Problematisk
praksis
Praksisen som er
blitt synlig gjennom de siste 20 årene, har en rekke problematiske
sider. Den innebærer følgende:
I dag råder det hemmelighold
om helt sentrale spørsmål knyttet til norsk krigsdeltakelse, blant
annet knyttet til beslutningsgrunnlag, mulige innsigelser og fullstendige
risikovurderinger. I praksis konsulteres Stortinget bare gjennom
hemmelige (lukkede) møter i den utvidede utenriks- og forsvarskomiteen
(DUUFK).
Det at sentrale deler
av beslutningsgrunnlaget er hemmelig, gjør at vilkårene for en opplyst,
reell demokratisk debatt i og utenfor parlamentet blir svekket.
Svekkede debattvilkår
medfører en legitimitetsutfordring gjennom at befolkningen og folkevalgte
har liten kunnskap om bakgrunnen og begrunnelsene for særlig viktige
vedtak.
Mangel på åpen og
bred kunnskapsinnhenting før beslutningen skal tas, medfører at
viktige innsigelser og risikomomenter først blir åpenbare i etterkant
av krigsdeltakelsen.
En mindretallsregjering
kan også sende Norge ut i krig uten et flertall i parlamentet bak
seg. Dette er i seg selv et fundamentalt demokratisk problem og
innebærer betydelige utfordringer knyttet til legitimiteten til
vedtakene.
Disse forholdene,
samt ytterligere erfaringer fra det siste tiåret, taler for en endring
av dagens praksis. En sentral lærdom fra Godal-utvalgets rapport
fra 2016 om Norges bidrag til krigen i Afghanistan, (NOU 2016: 8
En god alliert – Norge i Afghanistan 2001–2014), var at den lukkede
praksisen Norge nå har, ikke sikrer gode vilkår for debatt om bruk
av norsk militærmakt:
«Åpenhet om regjeringens
grunner til å delta er viktig. Disse må kunne kommuniseres tydelig.
Dagens ordning med lukkede orienteringer for Den utvidede utenriks-
og forsvarskomité og brede redegjørelser for Stortinget bør forbedres.
Regjeringen bør ved internasjonale engasjementer i konfliktområder
mer systematisk informere Stortinget om mål, midler, forventede
resultater og erfaringer underveis. En systematisk tilnærming vil
også gi bedre grunnlag for en informert debatt.»
Det har dessverre vært liten
vilje til å revurdere denne praksisen. Dette var svært tydelig i
debatten rundt Norges militære bidrag i Midtøsten, blant annet gjennom
opptrening av syriske og irakiske soldater, til tross for at disse
beslutningene kunne ha vidtrekkende konsekvenser for norsk sikkerhetspolitikk.