1. Generelt

       Europeisk sikkerhetspolitikk er preget av et stadig mer omfattende og institusjonalisert samarbeid. Faren for en europeisk storkrig synes nå svært liten, og Norge står ikke overfor noen militær trussel.

       Samtidig har den internasjonale utviklingen også fjernet noen av de tidligere sperrene mot lokale væpnede konflikter som det har vært flere av i Europa de senere år. Mest alvorlig er konflikten i det tidligere Jugoslavia, der situasjonen fremdeles er ustabil.

       Utforming og prioritering av det norske Forsvaret er nært knyttet til de nasjonale sikkerhetspolitiske mål og interesser. Forsvaret er vårt viktigste sikkerhetspolitiske virkemiddel, og må være i stand til å løse en rekke oppgaver, såvel i fred som i krise og krig.

       Gjennom fremleggelsen av neste langtidsmelding for Forsvaret (LTM) vil Regjeringen gi Stortinget en utfyllende og mer langsiktig vurdering av sikkerhets- og forsvarspolitiske utfordringer og problemstillinger.

2. Sikkerhetspolitiske utviklingstrekk

NATO og utviklingen i det vestlige sikkerhetspolitiske samarbeidet

       NATO har i de seneste år gjennomgått en nærmest kontinuerlig endringsprosess. Strategisk konsept, styrkestruktur, kommandostruktur og forsvarsplanlegging er reformert. Forholdet til NATOs nærområde i Europa er blitt videreutviklet gjennom etableringen av Det euro-atlantiske partnerskapsråd (EAPC), et utvidet og formalisert samarbeid med Russland og Ukraina, samt forberedelse til utvidelse av alliansen.

       Utviklingen av NATO viser at organisasjonen vil forbli det sentrale forum for sikkerhets- og forsvarspolitiske konsultasjoner, og den sentrale sikkerhetspolitiske aktør i Europa. Andre organisasjoner som OSSE, EU og VEU kan utfylle denne rollen, men ikke erstatte den.

       Under NATO-toppmøtet i Madrid i juli 1997 ble det besluttet at Polen, Den tsjekkiske republikk og Ungarn skulle inviteres til å innlede forhandlinger om medlemskap i alliansen. Utvidelsen vil høyst sannsynlig føre til økte utgifter for alle land gjennom økning av både de sivile og militære fellesbudsjettene og ved direkte støtte fra de nåværende NATO-land. Samtidig vil det bli en diskusjon om fordelingen av utgiftene mellom de allierte.

       Undertegnelsen av samarbeidsdokumentet mellom NATO og Russland danner grunnlaget for en omfattende kvalitativ og kvantitativ styrking av samarbeidet mellom de to partene. Kjernen i det nye samarbeidet er opprettelsen av et permanent felles råd. Gjennom det permanente felles rådet er Russland gitt mulighet for samvirke med alliansen på en helt ny måte.

       Man er innen alliansen langt på vei enig om de overordnede prinsipper for kommandostrukturen, men det har ikke vært mulig å samles om en konkret struktur. Frankrike har besluttet foreløpig ikke å gjeninntre i det militære samarbeidet, noe som vil forsinke arbeidet med å utforme den nye strukturen. Beslutningen om ikke å gjeninntre i NATOs integrerte militære struktur har også skapt usikkerhet rundt det videre samarbeidet for å tilrettelegge for økt europeisk ansvar i alliansen (ESDI) og for å videreutvikle samarbeidet mellom NATO og VEU.

       Norge støtter en gjennomgang av NATOs strategiske konsept. Konseptet må fortsatt ha sitt utgangspunkt i alliansens viktige kjernefunksjoner, og NATO må holde fast på evnen til kollektivt forsvar som en dimensjonerende oppgave for den militære struktur. De transatlantiske forbindelser har her en helt sentral betydning.

Utviklingen i Russland

       Den politiske utvikling er fortsatt usikker, og demokratiseringsprosessen er på ingen måte avklart eller avsluttet. På det utenriks- og sikkerhetspolitiske område vil Russland trolig fortsatt gi høy prioritet til økt samarbeid og tettere forbindelser med land innenfor Samveldet av uavhengige stater (SUS), samtidig som forholdet til NATO vil stå sentralt.

       Grunnleggende reformer må iverksettes, men full gjennomføring av dette kan ikke skje før landets økonomi er forbedret. I dag prioriteres mobile styrker, samtidig som det fortsatt er en sterk vektlegging av de strategiske kjernefysiske styrker.

       Det har de senere år funnet sted en betydelig reduksjon i den militære kapasitet i Leningrad militærdistrikt, samtidig som de strategiske kjernefysiske våpen på Kola vil få økt betydning. Den vanskelige økonomiske situasjon favoriserer kjernefysiske våpen, i tillegg til at START-avtalene innebærer en større vektlegging av sjøbaserte våpen. Russland prioriterer her Nordflåten.

Nordisk sikkerhetspolitisk samarbeid

       Norges forhold til de øvrige nordiske land på det sikkerhetspolitiske området har endret karakter. Den nordiske dimensjonen tillegges økt betydning i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk.

       Det nordiske samarbeidet i IFOR/SFOR har bidratt til å utvikle forholdet mellom landene på området internasjonale fredsoperasjoner.

       Et viktig element i det nordiske samarbeidet er engasjementet overfor de baltiske land der alle de nordiske land er involvert i samtlige av de større multilaterale forsvarsrelaterte prosjektene.

Konvensjonell rustningskontroll

       På tilsynskonferansen for CFE-avtalen i Wien i 1996 ble det enighet om å gjennomgå og tilpasse avtalen til den nye sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa. De videre tilpasningsforhandlingene skal være avsluttet innen 1999. Et sentralt mål for Norge i de pågående forhandlinger er bl.a. å sikre Norge adgang til å motta allierte forsterkninger, samt å sikre økt forutsigbarhet med hensyn til russiske styrkeutplasseringer i våre nærområder.

       Under konferansen om anti-personellminer i Oslo i september ble det enighet om utkast til en internasjonal konvensjon om totalforbud mot bruk, lagring, produksjon og eksport av anti-personellminer.

       Den siste anti-personellminen i Forsvaret ble destruert i oktober 1996. Forsvaret har også iverksatt fjerning av snubletråder fra fragmenterende ladninger av typen M19, og dette arbeidet vil bli fullført i løpet av 1998.

3. Forsvarets rolle i sikerhetspolitikken

       Usikkerheten er fortsatt et dominerende trekk i den sikkerhetspolitiske utviklingen. Dette setter store krav til planlegging. Et tidsmessig og effektivt forsvar kan ikke bygges opp i løpet av få år. Et troverdig forsvar vil være vårt viktigste virkemiddel for å sikre stabilitet i vårt område.

       Utgangspunktet for norsk forsvarsplanlegging er at hele landet skal kunne forsvares. Dette vil også i fremtiden være avhengig av alliert støtte. Samtidig må Forsvaret kunne møte mer begrensede militære anslag. Dette krever fleksibilitet i forsvarsstrukturen.

       Økt alliert fokus mot andre geografiske områder enn vårt vil trolig kreve økt innsats fra norsk side for bl.a. å tilrettelegge for felles alliert øvings- og treningsvirksomhet i og rundt Norge.

       Forsvaret må også kunne planlegge for å kunne møte utfordringer knyttet til nasjonal krisehåndtering. Blant annet vil dette inkludere beskyttelse av våre petroleumsinstallasjoner.

       Overvåking, suverenitetshevdelse samt bidrag til ressursforvaltning og ressurskontroll vil være sentrale oppgaver for Forsvaret i fredstid.

       Deltakelse i internasjonale militære operasjoner er en utfyllende komponent til det nasjonale forsvar som i størst mulig grad bør innrettes på å skape en bonuseffekt i forhold til Norges egen sikkerhet.

Komiteens merknader

       Når det gjelder internasjonale hovedtrekk vil komiteen peke på det positive i at stadig flere land trekkes med i et omfattende og institusjonalisert samarbeid i Europa.

       Komiteen er enig i at faren for en europeisk storkrig nå er sterkt redusert og at Norge ikke står overfor noen umiddelbar militær trussel.

       Komiteen vil likevel peke på at utviklingen også har fjernet sperrer mot lokale konflikter i Europa og at flere av disse innebærer en fare for spredning som raskt kan endre det sikkerhetspolitiske bildet. Politisk ustabilitet i en rekke nye demokratier understreker det usikre i situasjonen.

       Komiteen er enig i at Forsvaret er vårt viktigste sikkerhetspolitiske virkemiddel og at det er viktig å ivareta våre nasjonale interesser innenfor rammen av de eksisterende sikkerhetspolitiske samarbeidsstrukturer.

       Komiteen er også enig i at de overordnede sikkerhetspolitiske mål ligger fast.

       Komiteen vil peke på at NATO vil forbli det sentrale forum for sikkerhets- og forsvarspolitiske konsultasjoner, og den sentrale sikkerhetspolitiske aktør i Europa.

       Komiteen vil peke på at anslagene over mulige merkostnader knyttet til utvidelsen av NATO er usikre, men at dette vil påføre alliansen ekstra kostnader. Komiteen henviser til merknader i B.innst.S.nr.7(1996-1997) og peker på at det må et felles løft til for at en utvidet NATO-allianse fortsatt skal fremstå som en troverdig og pålitelig sikkerhetspolitisk aktør.

       Komiteen er kjent med at arbeidet med å gjennomgå kommandostrukturen innen NATO ikke er avsluttet, og henviser til B.innst.S.nr.7(1996-1997) der et flertall understreket at det er et ufravikelig krav at det også i fremtiden må være et alliert hovedkvarter på norsk jord.

       Komiteen ser med tilfredshet på at alliansen har formalisert samarbeidet med Ukraina og Russland, og at Russland gjennom det permanente felles rådet er gitt en nulighet for å kunne delta i et forpliktende sikkerhetssamarbeid med NATO.

       Komiteen viser til at NATO-Russlandavtalen gir prioritet til bl.a. miljøvernsamarbeidet. Dette bidrar til å styrke arbeidet med gjennomføringen av det trilaterale forsvarsrelaterte miljøvernsamarbeidet (AMEC) mellom Norge, USA og Russland, med basis i den avtale som ble inngått i Bergen i 1996 mellom de tre lands forsvarsministre.

       Komiteen observerer at det fortsatt er knyttet stor usikkerhet til den politiske og militære utvikling i Russland. Vår rolle som nabo til Russland medfører at denne usikkerheten påvirker våre sikkerhetspolitiske rammefaktorer. Komiteen har merket seg at på den militære side har det de senere år skjedd en betydelig reduksjon i den militære kapasitet i Leningrad militærdistrikt, samtidig som den relative betydning av de sjøbaserte kjernefysiske våpen på Kola får økt betydning. Forholdene i Russlands økonomi skaper ytterligere usikkerhet knyttet til situasjonen i de væpnede styrker, noe som bekymrer.

       Komiteen har merket seg de norske hovedprioriteringene under tilpasningsforhandlingene for CFE-avtalen, og henviser til merknader i B.innst.S.nr.7(1996-1997). Komiteen har videre merket seg at Norge har fått en kvote på 24 kamphelikoptre etter at en er blitt enig om justeringer i CFE-avtalen. Komiteen forventer at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med redegjørelse for hvordan disse kvoteendringene vil påvirke norske forsvarsstrukturer.

       Komiteen viser til at Norges posisjon som en viktig nettoeksportør av olje og gass stiller krav til hvordan vi utformer sikringen av våre olje- og gassinstallasjoner. Komiteen forventer at slike problemstillinger blir et viktig element i den nye langtidsmeldingen for Forsvaret.