Om nærmere bestemmelser om vilkår for og behandling
av forslag
Forslag til ny § 75 a fjerde ledd lyder som
følger:
«Nærmere bestemmelser om vilkårene for
og behandlingen av borgerforslag og forslag om folkeavstemning fastsettes
ved lov. Endringer i grunnleggende bestemmelser om folkeavstemning
kan tidligst tre i kraft ett år etter vedtakelse.»
Som tidligere nevnt mener forslagsstillerne
at ordningen med borgerdeltakelse bør forankres i Grunnloven, men
at nærmere bestemmelser bør vedtas i alminnelig lov, blant annet
av hensyn til Grunnlovens tradisjonelle stil. Fjerde ledd legger
opp til dette. I lovgivningen vil det da, etter nærmere utredning,
vedtas en rekke krav til forslagene og til behandlingsmåte. Forslagsstillerne
vil her ta for seg noen av disse spørsmålene og illustrere hvordan
dette kan løses. Stortinget må så klart fritt ta stilling til dette
når lovgivningen skal behandles, og kan velge andre løsninger enn
de som skisseres her.
Som redegjort for tidligere i begrunnelsesteksten
vil det være behov for å fastslå i lov hvordan Stortingets kontroll
skal foregå, når det gjelder hvorvidt forslagene er i tråd med kravene
i disse foreslåtte bestemmelsene og eventuelle krav i loven. Forslagsstillerne
mener det er grunn til å skille mellom tekniske formkrav som kan kontrolleres
av for eksempel Stortingets administrasjon på den ene siden, og
kontrollen av om forslagene til folkeavstemning særlig skulle stride
mot folkeretten og Grunnloven på den andre siden. Kontrollen av
det sistnevnte bør kreve stortingsbeslutning.
Dette og andre aspekter ved hvordan behandlingen skal
foregå, må utredes nærmere og fastsettes i lov samt Stortingets
forretningsorden. Dersom et borgerforslag oppnår tilstrekkelig støtte,
er det naturlig med en behandlingsmåte der forslaget fordeles til
komitébehandling i Stortinget slik som andre saker, før saken behandles
i plenum. Tilsvarende kan forslag som oppnår tilstrekkelig støtte
til å utløse folkeavstemning, først behandles av en komité og deretter
i plenum for fastslå hvorvidt forslaget er i tråd med de krav som
er fastsatt, og at resultatet av folkeavstemningen og dermed meningsinnholdet
så behandles på nytt på tilsvarende måte etter den eventuelle folkeavstemningen.
Forslagsstillerne understreker at ettersom forslagene
er rådgivende, vil Stortinget stå fritt til også å gjøre endringer
i forslagene. Det kan for eksempel være naturlig for Stortinget
å be regjeringen nærmere utrede en sak som er reist av borgerne,
og komme tilbake til Stortinget med sak før endelig beslutning fattes.
Det må også fastsettes formkrav til forslagene
i lov. En mulighet er å se hen til hvordan anmodningsforslag i Stortinget
formuleres, altså «Stortinget ber …». Slik kan forslagene være mer
eller mindre konkrete, fra å be om å endre en konkret paragraf i
en lov på en bestemt måte til å bare be om at noe sikres mer overordnet.
Slik kan også Stortinget enkelt gjenta forslagets formulering helt eller
delvis i sine vedtak ved behandling av forslagene.
Loven må fastsette krav til frist for når tilstrekkelig støtte
til et forslag må være tilkjennegitt. Jo kortere frist fra et forslag
er satt frem til nok støtte må være samlet, desto høyere terskel
vil det i praksis være for å oppnå tilstrekkelig støtte. Her bør
det sees hen til tilsvarende modeller i andre land, som i New Zealand,
der fristen er tolv måneder. Videre bør fristen tilpasses hvor høyt
prosentandelterskelen settes.
Det må fastsettes begrensninger i loven på når
likelydende forslag kan fremmes igjen. Dette gjelder særlig når
forslag kan fremmes igjen dersom forslagene fikk tilstrekkelig støtte
og ble behandlet første gang, men borgerne av en eller annen grunn
ikke skulle være fornøyd med Stortingets vedtak eller videre oppfølging
av saken ellers. Det kan også være naturlig med strengere begrensning
på å gjenta forslag om tidligere avholdt folkeavstemning enn begrensning
når det gjelder borgerforslag.
Det vil videre være naturlig å fastsette i loven
en årlig telling av antall stemmeberettigede, både for å fastslå hvor
mange stemmeberettigede det er som påvirker hva terskelen for tilstrekkelig
støtte til forslag blir, for å fastslå hvem som har rett til å delta
i folkeavstemningene, og for å fastslå hvem som har rett til å fremme
borgerforslag og forslag til folkeavstemning. Alternativt kan dette fastsettes
ut fra hvem som var stemmeberettiget ved siste stortingsvalg.
Forslaget innebærer for øvrig at endringer i
grunnleggende bestemmelser om folkeavstemning tidligst kan tre i
kraft ett år etter vedtakelse. Denne delen bygger på den ovenfor
siterte anbefalingen fra Veneziakommisjonen. Hensynet er at de grunnleggende
spillereglene for folkeavstemninger ikke skal kunne endres for å
påvirke eller hindre resultater. Konstruksjonen som foreslås, vil
være en nyvinning, men skal sikre en hensiktsmessig balanse mellom
hensynet til stabilitet på den ene siden og hensynet til smidighet
på den andre siden. Med et slikt konstitusjonelt fastsatt «semikonstitusjonelt»
vern av grunnreglene for gjennomføring av folkeavstemning vil det
være mindre problematisk å overlate disse reglene til Stortinget
som lovgiver. Når det gjelder hva som skal anses som «grunnleggende
bestemmelser», vises det til side 10 i Veneziakommisjonens rapport (punkt
II 2 bokstav c)):
«Fundamental rules include, in particular,
those concerning:
-
the composition of
electoral commissions or any other body responsible for organising
the referendum;
-
the franchise and electoral registers;
-
the procedural and substantive validity
of the text put to a referendum;
-
the effects of the referendum (with the
exception of rules concerning matters of detail)
-
the participation of the proposal’s supporters
and opponents to broadcasts of public media.»
Det fjerde strekpunktet er ikke aktuelt, ettersom
det allerede er foreslått fastsatt i § 75 a at folkeavstemninger bare
er rådgivende.
Det er ellers viktig å understreke at det er
endringer i de grunnleggende bestemmelsene som tidligst kan tre i
kraft ett år etter vedtakelse. Kravet vil altså ikke omfatte lovgivningen
som skal vedtas for første gang etter et eventuelt grunnlovsvedtak.