2. Nasjonalbudsjettet for 1998
2.1 Hovuddraga i den økonomiske politikken og utviklinga
2.1.1 Overordna mål og retningsliner
2.1.1.1 Samandrag frå St.meld. nr. 1(1997-1998) (regjeringa Jagland)
De overordnede målene for Regjeringens økonomiske politikk er å sikre arbeid til alle, videreutvikle det norske velferdssamfunnet og bidra til en bærekraftig økonomisk utvikling.
Den økonomiske politikken må baseres på en forsvarlig forvaltning av landets petroleumsformue. Petroleumsinntektene motsvares i stor grad av at olje- og gassreservene tappes. En betydelig del av petroleumsinntektene må derfor settes til side, slik at vi kan møte økte framtidige pensjonsforpliktelser og et økt pleiebehov som følge av at antallet eldre øker sterkt, uten å måtte skjære kraftig ned på andre velferdstilbud.
I dagens konjunktursituasjon, med en sterk oppgang og økende press i norsk økonomi, må bruken av oljeinntekter reduseres. Dette er nødvendig for å hindre for sterk pris- og kostnadsvekst, slik vi opplevde på midten av 1980-tallet. Da ble industrien og andre konkurranseutsatte næringer bygd ned, slik at et ble nødvendig å møte oljeprisfallet i 1986 med kraftige innstramminger i den økonomiske politikken.
Retningslinjene for den økonomiske politikken i årene framover tar utgangspunkt i en videreutvikling av solidaritetsalternativet:
| - | Finanspolitikken skal brukes aktivt til å jevne ut svingninger i økonomien, og skal være forsvarlig i et langsiktig perspektiv. |
| - | Pengepolitikken skal rettes inn mot en stabil kronekurs målt mot europeiske valutaer. |
| - | Inntektspolitikken og arbeidsmarkedspolitikken skal bidra til lav pris- og kostnadsvekst, slik at den kostnadsmessige konkurranseevnen opprettholdes og sysselsettingen understøttes. |
| - | Økonomiens virkemåte bedres, slik at landets samlede ressurser utnyttes best mulig. |
2.1.1.2 Samandrag frå St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 3(1997-1998) (regjeringa Bondevik)
Regjeringens økonomiske politikk skal legge til rette for en langsiktig, økologisk og forsvarlig ressursforvaltning og arbeid til alle.
Velferdssamfunnet skal utvikles slik at alle i størst mulig grad gis trygghet og muligheter til utfoldelse i de ulike faser av livet. Det skal sikre verdighet i alderdommen, behandling av pleie ved sykdom og økonomisk trygghet ved uførhet og arbeidsledighet. Dette forutsetter at det gis rom for en omfattende offentlig sektor i norsk økonomi.
I forhold til regjeringen Jaglands budsjettforslag øker Regjeringen bevilgningene til ulike velferdsformål, spesielt innenfor helse, familie og miljø. Kommuneøkonomien styrkes som en del av den økte innsatsen på disse områdene. Det foreslås å øke minstepensjonene og å innføre en ordning med kontantstøtte til småbarnsfamilier.
En sunn økonomi er en nødvendig forutsetning for velferdssamfunnet. Den økonomiske politikken må derfor bidra til en stabil økonomisk utvikling, og bygge på gode og stabile rammebetingelser for næringslivet. Dette vil gi et langsiktig grunnlag for høy sysselsetting og lav arbeidsledighet. Arbeid er en viktig forutsetning for den enkeltes og familienes velferd og trivsel.
Oljeformuen må forvaltes slik at den også kommer kommende generasjoner til gode, og slik at det ikke skapes et for sterkt press i norsk økonomi. For å oppnå en jevn produksjon av olje og gass og en jevn utbygging av nye felt, vil Regjeringen bruke lete- og konsesjonspolitikken aktivt.
Norsk økonomi er inne i en kraftig og langvarig konjunkturoppgang. Oppgangen er bredt basert, og det er utsikter til sterk vekst også neste år. Det er økende tendenser til mangel på arbeidskraft. I denne situasjonen vil det bli ført en stram økonomisk politikk, slik at veksten ikke blir for sterk. For sterk vekst leder i neste omgang til høy pris- og kostnadsstigning som senere gjør det nødvendig med kraftige økonomiske innstramminger med økt arbeidsledighet som resultat.
Finanspolitikken skal bidra til en jevn og balansert vekst i samlet offentlig og privat etterspørsel etter varer og tjenester. I den nåværende konjunktursituasjonen må finanspolitikken bidra til å dempe veksten i innenlandsk etterspørsel.
Penge- og valutapolitikken vil bli rettet inn mot stabil kronekurs overfor europeiske valutaer.
Inntektspolitikken skal bidra til å sikre lav pris- og kostnadsvekst, slik at norske bedrifters kostnadsmessige konkurranseevne ikke svekkes. Partene i arbeidslivet inviteres til inntektspolitisk samarbeid på grunnlag av hovedlinjene i innstillingen fra Sysselsettingskommisjonen.
Finanspolitikken, pengepolitikken og inntektspolitikken utgjør en helhet. En stabil valutakurs støtter opp under inntektspolitikken ved at det blir en nær sammenheng mellom lønnsveksten og norske bedrifters kostnadsmessige konkurranseevne. Videre vil en finanspolitikk som bidrar til å dempe veksten i norsk økonomi, lette gjennomføringen av inntektspolitikken. Dersom den økonomiske veksten blir for sterk, vil etterspørselspress gjøre det vanskelig å holde pris- og lønnsveksten på et lavt nivå.
Når det gjelder regjeringen Bondeviks finanspolitiske opplegg vises det til avsnitt 2.2.1.2.
Regjeringens forslag til omprioriteringer innebærer en styrking av kommuneøkonomien med 745 mill. kroner i forhold til regjeringen Jaglands forslag.
Regjeringen har gjennom sine endringsforslag lagt vekt på å sikre næringslivet gode rammevilkår. Blant annet foreslås det at de vedtatte lempningene av delingsmodellen i hovedsak videreføres, at de nåværende skattereglene for rederier opprettholdes, at det fortsatt skal gis en reduksjon i verdsettelsen av ikke børsnoterte aksjer i formuesbeskatningen og at arbeidsgiverperioden for sykepenger utvides med 3 dager i stedet for 1 uke som foreslått av regjeringen Jagland.
De foreslåtte utgiftsøkningene, særlig forslagene om økt minstepensjon og støtte til småbarnsfamilier, bidrar til å øke husholdningenes disponible inntekt, som isolert sett bidrar til økt privat forbruk. De foreslåtte skatte- og avgiftsøkningene bidrar samtidig til å trekke inn kjøpekraft og dermed til å redusere det private forbruket. Det private forbruket anslås å øke med 3,2 % neste år. Dette er det samme som anslått i Nasjonalbudsjettet. Regjeringen foreslår å videreføre ordningen med aksjesparing med skattefradrag (AMS) samt å utvide ordningene med boligsparing for ungdom (BSU) og individuelle pensjonsavtaler (IPA). I den grad disse ordningene fører til økt sparing i husholdningssektoren, vil dette bidra til lavere vekst i det private forbruket.
Veksten i husholdningenes og foretakenes lån er nå høyere enn noen gang siden 1988. Regjeringen er bekymret over den sterke kredittveksten og vil følge utviklingen nøye. Høy kredittvekst kan bidra til for sterk vekst i innenlandsk etterspørsel etter varer og tjenester og kan svekke finansinstitusjonenes langsiktige soliditet. Det er derfor viktig at tilsynsmyndighetene arbeider for å bedre standarden på finansinstitusjonenes rutiner for kredittvurdering. Finansdepartementet vil be Kredittilsynet vurdere om et skjerpet krav til kjernekapital kan være et hensiktsmessig tiltak for å styrke finansinstitusjonenes soliditet.
Regjeringen ønsker å dempe investeringene på kontinentalsokkelen for blant annet å gi rom for større virksomhet i fastlandsøkonomien.
Olje- og energidepartementet legger nå til grunn at enkelte av petroleumsinvesteringene som var planlagt for 1998, utsettes, slik at de samlede petroleumsinvesteringene i 1998 blir lavere enn anslått i Nasjonalbudsjettet. Veksten i petroleumsinvesteringene fra 1997 til 1998 anslås nå til 1 1/4 %. I Nasjonalbudsjettet var anslaget 6 %. Denne forskjellen svarer til om lag 1/4 % av BNP for Fastlands-Norge.
Innstrammingen i finanspolitikken i 1998, målt ved det olje-, rente- og aktivitetskorrigerte budsjettunderskuddet, svarer til om lag 1/2 % av BNP for Fastlands-Norge, som er 1/4 prosentenhet mindre enn i regjeringen Jaglands budsjett. Dette oppveies av forutsetningen om lavere vekst i petroleumsinvesteringene, slik at den samlede økonomiske politikken er om lag like stram som i regjeringen Jaglands opplegg.
Budsjettforslaget og ny informasjon om norsk økonomi gir grunnlag for å justere enkelte andre anslag sammenliknet med Nasjonalbudsjettet. Blant annet er veksten i offentlig konsum oppjustert som følge av forslaget om å styrke kommuneøkonomien. Endringene i anslagene innebærer til sammen at anslaget for veksten i fastlandsøkonomien er som i Nasjonalbudsjettet, dvs. 3 1/2 % i 1997 og 3 % i 1998. Sysselsettingen anslås å øke med 60.000 personer i 1997 og i overkant av 30.000 personer i 1998.
2.1.2 Merknader frå komiteen
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til regjeringen Jaglands budsjettforslag for 1998. Disse medlemmer kan ikke se noen avgjørende nye trekk ved den økonomiske utvikling i tiden etter at regjeringen Jagland la fram sitt budsjett eller at utsiktene for norsk og internasjonal økonomi er endret som tilsier å endre de økonomiske forutsetningene og kravene til et ansvarlig budsjett for 1998. Heller ikke i regjeringen Bondeviks tilleggsproposisjon er det mulig å spore noen avgjørende endrede forutsetninger eller utviklingstrekk som skulle tilsi et annet utgangspunkt for budsjettbehandlingen enn det regjeringen Jagland la til grunn i sitt budsjettforslag.
Disse medlemmer viser til at budsjettkompromisset mellom sentrumspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre innebærer en økonomisk politikk som går i gal retning. Høyre og Fremskrittspartiet har fått gjennomslag for sine krav om lavere skatt. Sentrumspartiene har fått gjennomslag for en kraftig vekst i statens utgifter. Disse medlemmer viser til at vi dermed har fått et sterkt svekket budsjett som vil gjøre det vanskeligere å videreføre de siste årenes gode økonomiske utvikling. Den framtidige utgiftsveksten som følge av kraftige økninger i overføringene vil måtte føre til senere innstramninger eller omprioriteringer som vil redusere våre muligheter til å nå de overordnede målene om arbeid til alle og trygging av et solidarisk velferdssamfunn.
Disse medlemmer viser til at sentrumspartiene i denne innstillingen skriver at det nå er « større fare enn nokon gong tidlegare i denne konjunkturepoken for at den store forbruksveksten skal starta ein ny runde med pris og kostnadsvekst ». Disse medlemmer viser til at sentrumspartiene møter denne trusselen ved å vedta et budsjett som øker veksten i både det private og det offentlige forbruket. De vedtar et budsjett som øker faren for at vi gjentar feilene fra 1980-årene.
Disse medlemmer viser til at utgiftsveksten i budsjettforliket er dobbelt så sterk som i Arbeiderpartis budsjettforslag.
Disse medlemmer viser videre til at Høyre mente at veksten i statens utgifter var urovekkende høy i budsjettforslaget fra regjeringen Jagland. Høyres svar på denne uroen er å stemme for et budsjett som mer enn fordobler veksten i statens utgifter.
Disse medlemmer viser til at økte utgifter og lavere skatter fører til at nesten hele innstramningen som lå i Arbeiderpartiets budsjettforslag fjernes. Innstramningen målt ved endringen i det olje-, rente- og aktivitetskorrigerte underskuddet anslås nå til 0,25 % av nasjonalproduktet. Vi er med andre ord faretruende nær en situasjon der budsjettpolitikken ikke bidrar til å dempe presset i økonomien.
Disse medlemmer viser til at vi de siste årene har greid å kombinere synkende arbeidsledighet med lav prisstigning og lav rente. En avgjørende årsak til dette er at vi har vært villige til å bruke budsjettpolitikken til å jevne ut svingningene i norsk økonomi. Budsjettforslaget fra regjeringen Jagland var en videreføring av denne politikken. En videreføring av solidaritetsalternativet. Det borgerlige budsjettforliket undergraver solidaritetsalternativet og øker risikoen for at vi ikke greier å sikre fortsatt lav pris- og kostnadsvekst. Etter hvert kan dette føre til ny prisstigning og nye tilbakeslag i norsk økonomi. Disse medlemmer vil peke på at det er de svakest stilte i samfunnet som taper på en slik politikk.
Disse medlemmer viser til at det er presentert en del nye anslag fra Regjeringen rett før avgivelse uten at disse anslagene er dokumentert. Det er derimot grunn til å anta at det dreier seg om rene tekniske anslagsendringer. Disse medlemmer legger derfor disse også til grunn for Arbeiderpartiets opplegg. Generelt mener disse medlemmer at slike endringer skal slå ut i budsjettets balanse, og ikke at de kan brukes som inndekning og påskudd for å øke budsjettets utgifter slik både regjeringen Bondevik gjorde i sitt budsjettopplegg og slik sentrumspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre har gjort i sitt budsjettforlik.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at dagens høye skatte- og avgiftsnivå reduserer den enkeltes valgfrihet. Nasjonen blir fattigere, blant annet gjennom vridninger i økonomien, skattemessige tilpasninger og lekkasjer til utlandet. Disse medlemmer mener at vi kan oppnå et samfunn med større velferd og bedre livskvalitet dersom en større del av verdiskapningen får bli hos familiene, og bli disponert på bakgrunn av den enkeltes ønsker og valg.
Disse medlemmer mener verdiene næringslivet skaper gjennom produksjon av varer og tjenester er grunnlaget for vår private velferd og for finansiering av de offentlige velferdsgodene. Derfor er det viktig med et sterkt norsk næringsliv. Offentlig sektor legger i dag beslag på en for stor del av ressursene i samfunnet. For å legge til rette for fortsatt gode vekstmuligheter i næringslivet er det avgjørende at ressurser er tilgjengelig. Dette kan i dagens situasjon ikke oppnås dersom offentlig sektor samtidig skal øke sterkt.
Disse medlemmer mener den sterke ubalansen mellom offentlig og privat sektor er et voksende demokratiproblem. Det er urovekkende at Norge står i fare for å bli et samfunn der grensene mellom offentlige forvaltningsoppgaver og statlig eierskap og forretningsdrift er uklare. Demokratiet er avhengig av et klart skille mellom et uavhengig næringsliv og de offentlige myndigheter som legger rammebetingelser og korrigerer markedsøkonomien gjennom lover og kontrollorganer. En slik politikk tar derfor sikte på å skape klarere maktforhold gjennom å redusere det offentlige eierskapet og legge forholdene til rette for en bred norsk folkekapitalisme. Disse medlemmer vil arbeide for at norsk næringsliv, herunder finansmarkedene, ikke er sosialisert gjennom kapitalsterke statlige selskaper.
Disse medlemmer viser til at det alltid er viktig å ta hensyn til balansen mellom generasjonene. Hvis dagens politikk ikke i tilstrekkelig grad innrettes etter en målsetting om en sunn byrdefordeling mellom generasjonene, betyr dette at vi skyver en større skattebyrde over på våre barn enn den vi selv er villig til å bære. En finanspolitikk, med betydelige overskudd på statsbudsjettet nå når vi høster petroleumsinntektene, er nødvendig for å møte de store uttellingene vi vil få over Folketrygden i første halvdel av neste århundre. Det er ikke slik at dagens finanspolitikk innebærer at dette problemet er løst. Riktig nok er generasjonsregnskapet nærmere balanse enn tidligere, men i dagens høykonjunktur burde generasjonsregnskapet vise et klart overskudd.
Disse medlemmer viser til at norsk økonomi i dag er preget av et høyt aktivitetsnivå. Dette gir presstendenser i økonomien. Det er mangel på kvalifisert arbeidskraft i stadig flere bransjer. Den underliggende inflasjonen øker. Kredittveksten er sterk.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener at det i en slik situasjon er viktig å føre en stram finanspolitikk, slik at resultatet ikke blir høy pris- og lønnsvekst, med påfølgende svekket norsk konkurranseevne. Det må være rom for et sterkt norsk næringsliv i en oljeøkonomi som den norske.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre syner til at dei tre partia har danna regjering med utgangspunkt i dei tre partia sine stortingsgrupper. Det politiske grunnlaget for denne regjeringa er nedfelt i dokumentet som vart offentleggjort etter tingingane på Voksenåsen i perioden 24. september til 14. oktober.
Desse medlemene syner til at eit samfunn og regjeringa som er sett til å tene dette samfunnet må ha eit solid verdifundament. Dei tre partia ynskjer å føra ein politikk som er fast forankra i vår nasjonale og kristne kulturarv.
Verdigrunnlaget som samfunnets leiing byggjer på vil også vera ei plattform for handsaminga av økonomiske spørsmål i statsbudsjettet. Desse medlemene ser difor fram til den prosessen og det arbeidet som den varsla verdikommisjonen vil gjere, og vonar at dette kan utløysa ein brei debatt om sentrale utviklingstrekk i samfunnet.
Desse medlemene syner til at sentrumsregjeringa vil leggja til rette for ei samfunnsutvikling med større vekt på kulturelle og menneskelege verdiar, desentralisering bygd på mindre einingar som familie og nærmiljø, og ei meir rettferdig fordeling nasjonalt og internasjonalt.
Desse medlemene syner og til at hovudmålet for sentrumspartia sin økonomiske politikk er å leggja til rette for ei langsiktig og forsvarleg forvalting av ressursar og å sikra arbeid til alle. Regjeringa Bondevik har understreka at oljeformuen må forvaltast slik at den og kjem framtidige generasjonar til gode, og slik at den ikkje skapar for sterkt press i økonomien innanlands. Desse medlemene støttar Regjeringa i at både eit budsjett innan ei ansvarleg økonomisk ramme og aktiv bruk av leite- og konsesjonspolitikken for å sikra ei jamn utbygging av nye felt, er ei naturleg følgje av ei langsiktig og klok forvalting.
Det er no større fare enn nokon gong tidlegare i denne konjunkturepoken for at den store forbruksveksten skal starta ein ny runde med pris og kostnadsvekst. Signal om det ser ein mellom anna i mangel på arbeidskraft i fleire bransjar, og at utlåna frå kredittinstitusjonane har auka sterkt. Økonomien opererer nær, eller på full kapasitetsnytting. Om ein ikkje sørgjer for å dempa presset i økonomien no, kan det verta naudsynt med sterkare innstrammingar på eit seinare tidspunkt. Det er eit sentralt mål for regjeringa, og også for partia i oppposisjon, å medverka til at den samla økonomiske politikken fylgjer ei langsiktig og forsvarleg line. Sjølv om det ikkje er klåre teikn til ein tiltakande pris og kostnadsvekst idag, gjev ikkje det grunnlag for å åpna for auka forbruk. Ein for ekspansiv økonomisk politikk vil først gje seg utslag i auka prisstigning etter ei tid.
Desse medlemene støttar det økonomiske opplegget som regjeringa Bondevik har lagt fram, med dei endringar som er framlagt av desse medlemne. Samanlikna med Regjeringa Bondevik sitt framlegg, gjev dette justerte budsjettopplegget ei mindre innstramming tilsvarande 0,25 % av BNP. Sjølv om dette budsjettframlegget bidreg positivt til å dempa aktiviteten i økonomien, er det likevel trong for å fylgja utviklinga nøye. I den samanheng vil desse medlemene peika på at Regjeringa har varsla at den vil fremja tiltak som kan dempa presset i økonomien seinare, om utviklinga vidare syner at det vert nødvendig.
Det justerte budsjettframlegget frå sentrumspartia omprioriterer til fordel for viktige samfunnsoppgåver som helse, miljø og utdanning. Ein del av auken kjem i form av auka løyvingar til kommunesektoren, som ber hovudansvaret for viktige offentlege omsorgsoppgåver. Regjeringa vil auka minstepensjonen med 1.000 kroner månaden. Dette er eit fordelingspolitisk tiltak til fordel for ei gruppe som har eit rettmessig krav til betre økonomi og levestandard. Vidare er framlegget om kontantstøtte til småbarnsforeldre eit prov på ein ny familepolitisk kurs, der foreldra sjølve får større råderett over val av omsorgsform for borna sine. Desse medlemene støttar dei framlegga som Regjeringa kjem med i desse sakene.
Desse medlemene vil syna til dei framlegga frå regjeringa Bondevik som fremjar sparing. Når det private forbruket er med på å truga stabiliteten i økonomien, er det ekstra viktig å stimulera hushaldningane til auka sparing. Framlegga om auka rammer for Boligsparing for ungdom (BSU) , vidareføring av Aksjesparing med skattefrådrag (AMS) og betre vilkår for individuelle pensjonsavtalar (IPA) vil kunne binda sparemidlar som ellers ville gått til privat forbruk utan desse forbetringane av spareordningane, og på den måten verke dempande på kjøpekrafta i privat sektor.
Desse medlemene er òg opptekne av å halda oppe grunnlaget for eit livskraftig næringsliv over heile landet. Dei små og mellomstore bedriftene skaper sysselsetting både i og utanfor pressområda, og er ein føresetnad for levande distrikt. Utan verdiskapinga i næringslivet kan heller ikkje det offentlege vidareutvikla eit omfattande tenestetilbod for innbyggjarane. Desse medlemene ynskjer at dei vedtaka som Stortinget fatta om lette i delingsmodellen våren 1997 skal iverksettjast. Desse medlemene syner og til fleire andre framlegg som vil betre tilhøva for næringslivet samanlikna med framlegga frå den forrige regjeringa, jf. merknader i kap. 2.2.
Desse medlemene meiner det er svært viktig at det inntektspolitiske samarbeidet vert vidareført. Det vil vera avgjerande for norsk økonomi og næringslivets internasjonale konkurransekraft at moderasjonslina vert respektert i dei komande inntektsoppgjer.
Desse medlemene er òg samde i at dei eksisterande retningslinene for penge- og valutapolitikken vert vidareført. Dette vil vera eit svært viktig element frå styresmaktene i det inntektspolitiske samarbeidet, og framleis sikra klåre ansvarstilhøve mellom Stortinget, Regjeringa og Noregs Bank.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet legger til grunn en grunnleggende tro på og respekt for enkeltmenneskets egenart og retten til å bestemme over eget liv, økonomi og eiendom. Disse medlemmer vil derfor arbeide for å redusere statens innflytelse over enkeltindivider og arbeide for å konsentrere statens virksomhet rundt dens kjerneoppgaver. Det offentlige besitter for mye makt over den enkeltes disposisjoner. Først og fremst skyldes dette et alt for stort omfang av offentlig sektor, både hva gjelder de offentlige budsjetters andel av den samlede verdiskapningen og ved omfattende reguleringer og inngrep. Disse medlemmer arbeider ikke bare for å redusere statens aktivitet og omfang, men også for å skape nøytralitet i både skatte- og avgiftssystemet samt i anvendelsen av tvangsinnkrevede midler.
Disse medlemmer vil stimulere til økonomisk vekst innenfor grenser satt av hensynet til grunnleggende ressurser, og vil stimulere den enkelte til arbeidsinnsats og aktivitet ved på sikt å avskaffe den direkte inntektsbeskatningen til staten. Disse medlemmer vil arbeide for et lavest mulig totalt skattetrykk, og vil arbeide for endringer i skatte- og avgiftslovgivningen som eliminerer direkte skattemotiverte disposisjoner, og som gjør skattesystemet enkelt å etterleve for den enkelte skattyter.
Disse medlemmer finner ikke grunn til å slutte seg til Regjeringens generelle mål siden Regjeringens politikk ikke er egnet til å nå de generelle målsettinger. Disse medlemmer mener det økonomiske opplegget burde vært sterkere rettet mot å legge et mer stabilt grunnlag for stabil vekst i Fastlands-Norges næringsliv. Regjeringen tar ikke i bruk nødvendige virkemidler gjennom skatte- og avgiftssystemet for å bidra til en gunstigere utvikling av konkurranseevnen. Det offentlige legger beslag på en for stor del av verdiskapningen i Fastlands-Norge. Derfor mener disse medlemmer at en reduksjon i skattenivået ville bidra til økt verdiskapning, større valgfrihet for familiene og økt velferd i det norske samfunnet.
Disse medlemmer er bekymret over den stadig tiltagende statlige økonomiske makt.
Disse medlemmer ser positivt på at det stadig skapes flere arbeidsplasser, men begrepet full sysselsetting i den betydning at alle har jobb, er mer å regne som politisk retorikk enn en samfunnsøkonomisk realitet. Utviklingen i arbeidsmarkedet viser en tiltagende mangel på kvalifisert arbeidskraft innen en rekke sektorer til tross for at mange er ledige. Målet om « arbeid for alle » kan vise seg å stå i direkte motstrid til andre mål Regjeringen har satt.
Disse medlemmer viser til at norsk økonomi fortsatt er i sterk oppgangskonjunktur.
Disse medlemmer er skeptisk til en for sterk bruk av statsbudsjettet for å jevne ut de økonomiske konjunkturer. Et generelt problem med finanspolitisk motkonjunkturpolitikk er at det etter flere år med ekspansive budsjetter kan være vanskelig å redusere de offentlige utgifter når økonomien går over i en vekstfase. Den endelige effekt blir dermed kun å øke de offentlige budsjettene. Disse medlemmer mener at Regjeringen ikke i sterk nok grad reduserer de offentlige utgiftene, og vil i den forbindelse vektlegge at offentlig sektor i tiden fremover må beskjeftige seg med færre oppgaver. En styrking av kjerneområdene og en svekkelse av de områder private kan gjøre billigere og bedre, vil overføre innsatsen fra offentlig til privat sektor og være langt mer verdiskapende for Norge. Disse medlemmer vil styrke bedriftenes og enkeltmenneskenes økonomiske situasjon ved skatte- og avgiftslettelser og vil på sikt arbeide for en omfattende avhending av statlig eierskap ved privatisering og konkurranseutsetting og en kraftig slanking av offentlig byråkrati.
Disse medlemmer mener at alle bransjer i utgangspunktet kan og bør drives i fri konkurranse, fordi dette også i praksis gir de samfunnsmessig beste løsninger. Disse medlemmer mener at en friest mulig verdenshandel mellom land er den beste garanti og forutsetning for den mest effektive benyttelse av klodens ressurser. Landene med de beste forutsetninger for produksjon av bestemte produkter må i utgangspunktet ikke hindres av handelsregulerende tiltak. Slike tiltak fører til dårlig utnyttelse av de beste ressursene, og kostbar utnyttelse av de dårligste ressursene. Bare frihandel garanterer best ressursutnyttelse, lavest pris, best kvalitet og den beste forsikring mot krigshandlinger mellom handelspartnere.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener norsk oljevirksomhet legger beslag på en for stor andel av den totale økonomiske virksomheten. Det høye investeringsnivået fører til at det ikke blir rom for å kanalisere ressurser dit de virkelig trengs: I helsesektoren, utdanningssektoren og til en mer bærekraftig og fornybar energisektor. Dette medlem mener det er en feil prioritering å pumpe opp oljen hurtigst mulig, for så å plassere pengene i utenlandske aksjer eller andre verdipapirer. Rent økonomisk vil det være rasjonelt å skru ned tempoet og således sende ut et prissignal i et følsomt marked. Ved å la en større del av oljen ligge under havbunnen vil utvinningen av denne kunne skje mer effektivt i framtiden som en følge av ny teknologi og nye produksjonsmetoder. Dette medlem går inn for redusert oljeutvinning gjennom å skru ned investeringstempoet, og således spare en større andel av oljeformuen under havbunnen.
På denne bakgrunn, og med hensyn til miljøproblemene, går dette medlem inn for å redusere utvinningstempoet. Som eneste parti har Sosialistisk Venstreparti stemt imot utbyggingen av flere konkrete oljefelter. Dette ville isolert sett ha redusert overskuddet på statsbudsjettet, men samtidig gitt rom for økte investeringer i fastlandsøkonomien.
Dette medlem vil peke på at velferden for framtidige pensjonister vil være mer avhengig av tilstanden i norsk økonomi i år 2010 og framover enn av en finansformue som vil være utsatt for svingninger og mulig nedgangstid i internasjonal økonomi. Som tidligere statsminister fra Høyre, Kåre Willoch skriver i sin siste bok:
| « ... hvis man tross alt skulle klare å legge en rimelig del av oljeinntektene til side, kan man ikke være sikker på at man klarer å bevare verdien av de finansielle reservene man bygger opp. Det har hendt før at store formuer er blitt kraftig redusert gjennom inflasjon eller andre økonomiske ulykker. » |
Dette medlem viser til at 2/3 av Norges nasjonalformue er menneskelig arbeidskraft. Vår samlede kompetanse og kunnskap vil være avgjørende for norsk økonomi i framtida. Dette medlem mener derfor det er lite framtidsrettet å sette « penger på bok » samtidig som dårlig inneklima i skolebygg gir dårlig læringsmiljø, læremidler ikke er moderne og oppdatert og framtidas arbeidskraft som skal håndtere raske skiftinger og datarevolusjonen ikke har tilgang til internett og datateknologi i skolen. Dette medlem mener derfor politikken bør legges opp slik at det satses på kunnskap og kompetanse for å foredle og oppdatere vår viktigste nasjonalformue.
Regjeringen Jaglands budsjett fortsetter trenden fra de siste årene med å vri forbruket fra offentlig til privat sektor. Når det gjelder fare for prisstigning representerer den kraftige veksten i privat forbruk en langt større trussel enn å satse bevisst på f.eks. skole og helse over offentlige budsjetter. Budsjettforslaget for 1998 legger opp til dobbelt så stor vekst i privat som i offentlig forbruk. Det private forbruket antas å øke med 3,2 %, mens veksten i offentlig konsum blir 1,6 %. Dermed fortsetter nedgangen i den offentlige andelen av økonomien, og Høyres gamle målsetting om at den offentlige andelen av økonomien ikke skal utgjøre mer enn 50 % er overoppfylt.
Regjeringen Bondevik legger så langt dette medlem kan se ikke opp til vesentlige endringer i forhold til helheten i den økonomiske politikken som er lagt fra regjeringen Jaglands side. Anslagene på privat og offentlig konsum er de samme. Fordelingsprofilen i regjeringen Bondeviks budsjett er etter dette medlems vurdering ikke god. Hverken økningene i trygdeavgiften, fortsatt skattefritak for rederier, lettelser i delingsmodellen eller de avgiftsøkningene det legges opp til vil bidra til å redusere forskjellene - heller tvert imot. Dette medlem er positivt innstilt til at investeringene i petroleumsvirksomheten reduseres noe, men vil karakterisere reduksjonen som altfor liten til at den vil utgjøre noen særlig forskjell i økonomien. Det blir fortsatt en økonomisk utvikling preget av stor oljeavhengighet, og dermed for lite rom til å satse alternativt i fastlandsøkonomien.
Dette medlem mener det økte forbruket bør vris slik at det blir mer til velferd og noe mindre til privat forbruk. Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti i denne budsjettbehandlingen fremmer en rekke forslag for å oppnå denne omleggingen, og viser bl.a. til sine fraksjonsmerknad for nærmere omtale av forslagene og bevilgningene.
Dette medlem vil peke på at hverken regjeringen Jagland eller regjeringen Bondevik tar de fordelingspolitiske utfordringene alvorlig nok. Det mangler forslag som vil rette opp de største urettferdighetene: en mer rettferdig kapitalbeskatning, reduserte egenandeler på viktige helsetjenester og spesielle tiltak for enkeltgrupper med svak økonomi. Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti i dette budsjettet fremmer en rekke forslag som vil gi bedre fordeling i Norge. Blant annet:
| - | Forslag om et mer rettferdig skattesystem. |
| - | Økte bunnfradrag i skattesystemet. |
| - | Redusert skatt ved sykdom. |
| - | Satsing på arbeidsmarkedstiltak for de med problemer på arbeidsmarkedet. |
| - | Økt stipendandel for studenter. |
| - | Satsing på boligtiltak for unge. |
| - | Endrede bostøtteregler slik at det blir enklere for unge å få støtte. |
2.2 Finanspolitikken
2.2.1 Samandrag
2.2.1.1 Det finanspolitiske opplegget til regjeringa Jagland
I utformingen av den økonomiske politikken må det legges vekt på risikoen for at den underliggende veksten i økonomien er enda sterkere enn anslått.
Det viktigste virkemiddel for å sikre en balansert vekst og dempe presstendensene i norsk økonomi er et stramt finanspolitisk opplegg, sammen med en gjennomføring av inntektsoppgjørene som bidrar til å holde lønns- og prisveksten lav.
Som følge av at europeisk økonomi er inne i en svak utvikling, er det europeiske rentenivået nå lavt. Hensynet til stabilitet i kronekursen innebærer at det norske pengemarkedsrentenivået i hovedsak må følge det europeiske. Pengepolitikken bidrar likevel til å stabilisere norsk økonomi ved at stabil valutakurs støtter opp under finanspolitikken og gjennomføringen av inntektsoppgjørene.
Den sterke oppgangen i norsk økonomi fører til sterk vekst i skatte- og avgiftsinntekter, og dermed til en styrking av statsbudsjettet. For at finanspolitikken skal bidra til å stabilisere norsk økonomi, er det avgjørende at slike automatiske budsjettbedringer ikke fører til utgiftsøkninger eller til lettelser i skatte- og avgiftspolitikken. Finanspolitikken ville i så fall ha bidratt til å forsterke en oppgang som allerede er meget sterk, og på den måten stabilisere norsk økonomi. Finanspolitikken må i denne situasjonen i stedet bidra til å dempe oppgangen.
Oljeprisen har økt betydelig i løpet av sommeren, særlig som følge av høyere dollarkurs. Hittil i år har oljeprisen i gjennomsnitt vært 136 kroner pr. fat. Gjennomsnittlig oljepris for 1997 under ett anslås nå til 135 kroner pr. fat, mot 125 kroner i Revidert nasjonalbudsjett. For 1998 legges det til grunn en oljepris på 125 kroner.
I tillegg til at finanspolitikken skal bidra til å jevne ut svingninger i økonomien, må finanspolitikken utformes i et langsiktig perspektiv. Petroleumsinntektene ventes å gå ned etter århundreskiftet. Etter 2010 vil pensjonsutgiftene øke kraftig, samtidig som veksten i arbeidsstyrken antas å avta. Videre vil behovet for pleie- og omsorgstjenester øke betydelig som følge av sterk vekst i antallet personer over 80 år. For å møte disse utfordringene er det nødvendig at en betydelig del av statens petroleumsinntekter i årene framover spares.
Finanspolitikken må utformes uavhengig av svingningene i oljeprisen. Dersom endringer i oljeinntektene fra et år til et annet fikk slå gjennom i endringer i statsbudsjettets utgifter eller i skatte- og avgiftsnivået, ville finanspolitikken kunne bidra til å destabilisere fastlandsøkonomien. En slik politikk ville dessuten innebære lite forutsigbare framtidige rammebetingelser for bedrifter og husholdninger og for kommuneforvaltningen, og ville svekke mulighetene for langsiktig planlegging av offentlig virksomhet. Petroleumsfondet er etablert for å sikre en nødvendig oppbygging av reserver og for å være en buffer mot svingninger i petroleumsinntektene. Økningen i petroleumsinntektene vi nå opplever kanaliseres derfor til petroleumsfondet.
Hovedtrekkene i finanspolitikken for 1998 er:
| - | En reell, underliggende vekst i statsbudsjettets utgifter på om lag 1 % fra anslag på regnskap for 1997 til 1998. Sammenliknet med det 1997-budsjettet som Stortinget vedtok i desember 1996, er den reelle underliggende utgiftsveksten om lag 2 %. |
| - | Endringer i skatteregler og -satser m.v. som øker samlede påløpte skatter og avgifter reelt med om lag 3,6 mrd. kroner. Budsjettvirkningen i 1998 er om lag 2,5 mrd. kroner. Endringene må ses i lys av de lettelsene stortingsflertallet har vedtatt i rederibeskatningen og i delingsmodellen. |
| - | Budsjettopplegget for 1998 vil bidra til å dempe den innenlandske etterspørselen med om lag 3/4 % av BNP for Fastlands-Norge, målt ved den olje-, rente- og aktivitetskorrigerte budsjettindikatoren. Moderat utgiftsvekst, endringer i satser og skatteregler m.v. og en økning i fellesskatten som svarer til en foreslått reduksjon i kommunale skattører, bidrar til denne innstrammingen. |
| - | Statsbudsjettets oljekorrigerte underskudd i 1998 anslås til 12,2 mrd. kroner. Dette underskuddet dekkes ved overføring fra Statens petroleumsfond. |
| - | Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten anslås til 85,5 mrd. kroner. Etter at det oljekorrigerte budsjettunderskuddet er dekket, avsettes det 73,4 mrd. kroner i Statens petroleumsfond. I tillegg anslås allerede opparbeidet kapital i fondet å gi renter og utbytte på om lag 5,1 mrd. kroner. Avsetningen i fondet og fondets renter og utbytte på til sammen 78,5 mrd. kroner utgjør det samlede overskuddet på statsbudsjettet og Statens petroleumsfond. |
| - | De samlede nettofinansinvesteringene i offentlig forvaltning, som i tillegg til statsbudsjettet og Statens petroleumsfond omfatter andre statsregnskap og kommuneforvaltningen, anslås i 1998 til 96,2 mrd. kroner eller 8,3 % av BNP. Det er dette som legges til grunn for definisjonen av overskudd i Maastricht-traktaten. |
2.2.1.2 Det finanspolitiske opplegget til regjeringa Bondevik
Finanspolitikken har en sentral rolle i den økonomiske politikken. På kort sikt er finanspolitikkens viktigste oppgave å bidra til en stabil økonomisk utvikling. Samtidig må budsjettpolitikken rettes inn mot å sikre finanspolitisk handlefrihet på lengre sikt, samt å sikre at staten kan motstå svingninger i oljeprisen uten å måtte gå til store nedskjæringer dersom oljeprisen faller.
Hovedtrekkene i budsjettpolitikken for 1998 er:
| - | En reell, underliggende utgiftsvekst i statsbudsjettet på 2 1/4 % i forhold til anslag på regnskap for 1997. Ved beregningen av den underliggende utgiftsveksten er utgifter til petroleumsvirksomheten, renter og dagpenger holdt utenom. I tillegg er de korrigert for endringer i regnskapsmessige forhold. |
| - | Endringer i skatteregler og satser m.v. som øker samlede påløpte skatter og avgifter med om lag 5,5 mrd. kroner fra 1997 til 1998. Barnetrygden er her regnet som en del av skatteopplegget, mens den foreslåtte kontantstøtten til småbarnsforeldre er holdt utenfor. Budsjettvirkningen for det offentlige i 1998 er om lag 4,5 mrd. kroner. |
| - | Målt ved endringen i det olje-, rente- og aktivitetskorrigerte budsjettunderskuddet gir budsjettopplegget en innstramming på om lag 1/2 % av BNP for Fastlands-Norge. Innstrammingen i Nasjonalbudsjettet 1998 var anslått til 3/4 %. Indikatoren er et uttrykk for hvordan statsbudsjettet påvirker aktivitetsnivået i økonomien. Ved beregningen av indikatoren korrigeres overskuddet i statsbudsjettet for bl.a. konjunkturelle forhold og nettoinntekter fra petroleumsvirksomheten. Den lavere budsjettinnstrammingen enn i Nasjonalbudsjettet må vurderes i lys av nye forutsetninger om utviklingen i petroleumsinvesteringene. Regjeringens opplegg medfører at de samlede petroleumsinvesteringene nå anslås å øke med om lag 2,5 mrd. kroner fra 1997 til 1998, mens det i Nasjonalbudsjettet 1998 var lagt til grunn en økning på om lag 5,4 mrd. kroner. Denne forskjellen tilsvarer vel 1/4 % av BNP for Fastlands-Norge. |
| - | Det oljekorrigerte budsjettunderskuddet anslås til om lag 17,2 mrd. kroner. |
| - | Det samlede overskuddet i Statens petroleumsfond og statsbudsjettet anslås til om lag 74,3 mrd. kroner. |
| - | Offentlig forvaltnings nettofinansinvesteringer i 1998 anslås å utgjøre om lag 92 mrd. kroner eller om lag 8,0 % av BNP. Dette er dette overskuddsbegrepet som legges til grunn i Maastricht-traktatens krav til offentlige finanser. Offentlig forvaltnings bruttogjeld slik det måles etter Maastricht-kriteriet anslås til om lag 300 mrd. kroner eller 26 % av BNP ved utgangen av 1998. |
Det anslåtte oljekorrigerte budsjettunderskudd på 17,2 mrd. kroner er om lag 5,0 mrd. kroner høyere enn anslått i Nasjonalbudsjettet 1998. Av denne økningen bidrar om lag 2 mrd. kroner til å redusere den finanspolitiske innstrammingen, slik den måles ved den olje-, rente- og aktivitetskorrigerte budsjettindikatoren. Det vises i denne sammenheng til følgende forhold:
| - | Regjeringen Jaglands forslag om å avvikle Statens varekrigsforsikring trekkes. Forslaget medfører at statsbudsjettets balanse svekkes med 2,3 mrd. kroner, men dette har ingen virkning på privat etterspørsel etter varer og tjenester. |
| - | Om lag 1,4 mrd. kroner av budsjettsvekkelsen er knyttet til nedjustering av skatte- og avgiftsanslagene for Fastlands-Norge. Denne nedjusteringen er i hovedsak knyttet til at skatte- og avgiftsinntektene til staten fra Fastlands-Norge i 1997 nå anslås om lag 1,4 mrd. kroner lavere enn i Nasjonalbudsjettet 1998 og at denne mindreinntekten er videreført i 1998. Nedjusteringen i 1997 må sees i lys av at utliknede skatter fra etterskuddspliktige skattytere (bedrifter m.v.) viser en lavere vekst enn tidligere lagt til grunn. I disse anslagsendringene inngår en oppjustering av inntektene fra forbruksavgift på elektrisitet med 130 mill. kroner. Dette skyldes økte avgiftsinntekter så langt i 1997 som forventes videreført i 1998. |
| - | Andre anslagsendringer, bl.a. høyere anslåtte inntekter fra salg av bankaksjer og lavere anslåtte bevilgninger til dagpenger, bidrar til en netto reduksjon i det oljekorrigerte underskuddet på 0,7 mrd. kroner. |
Den reduserte samlede innstrammingen på om lag 2 mrd. kroner er knyttet til:
| - | Forslaget om økte bevilgninger til høyt prioriterte områder på knapt 4,3 mrd. kroner, bl.a. økte minstepensjoner og kontantstøtte til småbarnsforeldre. |
| - | Endringer i skatte- og avgiftsopplegget som gir en inntektsøkning på om lag 2,1 mrd. kroner på statsbudsjettet for 1998, bl.a. ved økt trygdeavgift og enkelte avgiftsøkninger. For en fullstendig omtale av skatte- og avgiftsopplegget for 1998 vises det til kap. 2 i Nasjonalbudsjettet 1998. |
| - | Utbytteandelen i Telenor foreslås økt til 50 %, som medfører 175 mill. kroner i økte utbytteinntekter på statsbudsjettet. |
Netto kontantstrømmen fra petroleumsvirksomheten anslås nå til 86,5 mrd. kroner, som er 1,0 mrd. kroner høyere enn i Nasjonalbudsjettet 1998. Av denne oppjusteringen skyldes 0,8 mrd. kroner reduserte investeringer i statlig petroleumsvirksomhet (SDØE). Enkelte investeringer gjennom SDØE som en tidligere la til grunn ville bli igangsatt i 1998, vil bli utsatt. Denne reduksjonen motvirkes delvis av høyere investeringer i Kårstø-prosjektet i 1998 enn lagt til grunn i Nasjonalbudsjettet 1998. I tillegg oppjusteres skatte- og avgiftsinntektene fra petroleumsvirksomheten med 0,2 mrd. kroner, fordi reduserte investeringer fører til lavere avskrivninger og dermed høyere skattepliktig overskudd og høyere skatter.
Av netto kontantstrømmen på 86,5 mrd. kroner tilbakeføres 17,2 mrd. kroner til statsbudsjettet for å dekke det oljekorrigerte budsjettunderskuddet. Avsetningen i Statens petroleumsfond kan dermed anslås til 69,3 mrd. kroner. Medregnet renteinntekter i fondet på om lag 5,0 mrd. kroner anslås det samlede overskuddet i Statens petroleumsfond og statsbudsjettet til 74,3 mrd. kroner. Den akkumulerte kapitalen i fondet anslås til om lag 191 mrd. kroner ved utgangen av 1998.
For budsjettåret 1997 forventes det nå et samlet overskudd på statsbudsjettet medregnet Statens petroleumsfond på om lag 65,8 mrd. kroner. Det anslåtte overskuddet er om lag 1,5 mrd. kroner lavere enn i Nasjonalbudsjettet 1998. Reduksjonen skyldes i hovedsak at det oljekorrigerte budsjettunderskuddet er 1,4 mrd. kroner høyere enn tidligere lagt til grunn pga lavere anslåtte skatte- og avgiftsinntekter fra Fastlands-Norge. Nedjusteringen av skatte- og avgiftsinntektene i 1997 er foretatt med grunnlag i skatte- og avgiftsinnbetalingene hittil i 1997, den foreløpige ligningen for etterskuddspliktige skattytere (bedrifter m.v.) for inntektsåret 1996, samt en nærmere gjennomgang av ligningen for personlige skattytere for inntektsåret 1996. Det viktigste bidraget til reduksjonen i anslåtte skatte- og avgiftsinntekter knytter seg til lavere vekst i utlignede skatter for etterskuddspliktige skattytere enn tidligere anslått.
I tillegg til den anslåtte økningen i det oljekorrigerte underskuddet er netto kontantstrømmen fra petroleumsvirksomheten i 1997 nedjustert med 0,3 mrd. kroner til 84,2 mrd. kroner.
Renteinntektene i Statens Petroleumsfond er oppjustert med 0,3 mrd. kroner til 3,3 mrd. kroner.
Ved utgangen av 1997 anslås kapitalen i petroleumsfondet til om lag 113 mrd. kroner.
Offentlig forvaltnings samlede nettofinansinvesteringer anslås til om lag 78 mrd. kroner eller 7,2 % av BNP i 1997.
2.2.2 Merknader frå komiteen
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til regjeringen Jaglands finanspolitiske opplegg for 1998.
Disse medlemmer vil spesielt peke på at konjunkturutviklingen nå er inne i en kritisk fase etter en så langvarig periode med sterk vekst. Fastlandsøkonomien er preget av svært høy kapasitetsutnyttelse og det er klare tendenser til mangel på kvalifisert arbeidskraft, særlig innen helse-, bygge- og anleggssektoren, databransjen ogdeler av industrien. I en slik situasjon betyr den samlede etterspørselen etter varer og tjenester svært mye for pris- og kostnadsutviklingen. Disse medlemmer mener derfor at den økonomiske politikken må bidra til å dempe veksten i innenlandsk etterspørsel. Veksttakten må dempes dersom vi skal unngå tiltakende pris- og kostnadsvekst, som ville undergrave de gode resultatene som er oppnådd de siste årene. Disse medlemmer mener en jevn vekst gir tryggere grunnlag for sysselsettingen og velferden enn kraftige svingninger i økonomien.
Disse medlemmer mener regjeringen Bondeviks budsjettopplegg for 1998 innebærer en klar høyredreining i den økonomiske politikken. Skattene for vanlige lønnstakere øker, mens det gis skattelette til aksjeeiere og de med store formuer og inntekter. Utgiftsveksten mer enn fordobles og budsjettet svekkes. Økt skatt på arbeid, avgiftsøkninger og økt prisstigning vil true solidaritetsalternativet og fortsatt moderat lønnsvekst.
Disse medlemmer mener regjeringen Bondeviks finanspolitiske opplegg for 1998 ikke er utformet i et langsiktig perspektiv. Utgiftsveksten øker, overføringene øker, privat konsum vil øke og oljeavhengigheten øker. Netto utgiftsvekst blir om lag 2 mrd. kroner større enn nettoøkningen i skatter og avgifter. Med dette opplegget vil faren for økt pris- og kostnadsvekst øke. Det er alvorlig i en økonomi med klare presstendenser. Regjeringen Bondeviks budsjettpolitikk vil være umulig å opprettholde over flere år. Solidaritetsalternativet og samarbeidet med partene i arbeidslivet vil bli satt på prøve.
Disse medlemmer vil vise til at vi nå står i fare for å gjøre en del av de samme feilene som ble gjort midt på 80-tallet. Regjeringen Bondeviks budsjettforslag øker sannsynligheten for en hard landing når konjunkturene skifter. Arbeiderpartiet kan ikke gå god for en politikk som stiller arbeidsplasser opp mot kortsiktige hensyn.
Disse medlemmer vil vise til at utgiftsveksten er det viktigste målet på ansvarlig budsjettpolitikk i dagens konjunktursituasjon. Regjeringen Bondevik øker den anslåtte underliggende utgiftsveksten i 1998-budsjettet til reelt 2 1/4 % eller over 8 mrd. kroner. Dette er en betydelig kraftigere utgiftsvekst enn hva som lå til grunn for regjeringen Jaglands budsjett. Her anslås utgiftene reelt å øke med om lag 1 % eller 4 mrd. kroner. Disse medlemmer viser til at den kraftige utgiftsveksten først og fremst skyldes økte overføringer til private. Dette er stikk i strid med Sysselsettingskommisjonens anbefalinger om å dempe veksten i overføringene.
Disse medlemmer stiller seg også sterkt kritisk til at regjeringen Bondevik bruker midler som skulle gått til petroleumsinvesteringer og statlig byggeaktivitet til å øke driftsutgiftene og overføringene til private over statsbudsjettet. Å skyve på olje- og gassinvesteringer har knapt noen aktivitetsdempende effekt og påvirker ikke det oljekorrigerte underskuddet.
Disse medlemmer viser til at regjeringen Bondeviks budsjettopplegg for 1998 øker oljeavhengigheten og sprøyter ytterligere 2 mrd. oljekroner inn i økonomien. Det oljekorrigerte underskuddet vil øke med 2 mrd. kroner.
Disse medlemmer vil vise til at økning i minstepensjonen, innføring av kontantstøtte og økt stipendandel vil bidra til økt privat forbruk. Regjeringen Bondevik mener at dette vil kunne motvirkes gjennom økte skatter og avgifter samt gjennom utvidede sparestimulerende tiltak. Disse medlemmer stiller seg sterkt tvilende til at dette vil skje. Skal det slå til, må i så fall økte skatter og avgifter ikke slå ut i økte lønninger, og de sparestimulerende tiltakene må slå ut i økt sparing, og ikke bare i en vridning av den samlede sparing. Disse medlemmer ser derfor en fare for at regjeringen Bondevik har presentert et budsjettopplegg der det private konsum vil stige mer enn lagt til grunn i regjeringen Jaglands budsjettopplegg. Ytterligere utvidelser av kontantstøtten fra 1999 peker i samme retning. Disse medlemmer vil vise til at dette er stikk i strid med regjeringen Bondeviks regjeringserklæring, hvor det ble lagt avgjørende vekt på å få til en reduksjon i det private forbruket for å skaffe rom for økt offentlig forbruk.
Disse medlemmer viser til at det er en nær sammenheng mellom en videreføring av Solidaritetsalternativet og viktigheten av å holde en stabil kronekurs. Stabil kronekurs er avgjørende for å sikre framtidig sysselsetting og vekstkraft i vår fastlandsøkonomi, og i sær viktig for å sikre konkurranseevnen til våre utekonkurrerende og hjemmekonkurrerende næringer. Disse medlemmer vil videre vise til at en penge- og valutapolitikk som er innrettet mot å holde stabil kronekurs legger et ekstra ansvar på finanspolitikken og inntektspolitikken for å holde pris- og kostnadsveksten lav.
Disse medlemmer mener regjeringen Bondeviks budsjettopplegg med en dobling av utgiftsveksten i forhold til regjeringen Jaglands forslag, økt skatt på arbeid, avgiftsøkninger og økt prisstigning, vil true Solidaritetsalternativet og fortsatt moderat lønnsvekst. Dette vil kunne svekke konkurranseevnen for norsk næringsliv. I en slik situasjon vil det bli svært vanskelig å videreføre en politikk med stabil kronekurs.
Dette vil ikke bli lettere etter det budsjettforlik sentrumspartiene har inngått med Fremskrittspartiet og Høyre i finansinnstillingen.
Disse medlemmer viser til at budsjettkompromisset mellom sentrumspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre øker risikoen for at norsk økonomi kommer ut av kontroll med økende pris og kostnadsvekst. Budsjettets inndragende effekt reduseres. Bruken av oljepenger øker med om lag 5 mrd. kroner i forhold til regjeringen Jaglands opplegg. Det inntektspolitiske samarbeidet settes på prøve. Forskjellene øker. Aksjeeiere og næringsdrivende gis skatteletter på 1 mrd. kroner i forhold til regjeringen Jaglands opplegg.
Disse medlemmer viser til at regjeringen Bondevik får støtte av Høyre og Fremskrittspartiet til å heve minstepensjonene og innføre kontantstøtte. Utgiftene betales ved at det brukes mer oljepenger. Den samlede utgiftsveksten er fremdeles dobbelt så stor som i regjeringen Jaglands opplegg. Samlet innebærer forliket et langt mer ekspansivt statsbudsjett enn det regjeringen Bondevik la fram. Og dette var allerede ekspansivt i utgangspunktet. Faren for pris- og kostnadsvekst øker ytterligere. Primærkommunene svekkes med 173 mill. kroner gjennom forliket.
Disse medlemmer mener at budsjettkompromisset innebærer en ytterligere høyredreining i fordelingspolitikken i forhold til det allerede skjeve opplegget som ble lagt fram av regjeringen Bondevik.
Disse medlemmer viser til at netto utgiftsøkning er omlag uendret i forhold til regjeringen Bondeviks budsjett. Dette innebærer at den samlede utgiftsveksten fortsatt er over dobbelt så stor som i Jagland-regjeringens opplegg, hhv. 8 mrd. kroner og 4 mrd. kroner. Den olje-, rente- og aktivitetskorrigerte budsjettindikatoren reduseres til 1/4 % av BNP. Det betyr at den inndragende effekt av budsjettet bare tilsvarer en tredjedel av regjeringen Jaglands budsjett. Her var den inndragende effekt på 7 mrd. kroner eller 3/4 % av BNP. Disse medlemmer mener det i denne forbindelse er interessant å merke seg at Høyre kritiserte Arbeiderpartiet høylytt for at regjeringen Jaglands budsjett da det ble lagt fram ikke var stramt nok.
Disse medlemmer viser til at det gis skatte- og avgiftslette med 3,2 mrd. kroner i forhold til regjeringen Bondeviks forslag og 0,4 mrd. kroner i forhold til regjeringen Jaglands forslag. De borgerlige partiene øker utgiftene og reduserer inntektene. Samlet representerer den økte utgiftsveksten og skatte- og avgiftslettene en kraftig økning i budsjettets aktivitetsskapende effekt, det stikk motsatte av hva norsk økonomi trenger i dagens situasjon. Det private konsum vil øke mer med Bondevik enn med Jagland.
Disse medlemmer viser til at sentrumspartiene hevder at de har en bedre inndekning. Disse medlemmer vil derimot vise til at økt utbytte fra statsselskaper, salg av aksjer og ytterligere anslagsendringer på Kårstø ikke er reelle inndekninger som oppveier den aktivitetsskapende effekt av skatte- og avgiftslettelser. Å overføre « ubrukte » midler fra arbeidsmarkedstiltak i flere tidligere år kan heller ikke kalles en reell inndekning. Disse medlemmer viser til at « luftige inndekningsforslag » i sentrumspartienes budsjettforlik med Fremskrittspartiet og Høyre til sammen utgjør hele 2,3 mrd. kroner.
Disse medlemmer registrerer at deler av skatteopplegget til Regjeringen Bondevik rettes opp i forliket med Høyre og Fremskrittspartiet slik at økningene i skatt på lønnsinntekt om lag blir som i regjeringen Jaglands opplegg. Det gjenstår derimot en kraftig skattelette til aksjeeiere og næringsdrivende med omlag 1 mrd. kroner i forhold til regjeringen Jaglands opplegg. Dette gjelder både aksjerabattene, lettelsene i delingsmodellen, den nye 80-prosentregelen og de såkalte sparestimulerende ordningene. Disse medlemmer viser til sine merknader i Innst.S.nr.1(1997-1998) for en nærmere omtale av skatteopplegget i budsjettforliket mellom sentrumspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre.
Disse medlemmer viser til at de skattepolitiske tiltakene som sentrumspartiene har blitt enige med Fremskrittspartiet og Høyre om står i skarp kontrast til den politiske retorikk som har vært ført fra sentrumspartiene tidligere. Mens det gis lettelser til aksjeeiere og næringsdrivende, strammes det til overfor vanlige arbeidsfolk ved å øke kostnadene for pendlere tilsvarende 140 mill. kroner. Disse medlemmer vil vise til at resultatet av en slik politisk kurs vil bli at forskjellene i samfunnet øker, og det fordelingspolitiske instrument skattepolitikken skal være vil bli sterkt forringet.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre syner til at regjeringa Bondevik har lagt fram eit budsjettframlegg som inneber ei finanspolitisk innstramming på 0,5 %, målt ved den olje-, rente- og aktivitetskorrigerte budsjettindikatoren. Dei justeringane som desse medlemene vil fremja, inneber at innstrammingseffekten vert redusert i 1998 med om lag 0,25 % av BNP i høve til regjeringen Bondevik sitt opplegg.
Desse medlemene syner til at dei tre partia har fremja ein del endringar i høve til regjeringa Bondevik sitt framlegg, i forståing med at Framstegspartiet og Høgre vil røysta subsidiært for sentrumspartias budsjettframlegg. Dei konkrete endringane vert presenterte i kap. 3.1. Samanlikna med regjeringa Bondevik sitt budsjettframlegg inneber desse endringane reduserte skattar og avgifter med 2.800 mill. kroner, og auka utgifter 555 mill. kroner. Desse auka utgiftene/reduserte inntektene vert i hovudsak dekt inn gjennom auka inntekter eller kutt i utgiftene.
Ein må og ta høgde for den reduserte investeringstakten i oljesektoren, samt at nokre av dei auka utgiftene skuldast ein sterkare satsing på sparestimulerande tiltak. Dette vil redusera presset i økonomien, utan at det synes på den olje, rente og aktivitetskorrigerte indikatoren som vert brukt som mål for kor stramt det finanspolitiske opplegget er. Innan denne stramme ramma har regjeringa Bondevik lukkast i å omprioritera til fordel for auka satsing innanfor helse, utdanning, miljø og familiepolitikk.
Desse medlemene vil syne til det politiske grunnlaget for regjeringssamarbeidet, kor dei tre partia forpliktar seg til fylgjande:
| « Målet er å utvikle velferdssamfunnet slik at alle i størst mulig grad gis trygghet og muligheter til utfoldelse i de ulike faser av livet. Velferdssamfunnet skal sikre verdighet i alderdommen, behandling og pleie ved sykdom og økonomisk trygghet ved uførhet og arbeidsledighet. Dette forutsetter at det i økonomien gis rom for en omfattende offentlig sektor. En sentrumsregjering vil søke å motvirke utviklingen i retning av større forskjeller i økonomiske levekår i samfunnet. » |
Framlegga om auka bruk av helse- og miljøavgifter må og sjåast i samanheng med ynskjet om satsing på høgt prioriterte offentlege områder.
Desse medlemene vil og syna til at dei offentlege utgiftene truleg vil ha ein reell, underliggjande vekst på om lag 2,25 % i 1998 om regjeringa Bondeviks budsjettframlegg vert vedteke, med dei endringar som dei tre partias stortingsgrupper fremjer. Dette er lågare enn veksten i privat forbruk og i den samla verdiskapinga, målt ved fastlands-BNP, i 1998.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer at regjeringen Bondevik, på samme måtte som den avgåtte regjeringen Jagland, legger til grunn at finanspolitikken skal være det overordnede virkemiddel for å oppnå stabil økonomisk vekst og prisstabilitet.
Disse medlemmer vil hevde at fastkurspolitikken gir finanspolitikken større oppgaver enn den på sikt kan løse. Tendensene til overoppheting av økonomien er etter disse medlemmers syn i stor grad et direkte resultat av nettopp fastkurspolitikken. Vektleggingen av stabil kronekurs har ført til at Norges Bank ved flere anledninger har måttet justere renten ned for å holde en stabil kronekurs. Nedjustering av rentenivået er imidlertid selvsagt et uegnet virkemiddel for å hindre overoppheting av økonomien.
Disse medlemmer viser til at det lave rentenivået har ført til en økt lånefinansiert etterspørsel. Fastholdelse av fastkurspolitikken vil kunne føre til ytterlige rentenedsettelser som etter hvert vil kunne føre til at myndighetene helt mister kontrollen med den innenlandske penge- og kredittilførselen. Fastkurspolitikken kan kjøre Norge inn i en situasjon hvor pengepolitikken blir ustabil og hvor økt inflasjon kan bli resultatet.
Disse medlemmer viser til at ingen land over tid har kunnet føre en vellykket fastkurspolitikk. Flere og flere vestlige industrialiserte land lar nå de penge- og kredittpolitiske virkemidler være rettet inn mot prisstabilitet som mål, og de lykkes med det. For å unngå uønsket ustabilitet og usikkerhet knyttet til fastkurspolitikkens overopphetingselementer, mener disse medlemmer at Norge må skifte over fra fastkurs til prisstabilitet som mål for penge- og kredittpolitikken. (Jf. disse medlemmers merknader til kap. 2.4).
Disse medlemmer legger avgjørende vekt på at finanspolitikken skal bidra til økt økonomisk vekst innenfor stabile og forutsigbare rammer. Disse medlemmer legger utover dette til grunn at de vesentligste bidrag for å stimulere veksten er å frigjøre private ressurser til produktiv innsats gjennom sterk nedsettelse av skatter og avgifter, samt å bygge ned offentlig sektor.
Disse medlemmer legger til grunn at kombinasjonen av redusert aktivitet i offentlig sektor og økte stimulanser til privat sektor (samlede skatte- og avgiftslettelser for 28,9 mrd. kroner) gir rom for å redusere overføringene til Oljefondet med ca 8 mrd. kroner mer enn det regjeringen Jagland la opp til. Grunnen til at regjeringen Jagland låste seg fast til sin « magiske budsjettbalanse » er rett og slett at Arbeiderpartiet har lagt til grunn at de penge- og kredittpolitiske virkemidler ikke skal anvendes slik disse medlemmer foreskriver.
Disse medlemmer fremholder at Fremskrittspartiets forslag til skatte- og avgiftslettelser både har en prisdempende effekt, en lønnsvekstdempende effekt, en aktivitetsskapende effekt og en kredittetterspørselsdempende effekt som samlet sett ikke gir grunnlag for frykt for ytterligere opphetingstendenser i økonomien. Disse medlemmer understreker at Fremskrittspartiets forslag til dobling av beløpet for skattefri aksjesparing direkte stimulerer sparingen samtidig som skatte- og avgiftslettelsene stimulerer økt sparing eller mindre opptak av lån i privat sektor.
Disse medlemmer fremholder behovet for en ansvarlig finanspolitikk, og har til gode å se de makroøkonomiske beregninger som viser at Fremskrittspartiets forslag til « oljeavhengighet » i 1998 ikke holder seg innenfor de forsvarlighetsrammer økonomien setter.
Komiteens medlemmer fra Høyre understreker behovet for en stram finanspolitikk, og mener Regjeringens forslag til statsbudsjett ikke er et godt svar på de utfordringer Norge står overfor. Disse medlemmer viser til at den fastkurspolitikk som videreføres av regjeringen Bondevik med bred støtte i Stortinget forutsetter at hovedansvaret for konjunkturstyringen av økonomien tillegges finanspolitikken. Disse medlemmer legger til grunn at dette er riktig. Alternativet ville vært en økonomisk innstramming gjennom renteøkning og økt kronekurs, noe som ensidig ville rammet husholdningene og det konkurranseutsatte næringslivet.
Disse medlemmer legger derfor til grunn at fastkurspolitikken videreføres og at stramheten i finanspolitikken må tilpasses dette.
Disse medlemmer mener det ikke er tilstrekkelig å uttale at det er behov for en stram finanspolitikk; en må også gjennomføre det i praksis. Det foreliggende budsjettforslag er vesentlig mindre stramt enn for eksempel det budsjettforslag som ble lagt frem for et år siden, til tross for at presstendensene i økonomien nå er på et enda høyere nivå. Fra enkelte partier gis signaler om at det er utviklingen i privat konsum som må dempes for å kjøle ned økonomien.
Disse medlemmer viser til at det imidlertid ikke er utviklingen i privat sektor som har vært sterkere enn antatt. Den private forbruksveksten har i 1997 utviklet seg om lag som forutsatt i Nasjonalbudsjettet for et år siden, til tross for en sterkere sysselsettingsvekst enn antatt. Også boliginvesteringene har utviklet seg om lag som forutsatt. Derimot har veksten i offentlig forbruk og investeringer utviklet seg langt kraftigere enn lagt til grunn for et år siden. Spesielt har veksten vært kraftig i kommunesektoren, der det både har vært økninger i skatteinntektene og i de statlige inntektsoverføringene.
Disse medlemmer viser til at en analyse utført av Næringslivets Hovedorganisasjon viser at politikken i stor grad har vært vellykket med hensyn til å dempe konjunktursvingningene frem til og med 1995. For 1996 og 1997 ser imidlertid stabiliseringspolitikken ut til å være forlatt, og veksten i offentlig og privat sektor er sammenfallende. Det ser ut til at det ikke er utviklingen i privat sektor som er ute av styring, men utviklingen i offentlig sektor.
Disse medlemmer viser til at det i dag er klare presstendenser i økonomien, og at det er mangel på arbeidskraft i stadig flere bransjer. Dersom en i en slik situasjon ikke klarer å føre en stram finanspolitikk, vil dette føre til at pris- og lønnsveksten øker, med det resultat at konkurranseutsatt sektor svekkes. Konkurranseutsatt sektor svekkes for at offentlig sektor skal vokse. Denne utviklingen er disse medlemmer imot. Det må være rom for et sterkt norsk næringsliv i en oljeøkonomi som den norske. Ikke minst er dette viktig for å være forberedt på fallende oljeinntekter i det neste århundre. Vi kan ikke, som noen tror, pakke ned industrien i en eske for å ta den frem igjen om noen år.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Høyre i sitt alternative budsjett har lagt frem et forslag til statsbudsjett i tråd med behovet for et sterkt norsk næringsliv og med moderat vekst i de offentlige utgiftene.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser når det gjelder finanspolitikken til sine merknader under avsnittene 2.1.2 og 2.4.2.
2.3 Økonomien i kommunane og fylkeskommunane
2.3.1 Samandrag
2.3.1.1 Kommuneopplegget til regjeringa Jagland
Kommuneforvaltningens nettogjeld som andel av inntektene har gått sterkt ned, fra et toppnivå i 1989 på knapt 40 % til knapt 30 % fra og med 1994. Sektorens samlede underskudd før lånetransaksjoner er betydelig redusert de senere årene og ble i 1994 snudd til et overskudd. I 1996 hadde sektoren et underskudd på 2,6 mrd. kroner. Størrelsen på underskuddet er imidlertid påvirket av at investeringene i forbindelse med grunnskolereformen i første omgang er finansiert ved at kommunene har tatt opp lån. Disse investeringsutgiftene vil bli kompensert gjennom statlige bevilgninger over flere år.
Kommuneforvaltningens inntekter har hittil i 1997 økt vesentlig mer enn lagt til grunn i Revidert nasjonalbudsjett 1997 og i proposisjonen om kommuneøkonomien for 1998. Ut fra oppgaver over innbetalte inntekts- og formuesskatter i årets åtte første måneder anslås en merøkning i kommunenes skatteinntekter for inneværende år på 1,5 mrd. kroner. Utover merøkningen i skatteinntektene anslås kommunenes inntekter å øke med i alt om lag 1 mrd. kroner mer enn lagt til grunn i Revidert nasjonalbudsjett og Kommuneøkonomiproposisjonen. Oppjusteringen er dels en følge av økte bevilgninger og dels av høyere anslag for gebyrinntektene. På den andre siden anslås lønnsveksten i kommunesektoren i 1997 å bli noe høyere enn lagt til grunn i Revidert nasjonalbudsjett. Samlet sett anslås nå kommunesektorens inntekter å øke reelt med om lag 4 1/4 % fra 1996 til 1997. I Revidert nasjonalbudsjett ble det lagt til grunn en realvekst på knapt 3 %.
Regjeringen har ved utformingen av det økonomiske opplegget for 1998 lagt til grunn at kommunene og fylkeskommunene får beholde hele den merøkningen i inntektene som de nå anslås å få i 1997. Videre er det lagt opp til et nivå på de samlede inntektene i kommunesektoren i 1998 som ligger vel 600 mill. kroner høyere enn forutsatt i Kommuneøkonomiproposisjonen. I forhold til proposisjonens anslag for 1997 innebærer dette en reell økning i kommunesektorens inntekter på om lag 2 1/2 % fra 1997 til 1998. Dersom det tas utgangspunkt i de oppjusterte anslagene for 1997, dvs. medregnet den betydelige merøkningen i bl.a. skatteinntektene, innebærer opplegget en reell økning i inntektene på ca 1 %. Sett over begge årene 1997 og 1998 vil kommunesektorens inntekter etter dette bli vel 3 mrd. kroner høyere enn lagt til grunn i Kommuneøkonomiproposisjonen. Kommuneopplegget omtales nærmere i avsnitt 3.2.
2.3.1.2 Kommuneopplegget til regjeringa Bondevik
Kommunene og fylkeskommunene har innen helsevesen og omsorgsarbeid, på undervisningssektoren og på andre områder en vesentlig del av ansvaret for den offentlige tjenesteytingen. Kommunesektoren må tilføres tilstrekkelig med ressurser til at den kan løse disse viktige velferdsoppgavene. Med utgangspunkt i sentrumspartenes felleserklæring av 14. oktober 1997 foreslår Regjeringen en styrking av kommuneøkonomien i 1998 i forhold til det opplegget som regjeringen Jagland la fram.
Regjeringen legger i proposisjonen opp til en samlet styrking av kommuneøkonomien på knapt 750 mill. kroner i 1998 i forhold til forutsetningene i Nasjonalbudsjettet. Av dette antas nær 300 mill. kroner å gjelde kommunene og om lag 450 mill. kroner fylkeskommunene. Knapt 650 mill. kroner av den samlede styrkingen av kommunesektoren foreslås gjennomført ved en økning av inntektene. I tillegg vil kommunesektoren få en reduksjon i utgiftene på om lag 100 mill. kroner som følge av at arbeidsgiverperioden i sykelønnsordningen foreslås utvidet med 3 dager i stedet for 1 uke slik regjeringen Jagland la opp til. Det reviderte økonomiske opplegget for kommunesektoren er særlig preget av Regjeringens ønske om å øke innsatsen for psykisk utviklingshemmede og på andre prioriterte områder som psykisk helsevern, kreftbehandling, kultur og samferdsel, og å sette inn særskilte tiltak overfor utkantkommuner som har sterk nedgang i folketallet.
I denne proposisjonen er det forutsatt at kommunesektorens skatteinntekter samlet vil øke nominelt med 0,8 % fra 1997 til 1998. Dette er samme økning som forutsatt i Nasjonalbudsjettet.
To elementer bidrar isolert sett til å redusere skatteinntektene i 1998:
| - | Forslag til endringer i skatteopplegget. Kommunesektoren blir i 1998 berørt av endringer knyttet til fradraget for reiseutgifter, ordningen med individuelle pensjonsavtaler og formuesskatten. En nærmere omtale av disse endringene er gitt i kap. 2 i proposisjonen. |
| - | En ny vurdering av skatteanslagene i lys av nye opplysninger om bl.a. ligningen for etterskuddspliktige skattytere for inntektsåret 1996. Nedjusteringen gjelder 1998. For 1997 er det ikke funnet grunnlag for å endre skatteanslagene. Dette har sammenheng med at ligningsoppgjøret for 1996 innebærer at kommunesektoren for inntektsåret 1996 hittil har blitt tildelt for lav andel, og staten for høy andel, av de løpende skatteinnbetalingene for dette inntektsåret. Dette forholdet blir rettet opp i 1997. |
Mindreinntekter som følge av ovenstående to elementer antas omtrent å bli oppveid av merinntekter som kommunesektoren vil få som følge av forutsetningen om økt vekst i sysselsettingen og forslaget om høyere minstepensjon. Skatteanslaget for 1998 er dermed uendret fra Nasjonalbudsjettet.
Regjeringen foreslår å øke øremerkede overføringer til kommuneforvaltningen med vel 525 mill. kroner netto i forhold til opplegget i St.prp. nr. 1. Av denne merøkningen forutsettes i alt om lag 400 mill. kroner bevilget til økt sykehussatsing. Resten av merøkningen i overføringen er knyttet til andre høyt prioriterte formål. En nærmere omtale av de foreslåtte endringene i overføringene til kommuner og fylkeskommuner er gitt i kap. 3 i proposisjonen.
Ved behandlingen av proposisjonen om kommuneøkonomien for 1997 gav Stortinget sin tilslutning til at øremerkede tilskudd knyttet til pensjonspremier og arbeidsgiveravgift for lærere i grunnskolen blir lagt inn i rammetilskuddene fra og med 1998. I St.prp. nr. 1(1997-1998) ble det varslet at endelig forslag om å legge disse øremerkede tilskuddene inn i rammetilskuddene i 1998 ville bli lagt fram for Stortinget senere i høst. De nødvendige beregningene i forbindelse med omleggingen er nå gjennomført. På denne bakgrunn foreslås det i denne proposisjonen at kommunenes rammetilskudd for 1998 økes med om lag 1,1 mrd. kroner og at de øremerkede tilskuddene reduseres tilsvarende som følge av ovennevnte omlegging, jf. omtale i kap. 3 i proposisjonen.
Forslaget om økt minstepensjon leder automatisk til økt brukerbetaling (gebyrinntekter) for beboere på alders- og sykehjem. Etter dagens regler for langtidsopphold ved slike institusjoner kan kommunen kreve brukerbetaling med inntil 75 % av inntekten opp til folketrygdens grunnbeløp, fratrukket et fribeløp. Av inntekter utover folketrygdens grunnbeløp betales inntil 85 % årlig. Merøkningen i kommunenes gebyrinntekter i 1998 som følge av økt minstepensjon anslås til om lag 130 mill. kroner.
De reviderte inntektsanslagene innebærer en reell inntektsøkning på om lag 1 1/2 % fra 1997 til 1998 når det tas utgangspunkt i nivået for inntektene i 1997 slik det nå anslås. Veksten er 2 3/4 regnet i forhold til det inntektsnivået i 1997 som ble lagt til grunn i Kommuneøkonomiproposisjonen. De frie inntektene anslås i 1998 å gå reelt ned med om lag 1 % når det tas utgangspunkt i nåværende inntektsanslag for 1997, og anslås å øke reelt med 0,2 % når en regner i forhold til det nivået i 1997 som ble lagt til grunn i Kommuneøkonomiproposisjonen. Anslagene for reell inntektsvekst er, som i Nasjonalbudsjettet, basert på en forutsetning om en gjennomsnittlig prisvekst for kommunale utgifter på 2,9 % fra 1997 til 1998. I dette prisanslaget er det lagt til grunn en lønnsvekst på 3 1/2 % jf. avsnitt 1.3.4 i proposisjonen.
Utover nevnte styrking av kommuneøkonomien på knapt 750 mill. kroner gjennom merøkning i inntektene og mindreøkning i utgiftene til sykepenger, vil kommunene etterhvert får fordel av reduserte utgifter til pensjonspremier som følge av at økt minstepensjon fører til lavere pensjonsutbetalinger fra de kommunale tjenestepensjonsordningene. Det er imidlertid usikkert i hvilken grad satsene for pensjonspremiene blir redusert med virkning allerede for 1998. Økt minstepensjon kan også redusere kommunenes utgifter til sosialhjelp, men denne innsparingen antas å være forholdsvis liten.
Isolert sett kunne det ha vært ønskelig at en del av styrkingen av kommuneøkonomien hadde kommet gjennom en økning av de frie inntektene, definert som summen av skatteinntekter og rammetilskudd. Med de spesielle behovene som gjør seg gjeldende, særlig i sykehussektoren, har Regjeringen for 1998 likevel funnet det riktig å prioritere tilskudd som er bundet til bestemte formål. Det må også tas i betraktning at de forutsatte mindreutgiftene til sykepenger bidrar til at kommunene og fylkeskommunene får frigjort midler som fritt kan brukes til andre formål. Også økningen av gebyrinntektene, som automatisk følger av økte minstepensjoner og ikke er en følge av nye pålagte oppgaver eller endret regelverk, innebærer en generell styrking av kommunenes økonomi i forhold til opplegget fra regjeringen Jagland.
Det er Regjeringens forutsetning at styrkingen av kommuneøkonomien fører til økt innsats på de områdene som er spesielt prioriterte i opplegget. Dersom dette skal kunne oppnås, har kommunene også et ansvar for å innpasse inntektsoppgjøret våren 1998 innenfor de økonomiske rammene som er fastlagt. Dette er særlig viktig i en situasjon der pressproblemer på arbeidsmarkedet nå gjør seg gjeldende for flere yrkesgrupper som sysselsettes i kommunal virksomhet.
Reviderte tall fra kommuneregnskapene for 1996 som ble offentliggjort av Statistisk sentralbyrå 30. oktober 1997, innebærer betydelig lavere underskudd før lånetransaksjoner for kommuneforvaltningen i 1996 enn tidligere anslått. Det er to hovedforklaringer på dette. De kommunale investeringene i 1996 ble vesentlig lavere enn tidligere regnet med. Dessuten fikk to kommuner sine budsjettbalanser betydelig styrket som følge av ekstraordinære forhold i 1996 i forbindelse med salg av kraftverk og fristilling av kommunale etater. I denne proposisjonen er det lagt til grunn at det lavere nivået på investeringene i 1996 videreføres i investeringsanslagene for etterfølgende år. For 1998 legges det videre, på bakgrunn av tiltakene i denne proposisjonen, til grunn en noe høyere aktivitetsvekst i kommunesektoren enn i Nasjonalbudsjettet 1998. På denne bakgrunn anslås nå kommuneforvaltningens underskudd før lånetransaksjoner til om lag 1,2 mrd. kroner i 1997 og om lag 3 mrd. kroner i 1998. Dette er vesentlig lavere underskudd enn anslått i Nasjonalbudsjettet.
2.3.2 Merknader frå komiteen
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til regjeringen Jaglands budsjettforslag for 1998.
Disse medlemmer mener at de samlete overføringer til kommunesektoren må tilpasses innenfor et helhetlig og forsvarlig økonomisk opplegg. Veksten i kommunesektorens inntekter har vært meget god de siste årene. For 1997 anslås den reelle veksten til 4 1/4 %, den sterkeste veksten kommunesektoren har hatt på mange år. Disse medlemmer mener at hensynet til utviklingen i norsk økonomi tilsier en noe lavere vekst og viser til at regjeringen Jagland for 1998 la opp til en reell inntektsvekst for sektoren på 1 %, noe som innebærer en videreføring av det høye inntektsnivået fra 1997.
Disse medlemmer viser til at regjeringen Bondevik viderefører hovedtrekkene i regjeringen Jagland sitt opplegg for kommuneøkonomien i 1998. Skattøre reduseres som foreslått av regjeringen Jagland. I en situasjon der det er nødvendig å dempe inntektsveksten i kommunesektoren, vil bruk av skattøre bidra til at skattesvake kommuner kan få den samme inntektsveksten som skatterike kommuner.
Disse medlemmer mener for øvrig at den mervekst i kommunesektorens øremerkede inntekter som regjeringen Bondevik legger opp til, vil bidra til økt press i delarbeidsmarkeder som allerede er preget av stor knapphet på kvalifisert arbeidskraft. Forslaget om kontantstøtte til småbarnsforeldre vil ytterligere gjøre knappheten på arbeidskraft ekstra merkbar for kommunesektoren, da denne sektoren har et stort innslag av godt utdannet kvinnelig arbeidskraft.
Disse medlemmer registrerer at regjeringen Bondevik i forhold til regjeringen Jaglands budsjettopplegg har godskrevet kommunesektoren økte inntekter som følge av økt egenbetaling og reduserte utgifter som følge av en mindre utvidelse av arbeidsgiverperioden i sjukelønna. Disse medlemmer kan ikke se at regjeringen Bondevik har tatt hensyn til de økte utgifter kommunesektoren påføres som følge av alle tilbud og rettigheter som er knyttet opp til minstepensjonens størrelse.
Når en ser dette i sammenheng med underdekning ved overføring til rammefinansiering av pensjonspremier for lærerne i grunnskolen med 225 mill. kroner, den forventede økningen i prisstigning på 0,25 %, reduksjon i skatteinntekter på 173 mill. kroner og reduksjon i etablererstipend på 20 mill. kroner, vil kommunene komme betydelig dårligere ut med budsjettavtalen mellom de borgerlige partiene enn med regjeringen Jaglands forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil arbeide for at fylkeskommunen nedlegges som selvstendig politisk og administrativt nivå i offentlig forvaltning, og at fylkeskommunens nåværende oppgaver fordeles mellom staten, kommunene og private.
Innenfor nåværende system mener disse medlemmer at de betraktninger som gjør seg gjeldende for primærkommunene, også stort sett gjør seg gjeldende for fylkeskommunene. Dette, i tillegg til en distriktspolitisk vridning av overføringen gjør at disse medlemmer vil gå imot en reduksjon av den fylkeskommunale skattøren. Dette kompenseres ved en tilsvarende reduksjon av rammeoverføringene til fylkeskommunene.
Disse medlemmer mener at innsatsstyrt finansiering vil bidra til økt effektivitet i helsevesenet. Pasienten vil ikke lenger være en utgift, men tvert imot en kilde til inntekt for sykehusene. Disse medlemmer vil øke den innsatsstyrte finansieringsordningen for sykehus fra 40 % til 60 %, og finansiere dette ved en tilsvarende reduksjon i rammeoverføringen til fylkeskommunene.
Komiteens medlemmer fra Høyre støtter regjeringen Jaglands økonomiske ramme overfor kommunene. Kommuneøkonomien har fortsatt å vokse betydelig og klart sterkere enn Regjering og Storting har forutsatt. Fra 1988 til 1997 har sektoren hatt en reell økning i sine samlede inntekter på om lag 27 %, eller 38 mrd. kroner regnet i 1997-kroner. Samtidig har renteutgiftene avtatt som andel av inntektene, fra 5 1/2 % i 1990 til om lag 2 1/4 % i 1997.
Det er i regjeringen Jaglands opplegg til ramme lagt opp til at kommunene og fylkeskommunene får beholde hele den merøkningen av inntektene som de nå anslås å få i 1997. Videre er det lagt opp til et nivå på de samlede inntektene i kommunesektoren i 1998 som ligger vel 600 mill. kroner høyere enn forutsatt i Kommuneøkonomiproposisjonen. I forhold til proposisjonens anslag for 1997 innebærer dette en reell økning i kommunesektorens inntekter på om lag 2 1/2 % fra 1997 til 1998. Dersom det tas utgangspunkt i de oppjusterte anslagene for 1997, dvs. også medregnet den betydelige merøkningen i bl.a. skatteinntektene, innebærer opplegget en reell økning i inntektene på ca 1 % fra 1997 til 1998.
Sett over begge årene 1997 og 1998 vil kommunesektorens inntekter etter dette bli vel 3 mrd. kroner høyere enn lagt til grunn i Kommuneøkonomiproposisjonen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil understreke at kommunenes muligheter til å gi et tilfredsstillende tjenestetilbud ikke bare avhenger av utviklingen i inntektene, men i stor grad også av evnen til å omstille og effektivisere eksisterende kommunal virksomhet. For en sektor som disponerer en så stor del av samfunnets ressurser, er det viktig at den kontinuerlig søker å utnytte ressursene bedre.
Disse medlemmer viser til at regjeringen Jagland anslår innsparingspotensialet ved en effektiv bruk av anbud til flere milliarder kroner når det gjelder samferdselssektoren. Regjeringen Jagland selv har anslått innsparingspotensialet i fylkeskommunen til 20 % av de totale utgifter. Denne innsparingen kan skje uten at tilbudet til publikum forringes, og vil gi sterkt økt økonomisk handlefrihet for fylkeskommunen. Det er ingen grunn til å tro at dette innsparingspotensialet ikke finnes på de fleste andre kommunale områder. Kommunenes Sentralforbund har i en rapport utført av SNF (Stiftelsen for Næringslivsforskning) fått fastslått at det er mulig å spare mellom 20-30 % i kommunenes budsjetter, med den samme kvalitet og omfang i tjenesteproduksjonen. Det forutsetter at kommunene er villig til konsekvent å konkurranseutsette. Ved å få sammenlignbar tall fra kommune til kommune når det gjelder kostnadene ved tjenesteproduksjonen blir det enklere å anskueliggjøre unødvendig dyr kommunal drift, noe som først og fremst rammer kommunenes innbyggere. Disse medlemmer vil peke på at det i norske kommuner finnes et betydelig potensiale for effektivisering gjennom økt konkurranseutsetting og privatisering.
Disse medlemmer vil under budsjettbehandlingen fremme forslag tilhørende denne rammen om at det utarbeides et system for sammenligning av tjenestetilbud og kostnadseffektivitet i tjenesteproduksjonen mellom de ulike kommuner i budsjettet for 1998, og at det utarbeides datagrunnlag som beskriver kostnadseffektiviteten i tjenesteproduksjonen i de ulike kommunene. Dette datagrunnlaget skal for fremtiden være med å danne grunnlag for tildeling av rammetilskudd.
Disse medlemmer støtter, i all hovedsak, den ramme regjeringen Jagland har lagt overfor kommunene, dog med en vesentlig annen prioritering innenfor denne rammen. Det er helt avgjørende at kommunen i større grad prioriterer sine kjerneoppgaver: det viktigste først.
Disse medlemmer viser til at når regjeringene Jagland og regjeringen Bondevik går inn for å redusere skattøren for kommuner og fylkeskommuner er dette et angrep på den kommunale selvråderetten og handlefriheten. Disse medlemmer mener kommunene skal gis incitamenter til å utvikle eget inntektsgrunnlag. Denne effekten reduseres ytterligere dersom den kommunale skattøren reduseres. Det er også symptomatisk at regjeringen Bondeviks økninger i kommunebudsjettet kun knytter seg til øremerkede tilskudd.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener at både regjeringen Jagland og regjeringen Bondeviks tiltro til øremerkede overføringer er bekymringsfull og uttrykker etter disse medlemmers syn en mistillit til lokalsamfunnets evne og vilje til å treffe fornuftige og lokalt tilpassede beslutninger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil arbeide for at det gjennomføres et reformarbeid der to mål skal oppnås:
| 1. | Kommunene skal bli mindre avhengig av statlige overføringer og ha større interesse av å stimulere sine egne inntekter - i første rekke skatteinntekter - ved å legge til rette for et mer lønnsomt næringsliv. |
| 2. | Et rettferdig inntektssystem basert på objektive kriterier som stimulerer til effektiv og forbrukervennlig drift. |
Disse medlemmer tar avstand fra forslagene om å redusere skattøren. Disse medlemmer mener det øker den kommunale avhengighet av staten.
Disse medlemmer vil uttrykke bekymring over at Regjeringen forutsetter at de kommunale gebyrer skal stige mer enn prisstigningen. Disse medlemmer vil understreke at dette bidrar til å øke presset på husholdningene. Disse medlemmer vil også understreke at vekst i gebyrinntektene ikke må forveksles med økt handlefrihet idet økte gebyrinntekter kan være et uttrykk for allerede foretatte investeringer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil arbeide for at kommunene i størst mulig grad skaffer seg sine inntekter gjennom beskatning av egne innbyggere, og i så liten grad som mulig blir avhengig av overføringen fra staten. Derved vil kommunene få et sterkt incitament til å øke sitt eget skattegrunnlag ved å legge forholdene til rette for næringsutvikling. Kommunenes muligheter er store, og det finnes mange eksempler på kommuner som gjennom aktiv næringspolitikk har økt sine skatteinntekter i betydelig grad.
Disse medlemmer vil motsette seg reduksjoner i den kommunale skattøren som vil resultere i stadig mer passive kommuner - i et stadig sterkere avhengighetsforhold til staten. Denne endringen motsvares av en tilsvarende endring i fellesskatt til staten.
De statlige overføringene til kommunene bør bygge på objektive kriterier, og ikke inneholde elementer av inntektsutjamning, eller brukes som et distriktspolitisk virkemiddel, men skal være basert på å utjevne forskjeller i utgiftsstrukturen.
Disse medlemmer vil derfor legge vekt på å redusere inntektsutjevnende tilskudd, Nord-Norge-tilskuddet, regionaltilskudd og skjønnstilskudd.
Disse medlemmer vil gå imot at kommuner som har fått reduserte overføringer som resultat av « Rattsø I », skal kompenseres gjennom skjønnstilskuddet. Dette er kommuner som gjennom lengre tid har blitt forfordelt. En kompensasjon vil derfor videreføre tidligere skjevheter i overføringssystemet.
Til tross for bedret økonomi, løser mange kommuner sine primæroppgaver på en lite tilfredsstillende måte. Dette skyldes at kommunene er engasjert i sekundæroppgaver som tapsbringende forretningsdrift, bygging av nye administrasjons - eller kulturbygg, eller engasjement i andre prestisjeprosjekter.
Disse medlemmer mener at de uklare ansvarsforhold som eksisterer mellom stat og kommune er uheldige.
Stortinget pålegger kommunene oppgaver, og bestemmer i stor grad deres inntekter. Det er kommunene som formelt fatter vedtak om hvordan pengene skal brukes, samtidig som de selv stort sett løser de pålagte oppgaver. Dette har ført til at når en oppgave pålagt kommunene svikter - skylder staten på kommunale prioriteringer og kommunene på staten over for lite tilførte midler.
Dette gir mulighet for ansvarsfraskrivelser fra begge parter, noe debatten om den kommunale eldreomsorgen er et godt eksempel på.
Disse medlemmer vil gå inn for et system hvor helse- og omsorgstjenester stykkprisfinansieres som en rettighet gjennom folketrygden, men innenfor dagens system må staten ta det fulle økonomiske ansvaret for primæroppgavene gjennom øremerkede tilskudd til kommunene. Det vil sikre helse og omsorgstjenestene over hele landet.
Disse medlemmer slutter seg til opplegget for statlig finansiering av sykehjemsplasser og omsorgsboliger (Gul bok), men mener at dette ikke er nok til å ha den ønskede virkning på kommunale prioriteringer. Innen eldreomsorgen er det driften som er mest byrdefull og disse medlemmer foreslår et statlig årlig driftstilskudd på kr 200.000 pr. heltids sykehjemsplass, etter modell av det statlige driftstilskuddet til barnehager, til finansiering av driften sammen med egenandel og kommuneandel. For de forventede nye sykehjemsplasser vil dette utgjøre 50 mill. kroner i 1998. Når det gjelder det generelle nivået for kommunenes inntekter, ønsker disse medlemmer å inndra deler av beregnet inntektsvekst. Inndragningen skjer ved en reduksjon i inntektsutjevnende tilskudd, Nord-Norge-tilskuddet og skjønnstilskuddet.
Disse medlemmer mener at staten bør ha det finansielle ansvaret for primæroppgaver som skole, helse, omsorg og sosiale tjenester. Alle andre oppgaver bør kommunene ha full frihet til å løse, samtidig som de får mulighet til å påvirke sine egne inntekter gjennom økt skatteinngang og å redusere sine utgifter gjennom effektivisering og konkurranseutsetting. Det er en forutsetning at oppgaver som staten pålegger kommunene, fullt ut finansieres av staten.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Tverrpolitisk Folkevalde viser til framlegga frå regjeringa Bondevik som gjeld kommuneøkonomien. På grunn av dei store oppgåvene kommuneforvaltinga er sett til å løyse, er det naudsynt med løyvingar ut over kva som vart gjort framlegg om i St.meld. nr. 1(1997-1998). Desse medlemene vil peika på at regjeringa Bondevik har funne plass i tilleggsproposisjonen til auka løyvingar i kommunesektoren tilsvarande om lag 750 mill. kroner.
Dei endringane i dette budsjettet som desse medlemene fremmer, vil svekke kommuneforvaltninga sine inntekter noko, slik at netto styrkinga av kommuneøkonomien er i overkant av 700 mill. kroner i opplegget frå sentrumspartia samanlikna med framlegget frå regjeringen Jagland. Dei viktigaste faktorane som får konsekvensar for kommuneforvaltinga i opplegget frå sentrumspartia, er reduserte skatteinntekter med 195 mill. kroner, reduserte utgifter til sjukeløn som fylgje av 1 dags ytterlegare reduksjon i sjukelønansvaret (50 mill. kroner), og omlag 100 mill. kroner i auka øyremerka tilskott til helseformål.
Desse medlemene har merka seg signala som er komne frå einskilde kommunar og fylkeskommunar og Kommunenes Sentralforbund om at veksten i oppgåver i kommunesektoren er sterkare enn auken i løyvingane. Dette går ut over tilgang på og kvaliteten i tenestetilbodet, og kan i ytste konsekvens føre til at lovpålagde oppgåver ikkje vert utførte på den måten som Stortinget har forutsett. Desse medlemene meiner at det no er viktig å sikra kvaliteten i dei reformene som er vedtekne av Stortinget i dei seinare åra, før eventuelt nye reformer vert vurderte. I det høvet er det naudsynt å evaluere det kommunale inntektssystemet som vart vedteke i 1996, der ein ser på fordelingsverknadene av det inntektssystemet ein no har.
Av omsyn til budsjettets samla balanse, vil desse medlemene støtta framlegget til samla ramme for kommuneøkonomien slik det framkjem i tilleggsproposisjonen, med dei endringar som fylgjer av sentrumspartias budsjettframlegg.
Ut frå dette, vil desse medlemene støtta framlegget frå Regjeringa om redusert skattøre til kommunar og fylkeskommunar. Desse medlemene vil peika på at kommuneforvaltinga over tid ikkje må få redusert andelen av frie inntekter. Skal kommuneforvaltninga ha nødvendig fleksibilitet i høve til å løyse sine kjerneoppgåver, må denne delen haldast minst på dagens nivå. Desse medlemene meiner at det er ein nøye samanheng mellom sjansane for å effektivisere arbeidet i kommunesektoren og den fridom ein har til å tilpassa prioriteringar og løysingar til lokale tilhøve. Ei føresetnad for dette er at det finst tilgang på frie midlar som ikkje allereie er bundne opp til vedtatte oppgåver, og at dei praktiske løysingane ikkje er fastsett gjennom statlege forskrifter i større grad enn naudsynt. Dette er også naudsynt for å gjennomføra prioriterte oppgåver, som full barnehagedekning, og for å fanga opp volumveksten i tenestetilbodet, som f.eks. auken i talet på born i grunnskulen som både i 1997 og 98 vil liggje på om lag 1.000 born.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at utviklingen i kommuneøkonomien de siste årene har gått i retning av kutt i de frie inntektene, og økte pålegg i form statlige reformer som må løses i Kommune-Norge. Økningen i gebyrinntektene er også betydelig. Dette er egenbetaling som ofte rammer « flatt » uavhengig av folks inntekt. Denne utviklingen fortsetter med regjeringen Jaglands forslag til statsbudsjett for 1998. Heller ikke regjeringen Bondevik har fulgt opp den politikken de tre partiene i regjeringen stod for i forrige periode.
Med regjeringen Jaglands budsjett reduseres de frie inntektene (skatt og rammeoverføringer) reelt med 1 % neste år som en følge av regjeringen Jaglandss framlagte budsjett. Dette henger dårlig sammen med at kommunene har blitt pålagt mange nye og viktige oppgaver.
Regjeringen Bondevik legger ikke opp til noen økning i kommunenes frie inntekter neste år. Det betyr en realnedgang for kommunesektoren. Dersom nivået skal opprettholdes, burde det vært bevilget 2,5 mrd. kroner ut over det som ligger fra regjeringen Jagland sin side. De øremerkede midlene som regjeringen Bondevik foreslår er alt for beskjedne til å gi kommunene de økonomiske rammene de behøver for å opprettholde et tilfredsstillende aktivitetsnivå. Dette medlem tror ikke budsjettforslaget på noen måte er tilstrekkelig til å stoppe utviklingen i retning av økt sentralisering, og hindre fraflytting fra Utkant-Norge. Dette medlem mener også at det økonomiske opplegget det legges opp til for kommunene vil føre til at prisene på barnehagetilbud og andre viktige tjenester vil øke ytterligere neste år.
Gjennom sin budsjettprioritering finner Sosialistisk Venstreparti rom til en betydelig økt satsing på Kommune-Norge. Denne prioriteringen handler også om på hvilken måte man prioriterer ressursene: økt privat rikdom eller satsing på viktige fellesskapsløsninger.
Dette medlem går imot kuttet i skattøre som det legges opp til. Dette medlem går også imot utvidelsen av arbeidsgiverperioden i sykelønnsordningen som utgjør 250 mill. kroner for kommunene.
Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstrepartis hovedtall for kommunesektoren i 1998 er (tall i forhold til Gul bok):
| Mill. kroner |
|---|
| Mott kutt i skattøre for kommuner og fylker | 4.500 |
| Mot utvidelse av arbeidsgiverperioden | 250 |
| Bosetning av flyktninger/innvandrere | 200 |
| Lokal næringsutvikling | 50 |
| Regional næringsutvikling | 10 |
| Nasjonale programmer for næringsutvikling | 30 |
| Bolig og bomiljøtiltak | 300 |
| Arbeidsmarked, tiltak etc. | 110 |
| Barnehager | 290 |
| Barne og ungdomsvern | 40 |
| Barne og ungdomstiltak | 15 |
| Skolen: inneklima, opprustning av skolebygg, IT etc. | 1.000 |
| Kultur | 150 |
| Sykehus | 750 |
| Psykisk helsevern | 255 |
| Forsvar: omstilling for kommuner med redusert aktivitet | 100 |
| Totalt | 8.530 |
Dette medlem viser til at mye dette vil være investeringer på viktige områder som vil skape grunnlag for en kraftig forbedring i skolen, et bedre miljø og økt velferd for folk i sitt nærmiljø. Satsingen på kommunene vil også redusere behovet for å stadig øke gebyrer og egenbetaling på viktige tjenester. Ikke minst legger det grunnlaget for redusert foreldrebetaling i barnehagene.
Dette medlem viser til at de økte rammene kommunene får med Sosialistisk Venstrepartis opplegg gir rom for å kunne utløse øremerkede tilskudd både i forbindelse med eldrepakka og økt barnehageutbygging. Det vil også kompensere for trekk i rammene til fylkeskommunene i forbindelse med bruk av anbud og til å likestille tredelt turnus med helkontinuerlig skift, i tråd med forslag som Sosialistisk Venstreparti har lagt inn i Stortinget. Rammene gir også muligheter til å satse skikkelig på en sulteforet skolefritidsordning, og til å oppfylle vedtaket om musikkskoler.
Komiteen viser når det gjeld merknader til kommuneøkonomien også til avsnitt 3.3.20 i denne innstillinga, og til B.innst.S.nr.1(1997-1998), kap. 12 som gjeld rammetilskott til kommunar og fylkeskommunar.
2.4 Penge- og valutapolitikken
2.4.1 Samandrag
2.4.1.1 Det penge- og valutapolitiske opplegget til regjeringa Jagland
Pengepolitikken rettes inn mot å holde stabil valutakurs mot europeiske valutaer. Etter at kronen styrket seg betydelig i begynnelsen av året, svekket den seg fra april og lå fram til begynnelsen av september om lag på linje med gjennomsnittet for 1996. Svekkelsen av kronen ga i sommer grunnlag for en økning av pengemarkedsrentenivået tilbake til nivået før rentenedsettelsen i januar i år, da Norges Bank, i samsvar med valutaforskriften, satte de administrerte rentene ned for å dempe presset på kronen. I løpet av september har kronekursen styrket seg noe.
Bidraget fra pengepolitikken til å stabilisere norsk økonomi må ses i sammenheng med at stabil valutakurs støtter opp under finans- og inntektspolitikken. En stabil valutakurs innebærer at det etableres en nær sammenheng mellom nominell lønnsutvikling og den kostnadsmessige konkurranseevnen. En finanspolitikk rettet inn mot å jevne ut veksten i innenlandsk etterspørsel, og inntektsoppgjør med lave nominelle tillegg, må da bære hovedansvaret for at pris- og kostnadsveksten holdes lav.
2.4.1.2 Det penge- og valutapolitiske opplegget til regjeringa Bondevik
Gjeldende forskrift for utøvelsen av penge- og valutapolitikken ble fastsatt ved kgl.res 6. mai 1994. I forskriftene heter det:
| « Norges Banks løpende utøvelse av pengepolitikken skal rettes inn mot stabilitet i kronens verdi målt mot europeiske valutaer, med utgangspunkt i kursleiet siden kronen begynte å flyte den 10. desember 1992. Ved vesentlige endringer i kursen skal virkemidlene innrettes med sikte på at valutakursen etter hvert bringes tilbake til utgangsleiet. Det gjelder ikke svingningsmarginer med tilhørende plikt for Norges Bank til å intervenere i valutamarkedet. » |
Siden 1996 har det vært lagt opp til at pengepolitikken skal bidra til å dempe presstendensene i økonomien så langt dette er forenlig med en stabil valutakurs. I Salderingsproposisjonen 1996 heter det bl.a.:
| « Innenfor de rammene det operative målet om stabil valutakurs setter, vil pengepolitikken i den nåværende konjunkturfasen bli innrettet mot å bidra til at veksten i den innenlandske etterspørselen og aktiviteten ikke blir så sterk at pris- og kostnadsstigningen skyter fart. » |
Det er imidlertid en klar grense for hvor langt rentepolitikken kan bidra til å dempe veksten i etterspørselen etter varer og tjenester. Når den norske kronen skal holdes stabil mot europeiske valutaer, vil det europeiske rentenivået være retningsgivende for rentenivået i Norge.
Norges Bank oversendte den 3. november 1997 sitt årlige budsjettbrev til Finansdepartementet. Brevet følger som vedlegg til denne proposisjonen. I tillegg til å drøfte den økonomiske situasjonen og det finanspolitiske opplegget, tar banken i brevet opp spørsmålet om justering av retningslinjene for pengepolitikken. Den økonomiske situasjonen og det finanspolitiske opplegget for 1998 er beskrevet i avsnittene 1.2 og 1.31 i denne proposisjonen. Nedenfor vil en drøfte nærmere retningslinjene for pengepolitikken med utgangspunkt i brevet fra Norges Bank. Norges Bank skriver innledningsvis:
| « Sentralbanken har, i henhold til Lov om Norges Bank § 3, en plikt til å « underrette departementet når det etter bankens oppfatning er behov for tiltak av penge-, kreditt- og valutapolitisk karakter av andre enn banken ». Etter Norges Banks vurdering er situasjonen nå slik at banken har plikt til å underrette departementet om sin vurdering i medhold av nevnte lovbestemmelse. » |
Etter Norges Banks vurdering er det nå klare presstendenser i norsk økonomi. Ifølge banken er « sikkerhetsmarginene » i økonomien små, og det skal lite til før en kommer inn i en utvikling med ubalanser i flere deler av økonomien, bl.a. i arbeidsmarkedet og bolig- og aksjemarkedet, som etter hvert vil gi seg utslag i økt pris- og kostnadsvekst og realøkonomiske svingninger. Etter bankens syn er det nødvendig å bringe veksten i etterspørselen ned mot den underliggende veksten i produksjonskapasiteten.
Norges Bank understreker at dagens økonomiske situasjon setter store krav til den økonomiske politikken og ansvarsfordelingen mellom finans- og pengepolitikken. Banken uttaler bl.a.:
| « Norges Bank vil advare mot å basere seg på et system der pengepolitikken i en gitt situasjon må innrettes slik at den virker til å forsterke konjunktursvingningene og redusere stabiliteten i økonomien. Dette aktualiseres ytterligere når det er usikkerhet om de øvrige elementene i den økonomiske politikken, og da særlig dersom finanspolitikken ikke har en tilstrekkelig fleksibilitet til effektivt å motvirke endringene i pengepolitikken. » |
Norges Bank konkluderer sin drøfting av den økonomiske utviklingen og utformingen av den økonomiske politikken med å tilrå en justering av pengepolitikken. Banken skriver:
| « Ut fra en samlet vurdering vil Norges Bank tilrå at retningslinjene for pengepolitikken justeres, slik at det blir større fleksibilitet i utøvelsen av pengepolitikken, men hvor stabilitet i kronekursen fastholdes som et mål for pengepolitikken. |
| (...) |
| En større fleksibilitet i pengepolitikken, slik at virkemiddelbruken ikke behøver å legges kraftig om ved moderate svingninger i valutakursen, kan sikres på ulike måter. Norges Bank ser det som mest hensiktsmessig at det kursleiet pengepolitikken styres mot (« utgangsleiet »), defineres videre enn i den eksisterende kursforskriften. Virkemidlene bør rettes inn med sikte på å motvirke vesentlige avvik fra dette leiet. » |
Banken har ikke foreslått konkrete endringer i retningslinjene for pengepolitikken utover denne generelle tilrådningen.
Tilrådningen fra Norges Banks hovedstyre var ikke enstemmig, og i brevet står det:
| « Hovedstyrets medlem Gjelsvik er av den oppfatning at det ikke er nødvendig å ta opp spørsmålet om retningslinjene for valutapolitikken i dette brevet. » |
Regjeringen uttalte i sin tiltredelseserklæring at penge- og valutapolitikken fortsatt vil bli rettet inn mot stabil kronekurs. En stabil valutakurs som retningslinje for penge- og valutapolitikken har særlig bakgrunn i følgende forhold:
| - | Det er viktig å skjerme utviklingen i fastlandsøkonomien mot de sterke svingningene i petroleumsinntektene. En pengepolitikk rettet mot stabil valutakurs kan bidra til stabile rammevilkår for det konkurranseutsatte næringslivet, og motvirke at utviklingen i kronekursen blir sterkt preget av utviklingen i oljeprisen og endrede forventninger om petroleumsproduksjonen. Petroleumsfondets langsiktige kapitaleksport motvirker appresieringspress mot kronen. |
| - | For et lite land med åpen økonomi er det vanskelig å holde lav inflasjon uten stor grad av stabilitet i valutakursen. Ved at vi holder kronekursen stabil i forhold til valutakursen i land som vektlegger prisstabilitet, kan en bidra til forventninger om fortsatt lav inflasjon, som igjen har betydning for både pris- og lønnsfastsettingen. Moderat pris- og kostnadsvekst vil samtidig være en forutsetning for en stabil valutakursutvikling over tid. |
| - | Med stabil valutakurs som retningslinje for pengepolitikken er rentenivået i Norge i stor grad bestemt av det utenlandske rentenivået, som nå er lavt. Finanspolitikken må derfor ta et vesentlig ansvar for en stabil økonomisk utvikling. Pengepolitikken bidrar til å stabilisere norsk økonomi ved at den støtter opp under inntektspolitikken. Erfaringen fra Norge og mange andre land er at selv relativt små renteendringer kan medføre store valutakursbevegelser. Effekten av en strammere pengepolitikk ville i stor grad kunne komme gjennom en stigende kronekurs og dermed svekket konkurranseevne for bedriftene i konkurranseutsatt sektor og dermed innskrenkninger og nedleggelse av bedrifter i disse sektorene, og i mindre grad gjennom dempet vekst i privat forbruks- og investeringsetterspørsel som følge av høyere rentenivå. En sterkere krone ville også kunne gi sterk reallønnsvekst på kort sikt, som ville bidra til å øke privat konsum. Høyere rente vil på den annen side dempe både stigningen i boligpriser og prisene på andre formuesobjekter. |
| - | En stabil valutakurs forankrer lønnsoppgjørene. Gis det lønnstillegg utover det produktivitetsutviklingen og prisutviklingen i konkurrentlandene tilsier, har det umiddelbare konsekvens i form av svekket kostnadsmessig konkurranseevne og svakere sysselsettingsutvikling i disse bedriftene. Dette gir partene i arbeidslivet et klart ansvar for å bidra til en stabil økonomisk utvikling gjennom moderate inntektsoppgjør. |
Det er på denne bakgrunn viktig at pengepolitikken styres mot et mål som bidrar til stabile forventninger om valutakursutviklingen. Regjeringen viser til at det allerede er en viss fleksibilitet i utøvelsen av pengepolitikken ved at det ikke er fastsatt noen sentralkurs for kronen med tilhørende svingningsmarginer. I dagens valutaforskrift er Norges Bank pålagt å holde kronekursen stabil. Samtidig er det begrenset hvor sterke virkemidler i form av renteendringer og kjøp og salg av valuta banken kan benytte for å få dette til. Det følger av dette at dersom presset på kronekursen skulle bli særlig sterkt i den ene eller annen retning, skal banken la kronekursen endre seg på kort sikt, men innrette bruken av virkemidlene slik at kursen bringes tilbake til utgangsleiet etter hvert. Det vises i denne sammenheng til situasjonen i valutamarkedet i begynnelsen av dette året, da kronen styrket seg sterkt for en periode.
Det er viktig at retningslinjene er utformet på en måte som gir et klart mål for pengepolitikken og er basert på klare ansvarsforhold mellom myndighetsorganer. Etter Regjeringens syn er hensynet til klarhet om mål og ansvarsforhold i pengepolitikken ivaretatt i de gjeldende retningslinjene. Dette innebærer at pengepolitikken rettes inn mot stabilitet i kronekursen og at den nåværende forskrift for kronens kursordning ligger fast.
2.4.2 Merknader frå komiteen
Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Sosialistisk Venstreparti, syner til argumenta for å halda på dagens retningsliner for penge - og valutapolitikken som er fremja både i Nasjonalbudsjettet for 1998 ( St.meld. nr. 1(1997-1998)) og regjeringa Bondevik sin tilleggsproposisjon ( St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 3(1997-1998)). Fleirtalet støttar dei vurderingane som er gjort i desse framlegga. Ei stabil valutakursutvikling på lang sikt er ein av førestnadene for det inntektspolitiske samarbeidet. Vidare vil sterke vedvarande utslag i kursen på norske kroner i seg sjølv gjera det vanskeleg å sikra en låg prisstiging. Eit mål om fast valutakurs tydeleggjer også ansvaret mellom Stortinget og dei pengepolitiske styresmaktene. Fleirtalet er merksame på at så lenge det internasjonale rentenivået er lågt, og den internasjonale tilliten til norske kroner er sterk, vil pengepolitikken i seg sjølv verka ekspansivt. I dagens situasjon er det difor nødvendig med ein stram finanspolitikk, slik at den samla effekten av finanspolitikken, pengepolitikken og inntektspolitikken ikke vert destabiliserande. Fleirtalet vil og understreka den fleksibiliteten som dagens retningsliner gjev sentralbanken i bruken av verkemiddel for å sikra målet om stabil valutakursutvikling. Så lenge politikken er innretta mot ei stabil valutakursutvikling over tid, må ein kunne akseptera noko avvik, om dette er naudsynt ut frå marknadsmessige omsyn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at norsk økonomi for femte året på rad er i sterk oppgangskonjunktur. Disse medlemmer viser videre til brev fra Norges Bank til finansdepartementet av 3. november 1997 hvor det blant annet fremkommer:
| « ... det pengepolitiske styringssystemet er under press. Norges Bank tilrår at retningslinjene for pengepolitikken justeres slik at det blir større fleksibilitet i utøvelsen av pengepolitikken.. . En slik omlegging av pengepolitikken til et mål rettet direkte inn mot en stabil økonomisk utvikling, forankret i et mål om lav og stabil prisstigning(et såkalt inflasjonsmål) er et alternativ i dagens situasjon... Med et inflasjonsmål vil det være lettere å bruke pengepolitikken til å motvirke sjokk som norsk økonomi er utsatt for gjennom ulike konjunkturfaser. I et slikt system vil valutakursen skifte status fra å være det operative målet til å være en viktig indikator for pengepolitikken. Lav og stabil prisstigning er en forutsetning for å oppnå de overordnede målene i den økonomiske politikken. En overgang til inflasjonsmål for pengepolitikken vil derfor kunne være hensiktsmessig i en situasjon der forventninger og realappresiering ellers ville slå ut i økt prisstigning og en generelt ustabil økonomisk utvikling. » |
Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen har varslet at pengepolitikken ligger fast, men mener det vil være nødvendig med en endring av flere grunner. For det første vil Solidaritetsalternativet kunne bli en saga blott fordi denne store gruppe lønnsmottagere lenge har sakket akterut i forhold til andre grupper. For det andre har privat kapitaloppbygging i Norge de siste ti årene falt med et gjennomsnitt på 0,4 % hvert år. Nivået for private investeringer var ved utgangen av 1996 ca 4 % lavere enn i 1987. Til sammenligning har private investeringer i Sverige økt med ca 3,5 % pr. år siden 1987, hvilket betyr at nivået er ca 41 % høyere enn i 1987. I løpet av de siste ti år har norske investeringer sakket akterut i forhold til andre land i OECD. Ser vi på stabiliteten i norske investeringer er det tydelig at Norge både har reduserte investeringer, men i tillegg en høyere investeringsvolatilitet enn andre land i OECD. Fastkurspolitikken har altså ikke bidratt til investeringstrygghet og dermed vekst.
Veksten i norsk økonomi har vært dominert av offentlig forbruk. Mens private investeringer og privat innenlandsk etterspørsel ligger på jumboplass sammenlignet med OECD, er norsk offentlig forbruk på toppen.
Disse medlemmer ser det derfor nødvendig med en omlegging av pengepolitikken. Videre ønsker disse medlemmer en uavhengig sentralbank, der prisstabilitet er det eneste mål.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på to forhold som vedrører pengepolitikken:
| 1. | Det høye oljeutvinningstempoet som Norge holder fører til at et stort budsjettoverskudd synliggjøres i form av Statens petroleumsfond. Dette bidrar til at presset oppover på kronekursen kan bli større enn ønskelig, og kan på sikt skape problemer for balansen mellom pengepolitikken og finanspolitikken så lenge prinsippet om en relativt fast valutakurs ligger fast. Dette betyr at finanspolitikken kan bli pålagt for store innstrammingsoppgaver i forhold til behovene i norsk økonomi. Dette medlem savner en drøfting av forholdet mellom penge- og finanspolitikken i dette budsjettet, og vil oppfordre regjeringen Bondevik til å foreta en slik drøfting i Revidert nasjonalbudsjett for 1998. Dette medlem er av den oppfatning at et lavere nivå på oljeproduksjonen vil kunne gjøre det mulig å videreføre hovedlinjene i pengepolitikken, samtidig som behovet for å stramme inn gjennom finanspolitikken blir mindre. |
| 2. | Dagens pengepolitikk er innrettet mot å sikre en relativt fast valutakurs i forhold til europeiske valutaer. Dette medlem mener et veid gjennomsnitt av våre handelspartneres valutaer - inkludert dollar - vil være et bedre mål for å sikre en god realøkonomisk utvikling innenlands. Dette medlem viser til at etableringen av en felles europeisk valuta igjen vil aktualisere behovet for å revurdere vår valutapolitiske tilknytning. Dette medlem er av den oppfatning at Norge ikke bør knytte seg til euroen. Når den realøkonomiske utviklingen blant EUs medlemsstater har ulikt forløp vil dette kunne utløse betydelige kapitalbevegelser for å tilpasse kursrelasjonene til de underliggende økonomiske forhold. Dette medlem mener at Norges konjunktursyklus og handelsstruktur tilsier at vi ikke tilknytter oss euroen. En slik tilknytning vil etter dette medlems syn føre til at norsk økonomi blir enda mer EU-tilpasset. Dette medlem forutsetter at Stortinget kommer tilbake til dette spørsmålet etterhvert som etableringen av en felles valuta i EU eventuelt blir aktuelt. |
2.5 Skatte- og avgiftspolitikken, inntekts- og sysselsettingspolitikken og nærings- og strukturpolitikken
Komiteen viser når det gjeld merknader i denne innstillinga til skatte- og avgiftspolitikken, inntekts- og sysselsettingspolitikken og nærings- og strukturpolitikken til dei respektive avsnitta eller kapitla 3.3.24, 6 og 7. Komiteen viser når det gjeld skatte- og avgiftspolitikken til B.innst.S.nr.1(1997-1998) som er avgitt samstundes med denne innstillinga og når det gjeld skattelovendringar til Innst.O.nr.5(1997-1998)