3.1 Innledning

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Anneliese Dørum, Sigvald Oppebøen Hansen, lederen Grete Knudsen, Synnøve Konglevoll, Rune E. Kristiansen og Tomas Norvoll, fra Fremskrittspartiet, Ursula Evje og Ulf Erik Knudsen, fra Kristelig Folkeparti, Arne Lyngstad og Anne Brit Stråtveit, fra Høyre, Inge Lønning og Petter Løvik, fra Senterpartiet, Marit Tingelstad, fra Sosialistisk Venstreparti, Rolf Reikvam, og fra Venstre, Helene Falch Fladmark, vil innledningsvis vise til de respektive partiers merknader i Budsjett-innst. S. I (1998-99) og Budsjett-innst. S. I. Tillegg nr. 1 (1998-99) og Stortingets behandling av disse 30. november 1998.

Komiteen viser også til tabellen under pkt. 3.7 nedenfor, som gir en samlet oversikt over de enkelte partifraksjoners bevilgningsforslag og hvordan disse avviker fra Regjeringens forslag.

3.2 Avtale om statsbudsjettet for 1999

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Venstre, viser til at disse partiene har inngått avtale om statsbudsjettet for 1999. Avtalen innebærer en subsidiær støtte fra Fremskrittspartiet og Høyre til et endret budsjettforslag fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre.

Flertallet viser til at avtalen innebærer en redusert ramme for rammeområde 17 på 328 mill. kroner i forhold til Regjeringens forslag i St.prp. nr. 1 (1998-99) og St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 10 (1998-99).

Flertallet har i forbindelse med budsjettarbeidet i komiteen valgt å prioritere høyere utdanning, grunnforskning og kirkelige formål.

Flertallet viser for øvrig til sine respektive merknader nedenfor.

3.3 Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til fordeling av rammer som Stortingets flertall, alle utenom Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har fattet vedtak om. For rammeområde 17 betyr det at rammen er redusert i forhold til St.prp. nr 1 (1998-99) med 328 mill. kroner. Disse medlemmer viser til sine egne budsjetter, men må forholde seg til de rammer Stortingets flertall har vedtatt. På denne bakgrunn ser disse medlemmer seg nødt til å foreta endringer i forhold til våre alternative budsjetter. Endringene går frem av omtalen under de respektive kapitler og forslag til vedtak.

Disse medlemmer vil understreke at skolen ikke skal være verdinøytral, men formidle, verne om og utvikle grunnleggende demokratiske verdier i vårt samfunn.

Alle elever, ikke minst de som har behov for ekstra støtte, skal ha mulighet til å nå de felles mål som er lagt for skolen.

Disse medlemmer mener det er nødvendig å øke elevenes innflytelse i hele utdanningssystemet. Disse medlemmer viser videre til at den raske forandringstakten i arbeidslivet stiller enorme krav til kunnskap, kompetanse og derfor også til kontinuerlig oppdatering.

Samtidig er utdanningen en kilde til selvtillit og bidrar til et samfunn med aktive mennesker som kan forandre for å forbedre sine og andres hverdag. Slik disse medlemmer ser det, er en bred satsing på etter- og videreutdanning for voksne både en motor i den økonomiske utviklingen og et viktig virkemidler for å videreutvikle og fordype vårt demokrati. Disse medlemmer vil understreke at vårt samfunn står overfor den største utdanningsreform for voksne noensinne.

Disse medlemmer peker på at i dag avvises både unge og voksne i forhold til en utdanning de ønsker seg. Det er nødvendig slik disse medlemmer ser det, å sette i gang prosjekter som anviser en praktisk vei når det gjelder realkompetanse.

Når det gjelder forskning, viser disse medlemmer til at Norge i forhold til andre land sakker akterut.

Disse medlemmer minner om det politiske grunnlaget for Sentrumsregjeringen hvor det blant annet heter:

«En sentrumsregjering vil derfor satse mer på utdanning og kompetanse. Denne satsingen er en langsiktig investering i mennesker og livskvalitet, og bedrer vår evne til å møte utfordringer og omstillinger i det neste årtusen.»

Disse medlemmer kan ikke se at budsjettforslaget er en slik satsning på utdanning og kompetanse. Verken for grunnskolen, videregående skole eller høyere utdanning er det lagt inn budsjettøkninger som gir rom for kvalitetsforbedringer. Snarere er det slik at de øremerkede tilskuddene til grunnskolen og videregående skole blir redusert på helt sentrale områder. Når dette skjer samtidig som en reduserer rammeoverføringene til kommunene og fylkeskommunen, er det en nedbygging snarere enn en satsning på utdanning det legges opp til.

Disse medlemmer viser videre til den vekt Regjeringen og forlikspartnerne legger på de private skolene, som gjennom deres forslag får reelle økninger, mens de offentlige ordningene opplever reduksjoner. Disse medlemmer mener dette representerer et linjeskift i barne- og utdanningspolitikken.

Arbeiderpartiet

Arbeiderpartiets utdanningspolitikk bygger på visjonen om et samfunn der alle skal ha de samme muligheter ut fra egne forutsetninger og uavhengig av bosted, til å lære og utvikle seg. Dette gjelder fra grunnskole til universitet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil understreke at enhetsskolen gir det beste grunnlag for å utvikle toleranse, respekt og forståelse for andre ved at alle barn og unge med ulik sosial og kulturell bakgrunn og ulike evner går på den samme skole og i samme klasse. Disse medlemmer går inn for at det utarbeides en bred tilstandsrapport om norsk skole.

Arbeiderpartiet legger vekt på at alle barn skal ha den samme mulighet for en god start når det gjelder både den livslange læringen og muligheten for en trygg oppvekst. Dette er hovedårsaken til at Arbeiderpartiet så sterkt støtter de samfunnsinstitusjonene som omfatter alle. Slik disse medlemmer ser det, legges et viktig grunnlag allerede i barnehagen og denne har derfor en viktig plass som det første skritt inn i utdanningssystemet. Arbeiderpartiet viser videre til at det sosiale miljøet og den pedagogiske stimulansen som barna møter i tidlige år i barnehagen sammen med andre, påvirker på avgjørende måte barnas forutsetninger til såvel personlig utvikling som læring. Et stadig mer komplisert samfunn og arbeidsliv krever kunnskap og ferdigheter som aldri før. Slik disse medlemmer ser det kan ikke skolen vente på at samfunnet skal endre seg eller at foreldrene skal ta på seg mer av oppdragergjerningen. Skolen har vært og kommer til å bli den samfunnsinstitusjonen som har forutsetninger for å ta opp i seg de utfordringer barn og unge stiller oss overfor. Nå som før er det skolens oppgave å utvikle gagns mennesker. Og nå som før skal skolen gi kunnskap, innsikt og holdninger. Skolens oppgave som kunnskapsformidler må understrekes, men dersom skolen skal lære noen å bli gagns mennesker kommer vi ikke unna de problemer et svakt oppvekstmiljø har å si både sosialt og kulturelt. Disse medlemmene viser til at fordelingsprofilen i det borgerlige budsjettforliket er dårligere enn i Regjeringens opprinnelige opplegg. Disse medlemmer viser til at spesielt barna er tapere når de borgerlige partiene kutter på utgiftssiden - ved bråstopp i barnehageutbyggingen og reduksjoner i den lovbestemte skolefritidsordningen.

Arbeiderpartiet viser til at det i 1997 ble bygget 16 400 barnehageplasser. I 1998 ble dette redusert av regjeringen Bondevik til 3 500. For 1999 har regjeringsforliket lagt opp til 2 500. Arbeiderpartiet viser til at den ovennevnte oversikt klart viser at kommunene innstiller seg på den prioritering som Regjeringen selv vektlegger. I denne forbindelse vil disse medlemmer vise til den klare vekt som Regjeringen legger på kontantoverføringer til barnefamiliene, i motsetning til en prioritering av aktive tiltak og tjenester. I tillegg vil Regjeringens reduksjon av tilskudd til den lovbestemte skolefritidsordningen på om lag 30 pst., gå ut over de som trenger det mest og som kan bli fratatt muligheten av økonomiske årsaker. Disse medlemmer viser til at Regjeringen i en situasjon med stram kommuneøkonomi foreslo å redusere satsene for statlig tilskudd med 10 pst. (7 mill. kroner) og senere med ytterligere 125 mill. kroner. Satsene har i flere år stått stille, og vil føre til at kvaliteten forringes og økt belastning skyves over på brukerne og kommuner.

Slik disse medlemmene ser det bør det være tak på egenbetaling, for foreldrenes økonomi skal ikke være avgjørende for om barna skal ha mulighet til å benytte skolefritidsordningen. Disse medlemmer mener slik situasjonen er, må det innføres friplasser, slik at de barna som trenger det får delta i ordningen.

Arbeiderpartiet vil understreke at den innsats vi i fellesskap kan gjøre for en meningsfull og trygg hverdag, både er viktige investeringer i den enkelte, men også i samfunnet på den kriminalitetsforebyggende side. Den kriminalpolitikk som det legges opp til med mer politi på den ene siden og reduksjoner i innsatsen for barn på den andre, vil slik Arbeiderpartiet ser det gi en motsatt effekt.

Barnehage for alle som ønsker det, skolefritidsordninger knyttet til skolen og et pedagogisk miljø, er av de viktigste forebyggende tiltak som samfunnet kan stille opp med. Disse medlemmer viser til at den tilnærming som skjer i stadig flere lokalsamfunn mellom barnehage, skolefritidsordning og skole øker forutsetningene for å sette det enkelte barn og unges behov i sentrum. Ved å utnytte ulike personalressurser i felles programmer kan all pedagogisk virksomhet utgjøre et hele som også øker kvaliteten. Dette stiller store krav til pedagogisk lederskap. Gjennom gunstige fellesskapsløsninger legges også grunnlaget for å motvirke mobbing og rasisme. Gode fellesskapsordninger gir mulighet til å få foreldrene i tale og slik inspirere til økt medvirkning til barnas beste.

Disse medlemmer viser til at den nye opplæringsloven, økt desentralisering, større vekt på skole og egenvurdering, kan styrke forutsetningene for å nå lengre i våre ambisjoner. Disse medlemmer peker på at nå må innsatsen økes for å videreutvikle kvaliteten. Disse medlemmer foreslår at det opprettes et eget fagråd, i tråd med Barneombudets anbefalinger, for å bistå kommunene i deres arbeid med å forbedre innemiljøet i skolene.

Disse medlemmer vil understreke at fagplanene ikke må virke som hinder for pedagogisk utvikling og emneovergripende undervisning. Disse medlemmer mener at ved å trekke systematisk elevene med i arbeidet omkring deres egne fagplaner, vil også mulighetene for økt interesse tilta. Disse medlemmer mener det er riktig å gå systematisk igjennom alle ordningene som i dag gjelder for elevmedvirkning, med sikte på å styrke dem. Disse medlemmer viser i denne forbindelse til ønskeligheten av egen arbeids- og miljølov for elever.

Utdanning fremmer selvfølelse for den enkelte og vil være nøkkelen til at Norge fortsatt skal være et rettferdig velferdssamfunn. Idealet om likhet og solidaritet førte til erkjennelsen av at det er gjennom like muligheter til å skaffe seg utdanning at det viktigste grunnlaget for et solidarisk velferdssamfunn legges. Slik disse medlemmer ser det, er det slik man best kan bidra til større utjevning mellom mennesker fra ulike lag i samfunnet. Derfor har Arbeiderpartiet i alle år vært en pådriver for å gjennomføre viktige reformer innen utdanning. Nå står etter- og videreutdanningsreformen for tur.

Disse medlemmer legger til grunn at det kunnskapssamfunnet som vokser frem i en stadig akselererende fart, stiller helt andre krav til kompetanse enn tidligere. For å hindre at noen utestenges, må utdanningsinstitusjonene være åpne for å tilrettelegge utdanningsløp, også for de som trenger særlige tiltak for å lykkes i sin utdanning.

Disse medlemmer vil særlig understreke den betydning som utdanning i videste forstand har for den enkelte, for livskvalitet og for sysselsettingen. Kravene til kunnskap og kompetanse skjerpes i et samfunn i utvikling. For å møte fremtidens behov må stadig flere oppgaver løses på en kvalitativ bedre måte. Utdanningsinstitusjonene vil måtte endre pedagogikk, styring og organisering for å kunne møte og tilpasse seg en fremtid der teknologi endrer tilvante ordninger. Målet er å høyne kvaliteten og delaktigheten for utdanningssøkende og ansatte, noe som vil bidra til at vi bruker ressursene på en mer målrettet måte.

Disse medlemmer vil understreke velferdstilbudenes betydning som en del av det totale studietilbudet. Tilbud som rimelige utleieboliger, barnehageplasser, sosial-/helsetjeneste og fritidstilbud er alle viktige for studentenes velferd og trivsel, og er også en måte å rekruttere studenter til utdanningsinstitusjoner i distriktene.

Disse medlemmer mener utdanningsfinans­ieringsordningene stadig må utvikles i tråd med målsetningen om lik rett til utdanning.

Disse medlemmer har som mål at samfunnet skal stimulere til livslang læring. Voksne som ikke har fått mulighet til utdanning skal gis en individuell juridisk rett til grunnskole, videregående- eller fagopplæring. De skal kunne ta utdanning uten krav om formelle kunnskaper, der erfaringen de besitter kan gi en vel så god basis. Høyere utdanning og forskning skal prioriteres for å sikre velferd så vel som sysselsetting i kunnskapssamfunnet.

Endringene i samfunnet og arbeidslivet skjer raskere enn noen gang tidligere. Dette stiller store krav til kunnskap og kompetanse hos den enkelte. Kontinuerlig oppdatering av alle blir derfor viktig. Utdanning er en kilde til egenutvikling og styrker selvtilliten hos menneskene som slik forandrer og forbedrer sin egen og andres hverdag. Derfor er en bred satsing på etter- og videreutdanning for voksne både en motor i den økonomiske utviklingen og et virkemiddel for å videreutvikle vårt demokrati. Derfor må utdanningen tilbys i nye og fleksible former.

Arbeiderpartiet har systematisk endret den tradisjonelle distrikts- og næringspolitikk i retning av å sikre kompetanse og kunnskap i distriktene for slik å sikre bosettingen. Den sittende regjerings distriktspolitikk viser at den ønsker å gå tilbake til kontantoverføringer fremfor tjenester og kompetansesatsinger. Disse medlemmer vil fortsette sitt arbeid for å sikre hele landet kompetanseoppbyggingstiltak. Disse medlemmer vil derfor øke innsatsen til desentraliserte høyskoletilbud.

Slik disse medlemmer ser det frembringer for­skningen kunnskap som er kollektive goder. Det offentlige må derfor ha et hovedansvar for grunnforskningen og innen en rekke områder for anvendt for­skning. Videre må det offentlige sørge for en nasjonal forskningsmessig infrastruktur.

Den tendensen som kanskje fremfor noen preger vår tidsalder, er den gjennomgripende globaliseringen av samfunnet. Både kunnskap, mennesker og varer beveger seg i økende grad på tvers av nasjonale grenser. Disse medlemmer vil understreke at både utdanningsinstitusjoner, organisasjoner, bedrifter og politikk vil måtte endres for å mestre disse forandringene. Næringsrettet FoU gir i gjennomsnitt god lønnsomhet for bedriftene. Gjennom bedre produkter og spredning av kunnskapen til resten av samfunnet er lønnsomheten også god for samfunnet. Dette er, slik disse medlemmer vil peke på, grunnen til at det offentlige i de fleste land på forskjellige måter stimulerer næringsrettet FoU. Uten en slik stimulans, vil bedriftene slik disse medlemmer ser det, utføre mindre FoU enn det samfunnet er tjent med.

Næringsforskning har under den sittende regjering systematisk blitt utsatt for kutt. Dette representerer en usikkerhet når det gjelder forutsigbarhet og hindrer en tilfredsstillende planlegging. Det norske næringsliv består for det meste av små bedrifter med mindre enn fem ansatte. Disse har bare i liten grad anledning til selv å prioritere forskning.

Det trengs vitenskapelig utstyr for å sikre at forsk­ningen er i stand til å nyttegjøre seg de muligheter som finnes for å holde seg oppdatert. Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiets budsjett inneholdt en økning på 100 mill. kroner til utstyr og næringsforskning.

Disse medlemmer viser til at det som følge av finansinnstillingen er flertall for å opprette et forsk­ningsfond. Fondet er ment å skulle sikre tilstrekkelige midler til fremtidig forskning på områder som er av særlig stor nasjonal og internasjonal betydning. Særlig vil marin-, medisinsk- og miljøforskning settes i fokus.

Sosialistisk Venstreparti

Grunnskolen

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at fra 1992 har ressursinnsatsen pr elev gått ned. Vi har hatt en utvikling med økte forskjeller mellom kommuner og skoler, noe som har gitt et dårligere opplæringstilbud. Barneombudet har i en rapport anslått investeringsbehovet til 15 mrd. kroner for å ruste opp skolene og barnehagene til en standard slik at de oppfyller kravene i forskriften om miljøretta helsevern i barnehager og skoler. Innen 1. januar 1999 skal alle virksomheter som var i drift da forskriften ble iverksatt ( 1. januar 1996) ha ny godkjenning. Dette medlem kan ikke se at departementet har avsatt penger eller på annen måte antydet hvorledes kommunene skal bli i stand til å gjennomføre nødvendige investeringer. Dette medlem tror ikke kommunene vil være i stand til investeringer i denne størrelsesorden uten at statlige midler stilles til disposisjon. Dette medlem viser til Sosialistisk Venstrepartis forslag om å øke lånerammen i Kommunalbanken med 1 mrd. kroner øremerket investeringer i inneklima og opprustning av utearealer og skoleanlegg.

Dette medlem viser til at budsjettforslaget innebærer at statens andel til skolefritidsordningen og kommunale musikkskoler blir redusert, og at en større andel av kostnadene skal over på brukerne som økt foreldrebetaling. Budsjettforliket som er inngått mellom Regjeringen, Høyre og Fremskrittspartiet reduserer statstilskuddet med nærmere 30 pst. i tillegg til reduksjonene som er foreslått.

Dette medlem viser til Sosialistisk Venstrepartis forslag i Budsjett-innst. S. nr. 1 (1998-99) som betyr økt aktivitet både for skolefritidsordningen og musikkskolene med uendret foreldrebetaling.

Dette medlem viser til at Regjeringen i St.prp. nr 1 (1998-99) anslo egenbetalingen i grunnskolen til om lag 100 mill. kroner. Foreldrebetaling i forbindelse med leirskole utgjør hoveddelen av beløpet. Dette medlem antar at beløpet har økt det siste året. Dette medlem mener at egenbetaling er en trussel mot enhetsskolen og det likeverdige utdanningstilbud. Dette medlem viser til vårt prinsipielle standpunkt om at det ikke skal være anledning til å kreve egenandeler for elever i grunnskolen. På denne bakgrunn vises til Sosialistisk Venstrepartis forslag om å øke tilskuddet med 100 mill. kroner.

Dette medlem viser til at det i bevilgningen til kvalitetsutvikling i grunnskolen er en realnedgang på 2-3 pst. Statens bevilgning til etterutdanning av undervisningspersonalet går under denne posten. Dette medlem frykter at dette vil bety at satsningsområdet etterutdanning av lærere kan bli rammet.

Dette medlem viser til Sosialistisk Venstrepartis merknad i Budsjett-innst. S. I (1998-99) med forslag om å bevilge 635 mill. kroner til etterutdanning. Målet er å gi alle lærere i gjennomsnitt minst fire uker etterutdanning/kompetanseheving i løpet av en fireårsperiode.

Dette medlem mener at kjennskap til og bruk av informasjonsteknologi vil bli helt sentralt. Eleven må derfor gjennom utdanningssystemet bli vant til informasjonsteknologien. Dette medlem mener derfor at alle skoler og skolebiblioteker må knyttes til Internett og de må skaffes maskiner som muliggjør dette. Stortinget har allerede vedtatt at staten skal delta i finansieringen av maskiner.

Dette medlem viser til Sosialistisk Venstrepartis merknader i Budsjett-innst. S. I (1998-99) der vi foreslår å bevilge 190 mill. kroner til IT-utstyr.

Dette medlem viser til Sosialistisk Venstrepartis merknader i Innst. O. nr. 70 (1997-98) Opplæringsloven. Sosialistisk Venstreparti foreslo å redusere elevtallet i klassene på ungdomstrinnet til 28. Videre foreslo vi å fastsette et minste timetall til hver klasse.

Dette medlem viser til Budsjett-innst. S. I (1998-99) der det er foreslått å øke rammene i samsvar med forslagene i Innst. O. nr. 70 (1997-98).

Dette medlem viser til at det er foreslått kutt i bevilgningene til språklige minoriteter. For å opprettholde samme realnivå som for 1998 foreslår Sosialistisk Venstreparti i Budsjett-innst. S. I (1998-99) å øke bevilgningen med 30 mill. kroner.

Videregående skole

Dette medlem viser til at bevilgningene til videregående skole vil få en kraftig reduksjon. Det er foreslått reduksjoner både i bevilgningene til kvalitetsutvikling (etterutdanning av undervisningspersonalet) og i lærlingetilskuddet til lærebedrifter. Det er dessuten foreslått å nulle ut investeringstilskuddet til teknisk undervisningsutstyr.

Dette medlem viser til Budsjett-innst. S. I (1998-99) der vi foreslår å bevilge 100 mill. kroner til teknisk utstyr. For blant annet å stimulere til investeringer i IT er det viktig at det øremerkes penger til teknisk undervisningsutstyr.

Å sikre rekrutteringen til undervisningsstillingene i skolen blir en hovedutfordring. Gode tilbud innenfor etterutdanning er ett virkemiddel. Dette medlem viser til merknaden under grunnskolen der Sosialistisk Venstreparti foreslår å gi alle lærere i gjennomsnitt minst fire uker etterutdanning i løpet av en 4-års periode.

Dette medlem viser til Budsjett-innst. S. I (1998-99) der vi foreslår å øke bevilgningen med 165 mill. kroner.

Dette medlem viser til at kjøp av nye skolebøker for elever i videregående skole koster 4 000-5 000 i året. Alle 16-19 åringer har rette til minst tre år i videregående skole. Det er et viktig prinsipp at alle skal kunne benytte seg av retten uavhengig av foreldrenes økonomiske situasjon. Kjøp av skolebøker og andre egenandeler truer retten til videregående skole.

Dette medlem viser til Innst. O. nr. 70 (1997-98) der Sosialistisk Venstreparti foreslo å lovfeste retten til gratis skole - herunder gratis skolebøker.

Dette medlem viser til Budsjett-innst. S. I (1998-99) og forslaget om å bevilge 310 mill. kroner til en utlånsordning, eventuelt bokstipend.

Private skoler

Dette medlem viser til Innst. S. nr. 3 (1998-99) der Sosialistisk Venstreparti foreslo omfattende endringer i tilskuddssatsene for privat skoler.

Dette medlem viser til Budsjett-innst. S. I (1998-99) hvor Sosialistisk Venstreparti foreslår å redusere tilskuddet til private skoler med 210 mill. kroner.

Forskning, utvikling og diverse tilskudd

Dette medlem registrerer at det spesielt for høyere utdanning er lagt inn forholdsvis store nominelle økninger. Dette skyldes delvis en sterk økning av institusjonenes inntekter. Til tross for at det er forutsatt en større egenfinansiering tar dette medlem til etterretning at det de fleste utdanningsinstitusjoner vil få realvekst. Da det er knyttet stor usikkerhet til kostnadsanslagene, spesielt for økningen i lønnskostnadene, mener dette medlem at det er nødvendig å øke bevilgningene ut over forslaget. Dette medlem vil dessuten minne om at en står foran store omstillinger knyttet opp til kompetansereformen. Det er også grunn til å minne om at Norge ligger under OECD gjennomsnitt når det gjelder forskningsinnsats. I den forbindelse er det spesielt viktig å være opptatt av grunnforskningens kår.

Dette medlem viser til Sosialistisk Venstrepartis merknader i Budsjett-innst. S. I (1998-99) der vi foreslår å øke bevilgningene til universitetene og de vitenskapelige høyskolene med 100 mill. kroner. Tilsvarende foreslår vi å øke bevilgningene til de statlige høyskolene med 80 mill. kroner.

Dette medlem viser til at flere institusjoner står foran store investeringsbehov. Dette skylde både samlokalisering av institusjoner som driver på flere steder, men også opprusting og utvidelse av gamle bygninger.

Dette medlem viser til Sosialistisk Venstrepartis forslag i Budsjett-innst. S. I (1998-99) der vi forslår å avsette penger til nybygg ved Høyskolen i Nesna og til nytt IT bygg ved Universitet i Oslo.

Stipend og sosiale formål

Dette medlem registrerer at det ikke er foreslått økning i stipendandelen. Det er grunn til å minne om at Regjeringen i sitt politiske grunnlag har lovet at stipendandelen skal økes til 40 pst. i løpet av inneværende periode. Kostnadsnormen er foreslått økt med 3,5 pst. Dette betyr at studenter som er avhengig av lån og stipend fra Lånekassen ikke få kompensasjon for prisøkningen.

Dette medlem viser til Sosialistisk Venstrepartis prinsipielle standpunkt om at renten i Statens lånekasse for utdanning bør være politisk styrt. Det økte generelle rentenivået som en har hatt i høst viser det urimelige i en markedsstyrt rente. En politisk styrt rente som er vesentlig lavere enn markedsrenten er et politisk signal om at investering i utdanning og kompetanseheving skal verdsettes på en annen måte enn lån til forbruk.

Dette medlem viser til Sosialistisk Venstrepartis forslag i Budsjett-innst. S. I (1998-99) der vi foreslår at stipendandelen økes til 32 pst. Sosialistisk Venstreparti foreslår dessuten økning i kostnadsnormen. I tillegg foreslår Sosialistisk Venstreparti en politisk styrt rente på 4,8 pst.

På landsbasis er det kun ca. 18 pst. av studentene som får tilbud om bolig i samskipnadenes boliger. Regjeringen foreslår å øke tilskuddsrammen for antall boliger med 100 til 600. Boligsituasjonen for studenter er mange steder prekær. Det er absolutt nødvendig å få fortgang i arbeidet med nye boliger. Spesielt alvorlig er situasjonen i de større byene.

Dette medlem viser til Sosialistisk Venstrepartis forslag i Budsjett-innst. S. I (1998-99) der vi foreslår å øke rammen til 1 000 nye boliger.

3.4 Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til Regjeringens politiske grunnlagsdokument der skole og utdanning er vektlagt som sentrale elementer på terskelen til et nytt årtusen. Økt satsing på utdanning og kompetanse er avgjørende for å gi livskvalitet, øke verdiskapningen, bevare velferden samt å sikre en forsvarlig ressursforvaltning. Gjennom utdanning skal samfunnet tilføres verdier, holdninger og kunnskaper til å løse fremtidens utfordringer. Grunnleggende i utdanningssystemet er enhetsskolen som skal sikre alle elever et likeverdig skoletilbud uavhengig av geografi, kjønn, kulturell bakgrunn og økonomisk evne. Skolen er en viktig møteplass der elevene får utviklet toleranse og forståelse i møte med sine medelever. For å bidra til dette er disse medlemmer glad for at Regjeringen vil videreføre innsatsen for å forebygge rusmisbruk, rasisme, mobbing og vold, bl.a. gjennom økt medvirkning fra barn og unge i for eksempel elevrådsarbeid og demokratiutvikling. Skolen skal bidra til at barn og unge blir utfordret til selv å engasjere seg og ta standpunkt mot krenkende holdninger og handlinger. I denne sammenheng vil disse medlemmer peke på betydningen av å videreutvikle samarbeidet mellom hjem og skole. For øvrig mener disse medlemmer at det er viktig å finne en sunn balanse mellom sentral styring og lokal og pedagogisk handlefrihet i videreutviklingen av skolen. Disse medlemmer vil peke på at ved bruk av entreprenørskap som tenkemåte og tiltak, og utvikling av videregående skoler som ressurssentre, kan skolene få sitt særpreg samtidig som nasjonale læreplaner sikrer den nødvendige enheten.

Disse medlemmer viser til at det de siste årene har blitt igangsatt store reformer i skoleverket. Det er av avgjørende betydning at disse følges opp med de nødvendige midler for å sikre kvaliteten på undervisningen samt gi både elever og lærere et godt arbeids- og læringsmiljø. Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise til St.prp. nr. 1 (1998-99), der Regjeringen viser til en videreutvikling av kvalitet på alle nivåer i utdanningen; herunder evaluering av Reform 97 og en stortingsmelding om likeverdig opplæring i tråd med enhetsskolens prinsipper og et nasjonalt vurderingssystem for grunnskolen og den videregående opplæringen.

Disse medlemmer viser til at det i St.meld. 23 (1997-98) Om opplæring for barn, unge og voksne med særskilte behov, ble lagt fram forslag om å styrke det spesialpedagogiske hjelpe- og støtteapparatet med om lag 300 årsverk til lokal PP-tjeneste, og at det som et resultat av dette vil bli gjennomført et bredt praksisrettet kompetanseutbyggingsprogram med lokal PP-tjeneste og skoleledelse som målgruppe. Disse medlemmer ser på dette som viktig for å sikre en opplæring med kvalitet for den enkelte, selv om utgangspunktet er forskjellig når det gjelder interesser og forutsetninger.

St.meld. nr. 42 (1997-98) Kompetansereformen, som nå ligger til behandling i Stortinget, vil etter disse medlemmers oppfatning gi viktige føringer for arbeidet med å utvikle mer brukertilpassede og fleksible opplæringstilbud som imøtekommer voksnes behov for faglig og personlig utvikling. Disse medlemmer vil peke på betydningen av at arbeidslivet selv, offentlige myndigheter på forskjellige nivåer og utdanningstilbyderene må spille på lag for at norsk arbeidsliv skal få den kompetansetilførselen som er nødvendig for en positiv utvikling. Samtidig vil disse medlemmer understreke at uten individets engasjement, interesse og motivasjon blir det lite eller ingen læring og kompetanseutvikling.

Disse medlemmer merker seg for øvrig at Regjeringen vil satse på IT-utdanning og bruk av ny teknologi i opplæringen; både i grunnskolen og i høyere utdanning, og viser til at Regjeringen har opprettet mer enn 800 nye studieplasser i løpet av 1998. Disse medlemmer er opptatt av å videreføre den høye kapasiteten innenfor IT-utdanningen. Det er også viktig å ha fokus på hvordan IT kan bidra til å gjøre opplæringen mer tilgjengelig for voksne.

Disse medlemmer ønsker å styrke forskningen, og peker på den betydning grunnforskningen har i en langsiktig strategi for å bygge opp kompetansen i landet. Disse medlemmer ser det derfor som positivt at Regjeringen prioriterer nettopp grunnforskning og midler til frie prosjekter når man i dette budsjettet snur en negativ trend for satsingen på forskning. Disse medlemmer vil samtidig understreke betydningen av at satsingen fortsetter. Disse medlemmer merker seg at det skal satses spesielt på grunnleggende marin forskning der Norge har spesielle forutsetninger for å videreutvikle en spisskompetanse. Det er også gledelig at det satses på medisinsk grunnforskning som lenge har trengt et løft. Disse medlemmer synes det er positivt at de samlede bevilgningene til universiteter og høgskoler øker til nesten 14,3 mrd. kroner i 1999, og at Regjeringen prioriterer å opprette 1 267 nye studieplasser ved universitetene og de statlige høgskolene innenfor helsefag- og IT-utdanninger.

Disse medlemmer ser Den norske kirke som den sentrale forvalter av vår kristne kulturarv. Disse medlemmer mener at den bør og vil være en åpen og inkluderende folkekirke som er tilstede når folk har behov for omsorg, og en møteplass der mennesker kan søke indre trygghet i fellesskap med andre. Den norske kirke som trossamfunn skal etter disse medlemmers mening ha frihet og et best mulig grunnlag for å kunne møte utfordringene som en bekjennende, misjonerende og diakonalt arbeidende kirke. Disse medlemmer merker seg at det kirkelige selvstyret har blitt styrket gjennom reformarbeid som omfatter lov- og regelverk og målretting av kirkeforvaltningen. Det er viktig at bredden av kirkens medlemmer engasjeres og får anledning til å utfolde seg i den lokale menighets virksomhet og som medlemmer i de valgte kirkelige organer. Disse medlemmer mener at prestetjenesten er en fundamental tjeneste i kirken, og merker seg at Regjeringen har prioritert en styrking av driftsbevilgningen til presteskapet med 9 mill. kroner utover ordinær kompensasjon for lønns- og prisvekst, noe som gir rom for mer enn 20 flere årsverk for vikarer.

Disse medlemmer ser det som positivt at Den norske Sjømannsmisjon får en økning på kroner 0,8 mill. kroner utover Regjeringens forslag og at tilskuddet til døvemenighetene er økt i forhold til i 1998.

3.5 Fremskrittspartiet

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil fremheve at utdanning er viktig for hvert enkelt menneske på bakgrunn av egne spesifikke målsettinger og behov for å være «et gagns menneske». Den samfunnsmessige konsekvens vil da bli en velutdannet befolkning og en nasjon med et stort fremtidsrettet utviklingspotensial. Etter disse medlemmers syn er det ikke spesielt tjenlig å bruke utdanning som politisk virkemiddel for å pynte på statistikker fra Arbeidsmarkedsetaten, noe som kan sies å ha vært praksis tidligere.

Disse medlemmer vil derfor understreke at den beste drivkraften i utdanningssystemet er motivasjon til å tilegne seg kunnskaper av best mulig kvalitet. Kunnskapsformidling må derfor, på ny, få en egen og ønsket verdi. Dette også uavhengig av begreper som «forståelse av at barn og unge med ulik sosial og kulturell bakgrunn og evner går på samme skole og i samme klasse».

Etter disse medlemmers forståelse er ulikheter normalt både i et lokalt og globalt historisk og nåtidig perspektiv. Hensikten med all undervisning må etter disse medlemmers mening være å skape den grunnleggende sikkerhet hos alle barn og unge at de blir i stand til å ta vare på seg selv gjennom deltagelse i arbeids- og samfunnsliv. Hver og en ut i fra personlige ønsker og behov.

For å nå dette målet skisserer disse medlemmer følgende om skolen:

Skolemodellen for alderstrinnet må være basert på et høyt kunnskapsnivå relatert til det enkelte alderstrinnet og inneha en stigende progresjon for klassen og hver enkelt elev. En klar målsetting må være at alle skal nå så langt de har evner til innenfor en individuell kunnskapsstige. Derfor skal skolens ressurser brukes til kunnskapsformidling.

Skolefritidsordningen bør ikke være en prioritert oppgave for skolen. SFO er et godt tilbud til yrkesaktive foreldre, men er ikke kunnskapsformidling og er ikke en offentlig oppgave for skolen. Disse medlemmer viser til frikommuneforsøket i Sund kommune, hvor ideen om SFO ble født og satt ut i livet, på bakgrunn av foreldrenes definerte behov for barnepass før og etter skoletid. Fremtidig SFO vil best ivaretas ved foreldrestyring og selvfinansiering, basert på foreldrenes behov. En slik modell vil frigi store ressurser til kunnskapsformidling i skolen og fremfor alt vil denne modellen fremme likebehandling av barn. Disse medlemmer vil derfor fremme følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen utarbeide forskrifter for skolefritidsordningen, basert på frikommuneforsøket i Sund kommune i Hordaland og Sund kommunes erfaringer. Det vil si en skolefritidsordning ut fra foreldrenes egendefinerte behov hva angår kapasitet, bemanning og åpningstider. Skolefritidsordningen skal være selvfinansierende og foreldrestyrt.»

Disse medlemmer vil videre vise til at den økonomiske fordeling av rammetilskuddet ikke fremmer likebehandling av barn i skolen, verken mellom barn av norske borgere eller mellom norske borgere og den store gruppen innvandrere. Som et eksempel nevnes innføring av L97 på Samisk i kommuner i de tre nordligste fylkene som en åpenbar forskjellsbehandling. Innføringen av L97S skjedde uten at foreldrene ble «hørt» og gitt anledning til å reservere seg. Disse medlemmer kan ikke akseptere slike åpenbare brudd på lovverk som slår fast at det er foreldre som tar avgjørelser på vegne av egne barn og derigjennom er rettslig ansvarlige for at barna får bl.a. opplæring. Det er spesielt uheldig at det offentlige fører en politikk som ikke er lik, men varierer ut fra geografi og historiske hendelser. Tilskudd til undervisning i finsk og opplæring av språklige minoriteter er et annet slikt punkt. Disse medlemmer vil påpeke at slike tilskuddsordninger skaper forskjeller mellom norske barn, og at disse gruppene ikke får tilstrekkelig opplæring i norsk.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag :

«Stortinget ber Regjeringen om å endre §§ 2-7 og §§ 6-8 i opplæringsloven, slik at språklige tilskudd til disse gruppene opphører, og at disse gruppene får tilstrekkelig opplæring i norsk.»

Disse medlemmer viser til at undervisning i norsk og i norske forhold er viktig for integreringen av innvandrere, men når det gjelder ønske om å beholde egenarten hos hver enkelt innvandrer (kultur og språk), er dette etter disse medlemmers syn ikke en offentlig norsk oppgave. Oppgaver av en slik art ansees å tilhøre foreldreansvaret.

Disse medlemmer viser i tillegg til St.meld. nr. 14 (1997-98) om foreldremedvirkning, Ot.prp. nr. 46 (1997-98) Opplæringsloven og St.meld. nr. 23 (1997-98) om spesialundervisning og fraksjonens merknader i disse.

Reform 97 skal evalueres, og disse medlemmer anser det som spesielt viktig at denne evalueringen foretas også blant skoler, lærere og ikke minst foreldre som var skeptiske eller motstandere av reformen for å få et balansert syn. Disse medlemmer henstiller til Regjeringen om å legge inn disse betingelser i evalueringen, og foreslår:

«Stortinget ber Regjeringen legge inn betingelser om en bred evaluering av Reform 97, også blant kommuner, skoler, lærere og foreldre som ikke var positive til innføring av reformen.»

Disse medlemmer viser i tillegg til sine merknader og forslag om organisering av skolene med foreldreflertall i driftsstyrer og finansiering etter en modell hvor pengene følger eleven (stykkpris) i Budsjett-innst. S. nr. 12 (1997-98) og fremmer forslagene på ny:

«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om endret finansieringsmodell i grunnskolen, slik at pengene følger eleven - stykkpris - fremfor rammefinansiering, og at alle offentlige grunnskoler omdannes til selvstendige økonomiske enheter med egne styrer. Private grunnskoler og hjemmeundervisning med sikring av fagkrets skal finansielt likestilles med offentlige grunnskoler.»

«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om endret finansieringsmodell for videregående skoler, slik at pengene følger eleven - stykkpris - i stedet for rammefinansiering. De offentlige videregående skoler blir selvstendige økonomiske enheter med egne styrer. Private videregående skoler skal likestilles med offentlige når det gjelder finansielle spørsmål.»

Videre påpeker disse medlemmer at det fortsatt ikke foreligger en helhetlig evaluering av Reform 94, men at en delevaluering vil bli fremlagt i 1999. Imidlertid er man kjent med innholdet i tre arbeidsrapporter i evalueringen. Det er derfor med en viss grad av skepsis en leser og hører om begrepet «best mulig for flest mulig» som en forløsende formel i denne sammenhengen. Dette er spesielt fordi uttrykket henspeiler på et tenkt gjennomsnitt av alle i videregående opplæring. Det er derfor betimelig å stille spørsmål om denne matematisk definerte gjennomsnittseleven kan eksistere i virkelighetens verden.

Innenfor videregående opplæring er det etter disse medlemmers oppfatning viktig å revurdere den teoretiske delen av yrkesopplæringen. Yrkesutdanning i videregående skoler må organiseres ut i fra sin egenart, med en sterk tilknytning til arbeidslivet. En fortsatt utstrakt akademisering av yrkesutdanningen, med overdreven vekt på teori i starten av utdanningen må unngås. Det kan være riktig på bakgrunn av erfaringer å erkjenne at valg av yrke ofte tas som en følge av venners valg og generell popularitet enn ut fra et overordnet kvalitativt, egendefinert valg. Mange kommer derfor i en situasjon med mistrivsel og håpløshet, noe som ofte resulterer i svakere resultater, stort fravær, mobbing, vold og ungdomskriminalitet. Motivasjon, ansvarliggjøring og trivsel øker konsentrasjonen og arbeidslysten, dette medfører bedre resultater, reduksjon av det store fraværet, mindre mobbing, mindre voldsbruk, etc.En øket kvalitet av studie- og yrkesrådgivningen på ungdomsskoletrinnet gir bedre mulighet for riktige studie-/yrkesvalg som igjen forårsaker god motivasjon og trivsel.

Disse medlemmer fremmer derfor forslag:

«Stortinget ber Regjeringen om å ta nødvendige skritt for å bedre veiledningen/rådgivningen på ungdomsskolen.»

Disse medlemmer har merket seg at frafallet i den videregående skole er betydelig. Det er lagt frem informasjon om at 50 pst. av langtidsledig ungdom, som er registrert ved arbeidskontorene, ikke har grunnleggende lese- og skriveferdigheter og av denne grunn er de meget vanskelig å sysselsette. Videre er det utført en undersøkelse av LO blant medlemmer i Trondheim, som viser at 20 pst. av disse også mangler grunnleggende lese- og skriveferdigheter. Etter disse medlemmers oppfatning er opplysningene som fremkommer fra Arbeidsmarkedsetatens statistikker og LO sin undersøkelse, et klart tegn på store svakheter både i grunnskolen og i videregående opplæring. Svakhetene i skolen tydeliggjøres også ved et stadig økende antall søknader om å drive private grunnskoler. I områder hvor den offentlige skolen enten er vedtatt nedlagt, eller trues av nedleggelse, vises dette spesielt. Sist, men ikke minst må vi ta inn over oss det økende antallet barn som får sin opplæring i hjemmet. Disse medlemmer vil fremme forslag som gjør det mulig å opprettholde drift av for eksempel grendeskolene, og gi større innflytelse og ansvar for egen læring på videregående skole.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at nedleggingsstruede grendeskoler kan opprettholdes, ved at foreldregrupper, enkeltpersoner eller andre interesserte kan søke utdanningsdirektøren om dette, og at den beregnede andel av kommunens rammetilskudd for de angjeldende barn trekkes inn fra kommunen og via utdanningsdirektøren kanaliseres til et opprettet driftsstyre. Driftsstyrets sammensetning skal bestå av foreldre, lærere, annet personale og representant for utdanningsdirektøren. Driftsansvarlig(e) skal ha flertall i styret.»

Videre vil disse medlemmer vise til opplæringsloven som etter planen skal iverksettes i august 1999. Loven baserer seg på at offentlig skolegang er gratis. Gratisprinsippet er imidlertid diskutabelt, noe disse medlemmer bemerket både i lovarbeidet og i debatten. I denne sammenheng vil disse medlemmer påpeke at det ved mange skoler er egenandeler ved kopiering, ekskursjoner, leirskoler og ved innkjøp av forbruksmateriell og enkelte læremidler. Det essensielle er imidlertid hvorvidt stat, fylke og kommuner har en flertallsvilje som sikrer alle barn og unge som velger den offentlige skole, tilstrekkelig grunnopplæring. Dette anser disse medlemmer som viktig i en verden hvor tettheten mellom land og verdensdeler stadig blir mindre, og kravene til kunnskap derfor øker. Disse medlemmer ser også «Etter- og videreutdanningsreformen» som et ledd i denne sammenhengen. Reformen er nødvendig behandling av symptomene på en ufullstendig og dårlig fungerende «einskapskule» enn en viktig og nødvendig reform.

Disse medlemmer vil i tillegg påpeke at de fylkeskommunale arbeidsinstituttene må sikres en fremtid ut fra den egenart og nytteverdi, som instituttene har utviklet gjennom praktisk arbeid rettet mot spesielt ungdom de senere år.

Disse medlemmer fremmer derfor igjen Fremskrittspartiets alternative løsningsmodeller, som vil gi tilstrekkelig og variert tilbud om opplæring på alle nivå. Kort sagt vil modellen gi mangfold og valgfrihet, samtidig med en reell sikring av økonomisk uavhengighet og forutsigbarhet.

Høyere utdanning

Etter disse medlemmers syn er det ingen selvfølge at alle, uansett evner og grunnleggende kunnskaper, for enhver pris skal utdannes som akademikere eller forskere. Valg av utdanning/yrke skal være den enkeltes rett, men som alle andre retter følger det også et ansvar. Nemlig ansvaret for, via valgt yrke, å ta ansvar for egen fremtidige inntekt. Disse medlemmer vil, i et slikt perspektiv, hevde at alle yrker er innbyrdes likeverdige og nødvendige i et samfunn under kontinuerlig utvikling. Høyere utdanningsinstitusjoner skal utvikle høy faglig kvalitet og være deltagere og premissleverandører i en kritisk samfunnsdebatt. En kritisk og konstruktiv samfunnsholdning utvikles best i selvstendige miljøer med bred kontaktflate utad.

Disse medlemmer er kjent med at rekrutteringen til høyere utdanning har blitt bredere de siste årene. Det er viktig at undervisningsressurser benyttes på en slik måte at den faglige kvalitet holder et meget høyt nivå. Videre må det bemerkes at en ikke må bruke unødvendige ressurser til sosiale og pedagogiske formål som ikke uten videre styrker det faglige nivået hos det enkelte individ. God undervisning er ikke bare et spørsmål om lærerressurser, men også et spørsmål om studentenes eget initiativ. Disse medlemmer vil derfor oppmuntre til at de små ressurser som er nødvendige for eventuelt å øke motivasjonen og initiativet hos studentene blir brukt til dette formål.

Disse medlemmer vil peke på at overdreven administrasjon og styring av universiteter og høyskolesektoren må opphøre, og at administrasjonen i sitt arbeid er ansvarlig for å fremme faglig kvalitet ikke bare i eget arbeid, men likeså med tanke på undervisere og forskere tilsatt ved institusjonen.

Disse medlemmer er oppmerksom på at høyere utdanning, og da spesielt universitetene har en lite fleksibel struktur. Nødvendige og raske omstillinger er tilnærmet umulig. Omplassering av for eksempel professorer fra et fakultet til et annet, eller mellom universiteter er som regel ikke gjennomførbart da denne gruppen sjelden har den nødvendige bredde på sine faglige kvalifikasjoner. Disse medlemmer vil derfor fremme forslag om endring/tilpassing av Arbeidsmiljøloven slik at åremålsstillinger og andre typer midlertidige stillinger kan nyttes friere enn i dag.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag :

«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å endre lover og regelverk om ansettelser ved utdanningsinstitusjoner, slik at det blir lettere å tilpasse arbeidsstokken til det behov som til enhver tid eksisterer ved den enkelte utdanningsinstitusjon.»

Disse medlemmer vil peke på at erfaringer fra både lærer-, helse- og sosialfagutdanningene viser at studenter som er funnet uskikket eller uegnet for yrket de studerer ved en høyskole, ikke har problemer med å fortsette samme utdanning ved en annen høyskole. Disse medlemmer vil på bakgrunn av preventive hensyn til fremtidige klienter/elever, be Regjeringen innføre regler som ivaretar kravet om skikkethet på en tilfredsstillende måte.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen innføre regler som sørger for at studenter som er funnet uskikket eller uegnet til et yrke innen lærer-, helse- og sosialfagutdanningene, ikke skal kunne fortsette samme utdanning ved en annen skole.»

Disse medlemmer mener at studiefinansieringen bør legges om slik at studenter som fullfører studiene innenfor normert studietid belønnes. Disse medlemmer vil derfor øke stipendene, men gjøre stipendandelen avhengig av at studenten fullfører en godkjent utdannelse. Dersom studenten mot formodning ikke fullfører utdannelsen som er påbegynt, vil mottatt stipend bli omgjort til lån, med mindre det foreligger helsemessige, sosiale eller andre særlige hensyn. Funksjonshemmede som på grunn av sin funksjonshemming trenger mer tid for å sluttføre sin universitets- eller høyskoleutdannelse, må etter disse medlemmers syn få rimelig tilleggstid finansiert ved stipend.

Studenter ved universiteter og høyskoler er i dag ikke i lovens forstand innbyggere i den kommunen de bor i studietiden. Tvert imot er studentene manntallsført i den kommunen de bodde i før de startet sine studier. Av denne grunn har ikke studenter de samme rettigheter som ordinære innbyggere, men er avhengig av et sy­stem med studentvelferd. Disse medlemmer er av den oppfatning at studenter bør behandles på lik linje med andre innbyggere i den kommunen de bor under studietiden. Det vil bety at de er brukere av kommunens helsetjenester, barnehagetilbud m.m.

Den siste tids diskusjon om rente på studielån har etter disse medlemmers syn blitt aktualisert på ny ved renteoppgangene som har vært i år. Mye energi fra et stort antall studenter og politikere har etter disse medlemmers syn vært brukt for om mulig å få endret Stortingets vedtak om markedsstyrt rente. En av forutsetningene ved vedtaket var at Statens lånekasse for utdanning skulle fungere mer som bank enn offentlig institusjon. Det er imidlertid beklagelig etter disse medlemmers oppfatning, at lånekassens administrative og regnskapsmessige systemer ikke for tiden mestrer fastrente. Dette er ikke tilfredsstillende.

Etter disse medlemmers vurdering er det ikke størrelsen på renten som er et problem for studentene, men snarere hvordan den enkelte som ferdig utdannet skal bli i stand til å betale renter og avdrag på lånet sitt i tillegg til normale kostnader for førstegangs etablerere. Disse medlemmer kan ikke se at slike vurderinger har vært debattert og fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen fremme nødvendige lov- og regelendringer, slik at det kan gis fradrag på selvangivelsen for renter og avdrag på studielån.»

Disse medlemmer vil påpeke at det på de studie­steder som ligger i pressområder er en stor mangel på egnede studentboliger. Dette er uheldig da det gir de som studerer i disse områdene dårligere vilkår kostnadsmessig, enn andre studenter.

For å rette på dette foreslår derfor disse medlemmer følgende:

«Stortinget ber Regjeringen om å fremme forslag om å endre Husbankens regler for utlån til bygging av student- og elevboliger, slik at prosjekter i områder med press på arealene og høye tomtepriser ikke blir skrinlagt på grunn av Husbankens låneregler.»

Disse medlemmer er av den oppfatning at statlige universiteter og høgskoler bør være selvstendige og selvstyrte stiftelser. Disse medlemmer mener at private høgskoler og universiteter skal økonomisk likebehandles med de offentlige innenfor dagens system, hvilket innebærer at det innføres en stykkprisfinansiering også på dette området.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen foreslå at det innføres et nytt økonomisk tilskuddssystem til universiteter og høgskoler, basert på stykkprisprinsippet om at pengene følger studenten.»

«Stortinget ber Regjeringen foreslå at norske universiteter og høgskoler omdannes til selvstyrte stiftelser.»

Disse medlemmer er av den oppfatning at forsk­ning er en viktig og naturlig del av et lands utvikling. Det må derfor være en balanse mellom grunnforsk­ning, foretatt hovedsakelig på universitetsnivå og grunnforskning utført ved andre institusjoner. Dette blir hovedsakelig gjort for å øke og vedlikeholde landets generelle kunnskapsmengde. Den anvendte forskning som for eksempel medisinsk forskning, marin forskning og forskning innen primærnæringene og petrokjemi bør gi et økt og stabilt grunnlag for nye og bedre tilpassede næringsmuligheter både i sentrale områder og ikke minst i distriktene.

Disse medlemmer finner allikevel grunn til å vise til NIFU rapport nr. 6/98 om «Erfaringer med nytt finansieringssystem for forskningsinstitutter ...». Rapporten går inn i Norges forskningsråds økonomiske og rådgivende oppgaver vs. forskningsinstituttene. For ordens skyld vil disse medlemmer kort kommentere enkelte sider ved institutter. Om virkeområdet heter det at «retningslinjene skal som hovedregel gjelde alle forskningsinstitutter der forskning utgjør 50 pst. eller mer av instituttets samlede aktivitet, og der instituttet mottar statlige midler». Det presiseres at retningslinjene «omhandler kun den statlige finansieringen av instituttenes forskningsaktiviteter. Instituttenes eventuelle forvaltningsoppgaver omfattes ikke av retningslinjene».

Disse medlemmer vil kort vise til at basisbevilgninger til 60 institutter er underlagt retningslinjene. Disse forskningsinstitutter deles så i to grupper, hvor den ene gruppe består av 47 institutter der NFR er tillagt et budsjettansvar og som i hovedsak får sine basisbevilgninger via NFR. Disse er i det vesentlige juridisk sett frittstående stiftelser eller aksjeselskaper. De resterende 13 institutter mottar basisbevilgninger direkte fra et departement, og disse har NFR et rådgivende ansvar for. Av de 13 institutter i gruppe to får seks institutter midler fra flere departementer. Det er i alt 11 departementer som har et forhold til instituttpolitikken. Disse instituttene er statlige og fire av dem er forvaltningsorganer med særskilte fullmakter.

Etter disse medlemmers skjønn kan ikke det nye finansieringssystemet med de innlagte rapporteringsrutiner og kvalitetssikring fungere optimalt. Det kan fortone seg som problematisk å få en total oversikt over de statlige instituttene fordi bevilgningene til disse ikke kommer klart frem i det enkelte budsjett. Selve instituttpolitikken oppfattes heller ikke som helt samordnet med programstyrenes virksomhet. Dette er et viktig virkemiddel for NRF. Retningslinjene setter forbud mot subsidiering ved hjelp av grunnbevilgningen. I tillegg hevdes det at midler til programmer og prosjekter må kunne nyttes i større blokker for å unngå for mye oppsplitting.

På bakgrunn av informasjon gitt bl.a. i NUFI rapport nr. 6/98 og departementets vurderinger i St.prp. nr. 1 (1998-99) fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Det henstilles til Regjeringen å utrede tiltak med tanke på en synliggjøring av driftsutgifter og basisbevilgninger ved de instituttene som finansieres av departementet. Videre anmodes det om en klargjøring av kvalitetssikringssystemer for de samme institutter.»

3.6 Høyre

Komiteens medlemmer fra Høyre konstaterer at kunnskaper og forskning er avgjørende for et lands utvikling. Bedre utdannelse og satsing på forsk­ning og utvikling er nødvendig for å møte en fremtid der Norge i mindre grad enn i dag kan basere seg på oljeinntekter. Høyre legger derfor stor vekt på å utvikle og prioritere en målrettet kunnskapspolitikk, med sikte på å styrke kvalitet og kunnskapsformidling i alle deler av utdannelsessystemet - fra grunnskole til høyere utdannelse. Disse medlemmer legger også vekt på at kunnskap og viten er nøkkelen til forståelse og videreutvikling av den felles nasjonale kulturarv.

Disse medlemmer henviser til at Stortinget i sesjonen 1997-98 behandlet en rekke større skolepolitiske saker av prinsipiell karakter, bl.a. opplæringsloven, meldingen om foreldrenes medvirkning i skolen og meldingen om kompetansesentrene for spesialundervisning. Høyre har i alle disse sakene fremmet sine prinsipielle holdninger til viktige skolepolitiske spørsmål, og har også fremmet en rekke konkrete forslag med sikte på å styrke kvalitet og på å bygge ned detaljreguleringene i skolen. Under behandlingen av opplæringsloven gikk Høyre bl.a. inn for å sikre den enkelte skole og den enkelte lærer stor frihet ved valg av undervisningsmetode og praktisk utformning av undervisningen - innenfor rammen av nasjonalt vedtatte mål. Høyre gikk nok en gang imot forbudet mot å foreta gruppedeling etter nivå og tok opp forslag om fritt skolevalg både i grunnskolen og videregående skoler. Høyre fremmet også flere forslag med sikte på å styrke kvaliteten i lærerutdannelsen. Disse medlemmer finner ikke grunn til å gjenta en mer utfyllende fremstilling av Høyres utdannelsespolitikk i denne innstilling, og vil nøye seg med å henvise til Høyres merknader i de respektive innstillinger: Innst. O. nr. 70 (1997-98), Innst. S. nr. 117 (1997-98) og Innst. S. nr. 228 (1997-98).

Disse medlemmer henviser til at skole og utdannelse også for 1999 er blant de høyest prioriterte områder i Høyres alternative budsjett, med en ressurs­økning på 100 mill. kroner utover Regjeringens forslag. I tillegg ble det omprioritert vel 350 mill. kroner innenfor Regjeringens forslag, slik at Høyres alternative budsjett økte spesielt prioriterte områder med 485,5 mill. kroner (inkludert en økning på 20 mill. kroner til kirkelige formål).

Høyre har for 1999 - som for inneværende år - valgt å gi særlig prioritet til høyere utdannelse og forskning, gjennom forslag om å styrke dette område med vel 300 mill. kroner, samtidig som det er lagt inn midler til fordring av studiefinansieringen og øket satsing på studentboliger. Høyres forslag tok sikte på å gi bedre forhold for grunnforskningen, som i betydelig grad skjer ved universitetene.

Disse medlemmer henviser også til at Høyres alternative budsjett gav rom for fortsatt satsing på etterutdannelse for lærere, både i grunnskolen og videregående skole, gjennom forslag om å bevilge 40 mill. kroner utover Regjeringens forslag. Høyre gikk også inn for å øke timetallet i grunnskolen med en uketime på småskoletrinnet og mellomtrinnet (1-7. klasse). Dette forslaget var som i tidligere år kombinert med forslag om reduksjon i det statlige tilskuddet til skolefritidsordninger.

Disse medlemmer konstaterer at Høyres alternative budsjett for 1999 ble nedstemt under finansdebatten, og vil derfor ikke ta opp forslagene fra det alternative budsjett i foreliggende innstilling.

3.7 Samlet oversikt over partifraksjonenes bevilgningsforslag

Tabellen nedenfor viser de ulike bevilgningsforslagene i denne innstillingen og hvordan disse avviker fra Regjeringens forslag. Avviket er angitt i parantes under forslaget til bevilgningssum. Tabellen omfatter bare de kapitler og poster der det er foreslått endringer.

Bevilgningsforslagene fra Arbeiderpartiet og fra Sosialistisk Venstreparti er gjengitt i sin helhet mot slutten av innstillingen under pkt. 7. Forslag fra mindretall. Bevilgningsforslaget fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Venstre er ført ut som komiteens innstilling til vedtak under pkt. 8. Komiteens tilråding.

Tabell: Sammenlikning av bevilgningsforslag, avvik fra Regjeringens forslag. Beløp i hele 1 000 kroner.

Rammeområde 17