Til Stortinget
Odels- og åsetesretten har lange tradisjoner i Norge. Rettshistorisk
binder odelsretten vår tids lovverk sammen med de tidligste lovverk
i vårt lands historie, det være seg landskapslovene eller Magnus
Lagabøters landslov. Langt tilbake i tid var odelsbegrepet knyttet
til den frie og selveiende bonden, og i nasjonsbyggingens epoke
fikk begrepet stor symbolverdi for selvstendighet og synet på bonden
som bærer av særnorske tradisjoner. Siden den tid har Norge gått
fra å være et agrarsamfunn der slektskap og familiebånd var helt
avgjørende for personers status, til nå å være et samfunn basert
på blandingsøkonomiens prinsipper om like muligheter og sosial mobilitet.
Norsk økonomi har de siste 100 årene gjennomgått store endringer.
Tradisjonelt landbruk er ikke lenger dominerende, men utgjør i dag
en del av et større bilde der andre råvarer, industri og tjenesteytende
næringer fyller en større plass. På begynnelsen av 1900-tallet hadde
jordbruket 370 000 personer sysselsatt, tilsvarende 38 pst. av landets
totale sysselsetting. I dag står denne næringen for under 2 pst.
av sysselsettingen. I samme periode har helse- og omsorgstjenester
hatt en formidabel sysselsettingsvekst fra 12 000 til 550 000 personer,
og informasjons- og kommunikasjonsnæringen har vokst fra 5 000 sysselsatte
i 1900 til 90 000 sysselsatte personer i dag.
Det er en liten andel av befolkningen som i dag er sysselsatt
innenfor landbruket. Forslagsstillerne konstaterer at det har vært
en markant og konstant nedgang i sysselsettingen i landbruket. Forslagsstillerne vil
også bemerke at næringen samtidig har opplevd en meget sterk produktivitetsvekst.
Betydelig færre produserer nå mer enn før. Satsingen på forskning
og innovasjon i landbruket har blitt styrket, og landbruksnæringen
har mange kvaliteter som gjør den levedyktig for fremtiden. Norske
bønder har bidratt til en utvikling som har gjort at vi i dag produserer
mer mat enn da landbruket totalt dominerte sysselsettingsstatistikken.
Det er også betydelig færre gårdsbruk i drift enn tidligere.
På slutten av 1950-tallet var det 200 000 gårdsbruk i drift, i 2013
var tallet redusert til under 44 000. Samtidig er det fortsatt godt
over 180 000 registrerte jordbrukseiendommer i Norge. Selv om over
80 pst. av disse har bolighus, er det bare i underkant av 25 pst.
av de registrerte jordbrukseiendommene det i dag er aktiv drift
på. Til tross for denne utviklingen i antall gårder i aktiv drift,
har det samlede jordbruksarealet i drift holdt seg rimelig stabilt
gjennom alle årene.
Statistikken viser også en klar forgubbing, en manglende rekruttering
og mange gårdsbruk uten lys og aktivitet. Jordleie står for over
40 pst. av driften av jordbruksarealene. Dette holder arealene i
hevd, men vi ser også at behovet for strukturendringer er stort. Bosettingen
i Distrikts-Norge i dag er mer avhengig av annen sysselsetting enn
av aktiviteten på gårdene. Det viser også fraflyttingsstatistikken,
som er sterkest der alternativ sysselsettingsmulighet er dårligst. I
alt bor det over 400 000 nordmenn på en landbrukseiendom. Det tilsvarer
omtrent 8 pst. av befolkningen. Mange eiere av jordbrukseiendommer
bor altså på eiendommen, men velger å leie ut eller på annen måte
ikke drive jorda selv.
Gårder over hele landet har kvaliteter som gjør dem til en flott
boplass og et sted for viktig økonomisk aktivitet. Det er imidlertid
en kjensgjerning at for svært mange kan ikke gården være en hovedinntekt.
Odelsretten kan derfor i fremtiden bli oppfattet mer som en byrde
og plikt enn en positiv rett.
Videreføringen av de tradisjonsbærende verdiene landbrukseiendommene
representerer fordrer derfor nytenkning og strukturendringer. Her
står odelsrettens materielle innhold i dag snarere i veien for utviklingen
enn å vareta den. Slekt kan ikke være viktigere enn drift.
Landbruket har en sterk tilknytning til tradisjonelle borgerlige
verdier som respekten for privat eiendomsrett, frihet til å drive
næringsvirksomhet samt vern om kultur og natur. Norske bønder har
gjennom historien vært en del av fundamentet i samfunnet vårt, og
den frie og selvstendige bonden har vært med på å legge grunnlaget
for den staten vi i dag kaller Norge. Det konservative prinsippet
om å forandre for å bevare tilsier nå at odels- og åsetesretten
må endres for å sikre at vi får et lønnsomt og levedyktig landbruk
i hele landet.
I sum viser den historiske utviklingen i norsk økonomi at norsk
landbruk trenger muligheter og ikke begrensninger for at næringen
skal være lønnsom og bidra til å sikre spredt bosetting. Odelsretten
er en lov som sikrer eierrettigheter for en slekt. Den gir ingen sikkerhet
for bosetting og egen drift av gårdsbruket, og fremstår i dag som
en uegnet reguleringsmekanisme dersom målet i landbrukspolitikken
er aktiv drift på små og store gårder over hele landet.
Forslagsstillerne er opptatt av å ivareta den private eiendomsrett,
også innenfor jordbruket. Det normale i norsk lovgivningspraksis
er at eiendomsretten reguleres gjennom generell lovgivning, og for
jordbrukets del også gjennom særlovgiving som konsesjonslov, jord-
og skoglov. Forslagsstillerne mener at dette også er tilstrekkelig
for å verne om eiendomsretten til landbrukseiendommer. Landbrukets
betydning, rolle og utfordringer tilsier at odels- og åsetesretten
ikke lenger har en naturlig plass i Grunnloven.
Den 23. oktober 2003 avga Odelslovutvalget sin innstilling til
daværende statsråd Lars Sponheim. To av utvalgets medlemmer (lederen
Thor Falkanger og Merethe Storødegård) gikk inn for å avvikle odelsretten
med følgende begrunnelse (side 173–174):
«Odelsretten er en viktig del av vår rettslige kulturarv,
men dette gir i seg selv ikke tilstrekkelig grunnlag for å opprettholde
odelsretten i våre dagers samfunn.
Det kan pekes på en rekke fordeler ved odelsretten. Noen er rimelig
sikre, andre er av en slik art at det er vanskelig å føre noe eksakt
bevis for de samfunnsmessig gunstige virkninger. I så henseende
er det flere forhold i drøftelsen foran som mindretallet finner
grunn til å knytte noen bemerkninger til:
a. Det er fremholdt - etter mindretallets syn med rette – at
"det sosiale livet til bondefamilien er tett sammenvevd med næringsvirksomheten"
(side 209). Det er ingen klare skiller mellom arbeidsplass og hjem,
og mellom arbeidstid og fritid. Og dette preger naturlig nok tilknytningen
til gården. Spørsmålet er om odelsretten styrker denne tilknytning
på en slik måte at man får et økt samfunnsmessig utbytte av landbruket.
Under punkt 12.3.2 bokstav a om "bedre landbruk", jf. også punkt
12.3.3, gis det uttrykk for at det ikke er sannsynlig at odelsretten
har noen stor betydning for et bedre landbruk, sammenlignet med
det vi ville hatt uten odelsretten. Men det pekes også på at "de
sosiokulturelle holdninger og erfaringer spiller en rolle" - uten
at det klargjøres hva som ligger i disse begreper og den innflytelse
odelsretten har hatt og har i så måte.
b. Bo- og driveplikt fremholdes en rekke ganger som viktige elementer
i odelsretten, med betydningsfulle, gunstige samfunnsmessige virkninger.
Mindretallet vil her minne om at boplikten er et forholdsvis nytt
element ved samfunnets kontroll med utnyttelsen av fast eiendom.
Den ble innført i vår lovgivning ved odelsloven og konsesjonsloven,
begge av 1974. Og det samme gjelder driveplikten som en personlig forpliktelse
for eieren (når det sees bort fra de særlige regler som var knyttet
til odelsløsningstilfellene, jf. skjønnsloven av 1. juni 1917 nr.
1 § 76 slik bestemmelsen lød inntil odelsloven av 1974 trådte i
kraft).
Etter mindretallets oppfatning kan de hensyn som ligger bak odelslovens
bo- og drivepliktregler like godt varetas gjennom konsesjonslovsystemet.
Også når det gjelder samfunnets kontroll med eiendomsstruktur
og eierforhold mener mindretallet at det som er samfunnsmessig ønskelig,
kan varetas gjennom konsesjonslov sammen med jord og skoglov. Her
har samfunnet de nødvendige instrumenter, og det er da et politisk
spørsmål i hvilken utstrekning kontroll- og reguleringsmulighetene
skal utøves.
c. Landbruket har en lang tradisjon for fellesskap i arbeid.
Kontrasten til den rettslige ulikhet det etter odels- og åseteslovgivningen
har vært mellom kjønnene, er således stor. Mindretallet deler fullt
ut det syn at det var betydningsfullt at likestilling i prinsippet
ble kjempet igjennom i 1974, og at de siste rester av forskjellsbehandling
forsvinner dersom Utvalgets forslag legges til grunn. Men en lovbestemmelse
om likestilling - med den signaleffekt den gir – er etter mindretallets
syn ikke en faktor som i våre dager kan tillegges vesentlig betydning
når det spørres om det odelsrettslige system bør opprettholdes.»
I en høringsuttalelse om Odelslovutvalgets innstilling til Landbruksdepartementet
uttalte Statens landbruksforvaltning (SLF) følgende:
«På bakgrunn av de erfaringer SLF har med odelsretten og dennes
betydning for utnyttingen av landbruksressursene, mener vi at en
god del argumenter taler for å oppheve instituttet. Tilsvarende
tilsier vår erfaring at det ikke eksisterer noen argumenter for
å beholde odelsretten som er så tungtveiende at det er formålstjenlig
å videreføre rettsinstituttet. SLF anbefaler derfor at odelsretten
avskaffes.»
Selv om odels- og åsetesretten har lange tradisjoner i Norge,
er tiden overmoden for en endring. Odelsloven i sin nåværende form
er en av de mange særreguleringer i eiendomsretten som hindrer fremtidsrettet
satsing, naturlige strukturendringer, mer lønnsom drift og økt investeringsevne
i landbruket. Forslagsstillerne viser til at en mer fleksibel odelslov er
ett av de tiltak som kan bidra til modernisering og økt lønnsomhet
i norsk landbruk. Landbruket er tjent med at odelsbestemmelsene
fjernes fra Grunnloven.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
§ 117 oppheves.
Gunnar Gundersen | Michael Tetzschner | Svein Flåtten |
Anders B. Werp | Olemic Thommessen | Ingjerd Schou |
Referert i Stortingets møte 30. september 2016.
«Forslaget blir under presidentens ansvar å bekjentgjøre ved
trykken for å komme til avgjørelse på første, annet eller tredje
storting etter neste valg.»
Olemic Thommessen |
president |
30. september 2016