7. Inntekts- og sysselsettingspolitikken
Det inntektspolitiske samarbeidet har vært en sentral del av den økonomiske politikken i Norge gjennom hele etterkrigstiden. Hensikten har vært, gjennom en koordinert lønnsdannelse, å oppnå lavere arbeidsledighet på varig basis enn det ville vært mulig uten slik koordinering. Det inntektspolitiske samarbeidet har bidratt til at vi de siste 30 årene har hatt lavere arbeidsledighet enn de fleste andre OECD-land. Gjennomføringen av Solidaritetsalternativet, som sprang ut av arbeidet til Sysselsettingsutvalget, har gitt gode resultater med økt sysselsetting og redusert arbeidsledighet.
Det inntektspolitiske samarbeidet har de siste årene blitt stilt overfor betydelige utfordringer. Økende aktivitet i økonomien, med knapphet på arbeidskraft i mange sektorer, førte etter hvert til tiltakende lønnsvekst. Siden 1996 har timelønnskostnadene økt klart raskere i Norge enn hos våre handelspartnere. I 1998 ble årslønnsveksten om lag dobbelt så høy i norsk industri som i industrien til våre handelspartnere. Fra 1998 til 2000 har lønnsveksten tiltatt noe internasjonalt, samtidig som årslønnsveksten i Norge har blitt redusert. Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene anslår den gjennomsnittlige årslønnsveksten fra 1999 til 2000 til 4H pst., mens lønnsveksten hos våre handelspartnere til sammenlikning var i underkant av 4 pst.
I fjorårets lønnsoppgjør ble det avtalt sentrale tillegg både for 2000 og 2001 i alle de store forhandlingsområdene. Dermed vil det ikke bli gjennomført sentrale forhandlinger i år. Det er imidlertid fortsatt usikkerhet knyttet til utfallet av de lokale forhandlingene. Årslønnsveksten fra 2000 til 2001 anslås nå til om lag 4H pst. Det er da forutsatt at tillegg i de lokale forhandlingene blir lavere enn i fjor. Hos våre handelspartnere anslås lønnsveksten å bli om lag 4 pst. i inneværende år.
Det ble i fjorårets oppgjør avtalt å utvide ferien med 2 dager i 2001 og ytterligere 2 dager i 2002. Kostnadene knyttet til utvidet ferie påløper imidlertid for bedriftene i 2000 og 2001. I tråd med beregningene til det tekniske beregningsutvalg for inntektsoppgjørene er det lagt til grunn at økt ferie vil bidra til å trekke veksten i timelønnskostnadene opp med I prosentpoeng i hvert av disse årene, utover veksten i årslønnen. I tillegg medfører utviklingen i sykefraværet økte kostnader for bedriftene.
Anslagene i denne meldingen innebærer en gjennomsnittlig reallønnsvekst fra 2000 til 2001 på 1,5 pst. Dette er noe lavere enn den gjennomsnittlige årlige reallønnsveksten på 1990-tallet, men klart høyere enn gjennomsnittet for 1980-tallet.
Som understreket blant annet i Langtidsprogrammet 2002-2005 er en fortsatt sterk konkurranseutsatt sektor en nødvendig forutsetning for å få en langsiktig balansert utvikling i norsk økonomi. Regjeringen legger derfor stor vekt på å videreføre det inntektspolitiske samarbeidet, hvor partene i arbeidslivet gjennom moderate lønnsoppgjør skal bidra til å opprettholde konkurranseevnen. Dersom forskjellen i lønnskostnader mellom Norge og våre konkurrentland blir for stor, vil dette svekke mulighetene til å holde høy sysselsetting og lav ledighet.
Som et ledd i arbeidet med å videreutvikle og styrke det inntektspolitiske samarbeidet satte regjeringen Bondevik ned fire partssammensatte utvalg. To av utvalgene, Utvalget for forberedelse av 1999-oppgjøret (Arntsenutvalget) og Arbeidslivsutvalget (Colbjørnsenutvalget), avga sine innstillinger i 1999, mens innstillingen fra Utvalget for sysselsetting og verdiskaping (Holdenutvalget) ble lagt fram i juni 2000. I april i år la utvalget som fikk i oppgave å vurdere tarifforhandlingssystemet (Stabelutvalget) fram sin innstilling. Utvalget støtter samlet hovedpunktene i innstillingen til Holdenutvalget (NOU 2000:21). Utvalgets innstilling er nå sendt ut på høring med 1. oktober 2001 som høringsfrist.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, tar dette til orientering.
Flertallet mener at en fortsatt sterk konkurranseutsatt sektor er en nødvendig forutsetning for å få en langsiktig balansert utvikling i norsk økonomi.
Flertallet er derfor positiv til at Regjeringen legger vekt på å videreføre det inntektspolitiske samarbeidet, der partene i arbeidslivet gjennom moderate lønnsoppgjør skal bidra til å opprettholde konkurranse-evnen.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre tar dette til orientering og viser til sine merknader under langtidsprogrammet.
Når det gjelder det kommende lønnsoppgjøret vil disse medlemmer peke på at alle deler av den økonomiske politikken må virke sammen for å sikre målene om stabil økonomisk utvikling.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil peke på at til tross for det såkalte Solidaritetsalternativet så har Norge en pris- og kostnadsvekst i Norge som er høyere enn hos våre handelspartnere. Det fører til at konkurranseevnen undergraves og er en trussel mot den fremtidige sysselsettingen. Det er derfor viktig med moderate lønnsoppgjør i årene fremover for å styrke konkurranseevnen til norsk næringsliv. Erfaringene viser at lav nominell lønnsvekst sammen med en finanspolitikk tilpasset konjunktursituasjonen er det som gir sterkest reallønnsvekst.
Disse medlemmer vil vise til at statsbudsjettet for 2001 gjennom økninger av skatter og avgifter på om lag 12 mrd. kroner bidro til å redusere mulighetene til moderate lønnsoppgjør. Resultatet kan bli svekket konkurranseevne og færre sysselsatte i konkurranseutsatte næringer. En slik utvikling vil være i samsvar med Arbeiderparti-regjeringens ambisjon om å bygge ned konkurranseutsatt sektor til fordel for ytterligere vekst i offentlig sektor.
Disse medlemmer vil advare mot en slik utvikling og vil understreke viktigheten av å styrke konkurranseutsatt sektor. Det krever en stram finanspolitikk med lettelser i skatter og avgifter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at lønnsfastsettelsen bør skje lokalt i den enkelte bedrift og at dette må gjelde både offentlig og privat sektor. Dette for å styrke fleksibiliteten i arbeidsmarkedet. Sentral lønnsfastsettelse og detaljerte avtaler bidrar til å minske de lokale parters ansvar for lønnsdannelsen. En omlegging til en slik inntektspolitikk vil gi lønns- og forhandlingssystemer tilpasset en samfunnsutvikling som setter store krav til omstillinger og kompetanseoppbygging under skiftende rammebetingelser. Gjennom lokal lønnsdannelse økes motivasjonen for innsats på den enkelte arbeidsplass, som igjen bedrer produktiviteten både i privat og offentlig sektor og legger grunnlaget for styrket konkurranseevne. En differensiering av lønnssystemet bør både inneha geografiske, utdanningsmessige og individuelle perspektiver. Ifølge Regjeringen har inntektspolitikken et hovedansvar når det gjelder å sørge for at inflasjonen holdes lav og på linje med våre handelspartnere. Inntektspolitikken, altså utfallet av lønnsoppgjørene, kan etter disse medlemmers oppfatning ikke ha dette ansvaret. Inntektsoppgjørene er av betydning for sysselsettingsutviklingen og påvirker den generelle realøkonomiske utviklingen, men den kan ikke delegeres et ansvar for økonomiens nominelle utvikling. Et ekspansivt lønnsoppgjør vil føre til redusert sysselsetting og lavere vekst, men det vil ikke føre til høyere inflasjon. Mange land i euro-området har høyt lønnsnivå, lav sysselsetting i kombinasjon med lav inflasjon. Videre kan ikke et lønnsoppgjør vurderes som moderat eller ekspansivt uten å ta i betraktning produktivitetsutviklingen. Selv om Norge har et relativt fritt arbeidsmarked i forhold til enkelte andre land og derfor har relativt lav ledighet og høy sysselsetting, er det behov for reformer i arbeidslivet, som gjør arbeidsmarkedet enda mer fleksibelt.
Disse medlemmer er bekymret over Regjeringens fraværende handlekraft i forhold til utviklingen på arbeidsmarkedet. Et arbeidsmarked som i noen sektorer fortsatt er meget stramt, mens det i andre sektorer er den stikk motsatte situasjonen. Det er nå fortsatt slik at en oljearbeider ikke kan bli sykepleier over natten. Det bør bli lettere å ansette de som i lavkonjunktur står utenfor det ordinære arbeidsmarkedet. Privat arbeidsformidling, lemping av overtidsbestemmelsene og endring av reglene for utleie av arbeidskraft vil samlet bidra til et mer fleksibelt arbeidsmarked. En lemping av regelverket vil også føre til en lettere og bedre utnyttelse av EØS-områdets arbeidskraft. I stedet registrerer disse medlemmer at Regjeringen passivt velger å satse på arbeidsmarkedstiltak som i seg selv ikke fører til at flere kommer i inntektsbringende og verdiskapende arbeid.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil fremheve at arbeidstakere i Norge har opptrådt ansvarlig. Den kollektive fornuft har gitt oss den laveste arbeidsledighet i Europa og har gjennom 90-tallet redusert rentenivå og prisstigning. Dette er arbeidsfolk sin fortjeneste. Om næringslivsledernes kravmentalitet skulle satt standard for oss alle hadde krybben blitt tom.
Dette medlem vil påpeke at det er grenser for hvor lenge folk vil vise moderasjon når fruktene av denne moderasjonen brukes til å berike toppledere og aksjeeiere. Folk opplever at viktige samfunnsreformer må vente og at arbeidstakere flest må stille bakerst i køen når produktivitetsveksten skal deles ut. Et skritt i riktig retning var derfor gjeninnføringen av skatt på utbyttet som eierne tar ut av bedriftene. Fordelingspolitisk er dette svært presist - den rammer de rikeste samtidig som den gir inntekter som kan finansiere velferdsoppgaver som kommer alle til gode.
Dette medlem vil fremheve at det er en hovedutfordring å styrke offentlig sektors evne til å rekruttere og beholde arbeidskraft.
Dette medlem understreker behovet for tiltak for å bremse grådighetskulturen i næringslivet. NHO bør utarbeide retningslinjer for medlemsbedriftene når det gjelder lederlønninger og etterlønnsavtaler. Med slike retningslinjer kan NHO bidra til at også topplederne tar sin del av ansvaret for inntektspolitikken.
Dette medlem påpeker at også staten må gi retningslinjer for lønns- og etterlønnsavtaler til sine representanter i bedriftenes styrer.
Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å instruere statens representanter i alle bedriftsstyrer i at ingen toppledere skal ha en etterlønnsavtale som er større enn 1 årslønn."
Den sterke veksten i norsk økonomi gjennom mesteparten av 1990-tallet har resultert i rekordhøy yrkesdeltaking og lav arbeidsledighet. Sysselsettingen økte med nesten 260 000 personer fra 1993 til 2000. Samtidig ble arbeidsledigheten nær halvert i dette tidsrommet. Det er nå knapphet på arbeidskraft i mange sektorer, og særlig er mangelen på kvalifisert arbeidskraft stor innenfor helse og omsorgssektoren.
Sammen med den sterke veksten i arbeidsstyrken har bruken av uførepensjons og sykelønnsordningene økt sterkt. Det er imidlertid tegn til at veksten i antall nye uføretrygdede og veksten i sykefraværet er noe avdempet den siste tiden. Likevel er tidligavgangen fra arbeidsstyrken bekymringsfull. Fra 2000 til 2001 anslås arbeidsstyrken å øke med til sammen 9 000 personer, jf. tabell 3.12. Samtidig anslås antallet uførepensjonister å øke med 9 000 personer, mens antallet personer på attføring og rehabilitering ventes å vokse med 10 000 personer. Fortsatt vekst i sykefraværet kan isolert sett bidra til å redusere den effektive arbeidsstyrken med til sammen nesten 6 000 årsverk fra 2000 til 2001.
Regjeringen har allerede startet arbeidet med å reaktivisere uførepensjonister som har utsikter til å komme tilbake til arbeidslivet og å stille strengere krav til at attføring skal være forsøkt før det innvilges uførepensjon. Regjeringen vil også gjøre det lettere å rekruttere faglært utenlandsk arbeidskraft, og vil om kort tid legge fram en odelstingsproposisjon med forslag til endringer i utlendingsloven. I oppfølgingen av Sandmanutvalget, vil Regjeringen senere i år komme med forslag til en politikk som kan redusere sykefraværet og tilgangen på nye uførepensjonister uten å svekke arbeidstakernes rettigheter i sykelønnsordningen.
Målrettet formidlingsbistand til arbeidssøkere og rekrutteringsbistand til arbeidsgivere er viktig for å sikre en god utnyttelse av arbeidskraften. De ordinære arbeidsmarkedstiltakene settes i første rekke inn overfor ungdom og langtidsledige. I tillegg brukes tiltakene for å mobilisere arbeidskraftressursene blant innvandrere, blant annet gjennom kvalifisering av nylig bosatte flyktninger i kommunene. Budsjettet for 2001 gir rom for 9 000 plasser under de ordinære arbeidsmarkedstiltakene, og utviklingen på arbeidsmarkedet siden budsjettet ble framlagt tilsier at en fastholder dette tiltaksnivået.
På grunn av økt satsing på å reaktivisere uførepensjonister og skjerpede krav til at attføring skal være forsøkt før uførepensjon kan innvilges, har tilstrømmingen av yrkeshemmede til Aetat økt. Regjeringen vil derfor øke attføringsinnsatsen ytterligere. Under de spesielle arbeidsmarkedstiltakene for yrkeshemmede gir bevilgningen for 2001 rom for et gjennomsnittlig nivå på om lag 20 450 plasser. Regjeringen foreslår å øke bevilgningene til tiltak og personell med totalt 75 mill. kroner.
En stor andel av de registrerte yrkeshemmede i Aetat mottar ytelser fra folketrygdens bevilgning til yrkesrettet attføring. Den økte tilstrømmingen tilsier en oppjustering av bevilgningen til ytelser under yrkesrettet attføring med om lag 270 mill. kroner.
I forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett 2000 ga Stortinget Regjeringen fullmakt til å la Aetat starte med salg av bedriftstjenester, herunder utleie av arbeidskraft, direkte fra Aetat til sluttbruker. Samtidig ble Regjeringen bedt om å legge fram forslag til endelig organisering av disse tjenestene for Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet 2001, se nærmere avsnitt 3.6.2 i meldingen.
Regjeringen har etter en nærmere gjennomgang kommet til at det kan reises tvil om dagens organisering av betalingstjenestene er holdbar i forhold til reglene for statsstøtte. Det har blant annet sammenheng med at et forvaltningsorgan som Aetat ikke kan gå konkurs og at det heller ikke betaler skatt. Regjeringen har derfor vurdert to modeller som begge vil være mer robuste i forhold til konkurranseregelverkets krav:
– Omdanne Aetat Bedrift til en egen juridisk enhet, for eksempel statsaksjeselskap.
– Innføre utleie som et arbeidsmarkedstiltak. De som leies ut skal i så fall være innenfor de prioriterte målgruppene i arbeidsmarkedspolitikken.
Regjeringen ønsker å bruke utleie som et virkemiddel for å gi utsatte arbeidssøkere et fotfeste på arbeidsmarkedet. For å være konkurransedyktig vil et statsaksjeselskap neppe kunne ta andre hensyn enn konkur-rentene, for eksempel i forhold til utsatte grupper på arbeidsmarkedet. Etter Regjeringens vurdering vil derfor opprettelse av et statsaksjeselskap ikke være i tråd med målsettingene i arbeidsmarkedspolitikken. Samtidig vil staten løpe en høy økonomisk risiko, da det er stor konkurranse i vikarmarkedet. Regjeringen vurderer derfor denne modellen som uaktuell.
Ved å organisere utleie som et arbeidsmarkedstiltak for målgruppene i arbeidsmarkedspolitikken, vil utleievirksomheten være et virkemiddel knyttet til etatens kjerneoppgaver. Samtidig vil konkurransen med private vikarbyråer bli beskjeden, siden de i begrenset grad leier ut disse gruppene. Utleien vil i dette tilfellet skje direkte fra Aetat, organisert gjennom egne enheter i etaten. Ved å konsentrere utleien til utsatte grupper for å prøve ut deres arbeidsevne, vil det imidlertid kunne være behov for tilskudd av arbeidsmarkedsmidlene til arbeidsgiverne. Arbeids- og administrasjonsdepartementets vurdering er at det er rom for bruk av slike tilskudd innenfor konkurranseregelverkets rammer, hvis dette er nødvendig for å hjelpe arbeidssøkere i jobb. En slik innretning av utleievirksomheten er i tråd med Regjeringens ambisjoner omkring fornyelsesprogrammets arbeidskraftsreform. Regjeringen har derfor kommet til at avgrensning av utleie til særskilte målgrupper er den beste måten å ivareta arbeidsmarkedspolitiske målsettinger på innenfor konkurranseregelverkets rammer. Regjeringen vil komme nærmere tilbake til saken i forbindelse med statsbudsjettet for 2002. I den forbindelse vil en også vurdere en eventuell videreføring av etatens øvrige bedriftstjenester.
De kontraktene Aetat Bedrift allerede har inngått, vil bli gjennomført. Det betyr at dagens utleievirksomhet vil måtte videreføres ut inneværende år i begrenset omfang. Den foreslåtte omleggingen av Aetats utleievirksomhet vil imidlertid få betydelige konsekvenser for vedtatt budsjett for Aetats salg av arbeidsmarkedstjenester (kapittel 1 593 og kapittel 4 593). Regjeringen vil komme nærmere tilbake til dette høsten 2001.
I februar 2001 vedtok Stortinget på grunnlag av Dokument nr. 8:14 (2000-2001) at det skal iverksettes forsøk med konkurranse om tiltak og arbeidsformidling av funksjonshemmede, yrkeshemmede, sosialklienter og andre personer som krever ekstra tilrettelegging og oppfølging i arbeidsmarkedet. Arbeids- og administrasjonsdepartementet har på dette grunnlaget arbeidet med utforming av ulike modeller for slike forsøk. Dette har avdekket at det er en rekke forhold som bør avklares og vurderes nærmere før en iverksetter slike forsøk. Departementet vil komme tilbake til denne saken i statsbudsjettet for 2002.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, tar dette til orientering.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har merket seg at den anslåtte veksten i arbeidsstyrken i årene framover vil bli vesentlig lavere enn i de senere tiårene, samtidig som behovet for arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren vil øke kraftig etter hvert som befolkningen eldes og vedtatte velferdsreformer iverksettes. Selv om det er tegn på at veksten i antall nye uføretrygdede og veksten i sykefraværet reduseres, mener disse medlemmer at andelen som går tidlig ut av arbeidstyrken er bekymringsfull. Disse medlemmer viser til at Regjeringen som en oppfølging av Sandmanutvalget vil komme tilbake med en politikk som kan redusere sykefraværet og tilgangen på nye uførepensjonister uten å svekke arbeidstakernes rettigheter i sykelønnsordningen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at Regjeringen har kommet til at det kan reises tvil om Aetats salg av bedriftstjenester, herunder utleie av arbeidskraft, er holdbar i forhold til reglene for statsstøtte. Disse medlemmer har lagt merke til at Regjeringen derfor har kommet til at avgrensning av utleie til spesielle målgrupper er den beste måten å ivareta arbeidsmarkedspolitiske mål innefor konkurranseregelverkets rammebetingelser. Regjeringen ønsker å bruke utleie av arbeidskraft som et virkemiddel for å gi utsatte arbeidstakere et fotfeste i arbeidsmarkedet. Denne utleievirksomheten vil være et virkemiddel knyttet til arbeidsmarkedsetatens kjerne-oppgaver, samtidig som konkurransen med private vikarbyråer vil bli beskjeden.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre tar dette til orientering og viser til sine merknader i Langtidsprogrammet.
Herunder fremkommer at det norske samfunnet har store uløste oppgaver. Manglende arbeidskraft i noen sektorer, begrenser mulighetene til å satse. Det store behovet for arbeidskraft må blant annet løses gjennom tiltak for å redusere sykefraværet og tilgangen av uføretrygdede, gjennomføre et mer fleksibelt arbeidsmarked. Det må arbeides for å øke innenlandske arbeidskraftressurser gjennom å øke yrkesdeltakelsen blant eldre, yrkeshemmede og innvandrere og flyktninger som allerede er i landet.
Offentlig sektor må fornyes og forbedres, og vi må få en mer effektiv formidling av arbeidskraft. Det må bli langt enklere å få godkjent utenlandsk utdanning i Norge. Selv om vi lykkes med mange av disse tiltakene, vil arbeidskraftbehovet fortsatt være stort. Som et supplement til innenlandske tiltak for å øke arbeidsstyrken, må det også legges til rette for arbeidsinnvandring til Norge.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre konstaterer at en vellykket sysselsettingspolitikk må ha fokus på å legge forholdene til rette for eksisterende næringsvirksomhet, samt å gi gode muligheter for vekst og nyskaping. Dette innebærer at næringslivet må få rammevilkår som styrker konkurranseevnen i forhold til utenlandske konkurrenter. Målrettede reduksjoner av skatter og avgifter er viktig i denne sammenheng, det samme er satsing på en mer effektiv infrastruktur. Gjennom satsing på utdanning legger vi grunnlaget for at fremtidens arbeidskraft vil være attraktiv og kompetent. Det er også nødvendig å øke innsatsen innen forskning slik at Norge kommer opp på den gjennomsnittlige FOU-innsatsen i OECD-området. Videre må det gjennomføres en forenkling i lover, forskrifter og regler for å gi større fleksibilitet i nærings- og arbeidsliv.
Disse medlemmer vil vise til at den største utfordringen i fremtiden i forhold til arbeidsmarkedet er å sikre tilstrekkelig arbeidskraft til så vel offentlig som privat sektor.
Disse medlemmer har med bekymring merket seg at Regjeringens påpekning av at arbeidsstyrken kan bli redusert fra 2000 til 2001 som følge av veksten i sykefraværet. Det må derfor settes i verk en rekke tiltak for å bedre tilgangen på arbeidskraft hvor de følgende tiltak vil ha positiv virkning:
– Det må bli lettere å stå i arbeid utover den formelle pensjonsalderen. Skatte- og pensjonssystemet må gjøre det lønnsomt å arbeide lenger. Det må bli lettere å kombinere pensjon og deltidsarbeid.
– Ordningen med kjøp av helsetjenester til sykmeldte utvides til nye diagnoser og behandlingsformer, slik at flere bringes raskere tilbake i arbeid. Behandling eller helseforsikring betalt av arbeidsgiver, bør ikke utløse skatteplikt for arbeidstaker og arbeidsgiver.
– Aetat må også bli en kvalifiseringsetat, som skal få mennesker med problemer ut i arbeidslivet.
– Koordineringen med trygdekontor og sosialkontor må bedres.
– Ordningen med lønnstilskudd for personer med nedsatt arbeidsevne styrkes, slik at det blir lettere å ansette disse.
– Det må bli lettere å kombinere arbeid og trygd. Uførepensjonen må reduseres gradvis i takt med arbeidsinntekten. Uføretrygdede med restarbeidsevne bør vurderes jevnlig.
– De skattemessige incentivene til å arbeide bør forsterkes.
– Konkurranseutsetting og avbyråkratisering kan frigjøre arbeidskraft i offentlig sektor.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener at også følgende tiltak vil ha positiv virkning:
– AFP-ordningen bør erstattes av en mer fleksibel pensjonsordning - lavere pensjon ved avgang før 67 år, høyere pensjon ved senere avgang.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre og Venstre mener at også følgende tiltak vil ha positiv virkning:
– Det må bli enklere for personer fra land utenfor EØS-området å få arbeidstillatelse i Norge, utover de oppmykningene som er foreslått for spesialister og fagfolk.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener at et godt arbeidsmiljø og gode samarbeidsforhold er viktige forutsetninger for produktivitet i arbeidslivet. Høyre mener at arbeidsmiljøloven må forenkles. Et godt fysisk og psykisk arbeidsmiljø er viktig, både for trivsel og helse. På andre områder er imidlertid arbeidsmiljøloven moden for en revisjon. Valgfriheten, kreativiteten og effektiviteten i det nye arbeidslivet må ikke begrenses av rigide krav og paragrafrytteri.
Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at Aetat effektiviserer driften både i forhold til ressursbruk og til formidling av arbeidssøkende.
Disse medlemmer konstaterer med tilfredshet at Aetat nå skal avvikle sine betalingstjenester slik som det nå har vært organisert som en del av den statlige forvaltning. Dette er i samsvar med de innvendingene Høyre har kommet med tidligere om at betalingstjenester integrert av Aetat, som en del av den statlige forvaltningen, vil være konkurransevridende i forhold til private aktører.
Disse medlemmer har merket seg at Regjeringens ønske om å bruke utleie som virkemiddel for å formidle utsatte arbeidssøkere.
Disse medlemmer forventer at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en skisse til organisering av denne ordningen i statsbudsjettet for 2002.
Disse medlemmer forutsetter at Konkurransetilsynet uttaler seg om organiseringen og at denne blir presentert i statsbudsjettet for 2002 sammen med en redegjørelse om de øvrige betalingstjenester.
Disse medlemmer forventer at Regjeringen, på bakgrunn av Stortingets behandling av Dokument nr. 8:14 (2000-2001) setter i gang forsøk med konkurranse av formidling av yrkeshemmede og andre som krever ekstra tilrettelegging og oppfølging. For å få innspill til hvordan denne type formidling og kvalifisering kan skje vil disse medlemmer at Regjeringen skal organisere en idedugnad. På bakgrunn av blant annet disse innspillene må det utarbeides regelverk og organisering for slike forsøksordninger. Det må være brukernes behov som skal være styrende for regelverket og organiseringen av disse ordningene.
På denne bakgrunn vil disse medlemmer fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i statsbudsjettet for 2002 fremme forslag om en forsøksordning i tråd med Stortingets vedtak ved behandling av Innst. S. nr. 178 (2000-2001)."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil i forbindelse med spørsmålet om økt arbeidsinnvandring vise til Fremskrittspartiets merknader i Innst. S. nr. 178 (2000-2001) om økt arbeidsinnvandring.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til Budsjett-innst. S. I (2000-2001) der dette medlem ba Regjeringen fremme en tiltaksplan for økt arbeidstilbud. Dette vil gi muligheter for verdiskapning, og redusert press i økonomien. Planen bør inneholde tiltak for omstilling av uføretrygdede, redusert verneplikt, kvalifisering av ledige, oppmykning av innvandringsstoppen, avvikling av kontantstøtten, rekrutteringsmidler for utdannings- og helsesektoren, 3 års byggestopp for nye kjøpesentre, økt grense for hvor mye studenter og pensjonister kan tjene og skattelette til lavtlønte - i tillegg til en begrensning av oljeinvesteringene til dagens nivå.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge fram en plan for økt tilgang på arbeidskraft i forbindelse med statsbudsjettet for 2002."
Komiteens medlem, representanten Steinar Bastesen viser til det økende antall unge uføretrygdede, og mener at Regjeringen ikke i tilstrekkelig grad har funnet tiltak som kan bremse denne utvikling. Dette medlem viser til Kystpartiets program som vil legge til rette for at unge mennesker i overgangen mellom grunnskole og videregående skole kan gis mulighet til modning gjennom tilrettelegging av arbeidsmulighet gjennom endringer i skatte- og arbeidsmiljøloven. Dette medlem mener et høyt antall unge uføretrygdede er langt mer bekymringsfullt enn tidlig pensjonsavgang av slitne arbeidstakere.