Bakgrunn
Respekten for liv
og menneskeverd er et av de grunnleggende prinsipper i vår kulturarv
og preger vårt samfunn både gjennom lovgivning og etiske normer.
Retten til liv, frihet
og personlig sikkerhet er fastslått i Verdenserklæringen om menneskerettighetene
av 10. desember 1948 (art. 3). Retten til liv er videre slått fast
i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (art. 2), FN-konvensjonen
om sivile og politiske rettigheter (art. 6) og FNs barnekonvensjon
(art. 6), som alle er ratifisert av Norge og er gjort til norsk
lov gjennom menneskerettsloven.
Vern om menneskelivet
og personlig frihet er så grunnleggende prinsipper at de også bør
komme til uttrykk i Grunnloven. Retten til liv og retten til frihet
er to av grunnpilarene i vår vestlige kulturkrets. Etter denne tradisjon
er det et mål for ethvert samfunn å trygge det enkelte menneskes
liv og gi det mulighet for livsutfoldelse.
Hensikten med en
grunnlovsbestemmelse er å understreke at den grunnleggende respekt
for liv og menneskeverd fortsatt skal prege vårt samfunn.
Menneskeverdet er
ikke avhengig av det enkelte menneskets egenskaper og mulighet for
livsutfoldelse. Alle mennesker har samme verdi.
Menneskeverdet er
ikke betinget av kjønn, rase, utseende, alder, seksuell legning,
helse eller funksjonsdyktighet. Mennesket oppnår ikke sin egenartede
verdi i kraft av en bestemt utrustning eller som følge av bestemte
prestasjoner. Retten til liv er den mest grunnleggende av alle menneskerettigheter.
Den medisinske utvikling
har ført til en situasjon hvor mennesker i større grad enn tidligere
kan velge mellom liv og død. Vi står overfor nye problemstillinger både
ved livets begynnelse og avslutning og trenger en sterkere bevisstgjøring
av de etiske vurderinger i disse sammenhenger. Dette aktualiserer
et klart grunnlovsmessig utgangspunkt når lovgivning på til dels
nye områder skal utformes.
Flere problemstillinger
reiser seg omkring svangerskapsavbrudd og fosterdiagnostikk. Stadig
flere sykdommer og misdannelser kan diagnostiseres allerede på fosterstadiet.
Vi står derfor ikke lenger bare overfor spørsmål om svangerskapsavbrudd
av hensyn til andre enn fosteret, for eksempel moren, men i økende
grad spørsmål om svangerskapsavbrudd som innebærer kvalitative vurderinger
av menneskeverdet.
Forslagsstillerne
viser her til debatten om «sorteringssamfunnet» og de sterke reaksjonene
på at det nå er mulig ved hjelp av ulike former for fosterdiagnostikk selektivt
å fjerne fostre med for eksempel uønsket kjønn, eller med funksjonshemninger
som Downs syndrom.
Utviklingen innen
bio- og genforskning reiser ytterligere spørsmål om vern av fosteret,
bruk av fostervev mv. Den raske utvikling innen moderne reproduksjonsteknologi
for å avhjelpe barnløshet reiser også spesielle etiske spørsmål.
Den medisinske utviklingen
har også ført til at en ved livets avslutning oftere enn før står
overfor vanskelige etiske avveininger. Hvor lenge skal den medisinske behandlingen
fortsette eller kunstig liv opprettholdes? Det har i stor utstrekning
vært overlatt til legene å vurdere å ta standpunkt i disse spørsmålene.
Det er imidlertid også et samfunnsansvar å sørge for en gjennomdrøfting
av dette. Det er rimelig å grunnlovfeste at retten til liv gjelder
til en naturlig død.
Som en konsekvens
av det menneskesyn forslagsstillerne har gitt uttrykk for, mener
forslagsstillerne at menneskelivet er ukrenkelig fra begynnelse
til slutt. Retten til liv og legemlig integritet må omfatte hele
livsspennet fra den første begynnelse ved befruktning til døden
inntreffer.
Hvordan vern av livet
skal utformes og hvilke nødssituasjoner som skal kunne begrunne
unntak fra det prinsipielle utgangspunkt, må avklares i forbindelse med
lovgivningsarbeidet på de enkelte felter.