2.1 Generelle merknader frå Arbeidarpartiet

Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet viser til at kommunesektoren har ei heilt spesiell rolle for kvardagen til innbyggjarane i landet vårt. Desse medlemene meiner derfor at det er viktig at oppgåveløysinga i offentleg sektor framleis skal vere underlagd lokal og regional demokratisk styring. Kommunalt sjølvstyre og likeverdige velferdstilbod er viktige målsetjingar.

Desse medlemene viser til at kommunane og fylkeskommunane står for ein svært stor del av den offentlege tenesteproduksjonen. Derfor må kommunar og fylkeskommunar ha økonomiske rammer som gjer dei i stand til å tilby dei tenestene som innbyggjarane har behov for. Desse medlemene meiner det må vere ei prioritert oppgåve å gi kommunar og fylkeskommunar rammevilkår som set dei i stand til å løyse oppgåvene sine.

Regjeringa foreslår i St.prp. nr. 1 (2002-2003) ein reell auke i dei samla inntektene til kommunesektoren på 1,6 mrd. kroner i 2003 samanlikna med anslag på rekneskap for 2002. Forslaget frå Regjeringa inneber ein reell reduksjon i dei frie inntektene til kommunesektoren på over 500 mill. kroner i forhold til anslag på rekneskap for 2002. Det forslaget som Regjeringa har lagt fram, gir kommunane svært stramme økonomiske rammer neste år. Følgjene av dette vil vere at omfanget av og kvaliteten på velferdstenester mange stader må reduserast i stor grad. Dette vil særleg ramme kjerneaktivitetar i velferdssamfunnet som utdanning og eldreomsorg. Desse medlemene kan ikkje godta ein slik politikk fordi den først og fremst vil ramme dei som har aller mest behov for kommunale velferdstilbod. Desse medlemene meiner Regjeringa viser manglande vilje til å prioritere heilt grunnleggjande tilbod til barn, unge og eldre innbyggjarar i kommunane.

Desse medlemene viser til at Arbeidarpartiet i sitt alternative budsjett foreslår å auke dei samla inntektene til kommunar og fylkeskommunar med vel 3 mrd. kroner utover forslaget frå Regjeringa. Av dette er 1,9 mrd. kroner frie inntekter. Arbeidarpartiet vil dessutan auke dei øyremerkte tilskota til skulefritidsordninga, til barnehagar, til gratis leirskule, til utlånsordning for lærebøker i vidaregåande opplæring, til kulturbygg og til lokalt miljøarbeid. Desse medlemene viser også til at Arbeidarpartiet vil auke overføringa til regional utvikling i fylkeskommunane. Denne auken skal i hovudsak brukast til næringsutvikling i regi av Statens nærings- og distriktsutviklingsfond.

For å få fortgang i arbeidet med å rehabilitere og halde vedlike skulebygg blei det frå 2002 innført ei låneordning for kommunar og fylkeskommunar. For inneverande år er låneramma 2 mrd. kroner. Desse medlemene konstaterer at Regjeringa har foreslått å redusere låneramma for 2003 til 1 mrd. kroner, trass i at behovet for midlar er minst like stort neste år som i år. Arbeidarpartiet går inn for at låneramma neste år skal vere 2 mrd. kroner.

Når det gjeld pensjonskostnader i kommunesektoren og plan for oppretting av ubalansen i kommunesektoren, viser desse medlemene til eigne merknader og forslag seinare i innstillinga.

Desse medlemene viser til at budsjettavtala mellom regjeringspartia og Framstegspartiet legg sterke føringar for Regjeringa sin politikk i tida som kjem. Avtalen inneheld ei rekkje verkemiddel som vil auke privatiseringa av skule, helse og omsorg. Dette er strukturpolitiske tiltak som vil svekkje offentlege tenester og redusere sjansen for å kunne tilby tenester av høg kvalitet til alle uavhengig av inntekt.

Desse medlemene meiner at fornying av offentleg sektor er eit viktig mål og vil understreke at kommunesektoren har eit eige ansvar for å fornye og effektivisere eiga drift. Desse medlemene sluttar seg ikkje til Regjeringa sitt strenge krav om effektivisering og forslag som fremmar auka bruk av konkurranseutsetjing i offentleg sektor. Desse medlemene understrekar at fornying og effektivisering av drifta i komunesektoren skal skje i nært samarbeid med dei tilsette og deira organisasjonar. Desse medlemene har elles merka seg at Regjeringa har kostnadseffektivisering og konkurranse som mål, utan at det blir understreka kor viktig det er med kvalitet på tenestene og innbyggjanane sine ulike behov.

Desse medlemene viser elles til Arbeidarpartiet sine endringar i kommuneopplegget for 2003, jf. Budsjett-innst. S. I (2002-2003) og Budsjett-innst. S. I Tillegg nr. 1 (2002-2003).

Oversyn over Arbeidarpartiet sin auke i inntektene for kommunesektoren samanlikna med forslaget frå Regjeringa (i mill. kr):

2.2 Generelle merknader frå Høgre og Kristeleg Folkeparti

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil vise til at Samarbeidsregjeringens forslag til statsbudsjett for 2003 ville innebære en reell vekst i kommunesektorens inntekter på om lag 2,6 mrd. kroner. Veksten tilsvarer vel 1,25 pst., noe i overkant av det som ble varslet i mai i Kommuneproposisjonen for 2003. I underkant av 1,7 mrd. kroner kom i tillegg for å dekke økningen i pensjonspremien for lærere. Disse medlemmer viser til at i tillegg til Regjeringens foreslåtte vekst, ble det i forliket med Fremskrittspartiet plusset på 1 mrd. kroner til kommunene, hvorav 287 mill. kroner øremerket til barnehager og 713 mill. kroner i frie midler. Dermed blir det totalt drøye 1,2 mrd kroner i frie midler til kommunesektoren. I forliket i kommunalkomiteen ble primærkommunene prioritert i fordelingen av disse 713 mill. kronene. Dette innebærer at om lag 613 mill. kroner forbeholdes primærkommunene og om lag 100 mill. kroner gis til fylkeskommunene. I tillegg til denne prioriteringen vil videre tiltak for primærkommunene vurderes i Revidert nasjonalbudsjett til våren.

Disse medlemmer har merket seg at mange kommuner nå har to ønsker: mer penger og mer handlefrihet til å forvalte pengene selv, uten statlig øremerking. Disse medlemmer vil understreke hvor viktig Regjeringens arbeid for redusert statlig detaljstyring av lokaldemokratiet er. Øremerking svekker lokaldemokratiets muligheter til egne prioriteringer og tilpasning av tjenestetilbudet til lokale behov og forhold. Disse medlemmer setter derfor pris på at Regjeringen følger opp planen om å innlemme øremerkede tilskudd i inntektssystemet i perioden 2001 til 2007. Disse medlemmer har med tilfredshet også merket seg Regjeringens initiativ til gjennomgang av ytterligere regelverksforenkling og den varslede omtalen av dette i kommuneproposisjonen for 2004.

Disse medlemmer har forståelse for den vanskelige situasjonen som mange kommuner nå opplever. Denne situasjonen har oppstått over lang tid, og årsakene er mange. Detaljstyrende og underfinansierte statlige reformer bør trekkes fram på samme vis som lokaldemokratiets ansvar for prioriteringer og mest mulig effektiv bruk av fellesskapets ressurser.

Disse medlemmer er tilfreds med at Regjeringen gjennom forskriftsendringer har lagt til rette for en håndtering av ekstraordinære pensjonskostnader, som bidrar til at kortsiktige svingninger ikke truer tjenestetilbudet i kommunene. Lønnskostnader er en vesentlig del av kommunenes utgifter.

Samtidig vil disse medlemmer vise til at det innenfor et stramt budsjett og innen rammen av handlingsregelen, vil vekst i kommunesektorens inntekter utgjøre en stor del av satsingen i statsbudsjettet. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at stramheten i Regjeringens budsjettforslag blir opprettholdt. Disse medlemmer vil vise til at kommunesektoren, med en nettogjeld i størrelsesorden 80 mrd. kroner, vil være godt tjent med en stram finanspolitikk som legger grunnlaget for en rentenedgang. 1 pst. lavere rente reduserer dermed kommunesektorens rentekostnader med 800 mill. kroner. Disse medlemmer håper at denne nødvendige stramheten også vil inspirere kommunene til fortsatt forenkling, modernisering og samarbeid på tvers av tilvante grenser.

Disse medlemmer har merket seg Regjeringens arbeid for å bedre rammebetingelsene for modernisering og effektivisering i kommunesektoren. Disse medlemmer vil særlig fremheve arbeidet med et momsnøytralt regelverk som sidestiller egen tjenesteproduksjon, kjøp av tjenester fra andre kommuner og kjøp fra private tjenesteprodusenter. Videre vil disse medlemmer understreke åpning for konkurranse om kommunal revisjon, konkurranse på pensjonsområdet og støtte til prosjekt som gir konkurranse i VA-sektoren. Nøkterne økonomiske rammer for sektoren forsterker behovet for modernisering, og disse medlemmer vil derfor understreke viktigheten av at Regjeringen fortsetter arbeidet med å endre de forhold som står i veien for god, effektiv og brukerrettet tjenesteproduksjon i kommunene. Disse medlemmer vil videre understreke merknadene i forliket med Fremskrittspartiet om å styrke satsingen på effektiviseringen i Kommune-Norge.

Disse medlemmer har merket seg med tilfredshet at Regjeringen ved behandlingen av kommuneproposisjonen i juni fikk tilslutning til viktige endringer i inntektssystemet som etter disse medlemmenes oppfatning gir en riktigere fordeling kommunene imellom. Endringene av beregningstidspunktet for innbyggertilskuddet gir kommuner med sterk befolkningsvekst bedre muligheter til å ivareta sine velferdsoppgaver.

Disse medlemmer peker på at innbyggernes forventninger om gode velferdstjenester produsert innenfor en forsvarlig økonomisk ramme krever nytenkning, vilje til omstilling og evne til å se på tvers av tradisjonelle grenser. Utvikling av mer forpliktende interkommunalt samarbeid eller kommunesammenslåing kan være gode virkemidler for en mer effektiv offentlig tjenesteproduksjon og for at de kommunale fagmiljøer skal komme godt ut i konkurransen om kompetent arbeidskraft. Disse medlemmer vil derfor be Regjeringen i kommuneøkonomiproposisjonen for 2004 vurdere ytterligere tiltak som kan stimulere og motivere til mer omfattende og forpliktende interkommunalt samarbeid og frivillige kommunesammenslutninger.

2.3 Generelle merknader frå Framstegspartiet

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Fremskrittspartiet ønsker å overføre finansieringsansvaret for primæroppgavene skole, helse og omsorg til staten gjennom en stykkprisfinansiering. Dette vil måtte gi en betydelig endring i overføringene fra staten til kommunene, og har til hensikt å gi en jevnere standard på disse viktige tjenestene over hele landet, uavhengig av kommunenes økonomi og økonomiske prioriteringer. Et slikt statlig finansiert stykkprissystem vil også skjerme tjenestene mot tilfeldige svingninger i kommunenes økonomi. Dagens system med betydelig forfordeling av enkelte kommuner på bekostning av andre, er Fremskrittspartiet motstander av. Disse medlemmer viser til at det er kommunene som formelt fatter vedtak om hvordan pengene skal brukes, samtidig som de selv utfører oppgavene. Dagens situasjon i kommunene bekrefter at dette systemet fører til stor forskjell mellom tilbudene i den enkelte kommune og at oppgaver som staten har pålagt kommune blir utilfredsstillende utført. Det siste året har vi til fulle fått bekreftet en situasjon hvor særlig Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet sammen med kommunepolitikerne, ordførerne fra egne partier skylder på regjering og Storting, og regjeringspartiene påpeker at kommunene må prioritere. De store taperne er og blir brukerne, eldre mangler institusjonsplass, skolene legges ned eller forfaller, mangel på vedlikehold tapper kommunene for store verdier.

Disse medlemmer viser derfor til Fremskrittspartiets alternative budsjett som inneholder en høy prioritering av primæroppgavene gjennom alternativ finansiering.

Inntektssystemet for kommunesektoren bygger på en rekke prinsipper som Fremskrittspartiet er uenig i, men disse medlemmer legger dagens system til grunn.

Disse medlemmer er positive til at Regjeringen legger opp til en økning i den delen av kommunenes inntekter som kommer fra skatt. Målet er 50 pst. innen 2006, men disse medlemmer mener at dette burde skje raskere og at målet burde være en langt høyere prosentandel.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiets samlede økonomiske opplegg samlet sett vil gi sektoren betydelig reduserte utgifter gjennom redusert pris og lønnsvekst, som følge av Fremskrittspartiets skatte og avgiftspolitikk. I tillegg vil disse medlemmer vise til at det er et stort innsparingspotensial til stede i kommunesektoren gjennom effektiviseringstiltak og konkurranseutsetting. Beregninger foretatt av SBL viser at de 40 største kommunene alene har et innsparingspotensial på 1,6 mrd. kroner ved 20 pst. konkurranseutsetting. For kommunesektoren samlet er potensialet betydelig større, men omstillinger må ta en viss tid, og effekten taes ut over flere år.

Disse medlemmer vil hevde at krav om effektivisering må kunne stilles til kommunesektoren på samme måte som til det private næringsliv. Det bør ikke være slik at kommunesektoren skal kunne drive sin virksomhet skjermet mot krav til effektiv og rasjonell drift og konkurranse fra det private næringsliv. I mange kommuner er det ideologisk motstand mot å konkurranseutsette kommunale tjenester, men det bør ikke være til hinder for at Stortinget stiller krav til at den kommunale tjenesteproduksjonen skal foregå på en mest mulig effektiv måte. Dessverre er det ikke fra Stortingets side lagt til rette for konkurranseutsetting av alle typer kommunale tjenester. Disse medlemmer er derfor fornøyd med at Fremskrittspartiet i budsjettforliket med regjeringspartiene fikk innføringer om at momskompensasjonsordningen skal gjøres rettferdig, at utfordringsrett skal vurderes som modell for å stimulere til økt bruk av konkurranse i kommunesektoren og at man får lovendringer som åpner for fri konkurranse på pensjonsområdet. Disse medlemmer viser også til at Regjeringen nå forplikter seg til å informere kommunesektoren om at disse endringene kommer fra 2004.

Disse medlemmer mener imidlertid at denne prosessen burde vært iverksatt på et langt tidligere tidspunkt. Det er vanskelig å forstå at det skal ta flere år å fremme forslag om en ordning som et flertall ønsker, og som er så viktig for kommunesektorens økonomi.

Disse medlemmer mener det er uakseptabelt at ideologisk begrunnet skjerming av kommunalt ansatte skal føre til dyrere eller dårligere kommunal service, og at skatter og avgifter blir høyere enn de ellers behøvde være.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet står for en nytenkende og fremsynt kommunepolitikk. Mens dagens system sørger for en avpolitisert kommunesektor med tidvis store finansieringsproblemer, så vil Fremskrittspartiets kommunemodell sikre et solid tjenestetilbud og inspirere til økt politisk initiativ. Fremskrittspartiets politikk legger opp til økt kommunalt selvstyre med fokus på det tilbudet som ytes til innbyggerne, og medborgerbestemmelse.

Disse medlemmer mener dagens sentralstyring fjerner muligheten til å demonstrere partipolitiske forskjeller i kommune- og bystyrer. Politikernes oppgaver har blitt redusert til å bli en faglig administrering av ulike finansieringsoppgaver, og kun i få tilfeller en reell politisk styring av hvilke tilbud som skal ytes til innbyggerne.

Disse medlemmer mener Fremskrittspartiets opplegg for kommuneøkonomi vil gi kommunen betydelig selvråderett. Kommunene skal gis full råderett over de skatteinntekter som genereres i kommunen. Dette gjelder både ordinær inntektsskatt og bedriftsbeskatningen.

Disse medlemmer viser til at når det gjelder bedriftsbeskatningen er det viktig å få med seg at Fremskrittspartiet ønsker at bedrifter skal skatte til den kommunen der produksjonen ligger. Altså at bedrifter som er plassert i flere forskjellige kommuner, så skal de ulike enhetene skatte til den kommunen der de fysisk er plassert. Bedrifter skal altså ikke beskattes gjennom et eventuelt morselskap.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet ønsker å lette kommunenes økonomiske situasjon, og for å sikre et standardnivå på kvaliteten vil altså Fremskrittspartiet at staten skal overta det finansielle ansvaret for skole og eldretjenester. Gjennom en slik overtakelse vil man kunne definerer et klart standardnivå på hva slags tjenester som ytes og kvaliteten på dem. Målet med en slik ordning er å hindre uverdige tilstander i eldreomsorgen, samtidig som det vil åpne for en markedstilpasning av selve utføringen av tjenestene. En slik ordning skal finansieres gjennom en statlig stykkpris, dermed åpnes det for muligheten for kommuner å innhente tilbud, og se om det finnes private firmaer som kan yte mer og bedre omsorg for den stykkprisen som blir betalt. På en annen side så vil de kommunestyrer som av ideologiske grunner ønsker det, beholde den kommunale tjenesteutførselen. Men da vil det være et tydelig politisk signal som trolig vil vise velgerne de faktiske forskjellene mellom de ulike partiene, og dermed være med på å gjeninnføre den politiske debatten i kommunene.

Disse medlemmer viser også til at Fremskrittspartiet ønsker å innføre brukergarantier og friere brukervalg. I denne sammenheng viser disse medlemmer til Politisk INFO nr. 12:2002, utgitt av KS til stortingsrepresentanter og departementenes politiske ledelse, hvor KS skriver:

"Det er ikke nødvendigvis gitt at innføring av brukergarantier og friere brukervalg ensidig svekker det lokale demokratiet. Det er mulig at det kan bidra til en styrking, men ut fra noen andre dimensjoner enn de vi legger til grunn i dag. Brukergarantier kan bety et betydelig grasrotengasjement, og dermed bidra til vitalisering av det lokale nivået.

Dokumentasjon far en internasjonale kartlegging viser at en viktig begrunnelse for å innføre brukergarantier nettopp var på fornye folkestyret. KS er en viktig utviklingspartner i arbeidet med økte brukerrettigheter og friere brukervalg på tvers av geografiske grenser, forvaltningsgrenser og offentlige/privat/3.sektor."

Disse medlemmer vil vie oppmerksomheten på at når Fremskrittspartiet på den ene siden gir staten det finansielle ansvaret for skole- og eldretjenester og på den andre lar kommunene beholde de skatteinntektene som genereres i kommunen, blir det mye penger igjen i kommunal sektor. Derfor går Fremskrittspartiet inn for å kutte i de statlige rammeoverføringene i kommunen. Det største kuttet vil foretas i de rammeoverføringene som ikke baserer seg på objektive kriterier, men snarere en politisk skjevfordeling. Fremskrittspartiet ønsker å legge innbyggertilskuddet, altså det tilskuddet som gis pr. capita, til grunn. Nord-Norge-tilskuddet, skjønnstilskuddet og de ekstraordinære skjønnstilskuddene er kun uttrykk for en politisk skjevfordeling, og disse tilskuddene har i mange år vært med på å gi noen kommuner altfor mye penger. For å forklare dette bedre kan vi ta to ganske like kommuner, den eneste forskjellen er at en ligger i Finnmark, den andre i Østfold.

Eksempel 1: Loppa kommune i Finnmark og Aremark kommune i Østfold har begge ca.1 450 innbyggere.

Eksempel 2: Alta kommune i Finnmark og Kristiansund kommune i Møre og Romsdal har begge ca. 16 900 innbyggere.

Disse tallene illustrerer tydelig den store politisk bestemte forskjellen i inntektsnivå som eksisterer mellom ellers sammenliknbare kommuner. Forskjellene blir ytterligere forsterket av store ulikheter i utgiftsnivå fordi verken Loppa eller Alta kommune betaler arbeidsgiveravgift eller el-avgift. Dette fører til store forskjeller i tjenestetilbudet til innbyggerne på viktige områder som omsorg, helse og skole. Dette underbygges ytterligere i Aftenposten den 10. november 2002 hvor det bekreftes at den beste kommunen er mer enn dobbelt så god som den dårligste når det gjelder levering av offentlige tjenester. Disse tallene fra et offentlig utvalg viser at Finnmark ligger 30 pst. over landsgjennomsnittet både når det gjelder kommunalt tilbud og kommunenes inntekter, Troms ligger 10 pst. over. Dette viser hvor skjevt kommunenes inntekter er fordelt i Norge. Ved å i hovedsak fordele rammetilskuddet igjennom objektive kriterier, vil Fremskrittspartiet sikre at alle kommuner har de samme mulighetene til å kunne tilby sine innbyggere gode og meningsfylte tjenester.

Disse medlemmer mener at etter et kutt i rammetilskuddene vil kommunen allikevel ha store inntekter i forhold til oppgavene, det vil si dersom dagens skatteprosent i den kommunale inntektsskatten opprettholdes. Og her har vi noe av kjernen i Fremskrittspartiets alternative kommunepolitikk. Nemlig at nå blir det opp til kommunene å bestemme hvor mye innbyggerne skal betale i inntektsskatt. Her kommer altså friheten og selvråderetten til sitt fulle. De kommunene som ønsker å tilby ekstra gode eldretjenester og skoler har full anledning til å sette opp skatteprosenten for dermed å være med å yte ekstra tilskudd til de allerede statlig finansierte tilbudene. De kommunene som ønsker det står selvfølgelig også fritt til å bruke masse penger på kultur, kommunale bygg, politikerlønninger, kommunalt subsidierte selskaper med mer. Men dette vil da bli gjenstand for en politisk debatt. Og de som nå er med på Fremskrittspartiets resonnement vil forstå at de kommuner som ønsker det kan sette skatten ned, for kun å tilby det strengt nødvendige utover de tjenestene staten allerede betaler for. Disse medlemmer mener derfor at Fremskrittspartiets kommunepolitikk danner et glimrende utgangspunkt for å gjeninnføre den politiske debatten og engasjementet i kommunene. Man kan jo bare selv tenke på det utrolige tilbudet en kommune nå kan velge å innføre utover hva som i dag er tradisjonelt for en kommune å tilby. Disse medlemmer mener Fremskrittspartiets kommunepolitikk legger til rette for at kommuner kan spesialisere seg som skolekommuner, eldrekommuner, skatteparadis og kulturkommuner, kort sagt er mulighetene store for å kunne profilere sin kommune opp mot en spesiell gruppe. Og målet er selvfølgelig å stimulere til konkurranse mellom kommunene om å kunne gi det beste tilbudet, og dermed få økt tilflytting/hindre fraflytting.

Disse medlemmer mener en slik ordning i stor grad ville kunne ta over for de strukturelle ordninger som har vært laget for å forsøke å opprettholde spredt bosetting.

Med Fremskrittspartiets system vil kommuner kunne trekke til seg bosetting ved å tilpasse sitt skattenivå og tjenestetilbud til det som befolkningen i det geografiske området etterspør. Er det en typisk industrikommune kan kommunen dersom den ønsker det eksempelvis finansiere støtteordninger gjennom skatte­-seddelen. En kommune i Utkant-Norge vil kunne velge å kun tilby de statlig finansierte ordningene, og dermed ha svært lav skatt og på denne måten tiltrekke seg bl.a. personer i etableringsfasen. Dette gir befolkningen mye makt.

Disse medlemmer vil påstå at Fremskrittspartiets kommunemodell fører makten over fra administratorer i kommunen til befolkningen gjennom at politikerne nå må ta høyde for befolkningens ønsker og behov. Gjør de det ikke, flytter befolkningen til en kommune som gjør det. Fremskrittspartiets kommunemodellen innfører konkurranse mellom kommunene slik at det blir viktigere å ha en så lav terskel som mulig mellom befolkningen og kommunal ledelse. Dette gir en medborgerbestemmelse som i dag ikke eksisterer.

Disse medlemmer erkjenner at Fremskrittspartiets kommunepolitikk er annerledes. Den er vågal og nytenkende. Mens mange av dagens ordførere klager over lave statlige tilskudd så ser svært få av de på alternative ordninger og løsninger, selv om flere faktisk også har sett og ser disse mulighetene. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet våger å tenke nytt, og har dermed kommet frem til en ordning som sørger for et godt, trygt og stabilt nivå på kommunale tjenester. Samtidig gjeninnfører Fremskrittspartiet ordningen "det kommunale selvstyre", og ikke minst den etterspurte lokalpolitiske debatten.

Disse medlemmer mener at kommunesammenslåinger av små kommuner er fornuftig og nødvendig, men at de bør skje ved frivillighet. Da blir det galt at statlige overføringer er innrettet slik at kommuner som burde slå seg sammen, ikke gjør det fordi de blir straffet økonomisk.

Disse medlemmer vil peke på de store byenes spesielle problemer, og støtter et utvidet storbytilskudd i 2003. Disse medlemmer avventer et nytt beregningssystem for pressområder og storbyer fra 2004.

Konkurranseutsetting

Disse medlemmer viser til at de 40 største norske kommunene har et besparingspotensial på opptil 1,6 mrd. kroner dersom de konkurranseutsetter. Det viser ferske tall fra Servicebedriftenes Landsforening (SBL).

Dette tallet fremkommer blant annet ved å støtte seg på en rapport fra Statskonsult, samt internasjonal erfaring med bruk av konkurranseutsetting.

Statskonsult sa i en rapport i 2001 at besparingspotensialet i norske kommuner er 20 pst. Internasjonale undersøkelser viser at man ved bruk av konkurranseutsetting sparer 10-30 pst. Det finnes liten konkret empiri på innsparingspotensialet ved konkurranseutsetting i norske kommuner, men 10 pst. synes å være et realistisk estimat. SBL har sett på innsparingspotensialet ved henholdsvis 10 og 20 pst. i grad av konkurranseutsetting.

Det har også brutt ned besparingspotensialet på kommunenivå. Eksempelvis kan Sandefjord kommune i Vestfold spare 11 mill. kroner ved 10 pst. konkurranseutsetting og 22 mill. kroner ved 20 pst. konkurranseutsetting, forutsatt at man i snitt får 10 pst. kostnadsbesparing. SBL mener at de 40 største norske kommuner på kort sikt kan nå 10 pst., og på litt lengre sikt nå 20-tallet. I dag ligger graden av konkurranseutsetting i norske kommuner i følge en undersøkelse NHO har gjort, på 2,6 pst. SBLs undersøkelse viser at dette kan økes til 8,5 pst. utelukkende ved at de 40 største norske kommunene konkurranseutsetter 20 pst. av sin virksomhet. Det forutsetter da at de øvrige 394 kommuner i landet ikke konkurranseutsetter noe som helst. Svenske kommuner lå i 2001 til sammenligning på 8,6 pst. i grad av konkurranseutsetting. Dette viser hvor viktig de 40 største kommunene er. De utgjør bare 10 pst. av kommunene, men har til sammen 42,5 pst. av de totale kommunale utgiftene i Norge.

(Tallene er angitt i mill. kroner)

Fylkeskommunen

Disse medlemmer ser på fylkeskommunen som et unødvendig forvaltningsnivå og går inn for å nedlegge fylkeskommunen, men beholde fylkesmannsembetet. Det er viktig å påpeke at vi ønsker en fylkesmann med mindre makt. Disse medlemmer anser all planlegging av storregioner eller sammenslåinger av fylker som en trenering av en endelig nedleggelse av fylkeskommunen. Dette koster store ressurser og skaper stor usikkerhet blant de ansatte som ikke tjener noen. Disse medlemmer vil også påpeke at den "nye fylkeskommunen" med rollen som utviklingsaktør er meget diffus, og vil sannsynligvis skape økt frustrasjon både hos de ansatte og i forholdet mellom fylkeskommunen og primærkommunene. Disse medlemmer står fast ved at beslutningen om en nedleggelse av fylkeskommunen burde vært tatt i forbindelse med fylkes- og kommunevalget i 2003. En nedleggelse av fylkeskommunen og en mindre "regjerende" fylkesmann, vil etter disse medlemmers syn styrke primærkommunenes selvråderett.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen sørge for at det i forbindelse med fylkes- og kommunevalget i 2003 avholdes en folkeavstemming om fylkeskommunens videre eksistens."

Arbeidsmarkedet

Disse medlemmer viser til at arbeidsledigheten er sterkt økende, og at dette sannsynligvis vil videreføres inn i 2003. Tusenvis av industriarbeidsplasser legges ned, norsk næringsliv "flagger" ut. Nye signaler forteller at det er høyt kompetente mennesker som nå inntar arbeidsledighetskøen. Disse medlemmer mener denne utviklingen er bekymringsfull, og finner det merkelig at flertallet på Stortinget er bundet i "Handlingsregelen".

Disse medlemmer mener at i de nedgangskonjunkturer som nå truer burde det være i alles interesse å bruke noe av oljeformuen for å skape økt vekst. Disse medlemmer registrerer at det er mange områder det offentlige kunne gå foran for å skape vekst og arbeidsplasser. I første rekke dreier dette seg selvfølgelig om det unødige rammeverk og kostnadsnivået vårt næringsliv er belastet med. Et høyt skatte- og avgiftsnivå fører naturligvis til at arbeidstakerne krever å opprettholde kjøpekraften. For å dempe kostnadsvekst, og kanskje dempe den i forhold til de land vi konkurrerer med burde det være sannsynligvis fortsatt vil være relativt stramt, med mangel på arbeidskraft i mange sektorer. Spesielt innenfor offentlig sektor vil mangelen på spesialisert arbeidskraft være stor. Dette gjelder både omsorg, helse og utdanningssektoren. Disse medlemmer viser til at det enten er iverksatt eller under utarbeidelse spesielle rekrutteringsprogram på disse sektorene. Langsiktige tiltak langt utover arbeidsmarkedspolitikken er nødvendig for å sikre rekrutteringen til disse yrkene. Samtidig er det nødvendig med tiltak som bidrar til å løse kortsiktige problemer. Disse medlemmer vil peke på at den gjentatte kampen for å endre sysselsettingsloven for å skape mer fleksibilitet i arbeidsmarkedet nå synes å få gjennomslag ved at utleie av arbeidskraft og privat arbeidsformidling nå generelt blir lovlig. Disse medlemmer viser til at det er en privat oppgave å formidle arbeid for friske mennesker. Dette er ikke en offentlig oppgave. Det er også store muligheter til å frigjøre arbeidskapasitet innenfor flere områder i dagens offentlige sektor.

Arbeidsmarkedstiltak

Disse medlemmer er ikke av den oppfatning at det er statens oppgave å drive arbeidsformidling for friske mennesker generelt sett og ønsker derfor å avslutte slik virksomhet innenfor det offentlige.

Disse medlemmer ønsker isteden en satsning på spesielle arbeidsmarkedstiltak for yrkeshemmede og langtidsledige da dette er en gruppe som er viktig å få ut i arbeidslivet, både av menneskelige og økonomiske grunner. Potensialet i å aktivisere denne gruppen er stort, spesielt med det vanskelige arbeidsmarkedet som i dag eksisterer. Det å komme i arbeid har særdeles mye å si for livskvaliteten til disse menneskene.

Ansvarsfordeling

Disse medlemmer viser til at staten pålegger kommunene en lang rekke oppgaver, og bestemmer også i stor grad deres inntekter. Det er kommunene som formelt fatter vedtak om hvordan pengene skal brukes samtidig som de selv utfører oppgavene. Dette systemet fører til at når oppgaver som staten har pålagt kommunene blir utilfredsstillende utført, skylder staten på kommunepolitikernes prioriteringer, og kommunene på manglende overføringer fra staten. Og det er brukerne som taper.

Øremerking

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet er uenig i dagens modell for finansiering av kommunesektoren, men mener at innen dagens system bør staten ta det fulle økonomiske ansvar for finansieringen av primæroppgavene gjennom øremerkede tilskudd til kommunene. Målet må være å få et tilnærmet likt og akseptabelt tilbud innen områdene omsorg, helse og skole over hele landet. På andre områder bør kommunene få full frihet til å løse oppgavene, samtidig som de blir gitt mulighet til å påvirke sine egne inntekter gjennom tilrettelegging for næringsliv og til å redusere sine utgifter ved å redusere driften og gjennom å konkurranseutsette kommunale oppgaver.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet ønsker å gi kommunene full økonomisk handlefrihet, og føre en politikk som vil bidra til økte kommunale inntekter og reduserte kommunale utgifter. Dette kan oppnåes gjennom skatte- og avgiftsreduksjoner som vil føre til økt sysselsetting og økt verdiskaping.

2.4 Generelle merknader frå Sosialistisk Venstreparti

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstrepartis opplegg for kommunene har som hovedmål å sikre et samfunn med små forskjeller, en moderne kvalitetsskole, og god kvalitet og tilgjengelighet til velferd og omsorg til de som trenger det.

Disse medlemmer mener fokuset skal ligge på å videreutvikle god kvalitet på fellesløsningene og på en rettferdig fordelingspolitikk som sikrer det finansielle grunnlaget for flere og bedre tjenester uavhengig av personlig økonomi og hvor en bor.

Regjeringens budsjettopplegg vil virke i stikk motsatt retning. Det vil bidra til økte forskjeller og fortsatt offentlig fattigdom. Regjeringen legger opp til økt egenbetaling for offentlige tjenester, mens skattelettelsene går til næringslivet og de med midlere og høye inntekter.

Disse medlemmer vil vise til Sem-erklæringen som sier:

"Samarbeidsregjeringen har som målsetting å holde den reelle, underliggende utgiftsveksten i statsbudsjettet i perioden lavere enn veksten i verdiskapingen for Fastlands-Norge."

Etter disse medlemmers oppfatning er dette grunnlaget for høyredreiningen av politikken som Regjeringen sammen med Fremskrittspartiet gjennomfører. Gjennom å føre en politikk der en stadig mindre andel av samfunnets ressurser forvaltes av fellesskapet samtidig som forskjellene mellom de med mest og de med minst blir stadig større, styrer Regjeringen mot et mindre demokratisk samfunn. I tillegg vil en slik politikk føre til at forskjellene mellom velstanden til den enkelte og det velferdsnivået det offentlige kan tilby bli stadig større. Etter disse medlemmers oppfatning vil dette etter noe tid stille det offentlige tjenestetilbud i vanry og føre til en sterkere etterspørsel etter private løsninger. Dermed vil ikke de dårligere stilte bare bli fattig på inntekt, men også fattig på tilbud, fordi de ikke vil ha råd.

Disse medlemmer vil vise til at i det offentliges andel av Fastlands-BNP er 55,1 pst. synkende fra 61,4 pst. i 1992. Som andel av samlet BNP utgjør det offentlige en andel på om lag 45 pst. I tillegg vil den samlede veksten i privat sektor neste år være 3,4 pst., om lag 7 ganger så høy som den halve prosent det offentlige vil komme til å ha. For årene fremover vil veksten i Privat konsum være 3,4 pst. mot bare 1,4 pst. i offentlig konsum. Disse medlemmer mener derfor at Regjeringen forsøker å tilsløre tingenes tilstand når de forsøker å fremstille årets budsjett som helt ekstraordinært. Disse medlemmer mener Regjeringens tallfesting av fremtidige økonomiske størrelser viser at denne Regjering også i årene som kommer har tenkt å drive utarming av det velferdstilbudet kommunene her i landet skal få anledning til å gi til sine innbyggere.

Disse medlemmer vil vise til mangelen på kompensasjon for inntektssvikt, befolkningsvekst og til den store økning i egenbetaling for kommunale tjenester. Skatt på sjukdom øker, og det blir dyrere å gjøre bruk av offentlige fellesgoder. Dette rammer folk med dårlig råd.

Disse medlemmer viser til at 80 pst. av kommunene vil gå med underskudd i år i følge tall fra Kommunenes Sentralforbund. Kommunene planlegger kutt i undervisningen, i eldreomsorgen og i tilrettelagt undervisning, og det varsles om økte egenandeler til barnehage, skolefritidsordninger og til hjemmehjelp. Disse medlemmer kan ikke godta en slik nedbygging av våre velferdstjenester, og øker derfor kommuneøkonomien med 8,5 mrd. kroner i forhold til Regjeringens opplegg. Kommunenes frie inntekter økes med ca. med 4,1 mrd. kroner. I tillegg kommer øremerkede midler på en rekke områder.

Disse medlemmer vil også peke på at disse medlemmer i Innst. S. nr. 253 (2001-2002) gikk imot opptrapping i skatteandel til 50 pst. I et svar fra Regjeringen til Sosialistisk Venstreparti av 31. mai 2002, fremgår det at av fylkeskommunene er det bare Oslo og Akershus som vinner på opptrappingen, og av kommunene vil 17 vinne og resten tape. Av kommunevinnerne er 6 kommuner i Akershus, og de fleste av de rikeste kraftkommunene. Disse medlemmer finner det derfor urimelig å forsterke omfordelingen ytterligere uten at helheten er vurdert.

Disse medlemmer vil også påpeke behovet for å se helheten i omfordelingsvirkningene av mange ulike endringer i inntektssystemet de siste åra. Dette dreier seg om omlegging som følge av Rattsø og andre endringer. Disse medlemmer mener derfor at det må foretas en helhetlig gjennomgang av inntektssystemets fordelingsvirkning og skeivheter og problemer som har oppstått som følge av dette.

Disse medlemmer vil at gode, offentlige fellesløsninger skal videreutvikles, ikke avvikles, privatiseres og fragmenteres. For å få budsjettene til å gå opp, har mange kommuner vært nødt til å legge ned eller kutte i velferden eller redusere kvaliteten på tjenestetilbudene. Dårlig kvalitet eller mangel på offentlige velferdstjenester vil øke befolkningens misnøye og de med god råd vil søke mot private løsninger. Dette er en bevisst del av Regjeringens privatiseringsstrategi. Politikken er basert på ideologien om at private løsninger automatisk er bedre enn offentlige - og ikke på hva som faktisk er mest fornuftig eller på hva som gir hele befolkningen like muligheter og skaper mindre forskjeller og fattigdom. Erfaring viser at privatisering ikke fører til en mer fornuftig bruk av ressurser, bedre tilbud eller høyere kvalitet. Økt konkurranse betyr mindre langsiktighet og mindre fokus på kompetanse og på konkurranse, framfor samarbeid om helhetlige god løsninger for befolkningen.

Disse medlemmer vil spesielt advare mot at fellesarenaer for barn og unge utarmes og legges ned. I skolene og i barnehagene legges et viktig grunnlag for fellesskap og samfunnsforståelse. Her kan alle sosiale lag, kulturer, etniske grupper og religioner møtes og lære å leve sammen og forstå, respektere og dra fordeler av forskjellene. I et moderne flerkulturelt samfunn er det derfor viktigere enn noen gang å styrke enhetsskolen og barnehagene. Er den offentlige skolen for dårlig og gir et snevert tilbud innen ulike pedagogiske metoder, vil mange som har økonomisk mulighet velge private løsninger. Er den offentlige skolen knyttet til en religion, støter den bort elever med annen tilhørighet.

Disse medlemmer vil hevde at Regjeringen har sviktet skolen. De private skolene er en budsjettvinner med økning på 34 pst. I tillegg foreslo Regjeringen å halvere ordningen med gunstige lån til opprustning av ungdomsskolene. For den offentlige skolen er det lite å se til løftene fra fjorårets valgkamp. Regjeringen har ikke fulgt opp den offentlige skolen med tilstrekkelige midler til å virkeliggjøre de nye læreplanene. Den offentlige enhetsskolen svekkes, samtidig som det åpnes for stadig flere private skoler. Dette bryter med grunnlaget for enhetsskolen, og vil på sikt splitte opp samfunnet i enkeltindivider og grupper som har lite til felles. Skolen er den viktigste fellesarenaen for samfunnet og den viktigste investeringen i framtida.

Disse medlemmer vil påpeke at det er i den offentlige skolen grunnlaget for framtidas verdiskapning legges. Skolene skal ha god kvalitet, ha et mangfold av metoder og undervisningsformer som sikrer god læring og mestring hos alle elever. Skolen må være fullt på høyde teknologisk og kunnskapsmessig med samfunnet ellers, og ha ressurser til å holde god kontakt med samfunnet rundt seg.

Disse medlemmer viser til at Stortinget har vedtatt en kompetansereform for etter- og videreutdanning. Kommunesektoren er landets største arbeidsgiver. For at denne skal kunne gjennomføres, har disse medlemmer i utdanningsbudsjettet gått imot Regjeringens forslag om å kutte hele tilskuddet til fjernundervisning, som gir mange en mulighet for å ta kompetansegivende utdanning.

Disse medlemmer vil vise til at tilbudet til den enkelte pasient/bruker i helse- og omsorgssektoren er helt avhengig av tilstrekkelig bemanning, og kvalifikasjonene til dem som arbeider i sektoren. Rekruttering er en stor utfordring mange steder. Det er behov for en forsterket innsats på dette området. Disse medlemmer foreslår derfor å bevilge 50 mill. kroner til formålet. Disse medlemmer vil her vise til vedtak 12. desember 2001, jf. tilråding fra sosialkomiteen i Budsjett-innst. S. nr. 11 (2001-2002).

Disse medlemmer vil påpeke at dersom en slik rekrutteringsplan skal ha noen virkning og mening, må dette følges opp med tilstrekkelige rammer til kommunesektoren, slik at de kan ansette nok personell til å møte befolkningens behov.

Disse medlemmer vil påpeke at Regjeringens generelle politikk med privatisering, økte forskjeller og innstramming i velferden og manglende sosiale boligpolitikk skaper flere fattige. Neste års budsjett gjør de rike enda rikere, og tiltakene til de aller fattigste er alt for små og finansieres av økte egenandeler til syke og kutt i ytelser og hjelp til arbeidsledige.

Disse medlemmer vil vise til at barn i fattige familier rammes svært hardt av dårlig kommuneøkonomi, fordi de mer enn andre er avhengige av at det finnes gode tilbud som ikke er kommersielle og der ingen stenges ute fordi de ikke har råd. Regjeringens kommuneøkonomi vil gi kutt i skolebudsjettene, dyrere SFO og færre og dyrere fritidstilbud. Det vil ramme barn i fattige familier. Dårlig kommuneøkonomi vil også føre til kutt i sosialhjelpssatsene. De smale fattigdomstiltakene finansieres ved kutt i ytelser til arbeidsledige og økte egenandeler til syke.

Disse medlemmer viser til at statens satsing på kollektivtrafikk gjennom fylkeskommunene er altfor svak. I mange områder av landet er det nå kun skoleskyss igjen. Disse medlemmer viser til forslag i samferdselsbudsjettet om styrking av kollektivtrafikken med 329 mill. kroner, og til forslag om en egen post på samferdselsdepartementet for kollektivtransport i fylkene.

Disse medlemmer viser til sitt forslag i Dokument nr. 8:72 (2001-2002) om alternative veier fram til fagbrev. Et flertall i Stortinget støttet Sosialistisk Venstreparti i at det skal bli lettere å tegne lærekontrakt rett etter grunnskolen. Elever som av ulike grunner er lite skolemotiverte skal få tilbud om å fire år i lære, der de kombinerer teori og praksis på en annen måte enn etter hovedmodellen med to år i skole og to år i bedrift. Det er fortsatt videregående skole som skal ha ansvar for teoridelen i samspill med arbeidsplassen. Disse medlemmer vil påpeke at det trengs 30 mill. kroner til å dekke økte kostnader med ordningen.

Oversikt over Sosialistisk Venstrepartis økning i inntektene for kommunesektoren sammenliknet med forslaget fra Regjeringen (i mill. kroner)

2.5 Generelle merknader frå Senterpartiet

Dei økonomiske rammene for 2003

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet legg vekt på at det er i kommunane folk bur. Det er der det er behov for eit godt førebyggjande arbeid for å sikre trygge oppvekstmiljø. Barnehage, skule, kultur­skule og eit breitt friviljug arbeid - att er avhengig av at kommunane har midlar til å utføre sin avgjerande viktige del av arbeidet for trygge og inkluderande nærmiljø.

Denne medlemen vil vise til at det er i kommunane det no er naudsynt å arbeide for ei omsorg der folk blir møtt med verdighet og respekt.

Denne medlemen vil også at kommunane skal ha ei viktig rolle som medspelar for å sikre eit variert næringsliv.

Denne medlemen meiner det største problemet offentleg sektor no står framfor er ubalansen mellom inntektene kommunesektoren har til disposisjon og dei oppgåvene det er forventa at dei skal utføre. Hausten 2002 har vore fylt med meldingar i lokale media om dramatiske nedskjeringar i dei aller fleste kommunane. Kommunalkomiteen er også orientert om ei rekkje døme på det same, pr. brev. Tal tyder på at 80 pst. av kommunane må kutte i velferdstilbodet til innbyggarane. Dette gjeld alle kommunestorleikar og i alle delar av landet.

Denne medlemen vil peike på at utviklinga som har ført til denne situasjonen har vore kjent for Regjeringa og stortingsfleirtalet i lang tid. Diverre finst det ikkje fleirtal på Stortinget i dag med vilje til å syte for eit godt nok tenestetilbod til innbyggarane. Kristeleg Folkeparti støttar no Høgre si linje i kommunalpolitikken, eit Høgre som lenge hatt som sentral målsetting å redusere det offentlege velferdstilbodet og heller la folk ordne opp sjølv alt etter kva den einskilde sin økonomi tillet.

Denne medlemen meiner det blir eit skeivt bilete når ein bare ser på veksten i inntektene i kommunesektoren og ikkje på veksten i utgiftene. Stortinget og Regjeringa har gitt kommunar og fylkeskommunar nye oppgåver dei siste åra utan at pengar har fylgt med. Det er ansvarsfråskriving når kommunar og fylkeskommunar no får skulda for at innbyggjarane ikkje får dei tenestene dei har krav på. Denne medlemen viser til at dette skjer på område som er svært viktig for mange menneske. Det gjeld i særleg grad ei meir verdig omsorg, tilrettelagt undervisning og avlasting for barn med særskilde behov, tilstrekkeleg med undervisningsplassar i den vidaregåande skulen og ettervern på rusfeltet.

Denne medlemen beklagar sterkt at både Regjeringa og stortingsfleirtalet synest å vere tilfreds med ein vekst i dei frie inntektene neste år på 1,2 mrd. kroner. Dette er eit godt døme på at ein ikkje tar nok omsyn til dei kommunale kostnadene. Kommunenes Sentralforbund (KS) oppgir ein kostnadsauke åleine knytta til naturlege endringar i befolkninga på mellom 1,2 og 1,5 mrd. kroner.

Denne medlemen vil vise til den dramatiske utviklinga kommunesektoren no opplever når det gjeld auka i pensjonsutgifter. Dette er eit problem både på kort og på lang sikt. Denne medlemen viser til merknader i Innst. S. nr. 253 (2001-2002) og dei forslag som er fremja der. For 2003 reknar KS ein auke i pensjonsutgiftene ut over normalnivå på i alt 2,1 mrd. kroner. Denne medlemen meiner at desse ekstraordinære kostnadene er ei sterkt medverkande årsak til at tilbodet til folk no blir ramma uakseptabelt hardt.

Denne medlemen viser til at Senterpartiet i sitt alternative budsjett har lagt inn ein kommunepakke på om lag 6,1 mrd. kroner. Dette er ei oppfølging av Senterpartiet sitt opplegg i handsaminga av Kommuneøkonomiproposisjonen 2003 (Innst. S. nr. 253 (2001-2002)).

Oversyn over Senterpartiet sine prioriteringar til kommunesektoren 2003 samanlikna med Regjeringa sitt opplegg (i mill. kroner)

Denne medlemen vil vidare vise til merknader frå Senterpartiet i andre budsjettinnstillingar.

Hovudtrekka i denne satsinga er ein kraftig auke i dei frie inntektene til kommunane med om lag 4,8 mrd. kroner. 2,1 mrd. kroner av desse vil gå direkte til innbetaling av pensjonsrekningar og vil difor ikkje auke aktiviteten og presset i økonomien. Denne medlemen vil og peike på at budsjettavtalen mellom regjeringspartia og Framstegspartiet har svekkja balansen i budsjettet tydeleg, slik at det no er brei semje i Stortinget om å bruke meir pengar, men stor usemje om kva områder som skal prioriterast.

Denne medlemen meiner at det trengst 2 mrd. kroner utover Regjeringa sitt opplegg for å dekke utgiftsveksten i kommunesektoren, knytta til demografisk utvikling og pålagde oppgåver.

Denne medlemen viser til Senterpartiet sitt alternative budsjett der det blir gjort greie for innhaldet i kommunepakken. I tillegg til ei kraftig satsing på kommuneøkonomien er det òg funne rom for tilskott til SFO med 217 mill. kroner, tilskot øremerka til leirskuleopplæring med 100 mill. kroner, lokale og nasjonale kulturbygg med 100 mill. kroner, barnehagar med 287 mill. kroner, og regional utvikling med om lag 400 mill. kroner.

Denne medlemen viser også til at Senterpartiet tidlegare har gjort framlegg om å slette kommunal gjeld for 12 mrd. kroner. Ei slik løysing kan vere eit hensiktsmessig verkemiddel for å betre kommunane sin økonomi. Dette må skje etter objektive kriteriar slik at ikkje den einskilde kommune si gjeld vert avgjerande for kor mykje pengar den einskilde kommunen får. Dei kommunane som står framfor store investeringar og ikkje har mykje gjeld, kan setje pengane på fond og bruke desse som eigendel i nye investeringar. Denne medlemen meiner at ei slik sanering av gjeld vil ha mykje å seie for å vinne att handlefridomen i kommunar og fylkeskommunar.

2.6 Merknader om særlege temaer

2.6.1 Sluttoppgjør for spesialisthelsetjenesten

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil påpeke at hovedtrekkene i sykehusoppgjøret ble presentert i Kommuneproposisjonen for 2002 av den daværende regjeringen Stoltenberg.

Disse medlemmer konstaterer at hovedtrekkene i oppgjøret var at fylkeskommunene ved statens overtakelse av sykehusene skulle få redusert sine utgifter og sine tilsvarende inntekter. Siden fylkeskommunene var i ubalanse ble ubalansen fordelt forholdsmessig mellom helseforetakene og fylkeskommunen (60/40). Sykehusgjeld skulle slettes, men inntektene skulle også reduseres siden utgiftene til betjening av gjeld ble mindre.

Disse medlemmer vil påpeke at fylkeskommunene fikk 2,3 mrd. kroner til dekking av feriepenger og at Stortinget ved behandling av Kommuneproposisjonen gav sin tilslutning til disse hovedtrekkene, men økte skjønnsrammen til fylkeskommunene med 200 mill. kroner som bidrag for å rette opp ubalansen i fylkeskommunenes økonomi.

Disse medlemmer oppsummerer at sykehusoppgjøret samlet har gitt vel 18 mrd. kroner i gjeldslette til fylkeskommunene, i tillegg kommer 2,3 mrd. kroner til dekning av feriepenger.

Disse medlemmer konstaterer at som følge av at sykehusene fikk et betydelig underskudd i 2001 fikk fylkeskommunene samlet negative netto driftsresultat i størrelsesorden 1,5 mrd. kroner. Fylkeskommunene fremmet våren 2002 krav om at staten burde dekke disse underskuddene.

Disse medlemmer er tilfredse med at Regjeringen i Kommuneproposisjonen for 2003/Rnb for 2002 fremmet forslag om at fylkeskommunene skulle få en inntektsøkning på 100 mill. kroner på varig basis til dekning av økte renteutgifter som følge av det oppståtte underskuddet. Et underskudd på 1,5 mrd. kroner som dekkes ved lån vil gi en årlig renteutgift på ca. 100 mill. kroner. Disse medlemmer henviser til at departementet høsten 2001 gav fylkeskommunene anledning til å dekke inn akkumulerte underskudd ved bruk av gjeldslettepenger. Konsekvensene av dette ble at fylkeskommunene ble sittende igjen med en høyere gjeld enn det de ellers vil ha hatt.

Disse medlemmer mener at kombinasjonen av inntektsøkning på 100 mill. kroner og den generelle adgangen til å bruke gjeldspenger til dekning av akkumulerte underskudd har samlet sett for de fleste fylkeskommuner gitt et godt resultat.

Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet viser til sine merknader i Innst. S. nr. 253 (2001-2002) kap. 3.3.2.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil påpeke at fylkeskommunene ikke er kompensert fullt ut for underskuddet som ble opparbeidet i sykehussektoren i 2001. Disse medlemmer vil vise til merknader og forslag i Innst. S. nr. 253 (2001-2002), hvor disse medlemmer foreslo at Regjeringen skal kompensere fylkeskommunene fullt ut for underskuddet som ble opparbeidet i sykehussektoren i 2001, og for alle andre utgifter som er relatert til virksomheter som staten nå har tatt ansvar for. Disse medlemmer registrerer at dette ikke ligger inne i Regjeringens opplegg for 2003. Disse medlemmer vil påpeke at følgene av å ikke kompensere fullt ut for opparbeidet underskudd, blir årelang investeringstørke og klassekutt i videregående skole.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen i revidert nasjonalbudsjett legge frem en ordning hvor fylkeskommunene kompenseres over 5 år med en sum tilsvarende det underskuddet fylkeskommunene har opparbeidet i sykehussektoren i 2001, og som de statlige helseforetakene i sin helhet har lagt inn igjen i fylkeskommunen, og for alle andre utgifter som er relatert til virksomheter som staten nå har tatt ansvar for.

Første avdrag legges inn i Revidert nasjonalbudsjett for 2003."

2.6.2 Friare skattøre

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at dette spørsmålet har vært behandlet av Stortinget i Kommuneøkonomiproposisjonen for 1999, St.prp. nr. 60 (1997-1998).

Flertallet kan se fordeler ved et slikt tiltak, men mener dette ikke er egnet for forsøksvirksomhet. Friere skattøre er et prinsipielt spørsmål, og det er naturlig å se dette i sammenheng med en helhetlig vurdering av inntektssystemet.

Medlemene i komiteen frå Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti meiner det lokale sjølvstyret må styrkjast. Dette handlar om å betre tilhøva for demokrati og lokalt engasjement og å sikre at dei som har lokal kjennskap får moglegheit til å utforme lokale løysingar tilpassa lokale behov. Desse medlemene meiner kommunane i større grad enn i dag må ha høve til å utvikle sin eigen politikk. Ein føresetnad for dette er mindre detaljstyring frå staten og ein friare økonomiske situasjon for kommunane.

Desse medlemene fremjar følgjande forslag:

"Stortinget ber Regjeringa leggje til rette for forsøk med friare lokalt skatteøre. Målsettinga med ei slik ordning må vere at kommunar i periodar kan auke skattlegginga for å gjennomføre viktige politiske prioriteringar."

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet vil streke under at ei slik ordning ikkje skal nyttast til å saldere kommunale driftsbudsjett, men gje høve til å føreta viktige prosjekt. Denne medlemen meiner ein slik modell vil auke interessa for politikk.

2.6.3 Interkommunalt samarbeid

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti ser med tilfredshet på en utvikling hvor mange kommuner utvikler forpliktende interkommunalt samarbeid for å gi bedre tjenester til innbyggerne, sikre god utnyttelse av knappe offentlige ressurser og å legge grunnlag for sterke fagmiljøer som tiltrekker kompetent arbeidskraft til kommunesektoren. Disse medlemmer er fornøyd med at departementet gir fylkesmennene anledning til å bruke mer av skjønnsmidlene til lokale utviklingsprosjekt, og konstaterer at om lag 40 pst. av denne delen av skjønnsmidlene i 2002 har gått til prosjekter med interkommunalt samarbeid og modernisering som tema. Disse medlemmer legger til grunn at fylkesmennenes kunnskap om lokale forhold gjør disse godt egnet til å avgjøre hvordan disse skjønnsmidlene best kan benyttes for å stimulere til omstilling og modernisering i enkeltkommuner og i interkommunale samarbeidsløsninger.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet vil peike på at den økonomiske situasjonen i kommunesektoren i sterk grad medverkar til å presse kommunane inn i samanslutningsprosessar. Denne medlemen ynskjer ein kommunestruktur med rom for både små og store kommunar. Nærleik og oversiktlege einingar gjev gode resultat både når det gjeld tenester og demokratisk deltaking. Denne medlemen viser til NIBR prosjektrapport 2001:19 Kommunale oppgaver - Hvorfor varierer omfang og kvalitet? som slår fast at små kommunar er særs gode når det gjeld tenesteutføring .

Denne medlemen meiner ei omfattande strukturomlegging av kommunestrukturen vil gje uynskte konsekvensar for innbyggarane sine tenestetilbod. Denne medlemen meiner det er grunn for å hevde at kostnadene ved samanslutningsprosessar kan vere så store at kommunane ikkje kan hente ut effektiviseringsgevinst.

Denne medlemen ser at mange små kommunar slit med å kunne tilby fagleg utfordrande og attraktive arbeidsmiljø. Det er derfor viktig at kommunesektoren og i framtida skal ha moglegheit til å rekruttere nødvendig kompetanse.

Denne medlemen vil peike på at desse utfordringane kan løysast gjennom ulike former for interkommunalt og regionalt samarbeid. Dette er eit særs godt alternativ til kommunesamanslutningar.

Denne medlemen fremjar følgjande forslag:

"Stortinget ber Regjeringa opprette ein eigen tilskotspost for å fremje interkommunalt samarbeid i samband med kommuneproposisjonen for 2004."

2.6.4 Konsultasjonsordninga

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet meiner at ei utviding av dagens konsultasjonsordning mellom staten og kommunesektoren er ein sentralt reiskap for å vidareutvikle det offentlege tenestetilbodet og lokaldemokratiet. Gjennom konsultasjonsordninga kan ein avvege statleg politikk og økonomiske prioriteringar. For at dette skal være mogleg, er auka rammer ein føresetnad. Dette krev sameinte kostnadsutrekningar for kva økonomiske konsekvensar løpande utgiftsvekst, iverksetjing av rettighetslover og reformar vil gi. Fleirtalet vil påpeike at kommunesektoren på si side må ta eit stort ansvar for å medverke til gjennomføring av reformar i det offentlege. Ei utvida konsultasjonsordning må vidare bidra til å legge meir av kommunesektoren sine inntekter inn i rammefinansieringa.

Fleirtalet fremjar følgjande forslag:

"Stortinget ber Regjeringa bidra til at konsultasjonsordninga mellom staten og kommunesektoren blir gjort meir forpliktande slik at dei totale ressursane innan offentleg sektor kan nyttast betre, ikkje minst gjennom at ein i fellesskap tek eit større ansvar for gjennomføring av statleg politikk."

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil vise til at det fra og med 2001 har vært praktisert en ordning med konsultasjoner mellom staten ved Regjeringen og kommunesektoren ved Kommunenes Sentralforbund om det kommunaløkonomiske opplegget. Et viktig tema for konsultasjonsordningen er effektivitet og effektiviseringsmuligheter i kommunesektoren. Disse medlemmer viser til at Regjeringen samarbeider med Kommunenes Sentralforbund om å videreutvikle konsultasjonsordningen, herunder muligheten for utvikling av ordningen i mer forpliktende retning på enkeltområder, uten at det rokker ved rollefordelingen mellom regjering og storting.

2.6.5 Pensjonsutgifter i kommunesektoren

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at dei auka pensjonsutgiftene kan få store følgjer for kommunal verksemd og vil peike på følgjande:

Auke i den gjennomsnittlege pensjonspremien

Fleirtalet viser til at ei arbeidsgruppe med representantar frå staten og kommunesektoren har vurdert utviklinga i pensjonskostnadene for kommunesektoren i tida framover. Arbeidsgruppa reknar med at dei auka pensjonskostnadene vil bli vidareførte i åra som kjem. Gruppa legg til grunn ein meirkostnad på mellom 0,5 og 2,5 mrd. kroner i året. Det er stor utryggleik knytt til pensjonspremiane, som er avhengig både av avkastninga i pensjonsfondet og lønsnivået. Arbeidsgruppa peiker vidare på at det i dei nærmaste åra blir ein sterk auke i talet på tilsette i kommunal sektor som tilhøyrer ein årsklasse der avtalefesta pensjon (AFP) er aktuelt. Det vil seie at sjølv om den delen som tek ut AFP ikkje aukar, vil kostnadene til ordninga auke sterkt.

Kompensasjon for auke i den gjennomsnittlege pensjonspremien

Fleirtalet viser til at den kommunale deflatoren er eit uttrykk for kostnadsauken i kommunesektoren knytt til auka prisar og lønningar. Den blir brukt for å indikere kor mykje staten må kompensere kommunane for at dei skal halde oppe same aktivitetsnivå som før. Pensjonsutgiftene går inn som ein del av lønskostnadene. Det fører til at dersom pensjonskostnadene prosentvis aukar like mykje som den årslønsveksten som er lagt til grunn for budsjettet, vil det bli gitt full kompensasjon for pensjonsutgiftene. Dersom pensjonskostnadene prosentvis aukar meir enn lønsveksten, får kommunane meirutgifter det ikkje er gitt dekning for. Andre faktorar som har noko å seie for pensjonskostnadene i kommunesektoren, er avkastninga på pensjonskapitalen, reguleringstidspunktet for lønsoppgjeret og underliggjande forhold som auka uføregrad og auka tidlegpensjonering.

Fleirtalet meiner at det i den forventa løns- og prisveksten må bli teke omsyn til fleire av dei underliggjande forholda som skaper vekst i pensjonskostnadene i kommunesektoren. Fleirtalet peiker derfor på at det må leggjast vekt på følgjande forhold:

• – Auka pensjonskostnader knytt til eit auka tal uføre.

• – Auka pensjonskostnader knytt til ein aukande del eldre arbeidstakarar og andre underliggjande demografiske forhold.

• – Statleg initierte endringar i pensjonsreglane (samordningsreglane, utrekningsreglane i folketrygda og i dei lovfesta tenestepensjonsordningane).

Fleirtalet meiner dessutan at det må bli teke omsyn til auka kostnader til AFP i kommunar og fylkeskommunar som skuldast at kommunesektoren får fleire eldre arbeidstakarar.

Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet meiner at svingingane i finansavkastinga skal løysast gjennom fond/lån frå staten, ikkje gjennom deflatoren. Det same gjeld oppbygging av bufferfond i livselskapa og pensjonskassene. Reguleringstidspunktet har noko å seie for pensjonspremien i det enkelte året, men jamnar seg ut over tid. Derfor er dette heller ikkje naturleg å ta omsyn til i deflatoren.

Regulering av svingingane i pensjonskost­nadene

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at arbeidsgruppa peiker på at det er usikkert korleis den langsiktige utviklinga i premiebehovet vil utvikle seg. Dessutan blir det poengtert at det er stor risiko for at kostnadene i enkelte år eller for ein to- til tre-års periode vil svinge kraftig. Svingingane er knytte til auka risiko ved ein høg aksjedel for å betre den langsiktige avkastninga, generell utryggleik i finansmarknadene og svingingar i lønsoppgjera, inkludert korleis dei påverkar behovet for avsetning til pensjonar.

Den auka risikoen knytt til avkastning i finansmarknaden fører til at det er behov for auka bufferkapital i livselskapa og pensjonskassene. Bufferkapitalen i desse selskapa er no på eit lågt nivå og må byggjast opp igjen.

Det har vore tradisjon for at dei kommunalt eigde pensjonsinnretningane har klart å handtere risiko knytt til svingande avkastning i finansmarknaden og til regulering av løn og grunnbeløp. Auka risiko i finansforvaltninga og sviktande finansavkastning dei seinare åra har endra på dette forholdet. Det er derfor behov for å finne løysingar som jamnar ut svingingane også i lønsvekst og regulering av grunnbeløp.

I privat sektor eksisterer det rekneskapsreglar som inneber at det berre er dei gjennomsnittlege pensjonsutgiftene som blir dekka over driftsbudsjettet. Svingingane i forhold til gjennomsnittet blir ført rett i balansen eller kapitalrekneskapen. Med ein slik regel vil pensjonskostnader utover det normale gi likviditetsbelastning, men blir ikkje ført som driftskostnad det aktuelle året. Det fører til at ein pensjonspremie over gjennomsnittet heller ikkje vil føre til eit eventuelt underskot på driftsbalansen.

Sjølv om dei kommunale rekneskapsreglane blir endra, vil mange kommunar få problem med å få nok likviditet til å dekkje pensjonspremien. Ein grunn til dette er at kommunesektoren frå før har relativt stor gjeld. Arbeidsgruppa meiner at samla netto gjeld i kommunar og fylkeskommunar kan stipulerast til 70 mrd. kroner etter at staten har overteke sjukehusa. Fleirtalet meiner derfor at staten må yte sitt for at kommunesektoren skal ha likviditet til å handtere svingingane i pensjonskostnadene.

Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet meiner at staten sitt bidrag kan skje gjennom ei låneordning eller eit fond eller på andre måtar. Kommunesektoren må få hjelp til å dekkje pensjonspremien i år med høgare pensjonspremie enn gjennomsnittet. I år med lågare premie enn gjennomsnittet må kommunesektoren betale tilbake på lånet eller føre midlar tilbake til fondet.

Reduksjon i tenestetilbodet kan bli resultatet av svingingane

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at dei framtidige store svingingane i pensjonspremien kan føre til reduksjon i kommunale tenester. I rapporten frå arbeidsgruppa heiter det mellom anna:

"Dersom kommuner/fylkeskommuner velger å ikke holde denne bufferkapitalen, vil variasjonen i de årlige kostnadene kunne slå ut i tjenestetilbudet. Det vil gjelde kommuner og fylkeskommuner uten økonomisk handlefrihet, hvor økte utgifter på ett område vil innebære reduserte utgifter på andre områder."

(Kommunesektorens pensjonsutgifter, Rapport fra en arbeidsgruppe med representanter fra staten og kommunesektoren (H-2132), april 2002)

Situasjonen i 2002

Fleirtalet viser til at i 2002 er pensjonspremien blitt spesielt høg. Det er fleire årsaker til dette: Pensjonspremiane er blitt undervurderte dei seinare åra, låg avkastning i finansmarknadene som gjer at bufferkapitalen i livselskapa og pensjonskassene er på eit lågt nivå og må byggjast opp igjen, og at lønsoppgjeret er blitt dyrare enn rekna med. Kommunenes Sentralforbund meiner at ein i 2002 vil få ekstra pensjonskostnader på 5,9 mrd. kroner. Av dette beløpet utgjer 2,3 mrd. kroner auka skift i pensjonspremien på mellomlang sikt, 1,7 mrd. kroner som skuldast lønsvekst utover 4,5 pst. og 1,9 mrd. kroner til ekstra bufferoppbygging.

Kommunar og fylkeskommunar er no i den situasjonen at dei må redusere sterkt i velferdstilbodet for å dekkje pensjonskostnadene sine. For fleirtalet er dette uakseptabelt.

Fleirtalet meiner at staten må ta ansvar for at desse kostnadene kan dekkjast utan reduksjon i tenestetilbodet i kommunal sektor.

Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet meiner dette kan gjerast utanfor budsjettramma ved ei statleg låneordning eller ei fondsordning. Desse medlemene understrekar at dette ikkje fører til aktivitetsvekst som aukar presset i norsk økonomi, men representerer ei normalisering til det aktivitetsnivået som var føresett. I denne samanhengen viser desse medlemene til Arbeidarpartiets merknader og forslag i Innst. S. nr. 255 (2001-2002) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet medregnet folketrygden for 2002.

Desse medlemene viser til framstillinga ovanfor og fremmar følgjande forslag:

"Stortinget ber Regjeringa snarast fremme forslag om ei statleg låneordning eller ei fondsordning som gjer at kommunane kan dekkje pensjonspliktene sine. Formålet med ei slik ordning er at kommunar og fylkeskommunar kan låne midlar av staten eller trekkje på fondet når pensjonspremien er over gjennomsnittet, men må betale tilbake eller inn til fondet når pensjonspremien er under gjennomsnittet. Det skal ikkje takast omsyn til kommunane og fylkeskommunane sin bruk av ordninga når den økonomiske situasjonen i kommunane blir vurdert i forhold til retten til å ta opp andre lån i marknaden."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener ulike metoder for dekking av løpende og svingende pensjonsutgifter og endrede regnskapsrutiner må utredes. Disse medlemmer vil imidlertid ikke konkludere med hensyn til om dette er den riktige løsningen på noen av problemene før utredningen foreligger. Kommunesektoren har i utgangspunktet behov for økte inntekter og ikke behov for mer låneopptak som ikke er knyttet til nødvendige investeringer i tjenester. Disse medlemmer viser til egne forslag om økning i rammene.

Disse medlemmer viser til at pensjonskostnader er kommunesektorens ansvar, men staten har et overordnet ansvar for å sikre kommunesektoren rammer som gjør det mulig å tilby minst like gode pensjonsvilkår som i statlig virksomhet.

Disse medlemmer mener pensjonskostnader skal drøftes i de årlige konsultasjonene om statsbudsjettet mellom staten og kommunesektoren, og at det skal gis full kompensasjon for økte pensjonsutgifter som følger av statlig initierte endringer i pensjonsregler.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet meiner at kommunane må setjast i stand til å dekkje sine pensjonsforpliktingar gjennom ei betring i kommuneøkonomien. Denne medlemen viser til Senterpartiets alternative budsjett og til Senterpartiet sine prioriteringar ved handsaminga av Innst. S. nr. 255 (2001-2002). Denne medlemen er kjend med at det no er sendt ut forslag til nye reglar for føring av kommunale rekneskap og at desse er meinte å gje meir forutsigbare utgifter på driftsbudsjetta. Denne medlemen er gjort kjend med at det så langt har kome mange negative reaksjonar på høyringsutkastet. Denne medlemen ber difor Regjeringa syte for at dei nye reglane blir slik utforma at kommunane kan handtere dei. Denne medlemen meiner at nye reglar krev fastsetjing av det langsiktige pensjonsnivået. Regjeringa må derfor ta pensjonsutgifter inn som ein del av berekningsgrunnlaget i kommunedeflatoren. Dette vil gje ein betre samanheng mellom Finansdepartementet sine berekningar for utgiftsbehovet i kommunesektoren og dei faktiske utgiftene.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, fremjar følgjande forslag:

"Stortinget ber Regjeringa i samarbeid med kommunesektoren å stipulere den gjennomsnittlege pensjonspremien i 2003 og 2004 og fremme forslag i Revidert nasjonalbudsjett for 2003 og i Kommuneproposisjonen for 2004 om korleis det skal takast omsyn til denne premien."

"Stortinget ber Regjeringa i den forventa løns- og prisveksten for kommunesektoren ta omsyn til andre forhold enn lønsveksten som har relevans for pensjonskostnader i kommunesektoren. Følgjande forhold må det leggjast vekt på:

• – Auka pensjonskostnader knytt til eit auka tal uføre.

• – Auka pensjonskostnader knytt til ein aukande del eldre arbeidstakarar og andre underliggjande demografiske forhold.

• – Statleg initierte endringar i pensjonsreglane (samordningsreglane, utrekningsreglane i folketrygda og i dei forventa tenestepensjonsordningane).

Stortinget ber Regjeringa også vurdere å ta omsyn til eventuelle andre forhold som har noko å seie for pensjonskostnadene i kommunesektoren."

"Stortinget ber Regjeringa i Revidert nasjonalbudsjett for 2003 å fremme forslag om korleis auken i dei gjennomsnittlege pensjonskostnadene kan løysast."

"Stortinget ber Regjeringa fremme forslag om ei permanent ordning om korleis svingingane i pensjonspremiar i kommunesektoren kan jamnast ut over tid."

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til den foreslåtte forskriftsendring som nå er på høring. Disse medlemmer mener at dette forslaget fra Regjeringen innebærer at unormale svingninger i pensjonskostnadene ikke vil påvirke kommunenes tjenesteproduksjon, men skape stabile og forutsigbare betingelser for sektoren. Disse medlemmer mener derfor at Regjeringens forslag vil ha samme effekt i kroner og øre for kommunene som i Arbeiderpartiets forslag. For kommunene blir det nøyaktig det samme om de låner penger i Kommunalbanken eller andre banker, slik Regjeringen foreslår, eller om kommunen låner penger i statlige fond. Det ville kun være en forskjell dersom forslaget skulle innebære en rentekompensasjon eller annen subsidiering av vilkårene. Disse medlemmer vil påpeke at en slik subsidiering ikke synes å være inkludert i Arbeiderpartiets forslag. Dermed skiller forslaget seg ikke fra Regjeringens forslag i annet enn at Arbeiderpartiets forslag vil gi økt offentlig byråkrati.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet påpeker det kommunale ansvaret for sikring av pensjonsutbetalingene til kommunalt ansatte, men påpeker videre at det er nødvendig å gjøre noe med kostnadene på dette området.

Disse medlemmer mener at arbeidsgivere i kommunal sektor må sikres reell frihet i valg av tjenestepensjonsleverandør, slik at den frie konkurransen i pensjonsmarkedet sikres.

Disse medlemmer er positive til en vurdering av hvorvidt statlige pålegg har påført kommunesektoren økte utgifter.

2.6.6 Opptrappingsplan for kommunesektoren

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil understreke at det er behov for å auke dei frie inntektene til kommunane. Dette er avgjerande for å sikre nødvendig kvalitet på dei offentlege tenestene og for å hindre reduksjon i tenestetilbodet. Fleirtalet konstaterer at det ikkje er samsvar mellom dei midlane som kommunesektoren får til disposisjon, og dei oppgåvene som den same sektoren skal løyse. Regjeringa må derfor etter fleirtalet sitt syn straks utarbeide ein plan for korleis ubalansen kan rettast opp. Fleirtalet fremmar følgjande forslag:

"Stortinget ber Regjeringa om å innleie drøftingar med kommunane om ein plan for å rette opp den økonomiske ubalansen i kommunesektoren. Rammene for og dei økonomiske konsekvensane av ein slik plan må leggjast fram for Stortinget i Revidert nasjonalbudsjett for 2003."

For å styrke det lokale selvstyret er komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti svært positive til å øke de frie inntektene til kommunene på bekostning av øremerking. En forutsetning for at dette skal kunne realiseres er at Stortinget ikke fatter vedtak som er i strid med denne målsetting. Disse medlemmer vil vise til at det i budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet er enighet om å be Regjeringen komme tilbake med en vurdering av rammene for kommunesektoren i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett for 2003 når prognosene for skatteinntektene foreligger. Disse medlemmer vil imidlertid påpeke at overføringene til kommunene også må ligge innefor de rammer som er nasjonaløkonomisk forsvarlig.

2.6.7 Kompensasjon til Rødøy kommune

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Framstegspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at Stortinget har vedteke å stanse utbygginga av Melfjord-, Bjøllåga- og Beiarnvassdraget. I den samanhengen har Rødøy kommune søkt om statleg kompensasjon på grunn av vern av Melfjordvassdraget.

Fleirtalet viser dessutan til at søknaden blei vurdert i St.prp. nr. 24 (2001-2002) Om endringar av løyvingar på statsbudsjettet for 2001 m.m. under Olje- og energidepartementet og utbygging, anlegg og drift av Kristinfeltet. Regjeringa foreslo at søknaden frå Rødøy kommune blei avslått.

Fleirtalet peiker på at i Innst. S. nr. 68 (2001-2002) uttaler energi- og miljøkomiteen følgjande:

"Komiteen viser til at det tidligere ble gitt økonomisk kompensasjon til kommuner hvor vassdrag ble vernet. Stortinget har gjort vedtak om å avvikle denne typen kompensasjonsordninger. Det ble i 1997 etablert en overgangsordning som varte fram til 1999.

Komiteen viser til at konsesjon for utbygging av Melfjord ble gitt i 1987. Komiteen viser til at Rødøy kommune har kommet i en spesiell situasjon etter at Melfjordutbyggingen ble stanset i 2001. Etter at konsesjonen ble gitt i 1987 er det skapt store forventninger både til inntekter, sysselsetting og næringsutvikling i Rødøy kommune.

Komiteen viser til at Statkraft SF og Nordland fylkeskommune vil motta kompensasjon for manglende utbygging av Beiarn, Bjøllågå og Melfjord.

Komiteen mener ut i fra rimelighetsbetraktninger at Rødøy kommune bør motta kompensasjon for manglende utbygging av Melfjord.

Komiteen vil derfor be om at Regjeringen tar saken opp på nytt som et særtilfelle innenfor ordningen med kompensasjon til kommuner for ikke-utbygging. Komiteen forutsetter at en kompensasjon skal ligge innenfor de økonomiske rammer som har vært gjeldende for denne ordningen."

Fleirtalet har merka seg at Stortinget har gjort følgjande vedtak i saka:

"Stortinget ber Regjeringen vurdere saken om kompensasjon til Rødøy kommune på nytt - og som et særtilfelle innenfor ordningen med kompensasjon til kommuner for ikke-utbygging. Det forutsettes at en kompensasjon skal ligge innenfor de økonomiske rammer som har vært gjeldende for denne ordningen." (jf. Innst. S. nr. 68 (2001-2002))

Fleirtalet konstaterer at Regjeringa avviser å gi Rødøy kommune kompensasjon (jf. St.prp. nr. 63 (2001-2002)).

Fleirtalet viser til Innst. S. nr. 255 (2001-2002) der eit fleirtal i komiteen, alle unnateke medlemmene frå Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre, uttaler følgjande:

"Flertallet finner det kritikkverdig at Regjeringen ikke har fulgt opp Stortingets enstemmige merknader og vedtak vedrørende kompensasjon til Rødøy kommune.

Flertallet forventer at Regjeringen følger opp Stortingets enstemmige vedtak i statsbudsjettet for 2003 og gir Rødøy kommune kompensasjon for ikke-utbygging."

Eit anna fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, konstaterer at det i St.prp. nr. 1 (2002-2003) ikkje er foreslått kompensasjon til Rødøy kommune - trass i samrøystes merknader og vedtak i Stortinget. Dette fleirtalet viser til ovanståande framstilling og ber Regjeringa snarast å fremme sak for Stortinget med forslag om kompensasjon til Rødøy kommune.

Dette fleirtalet fremmar følgjande forslag:

"Stortinget ber Regjeringa snarast fremme forslag om kompensasjon til Rødøy kommune for ikkje-utbygging av Melfjordvassdraget. Det blir lagt til grunn at kompensasjonen skal liggje innanfor dei økonomiske rammer som har vore gjeldande for denne ordninga."

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil påpeke at kompensasjon til kommuner i forbindelse med vern eller ikke-utbygging av vassdrag er et budsjettmessig spørsmål, og at forslag om eventuell kompensasjon til Rødøy også krever forslag til inndekning.

Disse medlemmer vil imidlertid vise til at denne problemstilling ikke bare gjelder Rødøy, men også Grane, Vevelstad, Hægebostad og Brønnøy, kommuner som under regjeringen Stoltenberg fikk avslag på sine søknader om kompensasjon for ikke-utbygging av vassdrag, men har fremmet saken på nytt. Disse medlemmer har forståelse for at manglende kompensasjon til disse kommuner, sett i lys av at andre kommuner i lignende situasjon har fått kompensasjon, kan oppleves som forskjellsbehandling. Disse medlemmer mener imidlertid at denne problemstillingen burde vært rettet opp av regjeringen Stoltenberg, og at det av budsjettmessige årsaker ikke er mulig å løse i 2003-budsjettet.

2.6.8 Regionaltilskudd

Komiteen er oppmerksom på at kommunener som mister regionaltilskuddet på bakgrunn av at de ikke lenger fyller vilkårene får en betydelig reduksjon i inntekten. Komiteen mener derfor det er viktig å vurdere tiltak som kan ivareta dette inntektstapet både på kort og lang sikt, og viser i den forbindelse til at Regjeringen fra og med 2003 har lagt inn en gradvis nedtrapping av tilskuddet over 5 år for de kommuner hvor befolkningstallet overstiger 3 000 innbyggere. De kommuner som mister regionaltilskuddet som følge av at skatteinntektene overstiger 110 pst. av landsgjennomsnittet vil Regjeringen vurdere i forbindelse med skjønnstildelingen. Komiteen mener at disse tiltakene vil være verdifulle, men ønsker en vurdering av eventuelle andre tiltak som kan være enda mer treffsikre for kommuner i denne situasjonen. Komiteen ber derfor Regjeringen legge fram en proveny-nøytral modell som er folketallsbasert når det gjelder nedtrappingen av regionaltilskuddet, når folketallet overskrider 3 000 innbyggere, i forbindelse med kommuneproposisjonen for 2004.

2.6.9 Inntektssystemet

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Framstegspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at det er gjort store endringar i inntektssystemet sidan 1997. Når ordningar som skulle dempe dei største verknadene av omfordelinga no vert fjerna, kan dette få utilsikta følgjer. Ikkje minst kan nedtrappinga av tapskompensasjonen frå og med 2002 verke særleg negativt.

På denne bakgrunn fremjar fleirtalet følgjande forslag:

"Stortinget ber Regjeringa i kommuneproposisjonen for 2004 vise omfordelinga mellom kommunar som har skjedd som fylgje av endringar i inntektssystemet frå 1997 til og med vedteke budsjett for 2003."

2.6.10 Inntektsutjevning

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg brev av 4. november 2002 fra finansminister Foss om at kommunesektorens skatteinntekter for 2002 vil bli 1 mrd. kroner lavere enn lagt til grunn i Revidert budsjett for 2002, og at årets skatteinngang kan komme til å påvirke neste års skatteanslag. Flertallet vil påpeke at denne informasjonen kommer på et tidspunkt hvor kommuner og fylkeskommuner er i en vanskelig økonomisk situasjon. Flertallet vil også peke på at Regjeringen ikke viderefører merskatteveksten på 1 mrd. kroner i 2002 til 2003. I St.prp. nr. 1 (2002-2003) Kommunal- og regionaldepartementet står det:

"Reduksjonen i de frie inntektene har hovedsakelig sammenheng med at merskatteveksten på 1 mrd. kroner i 2002 ikke videreføres i 2003."

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil peke på at sett i sammenheng med økende arbeidsledighet og redusert skatteinngang, vil det i sum bety at kommunene også etter forliket har fått redusert sine inntekter noe i forhold til forutsetningene da budsjettet ble lagt fram.

Dette flertallet forutsetter derfor at Regjeringen følger opp saken i nysalderinga av budsjettet for 2002.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til rapport fra KS i Vestfold og flere av Vestfoldordførerene om en mer rettferdig symmetrisk modell for inntektsutjevning. Dagens skjevfordelende inntektsutjenvingssystem sammen med at kommuneskatteandelen av inntektene øker bidrar til å øke forskjellene mellom fattige og rike kommuner. Særlig rammer dette en del av byene som sliter med store utfordringer, lave inntekter og store investeringsutgifter.

Disse medlemmer vil derfor be Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en vurdering av en mer symmetrisk inntektsutjevning i forbindelse med kommuneproposisjonen.

2.6.11 Særleg ressurskrevjande brukarar

Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til sine respektive merknader og forslag om særleg ressurskrevjande brukarar i Innst. S. nr. 253 (2001-2002), kap. 1, 6 og 11.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti har spesielt funnet rom for ekstra tilskudd til særlig ressurskrevende brukere av kommunale tjenester. Dette er mennesker som er helt avhengig av døgnkontinuerlig hjelp og pleie, og som ofte krever spesialisert personale. Disse medlemmer vil øremerke 866 mill. kroner ekstra til denne gruppen utover det som ligger i skjønnstilskuddet til særlig ressurskrevende brukere og viser til forslag i kommuneøkonomien for 2003 om en statlig toppfinansiering av alle kommunale utgifter over 600 000 pr. bruker.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til Regjeringens forslag til toppfinansieringsordning for særlig ressurskrevende brukere, som er planlagt iverksatt fra 2004.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser til framlegg frå Senterpartiet i Innst. S. nr. 253 (2001-2002) om å etablere ei statleg toppfinansiering for særleg ressurskrevjande brukarar. Denne medlemen vil påpeike at det er viktig, særleg for små kommunar, å få på plass ei slik forutsigbar og stabil finansieringsordning. Omsorg for tunge brukarar er kostnadskrevjande og kan leggje beslag på ein ikkje ubetydeleg del av ressursane i ein kommune. Det er uverdig og uakseptabelt at denne gruppa brukarar blir salderingspost på kommunale budsjett. Denne medlemen vil peike på at Regjeringa ikkje følgjer opp tidlegare stortingsvedtak om å etablere ei slik ordning frå 1. januar 2003. Tvert imot er inngangsbilletten for å bli vurdert heva frå kostnader over 600 000 kroner i dagens ordning til 700 000 kroner.

Denne medlemen fremjar forslag om å auke skjønnspotten med 600 mill. kroner for 2003.

Denne medlemen vil og peike på målsettinga om å få unge funksjonshemma ut av sjuke- og aldersinstitusjonar og set av 30 mill. kroner til dette.

2.6.12 Kollektivtrafikk

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at det på lik linje med andre områder som er kommunesektorens ansvar, er behov for at det blir rapportert i kommuneproposisjonen om pris, tilgjengelighet og kvalitet på kollektivtrafikken i fylkeskommunene. Transporttjenesten for funksjonshemmede er en viktig del av dette. Flertallet ber Regjeringen legge opp til en slik årlig rapportering.

2.6.13 Eiendomsskatten

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til forslagene fra Zimmer-utvalget og ber om at det blir mulig for kommuner å innføre eiendomsskatt på eiendommer i hele kommunen. Det virker helt urimelig på innbyggere i en kommune når kommunen kun krever eiendomsskatt av noen av innbyggeren all den til alle mottar det samme tilbud om brøyting, veibygging og veibelysning all den tid kommunale tjenester betales kostpris for. Utvides skattegrunnlaget ville det være mulig å senke skatten for svært mange innbyggere og på den måte sikre et mer rettferdig skattelegging.

2.6.14 Krisesentrene

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, påpeker det store behovet for å sikre krisesentrene en tilfredsstillende og forutsigbar finansiering, slik at tilbudet kan samsvare med det reelle behovet for beskyttelse og hjelp, både når det gjelder omfang og kvalitet.

Flertallet viser til at krisesentrene står ovenfor store utfordringer når det gjelder å etablere bedre hjelpetiltak for voldsutsatte barn og ta hånd om et økende antall voldsutsatte kvinner fra etniske minoriteter. Flertallet mener en ny kostnadsmodell må ta høyde for en nødvendig kompetanseutvikling, og at krisesentrene kan utvikles til også å nå de voldsutsatte kvinnene som krisesentrene ikke når i dag.

Flertallethar merket seg at det pågår et arbeid i departementet om innlemmelse av tilskudd i inntektssystemet fra 2004, hvor også de statlige tilskuddene til krisesentrene er en del av innlemmelsen. Uavhengig av finansieringsmodell er det en forutsetning at finansieringen sikrer at krisesentrene ikke blir rammet av nedskjæringer.

Flertallet mener at det i kommuneproposisjonen for 2004 må legges fram en helhetlig finansieringsplan for landets krisesentre.

Flertallet fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen i kommuneproposisjonen for 2004 legge fram forslag til statens finansiering og kommunesektorens medfinansiering av landets krisesentre, slik at tilbudet kan samsvare med det reelle behovet for beskyttelse og hjelp, både når det gjelder omfang og kvalitet."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at dette temaet er behandlet i Innst. S. nr. 40 (2002-2003) den 2. desember 2002 og vil vise til merknader der.

2.6.15 Lokal Agenda 21

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil påpeke at Norge har en unik mulighet og et særskilt internasjonalt ansvar for å nå målene om en bærekraftig utvikling. I Rio ble man enige om den såkalte Agenda 21. Hvert enkelt land skulle følge opp med nasjonal politikk for bærekraftig utvikling og konkretisere hvordan man skulle tenke globalt og handle lokalt. Norske regjeringer siden 1992 sviktet totalt i oppfølgningen.

Regjeringen har lovet at Norges Nasjonale Agenda 21 skal framlegges samtidig med Nasjonalbudsjettet for 2004. 13 år etter Rio skal altså Norge ha sin Nasjonal Agenda 21 på plass. Regjeringen har et spesielt ansvar for å gjøre arbeidet med å lage agendaen bredt og inkluderende, og ikke la det bli et interdepartementalt pliktløp inn i nærmeste arkivskuff. Arbeidet må organiseres som en bred og omfattende samfunnskontrakt. Disse medlemmer viser til finansinnstillinga der disse partier styrker dette arbeidet med 10 mill. kroner.

Disse medlemmer viser til at mange kommuner har lagt ned en betydelig innsats i arbeidet med den lokale oppfølginga av Lokal Agenda 21. Det er behov for å styrke både det regionale og det lokale arbeidet med omlegging av produksjons- og forbruksmønster. Nasjonal Agenda 21 skal bygge videre på LA21-arbeidet i kommunene. Dette arbeidet risikerer nå å stoppe opp på grunn av svak kommuneøkonomi.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sitt forslag under Miljøverndepartementets budsjett om å opprette et investeringsprogram for Lokal Agenda 21-arbeid på 100 mill. kroner (ny post 65) som skal administreres av Miljøverndepartementet. Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstreparti i sitt alternative budsjett har foreslått at denne posten finansiert som et spleiselag mellom Kommunal- og regionaldepartementet (20 mill. kroner fra kap. 571), Miljødepartementet (kap. 1400 post 65) og fra Olje- og energidepartementet (kap. 1825 post 65, 60 mill. kroner).

Disse medlemmer viser for øvrig til merknader og forslag i finansinnstillingen.