst på 3 pst. kan en naturlig ramme for veksten i statens nominelle utgifter være ca. 4 pst. Da vil offentlige utgifter kunne vokse reelt med 1,5 pst. pr. år. Men målsetningen må være at privat sektors andel av økonomien skal vokse relativt til statens økonomi, noe man i dette tilfellet ville oppnådd.

Det er ikke bare mulig, men høyst nødvendig å senke skatte- og avgiftstrykket. Det er allment kjent at skatter og avgifter medfører samfunnsøkonomisk ineffektivitet, fordi økt verdiskapning fra ekstra arbeids- og kapitalinnsats ikke reflekteres i tilsvarende økt kjøpekraft for husholdningene og bedriftene. Dermed reduseres tilbudet av arbeidskraft og kapital relativt til en situasjon med lavere skatter og avgifter. Denne såkalte skattekilen er svært høy i Norge på grunn av det høye skatte- og avgiftstrykket. Empiriske studier av det norske arbeidsmarkedet har vist at det er svært mye å hente på økt arbeidstilbud ved en reduksjon av skatten på arbeidsinntekt.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiets målsetting er et skattesystem med langt lavere, flatere og likere beskatning av arbeids- og kapitalinntekt. Disse medlemmer vil derfor senke de marginale skattesatsene og eliminere formuesskatten. Første steg i denne retning tas av disse medlemmer for 2003.

Avgiftssystemet har i prinsippet akkurat samme uheldige samfunnsøkonomiske virkning som den progressive og høye beskatningen av arbeidsinntekt. Avgiftene gjør varer og tjenester dyrere enn nødvendig. Økt produksjon fra ekstra arbeids- og kapitalinnsats reflekteres dermed ikke i tilsvarende økt kjøpekraft for husholdningene og bedriftene. Avgiftene bidrar i tillegg til en rekke utilsiktede og uheldige konsekvenser både økonomisk og sosialt.

Disse medlemmer mener som et grunnprinsipp at ved avgiftsbelegging av produksjon og salg av varer og tjenester må det legges til grunn en generell og lik merverdiavgift. Disse medlemmer har ikke til hensikt å øke merverdiavgiften. En tilnærming til et slikt avgiftssystem vil komme gjennom systematiske avgiftsreduksjoner på varer og tjenester som i dag ilegges store særavgifter utover allmenn merverdiavgift.

Det er nødvendig å skille klart mellom skatte- og avgiftssatser og skatte- og avgiftsinntekter. Selv om en reduksjon i skatte- og avgiftssatsene medfører et fall i skatte- og avgiftsinntektene på kort sikt, er den langsiktige effekten i norsk økonomi motsatt. Når produksjon og inntekt stimuleres, så utvides skatte- og avgiftsgrunnlaget, og dermed vil etter hvert statens skatte- og avgiftsinntekter økte, selv om satsene er lave.

Disse medlemmer mener staten forsømmer real-investeringer i offentlig realkapital. For å kunne tilby befolkningen et anstendig og stadig bedre offentlig tjenestetilbud, er det nødvendig å sørge for offentlig realkapitaldannelse. Her tenkes det spesielt på den realkapital som benyttes innen samferdsel, helse og utdanning. Realkapitalen må tas vare på, og den må økes. Dette gjør offentlig tjenesteproduksjon mer effektiv og det reduserer kostnadene i det private næringsliv. I de siste årene har offentlige realinvesteringer som andel av bruttonasjonalproduktet vært fallende, og i tillegg svært lave (figur 2.5).

Figur 2.5 (tallene i pst. av BNP)

Kilde: Finansdepartementet

Disse medlemmer vil snu denne utviklingen. Innenfor en ramme av forsvarlig økning i offentlige utgifter vil disse medlemmer sterkt prioritere statlige realinvesteringer.

Det statlige forbruket, det vil si løpende kostnader i offentlig forvaltning, kan ikke kompensere for mang-lende offentlige realinvesteringer. Disse medlemmer er bekymret for en utvikling hvor manglende investeringer oppveies av økte løpende kostnader i drift av offentlig sektor. Disse medlemmer vil derfor prioritere offentlige realinvesteringer fremfor offentlig forbruk. Det vil gi en langt bedre effekt på det offentlige og private tjenestetilbudet, samtidig som det gir en bedre statlig ressursbruk. Disse medlemmer mener at det er svært mange områder innen offentlig forvaltning hvor ressursene kan utnyttes mer effektivt. Dette vil redusere det statlige forbruket, uten at det går ut over det reelle offentlige tjenestetilbudet.

Overføringene utgjør en stadig voksende andel av statens utgifter. En må skille mellom stønader til husholdningene og subsidier til næringslivet. Disse medlemmer er generelt negative til næringssubsidier, og mener at økonomiens ressurser må brukes der hvor de kaster mest av seg i form av reell verdiskapning. Av subsidier til næringslivet utgjør overføringer til landbruket den aller største posten. Disse medlemmer vil kutte drastisk i disse subsidiene, samtidig som disse medlemmer vil kutte i importvernet, som skjermer norsk landbruk og som gjør mat mye dyrere enn nødvendig. Reduserte overføringer til landbruket vil frigjøre statlige midler til økt realinvestering. Samtidig vil et kutt i landbruksoverføringene frigjøre mye arbeidskraft og privat kapital for annen og lønnsom produksjon.

Disse medlemmer vil stå ved alle forpliktelser med hensyn til stønader til husholdningene. Spesielt vil disse medlemmer stå ved alle pensjonsrettighetene som arbeidstagerne har opparbeidet seg. Disse medlemmer vil imidlertid saumfare stønadsordningene og ta bort stønader som har en utilsiktet skadelig og sosial funksjon. Utover pensjon og uføretrygd skal sosiale stønader fungere som et sikkerhetsnett. Stønadene må ikke fungere slik at de medfører utstøting av arbeidslivet og usunn avhengighet av sosiale ordninger. Disse medlemmer vil føre en sosialpolitisk linje som sørger for at flest mulig kommer i lønnet arbeid, men som samtidig fanger opp dem som virkelig trenger et sosialt sikkerhetsnett.

Svært mye av den økonomiske debatten i Norge dreier seg om hvordan vi som nasjon skal forholde oss til oljeinntektene. Disse medlemmer vil først påpeke det åpenbare at oljeinntektene i bunn og grunn er inntekter på lik linje med alle andre inntekter fra norsk produksjon. Det særegne med oljeinntektene er den høye avkastningen relativt til ressursinnsatsen i form av arbeidskraft og investert kapital. I tillegg tilfaller det aller meste av oljeinntektene staten direkte som grunneier og skatteoppkrever og indirekte via statlig eide oljeselskap.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet i sitt alternative statsbudsjett vil øke bruken av løpende oljeinntekter i forhold til Regjeringens budsjettforslag. Det betyr at bruken av løpende oljeinntekter øker til 49,7 mrd. kroner. Det er ikke grunnlag for å hevde at Fremskrittspartiet vil "spise av oljeformuen". Oljeformuen vil vokse også med Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett.

Følgende figur viser forskjellen på forventede oljeinntekter, Regjeringens bruk av oljepenger og Fremskrittspartiets bruk av oljepenger i 2003.

Figur 2.6

Kilde: Finansdepartementet

Man kan i prinsippet regne ut hvor mye hele Norge er "verdt", og således kalkulere seg frem til en nasjonalformue. På samme måte kan en finne ut hvor mye hele olje- og gassproduksjonen er verdt, og dermed kalkulere seg frem til samlet oljeformue. Statens andel av denne oljeformuen er i nasjonalbudsjettet beregnet til ca. 2 000 mrd. kroner. Da har en tatt med verdien av gjenværende olje og gass i Nordsjøen.

I nasjonalbudsjettet er verdien av oljefondet utelatt i beregningen av statens andel av den samlede oljeformuen. Dette er misvisende ettersom argumentasjonen fra Regjeringen fokuserer på at det er viktig å konvertere olje og gass til utenlandske verdipapirer for ikke å bruke opp oljeformuen. Men da kan man ikke samtidig ekskludere verdien av allerede konvertert oljeformue fra den samlede oljeformuen. Samlet statlig oljeformue er derfor ca. 2 666 mrd. kroner ved inngangen til 2003. Denne formuen vil øke i løpet av 2003 så sant man ikke bruker mer enn den såkalte permanentinntekten som utgjør ca. 107 mrd. kroner i 2003. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet ikke er i nærheten av å foreslå en bruk av oljepenger i denne størrelsesorden. Verdien av samlet oljeformue vil derfor øke betydelig også med Fremskrittspartiets politikk.

Ved bruk av oljeinntekter er det viktig å skille mellom forbruk og investering. Disse medlemmer vil ikke øke det statlige forbruket mer enn regjeringen Bondevik. Disse medlemmer vil senke skattene og avgiftene og øke de offentlige realinvesteringene. Dette har viktige konsekvenser for utviklingen i norsk realkapital og verdien av norsk arbeidsinnsats, og må derfor sees på som en form for investering på lik linje med plassering av oljeinntekter i oljefondet. Disse medlemmer vil ikke forbruke oljepengene. Disse medlemmers "bruk" av oljepenger er investering av oljepenger.

Disse medlemmer mener at en ansvarlig og langsiktig forvaltning av oljeformuen må fokusere på å maksimere økonomisk vekst, og at oljeinntekter i større grad dermed kan konverteres til real- og humankapital fremfor finanskapital (dvs. oljefondet). Det hjelper svært lite for kommende generasjoner at de arver vår oljeformue i form av et oljefond, men samtidig avspises med mye mindre real- og humankapital.

En tilbakeblikk på Marshallhjelpen illustrerer dette poenget. Etter andre verdenskrig mottok Norge Marshallhjelp fra USA. Dette bidro til at vi kunne øke vår realkapital og dermed vår produksjon. Man neglisjerte selvsagt ikke fremtidige generasjoner ved å bruke "Marshallformuen". Hvis datidens regjering hadde fulgt regjeringen Bondeviks og de andre opposisjonspartienes finanspolitiske logikk, burde den ha plassert Marshall-hjelpen i utenlandske verdipapirer og kun tatt ut den årlige forventede realavkastningen. Men dette hadde jo vært en meningsløs neglisjering av behovet for å bygge opp norsk realkapital. Og på samme måten som "Marshallformuen" ble konvertert til innenlandsk formue, kan og bør deler av oljeformuen konverteres til innenlandsk formue, dvs. økt real- og humankapital innenfor landets grenser.

Disse medlemmer tar med andre ord sterk avstand fra en snever fokusering på konvertering av olje og gass til utenlandske verdipapirer. Hensynet til en helhetlig samfunnsøkonomisk politikk tilsier at fokus må være rettet på utviklingen i den totale nasjonalformuen. Avkastningen på nasjonalformuen er landets samlede årlige produksjon og inntekt. Når disse medlemmer har som målsetning å øke vekstraten i bruttonasjonalproduktet til 3 pst., innebærer dette at disse medlemmer har som målsetning en langt høyere nasjonalformue enn det regjeringen Bondevik legger opp til.

Oljefondet ventes ifølge Nasjonalbudsjettet å være på 666 mrd. kroner ved utgangen av 2002. Med et samlet overskudd på statsbudsjettet på 162 mrd. og antatt prisstigning på ca. 2,5 pst. forventes oljefondet å øke til ca. 846 mrd. kroner ved utgangen av 2003. Med Fremskrittspartiets finanspolitiske opplegg vil statsbudsjettets overskudd være 147 mrd. i 2003. Oljefondet kan derfor antas å vokse til ca. 830 mrd. kroner ved utgangen av 2003 (figur 2.7).

Figur 2.7 (tallene i mrd. kroner)

Kilde: Finansdepartementet

Regjeringen Bondevik er altfor opptatt av å styre samlet etterspørsel i norsk økonomi, og altfor lite opptatt av å stimulere tilbudet av varer og tjenester.

Disse medlemmer vil påpeke at det for tiden er et svært gap mellom samlet norsk etterspørsel og samlet norsk produksjon. I nasjonalbudsjettet forventes det et eksportoverskudd på ca. 200 mrd. kroner i 2003. Det betyr at samlet etterspørsel fra norske husholdninger, bedrifter og offentlig sektor er ca. 200 mrd. kroner mindre enn samlet produksjon. Differansen blir solgt til utlendinger. Dette gjenspeiler at Norge som nasjon har betydelig høyere sparing enn bruttorealinvestering, det vil si at vi årlig netto tilfører det internasjonale kapitalmarkedet betydelige midler. Det er derfor ikke sannhetsgehalt i påstanden om at norsk etterspørsel overstiger produksjonen.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiets alternative økonomiske politikk legger hovedvekten på å stimulere tilbudssiden, det vil si samlet produksjon. Tilbudssiden skal ikke stimuleres ved å øke etterspørselen, men ved å skape bedre incentiver for sysselsetting, realinvestering, nyskapning og produksjon. I den grad en omlegging av finanspolitikken vil medføre økt norsk etterspørsel, vil dette i hovedsak skyldes økt norsk produksjon og inntekt. Eksportoverskuddet, som Regjeringen forventer skal bli på ca. 200 mrd. kroner, vil kun bli redusert i den grad realinvesteringene øker i forhold til samlet sparing. I så tilfelle vil det gjenspeile at det vil bli lagt større vekt på å øke real- og humankapitalen enn offentlig finanskapital.

Disse medlemmer viser til Dokument nr. 8:5 (2002-2003) fra stortingsrepresentantene Odd Roger Enoksen og Morten Lund om å endre handlingsregelen. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet hele tiden har vært motstander av handlingsregelen, og kan derfor ikke se noen god grunn til å endre handlingsregelens innretning slik det foreslås i dokumentet. Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader ovenfor.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti understreker at ifølge FN er Norge verdens beste land å leve i. Få land har høyere velstand pr. innbyggere, og ingen har fordelt verdiene bedre.

Likevel er det mye som kan bli bedre. Samtidig som privat rikdom øker blir skolene stadig mer nedslitte. Forskjellene forsterkes mellom de som har og de som ikke har. Bilkjøring og olje- og gassutvinning øker, mens det kuttes i tog, buss og trikk.

Disse medlemmer vil prioritere det som er viktigst for framtida. Sosialistisk Venstreparti har derfor tre klare prioriteringer i sitt alternative budsjett:

• 1. Barn og unge først

• • – Barnehagereformen betyr et stort løft for barn og barnefamilier. Sosialistisk Venstreparti følger opp vårens viktigste stortingsvedtak.

  • – Fattige barn er uakseptabelt, og Sosialistisk Venstreparti presenterer en rekke tiltak mot dette.

  • – Sosialistisk Venstreparti gir grunnskolen en lenge etterlengtet opprustning, med ressurser til innhold og bygninger.

• 2. Rettferdig fordeling

• • – Sosialistisk Venstreparti tar et kraftig oppgjør med Regjeringens politikk der de nest-fattigste betaler for de aller fattigste.

  • – Sosialistisk Venstrepartis skatteopplegg gir skattelettelser for de som tjener under 300 000 kroner.

  • – Sosialistisk Venstrepartis skatteopplegg gir skjerpelser for de som tjener mer enn 450 000 kroner.

  • – Barnehager, skole og sykehjem får økte bevilgninger for å sikre en velferdsstat som fungerer.

• 3. Omstilling til et grønt kunnskapssamfunn

• • – Offensiv satsing på kollektivtrafikken er en forutsetning for et velfungerende moderne samfunn.

  • – Kutt i oljeinvesteringer og oljesubsidier gir rom for investeringer i kunnskap og kompetanse som vi kan leve av i framtida.

  • – Opprydning i gammel forurensing og omlegging til fornybare energikilder for å hindre ny forurensing, gir et grønnere miljø.

Disse medlemmer påpeker at Norges økonomiske situasjon er spesiell. Tilfeldigheter har gitt oss en stor oljeformue som for tiden omplasseres til finansformue i oljefondet i høyt tempo. Men mangelen på skille mellom et formuesregnskap og et driftsregnskap for nasjonen gir et skeivt inntrykk av hvor store beløp som kan disponeres nå uten at det vil begrense kommende generasjoners handlingsrom.

Disse medlemmer har registrert at vår hovedutfordring er å finne ut hvordan vi kan utnytte mulighetene den store oljeformuen gir, uten samtidig å ødelegge resten av økonomien. Ressurser omplasseres fra konkurranseutsatt sektor, som vi kan se på som produsenter av internasjonal kjøpekraft, til skjermet sektor som produserer varer og tjenester for innenlandsk forbruk. Siden oljeformuen i realiteten er en styrking av vår internasjonale kjøpekraft, betyr det at vi kan tillate oss å bruke mer av ressursene innenlands på oss sjøl. Men disse medlemmer vil understreke at konkurranseutsatt sektor ikke må svekkes for mye, det vil gi store problemer på lang sikt. Problemet er dessuten at en slik flytting av ressurser ikke er så lett å få til på en smidig måte. En møbelsnekker fra Sunnmøre kan ikke uten videre ta jobb i omsorgssektoren i Oslo. Vi får lett en situasjon der det er press i deler av økonomien, mens det er ledige ressurser andre steder. En ansvarlig finanspolitikk med en pengepolitikk som støtter opp om finanspolitikken, er nødvendig for å få denne prosessen til å gli med minst mulig problemer.

Samtidig bør det etter disse medlemmers oppfatning være klart at den rikeste generasjon noensinne i verdens rikeste land, må klare å løse de viktigste utfordringene innenfor en ansvarlig ramme. Vi trenger ikke mer penger – vi trenger en mer rettferdig fordeling av de pengene vi allerede har. Gjennom sitt alternative budsjett viser Sosialistisk Venstreparti at det er mulig å få til store omprioriteringer i retning av barn og unge, omfordeling og miljø med samme balanse som Regjeringen.

Prioritering innenfor forsvarlige rammer

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti påpeker at vår spesielle situasjon også gir politiske utfordringer. En stor formue gjør det fristende for uansvarlige opportunister å bruke mer penger enn vi bør. Det er tre viktige grunner til at en slik linje er uansvarlig. For det første blir det allerede utført mye arbeid av utlendinger som kommer oss til gode. Årlig import er nærmere 450 mrd. kroner, og dette vil øke i tida som kommer pga. sterk krone og økt bruk av oljepenger. Disse medlemmer mener det er åpenbart at det avgjørende for hvilke prosjekter som settes i gang for offentlige penger må være deres samfunns-økonomiske lønnsomhet, ikke hvorvidt arbeidet kan utføres av utenlandske entreprenører. Men vi må til enhver tid bruke de som kan gjøre jobben best og billigst - noe annet vil være sløsing med fellesskapets ressurser. Å snakke om et eget utenlandsbudsjett er å tilsløre at politikk dreier seg om prioritering av knappe ressurser. Det er en jobb ansvarlige politikere ikke kan skulke unna.

For det andre har Norge store pensjonsforpliktelser i framtida, både som følge av flere pensjonister i forhold til yrkesaktive, og som følge av at hver enkelts pensjoner blir høyere. Disse forpliktelsene kan bare betales gjennom å spare noe av oljeformuen i dag, ved at framtidige generasjoner må betale langt mer skatt enn i dag, og/eller med en kraftig reduksjon i velferdsstatens tilbud.

Den tredje grunnen handler om økologisk ansvarlighet. Mer bruk av oljepenger i dagens situasjon kan lett skape et uforsvarlig press på våre økologiske ressurser. Disse medlemmer gjør oppmerksom på at en sterk økning i forbruket, offentlig eller privat, vil gi et sterkere press på forbruket av knappe naturressurser, på bruken av forurensende transportmidler og det vil skape mer avfall.

Disse medlemmer viser til at omleggingen av pengepolitikken ikke har vært vellykket. Et ensidig fokus på inflasjonsmål har medført høy rente og meget sterk valuta. Selv om det i valutaforskriften også er omtalt andre forhold som kronekurs, sysselsetting og produksjon, har sentralbanken ensidig valgt å vektlegge inflasjon. Disse medlemmer viser til at det bare var Fremskrittspartiet som hadde ønsket dette systemet før Arbeiderparti-regjeringen foreslo det våren 2001. Erfaringene så langt har vært meget negative, og gjør at det er nødvendig med en presisering av forskriften der de andre forhold tillegges mer vekt, for å få en nødvendig sammenheng mellom finanspolitikk og pengepolitikk. Disse medlemmer viser til fellesforslag med Senterpartiet annet sted i innstillingen.

Finanspolitikk

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at en stor del av den samlede verdiskapningen i Norge går gjennom offentlig sektor. Cirka 1/5 går til å finansiere offentlig sektor, og nesten like mye deles ut til private som et ledd i omfordelingen av ressursene. Hvordan staten skaffer sine inntekter og hva disse inntektene brukes på er derfor av avgjørende betydning for samfunnsutviklingen i Norge generelt, og den økonomiske utviklingen spesielt.

For Sosialistisk Venstreparti er tre mål sentrale for utformingen av den økonomiske politikken. Vi skal bruke skattesystemet og tilskuddsordninger for å få til en mer rettferdig fordeling. Vi skal legge om til grønne skatter, som bidrar til riktig utvikling av ressursbruken. Og vi skal legge til rette for en balansert økonomisk utvikling der bærekraftig verdiskapning tar i bruk de menneskelige ressursene vi har rundt om i hele landet.

Balanse mellom offentlig og privat forbruk

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstrepartis alternative budsjettopplegg er balansert innenfor samme ramme som Regjeringens forslag, men disse medlemmer vil understreke at innretningen er svært forskjellig. Dessverre ser det ut til at Regjeringen ønsker å bygge ned sentrale deler av den norske velferdsstaten. Budsjettforslaget legger opp til svært stramme rammer for offentlig sektor mens privat forbruk skal ha sterk økning. Faktisk legges det opp til at privat forbruk skal stige sju ganger så raskt som offentlig forbruk neste år (se tabell). Det vil medføre at stadig flere blir misfornøyd med kvaliteten på offentlige skoler, sykehus og pleieinstitusjoner, samtidig som mange har betalingsevne som gjør private tilbud attraktivt. Offentlige tilbud som universelle tjenester forsvinner, og dermed også viljen hos stadig flere til å finansiere dem over skatteseddelen. Konsekvensen kan bli et offentlig tjenestetilbud som betjener det mindretallet i befolkningen som ikke har råd til private alternativ.

Tabell 2.1 Vekst i privat og offentlig forbruk

Kilde: Nasjonalbudsjettet

Dersom denne budsjettpolitikken også følges opp med strukturelle grep for å legge til rette for privatisering (som for eksempel Regjeringens forslag om bedre tilskuddsordninger for privatskoler), kan denne utviklingen gå svært fort. Gode offentlige tilbud tar det lang tid å bygge opp, men de kan rives raskt ned.

I Sosialistisk Venstrepartis budsjettopplegg er det gitt rom for offentlige tilbud med god kvalitet. For å få til dette, trekker vi inn kjøpekraft fra privat sektor hovedsakelig gjennom skatter og avgifter.

Fare for økt ledighet

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det ved utgangen av september var registrert 76 800 helt ledige. Dette utgjør 3,2 pst. av arbeidsstyrken. Siden september i fjor har tallet på arbeidsledige økt med 15 500 personer, noe som tilsvarer en økning på 25 pst. Antall permitterte har økt, og antallet ledige stillinger har sunket kraftig. Dette kan tyde på at ledigheten kan fortsette å øke utover vinteren. Situasjonen i konkurranseutsatt sektor pga. høy kronekurs og høye renter bidrar også til at framtidsutsiktene ikke ser bra ut.

Samtidig er andelen sysselsatte i Norge svært høy, og nesten på topp internasjonalt. På lang sikt er det å øke arbeidstilbudet en viktig forutsetning for videre økonomisk vekst.

Disse medlemmer vil følge utviklingen på dette området nøye utover vinteren. Dersom ledigheten fortsetter å øke, vil vi vurdere å foreslå ytterligere tiltak.

Skatte- og avgiftsopplegget

Prinsipper for skatte- og avgiftspolitikken

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at følgende prinsipper ligger til grunn for Sosialistisk Venstrepartis skatte- og avgiftspolitikk:

• 1. Hovedformålet med skatter og avgifter er å finansiere offentlige tjenester som står i samsvar med innbyggerne forventer, og et velferdssystem som gir økonomisk trygghet for alle. Skatter og avgifter skaper forskjell mellom prisen kjøper må betale og summen selger mottar, enten dette gjelder arbeidskraft eller andre varer og tjenester. Dette er en kostnad fordi for eksempel en arbeidstaker ofte ville valgt å jobbe mer hvis hun hadde fått utbetalt det arbeidsgiveren faktisk må betale for henne inkludert inntektsskatt og arbeidsgiveravgift. Derfor er det viktig at skatte- og avgiftsopplegget konstrueres slik at disse problemene gjøres minst mulig. Det handler om brede skattegrunnlag, men lave satser, fjerning av unntak som favoriserer enkeltgrupper, og om å utnytte mulighetene som ligger i atferdskorrigerende skatter.

• 2. Skattesystemet må også brukes til å gi en mer rettferdig fordeling av ressursene i samfunnet. De som har best inntekt må yte mest i forhold til finansiering av fellesgodene. Men det finnes også andre grunner til dette. Forskning har vist at lavlønte i vesentlig større grad øker sitt arbeidstilbud når de får mer igjen for det, mens høytlønte jobber nesten uansett. Det er også sånn at en ekstra krone når man tjener 150 000 kroner føles betydelig mer verdifull enn hvis man tjener 500 000 kroner. Sjøl når vi ser bort fra rettferdighetsaspektet, finnes det altså gode grunner for å sikre en mer rettferdig inntektsfordeling.

• 3. Dersom en skatt bidrar til å korrigere befolkningens atferd i ønsket retning, bidrar skatten til et mer effektivt skattesystem. Miljøavgifter setter en prislapp på ødeleggelse av fellesgoder som ren luft og rent vann. Det betyr at forurenserne må ta hensyn til dette når de velger hvordan og hvor mye de skal produsere, eller hvordan man skal komme seg til jobb. Andre eksempler på det samme er tobakksavgifter og alkoholavgifter. I tillegg til å skaffe inntekter til fellesskapet, bidrar de til å redusere forbruket av tobakk og alkohol og dermed lavere utgifter til helse og sosialsektoren. Slike avgifter gir en vinn-vinn-situasjon, og bør utnyttes maksimalt, slik at andre skatter og avgifter kan reduseres.

Sosialistisk Venstrepartis skatte- og avgiftsopplegg

For detaljene i skatte- og avgiftsopplegget viser disse medlemmer til sine merknader i Innst. S. nr. 1 (2002-2003). Her gir disse medlemmer en kortfattet beskrivelse av helheten i Sosialistisk Venstrepartis skatte- og avgiftsopplegg. Totalt øker vi skattebelastningen med 4,2 mrd. kroner i 2003. Budsjett-virkningen av dette i 2003 er 2,6 mrd. kroner.

• – Skatt på arbeidsinntekt gjøres klart mer progressiv i forhold til Regjeringens opplegg. Innslagspunktet for toppskatt settes på 6 G for trinn 1, og på 10 G for trinn 2. Samtidig økes både minstefradraget og lønnsfradraget kraftig. Arbeidsgiveravgiften reduseres med 1,5 mrd. kroner. Totalt blir derfor den totale skatten på arbeidsinntekt bare økt svakt, sjøl når man tar hensyn til at den alminnelige skattesatsen økes.

• – Skatt på aksjeutbytte gjeninnføres. Deler av provenyet brukes til å øke bunnfradraget i formuesskatten. Aksjerabatten i forhold til formuesskatt og arveavgift fjernes. For å få større likhet i skatt på arbeidsinntekt og kapitalinntekt øker Sosialistisk Venstreparti skatten på alminnelig inntekt til 28,5 pst.

• – Miljøavgifter økes markert. Inntektene brukes i hovedsak til å redusere arbeidsgiveravgiften og fiskalt begrunnede særavgifter som skaper problemer for økonomiens effektivitet.

• – Avskrivningssatsen for maskiner og utstyr økes fra 15 til 20 pst. Det er en vesentlig lettelse særlig for konkurranseutsatt sektor.

• – Økt skatt på sykdom gjennom økte egenandeler er Sosialistisk Venstreparti svært kritisk til.

• – Frikortgrensen økes fra 23 400 til 35 000 kroner.

• – Årsavgiften på personbiler i arbeidsgiversone 3-5 fjernes, og den settes til 1 200 kroner i sone 2 og 2 200 i sone 1.

• – Flere unntak i skatteopplegget som gir særordninger for enkeltnæringer, fjernes. Dette dreier seg om rederibeskatningen, avskrivningssatsen for petroleumssektoren, rabatten på verdsettingen av aksjer og reduserer rabatten på eiendom, CO2-avgift for luftfarten.

• – Sosialistisk Venstreparti går mot prinsippet om at skattefradrag skal være et virkemiddel for å oppnå viktige samfunnsmål. Vi går i stedet inn for tilskuddsordninger til frivillige organisasjoner samt FOU- og innovasjonsvirksomhet i næringslivet.

Et grønnere og mer innovativt næringsliv

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil gi næringslivet de beste rammene for innovasjon, ved å satse på utdanning, forskning og grønn næringsutvikling - fremfor skattelette. For næringslivet innebærer Sosialistisk Venstrepartis forslag 7,5 mrd. kroner i redusert rederstøtte, gjeninnføring av utbytteskatten og økning av CO2-avgiften - og over 9 mrd. kroner i økt satsing på bl.a. utdanning, forsk-ning og bedre avskrivningsregler for maskiner.

Et budsjett for innovasjon og utvikling

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at mange mener at den eneste næringspolitikken som gir økonomisk utvikling er å sette ned skattene og redusere offentlig sektor. Disse medlemmer har registrert at næringslivets behov er mye mer sammensatte. Erfaringer fra England under Thatcher og USA under Reagan viser f.eks. at selv med lave skatter går ikke næringslivet bedre, snarere tvert imot. Spør man norske bedrifter hva som faktisk er det største hinderet for videre utvikling, er det kompetente ansatte - ikke kapital - de mangler.

En innovativ, nyskapende og sunn økonomi kjennetegnes av nye og bedre måter å gjøre ting på, effektive løsninger og smarte hoder. Disse medlemmer legger derfor frem en næringspolitikk som er over 1,5 mrd. kroner bedre enn Regjeringens forslag.

De viktigste tiltakene for økt innovasjon og utvikling som foreslås, er:

Tabell 2.2

For detaljene i forhold til disse medlemmers tiltak for å gi Norge et grønnere og mer framtidsretta næringsliv, vises det til rammemerknadene på de aktuelle områdene.

Komiteens medlem fra Senterpartiet vil innledningsvis vise til at det er grunnleggende elementer i det framlagte statsbudsjett som bryter med Senterpartiets ønske om en inkluderende velferdsstat og prinsippene om skatt etter evne. Situasjon for industrien er alvorlig. Høy kronekurs og høy rente gjør at det nesten daglig kommer meldinger om arbeidsplasser som legges ned eller flagger ut. Det er under enhver kritikk at det framlagte budsjettet ikke inneholder målrettede tiltak for å sikre og skape nye arbeidsplasser i industrien. Dette medlem mener at Regjeringen forsterker krisen i kommunene med det framlagte budsjettet. KS har vist til at det trengs om lag 5,5 mrd. kroner på neste års budsjett for å unngå kutt i skole og eldreomsorg.

Den økonomiske situasjonen i Norge preges etter hvert av kommunal fattigdom og privat rikdom. Til tross for dette legger Regjeringen opp til fortsatt vekst i privat konsum på 3,5 pst., mens veksten i offentlig konsum er anslått til kun å stige med 0,5 pst. Omregnet til kroner betyr det at veksten i privat konsum blir på 26 mrd. kroner neste år, mot bare 1,6 mrd. kroner i økt offentlig konsum. Dette medlem mener at det er grunn til å minne om at dette er en villet utvikling fra Regjeringens side.

Dette medlem mener det er på tide at det legges til rette for en økning i det offentlige konsum, slik at det offentliges andel av utgifter målt i forhold til BNP kan heves noe for å skape rom for å sette av midler nok til offentlig og kommunal tjenesteyting som skole og omsorg.

Senterparti-initiativ for bredt industripolitisk forlik

Komiteens medlem fra Senterpartiet vil vise til at Senterpartiet allerede tidlig i høst, 21. august, tok initiativ til et bredt tverrpolitisk forlik for å sikre og skape nye arbeidsplasser. Parlamentarisk leder i Senterpartiet, Odd Roger Enoksen, sendte følgende brev til de øvrige parlamentariske lederne:

"Norge trenger et forlik om industripolitikken

Norsk fastlandsindustri er inne i en vanskelig situasjon knyttet til den økonomiske utviklingen både nasjonalt og internasjonalt. Dagens situasjon med høy rente og en sterk krone er særlig problematisk for den eksportrettede industrien. Nesten daglig får vi meldinger om utflagging eller nedlegging av virksomhet.

En slik situasjon kan ikke løses ved politiske vedtak alene, men de politiske partiene har et felles ansvar for å redusere skadevirkningene av utviklingen og å legge forholdene til rette for videre industriproduksjon og sysselsetting i Norge. Dette tilsier at man fra politisk hold blir enige om tiltak som gjør det mulig å redusere de kortsiktige virkninger av dagens økonomiske situasjon, samtidig som det legges et grunnlag for en utvikling som fremmer vilkårene for den landbaserte industrien i Norge. Å arbeide for tiltak som kan bidra til redusert rente og dermed en redusert og stabil kronekurs vil være sentralt.

På denne bakgrunn vil Senterpartiet invitere de andre politiske partiene til å inngå i et bredt industripolitisk forlik basert på følgende:

• a) Regjeringen tar initiativ til å presisere Norges Bank sitt mandat i pengepolitikken på en slik måte at inflasjonsmålet balanseres i forhold til målet om en stabil kronekurs og hensynet til produksjon og sysselsetting.

• b) For å dempe den sterke veksten i privat konsum gjennomføres det i høstens budsjett ikke skattelettelser som bidrar til økt privat forbruk.

• c) Regjeringen tar initiativ til et samarbeid med partene i arbeidslivet med sikte på å oppnå en lønnsdannelse som ikke hemmer norsk konkurranseevne.

I tillegg til samarbeid om linjene i den økonomiske politikken kreves det tiltak direkte rettet inn mot industrien for å forhindre at virksomhet og arbeidsplasser legges ned. Senterpartiet er åpen for å drøfte ulike tiltak, men vil for egen del framheve de følgende fem tiltak som viktige i forbindelse med behandlingen av høstens statsbudsjett;

• – At tilgangen til kapital bedres gjennom økte rammer til SNDs ordninger og påfylling av de såkalte såkornfondene.

• – At arbeidsgiverperioden i forhold til sykelønnsordningen forkortes.

• – At avskrivningssatsene for maskiner og bygg økes.

• – At formuesskatten for næringsaktiva fjernes.

• – At den såkalte FUNN ordningen gjeninnføres for å styrke arbeidet for forskning og utvikling.

Senterpartiet ser fram til drøftinger med sikte på å oppnå en bred politisk enighet omkring vilkårene for industrien i Norge og imøteser i den sammenheng de enkelte partiers svar og forslag til tiltak."

Dette medlem konstaterer at det kun var regjeringspartiene som fant det bryet verdt å svare på dette brevet. Senterpartiet har imidlertid funnet plass til en offensiv satsing på industri og næringsliv i sitt opplegg til statsbudsjett for 2003. Dette medlem viser til at Senterpartiet samlet bevilger i overkant av 3,7 mrd. kroner for å fremme økt verdiskaping i næringslivet. Dette medlem mener det er all grunn til å ta et oppgjør med Regjeringens økonomiske politikk generelt, og næringsnøytraliteten i næringspolitikken spesielt. Vi ser nå at denne politikken fører til at det forsvinner mange arbeidsplasser i industrien. Dette medlem ønsker en målrettet satsing for å sikre arbeidsplasser og stimulere til nyetableringer. Som en del av denne satsingen fremmer Senterpartiet forslag om tre tiltakspakker for verksted, møbel og marin sektor.

Dette medlem vil bidra til å sikre arbeidsplasser ved:

• – å opprettholde refusjonsordningen og nettolønn for sjøfolk,

• – å avvise Regjeringens forslag til endringer i permitteringsreglene

• – å bedre avskrivningssatsene for maskiner, redskaper mv. fra 15 pst. til 20 pst. Dette utgjør til sammen 310 mill. kroner i 2003. (1,5 mrd. kroner i 2004)

• – å foreslå en samferdselsmilliard som ifølge tallene fra Nasjonal transportplan vil redusere næringslivets kostnader med 960 mill. kroner.

• – å fjerne arveavgift på næringsformue.

Dette medlem vil bidra til å skape nye arbeidsplasser ved:

• – Å øke bevilgningene til SND opp på samme nivå som 2001, som vil kunne bidra til å skape og bevare 60 000 nye arbeidsplasser over en tiårsperiode

• – Å bevilge 500 mill. kroner til utbygging av bredbånd

• – Å gjøre registrering for nyetablerte bedrifter i Brønnøysundregisteret gratis

• – Å bevilge 100 mill. kroner for å lette generasjonsskifte i landbruket.

For øvrig viser dette medlem til Senterpartiets fraksjonsmerknad i kap. 9.5.

Handlingsregel og pengepolitikk

Komiteens medlem fra Senterpartiet mener at renten må ned. Derfor har dette medlem sammen med Marit Arnstad og Odd Roger Enoksen, fremmet forslag om at Norges Banks mandat i pengepolitikken presiseres slik at inflasjonsmålet balanseres i forhold til målet om en stabil kronekurs og hensynet til produksjon og sysselsetting.

Senterpartiet vil også endre handlingsregelen for bruk av oljepenger slik at det gis rom for økt bruk av oljepenger der dette kan redusere presset i økonomien ved at den disponible arbeidsstyrken økes, kostbare flaskehalser for næringslivet fjernes, ledig kapasitet i enkelte samfunnsområder utnyttes eller store offentlige utgiftsposter på lengre sikt kan bli redusert, jf. Dokument nr. 8:5 (2002-2003). Dette medlem mener det er helt nødvendig å begrense strømmen av oljepenger inn i norsk økonomi for å hindre at Norge kommer dårligere ut enn om vi aldri hadde funnet oljen og gassen. Vi kan likevel ikke ha en handlingsregel som hindrer oss i å utnytte de muligheter som vi må utnytte for å beholde bosetting, verdiskaping og velferdstilbud i hele landet også i ei tid med reduserte oljeinntekter.

Dette medlem mener at det under visse forutsetninger kan brukes mer oljepenger enn dagens handlingsregel tillater på en slik måte at vi får mindre press i arbeidsmarkedet, at offentlige utgifter på sikt kan bli redusert, at sentraliseringspresset kan bli redusert slik at samfunnet blir billigere i drift og at flaskehalser som medfører økte utgifter for næringslivet kan bli fjernet. Dette medlem mener økt satsing på veibygging i ei tid med ledig kapasitet i anleggsbransjen er et godt eksempel på økte investeringer som vil minske presset i økonomien. En ekstra økonomisk innsats slik at sykemeldte slipper å vente så lenge i helsekø, vil svært raskt betale seg gjennom reduserte sykepenge-utbetalinger, økt tilgang på arbeidskraft og økt verdiskaping. Økt innsats for kvalifisering av ufrivillig ledige vil i bransjer og områder med mangel på arbeidskraft, være meget lønnsomt både for samfunnet og bedriftene.

Dette medlem vil vise til at den tankegang som her er nevnt også ligger til grunn for den utvidelse som nå vedtas i bevilgningsreglementets anledning til at departement kan bruke mer penger enn budsjettert ett år når dette gir tilsvarende innsparinger i påfølgende 3-årsperiode.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kystpartiet fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen endre handlingsregelen for bruk av oljepenger slik at det åpnes for økt bruk av oljepenger der dette kan bidra til å redusere presset i økonomien ved at den disponible arbeidsstyrken øker, kostbare flaskehalser for næringslivet fjernes, ledig kapasitet i enkelte samfunnsområder utnyttes eller store offentlige utgiftsposter på sikt kan bli redusert."

Mer til skole og omsorg

Komiteens medlem fra Senterpartiet vil peke på at den økonomiske situasjonen i Norge preges av kommunal fattigdom og privat rikdom. Til tross for dette legger Regjeringen opp til fortsatt vekst i privat konsum på 3,5 pst., mens veksten i offentlig konsum er anslått til kun å stige med 0,5 pst. Dette medlem vil understreke at dette er en ønsket utvikling fra Regjeringens side og at det over tid bidrar til å tvinge fram konkurranseutsetting og privatisering av sentrale velferdstilbud som skole og omsorg. Dette medlem har merket seg at Regjeringen mer har ideologiske grunner for denne politikken, enn de har empirisk grunnlag eller grundig dokumentasjon for at denne politikken er samfunnsmessig lønnsom.

Dette medlem viser til brev fra finansministeren til finanskomiteen av 4. november og 12. november, der de siste anslagene for kommunenes skatteinntekter viser at skatteinntektene for kommunene inneværende år blir 1 mrd. kroner lavere enn først antatt. Dermed vil ubalansen i kommunenes økonomi forsterkes. Dette bidrar til å forverre en allerede vanskelig økonomisk situasjon i kommunene og fremtvinger ytterligere kutt i skole og omsorg. I brevet fra finansministeren er det også antydet at skatteinngangen for kommunene kan bli lavere også neste år. Dette vil bety at anslagene i Nasjonalbudsjettet for 2003, både for kommunenes samlede inntekter for neste år og for veksten i det offentlige konsum, vil være markant lavere enn det Regjeringens prognoser tyder på. Dette er en situasjon som Stortinget etter dette medlems oppfatning ikke kan vente med å ta stilling til i revidert nasjonalbudsjett, men som Regjeringen må komme tilbake til i salderingsproposisjonen før jul. Det er ikke bare økte midler til kommunene som trengs over statsbudsjettet i 2003. Det må etter dette medlems oppfatning også legges fram en plan som har som mål å rette opp ubalansen i kommuneøkonomien.

Dette medlem viser til forslag fra Senterpartiet i Innst. S. nr. 5 (2001-2002), samt forslag i Innst. S. nr. 253 (2001-2002) der Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet står sammen om en opptrappingsplan for kommuneøkonomien. Dette medlem viser videre til at KS i brev til Stortinget har bedt om et nasjonalt forlik for kommuneøkonomien, hvor en opptrappingsplan er ett sentralt element.

Dette medlem viser til at dette vil bli fulgt opp med forslag i forbindelse med behandlingen av fagbudsjettet i kommunalkomiteen.

Dette medlem viser til at Senterpartiets opplegg for statsbudsjett for 2003 innebærer en styrking av kommunenes inntekter med 5,6 mrd. kroner. Av dette utgjør økningen av frie inntekter om lag 4,7 mrd. kroner. Senterpartiet er av den oppfatning at finanspolitikken må innrettes slik at den bidrar til å skape rom for økt offentlig konsum, slik at kommunene kan settes i stand til å utvikle en god skole og et verdig omsorgstilbud.

Rettferdig fordeling og skatt etter evne

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at Regjeringen har i statsbudsjettets for 2003 valgt å øke egenandelene for medisin og helsetjenester med i overkant av 1,4 mrd. kroner. Dette medlem viser til at disse endringene rammer de som fra før har minst, sterkest. Samtidig velger Regjeringen å gi skattelettelser til de som har mest. Ser vi på Regjeringen samlede skatte- og avgiftslettelser for 2002 og 2003, blir tallene veldig klare. Den dokumentasjon som ligger i finansdepartementets beregninger viser klart at Regjeringen prioriterer de som har mest fra før, og gir lite eller også faktisk strammer inn overfor lavinntektsgrupper. Dette medlem mener at denne utviklingen som skissert overfor gir grunn til å stille spørsmål ved om vi er i ferd ved å bevege oss fra en velferdsstat til en skattelette-stat.

Dette medlem registrerer at en stadig mindre del av fordelingspolitikken består i å utjevne kjøpekraft gjennom skattesystemet. Mer av statens inntekter kommer fra skatt på forbruk, mindre som progressiv skatt på inntekt. De siste årene har vi hatt en utvikling i retning av større grad av brukerbetaling som finansieringsform for fellesgoder.

Velferdsstatens finansiering har gått fra direkte til indirekte skatter og fra inntektsfordeling til forbruksfordeling. Denne endringen har skjedd uten en grundig prinsipiell debatt. Denne manglende debatten gjør at sammenhengen mellom finansiering og goder blir så svak at en skatteprotest blir mulig. Skatter, avgifter og egenandeler oppfattes mer som en personlig utgift, og mindre som et bidrag til noe man selv har nytte av. Når folk blir brukere som må betale egenandeler på en velferdsstatlig tjeneste, inviteres vi inn i en rolle som konsument. Jo høyere egenandeler er, jo mer attraktiv framstår skattelettestaten framfor velferdsstaten. Dette er etter dette medlems oppfatning en svært uheldig utvikling.

Dette medlem viser til Senterpartiets alternative statsbudsjett der Senterpartiet foreslår skatte- og avgiftsendringer i tråd med prinsippet om skatt etter evne. Senterpartiets budsjett har en betydelig bedre fordelingsprofil enn Regjeringens opplegg, samtidig som skatte- og avgiftsprofilen bidrar til å forebygge bedre når det gjelder miljø og helse.

Dette medlem mener at skatte- og avgiftsnivået i Norge må sees i sammenheng med at vi har en stor andel av tjenesteproduksjonen som skjer i regi av det offentlige. Senterpartiet mener det er viktig å bygge videre på denne modellen for å sikre likeverdige tilbud innen helse, skole, omsorg, barnehage og samferdsel i hele landet, uavhengig av inntekt og bosted.

Komiteens medlem fra Kystpartiet ønsker å bidra til at statsbudsjettet for 2003 får en verdikonservativ sentrumsprofil. Skatte- og avgiftslettelsene bør først og fremst komme på nødvendighetsgoder som bolig, mat og arbeid. På denne måten legges forholdene til rette for at den enkelte skal kunne klare seg på egen inntekt. Samtidig styrkes det norske næringslivets konkurranseevne overfor utlandet.

Dette medlem vil motarbeide den tendensen vi ser internasjonalt til å øke beskatningen av folks bolig. Trygghet i heimen er en forutsetning for et harmonisk familieliv og dermed for å gi barna en god oppvekst. Trygghet i heimen er også nøkkelen til å sikre den enkeltes arbeidsevne og helse. En god boligpolitikk er derfor av stor økonomisk betydning. Kystpartiet vil snarest mulig avvikle fordelsskatten på bolig. Kystpartiet foreslår å heve bunnfradraget til 200 000 kroner, noe som utgjør en betydelig besparelse for boligeierne. Kystpartiet støtter Sosialistisk Venstrepartis forslag om lettelser i dokumentavgiften ved kjøp av bolig.

Dette medlem vil understreke betydningen av full sysselsetting. Det å kunne klare seg på egen inntekt gjør at den enkelte får en bedre kontroll over sitt eget liv. Det reduserer også behovet for støtte fra det offentlige. Internasjonalt kan man merke tendenser til økonomiske nedgangstider. Men Norge har med sine store inntekter fra olje, gass, fisk og vannkraft helt spesielle forutsetninger for å håndtere en slik situasjon. Det største problemet er at det politiske flertall i Norge og Samarbeidsregjeringen i særdeleshet ser ut til å sette Norges gunstige posisjon på spill ved å tillate salg av norske nøkkelbedrifter og naturressurser til utlandet. På denne måten risikerer vi å miste kontrollen med og det økonomiske utbyttet av disse ressursene. Det er også sterkt beklagelig at utenlandske eierinteresser tar større utbytte ut av Norge enn det norske kapitalinvesteringer i utlandet inkludert oljefondet trekker inn i landet. Vi må arbeide målrettet for å hindre at ikke oljefondet forsvinner på samme måte som Statens reservefond som ble opprettet i 1904. Fondet ble oppløst i 1923. Da var verdien halvert. Vi bør i større grad utnytte vår økonomiske handlefrihet til å investere i utbygging av infrastruktur i land og på kysten. Vi bør styrke vår finansnæring under norsk kontroll.

Dette medlem vil peke på at det i et høykostland som Norge er spesielt viktig for sysselsettingen at norsk arbeidskraft ikke er for sterkt belastet med skatter og avgifter. Ved økte minstefradrag og en lavere arbeidsgiveravgift vil arbeidsplassene kunne trygges og flere komme i arbeid. Ved at flere kommer i arbeid og ved at arbeidstakerne får mer igjen i disponibel lønn, vil det kunne ligge til rette for gode forhandlingsløsninger mellom partene i arbeidslivet. En forutsetning for slike løsninger er at man tar i bruk de eksisterende arbeidskraftressurser i Norge fremfor å satse på import av arbeidskraft fra utlandet. Det er også viktig å hindre at det utvikler seg et illegalt arbeidsmarked i Norge som resultat av den manglende grensekontrollen mot Schengen.

Dette medlem vil peke på den samfunnsøkonomiske betydningen av å sikre en trygg og billig mat. Gjennom sin fiskeproduksjon bidrar Norge i betydelig grad til å gi verdens befolkning sunn mat. Det blir derfor av største viktighet å sikre at ressursene i havet ikke blir truet av forurensende utslipp fra Sellafield, oljevirksomhet og industri. Selve fisket og oppdrettsvirksomheten må selvsagt også drives på en slik måte at vi bevarer balansen i naturen og sikrer et maksimalt utbytte av ressursene innenfor disse rammene. Ressursene og kysten må fortsatt være under nasjonal kontroll. Skatten på mat bør avvikles. Det vil gi grunnlag for lavere lønnskrav og dermed bedre norsk næringsliv konkurransekraft. En avvikling av matmomsen vil også kunne begrense handelslekkasjen. Kystpartiet foreslår derfor å senke matmomsen fra 12 til 6 pst. i 2003. Det gir et prisavslag på mat for forbrukerne på godt over en milliard kroner.

Dette medlem viser til at det ofte viser seg at tiltak og avgifter som er ment å skulle minske presset i økonomien i pressområdene omkring Oslo, også fører til mindre etterspørsel i geografiske områder som ikke har samme press i økonomien som i Oslo-området. Dette medlem mener derfor at det er større grunn til å differensiere de økonomiske tiltakene etter hvor i landet utslagene gjør seg gjeldende.

Dette medlem mener at det i dagens situasjon er rom for et mer ekspansivt statsbudsjett, om en hadde differensiert bedre i forhold til hvor i landet den økonomiske virkningen hadde gjort seg utslag.

Dette medlem viser til sine merknader og forslag i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2002-2003) og Innst. O. nr. 19 (2002-2003).

2.2 Kommuneforvaltningens økonomi

2.2.1 Sammendrag fra St.meld. nr. 1 (2002-2003)

I Kommuneproposisjonen for 2003 ble det varslet en reell vekst i kommunesektorens samlede inntekter på 2-21/2 mrd. kroner fra 2002 til 2003, eller om lag 11/4 pst, hvorav frie inntekter ble anslått å øke med om lag 750 mill. kroner. Det ble presisert at den varslede inntektsveksten fra 2002 til 2003 skulle regnes fra det nivået på kommunesektorens inntekter i 2002 som ble lagt til grunn i Revidert nasjonalbudsjett 2002.

Regjeringens forslag til kommuneopplegg for 2003 innebærer en reell vekst i kommunenes samlede inntekter på om lag 2,6 mrd. kroner i forhold til det nivået på kommunenes inntekter i 2002 som ble lagt til grunn i Revidert nasjonalbudsjett 2002. Den reelle veksten i kommunenes frie inntekter er anslått til 500 mill. kroner. Regnet i forhold til anslag på regnskap for 2002 utgjør realinntektsveksten om lag 3/4 pst., eller om lag 1,6 mrd. kroner, mens nivået på frie inntekter anslås å bli redusert reelt med om lag 500 mill. kroner fra 2002 til 2003.

Kommuneopplegget for 2003 innebærer at den reelle veksten i de frie inntektene er 250 mill. kroner lavere enn det som ble lagt til grunn i Kommuneproposisjonen. Dette må ses i sammenheng med at Stortinget har vedtatt en betydelig økning i øremerkede tilskudd, jf. spesielt barnehagesatsingen. Innenfor et stramt budsjettopplegg for 2003 har det derfor vært behov for å redusere veksten i frie inntekter i forhold til det som ble signalisert i Kommuneproposisjonen. Kommuneopplegget for 2003 innebærer imidlertid at kommunene og fylkeskommunene blir kompensert for økte pensjonspremier for lærere i 2003 på i alt 1675 mill. kroner (inkludert arbeidsgiveravgift). Beløpet kommer i tillegg til den foreslåtte veksten i kommunesektorens frie inntekter på 500 mill. kroner.

Den reelle veksten i kommunenes samlede inntekter fra 2001 til 2002 anslås nå til vel 11/4 pst., eller i underkant av 21/2 mrd. kroner. Dette er knapt 3/4 mrd. kroner høyere enn anslått i Revidert nasjonalbudsjett 2002. Skatteinntektene er oppjustert med 1 mrd. kroner, som bare delvis blir motvirket av økte kostnader.

Kommuneøkonomien er nærmere omtalt i avsnitt 3.3 i meldingen.

2.2.2 Komiteens merknader

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre er glad for at Regjeringen i et stramt budsjett har funnet rom for økte overføringer til kommunene. Disse medlemmer har stor forståelse for den vanskelige økonomiske situasjonen som mange kommuner opplever nå. Denne situasjonen har oppstått over lang tid, og er forårsaket av bl.a. detaljstyrte og underfinansierte statlige reformer, økte pensjonskostnader og dyre lønnsoppgjør.

Disse medlemmer vil også vise til at kommunesektoren, med en netto gjeld i størrelsesorden 80 mrd. kroner, vil være godt tjent med en stram finanspolitikk som legger grunnlaget for en rentenedgang.

Disse medlemmer har merket seg Regjeringens arbeid for å øke kommunenes muligheter til modernisering og effektivisering. Disse medlemmer vil særlig fremheve arbeidet med et momsnøytralt regelverk, åpning for konkurranse om kommunal revisjon, konkurranse på pensjonsområdet og støtte til prosjekt som gir konkurranse i VAR-sektoren.

Disse medlemmer støtter Regjeringens arbeid for redusert detaljstyring av kommuneøkonomien. Disse medlemmer setter derfor pris på at Regjeringen følger opp planen om å innlemme øremerkede tilskudd i inntektssystemet i perioden 2001 til 2007.Disse medlemmer viser til at barnehageavtalen mellom Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet binder opp mye av veksten i nye øremerkede overføringer og at dette går ut over kommunenes frie inntekter. Dette svekker lokaldemokratiets muligheter til egne prioriteringer og tilpasning av tjenestetilbudet til lokale behov og forhold.

Disse medlemmer er glade for at Regjeringen nå, gjennom endringene i inntektssystemet, bevilger mer til kommuner med sterk befolkningsvekst. Slik vil disse kommunene forbedre sine muligheter til å ivareta sine velferdsoppgaver.

Disse medlemmer vil understreke at kommunene tilbyr en vesentlig del av velferdstilbudet i landet. Det er derfor viktig at innbyggerne i de enkelte kommuner har en reell påvirkning av innretningen på velferdstilbudet i forhold til de lokale forhold. Svaret på dette er ikke sterkere sentralisering av flere tjenestetilbud, men færre statlige reguleringer og flere frie midler til disposisjon.

Disse medlemmer viser også til at Regjeringen vil følge opp innstillingen for kommuneproposisjonen for 2003, som innebærer at kommunesektoren får beholde merskatteveksten for 2003. Den anslåtte merskatteveksten for inneværende år ut over skatteanslaget i Revidert nasjonalbudsjett 2002 er imidlertid ikke videreført til 2003. En eventuell merskattevekst i 2003 vil en først få klarlagt mot slutten av 2003.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil påpeke at kommunene og fylkeskommunene står for mesteparten av den offentlige tjenesteproduksjonen. Derfor må kommuner og fylkeskommuner ha økonomiske rammer som gjør dem i stand til å tilby de tjenestene befolkningen har behov for.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen foreslår i budsjettet en reell økning på de samlede inntektene til kommunesektoren på 1,6 mrd. kroner i 2003 sammenliknet med anslag på regnskap for 2002. Regjeringens forslag innebærer imidlertid en reell reduksjon i de frie inntektene til kommunesektoren på over 500 mill. kroner i forhold til det anslag på regnskap for år 2002 som er gitt i nasjonalbudsjettet. Regjeringens forslag gir kommunesektoren svært stramme økonomiske rammer til neste år. Dette vil føre til at kommuner og fylkeskommuner må redusere kvaliteten på skoler, eldreomsorg og andre tjenester.

Disse medlemmer foreslår å øke inntektene til kommuner og fylkeskommuner med 3 mrd. kroner utover Regjeringens forslag. Sammenliknet med Regjeringens forslag vil disse medlemmer øke kommunesektorens frie inntekter med 1,9 mrd. kroner. Dette er en realvekst i kommunesektorens frie inntekter på over 2 mrd. kroner i forhold til Regjeringens forslag.

Disse medlemmer vil i tillegg øke de øremerkede tilskuddene til skolefritidsordningen, til barnehager, til gratis leirskole, til utlånsordning for skolebøker i videregående skole og til norskopplæringen for asylsøkere.

Disse medlemmer vil påpeke viktigheten av å få fortgang i rehabilitering og vedlikehold av skolebygg, og vil vise til at det i 2002 ble innført en låneordning for skolebygg. Regjeringen foreslår å øke lånerammen med 1 mrd. kroner i 2003.

Disse medlemmer mener at dette er for lite i forhold til opptrappingsplanen, og foreslår å øke lånerammen med ytterligere 1 mrd. kroner, til 2 mrd. kroner.

Pensjonskostnadene i kommunesektoren

Komiteens medlemmerfra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet mener at økningen i pensjonskostnadene i kommunesektoren er svært bekymringsfull. Det er beregnet en merkostnad for kommunene på i størrelsesorden mellom 0,5 og 2,5 mrd. kroner i året, og det er en betydelig risiko for at kostnadene i enkelte år vil svinge kraftig.

Disse medlemmer mener at staten ikke kan fraskrive seg ansvaret for de økte kostnadene i kommunesektoren, og de konsekvensene disse vil få for de tjenestene denne sektoren kan tilby befolkningen.

Disse medlemmer går derfor inn for å be Regjeringen komme tilbake med forslag om en permanent statlig låne- eller fondsordning, som gjør at kommunene kan finansiere den sterke økningen i sine pensjonsforpliktelser. Ordningen skal innebære at svingningene i kommunesektorens pensjonsutgifter kan jevnes ut over tid.

Disse medlemmer foreslår også at kommunesektoren må få kompensasjon for økte pensjonsutgifter som skyldes forhold kommunene ikke selv har kontroll over som f.eks. økt antall eldre arbeidstakere og statlig initierte pensjonsreformer.

Disse medlemmer viser til at disse partier vil fremme forslag om dette i budsjettinnstillingen fra kommunalkomiteen.

Plan for oppretting av den økonomiske ubalansen

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet vil med bakgrunn i den vanskelige økonomiske situasjon i kommunene be Regjeringen om å innlede drøftinger med kommunene om en helhetlig plan for oppretting av den økonomiske ubalansen i kommunesektoren. Rammene og de økonomiske konsekvensene av en slik plan må legges fram for Stortinget i forbindelse med behandling av kommuneproposisjonen våren 2003.

Disse medlemmer viser til at disse partiene vil fremme forslag om dette i budsjettinnstillingen fra kommunalkomiteen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser for øvrig til Arbeiderpartiets merknader i Budsjett-innst. S. II (2001-2002) og Innst. S. nr. 253 (2001-2002).

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet vil påpeke at kommunene og fylkeskommunene står for mesteparten av den offentlige tjenesteproduksjonen. Derfor må kommuner og fylkeskommuner ha økonomiske rammer som gjør dem i stand til å tilby de tjenestene befolkningen har behov for. Disse medlemmer vil understreke at gode fellesløsninger er en forutsetning for enkeltmenneskers frihet og grunnleggende trygghet. Listen over uløste fellesoppgaver er lang. Nedslitte skolebygg, dyre barnehager, økende økonomisk forskjell mellom kommunene og dårlige kollektivtilbud. Dette er oppgaver som disse partier prioriterer i sine alternative budsjett.

Disse medlemmer merker seg at det er bred politisk enighet om at vi skal ha en effektiv, utviklingsdyktig og innbyggerorientert offentlig sektor. Disse medlemmer må dessverre konstatere at Regjeringen legger opp til at kommunene ikke skal ha mulighet til å utvikle seg i tråd med de mål som Stortinget har trukket opp. Dette skaper et misforhold mellom de forventninger folk har til et godt tjenestetilbud og det kommunene er i stand til å tilby.

Disse medlemmer mener at Regjeringens privatiseringspress er basert på ideologien om at private løsninger automatisk er bedre enn offentlige og ikke på hva som faktisk er mest fornuftig. Erfaring viser at privatisering ikke fører til en mer fornuftig bruk av ressurser, bedre tilbud eller høyere kvalitet. Økt konkurranse betyr mindre langsiktighet, mindre fokus på kompetanse og erfaringene med hvor økonomisk gunstig konkuranseutsetting er, er høyst varierende.

Disse medlemmer vil peke på at de ekstraordinære pensjonskostnadene i kommunesektoren må dekkes av staten og at det i tillegg trengs en langsiktig plan for oppretting av den økonomiske ubalansen som har utviklet seg over flere år.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Fremskrittspartiet primært ønsker en annen ansvarsfordeling mellom staten og kommunene, slik at staten har det direkte økonomiske ansvaret for de viktigste oppgavene som helse, omsorg og skole, gjennom en stykkprisfinansiering, og at kommunene ellers skal kunne disponere sine inntekter fritt.

Disse medlemmer viser til at både kommunenes inntekter og de oppgaver kommunene har blitt pålagt har økt betydelig de senere årene. Dette har ført til at innbyggerne på mange områder har fått et bedre tjenestetilbud. Økningen har i vesentlig grad kommet som økt skatteinngang. Dette er penger som kommunene bør få beholde, for på den måten å redusere statens sterke kontroll over kommunesektorens inntekter, og særlig fordelingen mellom kommunene. Dette er viktig for at kommunene skal ha det nødvendige incitament til å legge forholdene best mulig til rette for økt næringslivssatsing for å øke kommunenes inntekter.

Statens kontroll over de kommunale inntektene ble forsterket da selskapsskatten i sin helhet ble en statlig skatt. Fremskrittspartiet har fremmet forslag om å tilbakeføre deler av selskapsskatten til kommunene, og vil fortsette å arbeide for en slik løsning.

Forslaget i forbindelse med kommuneøkonomiproposisjonen for 2001 om å øke den delen av kommunesektorens inntekter som kommer fra skatt til 50 pst. innen 2006 er etter Fremskrittspartiets syn altfor lite ambisiøs. Skatteandelen for 2002 var 48,5 pst. og det legges opp til en skatteandel på 49 pst. for 2003. Det er skuffende at Regjeringen ikke legger opp til en større økning i skatteandelen, med en tilsvarende reduksjon i rammeoverføringene.

Disse medlemmer viser til at de fleste statlige reformer innen kommunesektoren har vært underfinansiert og bidratt til å gi sektoren en anstrengt økonomi med betydelige årlige underskudd. Det er imidlertid også store forskjeller kommunene imellom, og ikke nødvendigvis slik at det er kommunene med de høyeste inntektene som har greid seg best.

Kommunesektorens anstrengte økonomi vil ytterlig forverre seg på grunn av økte pensjonspremier. De fremtidige pensjonspremiene er beheftet med stor usikkerhet, men nivået vil sannsynligvis bli høyere enn tidligere.

Disse medlemmer mener at overføringene fra staten til kommunene skal skje etter objektive kriterier. Derfor må en så stor del som mulig gis som innbyggertilskudd, som er den delen av rammetilskuddet som gis etter slike kriterier som tar hensyn til kommunenes ulike utgiftsbehov, og legger til rette for en lik standard på kommunenes lovpålagte oppgaver.

Andre tilskudd som Nord-Norge-tilskuddet, regionaltilskuddet og skjønnstilskuddet er motivert ut fra en politisk tenkning som har til formål å forfordele noen kommuner på bekostning av andre, stort sett på grunnlag av geografisk beliggenhet.

Dette lar seg lettest vise gjennom noen eksempler:

Eksempel 1: Loppa kommune i Finnmark og Aremark kommune i Østfold har begge ca. 1 450 innbyggere.

Eksempel 2: Alta kommune i Finnmark og Kristiansund kommune i Møre og Romsdal har begge ca. 16 900 innbyggere.

Disse tallene illustrerer tydelig den store og politisk bestemte forskjellen i inntektsnivå som eksisterer mellom ellers sammenliknbare kommuner. Forskjellene blir ytterligere forsterket av store ulikheter i utgiftsnivå, fordi verken Loppa eller Alta kommune betaler arbeidsgiveravgift eller elavgift. Dette gir mulighet for store ulikheter i tjenestetilbudet til innbyggerne på viktige områder som omsorg, helse og skole.

Disse medlemmer ønsker ikke at det skal være slik, og vil minske forskjellene gjennom å redusere de postene som ikke bygger på objektive kriterier.

Slike nedskjæringer må nødvendigvis tas over tid, slik at berørte kommuner får mulighet til å tilpasse seg det nye inntektsnivået.

Fremskrittspartiet inngikk en avtale med regjeringspartiene den 12. juni 2002 om kommuneøkonomien for 2003. Avtalen innebærer at kommunesektoren får beholde merskatteveksten for 2002 og 2003. I Regjeringens forslag til statsbudsjett legges det nå til grunn at merskatteveksten på 1 mrd. kroner i 2002 ikke videreføres til 2003.

Disse medlemmer vil på sin side fortsatt arbeide for at avtalen selvsagt skal innfris, og at kommunesektoren således skal tilføres merskatteveksten på 1 mrd. kroner i 2003.

Som redegjort for ovenfor vil kommunene tilføres en økning som tilsvarer mer enn merskatteveksten i Fremskrittspartiets alternative forslag til statsbudsjettet. Disse medlemmer foreslår å redusere Nord-Norge-tilskuddet med 250 mill. kroner, for delvis å utlikne de geografisk betingede forskjellene i ramme-overføringene.

Disse medlemmer foreslår å redusere innbyggertilskuddet med 800 mill. kroner.

Dette er et generelt kutt som må sees i sammenheng med vårt samlede opplegg som gjennom redusert pris og kostnadsvekst vil gi en betydelig økning i kommunenes disponible realinntekter. Disse medlemmer mener at det er grunn til å ta hensyn til de store byenes spesielle problemer.

Distriktene har lenge hatt en lang rekke ordninger som skal ivareta deres spesielle problemer, og disse medlemmer støtter derfor Regjeringens forslag om et spesielt storbytilskudd i tillegg til hovedstadstilskuddet. Dette er i tråd med forslag som Fremskrittspartiet tidligere har fremmet.

Skjønnstilskuddet består av to komponenter, ordinært og ekstraordinært skjønnstilskudd.

Ordinært skjønnstilskudd fordeles for å ta vare på spesielle forhold som ikke taes tilstrekkelig hensyn til gjennom innbyggertilskuddet, og det ekstraordinære er kompensasjon til de kommunene som tapte på Rattsø-omleggingen.

Disse medlemmer foreslår å redusere dette tilskuddet med 1 000 mill. kroner, med hovedvekt på det ekstraordinære skjønnet. Dette er penger som går til kommuner som gjennom mange år har fått for mye, og som fremdeles får det, på bekostning av kommuner som har fått for lite.

Disse medlemmer foreslår en justering av kostnadsnøkkelen for innbyggertilskuddet slik at basistilskuddet får halv vekt i forhold til tidligere, og at vektingen av de andre faktorene blir økt tilsvarende. Regionaltilskuddet blir gitt til alle kommuner med mindre enn 3 000 innbyggere, og disse medlemmer foreslår å redusere dette tilskuddet med 150 mill. kroner som ledd i en nedtrapping.

Basistillegget er et likt beløp til hver kommune uansett størrelse, og er sammen med regionaltilskuddet med på å sementere kommunestrukturen i Norge. Disse forslagene vil være med på å legge til rette for en frivillig sammenslåing av kommuner ved at det vil gi økonomisk gevinst, og ikke som nå, et økonomisk tap.

Samlet foreslår disse medlemmer å redusere rammeoverføringene til primærkommunene med 2 293 700 mill. kroner, hvorav 93 700 000 kroner kompenseres gjennom øremerkede tilskudd.

Disse medlemmer foreslår å redusere innbyggertilskuddet til fylkeskommunene med 500 mill. kroner. Dette er et generelt kutt som må sees i sammenheng med vårt samlede opplegg, som gjennom lønns- og prisvirkning vil gi fylkeskommunene styrket økonomi.

Videre vil disse medlemmer kutte 150 mill. kroner i Nord-Norge-tilskuddet, og 150 mill. kroner i skjønnstilskuddet,

Dette er tilskudd som ikke er gitt etter objektive kriterier, og som skaper økonomiske ulikheter mellom fylkeskommunene. Samlet foreslår disse medlemmer netto kutt for fylkeskommunene på 800 mill. kroner.

For kommunesektoren vil forslagene samlet gi en reduksjon i rammetilskuddet på 3 093 700 000 kroner.

Kap. 571 Rammetilskudd til kommuner

Kap. 572 Rammetilskudd til fylkeskommuner

Disse medlemmer viser til at de 40 største norske kommunene har et besparingspotensiale på opptil 1,6 mrd. kroner dersom de konkurranseutsetter. Det viser ferske tall fra Servicebedriftenes Landsforening (SBL).

Dette tallet fremkommer blant annet ved å støtte seg på en rapport fra Statskonsult, samt internasjonal erfaring med bruk av konkurranseutsetting.

Statskonsult sa i en rapport i 2001 at besparingspotensialet i norske kommuner er 20 pst. Internasjonale undersøkelser viser at man ved bruk av konkurranseutsetting sparer 10-30 pst. Det finnes liten konkret empiri på innsparingspotensialet ved konkurranseutsetting i norske kommuner, men 10 pst. synes å være et realistisk estimat. SBL har sett på innsparingspotensialet ved henholdsvis 10 og 20 pst. i grad av konkurranseutsetting.

Det har også brutt ned besparingspotensialet på kommunenivå. Eksempelvis kan Sandefjord kommune i Vestfold spare 11 mill. kroner ved 10 pst. konkurranseutsetting og 22 mill. kroner ved 20 pst. konkurranseutsetting, forutsatt at man i snitt får 10 pst. kostnadsbesparing. SBL mener at de 40 største norske kommuner på kort sikt kan nå 10 pst., og på litt lengre sikt nå 20-tallet.

I dag ligger graden av konkurranseutsetting i norske kommuner ifølge en undersøkelse NHO har gjort, på 2,6 pst.

SBLs undersøkelse viser at dette kan økes til 8,5 pst. utelukkende ved at de 40 største norske kommunene konkurranseutsetter 20 pst. av sin virksomhet. Det forutsetter da at de øvrige 394 kommuner i landet ikke konkurranseutsetter noe som helst.

Svenske kommuner lå i 2001 til sammenligning på 8,6 pst. i grad av konkurranseutsetting. Dette viser hvor viktig de 40 største kommunene er. De utgjør bare 10 pst. av kommunene, men har til sammen 42,5 pst. av de totale kommunale utgiftene i Norge.

Tabell 2.3 Innsparingspotensialet i mill. kroner, gitt 10 pst. besparelse, 10 pst. og 20 pst. konkurranseutsetting

Kilde: Servicebedriftenes Landsforening (SBL)

Disse medlemmer mener at det ligger et stort og uutnyttet potensiale for innsparinger i offentlig sektor gjennom effektivisering og konkurranseutsetting, og vil arbeide for en generell ordning med momskompensasjon for kommunene og ønsker også å innføre en ordning med "utfordringsrett" som konkurransestimulerende virkemiddel overfor kommunene etter modell av den danske "lov om utfordringsret og servicestrategi".

Dette vil bidra til bedre og rimeligere kommunale tjenester, og vil også redusere konkurransevridningen mellom kommunal og privat sektor.

Staten pålegger kommunene en lang rekke oppgaver, og bestemmer også i stor grad deres inntekter. Det er kommunene som formelt fatter vedtak om hvordan pengene skal brukes samtidig som de selv utfører oppgavene. Dette systemet fører til at når oppgaver som staten har pålagt kommunene blir utilfredsstillende utført, skylder staten på kommunepolitikernes prioriteringer, og kommunene på manglende overføringer fra staten. Og det er brukerne som taper.

Disse medlemmer er uenig i dagens modell for finansiering av kommunesektoren, men mener at innen dagens system bør staten ta det fulle økonomiske ansvar for finansieringen av primæroppgavene gjennom øremerkede tilskudd til kommunene. Målet må være å få et tilnærmet likt og akseptabelt tilbud innen områdene omsorg, helse og skole over hele landet. På andre områder bør kommunene få full frihet til å løse oppgavene, samtidig som de blir gitt mulighet til å påvirke sine egne inntekter gjennom tilrettelegging for næringsliv og til å redusere sine utgifter ved å redusere driften og gjennom å konkurranseutsette kommunale oppgaver.

Disse medlemmer ønsker å gi kommunene full økonomisk handlefrihet, og føre en politikk som vil bidra til økte kommunale inntekter og reduserte kommunale utgifter.

Dette kan oppnåes gjennom skatte- og avgiftsreduksjoner som vil føre til økt sysselsetting og økt verdiskaping.

I et makroperspektiv er det grunn til å påstå at kommunesektoren snarere har et utgiftsproblem fremfor et inntektsproblem. Kommunesektoren har aldri hatt mer penger til rådighet enn nettopp i dag. I en internasjonal målestokk er Norge blant de land som bruker absolutt mest penger per innbygger over de offentlige budsjetter på grunnleggende velferdsoppgaver som skole, omsorg og helse.

Fremskrittspartiets generelle vurdering er at det ikke først og fremst er pengemangel, men mangel på effektivitet i den offentlige tjenesteproduksjonen som er hovedproblemet for kommunal sektor. Manglende effektivitet i den offentlige tjenesteproduksjon har igjen sin hovedforklaring i det offentliges tilnærmede monopolstilling innen helse, omsorg og utdanning. I alle år har det offentlige tjenestemonopolet vært skjermet mot konkurranse fra andre aktører. Dette har ikke stimulert til den nødvendige omstillingsiver og fokus på kostnadseffektivitet på driftssiden. Konsekvensene av mangel på markedseksponering er blitt en tungrodd, byråkratisk og kostnadskrevende kommunesektor. Disse medlemmer vil på sikt øke den kommunale inntektsskatteøren fordi det oppmuntrer kommunen til kreativitet og næringsvennlig politikk ved å få beholde mer av de skatteinntekter som genereres i kommunen. Fremskrittspartiets forslag til bedriftsbeskatning bidrar til økt verdiskapning i kommunene og overflødiggjør lokale og regionale næringsfond.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil understreke at gode fellesløsninger er en forutsetning for enkeltmenneskers frihet og grunnleggende trygghet. Listen over uløste fellesoppgaver er lang. Nedslitte skolebygg, dyre barnehager, økende økonomiske forskjeller og dårlig kollektivtilbud - dette er områder som Sosialistisk Venstreparti prioriterer i sitt alternative budsjettet.

Disse medlemmer godtar ikke at eldre mennesker skal ligge uten pleie og tilsyn, eller at barn ikke skal få tilpasset opplæring, og mulighet til å komme seg ut av klasserommet for å oppleve kultur og natur - eller lære om næringslivet. Sosialistisk Venstrepartis opplegg gir muligheter for å styrke tilbudet til innbyggerne der de bor. Det vil bidra til at grunnleggende rettigheter kan oppfylles på en bedre måte enn i dag: En skole som gir et godt tilbud til alle barn, og eldre som får stå opp når de vil, legge seg når de ønsker, og ha mulighet til å komme seg ut på fritiden. Det er i kommunene at velferden produseres. Uten tilstrekkelige ressurser til skole, helse, trikk og buss, og eldre smuldrer velferdsstaten opp.

Disse medlemmer vil derfor øke kommunenes frie inntekter med drøyt 4,1 mrd. kroner. I tillegg kommer øremerkede midler på en rekke områder. Totalt styrker Sosialistisk Venstreparti kommuneøkonomien med 8,5 mrd. kroner i forhold til Regjeringens opplegg. Disse medlemmer har spesielt funnet rom for ekstra tilskudd til særlig ressurskrevende brukere av kommunale tjenester. Dette er mennesker som er helt avhengig av døgnkontinuerlig hjelp og pleie, og som ofte krever spesialisert personale. Disse medlemmer vil øremerke 866 mill. kroner til denne gruppen.

Disse medlemmer har merket seg i brev av 4. november 2002 fra finansminister Per-Kristian Foss om at kommunesektorens skatteinntekter for 2002 vil bli 1 mrd kroner lavere enn lagt til grunn for budsjettet 2003, og at årets skatteinngang kan komme til å påvirke neste års skatteanslag. Disse medlemmer vil påpeke at denne informasjonen kommer på et tidspunkt hvor kommuner og fylkeskommuner er i en svært vanskelig økonomisk situasjon. Svært mange kommuner har underskudd på budsjettene sine, og er blitt kommuner der en ikke kan tilby noe som helst. Velferdsgoder som er bygget opp over år, raseres nå på kort tid. Når de nå får melding om at skatteanslag for inneværende år er 1 mrd kroner for høyt, og at dette kan få følger for neste års budsjett, er dette svært bekymringsfullt. Disse medlemmer vil derfor foreslå at denne inntektssvikten blir saldert i inneværende års budsjett, da størrelsen og tidspunkt for reduksjonen i skatteinngangen ikke kan kompenseres ved reduksjon i aktiviteten. En situasjon hvor disse underskuddene må dekkes inn over driftsbudsjettene de kommende år vil disse medlemmer på det sterkeste fraråde. Disse medlemmer forutsetter derfor at Regjeringen på bakgrunn av dette foreslår tilleggsbevilgning til kommunene i ny saldering av budsjettet for 2002.

Disse medlemmer vil at gode, offentlige fellesløsninger skal videreutvikles, ikke avvikles, privatiseres og fragmenteres. For å få budsjettene til å gå opp har mange kommuner vært nødt til å legge ned eller kutte i velferden. Regjeringens privatiseringspress er basert på ideologien om at private løsninger automatisk er bedre enn offentlige – og ikke på hva som faktisk er mest fornuftig. Erfaring viser at privatisering ikke fører til en mer fornuftig bruk av ressurser, bedre tilbud eller høyere kvalitet. Økt konkurranse betyr mindre langsiktighet, mindre fokus på kompetanse, og erfaringene med hvor økonomisk gunstig konkurranseutsettinger, er varierende - for å si det forsiktig.

Disse medlemmer mener at fokus bør ligge på å videreutvikle kvaliteten på gode fellesløsninger, ved å finne nok penger til å sørge for kvalitet i skole og helse. Tilbudet til den enkelte pasient/bruker i helsesektoren er f.eks helt avhengig av tilstrekkelig bemanning og kvalifikasjonene til dem som arbeider i sektoren. Rekruttering er en stor utfordring på mange steder. Derfor er det behov for en forsterket innsats på dette området. Disse medlemmer foreslår derfor å bevilge 50 mill. kroner til formålet. Disse medlemmer vil her vise til vedtak 12. desember 2001, jf. tilråding fra sosialkomiteen i Budsjett-innst. S. nr. 11 (2001-2002):

"Stortinget ber Regjeringen utarbeide en ny handlingsplan for rekruttering av helsepersonell 2002-2005 der det legges vekt på konkrete tiltak for å rekruttere sykepleiere og annet pleie- og omsorgspersonell og på å stabilisere bemanningssituasjonen. I denne sammenheng ber Stortinget om at det vurderes endringer bl.a. i arbeidsmiljøloven slik at det arbeides videre med at tredelt turnusarbeid likestilles med helkontinuerlig skiftarbeid."

Disse medlemmer vil påpeke at fylkeskommunene ikke er kompensert fullt ut for underskuddet som ble opparbeidet i sykehussektoren i 2001. Disse medlemmer vil vise til merknader og forslag i Innst. S. nr. 253 (2001-2002), hvor disse medlemmer og medlemmene fra Senterpartiet foreslo at Regjeringen skal kompensere fylkeskommunene fullt ut for underskuddet som ble opparbeidet i sykehussektoren i 2001, og for alle andre utgifter som er relatert til virksomheter som staten nå har tatt ansvar for. Disse medlemmer registrerer at dette ikke ligger inne i Regjeringens opplegg for 2003. Disse medlemmer vil påpeke at følgene av å ikke kompensere fullt ut for opparbeidet underskudd, blir årelang investeringstørke og klassekutt i videregående skole.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til den viktige rollen kommunesektoren spiller for hverdagen til folk flest. Dette medlem merker seg at det er bred politisk enighet om at vi skal ha en effektiv, utviklingsdyktig og innbyggerorientert offentlig sektor. Dette medlem må dessverre konstatere at regjeringen legger opp til at kommunene ikke skal ha mulighet til å utvikle seg i tråd med de mål som Stortinget har trukket opp. Dette skaper et misforhold mellom de forventninger folk har til et godt tjenestetilbud og det kommunene er i stand til å tilby.

Dette medlem vil påpeke at det gir et misvisende bilde når det bare fokuseres på veksten i inntektene i kommunesektoren uten at en samtidig ser på utgiftsveksten. Det er Stortinget, gjerne etter forslag fra Regjeringen, som har pålagt kommunesektoren de nye oppgavene som kommuner og fylkeskommuner har fått de siste årene. Oppgavene er pålagt uten at Stortinget har bevilget tilstrekkelig midler. Da blir det ansvarsfraskrivelse når Regjeringen gir kommuner og fylkeskommuner skylda for at innbyggerne ikke får det tjenestetilbudet de etter loven har krav på. Dette medlem er sterkt kritisk til at regjeringen legger opp til ett opplegg de selv innrømmer vil bety kutt i tjenestetilbud, samtidig som de unnlater å anvise hvor kuttene bør komme, eller hvilke områder som skal skjermes. Dette vitner om en regjering som ikke er villige til å stå til ansvar for konsekvensene av egen politikk.

Dette medlem viser til at kommunesektoren har slitt med for trange økonomiske rammer i mange år. Denne utviklingen preger både vekstkommuner og kommuner med tilbakegang i folketallet. Derfor har det vært kuttet, effektivisert og drevet omstilling i norske kommuner i en tiårsperiode. Dette medlem ønsker at en skal vurdere nye måter å løse oppgaver på i det offentlige. Dette medlem mener imidlertid Stortinget må ta på alvor at en stor andel av kommunene nå sier at det ikke er mulig å effektivisere driften ytterligere uten at dette vil medføre kutt i tjenestetilbudet. 80 pst. av kommunene har meddelt at de vil måtte redusere tjenestetilbudet neste år. Dette vil gå ut over skoletilbudet, eldreomsorgen, psykiatrien og kulturtilbudet. I enkelte kommuner vil sågar nybygde sykehjemsplasser bli stående tomme.

Dette medlem mener desentralisering og folkestyre er et det nødvendige fundamentet for en positiv utvikling i samfunnet. Det er god grunn til bekymring over stadig økende sentralisering i samfunnet. Når makt flyttes fra lokalt til sentralt nivå, fra folkestyre til byråkratistyre og fra samfunnstenking til marknadstenking skaper dette mindre tilpassede løsninger og folkelig avmakt.

Dette medlem viser til at Senterpartiet vil øke bevilgningene til kommunesektoren med 5,6 mrd. kroner neste år. Av disse vil om lag 4, 7 mrd. kroner bli gitt som frie midler.

KS har dokumentert et finansielt behov på omlag 5,5 mrd. kroner neste år ut over Regjeringens forslag. KS har i brev til Stortinget bedt om et nasjonalt forlik om kommuneøkonomien. Dette medlem støtter KS i sitt krav om et slikt forlik, og mener Stortinget må avklare hvilket nivå på tjenestetilbudet folk kan forvente å få.

Dette medlem vil peke på at et dyrt lønnsoppgjør og ekstraordinære pensjonsutgifter knyttet til dårlig avkastning i livselskapene er særlige forhold som gjør situasjonen ekstra vanskelig. Her må både staten og kommunene ta et ansvar. Dette medlem vil understreke at den økonomiske situasjonen for kommunesektoren vil medføre uakseptable kutt i tjenestetilbudet. Dette må møtes med økte bevilgninger.

Dette medlem viser videre til at behovet for økte midler til kommunesektoren i hovedsak dreier seg om å betale pensjonsregninger og å opprettholde dagens drift.

Dette medlem viser til daværende finansminister Schjøtt Pedersen i forbindelse med debatten om Revidert nasjonalbudsjett for 2000. Der sa han i forbindelse med debatten om pressvirkning av avsetninger for å dekke utgifter til feriepenger, at:

"staten ikke har det samme pålegg om avsetning som det kommunesektoren har. Imidlertid er det naturlig å definere denne avsetningen som en form for tvungen sparing. Den påvirker ikke aktiviteten i inneværende år, og derfor har Regjeringen gjort det rimelig klart allerede i brevet som gikk til partiene, at den avsetningen på 1 mill. kroner er det ikke naturlig å legge fram forslag til inndekning av - ganske enkelt på grunn av at det ikke har virkning for den innenlandske økonomien i 2000."

Dette medlem viser til at det samme resonnementet har gyldighet når det gjelder avsetning av midler for å dekke kommunenes ekstraordinære pensjonsutgifter for 2003.

Dette medlem viser videre til at Senterpartiet har tatt initiativ til en treårig opptrappingsplan for å gjenvinne den økonomiske balansen i kommunesektoren. Sanering av kommunal gjeld kan være ledd i en slik plan.

Dette medlem deler ikke Regjeringens store tro på at privatisering og konkurranseutsetting av tunge velferdsoppgaver kan bidra til store økonomiske besparelser i kommunene, noe heller ikke erfaringene tilsier. Dette medlem mener det ikke er udelt heldig å overlate tjenesteproduksjonen til det private markedet. En studie fra Stiftelsen for Samfunns- og Næringslivsforskning i Bergen frå 2000 slår fast at:

"å bestemme seg for konkurranseutsetting av tjenester primært på ideologisk grunnlag uten gode utredelser på forhånd, kan være uheldig og få utilsiktede følger".

Dette medlem vil vise til at kommersiell drift av sykehjem innebærer at kommunene må sette driften av offentlige bygg og tjenester ut på anbud. Så langt har de fleste vinnerne av slike anbudsrunder vært store multinasjonale selskaper.

Dette medlem vil vise til Bærum kommune som hadde store ambisjoner for privatisering. Her forelå det politiske vedtak om at 30 pst. av omsettingen i kommunen skulle konkurranseutsettes. Så langt har det bare vært mulig å sette ut 6 pst. Dette i en kommune hvor alle forhold ligger til rette for offensiv bruk av privatisering: tett befolkning, sentralt plassert og med "riktig ideologisk klima" i de politiske organer. En Sintef-rapport om konkurranseutsetting av hjemmetjenesten i Bærum viser at en hverken har bedret kvaliteten eller spart pengene etter at tjenestene ble satt bort til et svensk firma.

Dette medlem mener det er et stort problem for kommunene at eget inntektsgrunnlag er for lite. Derfor vil Senterpartiet øke kommunenes andel av skatteinntektene; kombinert med et fordelingssystem som ivaretar kommuner med svakt skattegrunnlag.

Dette medlem vil ha et langt sterkere lokalt selvstyre. Det er ønskelig med mer fokus på lokale løsninger og tilpasninger, der kommunene i større grad kan utvikle sin egen politikk. De beste løsningene på lokale problemstillinger finnes som regel lokalt. En forutsetning for dette er mindre detaljstyring fra staten og en friere økonomisk situasjon for kommunene.

Komiteens medlem fra Kystpartiet viser til sin fraksjonsmerknad i kap. 9.6 og til sin merknad under kap. 2.1.2.

2.3 Pengepolitikken

2.3.1 Sammendrag fra St.meld. nr. 1 (2002-2003)

Pengepolitikken skal sikte mot stabilitet i den norske krones nasjonale og internasjonale verdi, herunder bidra til stabile forventninger om valutakursutviklingen, jf. St.meld. nr. 29 (2000-2001). Norges Banks operative gjennomføring av pengepolitikken skal i samsvar med dette rettes inn mot lav og stabil inflasjon, definert som en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2,5 pst. Utøvelsen av pengepolitikken skal være framoverskuende og bør se bort fra forstyrrelser av midlertidig karakter som ikke vurderes å påvirke den underliggende pris- og kostnadsveksten.

De nye retningslinjene for pengepolitikken innebærer at pengepolitikken har fått en klar rolle i å stabilisere den økonomiske utviklingen. Lav og stabil prisstigning er viktig for å sikre stabilitet i produksjon og sysselsetting og vil også bidra til stabilitet i valutakursen over tid.

Norges Bank reduserte styringsrenten én gang i 2001, med 0,5 prosentpoeng den 12. desember, til 6,5 pst. Bakgrunnen for rentenedsettelsen var tegn til klart svakere utvikling i internasjonal økonomi, lavere oljepris og økt usikkerhet etter terrorhandlingene i USA 11. september. Rentereduksjonen fra desember 2001 ble reversert på hovedstyremøtet 3. juli i år, da styringsrenten ble hevet med 0,5 prosentpoeng, til 7 pst. Norges Bank begrunnet rentehevingen i stor grad med resultatene fra årets lønnsoppgjør. Banken anslår også at lønnsveksten de neste årene blir høy. Norges Bank holdt styringsrenten uendret på 7 pst. på bankens siste rentemøte 18. september 2002. Banken ga samtidig uttrykk for at det med uendret rente er like stor sannsynlighet for at inflasjonen blir høyere enn 2,5 pst. som at den blir lavere.

Verdien av norske kroner har styrket seg markert de siste par årene. Gjennom 2001 styrket industriens effektive kronekurs seg med 4 pst. Så langt i år har kursen styrket seg med ytterligere 8,6 pst. Kursutviklingen i fjor må særlig ses i sammenheng med svekkelsen av svenske kroner. I år har kronekursen styrket seg mot de fleste andre valutaer. Mot euro og amerikanske dollar har kronekursen styrket seg med henholdsvis 7,5 pst. og 16,1 pst. siden årsskiftet.

Styrkingen av kronekursen kan reflektere at norsk økonomi vurderes som sterk sammenliknet med situasjonen i andre land. Kapasitetsutnyttingen er høy, ledigheten lav og oljeinntektene gir store overskudd i utenriksøkonomien og i statsbudsjettet. Gjennom Petroleumsfondet blir en stor del av oljeinntektene plassert i utlandet. Dette er avgjørende for å hindre at svingninger i oljeinntektene slår direkte ut i kronekursen.

Den nominelle styrkingen av kronekursen den siste tiden har bidratt til en klar svekkelse av den kostnadsmessige konkurranseevnen. Denne svekkelsen er vesentlig større enn det som anslås å følge av innfasingen av oljeinntektene fram til 2010 i tråd med handlingsregelen for budsjettpolitikken, jf. avsnitt 3.2.8. Handlingsregelen for budsjettpolitikken innebærer en forsiktig og gradvis økning i bruken av oljeinntektene, og de nødvendige omstillingene kan derfor skje gradvis og over flere år. Dersom handlingsrommet i hovedsak brukes til å redusere skatter og avgifter, vil svekkelsen av konkurranseevnen kunne bli beskjeden. Dessuten er det norske inflasjonsmålet noe høyere enn forventet gjennomsnittlig prisstigning hos våre handelspartnere, noe som over tid reduserer behovet for en styrking av kronekursen.

Pengepolitikken er innrettet mot å sørge for at prisstigningen holdes stabil rundt 21/2 pst. Lønnsveksten er nå klart høyere enn det som er forenlig med inflasjonsmålet. Lavere lønnsvekst vil kunne legge grunnlaget for lavere rente i Norge og en stabilisering av kronekursen.

Det vises til nærmere omtale av pengepolitikken i avsnitt 3.4 i meldingen.

2.3.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at ved behandling av St.meld. nr. 29 (2000-2001) sluttet et flertall på Stortinget seg til retningslinjer for den økonomiske politikken som innebærer at budsjettpolitikken skal gi en jevn og opprettholdbar innfasing av petroleumsinntektene i økonomien, om lag i takt med forventet realavkastning av Petroleumsfondet. I denne meldingen ble det også trukket opp nye retningslinjer for pengepolitikken, som flertallet på Stortinget stilte seg bak ved kronprinsregentens resolusjon av 29. mars 2001.

Flertallet viser til forskrift om pengepolitikken, fastsatt ved kronprinsregentens resolusjon 29. mars 2001, der det i retningslinjene heter at "pengepolitikken skal sikte mot stabilitet i den norske krones nasjonale og internasjonale verdi, herunder også bidra til stabile forventninger om valutakursutviklingen. Pengepolitikken skal samtidig understøtte finanspolitikken ved å bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting". Flertallet vil videre vise til at Norges Banks operative gjennomføring av pengepolitikken skal rettes inn mot lav og stabil inflasjon.

Flertallet mener det ikke er grunn til å endre Norges Bank sitt mandat, som foreslått i Dokument nr. 8:4 (2002-2003). Flertallet viser for øvrig til omtalen og sine respektive merknader om den økonomiske politikken under avsnitt 2.1.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at erfaringer under tidligere pengepolitikkregimer har vist at det er vanskelig å finstyre valutakursen. Det siste året har kronekursen styrket seg effektivt med rundt 91/2 pst. Svingningene en har sett den siste tiden skiller seg ikke ut i forhold til hva andre sammenlignbare økonomier har opplevd. Styrkingen av kronekursen kan reflektere at norsk økonomi vurderes som sterk sammenliknet med situasjonen i andre land. Kapasitetsutnyttingen er høy, ledigheten lav og oljeinntektene gir store overskudd i utenriksøkonomien og på statsbudsjettet.

Disse medlemmer mener at den gjeldende pengepolitikk er vel tilpasset denne økonomiske politikken og at det operative målet for pengepolitikken er klart spesifisert og vel tilpasset Regjeringens finanspolitikk.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at det vil i en markedsøkonomi alltid være endringer i de relative prisene. Dette er helt nødvendig for å kanalisere ressursene inn i de bransjer hvor de til enhver tid kaster mest av seg. Slike endringer i relative priser må ikke forveksles med inflasjon, det vil si en generell økning i prisnivået. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiets politikk selvfølgelig vil føre til andre relative priser enn i Regjeringens opplegg, men det er ingen grunn til å hevde at Fremskrittspartiets politikk derfor vil medføre en økning i det generelle prisnivået.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet var det første partiet som i Stortinget foreslo innføring av inflasjonsmål for pengepolitikken. Etter at de andre partiene lenge strittet imot ble inflasjonsmål innført våren 2001.

Disse medlemmer vil i tråd med forslag som allerede er fremmet i Stortinget gå et skritt videre og lovfeste inflasjonsmålet. I dag er inflasjonsmålet kun gitt som en forskrift fra Regjeringen til Norges Bank. Dette er ikke et trygt nok institusjonelt fundament for inflasjonsmålet. De internasjonale finansmarkedene vet at Regjeringen over natten kan endre inflasjonsmålet. Dermed bakes det inn en viss usikkerhetspremie i det norske rentenivået. Ved å lovfeste inflasjonsmålet, blir det vanskeligere å endre inflasjonsmålet, eller å gå tilbake til et kursmål. Dermed vil det internasjonale finansmarkedet få større tiltro til inflasjonsmålet. Gitt alt annet vil dette medføre et noe lavere norsk rentenivå og et litt lavere nivå på kronekursen.

I forbindelse med lovfesting av inflasjonsmålet vil disse medlemmer også at den såkalte instruksjonsretten til Regjeringen overfor Norges Bank tas bort. Disse medlemmer vil også endre rutinene for oppnevningen av hovedstyremedlemmer. Kriteriene for utvelgelse av hovedstyremedlemmer skal utelukkende være samfunnsøkonomiske kvalifikasjoner. Disse medlemmer vil også ansvarliggjøre Norges Banks ledelse og hovedstyre mht. at inflasjonsmålet etterleves. Stortinget skal jevnlig informeres av sentralbanksjefen om inflasjonsutsiktene og virkemiddelbruken. Gjennomføringen av pengepolitikken skal skje i åpenhet. Alt dette, i sammen med lovfestet inflasjonsmål, vil ha en positiv effekt på troverdigheten til pengepolitikken og dermed ha en gunstig effekt på det norske rentenivået.

Med innføring av inflasjonsmål har kronen blitt flytende, dvs. at de bilaterale valutakursene fastsettes fritt i valutamarkedet uten at Norges bank har noen målsetting om hvor kronekursen skal være og normalt sett uten intervensjoner fra Norges Bank. Det blir dermed håpløst å gjøre kronekursen til en målvariabel i den økonomiske politikken. Man kan ikke på en og samme tid ha både inflasjonsmål og valutakursstyring.

I det lange løp vil kronekursen endres i tråd med differansen mellom norsk og internasjonal inflasjonsrate. På kort sikt kan kronekursen endres av mange ulike faktorer. Det er kjent at oljeprisen, via dens påvirkning på oljeformuen, kan ha en effekt på kronekursen. Men denne effekten virker uavhengig av finanspolitikken.

Sammenhengen mellom rentenivå og kronekurs er også svært usikker.

Et svært sentralt spørsmål i budsjettsammenheng er sammenhengen mellom såkalt stram finanspolitikk, rente og valutakurs. De fleste politiske partier går uten videre ut fra at disse sammenhengene virker tilnærmet mekanisk, slik at så lenge finanspolitikken blir tilstrekkelig stram, så vil renten gå ned og kronekursen vil selv finne veien tilbake til et nivå som er bedre for konkurranseutsatt sektor. Etter disse medlemmers oppfatning er disse relasjonene mindre automatiske. Det gjelder særlig sammenhengen mellom rente og valutakurs.

Selv om det gjennom 2000 og 2001 var en høy og økende rentedifferanse mellom Norge og euro-området, var det bare en liten appresiering av den norske kronen i disse årene. Kronen begynte å appresiere for alvor i januar 2002 - da hadde vi hatt flere år med en betydelig rentedifferanse mot utlandet.

Dette viser at det ikke er noen tett sammenheng mellom rentedifferanse og kronekurs. Empiriske studier har heller ikke klart å påvise slik sammenheng. Det studiene derimot viser er at den langsiktige kronekursutviklingen i hovedsak styres av inflasjonsforskjeller mellom Norge og utlandet, i tillegg har oljeprisen periodevis innflytelse, særlig når den beveger seg langt utenfor normalnivåer. Episoder med generell uro på verdens finansmarkeder, ser også ut til å påvirke den norske kronen negativt. På kort sikt ser det ut til at kronekursen ikke påvirkes særlig av forhold som sentralbanken kan påvirke.

Det kan med andre ord tenkes at selv med en så høy rentedifferanse mot utlandet som nå, kan man ikke utelukke at kronekursen beveger seg tilbake mot det nivået den hadde i fjor. Videre kan en enda høyere rentedifferanse føre til en sterkere krone, men det kan også tenkes at dette ikke skjer, fordi rentedifferansen allerede er over terskelverdien for hva som er interessant for internasjonale investorer. Disse medlemmer vil likevel nevne at det på kort sikt trolig er slik at kronen styrker seg når rentenivået i Norge settes høyere enn rentenivået i utlandet.

I det lange løp kan heller ikke rentenivået settes opp som en politisk målvariabel. Det norske kapitalmarkedet er integrert i det internasjonale kapitalmarkedet, og det vil over tid ikke kunne være noe merkbar forskjell å norsk og internasjonal realrente. I det korte løp kan det være et avvik pga. imperfeksjoner i kapitalmarkedet og pga. virkemiddelbruken til Norges Bank.

Disse medlemmer vil ikke føre en politikk som øker det norske rentenivået. Med hensyn til realrenten, dvs. nominell rente fratrukket forventet inflasjon, er det ikke noen grunn til å hevde at en omlegging av finanspolitikken vil medføre et press å realrenten. Skattelette som øker arbeidstilbudet vil øke produksjonen like mye som etterspørselen. Økte realinvesteringen i det private næringsliv utover økningen i privat sparing, vil kunne bli finansiert ved et redusert eksportoverskudd, dvs. ved en viss reduksjon i kapitalutgangen fra Norge. Det er kun ved store imperfeksjoner i kapitalens mobilitet over landegrensene at en økning i realinvesteringene utover økningen i sparingen vil kunne medføre en viss økning i realrenten. Det er lite grunn til å tro at eventuelle imperfeksjoner er av en betydelig størrelse.

Nominell rente er realrente med påslag for forventet inflasjon. Innbakt i påslaget for forventet inflasjon ligger også usikkerhet knyttet til inflasjonsmålet. En bedre institusjonalisering av inflasjonsmålet, slik disse medlemmer går inn for, vil derfor redusere det nominelle rentenivået. Disse medlemmer tar avstand fra den tankegang som går på at skatte- og avgiftslette vil medføre et etterspørselspress som medfører fare for økt forventet inflasjon.

Det er ikke noen entydig sammenheng mellom finanspolitikk og forventet inflasjon. Det er kun når eventuelle underskudd på statsbudsjettet finansieres med låneopptak i sentralbanken, at finanspolitikk kan forårsake inflasjon. Dette er ikke en aktuell problemstilling i Norge. Inflasjon kommer i bunn og grunn av at Norges Bank via banksystemet tilfører økonomien for mye penger i forhold til hva husholdninger og bedrifter vil holde av penger. Det er ikke noen grunn til å tro at Norges Bank skulle ha større problemer med å styre tilførselen av penger til økonomien selv om finanspolitikken legges om i den retning disse medlemmer ønsker. Ergo er det heller ikke noen grunn til å anta at en omlegging av finanspolitikken, med store skatte- og avgiftslettelser og større vektlegging av offentlige realinvesteringer, skulle medføre en økning i forventet inflasjon og dermed økt nominell rente.

På kort sikt må det også vektlegges at Fremskrittspartiets politikk med lavere skatter og avgifter vil ha en direkte innvirkning på forventet inflasjon. Dette vil skje både via lønnsdannelsen – lønninger og kostnader vil stige mindre når arbeidstilbudet øker – og via den direkte effekten avgiftene på kort sikt har på prisdannelsen.

Disse medlemmer tar dermed sterk avstand fra ubegrunnede påstander om at Fremskrittspartiets alternative finanspolitikk vil medføre et høyere rentenivå. Disse medlemmer mener at det nominelle rentenivået vil kunne reduseres med vår helhetlige alternative økonomiske politikk.

Disse medlemmer viser til Dokument nr. 8:4 (2002-2003) fra stortingsrepresentantene Odd Roger Enoksen, Marit Arnstad og Morten Lund om endret mandat for pengepolitikken. Disse medlemmer ser ingen grunn til å bifalle dette forslaget, og henviser for øvrig til disse medlemmers merknader ovenfor.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti har etter omleggingen av pengepolitikken våren 2001 registrert at en svært inflasjonsfokusert pengepolitikk har ført til en rask og sterk styrking av den norske krona. Dette har ført til at det operative målet for pengepolitikken, dvs. en inflasjon på 2,5 pst., i stor grad er nådd, mens antagelsen om at fokuset på inflasjonsmål også vil gi mer stabil valuta så langt ikke har slått til. Det grunnleggende målet om stabil økonomisk utvikling er på langt nær nådd.

Pengepolitikken har effekt på kort sikt. Målet i pengepolitikken er først og fremst å bidra til å utjevne svingninger i økonomien, særlig knytta til inflasjon og produksjon. Skissemessig kan vi si det slik at finanspolitikken skal bidra til høyest mulig økonomisk vekst på sikt (innenfor en bærekraftig ramme og med en rettferdig fordeling, etc.), mens pengepolitikken skal bidra til at veien dit blir mest mulig stabil, dvs. unngå arbeidsledighet eller press i økonomien som skaper inflasjon. På lang sikt har ikke pengepolitikken noen effekt på realøkonomien.

I utøvelsen av pengepolitikken er det en avveining mellom stabilisering av inflasjonen og stabilisering av produksjonen. Med Norges Banks egne ord høres det slik ut:

"Pengepolitikken kan brukes kraftig for raskt å bringe inflasjonen på plass, men med store svingninger i realøkonomien som konsekvens; eller mer gradvis med mindre utslag i realøkonomien, men hvor prisstigningen tillates å avvike fra målet over noe lengre tid. På kort sikt vil det dermed være en avveining mellom produksjons- og sysselsettingsutviklingen og variasjonen i inflasjonen rundt inflasjonsmålet." (Jarle Bergo, i Penger og Kreditt 3/02.)

Dersom man kun har fokus på inflasjonsmålet, vil det bety vesentlig større variasjon i produksjon og arbeidsledighet. Ensidig fokus på produksjonsstabilitet vil bety langt større variasjon i inflasjonen. I praksis vil dette være umulig pga. problemer knytta til lønns- og prisspiraler. Mellom disse ytterpunktene finnes det mange mellomløsninger, og disse medlemmer understreker at avveiningen mellom disse i stor grad er et politisk valg.

Etter omleggingen av norsk pengepolitikk til å styre etter et inflasjonsmål, har vi fått langt større variasjon i valutakursen. Renta er sentralbankens virkemiddel for å nå målet om stabil inflasjon. Innstrammingseffekten ved renteøkning virker i stor grad gjennom valutakursen, blant annet ved at styrket valutakurs påvirker konkurranseutsatt sektor, gjennom svekket konkurransekraft med utenlandske bedrifter. Dette forsterkes ytterligere av Euroen, der færre valutaer forventes å skape større spekulasjonsmotiverte svingninger mellom de gjenværende valutaer. Effekten av dette ser vi tydelig i dag, der norsk industri sliter voldsomt med sterk kronekurs og høye renter.

Dette var en vesentlig del av grunnen til at Sosialistisk Venstreparti gikk mot omleggingen av pengepolitikken. Den økte bruken av oljepenger som handlingsregelen la opp til måtte føre til noe nedbygging av k-sektor. Men utslagene har blitt langt kraftigere enn det som er nødvendig, og som Regjeringen antok. Disse medlemmer understreker at konkurranseutsatt sektor er lett å bygge ned, men dersom utslagene blir for store, vil det være vesentlig vanskeligere å bygge den opp igjen.

Disse medlemmer påpeker at omleggingen medfører en klarere definering av sentralbanksjefens rolle som overdommer i den økonomiske politikken. Dersom Regjeringens egne økonomiske prognoser eller særlig SSB sine prognoser hadde vært lagt til grunn, hadde det vært grunnlag for lavere rente enn i dag. Dersom partene i arbeidslivet eller Stortinget opptrer uansvarlig etter Norges Banks oppfatning, vil pengepolitikken brukes til å stramme inn. Sjøl om et flertall på Stortinget skulle ønske å føre en mer ekspansiv politikk for eksempel for å redusere antall arbeidsløse, kan vi med den foreslåtte ansvarsfordelingen oppleve at dette motarbeides av Norges Bank gjennom høyere rente.

Det er også slik at finanspolitikken i større grad kan rettes direkte mot de sektorer i samfunnet der det er behov for inngrep, enten det måtte være stimulering eller innstramming. Pengepolitikken virker indirekte, og vilkårlig på ulike sektorer. Fordelingspolitisk er pengepolitikken blind. Særlig er unge mennesker i etableringsfasen sårbare.

Disse medlemmer mener derfor at utøvelsen av pengepolitikken i Norge snarest må bli mer fokusert på målet om stabilitet i den økonomiske utviklingen, dvs. å unngå arbeidsløshet.

Imidlertid må disse medlemmer forholde seg til pengepolitikken flertallet har vedtatt. Det betyr at det blir enda vanskeligere enn før å være ekspansive i finanspolitikken, da dette lett vil gi uønskede konsekvenser i form av økt rente. Utgiftsøkninger og skattelettelser må vurderes nøye.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet fremmer følgende forslag, jf. Innst. S. nr. 31 (2002-2003) til Dokument nr. 8:4 (2002-2003):

"Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til at Norges Bank sitt mandat i pengepolitikken presiseres slik at inflasjonsmålet balanseres i forhold til målet om en stabil kronekurs og hensynet til produksjon og sysselsetting."

Komiteens medlem fra Senterpartiet har med forundring merket seg at Regjeringens beskrivelse av den gjeldende forskrift om pengepolitikken er så lite fullstendig, og ikke med ett ord nevner at noe av forskriftens formål er "å bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting". Når denne del av formålet ikke nevnes i en situasjon der store deler av konkurranseutsatt næringsliv i løpet av kort tid har fått forverret sin situasjon på grunn av sterkt stigende kronekurs, må dette tolkes som en kynisk holdning til de problemer og den usikkerhet som hver dag blir dokumentert. Dette medlem mener det er helt nødvendig at det nå blir presisert at hele renteinstruksen skal gjelde, ikke bare et snevert inflasjonsmål. Det bør ikke være nødvendig med en endring av instruksens tekst, men en presisering av det som står der både når det gjelder formålet og hva et inflasjonsmål på "nær 2,5 pst. over tid" innebærer. Dette medlem vil vise til at inflasjonsmålet er forklart i St.meld. nr. 29 (2000-2001) og i innstillingen til denne, og at Norges Bank skal legge til grunn et avvik over tid pluss minus ett prosentpoeng. Dette medlem mener at en slik praktisering av renteinstruksen vil gi rom for at renta nå settes ned så mye at det blir mindre lønnsomt å etterspørre norske kroner, og at kronekursen følgelig vil gå ned.

Dette medlem mener at skadevirkningene av den høge kronekursen og den høge renta er så store at en eventuell økning i prisstigningen for en kortere periode er å foretrekke. Dette medlem vil også vise til den store usikkerhet som er knyttet til de langsiktige prognosene også når det gjelder inflasjonen, og at vi pr. i dag har en lågere prisstigning enn EU-området, jf. siste rapport fra Statistisk sentralbyrå om konsumprisindeksen. 12-månedersveksten i oktober var i Norge 1,8 pst. og har vært under 2 pst. siden oktober 2001, mens prisstigningen for Euro-området er angitt til 2.1 pst. av Regjeringen i nasjonalbudsjettet.

Dette medlem mener det er viktig at Stortinget akkurat nå viser styringsvilje i forhold til Norges Bank, fordi det er så sterke krefter som ønsker at Stortingets makt på dette område skal fjernes helt. Dette medlem mener det er svært viktig at vi beholder en sentralbank med selvstendige oppgaver, men underlagt politisk styring. Denne politiske styringen mener dette medlem alltid må ha hensynet til stabil sysselsetting og verdiskaping som et hovedmål. Når Norges Bank velger bort dette hensynet, er det nødvendig å reagere.

Dette medlem vil vise til at Senterpartiets leder Odd Roger Enoksen i brev til de parlamentariske lederne på Stortinget datert 21. august 2002 inviterte til et industripolitisk forlik. Første punkt i det skisserte grunnlaget for et slikt forlik var en presisering av Norges Bank sitt mandat i pengepolitikken. Svaret som kom fra regjeringspartiene viste at også de vil at pengepolitikken skal bidra til stabil sysselsetting, men de ønsket ikke å foreta seg noe i forhold til instruksen. Ut fra dette fant Senterpartiet det nødvendig å fremme et privat forslag om temaet, jf. Dokument nr. 8:4 (2002-2003) fra Odd Roger Enoksen, Morten Lund og Marit Arnstad. Dette medlem viser til at forslaget fra dette dokument er fremmet i denne innstilling.

Dette medlem mener det er vanskelig å forklare den sterke veksten i den norske kronekursen ut fra utviklingstrekk i økonomien. Den senere tids betydelige økning i ledigheten og forverringer i mange selskapers resultater, har for eksempel ikke bidratt til redusert kronekurs, ei heller framlegget til statsbudsjett med en stram økonomisk ramme.

Dette medlem mener det er grunn til å undersøke om det foregår en organisert spekulasjon mot norsk krone på samme vis som det skjedde ved visse anledninger på 90-tallet. Dette medlem forutsetter at det skjer en overvåking som kan avsløre om slik skadelig virksomhet forgår også nå.

Komiteens medlem fra Kystpartiet viser til sin fraksjonsmerknad i avsnitt 9.6 og til sin merknad under avsnitt 2.1.2.

2.4 Statens petroleumsfond og folketrygdfondet

2.4.1 Statens petroleumsfond

2.4.1.1 Sammendrag fra St.meld. nr. 1 (2002-2003

Statens petroleumsfond ble opprettet i 1990 da Stortinget vedtok petroleumsfondsloven. Fondets inntekter er definert som statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten og avkastningen fra fondets plasseringer. Fondets utgifter består av en årlig overføring til statskassen etter vedtak i Stortinget. Denne overføringen tilsvarer det oljekorrigerte underskuddet på statsbudsjettet.

Petroleumsfondet er et finanspolitisk styringsmiddel som synliggjør statens bruk av petroleumsinntekter. Ved etableringen av fondet ble det lagt vekt på at avsetningen av fondsmidler må inngå i en helhetlig budsjettprosess, og at det ikke skal skje noen fondsoppbygging uten at dette gjenspeiler faktiske overskudd på statsbudsjettet.

Det har vært bred enighet i Stortinget om fondets investeringsstrategi. Petroleumsfondet skal forvaltes på en forsvarlig måte, hvor siktemålet er høy avkastning innenfor moderat risiko, for på den måten å bidra til å sikre grunnlaget for framtidig velferd, herunder pensjoner. Dette kan best oppnås ved at fondet opptrer som en finansiell investor. Eierandelen i enkeltselskaper er liten, og fondet plasseres slik at det gir en avkastning på linje med bredt sammensatte aksje- og obligasjonsindekser i land med velutviklet selskaps-, børs- og verdipapirlovgivning.

Kapitalen i Petroleumsfondet var ved utgangen av juli rundt 612 mrd. kroner. Kapitalen ved utgangen av 2002 er i denne meldingen anslått til 666 mrd. kroner.

I tråd med Stortingets anmodningsvedtak i forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett 2002 er Regjeringen i ferd med å oppnevne et utvalg som skal foreslå etiske retningslinjer i forvaltningen av Petroleumsfondet. Det legges opp til at utvalget skal avslutte sitt arbeid innen 1. juni 2003, og at Regjeringen skal legge fram saken for Stortinget våren 2004. Mandat for utvalget er nærmere beskrevet i avsnitt 3.5 i meldingen.

2.4.1.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til omtalen av Statens Petroleumsfond i meldingen. Flertallet vil påpeke at Handlingsregelen gir en stabil ramme for hvor mye av oljeinntektene staten vil ta i bruk.

Flertallet viser til at Regjeringen har satt ned et utvalg som skal foreslå etiske retningslinjer i forvaltningen av Petroleumsfondet. Det legges opp til at utvalget skal avslutte sitt arbeid innen 1. juni 2003, og at Regjeringen skal legge frem saken for Stortinget våren 2004. Flertallet vil også understreke den viktighet oljefondet vil kunne spille ved en omlegging av pensjonssystemet, og viser i den sammenheng til Pensjonskommisjonens arbeid. Flertallet tar videre orienteringen i meldingen til etterretning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil understreke nødvendigheten av at det oppnevnes et utvalg som skal foreslå etiske retningslinjer i forvaltningen av Petroleumsfondet. Disse medlemmer viser til redegjørelsen i nasjonalbudsjettet og tar denne til orientering.

Disse medlemmer vil videre henvise til sine merknader under kapittel 2.1.2 hvor det fremføres argumenter for en ny forvaltning av petroleumsformuen.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at oljefondet i inneværende år vil overstige statsbudsjettets utgiftsside, og fremdeles vokser raskt. Dette illustrerer størrelsen, og sier en del om hvilke muligheter men også hvilke utfordringer, dette stiller oss overfor. Med unntak av 1 mrd. i miljøfondet, investeres hele fondets kapital nå med høyest mulig avkastning innenfor gitt risiko som eneste retningslinje.

Et minimumskrav må være at den norske stat som aktør på verdens kapitalmarkeder, må tilfredsstille de etiske standarder som gjelder for vår politikk for øvrig. Men disse medlemmer mener at deler av dette fondet bør også brukes til offensivt å forbedre situasjonen for verdens fattige.

Etisk regelverk for oljefondet

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at etter lang tids påtrykk fra Sosialistisk Venstreparti, klarte omsider den forrige regjeringen å etablere den såkalte uttrekksmekanismen i oljefondet. Det er en åpning i retningslinjene for fondet som gir mulighet til å unngå å investere i enkeltbedrifter som driver i strid med folkerettslige avtaler Norge er forpliktet av. Dette betyr for eksempel at oljefondet har formell mulighet til å trekke sin investering i en landmineprodusent, etter at denne plasseringen ble dokumentert av Sosialistisk Venstreparti.

Fremdeles er imidlertid nordmenn gjennom oljefondet eiere i en rekke selskaper som tjener penger på virksomhet vi ikke vil assosiere oss med. Våpenproduksjon, miljøødeleggelser, barnearbeid etc. – oljefondet har plassert penger i selskaper som er involvert i alt dette og mye mer. Problemet er at dette må avdekkes av Sosialistisk Venstreparti og andre for at denne bestemmelsen kan tre i kraft.

Disse medlemmer viser i den forbindelse til flertallsvedtaket i Revidert budsjett for 2002 om nedsettelse av et utvalg som skal foreslå etiske retningslinjer for oljefondet i 2004. Slike retningslinjer vil kunne bidra til at de verste investeringene unngås. Disse medlemmer har notert seg at utvalget ble nedsatt i oktober 2002, og at det vil avgi sin innstilling i juni 2003. Disse medlemmer vil følge dette arbeidet nøye, og vil komme tilbake til saken når utvalgets arbeid blir presentert for Stortinget.

Solidaritetsfond for næringsutvikling i fattige land

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti går inn for å plassere 5 mrd. av oljefondets kapital i et solidaritetsfond som skal investere i næringsvirksomhet i de fattigste delene av verden. Dette fondet skal først og fremst gå til investeringer i landene på FNs MUL-liste (minst utviklede land). De fleste av disse ligger i Afrika, men også noen øystater og land i Asia er med i denne gruppen.

Historisk sett har en av de viktigste kildene til økonomisk utvikling vært tilgangen på kapital. Med kapital følger også teknologioverføring og kunnskap som er svært viktig for å få i fortgang i den økonomiske utviklingen. For de fleste små og fattige land må denne kapitalen komme fra utlandet. Norge baserte sin industrielle vekst på begynnelsen av det forrige århundre på utenlandsk kapital. Asiatiske land som Sør-Korea og Taiwan, som gikk fra å være u-land til moderne industrinasjoner på noen tiår, baserte seg i stor grad på utenlandske investeringer. De senere årene har India og Kina mottatt store mengder utenlandske investeringer; og resultatet er stabilt høy, økonomisk vekst og økt levestandard for millioner av mennesker.

Det finnes likevel en rekke land – særlig i Afrika – som knapt mottar investeringer utenfra. De står på siden av den globale økonomien. Disse medlemmer ser det som en hovedutfordring å øke strømmen av privat kapital til de fattigste landene i verden. I dag er den private kapitalstrømmen fra sør til nord 5 ganger så stor som bistanden. Likevel er disse tallene små sammenliknet med samlede kapitalbevegelser over landegrensene. Norge er – gjennom oljefondet – i ferd med å bli en stor aktør på det internasjonale finansmarkedet. Hvordan oljefondet blir investert er et politisk spørsmål, av interesse for alle i Norge som har del i denne formuen. Disse medlemmer vil at Norge skal bruke en del av denne formuen til investeringer i de fattigste landene i verden, gjennom et solidaritetsfond.

Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen øremerke 5 mrd. kroner av Petroleumsfondet til investeringer i de 48 fattigste land i verden (de såkalte MUL-land)."

Komiteens medlem fra Senterpartiet ser Statens Petroleumsfond som en trygghet for framtidige pensjonsforpliktelser og som en ressurs for velferd og verdiskaping i landet vårt. Det er viktig å finne fram til en riktig dosering av oljepenger i norsk økonomi slik at nødvendige oppgaver kan løses uten at det skaper uønsket press i økonomien.

Dette medlem viser til at Senterpartiet vil endre handlingsregelen for bruk av oljepenger, slik at det gis rom for økt bruk av oljepenger der dette kan redusere presset i økonomien ved at den disponible arbeidsstyrken økes, kostbare flaskehalser for næringslivet fjernes, ledig kapasitet i enkelte samfunnsområder utnyttes eller store offentlige utgiftsposter på lengre sikt kan bli redusert.

Når det gjelder forvaltningen av fondet vil dette medlem peke på at det i en tid med fallende aksjekurser over hele verden vil være fornuftig å utnytte plasseringsadgangen i obligasjoner maksimalt. Det framkommer ingen oversikt i St.meld nr. 1 over fordelingen av den totale plasseringen i rentebærende papirer og aksjer. En slik oversikt, og hvordan denne fordelingen har vært over noe tid, bør fremkomme i revidert nasjonalbudsjett.

Komiteens medlem fra Kystpartiet mener at man skal være kritisk til å plassere og investere statsformuen utenriks mens det fremdeles er investeringsoppgaver som skulle ha vært løst i vårt eget land, og disse investeringene kan gjøres uten at det blir skapt for stor etterspørsel i økonomien.

Dette medlem mener at inflasjons-momentet ikke er det viktigste, da "oljefondet" etter planen skal føres tilbake til den norske økonomien om en generasjons tid. Dette medlem mener at det på dette tidspunktet, fra om lag 2020 og utetter, vil være større fare for inflasjon enn om man investerer oljeformuen i infrastruktur og tilrettelegging av næringsutvikling i dagens samfunn.

Dette medlem viser også til sine merknader og forslag i forbindelse med behandlingen av Dokument nr. 8:5 (2002-2003).

2.4.2 Folketrygdfondet

2.4.2.1 Sammendrag fra St.meld. nr. 1 (2002-2003)

Folketrygdfondets plasseringsadgang

Plasseringsrammen for Sverige, Danmark og Finland

I budsjettavtalen mellom Fremskrittspartiet og regjeringspartiene om Revidert nasjonalbudsjett 2002 ble det enighet om følgende:

"Grensen for Folketrygdfondets plasseringsadgang i Danmark, Finland og Sverige utvides fra grensen på 5 pst. av Folketrygdfondets samlede ramme for aksjeplasseringer til 20 pst. av aksjerammen. Regjeringen bes om å komme tilbake med forslag om en eventuell utvidelse av eierandelsbegrensningen i enkeltselskaper i forbindelse med Nasjonalbudsjettet for 2003."

Finanskomiteens flertall sluttet seg til dette i punkt 20.2.22 i Innst. S. nr. 255 (2001-2002).

Regjeringen legger med dette fram forslag om økt ramme for nordiske plasseringer i henhold til ovenstående, jf. forslag til vedtak i St.prp. nr. 1 Statsbudsjettet medregnet folketrygden (2002-2003). I denne forbindelse er også grensen for eierandel i enkeltselskaper i disse landene vurdert.

Folketrygdfondet kan plassere 20 pst. av forvaltningskapitalen i børsnoterte aksjer. Fem pst. av aksjerammen kan plasseres på børser i Sverige, Danmark og Finland. Grensen foreslås økt til 20 pst. av aksjerammen (tilsvarende fire pst. av samlet kapital i fondet). Dette betyr en økning fra 1,3 til 5,2 mrd. kroner basert på fondets kapital pr. 31. desember 2001.

Fastsettelse av øvre grense for eierandel i enkeltselskaper i Sverige, Danmark og Finland må ses i sammenheng med hvilken forvaltningsstrategi Folketrygdfondet skal ha. Dagens grense for eierandel i enkeltselskaper i disse landene er satt til 0,5 pst. av selskapskapitalen. Folketrygdfondet skriver i brev til Finansdepartementet av 24. juni 2002 at hvis fondet fortsetter å legge til grunn en passiv forvaltningsstil, dvs. at investeringene gjøres forholdsvis nært opp til nærmere definerte referanseindekser, kan den foreslåtte økningen av investeringsrammen gjennomføres uten at det er behov for å øke grensen for maksimal eierandel på 0,5 pst. av selskapskapitalen. Folketrygdfondet ønsker imidlertid å drive en mer aktiv forvaltning i disse landene enn det fondet har gjort fram til nå. Fondet ber i lys av dette om at grensen for eierandel i enkeltselskaper økes til fem pst. av selskapene for å kunne foreta enkelte større investeringer.

Da det i Nasjonalbudsjettet 2001 ble åpnet for å la Folketrygdfondet investere i Sverige, Danmark og Finland, ble det lagt til grunn følgende:

"I Revidert nasjonalbudsjett står det at det er naturlig at Folketrygdfondet gis vesentlig videre rammer enn Petroleumsfondet for hva som bør aksepteres av forskjeller i risiko mellom faktiske investeringer og referanseporteføljen. Dette har bl.a. sammenheng med at Folketrygdfondet er en forholdsmessig stor aktør i det norske markedet, og at mulighetene til enhver tid å tilpasse seg til referanseporteføljen er begrenset. Dette vil imidlertid ikke være tilfellet for Folketrygdfondets plasseringer i utlandet. Dette tilsier at grensen for relativ volatilitet settes langt lavere for utenlandsplasseringene enn for de norske plasseringene. En kan ikke se grunner for at grensen for relativ volatilitet for Folketrygdfondet bør settes høyere enn det som gjelder for Petroleumsfondet på 1,5 prosentpoeng."

Strategien for forvaltningen av Petroleumsfondet innebærer at en stor del av fondet forvaltes etter såkalt indeksforvaltning. Investeringene følger da bredt sammensatte aksje- og obligasjonsindekser. Indeksforvaltning innebærer at en mer eller mindre passivt sprer investeringene på de verdipapirer som inngår i referanseporteføljens markedsindekser, og avkastningen vil da følge indeksens avkastning. Denne strategien bygger på at markedene er forholdsvis effisiente, og at det vil være vanskelig å drive en aktiv forvaltning som over tid gir bedre resultater enn å følge en indekseringsstrategi. Dersom en skal skape meravkastning som står i forhold til den ekstra risiko en tar gjennom aktiv forvaltning, forutsetter dette at en har bedre forutsetninger enn gjennomsnittet for å lykkes.

Å drive med betydelig grad av aktiv forvaltning i Sverige, Danmark og Finland ville være kostnadskrevende. Finansdepartementet ser det ikke som hensiktsmessig at Folketrygdfondet skal bygge opp organisasjonen med sikte på å tilegne seg de nødvendige ressurser og den spisskompetanse som kreves for å kunne skape meravkastning i Sverige, Danmark og Finland gjennom økt risikoeksponering. Grensen for maksimal eierandel i enkeltselskaper bør på denne bakgrunn fastsettes basert på at fondet utenfor Norge fortsatt i stor grad skal drive passiv forvaltning. Finansdepartementet fastholder de vurderinger som er gjengitt over fra Nasjonalbudsjettet 2001 om risikorammene for fondet utenfor Norge.

Folketrygdfondet opplyser i brevet av 24. juni at fondet med sitt nåværende investeringsnivå i Sverige, Danmark og Finland ikke har eierandeler over 0,1 pst., og at det ved en passiv forvaltningsstrategi ikke vil være behov for å øke nåværende grense på 0,5 pst., jf. over. Petroleumsfondets aksjeinvesteringer i Danmark, Sverige og Finland var på rundt 8,8 mrd. kroner pr. 31. desember 2001. Den høyeste eierandelen i ett enkelt selskap var på vel 1 pst. pr. 31. desember 2001.

Finansdepartementet foreslår at grensen for maksimal eierandel for Folketrygdfondets investeringer i Sverige, Danmark og Finland settes lik den som gjelder for Petroleumsfondet, dvs. tre pst. av selskapskapitalen.

Plassering i unoterte aksjer

Ved behandlingen av St.meld. nr. 22 (2001-2002) om et mindre og bedre statlig eierskap (Eierskapsmeldingen), jf. Innst. S. nr. 264, fattet Stortinget følgende anmodningsvedtak:

"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2003 fremme forslag om å utvide Folketrygdfondets plasseringsmuligheter til også å omfatte plasseringer i unoterte aksjer."

Folketrygdfondet ba i brev av 17. januar 2002 om en ramme for plassering i unoterte aksjer i norske selskaper på 2,5 pst. av fondets bokførte kapital. I beløp tilsvarte dette en investeringsramme på 3,3 mrd. kroner basert på fondets kapital ved utgangen av 2001.

Folketrygdfondets adgang til å foreta aksjeinvesteringer er avgrenset til børsnoterte aksjer. Plasseringer i unoterte aksjer godtas unntaksvis under betingelser som framgår av reglementets § 5. I reglementet heter det at deltakelse i emisjoner i ikke-børsnoterte aksjer er tillatt dersom det på emisjonstidspunktet er klargjort at aksjene børsnoteres kort tid etter emisjonen. Det er også tillatt å gå inn i ikke-børsnoterte papirer når fondet står i fare for å lide betydelige tap på plasseringer i obligasjoner.

Folketrygdfondet er en finansiell investor. I reglementet som Stortinget har vedtatt, heter det at "styret [...] har ansvaret for at fondets midler anbringes med sikte på best mulig avkastning under hensyntaken til betryggende sikkerhet og den nødvendige likviditet". Dette tilsier at hovedregelen for Folketrygdfondets aksjeplasseringer bør være i likvide instrumenter hvor det eksisterer vel fungerende og oversiktlige markeder og priser, hvilket i praksis vil bety børsnoterte markeder.

Da forslaget om å åpne for at fondet skulle kunne plassere i aksjer ble lagt fram for Stortinget i St.prp. nr. 69 (1990-1991), ble det forutsatt at fondet ikke skulle være en kredittorganisasjon. Plasseringer i papirer som ikke er børsnoterte vil gjennomgående kreve mer omfattende individuelle vurderinger av utstederne av papirene og større ressursbruk i forvaltningen enn ved de plasseringsformer som fondet nå har adgang til. Unoterte papirer er videre langt mindre likvide enn børsnoterte aksjer.

Det er nylig etablert et risikostyringssystem for fondets forvaltning, hvor fondets styre fastsetter årlige risikogrenser for forvaltningen i forhold til definerte referanseporteføljer. Referanseindeksen i Norge er Hovedindeksen på Oslo Børs. En utvidelse til plasseringer i unoterte selskaper vil innebære en mer aktiv forvaltning fra fondets side. Utvidede investeringer i unoterte aksjer vil etter departementets syn kunne medføre betydelige utfordringer for fondets risikostyring og for departementets oppfølging av fondet.

Folketrygdfondet mener at muligheten som reglementet i dag gir til å kunne investere i unoterte aksjer i liten grad er anvendbar. I reglementets § 5 heter det om dette at:

"Fondet kan delta i emisjoner i ikke-børsnoterte aksjer i norske selskaper umiddelbart før børsintroduksjon, dersom det er klargjort på emisjonstidspunktet at de eventuelle aksjene vil bli børsnotert kort tid etter emisjonen."

Ifølge fondet er det et problem at reglementet ikke åpner for at fondet kan delta i emisjoner i ikke-børsnoterte selskaper som har som mål å bli børsnotert, men hvor dette ikke er endelig avklart på emisjonstidspunktet. Finansdepartementet ser at formuleringen om investeringer i unoterte aksjer i reglementet kan være utformet på en slik måte at investeringer i ikke-børsnoterte aksjer blir vanskeligere å gjennomføre enn det som var intensjonen da bestemmelsen ble tatt inn i reglementet.

Departementet vil på denne bakgrunn - samt i lys av Stortingets anmodningsvedtak - tilrå at reglementet justeres på dette punktet. Konkret foreslår en at fondet gis adgang til å investere i unoterte aksjer som er notert på den såkalte OTC-listen og hvor det er søkt om eller foreligger konkrete planer om børsnotering. OTC-listen for Norge administreres av Norges Fondsmeglerforbund og består av norske unoterte selskaper som oppfyller visse krav til markedsverdi, historikk og antall aksjonærer. Investeringer i slike selskaper foreslås begrenset til 2,5 pst. av aksjerammen.

Det vises til forslag til vedtak, gjengitt nedenfor, om endring av reglementet i St.prp. nr. 1 Statsbudsjettet medregnet folketrygden (2002-2003):

"Reglementet for Folketrygdfondet endres slik (endringer i kursiv):

§ 5 skal lyde:

Styret har ansvaret for at fondets midler anbringes med sikte på best mulig avkastning under hensyntaken til betryggende sikkerhet og den nødvendige likviditet. Styret skal påse at det er etablert et betryggende risiko-styringssystem for fondets forvaltning.

Fondets midler kan plasseres i norske ihendehaverobligasjoner og sertifikater, som kontolån til statskassen og som innskudd i forretnings- og sparebanker. Innenfor en ramme på 20 pst. av forvaltningskapitalen kan fondets midler plasseres i aksjer notert på norsk børs eller på børs i Danmark, Finland eller Sverige, og, etter godkjenning fra Finansdepartementet i aksjer i norske selskaper ellers hvor aksjene er gjenstand for regelmessig og organisert omsetning, børsnoterte grunnfondsbevis i norske sparebanker, kredittforeninger og gjensidige forsikringsselskaper, og børsnoterte konvertible obligasjoner og børsnoterte obligasjoner med kjøpsrett til aksjer i norske selskaper. Plassering i aksjer notert på børs i Danmark, Finland eller Sverige må samlet ikke overstige 20 pst. av Folketrygdfondets ramme for aksjeplasseringer. Innenfor rammen for aksjeplasseringer kan fondet delta i emisjoner i ikke-børsnoterte aksjer i norske selskaper som har søkt eller har konkrete planer om å søke om børsnotering. Selskapene skal være notert på den såkalte OTC-listen, som administreres av Norges Fondsmeglerforbund. Plassering i denne type aksjer kan ikke overstige 2,5 pst. av rammen for aksjeplasseringer.

Annet ledd er ikke til hinder for at Folketrygdfondet kan beholde aksjer i norsk selskap som i forbindelse med oppkjøp, fusjon e.l. endrer status til å bli utenlandsk selskap.

Fondet kan videre, innenfor den samlede rammen på 20 pst. av fondskapitalen, gå inn med egenkapitalinnskudd i form av ikke-børsnoterte papirer, i tilfelle hvor fondet står i fare for å lide betydelige tap på plasseringer i obligasjoner. Dette må i så fall være ledd i en koordinert aksjon, hvor en dominerende gruppe av kreditorene deltar, og hvor siktemålet for fondet alene er å trygge fondets egne interesser.

Folketrygdfondet kan eie andeler for inntil 15 pst. av total aksjekapital eller grunnfondsbeviskapital i ett enkelt selskap i Norge. Folketrygdfondet kan eie andeler for inntil 3 pst. av total aksjekapital i ett enkelt selskap i Danmark, Finland og Sverige. Styret kan ta opp kortsiktige lån dersom dette finnes hensiktsmessig.

Folketrygdfondet kan, etter nærmere retningslinjer fastsatt av Finansdepartementet, inngå salgs- og gjenkjøpsavtaler knyttet til egenkapitalinstrumenter og rentebærende instrumenter der erververen av instrumentene etter avtalen har plikt til å tilbakeføre disse til selger."

2.4.2.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener det er et skritt i riktig retning å gi Folketrygdfondet økt ramme for nordiske investeringer. Større plasseringer på børser i andre nordiske land vil minske Folketrygdfondets påvirkning på norsk næringsliv. Folketrygdfondet kan plassere 20 pst. av fondskapitalen i børsnoterte aksjer. 5 pst. av aksjerammen kan plasseres på børser i Sverige, Danmark, og Finland. Grensen foreslås økt til 20 pst. av aksjerammen.

Flertallet tar til etterretning at en aktiv forvaltning fra Folketrygdfondets side i Sverige, Danmark og Finland ville være svært kostnadskrevende. Flertallet støtter derfor Regjeringen i dens beslutning om at grensen for maksimal eierandel i enkeltselskaper baseres på at fondet utenfor Norge fortsatt i stor grad skal drive passiv forvaltning.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, slutter seg til Regjeringens forslag til endringer av § 5 i Reglement for Folketrygdfondet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, tar videre orienteringen i meldingen til etterretning.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det er et for stort innslag av statlig eierskap i norsk næringsliv. Det er viktig med et klart skille mellom et privat, uavhengig næringsliv og offentlige myndigheter som legger rammebetingelser og korrigerer markedsøkonomien gjennom lover og kontrollorganer. Derfor er det et mål for disse medlemmer å redusere det statlige eierskapet i norsk næringsliv.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er bekymret over at staten ikke har tatt inn over seg problemene knyttet til fremtidige pensjonsutbetalinger, og mener det er helt nødvendig å snarest endre systemet med forvaltning av pensjonsmidler. I denne sammenheng er det gledelig at Pensjonskommisjonen nå har avgitt en delrapport som fremkommer i Nasjonalbudsjettet.

Disse medlemmer mener at folketrygdens hovedoppgaver bør være å sikre alle en nødvendig pensjonsinntekt ved alderdom, uførhet og dødsfall (etterlattepensjon), og pensjon til yngre barn enn 18 år hvis en eller begge foreldre er døde. Folketrygden bør også sikre alle nødvendige helse- og omsorgstjenester og inntekt ved sykdom. Disse hovedoppgaver mener disse medlemmer at folketrygden skal konsentrere seg om å løse på en slik måte at den enkelte borger vet hva han eller hun betaler for, og hvilke reelle rettigheter han eller hun har. Innbetalingene til folketrygden bør derfor være øremerket til de nevnte formål. For å oppnå dette ønsker disse medlemmer å overføre rent sosiale velferdsordninger fra folketrygden til statsbudsjettet. Statsbudsjettet er det rette stedet for politiske prioriteringer mellom grupper, støtte til arbeidsliv, og økonomisk støtte som er begrunnet i generelle politiske målsettinger.

Folketrygdfondet ble opprettet med hjemmel i folketrygdloven av 17. juni 1966 i forbindelse med innføringen av folketrygden. Den delen av folketrygdens inntekter som ikke gikk med til dekning av folketrygdens utgifter, skulle overføres til fondet. I perioden 1967-1979 ble fondet tilført 11,8 mrd. kroner fra folketrygden og tidligere fond. Etter at folketrygdens utgifter begynte å overstige inntektene fra 1979, har disse midlene blitt værende i fondet. I tillegg har fondet vokst med den årlige avkastningen. Folketrygdfondet er i dag fristilt fra folketrygden i den forstand at det ikke blir overført midler til eller fra fondet, og det finnes ikke regler som hjemler bruk av fondet som likviditetsreserve for folketrygden.

Det er under ingen omstendighet nok midler i dagens folketrygdfond til finansiering av fremtidige og løpende pensjonsforpliktelser. Disse medlemmer vil etter hvert foreslå å innføre et nytt system for finansiering av fremtidige trygde- og helseutgifter. Avkastningen fra Folketrygdfondet, Petroleumsfondet og deler av statens eierskap i næringslivet benyttes til å delfinansiere pensjoner. Det utskrives også trygde- og helsepremier som betales av arbeidsgivere og arbeidstakere. Behovet for premieinntekter knyttet til pensjoner vil avta etter hver t som et pensjonsfond bygges opp. Parallelt med dette reduseres inntektsskatter vesentlig slik at det samlede skattetrykk, representert ved skatter og trygde- og helsepremier reduseres.

Prinsippene og detaljeringen av et slikt system krever tid til utredninger. Hvis det imidlertid skal være innhold i uttalelser fra samtlige partier om at oljeformuen skal sikre fremtidige pensjonsforpliktelser, bør det være mulig å samle seg om hovedtrekkene i et slikt forslag.

Disse medlemmer viser til Regjeringens forslag til endring av § 5 i reglementet for Folketrygdfondet. Disse medlemmer slutter seg i hovedsak til Regjeringens forslag som er en oppfølging av budsjettavtalen om revidert nasjonalbudsjett mellom Fremskrittspartiet og regjeringspartiene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kystpartiet mener det er grunn til å peke på at Regjeringens forslag, slik det er utformet, avgrenser Folketrygdfondets muligheter i forhold til deltagelse i emisjoner i ikke-børsnoterte selskaper ved at Regjeringen avgrenser dette til å gjelde selskaper som er notert på den såkalte OTC-listen, som administreres av Norges Fondsmeglerforbund.

Disse medlemmer er uenig i denne avgrensningen og vil fremme følgende forslag:

"Reglementet for Folketrygdfondet endres slik:

§ 5 skal lyde:

Styret har ansvaret for at fondets midler anbringes med sikte på best mulig avkastning under hensyntaken til betryggende sikkerhet og den nødvendige likviditet. Styret skal påse at det er etablert et betryggende risikostyringssystem for fondets forvaltning.

Fondets midler kan plasseres i norske ihendehaverobligasjoner og sertifikater, som kontolån til statskassen og som innskudd i forretnings- eller sparebanker. Innenfor en ramme på 20 pst. av forvaltningskapitalen kan fondets midler plasseres i aksjer notert på norsk børs eller på børs i Danmark, Finland eller Sverige, og, etter godkjenning fra Finansdepartementet i aksjer i norske selskaper ellers hvor aksjene er gjenstand for regelmessig og organisert omsetning, børsnoterte grunnfondsbevis i norske sparebanker, kredittforeninger og gjensidige forsikringsselskaper, og børsnoterte konvertible obligasjoner og børsnoterte obligasjoner med kjøpsrett til aksjer i norske selskaper. Plassering i aksjer notert på børs i Danmark, Finland eller Sverige må samlet ikke overstige 20 pst. av Folketrygdens ramme for aksjeplasseringer. Innenfor rammen for aksjeplasseringer kan fondet delta i emisjoner i ikke-børsnoterte aksjer i norske selskaper. Plassering i denne type aksjer kan ikke overstige 2,5 pst. av rammen for aksjeplasseringer.

Annet ledd er ikke til hinder for at Folketrygdfondet kan beholde aksjer i norsk selskap som i forbindelse med oppkjøp, fusjoner e.l. endrer status til å bli utenlandsk selskap.

Fondet kan videre, innenfor den samlede rammen på 20 pst. av fondskapitalen, gå inn med egenkapitalinnskudd i form av ikke-børsnoterte papirer, i tilfelle hvor fondet står i fare for å lide betydelig tap på plasseringer i obligasjoner. Dette må i så fall være ledd i en koordinert aksjon, hvor en dominerende gruppe av kreditorene deltar, og hvor siktemålet for fondet alene er å trygge fondets interesser.

Folketrygdfondet kan eie andeler for inntil 15 pst. av total aksjekapital eller grunnfondsbeviskapital i ett enkelt selskap i Norge. Folketrygdfondet kan eie andeler for inntil 3 pst. av total aksjekapital i ett enkelt selskap i Danmark, Finland og Sverige. Styret kan ta opp kortsiktige lån dersom dette finnes hensiktsmessig.

Folketrygdfondet kan, etter nærmere retningslinjer fastsatt av Finansdepartementet, inngå salgs- og gjenkjøpsavtaler knyttet til egenkapitalinstrumenter og rentebærende instrumenter der erververen av instrumentene etter avtalen har plikt til å tilbakeføre disse til selger."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Folketrygdfondet gjennom de siste år har fått anledning til å investere i Norden, og også fått anledning til å investere i unoterte aksjer. Disse medlemmer er skeptiske til en økning av mulighetene til å investere opp til 20 pst. i de øvrige nordiske land, hvis dette medfører et lavere engasjement på Oslo Børs. Sosialistisk Venstreparti ønsker at Folketrygdfondet skal være en langsiktig, stor aktør i norske børsnoterte selskaper. Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstreparti og regjeringspartiene inngikk et forlik knyttet til eierskapsmeldinga som medførte at Folketrygdfondet kan investere i unoterte aksjer. Disse medlemmer støtter de foreslåtte endringer og presiseringer på dette punkt.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kystpartiet viser til at Folketrygdfondet spiller en viktig rolle for norsk næringsliv som en langsiktig og stabil investor. Folketrygdfondet er etter hvert blitt en stor kapitalforvalter i det norske markedet og det har derfor vært en god løsning å utvide plasseringsadgangen til Norden. Disse medlemmer er enig i at rammene for plasseringer i Norden utvides og er fornøyd med at Folketrygdfondet nå gis adgang til å foreta plasseringer i unoterte selskap i Norge. Disse medlemmer mener at denne plasseringsadgang ikke skal begrenses til selskap som er notert på den såkalte OTC-listen og til selskap hvor det er søkt om eller foreligger konkrete planer om børsnotering.

Komiteens medlem fra Kystpartiet viser til sin fraksjonsmerknad i kap. 9.6 og til sin merknad under kap. 2.1.2.

2.5 Sysselsettings- og inntektspolitikken

2.5.1 Sammendrag fra St.meld. nr. 1 (2002-2003)

God tilgang på arbeidskraft og en effektiv bruk av arbeidskraftressursene er avgjørende for fortsatt god vekst i norsk økonomi. Svak utvikling i arbeidstilbudet, bl.a. som følge av økt sykefravær og tidligavgang, har bidratt til betydelig press i arbeidsmarkedet de seneste årene og resultert i høy lønnsvekst og tap av kostnadsmessig konkurranseevne. Dette har svekket inntjeningen og bidratt til svak utvikling i aktiviteten i konkurranseutsatte virksomheter. Det er imidlertid først og fremst innenfor enkelte tjenesteytende næringer i privat sektor at sysselsettingen har falt markert det siste året.

Arbeidsledigheten ventes å øke svakt fra i år til neste år. Antall ledige stillinger annonsert i media har falt markert det siste året, noe som tyder på at arbeidsmarkedet er blitt noe mindre stramt. Det er imidlertid store bransjevise forskjeller, og det er fortsatt flere virksomheter, bl.a. innen offentlig tjenesteyting, som melder om problemer med å få tak i kvalifisert arbeidskraft.

I denne situasjonen rettes sysselsettingspolitikken inn mot tiltak som bidrar til at arbeidskraften kanaliseres dit det er behov for den, og at flest mulig beholder sin tilknytning til arbeidslivet. Det er viktig at offentlige støtteordninger stimulerer til deltakelse i arbeidslivet framfor passiv mottakelse av stønader. Dette er bakgrunnen for at Regjeringen har foreslått reformer i uførepensjonsordningen.

Dagpengesystemet skal gi økonomisk trygghet for arbeidsledige mens de finner nytt arbeid, men skal samtidig oppmuntre den enkelte til å søke arbeid. For å balansere disse hensynene mener Regjeringen det er viktig å holde på en høy grad av inntektskompensasjon ved ledighet, men begrense den maksimale stønadsperioden. Systemet skal samtidig være innrettet mot personer som har hatt fast og reell tilknytning til arbeidslivet og arbeidsinntekt som viktigste kilde til livsopphold. Regjeringen vil derfor foreslå justeringer i systemet som i større grad målretter ordningen mot denne gruppen.

Permitteringsordningen benyttes i dag regelmessig av mange bedrifter. Det kan tyde på at bedriftenes lønnskostnader i noen grad veltes over på trygdesystemet. For at permitteringsordningen i større grad skal forbeholdes situasjoner der virksomhetene opplever reelt sett uventede endringer i aktiviteten, forslår Regjeringen å utvide arbeidsgivers periode med lønnsplikt i permitteringsperioden fra 3 til 20 dager.

For å bidra til økt fleksibilitet i innrettingen av arbeidsmarkedstiltakene legger Regjeringen opp til at bevilgningene til ordinære tiltak og tiltak for yrkeshemmede samles under et nytt budsjettkapittel. På bakgrunn av den forventede utviklingen på arbeidsmarkedet legger en til grunn et samlet nivå på arbeidsmarkedstiltakene på 30500 plasser i 2003. Dette er en økning på 600 plasser sammenliknet med 2002. Situasjonen på arbeidsmarkedet og behovet for arbeidsmarkedstiltak vil bli vurdert fortløpende.

Med virkning fra 1. januar 2002 ble det gjennomført en rekke forenklinger i regelverket som skal legge til rette for økt arbeidsinnvandring fra land utenfor EØS-området, særlig av spesialister. Regjeringen vurderer endringer som gjør det enklere for arbeidsgiver å søke om arbeidstillatelse på vegne av utenlandsk arbeidstaker, samt å åpne for ufaglært arbeidskraft fra land utenfor EØS-området når behovet ikke kan dekkes på annen måte.

Veksten i lønnskostnadene i Norge har siden 1997 vært klart høyere enn hos våre handelspartnere. Hvis den høye lønnsveksten i norsk økonomi vedvarer, vil pengepolitikken måtte forbli stram. Dette vil kunne gi stigende ledighet som etter hvert bringer lønnsveksten ned på et nivå som er forenlig med inflasjonsmålet. Partene i arbeidslivet kan imidlertid selv bidra til å holde ledigheten lav ved å inngå avtaler som innebærer moderat lønnsvekst. En lønnsvekst i tråd med inflasjonsmålet vil legge grunnlag for lavere rente framover og en stabilisering av kronekursen. Det er viktig at alle grupper viser moderasjon. Det er av særlig betydning at lederne her går foran.

Regjeringen ønsker å videreføre det inntektspolitiske samarbeidet. Statsbudsjettet for 2003 innebærer lav utgiftsvekst, betydelige skatte- og avgiftslettelser og tiltak for omstilling og trygging av arbeidsplasser. Budsjettet er stramt og godt tilpasset situasjonen i norsk økonomi. Budsjettet legger således et godt grunnlag for mer moderate lønnsoppgjør i 2003 enn i inneværende år. Dette er nødvendig for å sikre rammevilkårene for konkurranseutsatt sektor.

Sysselsettings- og inntektspolitikken er nærmere omtalt i avsnitt 3.6 i meldingen.

2.5.2 Komiteens merknader

Komiteen mener det er viktig at rammebetingelsene legges til rette slik at seniormedarbeidere velger å være yrkesaktive lengre. De nærmeste årene vil antall unge som kommer inn på arbeidsmarkedet reduseres, samtidig som omsorgsbehovet i befolkningen øker. En rekke bedrifter, virksomheter og kommuner varsler om rekrutteringsproblemer.

Komiteen viser til det initiativ som LO og NHO har tatt for å utvikle et nasjonalt tilbud om kvalifisering for seniormedarbeidere og for å etablere skreddersydde tilbud tilpasset den enkelte virksomhet, institusjon og kommune. KS, YS, NAVO og UHO har sluttet seg til initiativet. Det er forutsatt at virksomhetene selv dekker kostnader som kommer den enkelte virksomhet til gode, men at det offentlige må bidra til å finansiere nødvendige rammebetingelser. Komiteen har ellers merket seg at Utdannings- og forskningsdepartementet påpeker at undersøkelser viser at arbeidsplassen er den viktigste læringsarena for voksne.

For at nødvendige rammebetingelser for utvikling av et kompetansetilbud til seniormedarbeidere skal kunne etableres, fremmer komiteens flertall, medlemmer fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet, følgende forslag:

"Stortinget henstiller Regjeringen å legge til rette for etableringen av et kvalifiseringstilbud for seniormedarbeidere."

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at det ved utgangen av oktober var registrert 76 800 helt ledige. Dette utgjør 3,3 pst. av arbeidsstyrken. Siden oktober ifjor har tallet på arbeidsledige økt med nesten 17 000 personer, noe som tilsvarer en økning på 28 pst. Antall permitterte har økt, og antallet ledige stillinger har sunket kraftig. Dette kan tyde på at ledigheten kan fortsette å øke utover vinteren. Situasjonen i konkurranseutsatt sektor, pga. høy kronekurs og høye renter, bidrar også til at framtidsutsiktene ikke ser bra ut.

Disse medlemmer vil vise til at vi må tilbake til begynnelsen av 1990-årene for å finne en tilsvarende økning i ledigheten som den som har funnet sted det siste året, og at tendensen for 2003 er at ledigheten vil øke.

Disse medlemmer mener det er brutalt av Regjeringen å foreta kutt i dagpengeytelsene. Dette vil ramme mange av de arbeidsledige hardt, og vil føre til at det blir vanskelige for mange å komme tilbake i arbeid. Med stigende arbeidsledighet må en etter disse medlemmers mening bruke de virkemidlene enn har for å få folk tilbake i arbeid, og ikke stramme inn ovenfor de som er ute av arbeidslivet.

Disse medlemmer merker seg at Regjeringen vil utvide arbeidsgiverperioden fra 3 til 20 dager ved permitteringer. En slik endring vil ha store konsekvenser for enkelte bransjer som verftsindustrien, bygg- og anleggsbransjen, asfaltbransjen, m.m., og disse medlemmer viser bl.a. til at byggenæringen frykter langt større konsekvenser enn Regjeringens anslag. Disse medlemmer vil påpeke at følgene av en slik endring vil bli at bedriftene må redusere den faste bemanningen, og i større grad ta i bruk innleie. Dette vil svekke kompetansebyggingen i bedriftene, og er et klart brudd med den norske tradisjonen med fast ansatte arbeidstakere.

At det er gjengangere i bruken av permitteringer, bør etter disse medlemmers mening ikke være overraskende. Enkelte næringer og bedrifter har klare sesongsvingninger. Prosjektbasert industri, bl.a. skips- og offshoreverkene har få, men store ordrer. De har ofte for mye eller for lite å gjøre i perioder ettersom det ikke er mulig å be kundene komme med ordrene til den tid som passer verftet best.

Disse medlemmer vil også påpeke at Regjeringens foreslåtte endringer vil gi store ekstrakostnader i en pressa periode, med høy rente og kronekurs.

Disse medlemmer vil følge utviklingen på dette arbeidsmarkedet nøye utover vinteren. Dersom ledigheten fortsetter å øke, vil vi vurdere å foreslå ytterligere tiltak.

Samtidig er andelen sysselsatte i Norge svært høy, og nesten på topp internasjonalt. På lang sikt er det å øke arbeidstilbudet en viktig forutsetning for videre økonomisk vekst. Disse medlemmer påpeker derfor betydningen av at effekten på arbeidstilbudet blir et viktig premiss også på andre områder. Virkemidlene i avtalen om et inkluderende arbeidsliv er viktig i denne sammenhengen. Det å legge forholdene til rette for å inkludere personer med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet og øke avgangsalderen, er viktig for norsk økonomi på lang sikt. Reform av pensjonssystemet er en annen sentral sak på dette området.

Disse medlemmer viser til at Stortinget har vedtatt en kompetansereform for etter- og videreutdanning. Dette er sentralt for å vedlikeholde og øke arbeidstakernes produktivitet. For at denne skal kunne gjennomføres, er det avgjørende å tilby fleksible undervisningsopplegg som er tilpasset ulike livssituasjoner og bosteder. Derfor går disse medlemmer imot Regjeringens forslag om å kutte hele tilskuddet til fjern-undervisning, som gir mange en mulighet for å ta kompetansegivende utdanning.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er bekymret over utviklingen i arbeidsmarkedet i konkurranseutsatt sektor. De rådende svake internasjonale konjunkturer og konkurranseutsatt sektors svekkede konkurranseevne som følge av dyre lønnsoppgjør, sterk kronekurs og høyt rentenivå, gjør at arbeidsledigheten ventes å øke svakt fra i år til neste år, samtidig som det forsatt vil være mangel på arbeidskraft i mange sektorer. Disse medlemmer støtter derfor opp om Regjeringens politikk som bidrar til at arbeidskraften kanaliseres dit det er behov for den, og at flest mulig beholder sin tilknytning til arbeidslivet. Disse medlemmer er enig med Regjeringen i at det er viktig at offentlige støtteordninger stimulerer til deltakelse i arbeidslivet fremfor passiv mottakelse av stønader. Et tiltak som vil bidra til dette er Regjeringens forslag om å redusere den maksimale stønadsperioden, kombinert med en økning av ressurser fokusert på langtidsledige for å få dem tilbake til arbeidslivet.

Disse medlemmer vil videre vise til at Regjeringen bidrar til å øke fleksibiliteten i innrettingen av arbeidsmarkedstiltakene ved at bevilgningen av arbeidsmarkedstiltakene til ordinære tiltak og tiltak for yrkeshemmede samles under et nytt budsjettkapittel. Disse medlemmer er positive til at Regjeringen styrker Aetat med 220 stillinger og øker antall tiltaksplasser med 600 i forhold til 2002. Samlet gir dette 30 500 arbeidsmarkedstiltaksplasser i 2003.

Disse medlemmer er bekymret for den store økningen i sykefraværet og i andelen på uføretrygd de siste årene.

Disse medlemmer vil vise til intensjonsavtalen om et inkluderende arbeidsliv med partene i arbeidslivet, og ser positivt på at den kan føre til en reduksjon i sykefraværet. Utviklingen på dette området må følges nøye.

Disse medlemmer vil vise til at Regjeringen har fremmet et budsjettforslag som gir et godt grunnlag for lavere rente og lav prisvekst. Dette vil legge forholdene til rette for økt sysselsetting. En forutsetning for dette er et moderat lønnsoppgjør til våren. Disse medlemmer vil understreke partene i arbeidslivet sitt ansvar for å gi sitt bidrag for å få lønnsveksten i Norge ned mot nivået hos våre handelspartnere gjennom et moderat lønnsoppgjør.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at det er nødvendig med en kraftig opptrapping av tiltakene i arbeidsmarkedet. Disse medlemmer vil peke på at det nå er om lag like mange arbeidsledige som i 1997, men betydelig færre tiltaksplasser. I 1997 var det en ordinær tiltaksplass for hver tredje uten jobb. I 2002 er det ni arbeidsledige for hver tiltaksplass. Regjeringen mener at de ordinære arbeidsmarkedstiltakene skal forbeholdes ledige ungdommer, innvandrere og langtidsledige. Disse medlemmer vil peke på at Regjeringens forslag ikke engang er tilstrekkelig til å møte behovet til disse gruppene. Selv om alle de ordinære tiltaksplassene gikk til de langtidsledige, ville under 40 pst. av dem få tilbud om plass. Disse medlemmer foreslår derfor å øke de ordinære arbeidsmarkedstiltakene med 1 000 tiltaksplasser, og vil be Regjeringen følge nøye med i utsatte bransjer og regioner for å se om behovet for tiltaksplasser øker.

Disse medlemmer vil vise til at det nå er nesten 18 000 flere yrkeshemmede arbeidssøkere enn i 1997, men at det bare er i overkant av 2 000 flere spesielle tiltaksplasser for yrkeshemmede. Disse medlemmer vil derfor foreslå 700 nye tiltaksplasser for yrkeshemmede. I tillegg til dette vil disse medlemmer gå imot Regjeringens forslag til kuttet på arbeids- og utdanningsreiser for funksjonshemmede.

Disse medlemmer mener at alle som står i fare for å falle ut av arbeidsmarkedet av helsemessige årsaker, skal få et tilbud om yrkesrettet attføring. I 2001 var bare i underkant av 15 pst. av dem som fikk innvilget uførepensjon som hadde fått tilbud om attføring i de siste tre årene før de ble uføretrygdet. Disse medlemmer vil peke på tall fra Aetat som viser at i september 2002 ventet over 20 000 personer på yrkesrettet attføring. Det er 6 500 flere enn på samme tid i fjor. For å redusere ventetiden i Aetat, vil disse medlemmer foreslå å øke bevilgningen til Aetat med 50 mill. kroner.

Disse medlemmer vil vise til at regjeringen Stoltenberg høsten 2001 inngikk en intensjonsavtale med partene i arbeidslivet om et inkluderende arbeidsliv. De operative målene for avtalen er å redusere sykefraværet med minst 20 pst. for hele avtaleperioden, å få tilsatt langt flere arbeidstakere med redusert funksjonsevne og å øke den reelle pensjoneringsalderen. Disse medlemmer vil videre peke på at for å forankre arbeidet med et inkluderende arbeidsliv i arbeidslivet, ble partene enige om at det skal det lages en samarbeidsavtale mellom den enkelte virksomhet og myndighetene (trygdeetaten). Virksomheter som inngår en slik avtale forplikter seg til å arbeide systematisk med å redusere sykefraværet.

Disse medlemmer vil vise til at det i budsjettproposisjonen til Arbeids- og administrasjonsdepartementet heter følgende om intensjonsavtalen:

"Avtalen skal evalueres i løpet av 3. kvartal 2003. Dersom avtalen viser at det åpenbart ikke er mulig å nå de operative målene for avtaleperioden med de avtalte virkemidler, opphører avtalen."

Disse medlemmer vil peke på at Finansdepartementet i svar på spørsmål 32 fra Arbeiderpartiet opplyser at i oktober 2002 arbeidet om lag 344 000 arbeidstakere i bedrifter som hadde forplikter seg til å arbeide systematisk med å redusere sykefraværet (IA-virksomheter). Dette utgjør 18 pst. av alle ansatte. Disse medlemmer vil peke på at dersom de operative målene for intensjonsavtalen skal ha en realistisk mulighet til å bli nådd, må det bli langt flere IA-virksomheter. Disse medlemmer mener derfor at den endelige vurderingen av resultatene av avtalen ikke kan gjennomføres før virkemidlene i avtalen er iverksatt i et omfang som gjør det realistisk å nå målene. Disse medlemmer mener derfor at den grundige evalueringen etter 3. kvartal 2003 bør fokusere på tempo i iverksettingen, effektiviteten til de virkemidlene som allerede er iverksatt og behovet for nye virkemidler.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at ledigheten nå er økende. Disse medlemmer tar avstand fra den implisitte forutsetningen om at de som i dagens arbeidsmarked ikke har arbeid heller ikke egner seg til arbeid. Disse medlemmer mener det må være en målsetting å redusere ledigheten. Det må blant annet gis langt større incitamenter til å ta lønnet arbeid ved hjelp av skattelettelser og innstramminger i dagpengeordningen, samt innføring av plikt til å ta imot tilvist arbeid. Det må også i større grad åpnes for privat formidling av arbeidskraft.

Figur 2.8

Kilde: Finansdepartementet

Disse medlemmer er også opptatt av å øke arbeidsstyrken gjennom tiltak som gjør det mer opportunt å søke å skaffe seg lønnet arbeid. Økt effektiv bruk, både yrkesmessig og geografisk, av den arbeidskraften som til enhver tid er tilgjengelig er viktig for å skape grunnlag for økt vekst. I tillegg må både det offentlige byråkrati og støtten til ulønnsomme arbeidsplasser reduseres.

Høyere økonomisk vekst gjennom økt produktivitet legger grunnlaget for generelt høyere lønnsvekst.

Disse medlemmer ser ikke behov for den satsning på arbeidsmarkedstiltak som Regjeringen legger opp til. Statlig arbeidsformidling til normalt arbeidsfriske mennesker bør ikke være en prioritert oppgave. Dette er oppgaver som private arbeidsformidlings-byråer utmerket godt kan ta seg av. Disse medlemmer ønsker videre poengtere at Fremskrittspartiets skatte- og avgiftspolitikk bidrar til investeringsvekst i privat sektor som igjen vil føre til nedgang i arbeidsledigheten. Fremskrittspartiet ser det derfor som naturlig å redusere utgiftene ved arbeidsmarkedstiltakene betydelig.

Men disse medlemmer ser det som svært viktig at man bruker ressurser til å aktivisere yrkeshemmede. Yrkeshemmede utgjør en viktig arbeidsressurs. Det bør derfor være et mål at flest mulig yrkeshemmede kan integreres i det ordinære arbeidslivet, men det er like fullt viktig at man ivaretar de som er avhengig av skjermede tiltaksplasser.

Etter at varselsperioden for permitteringer er omme, og en permittering er trådt i kraft, er i dag arbeidsgiver pliktig til å betale ordinær lønn til den permitterte for en periode på minimum 3 dager. Regjeringen foreslår at denne perioden skal økes til minimum 20 dager.

Vi er nå inne i en tid hvor arbeidsledigheten øker sterk på grunn av en feilslått økonomisk politikk. Konkurranseutsatte næringer sliter med å opprettholde salget til utlandet fordi kronekursen er svært høy. I slike tider er det viktig å ha ordninger som støtter opp om nettopp slike næringer.

Byggenæringens landsforening har og uttalt at de små og mellomstore bedriftene innenfor byggebransjen vil ha store problemer med å overleve en slik endring i dagpengeordningen.

Videre er det ikke lett å permittere ansatte i Norge. Permitteringen må skyldes mangel på arbeid eller andre forhold som arbeidsgiver ikke kan påvirke. Mao for tilfeller ved markedssvikt, brann, flom, kulde, tap av bevilgning uten egen skyld med mer.

Ordningen med at staten raskt tar over for underholdet av de permitterte bør derfor beholdes.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiets skatte- og avgiftspolitikk bidrar til en høyere økonomisk vekst. Fremskrittspartiet ønsker særlig å investere i sektorer hvor behovet for vekst er stort. Dette vil medføre en økt etterspørsel etter arbeidskraft.

Med Fremskrittspartiets politikk ville det på denne bakgrunn være færre arbeidsledige og dermed et mindre behov for dagpenger.

Disse medlemmer tar avstand fra en forenklet moderasjonslinje. Det er for eksempel ikke noe mål at timelønnskostnadene skal øke mindre i Norge enn hos våre handelspartnere. Det er i utgangspunktet helt feil å sammenligne timelønnskostnader over landegrensene. Hvis produktiviteten øker, vil lønningene kunne øke, uten at kostnadene pr. produsert enhet i bedriftene øker. For disse medlemmer er det derfor et mål å øke lønningene, på samme måte som det er et mål å øke den økonomiske veksten og produktiviteten.

Disse medlemmer er samtidig klar over at LO og andre arbeidstakerorganisasjoner besitter en potensiell stor makt med hensyn til å kunne presse lønnsnivået høyere enn produktivitetsutviklingen gir grunnlag for. Da vil resultatet bli arbeidsledighet eller feil bruk av arbeidskraften. Dette problemet mener disse medlemmer gradvis må løses ved at de lover som regulerer arbeidsmarkedet endres, slik at lønninger i større grad blir individuelt bestemt, eller på den enkelte bedrift. Disse medlemmer vil begrense organisasjonenes makt på arbeidsmarkedet. Disse medlemmer mener "solidaritetsalternativet" er et skjørt grunnlag å basere den langsiktige utviklingen i sysselsettingen på.

Disse medlemmer mener at lønnsfastsettelsen i utgangspunktet burde skje lokalt i den enkelte bedrift, og at dette må gjelde både i offentlig og privat sektor. Dette for å styrke fleksibiliteten i arbeidsmarkedet. Sentral lønnsfastsettelse og detaljerte avtaler bidrar til å minske de lokale parters ansvar for lønnsdannelsen. En omlegging til en slik inntektspolitikk vil etablere lønns- og forhandlingssystemer tilpasset en samfunnsutvikling som setter store krav til omstillinger og kompetanseoppbygging under skiftende rammebetingelser. Ressurser som i dag går til unødvendig administrasjon, tilsyn og kontroll må kanaliseres over i tjenesteytingen.

Norsk offentlig forvaltning har i for stor grad vært preget av sektorvise krav til likhet i organisering, likhet i økonomiske rammer, og likhet i mål og krav, helt uavhengig av lokale utfordringer og forhold. Det må legges til rette for større differensiering lokalt. Det må også gjelde for lønnspolitikken.

Et stivbent forhandlingssystem preget av generelle tillegg til alle, uavhengig av ansvar, innsats og kompetanse, har ikke tatt hensyn til det offentliges behov for å tiltrekke seg ettertraktet arbeidskraft. Resultatet er en sammenpresset lønnsstruktur og økte forskjeller mellom grupper med høyere utdanning i offentlig og privat sektor. Det har gjort det vanskeligere å få tak i kompetent arbeidskraft. Dette gjelder særlig yrker som har et alternativ i privat sektor. Har man muligheten, søker man seg gjerne over i en jobb hvor man føler seg skikkelig verdsatt. For yrkesgrupper som ikke har noe alternativ i privat sektor, er det rekrutteringen til yrket som rammes. Dette må stats- og kommunesektoren som arbeidsgiver ta hensyn til i sin lønnspolitikk.

Fordelen med lokale forhandlinger er at de gir bedre samsvar mellom lønn, produktivitet og etterspørsel etter arbeidskraft. De lokale parter kan bruke individuelle vurderinger for å honorere dyktighet, ansvar og innsats. Det gir fleksibilitet og omstillingsevne. Hensynet til faktorer som bare kan bedømmes på arbeidsplassene krever lokal lønnsdannelse. Gjennom lokal lønnsdannelse økes motivasjonen for innsats på den enkelte arbeidsplass, som igjen bedrer produktiviteten både i privat og offentlig sektor, og legger grunnlaget for styrket konkurranseevne. Argumentene for lokal lønnsdannelse er dermed både geografiske, bransjemessige, utdanningsmessige, produktivitetsmessige og individuelle.

Ifølge Nasjonalbudsjettet har inntektspolitikken et hovedansvar når det gjelder å sørge for at inflasjonen holdes lav og på linje med våre handelspartnere. Inntektspolitikken, altså utfallet av lønnsoppgjørene, kan ikke ha dette ansvaret. Inntektsoppgjørene er av betydning for sysselsettingsutviklingen og påvirker den generelle realøkonomiske utviklingen, men den kan ikke delegeres ansvaret for økonomiens nominelle utvikling. Et ekspansivt lønnsoppgjør vil på sikt, og i større grad føre til redusert sysselsetting og lavere vekst enn det vil føre til høyere inflasjon. Inflasjonsraten er i hovedsak bestemt av pengepolitikken og bestemmes uavhengig av inntektspolitkken.

Internasjonalt er det ikke noe sammenheng mellom lønnsutviklingen og inflasjon. Mange land i euro-området har høyt lønnsnivå, lav sysselsetting i kombinasjon med lav inflasjon. Videre kan ikke et lønnsoppgjør vurderes som moderat eller ekspansivt uten å ta i betraktning produktivitetsutviklingen.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at de foreslåtte endringene i regelverket for attføringsstønadene ved finansiering av skolegang og utdanning for personer på attføring, vil medføre at svært mange yrkeshemmede ikke får muligheten til å ta kurs som er tilpasset dem. Ofte vil spesialtilpassede opplegg være en forutsetning for at disse skal ha mulighet til å komme inn i arbeidslivet.

Disse medlemmer vil gå imot de foreslåtte endringene i regelverket for dagpenge- og attføringsmidler.

Disse medlemmer foreslår også å bevilge 24 mill. kroner for å tilby voksne grunnskoleopplæring, som de etter Stortingets vedtak har rett på.

Komiteens medlem fra Senterpartiet mener det nå må startes en ny kamp mot økende ledighet, og at vi trenger å øke verdiskapingen for å sikre velferd og bosetting i hele landet. Dette medlemmener det er helt nødvendig med et krafttak for å sikre arbeidsplassene i konkurranseutsatt næringsliv samt å bidra til at nye arbeidsplasser blir skapt i denne sektor. Samtidig trengs det økte bevilgninger for å hindre at viktige offentlige tjenester innen helse, skole og eldreomsorg blir svekket. Dette medlem vil minne om at Kommunenes Sentralforbund har sagt at 10 000 arbeidstakere kan bli overtallige om sektoren får kun de bevilgninger som er foreslått fra Regjeringen. På den annen side har Statens nærings- og distriktsutvik-lingsfond (SND) gjort kjent at de kan bidra til 60 000 flere arbeidsplasser innen 2010 om bevilgningene til virkemiddelapparatet økes til 2001-nivå.

Dette medlem vil vise til at lønnsutviklingen i Norge over tid har vært høgere enn i nabolandene. Dette har svekket næringslivets konkurranseevne. Samtidig har vi erfaringer for at et godt inntektspolitisk samarbeid i enkelte år har bidratt til å begrense veksten, og at dette har gitt fordeler også for arbeidstakerne. Dette medlem vil vise til de positive erfaringer med Arntzen-utvalget sist på 90-tallet, og mener det nå trengs et initiativ etter samme mønster. Dette medlem vil samtidig peke på at grunnlaget for et godt inntektspolitisk samarbeid bl.a. vil være:

• – at det vises moderasjon i lederlønnsutvikling og annen belønning til lederne,

• – at skattehull til fordel for de rikeste blir fjernet,

• – at lovverk som sikrer grunntryggheten ikke blir svekket,

• – at omstridte forslag om dårligere vilkår for sykemeldte, arbeidsledige og uføre legges bort,

• – at norske arbeidskraftreserver kvalifiseres framfor å importere arbeidskraft.

Dette medlem vil peke på at det ikke må bli slik at offentlig sektor blir lønnsledende.

Med bakgrunn i at arbeidskraft er samfunnets absolutt viktigste ressurs, vil dette medlem peke på den betydelige sløsing med arbeidskraft som foregår i henhold til ulike undersøkelser fra de to siste år:

• Antall helt ledige og på tiltak er om lag 80 000.

• – Antallet på yrkesrettet attføring er over 60 000 og økte også siste år.

• – Antall uføre over 16 år er 260 000.

• – Sykefravær utgjør over 220 000 årsverk

• – Antall årsverk tapt på unødig venting i helsekø er 7 000.

• – Gjennomsnittlig arbeidstid redusert med 60 timer på 4 år - tilsvarende 70 000 årsverk.

• – 67 000 deltidsarbeidende ønsket å arbeide 23 000 årsverk mer i 2000.

• – 30 000 yrkeshemmede ønsker å arbeide - 14 000 er meldt ledig.

• – 182 000 ekstra årsverk av innvandrere i løpet av 10 år forutsatt samme yrkesdeltagelse som gjennomsnittet.

• – 400 000 årsverk mer av kvinner forutsatt samme yrkesdeltagelse som menn.

• – 72 000 færre på pensjon om uføre-/pensjonsraten for de over 60 år var som i 1980.

• – I deler av landet er tilbudet av arbeidskraft større enn etterspørselen.

Dette medlem er forundret over at Regjeringen vier denne del av nasjonens ressurser så lite oppmerksomhet. Dette medlem mener at mulige tiltak for å ta disse reservene i bruk og nødvendige ressurser som trengs, må gis en bred og fast omtale i nasjonalbudsjettet. Det blir ikke flere arbeidsplasser ved at Regjeringens medlemmer understreker sin bekymring med ulike anledninger. Heller ikke ved at regjeringspartiene i denne innstilling uttrykker det samme. Dette medlem mener det trengs en kraftig satsing på bred front, og at ikke minst tilskudd til arbeidsgivere for å tilrettelegge arbeidsplasser og for bedriftsintern opplæring må økes mye. De økte utgiftene må sees i sammenheng med det 100 000 ekstraårsverk eller flere kan bidra til i økt verdiskaping og til redusert press i de deler av arbeidsmarkedet der det fortsatt mangler arbeidskraft.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber om at det som en fast del av Nasjonalbudsjettet gis en samlet oversikt over landets arbeidskraftreserver og av tiltak som bidrar til at alle kan bli deltagere i arbeidsstyrken ut fra egne forutsetninger og ønsker."

Dette medlem mener vi nå er i en annen situasjon enn da Stortingets flertall gikk inn for å åpne for ufaglært arbeidskraft fra områder utafor EØS. Senterpartiet har hele tida ment at konsekvensene av økt import av arbeidskraft fra låginntektsland må utredes nøyere. Dette medlem mener det er åpenbart at i dagens situasjon vil import av den kvote det er åpnet for, bety press på lønningene for de som tjener minst i dag.

Dette medlem har merket seg at Regjeringen mener at flere av de ledige vil komme seg i arbeid om vilkårene for de ledige blir verre, at flere uføre vil bli arbeidsføre ved at uføretrygden blir lågere, og at færre blir permittert ved at perioden med arbeidsgivers lønnsplikt forlenges fra 3 til 20 dager. Dette medlem kan ikke på noe vis støtte den tankegang som ligger bak disse forslag fra Regjeringen, og er overbevist om at de vil føre til at færre får en fast tilknytning til arbeidslivet og at økonomiske forpliktelser overføres fra staten til kommunene.

Dette medlem vil understreke den betydning helseforebyggende tiltak kan ha for tilgangen på arbeidskraft. Dette medlem mener samfunnet må satse langt mer på å forebygge at folk blir pasienter og klienter, og at slik forebyggende virksomhet må bli et viktig formål på alle politikkområder og på alle samfunnsnivå. Samtidig er det viktig at det på den enkelte arbeidsplass blir tatt hensyn til at den enkeltes tåleevne ikke blir overskredet. Dette medlem mener det er viktig med lovverk som sikrer de ansattes helse og trivsel på arbeidsplassen. Å øke anledningen til overtidsarbeid vil være feil.

Dette medlem mener det må legges mer vekt på reell likestilling i arbeidslivet mellom kvinner og menn. Samfunnet taper svært mye på at kvinner ikke når opp i lønn og ansvar på tross av at det i dag er et flere kvinner enn menn som tar universitetsutdanning. Dette medlem vil fortsatt arbeide for kjønnsnøytrale pensjonspremier både i det offentlige og i privat næringsliv. Dette medlem mener dette er et grunnleggende rettferdighetsspørsmål.

Dette medlem mener at bedre utnyttelse av de tilgjengelige arbeidskraftreservene vil bidra til lågere lønns- og prisstigning, og også bidra til at rentene kan gå ned. En slik utvikling vil alle være tjent med. Næringslivets konkurranseevne vil bedres. Dette medlem anser arbeid som gir lønn som det viktigste bidrag til å hjelpe fattige til å greie seg sjøl. En rekke negative levekår er knytta til at voksne ikke har arbeid.

Dette medlem vil vise til at Senterpartiet foreslår å bruke 3,7 mrd. kroner på et krafttak for næringsliv og verdiskaping, og over 6 mrd. kroner på å sikre kvaliteten innen helse, skole og eldreomsorg. Vi finansierer dette ved at staten og de rikeste må bidra mer, men at de økte statlige utgiftene nå vil bidra til å redusere samfunnets kostnader på sikt.

Dette medlem vil understreke betydningen av at Aetat gis tilstrekkelige ressurser til å møte en situasjon med flere ledige. Dette medlem mener Aetat over lang tid har vært sterkt hemmet av en omorganisering og krav til effektivisering som har tatt sikte på at private aktører innen formidling og utleie av arbeidskraft skal få øket sitt marked.

Dette medlem vil peke på at det er de som trenger mest bistand for å komme i arbeid som vil bli taperne når det innføres prestasjonsbelønning i Aetat.

Dette medlem konstaterer at det ikke foreligger forslag fra Regjeringen til bevilgninger til arbeidsmarkedspolitikken ut fra den nye situasjonen på arbeidsmarkedet som har avtegnet seg siden i sommer. Dette medlem forutsetter at det legges fram slike forslag og vil i denne omgang øke bevilgningene til arbeidsmarkedstiltak med 50 mill. kroner. Dette medlem mener hovedvekta må legges på tiltak for å stimulere næringslivet til å øke verdiskapingen, og til å slippe til den betydelige arbeidskraftreserve som finnes.

Dette medlem mener næringspolitikken må rettes inn mot å utnytte mulighetene der de ligger best til rette. Et hovedsiktemål må være å bidra til at bosettinga i hele landet må opprettholdes. Dette kan bl.a. oppnås ved økt satsing på infrastruktur og utflytting av statlige arbeidsplasser til områder med ledig arbeidskraft og lågt kostnadsnivå. Dette medlem vil ta avstand fra prinsippet om næringsnøytralitet som visstnok ligger til grunn for Regjeringens politikk. Dette medlem mener det er viktig for eksempel å beholde norske sjøfolk på norske båter, og opprettholde støtten til skogkultur som sikrer et aktiv skogbruk også utafor de aller beste områdene. Dette medlem tror ikke skattelette til de som tjener godt, er en god strategi for å få en jevn og god utvikling i næringslivet.

Dette medlem viser videre til den ekstraordinære satsingen som ligger inne i Senterpartiets alternative budsjett rettet inn mot verkstedindustrien og møbelindustrien. Dette er industrigrener hvor det er viktig å videreutvikle og ivareta de kompetansemessige fortrinn en har bygd opp i Norge. Dette medlem viser derfor til møbelpakken og verkstedspakken som er beskrevet i Senterpartiet sine merknader under de respektive fagbudsjetter.

Komiteens medlem fra Kystpartiet viser til sin fraksjonsmerknad i kap. 9.6 og til sin merknad under kap. 2.1.2.

2.6 Pensjonskommisjonens foreløpige rapport

2.6.1 Sammendrag fra St.meld. nr. 1 (2002-2003)

Regjeringen Stoltenberg nedsatte ved kongelig resolusjon av 30. mars 2001 en kommisjon som skal avklare hovedmål og prinsipper for et samlet pensjonssystem. Kommisjonen ble gitt frist til 1. oktober 2003 til å legge fram sin utredning. Kommisjonen består av representanter fra de politiske partiene og uavhengige eksperter. I tillegg er det opprettet et råd med representanter fra hovedorganisasjoner i arbeidslivet, finansnæringen og de trygdedes organisasjoner.

På anmodning fra finansministeren og sosialministeren la Pensjonskommisjonen 4. september i år fram en foreløpig rapport om mål, prinsipper og veivalg for pensjonssystemet i framtiden. Kommisjonen understreker at det over tid må settes i verk tiltak for å begrense den sterke veksten i pensjonsutgiftene for å sikre at pensjonssystemet blir økonomisk bærekraftig. Rapporten beskriver videre to mulige veier for det framtidige pensjonssystemet. Den ene er innføring av en lik, statlig basispensjon til alle pensjonister. Standardsikringen, dvs. at pensjonen står i rimelig forhold til tidligere inntekt, må da ivaretas av pensjoner i arbeidsforhold og individuelle ordninger. Den andre hovedretningen er en modernisering av folketrygden, der sammenhengen mellom arbeidsinntekt og pensjon styrkes. Uavhengig av modell mener kommisjonen at det fortsatt bør gis en grunnsikring gjennom folketrygden med utgangspunkt i nivået på dagens minstepensjon. Pensjonskommisjonen går videre inn for en adgang til fleksibel alderspensjon for alle yrkesaktive mellom for eksempel 62 og 70 år, forutsatt at de tilfredsstiller bestemte krav om tidligere yrkesdeltaking og pensjonsopptjening. Kommisjonen mener prinsippet bør være at lang yrkeskarriere og sen pensjonering gir høyere årlig pensjon. Pensjonskommisjonen vil videre forenkle samordningen av offentlig tjenestepensjon mot folketrygden, og går inn for at offentlige tjenestepensjoner bør legges om til å bli mer rendyrket supplerende til folketrygden. Kommisjonen vil dessuten etablere en fondsløsning for deler av folketrygdens pensjonsforpliktelser i forbindelse med en reform av pensjonssystemet, men den konkrete fondsløsningen vil måtte avhenge av utformingen av det framtidige pensjonssystemet. Dette vil kommisjonen komme tilbake til i sin endelige rapport.

Etter Regjeringens syn gir Pensjonskommisjonen i sin rapport en god drøfting av de utfordringene pensjonssystemet står overfor i de kommende tiårene. Siktemålet med den foreløpige rapporten fra Pensjonskommisjonen har ikke vært å fremme konkrete forslag til endringer, men å skissere viktige veivalg for pensjonssystemet. Regjeringen legger vekt på at Pensjonskommisjonen skal stå fritt i sitt videre arbeid, og vil derfor ikke ta stilling til hva slags pensjonsmodell en bør velge før Pensjonskommisjonen legger fram sin endelige innstilling i oktober 2003.

Regjeringen ønsker å gjennomføre en bredt forankret trygghetsreform av folketrygden. Regjeringen vil gi uttrykk for følgende hovedmål for en reform:

• – Pensjonssystemet må gi trygghet for folketrygdens framtid ved at systemet gjøres økonomisk bære-kraftig.

• – Pensjonssystemet må stimulere til økt arbeidsinnsats.

• – Pensjonssystemet må fortsatt sikre alle pensjonister en garantert minstepensjon.

Regjeringen er innforstått med at valg av fondsløsning vil avhenge av valg av pensjonssystem, og vil avvente Pensjonskommisjonens endelige forslag høsten 2003. Regjeringen legger til grunn at Pensjonskommisjonen arbeider videre med spørsmålet om fondering av pensjonsforpliktelser i ulike former, herunder en vurdering av fordeler og ulemper med individuelt ansvar for, og eierskap til, pensjonsrettigheter.

Pensjonskommisjonens rapport og Regjeringens oppfølging omtales nærmere i avsnitt 3.7 i meldingen.

2.6.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, vil understreke betydningen av at pensjonskommisjonen i sitt videre arbeid vektlegger behovet for å skape et offentlig pensjonssystem som lar seg finansiere over tid og som inngir tillit hos folk flest. Det er vesentlig at pensjonssystemet blir mer oversiktlig, slik at den enkelte lett kan få oversikt over egen pensjon.

En reform av folketrygden bør gi løsninger som stimulerer folk flest til å stå lengre i arbeid. Dersom vi skal løse utfordringene i det norske samfunnet, må arbeidskraften utnyttes bedre.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kystpartiet, mener at Pensjonskommisjonens foreløpige rapport danner et godt utgangspunkt for det videre arbeid med et nytt pensjonssystem.

Flertallet viser til at de langsiktige økonomiske fremskrivningene viser at utgiftene til pensjoner i folketrygden vil kunne øke fra 7-8 pst. av BNP i dag til om lag 18 pst. av BNP frem mot 2050. Flertallet er enig med Pensjonskommisjonen om at pensjonssystemet må være opprettholdbart over tid.

Flertallet støtter Pensjonskommisjonen i at utfordringene knyttet til økte pensjonsutgifter i folketrygden fremover må møtes med en kombinasjon av tiltak som støtter opp under målene om høy sysselsetting, lav arbeidsledighet, et inkluderende arbeidsliv og tiltak som bidrar til å jevne ut den finansielle belastningen over tid. Videre bør en klarere sammenheng mellom arbeidsinntekt, premieinnbetaling og pensjon med sparing og forsikring over livsløpet vurderes.

Flertallet viser til at pensjoner tjenes opp og utbetales over lang tid. Flertallet er enig med Pensjonskommisjonen at det innenfor pensjonssystemet derfor er nødvendig å etablere mekanismer for å sikre realverdien av opptjente pensjonsrettigheter som yrkesaktiv, og de løpende pensjonsutbetalingene som pensjonist. Pensjonskommisjonen tilrår at det innføres klare regler og retningslinjer for verdisikring. Flertallet regner med at Pensjonskommisjonen arbeider videre med ulike modeller og avventer den endelige rapporten.

Pensjonskommisjonen viser til at en av hovedutfordringene med pensjonssystemet er å etablere et bærekraftig system i den forstand at det gir en rimelig byrdefordeling mellom generasjoner. Pensjonskommisjonen peker på at en fondering av de offentlige pensjonsforpliktelsene vil kunne bidra til å synliggjøre de reelle kostnadene knyttet til pensjonssystemet og at dette kan gjøre det lettere å føre en økonomisk politikk som er bærekraftig på lengre sikt. Flertallet støtter Pensjonskommisjonens vurderinger, og går inn for at Pensjonskommisjonen arbeider videre med spørsmålet om fondering av pensjonsforpliktelsene i ulike former.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener at når det gjelder spørsmålet om fondering, bør det foretas en vurdering av fordeler og ulemper med individuelt ansvar for, og eierskap til, pensjonsrettigheter. Dette innbefatter også en drøftelse av virkningene for det norske kapitalmarkedet og norsk privat eierskap.

Flertallet viser til at Pensjonskommisjonen har lagt frem to mulige veivalg for et fremtidig pensjonssystem. Flertallet mener at Pensjonskommisjonen bør utrede begge modeller videre og finner det ikke naturlig å ta stilling til hva slags pensjonsmodell en bør velge før endelig rapport foreligger.

Flertallet mener at en pensjonsreform også må ivareta pensjonsrettigheter som allerede er opparbeidet. Pensjonskommisjonen vurderer ulike overgangsordninger og flertallet avventer den endelig rapporten.

Flertallet viser til at tjenestepensjonsordningene er utformet på ulik måte i privat og offentlig sektor, der de i offentlige sektor er brutto-ordninger og i privat sektor er netto-ordninger. Flertallet har merket seg Pensjonskommisjonens vurderinger om at dagens forskjeller mellom offentlig og privat sektor slår negativt ut på mobiliteten av arbeidskraft og at regelverket for flytting av pensjoner og oppsatte pensjonsrettigheter mellom offentlige og private tjenestepensjoner bør harmoniseres og forenkles.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at pensjonssystemet både bør omfatte en grunnsikring og en standardsikring, og går inn for en modernisering av dagens folketrygd der sammenhengen mellom arbeidsinntekt og pensjon styrkes. Disse medlemmer går imot en modell med en lik, statlig basispensjon til alle pensjonister. I en slik modell er det en fare for at store grupper, som ikke har tjenestepensjon, vil være uten annen pensjon enn den statlige basispensjonen.

Disse medlemmer vil videre gå inn for at deler av folketrygdens forpliktelser blir fondert. En fondering vil kunne øke tilliten til folketrygden. Disse medlemmer viser til at regjeringspartiene i Innst. S. nr. 264 (2001-2002) Eierskapsmeldingen, åpner for å overføre ansvaret for deler av pensjonssparingen fra Folketrygden til private pensjonsfond. Disse medlemmer går imot en privatisering av folketrygden. Et pensjonsfond bør være statlig og underlagt kollektiv forvaltning, slik Petroleumsfondet er i dag. En samlet forvaltning vil være langt rimeligere enn om fondet skulle splittes opp på en mengde små, individuelle fond som ble forvaltet av ulike miljøer. En individualisering vil dessuten innebære usikkerhet rundt hvor stor pensjon en person får utbetalt, fordi pensjonens størrelse vil være avhengig av avkastningen på fondene personen har valgt å plassere i. Noen pensjonister vil få utbetalt en høyere pensjon enn andre, ikke fordi de har hatt større inntekt eller arbeidet mer, men fordi noen fond har utviklet seg gunstigere enn andre. Disse medlemmer mener at en slik privatisert modell vil være uheldig, både fordi den innebærer et stort element av risiko for den enkelte, og fordi det vil oppstå forskjeller som i stor grad skyldes tilfeldigheter.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Regjeringen er tilfreds med Pensjonskommisjonens rapport, og ikke legger tunge føringer for kommisjonens videre arbeid. Regjeringen ønsker at pensjonssystemet skal være økonomisk bærekraftig, og samtidig ta hensyn til allerede opptjente rettigheter. Videre mener Regjeringen at pensjonssystemet må være solid for fremtiden, stimulere til økt arbeidsinnsats og sikre alle en garantert minstepensjon. Det er disse medlemmer enig i.

Disse medlemmer viser til at utgifter til pensjoner i folketrygden vil kunne øke fra 7-8 pst. til om lag 18 pst. av BNP frem mot 2050. Veksten er om lag tre ganger sterkere enn gjennomsnittet for andre OECD-land. Disse medlemmer mener derfor det er nødvendig med endringer hvis systemet skal være økonomisk bærekraftig. Pensjonskommisjonen antyder at et nytt system må gjøre innstramminger tilsvarende om lag 2-3 pst. av BNP i forhold til dagens system. Den viktigste finansiering av både pensjoner og andre velferdsordninger i fremtiden vil fortsatt være den løpende verdiskapningen i økonomien. Lave fødselstall og tapping av arbeidsstyrken gjennom uførepensjon, tidligpensjonering og andre velferdsordninger skaper betydelige utfordringer.

Disse medlemmer viser til at fordelingsvirkningen av pensjonssystemet har styrket seg over tid. Pensjonen har blitt flatere, og det er blitt mindre sammenheng mellom premieinnbetalinger og pensjons-utbetalinger. I snitt er pensjonen 50 pst. av gjennomsnittsinntekten (før skatt) i Norge.

Folketrygden bør gi grunnsikring, tilsvarende ordningen med minstepensjon i dag. Disse medlemmer mener videre at arbeid skal lønne seg, men at et fremtidig pensjonssystem skal gi adgang til fleksibelt og selvvalgt uttak av opptjent alderspensjon for eksempel mellom 62 og 70 år.

Disse medlemmer ønsker å sikre et bærekraftig system som fordeler kostnadene rettferdig. Bidrag skal tilsvare utbetalingene for hver generasjon.

Disse medlemmer mener det er nødvendig med en utredning av Basispensjonsmodellen, da det på det nåværene tidspunkt ikke foreligger tilstrekkelig grunnlag for å vurdere de samfunnsøkonomiske konsekvensene av en slik modell. Men det er etter disse medlemmers oppfatning grunn til å anta at basispen-sjonsmodellen er betydelig rimeligere enn alternativet. Dette fordi en slik ordning kan gi lavere ytelser og være rimeligere å administrere. I tillegg vil en slik ordning være langsiktig, forutsigbar og lett for skatteyterne å forstå.

Disse medlemmer vil videre understreke at fondering av akkumulerte forpliktelser i Folketrygden er en nødvendig vei videre for et nytt pensjonssystem.

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti vil understreke at folketrygda er ein bærebjelke i velferdssamfunnet. Gjennom innbetalingar i yrkesaktiv alder vert rettar sikra til pensjonsutbetalingar. Desse medlemene går inn for at pensjonsytingane framleis skal stå i forhold til tidlegare inntekt. I tillegg har folketrygda viktige forsikrings- og fordelingsfunksjonar. Kompensasjonsgraden i folketrygda er høgare for låginntektsgrupper enn for høginntektsgrupper, og uførepensjonering sikrar at dei som vert arbeidsuføre har ei minsteinntekt. Desse medlemene går inn for å føre vidare desse hovudtrekka ved folketrygda. Den skal vere offentleg, og dekke alle. Den skal sikre at alle har krav på ein minstepensjon, men òg ha innslag av forsikring som gjer at det er ein samanheng mellom det kvar enkelt betalar inn og det som vert utbetalt. For desse medlemene er det òg avgjerande at pensjonssystemet ikkje skal føre til uforholdsmessig store utgifter for framtidige generasjonar.

Desse medlemene vil peike på at fordelingsprofilen i dei to modellane som Pensjonskommisjon har lagt fram i sin førebels rapport, er dårleg. Her foreslår ein å auke pensjonane til personar med lønningar over gjennomsnittet, sidan standardsikringa for denne gruppa har vorte monaleg svekka, ikkje minst som følgje av innstrammingane i tilleggspensjonssystemet frå 1992. Det er likevel eit stort tankekors at denne betringa for høglønsgruppene skal kombinerast med lågare pensjonar for personar med lågare og midlare inntekter. Òg denne gruppa har opplevd svekking av standardsikringa i folketrygda som følgje av den såkalla underreguleringa og innstrammingane i 1992. Desse medlemene vil understreke at ein konsekvens av desse modellane vil vere at den delen av folkesetnaden som endar opp som minstepensjonistar, vil auke sterkt i høve til i det systemet vi har i dag. Dette er paradoksalt, ettersom dei dårlegaste insentiva nedst i inntektsfordelinga og uretten knytt til minstepensjonsfella, kan hevdast å vere eitt av dei sterkaste argumenta for å reformere det systemet vi har i dag. Òg i forhold til at denne endringa skal betre insentiva til arbeid, vert forslaga paradoksale. Samanlikna med systemet vi har i dag, vil personar med årlege gjennomsnittsinntekter over 6 G få ein sterkare spore til å auke sin arbeidsinnsats, men dette vert oppnådd ved ei forverring av insentiva til arbeid i den nedste delen av inntektsfordelinga. Desse medlemene er sterkt usamde i ein slik fordelingsprofil.

Desse medlemene er motstandarar av ulike former for pensjonsreformer som svekker folketrygda som ei kollektiv velferdsordning, og vil gå imot at rettar i folketrygda skal privatiserast. Det har vore reist forslag om dette, til dømes ved at arbeidstakarar skal kunne forvalte sine pensjonsrettar individuelt etter ei privatisering av Petroleumsfondet.

Desse medlemene vil understreke at den største utfordringa for den økonomiske utviklinga i Noreg, er å stimulere til høg yrkesdeltaking. Framtidig arbeidsinntekt er langt større del av vår nasjonalformue enn oljeformuen, anten den er plassert i aksjar eller på havbotnen. Noreg har lukkast med å stimulere til høg yrkesdeltaking, først og fremst fordi fleire kvinner har valt å arbeide. I framtida kan ikkje auka sysselsetjing blant kvinner medvirke til auka yrkesdeltaking, og det er difor rimeleg at ein stadig friskare, eldre del av folkesetnaden vert stimulert til å delta i arbeidslivet. Desse medlemene vil peike på at dette må skje utan at pensjonsrettane til eldre arbeidstakarar vert svekka, og i samarbeid med partane i arbeidslivet. Det er òg ei stor utfordring å redusere talet på uføretrygda. Arbeidslivet må difor vere i stand til å inkludere fleire. Desse medlemene viser til at desse medlemene ein annan stad i innstillinga fremjar fleire forslag for å redusere talet på uføretrygda, og få desse tilbake i arbeid.

Desse medlemene vil vere særleg opptekne av fordelingsprofilen og likestillingsprofilen i Pensjonskommisjonen sin endelege rapport, og vil komme attende med forslag om at det skal gjennomførast ei vurdering av fordelingsverknad og likestillingsverknad av den endelege rapporten.

Komiteens medlem fra Kystpartiet viser til sin fraksjonsmerknad i kap. 9.6 og til sin merknad under kap. 2.1.2.

2.7 Tiltak for å bedre økonomiens virkemåte

2.7.1 Sammendrag fra St.meld. nr. 1 (2002-2003)

Tiltak for å bedre økonomiens virkemåte skal bidra til at landets ressurser blir utnyttet så effektivt som mulig. Effektiv ressursbruk er nødvendig for å gi høyest mulig verdiskaping. Inntektene fra produksjonen av olje og gass har gitt muligheter for økt velferd. Produksjonen i Fastlands-Norge utgjør likevel 4/5 av den samlede produksjonen i norsk økonomi. Det skal dermed ikke store inntektstapet til i resten av økonomien før den handlefriheten som petroleumsinntektene gir, er brukt opp. På lang sikt vil dermed vekstevnen i fastlandsøkonomien bestemme hvilken velferd vi kan unne oss i Norge.

Offentlige utgifter tilsvarer i dag mer enn halvparten av verdiskapingen i Fastlands-Norge. Sterk vekst i pensjonsutgiftene trekker i retning av at denne andelen kan øke i tiårene framover. Samtidig bidrar inntektsvekst og teknologiske nyvinninger til å øke forventningene til kvalitet og omfang på offentlige tjenester. Hensynet til effektivitet og god ressursbruk i privat sektor tilsier på den annen side at skatte- og avgiftsnivået bør reduseres. For å møte disse utfordringene vil Regjeringen gi arbeidet med å modernisere offentlig sektor høy prioritet. Arbeids- og administrasjonsministeren redegjorde overfor Stortinget 24. januar i år for hovedprinsippene i Regjeringens arbeid med modernisering, forenkling og effektivisering av offentlig sektor.

En annen viktig oppgave er å bidra til økt verdiskaping i privat sektor ved å legge til rette rammebetingelsene for bedrifter og husholdninger. Dette skjer dels via skatter, overføringer og andre bevilgninger, og dels gjennom å regulere markedene ved hjelp av lover og regler.

I produktmarkedene kan myndighetene gripe inn på flere måter:

• – Næringsstøtte kan benyttes til å styrke forskning og utvikling eller andre formål som næringslivet i utgangspunktet ikke ivaretar fullt ut. Støtte rettet mot enkeltnæringer kan imidlertid skape en næringsstruktur med liten evne til innovasjon og omstilling. Samtidig er det betydelige realøkonomiske kostnader knyttet til å finansiere næringsstøtten. Ulike former for næringsstøtte bør derfor gjennomgås kritisk for å sikre at de faktisk gir en samfunnsøkonomisk gevinst. Næringsstøtte er omtalt i avsnitt 5.2 i meldingen.

• – Konkurransepolitikken skal sørge for effektiv bruk av ressurser ved å legge til rette for virksom konkurranse. Det er viktig at konkurransemyndighetene har et helhetlig ansvar for konkurransepolitikken og mulighet til å gripe inn hurtig og effektivt overfor atferd som begrenser konkurransen. Konkurransepolitikken er omtalt i avsnitt 5.3 i meldingen.

• – I en del tilfeller kan det være nødvendig med særskilt regulering for at et marked skal fungere effektivt. En viktig oppgave er å føre tilsyn med vilkårene for bruk av infrastruktur som benyttes av hele næringen. Dette er f.eks. tilfelle i telemarkedet og kraftsektoren. I markeder som er åpnet for konkurranse, er offentlig eierskap normalt ikke et egnet virkemiddel for å oppnå samfunnsmessige mål. I samsvar med dette ønsker Regjeringen over tid å redusere det statlige eierskapet. Regulering av viktige enkeltsektorer og eierskap er også omtalt i avsnitt 5.3 i meldingen.

Reformarbeidet i offentlig sektor skal baseres på desentralisering og delegering. Statlige tjenesteytere skal få større selvstendighet, og kommunene skal gis større frihet. Brukerne av offentlige tjenester skal få større valgfrihet og pengene skal i større grad følge brukerne. Effektiviseringen og bedringen av tjenestetilbudet skal bl.a. komme i stand gjennom økt konkurranse. Private tilbydere skal slippes til der det er hensiktmessig. Et klarere skille mellom forvaltning og tjenesteyting skal legge grunnlaget for mer fleksible, brukerrettede organisasjonsmodeller for tjenestedelen av offentlig virksomhet. Moderniseringsarbeidet er nærmere omtalt i avsnitt 5.4 i meldingen.

Arbeidskraften er den viktigste ressursen i økonomien. Et godt fungerende arbeidsmarked er dermed sentralt for effektiv ressursutnyttelse. En nærmere omtale av sysselsettingspolitikken er gitt i avsnitt 3.6 i meldingen.

Utviklingen og reguleringen av finansmarkedet omtales årlig i en egen stortingsmelding. I kredittmeldingen for 2001 vil det også gis en særskilt omtale av innenlandsk finansiell stabilitet. I tillegg vil Regjeringen i meldingen drøfte hvilke konsekvenser regnskapsskandalene i USA bør få for det norske lovverket.

Skatter og avgifter påvirker ressursutnyttelsen i økonomien. Kapittel 4 i meldingen om skatter og avgifter gir en oversikt over Regjeringens skatteopplegg for 2003.

EØS-avtalen har siden den trådte i kraft i 1994, medvirket til omstillinger i norsk næringsliv gjennom bedre markedsadgang, nye forpliktelser og økt konkurranse. EU vedtok i mars 2000 en overordnet strategi, den såkalte Lisboa-strategien, hvor målet bl.a. er å bedre EU-landenes konkurransekraft ved å skape rammebetingelser som bidrar til større effektivitet og bedre ressursutnyttelse. Lisboa-strategien dekker bl.a. makro-økonomisk politikk, det indre marked, utdanning, forsk-ning, sosial trygghet, sysselsetting og miljø. I tillegg til regelverksutvikling er viktige elementer i Lisboa-strategien fastsettelsen av felles mål, sammenlikning av måloppnåelse underveis og utveksling av informasjon om beste praksis. Norge berøres av de deler av Lisboa-strategien som dekker saksfelter som også omfattes av EØS-avtalen. Eksempler på slike saksfelt er spørsmål som knytter seg til det indre marked og programsamarbeidet i forsknings- og utdanningssektoren. Regjeringen vil følge EUs arbeid med Lisboa-strategien særlig på områder som er av interesse for Norge, og arbeide for en tettere norsk tilknytning til strategien, jf. nærmere omtale i St.meld. nr. 27 (2001-2002) Om EØS-samarbeidet 1994-2001.

2.7.2 Komiteens merknader

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at knapphet på arbeidskraft vil være en utfordring i fremtiden. Befolkningsveksten avtar, samtidig som behovet for arbeidskraft innen pleie- og omsorgssektoren vil øke. Det er viktig å satse på sykehjem, skoler og annen offentlig velferd, men det er også nødvendig å opprettholde en stor konkurranseutsatt industri som kan bidra til å skaffe landet valuta-inntekter. Dersom dette skal være mulig, må arbeidskraft som i dag ikke deltar aktivt i arbeidsmarkedet mobiliseres. Satsingen på et inkluderende arbeidsliv har som målsetning å bidra til denne mobiliseringen. Det er i dag opp mot 100 000 arbeidsledige, flere hundre tusen uføretrygdede, mange langtidssykemeldte og lav yrkesdeltagelse i blant annet innvandrermiljøene. Dette potensialet er det helt nødvendig å utnytte på en bedre måte enn i dag.

Disse medlemmer vil også understreke at utviklingen forsterker behovet for å fornye offentlig sektor. Etterspørselen etter offentlige tjenester vil øke samtidig med at veksten i arbeidsstyrken ikke vil være like stor som tidligere. Disse medlemmer mener at siktemålet må være å få flere og bedre offentlige tjenester tilpasset brukernes behov, og at tjenesteytingen organiseres bedre. Uten en løpende omstilling og fornyelse, vil offentlige tjenester bli dårlig tilpasset befolkningens behov. Utfordringen blir å finne egnede virkemidler for å oppnå slike forbedringer, uten at det går på bekostning av andre viktige hensyn, som f.eks. fordelingshensyn, hensynet til rettssikkerhet og krav til kvalitet.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil peke på at det er viktig at landets ressurser brukes så effektivt som mulig. Effektiv ressursbruk både i privat og offentlig sektor er avgjørende for høy verdiskapning og et godt velferdstilbud.

For å sikre et godt velferdstilbud i offentlig sektor, legger disse medlemmer stor vekt på modernisering, forenkling og effektivisering av offentlig sektor. Reformarbeidet i offentlig sektor bør baseres på større desentralisering og delegering. Statlige tjenesteytere bør få større selvstendighet og frihet til å utføre sine oppgaver. Ansvar og myndighet bør delegeres nedover i systemene, nærmere brukerne av tjenestene. Det er viktig at brukerne av offentlige tjenester får større valgfrihet og at pengene i større grad følger brukerne.

Disse medlemmer legger videre vekt på bedring av tjenestetilbudet blant annet gjennom økt konkurranse og at private tjenestetilbydere i større grad slippes til der det er hensiktsmessig.

Disse medlemmer vil videre peke på Regjeringens arbeid for modernisering og forenkling. Programmet "Et enklere Norge" videreføres og videreutvikles av Regjeringen for å forenkle regelverket og redusere skjemaveldet og dermed redusere kostnadene for privatpersoner og for næringslivet. 630 tollsatser og 420 forskrifter er allerede fjernet og det pågår et kontinuerlig arbeid for å evaluere konsekvenser av offentlige lover og regler for næringslivet. Solnedgangslovgivning, som innebærer at forskrifter faller bort hvis de ikke vedtas på nytt, gjennomføres av Regjeringen. Det er aktiv bruk av ny teknologi gjennom prosjektet eNorge 2005, og alle offentlige etater skal være i stand til å motta innrapportering elektronisk innen 2004.

Disse medlemmer vil også vise til de skatte- og avgiftslettelser som er gjennomført og foreslått for å forbedre økonomiens virkeområde og forbedre vilkårene for næringslivet. 1. oktober 2002 ble investeringsavgiften fjernet, noe som alene har gitt næringslivet en besparelse på over 6 mrd. kroner i året. Flypassasjeravgiften og dobbeltbeskatningen av utbytte er allerede fjernet. Innsatsen for forskning i næringslivet er økt gjennom økte skattefradrag for forskning. Regjeringen har nedsatt Skauge-utvalget som utreder flatere skatt, nedtrapping av formueskatten og hel eller delvis avvikling av delingsmodellen. Det er gjennomført lavere skatt på arbeid og forbedring av opsjonsbeskatningen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer hva Regjeringen skriver i nasjonalbudsjettet, men etterlyser konkret handling for å oppnå resultater.

Disse medlemmer understreker at det overordnede målet med strukturpolitikk er å bidra til at landets samlede ressurser utnyttes så effektivt som mulig. Bedre utnyttelse av ressursene vil gi grunnlag for størst mulig verdiskapning og velferd i samfunnet. Det er gjennom en vellykket strukturpolitikk samfunnet får best mulighet til å oppfylle andre målsettinger. Disse medlemmer viser til at globaliseringen og den teknologiske utviklingen driver frem omfattende strukturendringer i næringslivet. Nye bedrifter etableres og gamle avvikles i et høyere tempo enn tidligere. Utviklingen stiller større krav til omstilling, men byr også på store muligheter for et land som greier å utvikle et klima for nyskapning og entreprenørskap. Hovedutfordringen i næringspolitikken blir derfor å øke tilveksten av ny næringsvirksomhet. Siden investeringskapital og kunnskapsmedarbeidere kan forflytte seg dit rammebetingelsene er best må Norge fremstå som et attraktivt område for investeringer og utvikling av nye ideer og virksomheter. For at norske bedrifter skal kunne konkurrere effektivt, og Norge oppfattes som et jevnbyrdig investeringsområde må norske rammebetingelser være attraktive. Skal vi sikre et høyt norsk velferdsnivå i fremtiden kan ikke skatte- og avgiftsnivået være høyere enn i EU-landene.

Disse medlemmer mener det er en sentral strukturpolitisk erkjennelse at offentlige myndigheter ikke skal peke ut markedets vinnere, men legge til rette for verdiskapning ved å fjerne hindringer for vekst og nyskapning. Selektiv næringsstøtte til bedrifter og bransjer bør avvikles til fordel for bedre rammebetingelser for all næringsvirksomhet.

Disse medlemmer ønsker å fjerne reguleringer som gjør det vanskeligere å drive næringsvirksomhet og egen bedrift i Norge. Samtidig må det bli enklere og mer attraktivt å jobbe. Tilgangen på arbeidskraft må økes og det må legges til rette for økte investeringer.

Disse medlemmer viser til at arbeidskrevende og unødvendige rutiner og forskrifter fører til store mengder ekstraarbeid. Skjemabelastningen på norske bedrifter tilsvarer mer enn 7 000 årsverk. I tillegg er det ofte svært arbeidskrevende å holde oversikt over ulike offentlige regler og forskrifter. Disse medlemmer understreker at det er et betydelig samfunnsøkonomisk problem når knappe arbeidskraftsressurser bindes opp i uproduktivt arbeid. Små bedrifter er særlig utsatt fordi de må bruke en uforholdsmessig stor andel av arbeidsressursene. Disse medlemmer mener næringslivet må få bruke mer tid på produktiv virksomhet og mindre tid på skjemautfylling og å tilpasse seg et uoversiktlig og komplisert regelverk. Til tross for at det har vært en erklært oppgave for flere regjeringer å redusere skjemaveldet, er det ingen forbedringer å spore. Disse medlemmer etterlyser derfor en samlet strategi med slagkraftige virkemidler som kan bidra til en omfattende reduksjon i skjemaveldet og forenkling og fjerning av lover og forskrifter. Disse medlemmer understreker at de positive virkninger av ryddesjauer og forenklinger i lover, forskrifter og skjemaer vil forbli små så lenge stortingsflertallet og den til enhver tid sittende regjering har ambisjoner om å detaljregulere bedrifters og enkeltmenneskers hverdag. Det er denne reguleringsiveren som først og fremst har skapt skjemaveldet og forskriftsjungelen. Bare en grunnleggende politikkomlegging kan fjerne dem.

Disse medlemmer vil ha en offentlig sektor der det enkelte menneskets behov står sentralt. Siden alle mennesker er ulike og har forskjellige behov, er det viktig med et mangfold av tilbud. Bedre tjenester og økt mangfold oppnås best dersom brukerne av tjenestene selv kan velge mellom flere tjenestetilbud. Disse medlemmer ønsker en ordning der offentlige og private virksomheter må konkurrere om å tilby de beste tjenester til pasienter, skoleelever og pleietrengende. Det offentlige skal fortsatt stå for finansieringen, men ikke nødvendigvis for tjenesteproduksjonen. Disse medlemmer mener en slik konsekvent bruk av konkurranseutsetting av offentlige tjenester er påkrevet for å få mest mulig mangfold og kvalitet igjen for tilgjengelige offentlige midler.

Grunnlaget for norsk verdiskapning er den produksjon som skjer i private bedrifter. Disse medlemmer mener at Fremskrittspartiets generelle tilbudssidepolitikk vil legge forholdene bedre til rette for privat næringsvirksomhet, ved å øke tilbudet av arbeidskraft, dempe lønnsøkningen, øke investeringer i samferdsel og annen offentlig tjenesteyting som kommer næringslivet til gode, senke avgiftene og ta bort formuesskatten. En reduksjon i landbrukssubsidiene og annen næringsstøtte vil også legge forholdene bedre til rette for privat lønnsom næringsdrift.

Selv om Norge er en del av et internasjonalt kapitalmarked, så betyr ikke det at egen- og fremmedkapital er tilgjengelig for entreprenører og små bedrifter på betingelser som er internasjonalt konkurransedyktige. Det er reelle transaksjonskostnader knyttet til å koble kapital og produktiv virksomhet. Disse medlemmer er derfor opptatt av at det for det første legges til rette for økt privat sparing og kapitaldannelse - og dette vil komme som en virkning av vår omlegging av finanspolitikken - og at den statlige kapitalen som er oppspart i norske fond gjøres mest mulig tilgjengelig for norske entreprenører og små bedrifter. Dette må gjøres innenfor en markedsøkonomisk ramme, og på bedriftsøkonomiske kriterier. Disse medlemmer vil ikke ved formidling av skattebetalernes penger bidra til subsidiering av privat næringsvirksomhet.

Arbeidsmarkedet spiller en helt sentral rolle i markedsøkonomien, på linje med kapitalmarkedet. Det norske arbeidsmarkedet kjennetegnes av at det i stor grad er organisert etter et korporativt mønster. Spesielt har LO og NHO en dominerende innflytelse på lønnsdannelsen. Dette er uheldig i den grad det medfører at sysselsettingen blir lavere enn den kunne ha vært, og at arbeidskraft ikke blir kanalisert inn i de mest lønnsomme arbeidsplassene. Disse medlemmer vil arbeide for å redusere sentraliseringen i lønnsdannelsen, og for å redusere makten til LO og NHO spesielt og organisasjonene generelt. Kommuneforbundet fungerer på mange måter som en bremsekloss i forhold til nødvendig rasjonalisering i kommunal sektor. Vi vil arbeide for at deres innflytelse skal bli mindre.

Arbeidsmiljøloven skaper i mange henseende unødvendig mye byråkrati og fungerer som et hinder for rasjonell drift. Samtidig som det tas hensyn til arbeidstakernes situasjon, vil disse medlemmer arbeide for at arbeidsmiljøloven blir mindre restriktiv.

I offentlig sektor er det et betydelig effektiviseringspotensiale. Dette ble påvist empirisk av det utvalget som ble ledet av Victor Norman tidlig på 90-tallet. Utvalget anslo det samlede effektiviseringspotensialet til ca. 130 mrd. årlig i datidens kroneverdi.

Disse medlemmer vil bruke virkemidler som privatisering, konkurranseutsetting og anbudsrunder for å øke effektiviteten både i statlig og kommunal forvaltning. Arbeidet med offentlig effektivisering er stort og møysommelig, og vil gjelde på alle nivå i offentlig forvaltning.

Disse medlemmer viser til tidligere rapporter hvor det er beregnet store effektiviseringsgevinster i offentlig virksomhet ved hjelp av ulike virkemidler.

Effektivitet er først og fremst et spørsmål om å oppnå resultater, fortrinnsvis med mindre ressursinnsats. Disse medlemmer erkjenner at offentlig sektor er noe annet enn en bedrift i vanlig forstand, da den har ansvaret for en rekke fellesgoder, for inntektsfordeling og også opptrer som et korrektiv til privat sektor.

Likevel er det minst tre ulike effektiviseringsmuligheter i offentlig sektor:

• – Kostnadseffektivisering - frembringe offentlige tjenester billigere enn i dag.

• – Resultateffektivisering - oppnå overordnede politiske mål billigere ved å fordele innsatsen på ulike områder på en annen måte enn i dag.

• – Nytte- kostnadsforbedringer - omprioritere fra områder hvor den siste kronen i innsatsen kaster lite av seg, til områder hvor ekstra innsats kaster mye av seg.

Det grunnleggende effektiviseringsbegrepet er samfunnsøkonomisk effektivitet. Man må særlig være oppmerksom på offentlige inngrep som forsterker i stedet for å redusere de problemer som følger av markedssvikt. Offentlig sektor har over tid hatt en sterk ekspansjon i Norge, og det er derfor særlig grunn til å sette søkelyset på effektiviteten i denne sektoren som tross alt legger beslag på stadig større del av vårt BNP, som igjen fører til et uakseptabelt skatte- og avgiftstrykk, og heller ikke gir god nok kvalitet på de tjenester offentlig sektor produserer. Hittil har løsningen vært å putte mer penger inn i sektoren, fremfor å se på selve organiseringen og effektiviteten. Dette betyr ineffektivitet og gir ikke samfunnsøkonomisk optimale løsninger. Markedsøkonomien har særlig vist oss at konkurranse er et effektivt virkemiddel for å oppnå størst effektivitet og ikke minst gode tilbud til rimelige priser. Derfor bør også offentlige tjenester konkurransestimuleres. Det er ingen grunn til at oppgaver som det offentlige har ansvaret for må utføres i offentlig regi. Det offentlige kan konsentrere seg om finansie-ring av tjenestene og derved overlate til private å produsere dem. Skal private bedrifter og offentlige etater konkurrere om oppdrag forutsetter dette at konkurransen er reell, det vil si at de konkurrerer på like vilkår, noe som ikke er tilfelle i dag. Det er særlig to forhold som gjør at offentlig sektor er skjermet fra reell konkurranse. For det første må det offentlige få en reell prising av sin tjenesteproduksjon. I dag er det ofte slik at når offentlige tjenester skal prises, er ikke alle kostnader tatt med i kalkylen. Det er altså nødvendig med kalkyler som viser totale reelle kostnader. For det andre er det i dag slik at offentlig produksjon utført av egne ansatte ikke er momsbelagt, mens tilsvarende kjøp fra private er momsbelagt. Dette gjør at offentlig egenproduksjon lever en beskyttet tilværelse. Ved lov av 17. februar 1995 ble det vedtatt å innføre en ordning som gir kommuner og fylkeskommuner kompensasjon for merverdiavgift ved bruk av private bedrifter på enkelte avgrensede områder. Loven har virket positivt innen det begrensede området den omfatter, men den har store mangler fordi den ikke er generell. Innenfor sentralt gitte rammebetingelser er det opp til kommunen å definere og fastsette kvalitet og økonomi i tjenestetilbudet. Det er også en naturlig del av det kommunale selvstyret at den enkelte kommune selv får velge de tiltak som den finner hensiktsmessig å ta i bruk for å få endene til å møtes. Ett slikt tiltak er å konkurranseeksponere den aktuelle tjeneste, noe som også er et virkemiddel i arbeidet med en modernisering og effektivisering av offentlig sektor generelt. Skal konkurransen virke, må markedet fungere, noe som blant annet betyr at konkurransevilkårene mellom offentlige og private aktører må være like. I dag er det ikke slik. Blant annet er innretningen av momskompensasjonsloven slik at det i praksis hemmer utviklingen og bruk av et effektivt marked. Det foreligger dermed en konkurransevridende effekt som innebærer at de ønskede effektene av å konkurranseeksponere ikke oppnås og at sentrale myndigheter legger bånd på kommunenes muligheter for valg av tiltak og dermed avgrenser det kommunale selvstyret.

Disse medlemmer vil derfor fremme forslag om å endre på dette.

Disse medlemmer mener at strukturpolitikken tillegges alt for liten vekt i den økonomiske politikken.

Finanspolitikken er i høyeste grad strukturpolitikk. Nivået på skattesatser, avgiftssatser, støtteordninger osv. påvirker folks adferd med hensyn til sparing, arbeid og investering, og dermed utviklingen i økonomiens tilbudsside. Regjeringen forholder seg altfor passivt til økonomiens langsiktige vekstrate. Selv en liten økning i årlig vekstrate vil få enorm betydning for fremtidig levestandard.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet vil fremme en rekke forslag i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2003, og henviser til budsjettinnstillingene fra de ulike fagkomiteene i Stortinget. Mange av disse er av en slik karakter at de ikke vil kunne iverksettes umiddelbart, men derfor er det desto viktigere at det fattes vedtak om intensjon fra Stortingets side allerede nå, slik at regjeringen kan realisere og derved skape større handlingsrom i økonomien i tiden fremover.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"a.

Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at staten i et inntektspolitisk samarbeid skal tilby skatte- og avgiftslettelser som et bidrag i en felles rammeavtale for lønnsoppgjøret i 2003.

b.

Stortinget ber Regjeringen utvide Momskompensasjonsordningen fra 1. januar 2003 til å gjelde alle kommunale innkjøp, for å unngå konkurransevridende effekter og bidra til bedre og rimeligere kommunale tjenester.

c.

Arbeidsgivere i offentlig sektor må gis reell frihet i valg av pensjonsleverandør, slik at den frie konkurransen i pensjonsmarkedet sikres. Stortinget ber derfor Regjeringen gjennomføre nødvendige lovendringer, slik at arbeidsgivere i offentlig sektor, samt andre som har sine pensjonsordninger tilknyttet KLP, som ønsker å gå over fra KLP til private pensjonsordninger kan gjennomføre dette.

d.

Stortinget ber Regjeringen vurdere ulike modeller for kraftverksbeskatning hvor også en prisavhengig ressursskatt inngår, og fremme egen sak om dette til Stortinget.

e.

Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til nytt skattesystem på norsk sokkel, med sikte på både å øke konkurransen og teknologiutviklingen.

f.

Stortinget ber Regjeringen fremme sak om tilbakeføring av bedriftsbeskatningen til kommunene."

Disse medlemmer mener det er nødvendig å igangsette et arbeid for utvikling av nye makro-­økonometriske modeller til å analysere norsk økonomi. Med en makroøkonometrisk modell menes en oversikt over norsk økonomi som er egnet til å gi kvantitative prognoser på utviklingen i viktige samfunnsøkonomiske variabler som produksjon, sysselsetting, rentenivå med mer, gitt ulike forutsetninger om den økonomiske politikken.

De makroøkonometriske modellene MODAG og KVARTS brukes for makroøkonomiske fremskrivninger på kort og mellomlang sikt. I den akademiske litteraturen har modeller av typen MODAG og KVARTS vært utsatt for hard kritikk siden begynnelsen på 1970-tallet.

Kritikken går i hovedsak på tre forhold:

• a) At modellene er av keynesiansk type, dvs. at man antar at økonomien, på grunn av en svikt i den generelle prisdannelsen, på kort og mellomlang sikt er styrt av aggregert etterspørsel, dvs. forbruk, investering og nettoeksport

• b) At modellene ikke fanger opp endringer i folks adferd når det skjer store og vedvarende endringer i politiske variabler. Modellene egner seg derfor kun til å analysere de makroøkonomiske virkningene av relativt marginale politikkendringer. Ved større endringer i de politiske rammevilkår, for eksempel ved en større omlegging av finanspolitikken, vil folks forventninger og adferd endres på en måte som ikke beskrives godt nok av den kategori makroøkonometriske modeller som MODAG og KVARTS tilhører.

• c) At modellene er svært store disaggregerte verktøy med svært mange variabler som må bestemmes skjønnsmessig av modellbrukeren. Skjønnsmessig vurdering gjør for eksempel at Finansdepartementet og SSB får ulike prognoser selv om de bruker en og samme modell.

Disse medlemmer viser til at den akademiske makroøkonomi har vært i en rivende utvikling siden slutten av 1960-tallet. Den keynesianske teorien om produksjon, sysselsetting og inflasjon har på langt nær den enerådende stilling som den hadde fra 1940-tallet og frem til 1960-tallet. Sentrale ikke-keynesianske hypoteser som har fått stor innflytelse er rasjonelle (modellkonsistente) forventninger, makroøkonomi som tar utgangspunkt i generell likevekt med klarerte markeder, Ricardiansk ekvivalens og realkonjunkturteori. Svært mye av dette blir ikke tatt hensyn til i MODAG og KVARTS(ei heller RIMINI som er Norges Banks modell). Også rent modelleringsteknisk har det vært en rivende utvikling de siste årene.

I formuleringen av alternativ økonomisk politikk spiller de makroøkonometriske modellene en sentral rolle som premissleverandør. For at de ulike partiene skal få belyst sin økonomiske politikk på best mulig måte, mener disse medlemmer det er viktig at det stilles til rådighet divergerende modeller.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen igangsette et arbeid med å utvikle og etablere ulike makroøkonometriske modeller for analyser på kort og mellomlang sikt, som ikke alle faller inn under samme keynesianske kategori."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti understreker betydningen av at det gjennomføres tiltak som i størst mulig grad sikrer at samfunnets samlede ressurser blir utnytta best mulig, innenfor en bærekraftig og rettferdig ramme.

Dette gjelder også innenfor offentlig sektor. Disse medlemmer betoner viktigheten av at forbedring av organisering og ressursutnyttelse innenfor offentlig sektor blir en kontinuerlig prosess. Målet er mer velferd for hver krone, og fokus må rettes mot best mulig tjenester for brukerne. I denne prosessen er de ansatte som allerede i dag gjør en formidabel innsats, ofte innenfor trange rammer, en helt sentral ressurs. Denne gruppen kjenner styrker og svakheter i systemet ut og inn, og deres medvirkning i forbedringsarbeidet er en nødvendig forutsetning for suksess.

Etter hvert som stadig flere markeder dereguleres, blir det offentliges overvåkning av konkurransen av større betydning. For å ivareta forbrukernes interesser påpeker disse medlemmer nødvendigheten av det offentlige sørger for sterke og uavhengige tilsyn. Særlig gjelder dette markeder dominerende aktører får markedsmakt. Eksempler på dette har vi innenfor luftfarten der SAS-konsernet har en svært stor markedsandel, og telesektoren der Telenor og i noen grad NetCom, sikrer seg store overskudd i markeder der de dominerer nesten totalt. Disse medlemmer mener det er rom for en mer offensiv holdning fra tilsynsmyndighetene i slike og lignende markeder.

Fellesskapets penger skal etter disse medlemmers oppfatning bare brukes til næringsstøtte dersom dette bidrar til å oppnå definerte mål, som for eksempel miljøhensyn eller bosetting. Det er også relevant i forhold til å legge forholdene til rette for en grønn kunnskapsindustri som erstatning for en for stor avhengighet av oljevirksomheten.

Disse medlemmer mener at ingen næringer trenger spesielle skattefritak for å være konkurransedyktige. Norsk næringsliv skal være best mulig, ikke billigst mulig. Redernæringa har i mange tilfeller brukt trusselen om utflagging som brekkstang mot staten for å få spesielle letter i beskatning. Dette kan ikke aksepteres, og disse medlemmer går inn for å fjerne en rekke særordninger til rederne.

Disse medlemmer vil særlig vise til det arbeid som gjøres innenfor OECD for å redusere uheldig skattekonkurranse, der de norske særordningene for rederibeskatningen plasserer Norge i selskap med land vi ikke liker å sammenligne oss med. Disse medlemmer vil derfor oppheve disse med virkning fra inneværende år, og viser til sitt forslag i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2002-2003).

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at tiltak for å bedre økonomiens virkemåte skal bidra til at Norges samlede ressursar skal brukes mest mulig effektivt.

Dette medlem viser til at konkurranseutsatt næringsliv nå har store problemer. Arbeidsplasser forsvinner og mange bedrifter flagger ut. Halvparten av TBLs medlemsbedrifter vurderer å flagge ut, og enda flere vurderer nedbemanning. Siden regjeringen Bondevik II tiltrådte har arbeidsledigheten steget med 28 pst. Prognosene tyder på at denne utviklingen vil tilta i tiden framover. Regjeringen er passiv til denne industridøden samtidig som den avviser å satse målrettet på næringer der Norge har komparative fortrinn, og der politisk vilje til å satse på forskning og næringsutvikling ville gitt stor uttelling i nær framtid. Dette medlem advarer mot en politikk som utelukkende legger vekt på generelle økonomiske rammebetingelser og virkemidler. Regjeringens dogmatiske tro på næringsnøytralitet fører til at samfunnet sier fra seg store framtidige næringsinntekter. Ikke minst gjelder dette marin sektor der Regjeringen har gjennomført drastiske kutt i SND, i distriktsvirkemidler, og til viktige forskningsformål. En slik politikk svekker nyskaping og verdiskaping i hele landet, og representerer en ineffektiv bruk av Norges samlede ressurser.

Dette medlem viser til at Senterpartiet ønsker en målrettet satsing for å sikre arbeidsplasser og stimulere til nyetableringer. Som del av denne satsingen fremmer Senterpartiet forslag om tiltakspakker for marin sektor, verksted- og møbelindustrien, samt en rekke andre tiltak rettet inn mot næringslivet.

Dette medlem mener at en investering i forebygging vil koste en del nå, men vil spare samfunnet for langt større kostnader på sikt. Den nåværende praktiseringen av handlingsregelen har vist at den er til hinder for at viktige samfunnsoppgaver blir løst.

Dette medlem ønsker derfor å endre handlingsregelen slik at det gis rom for økt bruk av oljepenger der dette kan redusere presset i økonomien ved at den disponible arbeidsstyrken økes, kostbare flaskehalser for næringslivet fjernes, ledig kapasitet i enkelte samfunnsområder utnyttes eller store offentlige utgiftsposter på lengre sikt kan bli redusert. Tiltak for bedre kosthold og mosjon forebygger helseskader og -utgifter. Reduserer vi sykehuskøene, reduseres utgifter til sykepenger. Utbedring av infrastruktur sikrer arbeidsplasser og bedrer næringslivets konkurranseevne. Gode oppvekstvilkår forebygger utgifter til reparasjon senere som følge av rusmisbruk og kriminalitet. Dette medlem viser til at kommunene nå må kutte i skole- og omsorgstilbud, samt til kulturformål og frivillige organisasjoner. Det gjør at viktig forebyggende arbeid blant barn og unge står i fare. På sikt vil dette gi langt større kostnader for samfunnet enn hva innsparingene kuttene i kommunesektoren medfører.

Dette medlem mener at for å kunne bedre økonomiens virkemåte må tapsposter i samfunnsregnskapet identifiseres. Det store omfanget av svart arbeid er en av de store tapspostene som det må tas et krafttak for å stoppe. Økt kontrollaktivitet i bygg- og anleggssektoren og i utelivsbransjen vil være ett av flere virkemiddel.

Dette medlem konstaterer at det fremdeles gjenstår et stort arbeid for å redusere skjemaveldet. Regjeringens privatiseringsiver bidrar til å øke skjemaveldet og kan føre til økt byråkrati. Det er et stort behov både i næringslivet og i det offentlige for at arbeidet for forenkling av regelverk og lovverk intensiveres utover Regjeringens forslag. En økt innsats på dette området vil gi uttelling i form av høyre effektivitet både i næringslivet, ved forskningsinstitusjoner, i offentlig sektor for øvrig og for frivillige organisasjoner. Dette medlem mener innføring av 0-moms for frivillige organisasjoner vil være et viktig bidrag for å lette skjemaveldet for frivillige organisasjoner.

Dette medlem viser til en av konsekvensene av EØS-avtalen er at mange beslutninger som får innflytelse over norske borgere foretas i Brussel. Dette medfører en uheldig juridifisering og byråkratisering av samfunnsstyringen som reduserer forvaltningens effektivitet og skaper frustrasjon for vanlige folk. Det er nok å nevne håpløse EU-direktiv som pillepasset, barnematdirektivet og kravet om at norske fartøy må utrustes som middels feltsykehus.

Dette medlem registrerer at Regjeringens privatiseringsiver gir seg stadig nye utslag, og vil understreke at å innføre konkurranseutsetting primært på et ideologisk grunnlag uten gode utredninger i forkant, kan være uheldig og få utilsiktede konsekvenser. Erfaringer fra konkurranseutsetting som virkemiddel så langt viser at administrasjonen i kommunene ofte vokser betydelig med en forvalter/produksjonsmodell, og at det i anbud må påregnes ekstrautgifter til dette. Når det gjelder renovasjon, har man ikke kunnet dokumentere kostnadsforskjeller mellom kommuner med og uten konkurranseutsetting, og befolkningens tilfredshet med tjenestene sank etter at renovasjon ble satt ut i Oslo og Trondheim. I mindre kommuner vil konkurranseutsetting være direkte uheldig på grunn av fare for danning av private monopol. Dette medlem mener derfor at det forut for beslutninger om å bruke konkurranseutsetting bør gjennomføres utredninger om konsekvensene av utsetting.

Dette medlem vil understreke behovet for et sterkt og uavhengig Konkurransetilsyn for å ivareta forbrukernes interesser. Det er i den forbindelse naturlig å nevne matkjedenes markedsposisjon og situasjonen innen luftfart og telesektoren.

Dette medlem viser til Regjeringens mål om å privatisere flest mulig statseide selskaper, og minner om at velstanden i Norge i stor grad er bygget opp på grunnlag av rike naturressurser under beskyttende lovverk som har sikret at avkastningen har kommet samfunnet til gode. Uten slik lovbeskyttelse ville mye av verdiene ved utnytting av jord, skog, vannkraft, mineraler, fisk, olje og gass i mindre grad kommet samfunnet til gode. Dette medlem mener disse erfaringene må vektlegges når full liberalisering diskuteres. Dette medlem registrerer for øvrig at Regjeringen slår fast at avkastningen i selskaper der staten er deleier har vært på linje med konkurrerende selskaper i det norske og det internasjonale markedet.

Komiteens medlem fra Kystpartiet viser til sin fraksjonsmerknad i kap. 9.6 og til sin merknad under kap. 2.1.2.

2.8 Skatte- og avgiftspolitikken

2.8.1 Skatte- og avgiftsopplegget for 2003

Komiteen viser når det gjelder merknader til skatte- og avgiftsopplegget for 2003 til avsnitt 3.2.23 i denne innstillingen og til kapittel 2 i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2002-2003). Når det gjelder skattelovendringer viser komiteen til Innst. O. nr. 19 (2002-2003), jf. Ot.prp. nr. 1 (2002-2003).