Bakgrunn
Siden systemet med
utjevningsordningen i valglovgivningen ble vedtatt innført i Grunnloven
10. mai 1988, har sperregrensen for utjevningsmandater ligget fast
på 4 prosent. Slik forslagsstilleren ser det, bør Stortinget vurdere
å heve sperregrensen til 5 prosent. I store deler av tiden siden
det nye systemet ble innført, har Norge hatt mindretallsregjeringer,
og små partier har fått en langt større makt og betydning enn velgeroppslutningen
skulle tilsi.
Et konkret eksempel
på stor makt til et lite parti er perioden 1985–1989, da Fremskrittspartiet
med to mandater satt i såkalt vippeposisjon. Slik forslagsstilleren ser
det, kan det også i fremtiden bli problemer med dannelse av regjeringer
og at små partier kan få for stor makt i forhold til oppslutningen
fra folket ved valg.
Mange kan komme til
å stemme taktisk for å få et parti over sperregrensen, noe som igjen
tilsier at de minste partiene får uforholdsmessig stor innflytelse, særlig
hvis de avgjør regjeringsspørsmålet.
Man ser også at små
partier får en form for «vetorett» i enkelte saker, selv om de bare
representerer et lite mindretall av folket. Dette er med på å svekke
tilliten til politikerne. En heving av sperregrensen til for eksempel fem
prosent, slik Tyskland og Island har, vil kunne bidra til et mer
stabilt og legitimt styringssystem.
For å sikre styringsdyktige
regjeringer bør sperregrensen for utjevningsmandater heves – ikke
senkes – som blant annet foreslått i NOU 2020:6 Frie og hemmelige
valg – Ny valglov.
Forslaget fremsettes
i to alternativer, tilpasset både dagens utforming av § 59 og endringen
av § 59 som er foreslått i NOU 2020:6 Frie og hemmelige valg – Ny
valglov.