Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

3. Merknader frå komiteen til dei enkelte kapitla under rammeområde 6

Med omsyn til dei kapitla som ikkje er omtalte nedanfor har komiteen ingen merknader og sluttar seg til Regjeringa sitt forslag.

I St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002) vert det foreslått ei løyving på kr 195 650 000, mot kr 196 200 000 i St.prp. nr. 1 (2001-2002).

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Høgre, Sosialistisk Venstreparti, Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet, har ingen merknader og støtter Regjeringa sitt forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at departementet kan rasjonaliseres betydelig. Administrasjonen må gjøres så enkel og kostnadseffektiv som mulig. Departementet må se på sine kostnader og arbeidsoppgaver, og nøye vurdere hvor det kan spares inn og kritisk vurdere hvilke arbeidsoppgaver som skal prioriteres. Dette vil etter disse medlemmers syn føre til at flere resurser går til aktiv tjenesteproduksjon. I utgangspunktet vil derfor disse medlemmer foreslå en reduksjon på post 1 Driftsutgifter med 12,4 mill. kroner.

Disse medlemmer vil vise til at de ikke støtter opprettelsen av en utlendingsnemnd for klagesaker på vedtak i UDI, men mener at behandlingen av klager fortsatt skal tilligge departementet. Disse medlemmer foreslår derfor i sitt alternative budsjett post 1 Driftsutgifter økt med 40 mill. kroner i forhold til Regjeringens forslag. Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets alternative budsjett.

Det vert foreslått ei løyving på kr 10 400 000.

Komiteen vil vise til at det ved stortingsvalget ble gitt anledning til å forhåndsstemme på flere steder enn ved tidligere valg, for eksempel ved videregående skoler, universiteter og militærforlegninger. Komiteen ber om at det arbeides videre med å øke antall steder det er mulig å forhåndsstemme.

Komiteen støtter Regjeringas forslag.

Det foreslås bevilget kr 11 550 000.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har ingen merknader og støtter Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil på dette tidspunktet ikke utrede kollektiv arbeidsrett ytterligere. Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets alternative budsjett hvor bevilgningen reduseres med 1 mill. kroner.

Under V vert det foreslått å gje Kommunal- og regionaldepartementet fullmakt til midlertidig innkvartering av asylsøkjarar og flyktningar ut over 2002.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil vise til at globaliseringen fører til at mennesker verden over knyttes tettere sammen på grunn av internasjonaliseringen av økonomi, teknologi og kultur. Dette medfører innvandring fra andre deler av verden. Dette mangfoldet er en berikelse for Norge, samtidig som det stiller oss overfor nye utfordringer. Arbeidet for toleranse og kamp mot rasisme må stå sentralt. Det er viktig at innvandrerne blir godt integrert i det norske samfunnet. En vellykket integreringspolitikk forutsetter at alle tar del i samfunnets plikter og retter.

Flertallet vil understreke at det er store utfordringer på innvandringsområdet. Både det høye antallet asylsøkere og for lange saksbehandlingstider har medført et generelt stort press. Andelen asylsøkere med åpenbart grunnløse søknader har økt det siste året.

Flertallet viser til at Regjeringen vil foreta en grundig gjennomgang av utlendingsforvaltningen og tar sikte på en gjennomgripende reform av Utlendingsdirektoratet.

Flertallet vil påpeke viktigheten av at Norges innsats både bilateralt og gjennom internasjonalt samarbeid også må rettes mot årsakene til krig og konflikt. Fattigdom, korrupsjon og maktmisbruk må bekjempes. Det må satses langt mer på konfliktforebyggende tiltak, forsoning og metoder for beskyttelse av menneskerettighetene. Norge må stille krav til myndighetene i konfliktrammede land om ikke å hevde suverenitetsprinsippet for å hindre hjelp og beskyttelse av internt fordrevne flyktninger.

Flertallet vil påpeke at det norske samfunnet kommer til å være mer mangfoldig og flerkulturelt i framtida. All politikk må ha dette som et positivt utgangspunkt og legge til rette for respekt og inkludering av minoriteter i samfunn og sosialt fellesskap. Holdninger, verdisyn og normer er ulike. Dette stiller store krav til toleranse og åpenhet både fra majoritet og minoritet.

Flertallet understreker at det norske samfunn bygger på respekt for menneskerettighetene og demokratiske prinsipper. Dette er helt grunnleggende verdier og premisser for all politikk. Alle som bor i Norge, uavhengig av hva slags bakgrunn de har, skal ha like rettigheter, plikter og muligheter i alle deler av samfunnet og til å bruke sine ressurser. I praksis betyr dette at ulike individ og grupper trenger ulike tiltak og rammebetingelser for å kunne nytte og fylle sine retter og plikter fullt ut. En politikk for likestilling må derfor ha et stort spekter av virkemidler for å oppnå reell likeverdighet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil påpeke at mens flere enn noensinne er tvunget til å forlate sine hjem og søke beskyttelse i andre land, ser det ut til at viljen i vestlige land til å ta imot flyktninger og asyl-søkere blir stadig mindre. Det er mellom 35-40 mill. flyktninger eller internt fordrevne mennesker på flukt i verden. Dette er av de største menneskelige tragediene verdenssamfunnet står overfor og som Norge må ta sitt medansvar for. Norsk asyl- og flyktningpolitikk må bygge på oppfyllelse av våre internasjonale forpliktelser, reell rettssikkerhet og en aktiv og inkluderende integreringspolitikk. Disse medlemmer viser til sine respektive merknader i Innst. S. nr. 197 (2000-2001).

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil slå fast at prinsippene om likestilling mellom kjønnene og prinsippet om ikke-diskriminering er en viktig del av vårt verdigrunnlag. Disse verdiene er ikke kultur- eller religionsrelativistiske. Dette verdigrunnlaget er en helt nødvendig forutsetning for et likeverdig samfunn og for å kunne lykkes i arbeidet med å ivareta interessene til minoriteter.

Flertallet mener at kunnskap om og et naturlig forhold til forskjeller i hverandres levemåte er en forutsetning for et flerkulturelt samfunn. For å få dette til trengs møteplasser. Skolen er etter flertallets mening den beste av dem. Å bevare en fellesskole for alle er derfor et viktig bidrag til å skape grunnlag for et best mulig samfunn.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil derfor advare sterkt mot den politikk regjeringen Bondevik legger opp til med åpning for at stadig flere trossamfunn velger å starte egne skoler med et eget religiøst grunnsyn. Disse medlemmer mener at muligheten for å stifte privatskoler på et livssynsgrunnlag må begrenses.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil understreke at foreldrenes rett til å velge skole for sine barn er en del av menneskerettene som Norge er forpliktet av ifølge Menneskerettskonvensjonen.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener i tillegg at fellesskolen må være konfesjonsfri slik at alle skal føle tilhørighet til den.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er sterkt engasjert i å hjelpe flyktninger, men mener at de best kan hjelpes i sin geografiske og kulturelle nærområder. I stedet for å ta flyktningene til Norge, bør Norge bidra til å dekke utgifter til flyktningemottak i land i flyktningers nærområder. Disse medlemmer viser derfor til Fremskrittspartiets alternative budsjett hvor bevilgningene til humanitær bistand og nødhjelp til flyktninger økes.

Disse medlemmer vil begrense mottaket av flyktninger til Norge utenfra den vestlige kulturkrets til 1 000 personer pr. år. Dette omfatter de som får opphold på humanitært grunnlag, familiegjenforening og flyktninger. Disse medlemmer mener at det er svært vanskelig å få til en fungerende integreringspolitikk med et større mottak enn dette.

Disse medlemmer vil påpeke at Fremskrittspartiet har stått for en alternativ asyl- og flyktningepolitikk som ville ha resultert i at nye og drastiske tiltak ikke hadde vært nødvendig. Gjennom Fremskrittspartiets politikk ville flyktningestrømmen blitt vesentlig redusert, samtidig som man ville fått en bedre fungerende utlendingsadministrasjon, bedre mottak og en langt bedre integreringspolitikk slik at de som får opphold kan bli selvhjulpne individer i det norske samfunnet så fort som mulig.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti støtter ikke praksisen med å ta penger fra bistandsbudsjettet og bruke dem på innenlandsk oppfølging av flyktninger. Ordningen blir ikke bedre av at den er lovlig og praktiseres av alle vestlige land. Dette medlem vil foreslå at denne praksis opphører og at slik bruk av ODA-godkjente midler fases ut over en periode på maksimalt tre år.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener det er nødvendig med en bred gjennomgang av utlendingslovgivningen. Flertallet støtter opprettelsen av et lovutvalg som får i mandat å utrede og legge fram forslag til ny utlendingslov innen utgangen av 2003.

Flertallet mener utvalget må ha bred kompetanse på utlendingsfeltet, og at også personer med minoritetsbakgrunn i Norge må være med.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet støtter at det foretas en gjennomgang av utlendingslovens bestemmelser og tilhørende forskrifter med sikte på å ta inn i loven elementer som gir grunnlag for flyktningestatus, slik som kjønnsrelatert forfølgelse, tilhørighet til særlig sosial (etnisk) gruppe, barn som sosial gruppe, krigsflyktninger, internt fordrevne og forfølgelse fra ikke-statlige aktører. Dette vil sikre likebehandling og forutsigbarhet og bidrar til å få en nødvendig politisk avklaring av viktige prinsipielle avveininger som nå er lagt til Utlendingsnemnda.

Disse medlemmer vil spesielt vise til situasjonen for kvinner som risikerer forfølgelse og drap dersom de sendes tilbake etter samlivsbrudd.

Disse medlemmer vil på den bakgrunn fremme følgende forslag:

"Inntil gjennomgangen av Utlendingslovverket er gjennomført, ber Stortinget Regjeringen om å stille i bero utsendelsen av kvinner som hevder at de har vært utsatt for kjønnsbasert forfølgelse eller fått utsendelsesvedtak med hjemmel i bestemmelsen om oppholdstillatelse for kvinner etter samlivsbrudd."

Disse medlemmer vil vise til at statsløse flyktninger kan bli værende svært lenge i Norge, uten at det er mulig å returnere. Det er behov for å få satt tidsfrister for hvor lenge en slik midlertidighet skal vare. Disse medlemmer ber Regjeringen fremme forslag om slike tidsfrister.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til at det ved behandlingen av St.meld. nr. 17 (2000-2001) ble understreket behovet for å gjennomgå lov, forskrift og praksis knyttet til kjønnsbasert forfølgelse. Flertallet viser til at det ikke ble vedtatt å stille i bero saker hvor denne typen forfølgelse eller beskyttelsesbehov ble påberopt. En rekke av sakene er nå ferdigbehandlet og resultatet er at mange av kvinnene har fått bli i Norge.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil understreke behovet for at utlendingsadministrasjonen må ha særlig fokus på slike saker.

Dette flertallet viser også til brev av 29. november 2001 fra kommunal- og regionalministeren der hun bekrefter at kjønnsbasert forfølgelse vil inngå i lovutvalgets mandat.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til atFremskrittspartiet har fremmet forslag om å endre enkelte paragrafer i utlendingsloven.

I grove trekk ønsker Fremskrittspartiet følgende endringer:

Disse medlemmer mener at man ved strengere krav enn de som praktiseres i dag vil oppnå flere ting. For det første vil man unngå import av mennesker som vil kunne ligge samfunnet til byrde og i verste fall være sosialklienter resten av livet. For det andre vil man anspore de herboende til å ta utdannelse og arbeid og derved fungere bedre i det norske samfunn. For det tredje vil dette være et viktig virkemiddel mot tvangsekteskap. For det fjerde vil det være et virkemiddel mot bigami eller flerkoneri, som praktiseres i enkelte innvandrermiljøer i Norge, og for det femte kan det begrense antallet pro forma ekteskap. Dette er en type ekteskap hvor en utenlandsk mann "kjøper" en norsk kone ved at han betaler henne en viss sum for ekteskap. Partene vil da late som de bor sammen i tre år inntil mannen får bosettingstillatelse. Da kan partene skille seg, og mannen er likevel sikret fortsatt opphold i Norge.

Disse medlemmer ønsker selvfølgelig at Norge må overholde de internasjonale avtaler landet har gitt sin tilslutning til uten at man glemmer at Norge faktisk har nasjonal suverenitet over sitt territorium. Det forekommer egentlig noe dristig å gi utlendinger en form for rett til opphold som automatisk kan utløses, ikke minst tatt i betraktning at antallet potensielle asylsøkere i verden kan være på mange hundre millioner mennesker.

Disse medlemmer mener utvandringspotensialet fra verdens fattige land er enormt.

Underlig nok er det kun et mindretall av asylsøkerne som søker ved norsk grense. De fleste kommer seg ulovlig inn i Norge og søker om asyl ved et politikammer. Dermed starter svært mange asylsøkere sitt opphold i Norge med en ulovlig handling, samtidig som de lettere kan skjule sin reiserute eller andre forhold som kan ha betydning for vurderingen av asylsøknaden.

Disse medlemmer antar at grunnen til at flertallet av asylsøkerne søker om asyl først etter at de ulovlig har passert grensen er at de er blitt smuglet inn i landet. Menneskesmugling er en kriminell geskjeft i sterk vekst. Et påbud om at asyl må søkes ved norsk grense antas effektivt å stoppe en stor del av menneskesmuglingen til Norge.

Disse medlemmer viser til data fra Oslo politidistrikt som tilsier at 7 av 10 asylsøkere uten reisedokumenter (billetter) eller dokumenter som kan bekrefte deres identitet (som for eksempel pass eller nasjonalt identitetskort). Bare i 1998 registrerte Oslo politidistrikt 2 700 tilfeller hvor det var grunn til å tvile på utlendingers identitet. Identifisering av utlendinger er meget ressurskrevende, og med de høye tallene det dreier seg om står norske utlendingsmyndigheter overfor et formidabelt problem. I mange tilfelle kreves det et omfattende og vanskelig etterforskningsarbeid for å kunne fastslå hvem utlendingen egentlig er og hvor han eller hun kommer fra. I mange tilfeller er utlendingen samarbeidsvillig og man klarer med rimelig stor grad av sikkerhet å fastslå identitet og opprinnelsesland. I andre tilfelle, og det er ikke få, dekker utlendingen sin virkelige identitet og er lite samarbeidsvillig.

Disse medlemmer mener man kan undre seg over hvorfor utlendinger som søker om asyl og derved ønsker å slå seg ned i Norge og er avhengig av norsk velvilje, ikke vil samarbeide med norske myndigheter når det gjelder et så selvfølgelig krav fra myndighetenes side som det å avklare hvem utlendingen egentlig er. Disse medlemmer mener det nærliggende svaret er at utlendingen ønsker å skjule noe for norske myndigheter, og da vil det neste spørsmålet være: Hva ønsker utlendingen å skjule? Antagelig er det forhold knyttet til asylsøknaden som kan svekke denne, men det kan også være forhold knyttet til kriminalitet og terrorisme.

Falske opplysningene kan skjule forhold som alvorlig kriminalitet, tilknytning til en terroristorganisasjon eller sågar tilknytning til en fremmed stats etterretningsvesen. Enkelte utlendinger som er bosatt i Norge, og kom hit som asylsøkere, føler seg utrygge i Norge fordi de mener at enkelte miljøer av tidligere asyl-søkere er infiltrert av etterretningsagenter fra sine tidligere hjemland.

I lys av den risikoen Norge løper ved gjennom asylordningen å ta imot mange utlendinger som kan ha en tvilsom bakgrunn, bør reglene skjerpes overfor de som ikke vil oppgi riktig identitet. Det enkleste og mest effektive vil være å avslå å behandle asylsøknadene fra disse, mener disse medlemmer.

Disse medlemmer mener det egentlig ikke burde være særlig kontroversielt å utvise kriminelle utledninger, da det gjøres i alle land. Uenigheten i Norge dreier seg om hvor strenge vi skal være. Norsk praksis er forholdsvis streng, men disse medlemmer ønsker å gjøre praksisen enda strengere, da utlendingsloven § 29 annet ledd har gitt rom for tolkninger og skjønn som har ført til at personer som har begått alvorlige kriminelle handlinger likevel har fått bli i Norge.

Disse medlemmer mener det går et markert skille mellom kriminelle utlendinger som har skaffet seg en familie i Norge og de som ikke har det. Når det gjelder ugifte, enslige utenlandske kriminelle praktiseres loven relativt konsekvent. For de som er gift og har barn er det et sjansespill. Hvis man har en god advokat og gode støttespillere er det gode muligheter for fortsatt opphold i Norge.

Disse medlemmer mener at utlendinger som dømmes til ubetinget fengselsstraff i tre måneder eller mer skal utvises.

Dette vil kunne forebygge kriminalitet, og det må tilføyes at det ikke er mange effektive kriminalitetsforebyggende tiltak som er blitt iverksatt i Norge i de senere år.

Disse medlemmer mener at en streng utvisningspraksis vil redusere kriminaliteten blant utlendinger, noe som også vil bidra til at utlendinger i mindre grad blir assosiert med kriminalitet, og derved i mindre grad blir stigmatisert som kriminelle. Det kan knapt fremheves sterkt nok hvor viktig en streng utvisningspraksis er som kriminalitetsforebyggende tiltak. Mange kriminelle utlendinger frykter utvisning mye mer enn norsk fengselsstraff, som av mange knapt oppfattes som straff.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til ulike merknader fra Fremskrittspartiet om innvandringspolitikken. Flertallet finner det ikke naturlig med en bred generell gjennomgang av innvandringspolitikken i denne innstillingen, men viser til sine respektive fraksjonsmerknader i Innst. S. nr. 197 (2000-2001).

Komiteen ser det som svært viktig å etablere et godt forhold mellom innvandrere og nordmenn. Dette er ikke minst viktig i et langsiktig perspektiv. Komiteen ser fortsatt behov for stor oppmerksomhet overfor de innvandrere som har vært her i landet i lengre tid.

Komiteen viser til at det fortsatt er problemer som ikke er løst i flere grupper av innvandrere mange, mange år etter at de har kommet hit til landet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til regjeringen Stoltenbergs 10 punktsplan mot diskriminering som ble lagt fram sist sommer.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener Regjeringen må ta tak i problemene med å bekjempe etnisk diskriminering og rasisme på et bredt grunnlag. Flertallet viser til at flere rapporter dokumenterer at personer med innvandrerbakgrunn og nasjonale minoriteter opplever diskriminering og andre former for utestenging i samfunnet. Både arbeidsledighet, problemer på boligmarkedet, sosiale konflikter og segregering kan ha sin rot i diskriminering.

Flertallet vil understreke at Regjeringen har varslet at den våren 2002 vil fornye handlingsplanen mot rasisme. I tillegg vil det lovutvalg som regjeringen Bondevik I nedsatte om etnisk diskriminering avgi innstilling våren 2002. Regjeringen vil dermed komme tilbake til Stortinget med lovforslag så raskt som mulig, senest første halvår 2003.

Flertallet vil også understreke at regjeringene har vært aktive i innvandrermiljøene for å motvirke konsekvenser av 11. september 2001.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil fremheve at alle mennesker er født frie og like i verdighet og rettigheter, uavhengig av rase, farge, kjønn, språk, religion, opprinnelse eller oppfatninger.

Disse medlemmer mener bedømmelse av andre mennesker derfor må bygge på hva de gjør, snarere enn på hvem de er eller hvilken bakgrunn de har. En persons egenskaper er knyttet til det enkelte menneske, ikke til hudfarge, religion og opprinnelse. Fordi alle mennesker er født forskjellige, mener disse medlemmer at et samfunn som bygger på likeverd må respektere menneskers ulike egenart, kultur, holdninger, erfaringer og livsførsel.

Alternativet til mangfold er ensartethet, mener disse medlemmer, og en politikk for ensretting innebærer å legge føringer eller begrensninger på menneskers liv. En politikk for toleranse og respekt for mangfold åpner derimot for at vi som enkeltmennesker kan leve i tråd med vår individuelle egenart, at vi kan tro, mene og ytre det vi ønsker, velge mellom alternativer, søke å realisere våre personlige drømmer og la oss berike av de impulser mangfoldet rundt oss bringer med seg.

Disse medlemmerviser til at Fremskrittspartiet har som motto uttrykket: "Min frihet slutter der din begynner". Dette betyr at vi ønsker å tillate mennesker å leve sine egne liv så lenge det ikke går ut over andre. Dette gir stor grad av frihet, men er samtidig innskrenkende.

Dette innebærer at disse medlemmer ikke aksepterer at man for eksempel kan leve ut sin kultur og religion hvis dette medfører krenkelse eller overgrep mot medmennesker. Da velger vi å stå opp for det enkelte menneske og mot den kultur, livsoppfatning eller religion som tillater at noen mister sin frihet. Det må alltid være hensynet til det enkelte mennesket og dets frihet og rettigheter som må være avgjørende for den politikk som føres.

Disse medlemmer viser til at Aslam Ashan, som kom til Norge rundt 1970, flere ganger har nevnt at i begynnelsen av 1970-årene følte han seg meget velkommen i Norge, og ble møtt med varme og vennlighet overalt hvor han beveget seg.

Innflytelsesrike kretser forsøker å fortelle oss at rasismen er på fremmarsj, men dette er ikke en forklaring, men en bortforklaring. Hvis det norske folk hadde vært rasistisk, hadde antagelig Aslam Ashan merket det allerede i 1970-årene.

Disse medlemmer mener at det neppe er rasisme som preger dagens situasjon, men kanskje en økende skepsis mot innvandringen, som det antas har to hovedårsaker.

Disse medlemmer vil først peke på det store volumet på innvandringen. Norge ligger nær Europa-toppen når det gjelder mottak av innvandrere i forhold til landets folketall. Professor Stein Ringen (eneste nordmann som er fast engasjert ved Oxford University) har beregnet antallet til omkring 30 000 årlig, det må antas at han her også har tatt med arbeidsinnvandrerne fra EØS-land som Sverige og Danmark. En ny undersøkelse i 2001 viser at Norge ligger på tredjeplass i Europa når det gjelder antall innvandrere i forhold til folketallet.

Til sammenlikning er antallet fødsler i Norge omkring 60 000 årlig, og dette tallet omfatter selvfølgelig barn av foreldre med ikke vestlig bakgrunn. I Oslo har omkring 32 pst. av elevene i grunnskolen fremmedspråklig bakgrunn. Dette viser at den etniske sammensetningen av Norge forandres meget raskt.

I 1999 alene økte antall innvandrere i Norge med 22 000 mennesker, noe som er den største økningen som noen gang er registrert, ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB).

Følgende hypotese kan fremsettes: Skepsis mot innvandrere (som noen kaller rasisme) øker proporsjonalt med antall innvandrere.

For det andre mener disse medlemmer at det er mange som er skremt av den relativt høye kriminaliteten blant ikke-vestlige utlendinger (eller norske borgere av ikke-vestlig opprinnelse). Dessverre er det slik at kriminaliteten er uendelig mye mer synlig enn lovlydigheten.

I samfunnsdebatten er det flere som forsøker å skape en myte om at innvandrere ikke er mer kriminelle enn nordmenn, men dette er feil. I Oslo begår mannlige innvandrere dobbelt så mye kriminalitet som norske menn, relativt til antallet i hver kategori. Særlig når det gjelder vold, narkotikaforbrytelser og bedragerier er innvandrerne sterkt overrepresentert.

Disse medlemmer viser til at det fremgår av Oslo politikammers kriminalitetsrapport for 1998 at de fleste ran i Oslo blir begått av personer med innvandrerbakgrunn fra et ikke vestlig land. Tallet er 54 pst., og når man tar i betraktning at ikke-vestlige innvandrere utgjør under en fjerdedel av byens befolkningen, kan man trygt konkludere med at tallet er skremmende høyt.

Disse medlemmer mener at man på arbeidsmarkedet ser mer på kompetanse enn på hudfarge. Problemet til mange ikke-vestlige innvandrere er at den kompetansen de måtte ha ikke er tilpasset et moderne norsk arbeidsliv. Unge innvandrere som tar sin utdannelse i Norge og derved får norske vitnemål bør normalt ikke har problemer hvis de ellers er tilpasningsdyktige og behersker norsk, men de må selvfølgelig konkurrere på samme grunnlag som nordmenn, ikke kvoteres.

Konklusjonen er at det vanskelig kan ses at Norge er et lukket land for innvandrere, men det kreves vilje, evne og tilpasningsdyktighet hos innvandrere, noe ikke alle med bakgrunn fra ikke-vestlige land besitter i like stor grad.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, har merket seg at regjeringen Bondevik II ønsker en oppmyking av reglene for arbeidsinnvandring.

Flertallet viser til den forenkling av regelverket som ble foretatt av regjeringen Stoltenberg, for blant annet spesialister, og som vil bli iverksatt fra 1. januar 2002. Flertallet ser positivt på dette.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er opptatt av at økt arbeidsinnvandring ikke skjer på bekostning av de 60 000 arbeidssøkende vi har her i landet. Dette flertallet er kjent med at ledigheten blant de med ikke-vestlig bakgrunn, som er her i landet, er fire til fem ganger så høy som gjennomsnittsledigheten. Dette flertallet mener at økt arbeidsinnvandring av ufaglærte også må vurderes opp mot det faktum at særlig mange innvandrere går arbeidsledige. Dette flertallet mener at vi må sette inn tiltak som først og fremst får de som er ledige i dag ut i arbeidslivet. Da nytter det ikke å kutte i Aetat sine budsjetter, slik Regjeringen gjør. Mange innvandrere krever tett oppfølging over noe tid for å komme i jobb. Likevel vil det for samfunnet totalt være lønnsomt i forhold til at man aldri kommer ut i jobb, og vil bli avhengig at trygd resten av livet.

Dette flertallet mener at vi ikke skal ha en arbeidsinnvandring som fører til sosialt uakseptable vilkår i arbeidslivet. De arbeidsinnvandrerne som kommer hit skal ha like faglige rettigheter i arbeidslivet som andre arbeidstakere.

Dette flertallet er kjent med at spørsmålet om innføring av en generell adgang for ufaglærte til å få arbeidstillatelse som gir grunnlag for varig opphold, krever endring i utlendingsforskriften, og at dette berører hovedprinsippene for regulering av innvandringen til Norge, jf. utlendingslovens § 5. Dette flertallet forutsetter derfor at Stortinget får seg forelagt saken dersom det er aktuelt med en oppmykning av reglene om arbeidsinnvandring utover det som allerede er vedtatt.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil vise til at mangel på arbeidskraft i dag er den fremste kapasitetsskranken i norsk økonomi. Samtidig er det vedtatt en rekke bemanningskrevende reformer i den offentlige sektor, samt at vi har en demografisk utvikling som automatisk vil øke det offentliges etterspørsel etter arbeidskraft. Dette vil sette den langsiktige norske økonomiske vekstkraften i fare ved at konkurranseutsatt sektor vil tape kampen om arbeidskraften.

Disse medlemmer støtter en vurdering av oppmyking av regelverket for arbeidsinnvandring, slik at landet sikres tilgang på tilstrekkelig arbeidskraft.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til merknader i Innst. S. nr. 22 (2001-2002). Disse medlemmer er uenig i at asylsøkere med kjent identitet skal fratas midlertidig arbeidstillatelse.

Disse medlemmer viser til at det er behov for å myke opp innvandringsbestemmelsene, men vil ikke nå slutte seg til Regjeringens premisser for en slik oppmyking og vil avvente Regjeringens framlegg om dette. Disse medlemmer vil vise til at det er behov for å gi asylsøkere med avslag mulighet til å søke arbeidstillatelse som spesialist eller fagarbeider på linje med andre.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil ellers vise til egne forslag om en Green Card-ordning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at personer som i dag får tillatelse til å jobbe i Norge, må som utgangspunkt ha en kompetanse det er spesielt behov for. Før innvandringsstoppen, som ble innført i 1975, var reglene relativt liberale og det var i praksis fri arbeidsinnvandring.

Dette lokket mange innvandrere til Norge. Man trodde vel i utgangspunktet at innvandrerne ville reise tilbake til sine hjemland etter at de hadde lagt seg opp penger i Norge, men erfarte etter hvert at innvandrerene fant Norge mer attraktivt enn sine egne hjemland, og at de ikke bare ble i Norge, men hentet koner fra hjemlandet og fikk barn her.

Disse medlemmer viser til at ved innvandringsstoppen opphørte den frie innvandringen, men Norge var bundet av avtaler med de øvrige nordiske land, noe som innebar at det i Norden var et fritt arbeidsmarked som også omfattet Norge, også etter 1975. Ved inngåelse av avtalen om det Europeiske økonomiske samarbeidsområde i 1994 (EØS-avtalen) gjelder i praksis samme rettigheter for borgere av land tilsluttet avtalen, som for nordiske borgere.

Utlendinger fra land som ikke er tilsluttet EØS-avtalen må ha arbeidstillatelse. Dette gjelder dermed også for borgere av land som USA, Canada, Australia og New Zealand.

Når man søker om arbeidstillatelse i Norge, må man ha et konkret tilbud om arbeid fra en arbeidsgiver i Norge. Dette gjelder også hvis utlendingen søker ny arbeidstillatelse for å skifte arbeid.

Arbeidsgiveren må garantere arbeid med samme lønns- og arbeidsvilkår som for nordmenn i tilsvarende arbeid. Den utenlandske arbeidstakeren må også ha skaffet seg bolig i Norge for den tiden søknaden gjelder. Arbeidstilbudet må stå åpent inntil søknaden om arbeidstillatelse er behandlet.

Disse medlemmer registrerer at som hovedregel skal søknaden fremmes ved norsk utenriksstasjon i hjemlandet eller i det land der søkeren har hatt arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse de siste seks måneder. Tillatelsen må være gitt før søkeren reiser til Norge. Når søknaden er ferdigbehandlet, får søkeren melding fra utenriksstasjonen der søknaden er levert.

Arbeidstillatelsen er knyttet til et bestemt arbeidsforhold og gjelder bare et begrenset tidsrom, vanligvis ett år. Utlendingen må derfor søke om fornyelse av arbeidstillatelsen i god tid før den utløper.

Noen av arbeidstillatelsene og oppholdstillatelsene er av en slik art at de anses for å danne varig tilknytning til Norge. Disse tillatelsene kan danne grunnlag for bosettingstillatelse. En bosettingstillatelse gir rett til varig opphold og generell adgang til å arbeide i hele Norge uten tidsbegrensning.

Selv om en innvandrer har arbeidstillatelse, kan vedkommende ikke uten videre starte egen nærings­virksomhet i Norge.

EØS-borgere og deres familiemedlemmer har ifølge EØS-avtalen en utvidet og enklere adgang til å ta opphold og arbeid i Norge. Utlendinger som er omfattet av EØS-avtalen kan reise til Norge og både være her og arbeide i inntil seks måneder uten tillatelse. Når oppholdet eller arbeidet varer i mer enn seks måneder må man ha oppholdstillatelse, men innvilgelsen av denne tillatelsen er en ren formalitet. Utlendingsdirektoratet innvilget 4 854 tillatelser til borgere av land omfattet av EØS-avtalen i 1999.

Disse medlemmer viser til at det store flertallet av utlendinger fra land utenfor EØS-området som får arbeidstillatelse i Norge, får forskjellige tidsbegrensede tillatelser. For at en spesialisttillatelse skal kunne innvilges, må søkerens kompetanse være absolutt nødvendig for bedriften. Det må også være umulig å dekke kompetansebehovet med innenlandsk arbeidskraft. Disse medlemmer mener dette er en funksjonell praksis.

Disse medlemmer viser til at arbeidsledigheten for første generasjons innvandrere er meget høy. Arbeidsledigheten totalt var på 2,4 pst. Blant innvandrere fra Afrika var arbeidsledigheten på 12,3 pst. Det viser tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Ved utgangen av november i 1999 var det registrert 8 573 arbeidsledige første generasjons innvandrere, noe som er 4,2 prosentpoeng høyere enn arbeidsledigheten for hele befolkningen. 15 pst. av alle arbeidsledige var innvandrere.

Ved utgangen av november 1999 var 4 015 første generasjons innvandrere på ordinære arbeidsmarkedstiltak. Det tilsvarer 2 pst. av alle første generasjons innvandrere.

Disse medlemmer viser til at i løpet av de siste årene har det norske arbeidsmarkedet blitt gradvis strammere, og flere sektorer er preget av mangel på arbeidskraft. For å øke arbeidstilbudet registerer disse medlemmer at Regjeringen ønsker å myke opp reglene for arbeidsinnvandring.

Disse medlemmer vil påpeke at det er vanskelig å anslå hvor stor innvandringen til Norge vil bli i årene framover. Som følge av EØS-avtalen er Norge en del av det felles europeiske arbeidsmarkedet som sikrer fri bevegelse av arbeidstakere mellom medlemslandene. EU-landene har 380 mill. innbyggere. Den gjennomsnittlige arbeidsledigheten er på ca. 10 pst. Det utgjør 16,3 mill. personer. Innenfor gruppen av arbeidsledige mener disse medlemmer det er mange som har kvalifikasjoner som er etterspurt i Norge.

Disse medlemmer vil også vise til at EU er i gang med utvidelsesforhandlinger med flere av de østeuropeiske landene. Når det europeiske arbeidsmarkedet åpnes for østeuropeiske borgere, forventes økt arbeidsvandring fra Øst-Europa til Vest-Europa som følge av lavere levestandard i øst. Vi antar at også Norge vil bli et utvandringsmål for østeuropeerne når de nye søkerlandene blir innlemmet i det felles arbeidsmarkedet.

Bygger man på den store interessen som personer fra disse landene har vist mht. å søke arbeidstillatelser under ordningen med gruppearbeidstilatelser for landbruks- og hagebrukssektoren og helsesektoren, synes det derfor å kunne bli økte muligheter for å hente inn arbeidskraft fra et framtidig utvidet EØS-arbeidsmarked.

Disse medlemmer viser til at rekruttering av arbeidskraft utenlands også har virkninger utenfor arbeidsmarkedet. Det er ikke bare arbeidskraft som kommer hit, men mennesker med varierende behov for bl.a. bolig og offentlige tjenester.

Disse medlemmer mener at, i den grad det legges opp til økt arbeidsinnvandring av varig karakter og åpnes for familiegjenforening, blir de samfunnsmessige virkningene mer omfattende. Etterspørselen etter utenlandsk arbeidskraft er gjerne størst i perioder med generelt press i økonomien, høye boligpriser og økt flytting til sentrale strøk. Rekruttering av utenlandsk arbeidskraft til virksomhet i pressområdene vil kunne forsterke problemene.

Disse medlemmer viser til at et hovedprinsipp i norsk politikk er at alle som bor i Norge skal ha like muligheter, rettigheter og plikter til å delta i samfunnet og bruke sine ressurser. Det er bare noen få unntak der rettigheter og plikter er knyttet til norsk statsborgerskap. Prinsippet gjelder innvandrere som er bosatt her, men kun i begrenset utstrekning for personer som oppholder seg i Norge midlertidig, for en kort periode, på besøk eller for å utføre et bestemt oppdrag.

Disse medlemmer mener man bør se på flek-sible ordninger for rekruttering av utenlandsk arbeidskraft som innebærer at de som kommer får en midlertidig og kortvarig tilknytning til Norge. De må reise ut igjen når det ikke lenger er behov for deres arbeidskraft.

Disse medlemmer mener i tillegg at det bør legges opp til at det offentliges ansvar og den enkeltes rettigheter er svært begrenset den første tida, eventuelt under hele oppholdet. Det betyr at det må gjøres flere og større unntak fra hovedprinsippet om like rettigheter osv.

Disse medlemmer mener det økte behovet for arbeidskraft kan dekkes på mange måter. Historisk har innenlandsk arbeidskraft i hovedsak blitt mobilisert, selv om også utenlandsk arbeidskraft har vært med på å dekke innenlandsk behov for arbeidskraft. Dette tilsier at bruk av utenlandsk arbeidskraft også i framtida vil kunne være med på å dekke behovet i næringer hvor det er mangel på arbeidskraft.

Rekruttering av arbeidskraft fra utlandet kan skje på ulike måter. Man kan:

  • – Legge bedre til rette for at virksomheter har anledning til å rekruttere hele eller deler av arbeidsstokken utenlands for å utføre et tidsavgrenset oppdrag, f.eks et byggeoppdrag eller en vedlikeholdsjobb, eventuelt bruke private formidlings- eller utleiefirmaer.

  • – Endre regelverket slik at det åpner for mer bruk av sesongarbeidskraft i løpet av hele eller deler av året.

  • – Satse på å rekruttere nordisk arbeidskraft som er fleksibel i forhold til svingninger i tilbud og etterspørsel etter arbeidskraft. Mange reiser hjem igjen når etterspørselen dempes

  • – Formidle mer arbeidskraft fra andre EØS-land som også i stor grad reagerer på konjunktursvingninger.

  • – Utvide adgangen til å hente inn spesialister o.l. fra land utenfor EØS, enten avgrenset til bestemte regioner eller generelt.

Disse medlemmer finner det også riktig å peke på at det i Norge, foruten de registrerte arbeidsløse, er en meget stor arbeidskraftreserve. Norge ligger med god margin på verdenstoppen når det gjelder antall uføretrygdete i forhold til folketallet, og så vidt disse medlemmer har forstått øker antallet (relativt) raskere enn i noe annet land. For tiden er antallet på over 270 000 mennesker. Disse medlemmer mener at det i denne gruppen utvilsomt er mange som kunne tilbakeføres (attføres) helt eller delvis til arbeidsmarkedet. Også blant langtidssykemeldte er det en arbeidskraftreserve som kunne ha vært aktivisert ved å fremskynde operasjoner. Et mer effektivt helsevesen ville ha kunnet bidra til å frigjøre arbeidskraft. Det er kostbart for samfunnet i månedsvis å ha mennesker ventende på en operasjon som kunne ha gjort dem arbeidsføre.

Disse medlemmer mener videre at dagens skattesystem og skattenivået virker som en bremse når det gjelder å friste deltidsarbeidende til å arbeide mer, samt å aktivisere pensjonister som kunne tenke seg å spe på pensjonsinntekten.

Videre mener disse medlemmer at vi kan frigjøre arbeidskraft ved å redusere offentlige overføringer til næringslivet, og ikke minst ved en effektivisering innen det offentlige forvaltningsapparat. Nedleggelse av fylkeskommunen kan nevnes som et eksempel.

Disse medlemmer finner det også riktig å fokusere på at innvandring trekker arbeidskraft ut av markedet, da innvandring i seg selv virker sysselsettende: Utlendingsdirektoratet, innvandringskonsulenter, advokater, politi, domstoler og fengselsvesen, samt sosialvesen, helsevesen, skole og arbeidsmarkedsetat bruker mye tid på innvandrer- eller innvandrerrelaterte saker.

Disse medlemmer mener det er en helt klart mye større utfordring å ta ut den arbeidskraft som allerede er til stede, enn å ta inn flere innvandrere fra ikke-vestlige land, når vi ikke klarer å sysselsette de vi allerede har. Dette er ikke veloverveid, ansvarlig politikk. I Norge har man i særdeles liten grad vært i stand til å nyttiggjøre seg den arbeidskraften man har i landet. Det er dette som er problemet, og det er dette problemet som først må løses.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener det er uheldig at barn sitter i kirkeasyl. Flertallet vil be Regjeringen vurdere hvordan problemene knyttet til barn i kirkeasyl kan løses. Flertallet viser til at statsråden har bedt Utlendingsnemnda foreta en rask avgjørelse i de kirkeasylsakene som ikke har vært til behandling i Utlendingsnemnda.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at det sitter flere barnefamilier i kirkeasyl. Situasjonen til disse barna er alvorlig og vil i flere tilfeller være brudd på barns rettigheter. Praksis nå er at disse sakene har lavest prioritet i klagebehandlingen og derfor i realiteten ikke vil bli behandlet på svært lang tid. Denne situasjonen kan ikke fortsette. Disse medlemmer ber Regjeringen sørge for at disse barnefamilienes søknader prioriteres og at det tas initiativ til å løse sakene på en måte der hensynet til barna er avgjørende.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at den 5. juli 1993 sendte Justisdepartementet ut et skriv hvor politiet ble pålagt ikke å hente ut asylanter med makt. Dermed var ordningen med kirkeasyl et faktum i Norge. Kirkeasyl hindrer iverksettelse av lovlig fattede vedtak og setter vårt lov- og rettssystem til side.

Disse medlemmer vil minne om at norsk lov også gjelder inne i kirkebygningene.

Disse medlemmer viser til at kirkeasyl var en ordning som tilhørte den katolske kirke og forsvant i Norge med reformasjonen. I enkelte land besto asylpraksisen også etter reformasjonen, men ble sporadisk brukt og under forhold som ikke er sammenlignbare med dagens norske forhold.

Disse medlemmer viser til at kirkeasyl ikke var noen etablert ordning i Norge før det ble skapt av albanerne i 1993. I løpet av våren 1993 strømmet albanerne inn i kirker og bedehus. I løpet av dette året befant det seg i overkant av 600 i kirkeasylanter i Norge. Istedenfor å ta dette problemet ved roten, sendte Justisdepartementet ut en instruks datert 5. juli 1993 til landets politimestere hvor disse ble pålagt ikke å hente ut asylanter fra kirkene. Disse medlemmer mener at utfallet av dette var at myndighetene ikke ville håndheve norsk (utlendings-) lov i kirkebygninger.

Etter 1993 har tallet på kirkeasylanter variert, noe som bl.a. skyldes at de sittende justisministrene ved gjentatte anledninger har latt kirkeasylantene få gjenopptatt sine saker, noe som har ført til at nesten samtlige har fått opphold til slutt, på tross av sitt opprinnelige avslag. Disse medlemmer mener dette har vært meget uheldig og vil advare mot denne type praksis.

Disse medlemmer peker på at det i dag sitter svært få i kirkeasyl. Selv om ordningen i dag ikke omhandler et stort antall, kan dette raskt endres, ettersom uroligheter i verdensbildet kan gi betydelig økning i presset mot Norge og myndighetene gir amnesti til dagens kirkeasylanter.

Disse medlemmer mener kirkeasyl er en ulovlig inngripen som hindrer iverksettelse av lovlig fattede vedtak.

Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen trekke tilbake skriv av 5. juli 1993 om at politiet ikke skal kunne gå inn i kirker og bedehus for å hente ut folk med makt."

Komiteen vil vise til at det er store utfordringer på innvandringsområdet. Utlendingsdirektoratet (UDI) står overfor betydelige utfordringer med høyt antall asylsøkere og altfor lange saksbehandlingstider. Problemene med lang saksbehandlingstid gjelder ikke bare asylsøknader, men også søknader om visum, familiegjenforening, arbeidstillatelser og statsborgerskap.

En viktig årsak til de lange saksbehandlingstidene er at UDI ikke har fungert godt nok. Hvor alvorlig situasjonen er, blir understreket ved at regnskapet i UDI for 2000 ikke er godkjent av Riksrevisjonen.

Komiteen er derfor tilfreds med at det er satt i gang en rekke tiltak for å forenkle og effektivisere saksbehandlingsprosessene og vil understreke viktigheten at anbefalingene i rapporten fra Pricewaterhouse Coopers DA (PWC) følges opp.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, er tilfreds med at UDI tilføres økte ressurser for å kunne håndtere et større søknadsvolum, men vil understreke at det samtidig forutsettes en betydelig produksjonsvekst og vilje til nytenkning i UDI.

Flertallet vil understreke at mindreårige asylsøkere er en gruppe det må tas særskilt hensyn til.

Flertallet mener at oppholdstiden i statlige mottak må vesentlig ned. Flertallet legger videre vekt på hurtigere og korrekt behandling av saker etter utlendingsloven og viser til sine merknader i Innst. S. nr. 197 (2000-2001). Hurtigprosedyrer må løpende anvendes når asylsøkeren kommer fra bestemte land, når søkeren tidligere har fått avslag på søknad om asyl i Norge eller søkeren er anmeldt, siktet eller dømt for kriminelle handlinger i Norge.

Flertallet viser i den forbindelse til forslaget om en økning av bevilgningen til 824 mill. kroner, knyttet til forventet økning i antall nye asylsøkere, noe som vil medføre økte utgifter til saksbehandling i UDI, drift av mottak og integreringstilskudd til kommunene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil vise til at Fremskrittspartiet gikk imot å overføre intervjuene for asylsøkere til Utlendingsdirektoratet. Foreløpig har det ikke vært avdekket noen bedre saksbehandling på bakgrunn av overføringen av intervjuene mens selve overføringen har medført økte kostnader.

Disse medlemmer vil hevde at UDI bør igjennom en effektiviserings- og rasjonaliseringsprosess for på den måten å spare midler. Disse medlemmer vil videre påpeke at med Fremskrittspartiets politikk ville det ikke vært en like stor mengde søknader og derfor heller ikke et like stort behov for ressurser til å behandle søknader. Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets alternative budsjett hvor bevilgningen reduseres med 424 mill. kroner.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at både PWC-rapporten og det siste årets utvikling har medført at UDI nå utreder systemet for transittmottak. Flertallet ber om at det utformes et system som i større grad tar hensyn til at noen skal raskt ut, mens andre vil være lenger i mottak og derfor har behov for flere tiltak.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at erfaringer tyder på at den økonomiske støtten til beboere i mottak i Norge ligger høyere enn andre land i Europa. Det er viktig at Regjeringen kommer med forslag til en helhetlig vurdering av den økonomiske situasjonen til beboere i mottak, samt forslag om hvordan situasjonen kan bli bedre for dem som virkelig trenger økt økonomisk støtte.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener det er svært viktig å arbeide mer langsiktig i forhold til organisering av mottaksapparatet og bosetting, for å ta vare på og utvikle kompetanse og erfaring og innarbeide dette i lang- og kortsiktige kommunale planer. Flertallet vil hevde at kvalitet i mottakene må gå foran krav til geografisk spredning. Det må stilles klare krav til hvem som skal drive mottak, hva slags forutsetninger de bør ha og hva kan de tilby. Det er viktig at mottaksarbeidet blir profesjonalisert. Beboermedvirkning må bli et førende prinsipp i dette arbeidet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil vise til at SINTEF-rapporten fra 1999 avslørte at mange som bor i mottak opplever ren fattigdom.

Kommunal- og regionaldepartementet skriver i brev til kommunalkomiteen av 29. januar 2001:

"I visse tilfeller fører dette til at beboere ikke har råd til nødvendige helsetjenester og medisiner."

Disse medlemmer ber Regjeringen i Revidert budsjett for 2002 fremme forslag til økt stønad til livsopphold, nødvendig gjennomgang av egenandeler i helsetjenesten og heve grensene for friinntekt for beboere på mottak.

Det foreslås bevilget kr 2 809 340 000.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil påpeke at selv om antallet asylsøkere varierer fra år til år, er det ingenting i situasjonen i verden som tilsier at behovet vil minske. Arbeid med både utlendingssakene, inkludering og integrering er ikke et midlertidig og kortsiktig behov, men en permanent og varig oppgave. Hele statsforvaltningen og offentlig sektor må omstilles i forhold til et flerkulturelt samfunn og tilegne seg nødvendig kunnskap og kompetanse.

Flertallet viser til at et flertall i Stortinget, både i forbindelse med Utjamningsmeldingen og i Innst. S. nr. 197 (2000-2001), har gått inn for en ny supplerende stønadsordning for pensjonister med kort botid i Norge. Flertallet har merket seg at mange av disse nå er henvist til å være langtidsmottakere av sosialhjelp så lenge de lever. Dette er også en av grunnene til at kommunene er varsomme med å ta imot nye flyktninger. Flertallet er kjent med at saken har vært ute til høring i høst og ber Regjeringen om at en ordning for supplerende støtte til pensjonister med kort botid i Norge iverksettes.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til regjeringen Stoltenbergs Handlingsplan for sosial og økonomisk trygghet i Langtidsprogrammet 2002-2005.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil støtte forslaget om å gi halvdagplass i barnehage til alle barn i mottak i alderen fire til fem år.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, ber Regjeringen vurdere om ordningen skal utvides til også å gjelde yngre barn og heldagstilbud.

Komiteen mener det er helt avgjørende for barna å lære seg norsk språk og kultur i tidlig alder. Det er også helt avgjørende at de voksne kan være trygge for at barna har det bra og får nødvendig opplæring samtidig som de sjøl kan dra full nytte av introduksjonsprogram eller annen type arbeid eller opplæring.

Komiteen mener at dette er spesielt viktig for at kvinner får tilstrekkelig norskopplæring. Kvinnene har i de fleste tilfeller ansvar for barna og kan ikke ta del i undervisningen med mindre det blir sikret et godt tilbud til barnepass. Praktisk språktrening er avgjørende for barn og derfor vil barn som ikke har gått i barnehage stille dårligere rustet ved skolestart.

Komiteen mener det er viktig å bryte en negativ spiral med arbeidsledighet og sosialhjelp som viktigste inntektskilde, spesielt fordi det kan få følger for flere generasjoner. Foreldrene bør være gode forbilder for sine barn og spesielt er det viktig for integreringen i det norske samfunnet at voksne innvandrere og flyktninger kommer i aktivitet og tar del i arbeidsliv og samfunnsliv.

Komiteen vil påpeke nødvendigheten av å få på plass ordningen med introduksjonsprogram og introduksjonsstønad raskt og ber Regjeringen sørge for dette.

Komiteen vil vise til at det bare er negativt med lange perioder i passivitet. Sunn fornuft og erfaring tilsier at jo før en kommer i gang med tiltak, kompetanseheving og språkopplæring, jo bedre er det.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil understreke at norskundervisningen må være behovsbasert og at det er viktig å kvalitets­sikre introduksjonsprogrammene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at det er uheldig at prosjektet i bydel Gamle Oslo, der over 140 barn deltar, legges ned når statens tilskudd til det vellykkede prosjektet med blant annet gratis kjernetid, bortfaller. Dette prosjektet er integrering i praksis og ble opprettet for å gi innvandrerbarn mulighet til å integreres og lære språk gjennom gratis eller svært billig barnehageplass.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, er kjent med at overføringsflyktninger som har kommet de siste årene er vanskeligere å integrere enn asylsøkere. Det er viktig at de får god informasjon om norsk samfunnsliv, kultur og klima og at det derfor er nødvendig med rask oppstart av introduksjonsprogram. Dette flertallet vil påpeke at behovene innen psykiatrien er store og at det er behov for slike tjenester ved alle mottak og der flyktninger bosettes. Tilgjengelighet på slike tjenester må økes og tillegges stor vekt i mottaksplassering og bosetting.

Dette flertallet mener at mangelen på fagfolk innen dette feltet gjør at det er behov for at Regjeringen og KS i samarbeid lager en rekrutteringsplan og at denne er forpliktende og følges opp i årsbudsjettene. Dette er særlig viktig i de kommuner som tar imot overføringsflyktninger.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil påpeke hvor viktig og avgjørende integreringen er for samspillet mellom mennesker med forskjellig bakgrunn og kultur. Disse medlemmer vil understreke Fremskrittspartiets kamp for at staten skal dekke de utgiftene som er knyttet til utplassering av flyktninger i kommunene.

Disse medlemmer vil vise til forslag fra Fremskrittspartiet i Innst. S. nr. 197 (2000-2001) om at flyktninger som er utplassert i en norsk kommune med statlig integreringstilskudd ikke kan gis offentlig støtte til livsopphold dersom de bosetter seg i en annen norsk kommune. Videre viser disse medlemmer til Fremskrittspartiets alternative budsjett hvor bevilgningen reduseres betydelig som følge av Fremskrittspartiets innstramming i innvandrings- og flyktningepolitikken.

Disse medlemmer viser til at Norge i mange år har hatt en ikke tallrik, men innflytelsesrik gruppe som har snakket varmt om innvandring og lovprist det kulturelle mangfold og det farverike fellesskap. Utviklingen i 1990-årene har vist at drømmen om det farverike fellesskap var basert på en myte, og derfor snakkes det lite om det farverike fellesskap i dag. Det har etter hvert gått opp for mange i de fleste partier at nøkkelen til en noenlunde harmonisk sameksistens mellom folkegrupper med til dels meget ulik kulturell bakgrunn er at minoriteten forsøker å tilpasse seg majoriteten. Nøkkelen til en forhåpentlig fredelig fremtidig sameksistens er integrasjon, mener disse medlemmer.

Disse medlemmer vil vise til at det finnes flere grader av integrasjon. Eksempelvis har både Canada og USA en relativt liberal innvandringspolitikk og landene kan definitivt ikke karakteriseres som innvandrerfiendtlige. Likevel representerer de to landenes modeller for integrasjon av innvandrere ytterpunkter. Canada ønsker at innvandrerne skal føle seg hjemme i landet, forankret i sin egen kultur, mens det i USA tilstrebes en form for enhetlig samfunn med samling om felles verdier.

Disse medlemmer mener det er viktig å ha som utgangspunktet at nyankomne innvandrere er typiske eksempler på ikke-integrerte. Ikke kan de norsk, ikke har de kunnskaper om Norge, ikke kjenner de norsk kultur og ikke har de sosiale ferdigheter i det norske samfunn.

Hvordan innvandreren utvikler seg i det norske samfunn er avhengig av en rekke faktorer, som innvandrerens personlighet og tilpasningsevne, kunnskapsnivå og læreevne, sosiale omgivelser og hvordan hun eller han blir mottatt i sitt nye land.

Disse medlemmerviser til at det normalt vil skje en viss grad av tilpasning til det norske samfunn over tid, men det finnes mange eksempler på innvandrere som i liten grad klarer dette. De mest åpenbare eksemplene er eldre innvandrere som er ferdige med sitt yrkesliv og verken har behov eller lyst, eller kanskje evne, til å tilpasse seg nye forhold, samt innvandrerkvinner som blir holdt mer eller mindre innestengt, og som derfor har liten kontakt med det norske samfunn.

Disse medlemmer vil peke på at det ikke er klare skiller mellom de forskjellige nivåer av integrasjon, men flytende overganger. Integrasjon som begrep kan betraktes ut fra summen av en rekke kriterier eller verdier på forskjellige skalaer.

Indikasjonene som forteller noe om graden av integrasjon er, som tidligere berørt, språk, landkunnskap, sosiale og kulturelle ferdigheter, verdiorientering, sammensetning av eventuell vennekrets og tilpasning til yrkeslivet.

Disse medlemmer vil peke på at i mange tilfeller vil grad av integrasjon også henge sammen med grad av fortsatt tilknytning til hjemlandets (opprinnelseslandets) kultur og verdioppfatning, men ikke nødvendigvis. Man kan ta vare på sitt hjemlands kultur og bli integrert, men i mange tilfeller vil en sterk tilknytning til hjemlandets kultur og verdioppfatning være et hinder for integrasjon.

Disse medlemmer registrerer at Utlendingsdirektoratet i sin årsberetning for 1999 definerte begrepet integrering som følger:

"Gjeldende prinsipp i norsk innvandringspolitikk som vanligvis betyr at innvandrere og flyktninger blir funksjonsdyktige deler av majoritetssamfunnet, men uten at de mister sin kulturelle eller etniske identitet."

Disse medlemmer mener det virker litt pussig nærmest å stille et krav i en definisjon av begrepet integrering at innvandreren ikke har mistet sin kulturelle eller etniske identitet, når det klart viktigste elementet er innvandrerens funksjonsdyktighet i det norske samfunn.

Disse medlemmer mener vi bør nøye oss med en definisjon hvor:

"En integrert innvandrer er en innvandrer som er funksjonsdyktig i det norske samfunn."

Slik disse medlemmer ser det, er poenget det at det ikke er nok å bo i Norge for å kunne fungere i samfunnet. Arbeid er også et signal om integrering, men skal man bli fullt ut integrert, forutsettes det også at man aksepterer det norske samfunnets kultur og blir en del av denne, uten at dette nødvendigvis betyr at egen kultur og identitet behøver å lide.

Slik disse medlemmer ser det, er det svært sjelden at første generasjons innvandrere blir assimilert, hvis de ikke er i besittelse av eksepsjonelle språklige og sosiale ferdigheter.

Disse medlemmer mener annen og tredje generasjons innvandrere burde bli assimilert, men det skjer ikke nødvendigvis. Det er avhengig av foreldrenes tilknytning til det tidligere hjemlandets kultur og hvordan de formidler informasjon til sine barn om det landet de har slått seg ned i. Det er dessverre ikke helt uvanlig at Norge og nordmenn omtales i temmelig nedsettende vendinger i enkelte innvandrermiljøer, noe som selvfølgelig vil forme den oppvoksende generasjons holdninger til sine norske omgivelser.

Hva innebærer det å være assimilert? Slik disse medlemmer ser det, innebærer dette kort sagt det å fungere som en nordmann. Foruten fullkommen beherskelse av språket innebærer det også aksept av norske verdier, lover og regler.

Disse medlemmer vil påpeke at integrasjonen har en sosial side og en økonomisk side. Utlendinger som kommer til Norge for å bosette seg burde ha en egeninteresse av å klare seg best mulig i sitt nye land gjennom å skaffe seg et arbeid og forsørge seg selv og eventuell familie. I mange festtaler og i utallige skrifter omtales innvandrere som en ressurs, mens virkeligheten dessverre viser at mange har store problemer med å klare seg i det norske samfunn, og derfor er avhengige av sosialhjelp eller trygd. Litt polemisk kan man si at hvis innvandrerne skal bli oppfattet som en ressurs, så får de vise at de er det, og da får myndighetene stille de krav som er nødvendig.

Disse medlemmer mener at det er mange grunner til at integrasjon er viktig. Innvandreren vil føle at han eller hun behersker forholdene i et nytt land, noe som er en forutsetning for trivsel. For det norske samfunn vil innvandreren kunne bli en aktiv ressurs og ikke en utgiftspost i offentlige budsjetter. Videre vil muligheten for motsetninger mellom folkegrupper bli vesentlig redusert når alle slutter opp om de samme verdier. Egentlig er hudfarve og etnisk opprinnelse irrelevant når alle stort sett er enige om grunnleggende verdier i et samfunn.

En ikke-integrert innvandrer uten språk, sosiale ferdigheter eller arbeid kan ikke anses som en ressurs for det norske samfunnet, men kan selvfølgelig bli det gjennom et samspill mellom innvandreren og det norske samfunn. Integrasjonsprosessen er nøkkelen til å endre en passiv ressurs til en aktiv ressurs, mener disse medlemmer.

Disse medlemmer tror at de fleste innvandrere ønsker aksept i det norske samfunn, men aksepten henger på mange områder sammen med graden av integrasjon. Vi må vel kunne konkludere med at integrasjon derfor er av vesentlig betydning både for innvandreren selv og for det norske samfunnet.

Disse medlemmer mener at best mulig integrasjon av flest mulig av de utlendinger som har lovlig opphold i Norge burde være et politisk mål for alle partier, liksom det er for Fremskrittspartiet, som har konkret omtalt det i sitt program.

Disse medlemmer vil også påpeke at innvandrerne er en meget sammensatt gruppe. Mens det norske samfunn i verdensmålestokk har vært klart blant de mest homogene, så kommer innvandrerne fra forskjellige nasjoner, forskjellige folkegrupper, forskjellige språkgrupper og forskjellige religiøse og kulturelle grupper. Asylsøkerne har kommet fra alle befolkede verdensdeler, også fra USA er det kommet noen få. Denne meget heterogene folkegruppens eneste fellesnevner er at de ikke kommer fra Norge.

Hindringer for integrasjon kan deles i to hovedgrupper:

  • – Hindringer som skyldes forhold i det norske samfunn

  • – Hindringer som skyldes innvandrerne selv

Disse medlemmer vil påstå at den foreløpige innfallsvinkelen til problemstillingen har vært å fokusere meget sterkt på det første, mens disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet har vektlagt det siste.

Disse medlemmer finner det også riktig at innvandrernes eneste felles kjennetegn er at de ikke er norske, og dermed finner man også et meget vidt spektrum av holdninger overfor det norske samfunn. Ikke bare holdninger har stor betydning, men også tilpasningsevne og forankring i egen kultur.

Disse medlemmer vil påpeke at alle disse forholdene vil påvirke tilpasningsdyktigheten, og det er temmelig klart at enkelte grupper skiller seg ut både i positiv og i negativ retning, men til tross for de milliarder av kroner som hvert år bevilges til norsk forskning, herunder også samfunnsforskning, er det forbausende lite informasjon om dette viktige området, mener disse medlemmer.

Disse medlemmer viser til at det er stor villighet i alle tenkelige sammenhenger til å fremheve innvandrerne som en ressurs for Norge, men å studere og konkretisere årsaker til at disse ressursene ikke blir tatt ut, forekommer i liten grad. Grunnen til dette er åpenbar: Man ønsker ikke å stigmatisere enkelte grupper ved å skrive noe negativt om dem.

Likevel finnes det enkelte grove indikasjoner, som fremkommer i statistikken for arbeidsløshet blant innvandrere, fordelt etter opprinnelsesregion. Ikke overraskende er arbeidsløsheten størst blant innvandrere fra ikke vestlige land. Tallene fra august 1999 er som følger:

  • – Afrika : 15,3 pst.

  • – Øst-Europa: 11,5 pst.

  • – Asia: 11,1 pst.

  • – Syd- og Mellom-Amerika: 8,7 pst.

Disse medlemmer vil videre vise til at arbeidsløsheten blant ikke-vestlige innvandrere er vesentlig høyere enn for den øvrige befolkning, og det i en tid da arbeidskraft er sterkt etterspurt.

Disse medlemmer vil også peke på enkelte forhold som kan virke som sperrer for integrasjon:

  • – Uvilje mot å lære norsk

  • – Uvilje mot å tilegne seg kunnskaper om norske samfunnsforhold

  • – Uvilje mot norsk kultur og norske verdier

  • – Uvilje mot likestilling mellom kjønnene

  • – Religiøse anfektelser av en art som vanskeliggjør arbeid

  • – Kulturell etnosentrisitet (egen kultur er overlegen)

  • – Uvilje mot kontakt med nordmenn (holder seg til sine egne)

Disse medlemmer peker på at det er svært vanskelig å endre menneskers holdninger, og hvis man ikke får incitamenter til å endre holdninger, er det stor mulighet for at det ikke skjer. Dessverre synes det som om dette har vært situasjonen i Norge. I streben etter å opprettholde myten om det farverike fellesskap har forsøkene på å integrere innvandrerne vært lunkne og lite effektive.

Disse medlemmer mener manglende integrasjon skyldes dels et system hvor man deler ut penger uten å stille noen krav, og dels at man står overfor individer og grupper av innvandrere som upåvirket kan kultivere sin egen motvilje mot deltagelse i det norske samfunnsliv.

Det er bevilget og brukt hundrevis av millioner kroner på integrasjonstiltak i Norge, men likevel synes det som om man i realiteten har latt det flyte. Pengene har vært brukt uten at det har vært noen krav verken til den enkelte innvandrer eller til resultater av virksomheten.

Disse medlemmer mener nøkkelen til bedre integrasjon kan formuleres i ett enkelt ord: "krav".

Vi må i vesentlig større grad stille krav til innvandrerne. Krav om å lære norsk, krav til kunnskap om norske samfunnsforhold, krav til tilpasning til arbeidslivet og krav om respekt for norske verdier, som for eksempel likestilling mellom kjønnene og unge menneskers rett til å velge egen ektefelle. Hvis innvandrere ikke ønsker å føye seg etter dette, mener disse medlemmer at de bør stille seg spørsmål om de har kommet til riktig land.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet i mange år konkret har foreslått følgende tiltak for å bedre integrasjonen av ikke vestlige innvandrere:

  • - Bedre og mer omfattende norskopplæring

  • – Større vekt på opplæring om norske samfunnsforhold

  • – Inspirere til skolegang og videre utdannelse

  • – Knytte økonomisk bistand til deltagelse på opplæringstiltak

  • – Bistå innvandrere med å finne arbeid (gjerne utenfor Oslo).

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, og Senterpartiet, vil vise til at mange trenger Aetats virkemidler for å kunne nyttiggjøre seg sin arbeidstillatelse.

Flertallet vil understreke viktigheten av en omlegging av Aetats arbeid, slik at de som trenger tiltak får mer relevant og tilstrekkelig kompetanseheving, og en styrking av budsjettet slik at dette blir mulig.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil vise til Sem-erklæringen hvor det er varslet at Aetat skal være en kvalifiseringsetat hvor integrering av innvandrere i arbeidslivet er en prioritert oppgave.

Komiteen vil vise til at tilbakevending må være en viktig komponent i introduksjonsprogrammene og i alt arbeid med flyktninger og asylsøkere.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener det er behov for at Regjeringen kontinuerlig vurderer ikke bare akutt sikkerhetsrisiko ved tilbakevending, men også gjør en politisk vurdering av hva som tjener situasjonen i det området dit asylsøkerne skal sendes. Regjeringen bes ta anmodninger fra UNHCR i den forbindelse svært alvorlig.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil også be Regjeringen vurdere sin praksis med å sende barnefamilier ut av landet rett før skoleåret avsluttes. Å få fullført skolegang er viktig og vil være en god hjelp til å komme videre for barn og unge som har vært i Norge en tid.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, ser på arbeidet innvandrerorganisasjonene gjør som verdifullt. Disse organisasjonene er viktige medspillere og samarbeidspartnere også for myndighetene.

Flertallet ser det som viktig at organisasjoner og grupper som arbeider for at minoritetsgrupper i større grad skal bli deltakere i kunst- og kulturlivet, får støtte. Flertallet vil understreke at kulturelle møteplasser er velegnede arenaer for likeverdig og naturlig integrering. Flertallet viser til Mela 2002 som et eksempel på et bredt samarbeidsprosjekt.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det derfor er behov for å styrke budsjettrammen utover det fremlagte forslag til statsbudsjett.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet vil vise til at det er søkt om langt meir tilskot enn det budsjettet gir rom for og vil difor i sitt alternative budsjett auke løyvinga til innvandrarorganisasjonar med 5 mill. kroner.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil hevde at som prinsipp er alle barn som kommer til Norge uten foreldre eller foresatte er en bekymringssak og derfor et ansvar for barnevernet. Praksis nå diskriminerer enslige asylsøkere i forhold til norske barn, både når det gjelder nivå på omsorg og tilsyn i mottak, oppfølging ved plassering hos slektninger, ettersøking ved forsvinning og mulighet til å gjenforenes med sine foreldre dersom det er mulig. Enslige mindreårige asylsøkere må likestilles med norske barn uten foreldre eller foresatte som kan ta hånd om dem. Enslige mindre-årige asylsøkere har ulikt behov for oppfølging, men deres behov skal vurderes og dekkes på lik linje med norske barn uten foreldre eller foresatte.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge følgende prinsipp til grunn: Enslige mindreårige asylsøkere skal være et ansvar for barnevernet og ha et tilbud på lik linje med norske barn under omsorg fra barnevernet.

Mottak for enslige mindreårige asylsøkere gis status som barnevernsinstitusjoner."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at for å sikre tettere oppfølging av barnevernet er det avgjørende at barnevernet tilføres betydelig kompetanse og ressurser. I tillegg er det avgjørende at kompetansen på behandling av postkrigstraumer styrkes og at slik kompetanse er tilgjengelig i oppfølgingen av barna som trenger det. Disse medlemmer ber Regjeringen vurdere et samarbeid med Forsvarets sanitet på dette området.

Disse medlemmer viser til at noen enslige mindreårige asylsøkere bosettes privat hos slektninger eller personer med samme etniske bakgrunn som dem selv, uten vedtak etter Lov om barnevern. Barnevernet har i liten grad fulgt opp disse barna og familiene har ikke fått veiledning eller tilsyn. Dette er en ordning som har vesentlig lavere økonomiske kostnader for myndighetene. Ordningen er ikke tilfredsstillende og det er stor grunn til å stille seg kritisk til den slik det fungerer i dag. Disse medlemmer viser til merknader i Innst. S. nr. 8 (2001-2002) og ber Regjeringen følge dette opp.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, er enige i at enslige mindreårige asylsøkere er en spesielt utsatt gruppe som trenger særskilte tiltak, men mener ikke at barnevernet automatisk skal ha ansvaret. Barnevernet har i dag det samme ansvaret for enslige mindreårige asylsøkere som for andre barn i Norge. Barnevernet kan derfor overta omsorgen for en enslig mindreårig i mottak dersom det er nødvendig.

Flertallet ber Regjeringen vurdere en utvidet vergeordning samt at det kan tilbys flere fosterhjemsplasser.

Flertallet viser til at det i dag bare er ett mottak for enslige mindreårige, ellers er avdelingene integrert i ordinære mottak. Denne ordningen gir barna mulighet til å være sammen med familier som snakker samme språk og har samme bakgrunn. Ettersom barna kommer fra mange ulike land er det ikke alltid andre enslige mindreårige som snakker samme språk.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at Kristelig Folkeparti så seint som i vår støttet synet om at mindreårige enslige asylsøkere skulle behandles på lik linje med norske barn i tilsvarende situasjon. Uten begrunnelse endrer de nå syn. Likebehandling av barn uavhengig av hvem de er, er et viktig prinsipp og et nødvendig rettsgrunnlag for at noen av de mest utsatte barna i samfunnet skal få dekket sine behov. Dersom Kristelig Folkeparti også ved denne anledningen hadde støttet forslaget, ville det samlet flertall.

Komiteen vil vise til at manglene i boligmarkedet i Norge er årsak til at mange asylsøkere og andre med dårlig økonomi får store problemer. Komiteen vil vise til at mange kommuner melder at å finne bolig til rimelig pris er ett av de største problemene i integreringsarbeidet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til sitt forslag om å styrke boligtilbudet til vanskeligstilte gjennom økt boligtilskudd, økt bostøtte og økte lånerammer i Husbanken.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener at kommunenes kjøp av boliger til flyktninger må prioriteres ved fordelingen av boligtilskudd.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til egne forslag om dette temaet i Dokument nr. 8:74 (1999-2000), i Dokument nr. 8:91 (2000-2001) om strakstiltak for bostedsløse og i Innst. S. nr. 5 (2000-2001) om et statlig boliginvesteringsselskap. Både tilskudd og låneramme i Husbanken må økes ytterligere og tilskudd pr. bolig må økes til i gjennomsnitt 50 pst. slik at prisen kan bli overkommelig.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser til merknadene sine under 3.6 Bustad og bumiljø. Tiltak som vil gjere det lettare å etablere seg på bustadmarknaden, vil i stor grad og komme innvandrarar til gode. Ei styrking av rammene i Husbanken og ei auke både i omfanget av bustadtilskottet og tilskot til den einskilde bustad, vil og gjere det meir attraktivt for kommunane å bygge mellom anna rimelege utleigebustader.

Det foreslås bevilget kr 6 000 000.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at Senter for etnisk diskriminering fyller en viktig rolle. Det er ikke mulig å anta at domstolene kan fylle denne rollen, i og med at det ikke eksisterer et helhetlig lovverk mot diskriminering. Det vil også være uhensiktsmessig og uklokt uansett å legge opp til en praksis der flere saker enn nødvendig skulle gå til domstolsbehandling. Det er derimot svært viktig at samfunnet har andre mekanismer og ordninger som kan sette lys på diskriminering, forebygge og bidra til løsning av konflikter.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil understreke at Fremskrittspartiet var imot å opprette Senter mot etnisk diskriminering, og ønsker å legge ned driften. Disse medlemmer har det syn at domstolene bør kunne ivareta denne oppgaven. På denne bakgrunn har Fremskrittspartiet redusert tilskuddet i sitt alternative budsjett, og vil videre ha som målsetning å fjerne tilskuddet neste år.

Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å legge ned Senter mot etnisk diskriminering."

Det foreslås bevilget kr 3 650 000.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene nå har vært igjennom en evaluering av NIBR og at dette skal være grunnlaget for eventuelle endringer i utvalget.

Flertallet mener at utvalget er nødvendig for kontakt og dialog mellom ulike parter. I en tid da det ser ut for at det flerkulturelle samfunn i Norge bare øker, mener flertallet at det fortsatt er behov for utvalget, men med noen justeringer slik at det kan fungere optimalt. Flertallet regner med at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med saken på en hensiktsmessig måte.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil understreke at Fremskrittspartiet var imot å opprette Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene. Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets alternative budsjett hvor bevilgningen kuttes i sin helhet.

Disse medlemmer mener integrering og forståelse for innvandrergruppene best kan ivaretas på fellesarenaer, og ikke ved å tilstrebe egne lukkede arenaer for disse grupper. Deltakelse i den generelle samfunnsorganisering er derfor den beste måte å videreutvikle dialogen på.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil påpeke at Kontaktutvalget nettopp er ment å være en møteplass mellom majoritet og minoritet.

Det foreslås bevilget kr 109 800 000.

Komiteen har merket seg at Utlendingsnemda har lang saksbehandlingstid og mange ubehandlede saker liggende.

Komiteen forutsetter at effektiviteten økes slik at saksbehandlingstiden reduseres vesentlig.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, har merket seg at den nye regjeringen har som mål å få bygget ned restansene i UDI og Utlendingsnemnda innen 1. juli 2002.

Flertallet viser til mange og store problemer i UDI gjennom flere år selv om det har blitt satt inn stadig større ressurser for å komme restansene til livs.

Flertallet er enig i de tiltakene som er satt i gang for å få kontroll med behandlingstiden i UDI. Det er helt uholdbart at mange sitter i mottak i opptil flere år. Det er også kjent at opphold i mottak ofte gjør at integreringen blir vanskeligere.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil vise til Høyres og Kristelig Folkepartis merknader om Utlendingsnemnda i Innst. S. nr. 22 (2001-2002).

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er kritisk til hvordan ordningen med utlendingsnemnd ser ut til å virke. Få saker blir behandlet i full nemnd og det ser ut til at ren administrativ behandling får mer vekt. Dette bryter med intensjonen i ordningen, som var at behandling av klager i nemnd skulle øke rettssikkerheten for den enkelte asylsøker. Disse medlemmer ber Regjeringen sørge for at forutsetningene for inn-føring av ordningen blir fulgt opp.

Disse medlemmer mener ordningen viser store svakheter og at Regjeringens mulighet og vilje til å legge politiske føringer er for små.

Disse medlemmer vil hevde at det er stort behov for raskt å få i gang arbeidet med å se på Utlendingsnemndas rettsanvendelse. Dette er nødvendig for å se om praksis endres, om praksis er i tråd med FNs prinsipper i Flyktningekonvensjonen, og om det er samsvar mellom rettsanvendelsen og politisk oppfating av hvordan asyl- og flyktningepolitikken skal være. Disse medlemmer vil også be Regjeringen sørge for at Utlendingsnemndas praksis offentliggjøres i anonymisert form, slik at utenforstående kan følge med på utviklingen innen et så viktig felt for menneskerettigheter og forvaltningsrett i Norge.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil vise til at Fremskrittspartiet var imot å opprette en egen utlendingsnemnd som skulle overta behandlingen av alle saker og vedtak etter utlendingsloven.

Disse medlemmer mener bakgrunnen for å etablere utlendingsnemnden først og fremst var å flytte ubehaget ved å måtte ta stilling til enkeltsaker vekk fra de politiske myndigheter.

Disse medlemmer vil videre påpeke at Sverige har en lignende ordning og arbeider med å forandre den pga. at den ikke fungerer. Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets alternative budsjett hvor bevilgningen strykes på kap. 524. Disse medlemmer mener at klagebehandlingen bør legges tilbake til departementet.

Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å legge ned Utlendingsnemnda, samt sørge for at politiet igjen får ansvaret for avhør av asylsøkere."

Det foreslås bevilget kr 2 700 000.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, ser det som positivt at det finnes tilskuddsordninger som støtter virksomhet som bidrar til aktiv samfunnsdeltakelse, og som skal sikre alle uavhengig av etnisk bakgrunn og kjønn like muligheter. Der er viktig med tiltak som kan motvirke diskriminering av minoriteter. Flertallet vil vise til at tilskuddsordningen både går til å støtte opp om driften av frivillige organisasjoner og til prosjektstøtte. Flertallet har merket seg at det blant annet gis prosjektstøtte til formidling og dokumentasjon av kunnskap om minoritetenes situasjon, ulike former for diskriminering og holdningsskapende arbeid.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil understreke at det ikke er ønskelig fra vårt ståsted å gi spesiell støtte til noen spesielle grupper. Disse medlemmer mener at offentlige midler til frivillige organisasjoner bør gis på en måte som ikke ekskluderer noen, men gjør det mulig for alle å søke på et likt og rettferdig grunnlag. Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets alternative budsjett som kutter denne bevilgningen. Minoritetsgrupper bør i likhet med alle andre grupper søke deltakelse i det generelle frivilligheten og dens organisasjoner.

Disse medlemmer avviser enhver forskjellsbehandling som er relatert til etnisk opprinnelse eller kulturell eller religiøs tilhørighet.

Disse medlemmer er av den grunnleggende oppfatning at alle innbyggere i Norge, uansett gruppetilhørighet eller etnisk, kulturell eller religiøs tilhørighet, skal behandles likeverdig med hensyn til rettigheter og plikter i det norske samfunn. Praktisering av prinsippet om full likeverdighet i samfunnet kan vanskelig forenes med at utvalgte grupper i det norske samfunn ytes særbehandling fra den norske stat.

Disse medlemmer mener det beste er at flest mulig rettigheter i samfunnet skal være knyttet til enkeltindividets behov og ikke være avhengig av etnisk gruppetilhørighet. Økonomisk bistand for å ivareta interesser knyttet til minoritetsgruppers kultur, litteratur eller språk anses som et privat ansvar og er derfor det offentlige uvedkommende å finansiere.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til merknader og egne forslag i Innst. S. nr. 145 ( 2001-2002).

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til Budsjett-innst. S. nr. 5 (2000-2001) der flertallet ber departementet vurdere tilskudd til det lulesamiske senter Arran.

Flertallet har merket seg at departementet ikke finner å kunne bevilge midler på eget budsjett. Flertallet henstiller til at Kommunal- og regionaldepartementet i samarbeid med berørte departementer søker å finne en løsning som sikrer realisering av byggetrinn II.

Det foreslås bevilget kr 127 500 000.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil understreke viktigheten av at det legges til rette for at den samiske folkegruppen kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. For å kunne oppfylle dette mener flertallet at Sametinget må gis større politisk innflytelse og økt myndighet i saker som er av spesiell interesse for den samiske befolkningen.

Flertalletvil spesielt peke på saker som angår samisk språk, kultur og utdanning.

Flertallet mener det er viktig å styrke Sametingets rolle som premissleverandør overfor Regjeringen og som ansvarlig organ for å utvikle det samiske samfunnet.

Flertallet har merket seg at Regjeringen foreslår å overføre forvaltningen av flere samiske institusjoner og tiltak fra Kulturdepartementet til Sametinget. Flertallet er enig i at man for å gi Sametinget størst mulig grad av frihet ved disponering av midlene, overfører dem til en samlet bevilgning under kap. 320 Allmenne kulturformål post 53 Samiske kulturformål.

Flertallet vil peke på at aktiv bruk av det samiske språket står sentralt i den videre utviklingen av samisk kultur. Flertallet er enig i at det er spesielt viktig å legge til rette for at samisk språk kan benyttes i IKT-sammenheng. Flertallet har merket seg at det er nedsatt en arbeidsgruppe som skal vurdere om berørte kommuner og fylkeskommuner får dekket sine faktiske utgifter med tospråklighet. Flertallet vil vise til at beløpet som overføres Sametinget til å dekke kostnader ved tospråklighet, 10,2 mill. kroner, er beregnet blant annet på bakgrunn av arbeidsgruppens foreløpige vurderinger og anbefalinger.

Flertalletvil understreke at forutsetningen for de økte midler er behovet for dekning av reelle kostnader ved tospråklighet.

Flertallet har merket seg at det er behov for rettsforskning om samiske sedvaner og om relasjonen mellom statssamfunnet og samene opp gjennom tidene. Flertallet vil vise til at det er bevilget midler til Makt- og demokratiutredningen som skal kartlegge noen av de faktorene som påvirker maktforholdet mellom den norske majoritetsbefolkning og den samiske befolkning.

Flertallet vil vise til at det fremdeles eksisterer negative holdninger og intoleranse i forhold til samer. Flertallet mener det derfor er viktig at det iverksettes en holdnings- og informasjonssatsing om samer og samiske forhold.

Flertallet vil vise til at virksomheten til Sametingets underliggende råd ble omorganisert fra 1. januar 2001. Flertallet har merket seg at målsettingen med den nye organisasjonsstrukturen er å sette Sametinget i stand til å være en politikkutvikler og en politisk premissleverandør med klare politiske og administrative ansvarslinjer.

Flertallet har merket seg at Sametingets økonomiske ramme utvides med skjønnsmidler til kommuner med særlig utgifter til tospråklighet.

Flertallet vil vise til at det er opprettet et "Samefolkets fond" som en kollektiv erstatning for de skadene og den uretten fornorskningspolitikken har påført den samiske befolkning. Flertallet slutter seg til at avkastningen av fondet ikke skal benyttes til individuelle erstatninger. Flertallet mener det er riktig at det er Sametinget som skal forvalte fondet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at Sametinget bør nedlegges. Dette har sin bakgrunn i motstand mot en positiv forskjellsbehandling basert på etniske og kulturelle kriterier som i seg selv skaper grunnlag for konflikter.

Disse medlemmer konstaterer at Regjeringens politikk synes å være gradvis å øke Sametingets innflytelse over utviklingen av store deler av Finnmark. Økt samisk makt og innflytelse bidrar til å tilspisse konfliktsituasjonen i den opphetede debatten om retten til land og vann i Finnmark.

Disse medlemmer mener det riktige er at alle skal ha lik rett til land og vann i Finnmark, da dette er den beste og mest rettferdige løsningen for alle som bor i dette store fylket. Prinsippet om lik rett for alle er det utgangspunktet som er det minst konfliktskapende alternativet for Finnmark.

Disse medlemmer viser med denne bakgrunn til Fremskrittspartiets alternative budsjett som reduserer bevilgningen til Sametinget betydelig.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å starte arbeidet med å nedlegge Sametinget."

Det foreslås bevilget kr 5 600 000.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener det er viktig at det foreslåtte kompetansesenteret for urfolkets rettigheter etableres og organiseres på en måte som sikrer god kontakt med andre institusjoner og organisasjoner som arbeider med urfolks- og menneskerettighetsrelaterte spørsmål.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser også til sine merknader i kap. 541, Sametinget, om at Sametinget bør nedlegge. Av dette følger det at tilskudd til formål som er knyttet til etnisk tilhørighet ikke er dette partis politikk.

Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets alternative budsjett hvor bevilgningen til samiske formål reduseres. Fremskrittspartiet ønsker ikke å gi etniske minoriteter spesielle tilskuddsordninger.

Under III vert det foreslått å gje Kommunal- og regionaldepartementet i 2002 ei omdisponeringsfullmakt i samband med videreutvikling av regionale utviklingsprogram i Hedmark og Oppland fylkeskommuner. Løyvingane dette gjeld er følgjande: Kap. 550 post 61, kap. 551 post 51, kap. 551 post 55, kap. 551 post 58 og kap. 2425 post 50, avgrensa til maksimalt 20 pst.

Komiteen viser til at regjeringa Bondevik II i St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002) ikkje har foreslått løyvingar under kap. 550 post 61 og kap. 558 post 58. Omdisponeringsfullmakta under III er i forslag til vedtak retta ut ifrå dette.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har merket seg at regjeringen Stoltenberg foreslo å videreføre bevilgningene til programområdet distrikts- og regionalpolitikk om lag på samme nivå som i 2001, når en ser bort fra lånetransaksjoner, kapitalinnskudd, ekstraordinære poster og bevilgningstekniske endringer.

Disse medlemmer viser til regjeringen Stoltenbergs budsjettforslag, Arbeiderpartiets merknader i finansinnstillingen og merknadene under kap. 3.5 i denne innstilling, og foreslår følgende bevilgninger under programkategori 13.50 Regional- og distriktspolitikk:

Sammenligning med Regjeringens framlegg

I parentes endring i forhold til grunnlaget for den vedtatte utgiftsrammen.

Kap.

Post

Formål:

H, KrF og V - tillegg 4

AP

550

Lokal næringsutvikling

113 300 000

(+113 300 000)

60

Tilskudd til utkantkommuner

0

0

(0)

61

Kommunale næringsfond

0

93 300 000

(+93 300 000)

63

Kompensasjon borfall av redusert arbeidsgiveravgift

0

0

(0)

63

Kompensasjon for økt arbeidsgiveravgift

0

20 000 000

(+20 000 000)

64

Ungdomssatsing i distriktene

0

0

(0)

551

Regional næringsutvikling i fylker og kommuner

434 000 000

552 500 000

(+118 500 000)

51

Tilrettelegging for næringsutvikling, fond

240 000 000

290 000 000

(+50 000 000)

55

Etablererstipend, fond

120 000 000

124 000 000

(+4 000 000)

57

Tilskudd til INTERREG, inkl. pilotprosjekter, fond

74 000 000

77 000 000

(+3 000 000)

58

Regionale samordningstiltak, fond

0

61 500 000

(+61 500 000)

552

Nasjonale programmer og tiltak for regional utvikling

206 000 000

247 700 000

(+41 700 000)

21

Kunnskapsutvikling, informasjon mv.

11 000 000

9 300 000

(-1 700 000)

53

Programmer for kompetanseutvikling, fond

60 000 000

60 400 000

(+400 000)

54

Program for vannforsyning, fond

0

30 000 000

(+30 000 000)

56

Omstilling og nyskaping, fond

77 000 000

84 000 000

(+7 000 000)

70

SIVA - utviklingsarbeid, inkubatorprogram mv.

32 000 000

34 000 000

(+2 000 000)

71

Næringshager

26 000 000

30 000 000

(+4 000 000)

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti har merket seg at regjeringen Bondevik II forslår å redusere bevilgningene med hele 350 mill. kroner, tilsvarende 17,6 pst., i forhold til regjeringen Stoltenbergs framlegg.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, står fast ved at hovedmålet for distrikts- og regionalpolitikken er å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og å ha likeverdige levekår i hele landet. Flertallet understreker at dette krever en aktiv bruk av de distriktspolitiske virkemidlene.

Flertallet mener at det er behov for å videreføre og utvikle satsingen på kvinner i næringslivet, på ungdom og vil trekke inn unge voksne i etableringsfasen som en ny målgruppe.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er behov for en systematisk politikk for å styrke utviklingen av robuste arbeids-, bo- og serviceregioner. Samtidig må det settes inn en særlig innsats overfor småsamfunn med stor nedgang i folketallet og lang avstand til sentra.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg at arbeidsplasser fortsatt betyr mest ved valg av bosted.

Flertallet mener at det skal utøves en aktiv statlig lokaliseringspolitikk slik at statlige arbeidsplasser gis en bedre geografisk fordeling. I tråd med de nye retningslinjene for statlig lokaliseringspolitikk som ble fastsatt av regjeringen Stoltenberg, legger flertallet til grunn at all ny statlig virksomhet skal lokaliseres utenfor Oslo, med mindre helt særskilte forhold foreligger. Flertallet mener at slik lokalisering må brukes som et aktivt virkemiddel for å motvirke negative virkninger på steder som er blitt særlig hardt rammet av nedleggelse av tidligere statlig virksomhet.

Flertallet mener offentlige servicekontor kan ha stor betydning for å sikre tilgang på offentlige tjenester blant annet i distriktene. Flertallet mener derfor at utbyggingen av offentlige servicekontor må intensiveres.

Målet for distrikts- og regionalpolitikken kan bare nås dersom det utvikles et lønnsomt og konkurransedyktig næringsliv i alle deler av landet. Flertallet vil peke på betydningen av at bedriftenes kompetanse og nyskapingsevne styrkes. Flertallet vil understreke betydningen av en aktiv politikk for å styrke utdanningstilbudet og forskningsaktiviteten i distriktene. Flertallet mener at det må legges til rette for utvikling av kunnskapsintensive bedrifter i distriktene.

Flertallet mener at det skal utøves en aktiv statlig innovasjonspolitikk hvor det legges til rette for å ut­vikle gode regionale verdiskapingsmiljøer. Det forutsetter en tettere kontakt mellom næringslivet i regionen, utdannings-, forsknings- og utviklingsmiljøene, kapitalmiljøene og det offentlige virkemiddelapparatet. Virkemidlene i distrikts- og regionalpolitikken må i sterkere grad vris mot utvikling av slike verdiskapingsmiljøer, og mot utvikling av ulike regionale fortrinn.

Flertallet viser til at distriktene tradisjonelt har hatt ulemper knyttet til avstanden fra markedene. Gjennom ny informasjonsteknologi kan slike avstands-ulemper reduseres. Flertallet understreker derfor betydningen av at distriktene sikres tilgang til høyhastighets infrastruktur for informasjons- og kommunikasjonsteknologi.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti har merket seg at den regionale transportstøtten har blitt svært ulikt praktisert etter at ordningen ble desentralisert til fylkeskommunene, og at virkemidlet derfor virker svært ulikt i de ulike deler av landet og i forhold til nabolandene. Disse medlemmer ber Regjeringen gjennomgå praktiseringen av den regionale transportstøtten, og herunder vurdere om ordningen bør være statlig.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg at det er en økende tendens til at folk ved valg av bosted vurderer flere sider enn bare det jobbmessige. Dette gjelder blant annet tilgang på tjeneste-, kultur- og velferdstilbud. Flertallet peker i denne forbindelse på betydningen av et vel utbygd offentlig velferdstilbud i alle deler av landet. Samtidig vil flertallet framheve at et aktivt lokalt og regionalt kulturliv har stor betydning for trivsel og tilhørighet.

Flertallet mener at den distrikts- og regionalpolitiske innsatsen i større grad må tilpasses lokale og regionale forutsetninger. Flertallet mener derfor at fylkeskommunene bør få større frihet til å foreta regionale og lokale prioriteringer innenfor rammen av nasjonale mål og strategier. Flertallet viser til at flertallet i kommunalkomiteen i innstillinga om distrikts- og regionalpolitikken i Innst. S. nr. 318 (2000-2001) uttalte:

"Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er einig i at fylkeskommunen si rolle vert styrka, og at fylkeskommunen no blir ein politisk hovudaktør i den utviklingspolitikken ein formar regionalt." (s.30)

Flertallet viser videre til at et flertall i kommunalkomiteen i Innst. S. nr. 318 (2000-2001) gikk inn for at innsatsen i distrikts- og regionalpolitikken skulle være minst så sterk som regjeringen Stoltenberg la opp til i meldingen. Deler av dette flertallet, medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, uttalte at det var:

"…naudsynt med ei ekstraordinær satsing for å nå hovedmåla i distrikts- og regionalpolitikken i komande periode." (s.5)

Denne merknaden er også i samsvar med de felles merknadene fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, innstillingen til Langtidsprogrammet 2002-2005, hvor det ble uttalt:

"Dette krever en bred gjennomgang og økt satsing på distriktspolitiske virkemidler." (s.123)

Mindretallet i kommunalkomiteen, medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, uttalte derimot:

"Da er ikke satsing på offentlig næringsstøtte og tiltakspakker det som skal til, men satsing på infrastruktur og en generell bedring av bedriftenes rammevilkår gjennom blant annet en reduksjon av skatte- og avgiftsnivået." (s.5)

Flertallet har merket seg at regjeringen Bondevik IIs argumentasjon for forslaget om betydelige kutt i bevilgningene til distrikts- og regionalpolitikk er nær sammenfallende med synspunktene til mindretallet i innstillingen om distrikts- og regionalpolitikken, og står i motstrid til merknadene fra flertallet.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen sørge for at distrikts- og regionalpolitikken utøves på grunnlag av den politikk som ble støttet av et flertall av kommunalkomiteens medlemmer i Innst. S. nr. 318 (2000-2001)."

Flertallet har merket seg at regjeringen Bondevik I i budsjettframlegget for 2000 uttalte:

"Regjeringen innledet i 1999 en distriktspolitisk snuoperasjon for å "ta hele landet i bruk" og er i ferd med å gjennomføre den største distriktspolitiske satsingen på 90-tallet". (s.105)

Til sammenligning har regjeringen Bondevik II i budsjettframlegget for 2002 uttalt:

"I forhold til St.prp. nr. 1 (2001-2002) er det foreslått en reduksjon i bevilgningene på programkategori 13.50 Regional- og distriktspolitikk på 350 mill. kroner". (s.96)

Flertallet viser til næringskomiteens merknader om bevilgningene til Statens nærings- og distriktsut-viklingsfond. Flertallet vil peke på at den store reduksjonen i bevilgningene til bedrifts- og nærings-utvikling i distriktene vil gjøre det vanskeligere å utvikle arbeidsplasser og næringsliv i distriktene. Likeså er regjeringen Bondevik IIs forslag om å fjerne hele bevilgningen til nyskapingsprogrammene et kraftig tilbakeslag både for å skape arbeidsplasser langs kysten gjennom utnyttelse av marine ressurser og for å styrke små og mellomstore bedrifters konkurransekraft gjennom bruk av elektronisk handel og forretningsdrift.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti står fast ved at hovedmålet for distrikts- og regionalpolitikken er å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og å ha likeverdige levekår i hele landet. Dette krever en målrettet distriktspolitikk med strengere krav til resultatorientering i bruken av virkemidler.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti ber derfor Regjeringen iverksette tiltak som sikrer en mer effektiv bruk av virkemiddelapparatet og en bedre kontroll i forhold til at oppnådde resultater er i tråd med målsettingene.

Disse medlemmer mener at utvikling og etablering av verdiskapende og variert næringsliv med produktive og lønnsomme arbeidsplasser er det beste grunnlaget for å opprettholde bosettingen i distriktene og sikre levedyktige lokalsamfunn i hele landet.

Disse medlemmer ser Regjeringens forslag om en reduksjon i bevilgningene til programområdet distrikts- og regionalpolitikk på 350 mill. kroner i sammenheng med forslag fra andre departementer som vil styrke mulighetene for å nå målet om opprettholdelse av dagens bosettingsmønster. Disse medlemmer vil i denne sammenheng særlig peke på fjerning av flyplassavgiften, fjerning av utbytteskatten som vil bidra til økt tilgang på risikokapital, økte samferdselsbevilgninger og forbedrede skattefradragsordninger for FoU, som særlig er innrettet mot små og mellomstore bedrifter.

Disse medlemmer vil peke på at utflytting av statlige arbeidsplasser kan være et viktig bidrag i distriktspolitikken og konstaterer med tilfredshet at Regjeringen vil legge til rette for dette. Disse medlemmer vil understreke at nye statlige arbeidsplasser som hovedregel skal legges utenfor Oslo.

Disse medlemmer ber Regjeringen sørge for at virkemidlene i større grad rettes inn mot forskning og kompetanseheving, samt mot utvikling og implementering av ny teknologi.

Disse medlemmer konstaterer at Regjeringens forslag innebærer tilsvarende rammer som for 2001 til offensiv satsing på type målrettede tiltak som inkubatorprogram og næringshager. Disse medlemmer er tilfreds med at Regjeringens forslag i hovedsak skjermer SNDs bevilgninger til bedrifts- og nærings-utvikling i distriktene.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, meiner det er svært uheldig at Regjeringa foreslår omfattande reduksjonar når det gjeld SND på nesten alle område. Fleirtalet meiner ei slik omlegging ikkje er i tråd med høyringssvara i samband med handsaming av St.meld. nr. 36 (2001-2002), og heller ikkje i samsvar med dei signal stortingsfleirtalet tidlegare har gitt i forhold til ein spesifikk og målretta næringspolitikk. Fleirtalet syner til at SNDs arbeid er av stor verdi både i forhold til nyetablering av verksemd og som ein katalysator i skjeringspunktet mellom forsking, utvikling og kommersialisering av næringslivet. Fleirtalet stiller seg undrande til at ein kan tru at generell skattelette kan erstatte ein aktiv næringspolitikk der ikkje minst SND er eit viktig verktøy. Fleirtalet viser til at reduksjonane er så store at SND vil bli nøydd til å leggje ned regionale kontor, med den følgje at lokalt næringsliv sine moglegheiter til rådgjeving blir skadelidande.

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til dei reduksjonar i distriktspolitiske tiltak som regjeringa Stoltenberg gjorde i sitt budsjettframlegg på til saman 280 mill. kroner. Desse medlemene meiner dei reduksjonar som Samarbeidsregjeringa gjer utover desse, i distriktspolitiske tiltak og i løyvingane til SND, er dramatiske og vil ha stor negativ verknad for næringslivet i distrikta. Dette vil forsterke den negative folketalsutviklinga i mange kommunar. Tal frå Norsk institutt for by- og regionforsking viser i ein ny oversikt at 255 kommunar vil ha færre innbyggjarar i 2010 enn i dag.

Desse medlemene viser til at Samarbeidsregjeringa argumenterer for at forslaga om skattelette har meir å seie for næringslivet i distrikta enn dei distriktspolitiske tiltaka. Desse medlemene vil i den samanhang vise til svar frå Kommunaldepartementet på spørsmål nr. 143 frå Senterpartiet. Der går det fram at Oslo og Akershus tek i mot 1,1 pst. av dei distriktspolitiske tiltaka, men vil få 42 pst. av vinsten på 1,2 mrd. kroner når utbytteskatten vert fjerna. Nordland, Troms og Finnmark tek i mot 41 pst. av dei distriktspolitiske tiltaka og vil få 4 pst. av vinsten ved å fjerna utbytteskatten. Ei rekke av løyvingane under programområde 13.50 er då ikkje rekna inn. Den urettvise fordelinga mellom ulike område er dermed enda større.

Desse medlemene finn det oppsiktsvekkjande at dei dramatiske kutta til tiltak i distrikta kjem i ei tid med stor uro og nedgang i konjunkturane i verds-­økonomien. I ei slik tid er det viktig å stimulere til aktivitet, ikkje det motsette slik Regjeringa gjer.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser til at Senterpartiet i sitt alternative budsjett aukar løyvingane til regional utvikling med 300 mill. kroner i forhold til regjeringa Stoltenberg og 650 mill. kroner i forhold til Samarbeidsregjeringa. Ut over dette styrkar Senterpartiet låne­-ordningane i SND, løyver 500 mill. kroner for å gi breiband til alle skular og legg inn att 300 mill. kroner som Samarbeidsregjeringa har kutta i forhold til jordbruksforhandlingane. Senterpartiet løyver òg meir pengar til samferdsel, det aller meste i distrikta, på nær 1 mrd. kroner.

Medlemene i komiteen fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet fremjar følgjande forslag:

"Stortinget ber Regjeringa legge fram ein årleg oversikt over den geografiske fordelinga av statlege investeringar."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet stiller seg sterkt tvilende til behovet for og effekten av å videreføre den rådende norske distriktspolitikken. Å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret i distriktene er ikke noe man kan vedta politisk. Valg av hvor folk flest ønsker å bosette seg lar seg ikke påvirke i nevnverdig grad av politiske vedtak i dagens samfunn.

Disse medlemmer konstaterer at på tross av verdens kanskje mest ressurskrevende og ambisiøse distriktspolitikk er flyttestrømmen allikevel bemerkelsesverdig stor fra det de mer perifere deler av landet og inn til urbane strøk. Dette tyder på at behovet for omlegging av den distriktspolitiske satsningen er blitt prekært. Man oppnår det stikk motsatte av hva man ønsker!

Disse medlemmer mener det er uheldig at mange utkantkommuner er blitt statsklienter gjennom inntektssystemets distriktspolitiske innretninger. Inntektssystemets distriktspolitiske innretning har resultert i at en altfor høy andel av arbeidsstyrken i distriktskommunene er sysselsatt i skjermet offentlig sektor, fremfor å bidra til reell verdiskapning i det private næringsliv.

Disse medlemmer mener derfor at den rådende norske distriktspolitikken er mislykket, sett i forhold til den økonomisk ressursbruken og oppnådde resultater. Det bør heller ikke være noen målsetting i seg selv å fastsementere en bestemt nasjonal bosettingsstruktur.

Disse medlemmer mener utviklingstrekkene i samfunnet generelt, ny teknologi, næringslivets rammevilkår og jobbmuligheter er de viktigste drivkreftene i flyttemønsteret.

Disse medlemmer mener dessuten at landbrukspolitikken er et svært lite egnet virkemiddel i distriktspolitikken. På samme måte er den distriktspolitiske innsatsen gjennom inntektssystemet helt feil strategi. Denne type satsning har medført at distriktskommunene har bygger opp en alt for stor offentlig sektor. En rekke distriktskommuner har subsidiert frem et utgiftsnivå som ikke kan forsvares. Rause statlige overføringer til utkantkommuner representerer ingen positiv utviklingskraft men er tvert imot blitt et hinder for en positiv utvikling i distrikts-Norge.

Disse medlemmer mener dagens distriktspolitikk minner om en gråtekoneforestilling der det å skaffe stadig økte overføringer fra staten er blitt det store satsingsområdet fra kommunenes side. Heller burde man satset tungt på å stimulere til private næringsetableringer. Et konkurransedyktig, verdiskapende og markedsorientert næringsliv er hva distriktene må basere sin eksistens på i fremtiden. For å få det til må norsk næringsliv generelt sett gis bedre skatte- og avgiftsmessige rammevilkår. Den nødvendige vilje til en tiltrengt næringspolitisk reform er desverre ikke til stede i dag hos det politiske flertall.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil hevde som prinsipp at distriktspolitiske hensyn må inn i vurderingen av alle saker. Dess mer markedsstyring dess mer sentralisering blir det. Med mer markedsstyring får folk færre valg, mindre valgfrihet i hvor de kan bo. Dess mindre distriktshensyn som legges inn i generell økonomisk politikk, i finanspolitikken, i sektorpolitikken, jo vanskeligere og dyrere blir det å reparere skadene gjennom spesielle distriktspolitiske tiltak.

Distriktspolitiske virkemidler rettet både mot personer, næringer og geografiske områder må settes inn. Sosialistisk Venstreparti er mener at det svært detaljerte regelverket og de mange ulike ordningene gjør arbeidet byråkratisk og regelorientert framfor målrettet.

Disse medlemmer vil vise til at Sosialistisk Venstrepartis utdanningssatsing vil være det viktigste og riktigste bidraget til å utvikle hele Norge. I områder som trenger utviklingsimpulser vil utdanning og kompetanseheving være av avgjørende betydning. Teknologisatsing som gjør det mulig å få desentralisert opplærings- og utdanningstilbud blir svært viktig. Lik tilgang og pris på digital motorveg i hele landet vil være en forutsetning for utdanning og bedriftsetablering i distriktene.

Disse medlemmer vil påpeke at det er et stort behov for kompetansehevning, nyskaping og entreprenørskap og at distriktspolitikken må rettes inn mot disse områdene.

Det er viktig at fylkeskommunene, som etter sjukehusreformen er tappet både for oppgaver og økonomi, får tilgang på økonomiske virkemidler slik at de kan fylle sine oppgaver og bidra positivt i distrikts- og regionalpolitikken. Uten økonomi også på disse områdene, blir snakk om den regionale utviklingsrollen meningsløs. Disse medlemmerstøtter at det gis større frihet til å foreta lokale og regionale prioriteringer.

Disse medlemmer vil påpeke at regjeringen Stoltenberg kuttet 280 mill. kroner i distriktsstøtten. I tillegg kutter nå regjeringen Bondevik II ytterligere 350 mill. kroner. Sett sammen med kuttene i Næringsdepartementets budsjett er dette en total rasering av distriktspolitikken. Kuttene foretas uten konsekvensutredning, uten premisser eller vurderinger. Regjeringens mål ser ut til å være en total utradering av de distriktspolitiske virkemidlene. Mange småbedrifter og bedrifter i etableringsfasen har ingen glede av skatteletter. De trenger hjelp for å komme i gang og utvikle seg. Regjeringens kutt vil føre til langt færre etableringer og innovasjoner.

Disse medlemmer viser til Sosialistisk Venstrepartis alternative budsjett der vi foreslår å øke bevilgningen på enkelte kapitler under distriktspolitikken med totalt 610 mill. kroner, slik at både kuttene fra regjeringen Stoltenberg og regjeringen Bondevik II rettes opp.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil påpeke viktigheten av at Regjeringen lykkes i sitt arbeid med ny notifisering av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift. Flertallet vil vise til forslag fra stortingsrepresentantene Karin Andersen og Magnhild Meltveit Kleppa i Dokument nr. 8:32 (2000-2001) og Innst. S. nr. 151 (2000-2001).

Den differensierte arbeidsgiveravgiften er det sterkeste distriktspolitiske virkemidlet vi har.

Flertallet vil påpeke at EU-utvidelse østover setter andre distrikts- og regionalpolitiske problemstillinger på EUs dagsorden. Våre behov er å få mulighet til å yte kompensasjon for avstand, klima og liten befolkningstetthet. I Øst-Europa dreier problemene seg om fattigdom, mangel på kompetanse og teknologi.

Det er av fundamental betydning for norsk distriktspolitikk at det legges en strategi for å kunne opprettholde differensiering av ordningen og støttenivået utover 2003.

Flertallet viser for øvrig til sine merknader i Innst. S. nr. 318 (2000-2001) Distrikts- og regionalpolitikken og til Innst. S. nr. 307 (2000-2001) En bedre oppgavefordeling.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine forslag i Budsjett-innst. S. I (2001-2002) om å få utredet de distriktspolitiske konsekvensene av alle vedtak i struktur og regionalpolitikken, dobling av tilskuddene til bredbånd, økte bevilgninger til rassikring og vegbygging, senke arbeidsgiveravgiften i distriktene, økte bevilgninger til trygg mat og dyrehelse og økte bevilgninger til SND.

Disse medlemmer viser til forslagene i Budsjett-innst. S. I (2001-2002) med bevilgninger på de ulike kapitler under distrikts- og regionalpolitikken.

Tabell med fordeling på kap. og post i regional- og distriktspolitikken i Sosialistisk Venstrepartis alternative budsjett i forhold til framlagt budsjett.

(Utgifter i hele tusen kroner)

Forslag SV

Differanse

550

Lokal næringsutvikling

60

Tilskudd til utkantkommuner

0

+20 000

61

Kommunale næringsfond

0

+223 300

551

Regional næringsutvikling i fylker og kommuner

434 000

+118 500

51

Tilrettelegging for næringsutvikling, fond

240 000

+50 000

55

Etablererstipend, fond

120 000

+4 000

57

Tilskudd til INTERREG, inkl. pilotprosjekter, fond

74 000

+3 000

58

Regionale samordningstiltak, fond

0

+61 500

552

Nasjonale programmer og tiltak for regional utvikling

206 000

+111 700

21

Kunnskapsutvikling, informasjon mv.

11 000

-1 700

53

Programmer for kompetanseutvikling, fond

60 000

+10 400

54

Program for vannforsyning, fond

0

+50 000

56

Omstilling og nyskaping, fond

77 000

+37 000

70

SIVA – utviklingsarbeid, inkubatorprogram mv.

32 000

+2 000

71

Næringshager

26 000

+14 000

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser til merknader frå Senterpartiet i Innst. S. nr. 318 (2000-2001) Distrikts- og regionalpolitikken, og til Innst. S. nr. 307 (2000-2001) En bedre oppgavefordeling.

Denne medlemen viser til forslag frå Senterpartiet i Budsjett-innst. S. I (2001-2002) med løyvingar på dei ulike kapittel under distrikts- og regionalpolitikken.

Tabellen syner Senterpartiets sine framlegg i forhold til forslag i St.prp. nr. 1 med Tillegg nr. 1-4 (2001-2002).

(Utgifter i hele tusen kroner)

Framlegg Sp

Differanse

550

Lokal næringsutvikling

312 300

+312 300

61

Kommunale næringsfond

143 000

+143 000

63

Kompensasjon for bortfall av red. arbeidsgiveravgift

154 000

+154 000

64

Ungdomssatsing i distrikta

15 000

+15 000

551

Regional næringsutvikling i fylker og kommuner

552 500

+118 500

51

Tilrettelegging for næringsutvikling, fond

290 000

+50 000

55

Etablererstipend, fond

124 000

+4 000

57

Tilskudd til INTERREG, inkl. pilotprosjekter, fond

77 000

+3 000

58

Regionale samordningstiltak, fond

61 500

+61 500

552

Nasjonale programmer og tiltak for regional utvikling

297 700

+91 700

21

Kunnskapsutvikling, informasjon mv.

9 300

-1 700

53

Programmer for kompetanseutvikling, fond

60 400

+400

54

Program for vannforskyning, fond

30 000

+30 000

56

Omstilling nyskaping, fond

84 000

+7 000

70

SIVA – utviklingsarbeid, inkubatorprogram mv

34 000

+2 000

71

Næringshager

80 000

+54 000

I St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002) foreslås det ikke bevilgninger under dette kapitlet. I St.prp. nr. 1 (2001-2002) ble det foreslått bevilget kr 93 300 000 under post 61 Kommunale næringsfond.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg at regjeringen Stoltenberg foreslår en bevilgning på 93,3 mill. kroner og 2,9 mill. kroner overført til forsøkskommunene. Regjeringen Bondevik II foreslår å fjerne hele bevilgningen, slik at det ikke bevilges noe til kommunale næringsfond.

Flertallet har merket seg at regjeringen Bondevik I i budsjettframlegget for 2000 uttalte:

"Dette indikerer at kommunale næringsfond har stor betydning både når det gjelder å bidra til mindre bedriftsetableringer og ved omstilling av eksisterende bedrifter."

Tilsvarende uttalte flertallet i kommunalkomiteen i Budsjett-innst. S. nr. 5 (2000-2001):

"Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil peke på at det kommunale næringsfond er et viktig incitament for kommunen til å ivareta arbeidet med næringsutvikling." (s.37)

Flertallet viser til at flertallet i kommunalkomiteen i innstillinga om distrikts- og regionalpolitikk (Innst. S. nr. 318 (2000-2001)) la til grunn at ordningen med statlig støtte til kommunale næringsfond skal videreføres. I innstillinga uttalte medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti:

"…ut frå den store betydningen denne ordninga har for mange mindre kommunar, bør ordninga ikkje berre videreførast, men styrkast." (s.33)

Flertallet merker seg at regjeringen Bondevik II foreslår å avvikle hele ordningen.

Flertallet konstaterer også her at regjeringen Bondevik IIs budsjettframlegg strider imot flertallets merknader i komiteinnstillinga.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti konstaterer at Regjeringen i sitt forslag til budsjett ikke foreslår overføringer til de kommunale næringsfondene for 2002, men at dette ikke innebærer beslutning om nedleggelse av ordningen. Disse medlemmer forutsetter at Regjeringen vurderer ordningen med kommunale næringsfond i tilknytning til budsjettarbeidet for 2003.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet avviser selektiv næringsstøtte som virkemiddel i distriktspolitikken.

Disse medlemmer viser til at partiets generelle skatte- og avgiftslette-politikk for næringslivet ville stimulert økt etableringslyst og motivert til økt verdiskapning, som også ville kommet distriktene til gode. Fremskrittspartiets næringspolitikk ville skapt et langt gunstigere etableringsklima og dermed overflødiggjort behovet for støtte og subsidier til næringsvirksomhet.

Disse medlemmer er prinsipielt imot statlige lokale og sentrale næringsfond. Med vår politikk vil private ha muligheten til å opprette egne fond, uavhengig av det offentlige. Dette vil etter disse medlemmers syn også føre til en mer fornuftig bruk av midlene.

Debatten om bruken av kommunale næringsfond viser også at det er helt vilkårlig hvilke tiltak som får støtte. Bygging av slalåmbakker, parkanlegg og oppkjøp av melkekvoter er eksempler som disse medlemmer bekrefter at kommunale næringsfond ikke bidrar til næringsutvikling og etablering av nye arbeidsplasser.

En satsning på bedrifter og virksomheter som fungerer, gjennom skatte- og avgiftslettelser og et løft på infrastruktur vil gi flere og stabile arbeidsplasser samt skape incitament til nybrottsarbeid mener disse medlemmer.

Disse medlemmer registrerer at Regjeringen deler Fremskrittspartiets syn, og viser til Fremskrittspartiets alternative budsjett hvor bevilgningen til lokal næringsutvikling strykes i sin helhet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til at lokale næringsfond er en forutsetning for å drive næringsutviklingsarbeid i mange små utkantkommuner. Slike samfunns hovedproblem er manglende næringsetablering og utvikling. De befinner seg i områder som har liten tilgang på lokal kapital og kommunens mulighet til å bidra til slike etableringer er derfor helt avgjørende. Det er derfor både distrikts- og næringsfiendtlig når disse budsjettpostene foreslås radert ut.

Disse medlemmer vil peke på situasjonen i Indre Finnmark. Dette er et område med stort omstillingsbehov, liten næringsetablering og sosiale problemer. I Utjamningsmeldinga ble det synliggjort tilsvarende levekårsproblemer som Oslo Indre Øst. Tiltakene som skulle komme etter denne behandlingen vil ikke komme i gang før tidligst til neste år. Når næringsfondene nå raderes ut, mister lokalsamfunnene det eneste virkemidlet de selv kan bruke for å snu situasjonen. Det vises til at Karasjok og Porsanger kommuner ble som 2 av 4 kommuner i landet med i Forsk-ningsrådets fjernarbeidsprosjekt. Kommunene har investert 10 mill. kroner i bredbånd og har ved hjelp av sine kommunale næringsfond bidratt til at bedrifter har etablert seg i området. Dette er kommuner som har mistet svært mange arbeidsplasser på grunn av endringer i Forsvaret uten å ha fått kompensasjon eller omstillingsmidler. Den positive optimisme som de har greid å skape, risikerer en nå å bryte fordi virkemidlene fjernes. Disse medlemmer mener det er direkte useriøst å ikke følge dette arbeidet opp i et område der alle må se at næringsetablering ikke kan eller vil fungere på samme måte som i sentrale strøk.

Disse medlemmer mener derfor at det må avsettes 10 mill. kroner til dette arbeidet slik at det ikke stopper opp.

Disse medlemmer viser til sine merknader under 3.5.1.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet ser dei kommunale næringsfonda som tenlege verkemiddel for å auke verdiskaping og nyskaping langs kysten og i innlandet.

Denne medlemen meiner dei kommunale næringsfonda bør styrkjast med 100 mill. kroner.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er merksam på dei sær­skilde utfordringane i Indre Finnmark. Omstillings­behovet i denne regionen er vel dokumentert i St.meld. nr. 50 (1998-1999) Utjamningsmeldinga.

Fleirtalet meiner det er naudsynt å halde fram det positive arbeidet innan næringsutvikling og kompetanseoppbygging som no foregår i denne regionen.

Fleirtalet oppmodar difor Regjeringa til framleis å støtte omstillingsprosessen i Indre Finnmark.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser til at regjeringa Stoltenberg fjerna heile løyvinga på post 60 Tilskot til utkantkommunar. Denne medlemen viser til at Senterpartiet i sitt alternative budsjett har gjort framlegg om ein ny post, ungdomssatsing i distrikta, under lokal næringsutvikling, med ei løyving på 15 mill. kroner.

Komiteen viser til at stortingsflertallet i forbindelse med at 14 kommuner fikk økt arbeidsgiveravgift fra 1. januar 2000 sa følgende i merknad til Innst. S. nr. 220 (1999-2000):

"Flertallet er kjent med at næringslivets merkostnader, som følge av økt arbeidsgiveravgift i de nevnte 14 kommuner, utgjør 134 millioner kroner årlig. I tillegg kommer konkurranseulemper som dårlige veier, fergeutgifter, bompenger etc.

Flertallet går inn for at det blir gitt kompensasjon i form av tiltak for bedre infrastruktur, kompetanseutvikling og regionalutvikling frem til en evaluering av soneinndelingen i 2003, slik at næringslivet kan tilpasse seg et endret avgiftsnivå.

Flertallet ber Regjeringen om at det på denne bakgrunn blir gitt full kompensasjon for næringslivets merutgifter, med virkning for budsjettåret 2001."

Komiteenviser til at Regjeringen i statsbudsjettet for 2001 foreslo en bevilgning på 134 mill. kroner til kompenserende tiltak for næringslivet. Etter at det ble påvist en feil i beregningsgrunnlaget ble denne senere av departementet økt til 154 mill. kroner. Stortingets kommunalkomité sluttet seg enstemmig til Regjeringens forslag.

Komiteen viser til at kompensasjonen ikke er videreført i forslaget til statsbudsjett for 2002.

Komiteenfinner grunn til å understreke at kompensasjonsmidlene til næringslivet i de 14 kommunene skulle gå til langsiktige tiltak. Det er videre igangsatt et overvåkningssystem for å kunne måle virkningene av de bevilgede midlene. Komiteen har registrert at det i kommunene er igangsatt tiltak bygget på Stortingets forutsetning om at det skulle gis kompensasjon frem til evalueringen av soneinndelingen i 2003.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til sitt forslag om kompensasjon for økt arbeidsgiveravgift for 14 kommuner på 20 mill. kroner. En slik bevilgning vil gi de aktuelle kommunene et viktig bidrag til tilpasning til nye rammevilkår.

Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet har registrert at det i kommunane er sett i gang tiltak som byggjer på Stortinget sin føresetnad om at kompensasjonen skal vare fram til evalueringa i 2003. Det kan derfor skape problem å avvikle ordninga no. Desse medlemene går derfor inn for å løyve 20 mill. kroner i kompensasjon til dei 14 aktuelle kommunane (jf. Budsjett-innst. S. nr. 1 (2001-2002), kap. 2.2.2).

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det skaper betydelig problemer at ordningen nå avbrytes. Dette gjør at igangsatte tiltak ikke kan gjennomføres etter intensjonen og at det blir vanskelig å måle effekten av tiltakene. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn be om at Regjeringen i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2002 kommer tilbake med forslag til måter å videreføre kompensasjonsordningen på som gjør at intensjonene i Stortingets tidligere merknader kan bli oppfylt.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser til framlegg frå Senterpartiet i sitt alternative budsjett om å løyve 154 mill. kroner til desse kommunane. Denne medlemen ser at fleirtalet i komiteen vil gje desse 20 kommunane 20 mill. kroner i kompensasjon. Det er langt unna det behov denne medlemen meiner kommunane står overfor. Denne medlemen er djupt usamd i dei ytterlegare kutt fleirtalet gjer på andre, frå før sterkt reduserte postar for å få til dette. Denne medlemen viser elles til Innst. S. nr. 326 (2000-2001), der det m.a. heiter:

"Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har merket seg at de 14 kommunene som fra 1. januar 2000 fikk høyere arbeidsgiveravgiftssone vil få redusert 50 pst. av sine økte kostnader gjennom skjønnsmidlene, mot 100 pst. refusjon i 2001. Disse medlemmer mener at disse kommunene bør få refundert 100 pst. av sine økte kostnader.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn foreslå følgende endringer:

"De 14 kommunene som fra 1. januar 2000 fikk forhøyet arbeidsgiveravgift refunderes 100 pst. av sine økte kostnader."

Komiteens medlemmer fra Høyre mener at kompensasjonen til de 14 kommunene som fikk økt arbeidsgiveravgiften fra 1. januar 2000 bør trappes ned, i tråd med tidligere merknader fra et flertall på Stortinget. Men disse medlemmer finner at departementets nedtrapping går for raskt. Disse medlemmer mener kommunene bør få refundert 75 pst. av kostnadene neste år og at man frem til 2005 jevnt faser ut kompensasjonen."

Denne medlemen registrerer at Høgre og Kristeleg Folkeparti no har eit anna syn enn i juni 2001.

I St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2002-2001) foreslås det bevilget kr 434 000 000, mot kr 552 500 000 i St.prp. nr. 1 (2001-2002). Endringene er fordelt slik på de ulike postene:

Post 51

-50 000 000 kroner

totalt 240 000 000 kroner

Post 55

-4 000 000 kroner

totalt 120 000 000 kroner

Post 57

-3 000 000 kroner

totalt 74 000 000 kroner

Post 58

-61 500 000 kroner

totalt 0 kroner

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at med vår politikk vil private ha muligheten til å opprette egne fond, uavhengig av det offentlige. Dette vil etter disse medlemmers syn også føre til en mer fornuftig bruk av midlene.

Disse medlemmer vil ikke fjerne hele tilskuddet i inneværende budsjett pga. at Fremskrittspartiet ser at det er nødvendig at en slik omstilling skjer over flere år samtidig som det også må legges midler igjen til allerede igangsatte prosjekter.

Disse medlemmer viser for øvrig til Fremskrittspartiets alternative budsjett samt disse medlemmers merknader under kap. 550.

Disse medlemmer viser til sine merknader under kap. 550 Lokal næringsutvikling, der det fremgår at det er de generelle rammevilkårene for næringslivet som må forbedres. Utvikling av en skog selektive støtteordningene for næringsetablering er ugunstig, da dette ofte skaper etableringer som er basert på støtteordningenes selektive innretning fremfor de markedsmessige betingelsene for bedriftsetablering.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine generelle merknader.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at regjeringen Bondevik II foreslår å redusere bevilgningen på denne posten med hele 50 mill. kroner i forhold til forslaget fra regjeringen Stoltenberg. Flertallet har merket seg at komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti foreslår å redusere bevilgningen med ytterligere 8 mill. kroner.

Flertallet er enig med regjeringen Stoltenberg i betydningen av å prioritere IKT-infrastruktur og IKT-kompetanse, herunder nettbasert undervisning. Tilgang på IKT-infrastruktur med høy hastighet kan være et avgjørende tiltak for å redusere avstandsulempene i distriktene. Motsatt vil mangel på tilgang på slik infrastruktur kunne sette distriktene tilbake i konkurransekraft.

Flertallet vil peke på at bruk av de mulighetene som ligger i IKT kan gi befolkningen viktige velferdsforbedringer, og tilgang til tjenester de tidligere var avskåret fra. Nettbasert undervisning er et eksempel på dette.

Flertallet er også enig med regjeringen Stoltenberg i prioriteringen av havner og annen infrastruktur som er strategisk viktig for utvikling av lokalt næringsliv.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti er tilfreds med at Regjeringen i hovedsak viderefører nivået fra 2001 for denne budsjettposten. Disse medlemmer er av denne oppfatning at dette gir fylkeskommunene tilstrekkelige rammer for å fylle sin rolle som regional utviklingsaktør. Disse medlemmer ber Regjeringen videreutvikle rapporteringsrutiner som sikrer god kontroll på sammenhengen mellom regionale utviklingsprogrammer, handlingsplaner, ressursbruk og oppnådde resultater.

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil peike på dei moglegheiter for nærings- og samfunnsutvikling som ligg i utbygging av breibandskommunikasjon. Diverre er det i dag store skilnader mellom sentrale og perifere delar av landet. I dag er det slik at i distriktskommunar kan ei breibandslinje koste 20 000 kroner i månaden, mens ein til dømes kan få breibandsdstilknyting for 300 kroner i månaden i Oslo. Desse medlemene vil vise til at regjeringa Stoltenberg i handlingsplan for breibandskommunikasjon lova at alle grunn- og vidaregåande skular, folkebibliotek, sjukehus og kommunale administrasjonar skulle ha tilgang på breiband innan 2002.Det same skulle alle huslydar ha innan 2004. Ein rapport frå Norsk Telekom AS syner at ein er langt frå å nå desse måla.

Medlemen frå Senterpartiet meiner det er ei god og framtidsretta investering å sikre alle skular breibandstilknyting innan utgangen av 2002 og vil difor løyve 500 mill. kroner som ein start på dette arbeidet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til forslag i Budsjett-innst. S. I (2001-2002) om en dobling av statlig innsats for bredbånd.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at regjeringen Bondevik II foreslår å redusere bevilgningen på denne posten med 4 mill. kroner i forhold til forslaget fra regjeringen Stoltenberg. Flertallet har merket seg at komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti foreslår å redusere bevilgningen med ytterligere 5 mill. kroner.

Flertallet er enig med regjeringen Stoltenberg i at det er ønskelig å stimulere til økt etablering av konkurransedyktige, fremtidsrettede og nyskapende virksomheter som er lokalisert i inkubatorer.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen viderefører bevilgningene på om lag samme nivå som i 2001. Disse medlemmer vil understreke at formålet ved denne bevilgningen er å stimulere til økt etableringsvirksomhet, for å påse at etablerere i distrikts-Norge sammen med inkubatorstipend blir prioritert.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at regjeringen Bondevik II foreslår å redusere bevilgningen på denne posten med 3 mill. kroner i forhold til forslaget fra regjeringen Stoltenberg.

Flertallet har merket seg at komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti foreslår å redusere bevilgningen med ytterligere 7 mill. kroner. Flertallet viser til at dette kan skape problemer for norsk deltakelse i interessante INTERREG-prosjekter.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen i sitt forslag foretar en moderat innstramming i bevilgningene. Disse medlemmer anser Regjeringens forslag som tilstrekkelig til å innfri Norges forpliktelser overfor medaktører i INTERREG prosjektene. Disse medlemmer ber Regjeringen foreta gjennomgang av gjennomførte, påbegynte og planlagte INTERREG prosjekter og vurdere oppnådde resultater i forhold til ressursinnsats.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil vise til at pilotprosjekter i Indre Namdal har vært et svært omfattende prosjekt. Det er for tidlig å konkludere på en så omfattende omstilling etter 3 år. Disse medlemmer ber Regjeringen medvirke til at prosjektet kan videreføres slik og omstillingsarbeidet fortsetter.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg at regjeringen Stoltenberg foreslår en bevilgning på denne posten som for inneværende år på 61,5 mill. kroner, mens regjeringen Bondevik II foreslår å stryke alle bevilgningene på posten.

Flertallet vil peke på at denne posten ble opprettet av regjeringen Bondevik I i budsjettforslaget for 1999, og at kommunalkomiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet den gang uttalte at de var:

"…svært fornøyd med at Regjeringen har foreslått å opprette en ny post…"

Dette ble forsterket av de samme medlemmer i kommunalkomiteens innstilling om distrikts- og regionalpolitikken hvor det ble uttalt:

"Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet vil peike på evalueringa av tilskotsordninga "Regionale samordningstiltak". (…) Møreforskning si evaluering peikar på at tilskotsordninga har fremja regionalt samarbeid og har vore ein arena for dialog og læring på og mellom ulike nivå. Desse medlemene ser på konklusjonane som interessante, og tilrår ei vidareføring av tilskotsordninga."

Flertallet har merket seg at regjeringen Bondevik II foreslår å avvikle ordningen.

Flertallet mener det er viktig at igangsatte regionalprosjekt som går over flere år og som har stor betydning kan bli fullført. Flertallet vil derfor be Regjeringen komme tilbake til inndekning av dette i Revidert nasjonalbudsjett.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti har merket seg at Regjeringens forslag innebærer at budsjettposten avvikles.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er av den oppfatning at tiltaket i liten grad har bidratt til konkret næringsutvikling og at en avvikling av posten ikke medfører negative konsekvenser for distriktene.

Disse medlemmer mener samtidig at en slik nedbygging bidrar til redusert byråkrati og frigjøring av ressurser til annet og mer operativt utviklingsarbeid på regionalt nivå.

Medlemen i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at posten Regionale samordningstiltak vert nulla ut. Kommunalminister Erna Solberg seier til Nationen 21. november 2001:

"Denne posten har etter Regjeringens mening liten effekt for næringsutvikling, men bidrar derimot bare til økt byråkrati."

Desse medlemene vil tilbakevise ein slik påstand. I St.prp. nr. 1 (2001-2002) frå Kommunal- og regionaldepartementet framgår det at 70 pst. av løyvinga gjekk til næringsretta prosjekt. Dei siste 30 pst. gikk til IKT-prosjekt og prosjekt retta mot ungdom, utdanning, helse og kultur.

I St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002) foreslås det bevilget kr 206 000 000, mot kr 247 700 000 i St.prp. nr. 1 (2001-2002). Endringene er fordelt slik på de ulike postene:

Post 21

1 700 000 kroner

totalt 11 000 000 kroner

Post 53

 400 000 kroner

totalt 60 000 000 kroner

Post 54

 30 000 000 kroner

totalt 0 kroner

Post 56

 7 000 000 kroner

totalt 77 000 000 kroner

Post 70

 2 000 000 kroner

totalt 32 000 000 kroner

Post 71

 4 000 000 kroner

totalt 26 000 000 kroner

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen i all hovedsak viderefører bevilgningsnivået fra 2001.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er svært positive til entreprenørskap i distrikts-Norge. Næringsvirksomhet som er markedsmessig forankret og som representere en reell verdiskapning er det beste distriktspolitiske virkemiddel.

Disse medlemmer vil ikke fjerne hele tilskuddet i inneværende budsjett pga. at Fremskrittspartiet ser at det er nødvendig at en slik omstilling skjer over flere år, samtidig som det også må legges midler igjen til allerede igangsatte prosjekter. Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets alternative budsjett og merknader under kap. 550 og 551.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til merknad under 3.5.1.

Komiteen har merket seg at regjeringen Bondevik II foreslår å styrke denne posten med 1,7 mill. kroner i forhold til forslaget fra regjeringen Stoltenberg.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg at komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti foretar en reduksjon på 3 mill. kroner i forhold til regjeringen Bondevik IIs forslag.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti er tilfreds med at Regjeringen viderefører bevilgningen på denne posten på om lag samme nivå som i 2001. Disse medlemmer støtter Regjeringens arbeid for å sikre en mer målrettet og treffsikker bruk av virkemidler med etterprøvbare målsettinger.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, har merket seg at bevilgningene til SND-programmene FRAM og NT er flyttet over til kap. 2425 post 50. Framlegget fra regjeringen Stoltenberg innebærer således en økning på 5,4 mill. kroner. Flertallet har videre merket seg at regjeringen Bondevik II foreslår en reduksjon på 0,4 mill. kroner i forhold til dette.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg at komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti foreslår å redusere bevilgningen med ytterligere 6 mill. kroner.

Dette flertallet legger vekt på arbeidet med å gi nasjonale programmer en sterkere regional forankring og å stimulere ulike regionale aktører til å bygge opp under regionale verdiskapingsmiljø i fellesskap.

Dette flertallet ser det som positivt at det for 2002 vil bli bevilget midler for å fremme entreprenørskap på alle nivå i skolen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg at regjeringen Bondevik II foreslår å stryke hele bevilgningen til programmet for vannforsyning.

Flertallet vil minne om at et bredt flertall i kommunalkomiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, i Budsjett-innst. S. nr. 5 (1997-1998) uttalte:

"Flertallet mener det er nødvendig å vurdere både en forlengelse av programperioden utover de fem årene og en økning av de årlige bevilgningene." (s.38)

Regjeringen Bondevik I uttalte i budsjettframlegget for 2000:

"På grunn av at behovet for utbedringer ikke vil være dekket ved utgangen av 1999, går Regjeringen inn for å forlenge programmet med ytterligere fem år i tråd med det som ble signalisert ved programmets start." (s.126)

Flertallet står fast ved sin vurdering av at det er behov for å forlenge programperioden slik regjeringen Bondevik I la opp til.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til sitt forslag til disponering av ramme 6 hvor det foreslås en bevilgning på 20 mill. kroner til vannforsyningsprogrammet. Disse medlemmer vil understreke at søknader som er næringsmessig begrunnet skal prioriteres. En slik prioritering vil bidra til en målrettet næringsutvikling i distrikts-Norge.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at kommunene er i gang med prosjekter etter avtaler som er inngått på basis av tilskuddet. Det er ikke bare politisk svært galt, men også et brudd i de tillitsforhold som må være mellom stat og kommuner om slike avtaler å avbryte denne støtten nå.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg at regjeringen Bondevik II foreslår å redusere bevilgningen på denne posten med 7 mill. kroner i forhold til forslaget fra regjeringen Stoltenberg.

Flertallet har merket seg at komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti foreslår å redusere bevilgningen med ytterligere 5 mill. kroner.

Flertallet viser til at en rekke kommuner og regioner har omstillingsstatus. Dette er områder som har nedgang i privat næringsliv og statlig sektor.

Flertallet ber Regjeringen særskilt å vurdere utflytting av statlige arbeidsplasser fra Oslo til de områder som får midler til omstilling.

Flertallet mener det er et stort behov for at staten bidrar til omstilling i kommuner og regioner som står overfor særskilt store omstillingsoppgaver.

Flertallet vil peke på at de omfattende strukturendringene som skal gjennomføres i Forsvaret i årene framover vil skape betydelige omstillingsutfordringer i mange områder.

Flertallet vil peke på at enkelte kommuner er særlig hardt rammet som følge av at flere statlige virksomheter har foretatt omstilling i kommunen i løpet av en kort periode.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti er av den oppfatning at Regjeringens forslag til ramme er tilstrekkelig for å videreføre pågående omstillingsprogrammer som kan dokumentere gode resultater og samtidig gi rom for omstillingsbevilgninger til nye områder.

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til forslag om ein plan for statleg utflytting av arbeidsplassar frå Oslo.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg at det er satt i gang nyskapings- og omstillingsarbeid i enkeltkommuner, bl.a. i Vardø og Lødingen, som opplever samtidig nedgang i privat næringsliv og statlig sektor. Flertallet forutsetter at det så snart som mulig legges 30 50 statlige stillinger til Vardø slik det er varslet som ledd i dette arbeidet.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at situasjonen for Porsgrunn kommune, Telemark fylkeskommune og Grenlandsregionen, blir vanskelig etter at Norsk Hydro har vedtatt at magnesiumfabrikken på Herøya i Porsgrunn skal legges ned. Denne nedlegginga kommer på toppen av tidligere rasjonaliseringsprosesser innenfor prosessindustrien i området.

Dette flertallet ber derfor Kommunal- og regionaldepartementet om å følge situasjonen nøye, og om nødvendig hjelpe til med midler til omstilling og nyskaping, slik at en på den måten motvirker en uheldig utvikling i området.

Dette flertallet ber Kommunal- og regionaldepartementet med sitt samordningsansvar for regionalpolitikken, å sørge for at andre departement kommer med i det videre arbeidet, blant annet med tanke på infrastrukturtiltak i Grenlandsregionen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg at regjeringen Bondevik II foreslår å redusere bevilgningen på denne posten med 2 mill. kroner i forhold til forslaget fra regjeringen Stoltenberg, og at komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti i sitt forslag til disponering av ramme 6 har ført opp en reduksjon på ytterligere 3 mill. kroner i forhold til forslaget fra regjeringen Bondevik II.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti er tilfreds med at satsingen på utbyggingen av et desentralisert inkubatornett kan videreføres med om lag tilsvarende budsjettrammer som for 2001. Disse medlemmer vil be Regjeringen påse at utbyggingen ikke skjer i et tempo som går utover kvalitative krav til inkubatorvirksomheten. Disse medlemmer vil understreke at Regjeringen må ha frihet til enhver tid å velge den eller de operatørene som synes best egnet til å ivareta distrikts- og regionalpolitiske målsettinger, også når det gjelder utbygging av inkubatorer. Disse medlemmer forutsetter at SIVAs strategi gjør selskapet egnet som distrikts­politisk virkemiddel.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser til at dei verkemidlar som ligg under verksemda til SIVA har gitt gode resultat i form av nyetablering og næringsutvikling i distrikta. SIVA har medverka til fornyinga av det distriktspolitiske verkemiddelapparatet. Denne medlemen er difor djupt usamd med at Regjeringa no legg opp til reduserte rammer for dette arbeidet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, har merket seg at regjeringen Bondevik II foreslår å redusere bevilgningen under denne posten med 4 mill. kroner i forhold til forslaget fra regjeringen Stoltenberg.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg at komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti foreslår å redusere bevilgningen med ytterligere 3 mill. kroner.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti har i sitt forslag til disponering av ramme 6 ført opp en reduksjon på ytterligere 3 mill. kroner i forhold til forslaget fra regjeringen Bondevik II.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti er tilfreds med at bevilgningen opprettholdes på om lag samme nivå som for 2001.

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at næringshagane vart oppretta av Sentrumsregjeringa. I St.meld. nr. 34 (2000-2001) vert dette initiativet omtalt som svært vellukka. Det er lite framtidsretta når Samarbeidsregjeringa reduserer løyvingane.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til merknad under 3.5.1. Denne medlemen viser til at denne posten vert auka med 50 mill. kroner i Senterpartiets alternative budsjett.

Komiteen vil peke på at SIVAs Fornebu-oppdrag er et øremerket prosjekt. Samtidig venter en rekke prosjekter som f.eks. bygg til telemedisin i Tromsø på å realiseres. På denne bakgrunn finner komiteen at SIVAs investeringsevne bør økes ved å utvide lånerammen i statskassen allerede i 2002.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener at SIVAs investeringer i fysisk infrastruktur for innovasjonsmiljøer og industribedrifter har stor betydning for utvikling og nyskapning i distriktenes næringsliv.

Komiteen viser til Budsjett-innst. S. I (2001-2002) hvor finanskomiteen uttaler:

"I tråd med konstitusjonell praksis tar komiteen til etterretning at Regjeringen har valgt å gjennomføre enkelte endringer av departementsstrukturen. Komiteen har lagt de foreslåtte endringer til grunn ved budsjettbehandlingen."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti ser positivt på at Regjeringen i sitt arbeid for å effektivisere og profesjonalisere statlig eierskap foreslår å overføre eieransvaret for Selskapet for industrivekst SF (SIVA) fra Kommunal- og regionaldepartementet til Nærings- og handelsdepartementet.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil understreke at SIVAs hovedoppgaver fortsatt skal ligge i distriktene og at selskapet skal ha en klar distriktspolitisk profil. Disse medlemmer ser det derfor som positivt at av SIVAs samlede eiendomsinvesteringer ligger 69 pst. innenfor det distriktspolitiske virkeområde.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti er enig i at tilskuddsordningene blir værende under Kommunal- og regionaldepartementet. Konsekvensene av overføringen av eieransvaret skal evalueres etter ett år, med hensyn til om de distriktspolitiske målene fortsatt oppnås.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er uenige i den foreslåtte endringen når det gjelder SIVA nå, fordi dette ikke er utredet skikkelig og konsekvensene for distriktspolitikken er helt uklare. Med alle de andre føringene Regjeringen har lagt og som viser en distriktsfiendtlig profil, mener disse medlemmer at det er behov for å pålegge Regjeringen å utrede de distriktspolitiske konsekvenser av alle forslag før de fremmes til vedtak og viser til eget forslag om det i finansinnstillingen.

Under II Meirinntektsfullmakter vert det foreslått at Kommunal- og regionaldepartemntet i 2002 kan overskride løyvingane under kap. 585 post 1, kap. 597 post 1 og kap. 2412 post 1 mot tilsvarande meirinntekter under særskilte postar på dei respektive inntekts­kapitla.

Under VIII Tilsagnsfullmakter vert det i St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002) foreslått at Kommunal-og regionaldepartementet kan gje tilsagn om tilskudd utover gitte løyvingar under kap. 581 post 71 og 75 og kap. 586 post 60 innafor ei samla ramme på respektive 63,3 mill. kroner, 196,3 mill. kroner og 2 991,1 mill. kroner.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at det må være mulig å avhende statlige tomter til boligbygging til under markedspris og er uenige i at Regjeringen ikke følger opp arbeidet med å endre statens avhendings­regler slik at dette kan bli mulig.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil foreslå at det opprettes et statlig boliginvesterings- og tomteselskap organisert under Husbanken. Selskapet skal ha som formål å kjøpe opp statlige tomter som egner seg til boligbygging, og selskapet skal gå inn som medeier sammen med kommuner, boligbyggelag eller allmennnyttige stiftelser i boligprosjekter med formål å etablere rimelige utleieboliger. Særlig er det aktuelt å gå inn der er vanskelig å få etablert tilbud til bostedsløse, og for å sørge for boligetablering til enslige mindre­årige asylsøkere og andre flyktninger med lange opphold i asylmottak.

Disse medlemmer foreslår derfor:

"Stortinget ber Regjeringen etablere et statlig bolig­investerings- og tomteselskap med formål å etablere sosiale utleieboliger i samarbeid med kommuner, boligbyggelag eller andre allmennyttige tiltak/stiftelser."

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at opprettelse av et eventuelt statlig bolig­investerings- og tomteselskap organisert under Husbanken vil representere et brudd med de etablerte hovedlinjene i norsk boligpolitikk. En slikt forslag bør vurderes som ledd i en bred boligpolitisk debatt i Stortinget og ikke knyttes opp mot en budsjettdebatt innenfor fastlagte økonomiske rammer.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkepartivil vise til at Samarbeidsregjeringen fortsatt ser Husbanken som et viktig virkemiddel i boligpolitikken. Disse medlemmer vil understreke at Husbankens roller er mange i boligpolitikken. Husbanken har ansvar for forvaltning av bostøtte og boligtilskudd og lån til de vanskeligstilte og etablerings- og kjøpslån til unge etablerere. Husbanken er faglig veileder i boligpolitikk for kommunene i arbeidet med boligsosiale handlingsplaner og i prosjektet mot bostedsløshet i de største byene. I tillegg gir Husbanken lån til boligbygging, forvalter eldrereform og skolebyggordningen. Disse medlemmer vil understreke at Samarbeidsregjeringen mener Husbanken fortsatt skal ha alle disse oppgavene, men at hovedfokus fremover skal være knyttet til de sosiale opp­gavene og rollen som bank for førstegangsetablerere.

Disse medlemmer viser til at Samarbeidsregjeringen foreslår en utlånsramme på 13 mrd. kroner for Husbanken, men at rammen blir vurdert i revidert nasjonalbudsjett, når en ser etterspørselsutviklingen. Disse medlemmer mener Samarbeidsregjeringen må prioritere bostedsløse, prosjektflyktningeboliger og ungdomsboliger og etableringslån innenfor rammen.

Disse medlemmer mener det er viktig å sikre en boligpolitikk som bidrar til å øke boligbyggingen generelt, og som samtidig har et hovedfokus på de som har størst problemer i boligmarkedet. Det betyr en reell solidarisk boligpolitikk, en politikk som først og fremst fokuserer på de bostedsløse og de som har vanskeligheter med å etablere seg i boligmarkedet. Disse medlemmer vil vise til at boligtiltak er et viktig ledd i Sem-erklæringens fattigdomsstrategi. I tillegg ønsker Samarbeidsregjeringen å vri Husbanken mer i retning av etableringsproblemene for unge og vanskeligstilte. Dette støtter disse medlemmer.

For å stimulere til mer boligbygging mener disse medlemmer det er viktig å få gjennomført en forenklet plan og byggeprosess. Disse medlemmer vil peke på behovet for å forenkle byggesaksbehandlingen raskt, og vil vise til behandlingen av Dokument nr. 8:59 (2000-2001). Disse medlemmer forventer at Samarbeidsregjeringen følger opp dette arbeidet raskt.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil understreke betydningen av en mer aktiv politikk for å tilrettelegge for økt boligbygging, særlig i pressområdene rundt de store byene. Plan- og bygningslovgivningen bør forenkles, og den strenge holdningen til arealdisponering liberaliseres vesentlig. Det må etter disse medlemmers syn legges til rette for at unge mennesker kommer inn på boligmarkedet så tidlig som mulig.

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet meiner det er behov for å bygge opp ein skjerma marknad med bustader for personar som har problem med å skaffe seg bustad. I Innst. S. nr. 100 (1998-1999) seier fleirtalet i kommunalkomiteen at det er behov for å bygge 4 000-5 000 rimelege utleige- og låginnskotsbustader pr. år. For å setje i gang eit slikt program, er det nødvendig med ei stor løyving over tid.

Difor vil medlemen i komiteen frå Senterpartiet fremje følgjande forslag:

"Stortinget ber Regjeringa leggje fram for Stortinget forslag om at inntektene frå dokumentavgifta vert øyremerkt eit program for bygging av allmennyttige utleigebustader, låginnskotsbustader og andre subsidierte bustader underlagt prisregulering."

Denne medlemen meiner at personar under 30 år ikkje skal betale dokumentavgift ved kjøp av bustad.

Denne medlemen viser til at åleinebuande blir ei stadig større gruppe i samfunnet. Dette medfører nye politiske utfordringar, mellom anna i bustad-, skatte- og avgiftspolitikken. Einslege har andre behov og problem enn tradisjonelle familiar. Ensliges Lands­forbund viser til at einslege toppar statistikkane for gjeldsbyrde og betalingsvanskar. Einpersonshushald har og ofte langt høgare buutgifter pr. person enn andre hushald. Denne medlemen meiner Regjeringa bør utpeike ein statsråd som har samordningsansvaret for politikken overfor einpersonshushald.

Denne medlemen viser til at Senterpartiet i sitt alternative budsjettframlegg har fremja forslag om eit eige skattefrådrag for einslege.

Denne medlemen meiner det er behov for ein gjennomgang i Stortinget når det gjeld situasjonen for einpersonshushald. Dette gjeld t.d. utforminga av bustadpolitikken og ulike avgiftssystem som betre enn i dag er sikra mot uønskte forskjellar. Denne medlemen fremjar følgjande forslag:

"Stortinget ber Regjeringa leggje fram ei eiga sak om einslege sin livssituasjon. Saka bør m.a. innehalde ei vurdering av særskilde bustadspolitiske tiltak samt ei vurdering av korleis offentlege avgifter kan utformast etter eit system som hindrar uønskte økonomiske forskjellar."

I St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002) foreslås det bevilget kr 242 400 000 på post 1 Driftsutgifter, mot kr 254 400 000 i St.prp. nr. 1 (2001-2002).

Under post 90 Lån til Husbanken, overslagsbevilgning foreslås det i St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002) bevilget kr 11 267 000 000, mot kr 12 167 000 000 i St.prp. nr. 1 (2001-2002). Det vises til Budsjett-innst. S. nr. 6 (2001-2002).

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at en forutsigbar og rimelig kreditt-tilgang er en forutsetning for å sikre langsiktig planlegging og tilstrekkelig boligbygging her i landet. Bankens lån til oppføring og utbedring av boliger er billige og effektive virkemidler for å nå en rekke boligpolitiske mål. Boligpolitikken er også en viktig faktor for å kunne hjelpe økonomisk vanskeligstilte både på kort og lang sikt.

Flertallet er enig i at det bør utredes å slå sammen etableringslån og kjøpslån.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til behovet for en solidarisk boligpolitikk. Dette flertallet mener at problemene på boligmarkedet ikke kan løses av markedet alene. Presset på boligmarkedet vil ikke kunne dempes før det bygges nok boliger. Husbanken er en helt nødvendig aktør for å få til den boligbyggingen som er nødvendig.

Dette flertallet mener at Husbankens generelle lånevirksomhet må styrkes.

Dette flertallet viser til at det i regjeringen Stoltenbergs budsjett legges opp til økt satsing på boligpolitikken, blant annet gjennom en økning i Husbankens utlånsramme med 2 mrd. kroner. Dette flertallet har merket seg at regjeringen Bondevik II har kuttet hele økningen på 2 mrd. kroner i utlånsrammen til Husbanken. Dette flertallet er uenig i et slikt kutt.

Dette flertallet har merket seg at regjeringen Bondevik II går inn for å omgjøre Husbanken til en bank som i større grad retter låneordningen inn mot førstegangsetablerere. Dette flertallet anser at dette er et ledd i en utvikling der Husbanken reduseres til en bank for førstegangsetablerere og vanskeligstilte. Dette flertallet er ikke enig i en slik omlegging og mener at Husbanken fortsatt skal være en allmennbank. Dette flertallet mener at dersom Husbanken bare skal være en førstehjemsbank, kan resultatet bli at det bygges for få boliger. Dette vil føre til ytterligere press på prisene. Det vil igjen redusere tilbudet for de førstehjemsetablerere som vil kjøpe brukt bolig.

Dette flertallet viser til at disse partia i finansinnstillingen foreslår 15 mrd. kroner i rammer for Husbanken for 2002. Dette flertallet mener at det er helt nødvendig at rammene for neste år ikke kuttes med 2 mrd. kroner slik regjeringen Bondevik foreslår, og at den sterke økningen på boligbygging gjennom Husbanken kan fortsette slik regjeringen Stoltenberg la opp til.

Dette flertallet viser til at Kristelig Folkeparti i budsjettinnstillingen ifjor, Budsjett-innst. S. nr. 5 (2000-2001), var med på følgende merknad:

"Disse partier viser til at Husbanken er statens viktigste boligpolitiske redskap. Det er svært viktig at Husbankens utlånsrammer er tilstrekkelig store til å kunne gi lån til alle som ønsker å bygge innenfor Husbankens areal og standard. Dette vil sikre en jevn tilførsel av nøkterne og rimelige boliger på markedet og bidra til at det blir lettere for grupper uten mye kapital å skaffe seg bolig. (…)"

Dette flertallet mener det er viktig å styrke Husbankens rolle og øke utlånsrammene.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkepartiviser til at Regjeringen opprettholder Husbankens lånerammer på samme nivå som for inneværende år, og at Regjeringen vil komme tilbake med en vurdering av lånerammen basert på de behov som foreligger.

Disse medlemmervil vise til at Samarbeidsregjeringen fortsatt ser Husbanken som et viktig virkemiddel i boligpolitikken. Disse medlemmer vil understreke at Husbankens roller er mange i boligpolitikken. Husbanken har ansvar for forvaltning av bostøtte og boligtilskudd og lån til de vanskeligstilte og etablerings- og kjøpslån til unge etablerere. Husbanken er faglig veileder i boligpolitikk for kommunene i arbeidet med boligsosiale handlingsplaner og i prosjektet mot bostedsløshet i de største byene. I tillegg gir Husbanken lån til boligbygging, forvalter eldrereform og skolebyggordningen. Disse medlemmer vil understreke at Samarbeidsregjeringen mener Husbanken fortsatt skal ha alle disse oppgavene, men at hovedfokus fremover skal være knyttet til de sosiale oppgavene og rollen som bank for førstegangsetablerere.

Disse medlemmer viser til at Samarbeidsregjeringen foreslår en utlånsramme på 13 mrd. kroner for Husbanken, men at rammen blir vurdert i revidert nasjonalbudsjett, når en ser etterspørselsutviklingen. Disse medlemmer mener Samarbeidsregjeringen må prioritere bostedsløse prosjektflyktningeboliger og ungdomsboliger og etableringslån innenfor rammen.

Disse medlemmer mener det er viktig å sikre en boligpolitikk som bidrar til å øke boligbyggingen generelt, og som samtidig har et hovedfokus på de som har størst problemer i boligmarkedet. Det betyr en reell solidarisk boligpolitikk, en politikk som først og fremst fokuserer på de bostedsløse og de som har vanskeligheter med å etablere seg i boligmarkedet. Disse medlemmer vil vise til at boligtiltak er et viktig ledd i Sem-erklæringens fattigdomsstrategi. I tillegg ønsker Samarbeidsregjeringen å vri Husbanken mer i retning av etableringsproblemene for unge og vanskeligstilte. Dette støtter disse medlemmer.

For å stimulere til mer boligbygging mener disse medlemmer det er viktig å få gjennomført en forenklet plan og byggeprosess. Disse medlemmer vil peke på behovet for å forenkle byggesaksbehandlingen raskt, og vil vise til behandlingen av Dokument nr. 8:59 (2000-2001). Disse medlemmer forventer at Samarbeidsregjeringen følger opp dette arbeidet raskt.

Disse medlemmer vil også vise til at Regjeringen ønsker en omlegging av Husbanken for i større grad å rette låneordningene inn mot førstegangsetablerere. Husbanken må også kunne gi lånefinansiering til kjøp av brukt bolig og sørge for rimelig toppfinansiering for unge som etablerer seg.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, meiner det er mange grunnar som talar for å behalde Husbanken som i dag og ikkje gjere den om til ein bank for dei som etablerer seg for første gong.

  • – Husbanken medverkar til at det kvart år kjem eit stort tal nøkterne bustadar på marknaden.

  • – Husbanken medverkar til nøktern ressursbruk.

  • – Husbanken er eit svært viktig reiskap for å drive motkonjunkturpolitikk og sikre at bustadbygginga held fram sjølv i nedgangstider.

  • – Det kan bli mykje vanskelegare å finansiere bustadbygginga i distrikta utan Husbanken sine generelle bustadlån. Husbanken finansierer 60-70 pst. av nybygg i Nord-Norge, mot berre 10 pst. i Oslo.

  • – Det er viktig å oppretthalde den breie kunnskap og kompetanse som Husbanken sit med. Husbanken medverkar gjennom dei mange låne- og tilskottsordningane til å fremje ei rekkje bustadspolitiske løysingar som marknadskreftene aleine ikkje vil få fram.

  • – Den private finansmarknaden gir lågare rente når tryggleiken for lånet er god. Husbanken sine rentevilkår for generelle lån er uavhengig av inntektene til lånekunden.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil peke på at Husbanken er en nødvendig og sentral aktør i boligpolitikken. Husbankens rolle har gjennom de siste års politikk blitt svekket og gjennom det har myndighetene minsket både sitt ansvar for og sin mulighet til å nå viktige boligpolitiske så vel som miljøpolitiske mål­settinger. Både Husbankens lånerammer, lånevilkår og tilskuddsmidler må økes for at Husbanken skal kunne brukes aktivt i den generelle boligpolitikken, i den sosiale boligpolitikken og som miljøpolitisk medspiller.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, er kjent med at Husbanken på oppdrag fra regjeringen Stoltenberg nå utarbeider et forslag med sikte på å flytte regionkontor Sør til Arendal og ber den nye regjeringen følge dette opp så raskt som mulig.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet er kjent med at Regjeringen vil følge opp beslutningen om å flytte Husbankens regionkontor sør til Arendal. Disse medlemmer er tilfreds med at prosessen innledes allerede første halvår 2002 gjennom etableringen av et servicekontor, og at hele utflyttingen skal skje etappevis over en toårs periode. Dette kontoret vil da kunne betjene Aust-Agder, Vest-Agder og Telemark. Disse medlemmer er enige i forslaget om at Buskerud og Vestfold kan skilles ut fra regionkontor Sør, og vil be Kommunal- og regionaldepartementet om å vurdere om disse fylkene kan sees i sammenheng med regionkontor Øst, som i dag betjener fylkene Oslo, Akershus, Østfold, Hedmark og Oppland.

I St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002) foreslås det bevilget kr 1 757 000 000, mot kr 1 737 000 000 i St.prp. nr. 1 (2001-2002).

Komiteen mener at høye boutgifter gjør den økonomiske situasjonen vanskelig for mange grupper, og at bostøtteordningen er en helt nødvendig innretning for å få hjelp til boutgiftene for de som har lav inntekt eller lav pensjon. Spesielt vanskelig er det for de som bor der boutgiftene er høyest, for eksempel i de største byene. Boutgiftene i omsorgsboliger er også høye mange steder. Bostøtten er derfor helt nødvendig for at alle eldre skal kunne ha de samme mulighetene for å kunne bo i en omsorgsbolig. Komiteen støtter forslaget om at boutgiftstaket økes med 5 000 kroner i storbyene Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger.

Komiteen viser til at familier med barn som har en sommerjobb eller liten inntekt, kan risikerer å miste bostøtten. I tillegg opplever familier der ungdom går på skole eller studerer, å miste bostøtte dersom ikke vedkommende elev eller student melder flytting til studiestedet, samtidig som eleven eller studenten mister rett til borteboerstipend dersom de melder flytting. Komiteen ber Regjeringen vurdere endringer i regelverket slik at ungdom i familier som trenger bostøtte, ikke demotiveres til å skaffe egen inntekt og forslag til endringer som ikke forskjellsbehandler studerende ungdom ut fra om familien trenger bostøtte eller ikke.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil utvide bostøtteordningen slik at nøkterne boliger for barnefamilier med lave inntekter, og som ikke er husbankfinansierte boliger, også skal kunne komme inn under bostøtteordningen. Disse medlemmer mener bostøtteordningen er meget treffsikker og vil da komme dem til gode som har lav inntekt, høye bokostnader, og har en nøktern bolig på linje med en bolig som i dag godkjennes gjennom Husbanken, men som ikke er husbankfinansiert.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vilpeke på Arbeiderpartiets forslag om økt satsing på bostøtten vil gi 12 mill. kroner til månedlige utbetalinger og 77 mill. kroner til å utvide boligavgrensningen.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti har den oppfatning at det er all grunn til å være kritisk til underreguleringen av bostøtten. Prisstigningen på boligmarkedet har ikke vært fulgt av en tilsvarende inntektsøkning for de som har behov for bostøtte.

I forslaget er det lagt opp til en egenbetalingsøkning på i snitt 500 kroner for hver bostøttemottaker i året. Etter disse medlemmers oppfatning er det dypt urimelig så lenge tall fra Statistisk sentralbyrå viser at den nederste inntektsdecilen har hatt negativ reallønnsutvikling de siste årene og dermed neppe har råd til økte boutgifter. Disse medlemmer viser til Sosialistisk Venstrepartis alternative statsbudsjett der vi har foreslår 33 mill. kroner for å oppveie egenbetalingen.

Etter disse medlemmers oppfatning omfattes barneforeldre i for liten grad av dagens ordning. Disse medlemmer ber derfor Regjeringen vurdere å heve inntektstaket for småbarnsforeldre.

Dagens bostøtte diskriminerer mellom barnefamilier og eldre. Mens barnefamilier må bo i husbankfinansierte boliger for å kunne få bostøtte, stilles det ingen slike krav til eldre. Disse medlemmer ber Regjeringen også vurdere å inkludere småbarnsforeldre som bor i eiet bolig, som ikke er husbankfinansiert, i bostøtteordningen.

Disse medlemmer viser til at overgangsordningen bare omfatter de som før omleggingen fikk bostøtte etter de gamle reglene. Dette virker urettferdig for nye søkere og gjør at søkere som er i samme situasjon behandles ulikt. Ordningen bør derfor fases ut parallelt med at boutgiftstaket heves.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser til at Senterpartiet i sitt alternative budsjett vil bruke 1 mrd. kroner for å betre kvardagen for dei som har det vanskelegast. Auka bustøtte med 50 mill. kroner og eiga løyving på 150 mill. kroner til bustader for bustadlause er berre nokre av tiltaka. Denne medlemen viser til at Senterpartiet i tillegg i sitt alternative budsjett vil trappe opp sosialhjelpstønaden for å nå satsane til SIFO, halde barnetrygda utanfor grunnlaget for sosialhjelp og gje gratis barnehage og SFO for barna til dei som mottar sosialhjelp over lang tid. Senterpartiet føreslår også 50 mill. kroner til ettervernstiltak for rusmiddelmisbrukarar.

Denne medlemen er samd i at buutgiftstaket i storbyane vert auka. Denne medlemen er djupt usamd i eit opplegg der dei søkjarane som ikkje bur i dei fire største byane må betale for dette og vil difor auke løyvingsramma tilsvarande.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er i prinsippet for en omlegging til månedlige utbetalinger av bostøtte og ber om at Regjeringen fremmer sak om dette i Revidert nasjonalbudsjett for 2002.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti er enige i at den tertiale utbetalingen av bostøtten opprettholdes. Det vises til at de innsparte midlene i forhold til regjeringen Stoltenbergs forslag går til å øke sjablonen for lys og varme i bostøtten for pensjonister med lav inntekt.

Disse medlemmer vil be Regjeringen vurdere hva som kan gjøres for at de som er berettiget til bostøtte ved skifte av bolig får beregnet bostøtten fra den måneden de flytter inn i den nye boligen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er enig med regjeringen Stoltenberg i at bostøtten skal utbetales månedlig, men at det tertialvise bostøttevedtaket opprettholdes. Disse medlemmer mener at månedlige utbetalinger vil være til stor hjelp for de som har store problemer med å få betalt den månedlige husleien. Disse medlemmer går derfor imot regjeringen Bondevik IIs forslag om at bostøtten fortsatt skal utbetales tre ganger pr. år.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener at det fremsatte forslaget om månedlige utbetalinger fra regjeringen Stoltenberg vil slå uheldig ut for mange bostøttemottakere fordi den vil føre til at bostøtten vil komme til å bli utbetalt inntil tre måneder senere til mottaker enn ved gjeldende ordning. Etter disse medlemmers oppfatning vil dette forverre likviditeten til mange bostøttemottakere, særlig barnefamilier, stikk i strid med intensjonene i forslaget. Disse medlemmer vil derfor videreføre dagens ordning med etterskuddsvis utbetaling tre ganger i året.

Disse medlemmer ser at det for en del mottakere vil være best å få utbetalt bostøtte månedlig, og mener at kommunene på egen hånd må kunne tilby en slik ordning i de tilfeller det vil være riktig for den enkelte bostøttemottaker. Dette kan gjøres enten ved forskuttering, slik flere kommuner allerede gjør, eller ved en frivillig ordning med tilbakeholding av bostøtten.

I St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002) foreslås det bevilget kr 863 150 000, mot kr 897 150 000 i St.prp. nr. 1 (2001-2002). Reduksjonen gjelder post 75.

Det foreslås bevilget 51 800 000 kroner.

Komiteen slutter seg til forslaget og viser til at oppfølgingen av handlingsplanen for Oslo indre øst har bidratt til å utvikle et helt boområde og tilført nye kvaliteter fysisk. Som følge av dette har bydelen fått et utvidet kulturtilbud med utesteder, flere møteplasser for folk med forskjellig kulturell bakgrunn og faste arrangementer.

Komiteen vil imidlertid understreke at satsingen på sosial utjevning må få en høy prioritet i årene som kommer og viser til evalueringen av prosjektene som har blitt gjennomført.

Komiteen viser til at flere områder i de større byene har tilsvarende utfordringer som Oslo indre øst, ikke minst Groruddalen, og forventer at Regjeringen i den bebudede storbymeldingen vurderer løsnings­strategier for denne type bydeler.

Hovedutfordringen ligger i en miljømessig opprydding, kollektivsatsing og opprusting av boliger og bomiljøet.

Det foreslås bevilget 106 000 000 kroner.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener det er viktig at flere eksisterende boliger opprustes slik at de kan brukes av alle i alle faser av livet, og viser til at bevilgningene foreslås økt neste år. Flertallet viser til sentrale virkemidler som økte lånetillegg for livsløpsstandard og innstallering av heis, men mener det også er nødvendig å gi tilskudd til installering av heis i eksisterende boligmasse. Flertallet ber om at 20 mill. kroner innenfor denne rammen blir øremerket tilskudd til heis.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti slutter seg til forslaget og mener at den storstilte eldresatsingen som avsluttes i 2002 bør følges opp i neste års budsjett med en satsing på å forbedre standarden på boliger fra etterkrigstiden, da spesielt med tanke på å få omgjort boliger slik at de overholder kravene om livsløpsstandard. Svært mange eldre ønsker å forbli boende hjemme så lenge som mulig.

Klarer vi å oppruste boligene til livsløpsstandard vil vi oppnå dette målet samtidig som vi oppnår en effektiv bruk av tilskuddene for å nå generelle boligpolitiske mål.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sitt alternative statsbudsjett hvor det er foreslått en ekstrabevilgning på 10 mill. kroner på denne posten.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet meiner at eldresatsinga må vidareførast utover 2002. Denne medlemen meiner òg at det er nødvendig med forbetring av standarden på bustader frå etterkrigstida slik at dei får livsløpsstandard. Dette må finansierast over andre postar.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at bevilgningen til boligtilskudd reduseres med 34 mill. kroner i tilleggsproposisjonen fra regjeringen Bondevik II.

Flertallet merker seg dermed at den fremlagte tilleggsproposisjonen ikke følger opp løftene fra Sem-erklæringen om å satse mer på utleieboliger for ungdom og vanskeligstilte.

Etter flertallets oppfatning er det for få av denne type boliger i boligmarkedet, noe som fører til at unge og andre med dårlig økonomi blir skjøvet ut av boligmarkedet. Andre grupper, som folk med minoritetsbakgrunn og folk uten fast inntekt opplever det samme.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til den omdisponeringen som Regjeringen har foreslått i tilleggsproposisjonen når det gjelder boligtilskudd og at med den økte rammen for bygging av studentboliger, vil det være en økning i bevilgningene til boligtilskudd. Disse medlemmer mener at en omdisponering til økt bygging av studentboliger vil være et mer målrettet tiltak mot ungdom på boligmarkedet, ettersom studenter utgjør en stor del av leiemarkedet.

Disse medlemmer mener at en økt bygging av studentboliger vil frigjøre leieboliger for andre grupper på leiemarkedet og lette presset for disse.

Disse medlemmer viser til at når det gjelder lavinnskuddsboliger er dette boliger som i stor grad tildeles uavhengig av sosiale kriterier. Disse medlemmer viser til at boligbyggelagene i svært liten grad har mulighet til å legge inn andre kriterier enn alder og ansiennitet til grunn for tildelingen. Disse medlemmer mener derfor at det er tvilsomt å kalle et slikt tiltak for et treffsikkert og effektivt sosialt tilbud.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at boligtilskuddene fyller tre funksjoner: De bidrar til at enkeltpersoner og familier med dårlig økonomi men ellers stabile inntekter, kan skaffe seg et sted å bo. Dette bidrar spesielt til at innvandrere, funksjonshemmede, skilte, ungdom og småbarnsfamilier gjøres i stand til å skaffe seg den tryggheten og gjennomføre den sparingen det innebærer å ha et eget hjem. For det andre bidrar det til at folk med dårlig økonomi som bor i bygårder som pusses opp, ikke blir presset ut av boligen grunnet økning i bokostnader, og til sist bidrar tilskuddene til å bygge ut billige utleieboliger for ungdom og vanskeligstilte.

Flertallet mener det er et godt tiltak å gi tilskudd til enkeltpersoner for å gi dem muligheten til å kjøpe brukte leiligheter.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener imidlertid at bieffekten er at det bidrar til å sprøyte mer penger inn på etterspørselssiden i boligmarkedet, og dermed også til at prisene stiger. Det gjør derimot ikke tilskudd til bygging av utleie- og lavinnskuddsboliger. De bidrar i stedet til tilbudssiden i boligmarkedet og går målrettet til hele prosjektet i stedet for kun til de aktuelle enkeltpersonene. Det bidrar dermed direkte til å gjøre det relativt sett billigere å leie, noe som bidrar til å begrense etterspørselen etter eierboliger og dermed bidrar til å flate ut prisveksten i boligmarkedet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at boligtilskudd til utleie og lavinnskuddsprosjekter er et godt og effektivt sosialt tiltak som presist treffer både unge og vanskeligstilte og bredt fordi det minsker prispresset i markedet.

Fordi tilskuddene til boligkjøp først og fremst har som målsetning å få bygget boliger og hjelpe folk i å komme seg inn på markedet, tilbakebetales tilskuddet ved salg av boligen vedkommende har fått tilskudd til å kjøpe. Tilbakebetalingsbeløpet reduseres med like deler over en tiårsperiode. Flertallet vil be Regjeringen vurdere å forlenge nedskrivingsperioden til 20 år. Dette vil gi flere midler tilbake til kommunen som får mulighet til å gi ut tilskuddene på nytt og dermed hjelpe nye mennesker. Det må imidlertid utøves skjønn som i dag slik at enkeltpersoner ikke står igjen som gjeldsslaver hvis de må selge under en eventuell prisnedgang.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser spesielt til Bergensmodellen som også ble omtalt i St.meld. nr. 49 (1998-1999) som innebærer et effektivt samarbeid mellom kommuner, husbank og borettslag for å få klausulerte billige boliger bygget, drevet av private aktører, med ikke-tids­begrensende disposisjonsrett for kommunene over like stor andel av leilighetene som tilskuddet fra Husbanken utgjør.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener dette er en god måte å utnytte samspillet mellom private og offentlige aktører på, som Regjeringen kunne satset på, dersom den hadde fulgt opp intensjonene fra Sem-erklæringen der det sto:

"Spesielt må det legges opp til en betydelig satsing på boligbygging. Det offentlige og private utbyggere må blant annet samarbeide om rimelige utleieboliger."

Disse medlemmer mener at det med bakgrunn i boligsituasjonen som er akutt vanskelig for svært mange, er behov for en radikal omlegging til en solidarisk boligpolitikk med storstilt satsing på utbygging av billige utleieboliger.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til den prioritering av en målrettet boligpolitikk som ligger i Sem-erklæringen, hvor det vises til samarbeid mellom offentlige myndigheter og private utbyggere, bl.a. for å bygge rimelige utleieboliger. Disse medlemmer vil også vise til at Regjeringen har varslet en grundig gjennomgang av boligpolitikken gjennom en egen boligmelding.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at den høye "inngangsbilletten" til boligmarkedet gjør situasjonen vanskelig for mange grupper. Disse medlemmer viser til at det i regjeringen Stoltenbergs budsjett legges opp til en økt satsing på boligpolitikken, blant annet gjennom en økning i Husbankens utlånsramme med 2 mrd. kroner og en økning i boligtilskuddet med 10 pst. fra 2001. I tillegg økes bevilgningen med ytterligere 43 mill. kroner i Arbeiderpartiets alternative budsjett i finansinnstillingen. Disse medlemmer vil med de nye inntektsanslagene benytte det økte handlingsrommet til blant annet en økning i boligtilskuddet for etablering, utbedring og utleieboliger. Boligtilskuddet er særlig viktig for å skaffe flere utleieboliger med rimelig husleie, til de som trenger det mest. Disse medlemmer har merket seg at regjeringen Bondevik II kutter 34 mill. kroner i boligtilskuddet som skal gå til bygging av boliger til dem som har det vanskeligst på boligmarkedet. Disse medlemmer vil påpeke at dette rammer de aller svakeste i samfunnet. Disse medlemmer mener at det aller viktigste tiltaket for å bekjempe fattigdomsproblemet både på kort og lang sikt er å gi disse personene er godt og rimelig botilbud.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er kjent med at regjeringen Stoltenberg fikk i stand et samarbeidsprosjekt i Oslo mellom Bymisjonen, Frelsesarmeen og staten for å hjelpe dem som ikke klarer å bo i egen bolig uten hjelp. Flertallet mener at dette er et prosjekt der mange ressurser settes inn for å få til en løsning. Flertallet mener at det ikke er bare i Oslo at det er behov for slike prosjekter og ber Regjeringen opprette tilsvarende prosjekter i storbyene Bergen, Trondheim og Stavanger. Dette er prosjekter som spesielt skal ta seg av de som er bostedsløse, bor på hospits og som har svært dårlige boforhold.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at deres respektive fraksjoner i sosialkomiteen har ført opp 5 mill. kroner til disse prosjektene for neste år i sine alternative budsjettforslag.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener at også Tromsø bør inkluderes i et slikt prosjekt.

Disse medlemmer mener at beløpet som foreslås bevilget av regjeringen Bondevik II er altfor lavt og ikke gir et tilstrekkelig svar på utfordringene fra et boligmarked i krise. Disse medlemmer viser til ovenstående argumentasjon og Sosialistisk Venstrepartis alternative budsjett der det foreslås bevilget 584 mill. kroner utover det regjeringen Bondevik IIs tilleggsproposisjon foreslår. I tillegg foreslås tilsagnsfullmakten utvidet med 200 mill. kroner. Disse medlemmer synes det blir en absurd form for omfordelingspolitikk når Regjeringen tar penger fra budsjett for boligtilskudd for utleieboliger for å bygge studentboliger. Dette er en politikk som går ut på å ta fra de med minst og gi til de med mer, en linje denne Regjering virker å ville gjøre til sin rettesnor.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, meiner at for å få til den nødvendige satsing på rimelege utleigebustader er det behov for en plan for dette. Ikkje minst er tomtesituasjonen avgjerande. Fleirtalet meiner staten må tilby nokre av sine mange eigedommar til kommunane til ein pris som gjer det mogleg for kommunane å sikre fleire av innbyggjarane sine høvelege bustader. Fleirtalet viser til merknader om statens avhendingsregler under 3.6.1.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser til at Senterpartiet i Dokument nr. 8:80 (2000-2001) fremja forslag om kommunal overtaking av eigedomar for sal frå Posten BA.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil understreke at innenfor rammen av boligtilskuddet, post 75 skal boligtiltak for bostedsløse ha høyeste prioritet. Bostedsløse har behov for en fast adresse som både kan gi trygghet i hverdagen og danne et utgangspunkt for en eventuell oppfølging fra det offentlige.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at boligtiltak for bostedsløse og andre svært vanskeligstilte har høyeste prioritet innenfor Husbankens låne- og tilskuddsordninger. Disse medlemmer mener derfor det er unødvendig å opprette en egen post på budsjettet til formålet. Husbanken er avhengig av at kommunene tar initiativ til å sette i gang prosjekter. Disse medlemmer vil også vise til Prosjektet Bostedsløse som er satt i gang og som det til neste år vil satses ytterligere på.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det må avsettes egne midler til bygging av boliger for bostedsløse. Bostedsløse har behov for en fast adresse som både kan gi trygghet i hverdagen og danne et utgangspunkt for en eventuell oppfølging fra det offentlige. Dette er i tråd med Sem-erklæringen som i to punkter slår fast:

"Innsatsen for bostedsløse må prioriteres. Barnefamilier skal generelt ikke bo på hospits. (…)

Det utvikles støtte/låneordninger for frivillige organisasjoner som engasjerer seg i å skaffe botilbud som alternativer til hospits for sosialt vanskeligstilte. Slike gjennomgangsboliger må utvikles i samarbeid med kommunene."

Situasjonen for bostedsløse er uakseptabel og så krisepreget at disse medlemmer mener det er behov for øyeblikkelige strakstiltak før vinteren setter inn.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at under behandlingen av St.meld. nr. 49 ( 1997-1998) Om boliger for unge og vanskeligstilte foreslo Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti å opprette en Straksbo-ordning for bostedsløse og mennesker med liten boevne, bla. ved etablering av offentlig støttede bokollektiver. Statens bidrag inn i en slik ordning skulle være:

  • – Boligpolitiske virkemidler

  • – Eksisterende statlig bygningsmasse

  • – Statlig tomtegrunn.

Hovedhensikten med forslaget var å få fart i etablering av akutte boligløsninger for bostedsløse, og var samtidig en erkjennelse av at dagens ordninger ikke løste problemet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil vise til Byggforsks rapport fra i vår som slår fast at enkelte minoritetsgrupper er spesielt utstøtt fra boligmarkedet og at unge enslige asylsøkere lever som bostedsløse. Situasjonen i hovedstaden er prekær. Etter disse medlemmers oppfatning er det avgjørende at det settes i verk strakstiltak. Midlertidige boløsninger må skaffes raskt og arbeidet må komme i gang før vinteren. Offentlig bygningsmasse kan tas midlertidig i bruk. Vinterisolerte boligmoduler kan være en akuttløsning. Slike enheter kan etableres meget raskt, har god standard, flyttes ved behov og oppgraderes til permanente boliger med enkle midler, hvis det skulle være aktuelt senere. Mange flyktningemottak er etablert i slike boligmoduler. Mange skoler og boliger er bygget opp av de samme enhetene og de brukes over hele landet til å innkvartere anleggsarbeidere.

Disse medlemmer mener at slike boligløsninger kan etableres på permanente eller midlertidig klargjorte arealer, antall enheter og størrelsen på hver enhet kan endres raskt. Enhetene kan bemannes etter behov, drives som rene boligenheter eller med ulike grader av oppfølging og boveiledning. Vanlige driftsutgifter er et kommunalt ansvar, men det vil kreve økte ressurser til kommunesektoren generelt å dekke alle de omsorgs og behandlingsbehov som denne gruppen har.

Skal dette arbeidet komme i gang raskt nok, må det være mulig for kommunene å få dekket noe av utgiftene til å etablere slike midlertidige boenheter. Statens rolle må derfor være å gi kommunene optimale rammer og de rette betingelser for å få det til. I tillegg bør staten kunne bidra med rimelig tomtegrunn eller bygningsmasse. Statlige tilskudd til dette formålet vil måtte brukes til å få rigget opp og satt i stand enheter til formålet.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen iverksette strakstiltak for bostedsløse."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener det skal avsettes 50 mill. kroner til dette formål, og viser til sitt alternative budsjett.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser til at Senterpartiet i sitt alternative budsjett vil løyve 150 mill. kroner til bustader til bustadlause og også 50 mill. kroner for å sikre eit langt betre ettervern for rusmiddelmisbrukarar enn i dag.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at regjeringen Stoltenberg har prioritert Økobygg-programmets aktiviteter gjennom flere år. Programmet avsluttes ved utgangen av 2002. Flertallet ber Regjeringen sikre at det settes av tilstrekkelige midler i 2002 til at prosjektet får synliggjort de resultater som er oppnådd i Norge og som også er meget viktige for vår internasjonale miljøinnsats.

Flertallet vil understreke det verdifulle arbeidet som gjøres i regi av Økobygg. Byggebransjen er en stor men sterkt fragmentert bransje. Gjennom Økobygg har de klart å koordinere og målrette sin innsats på en god måte. Den statlige del av finansieringen av Økobygg kommer fra en rekke departementer med Kommunal- og regionaldepartementet, Miljøverndepartementet og Olje- og energidepartementet som hovedbidragsytere. Dette skaper en for stor grad av usikkerhet rundt de årlige bevilgningene til Økobygg.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener at det er behov for å videreføre det arbeidet Økobygg gjør. Det ville være galt om et slikt prosjekt som har alle aktører i byggenæringen med seg og som kan bety mye for energibehov og miljømessighet i byggebransjen skulle stoppe opp nå i prosessen. Disse medlemmer ønsker å styrke dette arbeidet og sikre driften videre gjennom en bevilgning på 6 000 000 kroner i vårt alternative budsjett.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at bevilgningen for 2000 var på 10 mill. kroner og at det ble gitt godkjenning om tilskudd til 195 boliger for til sammen 3,3 mill. kroner. I første halvår 2001 er det gitt tilsagn om tilskudd til 46 boliger for til sammen 1,2 mill. kroner. På denne bakgrunn vil disse medlemmer redusere posten med 5 mill. kroner i sitt alternative budsjett, slik at bevilgningen etter dette ville blitt på 5,05 mill. kroner i 2002.

Det vert foreslått ei løyving på kr 70 000 000 under post 60 Rentekompensasjon.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener at ungdomstrinnet i grunnskolen trenger en særlig satsning, og viderefører kampanjen om opprustning av ungdomsskolen. Disse medlemmer mener Regjeringens forslag om et rentefritt lån på 15 mrd. kroner over 8 år til kommunene ikke vil løse problemene. Mange kommuner har ikke økonomi til å ta opp mer lån. Disse medlemmer mener staten må bidra til et nasjonal løft for ungdomstrinnet. Disse medlemmer foreslår å bruke 10 mrd. kroner i løpet av de neste fire årene til opprustning av ungdomstrinnet. Midlene til opprustningen av skolebygg skal bevilges etter samme modell som ved bevilgningene til Reform 97.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser til at låneordninga frå staten til kommunane for å rehabilitere skulebygg er godt meint, men at ho ikkje vil dekke det behovet som kommunane har. Denne medlemen viser til framlegg frå Senterpartiet om å sanere kommunal gjeld for 12 mrd. kroner. Eit slikt forslag vil frigi driftsmidlar, betre handlefridomen og setje kommunane betre i stand til å løyse sine oppgåver både når det gjeld drift og investeringar.

Det foreslås en bevilgning på kr 4 000 000 .

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at det er opprettet et husleie­tvisteutvalg som en prøveordning i Oslo. Flertallet har merket seg at det er mottatt i alt 34 begjæringer om tvisteløsninger i det halve året utvalget har fungert. Flertallet ber Regjeringen om at ordningen blir gjort bedre kjent for aktuelle brukere gjennom ulike informasjonskilder.

Det foreslås en bevilgning på kr 2 761 800 000.

Komiteen viser til at Handlingsplanen for eldreomsorgen er utvidet med 5000 enheter slik at planens samlede måltall allerede er økt fra 24 400 enheter til 29 400, jf. St.prp. nr. 1 (2000-20001). I St.prp. nr.1 (2001-2002) er det foreslått en ytterligere økning på 4 000 enheter i 2002, slik at det totale måltallet for planen blir på 33 400 enheter. For 2002 vil rammen være på 8 200 enheter pluss 440 omsorgsboliger under opptrappingsplanen for psykisk helse.

Komiteen viser til Sosial- og helsedepartementets gjennomgang av situasjonen i kommunene i 2001. Denne viser at 2/3 av landets kommuner i hovedsak vil nå handlingsplanens målsettinger, mens det i de øvrige kommunene gjenstår mange prosjekter. Komiteen registrerer at dette i særlig grad gjelder storbyene.

Komiteen viser til at ved søknadsfristens utløp er det registrert søknader om 21 736 enheter, og at svært mange av søknadene kom like oppunder søknadsfristens utløp. Komiteen ser derfor behovet for en nærmere gjennomgang av søknadene på grunnlag av de kriterier som foreligger.

Komiteen slutter seg til at rammen for investeringer utvides med ytterligere 4 000 enheter i 2002, og at det i tillegg kan gis tilsagn til 440 omsorgsboliger i forbindelse med opptrappingsplanen for psykisk helse.

Komiteen viser til at Regjeringen vil fremme en proposisjon for Stortinget våren 2002 om Handlingsplanen for eldreomsorg hvor behovet for en økning av rammen vil bli vurdert og hvor det blir foretatt en generell gjennomgang av eldreplanen.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at det når perioden for handlingsplanen er over er viktig å starte en satsing på opprusting av eksisterende boligmasse til livsløpsstandard. Dette vil gjøre større deler av boligmassen tilgjengelig for alle og gjøre det mulig for folk å bo i eget hjem i mange flere av livets faser. Disse medlemmer ber Regjeringen i budsjett for 2003 legge inn en flerårig plan for opprusting av eksisterende boligmasse til livsløpsstandard.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet meiner det alt er god nok oversikt til å slå fast at eldreplanen må vidareførast utover 2002. Denne medlemen er samd i at ei ytterlegare auke av ramma og ein generell gjennomgang av eldreplanen vert fremma i ein proposisjon for Stortinget våren 2002.

Denne medlemen vil peike på at mange kommunar først nå i siste fase av eldreplanen syter for sjukeheimsplassar. Omsorgsbustadene kom på plass først. Dei var lettast å bygge. Ei rekke kommunar har arbeidd om sine opprinnelege planar og gjort sine endelege vedtak i samråd med Husbanken, fylkesmannen og fylkeslegen. Denne medlemen meiner at desse kommunane alt no må få klarsignal for tilskot.

Denne medlemen fremjar følgjande forslag:

"Stortinget ber Regjeringa syta for at alle kommunar som har søkt om tilskot til omsorgsbustader/sjukehjemsplassar innan fristen 1. oktober 2001 etter planar som er utarbeidde i samråd med Husbanken og fylkesmann/fylkeslege, skal sikrast tilskot."

Under VII Tilsagnsfullmakter vert det foreslått at Arbeids- og administrasjonsdepartementet i 2002 kan gje tilsagn om tilskot utover dei gitte løyvingane under kap. 1591 post 70 og kap. 1592 post 70, men slik at samla ramme for nye tilsagn og gamalt ansvar ikkje overstig nærare bestemte beløp.

Under VIII Fullmakt til å ettergi rente- og avdragsfrie lån vert det foreslått at Arbeids- og administrasjons­departementet i 2002 kan ettergje rente- og avdragsfrie lån til arbeidsmarknadstiltak for yrkeshemma der dette vert vurdert som naudsynt for å sikre den vidare drifta.

Komiteen mener det er et mål at flest mulig skal være i arbeid. Derfor må arbeidslivet bli mer inkluderende, og forholdene må legges til rette slik at det blir plass til alle. For mange blir syke eller uføre, og for mange går tidlig av med alderspensjon.

Komiteen vil derfor understreke viktigheten av et inkluderende arbeidsliv hvor alle med arbeidsevne får anledning til å delta.

Komiteen viser til at det er lav rekruttering av funksjonshemmede til offentlig sektor. Kun få funksjonshemmede er ansatt i staten, til tross for at dette er definert som et satsingsområde. Komiteen mener derfor det er behov for en handlingsplan for å rekruttere fysisk funksjonshemmede til stillinger i offentlig sektor, i likhet med den man har for rekruttering av innvandrere.

Komiteen mener derfor med bakgrunn i alle de nevnte forhold at det er behov for en stortingsmelding om arbeidsmarkeds- og sysselsettingspolitikk i det 21. århundre.

Komiteen vil vise til at for femte år på rad har Statistisk sentralbyrå dokumentert at sannsynligheten for å komme i arbeid er langt større for de som får tiltak, enn for de som ikke får det. I tillegg er det dobbelt så mange som begynner på utdanning etter tiltak enn de som ikke hadde hatt et slikt tilbud.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil understreke at det er behov for en god offentlig arbeidsmarkedspolitikk. Arbeid gir grunnlag for inntekt og tilhørighet. For de aller fleste er arbeid den viktigste sikring mot utstøtning og fattigdom. Både for den enkelte og for landet er det viktig at alle ressurser får utvikle seg og komme til nytte.

Det er press på arbeidsmarkedet både i privat og offentlig sektor og det er mangel på arbeidskraft, spesielt i utdanning, helse og omsorg. Samtidig øker presset i arbeidslivet og antall uføretrygdede og sykefraværet er høyt. Mange unge blir uføretrygdet og ledigheten blant funksjonshemmede har vært stabilt høy og økende, selv om ledigheten i alle andre grupper har gått ned. Ledigheten er også høy blant innvandrere.

Flertallet vil understreke at trygdeordningen er et gode og er etablert for å dekke reelle behov hos syke, uføre og arbeidsledige og at det ikke er et problem at de brukes av de som trenger dem. Samtidig er det viktig å sørge for at de som vil og kan arbeide, får mulighet til det.

Både det offentlige og private arbeidsmarkedet må legge bedre til rette for at flere kan komme i arbeid. Fokus må være på bedre opplæring, kvalifisering, tilrettelegging og hjelpemidler slik at ingen støtes ut av arbeidslivet ufrivillig.

Eit anna fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merka seg at einskilde oljeselskap sett som krav ved nytilsetjing på sokkelen at dei må busette seg i Stavanger eller vere viljuge til å flytte til Stavanger-regionen. Dette er ein praksis som strider mot tidlegare politiske signal om at oljeverksemda skal kome heile landet til gode både økonomisk og ved at arbeidstakarane kan busette seg der dei måtte ønskje i Noreg. Ein slik endra tilsetjingspraksis vil også føre med seg at fleire distriktskommunar vil miste sine skatteinntekter og høgt kvalifiserte arbeidstakarar.

Dette fleirtalet vil også peike på at ein slik praksis vil føre med seg at arbeidstakarar blir konsentrerte om avgrensa område og at ein slik sett får ei sentralisering av arbeidskraft. Dette fleirtalet viser til at det er brei politisk semje om at arbeidsplassane på norsk sokkel skal kome heile landet til gode og ber Regjeringa følgje dette opp.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil peke på at til tross for at det har vært tverrpolitisk enighet om arbeidslinjen både som mål og middel, har dette ikke ført til en helhetlig gjennomgang av de etater som har ansvar for å gjennomføre politikken. Brukerne opplever hjelpeapparatet som utilgjengelig og lite koordinert. Arbeidslinjen har forsterket dette problemet, fordi den forutsetter et godt samordnet apparat. Aetat, trygdeetat og sosialkontor er separate etater med oppsplittet ansvar og de fleste steder adskilte kontorer. Ingen av etatene har et overordnet ansvar, verken lokalt eller sentralt. Oppsplittingen av oppgaver og ansvar mellom etater, gjør at vi i realiteten ikke har noen helhetlig administrasjon til å realisere arbeidslinjen. Hjelpen kan derfor være minst tilgjengelig for den som trenger den mest. Disse medlemmer vil vise til merknader i Innst. S. nr. 222 (1999-2000) under behandlingen av St.meld. nr. 50 (1999-2000) Utjamningsmeldinga:

"Komiteen mener derfor det må bli et økt brukerfokus og tettere samarbeid mellom de ulike etater rettet mot brukerne. Hvis ikke dette er mulig å få til innenfor etablerte etater, må det vurderes å omorganisere tjenestene."

Disse medlemmer merker seg at samtlige brukerorganisasjoner er grunnleggende kritiske til hvordan hjelpen er organisert, og på måten den fungerer for de som har sammensatte behov. Disse medlemmer mener derfor at det er nødvendig med en total gjennomgang av disse etatene for å styrke kvalitet og tilgjengelighet og sørge for at målet om riktige trygdeytelser og en helhetlig politikk for de som ønsker arbeid kan realiseres. Disse medlemmer ber derfor Regjeringen følge opp dette arbeidet og utrede hvilke funksjoner og oppgaver som bør slås sammen. Uten en økt og forsterket innsats i arbeidsmarkedspolitikken vil de økonomiske forskjellene mellom folk øke og vi vil oppleve større skiller mellom en velutdannet og høytlønnet elite som tar del i den globale økonomien og der resten av befolkningen har lav utdanning, lav lønn eller trygd.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil understreke at en vellykket arbeidsmarkedspolitikk må sikre tilstrekkelig tilgang på arbeidskraft. Tilstrekkelig tilgang på arbeidskraft er avgjørende for å opprettholde verdiskapningen, for å gi gode muligheter for vekst og nyskapning og for å sikre et godt velferdstilbud. En vellykket arbeidsmarkedspolitikk må også bidra til at de arbeidssøkende kommer ut i jobb og får mulighet til å leve av egen inntekt. Det at flest mulig er selvhjulpne ved at de er i arbeid og kan forsørge seg selv er en av hovedstrategiene i Regjeringens opplegg for fattigdomsbekjempelse.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil peke på at selv med et mer fleksibelt arbeidsmarked og tiltak for å legge til rette for at flest mulig kan være i arbeid, vil ikke tilgangen i Norge kunne dekke behovet for arbeidskraft i tiden som kommer. Disse medlemmer mener derfor at det er viktig å få en oppmykning i regelverket for arbeidsinnvandring til Norge.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil understrek at Aetats hovedoppgaver er å være en kvalifiseringsetat som skal få mennesker med problemer i arbeidsmarkedet ut i jobb. Det er viktig at koordineringen mellom trygdekontor, arbeidskontor og sosialkontor blir bedre.

Etablering av servicekontor kan være en egnet måte for disse etatene til å gi brukerne samordnet service.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at arbeidsmarkedet i 2002 sannsynligvis fortsatt vil være relativt stramt, med mangel på arbeidskraft i mange sektorer. Spesielt innenfor offentlig sektor vil mangelen på spesialisert arbeidskraft være stor. Dette gjelder både omsorg, helse og utdanningssektoren. Disse medlemmer viser til at det enten er iverksatt eller under utarbeidelse spesielle rekrutteringsprogram på disse sektorene. Langsiktige tiltak langt utover arbeidsmarkedspolitikken er nødvendig for å sikre rekrutteringen til disse yrkene. Samtidig er det nødvendig med tiltak som bidrar til å løse kortsiktige problemer. Disse medlemmer vil peke på at den gjentatte kampen for å endre sysselsettingsloven for å skape mer fleksibilitet i arbeidsmarkedet nå synes å få gjennomslag ved at utleie av arbeidskraft og privat arbeidsformidling nå generelt blir lovlig. Disse medlemmer viser til at det er en privat oppgave å formidle arbeid for friske mennesker. Dette er ikke en offentlig oppgave. Det er også store muligheter til å frigjøre arbeidskapasitet innenfor flere områder i dagens offentlige sektor.

Disse medlemmer vil understreke at det er et mål for Fremskrittspartiet å sikre langsiktig rekruttering til yrkesrettede fag. Det er etter disse medlemmers syn satt inn altfor små ressurser for å gjøre slike utdanninger mer attraktive. Disse medlemmer ser at det i Norge er stor mangel på blant annet tømrere, snekkere og betongarbeidere og mener at Regjeringen må sette inn tiltak for å snu denne trenden.

Medlemene i komiteen frå Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti meiner samfunnet sitt behov for arbeidskraft i størst mogleg grad skal dekkjast gjennom omskolering og kvalifisering av arbeidskraftreserven og gjennom tiltak som oppmodar folk til å stå lenger i arbeidslivet.

Desse medlemene ser alvorleg på at arbeidsmarknaden blir stadig meir hektisk. Krava til arbeidstakarane aukar, noko som medfører ein auke av både fysiske og psykiske lidingar der mange blir pressa ut or arbeidslivet etter ei kort yrkeskarriere. Desse medlemene meiner arbeidsgivarane, saman med det offentlege, har eit stort ansvar for å leggje til rette for eit trygt og godt arbeidsmiljø.

Desse medlemene meiner det offentlege har eit særleg ansvar for å dempe verknadene av konjunktursvingningar i visse bransjar.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det er behov for å myke opp innvandringsbestemmelsene, men vil ikke nå slutte seg til Regjeringens premisser for en slik oppmyking og vil avvente Regjeringens framlegg om dette.

Disse medlemmer vil vise til sitt forslag under behandlingen av Utjamningsmeldinga om å slå sammen trygde-, sosial- og arbeidskontor. Disse medlemmer viser også til forslag i Utjamningsmeldinga om å gi tilbud om tiltak og opplæring etter 4 ukers ledighet og til forslag i Sosialistisk Venstrepartis alternative budsjett for 2002 om en sysselsettingspakke.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser til Senterpartiet sitt forslag om å løyve 1 mrd. kroner ekstra til samferdselssektoren ved handsaminga av Revidert statsbudsjett for 2001. Ei slik løyving ville gitt oppdrag til dei 3 000 permitterte arbeidarane i bygg- og anleggsbransjen, samstundes som ein kunne forsere naudsynte infrastrukturtiltak.

Denne medlemen meiner elles at det er positivt med ein viss grad av utveksling av arbeidskraft mellom land. Dette gir båe den einskilde og samfunnet auka kompetanse, betre kulturforståing og nye impulsar. Arbeidskraftinnvandring må byggje på lik handsaming av personar frå ulike land, og ikkje berre gjelde stats­borgarar innan OECD- og EØS-området.

I St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2000-2001) foreslås det bevilget kr 1 767 856 000, mot kr 1 797 856 000 i St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 1 (2000-2001).

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil vise til den viktige rollen Aetat skal utøve. Aetats ressurser må ses i sammenheng med satsingen på viktige politikkområder. Etaten må bemannes og styres i forhold til de oppgaver som skal løses.

Flertallet vil understreke at kortsiktige innsparingsønsker ikke må gå på bekostning av økt kvalitet og innsats på kvalifisering og formidling. Det er derfor uklokt å redusere etatens administrative ressurser i en fase der innsatsen og kvaliteten må økes.

Flertallet peker på at regjeringen Bondevik II har anslått at ledigheten vil øke, noe som vil gi større dagpengeutbetaling.

Flertallet er sterkt kritisk til kuttet i Aetats driftsbudsjett. Spesielt fordi både funksjonshemmedes, innvandrernes og de arbeidsløses organisasjoner har påpekt behovet for å styrke kompetansen og veiledningen, snarere enn å svekke den. Kutt her vil svekke muligheten til å flere i arbeid.

Flertallet vil påpeke behovet for å styrke Aetats kompetanse og ressurser for å yte bedre service og bistand til funksjonshemmede og til innvandrere.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at i Danmark og Sverige er det gode erfaringer med øremerking av ressurser til slike oppgaver. Disse medlemmer ber Regjeringen sørge for at slike øremerkede stillinger blir opprettet og for å dekke behovet for opplæring av etatens ansatte slik at kompetansen på disse områdene økes i hele organisasjonen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at Utjamningsmeldinga (St.meld. nr. 50 (1998-1999)), dokumenterer at funksjonshemmede henger etter øvrig befolkning når det gjelder yrkesdeltaking og at dette er en nøkkelfaktor som forklarer økte økonomiske forskjeller og dårlige levekår. Funksjonshemmede har gjennomsnittlig lavere utdanning enn andre grupper, samtidig som utdanning øker jobbhyppigheten hos denne gruppen. Funksjonshemmede trenger mer enn andre attføringstilbud, tiltak og opplæring som kan møte arbeidslivets høge krav til kompetanse. Flertallet ber Regjeringen følge opp arbeidet med å utvide Arbeidskraftundersøkelsen slik at nødvendige og korrekte data om funksjonshemmede og arbeid blir en fast del av undersøkelsen.

Flertallet viser til forslaget til omorganisering av Aetat og slutter seg til dette. Flertallet vil understreke at Aetat også i ny organisasjonsform forventes å gå sterkt inn i etablering av servicekontorer.

Komiteen viser til forslaget i Ot.prp. nr. 17 (2001-2002) om endring av lovverket om dagpenger under permittering og viser til Innst. O. nr. 12 (2001-2002) der komiteen slutter seg til forslaget.

Komiteen støtter forslaget om å gjøre ordningen med at lønnsplikt ikke inntrer før arbeidsmarkedstiltaket en arbeidstaker deltar i er permanent avsluttet.

Komiteen slutter seg til at Aetat Bedrift i sin nåværende form legges ned.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti støtter forsøk med konkurranse om tiltak og arbeidsformidling. En viktig side ved tiltaket blir at arbeidssøker fritt kan velge leverandør av tjenester. Disse medlemmer understreker behovet for evaluering av ordningen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil poengtere at den endringsprosess Aetat nå gjennomgår nettopp har til hensikt å sikre et bredere og bedre tilbud til personer som krever ekstra tilrettelegging og oppfølging, blant annet gjennom økt samarbeid med eksterne samarbeidspartnere.

Flertallet vil understreke at det fortsatt må være Aetat som har ansvaret for at det utarbeides individuelle handlingsplaner og for koordinering og oppfølging av tiltaksplasser.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil peke på at Aetat skal understøtte en effektiv formidling av arbeidskraft. Disse medlemmer mener imidlertid at arbeidsmarkedspolitikken ikke kan ta et selvstendig ansvar for distrikts- og regionalpolitikken, for eksempel ved å unnlate å formidle arbeidssøkere fra distrikter med høy ledighet eller ved å lokalisere arbeidskontorer i alle kommuner som ønsker dette.

Disse medlemmer vil vise til at Aetat over flere år har investert betydelige midler i IT-systemer med sikte på mer effektiv saksbehandling.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti legger til grunn at den foreslåtte bevilgningsreduksjonen på 30 mill. kroner gjennomføres ved økt effektivisering og målretting av etatens virksomhet.

Disse medlemmer mener at det operative leddet må skjermes i størst mulig grad og at innsparingen ikke må gå på bekostning av økt kvalitet og innsats på kvalifisering og formidling.

Disse medlemmer vil vise til at det kan bli en mindre økning i ledigheten neste år, men at ledighetsnivået fremdeles forventes å være lavt. Disse medlemmer legger til grunn at Aetat kan håndtere mindre bevegelser i et stramt arbeidsmarked med de administrative ressurser som foreslås bevilget.

Disse medlemmer vil understreke at hovedoppgaven for Aetat skal være å produsere tjenester som i størst mulig grad er tilpasset arbeidsgivernes og arbeidssøkernes behov. Det vil bidra til at personer med problemer på arbeidsmarkedet kan komme raskt ut i jobb. I visse tilfeller er det behov for at Aetat legger til rette for ulike former for kvalifiseringsbistand. Det må også legges vekt på samarbeid med private aktører på arbeidsmarkedet.

Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringa Bondevik II gjer framlegg om å kutte i Aetat sine administrative ressursar med heile 30 mill. kroner. Desse medlemene meiner at det må gjerast ein aktiv innsats for å motverke auka arbeidsløyse og viser også til intensjonsavtala om eit inkluderande arbeidsliv der Aetat er heilt sentrale.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil understreke at Aetats viktigste arbeidsområde skal være å følge opp de vanskeligst formidlingsbare arbeidssøkerne. Disse medlemmer mener det er betydelig rom for effektivisering og omlegging av Aetats arbeid, samtidig som man prioriterer dette arbeidet. Disse medlemmer registrerer at det nå blir større fleksibilitet i arbeidsmarkedet ved at utleie av arbeidskraft og privat arbeidsformidling nå generelt blir lovlig. Disse medlemmer imøteser dette med interesse og viser til at Fremskrittspartiet prinsipielt mener det er en privat oppgave å formidle arbeid for friske mennesker. Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets alternative budsjett.

Disse medlemmer vil nevne Nervestua som har vært en produksjonsrettet virksomhet som har gitt et arbeidstilbud til funksjonshemmende. Gjennom slike virksomheter har mennesker med alvorlige funksjonshemninger opplevd at de kan delta i produksjonen og skapergleden på en arbeidsplass. Disse medlemmer mener at det rett og slett er umenneskelig å begrense dette tilbudet av økonomiske årsaker. Disse medlemmer vil derfor foreslå at dagens ordninger innenfor dette området opprettholdes i sin helhet.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet ser arbeidsmarknadsetaten som eit viktig instrument for å kvalifisere større deler av arbeidskraftreserven. Denne medlemen er usamd i dei forslag til kutt i Aetats driftsbudsjett som regjeringa Bondevik II legg opp til. Effektivisering av verksemda har ein klår tendens til å gi sentralisering og dårlegare tilbod til brukarane. Denne medlemen meiner departementet bør arbeide for å unngå slike uønskte konsekvensar.

Det vert foreslått ei løyving på kr 1 207 032 000.

Komiteen vil vise til at Regjeringen nå vil sette fokus på å avdekke, utrede og kvalifisere arbeidssøkere med lese- og skrivevansker og at de kompetansemiljøer som kan gi et kvalitetsmessig godt tilbud til disse brukerne skal kartlegges. Komiteen vil i den sammenheng vise til komiteens merknader om saken i tidligere budsjettinnstillinger og be Regjeringen intensivere dette arbeidet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil vise til Dokument nr. 8:108 (2000-2001) og Innst. S. nr. 281 (2000-2001) om nødvendige regelverksendringer for å sikre mangfold og brukervennlighet i tiltak til arbeidsledige. Flertallet gikk imot å avvikle ordningen jobbskapingsprosjekter. Denne posten har gitt tilskudd til svært vellykkede tiltak både for arbeidsledige og trygdede. Resultatene har kommet både i form av bedriftsetableringer, utdanning og ansettelser. Verken ordningen med etablererstipend eller AMO kan erstatte dette. Flertallet vil vise til dokumentasjon fra Revita Drammen og fra Kompetansesenteret som viser at tiltakene er vellykkede, helt i tråd med arbeidslinja og med behovet for å redusere bruken av trygd. På tross av dette og av at stortingsflertallet har uttalt at det er behov for disse tiltakene som et supplement til det offentlige virkemiddelapparatet, har motstanden i Aetat mot disse tiltakene vært stor. Flertallet vil påpeke at det offentlige virkemiddelapparatet har mye å lære av den metoden disse tiltakene bruker. Dessverre kom regelendringen så seint at Revita Drammen ble nedlagt.

Komiteen har merket seg at Regjeringen har fulgt opp vedtaket om å endre forskriftene for jobbskapningsprosjekter slik at disse skal kunne bidra til etablering av egen virksomhet og bedre sysselsettingen for arbeidsledige og yrkeshemmede. Komiteen vil vise til at Regjeringen har sendt på høring forslag til endring av formålsparagrafen. Komiteen har merket seg at det vurderes å ta bort kravet om registrering i Aetat. Komiteen ser det som positivt at departementet ser behov for en grundig gjennomgang av ordningen med tilskudd til jobbskapningsprosjekt.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til Budsjett-innst. S. nr. 1 (2001-2002) der Arbeidarpartiet gjer framlegg om å auke omfanget av arbeidsmarknadstiltak med 500 tiltaksplassar. Fleirtalet viser til at Regjeringa reknar med auka arbeidsløyse neste år og på denne bakgrunn er det avgjerande viktig å møte denne utfordringa ved å auke talet på plassar.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at selv om det er grunnlag for å vente noe høyere ledighet neste år, ventes fortsatt et stramt arbeidsmarked med høy etterspørsel etter arbeidskraft. Tiltaksnivået er tilpasset et fortsatt stramt arbeidsmarked og at de fleste arbeidsledige kan skaffe seg ordinært arbeid uten å ha deltatt på arbeidsmarkedstiltak. Disse medlemmer har merket seg at tiltakene for ordinære arbeidssøkere i første rekke vil bli satt inn overfor ungdom, innvandrere og langtidsledige som har behov for kvalifisering og arbeidstrening for å komme i arbeid.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er ikke av den oppfatning at det er statens oppgave å drive arbeidsformidling for friske mennesker generelt sett og ønsker derfor å avslutte slik virksomhet innenfor det offentlige.

Disse medlemmer ønsker isteden en satsning på spesielle arbeidsmarkedstiltak for yrkeshemmede og langtidsledige da dette er en gruppe som er viktig å få ut i arbeidslivet, både av menneskelige og økonomiske grunner. Potensialet i å aktivisere denne gruppen er stort, spesielt med det trange arbeidsmarkedet som i dag eksisterer. Det å komme i arbeid har særdeles mye å si for livskvaliteten til disse menneskene.

Disse medlemmer ser at det er et mindre behov for offentlig arbeidsformidling enn det var tidligere. Det skyldes at mange private formidlingsselskaper har kommet, samt at arbeidsmarkedet er generelt ganske stramt. Disse medlemmer vil også påpeke at det med Fremskrittspartiets politikk ville vært enda færre ledige, og derfor mindre behov for dette tilbudet.

Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets alternative budsjett hvor bevilgningene reduseres betydelig.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til egne forslag i Budsjett-innst. S. I (2001-2002) om økte bevilgninger på dette kapitlet med 50 mill. kroner.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet meiner det er viktig å stimulere til og legge til rette for at flest mogeleg kan kome i arbeid. Difor aukar Senterpartiet i sitt alternative budsjett løyvingane til kvalifiserings- og formidlingstiltak for arbeidssøkjarar med 100 mill. kroner.

I St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 1 (2001-2002) vert det foreslått ei løyving på kr 2 799 693 000.

Komiteen ser det som svært viktig at man bruker ressurser til å aktivisere yrkeshemmede. Komiteen vil peke på at de yrkeshemmede utgjør en viktig arbeidskraftsressurs. Komiteen vil vise til at det er et mål at flest mulig yrkeshemmede kan integreres i det ordinære arbeidslivet, men samtidig ser komiteen det som viktig at man ivaretar de som er avhengig av skjermede tiltaksplasser. Komiteen mener at man bør satse videre på å utvikle Arbeidssamvirke i offentlig sektor (ASVO). Komiteen viser til at de svakeste yrkeshemmede har et særlig behov for varig støtte og skjermet sysselsetting for å kunne leve et verdig og meningsfullt liv. Enkelte yrkeshemmede har behov for opplæring innenfor skjermede virksomheter som kvalifisering for ordinært arbeid.

Komiteen vil peke på at for å kunne opprettholde en høy yrkesdeltakelse er det viktig at utsatte yrkesgrupper ikke støtes ut av arbeidslivet. Komiteen vil vise til at det er arbeidsgiver som er ansvarlig for arbeidsmiljø og attføring på arbeidsplassen, og at det satses på forebyggende arbeid for å tilrettelegge et best mulig arbeidsmiljø.

Komiteen vil understreke at de yrkeshemmede utgjør en viktig arbeidsressurs som det er viktig å mobilisere. Komiteen mener derfor at det er viktig at det overfor den enkelte yrkeshemmede settes inn den bistand som er nødvendig for at den enkelte skal komme i og beholde arbeidet.

Komiteen mener at PV, ASV og ASVO-bedriftene er meget viktige tiltak for en del av de yrkeshemmede. Komiteen vil vise til at antall ASVO-plasser har økt de siste årene, men at det fremdeles er etterspørsel etter flere nye plasser. Komiteen vil peke på at det er nødvendig at det utarbeides en opptrappingsplan for flere ASVO-plasser. Det er registrert at 770 venter på ASVO-plass, men man vet at en del personer som har behov for en ASVO-plass ikke er registrert. Dette gjelder især personer med psykiske lidelser.

Komiteen vil vise til statsråd Victor D. Normans svar datert 26. november 2001 på skriftlig spørsmål nr. 37 til stortingsrepresentant Ivar Østberg der det pekes på at som en del av arbeidet med å forenkle tiltaksstrukturen inngår også et forslag om å slå sammen de tre nåværende arbeidssamvirketiltakene (ASV, PV og ASVO) til et nytt tiltak basert på prinsippene innenfor dagens ASVO. Tiltaket er gitt navnet "Varig tilrettelagt arbeid". Komiteen vil vise til at tiltaksstrukturen, spesielt for de yrkeshemmede, over tid er blitt unødig komplisert. Komiteen mener derfor at det er positivt at det legges opp til færre og bredere tiltak og enklere tilskuddsordninger til arrangører av tiltak.

Komiteen har merket seg at det nye regelverket har to hovedformål: Å gi brukerne er bedre tiltakstilbud, og flytte ressurser fra administrasjon til tjenesteproduksjon. Komiteen vil understreke betydningen av at det utvikles variable jobber med god kvalitet for deltakerne i tiltaket.

Komiteen vil vise til at for enkelte bedrifter vil overgangen til et nytt tilskuddssystem medføre reduserte statlige overføringer. Komiteen har imidlertid merket seg at hvis produksjonsverkstedene ikke ønsker å inngå en omstillingsavtale med Aetat, vil de kunne motta statlig støtte etter dagens ordning.

Komiteen vil vise til at det skal iverksettes forsøk med en differensiering av den statlige støttesatsen til bedriften, slik at den i større grad tar hensyn til de ansattes funksjonsevne.

Komiteen er meget tilfreds med statsrådens garanti om at ingen arbeidstakere skal risikere å miste jobben på grunn av regelendringene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, vil vise til at innenfor den foreslåtte ordningen har staten et hovedansvar for bedriftene gjennom å yte driftstilskudd. Flertallet vil imidlertid samtidig vise til at det er lagt opp til at eierkommunene må ta selvstendig ansvar gjennom både å være en aktiv og god eier og ved å yte et driftstilskudd fastsatt i avtale med arbeidsmarkedsmyndighetene. Flertallet vil peke på at en vellykket gjennomføring av reformen krever at både stat og kommune må være seg sitt ansvar bevisst.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil påpeke at det skal være et statlig ansvar å finansiere disse tiltakene og at omleggingen ikke må føre til at kommunene totalt sett får økt medfinansieringsansvar.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil vise til Fremskrittspartiets alternative budsjett hvor bevilgningen økes med 100 mill. kroner under dette kapitlet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til generelle merknader under 3.7.1. Forskning viser at utdanning i stor grad kompenserer for noen typer funksjonshemming. En viktig strategi for å motvirke diskriminering og sikre alle likeverdig mulighet til selv å velge arbeid er derfor å øke funksjonshemmedes muligheter til utdanning.

Dette gjelder rett til inntak på studier utfra del- og realkompetanse gitt i etter- og videreutdanningsreformen, rett til nødvendige hjelpemidler og pedagogisk tilrettelegging i undervisningen, rett til tilpassede eksamens- og evalueringsformer, transportordninger og ikke minst nok tilpassede studentboliger. Disse medlemmer mener det er behov for lovendringer som sikrer funksjonshemmede reell tilgang på utdanning på linje med andre og vil komme tilbake til dette i egne forslag.

Komiteen mener det er behov for økt innsats på virkemidler som lønnstilskudd og på ulike typer arbeidsmarkedsbedrifter. Det blir av helt vesentlig betydning at lønnstilskudd ved reaktivisering av uføretrygdede skal være et frivillig tilbud til alle uføre, ikke bare til de som i dag har en tilknytning til arbeidslivet. Komiteen vil påpeke viktigheten av at det utarbeides årlige rapporter som viser funksjonshemmedes vilkår og situasjonen på arbeidsmarkedet og ber Regjeringen følge dette opp.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener det bør utarbeides et helhetlig lovverk som kan sikre likestilling for funksjonshemmede og vil legge dette fram som eget forslag.

Disse medlemmer viser til Budsjett-innst. S. I (2001-2002), der Sosialistisk Venstrepartis fraksjon foreslår å styrke dette kapittelet med 130 mill. kroner.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet meiner minst 500 av dei nye 1 750 plassane i budsjettet skal øyremerkast nye ASVO/VTA plassar.

Denne medlemen har merka seg at økonomien, særleg i dei mindre tiltaka, er dårleg og vert vanskelegare for kvar år. Dette til tross for at salet av varer og tenester til marknaden har hatt ein positiv auke. Denne medlemen vil derfor peike på at det ikkje er føremålstenleg å auke presset på eigen inntening i desse verksemdene. Dette vil truge tilbodet om varig tilrettelagde arbeidsplassar for dei som fungerer aller dårlegast.

Det vert foreslått ei løyving på kr 11 000 000.

Komiteen har merket seg at Aetat Bedrift legges ned i sin nåværende form fra 31. desember 2001 og at utgiftene på budsjettet for 2002 er utbetalinger til lønn for arbeid utført i desember 2001 og feriepenger for 2001.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil vise til forslaget om nye utleietiltak i regi av Aetat. Dette er tiltak som kan løses av private aktører. Aetat Bedrift skal avvikles ved årsskiftet og det er derfor ingen grunn til å iverksette nye betalingstjenester i regi av Aetat.

Disse medlemmer vil derfor gå imot forslaget om nye utleietiltak i regi av Aetat.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om ikke å sette i gang et nytt utleietiltak i regi av Aetat."

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at Aetat Bedrift, i den tiden den har fungert, har oppnådd meget gode resultater med å få langtidsledige, uføre og andre som har store vansker på arbeidsmarkedet, ut i jobb.

Aetat Bedrift har i denne tiden kunnet leie ut arbeidssøkere til ordinære bedrifter og også kunne yte støtte til deler av innleiers kostnader. Dette har vist seg å være en vellykket ordning der arbeidsgiverne har kunnet prøve ut de ledige før fast ansettelse. Dette er en viktig faktor for å få uføretrygdede ut i jobb. Flertallet ser det som svært uheldig dersom Aetat ikke kan igangsette det nye utleietiltaket som er foreslått av regjeringen Stoltenberg.

Det foreslås bevilget kr 269 078 000 og inntektsført kr 21 522 000 under kap. 4595 som refusjon fra statlig virksomhet.

Komiteen viser til at ventelønnsordningen er hjemlet i lov av 4. mars 1983 nr. 3 og gir oppsagte tjenestemenn rett til ventelønn og fortrinnsrett til annet statlig arbeid. I tillegg er oppsagte arbeidstakere fra virksomheter som er skilt ut som statsforetak, blitt gitt tidsbegrenset rett til ventelønn.

Forvaltningen av ventelønnsordningen i staten blir overført fra Statens Pensjonskasse til Aetat med virkning fra 1. januar 2002, og det er foreslått endringer i regelverket om ventelønn som innebærer harmonisering med dagpengeordningen.

Komiteen understreker betydningen av at over-føringen av ventelønnsordningen til Aetat vil kunne bidra til at overtallige fra staten blir raskere formidlet til nytt arbeid.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil avvente høringsrunden før de tar stilling til om regelverket for ventelønn skal harmoniseres med dagpengeordningen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at det i fremtiden ikke bør være mulig å legge inn slike ordninger i arbeidsavtaler i staten.

Disse medlemmer mener det er meget viktig at oppsagte tjenestemenn i staten nå viser omstillingsvilje og mobilitet i en tid hvor det er stor etterspørsel etter arbeidskraft.

Disse medlemmer registrerer at på tross av forskjellige virkemidler i omstillingsarbeidet når det gjelder oppsagte tjenestemenn, øker behovet for ventelønn.

Disse medlemmer mener videre at slik begunstigelse av ansatte i offentlig sektor er uheldig, og disse medlemmer vil derfor henstille til at hjemmelen i tjenestemannsloven om rett til ventelønn får en gjennomgang med sikte på en avvikling.

Under VI Merinntektsfullmakter vert det foreslått at Arbeids- og administrasjonsdepartementet kan overskride løyvingane under kap. 1570 post 1, kap. 1571 post 1 kap. 1573 post 1, kap. 1573 post 21 og kap. 1577 post 1 mot tilsvarande meirinntekter under nærare bestemte postar på dei respektive inntektskapitla.

Under XVI i St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002) vert forslaget i St.prp. nr. 1 (2001-2002) under Arbeids- og administrasjonsdepartementet, VII om fullmakt til å omgjere Arbeidsforskingsinstituttet til stiftelse med virkning frå 1. januar 2002, trekt tilbake.

Komiteen mener at et godt arbeidsmiljø er viktig for den enkeltes motivasjon og muligheter for å være i arbeid fram til pensjonsalderen.

Arbeidsmiljøloven som skal bidra til å sikre disse målene er blitt et omfattende regelverk, samtidig som arbeidslivet preges av store endringer og det er derfor viktig å forbedre og forenkle dagens reguleringer.

Komiteenvil derfor vise til at det er nedsatt et utvalg som skal foreta en gjennomgang av arbeidslivslovgivningen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil vise til det viktige arbeidet "Ren utvikling" gjør for å bekjempe svart arbeid og for å sikre arbeidsmiljø og sikkerhet i renholdsbransjen. Flertallet er kjent med at ordningen fra og med 2001 ble forutsatt å være selvfinansierende.

Det er viktig å bekjempe uryddige og ulovlige forhold i alle bransjer. Behovet for denne og tilsvarende ordninger innen andre bransjer er stort og kan vanskelig erstattes av rene statlige kontrollfunksjoner. Det blir av avgjørende betydning at myndighetene følger utviklingen nøye og om nødvendig kommer tilbake til Stortinget med en sak dersom det skulle vise seg at godkjenningsordningen "Ren utvikling" svekkes.

Eit anna fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil peike på behovet av å styrke arbeidet innan dette området. I dette arbeidet trengst eit lovverk som gir tryggleik for arbeid og inntekt, som hindrar diskriminering i arbeidet og som gir rett til demokrati og påverknad på eigen arbeidsplass.

Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet og Senterpartiet ser det som naturleg at det arbeidet som no pågår i arbeidslovutvalet munnar ut i ei samla arbeidslivslovgivning til erstatning for dei spreidde lovar og reglar ein i dag finn.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkepartiviser til behovet for å gjennomgå arbeidsmiljøloven for å gjøre denne lovens bestemmelser om arbeidstid mer fleksible og tilpasset et moderne arbeidsliv.

Disse medlemmerviser blant annet til Innst. S. nr. 234 (2000-2001), jf. Dokument nr. 8:74 (2000-2001) der et mindretall bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet fremmet forslag om å be Regjeringen foreta en gjennomgang av arbeidsmiljølovens regler om overtidsarbeid, slik at reglene blir mer fleksible og tilpasset et moderne arbeidsliv.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at arbeidsmiljøloven endres slik at regelverket for overtidsarbeid liberaliseres."

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til sine respektive fraksjoners merknader i Innst. S. nr. 234 (2000-2001).

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at for Sosialistisk Venstreparti er hensikten med en gjennomgang og revisjon av arbeidsmiljøloven å få satt på plass rammer for arbeidslivet som bidrar til å realisere viktige politisk målsettinger. Dette dreier seg om lik rett til deltakelse i arbeidslivet for alle, et menneskelig arbeidsliv der det går an å arbeid til pensjonsalderen, nødvendige rom for fleksibilitet og tilpasninger for ulike typer arbeid og situasjoner.

I noen bransjer er skillet mellom jobb, utdanning, fritid og familieliv stadig mer flytende. I andre bransjer er en avhengig av faste vakter og turnuser og rommet for egne valg er sterkt begrenset. En ny arbeidsmiljølov må ta høyde for dette mangfoldet.

Folk skal like seg på jobben, få nye utfordringer og føle at de er verdsatt. En ny arbeidsmiljølov må gi hver enkelt arbeidstager større frihet til å bestemme over arbeidsdagen. Tiden er inne til å gi retten til fleksibilitet tilbake til arbeidstagerne.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil vise til de ulike krav LO har reist i forbindelse med revisjonen av arbeidsmiljøloven. Disse medlemmer vil peke på at dagens lovverk kan være noe utilgjengelig for mange og en viktig målsetting med en revisjon må være å gjøre loven lettere å forstå for de som skal bruke den. Dette er svært viktig for rettssikkerheten.

Disse medlemmer vil vise til ansatte i helsesektoren har gjennomgående en tøff og slitsom arbeidsdag. Flere omsorgsyrker er så tunge at bare noen få greier å jobbe full tid et helt yrkesaktivt liv her. I helsesektorene jobbes det mye turnus istedenfor helkontinuerlig skift. Turnus gir en lengre ukentlig arbeidstid og dessuten varierende arbeidstid, og er derfor en ekstra slitsom form for organisering av arbeidstiden. Ansatte som jobber full turnus, inkludert nattskift i helsevesenet, jobber 1,9 timer mer i uka enn ansatte i helkontinuerlig skiftarbeid i industrien. Denne forskjellsbehandlingen av ulike yrkesgrupper er urettferdig og uakseptabel sett fra et likestillingssynspunkt og uhensiktsmessig når det er stort behov for å rekruttere og beholde helsepersonell. Det vises også til merknader under kap. 1573.

Disse medlemmer vil vise til forslag i Innst. S. nr. 11 (2001-2002) fra sosialkomiteen om en rekrutteringsplan for helse- og omsorgspersonell og om å likestille turnus og skift.

Det vert foreslått ei løyving på kr 247 417 000.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, ser det som svært viktig at sikkerheten for liv og helse i arbeidslivet blir ivaretatt på en betryggende måte. Innsatsen for å unngå tap av menneskeliv og alvorlige skader på arbeidsplassene skal være gjenstand for et systematisk HMS-arbeid i den enkelte virksomhet.

Flertallet mener at det innenfor rammen av et systematisk HMS-arbeid i virksomhetene er rom for forenklinger i både lovverket som regulerer arbeidslivet og i tilsynsvirksomheten.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener at forbedrede rutiner for tilsynsvirksomheten og økt fokus på internkontroll i virksomhetene vil dessuten gi en effektivitetsgevinst innenfor HMS-området som reduserer Arbeidstilsynets ressursbehov uten at omfanget og kvaliteten på tilsynsarbeidet reduseres. Derfor har disse medlemmer i sitt forslag til disponering av ramme 6 ført opp en reduksjon på 5 mill. kroner under kap. 1570 post 1 Driftsutgifter.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti ser et stort og økende behov for å styrke Arbeidstilsynet. Med bakgrunn i tall fra kontrollvirksomheten over antall brudd på lover og forskrifter, må tilsynet styrkes. Skal helse og sikkerhet på arbeidsplassene ivaretas på en bedre måte enn i dag må kontrollvirksomheten økes. Disse medlemmer viser til sitt alternative budsjett der vi styrket etaten med 5 mill. kroner.

Disse medlemmer vil spesielt peke på situasjonen i sykehusene, der det ved flere tilfeller har blitt avslørt utstrakt ulovlig pålagt bruk av overtid. I bygningsbransjen gjennomførte nylig Fellesforbundet og Arbeidstilsynet i fellesskap kontroll ved over hundre byggeplasser og fant ikke ett eneste sted uten bemerkning. I serveringsbransjen har tilsvarende kontroller avslørt omfattende brudd på arbeidsmiljølov, ulovlig import, hvitvasking av penger og brudd på skattereglene. Alt i alt forteller dette etter disse medlemmers oppfatning at Arbeidstilsynet har behov for økte ressurser og økte sanksjonsmuligheter overfor virksomheter som bryter gjeldende lover og forskrifter.

Disse medlemmer ber derfor Regjeringen fremme forslag som gir Arbeidstilsynet sterkere sanksjonsmuligheter overfor virksomheter som bryter gjeldende lover og forskrifter.

Disse medlemmer viser til eget forslag i Dokument nr. 8:1 (2001-2002) om at studenter og elever skal omfattes av arbeidsmiljøloven.

Disse medlemmer vil vise til forslag i Innst. S. nr. 11 (2001-2002) fra sosialkomiteen om en rekrutteringsplan for helse- og omsorgspersonell og om å likestille turnus og skift.

Det foreslås bevilget kr 121 654 000.

Komiteen ser med økende bekymring på at det fremdeles er en høyere brannfrekvens i Norge enn i de fleste andre europeiske land. Dette skjer på tross av de anstrengelser som er gjort de senere årene for å forebygge og begrense skadeomfanget som følge av brann. Utviklingen er ikke tilfredsstillende.

Komiteen viser til at 53 mennesker omkom som følge av brannulykker i 2000. Skadeutbetalingene som følge av brann var på samme tid 3,1 mrd. kroner. Dette er i en internasjonal sammenlikning høye tall.

Komiteen har merket seg at av det totale antall omkomne i branner i 2000 var mer enn 4 av 5 omkomne i boligbranner. Videre skyldtest rundt 40 pst. av antall boligbranner feil på eller feil bruk av elektrisk utstyr.

Komiteen ser det derfor som et hovedmål å redusere antall boligbranner gjennom satsning på best mulig brannforebyggende tiltak. I denne sammenheng må arbeidet for å bedre allmennhetens brannsikkerhetsmessige adferd styrkes.

Komiteen ser i denne forbindelse positivt på det arbeidet Norsk Brannvern Forening gjør gjennom sitt arbeid for å spre informasjon om brannvern og brannforebyggende tiltak til allmennheten. Nettopp en bedring av allmennhetens brannsikkerhetsmessige adferd er etter komiteens mening helt avgjørende for å bringe ned antall branner i Norge. Dette kan beste skje gjennom effektiv spredning av relevant informasjon og kunnskap på dette felt til allmennheten.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti har i sitt forslag til disponering av ramme 6 ført opp en bevilgning på 1,5 mill. kroner på kap. 1571 post 70 Tilskudd til Norsk Brannvern Forening.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til merknader foran under 2.1.4 om justering innenfor Arbeiderpartiets alternative budsjett.

Komiteen peker i en større sammenheng på viktigheten av at beredskap og sikkerhet til enhver tid gis høy prioritet i Norge. Det moderne samfunnets sårbarhet utgjør en nasjonal risikofaktor som til enhver tid må være gjenstand for stor politisk og faglig oppmerksomhet.

Komiteen ser på innsatsen for å stadig å forbedre og videreutvikle arbeidet innen helse, miljø og sikkerhet (HMS) som svært viktig for å forebygge skader på mennesker og materiell i arbeidslivet. Et systematisk og effektivt HMS arbeid er et godt virkemiddel i innsatsen mot branner i landets mange bedrifter.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at det er en uttrykt målsetting å øke innenlands bruk av naturgass. Flertallet vil understreke at det for å sikre en optimal utbygging er viktig å ha et oppdatert regelverk for hvordan naturgass skal håndteres i forbindelse med nettutbygging på land og i forhold til kundeløsninger. Flertallet ber departementet sørge for at DBE tar et snarlig initiativ for å gjennomgå dagens regelverk. Flertallet vil peke på at det er behov for både å oppdatere dagens regelverk og for å utarbeide nytt på områder der dette i dag ikke finnes.

Det foreslås bevilget kr 68 374 000 og inntektsført kr 8 700 000 under kap. 4573.

Komiteen viser til at Statens arbeidsmiljøinstitutt er et forskningsinstitutt innenfor arbeidsmiljøområdet, med hovedvekt på biomedisin. Integrert med forskningsvirksomheten er service, utdanning og formidling. Instituttets overordnede mål er å bidra til å gjøre norsk arbeidsliv i stand til å skape et arbeidsmiljø som forebygger sykdom og fremmer god helse.

Komiteen vil spesielt peke på instituttets resultatmål for arbeidsmiljø- og sikkerhetsområdet, der målet om intensivert innsats for å bidra til å fremme inkludering og redusere utstøting fra arbeidslivet vil være særlig relevant.

Komiteen er enig i at for 2002 bør instituttet arbeide for å oppnå dette gjennom å skape kunnskap om sammenheng mellom arbeid, sykdom og helse, kartlegge miljø og helseforhold, vurdere risiko og foreslå forebyggende tiltak, samt å gjøre kunnskap om sammenhengen mellom arbeid, sykdom og helse kjent.

Komiteen er enig i at bevilgningen kan overskrides mot tilsvarende merinntekter under kap. 4573.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til forslaget om å omdanne Arbeids­forskningsinstituttet til AS, og ber Arbeids- og administrasjonsdepartementet å vurdere om det er aktuelt med en fristilling også av Statens Arbeidsmiljøinstitutt.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil gå imot en slik fristilling som regjeringspartiene nå varsler.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil vise til opplysninger fra Den Norske Kreftforening om at nyere forskning mener å kunne påvise en sammenheng mellom nattarbeid og brystkreft. Det vises til en studie fra 1999, "Work-related cancer in Nordic countries", der det vises til at norske sykepleiere har 26 pst. høyere risiko for å utvikle brystkreft. Det er i den sammenheng naturlig å peke på at det i helsetjenesten, der det arbeider flest kvinner, arbeides tre timer lenger i uken i helkontinuerlig turnus enn i de bransjer som har helkontinuerlig skift. Disse medlemmer vil be om at det blir satt inn ressurser for å følge opp resultatet av denne forskningen og at det eventuelt settes iverk tiltak for å minske helserisikoen.

Disse medlemmer vil vise til forslag i Innst. S. nr. 11 (2001-2002) fra sosialkomiteen om en rekrutteringsplan for helse- og omsorgspersonell og om å likestille turnus og skift.

I St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 4 (2001-2002) blir det foreslått bevilget kr 25 400 000, samtidig inntektsføres kr 16 500 000 på kap. 4574. Forslaget om å omgjøre Arbeidsforskningsinstituttet til stiftelse trekkes tilbake.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,viser til at regjeringa Stoltenberg gjorde framlegg om å gjere om Arbeidsforskningsinstituttet til ein stiftelse. Regjeringa Bondevik har trekt dette attende og gjer framlegg om å gjere AFI om til eit aksjeselskap. Fleirtalet er ikkje samd i dette, men stør framlegget om å gjere AFI om til ein stiftelse.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, er enig med Regjeringen i at Arbeids­forskningsinstituttet blir omdannet til et aksjeselskap, og viser til at en egen proposisjon om omdanningen til AS vil bli fremmet tidlig i 2002.

Disse medlemmer er enig i at stiftelse ikke er en egnet organisasjonsform for forskningsinstitusjoner og at en fremtidig organisasjonsform må tillate markedsorientering og dynamikk, både når det gjelder å velge arbeidsområder og organisasjonsmessige løsninger.

Disse medlemmer viser også til Riksrevisjonens påpeking for en tid siden om uheldige sider ved bruk av stiftelsesformen i en del statlige sammenhenger. Aksjeselskapsformen har klare eierforhold, og myndighet og ansvar følges ad, i motsetning til en stiftelse der ingen egentlig har et ansvar for virksomheten.

Disse medlemmer understreker også at aksjeselskapsformen i tillegg gir mulighet for å inngå partnerskap med andre aktører på feltet og således styrker forskningsinstitusjonens samfunnskontakt og utvikling.

Disse medlemmer er enige med Regjeringen i at inneværende års økonomiske rammer for instituttet opprettholdes, inntil omdanningen til aksjeselskap kan fremmes i en egen proposisjon tidlig i 2002.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti er sterkt uenig i at Arbeids­forskningsinstituttet (AFI) gjøres om til A/S. Dette er en del av Regjeringens privatiseringspolitikk som på dramatisk vis vil svekke muligheten til å få fram nødvendig forskning og kunnskap om forhold i arbeidslivet som har stor samfunnsmessig interesse, men som det nødvendigvis ikke er et kjøpesterkt marked til. Dette er en samfunnsoppgave som staten må ta på seg. Skal arbeidslivet bli menneskelig og skape mindre sykdom og utstøting, må innsatsen på dette området styrkes og forskningen bli mer styrt mot forhold som kan rette på slike misforhold.

Disse medlemmer ønsker prinsipalt å beholde AFI i sin nåværende form, men vil som en nestbeste løsning støtte regjeringen Stoltenbergs forslag.

Det foreslås bevilget kr 35 950 000.

Komiteen viser til at Norges brannskole i Tjeldsund skal videreføre utdanningsreformen rettet mot deltidsbrannpersonell.

Komiteen har merket seg at det i dag er 2 600 heltids- og ca. 10 000 deltidsbrannpersonell i Norge.

Komiteen er kjent med at rundt 7 000 av deltidsbrannpersonellet mangler grunnleggende utdanning. Dette er bekymringsfullt, og deltidsbrannpersonellet har selv i lengre tid også uttrykt bekymring for egen mangel på grunnutdanning og kompetanse.

Komiteen mener av disse grunner at det arbeidet som er blitt gjort for å igangsette en utdanningsreform for heltids- og deltids brannfolk har vært svært viktig.

Komiteen forutsetter at det oppsamlede behovet for grunnutdanning for rundt 7 000 deltidsbrannpersonell dekkes over en periode på maksimalt 10 år.

Komiteen ser det som viktig at utdanningsreformen for deltidsbrannpersonell følges opp allerede i 2002 uten forsinkelse grunnet manglende oppfølging av statens økonomiske ansvar.

Komiteen forutsetter i denne sammenheng at kommunene selv følger opp sin del av det økonomiske ansvaret i forbindelse med finansieringen av deltids­reformen for brannpersonell.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti har i sitt forslag til disponering av ramme 6 ført opp en bevilgning på 38 950 mill. kroner under kap. 1577 post 1, en økning på 4 mill. kroner i forhold til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til merknader under 2.1.4 om justering innenfor Arbeiderpartiets alternative budsjett.

Forrige kapittelNeste kapittel