4.1 Finanspolitikken

4.1.1 Samandrag

Hovedtrekkene i budsjettpolitikken er omtalt i meldingen avsnitt 3.1.1. Det vises også til omtalen av statsregnskapet for 1998 i meldingen avsnitt 3.1.2. Omtalen av gjennomføringen av finanspolitikken i 1999, jf. meldingen avsnitt 3.1.3, er tatt inn under avsnitt 2 foran.

Utviklingstrekk i statsfinansene på mellomlang sikt

Finanspolitikken må ha et langsiktig perspektiv. I tillegg til de langsiktige beregningene som presenteres i kapittel 3.1.5 i meldingen, legges det vekt på å følge særskilt opp utviklingen de nærmeste årene. Beregningene for perioden 2000-2003 er basert på tekniske framskrivinger, og gir ikke uttrykk for Regjeringens politiske prioriteringer. Følgende hovedforutsetninger er lagt til grunn:

• – En oljepris på 115 1999-kroner pr. fat i 2000 og 120 1999-kroner pr. fat i årene deretter.

• – En reell, underliggende utgiftsvekst på 1 pst. i hvert av årene.

• – Et uendret reelt skatte- og avgiftsnivå i forhold til 1999, inkludert de forslag som fremmes i meldingen.

Med disse forutsetningene anslås det oljekorrigerte budsjettunderskuddet å øke fra 10,9 mrd. kroner i 1999 til om lag 21 mrd. kroner i 2003.

Stigende skatte- og avgiftsinntekter fra petroleumsvirksomheten og overføringer fra SDØE, samt lavere investeringer, bidrar til å øke statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten fra 37,7 mrd. kroner i 1999 til 117 mrd. kroner i 2003. Den årlige nettoavsetningen i Statens petroleumsfond tilsvarer statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten fratrukket overføringen til statskassen for å dekke det oljekorrigerte underskuddet. Rente- og utbytteinntekter i Statens petroleumsfond antas å stige fra 3,7 mrd. kroner i 1999 til 18 mrd. kroner i 2003. Med de forutsetningene som er lagt til grunn anslås samlet kapital i fondet, målt til markedsverdi, til om lag 620 mrd. kroner ved utgangen av år 2003.

Offentlig forvaltnings netto finansinvesteringer anslås å stige fra 44,8 mrd. kroner eller 3,9 pst. av BNP i 1999 til 113 mrd. kroner eller 8,2 pst. av BNP i år 2003. Økningen skyldes i hovedsak økte inntekter fra petroleumsvirksomheten. De store overskuddene i offentlige finanser i Norge står i kontrast til utviklingen i EU og industrilandene, der netto finansinvesteringer i lang tid har vært negative, jf. figur 3.3 i meldingen.

Bruttogjelden for offentlig forvaltning, slik den er definert i Maastricht-kriteriene, anslås til om lag 290 mrd. kroner eller vel 25 pst. av BNP ved utgangen av 1999. Bruttogjelden anslås å stige til om lag 330 mrd. kroner eller 24 pst. av BNP i 2003. Bruttofordringene i offentlig forvaltning anslås imidlertid å være betydelig høyere enn bruttogjelden gjennom hele framskrivingsperioden. Nettofordringene antas å vokse fra om lag 480 mrd. kroner eller om lag 42 pst. av BNP i 1999, til i overkant av 900 mrd. kroner eller om lag 66 pst. av BNP ved utgangen av 2003.

Prognosene for utviklingen i statsfinansene er usikre, og er bl.a. nært knyttet opp til anslagene for utviklingen i oljeprisen og aktiviteten i norsk fastlandsøkonomi. En endring i årlig gjennomsnittlig oljepris på 10 kroner vil endre statens nettoinntekter fra petroleumsvirksomheten med opp mot 10 mrd. kroner. Så sent som i 1997 var den gjennomsnittlige oljeprisen på 136 kroner pr. fat, mens den så langt i 1999 har svingt fra 74 kroner pr. fat på det laveste til 132 kroner pr. fat på det høyeste.

Langsiktige utfordringer i finanspolitikken

Utover i neste århundre vil økningen i antall eldre og høyere tilleggspensjoner medføre voksende offentlige utgifter til pensjoner. Samtidig vil den sterke veksten i antall eldre over 80 år kreve økte ressurser til pleie- og omsorgstjenester.

De langsiktige utfordringene i budsjettpolitikken kan illustreres på ulike måter:

• – I Langtidsprogrammet 1998-2001 ble det presentert makroøkonomiske framskrivinger, herunder beregninger som illustrerte offentlig sektors finansielle stilling. Oppdaterte beregninger av langtidsprogrammets basis- og sprekkalternativer er presentert i de siste års nasjonalbudsjett.

• – De siste årene har nasjonalbudsjettet også inneholdt beregninger som belyser de generasjonsmessige fordelingsvirkningene av finanspolitikken, såkalte generasjonsregnskapsberegninger.

Basisalternativet i Langtidsprogrammet 1998-2001 skisserte en utvikling hvor det skapes rom for en gjennomsnittlig vekst i offentlig sysselsetting på 0,5 pst. pr. år, samtidig som skattenivået og nivået på overføringer holdes uendret. Det ble ikke lagt til grunn økninger i egenbetalinger for offentlige tjenester. En balansert utvikling i offentlige finanser ble i framskrivingen sikret gjennom oppbygging av en betydelig finanskapital i Petroleumsfondet i perioden med høye petroleumsinntekter. Det er forutsatt at offentlige budsjetter skal være i balanse ved slutten av framskrivingsperioden, dvs. i 2050.

En slik langsiktig balansert utvikling stiller store krav til finanspolitikken og til at yrkesdeltakingen fortsatt holdes på et høyt nivå. Etter at Langtidsprogrammet ble lagt fram har det skjedd endringer, bl.a. i anslagene for framtidige petroleumsinntekter, som bidrar til at en slik langsiktig balansert utvikling for norsk økonomi nå framstår som enda mer krevende.

I forhold til anslag presentert i Langtidsprogrammet 1998-2001 er nåverdien av statens netto kontantstrøm fra petroleumssektoren nedjustert med vel 100 mrd. kroner. Hovedårsaken til denne nedjusteringen er høyere anslag for investerings- og driftsutgifter, jf. nærmere omtale i avsnitt 2.4 i meldingen.

Lavere anslag for framtidige petroleumsinntekter innebærer at den veksten i offentlig sysselsetting som ble lagt til grunn i Basisalternativet i Langtidsprogrammet 1998-2001 ikke kan realiseres uten at øvrige offentlige utgifter reduseres eller at inntektene økes. Beregninger indikerer at med tilsvarende forutsetninger som i Langtidsprogrammet er det behov for varig lavere nivå på disse øvrige utgiftene og/eller høyere nivå på inntektene samlet i størrelsesorden 1H til 2 pst. av BNP i forhold til Basisalternativet i Langtidsprogrammet.

Generasjonsregnskapsberegninger bygger på følgende hovedprinsipper:

• – Betalte skatter og mottatte overføringer for nålevende generasjoner framskrives for en lang periode med utgangspunkt i siste års budsjettsituasjon. Det tas bl.a. hensyn til demografiske utviklingstrekk og forpliktelsene som er innebygd i dagens folketrygdsystem.

• – Offentlige budsjetter forutsettes å gå i balanse, sett over en lang periode.

• – Et anslag på dagens verdi av offentlig formue inngår i beregningene. Den største enkeltkomponenten i formuen er statens andel av petroleumsformuen.

På denne bakgrunn kan en beregne hvor høye nettoskatter, dvs. bruttoskatter fratrukket overføringer, framtidige generasjoner må betale for å sikre langsiktig balanse i offentlige budsjetter. For å vurdere de generasjonsmessige fordelingsvirkningene av dagens finanspolitikk, kan den anslåtte skattebelastningen for framtidige generasjoner sammenliknes med skattebelastningen for nålevende generasjoner. Tilsvarende kan en anslå hvor mye budsjettbalansen må styrkes i dag for å unngå innstramminger overfor framtidige generasjoner.

Oppdaterte generasjonsregnskapsberegninger antyder nå at budsjettbalansen for offentlig forvaltning burde vært i størrelsesorden 10-25 mrd. kroner høyere for å unngå økte skattebyrder for framtidige generasjoner. Beregningene innebærer at de høye petroleumsinntektene i de nærmeste årene bør slå ut i betydelige budsjettoverskudd for å sikre generasjonsmessig balanse.

Den generasjonsmessige balansen avhenger i betydelig grad av hvor stor den offentlige formuen anslås å være, og særlig av statens andel av petroleumsressursene. Usikkerheten som knytter seg til framtidige petroleumsinntekter trekker isolert sett i retning av at budsjettbalansen bør styrkes ytterligere i forhold til de beregningene som er presentert i meldingen.

4.1.2 Merknader frå komiteen

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at Arbeiderpartiet advarte mot sterkere omslag enn det Regjeringen la til grunn i Nasjonalbudsjettet for 1999. Nå bekreftes dette av Regjeringens nye prognoser i Revidert nasjonalbudsjett hvor vekstanslaget for fastlandsøkonomien halveres til 0,7 pst. i forhold til anslaget i Nasjonalbudsjettet. På bakgrunn av en gjennomsnittlig vekst på om lag 3 pst. tidligere på 90-tallet innebærer dette en kraftig oppbremsing av økonomien. Det er videre verd å merke seg at de siste vekstanslagene for fastlandsøkonomien fra både Norges Bank (Inflasjonsrapport 18. mars 1999) og Statistisk sentralbyrå (ØA 3. juni 1999) ligger lavere enn Regjeringens anslag, hhv. G pst. og 0,5 pst.

Disse medlemmer viser til at et hovedformål med budsjettinnstramningen var å erstatte den markedsførte innstramningen gjennom høye renter med en finanspolitisk innstramning og få ned den særnorske høye pris- og kostnadsveksten inklusive de høye norske rentene.

Disse medlemmer mener at situasjonen i arbeidsmarkedet taler for å rette inn tiltak direkte mot de næringer som antas å bli rammet. I industrien øker ledigheten, færre industriledere klager på mangel på arbeidskraft, ordretilgangen går ned og lagerbeholdningen opp. Situasjonen i norsk økonomi kan oppsummeres med at veksten avtar eller er slutt på de fleste områder, mens det er en klar nedgang i industrien.

Disse medlemmer viser til at når økonomien er ved et vendepunkt, som den har vært siden i fjor høst, er det alltid vanskelig å vite hvor fort endringene skjer. Tidligere har en ofte undervurdert styrken i omslaget. Denne gangen er det også knyttet stor usikkerhet til hvor raskt omslaget vil komme.

Disse medlemmer mener at det i utformingen av det makroøkonomiske opplegget i forbindelse med budsjettrevisjonen må legges vekt på følgende forhold:

• – Det er viktig med et alternativt finanspolitisk opplegg som er strammere enn Regjeringens forslag i Revidert budsjett. Mindre økninger i enkelte avgifter vil bidra til å dempe det private konsumet noe. Videre går en større del av utgiftene til målrettede tiltak i utsatte næringer i geografisk avgrensede deler av landet og til å øke kompetansen for de ledige. Dette vil bidra til en styrking av industriens konkurranseevne, sikre arbeidsplassene, øke arbeidsmarkedets fleksibilitet og legge grunnlaget for en raskere og større rentenedgang.

• – En alternativ finanspolitikk må ha en innretning som bidrar til å balansere utviklingen mellom skjermet og konkurranseutsatt sektor. Satsingene må være direkte rettet mot de deler av økonomien som går dårlig. Det vil gjøre det samlede økonomiske opplegg mer robust.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at departementets beregninger viser at budsjettbalansen for offentlig forvaltning burde vært i størrelsesorden 10-25 mrd. kroner høyere, eller kanskje enda mer, for å unngå økte skattebyrder for fremtidige generasjoner. Samtidig viser disse medlemmer til de negative konsekvensene en økning av skattenivået blant annet kan føre til for næringslivet, og de generelle problemene en voksende offentlig sektor vil føre til. Disse medlemmer vil derfor understreke betydningen av at man effektiviserer offentlig forvaltning og foretar en klar prioritering av tiltakene det offentlige bruker ressurser på. Bare på denne måten kan man sikre fremtidens velferdsordninger i kombinasjon med blant annet et konkurransedyktig næringsliv.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sin merknad under avsnitt 2.2, der disse medlemmer uttrykker bekymring over Regjeringens politikk i et mer langsiktig tidsperspektiv. Det vises også til Høyres forslag til endringer i statsbudsjettet for 1999 i innstillingen til St.prp. nr. 67 (1998-99).

Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til sin merknad under punkt 2.2 og sluttar seg til Regjeringa sitt finanspolitiske opplegg.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti konstaterer at den finanspolitiske innstramming som Regjeringen og stortingsflertallet brukte høstmånedene på å finne inndekning til nå er i ferd med å dunste bort. Som kjent skulle det strammes inn med 9 mrd. kroner og det endte opp med 7,8 mrd. kroner. Nå legger Regjeringen opp til å redusere det samlede overskuddet ved at det oljekorrigerte underskuddet øker fra 6,5 mrd. kroner til 11 mrd. kroner. Det samme beløp som Sosialistisk Venstreparti foreslo som balanse i sitt alternative statsbudsjett.

Det ligger også an til at de øvrige partier vil akseptere en betydelig reduksjonen i statsbudsjettets og Petroleumsfondets samlede overskudd i forhold til vedtatt budsjett. Det er også grunn til å merke seg at mens Regjeringen legger opp til å finne inndekning ved å benytte seg av engangsinntekter som salg av eiendom, tapping av fond og ved å forskyve inndekninger til 2000-budsjettet, la Sosialistisk Venstreparti opp til en reell innstramming i privat forbruk.

Selv om den finanspolitiske innstrammingen er halvert på 5 måneder så har det ikke ført til en svekket kronekurs og høyere rente. Det bidrag som finanspolitikken er i stand til å gi for å styrke kronekurs og redusere renta er begrenset, og en forskjell på 4-5 mrd. kroner ser ikke ut til å spille noen rolle, slik dette medlem også la til grunn i sitt budsjettalternativ. Oljeprisen er en langt viktigere faktor for utviklingen i kronekurs, og dette medlem støtter derfor Regjeringens oppfølging av OPEC sine begrensninger i oljeutvinninga.

Dette medlem er tilfreds med at finanspolitikken blir mindre stram. Det vil gjøre det lettere å unngå en så sterk økning av ledigheten i år som for eksempel SSB antok i ØA 1/99, der ledigheten ble anslått å øke 0,6 prosentpoeng som årsgjennomsnitt. I ØA 5/99 som kom etter at nasjonalbudsjettet ble lagt frem, var prognosen for økningen nedjustert til 0,3 prosentpoeng.

Dette medlem vil i revidert budsjett holde fast på den balanse og det innstrammingsnivå som Sosialistisk Venstreparti la opp til i sitt alternative statsbudsjett. Med den betydelige forskjell at dette medlem vil flytte innstrammingseffekten fra offentlig til privat forbruk.

Dette medlem viser for øvrig til sin merknad under avsnitt 2.2 samt sin fraksjonsmerknad.

Komiteens medlem fra Tverrpolitisk Folkevalgte viser til sine merknader under avsnitt 2.2.

4.2 Nærare om kommuneforvaltninga sin økonomi

4.2.1 Samandrag

I Nasjonalbudsjettet 1999 ble det for 1999 lagt opp til en vekst i kommunenes reelle inntekter på vel 1G pst., eller om lag 2,6 mrd. kroner. Stortingsbehandlingen (vedtatt budsjett) medførte en reduksjon i kommunesektorens inntekter på om lag 450 mill. kroner sammenliknet med opplegget i Nasjonalbudsjettet.

Etter at Nasjonalbudsjettet 1999 ble lagt fram, er inntektsnivået i 1998 oppjustert med om lag 1,6 mrd. kroner. Av dette skyldes om lag 1,4 mrd. kroner økte skatteanslag. Om lag 200 mill. kroner skyldes at statsregnskapstallene nå er innarbeidet. Disse endringene påvirker ikke inntektsanslaget for 1999.

De økonomiske rammene for 1999 ble fastsatt med utgangspunkt i en prisvekst på kommunal tjenesteyting på 4G pst. Dette anslaget er nå nedjustert til 3,7 pst., dels som følge av at lønnsvekstanslaget er nedjustert. Det legges nå til grunn en gjennomsnittlig lønnsvekst fra 1998 til 1999 på 4H pst., jf. omtale i avsnitt 2.1 i meldingen. Nedjusteringen av prisveksten medfører isolert sett at realverdien av kommunesektorens inntekter øker med vel 1 mrd. kroner.

Nedjusteringen av lønnsvekstanslaget medfører at anslaget for kommunesektorens skatteinntekter er nedjustert med 450 mill. kroner i 1999. Videre er anslaget for gebyrinntektene oppjustert med om lag 400 mill. kroner, i første rekke fordi nye tall fra Statistisk sentralbyrå indikerer en sterkere vekst i gebyrer knyttet til egen bolig enn det som tidligere har vært lagt til grunn. Dette må blant annet ses i sammenheng med økte kostnader for kommunene knyttet til den nye avgiften på sluttbehandling av avfall.

I forbindelse med meldingen foreslås økte bevilgninger til kommunesektoren på netto om lag 400 mill. kroner. Blant annet foreslås det økte bevilgninger til innsatsstyrt finansiering av sykehus (315 mill. kroner), investeringer i tilknytning til eldresatsingen (159 mill. kroner) og tusenårssteder i kommunene (87 mill. kroner). I motsatt retning trekker forslaget om en reduksjon av hovedstadstilskuddet på 150 mill. kroner. Disse forslagene er nærmere omtalt i St.prp. nr. 67 (1998-99) Omprioriteringer og tilleggsbevilgninger på statsbudsjettet 1999.

Til sammen medfører disse endringene i anslag og bevilgninger at kommunesektorens realinntekter nå anslås om lag 1,4 mrd. kroner høyere enn det som fulgte av det vedtatte budsjettet. Oppjusteringen av inntektsnivået i 1998 innebærer likevel at inntektsveksten anslås noe lavere enn det som fulgte av vedtatt budsjett. Den reelle veksten i kommunesektorens samlede inntekter fra 1998 til 1999 anslås nå til om lag 1 pst., tilsvarende om lag 2 mrd. kroner.

Kommunesektorens netto renteutgifter anslås å øke med om lag 700 mill. kroner fra 1998 til 1999. Endringen i netto renteutgifter vil ifølge anslagene langt på vei tilsvare endringen i brutto renteutgifter, siden nivået på brutto renteinntekter for kommunesektoren forventes å endre seg lite fra 1998 til 1999. I gjennomsnitt fra 1999 til 2000 forventes en rentenedgang. Det er grunn til å anta at netto renteutgifter for kommunesektoren i 2000 vil nærme seg nivået fra 1998.

Det legges til grunn en vekst i sysselsetting og vareinnsats fra 1998 til 1999 på 1G pst. Videre legges det til grunn en reell videreføring av investeringsnivået. Med disse forutsetningene anslås kommuneforvaltningens underskudd før lånetransaksjoner for 1999 til om lag 3,6 mrd. kroner. Størrelsen på underskuddet er til en viss grad påvirket av finansieringen av utgifter til investeringer i forbindelse med eldresatsingen, jf. omtale av finansieringsprinsippene i pkt. 3.2.1 i meldingen.

I proposisjonen om kommuneøkonomien for 2000, som legges fram samtidig med meldingen, legger Regjeringen foreløpig opp til en reell vekst i kommunesektorens samlede inntekter på om lag 1G pst. fra 1999 til 2000. Videre legges det opp til en reell vekst i frie inntekter på om lag G pst. Det er fortsatt stor usikkerhet knyttet til skatteanslagene for 1999. Dersom anslagene for kommunesektorens skatteinntekter i 1999 blir endret i forhold til forutsetningene i meldingen, kan vekstanslagene for kommunesektorens inntekter i 2000 bli endret i forbindelse med framleggingen av Nasjonalbudsjettet 2000.

4.2.2 Merknader frå komiteen

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at mesteparten av den offentlige tjenesteproduksjonen foregår i primærkommunene og i fylkeskommunene. Disse medlemmer vil legge til rette for at de helse-, omsorgs- og skolereformene som Stortinget tidligere har vedtatt skal kunne gjennomføres som planlagt. Arbeiderpartiet foreslår derfor en betydelig styrking av tilskuddene til kommunesektoren.

Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet vil øke tilskuddet til barnehager med 114 mill. kroner, skolefritidsordningen styrkes med 56 mill. kroner, 50 mill. kroner bevilges til en utlånsordning for skole-bøker i videregående skole og 33 mill. kroner til økt poliklinisk behandling ved sykehusene. Arbeiderpartiet øker også kommunesektorens frie inntekter med 100 mill. kroner.

Disse medlemmer viser til at overføringene til kommuneøkonomien samlet øker med netto om lag 300 mill. kroner i Arbeiderpartiets alternativ sammenliknet med Regjeringens forslag i Revidert nasjonalbudsjett. Dette tilsvarer 600 mill. kroner på årsbasis.

Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til at Regjeringa sitt framlegg for inntekter til kommunesektoren for år 2000 inneber ei stor satsing på eldreomsorg og helsestell, i tråd med Stortinget sine føresetnader.

Desse medlemene er innforstått med at ei så konsentrert satsing gjennom øyremerka ordningar reduserer den kommunale økonomiske handlefridomen, på tross av at det er lagt opp til en vekst i dei frie inntektene på G pst.

Desse medlemene vil peike på at det i framtida er viktig å auke kommunane sin handlefridom ved at ein større del av inntektene kjem som frie midlar. Dette vil vere et viktig bidrag til ein meir effektiv bruk av økonomiske ressursar og betre tenesteyting.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartietvil primært fjerne skjønnspotten, og gi kommunene større økonomisk ansvar ved å redusere den statlige økonomiske utjevningen mellom kommunene og basere den på den på objektive kriterier. Disse medlemmer konstaterer at skjønnsmidlene i stor grad fordeles til kommuner og fylkeskommuner som selv ikke vil beskikke sitt hus.

Disse medlemmerer fornøyd med at innsatsstyrt finansiering av sykehusene fungerer etter hensikten, og er således også misfornøyd med at Regjeringen forsøker å ødelegge den innsatsstyrte finansieringen ved å redusere på tilskuddssatsene. Disse medlemmer vil derfor øke bevilgningen til innsatsstyrt finansiering av sykehusene.

Disse medlemmerkonstaterer at det er beregnet et økt behov for midler til å ferdigstille sykehjemsplasser og omsorgsboliger og er således fornøyd med Regjeringens forslag om å bevilge ytterligere 159 mill. kroner til eldrepakken.

Disse medlemmer finner det imidlertid urovekkende at hovedstaden foreslås gitt et ekstraordinært kutt i hovedstadstilskuddet for å finansiere såkalte tusenårssteder i hele landet, og vil gå imot begge deler.

Disse medlemmer er endelig urolig for driften av de private barnehager, og er svært skuffet over at det ikke er fremmet forslag til modell for fordelingen av offentlig støtte til kommunale og private barnehager. Disse medlemmer minner om at budsjettavtalen mellom Fremskrittspartiet, Høyre og regjeringspartiene forutsetter at finansieringsordningen kommer på plass.

Disse medlemmer viser til at erfaringene med økt innsatsstyrt finansiering av sykehusene er overveiende positive. Erfaringene med et vellykket finansieringssystem for ett område kan med praktiske tilpasninger overføres til nye områder. Eldreomsorgen peker seg ut som et område som utmerket egnet for innsatsstyrt finansiering. Det er ikke vanskelig å fastsette stykkpris på drift av for eksempel sykehjemsplasser, omsorgsboliger, hjemmesykepleie eller hjemmehjelpstjenester. Oslo kommune har lenge praktisert kjøp og salg av omsorgstjenester internt mellom Oslos forskjellige bydeler og er i full gang med stykkprisfinansiering av kjøp av eldreomsorgstjenester fra private tilbydere. Også for eksempel Asker kommune gjennomfører svært vellykket stykkprisfinansiering av omsorgstjenester.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om innsatsstyrt finansiering av eldreomsorgen med virkning fra år 2000.»

Komiteens medlemmer fra Høyre er av den oppfatning at Regjeringen og stortingsflertallet overfokuserer vektleggingen av inntektssiden i forhold til kommunaløkonomisk handlefrihet og undervurderer kommunens mulighet til å påvirke sin egen kostnadsside.

Disse medlemmer vil vise til at en ekspansiv kommuneøkonomi i de kommende årene kan bidra til lavere kommunaløkonomisk handlefrihet gjennom økt lønns-, pris- og rentepress i norsk økonomi.

Disse medlemmer mener derfor at det av hensyn til behovet for økende kommunaløkonomisk handlefrihet i årene fremover er nødvendig å begrense veksten i offentlige utgifter også i kommunene, og ha et økt fokus på muligheten til kostnadsreduksjoner gjennom effektivisering og konkurranseutsetting.

Disse medlemmer er skuffet over at Regjeringen ikke tar initiativ for å redusere øremerkingen av statlig overføring til kommunene. Det store omfanget av øremerkede tilskudd reduserer den lokale handlefriheten og mulighetene å finne de løsninger som passer best lokalt.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at fylkeskommunen er et unødvendig og fordyrende ledd i den offentlige forvaltning. Fylkeskommunens oppgave kan med en annen organisering løses mer effektivt, og med et bedre resultat for brukere.

Disse medlemmer mener at en må nedlegge fylkeskommunen som selvstendig politisk og administrativt nivå i den offentlige forvaltningen.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti har styrket kommuneøkonomi slik at kommunene skal bli i stand til å yte bedre tjenester for sine innbyggere som et av sine hovedmål i budsjettet. Det er særlig viktig å øke kommunenes frie inntekter, slik at kommunene blir bedre i stand til å utnytte øremerkede tilskudd uten å måtte redusere innsatsen for barn og unge.

Dette medlem foreslår at overføringene til kommuneøkonomien samlet skal øke med netto 2 200 mill. kroner, hvorav 1 000 mill. kroner utgjør frie inntekter. Dette medlem viser for øvrig til sin merknad under 2.2 og sin fraksjonsmerknad.

Komiteens medlem fra Tverrpolitisk Folkevalgte viser til sine merknader under avsnitt 2.2.

4.3 Penge- og valutapolitikken

4.3.1 Samandrag

Det er lang tradisjon for å innrette norsk penge- og valutapolitikk mot fast eller stabil valutakurs. Fra 1945 skjedde dette med utgangspunkt i Bretton Woods-avtalen og fra 1972 ved deltakelse i den såkalte "valutaslangen" i Europa. Fra 1978 til 1990 ble kronen holdt stabil mot en kurv av valutaer som reflekterte sammensetningen av norsk utenrikshandel. I 1990 ble kronen knyttet til ecu med en gitt sentralkurs. Systemet med en definert sentralkurs og snevre svingningsmarginer rundt denne viste seg etter hvert å være sårbart for spekulative angrep, og forholdene i valutamarkedet gjorde det nødvendig å forlate dette systemet den 10. desember 1992. Både sentralkursen og svingningsmarginene falt da bort, og kronen ble formelt flytende. Gjennom 1993 og begynnelsen av 1994 ble det i gjennomføringen av penge- og valutapolitikken lagt vekt på at valutakursen skulle være stabil målt mot europeiske valutaer.

Den 6. mai 1994 ble det ved kongelig resolusjon fastsatt ny forskrift for kronens kursordning. I forskriftens § 2 heter det:

«Norges Banks løpende utøvelse av pengepolitikken skal rettes inn mot stabilitet i kronens verdi målt mot europeiske valutaer, med utgangspunkt i kursleiet siden kronen begynte å flyte den 10. desember 1992. Ved vesentlige endringer i kursen skal virkemidlene innrettes med sikte på at valutakursen etter hvert bringes tilbake til utgangsleiet. Det gjelder ikke svingningsmarginer med tilhørende plikt for Norges Bank til å intervenere i valutamarkedet.»

Forskriften var en presisering og videreføring av retningslinjene som var fulgt siden 1992. På denne måten holdt man fast ved at hovedoppgaven for pengepolitikken var å bidra til kursstabilitet, slik det også hadde vært under de fastkursordningene man hadde fram til 10. desember 1992. Samtidig videreførte man den fleksibiliteten som hadde ligget i gjennomføringen av pengepolitikken etter 1992.

Siden fastkursregimet ble formelt avviklet i desember 1992, må kursen på norske kroner i hovedsak sies å ha vært stabil i forhold til europeiske valutaer, jf. figur 3.6 i meldingen. De siste årene har det imidlertid vært perioder med press både oppover og nedover på kronekursen. I begynnelsen av 1997 ble kronen utsatt for et vedvarende appresieringspress. På denne bakgrunn ble Norges Banks renter redusert for å bidra til å stabilisere kursen på norske kroner. Pengemarkedsrentene lå i en periode lavere enn ecu-renten. Kronekursen vendte gradvis tilbake til utgangsleiet. Fra sommeren 1998 oppsto det et press i motsatt retning, bl.a. som følge av tiltakende presstendenser innenlands og svekket utenriksøkonomi i kjølvannet av et kraftig oljeprisfall. I tråd med valutakursforskriften reagerte Norges Bank på denne situasjonen med å heve sine rentesatser til et nivå godt over rentenivået i euroområdet. Folio- og dagslånsrenten ble hevet flere ganger i 1998, til hhv. 8 og 10 pst. i slutten av august. Hittil i 1999 har Norges Bank redusert rentene tre ganger, hver gang med 0,5 prosentpoeng. Norges Banks foliorente er etter dette kommet ned i 6,5 pst. Samtidig har kronekursen styrket seg, og har den siste tiden ligger under 8,30 kroner per euro.

Målt ved månedsgjennomsnittet har kronen variert mellom 7,73 og 8,90 kroner per ecu/euro siden begynnelsen av 1997. Målt mot kursindeksen tilsvarer dette en variasjon mellom 96,7 og 111,3. Disse utslagene i kronekursen har funnet sted i en periode med store svingninger i oljeprisen og tidvis betydelig uro i internasjonale valutamarkeder. I størstedelen av denne perioden har kronen likevel ligget innenfor eller nær utgangsleiet, slik dette er definert i valutakursforskriften. Utslagene i valutakursen er relativt beskjedne sammenliknet med hva mange andre små land med flytende valutakurs har erfart. Disse utslagene har heller ikke vært større enn hva en hadde grunn til å se for seg da gjeldende valutakursforskrift ble fastlagt våren 1994.

Stabilitet i valutakursen som retningslinje for penge- og valutapolitikken har særlig bakgrunn i følgende forhold, jf. omtale i St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 3 (1997-98), avsnitt 1.3.2:

• – Det er viktig å skjerme utviklingen i fastlandsøkonomien mot de sterke svingningene i petroleumsinntektene. En pengepolitikk rettet mot stabil valutakurs kan bidra til stabile rammevilkår for det konkurranseutsatte næringslivet. Kapitalutgangen gjennom Petroleumsfondet bidrar samtidig til å dempe oljeinntektens innvirkning på kronekursen.

• – For et lite land med åpen økonomi er det vanskelig å holde lav inflasjon uten stor grad av stabilitet i valutakursen. Ved at pengepolitikken innrettes mot å stabilisere kronekursen i forhold til valutakursen i land som vektlegger lav pris- og kostnadsvekst, kan en bidra til forventninger om fortsatt lav inflasjon i Norge. Dette har igjen betydning for både pris- og lønnsfastsettingen. Moderat pris- og kostnadsvekst vil samtidig være en forutsetning for en stabil valutakursutvikling over tid.

• – En stabil valutakurs bidrar til å forankre lønnsoppgjørene. Gis det lønnstillegg utover det produktivitetsutviklingen og prisutviklingen i konkurrentlandene tilsier, har det umiddelbar konsekvens i form av svekket kostnadsmessig konkurranseevne og dermed svakere sysselsettingsutvikling i den konkurranseutsatte delen av næringslivet. Dette gir partene i arbeidslivet et klart ansvar for å bidra til en stabil økonomisk utvikling gjennom moderate inntektsoppgjør. Pengepolitikken bidrar dermed til å stabilisere norsk økonomi ved at den støtter opp under inntektspolitikken.

Når pengepolitikken rettes inn mot å stabilisere den norske kronen mot europeiske valutaer, er det grunn til å regne med at det norske rentenivået over tid vil ligge nær rentenivået i Europa. Innenfor den arbeidsdelingen som er trukket opp mellom de ulike delene av den økonomiske politikken, er det finanspolitikken som har hovedansvaret for at den samlede etterspørselen ut-vikler seg på en måte som er forenlig med en balansert utvikling i norsk økonomi. Innenfor det handlingsrommet hensynet til en stabil valutakurs setter, kan Norges Bank tilpasse de pengepolitiske virkemidlene til konjunkturutviklingen. Dette ble det for eksempel vist til i Revidert nasjonalbudsjett 1996, der det bl.a. ble uttalt i avsnitt 3.4:

«Innenfor de rammene det operative målet om stabil valutakurs setter, vil pengepolitikken i den nåværende konjunkturfasen bli innrettet mot å bidra til at veksten i den innenlandske etterspørselen ikke blir så sterk at pris- og kostnadsstigningen skyter fart.»

Ved vesentlige endringer i valutakursen skal virkemidlene i pengepolitikken innrettes med sikte på at valutakursen etter hvert bringes tilbake til utgangsleiet. Det er samtidig begrenset hvor sterke virkemidler i form av renteendringer og kjøp og salg av valuta Norges Bank kan benytte for å holde kronekursen stabil. Dette er en viktig forskjell fra det fastkursregimet en hadde inntil 10. desember 1992. Da var det i prinsippet ubegrenset plikt for Norges Bank til å forsvare de fastsatte svingningsmarginene for kronekursen. Retningslinjen om begrenset virkemiddelbruk må ses i lys av erfaringene med fastkursregimene i Norge og andre land tidlig på 1990-tallet. Oppfatninger om at virkemiddelbruken i pengepolitikken i form av intervensjoner og rentenivå ikke er opprettholdbar, vil svekke troverdigheten til politikken og kan i seg selv utløse spekulative kapitalbevegelser. Ved vesentlige endringer i valutakursen må Norges Bank således løpende vurdere hvor sterk virkemiddelbruk banken finner hensiktsmessig i lys av forholdene i valutamarkedet og situasjonen i norsk økonomi.

Erfaringene både fra perioden før fastkursregimet ble forlatt i 1992 og senere tilsier at det er begrensninger på våre muligheter til å styre kronekursen på kort sikt. Det er likevel viktig at pengepolitikken bidrar til stabile forventninger om valutakursutviklingen. Dette stiller også krav til at den økonomiske politikken samlet sett er forenlig med lav pris- og kostnadsvekst.

Stortinget vedtok følgende under behandlingen av Nasjonalbudsjettet 1999:

«Norge må ta initiativ til en strategisk dialog med EU for å styrke vår forankring i EØS-avtalen og vår deltakelse i EUs ulike samarbeidsprosjekter. Vår rolle som ledende energi- og miljønasjon må brukes aktivt i en slik dialog. I en slik dialog kan det også undersøkes mulighetene for å knytte den norske krone nærmere til euroen.»

Det har vært bred politisk enighet om at det ikke er aktuelt å vende tilbake til det pengepolitiske regimet som vi hadde før 1992. Det finnes ikke tilstrekkelig grunnlag i dag for å tro at Norge kan ha utsikter til å oppnå et sterkt og forpliktende valutakurssamarbeid med EU som kan gjøre et nytt fastkursregime (dvs. et system med en erklært sentralkurs og tilhørende svingningsmarginer) stabilt og motstandskraftig.

Vårt nåværende valutakursregime gir ikke grunnlag for å søke gjensidig intervensjonssamarbeid med andre land. Spesielt kan vi ikke be andre land om kreditt eller samarbeid for å forsvare kursen når det ikke gjelder svingningsmarginer med tilhørende plikt til å intervenere for vår egen sentralbank. Hvis vi skulle ønske et nærmere samarbeid med EU, måtte vi i så fall som ledd i dette etablere et fastkursregime med intervensjonsplikt for Norges Bank.

Statsministeren og finansministeren tok opp spørsmålet om monetært samarbeid med EU under sine møter i Brussel i januar 1999 med presidenten for EU-kommisjonen Jacques Santer og medlem i EU-kommisjonen med ansvar for økonomiske og monetære spørsmål Yves-Thibault de Silguy. Samtalene fra disse møtene er blitt fulgt opp gjennom brevveksling mellom finansministeren og Yves-Thibault de Silguy, og møter på statssekretær- og embetsmannsnivå.

Regjeringen har i sine samtaler med EU-kommisjonen vært åpen for de muligheter som måtte foreligge. Regjeringen har imidlertid hele tiden gjort det klart at to helt sentrale forutsetninger må ligge til grunn for enhver form for dialog og samarbeid:

• – Det eksisterende pengepolitiske regimet i Norge skal videreføres.

• – Den norske regjeringen er sterkt forpliktet av resultatene av folkeavstemningen i 1994 om EU-medlemskap. På denne bakgrunn kan ikke Regjeringen la norsk økonomisk politikk bli gjenstand for formelle overvåkingsprosedyrer av EU-organer, som for eksempel de overvåkingsprosedyrene som i dag gjelder for medlemslandene i EU.

Yves-Thibault de Silguy uttrykker i et brev av 11. mars til finansministeren forståelse for disse forutsetningene. Han foreslår i brevet at en tettere dialog framover om monetære spørsmål skjer gjennom eksisterende arbeidsgrupper og kanaler for kommunikasjon mellom EU og EFTA. Han ser dette som en fordel både ved at dette allerede er veletablerte kanaler, og at en også på denne måten vil involvere de andre EFTA-landene i arbeidet.

Finansministeren har informert de øvrige EFTA-landene om de Silguys forslag. Regjeringen ser positivt på forslaget, og er innstilt på å følge det opp, forutsatt at de øvrige EFTA-landene også stiller seg positive til forslaget.

4.3.2 Merknader frå komiteen

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte slutter seg til Regjeringens penge- og valutapolitiske opplegg. Disse medlemmer vil understreke betydningen av et nærmere monetært samarbeid med EU, og ber Regjeringen intensivere arbeidet med å følge opp det initiativ medlem av EU-kommisjonen de Silguy har tatt for å sikre en tettere dialog framover om monetære spørsmål. Disse medlemmer viser for øvrig til flertallsinnstillingen i Budsjett-innst. S. I (1998-99).

Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til sin merknad under punkt 2.2 og sluttar seg til Regjeringa sitt penge- og valutapolitiske opplegg.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer at Regjeringen ikke finner grunn til å endre rammebetingelsene for norsk penge- og valutapolitikk. Disse medlemmer har ved flere anledninger fremholdt behovet for en omlegging til inflasjonsmål og mener at tidspunktet for en slik omlegging er gunstig. En fri og uavhengig sentralbank som har til oppgave å styre penge- og kredittpolitikken med lav inflasjon som hovedmål er nødvendig. Norges Bank bør gis uavhengighet for å sikre pengevernet på samme måte som Høyesterett har uavhengighet for å sikre rettsvernet. En konsekvens av et mål om prisstabilitet vil være at fastkurspolitikken forlates. En konsekvens av dette igjen bli mer stabile renter. Renten vil imidlertid også være et virkemiddel i pengepolitikken som styres av Norges Bank. En fristilling av Norges Bank betyr derfor selvsagt ikke en fristilling av Stortinget når det gjelder fastsettelse av finanspolitikken. Fastkurspolitikken legger imidlertid en unødvendig beskrankning på finanspolitikken og som i tillegg medfører at renten brukes som et virkemiddel for å stabilisere kronekursen helt unødvendig. En ytterligere konsekvens av at prisstabilitet skal være sentralbankens hovedmål vil være at valutakursen i hovedsak vil fluktuere i samsvar med inflasjonsforskjellen mellom Norge og våre handelspartnere. Kronen vil imidlertid være mindre utsatt for spekulasjon enn den er i dag under fastkursregimet.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti har i hele stortingsperioden bedt om en mer fleksibel utøvelse av pengepolitikken. Norges Bank var for raskt ute med å sette opp renta på forsommeren i fjor. Den ble satt opp første gang uten at kronekursen så langt i 1998 hadde vært utenfor utgangsleiet en eneste dag. Norges Bank sine renteøkninger på forsommeren hadde i beste fall ingen effekt for å motvirke kronekursfallet på ettersommeren.

Dette medlem er tilfreds med at den nye sentralbanksjefen tolker valutaforskriften mer fleksibelt. For det første ved at Norges Bank startet rentereduksjonen uten at kronekursen var tilbake i utgangsleiet. For det andre ved at bankens nye ledelse ved flere anledninger har sagt at de pengepolitiske virkemidler også må ta hensyn til konjunkturutviklingen.

Dette medlem finner imidlertid grunn til å minne om at inflasjonsmål ikke er innført. Når kronekursen nå er tilbake til utgangsleiet er det grunnlag for raskere rentereduksjoner enn det sentralbanken legger opp til. Når alle prognoser peker på at ledigheten er på vei opp mens inflasjonen er på vei ned, vil nye rentereduksjoner også være et riktig svar når det skal tas hensyn til konjunktursituasjonen. Sterkere kronekurs kombinert med høye renter svekker konkuranseutsatt industri i en slik grad at det kan gi store utslag på ledigheten neste år. Vi må unngå en utvikling som i Storbritannia, der inflasjonsmål er innført. Det har gitt som resultat at i høykonjunkturen fikk landet både høye renter og sterk valutakurs. Det ga et dramatisk fall i den britiske eksporten fra slutten av 1998.

Dette medlem er tilfreds med Regjeringens håndtering av stortingsvedtaket om pengepolitikken som Arbeiderpartiet og Høyre fikk igjennom ved behandlingen av Nasjonalbudsjettet i fjor. Regjeringens undersøkelser har vist at det ikke er mulig å innføre en tettere tilknytning til euro uten å oppgi valutaforskriften og innføre et ufleksibelt kursmål for krona. Det er heller ikke mulig å la norsk økonomisk politikk bli underlagt formelle overvåkingsprosedyrer knyttet til EUs stabilitetspakt uten å komme i konflikt med folkeavstemmingsresultatet om EU i 1994. Dette medlem konstaterer at Arbeiderpartiet og Høyre må ta dette til etterretning.

4.4 Statens petroleumsfond og Folketrygdfondet

4.4.1 Statens petroleumsfond

4.4.1.1 Samandrag

Ved utgangen av 1998 var den bokførte verdien av Statens petroleumsfond, fratrukket en mellomregning med statskassen, 164 626 mill. kroner, jf. St.meld. nr. 3 (1998-99) Statsrekneskapen 1998. Dette svarer til egenkapitalen i fondet. Mellomregningen på 3 018 mill. kroner mellom fondet og statskassen skyldes at fondet i 1998 ble tilført mer midler enn netto avsetningen til Petroleumsfondet etter statsregnskapet skulle tilsi. Den bokførte verdien av fondets portefølje av utenlandske verdipapirer var derfor 3 018 mill. kroner høyere enn fondets egenkapital ved årsskiftet.

For nærmere omtale av forvaltningen av Statens petroleumsfond samt retningslinjene for fondet vises til meldingen avsnitt 3.4.1.1-3.4.1.4.

Supplerende retningslinjer for forvaltningen av fondet

Når det gjelder spørsmålet om supplerende retningslinjer for petroleumsfondet med hensyn til menneskerettigheter, etikk og miljø, skrev Regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett 1998:

«Når det gjelder retningslinjer for etikk og menneskerettigheter, har Regjeringen vurdert flere alternativer. Så langt har en ikke funnet måter å gjøre dette på som oppfyller de krav som må stilles til klarhet, konsistens og praktiserbarhet, og som således kan anbefales for Stortinget. Regjeringen vil arbeide videre med en løsning der en legger miljøhensyn til grunn ved investeringene, eventuelt ved å skille ut en mindre del av fondets portefølje og legge særskilte restriksjoner på investeringsvalgene innenfor denne delporteføljen, med utgangspunkt i nærmere definerte miljøkriterier. Slike kriterier må bygge på objektive, lett identifiserbare forhold.»

Det er en vanskelig oppgave å finne fram til praktisk gjennomførbare retningslinjer som både kan forventes å lede til reelle framskritt på det miljømessige området og som er forenlige med de kravene som må stilles når det gjelder avkastning og risiko for petroleumsfondets portefølje og et akseptabelt nivå på forvaltningskostnadene. På bakgrunn av det arbeidet som er gjort, har Regjeringen kommet fram til tre tiltak som etter Regjeringens mening representerer den beste avveiningen mellom disse hensynene. På denne måten kan en gjennom forvaltningen av Statens petroleumsfond i større grad bidra til å fremme hensyn knyttet til etikk og miljø:

• – Det skilles ut en mindre del av fondet som forvaltes etter særskilte miljøkriterier.

• – Det åpnes for aktiv bruk av stemmerettene knyttet til fondets aksjer for å fremme hensynet til menneskerettigheter og miljø.

• – Hele fondet forbys å investere i selskaper som har produksjon av tobakksprodukter som sin hovedaktivitet.

Regjeringen legger vekt på at en ved å stille krav til investeringene vil kunne virke som en pådriver når det gjelder å bidra til forbedring av den offentlig tilgjengelige virksomhet, blant annet gjennom å gi oppdrag til de fagmiljøene som har spesialisert seg på dette. Det vises til nærmere omtale av de enkelte tiltakene i meldingen avsnitt 3.4.1.5.

Finansdepartementet har samarbeidet med Norges Bank når det gjelder utredning av spørsmålet om nye retningslinjer. Det har vært foretatt et omfattende arbeid som har bygget videre på de konklusjonene Regjeringen la fram i Revidert nasjonalbudsjett 1998. Både Norges Bank og departementet har benyttet en rekke eksterne rådgivere både i Norge og utlandet for å samle informasjon om bl.a. hvordan miljøkriteriene kan utformes, hva slags informasjon som er nødvendig miljøinformasjon om selskapene er tilgjengelig. De rådgiverne en har hatt kontakt med omfatter bl.a. andre store fond, herunder en del som driver forvaltning etter etiske kriterier, interesseorganisasjoner og flere informasjonskonsulenter som holder kontinuerlig oversikt over miljøforhold knyttet til enkeltselskaper.

Til tross for de problemene som er nevnt i meldingen avsnitt 3.4.1.5, har Regjeringen kommet til at de positive effektene av å innføre supplerende retningslinjer for forvaltningen av petroleumsfondet mer enn overveier ulempene. Ved å stille krav til investeringene vil en kunne virke som en pådriver når det gjelder å bidra til å bedre offentlig tilgjengelig informasjon om miljøforhold ved enkeltselskapers virksomhet, blant annet gjennom å gi oppdrag til de fagmiljøene som har spesialisert seg på dette. Dessuten vil slike tiltak være et signal til omverden om at en tar slike problemer på alvor. Dette gir håp om at andre investorer etter hvert vil stille tilsvarende krav til sine investeringer, noe som forsterker effekten av de retningslinjene som er valgt for petroleumsfondet.

Regjeringen tar sikte på at den delen av fondet som skal forvaltes etter særskilte miljøretningslinjer ("miljøfondet") ved opprettelsen tildeles en kapital på 1 mrd. kroner, og at framtidig avkastning og tap på denne kapitalen tilfaller eller belaster denne delen av fondet. En portefølje på 1 mrd. kroner tilsvarer om lag 1,5 pst. av fondets nåværende aksjeplasseringer. Det legges vekt på at miljøfondets størrelse ikke angis som en fast prosentsats av det samlede fondet, ettersom dette ville kreve overføringer mellom miljøfondet og resten av fondet i perioder der verdiutviklingen for de to delene er ulik. Dette ville gi vesentlig større transaksjonskostnader og mer komplisert resultatmåling for begge delene av fondet.

Størrelsen på miljøfondet vil bli vurdert på nytt om tre år, med tanke på en eventuell økning av den innskutte kapitalen. Før en utvider kapitalen må det imidlertid foretas en grundig evaluering av de økonomiske og miljømessige resultatene. Regjeringen anser 1 mrd. kroner i startkapital for å utgjøre en passende størrelse på fondet i denne første fasen.

Regjeringen legger i utgangspunktet opp til å fastsette mest mulig detaljerte miljøkriterier og å benytte eksterne konsulenter til å vurdere hvilke bedrifter som oppfyller dem. Listen over godkjente bedrifter gis til Norges Bank, som selv kan kjøpe og forvalte de aktuelle aksjene. Det må gis nærmere retningslinjer for dette. I første omgang bør en antakelig sikte mot at banken fordeler investeringene mellom de aktuelle selskapene i forhold til selskapenes markedsverdi.

Det må være en forutsetning at kriteriene som brukes er mest mulig objektive og etterprøvbare. En aktuell ordning kan være å basere kriteriene på de ordningene som er under etablering i enkelte land og som omtales som såkalt miljøsertifisering eller krav til miljørapportering. Eksempler på miljøsertifikater kan være ISO14001, EMAS eller CERES. Dette er positive kriterier i den forstand at man inkluderer alle selskaper som oppfyller kriterier. Disse kriteriene har den fordelen at de oppmuntrer bedriftene til åpenhet om miljøforhold og oppslutning om internasjonale standarder på området. Foreløpig ser det imidlertid ut til at data om sertifisering og rapportering bare er tilgjengelig for Nord-Amerika og enkelte land i Europa. Det kan derfor bli nødvendig å avgrense miljøfondets investeringer til disse regionene. En vil også vurdere å benytte miljøeffektivitet som kriterium, blant annet basert på kriterier utarbeidet av World Business Council for Sustainable Development. Konkrete kriterier for miljøeffektivitet kan baseres på f.eks. forurensningsnivå, energibruk eller ressursbruk pr. produsert enhet. Foreløpig synes det imidlertid vanskelig å skaffe det datagrunnlag som er nødvendig for å kunne legge disse kriteriene til grunn. Det vises for øvrig til omtalen av spørsmålet om utvidelse av petroleumsfondets landliste i meldingen avsnitt 3.4.1.6. Dersom listen over land fondet investeres i blir utvidet, anses det som urealistisk å få tilstrekkelig informasjon til å anvende miljøkriterier for plasseringer i de nye landene.

Regjeringen mener det må ligge fast at både hovedfondet og det utskilte miljøfondet skal ha lave eierandeler i enkeltselskaper, jf. at petroleumsfondet i dag har en eierandelsbegrensning på 1 pst. i hvert enkelt selskap. Det legges opp til at en tilsvarende ramme bør gjelde for fondets samlede investeringer, dvs. for miljøfondet og resten av fondet under ett.

Regjeringen tar sikte på at det første innskuddet i miljøfondet skal skje så snart det er praktisk mulig i løpet av år 2000. Innskuddet vil i utgangspunktet skje i forbindelse med en av de kvartalsvise overføringene til petroleumsfondet.

Regjeringen vil legge opp til at en skal søke å fremme hensyn knyttet til menneskerettigheter og miljø gjennom å benytte seg av stemmeretten knyttet til petroleumsfondets aksjer. Dette vil kreve en endring av § 10 i forskrift for forvaltning av petroleumsfondet av 3. oktober 1997 der det bl.a. heter: "Norges Bank skal ikke utøve eierrettigheter knyttet til aksjer med mindre det er nødvendig for å sikre fondets finansielle interesser". Ved vurdering av bruk av stemmerett til å fremme hensyn til menneskerettigheter og miljø, har en bl.a. lagt vekt på at en slik ordning ikke vil påvirke porteføljens sammensetning.

Det vil i første omgang bli lagt opp til at stemmerettighetene benyttes i de tilfeller der det er fremmet forslag i forbindelse med selskapenes årsmøter knyttet til menneskerettigheter og miljø. En vil måtte skaffe seg erfaring med de praktiske sidene ved gjennomføring av dette før det eventuelt blir aktuelt å vurdere om det på vegne av fondet skal fremmes egne forslag til vedtak på slike områder. Det vil ikke være mulig eller hensiktsmessig for departementet å være i direkte dialog med enkeltselskaper om slike spørsmål på andre måter enn dette. Det vil heller ikke være mulig å ta stilling til eventuelle spørsmål som måtte tas opp på selskapenes årsmøter uten å ha vært sendt ut til aksjonærene på forhånd. Dette må bl.a. ses i lys av at fondet for tiden er investert i over 2 000 selskaper, og at antallet selskaper i porteføljen må forventes å øke i tiden framover. En tilfredsstillende oppfølging av bruk av stemmeretter etter opplegget som er skissert her vil derfor i seg selv være en svært krevende oppgave.

Antall forslag av denne karakter varierer fra land til land. Dette har bl.a. sammenheng med lovreglene i de enkelte land når det gjelder f.eks. antall aksjer som kreves for å fremme egne forslag. Videre er det ulikheter mellom land når det gjelder tradisjoner for at eiere forsøker å påvirke bedriftene aktivt på denne måten. En vil derfor i første omgang prioritere arbeidet med å etablere tilfredsstillende systemer for å håndtere stemmegivning i USA og enkelte vest-europeiske land. Departementet anslår på usikkert grunnlag at det for petroleumsfondets portefølje samlet vil være fra 100 til 300 slike forslag i året som det skal tas stilling til. Utviklingen internasjonalt synes å gå i retning av at flere investorer benytter stemmerettene knyttet til sine aksjer for å fremme sosiale og etiske hensyn. Antallet forslag en må ta hensyn til vil i så fall måtte antas å øke over tid.

Regjeringen legger opp til at det utarbeides et sett med retningslinjer for hvordan en skal utøve stemmeretten knyttet til fondets aksjer. Slike stemmeregler vil forankres i Stortinget ved at de legges fram i meldings form. Regjeringen legger opp til at det ikke skal stemmes dersom det blir framsatt forslag som ikke dekkes av de reglene som er satt opp på forhånd. Det vil hvert år bli lagt fram en oversikt over hvordan stemmeretten til aksjene har blitt brukt i ulike saker.

De praktiske sidene ved å utøve eierrettigheter vil bli nærmere vurdert. Det finnes egne selskaper som har spesialisert seg på å utøve stemmerett på vegne av investorer etter kriterier som investorene selv setter opp, og å håndtere de praktiske spørsmålene knyttet til dette. Det vil være aktuelt å gi et slikt selskap fullmakt til å utøve fondets eierrettigheter etter bestemte retningslinjer, så langt disse selskapene kan tilrettelegge for stemmegivning i de selskapene petroleumsfondet er investert i. Et annet alternativ vil være at stemmeretten utøves av fondets globale depotinstitusjon, dvs. den institusjonen som på vegne av Norges Bank bl.a. deponerer verdipapirer og registrerer eierrettigheter. I så fall må det gis konkrete anvisninger for hvordan depotbanken skal stemme på petroleumsfondets vegne i det enkelte tilfelle. Norges Bank vil ikke være involvert i skjønnsmessige vurderinger når det gjelder stemmegivningen.

Regjeringen vil videre gå inn for at Statens petroleumsfond ikke skal tillates å investere i selskaper som har produksjon av tobakksprodukter som sin hovedaktivitet. Det vises i denne forbindelse særlig til at Verdens Helseorganisasjon (WHO) har gjort kampen mot tobakk til et hovedsatsningsområde på grunn av de alvorlige helsefarene knyttet til tobakksbruk. Regjeringen legger også vekt på at det å utelukke slik virksomhet vil være relativt enkelt å håndtere i praksis, i motsetning til en rekke andre mulige utelukkelseskriterier.

Det kan tenkes ulike måter å skille ut tobakksprodusenter på, ettersom mange av de aktuelle selskapene også har betydelige aktiviteter innenfor andre sektorer. Som nevnt ovenfor, vil det være av avgjørende betydning for både avkastningsmåling og risikostyring at tilpasningen skjer på en slik måte at fondet fortsatt vil ha en representativ referanseportefølje. En tilpasning av referanseporteføljen som innebærer at en utelukker selskaper på tvers av den sektorinndelingen som gjelder for de etablerte indeksene, ville medføre store praktiske problemer og kostnader til vedlikehold av referanseporteføljen. Den eneste løsning Regjeringen anser som aktuell i praksis er således at klassifiseringen følger den sektorinndelingen som brukes i aksjeindeksene som inngår i fondets referanseportefølje.

Restriksjoner på petroleumsfondets muligheter til å investere i tobakksselskaper betyr at fondet må avhende de eksisterende aksjene i disse selskapene. Disse investeringene utgjorde ved utgangen av 1998 til sammen vel 500 mill. kroner eller vel 0,7 pst. av fondets samlede aksjeinvesteringer, fordelt på 12 selskaper i ulike deler av verden. Det vil bare være tobakksselskaper i de indeksene som inngår i refe-ranseporteføljen som vil bli utelukket. Av hensyn til faren for markedspåvirkning i forbindelse med avhending av de eksisterende aksjene i disse selskapene, vil en gi Norges Bank en viss tid til å avhende aksjene. En legger imidlertid til grunn at aksjene vil være avhendet innen utgangen av inneværende år.

Utvidelse av landlisten for Statens petroleumsfond

I Revidert nasjonalbudsjett 1998 omtalte Regjeringen også spørsmålet om eventuell utvidelse av listen over land som fondet i henhold til § 6 i forvaltningsforskriften kan investeres i.

Norges Bank har i brev til Finansdepartementet av 16. mars 1999 gitt en vurdering av framvoksende markeder som investeringsalternativ for petroleumsfondet. Brevet følger meldingen som vedlegg.

Vurderingen tar utgangspunkt i målet for forvaltningen av fondet, som er å sikre en størst mulig internasjonal kjøpekraft i den fasen da det blir nødvendig å trekke på fondet. Dette tilsier at forvaltningen må innrettes mot å skape en høyest mulig avkastning samtidig som det stilles betryggende krav til risikoen, og at midlene må investeres ut fra et langsiktig perspektiv.

Norges Bank tar blant annet opp hvilke hovedhensyn som må vektlegges når en vurderer hvilke land som eventuelt kan inkluderes i landlisten. I brevet skriver Norges Bank følgende:

«Tre forhold er særlig viktige ved en vurdering av en utvidelse av landlisten:

• – Markedene må være åpne for utlendinger og tilfredsstille visse minstekrav til oppgjørssystemer, størrelse, likviditet og regulering.

• – Det må forutsettes en viss grad av politisk og makroøkonomisk stabilitet i de landene en investerer i for å begrense landrisikoen.

• – En må også vurdere virkningen av å inkludere nye land på Petroleumsfondets avkastning og risiko.»

Det kan tenkes ulike måter å avgrense de landene som må vurderes når en tar sikte på å inkludere enkelte framvoksende økonomier i fondets landliste. Norges Bank skriver følgende:

«Det eksisterer ikke et entydig sett av kriterier som definerer framvoksende markeder. International Finan-ce Corporation (IFC), som er en organisatorisk enhet underlagt Verdensbanken, nytter et generelt økonomisk kriterium: gjennomsnittsinntekten i landet (målt ved bruttonasjonalprodukt per innbygger). Dersom landets gjennomsnittsinntekt ikke overstiger Verdensbankens grense for høyinntektsland, defineres landet som en framvoksende økonomi. Dette er en vanlig måte å definere framvoksende økonomier på.»

Banken gir i brevet en oversikt over i hvilken grad disse landene, ifølge Norges Banks foreløpige undersøkelser, oppfyller kriteriene ovenfor.

Norges Banks undersøkelser hittil tyder på at graden av åpenhet er akseptabel for de fleste av de undersøkte landene. Når det gjelder oppgjørssystemer, regulering og tilsyn, er dette generelt mindre utviklet i framvoksende markeder, og er derfor en kilde til risiko. Den finnes imidlertid indikatorer som kan brukes for å undersøke hvor stor denne risikoen er i det enkelte land.

Markedets størrelse og likviditet er av betydning for kostnadene ved kjøp og salg av aksjer. Norges Bank gir i brevet en oversikt over hvordan de ulike landene vurderes i forhold til et sett av kriterier for størrelse, likviditet og operasjonell risiko.

Landrisiko er knyttet til politisk og makroøkonomisk stabilitet. Det førstnevnte omfatter særlig risiko for ekspropriasjon av eiendom, innføring av valuta- eller handelsrestriksjoner eller endringer i skattelovgivning eller andre viktige reguleringer som påvirker avkastningen eller verdien av investeringene. Makroøkonomisk stabilitet er særlig knyttet til finans- og pengepolitikk og utsatthet for økonomiske forstyrrelser. Landrisikoen er vesentlig høyere ved investeringer i framvoksende enn i velutviklede markeder. Det finnes imidlertid også metoder for å vurdere den relative land-risikoen mellom land.

Investeringer i framvoksende økonomier er isolert sett mer risikable enn investeringer i utviklede økonomier. Slike investeringer kan likevel bidra til en lavere risiko eller høyere avkastning for fondet samlet sett dersom avkastningen i disse markedene har lav samvariasjon med avkastningen på fondets øvrige investeringer. Norges Bank skriver i sitt brev at framvoksende markeder i perioder har hatt langt høyere avkastning enn utviklede markeder.

Som en oppsummering skriver Norges Bank følgende om hvordan en bør gå fram for å velge ut hvilke land det vil være aktuelt å inkludere i fondets landliste:

«En vurdering av aktuelle land bør ta utgangspunkt i IFCs definisjon og avgrensning av framvoksende markeder. Disse markedene må deretter vurderes ut fra de krav som bør stilles til oppgjørssystemer, størrelse og likviditet. Noen relevante kriterier er skissert foran i brevet, og markeder som tilfredsstiller visse minimumskrav er framhevet. Det generelle inntrykket er at risikoen er større enn ved investeringer i utviklede markeder.

Etter å ha innskrenket mulighetsområdet basert på en vurdering av de ulike markedenes åpenhet, oppgjørsrisiko, lovgivning og likviditet, anbefaler Norges Bank å vurdere gjenværende land ut fra krav til politisk og økonomisk stabilitet. Slike vurderinger kan baseres på landrisikoindekser, som beskrevet tidligere i brevet.

For å sikre konsistens med gjeldende portefølje, bør gjenværende kandidater deretter vurderes ut fra landenes bidrag til Petroleumsfondets avkastning og risiko.»

Regjeringen er enig i denne vektleggingen av de ulike kriteriene.

Et selvstendig spørsmål i forbindelse med utvidelse av landlisten er hvorvidt Finansdepartementet også skal inkludere de nye landene i referanseporteføljen for fondet. Eksempler på investeringsmuligheter som i dag ligger utenfor referanseporteføljen, men innenfor retningslinjene, er obligasjoner fra tre av landene på landlisten og private obligasjoner. Bakgrunnen for at disse ikke er tatt med i referanseporteføljen har blant annet sammenheng med tilgjengeligheten av etablerte og representative indekser. Det må også vurderes hvilken ramme en skal sette for hvor stor del av fondet som kan investeres i framvoksende markeder. Norges Bank anbefalte i sitt brev av 22. august 1997 om retningslinjer for fondet at inntil 5 pst. av fondet skulle kunne investeres i framvoksende markeder. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget i Nasjonalbudsjettet 2000 med en orientering om hvilke konkrete land som skal inkluderes i landlisten for fondet. En tar sikte på at endringen av landlisten vil kunne gjøres gjeldende fra 1. januar 2000. Norges Bank skriver i sitt brev av 16. mars:

«Før Norges Bank kan plassere midler i nye land må systemer tilpasses og kompetanse må bygges opp. Investeringer i framvoksende markeder stiller større krav til kontinuerlig vurdering av om aktuelle land på et hvert tidspunkt oppfyller de ulike kriteriene. Det vil derfor kunne ta noe tid før Norges Bank operasjonelt kan gjennomføre investeringer i framvoksende markeder. Dersom det fattes en beslutning om å utvide landlisten, vil det kunne medføre at Norges Bank må prioritere noe lavere enkelte andre områder i den operative forvaltningen. Dette kan tilsi at en i prinsippet burde se en eventuell utvidelse av landlisten i sammenheng med andre viktige oppgaver i forvaltningen av fondet.»

Selv om endringer i retningslinjene trer i kraft fra begynnelsen av 2000, vil det kunne ta noe lengre tid før Norges Bank har fullført oppbyggingen av de operasjonelle systemene som er nødvendige for å kunne gjennomføre investeringer i framvoksende markeder.

4.4.1.2 Merknader frå komiteen

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at Petroleumsfondet etter Stortingets vedtak har to formål: Å være en buffer som gir større handlefrihet i den økonomiske politikken dersom oljeprisen eller aktiviteten i fastlandsøkonomien svikter, og å være et redskap for å håndtere de finansielle utfordringene knyttet til bl.a. en aldrende befolkning og samtidig avtakende oljeinntekter. Petroleumsfondet er en særskilt finansformue på statens hånd som reflekterer nedbyggingen av oljeformuen, og som det kan tæres på når oljeinntektene etter hvert reduseres. I denne sammenheng er altså Petroleumsfondet et meget sentralt verktøy for å kunne møte de betydelige langsiktige utfordringer norsk økonomi står overfor.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte, viser til at regjeringen Jagland i Revidert nasjonalbudsjett 1997 gikk inn for at Petroleumsfondet skal være et rendyrket redskap for finansiell sparing. Flertallet vil advare mot en utvikling der det legges føringer på Petroleumsfondet som kan gjøre det til en form for strategisk investor for å oppnå andre mål enn å sikre statens og fellesskapets finansielle sparing.

Flertallet viser til at det i Regjeringens Voksen-åsenerklæring heter følgende om Petroleumsfondet:

«En sentrumsregjering vil utarbeide retningslinjer for plassering av oljefondet som sikrer at hensyn til menneskerettigheter og miljø blir lagt til grunn for investeringsvalg.»

I oppfølgingen av dette, gjennom Regjeringens forslag om supplerende retningslinjer for Petroleumsfondet, er det imidlertid bare forslaget om 1 mrd. kroner til miljøfond og nedsalg av 500 mill. kroner i tobakksindustri som gjelder investeringsvalg. Flertallet konstaterer at dette utgjør en meget liten andel av fondets samlede portefølje, som anslås til om lag 200 mrd. kroner ved utgangen av året.

Flertallet mener det er betenkelig at det foreslås innført egne retningslinjer for forvaltningen av statens formue gjennom Petroleumsfondet i utlandet, mens det gjelder andre retningslinjer for forvaltningen av statens formue i form av for eksempel direkte eierskap og Folketrygdfondet innenlands. Gjennom statens direkte eierskap innenlands vil en fra tid til annen stå overfor avveininger mellom etiske og miljømessige hensyn på den ene siden og hensynet til avkastning og risiko på den annen. Ettersom dette også kan gjelde norske (statseide) selskapers engasjement i utlandet, er det ikke opplagt at det kan trekkes presise skillelinjer mellom direkte eierskap innenlands, og eierskap gjennom Petroleumsfondet. En vesentlig forskjell mellom Petroleumsfondets eierskap og statens direkte eierskap, er at Petroleumsfondet skal være rendyrket finansiell sparing og maksimalt kan eie 1 pst. av et selskap. Dette innebærer samtidig tilsvarende mindre innflytelse for eieren og dermed mindre effekt på de mål man ønsker å oppnå gjennom slike etiske retningslinjer.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Høyre er enig i at en begrenset del av fondet skilles ut og at denne skal forvaltes etter særskilte miljøretningslinjer. En slik prøveordning vil kunne gi mer innsikt i hvorvidt finansiell forvaltning etter slike retningslinjer gir ulik avkastning og hvilke miljøeffekter som kan oppnås av denne form for plassering. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen legger opp til å fastsette mest mulig detaljerte miljøkriterier og at listen over godkjente bedrifter skal gis til Norges Bank som selv kan kjøpe og forvalte de aktuelle aksjene. Disse medlemmer mener at det ved utvelgelsen av bedriftene også skal legges til grunn en årvåkenhet med hensyn til at grunnleggende arbeidstakerrettigheter er oppfylt i de aktuelle bedriftene.

Komtieens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at forslaget om 1 mrd. kroner til et "miljøfond" kan være utilstrekkelig til å oppnå det ønskede grunnlag for vurderinger av effekten av forslaget. På denne bakgrunn foreslår disse medlemmer at det avsettes 2 mrd. kroner til den delen av fondet som skal forvaltes etter særskilte miljøkriterier.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen sette av 2 mrd. kroner til den delen av petroleumsfondet som skal forvaltes etter særskilte miljøkriterier.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte, går mot Regjeringens forslag om å bruke stemmeretten knyttet til Petroleumsfondets aksjer for å fremme hensynet til miljø og menneskerettigheter. Med maksimalt 1 pst. eierandel i selskapene fondet investerer i, anser flertallet at dette forslaget vil ha mer symbolsk enn reell betydning. Forslaget innebærer også at det må settes i gang et omfattende arbeid med å skaffe seg oversikt over forslag på årsmøter i et stort og økende antall selskaper som fondet investerer i. Det legges opp til at det skal utarbeides et sett med retningslinjer for hvordan en skal utøve stemmeretten knyttet til fondets aksjer, som igjen skal behandles av Stortinget. En slik framgangsmåte vil da synliggjøre den ulike praksis det legges opp til for statlig eierskap i utlandet gjennom fondet og det innenlandske eierskapet, som indirekte også er eierskap i utlandet. Flertallet kan ikke se at det er en så prinsipiell forskjell mellom slikt eierskap at det skulle foranledige egne retningslinjer for fondets stemmerettigheter.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte, mener at Norge bør fortsette å arbeide gjennom internasjonale organisasjoner som WTO for å oppnå våre målsetninger for miljø og menneskerettigheter.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte, går mot Regjeringens forslag om at Statens petroleumsfond ikke skal tillates å investere i selskaper som har produksjon av tobakk som sin hovedaktivitet. Flertallet vil understreke at Petroleumsfondet skal være et redskap for rendyrket finansiell sparing. Dersom man først åpner for å begrense investeringsvalgene for fondet, vil flere andre begrensninger kunne komme, og fondet vil da få dårligere spredning av investeringene. Dette vil øke risikoen og resultatet kan lett bli at fondet får mer karakter av strategisk investor og mindre karakter av statsfinansiell sparing. Flertallet mener at det kan argumenteres for at en rekke andre typer produksjon som er helsefarlig og som kan ha skadevirkninger for miljøet i så fall også burde utelukkes. Forslaget innebærer videre at dersom tobakksproduksjon utgjør en mindre andel av en bedrifts produksjonsvirksomhet, men ikke er hovedvirksomheten, vil fondet fortsatt kunne investere i selskapet. Dette illustrerer hvor vanskelig det er å legge føringer på fondets investeringsvalg.

Flertallet viser til Regjeringens opplegg for utvidet landliste for Petroleumsfondet, og legger til grunn at en gjennomarbeidet plan for utvidet landliste forelegges Stortinget på et senere tidspunkt. Det skal legges vekt på de faglige råd som Norges Bank gir som fondsforvalter.

Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre sluttar seg til Regjeringa sitt opplegg for utvida landliste og supplerande retningsliner for forvaltninga av Statens petroleumsfond.

Desse medlemene ser positivt på at Regjeringa vil arbeide vidare med å utvide retningslinene til fondet slik at det blir teke betre omsyn til etikk og menneskerettar, samt arbeide med ei løysing der miljøomsyn blir lagt til grunn for investeringane.

Desse medlemene ser det som viktig at Regjeringa har gjort framlegg om å styrkje omsynet til etikk og miljø ved at ein mindre del av fondet skal bli forvalta etter særskilde miljøkriterium, at det vert opna for aktiv bruk av stemmerettane knytta til aksjane i fondet for å fremje omsynet til menneskerettar og miljø, og at det blir forbode for heile fondet å investere i selskap som har produksjon av tobakk som sin hovudaktivitet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser positivt på muligheten for investeringer i miljørelatert virksomhet under forutsetning av at det ikke er miljøhensyn, men avkastning, som er retningsgivende for fondsforvalternes investeringsvurderinger.

Disse medlemmer vil gå mot Regjeringens forslag.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sentrumsregjeringa både i sitt eget grunnlagsdokument, Voksenåsen-erklæringa, og også i ulike budsjettinnstillinger har understreket at de ønsker at menneskeretter og miljø skal legges til grunn for de investeringsvalg Petroleumsfondet skal foreta seg. Etter to års arbeid har Regjeringa klart å komme opp med et lite miljøfond på 1 mrd. kroner (uten retningslinjer så langt), at fondet som helhet ikke skal investere i tobakksselskaper og at man skal kunne stemmeretten i selskap fondet har investert i, hvis andre foreslår noe som kan peke i retning av miljø og menneskerettigheter. I sannhet berget som fødte en mus.

Dette medlem viser til at det er mulig hvis man ønsker det å utarbeide retningslinjer både for miljø og menneskerettigheter for oljefondet, som er praktikable og ubyråkratiske, hvis man ønsker. Sannheten er imidlertid den at man ikke ønsker det, og at troen på at grønne og etiske kriterier vil begrense avkastninga er det som tillegges vekt. Nå er det ingen grunn til å tro at slike retningslinjer vil begrense avkastning, tvert imot viser det seg at bedrifter som tar denne type hensyn gjennomgående har vel så stor avkastning som de som ikke har det.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen utforme retningslinjer for Statens Petroleumsfond som sikrer at investeringene i fondet ikke investeres i selskaper som bryter med elementære menneskerettslige, miljømessige og faglige rettigheter.»

Dette medlem vil nedenfor vise til hvordan slike kriterier kan utformes:

Innledning

Petroleumsfondet representerer det oppsamlede overskudd av norsk petroleumsvirksomhet. Fondet har vært utsatt for kritikk fordi det har blitt avslørt at det lider av en rekke etiske mangler, primært fordi det ikke inneholder noen kriterier for verken miljøvennlighet eller menneskerettigheter. Kritikken har vært imøtegått fra representanter for Regjeringen med at det er umulig å komme opp med slike kriterier, det vil redusere lønnsomheten og være umulig å styre.

Det finnes flere eksempler på at alle disse motforestillingene er faktisk feil. For det første finnes det flere eksempler på at slike kriterier ikke bare er definert, men også ligger til grunn for investeringsprofiler for flere fond både i Norge og i andre land. For det andre viser det seg at de fond som benytter slike kriterier som grunnlag for sine investeringer ikke gjør det verre enn andre, bare profittstyrte aksjefond, snarere tvert imot. For det tredje er det å evaluere bedrifter og investeringsobjekter etter miljø- og menneskerettighetskriterier en voksende virksomhet for bedrifter og stiftelser som fra før av driver med kvalitetssikring. Det Norske Veritas er et godt eksempel på dette.

Det kan argumenteres med at å begrense investeringer til de bedrifter som opererer med en anstendig miljø- og menneskerettighetsprofil vil begrense antall mulige investeringsobjekter. Dette er innlysende - i det øyeblikket man legger et hvilket som helst krav til grunn reduseres antall mulig investeringsobjekter. Imidlertid er det heller ingen tvil om at det er etisk problematisk for Norge som nasjon at vi både har tjent oss rike på produksjon og salg av et produkt som har skapt det største og vanskeligste miljøproblem verden noensinne har stått overfor, og investerer overskuddet i Union Carbide og andre bedrifter med et frynset etisk rykte.

Det må være et mål at hele fondet er underlagt miljø- og menneskerettigheter innen 3 år.

Praktisk gjennomførelse

En god innvending mot å legge for sterke føringer på hva og hvordan det skal investeres er den praktiske gjennomføringen. Det vil være både upraktisk og dyrt dersom aksjeforvalterne skulle gjennomføre en miljø og menneskerettighetsrevisjon av hver enkelt bedrift man vurderte å investere penger i. De forvalterne Norges Bank bruker har i dag ikke slik kompetanse. Dette er da også påpekt som et av de store hindrene for at petroleumsfondet skal operere med klare verdikriterier. Men dette problemet lar seg i realiteten lett løse, og uten at det behøver å koste forvalteren noe ekstra.

Når Norges Bank plasserer midler hos en forvalter for investeringer på vegne av den norske stat, er det allerede i dag sterke føringer på hvordan det skal investeres. I forskrift av 3. oktober 1997 har Finansdepartementet bl.a. fastslått at mellom 30-50 pst. av midlene skal plasseres i aksjer, at investeringene skal skje i 21 utvalgte land og at fondet ikke skal investere i mer enn 1 pst. av aksjekapitalen i ett enkelt selskap. Videre har Norges Bank gitt mandater til hver forvalter med klart definerte restriksjoner på hvor stor risiko de kan ta. Innenfor disse begrensninger skal forvalterne søke å oppnå en høyest mulig avkastning på porteføljen. Miljø- og menneskerettighetskrav vil representere en ytterligere begrensning i forvalternes mandater.

Det Norges Bank kan gjøre er å legge et helt konkret krav til forvalterne om å avkreve investeringsobjektene en egenerklæring knyttet til miljø og menneskerettigheter. Egenerklæringen skal inneholde konkrete kriterier og krav, og være en betingelse for at bedriften er interessant for Norges Bank å investere i. Det skal gjøres helt klart at bedriften både kan og vil bli evaluert i forhold til denne egenmeldingen, på en "stikkprøve" basis, og dersom virkeligheten er i strid med erklæringens innhold, vil investeringene bli trukket ut.

Bedrifter som opplyser at de ikke kan oppfylle alle delene av egenerklæringen kan likevel være interessante for investeringer. Poenget er jo ikke bare å belønne etisk forsvarlige bedrifter, men også å oppmuntre til forandringer hos mer kritikkverdige konkurrenter. Realiteten er jo dessuten at mange bedrifter er positive til forandringer, men kanskje bare trenger en kraftig oppfordring. Her kan man gi bedriften en ett års frist til å oppfylle manglene, og hvis de ikke blir rettet opp, trekkes investeringene ut. I slike situasjoner vil det norske petroleumsfondet kunne ha konkrete positive følger på miljø- og menneskerettighetssiden.

Hvilke kriterier bør egenmeldingen inneholde?

Kriteriene er knyttet til miljø- og menneskerettigheter. Det er ikke snakk om ekstreme eller uoppnåelige krav - poenget er å sende helt klare signaler til bedrifter om at det lønner seg å drive miljøvennlig og å ta vare på helt grunnleggende menneskerettigheter. I realiteten er det et krav til bedriftene om å oppføre seg etisk forsvarlig, og å vise at Norge som nasjon ønsker å belønne slik oppførsel. Kriteriene bør dessuten i høyest mulig grad knytte seg til etablerte, internasjonale standarder, slik at det blir mulig for en uavhengig instans å kontrollere bedriftene på like fot.

Dette er noe vanskeligere når det gjelder miljø enn når det gjelder menneskerettigheter. Det er en realitet at det eksisterer en standard som dokumenterer et etisk grunnlag for produksjon av varer og tjenester (SA 8 000), men at en tilsvarende standard ikke finnes for miljøproblemer, særlig ikke av global karakter (drivhuseffekten for eksempel). Imidlertid finnes det en standard som stiller krav til miljøriktig produksjon, ISO 14 000. I tillegg til at sertifisering i henhold til denne standarden gir et viktig signal om bedriften tenker miljø i sin virksomhet, gir det også en mulighet til å evaluere bedriftens virksomhet:

• a) Miljøkriterier Miljøkriteriene bør ha tre elementer ved seg:

• • 1. Bedriften skal ha en miljøstrategi, og at denne skal være tilgjengelig.

  • 2. Bedriften skal være sertifisert i henhold til den internasjonale miljøstandarden ISO 14 000.

  • 3. Bedriften eller noen av dets datterselskaper skal ikke være involvert i noen av de følgende fem aktiviteter:

• • – produksjon, distribusjon og salg av land-

    miner,

  • – kjernekraftindustrien,

  • – produksjon av genmanipulerte produkter

    som er i strid med genteknologiloven, samt

    produksjon av kjøtt med bruk av veksthor-

    moner,

  • – tobakksselskaper, og

  • – rydding av tropisk regnskog.

• • Man må også kunne kreve at bedriften heller ikke produserer varer som er i konflikt med internasjonale miljøavtaler (som for eksempel karbonfluorkarboner, eller KFK). Alternativt kan man kreve at den retter seg etter internasjonale miljøavtaler. Man kan også vurdere om man skal kreve at bedriften ikke er involvert i paraplyorganisasjoner som aktivt arbeider mot Kyoto-protokollen og tiltak for å redusere utslipp av CO2 (som Global Climate Coalition).

• b) Menneskerettigheter

• Bedriften må forplikte seg til å holde seg innenfor kravene til den internasjonale standarden SA 8 000. Det må kreves at bedriften ikke har vært dømt for grove overgrep på menneskerettigheter verken på sine ansatte eller andre, og at den ikke befinner seg i konflikt med urbefolkninger i forbindelse med sin virksomhet. Det må videre kreves at bedriften kan erklære at den ikke er involvert i overgrep på menneskerettigheter i henhold til menneskerettighetskonvensjonen, og at den heller ikke driver virksomhet i konflikt med internasjonale menneskerettighetsavtaler.

• • Elementer av kriteriene fra SA 8 000:

  • – Forbud mot barnearbeid.

  • – Forbud mot tvangsarbeid.

  • – Standarder for helse og sikkerhet.

  • – Rett til fri organisering.

  • – Ingen diskriminering på bakgrunn av rase, kaste, nasjonal tilhørighet, religion, handikap, kjønn, seksuell legning, fagforenings tilhørighet eller politisk tilknytning.

  • – Forbud mot fysisk avstraffelse og annen mishandling.

  • – Begrensninger i arbeidstid.

  • – Krav om minimumslønn.

  • – Prosedyrer for effektiv ledelse.

Oppfølging og etterprøving

Et grunnleggende element i dette systemet er en grundig og uavhengig etterprøving og oppfølging av bedriftens egenmelding. Poenget er at kontroll skal foregå etter stikkprøve-prinsippet, og dermed unngå en stor, tung og dyr vurdering av alle bedrifter petroleumsfondet er investert i.

Kontroll av bedriftene i henhold til kriteriene i egenmeldingen må utføres av en uavhengig instans med erfaring i kvalitetskontroll basert på egenkontroll. Som kjent utføres mye kvalitetskontroll av produksjon ved at bedriften selv er ansvarlig for kontrollen, og så kontrolleres bedriftens systemer ved stikkprøver av en uavhengig instans, som for eksempel Det Norske Veritas. DnV er akkreditert av Council of Economic Priorities(CEP) til å foreta SA 8 000 revisjoner. Tilsvarende ekspertise finnes for revisjoner av ISO 14 000 og andre miljøkriterier.

Poenget med kontrollen er å etterprøve bedriftens egenerklæring, og å følge opp eventuelle mangler fra tidligere inspeksjoner.

Det må utarbeides regler for brudd på kriteriene. Det kan være at det fornuftigste er å gi bedriften en viss periode (for eksempel et år) på å rydde opp - dersom dette ikke skjer vil man trekke investeringene tilbake.

Dette medlem viser til de konkrete endringene i forvaltningen av fondet som Regjeringen foreslår. Dette medlem vil subsidiært støtte disse.

4.4.2 Folketrygdfondet

4.4.2.1 Samandrag

Folketrygdfondet kan i henhold til retningslinjene gitt av Stortinget plassere sine midler i aksjer m.v., obligasjoner og sertifikater, kontolån til statskassen og som bankinnskudd. I medhold av § 9 i retningslinjene kan Kongen gi nærmere regler om fondsforvaltningen. Denne adgangen er ved kgl. resolusjon av 17. januar 1992 delegert til Finansdepartementet. For 1999 har Finansdepartementet fastsatt en øvre ramme på 1,5 mrd. kroner for Folketrygdfondets samlede beholdningsøkning av private og kommunale obligasjoner og sertifikater (uten statsgaranti), bankinnskudd og aksjer m.v. I 1998 hadde Folketrygdfondet en tilsvarende ramme på 2,0 mrd. kroner. Øvrig plasseringsøkning skal skje i stats- eller statsgaranterte papirer eller som kontolån i statskassen.

4.4.2.2 Merknader frå komiteen

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre, tek utgreiinga om Folketrygdfondet til orientering.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener det er nødvendig å gi Folketrygdfondet plasseringsadgang i utlandet slik styret i fondet har bedt om for å sikre rimelig balanse og risikoavlastning i aksjeporteføljen. Ved å tillate at Folketrygdfondet også får anledning til å kjøpe utenlandske aksjer må man samtidig akseptere at det vil ta noe tid å bygge kompetanse i utenlandske markeder.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Regjeringen bes utrede og legge frem forslag om utvidet adgang til investeringer i utenlandske aksjer for Folketrygdfondet.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer at Regjeringen er mer ivrig til å tilrettelegge for gode rammebetingelser for statlig virksomhet og deres konkurranseevne enn for det private næringsliv.

Disse medlemmer mener at så lenge vi har statlig eierskap må dette tilrettelegges slik at eierskapet profesjonaliseres og utøves best mulig, men vil understreke at det samtidig må gjennomføres omfattende deregulering av lovverket for private finansinstitusjoner slik at man ikke opplever en konkurransevridning til fordel for offentlig eid virksomhet.

Disse medlemmer viser til Regjeringens omtale av utviklingen i generasjonsregnskapet. Etter disse medlemmers oppfatning er det svært vesentlig at politiske myndigheter har en klar oppfatning av hvordan vi skal løse våre fremtidige pensjonsforpliktelser uten at dette medfører økning i det totale skatte- og avgiftstrykk i Norge. Disse medlemmer mener det er nødvendig å omorganisere statens eierskap og kapitalforvaltning på en slik måte at dette i størst mulig grad kommer norske skattebetalere til gode og på en slik måte at uheldig sammenblanding av roller fra statlige myndigheters side unngås.

En betydelig del av aksjekapitalen på bedrifter notert på Oslo Børs er statseid og disponert av Regjeringen via statsråder som generalforsamlinger eller som representant for staten som mindretallseier. Den makt som dermed er sikret Regjeringen via eierskapsrollen, er meget betydelig. Muligheten for sammenblanding av roller og avveininger mellom samfunnsøkonomiske og bedriftsøkonomiske interesser er betydelig. Disse medlemmer mener at det for alle statlig eide bedrifter må klargjøres om eierskapet har et styringsformål eller et finansielt avkastningsformål. Enhver kombinasjon av disse to formål avvises idet den ene eller den andre må velges etter en reell og konkret begrunnelse. Der eneste begrunnelse er såkalt nasjonalt eierskap for å bevare tilknytningen til Norge og eventuelt hovedkontor i Norge, mener disse medlemmer at selskapets vedtekter må endres slik at en såkalt gylden aksje eiet av staten sikres veto i de spørsmål som faller innenfor slike begrunnelser. Deretter defineres det statlige eierskapet som et finansielt eierskap. Salg av alle statens eierandeler i alle selskaper med finansielle avkastningsformål som begrunnelse, vil neppe ha norske kjøpere da omfanget er for stort og det er stor mangel på norske finansielle investorer i og med at de store pensjonsordninger er i statens hånd gjennom Folketrygden. I tillegg har staten enorme pensjonsforpliktelser gjennom Folketrygden som ikke er fondsbasert. Derfor mener disse medlemmer at statens pensjonsforpliktelser og finansielle eierposisjon i norske bedrifter kan kombineres ved å overføre statlige aksjer i bedrifter hvor finansiell avkastning er formålet til Folketrygdfondet. Samtidig gis dette fondet gradvis en mer normal fondsrolle overfor pensjonsutbetalingene i folketrygdsystemet. Når slike aksjer er overført Folketrygdfondet vil muligheten for misbruk av statens eiermakt fra politiske myndigheters side være bortfalt og maktspredning vil være oppfylt. Ytterligere maktspredning kan oppnås ved å dele opp Folketrygdfondet i flere separate og selvstendige fond med egne styrer, administrasjoner og eierporteføljer, men med samme forhold til at Folketrygden disponerer avkastningen.

For å styrke Folketrygdfondets disposisjon som reelt fond for folketrygdens pensjonsforpliktelser kan også SDØE-eierandeler overføres til Folketrygdfondet.

De nåværende statlige eierandeler er betalt av norske skattebetalere og aksjene er derfor skattebetalernes eller befolkningens eiendom som disponeres av landets myndigheter. Det er befolkningen som gjennom staten eier selskaper som Telenor, Statoil, Statkorn, Statsbygg, Statskraft og Postbanken, samt store eierandeler i Hydro, DNL, DnB, Fokus, Kreditkassen osv. I forbindelse med en omorganisering av disponeringen av det nåværende eierskapet av flere selskaper vil disse medlemmer også at en del av aksjene i slike selskaper skal kunne overføres direkte til norske borgere uten vederlag, slik at de reelle eierne selv kan disponere sine eierandeler. Det vil også føre til en gigantisk voksenopplæring av den norske befolkning i det å være aksjonær og eier.

Disse medlemmer vil hevde at det ikke er statlig eie av næringslivet i seg selv som kan være negativt, men muligheten for maktmisbruk og dårlig utøvelse av eierskapet som er det farlige. Med overføring av eierskapet til befolkningen og til et uavhengig Folketrygdfond, som igjen er oppdelt i flere fond, vil hovedproblemene være løst. Det forutsettes at styrene i fondene under Folketrygdfondet oppnevnes av ulike organisasjoner for hvert enkelt fonds vedkommende. Samtidig forutsettes det at hvert fond har en entydig bestemmelse om at de investeringer som skal foretas skal sikre en rimelig avkastning og en rimelig risikoprofil. De vil da i praksis virke som institusjonelle og profesjonelle investorer på lik linje med forsikringsselskaper, investeringsfond, pensjonskasser og banker basert på forskjellige miljøer og forskjellige vurderinger av de enkelte aksjeselskapene fondene har eierinteresser i. For øvrig forutsettes det også en betydelig grad av frihet når det gjelder valg av investeringer i norske og utenlandske selskaper og fonds fra folketrygdfondenes side.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen utrede ulike modeller for omorganisering av Folketrygdfondet med sikte på en endring av statens eierskapshåndtering og forvaltning av kapital og med sikte på å løse de fremtidige pensjonsforpliktelser.»

Disse medlemmer mener videre det er naturlig at Regjeringen ser hen til den næringspolitiske utvikling som har funnet sted i land det er naturlig å sammenligne seg med. Tendensen går mot mer næringsnøytrale ordninger og virkemidler som stimulerer innovasjon og nyetableringer. Mange land har også forsterket den offentlige innsatsen for å fremskaffe investeringskapital for næringslivet. Subsidienivået reduseres over tid i flere nordiske land. Internasjonalisering og eksport ser ut til å være sentralt.

Det er tendenser i det norske markedet til at markedssvikten i kapitalmarkedene øker. Det er nærliggende å knytte dette blant annet til nytt og strengere regelverk overfor banker, fusjonsbølgen i norsk finansnæring men også til det sett av rammebetingelser i Norge som ikke samsvarer med land vi naturlig sammenligner oss med og som vårt næringsliv konkurrerer med. Disse medlemmer viser til at Regjeringen har varslet at det skal nedsettes et ekspertutvalg for å se på rammebetingelsene for norsk finansnæring. Dette er svært nødvendig og disse medlemmer finner det gledelig at Regjeringen tar dette initiativ, men det er også nødvendig å se på tilsvarende forhold for en rekke andre næringer.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen redegjøre for på hvilke områder norsk lovgivning og norske rammebetingelser divergerer vesentlig fra og dermed er et hinder for næringsutvikling i forhold til EU.»

4.5 Internasjonale finanskriser

4.5.1 Samandrag

Stortingsrepresentantene Øystein Djupedal og Kristin Halvorsen fremmet 19. oktober 1998 følgende forslag (Dokument nr. 8:124 (1997-98)):

«Stortinget ber Regjeringen om å sette ned et offentlig utvalg for å utrede en innføring av en Tobin-avgift på valutahandel med sikte på å begrense kortsiktig, spekulativ valutahandel. Utvalget må vurdere konsekvensene ved innføring av en slik avgift på henholdsvis nasjonal, regional og internasjonal basis.»

Med utgangspunkt i brev av 6. november fra finansminister Gudmund Restad til finanskomiteen skriver finanskomiteen i sin innstilling til forslaget (Innst. S. nr. 31 (1998-99)) blant annet følgende:

«Til forslagets pkt. 1 viser Regjeringen til at den vil utrede og vurdere på bred basis betydningen av frie kapitalbevegelser og muligheten for og ønskeligheten av å regulere og begrense disse. I denne utredningen vil det bli gitt en oversikt over hovedtrekk i det internasjonale regelverket på området, vurderinger av muligheter for å forebygge internasjonale finansielle kriser, vurderinger av ulike sider ved en såkalt "Tobin-avgift", oversikt over ulike forhold som har betydning for finansiell stabilitet som f.eks. informasjon, et effektivt tilsyn, et godt kapitaldekningsregelverk og gode kreditt- og risikovurderingssystemer i bankene. Komiteen sier seg tilfreds med at Regjeringen vil komme tilbake med slike brede vurderinger i Revidert nasjonalbudsjett 1999.»

Det er i meldingen avsnitt 3.5 gjort en gjennomgang vedrørende internasjonale kapitalbevegelser, finanskriser og reguleringer m.v.

Liberalisering av handel og kapitalstrømmer har særlig vært motivert av fordelene ved økonomisk integrasjon. Uten restriksjoner på kapitalstrømmene vil investorene søke anvendelser der kapitalen kaster mest mulig av seg, hensyn tatt til risiko. Dette gjelder i så vel innenlandske som internasjonale finansmarkeder. I de framvoksende økonomiene i bl.a. Asia, har tilgangen til eksportmarkeder og utenlandske investeringsmidler trolig bidratt vesentlig til å stimulere den økonomiske oppgangen.

Egenskaper ved kapital- og finansmarkedenes virkemåte innebærer imidlertid at det er nødvendig med et system med effektivt tilsyn og tilstrekkelig oppfølging fra myndighetenes side for å bidra til å sikre soliditet og stabilitet i finanssektoren. Flere av de finanskrisene som har funnet sted den senere tiden, har avdekket at det er behov for et bedre internasjonalt regelverk på dette området.

Finansinstitusjonene har i økende grad blitt integrert over landegrensene. Stabiliteten i innenlandske finansmarkeder er derfor i større grad avhengig av utviklingen også i utenlandske markeder. I lys av dette er det nødvendig for den finansielle stabiliteten i et land at det er etablert betryggende tilsynsordninger og regelverk på finansområdet også i andre land. Det er større behov for internasjonale standarder og samordning av tilsyn med finansmarkedene mellom land. Gruppen av de syv største industrilandene (G-7) har, sammen med myndighetene i viktige framvoksende økonomier og institusjoner som bl.a. Det internasjonale valutafondet (IMF), Verdensbanken og Bank for International Settlements (BIS), gått sammen om å utarbeide forslag som kan bidra til å styrke det finansielle systemet. Det arbeides med tiltak både for å motvirke finansielle kriser og for å stå bedre rustet til å møte finansielle kriser i framtiden.

Krisene som har oppstått den senere tiden, har i varierende grad hatt realøkonomiske konsekvenser. For flere framvoksende økonomier har krisene ført til betydelig økonomisk tilbakegang og problemer for store deler av befolkningen. For industrilandene har de realøkonomiske konsekvensene av finansielle kriser vært mer begrensede i den senere tiden. Dette kan bl.a. ha sammenheng med at disse landene har en finanssektor som er bedre i stand til å håndtere raske omslag i kapitalstrømmer.

Det er også blitt foreslått tiltak som har som formål å regulere kortsiktige kapitalstrømmer mellom land. Chile har i flere år regulert kortsiktige inngående kapitalstrømmer. Sentralbanksjefen i USA, Alan Green-span, har nylig tatt til orde for at det bør vurderes å innføre reservekrav på lån mellom banker i forskjellige land. Slike tiltak kan medvirke til å begrense omfanget av finanskriser ved å redusere risikoen for store ubalanser som følge av en sterk kapitalinngang.

Stortingsrepresentantene Djupedal og Halvorsen tok i sitt Dokument 8-forslag til orde for å innføre en avgift på valutatransaksjoner, den såkalte Tobin-avgiften. En slik avgift vil kunne virke stabiliserende ved at den begrenser omfanget av kortsiktige kapitalplasseringer. Skal den ha noen effekt, kreves det imidlertid at avgiften blir gjennomført på global basis. Det er også stor usikkerhet knyttet til hvordan en slik avgift vil virke. En slik avgift ville fungere som en skatt på all handel med varer til og fra Norge. Lavere omsetning i markedet for norske kroner kan dessuten gjøre at enkelttransaksjoner lettere vil påvirke valutakursen. Den innenlandske finansnæringen ville også kunne bli rammet, fordi store valutatransaksjoner med en ensidig avgift i Norge trolig ville bli foretatt utenlands. Å innføre en slik avgift ensidig i Norge ville også være i strid med Norges internasjonale forpliktelser gjennom bl.a. EØS-avtalen.

Det gjøres et betydelig arbeid internasjonalt for å bedre finansmarkedenes virkemåte for å bidra til å redusere risikoen for finansielle kriser i framtiden. Det vinnes stadig ny innsikt om feltet. Norge er i dag langt framme når det gjelder gjennomføring av internasjonale standarder for tilsyn og regelverk i finanssektoren. Det er viktig at Norge fortsatt er med i arbeidet som skjer på dette området internasjonalt, og at Norge er med på å bidra til at slike standarder også tas i bruk i andre land.

4.5.2 Merknader frå komiteen

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, tar departementets utgreiing til orientering.

Flertallet mener at arbeidet med å etablere systemer for forebygging av internasjonale finanskriser er særdeles viktig. Fra flere hold har blitt tatt initiativ for å reformere de internasjonale finansielle institusjonene og å bedre finansmarkedenes virkemåte. Flertallet viser til at Norge er langt framme når det gjelder gjennomføring av internasjonale standarder for tilsyn og regelverk i finanssektoren. Flertallet mener det er viktig at Regjeringen arbeider aktivt i internasjonale fora for å skape oppslutning om felles tiltak som kan begrense og forebygge internasjonale finansielle kriser.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre konstaterer at Regjeringen nå har kommet til det syn disse medlemmer lenge har fremmet; at det ikke er aktuelt å innføre ensidige tiltak for å begrense valutahandel. Disse medlemmer støtter departementets vurderinger knyttet til innføring av en såkalt Tobin-avgift på valutahandel. Spesielt vil disse medlemmer understreke de negative konsekvensene det kan ha å gjennomføre ensidige tiltak i Norge, blant annet risikoen for en mer ustabil valutakurs, at finansnæringen rammes og at et slikt tiltak kan være i strid med Norges internasjonale forpliktelser.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener omtalen i Revidert nasjonalbudsjett vanskelig kan sies å "utrede og vurdere på bred basis betydningen av frie kapitalbevegelser og muligheten og ønskeligheten av å regulere og begrense disse", slik Regjeringen sa den ville gjøre i brev til finanskomiteen i forbindelse med behandlingen av Dokument nr. 8:124 (1997-98). Regjeringen har nøyd seg med å referere kjente argumenter for og særlig mot, kapitalbevegelser generelt og valutatransaksjoner spesielt.

Dette medlem mener at Norge bør støtte aktivt opp om det arbeid som foregår i regi av OECD og IMF for å utvikle internasjonale standarder for regelverk og tilsyn med kapitalbevegelser. Men etter dette medlems oppfatning er slike tiltak ikke tilstrekkelige. Det er nødvendig å komme med tiltak mot det som er drivkraften bak spekulative, kortsiktige kapitalbevegelser, nemlig muligheten for stor avkastning.

Dette medlem konstaterer at Regjeringen skriver at en Tobin-avgift kan virke stabiliserende om den gjennomføres på global basis, men at det også er stor usikkerhet knyttet til hvordan en slik avgift vil virke. Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen på den mest hensiktsmessige måte; ta opp spørsmålet om en Tobin-avgift i OECD med tanke på å få gjennomført en utredning i regi av organisasjonen.»

Dette medlem vil vise til at bakgrunnen for finanskomiteens behandling av Dokument nr. 8:124 (1997-98) var valutakurssjokket som rammet Norge i august 1998, slik også andre land har blitt rammet med enda større negative konsekvenser. Regjeringens omtale refererer ulike tiltak og forslag internasjonalt som gjøres av land for å beskytte seg mot uheldige virkninger av store kortsiktige kapitalbevegelser. Disse tiltakene og forslagene kan også være aktuelt for Norge. Som et lite land med en åpen økonomi som fortsatt i lang tid framover vil ha sin valutakurs nært knyttet til prisen på en råvare, må vi regne med å fortsatt kunne bli utsatt for svingninger og press mot den norske krona. Slike svingninger har vi i dag få muligheter til å hindre at utvikler seg til valutakurssjokk fordi valutaspekulasjon i slike situasjoner forsterker svingningene.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen om å nedsette et utvalg for å utrede hvordan Norge kan forebygge og håndtere valutakurssjokk.»

Komiteens medlem fra Tverrpolitisk Folkevalgte tar Regjeringens redegjørelse til orientering.

4.6 Inntekts- og sysselsetjingspolitikken

4.6.1 Inntektspolitikken

4.6.1.1 Samandrag

For å styrke det inntektspolitiske samarbeidet kom partene i arbeidslivet og Regjeringen sammen til en inntektspolitisk konferanse i midten av desember 1998. Regjeringen har fulgt opp drøftingene på denne konferansen bl.a. ved å nedsette et utvalg for forberedelse av inntektsoppgjøret 1999 (Arntsen-utvalget), og et utvalg for å drøfte strategier for sysselsetting og verdiskapning (Sysselsettingsutvalget). Det er også nedsatt et utvalg for å gjennomgå arbeidsmiljøloven, og et utvalg for å analysere dagens forhandlingssystem og vurdere eventuelle forbedringer i institusjonelle rammer rundt lønnsforhandlingene vil bli nedsatt i nær fremtid. I tillegg er alle hovedorganisasjonene invitert til å delta i Det tekniske beregningsutvalg for inntektsoppgjørene.

Grunnlaget for den norske lønnsforhandlingsmodellen, der hensynet til konkurranseutsatt sektor tillegges vesentlig vekt, ble drøftet i Arntsen-utvalget. For konkurranseutsatt sektor under ett er lønnskostnadene den klart viktigste enkeltfaktor for konkurranseevnen. Lønnskostnadene er viktig både direkte, ved at de utgjør en betydelig del av produksjonskostnadene i den enkelte bedrift, og indirekte fordi lønnen i andre bedrifter, bl.a. underleverandører, er med på å bestemme prisen på vareinnsatsen i produksjonen. Det var bred enighet i Arntsen-utvalget om at pris- og kostnadsveksten i Norge over tid må være på linje med kostnadsveksten hos våre handelspartnere for å opprettholde størrelsen på den sektoren som er utsatt for internasjonal konkurranse. Det er bare dersom produksjonen i Norge over tid innrettes mer effektivt eller mer i samsvar med markedets ønsker enn det våre handelspartnere klarer, at lønnsveksten kan være høyere enn hos våre konkurrenter og Norge kan opprettholde markedsandeler. Med den raske spredningen av teknologi som i dag skjer over landegrensene og den sterke konkurransen i produktmarkedene, vil slike forhold neppe gi grunnlag for noe vesentlig avvik i lønnsveksten i Norge sammenliknet med våre handelspartnere.

For å ivareta hensynet til konkurranseutsatt sektor i inntektsoppgjørene, pekte Arntsen-utvalget på følgende:

• – Partene i arbeidslivet og myndighetene har en felles interesse i at reallønnen sikres gjennom lave nominelle tillegg. På kort sikt kan arbeidstakerne være tjent med høyere lønnsvekst, men på lengre sikt vil det true arbeidsplassene og offentlige velferdsgoder. Erfaringene både fra Norge og andre land er at lav nominell lønnsvekst best ivaretas ved en koordinert lønnsdannelse.

• – Hensynet til konkurranseevnen vil bli best ivaretatt ved at sektorer som er mest utsatt for internasjonal konkurranse, forhandler først, og at disse forhandlingene på en troverdig måte angir rammene for den totale lønnsveksten. Disse rammene må så fungere som retningslinjer for lønnsveksten i øvrige tariffområder, men likevel slik at hvert område kan velge forhandlingsprofil innenfor den angitte totalrammen.

Disse spørsmålene vil bli diskutert videre i det offentlige utvalget som skal nedsettes for å vurdere forhandlingssystemet. Utfordringene skissert ovenfor vil også være sentrale i arbeidet for det nye Sysselsettingsutvalget.

Veksten i timelønnskostnadene i norsk industri var i perioden 1988-94 i gjennomsnitt lavere enn hos våre handelspartnere. I årene etter 1994 har veksten i lønnskostnadene i norsk industri vært sterkere enn hos våre handelspartnere, noe som isolert sett har bidratt til å svekke den kostnadsmessige konkurranseevnen. Foreløpige tall indikerer at timelønnskostnadene i norsk industri økte med drøyt 6 pst. i 1998, mot drøyt 3 pst. hos våre viktigste handelspartnere. I Arntsen-utvalget var det bred enighet om at lønnsveksten raskt bør bringes ned på samme nivå som hos våre handelspartnere.

I utvalget var det også enighet om viktige elementer i en kompetansereform.

Det er i meldingen lagt til grunn en gjennomsnittlig årslønnsvekst fra 1998 til 1999 for alle grupper under ett på 4 H pst. Dette anslaget forutsetter at moderasjonslinjen følges opp i de gjenstående oppgjørene, også på lokalt nivå. Sammen med en anslått prisstigning på 2,4 pst. innebærer dette en gjennomsnittlig reallønnsvekst fra 1998 til 1999 på om lang 2 pst. Dette er noe høyere enn den gjennomsnittlige årlige reallønnsveksten hittil på 1990-tallet.

I årets inntektsoppgjør er kompetansereformen et sentralt forhandlingstema. I Arntsen-utvalget var det bred enighet om hovedtrekkene i en kompetanse-reform. Under et møte hos statsministeren 25. mars 1999 overleverte LO og NHO et notat med en rekke ønsker om statlige bidrag til en kompetansereform. Merknader i statsministerens svarbrev 10. april 1999 til partene er gjengitt i meldingen avsnitt 3.6.1.

4.6.1.2 Merknader frå komiteen

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener det er viktig at alle parter bidrar til det inntektspolitiske samarbeid. Dette er viktig for å sikre arbeidsplasser, framtidig velferd og et godt klima for en videreutvikling av inntektspolitikken innenfor et forsterket solidaritetsalternativ.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at endringene i samfunnet og arbeidslivet skjer raskere enn noen gang tidligere, og dette stiller store krav til kunnskap og kompetanse hos den enkelte. Disse medlemmer viser til at Stortinget har bedt Regjeringen fremme lovforslag om individuell rett for voksne til grunnskoleopplæring og individuell rett til utdanningspermisjon. Disse medlemmer viser til brev fra statsministeren datert 10. april 1999, som er gjengitt i St.meld. nr. 2 (1998-99) Revidert nasjonalbudsjett 1999, der det står at Regjeringen skal legge frem forslag som "sikrer tilbud om videregående opplæring for voksne født før 1978". Disse medlemmer mener at dette ikke er tilstrekkelig for å sikre voksnes utdanningsbehov, og viser til Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstrepartis forslag i Innst. S. nr. 78 (1998-99) om at voksne også skal få lovfestet individuell rett til videregående opplæring.

Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til arbeidet frå Arntsen-utvalet som drøfta ulike strategiar for sysselsetting og verdiskaping, gjennomgåing av arbeidsmiljølova og nærare analyse av forhandlingssystemet. Desse medlemene peiker på at det vert sett ned eit utval i nær framtid for å vurdere eventuelle forbetringar i institusjonelle rammer rundt lønsforhandlingane. Desse medlemene syner vidare til brei semje i Arntsen-utvalet om at pris- og kostnadsveksten i Noreg over tid må koma på linje med kostnadsveksten hos våre samarbeidspartnerar for å oppretthalde norsk konkurranseevne, og at det er lagt til grunn ei gjennomsnittleg årslønsauke frå 1998 til 1999 på 4,5 pst. Dette anslaget føreset at moderasjonslinja vert ført vidare i dei resterande oppgjera, også på lokalt nivå. Desse medlemene vil også vise til sine merknader under punkt 2.2.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at solidaritetsalternativet har vært en bløff for store grupper lønnsmottagere. Ikke engang LO er uenig i at bedrifter ikke må finne seg i et lønnsoppgjør som priser arbeidskraft så høyt at bedriftene stadig taper flere anbud og til slutt går konkurs. Derfor er det nødvendig at arbeidstagerne er solidariske med bedriftens interesser. Vi trenger dog ikke et solidaritetsalternativ for at arbeidstagerne skal være interessert i beholde jobbene sine. Det er heller ikke riktig at solidaritetsalternativet er den beste løsningen for pris- og rentestabilitet i Norge. Det er heller ikke riktig at solidaritetsalternativet er det beste virkemiddel for å utjevne lønnsforskjeller eller for å opprettholde eller skape nødvendig konkurransekraft i norsk næringsliv.

Disse medlemmer vil derimot fremheve betydningen av tiltak som gjør næringslivet mer konkurransedyktig, eksempelvis skatte- og avgiftslettelser, mindre reguleringer og skjemavelde og ikke minst forutsigbare og langsiktige rammebetingelser. Det er videre vesentlig at det norske regelverket i størst mulig grad er harmonisert med land våre bedrifter i utstrakt grad konkurrerer med.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at veksten i lønnskostnadene i norsk industri siden 1994 har vært høyere enn hos våre handelspartnere. Vi er dermed inne i det femte året på rad hvor lønnsveksten i Norge bidrar til svekket konkurranseevne. Det er viktig for norsk næringslivs konkurranseevne at lønnsutviklingen i årene fremover ikke blir høyere enn hos våre konkurrenter. Samtidig viser imidlertid denne utviklingen at norsk næringsliv kostnadsmessig er dårligere rustet enn tidligere til å møte konkurransen fra utenlandske bedrifter. Selv om både arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden har et betydelig ansvar for å rette opp næringslivets konkurranseevne gjennom en moderat lønnsutvikling, mener disse medlemmer at denne utviklingen forsterker behovet for å gjennomføre tiltak som gjør næringslivet mer konkurransedyktige. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til Høyres forslag om reduserte avgifter, blant annet omtalt i avsnitt 2.2, og til andre tiltak som vil virke positivt. Disse medlemmer understreker at innsatsen for å gi næringslivet gode rammevilkår og bedret konkurranseevne må komme på et bredt felt, gjennom lønnsutviklingen, skatte- og avgiftsnivået, mindre reguleringer, mindre skjemavelde m.m. Bare gjennom en slik bred satsing kan det oppnås gode resultater.

Komiteens medlem fra Tverrpolitisk Folkevalgte viser til sine merknader under avsnitt 2.2.

4.6.2 Sysselsetjingspolitikken

4.6.2.1 Samandrag

Etter seks år med sterk vekst i fastlandsøkonomien har sysselsettingen økt med hele 226 300 personer eller over 11 pst. fra 1993 til 1998. Den sterke sysselsettingsveksten har både gitt flere innpass på arbeidsmarkedet og ført til avtakende arbeidsledighet. Yrkesfrekvensen i aldersgruppen 16 til 74 år er nå høyere enn noen gang og blant de høyeste i OECD-området. Arbeidsledigheten ble nesten halvert fra 1993 til 1998, og bare Luxembourg og Island av industrilandene har lavere arbeidsledighet enn Norge. Utviklingen har ført til knapphet på arbeidskraft i flere sektorer.

I meldingen er det lagt til grunn en avdemping av sysselsettingsveksten framover. Den gjennomsnittlige arbeidsledigheten er anslått å øke svakt fra 1998 til 1999. I deler av arbeidsmarkedet vil det imidlertid fortsatt være betydelig knapphet på arbeidskraft, spesielt i helse- og omsorgssektoren og i utdanningssektoren. Dette er en viktig forskjell sammenliknet med situasjonen på begynnelsen av 1990-tallet da sysselsettingen avtok i de aller fleste næringer i privat sektor. Innenfor enkelte områder av økonomien, særlig i verftsindustrien og oljerelatert virksomhet, vil en imidlertid kunne oppleve en viss økning i ledigheten. Dette må ses i lys av en nødvendig omstilling i petroleumssektoren til et noe lavere aktivitetsnivå, etter mange år med sterk vekst. Betydelig innvandring fra andre nordiske land har bidratt til å dempe presset innen bygge- og anleggssektoren de siste årene. Redusert aktivitet vil kunne bidra til å snu tilstrømmingen av arbeidstakere fra andre nordiske land. Dette vil i så fall dempe virkningene på ledigheten av et fall i aktiviteten innen sektoren.

Ifølge anslagene i meldingen kan arbeidsledigheten neste år komme opp mot det nivået som sysselsettingskommisjonen anslo som nivået på den såkalte strukturledigheten i Norge, dvs. om lag 3 H - 4 pst., jf. figur 3.7.C i meldingen. Strukturledigheten kan defineres som det nivået på ledigheten som er opprettholdbart over tid, gitt virkemåten til det norske arbeidsmarkedet og under forutsetning av at den kostnadsmessige konkurranseevnen overfor utlandet ikke svekkes.

I dagens situasjon på arbeidsmarkedet må sysselsettingspolitikken innrettes mot å sikre tilgangen på kvalifisert arbeidskraft. Eventuelt økt arbeidsledighet innenfor enkelte næringer og geografiske områder kan motvirkes ved økt mobilitet. I tillegg bør en slik utvikling møtes ved aktiv bruk av arbeidsmarkedstiltak og intensivert formidlingsinnsats.

I vedtatt budsjett ble gjennomsnittlig tiltaksnivå for 1999 fastsatt til 7 000 plasser. Innenfor denne rammen ble det lagt til grunn et måltall for gjennomsnittlig tiltaksnivå på 8 000 plasser i første halvår og 6 000 plasser i andre halvår. Forskjellen mellom første halvår og andre halvår skyldes i stor grad sesongvariasjoner gjennom året. Blant annet pga. større innslag av mindre kostbare tiltak, har tiltaksnivået ligget noe over planlagt nivå hittil i år. Videreføres dette også i resten av året, vil nivået på arbeidsmarkedstiltakene kunne bli noe over 6 000 plasser i andre halvår.

I Nasjonalbudsjettet 1999 ble det lagt til grunn at tiltaksnivået for andre halvår 1999 ville bli nærmere vurdert i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 1999 i lys av utviklingen på arbeidsmarkedet. Utviklingen hittil i år tilsier ikke en vesentlig annerledes innretning av arbeidsmarkedspolitikken enn lagt til grunn i Nasjonalbudsjettet. Ledighetsanslaget er noe oppjustert siden Nasjonalbudsjettet, men oppjusteringen er moderat og har funnet sted fra et svært lavt nivå. I tillegg vil det fortsatt være knapphet på arbeidskraft i flere sektorer. På denne bakgrunn har Regjeringen ikke foreslått endret bevilgning til arbeidsmarkedstiltak.

For å legge forholdene bedre til rette for formidling og fleksibilitet i arbeidsmarkedet vil Regjeringen i løpet av kort tid legge fram forslag om endringer i bestemmelsene om arbeidsleie og formidling av arbeidskraft med utgangspunkt i innstillingen til utvalget som vurderte regelverket for formidling og arbeidsleie (Blaalid-utvalget). Utvalget foreslo at private aktører skal kunne drive formidling av arbeidskraft, og at adgangen til arbeidsleie utvides. Høringsinstansene har stort sett stilt seg positive til hovedtrekkene i utvalgets forslag.

Regjeringen nedsatte 23. april 1999 et utvalg for å drøfte strategier for sysselsetting og verdiskaping (Sysselsettingsutvalget). Utvalget skal drøfte strategier som kan bidra til en balansert utvikling i norsk økonomi over tid. I denne sammenhengen skal det legges vekt på tiltak som kan bidra til å bedre økonomiens virkemåte og det skal drøftes hvordan konjunktursvingninger kan reduseres. Utvalget skal redegjøre for hvilken rolle inntektspolitikken kan spille. Videre skal utvalget vurdere næringslivets rammebetingelser slik at de kan bidra til en sterk konkurranseutsatt sektor, økt nyskaping i næringslivet og en mer effektiv bruk av ressursene i de ulike deler av landet. Fristen for utvalgets arbeid er satt til 1. juli 2000.

Arbeidslivsutvalget, som skal gjennomgå arbeidsmiljøloven, ble nedsatt 19. mars 1999. Bakgrunnen for utvalget er de store endringene i arbeidsmarkedet, bl.a. knyttet til inntreden av nye grupper på arbeidsmarkedet og endringer i næringsstruktur, med mer tjenesteproduksjon og kunnskapsbasert produksjon. Disse endringene kan øke behovet blant både arbeidsgivere og arbeidstakere for nye og mer fleksible måter å organisere arbeidet på. Utvalget skal analysere hvordan disse behovene bedre kan ivaretas på de fire hovedområdene arbeidsmiljø, arbeidstid, stillingsvern og medbestemmelse. Utvalget skal ikke komme med forslag til endringer i arbeidsmiljøloven, men peke på hvilke områder som det bør arbeides videre med etter at utvalget har avgitt sin innstilling innen 1. november 1999.

Forsøksordningen med omsorgsvikariater forlenges ut året. Regjeringen vil komme tilbake til saken i budsjettet for 2000.

Under omtalen av Arbeidssamvirke i offentlig sektor (ASVO) i Budsjett-innst. S. nr. 5 (1998-99) heter det:

«Komiteen er kjent med at støttesatsene over mange år ikke har vært i takt med den reelle kostnadsutviklingen og at økningen på 3,6 pst. ikke vil bety noen tilnærmelser på dette forholdet. Komiteen er bekymret for at dette over tid vil føre til at de svakeste vil skyves ut fordi kravet til egen inntjening stadig er økende. Komiteen ber departementet vurdere dette forholdet nærmere i sammenheng med det reviderte budsjettet for 1999.»

Veksten i støttesatsene for ASVO fram til 1998 ser ut til å ha vært noe lavere enn den generelle lønns- og prisutviklingen. Støttesatsen er imidlertid økt med 5,8 pst. fra 1998 til 1999, som er betydelig mer enn forventet lønnsvekst. Oppjusteringen, som har sammenheng med Stortingets styrking av bevilgningen til dette tiltaket, har bidratt til å forbedre den økonomiske situasjonen i virksomheter som deltar i ASVO-tiltaket.

Det er mange forhold som påvirker den økonomiske situasjonen i virksomheter som deltar i ASVO-tiltaket. I tillegg til driftsstøtten fra det offentlige, vil også resultatet fra produksjonen påvirke lønns- og kostnadsutviklingen i bedriftene. Det er viktig at støtten er på et slikt nivå at den sikrer et tilfredsstillende antall plasser i ASVO i forbindelse med denne meldingen. Regjeringen vil imidlertid følge utviklingen ved ASVO-tiltaket for å unngå at det oppstår en situasjon der bedriftene ikke er i stand til å gjennomføre den attføringsvirksomheten de er pålagt og at de svakeste skyves ut.

4.6.2.2 Merknader frå komiteen

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at sysselsettingen har økt med hele 226 000 personer siden bunnen i 1993. Etter mange år med oppgang er det nå klare tegn til omslag i arbeidsmarkedet. Sysselsettingsveksten har stoppet opp. Korttidsledigheten er økende. Industrisysselsettingen faller. Ifølge Arbeidskraftundersøkelsen for 1. kvartal er det allerede tegn til en viss nedgang i den samlede sysselsettingen så langt i år.

Regjeringen anslår i Revidert nasjonalbudsjett at AKU-ledigheten vil øke til 3,5 pst. i 1999 fra 3,2 pst. i 1998. Et gjennomsnittlig ledighetsnivå i år på 3,5 pst. innebærer at ledigheten vil øke til om lag 4 pst. ved utgangen av året. Disse medlemmer viser til at det innebærer en mulig økning i arbeidsledigheten på over 30 000 personer fra utgangen av 1998 (AKU-ledighet 4. kvartal 1998: 59 000) til utgangen av 1999 (anslag på AKU-ledigheten i 4. kvartal 1999 på 4 pst. tilsvarer 92 000 ledige). Det er først og fremst oljerelatert virksomhet, verkstedindustrien, annen industri og bygg og anlegg som vil merke økt ledighet.

Disse medlemmer viser videre til at andre deler av arbeidsmarkedet fortsatt vil være stramt. Som årsgjennomsnitt venter Regjeringen en økning i ledigheten på om lag 7 000 fra 1998 til 1999, og det samme fra 1999 til 2000. I industrien har sysselsettingen allerede falt med 22 000 de fire siste kvartalene fram til 1. kvartal i år.

Disse medlemmer mener at faren for en reduksjon i aktiviteten i verftsindustrien, oljerelatert industri og bygg- og anleggsbransjen, gjør det nødvendig å bygge opp en beredskap mot økende arbeidsledighet. Vi mener ledigheten må møtes med aktive tiltak framfor passiv utbetaling av dagpenger. I budsjettet for 1999 mer enn halverte det borgerlige stortingsflertallet arbeidsmarkedstiltakene, ned til 7 000 plasser. I andre halvår av 1999 legger Regjeringen opp til et tiltaksnivå på 6 000 plasser. For å gjeninnføre ungdomsgarantien og møte økende problemer innenfor enkelte bransjer vil disse medlemmer foreslå en økning på 4 000 tiltaksplasser i 2. halvår. Bevilgningen til arbeidsmarkedstiltak økes med 200 mill. kroner og Arbeidsmarkedsetaten med 4 mill. kroner. Tiltakene innrettes mot de mest utsatte bransjene.

Medlemene i komiteen frå Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til Regjeringa sin omtale av sysselsettingspolitikken der den gjennomsnittlege arbeidsløysa er berekna å auke svakt frå 1998 til 1999. Den strame arbeidsmarknaden tilseier ikkje endring i arbeidsmarknadspolitikken. Desse medlemene er difor tilfreds med at Regjeringa legg opp til å føre vidare løyvinga gitt i Nasjonalbudsjettet til arbeidsmarknadstiltak.

Desse medlemene vil likevel peike på at til tross for at det i enkelte sektorar er mangel på arbeidskraft, vil det særleg i verftsindustrien og i oljerelaterte verksemder kunne oppstå ei viss auke i arbeidsløysa.

Desse medlemene vil peike på forslaga frå Regjeringa i Revidert nasjonalbudsjett som kan bidra til å stimulere aktiviteten i verfts- og oljerelatert verksemd som t.d.:

• – løyving av 100 mill. kroner til prosjektretta teknologiutvikling i petroleumssektoren.

• – vidareføring av tilskotsordning for Hurtigruta med sikte på bygging av to nye hurtigruteskip som skal stå ferdig i første halvår 2002.

• – Utviding av Garantiinstituttet for eksportkreditt si alminnelege garantidekning jamfør forslag til vedtak XIV.

• – -forslag om forprosjekt av nytt forskningsfartøy med sikte på å byggestart i år 2000.

Desse medlemene ser og trongen for tiltak som kan dempe dei store svingingane som har vore i aktiviteten i verfts- og petroleumsindustrien.

I tillegg til dei tiltaka Regjeringa har varsla i St. meld. nr. 37 (1998-1999) som gradvis avvikling av produksjonsavgifta og forslag om 100 mill. kroner til prosjektretta teknologifond ser desse medlemene trongen for eit tettare samarbeid mellom Regjeringa, leverandørindustrien, operatørselskapa og aktuelle arbeidstakarorganisasjonar med sikte på å:

• – Vurdere kortsiktige tiltak for å hindre veksande sysselsetjingsproblem og tap av kompetanse.

• – Vurdere rammevilkåra på norsk sokkel for mellom anna å sikre optimal ressursutnytting gjennom auka utvinning i eksisterande felt, at ressursane nær eksisterande felt vert betre utnytta, samt sette i verk felt-spesifikke tiltak for å framskunde allereie planlagte prosjekt på norsk sokkel.

Desse medlemene føreset at Regjeringa tek initiativ snarast slik at ein gjennom eit samarbeid med dei ulike aktørane, om eventuelle endringar i rammevilkåra, kan oppnå forpliktande og konkrete resultat i form av investeringar som gir større stabilitet i bransjen.

Desse medlemene vil og peike på at det stramme finanspolitiske opplegget for 1999 har som siktemål å bidra til redusert rentenivå. Ei slik utvikling vil vere positiv for norsk offshore-relatert verksemd.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er bekymret over Regjeringens manglende holdninger i forhold til utviklingen på arbeidsmarkedet. Et arbeidsmarked som i noen sektorer fortsatt er meget stramt, mens det i andre sektorer er den stikk motsatte situasjonen. Det er nå fortsatt slik at en oljearbeider ikke kan bli sykepleier over natten. Det bør bli lettere å ansette de som i lavkonjunktur står utenfor det ordinære arbeidsmarkedet og privat arbeidsformidling, lemping av overtidsbestemmelsene og endring av reglene for utleie av arbeidskraft vil samlet bidra til et mer fleksibelt arbeidsmarked. En lemping av regelverket vil også føre til en lettere og bedre utnyttelse av EØS-områdets arbeidskraft.

Disse medlemmer vil understreke at selv om statsbudsjettet viser en god økonomisk situasjon for Norge, er det fremdeles slik at statens langsiktige finansielle situasjon er en stor utfordring. For å styrke mulighetene for å møte fremtidens utfordringer er det viktig å styrke det fastlandsbaserte næringslivet. På kort sikt er det også svært viktig at petroleumssektoren får endrede rammebetingelser slik at den varslede nedgangen og tap av arbeidsplasser kan reduseres.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til den langvarige økningen i sysselsettingen som har funnet sted på 90-tallet, og at arbeidsledigheten i Norge er meget lav i et internasjonalt perspektiv. Disse medlemmer mener det er nødvendig med en klar satsing på arbeidsplasser og næringsvirksomhet i årene som kommer. En slik satsing må skje gjennom generelle bedringer i næringslivets rammevilkår, blant annet gjennom reduksjon eller fjerning av særnorske skatter og avgifter som formuesskatt og investeringsavgift. Disse medlemmers forslag om redusert CO2-avgift på sokkelen, redusert formuesskatt og reduserte avgifter på grensehandelsutsatte varer er et første skritt i denne retning. Samtidig må det gjennomføre andre tiltak på bred front, blant annet å gjøre arbeidsmarkedet mer fleksibelt ved å myke opp arbeidsmiljøloven og raskest mulig gjennomføre privat arbeidsformidling og utleie. Lover og forskrifter må gjennomgås for å fjerne unødige reguleringer som hemmer norsk næringslivs konkurranseevne og dermed veksten i nye arbeidsplasser.

Disse medlemmer vil advare mot kortsiktige strakstiltak for å motvirke en viss økning i ledigheten på kort sikt. Det er stor fare for at slike tiltak motvirker nødvendige strukturendringer i næringslivet, og dermed svekker grunnlaget for verdiskapning og sysselsetting på lengre sikt.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til Budsjett-innst. S. I. Tillegg nr. 1 (1998-99) hvor dette medlem uttalte følgende:

«Dette medlem mener at faren for økt inflasjon neste år er overdrevet. Det er større fare for økt arbeidsledighet.»

Utviklingen har gitt dette utsagnet rett. I anslaget for den økonomiske utvikling har Regjeringen måtte oppjustere anslaget for ledigheten fra 3,3 pst. til 3,5 pst., mens anslaget for konsumprisindeksen er nedjustert fra 3,2 pst. til 2,4 pst.

Svikten i oljeeksporten og andre råvarebaserte eksportnæringer kan ikke møtes med kortsiktige tiltaksplaner og skattetilpasninger. Stortingsflertallet bør erkjenne at det aktivitetsnivå petroleumsvirksomheten hadde i 1997/98 er det verken mulig eller ønskelig å vende tilbake til. Fallet i aktivitetsnivået må dempes, men hovedfokus må være rettet mot å utvikle nye næringer i et mer allsidig næringsliv.

I revidert budsjett foreslår Sosialistisk Venstreparti en tiltakspakke for sysselsettings- og kompetanseoppbygging. Den inneholder både strakstiltak for verftsindustrien og bygg- og anleggssektoren og langsiktige tiltak for omstilling og kompetanse for å utvikle ny næringsvirksomhet. Sosialistisk Venstreparti foreslår følgende 7 hovedpunkter:

• – Økt satsing på forskning og utvikling. Flere IT-studieplasser, kjøp av utstyr og etterutdanning innen IT i ungdomsskolen, økt satsing på alternativ energi og videreføring av alle bevilgninger til FOU som Regjeringen har foreslått å kutte.

• – 3 000 nye tiltaksplasser og en ekstra satsing for å bringe yrkeshemmede inn i arbeidsmarkedet. Ungdomsgarantien gjeninnføres og kapasiteten i arbeidsmarkedsetaten opprettholdes for å kunne være i stand til å omskolere nye ledige til andre jobber.

• – Tilskudd til igangsetting av opprustning og effektivisering av eksisterende vannkraftverk og ledningsnett.

• – Et program for boligbygging. 400 ekstra studentboliger og bygging av andre utleieboliger i år. Husbankens lånerammer øker med 500 mrd. kroner.

• – En fordobling av investeringene i fornyelse av ferjeflåten i år.

• – Økt tilskudd til utbygging av fiskerihavner.

• – Startbevilgning til fornyelse av havforskningsfartøyet G.O. Sars og bevilgninger til å fullføre arbeidet med krigsskipet "Hestmanden".

Det er også nødvendig at Sentralbanken straks setter ned renta. Kombinasjonen av meget sterk kronekurs og langt høyere rentenivå enn OECD-snittet gir svekker konkurranseutsatt sektor. Av hensyn til ledigheten vil det være mer alvorlig om kronekursen fortsetter å bevege seg i overkant av utgangsleiet enn om den skulle bevege seg tilbake til underkanten.

Dette medlem ønsker et allsidig næringsliv, blant annet for at den økonomiske utvikling skal bli mindre avhengig av utviklingen innenfor en enkeltnæring. Derfor har dette medlem i flere år foreslått å snu investeringsstrømmen fra Nordsjøen til fastlandet. Utviklingen har i stedet gått i motsatt retning. Det utbyggingstempo som Stortinget har lagt opp til har i stedet sprengt alle tidligere prognoser for investeringer og utvinning. Meget verdifulle ressurser i form av menneskelig kompetanse og produksjonsmateriell er nå bundet opp i petroleumsvirksomheten. Etter en sterk økning i oljeinvesteringene i 1997 på 16 pst., økte investeringene med ytterligere en fjerdedel i 1998. Den sterke oppbyggingen av oljesektoren i disse årene står som et monument over uansvarlig politikk.

Dette medlem har ønsket en forsiktig, politisk styrt nedtrapping av investeringsnivået i Nordsjøen. Den nedtrapping som markedet selv nå foretar skjer raskere på et kortere tidsrom og på en mer brutal måte enn det Sosialistisk Venstreparti har ønsket i sine alternative budsjetter.

Det må nå gjøres tre ting samtidig:

• – Bidra til en myk landing i nedtrappingen av aktivitetsnivået ved å redusere kostnader og fremskaffe nye oppdrag for verftsindustrien.

• – Øke offentlige investeringer innen kompetanse, forskning og annen næringsvirksomhet.

• – Sterkere innsats for å omstille menneskelig arbeidskraft, der styrking av Arbeidsdirektoratet og Etter- og videreutdanningsreformen er viktige elementer.

Komiteens medlem fra Tverrpolitisk Folkevalgte viser til sine merknader under avsnitt 2.2.

4.7 Nokre finansmarkedsspørsmål

4.7.1 Om endringar i reglane om frådrag ved berekning av ansvarleg kapital

4.7.1.1 Samandrag

Det følger av lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven) § 2-9 at finansinstitusjoner til enhver tid skal ha en forsvarlig kapitaldekning. Det følger videre av lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsik-ringsvirksomhet (forsikringsvirksomhetsloven) § 7-3, lov 24. mai 1961 om forretningsbanker (forretningsbankloven) § 21 og lov 24. mai 1961 nr. 1 om sparebanker (sparebankloven) § 25, jf. forskrift 22. oktober 1990 nr. 875 om minstekrav til kapitaldekning i finansinstitusjoner (kapitaldekningsforskriften), at en institusjon skal ha en ansvarlig kapital som utgjør minst 8 pst. av risikoveiet balanse. Regler som skal sikre at den ansvarlige kapitalen som nyttes til å oppfylle kapitalkravene tilfredsstiller visse minstemål til kvalitet, er fastsatt i forskrift 1. juni 1990 nr. 435 om beregning av ansvarlig kapital for finansinstitusjoner og verdipapirforetak (beregningsforskriften).

Etter beregningsforskriften § 7 bokstav e og f (heretter §§ 7e og 7f), de såkalte krysseiebestemmelsene, skal det ved beregning av ansvarlig kapital gjøres fradrag for ansvarlig kapital skutt inn i andre finansinstitusjoner ut over visse grenser fastsatt i forskriften. Fradraget etter § 7e relaterer seg til bokførte verdier av enhver form for ansvarlig kapital i andre finansinstitusjoner og verdipapirforetak for den del av den ansvarlige kapital i den mottakende finansinstitusjon eller verdipapirforetak som overstiger 2 pst. Fradraget etter § 7f relaterer seg til summen av slik ansvarlig kapital som ikke trekkes fra etter § 7e. Inntil den forskriftsendringen som ble foretatt 10. mai 1999, skulle det for alle finansinstitusjoner gjøres fradrag for summen av slik ansvarlig kapital som oversteg 10 pst. av finansinstitusjonens eller verdipapirforetakets egen ansvarlige kapital.

Kredittilsynet finner det i brev 18. mars 1999 tilrådelig med en viss oppmykning av fradragsbestemmelsene for livsforsikringsselskapene. Kredittilsynets styre foreslår på denne bakgrunn at størrelsen på fradraget i den ansvarlige kapital etter bestemmelsen i § 7f endres slik at livselskapenes investeringer i ansvarlig kapital i andre finansinstitusjoner gis en vekt på 50 pst. før fradragene beregnes. Kredittilsynet foreslår ingen endringer i reglene i forhold til kredittinstitusjoner og skadeforsikringsselskapene.

Etter departementets syn gir Kredittilsynets redegjørelse en grundig behandling av problemstillinger i tilknytning til krysseierbestemmelsene. Departementet har i behandlingen av Kredittilsynets forslag lagt særlig vekt på å vurdere grunnlaget for å foreta en endring. Departementet har også foretatt en vurdering av hensiktsmessigheten av den løsningen som Kredittilsynet foreslår, sammenlignet med en eventuell endring av prosentsatsene i beregningsforskriften § 7f. Videre har departementet lagt vekt på klargjøre reglenes anvendelse for selskaper som tilbyr livsforsikring med investeringsvalg, hvor det er av betydning om de tilbudte produktene gir avkastningsgaranti eller ikke.

Departementet har etter en samlet vurdering endret grensen i § 7f til 50 pst. av egen ansvarlig kapital for forsikringsselskaper, både for livselskaper og skadeselskaper. Departementet har kommet til at unntaket også skal gjelde for livsforsikring med investeringsvalg uten avkastningsgaranti. Disse endringene er foretatt ved forskriftsendring 10. mai 1999.

Departementet understreker at det vil være det enkelte selskaps ansvar å tilpasse investeringene i finansaksjer i forhold til hva som til enhver tid er forsvarlig ut fra soliditets- og kapitaldekningsmessige forhold. I det følgende er det gitt en nærmere vurdering og omtale av betydningen av disse endringene.

Nærmere om bakgrunnen for endringen

Departementet er av den oppfatning at en endring av fradragsordningene for forsikringsselskaper bør baseres på hva som er forsvarlig ut fra hensynet til systemmessig stabilitet. Når det gjelder hensynet til selskapenes individuelle soliditet, viser departementet til at dette i hovedsak ivaretas gjennom andre særskilte soliditetsregler, og ikke først og fremst gjennom de aktuelle fradragsbestemmelsene.

Departementet slutter seg til Kredittilsynets oppfatning om at det er viktig at finansinstitusjonene i hovedsak bygger opp egen ansvarlig kapital eller tilføres slik kapital fra kilder utenfor finanssektoren. Departementet viser videre til at når det gjelder plasseringer i norske finansaksjer kan en strengere grense i § 7e enn det som følger av EU-direktivets minstekrav ha sin begrunnelse i at det norske markedet er lite. Departementet har bl.a. på bakgrunn av at det anses uheldig å innføre regler som forskjellsbehandler norske og utenlandske finansinvesteringer, besluttet å behandle plasseringer i norske og utenlandske finansaksjer likt i forhold til § 7e.

Departementet legger til grunn at det pr. i dag ikke er forsvarlig fullt ut å unnta forsikringsselskaper fra fradragsbestemmelsene i §§ 7e og 7f.

Kredittinstitusjoner

Departementet slutter seg i hovedsak til Kredittilsynets vurderinger når det gjelder fradragsbestemmelsens anvendelse for kredittinstitusjoner. Når det gjelder fradragsbestemmelsenes praktiske betydning for kredittinstitusjoner er departementet enig med Kredittilsynet i at den type investeringer det her er snakk om, ikke er en sentral del av disse finansinstitusjoners virksomhet.

Livsforsikring

Departementet slutter seg til Kredittilsynets vurdering av at flere forhold taler for en viss oppmykning av fradragsbestemmelsene for livsforsikringsselskaper.

Etter departementets oppfatning vil det ikke ha særlig betydning for risikoforholdene i livselskapene at utlånsvirksomhet i stor grad er erstattet av investeringer i aksjer og obligasjoner. Etter departementets oppfatning er imidlertid bedre muligheter for diversifisering og omsetning av verdipapirer gjennom bedre fungerende nasjonale og internasjonale verdipapirmarkeder et relevant argument i en vurdering av om det er forsvarlig å endre denne regelen. Dette taler etter departementets syn også for at en lemping i kravene gjennom en endring av § 7f er mer hensiktsmessig enn en endring av § 7e som knytter seg til enkeltrisiki. Etter departementets syn taler lite for at risikoen knyttet til en enkeltinvestering er vesentlig endret, mens det kan argumenteres for at et bedre fungerende finansmarked innebærer at investering i porteføljer av finansaksjer kan være noe mindre risikofylt enn tidligere.

Departementet understreker at hovedbegrunnelsen for å ha et regelverk om fradrag i ansvarlig kapital for ansvarlig kapital skutt inn i andre finansinstitusjoner er at en vil unngå fare for smitteeffekter, og at det bygges opp "fiktiv" ansvarlig kapital. Dette kan unngås ved å hindre at finansinstitusjoner har store plasseringer hos hverandre uten at det foretas konsolidering eller at en finansinstitusjon er for ensidig eksponert mot finansplasseringer. Etter departementets oppfatning ivaretas disse hensynene på en klarere måte gjennom en grense tilsvarende den som også hittil har fulgt av § 7f.

Materielt sett virker Kredittilsynets forslag og den løsning departementet har valgt noe forskjellig. Kreditttilsynets forslag om en 50 pst. vekting av finansaksjer før beregning av fradraget etter § 7f, vil gi en reduksjon i fradragene i forhold til fradrag etter dagens regler, uavhengig av fradragets størrelse. Det kan hevdes at Kredittilsynets forslag således ville "favorisere" (tilstrekkelig) store investeringer, fordi dette innebærer at alle investeringer over 10 pst. gir redusert fradrag. Etter departementets oppfatning bør et hovedpoeng være at de som er svært ensidig eksponert i finansaksjer må gjøre en ekstra kapitalavsetning. Departementet har kommet til at det er hensiktsmessig å sette grensen i § 7f til 50 pst. av egen ansvarlig kapital. Opp til denne grensen gis ikke finansaksjer noen ekstra kapitalvekt, mens de over denne grensen gis 100 pst. vekt.

Unit linked

Departementet viser til at det er en vesentlig forskjell mellom selskaper som tilbyr livsforsikring med investeringsvalg uten avkastningsgaranti og de som tilbyr avkastningsgaranti. I sistnevnte tilfelle vil selskapene bære en større del av risikoen enn i førstnevnte tilfelle. Etter departementets oppfatning bør dette gi seg utslag i hvordan en behandler disse selskapene i forhold til krysseiebestemmelsene, jf. prinsippene for de alminnelige kapitaldekningsreglene. I og med at livsforsikring med investeringsvalg med avkastningsgaranti har store likheter med ordinær livsforsikring bør disse forsikringstypene etter departementets oppfatning likebehandles. Departementet har på denne bakgrunn gjort unntaket fra fradragsbestemmelsene i §§ 7e og 7f gjeldende kun for livsforsikring med investeringsvalg uten avkastningsgaranti.

Skadeforsikring

Etter en samlet vurdering mener departementet at det nå ikke er tilstrekkelig grunn til å skille mellom skadeforsikringsselskapene og livsforsikringsselskapene når det gjelder fradragsbestemmelsenes anvendelse. Departementet har derfor lagt til grunn at den lempingen i kravene som gjøres for livsforsikringsselskapene også bør gjøres gjeldende for skadeforsikringsselskapene.

Konsolidering

Departementet viser til at bruk av fradragsreglene på konsolidert basis vil ha særlig betydning når reglene utformes ulikt for bank og forsikring. Departementet har foretatt en gjennomgang av konsolideringsspørsmålet.

Departementet viser til at finansinstitusjoner ved anvendelse av reglene i kapitaldekningsforskriften skal foreta konsolidering etter regler gitt i forskrift 25. mars 1991 nr. 214 om anvendelse av kapitaldekningsregler på konsolidert basis m.v. (konsolideringsforskriften). Etter § 2 i forskriften skal kapitalkravet for morselskapet, herunder morselskap i underkonsern legges til grunn, med mindre annet er fastsatt i konsesjonsvilkår.

Departementet viser til at bestemmelsene i konsolideringsforskriften innebærer at dersom eierselskapet er et forsikringsselskap skal de til enhver tid gjeldende regler for forsikring benyttes ved konsolidering, mens hvis eierselskapet er en bank eller et finansieringsselskap skal reglene for bank benyttes. Kapitaldekningsreglenes anvendelse på konsolidert basis vil få særlig stor betydning når flere forsikringsselskaper inngår i et konsern. I et forsikringskonsern, herunder underkonsern, mener departementet at kapitaldekning på konsolidert basis skal beregnes etter de til enhver tid gjeldende regler for forsikring. Departementet har foretatt enkelte justeringer i konsolideringsforskriften for å sikre at dette hensynet ivaretas.

I blandede konsern med en holding på toppen skal dette holdingselskapet benytte de reglene som gjelder for bank. Departementet antar den reduserte effekten av lempeligere fradragsbestemmelser for forsikringsselskaper som inngår i et blandet konsern vil ha mindre betydning når det gjelder konsolidering mellom banker og forsikringsselskaper i et konsern. Dette skyldes at bankers fradrag etter § 7f generelt utgjør en liten del av et konserns totale fradrag etter § 7f. Imidlertid vil dette kunne ha betydning for konserner som består av et stort forsikringsselskap og en liten bank. I de tilfeller hvor det på et visst nivå vil være aktuelt å konsolidere en stor forsikringsvirksomhet og virksomheten fra en liten bank eller et lite finansieringsforetak, bør det etter departementets oppfatning være mulig å unnta bank- og finansieringsforetaksvirksomheten fra konsolideringen. Departementet viser i denne forbindelse til at Kredittilsynet etter § 3 i konsolideringsforskriften kan bestemme at en finansinstitusjon helt eller delvis skal være unntatt fra konsolideringsplikten for så vidt minstekravet til kapitaldekning på konsolidert basis ikke vil avvike vesentlig fra minstekravet til kapitaldekning for institusjonen selv.

Finansdepartementet viser til løsningen som er foreslått av et mindretall i Kredittilsynet om å skille mellom eierandeler eid av konsernets livselskaper og eierandeler eid av andre selskaper i konsernet ved beregning av fradrag i andre finansinstitusjoner på konsolidert basis. Dette forslaget ville innebærer at de ulike selskapene ville inngå i konsolideringen med sin relative andel av den ansvarlige kapitalen. Dette ville virke nøytralt i forhold til konsern med ulik bransjesammensetning. Etter departementets syn må imidlertid en bredere vurdering av spørsmålet om konsolidering baseres på en nærmere utredning. Departementet legger til grunn at i og med at det både nasjonalt og internasjonalt arbeides med spørsmål knyttet til kapitaldekningsreglers anvendelse på konsolidert basis vil det ikke være hensiktsmessig å gjøre store endringer i disse reglene på det nåværende tidspunkt. Arbeidet internasjonalt dreier seg bl.a. om betydningen av konsolidering av bank og forsikring. Dette arbeidet kan ta noe tid.

4.7.1.2 Merknader frå komiteen

Komiteen sluttar seg til Regjeringa sine forslag til endringar i reglane om frådrag ved berekning av ansvarleg kapital.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at flertallet i finanskomiteen har bedt om en oppmykning av de særnorske krysseierreglene for finansaksjer. Flertallet konstaterer at departementets gjennomførte oppmykning er et skritt i riktig retning. Det vises til at krysseiereglene for tiden reguleres i forskrift, men at disse reglene vil inngå i den kommende lov om finansforetak som en oppfølging av Banklovkommisjonens arbeid. Flertallet ber Regjeringen vurdere endringer som innebærer at forsikringsnæringen underlegges samme regelverk for krysseie som i EU i forbindelse med proposisjonen knyttet til Banklovkommisjonens delutredning.

Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser til lov av 10. juni 1988 nr. 40 der det kjem fram at finansinstitusjonar til ei kvar tid skal ha ei forsvarleg kapitaldekning. Vidare er det fleire andre lover og forskrifter som regulerar minstekrava til kapitaldekning og utrekning av kryss-eige. Desse medlemene viser til situasjonen for norsk finansnæring, og viser til departementet sitt vedtak om endring i beregningsforskrifta § 7 f som fastset prosentsatsen til 50 pst. av eigen ansvarleg kapital for både livsforsikringsselskap og skadeforsikringsselskap, og dessutan for livsforsikringsselskap med investeringsvalg utan avkastingsgaranti.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at finanskomiteens flertall tidligere har gitt uttrykk for at det er viktig med en oppmyking av reglene for krysseie i beregningsforskriften. Finansdepartementets endring i krysseie-reglene er etter disse medlemmers syn et skritt i riktig regning, men resultatet vil fortsatt være at det norske regelverket er strengere enn det som gjelder i EU. For det første er forsikringsselskaper ikke omfattet av dette regelverket, som i EU gjelder kredittinstitusjoner. For det andre er grensene som gjelder for banker og andre kredittinstitusjoner før det må gjøres fradrag i egen ansvarlig kapital, høyere i EU enn i Norge. Finansdepartementets forslag til endring vil fortsatt innebære at norske forsikringsselskaper vil ha høyere kostnader ved å investere i finansaksjer sammenlignet med andre investeringer, herunder utenlandske aksjer og obligasjoner. Disse medlemmer viser til at det i høringsrunden til Banklovkommisjonens 4. utredning om lov om finansforetak var bred oppslutning om at de særnorske krysseiereglene må mykes opp. Blant annet har Norges Bank anbefalt tilnærmet oppheving av krysseiereglene.

Disse medlemmer viser til Dokument nr. 8:57 (1997-98) fra stortingsrepresentant Siv Jensen om å unnta forsikringsselskapene fra krysseiebestemmelsene, og vil fremme følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen utarbeide nødvendige endringer i forsikringsvirksomhetsloven, slik at regulering av forsikringsselskaper kommer på linje med det som gjelder i EU.»

4.7.2 Regelverket for tiltak mot kvitvasking av pengar

4.7.2.1 Samandrag

Ved Lov 7. juni 1996 nr. 30 ble et foretatt visse endringer i reglene for tiltak mot hvitvasking av penger. Blant disse var en utvidelse av hvitvaskingsbestemmelsens anvendelsesområde fra å omfatte finansinstitusjoner til også å gjelde Norges Bank, Postbanken, forvaltningsselskap for verdipapirfond samt visse meglerforetak.

I Ot.prp. nr. 22 (1995-96) som lå til grunn for endringene var det foreslått at finansieringsvirksomhetsloven § 2-17 også skulle gjelde for eiendoms- og investeringsselskaper og enhver som ervervsmessig driver rådgivning om plassering eller investering av kapital og inkassatorer. Finanskomiteen gikk imot å utvide hvitvaskingsbestemmelsen til også å omfatte disse, jf. Innst. O. nr. 50 (1995-96) side 6. Flertallet i komiteen mente det ikke ville være "hensiktsmessig å behandle et slikt prinsipielt spørsmål før utvalget som er nedsatt for å vurdere endringer i personregisterloven (Skauge-utvalget) har lagt fram sin innstilling og det er lagt fram for Stortinget av Regjeringen på en egnet måte". Finanskomiteens flertall ba videre Regjeringen i stedet om å legge fram "en bred gjennomgang av hvitvaskingsbestemmelsene" i forbindelse med oppfølgingen av innstillingen fra Skauge-utvalget. jf. Innst. O. nr. 50 (1995-96) side 6.

Justisdepartementet tar sikte på å fremme forslag til ny personopplysningslov våren 1999. Finansdepartementet vil foreta en gjennomgang av anvendelsesområdet for hvitvaskingsbestemmelsen i finansierings-virksomhetsloven etter at proposisjon om ny personopplysningslov er behandlet av Stortinget.

4.7.2.2 Merknader frå komiteen

Komiteen tek utgreiinga om regelverket for tiltak mot kvitvasking av pengar til orientering.