Allmenningsprinsippet
Prinsippet om at fisken i havet tilhører fellesskapet, og
ikke kan eies av verken konge eller privatperson, er et eldgammelt
prinsipp i Norge. Frostating hadde bestemmelser om dette, som ble
videreført i Magnus Lagabøtes landslov, som igjen ble videreført
gjennom dansketida, og som man i dag finner i havressurslova.
Havressurslova § 2 slår fast følgende prinsipp:
«Dei viltlevande marine ressursane ligg
til fellesskapet i Noreg.»
Med dette utdypes lovens klare formål nedfelt
i § 1:
«Formålet med lova er å sikre ei berekraftig
og samfunnsøkonomisk lønsam forvaltning av dei viltlevande marine
ressursane og det tilhøyrande genetiske materialet og å medverke
til å sikre sysselsetjing og busetjing i kystsamfunna.»
I Ot.prp. nr. 20 (2007–2008) forklares valget
av et eierskap i fellesskap, i stedet for at staten eier ressursene, slik:
«Føresegna etablerer ikkje statleg eigedomsrett
til ressursane i juridisk forstand, men uttrykkjer fellesskapet
sin rett til ressursane i motsetnad til ein privateigd ressurs.
Dette fellesskapet vert utgjort både av det
samiske folket, det norske folket og alle andre innbyggjarar i Noreg.
Fellesskapet sin rett til ressursane er ikkje noko nytt og har lege
til grunn som ein grunnleggjande premiss for fiskeripolitikken over
lengre tid.»
Man har dermed et historisk ansvar og en plikt
til å verne om fellesskapets ressurser, ikke minst på vegne av kommende
generasjoner. Dette bygger på prinsipper i norsk lov, sedvane og
tradisjon.
Høsting av viltlevende marine ressurser foregår
ved at fellesskapet gir private en midlertidig rett til å høste av
ressurser som tilhører fellesskapet. Det er ikke den enkelte fisker
som eier kvoter eller rettigheter, ei heller eier yrkesgruppen fiskere
disse rettighetene. De tilhører fellesskapet, og det er fellesskapet
som setter rammer og begrenser uttaket.
Mange har påpekt at dagens kompliserte fiskeriregelverk
utfordrer prinsippet om at de viltlevende ressursene tilhører fellesskapet.
I dag er det blant annet etablert et marked med kjøp og salg av
fiskerettigheter. Fiskekvoter, som opprinnelig ble tildelt vederlagsfritt
av fellesskapet til fisker, selges for mange millioner kroner. Fiskekvoter
kan pantsettes, det kan være en egenandel i opptak av lån og så
videre. For alle formål har fiskerettigheter blitt en privat eiendom.
Denne privatrettsliggjøringen av de viltlevende marine ressursene
gjør i beste fall prinsippet om at de tilhører fellesskapet, uklart.
Volstad-dommen illustrerer dramatikken rundt
allmenningsprinsippet. Gjennom forskrift om strukturkvoteordning
mv. havfiske, innført av fiskeriminister Svein Ludvigsen og regjeringen
Bondevik II, ble det ikke lagt noen begrensning på hvor mange år
strukturkvote kunne tildeles. Kvotens varighet ble gjort tidsubegrenset
gjennom forskrift. Dette ble endret av regjeringen Stoltenberg II
gjennom innføring av en begrensning på 20 år for nye strukturkvoter
og 25 år for de fartøyene som fra 2005 hadde blitt tildelt strukturkvoter.
Strukturkvotenes varighet ble sentralt i Rederiet Volstad
AS’ sak i Høyesterett, jf. HR-2013-2200-P – Rt-2013-1345. Rederiet
Volstad AS strukturerte i 2005 ved å kondemnere to fartøyer. Rederiet
fikk samtidig tilsagn om å videreføre disse fartøyenes grunnkvoter
for torsk, hyse og sei nord for 62 grader nord som strukturkvoter på
et tredje fartøy, F/T Volstad. Samlet kvotefaktor ble da 3.
Høyesterett oppsummerte dommen på følgende vis på
sine nettsider:
«Volstad tok ut stevning ved Oslo tingrett
med påstand om at tidsbegrensningen i strukturkvoteforskriften var
ugyldig for så vidt gjaldt strukturkvoter som var tildelt første
gang før 2007. Rederiet vant fram og ble tilkjent sakskostnader.
Tingretten kom til at forskriftsendringen var i strid med Grunnloven
§ 97. Lagmannsretten kom til samme resultat– også på grunnlag av
Grunnloven § 97.
Høyesterett delte seg i et flertall på ni dommere
som tok statens anke til følge, og et mindretall på åtte dommere
som gikk inn for å forkaste anken.
Flertallet la til grunn at tildelingen av strukturkvoter
ga Volstad AS en posisjon som kunne være vernet av Grunnloven § 97.
Om bestemmelsen var overtrådt måtte bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering
av hvilken virkning endringen fikk for rederiet. Flertallet kom
til at innføringen av tidsbegrensningen ikke hadde en slik urimelig
virkning at Grunnloven § 97 var overtrådt. Flertallet fant heller
ikke at det forelå brudd på EMK P1-1.»
Grunnloven § 97 lyder: «Ingen lov må gis tilbakevirkende
kraft». At et knappest mulig flertall besluttet at allmenningsprinsippet
skulle veie tyngst, viser hvor stort behovet er for grunnlovfesting
av dette prinsippet. Hadde flertallet svingt motsatt vei, ville
strukturkvoter, som i dag utgjør om lag halvparten av alle fiskekvoter, blitt
privatisert.
Dramatikken rundt allmenningsprinsippet er derfor
høyst reell. En grunnlovfesting vil tydeliggjøre prinsippet og motvirke
uthuling gjennom andre grunnlovsbestemmelser, lover eller forskrifter.