Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Til forsiden

2. Sikkerhetspolitiske rammebetingelser

Den sikkerhetspolitiske situasjonen i våre nærområder må i dag kunne betegnes som positiv, og det foreligger ingen militær trussel mot Norge. Det internasjonale samfunn er inne i en tid preget av gjennomgripende endringer. Utviklingen av sikkerhetsordninger preget av dialog, samarbeid og fellesskap har bidratt til å styrke Norges sikkerhet. Imidlertid bærer den sikkerhetspolitiske utviklingen fortsatt preg av usikkerhet, og norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk må derfor også ta hensyn til de farer som kan oppstå på sikt.

Et omfattende militært angrep mot Vest-Europa er ikke aktuelt i overskuelig fremtid, men faren for mindre angrep som følge av konflikter i NATOs nærområde kan ikke utelukkes. Slike situasjoner vil fortsatt møtes med felles allierte tiltak, også for å vise solidaritet og samhold. Således vil en måtte planlegge for norsk militær deltakelse innenfor hele NATO-området. Tilsvarende må det også i den nye sikkerhetspolitiske situasjon legges til grunn at forsvaret av Norge må baseres på felles alliert innsats.

NATOs nye strategiske konsept

NATO-alliansen fortsetter å tilpasse seg til de utfordringer man kan se ved inngangen til et nytt årtusen. Det nye strategiske konsept legger betydelig vekt på de endringer som har funnet sted i de sikkerhetspolitiske rammebetingelser, men viderefører likevel hovedtrekkene i det tidligere konseptet. De tradisjonelle kjernefunksjonene i alliansen er beholdt. Det strategiske konseptet understreker behovet for mer fleksible og integrerte militære strukturer som skal kunne brukes til en rekke ulike formål.

Nytt i forhold til konseptet fra 1991 er at evnen til å gjennomføre internasjonale fredsoperasjoner og partnersamarbeid nå også er listet som fundamentale oppgaver for å kunne trygge sikkerhet og stabilitet i det euro-atlantiske området.

NATOs nye kommandostruktur

I desember 1997 vedtok NATO de overordnede prinsippene for den nye kommandostrukturen, inkludert type, antall og lokalisering av militære hovedkvarter. Restruktureringen medfører blant annet en reduksjon i tallet på hovedkvarter fra 65 til 20, ved at man fjerner det laveste (fjerde) nivået i kommandokjeden. Den nye kommandostrukturen skal etter planen iverksettes fra 1. mars 2000 og være fullt ut operativ i løpet av våren 2003.

«Defence Capabilities Initiative" (DCI)

Den overordnede målsetting med "Defence Capabilities Initiative" er å styrke alliansens evne til å utføre felles militære operasjoner gjennom omfattende modernisering. I sum framstår initiativet som omfattende for den militære sektor, og vil inkludere samtlige områder av forsvarsplanleggingen, både for alliansen som helhet og for de enkelte allierte land. Gjennom økt vekt på mobilitet, utholdenhet, egenbeskyttelse og evne til å engasjere motpartens styrker, er målsetningen for DCI å etablere høy-mobile strategiske styrker utstyrt med moderne våpensystemer og støtte- og forsyningsapparat. DCI må ses innenfor en bredere politisk sammenheng med tanke på alliansens framtidige rolle og utvikling, slik dette kommer til uttrykk blant annet i det nye strategiske konseptet.

NATOs felles budsjetter

For å sikre en balansert og troverdig utvikling av alliansesamarbeidet, har Norge ved flere anledninger gått inn for å øke de fellesfinansierte programmene i NATO. Ressursbehovene springer ut fra en rekke identifiserte krav til blant annet ny kommandostruktur, NATOs utvidelse, fredsbevarende og fredsopprettende operasjoner, luftforsvar og overvåking, reaksjons- og forsterkningskapasiteter og Partnerskap for fred. Utgiftene på ressursiden er i første rekke knyttet til militærbudsjettet. Til tross for en moderat økning av militærbudsjettet i 1999, har rammene for budsjettet ikke vært tilstrekkelig til å dekke alle identifiserte behov. Dette har ført til en reduksjon i allierte aktiviteter, blant annet øvelsesaktivitetene som Norge tradisjonelt har ansett som viktige.

Situasjonen for investeringsprogrammet (NATO Security Investment Programme) er annerledes. Midlene som nasjonene har stilt til disposisjon for alliansen er ikke utnyttet verken i 1997 eller i 1998. Mindreforbruket skyldes dels den betydelige endring av programmet som har funnet sted på 90-tallet, og dels treghet med hensyn til godkjenning og implementering av nye investeringsprosjekter.

NATO-utvidelse

Den tsjekkiske republikk, Polen og Ungarn ble opptatt som medlemmer i NATO i mars 1999. Under toppmøtet i Washington ble det enighet om ikke å utstede ytterligere medlemskapsinvitasjoner i denne omgang. Dette ble imidlertid kombinert med et forsterket budskap om åpen dør, og en understrekning av at nye utvidelsesrunder vil finne sted på et senere tidspunkt.

Samarbeidet NATO/Russland

Samarbeidet mellom NATO og Russland innenfor rammen av Det permanente fellesråd (Permanent Joint Council, PIC) ansees ved siden av Det euro-atlantiske partnerskapsrådet (EAPC), Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) og utvidelse av NATO, å være et av de viktigste elementene i arbeidet med å etablere stabile og brede sikkerhetsstrukturer i Europa.

Krisen i Kosovo utsatte imidlertid helt klart forholdet mellom NATO og Russland for betydelige påkjenninger. Det er derfor positivt å registrere at samarbeidet nå synes å ha kommet inn i et mer konstruktivt spor.

Samarbeid med partnerlandene

Det euroatlantiske partnerskapsrådet (EAPC) ble etablert i 1997 og har til hensikt å utvide og formalisere det politiske og militære samarbeidet med partnerlandene. Partnerskap for fred (PfP), som ble opprettet i 1994, utgjør en selvstendig del av EAPC-prosessen på det forsvarsrelaterte og militære området.

PfP har vist seg å være et fleksibelt instrument som kan tilpasses partnerlandenes individuelle behov. Et prioritert element i EAPCs handlingsplan har vært etableringen av et politisk-militært rammeverk for PfP-operasjoner ledet av NATO. En rekke øvrige initiativer utvikles for tiden innenfor rammen av EAPC/PfP, deriblant styrket regionalt sikkerhetssamarbeid og opprettelse av regionale treningssentra.

Det er lite som tyder på at behovet for internasjonale fredsoperasjoner og internasjonal krisehåndtering vil avta i årene som kommer. Bruk av militære virkemidler vil, sammen med humanitære tiltak, være viktig for det internasjonale samfunns evne til krisehåndtering og konfliktløsning. For Norges del kan internasjonale militære operasjoner deles i to hovedgrupper; artikkel 5-operasjoner, dvs. individuelt og kollektivt forsvar innenfor NATO, og internasjonale fredsoperasjoner der oppdrag kan være av fredsopprettende, fredsbevarende, konfliktforebyggende eller humanitær karakter.

NATO-toppmøtet i Washington i 1999 fattet beslutningen om at EU skal gis økt ansvar for sikkerhet og forsvar og at EU gjennom den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk skal gis evne til å fatte beslutninger om framtidig europeisk krisehåndteringsinnsats.

I erklæringen fra EUs toppmøte i Køln i juni 1999 poengteres klart ambisjonen om å tillegge EU en militær rolle i forbindelse med framtidig europeisk krisehåndtering. De fleste av de politiske og konsultasjonsmessige aspekter som i dag tilligger Den vesteuropeiske union (VEU), der Norge er assosiert medlem, planlegges lagt ned eller overført til EU.

Norge har deltatt aktivt i arbeidet med å utvikle samarbeidsordningene mellom VEU og NATO, på basis av beslutningen om å utvikle en europeisk sikkerhets- og forsvarsidentitet (ESDI) innenfor alliansen. Det tas sikte på at EU får direkte adgang til NATOs planleggingskapasitet og militære kapasitet, samtidig som hoveddelen av de militære aspekter forutsettes å forbli innenfor NATO-rammen. En slik løsning vil kunne gi europeerne, innenfor rammen av EU, en utvidet rolle på det sikkerhetspolitiske område, samtidig som NATO forblir hovedaktøren med hensyn til militær operativ styrke, også i Europa.

Politisk utvikling

Den samfunnsmessige situasjonen i Russland preges fortsatt av den svært alvorlige økonomiske og sosiale utviklingen i landet. Mangelen på politisk kontinuitet, samt politisk rivalisering gjør det vanskelig å utforme en langsiktig og konsistent politikk som kan legge grunnlaget for det videre reformarbeidet.

Militære utviklingstrekk

Til tross for innenrikspolitisk turbulens framstår utviklingen innen de væpnede styrker som konsistent i forhold til Russlands forsvars- og sikkerhetspolitiske mål. Russland legger betydelig vekt på de strategiske kjernefysiske våpen, noe som viser at Russland fremdeles betrakter seg selv som en stormakt med globale interesser. Samtidig legges det vekt på utviklingen av en konvensjonell militærstruktur med mobile og fleksible avdelinger med høy reaksjonsevne. Disse styrkene er primært rettet mot håndtering av lavintensitetskonflikter som preger Russlands sørlige grenseområder.

Som følge blant annet av reduksjonene innenfor de konvensjonelle styrkene, har kjernefysiske våpen fått større betydning i russisk militær planlegging. Dette gjelder primært sjøbaserte våpen, men også landbaserte taktiske (kortrekkende) våpen. Nordflåtens hovedoppgave er knyttet til utplassering og sikring av kjernefysiske våpen.

Utviklingen i Leningrad militærdistrikt

I Leningrad militærdistrikt synes omstruktureringen å være sluttført i denne omgang. Dette innebærer at de operative divisjonene er reorganisert til brigader hvorav de fleste er satt på mobiliseringstatus. Samtidig er kommandostrukturen forenklet med et fåtall høyt prioriterte avdelinger med tilnærmet full bemanning og status som stående styrker.

Det forventes at reformene fortsetter i årene som kommer, men endringene vil ikke bli så omfattende og dyptgripende som de som er gjennomført til nå. Selv om reduksjonen av aktive avdelinger har vært omfattende de siste årene, er det fortsatt et stort stridspotensial i våre nærområder på grunn av lagret materiell som kan generere styrker på sikt.

Norges målsetting er at den nordiske dialogen på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området skal utdypes ytterligere. For Norge er det viktig å opprettholde dialogen med Danmark, Finland og Sverige om utviklingen i EU, og spesielt i forbindelse med den videre utviklingen av en europeisk sikkerhets- og forsvars-identitet (ESDI).

En rekke felles forsvarspolitiske spørsmål drøftes under de europeiske forsvarsministermøtene. Det er imidlertid samarbeidet om internasjonale operasjoner innenfor rammen av NORDCAPS (Nordic Coordinated Arrangement for Military Peace Support) som fortsatt har størst oppmerksomhet og som i vesentlig grad utgjør kjernen i det nordiske samarbeidet på det forsvars- og sikkerhetspolitiske området.

Forholdet mellom Russland og de baltiske stater vil være et sentralt element i den framtidige utvikling i Østersjøregionen. En videre utbygging av relasjonene mellom Russland og de baltiske stater vil utgjøre en viktig forutsetning for etablering av stabile forhold på permanent basis i dette området. Østersjø-rådet, som i 1999-2000 har norsk formannskap, gir viktige bidrag til det regionale samarbeidet.

Samarbeidet i NATO representerer fortsatt den viktigste dimensjonen innenfor norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. NATOs nye strategiske konsept vil stille Norge overfor betydelige utfordringer i årene som kommer. NATO har påtatt seg et større spekter av oppgaver og ansvarsområder, og dette stiller større krav til medlemslandene, samtidig som det medfører økte utfordringer i forhold til evnen til å ivareta tradisjonelle oppgaver som kollektivt forsvar.

For Norge er det viktig at den nye NATO-kommandoen i Brunssum fullt ut kan ivareta de oppgavene som i dag er lagt til AFNORTHWEST. Det vil bli en hovedutfordring å sikre tilstrekkelig fokus mot Norge og nordområdene i et etablert hovedkvarter som til nå ikke har hatt norsk representasjon, og som for øvrig vil ha et meget bredt interesseområde og geografisk ansvarsområde.

Oppfølging av OCI vil utgjøre en sentral del av NATOs arbeid i 2000. Fra norsk side er det blitt framholdt at hovedmålet for videreutviklingen av forsvarsstrukturene må være å styrke evnen til å løse alliansens oppgaver som helhet, med utgangspunkt i at det alltid vil være nasjonale forskjeller i forsvarskonsepter og styrkestrukturer.

Fra norsk side er man tilfreds med beslutningene vedrørende videre utvidelse av alliansen som ble tatt på toppmøtet i Washington. Norge vil også støtte arbeidet med å kvalifisere potensielle nye NATO-medlemmer gjennom iverksettelsen av Membership Action Plan (MAP).

Det er fra norsk side ønskelig at NATO fortsatt står for større militære fredsoperasjoner i det europeiske området, og at våre nordamerikanske allierte fortsatt deltar aktivt i hele spektret av forsvarspolitisk virksomhet i Europa. En styrket rolle for EU på det sikkerhetspolitiske området vil samtidig kunne medføre at den politiske styringen og beslutningen omkring enkelte mindre fredsoperasjoner vil bli lagt helt eller delvis til EU, samtidig som Norge vil kunne ønske å delta aktivt militært også i slike operasjoner. Det vil derfor være viktig for Norge å sikre deltagelse og likeverdig innflytelse i forbindelse med framtidige operasjoner ledet av europeiske land.

Det bilaterale samarbeidet er basert på to rammeavtaler som ble undertegnet i 1995. Den ene avtalen gjelder forsvarsrelatert samarbeid generelt, mens den andre avtalen gjelder forsvarsrelatert miljøsamarbeid. Det bilaterale forsvarsrelaterte samarbeidet mellom Norge og Russland ble midlertidig suspendert av Russland som følge av Norges deltakelse i NATOs operasjoner i Jugoslavia. Den undertegnede tiltaksplanen for samarbeid for 1999 ble derfor stilt i bero.

Forsvarsdepartementets arbeid med støtte til omskolering av overtallige russiske offiserer er også videreført. Det pågår forhandlinger med lokale samarbeidspartnere i Norge og Murmansk. Forhandlingene med de sentrale myndigheter er foreløpig stilt i bero på grunn av suspensjonen av det bilaterale forsvarsrelaterte samarbeidet.

I det arktisk militære miljøsamarbeidet (AMEC) deltar Norge, Russland og USA i 10 prosjekter som retter seg mot forsvarlig håndtering og lagring av brukt kjernebrensel og fast og flytende radioaktivt avfall fra atom-ubåter, samarbeid om strålingssikkerhet og overvåking på militære områder, opprydding av forurensede områder samt utvikling av fartøy for innsamling av konvensjonelt avfall fra marinefartøy. Arbeider i prosjektene går fremover, selv om norsk deltakelse avgrenses på grunn av uavklart overordnet juridisk grunnlag.

Regjeringen har som mål å bidra til fortsatt balansert, konvensjonell rustningskontroll i Europa. Tilpasning av CFE-avtalen til nye sikkerhetspolitiske rammebetingelser har til hensikt å sikre at avtalen også i framtiden bevarer sin sentrale plass i den nye sikkerhetsarkitektur.

I mars 1999 kom de 30 CFE-statene fram til enighet om blant annet løsning på flankespørsmålet. Russland har blant annet godtatt at flankebestemmelsene fortsatt skal være juridisk bindende, at det ikke skal foretas destabiliserende styrkeansamlinger i nordområdet, og at det skal gis økt anledning til inspeksjoner i flanken. Taket for pansrede kampvogner i såkalte aktive enheter i den russiske delen av flanken vil imidlertid økes fra 580 til 2 140.

For Norge er det viktig at den reviderte CFE-avtalen sikrer minst like stor grad av innsyn og informasjonsutveksling som dagens avtale. Det er også vesentlig å beholde dagens muligheter for mottak av allierte forsterkninger innenfor avtalens rammer.

Det nordiske sikkerhetspolitiske samarbeidet vil i årene framover fortsatt ha fokus på internasjonale fredsoperasjoner. NORDCAPS (Nordic Coordinated Arrangement for Military Peace Support) erstatter tidligere nordiske samarbeidsstrukturer på området internasjonale fredsoperasjoner med et helhetlig system som skal håndtere ulike aspekter av virksomheten samtidig. Målet er ved behov å kunne stille en felles nordisk styrkeenhet opp til brigadestørrelse. Det arbeides med å få etablert et system som skal omfatte enheter fra alle forsvarsgrener, og et foreløpig nordisk styrkeregister er opprettet.

Utviklingen i Østersjøområdet er av stor betydning for de nordiske land, og alle de nordiske landene er involvert i samtlige av de større multilaterale prosjektene overfor de baltiske land. Det nordiske samarbeidet om forsvarsrelatert støtte til Baltikum vil gis ytterligere oppmerksomhet de nærmeste årene.

I løpet av få år har man fra norsk side i betydelig grad intensivert den forsvarsrelaterte støtten til de baltiske land. Hovedtyngden av den norske støtten er hittil blitt kanalisert gjennom større multilaterale samarbeidsprosjekter. En rekke vestlige støtteland deltar sammen med de baltiske land i disse prosjektene. Det tas sikte på å støtte videreføringen av disse multilaterale prosjekter i 2000. I denne sammenheng er det imidlertid et sterkt ønske blant støttelandene at de baltiske stater selv i større grad tar ansvar for videreføringen av prosjektene.

Norge har dessuten et relativt omfattende bilateralt samarbeid med alle de tre baltiske land. Også dette samarbeidet finner sted på bakgrunn av konkrete henvendelser og ønsker fra de baltiske lands side.

Forsvaret er grunnpilaren i Regjeringens sikkerhetspolitikk og skal i siste instans kunne forsvare hele landet mot militære angrep, og utgjør et viktig avskrekkende og stabiliserende virkemiddel. Den militære evnen er basert på at vi får - og kan motta - alliert støtte, og at vi har evne til militært samvirke med allierte enheter.

Utviklingen de seneste år har også økt behovet for å kunne delta i et bredt spekter av internasjonale operasjoner. Det er et sentralt mål at Forsvaret har evne til så vel fredsbevarende som fredsopprettende operasjoner sammen med våre allierte, våre nordiske naboland, partnerland og andre samarbeidsland.

Med den nye Schengen-avtalen får Norge fra høsten 2000 ansvaret for oppsyn av den ytre grensa på vegne av alle Schengen-landene. Avtalen krever at grensepassering skjer ved faste steder. I tillegg kreves det et mobilt oppsyn langs yttergrensene. For Forsvaret vil oppgavene være knyttet til sjøgrenseovervåking og overvåking langs grensen mot Russland.

Følgende grunnleggende prinsipper ligger til grunn for vår deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner. Norge skal kun delta i operasjoner som er hjemlet i folkeretten; norske bidrag skal være betydelig nok til å spille en reell rolle, samtidig som de også søkes å være en del av en bredere strategi der også økonomiske, politiske og humanitære virkemidler kommer til anvendelse. Det er også en fundamental forutsetning at personellsikkerheten for norske styrker skal ivaretas så godt som overhodet mulig. Dette tilsier en viss geografisk konsentrasjon av våre hovedengasjementer.

St.meld. nr. 38 (1998-1999) Tilpasning av Forsvaret til deltakelse i internasjonale operasjoner gjør rede for hvordan Norge kan utvikle en kapasitet til å reagere raskere og med mer relevante bidrag enn i dag i ulike typer internasjonale militære operasjoner, samt å kunne opprettholde et kvantitativt og kvalitativt betydelig uteengasjement over tid.

NATOs nye strategiske konsept og "Defence Capabilities"-initiativet (DCI) fører til en endret innretning på forsvarssamarbeidet i NATO. Utviklingen vil kunne bevege seg i en retning som i liten grad samsvarer med praktiseringen av dagens norske forsvarskonsept og utformingen av dagens styrkestruktur.

Økt strategisk mobilitet, større utholdenhet, bedret evne til effektivt engasjement og egenbeskyttelse betyr større vekt på styrker med kort reaksjonstid. Videre betyr det evne til å understøtte styrkebidrag som skal operere innenfor et bredt spekter av operasjonstyper potensielt langt unna nasjonalt territorium og styrker med moderne utstyr som er tilpasset samarbeid med andre i større multinasjonale enheter.

I sum reiser dette betydelige utfordringer for det norske forsvar som baserer seg på verneplikt, mobilisering, frivillighet ved utenlandsoperasjoner og som primært er strukturert og rettet inn mot beskyttelse av eget territorium innenfor rammen av et totalforsvarskonsept.

Regjeringen har nedsatt et forsvarspolitisk utvalg. Hovedfokus for utvalgets arbeid skal være en gjennomgang av norsk forsvarspolitikk slik den praktiseres i dag, med vekt på å vurdere Forsvarets oppgaver og ambisjonsnivå i lys av den sikkerhetspolitiske utvikling, med henblikk på å fremme forslag om hvilken hovedkurs som bør ligge til grunn for videreutviklingen av Forsvaret.

NATO-toppmøtet i Washington la en rekke nye føringer på NATOs forsvarsplanlegging. Det konkrete målet er å styrke NATOs felles evne til militær samhandling i forhold til fremtidens utfordringer, herunder å gjøre alliansens styrker mer strategisk mobile, effektive og utholdende med større evne til egenbeskyttelse. Disse kravene vil bli stilt til militær innsats både innenfor og utenfor NATOs kjerneområde. Utviklingen beveger seg i en retning som er lite i samsvar med praktiseringen av dagens norske forsvarskonsept og med dagens styrkestruktur.

Komiteen viser til merknader i Innst. S. nr. 245 (1997-1998), jf. St.meld. nr. 22 (1997-1998) (Langtidsmeldingen) når det gjelder de bredere sikkerhetspolitiske sammenhenger.

Komiteen vil allikevel bemerke at utviklingen av sikkerhetsordninger gjennom dialog og samarbeid har bidratt til å styrke Norges sikkerhet. Komiteen legger til grunn at den sikkerhetspolitiske utvikling fortsatt bærer preg av usikkerhet og at norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk derfor også må ta hensyn til de farer som kan oppstå på sikt.

Komiteen er enig i at et omfattende militært angrep mot Vest-Europa ikke er aktuelt i overskuelig fremtid, men at faren for mindre angrep som en følge av konflikter i NATOs nærområde ikke kan utelukkes.

Komiteen er enig i at dette betyr at Norge fortsatt må planlegge for norsk militær deltakelse innenfor hele NATO-området, samtidig som det fortsatt må legges til grunn at forsvaret av Norge må baseres på felles alliert innsats.

Komiteen vil likevel understreke at Norge selv må ta et hovedansvar for forsvaret av Norge.

Komiteen legger til grunn at troverdigheten av forsterkningsstyrkene fortsatt vil ha en sammenheng med tilstrekkelig erfaring for allierte styrker fra øvelser og trening i vårt klima og topografi.

Komiteen registrerer at NATO-samarbeidet har blitt vesentlig endret de siste år, bl.a. som en følge av NATOs aktive rolle i fredsoperasjoner utenfor alliansens kjerneområde som Bosnia-Hercegovina og Kosovo.

Komiteen erkjenner at slike flernasjonale operasjoner setter betydelige krav til deltakerlandenes militære styrker, særlig innenfor områdene reaksjonsevne, mobilitet, militært samvirke, kommando og kontroll, og logistikk, noe som også får konsekvenser for Norge.

Komiteen har merket seg at reduksjonene i de allierte nasjonale styrkestrukturene, særlig i Europa krever større innslag av multinasjonale enheter innenfor alle forsvarsgrener.

Komiteen vil understreke de økonomiske konsekvenser det har å innrette styrkene mot nye mål innenfor "det nye NATO" bl.a. som en funksjon av ny kommandostruktur og DCI (Defence Capabilities Initiative).

Komiteen ser med bekymring på at utviklingen av alliansens egne budsjetter har ført til reduksjon av øvingsaktiviteter som Norge anser som viktige.

Komiteen har merket seg at NATOs råd i juni 1999 har besluttet å øke rammene for militærbudsjettet, noe som får konsekvenser for Norges bidrag. Komiteen er enig i dette, men registrerer at den økningen først og fremst vil gå med til å dekke konsekvenser for "Det nye NATO".

Komiteen har merket seg at EUs toppmøte i Køln juni 1999 erklærte ambisjoner om å tillegge EU en militær rolle i forbindelse med fremtidig europeisk sikkerhetshåndtering. Komiteen vil understreke at dersom VEU nedlegges eller legges inn under EU vil dette by på institusjonelle utfordringer særlig når det gjelder krisehåndtering og militære operasjoner i europeisk regi.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, ser det derfor som viktig at våre nåværende tilknytningsformer til VEU videreføres i nye organer slik at Norge kan delta på bredest mulig grunnlag på linje med andre NATO-land som ikke er med i EU.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet ser det derfor som viktig at våre nåværende muligheter for innflytelse i WEU videreføres i nye organer slik at Norge kan delta på bredest mulig grunnlag på linje med andre NATO-land som ikke er med i EU.

Komiteen har merket seg proposisjonens beskrivelse av de militære og politiske utviklingstrekk i Russland og vil understreke den relativt økte betydning de kjernefysiske styrkene har etter reduksjoner og omorganisering av de konvensjonelle styrkene.

Komiteen har spesielt merket seg utviklingen i Nordflåtens kapasitet og dens reduserte evne til å avskjære forsyningslinjer over Atlanterhavet.

Komiteen har videre merket seg at selv om reduksjonen av aktive russiske avdelinger har vært omfattende de siste årene er det fortsatt et stort stridspotensial i våre nærområder på grunn av lagret materiell som kan generere styrker på sikt.

Komiteen har tidligere vist til utviklingen i NATO og har merket seg at oppfølgingen av Defence Capabilities Initiative (DCI) vil utgjøre en sentral del av NATOs arbeid i 2000.

Komiteen har videre merket seg at ambisjonene med DCI er høye, og at oppfølgingen av initiativet kan få betydelige ressursmessige implikasjoner. Komiteen vil likevel vektlegge behovet for DCI som et viktig tiltak for å bevare og forbedre allierte styrkers evne til å samvirke i en tid med rask teknologisk utvikling. Komiteen vil understreke at nasjonal sikkerhet må sees i nær sammenheng med utviklingen i Alliansen.

Komiteen har merket seg arbeidet med å modernisere og videreføre avtalen om Conventional Forces Europe (CFE-avtalen). Komiteen registrerer at det fra norsk side har vært lagt vekt på å sikre et minimum av forutsigbarhet med hensyn til utplassering av styrker i våre nærområder, i tillegg til åpenhet om militære disposisjoner.

Komiteen har merket seg at alle sider ved fastsetting av "tak" for russiske styrker i Leningrad Militærdistrikt (LMD) fortsatt ikke er avklart og ser en avklaring som en nødvendig del av CFE-avtalen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, har med bekymring merket seg at taket for pansrede kampvogner i aktive enheter i den russiske del av flanken øker fra 580 til 2 140, men er tilfreds med at det er oppnådd bilateral enighet mellom Norge og Russland om at det ikke skal utplasseres våpen eller materiell i LEMD utover faktisk russisk styrkebeholdning pr. 1 januar 1999.

Flertallet vil videre peke på at det fortsatt er ønskelig at det norske styrketaket for pansrede kampvogner økes for å gi rom for at alle kategorier avtalebegrensede pansrede kampvogner kan tas inn i Norge, selv om de i dag disponeres i internasjonale fredsoperasjoner i operasjonsområder utenfor Norge. Flertallet noterer med tilfredshet at Norge har fått forhandlet seg fram til en økning av styrketaket for underkategorien stormpanservogner. Dette er i samsvar med Forsvarets behov.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre har med bekymring merket seg at taket for pansrede kampvogner i aktive enheter i den russiske del av flanken øker fra 580 til 2 140, og mener at det gjeldende norske styrketaket på TLE-kategori stormpanservogner ikke er tilfredsstillende eller gir Norge tilstrekkelig handlefrihet for eventuelt å kunne ta hjem vognmateriell etter utenlandsoperasjoner. Disse medlemmer mener at Norge fortsatt bør ta sikte på å forhandle seg frem til et høyere styrketak for denne kategorien materiell. Disse medlemmer er også skuffet over de innrømmelser som er gitt Russland i den reviderte CFE-avtalen, og er bekymret over de muligheter den nye avtalen gir på sikt med hensyn til ustabilitet i vår flankesone.

Komiteen understreker betydningen av at den reviderte CFE-avtalen i minst like stor grad som tidligere sikrer innsyn og informasjonsutveksling gjennom tillitsskapende tiltak, samt å ivareta gjeldende avtaler med henblikk på mulighet for mottak av allierte forsterkninger.

Komiteen har merket seg at Schengen-avtalen medfører at Norge fra høsten 2000 får yttergrenseansvar i relasjon til Schengen-landene. Komiteen har merket seg at Regjeringen velger å legge en stor del av oppgavene i forbindelse med dette ansvaret til Forsvaret og at dette antas å medføre kostnadsøkninger på i alt 50 mill. kroner innenfor budsjettrammen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er uenig i at Forsvaret skal pålegges nye oppgaver uten at det gis tilsvarende tillegg til budsjettrammen og viser til merknader på relevante budsjettkapitler.

Komiteen har merket seg at Forsvaret står foran betydelige utfordringer for å opprettholde vår evne til deltagelse i internasjonale operasjoner. For øvrig viser komiteen til sin egen behandling av St.meld. nr. 38 (1998-1999) når det gjelder norsk deltaking og utvikling for internasjonale operasjoner.