Behovet
for grunnlovsendringer
Prinsippet om domstolenes
uavhengighet ble ansett som en opplagt følge av maktfordelingsprinsippet Grunnloven
bygde på da den ble vedtatt i 1814. De siste tiårene er det nærmere
innholdet i prinsippet videreutviklet av organer som overvåker sentrale
menneskerettskonvensjoner Norge er tilsluttet. Utviklingen gir grunn
til å vurdere om det er behov for en modernisering og oppdatering
av Grunnlovens bestemmelser om domstolene. Det rettslige grunnlaget
for den tredje statsmakt bør være tilstrekkelig robust for fremtiden.
Betydningen av å
verne om domstolenes funksjonsevne og uavhengighet har fått fornyet
aktualitet de senere årene. I enkelte europeiske land har man sett
en urovekkende tendens til at folkevalgte organer undergraver domstolenes
uavhengighet ved lovreformer som angriper arbeidsvilkårene i domstolene.
Eksempelvis har EU satt i gang en formell prosedyre mot Polen for
å sikre uavhengigheten til polske dommere. Utviklingen har skapt
økt bevissthet om betydningen av å verne domstolene mot kortvarige
politiske strømninger – også i vesteuropeiske land. Bedre grunnlovsvern
for domstolene og dommere kan være et virkemiddel til å forebygge
en slik utvikling.
Domstolkommisjonen
vil fremheve at selve prinsippet om domstolenes uavhengighet allerede
i dag er forankret i Grunnloven, og at det nærmere innholdet først og
fremst bør fremgå av alminnelig lov. Enkelte bestemmelser er likevel
så viktige for uavhengigheten og funksjonsevnen til domstolene og
dommere at kommisjonen mener det er behov for å løfte dem inn i
Grunnloven.
En bredere konstitusjonell
forankring vil gi domstolene et vern mot raske lovendringer fra
et knapt politisk flertall. Et viktig poeng i denne sammenheng er
at grunnlovsvernet bør bygges ut i rolige tider hvor uavhengigheten
ikke er truet. Men også i en normalsituasjon der rettsstaten ikke
er truet, vil et utvidet grunnlovsvern kunne bidra til økt forståelse
for domstolenes stilling som den tredje statsmakt. På denne bakgrunn
vil kommisjonen fremme forslag til enkelte endringer i Grunnloven
kapittel D.
Ved vurderingen av
hva som er så sentralt for domstolene og dommere at det bør forankres
i Grunnloven, har kommisjonen for det første søkt å identifisere
områder hvor domstolene ville vært særlig sårbare for maktmisbruk.
For det andre har kommisjonen søkt å balansere hensynet til stabilitet
og forutsigbarhet på den ene side mot hensynet til fleksibilitet
på den annen side. Med dette som utgangspunkt løfter kommisjonen
frem fem forhold som bør gis konstitusjonell forankring, og som
samlet sett vil bidra til å sikre et oppdatert og helhetlig grunnlovsvern
for den tredje statsmakt.