Siden systemet med utjevningsordningen i valglovgivningen ble vedtatt innført i Grunnloven 10. mai 1988, har sperregrensen for utjevningsmandater ligget fast på 4 prosent. Slik forslagsstilleren ser det, bør Stortinget vurdere å heve sperregrensen til 5 prosent. I store deler av tiden siden det nye systemet ble innført, har Norge hatt mindretallsregjeringer, og små partier har fått en langt større makt og betydning enn velgeroppslutningen skulle tilsi.

Et konkret eksempel på stor makt til et lite parti er perioden 1985–1989, da Fremskrittspartiet med to mandater satt i såkalt vippeposisjon. Slik forslagsstilleren ser det, kan det også i fremtiden bli problemer med dannelse av regjeringer og at små partier kan få for stor makt i forhold til oppslutningen fra folket ved valg.

Mange kan komme til å stemme taktisk for å få et parti over sperregrensen, noe som igjen tilsier at de minste partiene får uforholdsmessig stor innflytelse, særlig hvis de avgjør regjeringsspørsmålet.

Man ser også at små partier får en form for «vetorett» i enkelte saker, selv om de bare representerer et lite mindretall av folket. Dette er med på å svekke tilliten til politikerne. En heving av sperregrensen til for eksempel fem prosent, slik Tyskland og Island har, vil kunne bidra til et mer stabilt og legitimt styringssystem.

For å sikre styringsdyktige regjeringer bør sperregrensen for utjevningsmandater heves – ikke senkes – som blant annet foreslått i NOU 2020:6 Frie og hemmelige valg – Ny valglov.

Forslaget fremsettes i to alternativer, tilpasset både dagens utforming av § 59 og endringen av § 59 som er foreslått i NOU 2020:6 Frie og hemmelige valg – Ny valglov.